1. No category

livet
– Jeg har bedt
jentene mine om
UNNSKYLDNING
mange ganger
– Mange mødre fortsetter
med å være mødre etter at
barna har blitt voksne. Det
har ikke mamma gjort. Vi
har rene linjer, forteller Dora
om mamma Herdis.
For Herdis (65) var det viktigst at Dora og
søstrene var lydige. Da Dora (42) selv ble mamma,
hadde hun helt andre verdier. Hvorfor det?
TEKST GRY THUNE FOTO GEIR DOKKEN OG PRIVAT
Herdis som nybakt
mamma til Dora,
i strøken
syttitallsstil.
Senere fikk hun
også døtrene
Bjørg og Svava.
A
kkurat nå som vi hadde det
så hyggelig, akkurat nå som
det er morsdag og blomstene så vidt har rukket å
komme i vann, la oss smette
hodet bak klisjeen om MAMMA, dette
mytiske, myke og varme vesenet, fullstendig
fri for feil. Som småbarnsmamma på 70tallet, beskriver Herdis Palsdottir seg
befriende ærlig slik:
– Jeg tror jeg var ganske overkjørende. Jeg
undret meg lite over hvordan de hadde det.
Jeg hadde ikke det vokabularet for å snakke
om følelser. Det var noe med tidsånden,
forteller Herdis, med et vesen så mildt at
man nesten ikke kan se det for seg.
Datteren Dora Thorhallsdottir nøler
imidlertid ikke med å bekrete:
– Hun var kjempestreng og veldig
autoritær. Det var en professor i nabolaget
som jobbet med barneoppdragelse – han
gratulerte henne med at hun hadde så stor
kustus på barna, sier Dora, som ikke har
videreført sin mors oppdragelsesstil, men
tvert imot bygget oppdragelsen av sine to
barn på det hun selv savnet som liten.
– Barna mine har fått lov til å være sinte.
Hvis ikke, kommer de til å pakke det bort nå,
40
men få et problem med det senere. Jeg er nok
også en veldig ydelig mamma, men er opptatt
av at barna mine skal få være levende barn og
at de er tro mot seg selv, sier Dora Thorhallsdottir (42).
Sammen driver mor og datter i dag
Relasjonssenteret. Og hold dere fast: Som en
del av utdannelsen til relasjonsterapeut gikk
Dora i terapi nettopp hos sin egen mor.
Snakket om Herdis i tredje person – og de
gråt begge to. Dora over sorgen som veltet
fram over ikke å ha blitt sett, over at det ikke
var plass til alle hennes følelser – Herdis over
ikke å ha vært mer nysgjerrig på sine barn.
Og da er vi framme ved denne sakens store
‣
spørsmål: Våre mødre, bestemødre og vi
Nr 06 2016
Nr 06 2016
41
livet
– hvorfor oppdrar vi våre barn så forskjellig?
Curlingforeldre, helikopterforeldre,
kvelergenerasjonen – det har ikke stått på
merkelapper på oss som har blitt mødre etter
2000. Underforstått: Vi skulle nok helst ha
gjort litt mer som forrige generasjon mødre.
Vært strengere. Mindre grenseløse. Underforstått: Med dagens barneoppdragelse bærer
det lukt åt skogen.
Stor var derfor lettelsen da vi kom over
denne go`biten – i en artikkel i magasinet
«Oppvekst» smøres nemlig rikelig av sårt
tiltrengt balsam på sarte mammanerver:
I anledning av at ungdomskriminaliteten nå
går ned, benytter Elisabeth Myhre Lie,
høyskolelektor ved Politihøgskolen, anledningen til å lovprise dagens foreldre: «De leste
foreldre i dag klarer å kombinere god
grensesetting med mye empati, og det er en
god foreldrerolle. De er ydelige på grensene,
samtidig som de viser at de oppriktig bryr seg
om barna sine. (…) Foreldreskapet er ikke
lenger bygget på en allvitende, hierarkisk
modell. Vi har en annen samfunnskompetanse i dag, et bedre foreldreselvbilde
hvor vi tør å bli utfordret og vise
usikkerhet.»
Og sannelig, sannelig, hold dere fast for lere
gla’nyheter:
I en undersøkelse om hvordan ungdommer
har det (Ungdata, 2013), kommer det
krystallklart fram: Ni av ti ungdommer sier
de er fornøyde med foreldrene sine.
Kan 60 000 ungdommer ta feil? Neppe.
Det er med fornyet selvtillit vi nå skal gå våre
mødre og bestemødre litt nærmere etter
i sømmene – hva formet dem som mødre?
La oss starte med bestemødrene, de som
oppdro sine barn på 1950-tallet, også kjent
som husmorperioden – ettersom de leste
kvinnene var hjemme og holdt hjemmet
støvfritt til glede for mann og barn.
– Det er lett å tro at husmødrene tilbrakte all
sin tid med barna, men mor drev med sine
voksenaktiviteter, slik husholdningen krevde.
Barna var mye ute på egen hånd sammen
med andre unger, forteller professor ved
Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo,
Hanne Haavind.
– Det handler ikke om at mødrene
blåste i barna sine, men det var nok at
mor var der når de kom hjem. Slik var
morskapet den gangen, fastslår Haavind
om denne tiden, som mange helt sikkert
vil gjenkjenne både mor og bestemor i.
Utover på 70-tallet skjer det imidlertid mye
som utfordrer husmoridealet. For generasjonen som ble mødre dette tiåret, skulle en liten
pille komme til å forandre mye: P-pillen.
42
Samtidig ble loven om selvbestemt abort
kjempet fram.
– At kvinnene selv kunne være med på
å regulere hvor mange barn de kan få, er
kanskje den største forandringen som skjer
på 70-tallet. Stadig lere kvinner begynte også
å utdanne seg og å jobbe, forteller professor
Hanne Haavind.
– Hva gjorde dette med morsrollen på
70-tallet?
Mamma er
den første
kjærligheten (...)
Den er så viktig
den morsrollen
at man kan få
åndenød.
Dora Thorhallsdottir
– Det ble en økt følsomhet overfor og
psykologisering av barnet. Selv om lere og
lere av mødrene «gikk ut» av hjemmet
for å jobbe og tjene egne penger, var de
også mer sammen med barna, oppsummerer professor Haavind.
– Tror du dårlig samvittighet spiller en
rolle her?
– Selvsagt! Det var mødrene som ble stilt til
ansvar for sine valg. Spørsmålet om hvordan
mødrene preger barna sine blir mer følsomt.
Det er ikke lenger nok bare å være der for
dem. Kvalitetstiden blir oppfunnet. Barna skal
ikke lære å oppføre seg ordentlig, men lære
å bli trygge på seg selv.
Med dette er vi over i vår egen tid, til Dora
og alle oss som vokste opp på 70-tallet, og
som nå selv har fått prøve livet som mamma.
Det kan ikke understrekes nok at det i
beskrivelsene av generasjonene selvsagt vil
være store individuelle forskjeller. Men noen
vil trolig kjenne igjen sin egen mor i Herdis,
som er oppvokst på 50-tallet, og selv ble
mamma på 70-tallet.
– Jeg brukte mye tid på det praktiske. I dag
ville jeg ha prioritert barna. Det var mye
meninger om hvordan det skulle se ut hjemme
den gangen, forteller Herdis, som med latter
forteller en liten historie som sier mye om
70-tallet – og den nye tida som skulle komme.
– Det var syklubb som gjaldt den gangen.
En av gangene vi møttes, var det
plutselig en som hadde med kjøpekake.
Jeg ble helt forbløfet. Kan man virkelig
kjøpe kake? Jeg tenkte jo at hun var modig.
Da Herdis på 80-tallet utdannet seg til
familieterapeut i Danmark, satte det i gang
mange prosesser. Dora, som var tenåring
da moren videreutdannet seg, oppsummerer
forandringen slik:
– Jeg har en mamma som er før og etter at
hun begynte å jobbe med seg selv. Hun var en
pappigur, jeg ante ikke hvem hun var. Jeg
visste bare at hun hadde fasiten. Plutselig
kom hun ut av skapet full av følelser og skulle
snakke om oppveksten. Hun skjønte at hun
ikke var glad i seg selv. Og når hun ikke var
i kontakt med seg selv, hvordan kunne hun
møte meg?
Herdis på sin side vil gjerne få understreke
dette:
– Jeg er opptatt av at det er lov å være meg.
Nei, jeg var ikke feilfri. Jeg skulle ønske at jeg
hadde sett barna mine mer, at jeg undret meg
mer over hvordan de hadde det. Jeg møter
mine barnebarn på en helt annen måte enn
jeg møtte mine barn. Men vårt menneskesyn
på Relasjonssenteret er at alle gjør så godt de
kan ut fra sine forutsetninger. Det er lett å trå
feil. Da er det viktig å erkjenne at man har
trådt feil. Jeg har bedt jentene mine om
unnsyldning mange ganger, og snakket
mye med dem om hvordan de opplevde
barndommen. Vi har grått sammen, men
samtidig har vi fått en større nærhet. Hvis ikke
ville jo disse hendelsene ha ligget mellom oss,
sier Herdis.
Å få en uforbeholden unnsyldning har
vært viktig for Dora.
– Hun har tålt at vi har sagt til henne at hun
ikke var optimal som mamma. Hun har ikke
bortforklart eller bagatellisert. Hun har tatt
ansvar og gitt en uforbeholden unnsyldning.
Det kjentes veldig godt. Vi undervurderer
magien av ordet unnsyld, sier Dora.
Og så var det oss da. Vi som har blitt mødre
etter år 2000. Hva har formet oss?
– Dere har en helt ny identitetspakke:
Morskapet er viktig, men også andre ting.
Mens jeg aldri tvilte på at jeg skulle få barn,
var det mer usikkert om jeg kunne bli
psykolog. Studere det ja, men bli det? I dag
er det nærmest omvendt, etablering av
voksenlivet kommer først. Derfor får disse
kvinnene sine barn senere i livet – og vil
Nr 06 2016
– Å bli mamma var et sjokk, forteller Dora, noe som senere skulle gi mye godt materiale til standupshowet «Det
var ikke slik det skulle bli». Men godstundene har også stått i kø – som her med Sara og Elias da de var små.
helst dele omsorgen for dem med en mann,
ikke bare HA en mann som på 50-tallet. Men
den aller viktigste følgen for moderskapet
i dag er at kvinnene får færre barn, mener
professor Haavind.
Og igjen, titusenkronersspørsmålet: Hvordan
virker alt dette inn på barneoppdragelsen?
– De moderne mødrene stiller store krav til
sin egen følsomhet overfor barna, at de skal
være mer enn bare til stede for dem. De skal
både tilrettelegge og følge opp barna, både som
små og som tenåringer. De elsker gleden og
tryggheten i barnas sinn, og frykter deres
nederlag mer enn sine egne.
Au. Som moderne småbarnsmamma
kjenner man den siste setningen i hjertet. Så
herlig det har vært, å skrive det svart på hvitt,
at vi er verdens beste foreldre. Men selvsagt
baler vi på vi også. Er det tid for jekke seg ned
et par hakk? Kanskje er det vi som en dag må
sette oss ned for å be om unnsyldning …
Som relasjonsterapeut gjennom ti år, har
Nr 06 2016
Dora hatt mange hundre enkeltpersoner og
familier i terapi, og ifølge henne selv, holdt
foredrag for over 80 000 barnehageansatte og
foreldre. Hovedutfordringen for dagens
foreldre formulerer hun slik:
– Svært mange er som små blitt møtt på en
autoritær måte. Når de selv får barn, er det
som om mange tenker at de skal ikke være så
strenge og ender med å bli altfor ettergivende.
Barnets ønsker og lyster er i sentrum. Da gir
du fra deg lederansvaret, og dessverre skaper
du barn som lærer at deres behov er viktigere
enn andres. Det vil si at de vokser opp og blir
mer egoistiske og bortskjemte enn barn som
lærer at mamma og pappa har også behov som
er like viktige. Barnehageansatte forteller at
denne måten å møte barn på, virker å være
økende. Det tenker jeg er et stort samfunnsproblem – på sikt.
I dag er Herdis på et sted i livet der det som
mor også handler om å gi slipp.
– Det er noe som heter at «sometimes loving
is letting go». Jeg har jobbet en del med det,
at min oppgave som mor er ferdig. Det ligger
en veldig frihet i det – ikke å mene
så mye om alt mulig.
I den grad det går an – å fri seg fra å være
mor, å fri seg fra sin egen mor. For når Dora
skal oppsummere viktigheten av MAMMA,
så får hun åndenød. For slik er det trolig, kjære
mammaer, bestemødre, alle kommende
mammaer:
– Samme hva folk kommer med i
terapirommet, vi ender alltid opp med
mamma. Hun er den første kjærligheten. Det
er enorme konsekvenser av ikke å bli sett og
elsket ubetinget av mamma. Den er så viktig
den morsrollen at man kan få åndenød, sier
Dora, og legger heldigvis til, der vi begge sitter
og snapper etter pusten:
– Men klarer du å formidle ubetinget
kjærlighet til et barn – så kan du knote på så
mye du vil.
[email protected]
43