1. No category

Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016
8
MORGENBLADET
Den umulige
psykologen
Psykolog mot strømmen: Jan Smedslund har
omtalt seg selv som «radikal» og sine faglige
standpunkter som «ekstreme». Siden 1970-tallet
har han angrepet fagets grunnvoller med stadig
nye artikler, og han gir seg ikke.
Gjennom mer enn seksti år som psykolog har Jan Smedslund (86)
sett vitenskapelige revolusjoner og terapeutiske trender komme og
gå. Psykologien har feilet som vitenskap, mener professoren.
J o n K å r e T i m e o g E l l e n L a n d e G o s s n e r ( f o t o)
«
feldighet.
Det sier psykolog Jan Smedslund, født 1929.
Hans ferske artikkel «Why Psychology Cannot
be an Empirical Science» utløste nylig en ivrig
diskusjon blant en krets vitenskapsfolk på sosiale medier. «En utfordrende ny artikkel», fastslo den populære bloggeren «Neurosceptic»,
som omtalte artikkelen i et eget innlegg i januar.
– Hundre år, tusenvis av forskere, og det ble
ikke noe særlig av det. Da må vi kanskje tenke
over om vi kan ha hatt et dårlig prosjekt, fortsetter Smedslund.
Jan Smedslund, som altså er 86 år gammel, er
en pioner i norsk psykologi. En av Norges kanskje internasjonalt mest kjente vitenskapsmenn.
Professor ved Universitetet i Oslo. Uhyre respektert, men også svært kontroversiell og plagsom:
I over førti år har han hevdet at akademisk psykologi er et byggverk på vaklende grunn. Hvis
forskningen i det hele tatt frembringer ny kunnskap, er den i beste fall ustabil og kun midlertidig gyldig, hevder han. Og den har liten relevans
i møte med enkeltmennesker som søker hjelp.
– Dette er jo forferdelig å si, men jeg kan ikke
annet, sier Smedslund.
9
PORTERETT AKTUELT
AKTUELT PORTRETT
Vi har nå holdt på i hundre år.
Psykologien har utviklet metoder og samlet inn data i enorme
mengder. Hva er resultatet? Jo,
det er sånne små signiikanter,
funn som er litt bedre enn til-
MORGENBLADET Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016
lengst sør i England. Etter et år ble han gjenforent med moren i Brändö i Finland. Stefaren, en
kunstner og kunstprofessor, kjempet i to kriger
mot Russland. I 1944 falt bombene over Helsinki. De lyktet til Sverige.
Livet i psykologien begynte våren 1947.
Smedslund lot seg innrullere ved Universitetet i
Oslo. Der hørte han psykoanalytikeren og krigshelten Harald Schjelderup forelese om psykologi til de forberedende prøvene. Schjelderup var
landets første professor i psykologi, og på mange
måter grunnleggeren av faget i Norge.
– Det virket som et spennende fag, og jeg hadde lyst til å være med på å utvikle det som vitenskap etter modell av naturvitenskapene, forteller Smedslund.
Helt logisk. Mye handlet om å forstå hvordan
læring foregår, og mange eksperimenter foregikk
derfor med barn. Ofte testet man i hvilken grad
barna klarte å huske serier av meningsløse stavelser – CRASP, GLAP, PHAN – under kontrollerte betingelser. Smedslund forsøkte seg tidlig.
– Hvordan foregikk det?
– Vi hadde en liste med meningsløse stavelser
som en av gangen viste seg i en sprekk i en roterende skive. Det sa «klikk, klikk, klikk». Laboratoriet hadde sortmalte vegger og tak og gulv. De
hadde plugget ventilasjonen så det ikke skulle
komme lyder inn. Det ble dårlig luft.
Som mange andre lot Smedslund seg rive med
av den unge ilosoilæreren Arne Næss, som inBegynnelsen. Vi møtte ham i kantinen på Psy- troduserte ham for logikk og vitenskapsteori.
kologisk institutt i Oslo, hvor han fremdeles har Han ble opptatt av metodisk stringens, og etter
sin daglige gang. Han har alltid vært her, fortel- hvert statistikk, og var særlig tiltrukket av den
ler kolleger, i korridorene og på seminarene, han «matematiske» læringspsykologen Clark L. Hull,
har ikke vært til å unngå. Lett og lydløst kom han som benyttet logikkens symbolspråk til å formuinn fra «emeritisalen» – et rom som disponeres lere testbare hypoteser. Studenten Smedslund
av professorer som har
gikk i gang med å etterpassert 70 år – og satte seg
prøve – replikere – et av
Alle skulle slippe seg løs.
ved sitt faste vindusbord.
hans eksperimenter.
Det var et helt crazy miljø. – Jeg ba andre studenter
En smule bekymret for at
JAN SMEDSLUND
det skal bli for varmt for
om å være forsøkspersoner. Etter syv-åtte av dem
journalisten så nær panelovnen.
kikket jeg på dataene. Det var alt mulig rart. Jeg
– Dette instituttet har vært min base i livet gikk til læreren og sa at «dette får jeg ikke til å
helt siden jeg begynte her som student.
stemme». Da sa han: «Du må ha mange lere forSmedslund har gitt et minimalistisk riss av sin søkspersoner. Minst tretti.» Så gjorde jeg det, og
barndom i en liten selvbiograisk bok han har ut- regnet ut gjennomsnittet. Da stemte det!
gitt (From Nonsense Syllables to Holding Hands,
Taos Institute, 2013): Faren var svensktalende Syndere i sommersol. Psykologiens forbannelinsk diplomat ved ambassaden i Oslo, moren se er at det alltid er så mange skoleretninger som
norsk kunstner med utdannelse fra Paris. Fami- ikke klarer å snakke sammen. Og i perioden hvor
lien lyttet rundt, fra Oslo til Helsinki til London. Smedslund kom inn i faget i Oslo, var det verre
Da Jan var fem år, stakk moren til Spania med en enn vanlig. Miljøet i Oslo på denne tiden blir av
elsker. Sønnen havnet på kostskole ved kysten en annen nestor i norsk psykologi, Carl-Erik
JAN SMEDSLUND
Ʌ Forsker og klinisk
psykolog, født 1929.
Ʌ Ble den første
professor i psykologi
ved Universitetet i
Bergen i 1964. Siden
1966 professor ved
universitetet i Oslo.
Ʌ Internasjonalt kjent for
å ha utviklet fagretningen psykologikk. Siden
1970-tallet kontroversiell fordi han mener
psykologi ikke kan
være en vitenskap som
bygger på datainnsamling og eksperimenter.
Ʌ I Norsk biografisk
leksikon er Jan
Smedslund nevnt i en
parantes i oppslaget
om Arne Næss, som en
del av miljøet ved
Institutt for Samfunnsforskning på 1950-talllet.
Ʌ Medlem av Det norske
vitenskapsakademi.
Grenness, beskrevet som «hardt og hatsk».
Parallelt med sine «harde» vitenskapelige eksperimenter gikk Smedslund i såkalt læreanalyse hos Nic Waal, psykiateren og psykoanalytikeren som grunnla barnepsykiatrien i Norge. Waal
var også kjent som disippel av psykoanalytikeren
Wilhelm Reich, og for sitt ekteskap med Sigurd
Hoel, som portretterte henne i romanene Syndere i sommersol og En dag i oktober.
– Det var slik at skulle man bli psykolog, så
måtte man gå i egenterapi.
Waal hadde på denne tiden etablert et eget,
privat institutt utenfor universitetet, hvor en radikal og revolusjonær stemning rådet. Smedslund
forteller nødig om de mange festene, med medisinsk sprit og bongotrommer fra terapirommet.
– Du skulle bli frigjort. Ikke ha komplekser og
hemninger. Alle skulle slippe seg løs. Det var et
helt crazy miljø, men jeg vet ikke hvor mye mer
jeg skal si.
– Hvordan var ditt forhold til Harald Schjelderup?
– Siden jeg gikk i terapi hos Nic Waal og holdt
noen seminarer på hennes institutt, hadde jeg
ikke så mye med ham å gjøre. Forholdet mellom
dem var distansert, kjølig. Det var to ulike grupperinger, sier Smedslund.
– Du ble aldri tatt av psykoanalysen?
– Jeg var fascinert. Det var spennende, men
jeg tenkte at det ikke var vitenskapelig.
En helhetlig teori. Schjelderups store ambisjon
var å forene den eksperimentelle, «positivistiske» psykologien, med alle sine rottelabyrinter
og meningsløse stavelser, med Freuds mer spekulative og klinisk orienterte psykoanalyse. Da
Smedslund langt senere overtok professoratet
etter Schjelderup, skulle han forsøke å holde fast
på det han oppfattet som noe av det mest sentrale i dette prosjektet: å forene den akademiske
psykologien med klinisk praksis. Da behøvde
psykologien et fast grunnlag, en enhetlig teori.
Allerede i studietiden begynte Smedslund
kjenne en stigende uro over gapet mellom det
mørke laboratoriet og divanen hos Waal.
Internasjonalt gjennombrudd. Alle er enige
om at karrieren begynte eksepsjonelt bra. Etter
studiene hadde han begynt arbeidet med doktoravhandlingen som stipendiat ved det nystartede Institutt for samfunnsforskning, som hadde oppstått fra miljøet rundt Arne Næss og Stein
Rokkan. Grenness forklarer at Smedslund markerte seg sterkt internasjonalt med en serie
«briljante eksperimenter». Smart empirisk fors••
Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016
10
MORGENBLADET
MORGENBLADET Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016
11
AKTUELT PORTRETT
PORTRETT AKTUELT
••
kning som presiserte og justerte tidligere funn.
Blant annet undersøkte han hvordan vi ignorerer relevant informasjon når vi tar beslutninger. Psykologen Kim Larsen har i Tidsskrift for
Norsk Psykologforening skildret disse eksperimentene som «Kahneman før Kahneman», med
henvisning til forfatteren av den populære boken Tenke, fort og langsomt.
Gjennom hele 1960-tallet steg Smedslunds ry.
I norsk psykologisk forskning representerte han
fremtiden. Stadig ble han invitert til nye, prestisjetunge opphold i utlandet.
Interessen for barns kognitive utvikling bragte ham først til Genève i Sveits, hvor han hospiterte hos en av tidens viktigste psykologer, Jean
Piaget, kjent for sin «stadieteori» om barns utvikling. Dette oppholdet, forteller Smedslund,
innebar et første skritt bort fra drømmen om å
gjøre psykologi til en hard vitenskap etter mønster av fysikken. Det handlet ikke bare om å observere hvordan barna reagerte på ulike stimuli. «Hos Piaget var det lov å spørre barna: ‘Hvorfor mener du dette?’»
Siden kom hele rekken av amerikanske universiteter, hvor han ble kjent med mange av
stjernene i faget, noe han – ifølge enkelte – aldri
blir lei av å fortelle om.
Drapet på Kennedy. I 1963 var han på plass ved
Harvard på et avgjørende tidspunkt. Det tverrfaglige Center for Cognitive Studies var hovedscenen for den mye omtalte kognitive revolusjonen, som snudde faget opp ned i løpet av noen
år, og som ble kimen til mye av dagens nevrovitenskap. Kort sagt pågikk det et oppgjør med
forskningen som ensidig var fokusert på adferd.
I stedet begynte man å se på tenkning og mentale prosesser – informasjonsbehandling – som
nøkkelen til å forstå menneskets psykologi.
– Vi var unge, forsket på våre ting og hørte på
foredrag. Vi så ikke det store bildet og forsto ikke
hva vi var midt oppi. Det tror jeg gjelder alle sånne vitenskapelige revolusjoner. Jeg møtte mange som senere ble veldig berømte.
Én sjanse til virkelig å gjøre inntrykk på mange av dem som senere skulle bli stjerner i faget,
ble sabotert. De andre ville så gjerne høre mer
om Piaget, og ba Smedslund holde et foredrag i
fakultetsklubben. Han hadde akkurat begynt å
snakke da en student kom brasende inn og skrek:
«The president has been shot!»
– Da avbrøt de. Og de kom aldri tilbake.
FEIRING AV MORSMÅLSDAGEN 22. FEBRUAR 2016 PÅ LITTERATURHUSET I OSLO
DEL 1: FOR BARN
10:00 Velkommen ;l feiring av morsmålsdagen! Sang, musikk og flerspråklige fortellinger ved fortellerne Fa;ma Ismail, Ilham Tawfiq og CharloRe Øster. De forteller på somali, arabisk og norsk. 11:00 Avslutning med boller og juice
DEL 2: FOR VOKSNE
Kaffe, te og croissanter
Amerikafareren: Jan Smedslund har hatt jevnlige forskningsopphold i USA
siden 1960-tallet. Her New Mexico.
12:00 Velkommen ;l feiring av FNs internasjonale morsmålsdag!
Innlegg ved Johanne Ostad, Nasjonalbiblioteket 12:10 Fortellingen «Frøken Kakerlakk reiser fra Østen ;l Vesten»
fortelles på persisk og norsk av fortellerne Mehda Zolfaqari og Torgrim Mellum Stene. Salaheddin Memarzadeh spiller setar. 12:45 Presentasjon av DFB, NAFO/Tema Morsmål og Mul;Ling Senter for flerspråklighet, Universitetet i Oslo
13:15 Pause
13:30 Faglig innlegg om «Morsmål i en flerspråklig kontekst»
ved Guri Bordal Steien, Mul;Ling, UiO, og Janvier Nzigo, IOM Norway
14:15 Sang av ungdommer fra Den kurdiske skolen i Norge 14:30 Pause
14:45 Quiz om språk og flerspråklighet
15:00 Samtale med brageprisnominert forfaRer Ayse Koca 15:20 Hip hop med Samir Madad, Yomi Baisa og Sa;lmis på vegne av «ERer skole‐;lbudet HipHop 101 med Boss Castro»
15:45
Avslutning
Arrangementet er graCs og åpent for alle!
Sjefen: jan smedslund som bestyrer av psykologisk institutt i 1970. Han sier han var frustrert fordi han ikke forsto hva som skjedde
ALLE FOTO: PRIVAT
under studentopprøret.
Bruddet med mainstream. I 1966 ble
Smedslund professor i Oslo. Høsten etter befant Pseudo. Fra 1970 begynte Smedslund å publiseseg – med tre barn og ektefellen Åsebrit Sund- re artikler der han kritiserte internasjonale storquist, som er litteraturforsker – i det han har kalt heter for å drive med «pseudoempiri».
«himmelen for forskere»: Det tverrfaglige Cen– Det er mye man kan si om psykologi som
ter for Advanced Study in the Behavioral Scien- ikke er empirisk i den forstand at det er testbart,
ces ved Stanford-universitetet i California. Få forklarer han.
steder på planeten har høyere status innen sam– Om du sier at noen er forbauset, så vet man
funnsforskningen. Smedslund husker «et idyl- at de må ha opplevd noe uventet. Du kan jo gå ut
lisk sted med små paviljonger mellom palmene og gjøre et eksperiment for å bevise at det er slik
det er. Men det hadde du ikke behøvd å gjøre. Det
på en høyde over Stanford».
er pseudoempiri. For det er jo sånn det må være,
– De serverte lunsj, alt var ordnet.
Og det var da vendingen kom som skulle bli det er det ordene betyr. Og jeg mener jo at hvis
innledningen til Smedslunds mest sentrale bi- man ser nøye på psykologisk forskning, så er det
drag til vitenskapen om sjelen. Alternativt: Det aller meste av det pseudoempirisk, forklarer
Smedslund.
var her han begynte å rote det til for seg selv.
En god del forskning er rett nok delvis empiI ettertid, sier Smedslund selv, kan man se at
han gradvis har gjenrisk. For eksempel kan
nomgått en «radikaliseman få detaljkunnskap
Han ble nesten litt
ringsprosess» hvor han
om graden av målt forstormannsgal.
har fått stadig mer «ekbauselse i ulike situasjoCarl-Erik GrEnnEss, pEnsjonErt
streme» standpunkter.
ner. Men heller ikke dette
– Hva var det som
har verdi hvis kunnskaprofEssor i psykoloGi
skjedde?
pen ikke kan brukes til
– Jeg tenkte: «Nå kan
forutsi noe om mennesde ikke gjøre meg noe lenger. Fra nå av skal jeg kers tanker og adferd, og det forutsetter stabile
ikke tenke karriere. Jeg kan bare si hva jeg ten- resultater – at man kan teste og få det samme svaret igjen og igjen. Men dette, hevder Smedslund,
ker.» Jeg var allerede professor.
I boken skriver han at han etter Stanford i det er mangelvare i psykologien.
minste regnet med å bli lyttet til og møtt med
Begrepet pseudoempiri vakte stor oppmerksaklige motargumenter – i stedet for å ignorert somhet, men lere mener han raskt tok poenget
eller latterliggjort.
for langt. «Satsen og svevet er bra, men så landet
han feil», mener Carl-Erik Grenness. «I stedet
Så gikk han i gang.
for å holde seg til det han var så god til: å komme
med avgrenset og viktig kritikk av konkrete teorier, gjorde han det fatale å absoluttere dette til
å gjelde hele psykologien. Han ble nesten litt
stormannsgal.»
Sjelens geometri. Psykologikk – det er dét det
kalles, systemet Smedslund har brukt de siste
cirka førti årene på å bygge og ininnstille. I dag
er det dette han er berømt for. Psykologikken er
ment som et fullverdig alternativt program for
psykologien som fag, som ikke baserer seg på eksperimenter og datainnsamling. I stedet skal
man bygge på det Smedslund kaller sunn fornuft,
eller common sense. Ifølge Smedslund handler
det om «å bruke begrepssystemet som ligger
innebygget i dagligspråket og som delvis synes å
være medfødt». Ved å analysere den innbyrdes
logikken mellom fellesmenneskelige psykologiske begreper kan man klargjøre den tause psykologiske kunnskapen som ligger implisitt i måten
vi snakker på. At deprimerte ser mørkt på livet,
sier seg jo selv.
Kanskje kan psykologikken kalles en sjelens
geometri? Smedslund er i hvert fall sterkt inspirert av Euklid. Psykologikken er basert på hverdagsspråk, men kan paradoksalt nok fremstå
som ubegripelig for uinnvidde, med logiske symboler og formler som få kan følge, og som enda
færre har tålmodighet til å sette seg inn i.
– Har du noen etterfølgere?
– Jeg har aldri vært, har aldri prøvd, å være
guru, selv om jeg har kjent mange. Det er en egen
type. Det må være veldig gøy å ha mange disipler,
I sentrum av begivenhetene: Den berømte psykologen Jerome Bruner
inviterte i 1963 Jan Smedslund til Harvard Center for Cognitive Studies, som
gjerne beskrives som sentrum for «den kognitive revolusjonen» i psykologien.
men jeg har ikke det, selv om noen har vært veldig interesserte. Det er komplisert. Men jeg tenker at det er gøy å vite at det rundt i verden er
ganske mange psykologer som sier at jeg har
gjort inntrykk på dem.
– Du skriver i boken at du siden 1970 ofte er
blitt møtt med irritasjon og avvisning. Hvordan
føles det?
– Det var naturlig. Jeg skjønner det. Men jeg
føler at det ikke er helt slik lenger. Jeg var nok
ikke grei å ha med å gjøre som yngre. Var skarp
og aggressiv mot de som var uenige. Nå tenker
jeg mye mer at de er like lure som jeg er. De har
tenkt sitt, og kanskje er det er noe jeg ikke har
skjønt… Likevel kan jeg ikke annet enn å si hva
jeg er kommet til, så får vi diskutere det,
Smedslund.
Bruddet med virkeligheten. Problemet med
psykologikken, ifølge Carl-Erik Grenness, er at
den er fullstendig analytisk: Den sier ingenting
om verden utenfor språket.
At studiet av mennesker byr på særskilte vitenskapsilosoiske problemer fordi vi selv, vårt
språk og vår kultur er en del av det vi skal undersøke, er ingen unik innsikt, påpeker
Grenness.
– Som Arne Næss var opptatt av, er løsningen
på dette hele tiden å forsøke å være seg dette bevisst. At vi innrelekterer problemene og kontinuerlig forbedrer metodene.
Men, sier Grenness, selv om få kolleger deler
••
FRITT ORD
inviterer til førpremiere
mandag 22. februar 2016 kl. 19.00–21.00,
i Uranienborgveien 2, Oslo
Talibanistan
En dokumentarfilm av Anders Sømme Hammer
«Talibanistan» er en dokumentar om den alvorlige situasjonen i Afghanistan,
hvor regissøren har møtt og dybdeintervjuet sju talibanere i felt, krigens ofre og
aktivister. De forteller om hvorfor de kjemper, og hvordan de lever. Vi møter
også sivilpersoner som på ulike måter er blitt rammet av krigen etter at de
norske soldatene forlot områdene de bor i. Afghanske kvinneaktivister forteller
at de frykter deres rettigheter er det første som vil ofres i fredsforhandlinger.
Visningen etterfølges av en samtale mellom Anders Sømme Hammer og
Kristian Berg Harpviken, direktør ved PRIO.
Påmelding: [email protected]
www.frittord.no
Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016
12
MORGENBLADET
MORGENBLADET Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016
13
AKTUELT PORTRETT
PORTRETT AKTUELT
praktisert som kliniker i over tretti år, og jeg har
aldri støttet meg til noen evidens eller noen innsamlede data fra forskning. Det tror jeg ikke mine
kolleger, som jeg snakker mye med, heller gjør.
Fremskritt. – Da jeg begynte å forske, trodde
jeg at psykologi skulle bli en eksakt vitenskap,
med lovmessigheter. Etter hvert skjønte jeg at
det var umulig, sier Smedslund.
– Er problemet at du har så høye krav til hva
som kan telle som gyldig vitenskapelig kunnskap?
At idealet fortsatt er fysikken med sine naturlover?
– Jeg har lært mye av Arne Næss og av Daginn Føllesdal. Man skal være så presis som nødvendig for formålet. For meg er det dét som er
vitenskap. Og en ting til: It ain’t necessarily so.
Vitenskap handler om hele tiden å bevare en
åpenhet for at man kan ta feil, og at de andre kan
ha rett. Det handler ikke om naturlover, det er
en holdning til livet.
Utenfor kantinen er det ståhei og fullt av folk
som har vært på en disputas.
– Implikasjonene av synet ditt er store. Det de
driver med her, er bare tull, da?
– Når man setter noen til å jobbe som psykolog, så blir de linkere etter hvert. Slik er det rimeligvis hvis man driver med noe hele tiden.
Akademisk har det gått fremover på den måten
at vi har tenkt og diskutert i hundre år. Ting er
utvilsomt blitt tydeligere. Vi har fått satt ord på
enormt mye, selv om vi for så vidt alltid har visst
det. På den måten går det fremover. Men det
skjer ikke ved at man samler inn data, sier
Smedslund.
– Psykologi er jo vitenskapen om oss selv.
Dikteren Novalis snakker om å ta sløret fra gudinnens ansikt. Hva så han da? Jo, seg selv. Dét
er drama, det er psykologi. Men hvordan studerer man seg selv? Kan man inne ut noe om seg
selv som man ikke implisitt visste på forhånd?
Jeg tror det stort sett er slik. Vi bare setter ord
på det vi allerede vet.
Hva som virker. I Smedslunds perspektiv blir
behandlingsforskningen, som prøver å avgjøre
hvilke behandlingsformer som virker og ikke,
verdiløs for klinikeren. De statistiske tendensene man avdekker, er stort sett små, og i en konkret situasjon hjelper det ingenting å vite at for
eksempel kognitiv terapi i gjennomsnitt er ørlite
mer efektivt enn en annen terapiform.
– Om en behandlingsform mot depresjon i gjennomsnitt er mer efektiv enn andre, er det vel uansett verdifull kunnskap for for eksempel helsemyndighetene, som nettopp forholder seg til personer
på et aggregert nivå?
– Du har rett i at på det nivået så gjør det en
forskjell. Man kan samle inn data som sier at det
er lurt å gjøre sånn eller sånn av sosialpedagogiske grunner. Men heller ikke det er evige lover.
I Norge i dag kan man samle inn data som peker
på at det og det er lurt. Men vi må huske at det
kanskje ikke gjelder om tyve år.
– Fra forskere i Tromsø hører vi nå at efekten av
kognitiv terapi skal ha dalt de siste årene?
– De var så veldig entusiastiske med den kognitive terapien. Det var en nyhet. Faget er blitt
fulgt av sånne moter, stadig nye metoder og synsmåter. Nå er det mentalisering alle er begeistret
over. Det er egentlig ikke noe nytt i det heller.
– Hva tenker du om diagnosesystemet for psykiske lidelser?
– Det er naturlig at man vil klassiisere folk,
men akkurat i psykologi går det ikke så bra å lage
sånne kategorier. Nå har jeg møtt deg, jeg vil ikke
Fast plass på lesesalen: «Det var da et veldig privat spørsmål», sier Jan Smedslund når fotografen spør hva han pleier ha på matpakken.
Til slutt. – Du skriver i boken din at du er blitt
mindre åpen for påvirkning, at du blir «reinforced»
og «conirmed» av at folk er uenige.
– Jeg vet ikke, men jeg mistenker at når man
blir så eldgammel så meg, og har sett så mye, så
kan man ikke være som studentene, som tenner
på det de hører. Det er sjelden, når man blir så
gammel, at det skjer. Man har sett for mye.
– Man kan jo lure på hva man skal med psykologien, ut fra det du sier?
– Jeg har stor respekt for mine kolleger. Og
jeg kan som sagt ta feil. Uansett tror jeg erfarne
klinikere gjør det de skal gjøre.
Smedslund sier at han er blitt så varm av å sitte ved vindusbordet at han ikke kan forstå hvordan fotografen kan klare ta noe bra bilde av ham.
– Hva har du lært av livet i psykologien, som
du vil gi videre?
– Når man går gjennom livet, er man hele tiden amatør. Stadig er det noe man aldri tidligere
har opplevd. Å bli gift og få barn og barnebarn.
Å bli pensjonist og ikke lenger måtte sitte i komiteer. Å bli veldig gammel, som jeg er blitt. Det
er som en klient jeg møtte sa, at hvordan skal vi
leve når vi ikke skjønner noen ting? Men så lenge vi er sammen og kan trøste hverandre, så hjelper det litt, sier Jan Smedslund.
Nå setter han kursen mot USA for resten av
vinteren. Han skal forske så lenge han kan.
[email protected]
Stimulerende, men feil
Improvisasjon som metode. «Den smedlundske metode» ble snart utviklet til noe han har
kalt Bricoleur-modellen. Uttrykket er hentet fra
sosialantropologen Claude Lévi-Strauss.
– I det gamle franske landbruket var en bricoleur en man kunne tilkalle når vanlige metoder ikke fungerte. Han kunne komme inn på låven og å se om han fant noe han kunne bruke til
å ikse en pumpe, for eksempel. Det er slik jeg
tror psykologer stort sett jobber, sier Smedslund.
Terapeuten skal ikke gripe inn på grunnlag
av psykologiske teorier eller fremgangsmåter,
men være en improviserende psykologisk «altmulig-person» som våger å ty til ukonvensjonelle metoder. Det avgjørende er å ta utgangspunkt
i den konkrete situasjonen pasienten beinner
seg i.
Et av Smedslunds yndede eksempler fra egen
praksis handler om en mann med vrangforestillinger. Han levde isolert og hadde dårlige, illeluktende tenner. Han var redd å smile og snakke
med andre. Behandlingen gikk ut på skafe mannen nye tenner. Vrangforestillingene forsvant
nesten umiddelbart.
– I dag er mange opptatt av at terapi må være
evidensbasert. Standardiserte såkalte «pakkeforløp» skal rulles ut også i psykisk helsevern. Hva
tenker du om den utviklingen?
– Jeg tror ikke det går an. De tar feil. Jeg har
Jon Kåre Time
– Problemet er kunnskapssynet, sier Helge Holgersen, førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen.
– Vi kan ikke la være å undersøke sosiale fenomener fordi det er usikkerhet heftet ved
det. Vi må heller gjøre så godt
vi kan. Det rett nok ikke fysikkens lover vi avdekker, men det
kan være interessant og nyttig
kunnskap likevel, sier Holgersen.
Han påpeker at Smedslund
kritiserer en bestemt type kliniske studier, som har såkalt
randomisert forskningsdesign.
– Men det er jo en rekke andre måter å få kunnskap om et
sosialt fenomen på, eksempelvis kvalitativ forskning om hva
pasienter opplever som hjelpsomt.
Men Holgersen gir
Smedslund rett i at kunnskapsgrunnlaget for profesjonen er
svakere enn mange er klar over.
– Når psykologer for eksempel står i en rettssal og snakker
om at det og det er et faresignal
og så videre, da er det på syltynt
grunnlag. Funnene i psykologien viser ofte små tendenser som
egentlig har veldig liten forklaringskraft. Og i behandlingsforskningen inner vi sjelden én
måte å nærme seg pasientgrupper på som med sikkerhet har
efekt, sier Holgersen.
Selvinnlysende. Asle Hofart,
professor og psykoterapiforsker ved Modum Bad, sier han
har hatt stort utbytte av å lese
Smedslunds artikler.
– Men jeg er helt uenig i
konklusjonene, fortsetter han.
– Smedslund viser tydelig
hvor viktig det er å forstå den
logiske sammenhengen mellom psykologiske begreper. Slike analyser hjelper oss til å stille bedre spørsmål i psykologisk
forskning. Men det er fullt mulig å inne ut av empiriske sammenhenger. For eksempel vet
vi at personer med sosial fobi
blir ekstremt innovervendte
mot kroppslige fornemmelser
når de møter andre mennesker.
Dette er ikke noe som følger av
begrepene, men en funksjonell
sammenheng som vi gjerne
kan kalle en lovmessighet, sier
Hofart.
Empirisk feil. Han bestrider
også at empirisk psykologisk
forskning skal være vanskelig
fordi mennesket er så unikt og
påvirkbart og i stadig forandring.
– Hos Smedslund er dette
en metateoretisk, nesten metafysisk påstand, men jeg mener
at den kan avgjøres empirisk.
Og forskningen viser at den er
feil. Vi mennesker er ikke så
ulike.
Samtidig har Smedslund et
poeng, mener Hofart, når han
Fagforfaterstudiet
(60 studiepoeng)
– Essay
– Reportasjer
– Fag og kommunikasjon
– Teori, metode, sjanger
Søknadsfrist: 1. mars www.hioa.no/fagforfater
På Flukt er en forelesnings- og debattserie i regi av
Universitetet i Oslo og Akademisk dugnad, der forskere med gjester
inviterer til dialog om lyktningspørsmål.
Flyktingkrisen og kampen
om Europas sjel
Foredragsholder:
Frances Webber, nestleder ved The Institute of Race
Relations i London. Webber har i over 30 år som advokat
spesialisert seg på immigrasjonsrett, lyktningrett
og menneskerettigheter.
ordstyrer:
Cecila Marcela Bailliet, professor dr. juris.
FAGFELLER SVARER: Psykologi er vanskelig, men ikke umulig.
at vi alle skal dø.» Så står man der som professor.
Snart begynte han å skrive ut pasienter fra
akuttavdelingen.
– De kalte det «den smedslundske metode».
Det gikk ikke så verst. Hun var tvangsinnlagt,
denne kvinnen. Hun sa «jeg vil så gjerne hjem
til mann og barn, kan ikke du hjelpe meg, så kan
jeg heller snakke med deg hver dag.» Det gikk
de med på, og det gikk bra. Hun følte det var et
slags helvete, denne akuttavdelingen.
Faglig påfyll? Ny innsikt?
sier at kunnskap om gjennomsnittlige efekter av ulike behandlingsformer kan være lite
nyttig i møte med enkeltmennesker.
– Men dette tar vi nå hensyn
til. Psykoterapiforskningen er
på vei tilbake til grundige studier av enkeltpersoner. Det
handler om å forstå psykologiske dynamikker inni individet. Så kan vi etterpå inne ut
hvilke grupper det gjelder ved
hjelp av nye statistiske metoder. Når pasienter med panikk
får brystsmerter, tenker de lett
at det er hjerteinfarkt. Det øker
angsten, som igjen øker smertene, og de er inne i en ond sirkel. Dette er forutsigbart – en
lovmessighet.
Klargjører. – Er det farlig at en
professor hevder at klinisk psykologi mangler empirisk grunnlag?
– Argumentasjonen hans
undergraver jo psykologien
som fag og profesjon. I hans
perspektiv forsvinner vitenskapen ut av bildet, og vi står
tilbake med skrivebordsilosoi og et slags klinisk håndverk.
Men nei, jeg har inntrykk av at
han har liten innlytelse. Han
har sagt dette lenge, og det er
få som responderer. Det er
synd, fordi han stimulerer til
en klargjøring av grunnlaget
for akademisk psykologi.
[email protected]
Det åpnes for spørsmål og dialog etter foredraget.
Foredraget holdes på engelsk.
tid: 16. februar, kl. 18.00-20.00
sted: Litteraturhuset, Amalie Skram
arrangeMentet er gratis og åpent For alle
velkoMMen!
uio.no/akademisk-dugnad
Arrangør: Det juridiske fakultet og PluriCourts - Senter for forskning om internasjonale domstolers legitimitet
13.–14. februar
Klassikere for kids:
Faust for kids*
blackbox.no
Et fag i krise. I dag har muligens kritikken av
mainstream-psykologien større klangbunn.
Selvransakelse preger faget, fordi det har vist
seg at forbausende mange funn ikke lar seg be- alltid vært det, forklarer kollega Karl Halvor
krefte når man prøver å gjenta eksperimentene. Teigen, som særlig er kjent for sin forskning på
For eksempel klarte det storstilte The Reprodu- beslutningsprosesser. «Han er konsekvent i sin
cibility Project i 2015 bare å replikere 39 av 100 tenkning, kanskje for konsekvent.»
psykologiske forsøk. Debatten går høyt om fors– Men i mainstream psykologi må vi anta at
kningsmetoder, statistikk og incentivsystemer. det kan innes noen sammenhenger og forklaBåde i psykologi og biomedisin pågår et stor ar- ringer. Så gjør vi eksperimenter som vi tror kan
beid for å forbedre kvaliteten på forskningen. teste disse. Da Smedslund sa at dette bare er tull,
Dette kan man se på som et eksempel på viten- følte de leste kolleger seg angrepet. Men det var
skapens evne til å korrigere seg selv. Likevel spør jo som om en mann skulle prøve å stoppe toget,
lere: Kan vi det hele tatt stole på psykologisk sier Teigen.
kunnskap?
Han beskriver Smedslund som «mer et proSmedslund har lenge hevdet at psykologisk dukt av seg selv enn av sin tid».
kunnskap, i den grad den faktisk kan være erfaringsbasert, er notorisk forgjengelig. Psykologi- Studentrevolusjon. Da Smedslund kom tilbake
en er et fag i krise, «både når det gjelder teore- til Oslo etter oppholdet i Stanford, havnet han i
rollen som instituttleder under studentrevolutisk sammenheng og praktisk efektivitet».
Problemet stikker enda dypere enn pseudo- sjonen. Det bare styrket overbevisningen om at
empiri, mener han: Psykologisk forskning er det var noe fundamentalt galt i psykologien. Stuvanskelig rett og slett fordi mennesker er usta- dentene ville ha revolusjon. De blokkerte møter.
bile – vi forandrer oss
Smedslund følte han kom
hele tiden og påvirkes av
til kort, at han ikke forsto
Plutselig
satt
jeg
alene
et uendelig antall faktohva som foregikk.
på akuttavdelingen
– Jeg tenke at jeg er jo
rer. I prinsippet er det
umulig å gjenskape ommed en fortvilet person som professor i psykologi, jeg
burde vite hva jeg skal
stendighetene den oppville ta livet av seg.
gjøre. Men den akademisrinnelige studien foreJAN SMEDSLUND
ke bakgrunnen var ikke
gikk under. Å avdekke
lovmessigheter i mennestilstrekkelig for å vite
kesinnet er prinsipielt umulig.
hvordan man forholder seg i praksis.
Kan man ikke uansett regne ut hvor sannsynHan bestemte seg for å bli kliniker, og klarte
lig noe er ved å samle inn data om mange nok å overtale universitetet til å gi ham full profespersoner? Vel, Smedslund innvender at statis- sorlønn mens han tok etterutdanning og var i
tiske tendenser kun forteller noe om «et gene- praksis.
ralisert menneskesinn» som ikke eksisterer i vir– Du følte på avstanden mellom akademisk
keligheten. Kunnskapen er verdiløs i møte med psykologi og praktisk virkelighet?
– Plutselig satt jeg alene på akuttavdelingen
enkeltmennesker. Og selv på gruppenivå er den
foreløpig, mener han, fordi gyldigheten avhen- med en fortvilet person som ville ta livet av seg.
ger av at sosiale normer og kulturelle menings- Jeg husker en lang en korridor, det kom en kvinne mot meg. Hun spurte: «Hvordan kan du leve
systemer holder seg stabile.
– Smedslund er en utpreget rasjonalist og har når du vet at livet er så kort og meningsløst og
sette en merkelapp på deg, si at du er sånn og
sånn. Du er et levende menneske i din sammenheng, slik vi opplever hverandre. Forskere kan
bruke kategorier. Praktikere må bruke hele sammenhengen klienten er en del av for å forsøke å
begripe og forutsi.
FOTO: REUTERS / KAdIR CELIKCAn / nTB SCAnPIx
••
Smedslunds syn på psykologien, er hans strøm
av artikler stadig en sikker kilde til «produktiv
irritasjon» – det er skjerpende å lese dem.
*10 år og oppover