Økonomisk aktivitet på kort sikt

Kapittel 5, september 2015
Økonomisk aktivitet på kort sikt1
I dette og neste kapittel skal vi studere den økonomiske aktiviteten på kort sikt. Vi ser altså
på.de konjunkturmessige svingningene i BNP, rundt et gradvis voksende nivå. Her vil vi
bygge videre på lærdommene fra de to foregående kapitlene.
I kapittel 3 viste vi at bedriftene setter prisene som påslag på marginalkostnadene, og at de
fleste priser endres relativt sjelden, gjerne rundt en gang i året. Bedriftene produserer det som
etterspørres, slik at økt etterspørsel fører til økt produksjon. I kapittel 4 så vi hva som
bestemmer de ulike etterspørselskomponentene, som at privat konsum avhenger av
husholdningenes disponible inntekt, realrenten, og andre faktorer som forventningene om
fremtidig inntektsutvikling.
I dette kapitlet skal vi se disse lærdommene i sammenheng. Her vil vi ta hensyn til at samlet
etterspørsel bestemmer størrelsen på BNP, samtidig som størrelsen på BNP er viktig for hvor
stor samlet etterspørsel blir. For å analysere slike samspillseffekter vil vi bruke en
makroøkonomisk modell av keynesiansk type, etter den britiske økonomen John Maynard
Keynes.
I dette kapitlet skal vi





1
Presentere en enkel Keynes-modell for en lukket økonomi, med eksogene
investeringer og eksogent nettoskattebeløp
Vise hvordan en økning i etterspørselen blir forsterket ved at økningen i BNP fører til
at etterspørselen øker ytterligere (multiplikatoreffekten)
Se på virkningen av finanspolitikk på BNP
Vise at husholdningenes forsøk på å øke sin sparing kan slå tilbake, slik at inntekten
faller uten at sparingen øker (spareparadokset)
Forklare hvordan oppgangsperioden i Norge på midten av 1980-tallet endte i
boligkrakk og bankkrise
Notatet er under arbeid - kommentarer er meget velkomne til [email protected].
1
Enkle Keynes-modeller
I 1936 utkom John Maynard Keynes’ hovedverk The General Theory of Employment, Interest
and Money. Til tross for at boka på ingen måte var lett forståelig, førte den til et fullstendig
paradigmeskifte i økonomifaget. Før General Theory var den såkalte klassiske teorien rådende.
I følge klassisk teori var arbeidsmarkedet i all hovedsak som andre markeder, og dermed godt
beskrevet ved vanlig markedsteori med en tilbudskurve og en etterspørselskurve. Hvis det var
høy arbeidsledighet, skyldes dette at lønnen var for høy, slik at etterspørselen av arbeidskraft
var lavere enn tilbudet av arbeidskraft – på samme måte som en høy pris på epler ville føre til
høyt tilbud av epler og lav etterspørsel, og dermed et stort overskudd av epler.
Keynes gikk sterkt ut mot dette synet. Han argumenterte for at det var samlet etterspørsel i
produktmarkedene som var avgjørende. Hvis samlet etterspørsel faller, ville bedriftenes selge
færre varer. Da ville de redusere produksjon, og dermed ha mindre behov for arbeidskraft.
Lav samlet etterspørsel ville dermed føre til lav sysselsetting, og derfor også høy
arbeidsledighet.
Keynes’ teorier fikk raskt bredt gjennomslag blant økonomer, og de er fortsatt svært relevante.
I dette og neste kapittel vil vi derfor presentere noen enkle modeller som fanger opp sentrale
punkter i Keynes’ argumentasjon. Tilsvarende modeller finnes i de aller fleste begynnerbøker
i makroøkonomi verden over.
Keynes-modellene bygger på to sentrale forutsetninger, som er i tråd med hva vi skrev i
kapittel 3 og 4. For det første antas det at prisene er trege eller stive, dvs. at de ikke blir
påvirket av de kortsiktige endringene som skjer i økonomien. Prisene kan gjerne øke over tid,
f.eks. med bakgrunn i økning i lønninger eller andre kostnader, men denne prisøkningen antas
å være uavhengig av de kortsiktige endringene vi ser på i modellen, og vi ser ikke på
virkningene av en eventuell prisvekst på økonomien.
For det andre antas det at produksjonen bestemmes av etterspørselen, dvs. at det er
endringer i etterspørselen i økonomien som bestemmer hva som skjer med produksjonen.
Dersom samlet etterspørsel øker, f.eks. ved at husholdningene øker sitt forbruk, eller det
offentlige øker sin bruk av varer og tjenester, vil bedriftene uten videre øke produksjonen i
samme omfang. For tjenester ligger dette i produksjonens natur – hårklipping skjer når du går
til frisøren og får klippet håret. For vareproduksjon kan produksjonen være større eller mindre
enn etterspørsel og salg, ved at lagerbeholdningen av ferdigvarer endres. Her antas det at
produsentene har et ønsket nivå på lagerbeholdningen, og tilpasser produksjonen for å
realisere det ønskede nivået. Hvis etterspørsel og salg øker, antar vi dermed at bedriftene øker
produksjonen tilsvarende for å oppnå ønsket lagerbeholdning.
Forutsetningen om at etterspørselen bestemmer størrelsen på produksjonen, er avhengig av at
det er noe ledig kapasitet i økonomien. I en situasjon med svært lav arbeidsledighet og lite
ledig produksjonskapasitet, vil en ytterligere økning i samlet etterspørsel raskt kunne føre til
økte priser, som ville dempe økningen i etterspørselen. Men så lav arbeidsledighet er sjelden,
og i det vanlige tilfellet vil det være tilstrekkelig ledig kapasitet til at økt samlet etterspørsel
kan slå fullt ut i økt produksjon på kort sikt.
2
Når vi studerer konjunkturutviklingen i en økonomi, fordi vi er interessert i hvilke faktorer
som påvirker konjunkturene, og evt hva myndighetene kan gjøre for å påvirke
konjunkturutviklingen, ser vi gjerne bort fra økningen i BNP over tid, som er knyttet til økt
produksjonskapasitet. Som drøftet i kapittel 3, er potensielt BNP definert som det
produksjonsnivå som er forenlig med normal kapasitetsutnytting. BNP-gapet eller
produksjonsgapet er differansen mellom faktisk og potensielt BNP. Siden vi er interessert i
kapasitetsutnyttingen i økonomien, er det altså størrelsen på BNP-gapet vi fokuserer på.
Våre forutsetninger om at prisene er trege og produksjonen bestemmes av etterspørselen,
innebærer som nevnt at modellen først og fremst er relevant på kort sikt. Kort sikt kan
defineres som 0 – 3 år, men en slik tidshorisont kan variere mellom land og situasjoner. Hvis
f.eks. arbeidsledigheten i utgangspunktet er lav, kan en økning i etterspørselen relativt raskt
føre til betydelig høyere lønns- og prisvekst, som igjen vil påvirke økonomien ellers. I så fall
kan modellen bli mangelfull også for analyser på 2-3 års sikt. Derimot kan dype
lavkonjunkturer også bli langvarige, og i en slik situasjon kan etterspørselseffektene også vare
betydelig lenger enn 3 år.
Keynes-modellene vi skal se på er matematisk formulert. Vi bruker modellen til å regne ut
hva de endogene variablene blir, først og fremst BNP og privat konsum. Konsum- og
investeringsfunksjonene vi så på i kapittel 4 er viktige deler av modellen. Her blir analysen
ført videre – mens vi i kapittel 4 så på hvordan konsum og investeringer øker dersom BNP
øker, tar vi i dette og neste kapittel også hensyn til at økningen i konsum og investering igjen
påvirker BNP. Samspillet mellom variablene blir dermed viktig. I tillegg vil vi studere
hvordan de endogene variablene avhenger av andre, eksogene, variabler, som offentlig bruk
av varer og tjenester. Hvis vi finner tall for de eksogene variablene fra andre kilder, f.eks. tall
for offentlige kjøp av varer og tjenester i regjeringens politikk-dokumenter (som
Nasjonalbudsjettet), kan vi regne ut hva de endogene variablene blir, og dermed få prognoser
for BNP og privat konsum.
Vi kan også bruke modellen til konsekvensanalyse. Modell-teknisk gjøres dette ved at vi
sammenligner likevektsverdier av de endogene variabler for ulike verdier av de eksogene
variablene. Dermed kan vi trekke konklusjoner av typen: dersom det offentlige øker bruken
av varer og tjenester med 100 millioner, vil BNP kunne øke med 150 millioner.
Modellen kan også brukes til mål-middel analyse. Da tar vi utgangspunkt at myndighetene
har målsettinger for størrelsen på enkelte variable i modellen (f.eks. for BNP eller den
offentlige budsjettbalansen), og at man bruker modellen for å finne ut hvordan myndighetene
må bruke sine virkemidler for å oppfylle sine mål.
De modellene som vi skal se på i dette og neste kapittel er naturligvis så enkle at selv om vi
skulle sette inn realistiske størrelser på de eksogene variablene, ville de anslag vi får på de
endogene variablene likevel ikke bli realistiske. Formålet med analysen er derfor noe annet.
Først og fremst gir modellene en forståelse av sentrale mekanismer som virker i en økonomi.
For det andre gir modellene en forståelse av hvordan denne type modeller fungerer. Dette gjør
det mulig å forstå mer avanserte modeller av lignende type, som kan brukes til å gi realistiske
3
anslag på endogene variable, og derfor kan brukes til realistisk prediksjon, konsekvensanalyse
og mål-middel- analyse.
Innen vi beskriver modellen i mer detalj, vil vi kort si litt mer om noen av egenskapene til
modellen. Et viktig forhold er at modellen er statisk, dvs at tidsaspektet blir fullstendig
neglisjert. I dynamiske konjunkturmodeller, som f.eks. Statistisk sentralbyrås modell Kvarts,
vil modellen beskrive dynamiske sammenhenger mellom variablene i modellen, f.eks. at en
økning i inntekten slår gradvis ut i økt konsum. I en statisk modell, som vi ser på, vil alt skje
samtidig, slik at modellen ikke kan brukes til å drøfte utviklingen i økonomien over tid. Det er
derfor ikke en ordentlig konjunkturmodell som beskriver utviklingen i økonomien over de
ulike konjunkturfasene. Når vi f.eks. gjennomfører en konsekvensanalyse innebærer dette at
vi bare sammenligner situasjonen før endringen har skjedd med situasjonen når endringen har
fått full virkning. Vi kan f.eks. bruke modellen til å si hvor mye BNP vil øke dersom private
investeringer øker med 5 prosent, eller hvor mye privat konsum vil øke dersom skattene
reduseres med 2 prosent, men i ingen av disse tilfellene kan vi si hvor lang tid det vil ta.
Et annet viktig forhold er at vi ser på samlet produksjon, og skiller ikke mellom ulike typer
produksjon etter hvilken vare eller tjeneste som produseres, eller hvor i landet produksjonen
foregår. Denne egenskapen må sees i sammenheng med at vi forutsetter at det er ledig
kapasitet i økonomien, slik at hvis etterspørselen øker, vil produksjonen kunne øke omtrent
uansett hva det er som etterspørres. I en økonomi med lite ledig kapasitet vil det vært mer
rimelig å anta at det var kapasitetsskranker på noen typer produksjon, slik at f.eks. økt
etterspørsel i en bransje uten ledig kapasitet hovedsakelig ville ført til økte priser i bransjen,
uten at produksjonen økte. Egenskapen begrenser likevel modellens utsagnskraft. Vi kan f.eks.
bruke modellen til å si hvor mye samlet produksjon vil øke dersom skattene blir redusert, men
vi kan ikke si hvilke varer som det vil bli produsert mer av.
Vi vil studere ulike versjoner av modellen. I dette kapitlet vil vi studere den aller enkleste
versjonen, der økonomien er lukket, dvs. uten eksport og import, og der investeringer og
nettoskatter er eksogene. Dermed tar vi ikke hensyn samspillet med utlandet, og heller ikke at
endringer i BNP vil føre til endringer i investeringene og nettoskattene, som igjen vil kunne
påvirke BNP. Hensikten med å starte med en forenklet modell er at det skal bli lettere å forstå
hvordan modellen virker når det er færre variabler og mekanismer å forholde seg til. I neste
kapittel vil vi utvide modellen ved først å gjøre investeringer og nettoskatter endogene, dvs. vi
tar hensyn til at disse variablene blir påvirket av BNP. Deretter vil vi også inkludere handel
med utlandet, dvs. eksport og import.
Vi vil ikke inkludere rente og pengepolitikk i dette og neste kapittel. Begrunnelsen for dette er
også pedagogisk, ved at det er lettere å studere hvordan mekanismene virker, dersom
modellene ikke blir for kompliserte. I kapittel 9 utvider vi Keynes-modellen til også å
inkludere pengepolitikken. Modellanalysen her er derfor en viktig bakgrunn for analysen i
kapittel 9. Da vil vi også se at de resultater vi finner i dette og neste kapittel, også er gyldige
når vi tar hensyn til pengepolitikken, selv om pengepolitikken vanligvis vil dempe de
endringene vi finner i Keynes-modeller uten pengepolitikk.
4
Keynes-modell med eksogene realinvesteringer
Vi starter som nevnt med å se på en forenklet versjon av modellen, der vi betrakter
realinvesteringene og nettoskattebeløpet som eksogene størrelser. Det innebærer at vi antar at
verdien på realinvesteringene og nettoskattebeløpet blir bestemt utenfor modellen, og at vi
foreløpig ikke tar hensyn til at de blir påvirket av størrelsen på BNP. For å få eksplisitte
løsninger av modellen, vil vi bruke en lineær konsumfunksjon. Siden vi ikke ser på virkning
av pengepolitikken, vil vi i dette kapitlet forenkle notasjonen ved å droppe leddet med
realrenten i konsumfunksjonen.
Vår modell består dermed av to ligninger
(5.1)
(5.2)
Y=C+I+G
C  z C  c1 (Y  T ) ,
der 0 < c1 < 1,
(5.1) er en definisjonsmessig sammenheng fra nasjonalregnskapet i en lukket økonomi, som
alltid må stemme fordi variablene er definert slik at de gjør det. Y er BNP, og BNP er lik
summen av privat konsum C, private realinvesteringer I, og offentlig bruk av varer og
tjenester, G. Denne ligningen blir også omtalt som realligningen, eller en økosirk-relasjon,
som er en forkortelse for økonomisk sirkulasjon. (5.1) er også en likevektsbetingelse for
varemarkedet, som innebærer at venstresiden i (5.1), produksjonen Y, vil tilpasse seg og bli
lik størrelsen på den samlede etterspørselen C + I + G. Alle tallene måles i verdi, i faste priser.
(5.2) er konsumfunksjonen – en atferdsfunksjon som innebærer en antakelse om at private
husholdninger har større konsum desto høyere den private disponible inntekt, Y – T, er. T er
nettoskattebeløpet, dvs. skatter og avgifter som betales til det offentlige minus trygder og
overføringer som det offentlige betaler til de private. Parameteren c1 er den marginale
konsumtilbøylighet, som sier hvor mye privat konsum vil øke dersom privat disponibel
inntekt øker med en enhet. Hvis f.eks. c1 = 0,6, betyr det at privat konsum øker med 60 kroner
hvis disponibel inntekt øker med 100 kroner.
Konstantleddet zC fanger opp andre faktorer som påvirker konsumet, som husholdningenes
formue, inntektsfordelingen, og forventninger om fremtiden, inklusiv forventninger om
fremtidig disponibel inntekt. For eksempel vil privat konsum øke hvis forventet fremtidig
disponibel inntekt øker, fordi husholdningene ønsker en jevn konsumbane over livsløpet. En
økning i forventet fremtidig disponibel inntekt vil dermed fanges opp ved en økning i zC.
Modellen kunne lett vært utvidet til også å ta med sysselsetting og arbeidsledighet. Dersom
man bruker en makroproduktfunksjon, der samlet produksjon, BNP, er en voksende funksjon
av samlet sysselsetting:
(5.3)
Y = AN,
der N er samlet sysselsetting i økonomien og A > 0 er produktivitetsnivået, vil samlet
sysselsetting følge direkte fra BNP, gitt ved N = Y/A. Med et eksogent arbeidstilbud i
økonomien, L, er ledighetsraten, u, gitt ved
5
(5.4)
u
L  N L  Y / A AL  Y


L
L
AL
Fra (5.3) og (5.4) følger det at økt BNP fører til økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet.
Som vist i kapittel 3 er det sterkt empirisk belegg for en negativ sammenheng, mellom BNP
og arbeidsledigheten, som vi omtalte som Okuns lov. For å holde modellen enkel, vil vi ikke
ta (5.3) og (5.4) eksplisitt med i modellen. Men når vi tolker modellens resultater, vil vi ta
med at endringer i eksogene variable eller økonomisk politikk som fører til høyere BNP, også
fører til høyere sysselsetting og lavere arbeidsledighet.
Modellen har to ligninger. En matematisk regel, ”telleregelen”, sier da at modellen kan
bestemme verdien på to variable, dvs like mange variable som det er ligninger. Vi har to
endogene variable Y og C, og vi har da en determinert modell. Med begrepet determinert
modell menes at dersom vi kjenner verdiene på de eksogene variablene I, G, og T, verdiene på
på de andre størrelsene i modellen, zC og c1, så kan vi regne ut hvilke verdier på de endogene
variablene, Y og C, som tilfredsstiller ligningene (5.1)-(5.2).
Telleregelen sier at en modell vanligvis kan bestemme verdien til like mange endogene
variabler som det er ligninger i modellen.
Vi vil først løse modellen, dvs. finne hva de endogene variablene BNP og privat konsum blir.
Deretter skal vi bruke modellen til å finne ut hvordan endring i de eksogene variablene
påvirker de endogene variablene.
Løsning av modellen
Det er mest hensiktsmessig å starte med å løse modellen for Y. For å gjøre dette, setter vi inn
for C i (5.1) ved å bruke (5.2), og får da
(5.5)
Y  z C  c1 (Y  T )  I G ,
Vi trekker fra c1Y på begge sider av likhetstegnet.
Y  c1Y  z C  c1Y  c1T  I  G  c1Y ,
På venstresiden kan vi nå sette Y utenfor en parentes, og på høyresiden faller c1Y og –c1Y
mot hverandre, slik at vi får
Y (1  c1 )  z C  c1T  I  G
Vi deler på (1-c1) på begge sider av likhetstegnet, slik at venstresiden blir Y(1-c1)/(1-c1) = Y,
og finner da løsningen for Y
(5.6)
Y
1
z C  c1T  I  G 

1  c1
Ligning (5.6) kan også skrives på en annen måte,
6
(5.6’) Y 
cT
zC
1
1
 1 
I
G
1  c1 1  c1 1  c1 1  c1
(5.6’) viser at alle leddene i parentesen på høyresiden i løsningen for Y skal ganges med
brøken foran parentesen. Det at (5.6) er løsningen for Y, som vi også vil kalle
likevektsløsningen eller likevektsverdien for Y, betyr at vi på høyresiden bare har eksogene
variable og tall (parametre), og ingen endogene variable. Det innebærer at vi kan sette inn
verdier for de eksogene variablene og parameterne, og dermed finne ut hva Y blir. Anta f.eks.
at zC =500, c1=0,6, I= 300, og G= T= 500. Da blir
1
 500  0, 6  500  500  300 
1  0, 6
1

 500  300  500  300   2,5 100  2500
0, 4
Y
(5.7)
Vi finner at Y =2500, dvs. BNP blir lik 2500.
Hva med den andre endogene variabelen C? For å finne løsningen for C, må vi derfor sette
inn løsningen for Y i (5.2). Hvis vi har regnet ut hva løsningen for Y blir fra (5.6), som vi kan
kalle Y*, er det enkleste å sette inn denne verdien i (5.2), slik at vi finner løsningen for C ved:
(5.8)
C  z C  c1 (Y *  T ) .
Med tallene fra talleksemplet over får vi at løsningen for C blir
C  500  0,6(2500  500)  500  1200  1700 .
Hvis vi ikke har regnet ut løsningen for Y, kan vi sette inn hele ligningen for løsningen for Y
fra (5.6) i (5.2). Det gir oss løsningen for C ved
(5.9)
C  zC 
c1
z C  c1T  I  G   c1T .

1  c1
Virkning av økte investeringer
En viktig bruk av modellen er hvordan endring i en eller flere eksogene variabler eller
parametere påvirker de endogene variablene. For eksempel kan vi se på hvordan en eksogen
økning i investeringene vil påvirke økonomien. Det kan være mange ulike årsaker til at
investeringene øker, som at økt oljepris gjør det lønnsomt å øke oljeinvesteringene, eller at en
gammel fabrikk er utdatert og skal erstattes. Vi ser bort i fra eventuelle andre konsekvenser av
endringen, og ser bare på virkningen av økte investeringer på etterspørselen.
Vi antar at realinvesteringene øker fra I1 til I2, og vi bruker den greske bokstaven Δ (delta) for
å betegne endring, slik at endringen i investeringene er ΔI = I2-I1 > 0. Vi antar at dette
fremskrittet ikke påvirker andre eksogene variabler eller parametere.
7
Vi starter med å finne virkningen på Y. Ved å bruke likevektsløsningen for Y, (5.6), for Y2 og
Y1, og at I2 = I1 +∆I, får vi at
Y  Y2  Y1 
(5.10) Y 
Y 
1
1
z C  c1T  I 2  G  
z C  c1T  I1  G 


1  c1
1  c1
1
1
z C  c1T  I1  I  G  

 z C  c1T  I1  G 
1  c1
1  c1
1
I
1  c1
Her har forkortet bort alle leddene i uttrykket for Y1 mot tilsvarende ledd i uttrykket for Y2,
slik at vi står igjen med bare leddet ∆I, som selvfølgelig også kan multipliseres med
multiplikatoren 1/(1-c1).
Vi ser at (5.10) gir antydningen av en enkel måte å beregne virkningen av en endring i en
eksogen variabel, ved at endringen i den endogene variabelen (∆Y) er lik endringen i den
eksogene variabelen (∆I) ganget med den parameteren eller leddet (1/(1-c1)) som I ganges
med i løsningen for Y. Og denne måten å finne tilvekst på gjelder generelt for lineære
funksjoner, se formelen for tilvekstform i boks 5.1. Husk at (5.6) innebærer at alle leddene i
parentesen skal multipliseres med brøken foran parentesen 1/(1-c1), slik at denne brøken blir
som parameteren a i formelen for tilvekstform. Dermed har vi altså at
(5.11) Y 
1
I  0
1  c1
BNP øker med ΔY. Økningen i Y er lik den eksogene endringen i investeringene ΔI,
multiplisert med brøken 1/(1-c1). Vi kaller denne brøken for multiplikatoren, siden vi
multipliserer den eksogene økningen med denne brøken for å finne virkningen på Y. Siden c1
er mellom 0 og 1, dvs. 0 < c1 < 1, er nevneren i brøken også mellom null og 1, slik at brøken
er større enn en, dvs. 1/(1-c1) > 1. Hvis f.eks. c1 = 0,6, så er 1-c1 = 1-0,6 = 0,4, slik at
multiplikatoren er 1/(1-0,6) = 1/0,4 = 2,5. Hvis den eksogene økningen i investeringene ΔI =
100, får vi at økningen i BNP blir ΔY = 2,5ΔI = 2,5∙100 = 250. BNP øker dermed 2,5 ganger
så mye som økningen i realinvesteringene. Denne analysen vi nettopp har gjennomført er et
eksempel på en konsekvensanalyse.
Årsaken til at BNP øker mer enn den eksogene økningen i investeringene, er at privat konsum
også øker. Økningen i BNP innebærer jo økt privat disponibel inntekt, slik at husholdningene
øker sitt konsum. Økningen i privat konsum finner vi ved å bruke formelen for tilvekstform
på (5.2). I er ikke med i (5.2), men Y er det, og nå har vi allerede funnet ut at Y øker med ΔY.
Virkningen på privat konsum blir
(5.12) C  c1Y 
c1
I  0 ,
1  c1
der vi i andre likhetstegn har satt inn for ΔY fra (5.11). Med vårt talleksempel der c1 = 0,6 og
ΔI=100, finner vi at ΔC = (0,6/(1-0,6))∙100 = (0,6/0,4)100 = 1,5∙100 = 150.
8
Som en kontroll på om vi har regnet riktig, kan vi sjekke om våre resultater tilfredsstiller at
ΔY = ΔC + ΔI + ΔG. Denne likheten må stemme fordi fra (5.1) vet vi at vi alltid må ha Y =
C+I+G, og da må også en eventuell endring på venstresiden være lik en eventuell endring på
høyresiden. I dette tilfellet er ΔY = 250, ΔC = 150, og ΔI = 100, mens G er konstant slik at
ΔG = 0. Dermed får vi 250 = 150 + 100, og det stemmer.
Boks 5.1 Regning på tilvekstform
Regnereglene for tilvekstform er nye for de fleste, men de er både meget logiske og svært nyttige. Lær
dem like godt med en gang.
Anta at vi har funksjonen y = ax + bz, der y, x og z er variabler, og a og b er gitte tall. Anta at x endres
med Δx, mens z er konstant. Da er endringen i y, Δy = aΔx.
La oss ta et konkret eksempel, der y er antall kroner du har i lommeboken, x er antall 100-lapper, og z
er antall 5-ere. I dette tilfellet er naturligvis a =100 og b = 5, dvs. y=100x+5z. Hvis du får to 100lapper, Δx=2, da sier formelen at Δy = 100Δx=100∙2=200, dvs at du får 200 kroner mer enn du hadde
tidligere. (Dette kunne du nok regnet ut uten denne formelen, men du ser i hvert fall at formelen
stemmer i dette tilfellet.) Vi ser at det ikke har noen betydning hvor mange 100-lapper du hadde på
forhånd, eller om du har noen 5-ere, det som bestemmer hvor mye mer penger du får, er økningen i
antall 100-lapper. Hvis du får tre 100-lapper og to 5-ere, dvs. at Δx = 3 og Δz = 2, da er Δy =
100Δx+5Δz=100∙3+5∙2= 310.
For å oppsummere: Hvis y = ax+bz, og x endres med Δx, mens z er konstant (Δz=0), da er Δy=aΔx.
Hvis både x og z endres, med Δx og Δz, da er endringen i y lik Δy=aΔx+bΔz.
De økonomiske mekanismene bak endringen er som følger. Den eksogene økningen i
investeringene ΔI = 100 fører til at BNP øker med samme beløp, dvs at ΔY = 100. Siden
nettoskattebeløpet T er konstant, øker disponibel inntekt Y-T også med 100. Privat konsum
øker dermed med ΔC = c1∙100, og denne økningen i etterspørselen fører til at BNP øker
ytterligere, med ΔY = c1∙100. Dette gir en tilsvarende økning i privat disponibel inntekt, slik
at privat konsum nå øker med c1∙c1∙100= c12∙100. Dermed øker BNP og dermed også privat
disponibel inntekt tilsvarende, med c12∙100, noe som fører til at privat konsum nå øker med
c13∙100. Og slik fortsetter det. Den samlede økningen i BNP blir summen av en uendelig
rekke på formen
ΔY = ΔI + c1 ΔI + c12 ΔI + c13 ΔI + c14 ΔI + …..=
1
I ,
1  c1
eller
ΔY = 100 + 0,6∙100+ 0,62∙100+ 0,63∙100+ 0,64∙100+ …..=
1
100  2,5 100  250 ,
1  0, 6
der vi har brukt formelen for en uendelig geometrisk rekke, som er at a + ka + k2a + k3a + ….
= a/(1-k), der vi forutsetter at absoluttverdien til k, |k| < 1.
9
Figur 5.1
Multiplikatoreffekten
Økt investering
Økt BNP
Økt privat disponibel inntekt
Økt privat konsum
Økt investering fører til en økning i samlet etterspørsel slik at BNP øker. Økt BNP innebærer
økte inntekter for husholdningene, slik at de øker sitt konsum. Økt konsum fører til økt samlet
etterspørsel, slik at BNP øker. BNP-økningen gir igjen økt disponibel inntekt og dermed økt
konsum, osv. Denne selvforsterkende mekanismen kalles multiplikatoreffekten.
Løsningen på modellen kan også illustreres grafisk, se figur 5.2.
Figur 5.2
Likevekt i modellen.
Etterspørsel
Y=C+I+G
C, I, G
G
I
45o
Y1
Produksjon, inntekt, Y
Samlet etterspørsel, C+I+G, er en funksjon av inntekten, Y. Den nederste av de slake stigende
linjene viser konsumfunksjonen, der C=zC+c1(Y-T) er en stigende funksjon av inntekten Y.
Linjens stigningstall er lik den marginale konsumtilbøylighet c1. Den øverste av de stigende
linjene viser samlet etterspørsel, som er summen av C, I og G. Denne linjen er parallell med
den nederste linjen, fordi differansen mellom de to linjene, I+G, er uavhengig av Y. Den
bratteste linjen, som går i 45o vinkel fra origo, viser likevektsbetingelsen om at samlet tilbud,
produksjonen Y, er lik samlet etterspørsel, dvs. at Y = C+I+G. Likevekten i modellen er det
nivå på Y som både tilfredsstiller at samlet etterspørsel følger konsum- og
investeringsfunksjonene (den øverste stigende linjen), og likevektsbetingelsen om at samlet
tilbud er lik samlet etterspørsel (45o-linjen). Det eneste punktet som gjør dette er
skjæringspunktet mellom linjene, Y1, og dette er dermed likevektsløsningen for Y i modellen.
10
Figur 5.3 viser effektene av en eksogen økning i investeringene, ΔI. Vi ser at den initiale
økningen i investeringene ΔI fører til en betydelig større økning i Y, fordi økningen i Y blir
forsterket ved at C også øker.
Figur 5.3
Virkning av økte investeringer, ΔI> 0.
Etterspørsel
Y=C+I+G
C, I, G
ΔI+ΔC
C+I+G+ΔI
C+I+G
ΔI
45o
ΔY Y2
Produksjon, inntekt, Y
Figurtekst: En eksogen økning i realinvesteringene ΔI> 0 fører til ny likevekt i Y2. BNP øker
med ΔY og privat konsum øker med ΔC.
11
Figur 5.4
Prosessen mot likevekt.
Etterspørsel
Y=C+I+G
C3+I+ΔI+G
C2+I+ΔI+G
C1+I+ΔI+G
C+I+G+ΔI
C+I+G
C1+I+G
ΔI
45o
Y1
Y2 Y3 Y4 Produksjon, inntekt, Y
Figurtekst. Økonomien er i initialt i Y1. Så øker investeringene med ΔI, som vist ved den
øverste stigende linjen som er parallell med den nederste. BNP stiger til Y2, der økningen ΔY2
= Y2-Y1 = ΔI. Økningen i BNP innebærer økt inntekt for husholdningene, slik at privat
konsum øker til C2. Dermed øker samlet etterspørsel, slik at BNP øker til Y3. Det fører til at
privat konsum øker til C3, slik at BNP øker igjen, osv. Endelig likevekt er i skjæringspunktet
mellom den stigende linjen som viser samlet etterspørsel, og 45o-linjen som viser
likevektsbetingelsen, der BNP er lik Y4.
12
Finanspolitikk
Vi kan regne ut virkningen av endring i andre eksogene variabler på samme måte. Anta at
offentlig bruk av varer og tjenester øker med ΔG>0, mens alle andre eksogene variabler
forutsettes konstante, dvs. ΔT = 0, osv. Myndighetene ansetter flere personer i offentlig sektor,
eller de kjøper flere varer og tjenester fra private bedrifter. Hva blir virkningen på BNP? Vi
bruker formelen for tilvekstform på løsningen for Y, (5.6) (som vi repeterer her for enkelhets
skyld),
(5.6)
Y
1
z C  c1T  I  G 

1  c1
Dermed får vi
Y 
(5.13)
1
G  0
1  c1
Økt offentlig bruk av varer og tjenester, ΔG > 0, fører til at BNP øker med ΔY= (1/(1-c1))ΔG.
BNP øker dermed mer enn den offentlige bruken av varer og tjenester gjør, og årsaken er den
samme multiplikatoreffekten vi forklarte over: Økt G fører til økt etterspørsel og dermed til
økt produksjon. Det gir økt disponibel inntekt for husholdningene, slik at privat konsum øker.
Dermed øker samlet etterspørsel igjen, slik at BNP øker og privat disponibel inntekt. Vi får en
ny økning i privat konsum, og slik fortsetter det. Den samlede virkningen på BNP vises av
(5.13).
Vi ser at uttrykket for ΔY er på samme form som da vi så på virkningene av en endring i I. Og
det er ikke tilfeldig. Hvis du ser nøyere på (5.6), ser du at I og G inngår på samme måte, slik
at det ikke har betydning hvilken av dem som økes. Det er bare summen av tallene og
variablene i parentesen som har betydning, og ikke verdien på hver enkelt av dem. Hvis f.eks.
zC øker med 10, samtidig som I reduseres med 10, vil summen av tall og variable i parentesen
ikke bli endret, og dermed vil løsningen for Y heller ikke bli påvirket.
Samme metode kan brukes til å se på virkningen av endring i skattene. Anta at skattene
reduseres, slik at ΔT < 0. Vi ser fra (5.6) at T multipliseres med både brøken foran parentesen
og parameteren c1 inni parentesen, slik at det blir produktet c1/(1-c1) som tilsvarer parameteren
a i formelen for tilvekstform. I tillegg må vi beholde minustegnet foran c1T i (5.6). Vi får
dermed
Y 
(5.14)
c1
T  0
1  c1
ΔY er større enn null, siden det er produktet av to tall, -c1/(1-c1) og ΔT, som begge er mindre
enn null. Det betyr at reduserte skatter fører til at BNP øker. De økonomiske mekanismene er
nesten som over, men ikke helt. Det er ingen direkte virkning på samlet etterspørsel, fordi
skattene ikke er en del av BNP. Men skattereduksjonen fører til en økning i privat disponibel
inntekt, slik at privat konsum øker. Dermed øker samlet etterspørsel, slik at BNP øker, og vi
får en tilsvarende multiplikatorvirkning som beskrevet over. Multiplikatoren er likevel mindre,
13
vi ser i (5.14) at telleren er –c1, som er mindre enn 1 i absoluttverdi. Den mindre
multiplikatoren henger sammen med at private husholdninger sparer noe av økningen i privat
disponibel inntekt, mer presist sparer de en 1-c1 – del, og bruker en c1-del av inntektsøkningen.
Hvis ΔT = -100 og c1 = 0,6, vil privat konsum initialt bare øke med 60, fordi husholdningene
vil bruke 40 av skatteletten på 100 til økt sparing. Dermed er det konsumøkningen på 60 som
setter i gang multiplikatorprosessen.
Siden en endring i offentlig bruk av varer og tjenester har en sterkere virkning på
etterspørselen per krone enn det en skatteendring har, vil en balansert budsjettendring der G
og T endres like mye, også gi en endring i samlet etterspørsel, og dermed endre BNP. Anta at
G og T øker like mye, slik at ΔG = ΔT > 0. Vi bruker formelen for tilvekstform på (5.6) og
får (i 2. likhet bruker vi at ΔT=ΔG).
(5.15) Y 
c1
c1
1  c1
1
1
G 
T 
G 
G 
G  G  0
1  c1
1  c1
1  c1
1  c1
1  c1
Vi ser at BNP øker like mye som økningen i budsjettet. Den økonomiske intuisjonen er
overraskende, men likevel relativt enkel. Økningen i G fører umiddelbart til økt etterspørsel,
slik at BNP øker like mye som økningen i G. Men privat disponibel inntekt endres ikke, siden
Y og T øker like mye. Dermed blir privat konsum ikke påvirket, og siden investeringene også
er konstante, må vi ha at ΔY = ΔG.
Spareparadokset
Den økonomiske utviklingen er usikker. I noen perioder ser det meget lyst ut, og aktørene i
økonomien er optimistiske. Husholdningene tror på gode tider fremover, og øker sitt konsum.
Men så kan det snu, noe kan skje som gjør at husholdningene ser mørkere på fremtiden.
Sammenbruddet i internasjonale finansmarkeder høsten 2008 er et nærliggende eksempel. En
naturlig reaksjon er å redusere sitt konsum, slik at man kan spare mer for å stå bedre rustet for
fremtiden. Hva vil skje? Vil den økte spareviljen hjelpe husholdningene? Vil sparingen øke?
Vi bruker fortsatt modellen som er gitt ved (5.1) og (5.2) ovenfor, men i tillegg trenger vi en
ligning for privat sparing. Privat sparing, SP, er definert som privat disponibel inntekt, Y – T,
minus privat konsum, C, dvs
(5.16) S P  Y  T  C ,
Modellen består dermed av (5.1), (5.2) og (5.16), og siden vi har tre ligninger, vil modellen
bestemme verdien til tre endogene variabler, som er Y, C og SP.
For å se hvordan en økning i spareviljen hos husholdningene påvirker privat sparing, setter vi
for C fra (5.2) i (5.16), og får
14
S P  Y  T  C  Y  T  z C  c1 (Y  T )
(5.17)
 (1  c1 )(Y  T )  z C
(5.17) er en sparefunksjon. Den representerer samme atferd som konsumfunksjonen, men
viser virkningen på sparingen istedenfor konsumet. Vi fanger opp en økning i spareviljen i vår
modell med en reduksjon i konstantleddet, fra zC1 til zC2, der ΔzC = zC2 - zC1 < 0. Det betyr at
vi forutsetter at husholdningene for et gitt nivå på disponibel inntekt nå vil konsumere mindre,
og dermed spare mer. Figur 5.5 viser endringen i sparefunksjonen. Merk at hvis sparingen er
mindre enn null, betyr det at husholdningene bruker av sin formue eller låner, uten at dette er
eksplisitt tatt med i modellen.
Figur 5.5
Økt sparevilje fører til at sparefunksjonen skifter opp
Privat sparing
SP
SP =(1-c1)(Y–T) - zC2
SP =(1-c1)(Y-T) - zC1
-T-z
C
2
C
-T-z 1
Inntekt, Y
Figurtekst: Sparingen er en voksende funksjon av husholdningenes inntekt. En reduksjon i
konstantleddet i konsumfunksjonen, fra zC1 til zC2, fører til at husholdningene sparer mer enn
før, for en gitt inntekt, slik at sparefunksjonen skifter opp. Merk at –zC2 > -zC1 når zC1 > zC2.
Hvis f.eks. zC1 = 200 > 150 = zC2 , har vi jo at - zC1 = - 200 < - 150 = - zC2.
Som vanlig starter vi analysen med å se på virkningen på BNP, ved å ta løsningen for Y, (5.6),
på tilvekstform. Vi får
(5.18) Y 
1
z C  0
1  c1
Høyre side av (5.18) er mindre enn null, siden brøken (multiplikatoren) er større enn null, og
den multipliseres ∆zC som er mindre enn null. Det betyr at BNP reduseres. Nedgangen i Y,
∆Y, er lik den eksogene nedgangen i konsumet ganget med multiplikatoren. Pessimismen har
15
ført til en nedgang i produksjon og inntekt i landet – den økte spareviljen har ført til redusert
samlet etterspørsel slik at BNP faller.
For å finne virkningen på privat sparing, tar vi sparefunksjonen (5.17) på endringsform.
Netteskattebeløpet T er konstant, men vi må ta hensyn til at endringen i zC fører til at Y
endres. Vi får
(5.19) S P  (1  c1 ) Y z C
Privat sparing blir påvirket både direkte, ved at konstantleddet i konsumfunksjonen reduseres,
ΔzC < 0, og indirekte ved at inntekten reduseres, ΔY < 0. Den direkte virkningen trekker i
retning av økt sparing, mens den indirekte virkningen trekker i retning av redusert sparing.
For å finne totaleffekten på privat sparing setter vi inn for ΔY fra (5.18) i (5.19), og får
S P  (1  c1 ) Y  z C
(5.20)
 (1  c1 )

1
z C  z C
1  c1
1  c1 C 1  c1 C
z 
z  0
1  c1
1  c1
Vi ser at privat sparing ikke endres. Sparingen blir konstant, fordi den indirekte virkningen av
redusert inntekt er akkurat like stor som den direkte virkningen av økt sparevilje ved at
konstantleddet zC reduseres.
Offentlig sparing er offentlige inntekter minus offentlig konsum, dvs SG = T – CG. Siden både
nettoskattebeløpet og offentlig konsum er eksogene og konstante, blir offentlig sparing ikke
påvirket av den økte spareviljen hos husholdningene. Det ville vært mer realistisk å la
nettoskattebeløpet være endogent slik at redusert BNP fører til reduserte skatteinntekter for
det offentlige. Det skal vi ta hensyn til i neste kapittel, men her er denne effekten ikke med.
Siden både privat og offentlig sparing ikke endres, vil naturligvis landets sparing, som er
summen av privat og offentlig sparing, også være uendret.
Hvordan kan vi forklare at den indirekte og direkte virkningen er akkurat like store, slik at
sparingen ikke endres? Det skyldes at størrelsen på privat sparing blir bestemt av resten av
modellen, helt uavhengig av størrelsen på konstantleddet i konsumfunksjonen. Vi kan se dette
ved å se på to av ligningene i modellen i sammenheng, nemlig realligningen og definisjonen
av sparing
(5.1)
Y=C+I+G
(5.16) SP = Y – T – C
Hvis vi setter inn for Y i (5.16) ved å bruke (5.1), kan vi forkorte bort C-ene og får
16
Y
(5.21)
SP
= C+I + G – T – C
SP
=I+G-T
Vi ser at privat sparing må være lik summen av private realinvesteringer I og det offentlige
budsjettunderskuddet, G-T. Det henger sammen med at private kan spare på to måter, enten
ved å eie mer realkapital (økt I) eller ved å få fordringer på offentlig sektor, noe som skjer når
offentlig sektor har et budsjettunderskudd. Og siden ingen av de tre størrelsene I, G eller T er
blitt endret, kan privat sparing heller ikke endres.
Figur 5.6 viser hva som skjer i modellen. Opprinnelig er BNP lik Y1, og privat sparing SP =
(1-c1)(Y1 – T) – zC = I + G – T. Så fører økt sparevilje hos husholdningene til at
sparefunksjonen skifter opp. Men privat sparing må uansett være lik I+G-T, som vist ved den
horisontale linjen i figuren. Dermed må BNP reduseres ned til Y2, slik at privat sparing blir lik
I + G-T.
Figur 5.6
Økt sparevilje fører til at BNP reduseres, men sparingen endres ikke
Privat sparing
SP
SP =(1-c1)(Y-T) - zC2
I+G-T
-T-z
C
B
A
Y2
Y1
SP =(1-c1)(Y-T) - zC1
Inntekt, Y
2
C
-T-z 1
Når sparefunksjonen skifter opp, går likevekten i økonomien fra A til B. I likevekt må privat
sparing SP være lik I + G – T. Økt sparevilje ved at sparefunksjonen skifter opp motvirkes ved
at BNP reduseres fra Y1 til Y2, slik at denne betingelsen likevel er oppfylt.
En viktig underliggende forutsetning her, er at det er ingen direkte virkninger fra økt sparing
til økt investering. Denne forutsetningen ligger implisitt i modellen, ved at investeringene er
eksogene. En mulig direkte virkning fra sparing til investering ville være at økt sparing førte
17
til økte bankinnskudd, som igjen ga bankene mer penger som de kunne låne ut til å finansiere
investeringer i bedriftene. Men en slik sammenheng er vanligvis lite viktig kvantitativt. Som
vi skal se senere, kan bankene finansiere sine utlån på andre måter enn fra innskudd.
Vanligvis er det først og fremst etterspørselen etter lån som bestemmer størrelsen på bankenes
utlån, og økt tilgang på innskudd vil i så fall ikke gi økte utlån. Derimot kan pengepolitikken
være viktig for sammenhengen mellom sparing og investering, og det kommer vi tilbake til i
kapittel x.
Spareparadokset gir en god beskrivelse av viktige sider ved den økonomiske utviklingen etter
finanskrisen i 2008-09 i USA og mange europeiske land. Før finanskrisen var det gode
økonomiske tider i USA og de fleste europeiske land, med et høyt nivå på konsum og
investeringer. Mange husholdninger tok opp betydelige lån, bl.a. til kjøp av bolig. Så begynte
boligprisene å falle i flere land, og det ble et sammenbrudd i internasjonale finansmarkeder –
finanskrisen – som førte til at mange husholdninger ønsket å øke sin sparing for å redusere sin
gjeld. Men dette innebar lavere konsum og dermed lavere samlet etterspørsel, som bidro til at
BNP ble redusert.
Kan nedgang i prisnivået forhindre at etterspørselen faller?
En viktig del av begrunnelsen vi ga for at det er etterspørselssiden som bestemmer produksjonen, var
at prisene i de fleste markeder er trege, slik at de i liten grad endres ved endringer i samlet
etterspørsel. Og siden prisen er høyere enn marginalkostnaden, vil det være lønnsomt for bedriftene å
øke produksjonen når etterspørselen øker, selv til gitte priser. Tilsvarende vil bedriftene åpenbart
være tjent med redusere produksjonen hvis etterspørselen faller, for å unngå å produsere varer som
ikke blir solgt.
Men hva hvis et fall i etterspørselen skulle føre til at prisene likevel falt? Ville prisfallet føre til at
samlet etterspørsel økte, slik at produksjonen ikke måtte reduseres, evt kunne reduseres mindre?
Nei, det er det liten grunn til å tro. Et fall i det gjennomsnittlige prisnivået har en helt annen effekt
enn et prisfall i ett marked isolert. Hvis det er for mange epler, og prisen på epler faller, vil kundene
kunne kjøpe flere epler, fordi det bare er epleprodusentene som har tapt på prisnedgangen. Hvis
derimot lav etterspørsel og ledig produksjonskapasitet fører til at alle priser i økonomien faller, vil
prisreduksjonen også føre til at alle inntekter reduseres. BNP er jo både et produksjonsmål og
inntektsmål, så når prisene faller vil både produksjon og inntekt falle like mye, målt i kroner. Hvis
alle priser og inntekter faller, blir det ikke økt kjøpekraft i økonomien samlet sett. Logikken fra vanlig
markedsteori holder dermed ikke i makro, når vi ser på økonomien samlet.
Derimot vil en reduksjon i prisene kunne påvirke samlet etterspørsel ved at realrenten endres. Hvis
husholdninger og bedrifter tror at prisfallet er kortvarig, og at prisene deretter vil stige igjen, vil dette
kunne føre til økt etterspørsel fordi man vil kjøpe mens produktene er billige. En høy forventet
fremtidig prisstigning innebærer jo at realrenten er lav. Men hvis man derimot tror at prisfallet er
varig, er det ingen grunn til å skynde seg å kjøpe. Og hvis folk tror at prisene kan fortsette å falle, blir
det lønnsomt å utsette varekjøpene. Fallende priser, som gjerne omtales som deflasjon, innebærer
isolert sett at realrenten øker. Da kan resultatet bli at etterspørselen faller enda mer, fordi aktørene vil
utsette varekjøp til det blir billigere.
18
Selv om en nedgang i samlet etterspørsel i teorien kunne bli motvirket av en reduksjon i realrenten
som bidro til å holde samlet etterspørsel oppe, er det dermed liten grunn til å regne med at en slik
mekanisme skjer av seg selv.
Lavkonjunktur i norsk økonomi tidlig på 1990-tallet
I kapittel 1 viste vi utviklingen i BNP og arbeidsledigheten i Norge fra begynnelsen av 1970tallet, og vi så at norsk økonomi gikk gjennom en kraftig lavkonjunktur fra slutten av 1980tallet til midten av 1990-tallet. I dette avsnittet skal vi kort se på de sentrale årsakene til
nedgangen, delvis basert på fremstillingen i NOU 2000:21.
På midten av 1980-tallet bygget det seg opp betydelige ubalanser i norsk økonomi.
Deregulering av kredittmarkedet førte til at det ble lettere å låne enn tidligere, og kombinert
med lav realrente og svært gunstig ordning for fradrag av gjeldsrenter på skatten, forårsaket
dette økte låneopptak og kraftig økning i privat konsum, som vist i figur 5.7a. Dette var
jappetiden, oppkalt etter «Young Aspiring Professionals», da dynamiske og ambisiøse
mennesker tjente store penger i løpet av kort tid. Den gode inntektsveksten, de gunstige
lånebetingelsene og deregulering av boligmarkedet førte også til sterk vekst i
boligetterspørselen, slik at både boliginvesteringene og boligprisene økte, se figur 5.7a og b.
Den høye veksten i BNP førte til en kraftig vekst i bedriftenes investeringer, noe som
ytterligere stimulerte økonomien.
Samtidig førte god vekst og redusert arbeidsledighet midt på 1980-tallet til at lønnsveksten
økte. I 1987 ble det etter en mislykket lock-out enighet i lønnsoppgjøret om en
arbeidstidsforkortelse med full lønnskompensasjon, noe som innebar en ytterligere økning i
timelønnskostnadene for bedriftene. For å motvirke svekkelsen av den kostnadsmessige
konkurranseevnen, ble den norske kronen devaluert flere ganger, dvs. at kronen ble
nedskrevet i verdi mot den valutakurv kronen var knyttet til.
I 1985-86 falt oljeprisen kraftig, og Norge sto i en vanskelig situasjon med høyt kostnadsnivå
og underskudd på driftsbalansen overfor utlandet. For å rette opp økonomien ble
finanspolitikken strammet betydelig inn i perioden 1986-88. Etter devalueringen i 1986 var
det omfattende spekulasjon mot kronen, noe som trakk opp rentenivået i Norge (se drøfting i
kapittel x om hvordan slike mekanismer virker). Etter hvert ble også skattesystemet lagt om,
bl.a. ved at fradragsretten for gjeldsrenter ble redusert, og dermed ble det mye dyrere å låne
enn tidligere. Husholdningene måtte redusere sin gjeld, noe som innebar en kraftig økning i
sparingen, og tilhørende reduksjon i konsumet, se figur 5.7a. Lavere boligetterspørsel førte til
en sterk nedgang i boligmarkedet, med lavere boligpriser og mindre boliginvesteringer.
Nedgangen i samlet etterspørsel førte til en kraftig reduksjon i bedriftenes investeringer, og
arbeidsledigheten økte til over 6 prosent på begynnelsen av 1990-tallet. Tilbakeslaget i
økonomien innebar at flere banker tapte store beløp på utlån til næringslivet. Dette førte til
bankkrisen i 1991-92, da aksjekapitalen i de tre største forretningsbankene, DNB,
Kreditkassen og Fokus Bank ble nedskrevet og staten overtok eierskapet. 1980- og 1990-tallet
viste dermed hvordan endringer i rammebetingelser bidro til en ubalansert økonomi, med
store svingninger i konsum og investeringer, som igjen førte til betydelige utslag i
konjunkturer og arbeidsledighet.
Hvordan kan vår modell forklare denne utviklingen? Modellen er egnet til å se på hvordan
endringer i konsum- og investeringsatferden, representert ved endringer i I og i konstantleddet
zC, innebærer store svingninger i samlet etterspørsel, som gir kraftige utslag i BNP.
19
Svingningene blir forsterket gjennom multiplikatorvirkningen. Vi ser også at den sterke
oppgangskonjunkturen bidro til ubalanser som igjen kimen til en kraftig og langvarig
lavkonjunktur. Modellen kan derimot ikke si noe om årsakene til endringene i I og zC. Slike
årsaker og forklaringer må vi finne utenfor modellen, ved å se nøyere på hva som var de
viktigste mekanismene bak svingningene i konsum og investering.
Figur 5.7a
Figur 5.7b
Privat konsum og private
fastlandsinvesteringer.
Volumindekser, 1978 = 100.
Realpris på boliger i
annenhåndsmarkedet (1984=100),
og realrente etter skatt i
prosentenheter.
Kilde: NOU 2000:21
Kilde: NOU 2000:21
20
Hva har du lært?
Keynes-modellen tar sikte på å beskrive utviklingen i økonomien på kort sikt. Det
forutsettes at prisene er trege, og at produksjonen blir bestemt av samlet etterspørsel i
økonomien. I den enkleste Keynes-modellen er det BNP og privat konsum som er de
endogene variablene, og som derfor blir bestemt i modellen. Hvis BNP øker, antas det gjerne
at dette fører til at samlet sysselsetting også øker, og arbeidsledigheten reduseres, selv om
disse variablene ikke er eksplisitt med i modellen.
Telleregelen sier at modellen vanligvis kan bestemme verdien til like mange variable som det
er ligninger i modellen. Når det er like mange endogene variable som ligninger i modellen,
sier vi at modellen er determinert, noe som innebærer at man kan løse for verdien av de
endogene variablene, hvis man kjenner verdien av de eksogene variablene og parameterne.
En eksogen økning i etterspørselen, f.eks. fordi investeringene øker, fører til økt etterspørsel
slik at BNP øker. Økningen i BNP fører til økt disponibel inntekt for husholdningene, slik at
deres konsum øker ytterligere, noe som forsterker den opprinnelige økningen i BNP. Denne
økningen i BNP fører til en ny runde med økt konsum og dermed ytterligere økning i BNP,
osv. Denne forsterkende effekten kalles multiplikatoreffekten.
I den enkleste Keynes-modellen er virkningen på BNP gitt ved Y 
1
I  0 , dvs at
1  c1
BNP øker med ΔY, der Δ betegner endring i variabelen. Økningen i BNP er dermed større, jo
større den marginale konsumtilbøyligheten c1 er, fordi høy marginal konsumtilbøylighet
innebærer at en inntektsøkning har stor virkning på konsumet, slik at multiplikatoreffekten
blir stor.
En balansert budsjettøkning der G og T øker like mye vil føre til en økning i samlet
etterspørsel, slik at BNP øker, fordi endringen i offentlig bruk av varer og tjenester har en
sterkere virkning på etterspørselen per krone enn det en skatteendring har. Ved å bruke den
enkleste Keynes-modellen får vi at dersom både offentlig bruk av varer og tjenester og
skattene øker like mye, ΔG = ΔT > 0, blir økningen i BNP gitt ved (i 2. likhet bruker vi at
ΔT=ΔG)
Y 
c1
c1
1  c1
1
1
G 
T 
G 
G 
G  G  0
1  c1
1  c1
1  c1
1  c1
1  c1
Dersom husholdningene ønsker å spare mer, og dermed reduserer sitt konsum, vil dette
likevel ikke gi økt sparing for en lukket økonomi, såfremt sparingen ikke fører til økt
realinvestering. Økningen i sparetilbøyligheten fører til redusert etterspørsel og dermed
redusert BNP, noe som motvirker økningen i sparing. Dette kalles spareparadokset.
På midten av 1980-tallet bygget det seg opp betydelige ubalanser i norsk økonomi.
Deregulering av kredittmarkedet førte til at det ble lettere å låne enn tidligere, og kombinert
med lav realrente og svært gunstig ordning for fradrag av gjeldsrenter på skatten, forårsaket
21
dette økte låneopptak og kraftig økning i privat konsum. Den høye veksten i BNP førte til en
kraftig vekst i bedriftenes investeringer, noe som ytterligere stimulerte økonomien, slik at det
ble en markert høykonjunktur.
I 1985-86 falt oljeprisen kraftig, og Norge sto i en vanskelig situasjon med høyt kostnadsnivå
og underskudd på driftsbalansen overfor utlandet. For å rette opp økonomien ble
finanspolitikken strammet betydelig inn i perioden 1986-88. Høyt rentenivå og omlegging av
skattesystemet gjorde det dyrt å låne, og privat konsum falt. Lavere boligetterspørsel førte til
en sterk nedgang i boligmarkedet, med lavere boligpriser og mindre boliginvesteringer. Fallet
i etterspørselen førte også til en kraftig reduksjon i bedriftenes investeringer. Nedgangen i
økonomien førte til at arbeidsledigheten økte til over 6 prosent på begynnelsen av 1990-tallet.
22
Oppgaver
Repetisjonsoppgaver
1) Hvilke to sentrale forutsetninger bygger de enkle Keynes-modellene på?
2) Hva menes med prognoser, konsekvensanalyse, og mål-middel-analyse?
3) Kan en modell med tre ligninger bestemme verdien til fire variable? (tips – bruk
telleregelen)
4) Hva er multiplikatoreffekten?
5) I Keynes-modellen i dette kapitlet: Hvis G og T øker like mye – hva skjer med Y?
6) I Keynes-modellen i dette kapitlet: Hvis spareviljen til husholdningene øker, dvs. zC
reduseres, hva skjer med privat sparing i ny likevekt?
Oppgaver
Oppgave 1
Betrakt modellen:
(1)
(2)
Y=C+I
C = zC + c1Y
0 < c1 < 1,
Y og C er de endogene variable, mens I er eksogen.
a) La zC = 160, c1 = 0,8, I = 100. Finn likevektløsningene for Y og C.
b) Anta at investeringene øker til I1 = 120. Finn likevektsløsningene for Y og C.
Oppgave 2
Betrakt modellen:
(1)
Y=C+I
(2)
C = 200 + 0,8 Y
Y og C er de endogene variable, mens investeringene I er eksogene, der I = 100.
a) Finn likevektsløsningene for Y, C og sparingen S = Y – C. (S er også endogen)
b) Anta at konstantleddet i konsumfunksjonen reduseres til 180, dvs. at
konsumfunksjonen nå blir
(3)
C = 180 + 0,8 Y
Finn likevektsløsningene for Y, C og S. Sammenlign med svaret på a), og forklar de
økonomiske mekanismene.
23
Oppgave 3
Ta utgangspunkt i modellen
(1)
Y=C+I+G
(2)
C = zC + c1(Y - T)
0 < c1 < 1,
der Y og C er de endogene variable. Myndighetenes virkemidler er G og T.
Vi antar at zC = 300, I = G = T = 500, c1 = 0,6.
(a)
(b)
(c)
(d)
Finn likevektsverdiene for Y og C.
Anta at G øker med ΔG = 100. Hva blir virkningen på Y, dvs. hva blir ΔY? Her og
under skal du forklare de økonomiske mekanismene.
Anta at T reduseres, der ΔT = -100. Hva blir virkningen av endringen i T på Y?
Sammenlign med svaret på (b), og forklar en eventuell forskjell.
Anta at G og T reduseres like mye, dvs ΔG = ΔT = - 100. Hva blir virkningen på Y?
Hva blir virkningen på den offentlige budsjettbalansen, som er definert som B = T
–G?
Oppgave 4
Ta utgangspunkt i modellen
(1)
Y=C+I+G
(2)
C = zC + c1(Y - T)
0 < c1 < 1,
Y og C er de endogene variable. Myndighetenes virkemidler er G og T.
(a)
(b)
(c)
Finn likevektsløsningene for Y og C.
Anta at I reduseres med ΔI < 0. Hva blir virkningen på Y, dvs. hva blir ΔY? Her
og under skal du forklare de økonomiske mekanismene.
Anta at myndighetene øker G når I reduseres, der økningen i G er lik ΔG > 0. Hva
blir den samlede virkningen på Y? Hvor mye må G øke for at den samlede
virkningen skal bli lik null, dvs at BNP stabiliseres?
24