Mer om denne saken - Universitetet i Oslo
Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016 8 MORGENBLADET Den umulige psykologen Psykolog mot strømmen: Jan Smedslund har omtalt seg selv som «radikal» og sine faglige standpunkter som «ekstreme». Siden 1970-tallet har han angrepet fagets grunnvoller med stadig nye artikler, og han gir seg ikke. Gjennom mer enn seksti år som psykolog har Jan Smedslund (86) sett vitenskapelige revolusjoner og terapeutiske trender komme og gå. Psykologien har feilet som vitenskap, mener professoren. J o n K å r e T i m e o g E l l e n L a n d e G o s s n e r ( f o t o) « feldighet. Det sier psykolog Jan Smedslund, født 1929. Hans ferske artikkel «Why Psychology Cannot be an Empirical Science» utløste nylig en ivrig diskusjon blant en krets vitenskapsfolk på sosiale medier. «En utfordrende ny artikkel», fastslo den populære bloggeren «Neurosceptic», som omtalte artikkelen i et eget innlegg i januar. – Hundre år, tusenvis av forskere, og det ble ikke noe særlig av det. Da må vi kanskje tenke over om vi kan ha hatt et dårlig prosjekt, fortsetter Smedslund. Jan Smedslund, som altså er 86 år gammel, er en pioner i norsk psykologi. En av Norges kanskje internasjonalt mest kjente vitenskapsmenn. Professor ved Universitetet i Oslo. Uhyre respektert, men også svært kontroversiell og plagsom: I over førti år har han hevdet at akademisk psykologi er et byggverk på vaklende grunn. Hvis forskningen i det hele tatt frembringer ny kunnskap, er den i beste fall ustabil og kun midlertidig gyldig, hevder han. Og den har liten relevans i møte med enkeltmennesker som søker hjelp. – Dette er jo forferdelig å si, men jeg kan ikke annet, sier Smedslund. 9 PORTERETT AKTUELT AKTUELT PORTRETT Vi har nå holdt på i hundre år. Psykologien har utviklet metoder og samlet inn data i enorme mengder. Hva er resultatet? Jo, det er sånne små signiikanter, funn som er litt bedre enn til- MORGENBLADET Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016 lengst sør i England. Etter et år ble han gjenforent med moren i Brändö i Finland. Stefaren, en kunstner og kunstprofessor, kjempet i to kriger mot Russland. I 1944 falt bombene over Helsinki. De lyktet til Sverige. Livet i psykologien begynte våren 1947. Smedslund lot seg innrullere ved Universitetet i Oslo. Der hørte han psykoanalytikeren og krigshelten Harald Schjelderup forelese om psykologi til de forberedende prøvene. Schjelderup var landets første professor i psykologi, og på mange måter grunnleggeren av faget i Norge. – Det virket som et spennende fag, og jeg hadde lyst til å være med på å utvikle det som vitenskap etter modell av naturvitenskapene, forteller Smedslund. Helt logisk. Mye handlet om å forstå hvordan læring foregår, og mange eksperimenter foregikk derfor med barn. Ofte testet man i hvilken grad barna klarte å huske serier av meningsløse stavelser – CRASP, GLAP, PHAN – under kontrollerte betingelser. Smedslund forsøkte seg tidlig. – Hvordan foregikk det? – Vi hadde en liste med meningsløse stavelser som en av gangen viste seg i en sprekk i en roterende skive. Det sa «klikk, klikk, klikk». Laboratoriet hadde sortmalte vegger og tak og gulv. De hadde plugget ventilasjonen så det ikke skulle komme lyder inn. Det ble dårlig luft. Som mange andre lot Smedslund seg rive med av den unge ilosoilæreren Arne Næss, som inBegynnelsen. Vi møtte ham i kantinen på Psy- troduserte ham for logikk og vitenskapsteori. kologisk institutt i Oslo, hvor han fremdeles har Han ble opptatt av metodisk stringens, og etter sin daglige gang. Han har alltid vært her, fortel- hvert statistikk, og var særlig tiltrukket av den ler kolleger, i korridorene og på seminarene, han «matematiske» læringspsykologen Clark L. Hull, har ikke vært til å unngå. Lett og lydløst kom han som benyttet logikkens symbolspråk til å formuinn fra «emeritisalen» – et rom som disponeres lere testbare hypoteser. Studenten Smedslund av professorer som har gikk i gang med å etterpassert 70 år – og satte seg prøve – replikere – et av Alle skulle slippe seg løs. ved sitt faste vindusbord. hans eksperimenter. Det var et helt crazy miljø. – Jeg ba andre studenter En smule bekymret for at JAN SMEDSLUND det skal bli for varmt for om å være forsøkspersoner. Etter syv-åtte av dem journalisten så nær panelovnen. kikket jeg på dataene. Det var alt mulig rart. Jeg – Dette instituttet har vært min base i livet gikk til læreren og sa at «dette får jeg ikke til å helt siden jeg begynte her som student. stemme». Da sa han: «Du må ha mange lere forSmedslund har gitt et minimalistisk riss av sin søkspersoner. Minst tretti.» Så gjorde jeg det, og barndom i en liten selvbiograisk bok han har ut- regnet ut gjennomsnittet. Da stemte det! gitt (From Nonsense Syllables to Holding Hands, Taos Institute, 2013): Faren var svensktalende Syndere i sommersol. Psykologiens forbannelinsk diplomat ved ambassaden i Oslo, moren se er at det alltid er så mange skoleretninger som norsk kunstner med utdannelse fra Paris. Fami- ikke klarer å snakke sammen. Og i perioden hvor lien lyttet rundt, fra Oslo til Helsinki til London. Smedslund kom inn i faget i Oslo, var det verre Da Jan var fem år, stakk moren til Spania med en enn vanlig. Miljøet i Oslo på denne tiden blir av elsker. Sønnen havnet på kostskole ved kysten en annen nestor i norsk psykologi, Carl-Erik JAN SMEDSLUND Ʌ Forsker og klinisk psykolog, født 1929. Ʌ Ble den første professor i psykologi ved Universitetet i Bergen i 1964. Siden 1966 professor ved universitetet i Oslo. Ʌ Internasjonalt kjent for å ha utviklet fagretningen psykologikk. Siden 1970-tallet kontroversiell fordi han mener psykologi ikke kan være en vitenskap som bygger på datainnsamling og eksperimenter. Ʌ I Norsk biografisk leksikon er Jan Smedslund nevnt i en parantes i oppslaget om Arne Næss, som en del av miljøet ved Institutt for Samfunnsforskning på 1950-talllet. Ʌ Medlem av Det norske vitenskapsakademi. Grenness, beskrevet som «hardt og hatsk». Parallelt med sine «harde» vitenskapelige eksperimenter gikk Smedslund i såkalt læreanalyse hos Nic Waal, psykiateren og psykoanalytikeren som grunnla barnepsykiatrien i Norge. Waal var også kjent som disippel av psykoanalytikeren Wilhelm Reich, og for sitt ekteskap med Sigurd Hoel, som portretterte henne i romanene Syndere i sommersol og En dag i oktober. – Det var slik at skulle man bli psykolog, så måtte man gå i egenterapi. Waal hadde på denne tiden etablert et eget, privat institutt utenfor universitetet, hvor en radikal og revolusjonær stemning rådet. Smedslund forteller nødig om de mange festene, med medisinsk sprit og bongotrommer fra terapirommet. – Du skulle bli frigjort. Ikke ha komplekser og hemninger. Alle skulle slippe seg løs. Det var et helt crazy miljø, men jeg vet ikke hvor mye mer jeg skal si. – Hvordan var ditt forhold til Harald Schjelderup? – Siden jeg gikk i terapi hos Nic Waal og holdt noen seminarer på hennes institutt, hadde jeg ikke så mye med ham å gjøre. Forholdet mellom dem var distansert, kjølig. Det var to ulike grupperinger, sier Smedslund. – Du ble aldri tatt av psykoanalysen? – Jeg var fascinert. Det var spennende, men jeg tenkte at det ikke var vitenskapelig. En helhetlig teori. Schjelderups store ambisjon var å forene den eksperimentelle, «positivistiske» psykologien, med alle sine rottelabyrinter og meningsløse stavelser, med Freuds mer spekulative og klinisk orienterte psykoanalyse. Da Smedslund langt senere overtok professoratet etter Schjelderup, skulle han forsøke å holde fast på det han oppfattet som noe av det mest sentrale i dette prosjektet: å forene den akademiske psykologien med klinisk praksis. Da behøvde psykologien et fast grunnlag, en enhetlig teori. Allerede i studietiden begynte Smedslund kjenne en stigende uro over gapet mellom det mørke laboratoriet og divanen hos Waal. Internasjonalt gjennombrudd. Alle er enige om at karrieren begynte eksepsjonelt bra. Etter studiene hadde han begynt arbeidet med doktoravhandlingen som stipendiat ved det nystartede Institutt for samfunnsforskning, som hadde oppstått fra miljøet rundt Arne Næss og Stein Rokkan. Grenness forklarer at Smedslund markerte seg sterkt internasjonalt med en serie «briljante eksperimenter». Smart empirisk fors•• Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016 10 MORGENBLADET MORGENBLADET Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016 11 AKTUELT PORTRETT PORTRETT AKTUELT •• kning som presiserte og justerte tidligere funn. Blant annet undersøkte han hvordan vi ignorerer relevant informasjon når vi tar beslutninger. Psykologen Kim Larsen har i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skildret disse eksperimentene som «Kahneman før Kahneman», med henvisning til forfatteren av den populære boken Tenke, fort og langsomt. Gjennom hele 1960-tallet steg Smedslunds ry. I norsk psykologisk forskning representerte han fremtiden. Stadig ble han invitert til nye, prestisjetunge opphold i utlandet. Interessen for barns kognitive utvikling bragte ham først til Genève i Sveits, hvor han hospiterte hos en av tidens viktigste psykologer, Jean Piaget, kjent for sin «stadieteori» om barns utvikling. Dette oppholdet, forteller Smedslund, innebar et første skritt bort fra drømmen om å gjøre psykologi til en hard vitenskap etter mønster av fysikken. Det handlet ikke bare om å observere hvordan barna reagerte på ulike stimuli. «Hos Piaget var det lov å spørre barna: ‘Hvorfor mener du dette?’» Siden kom hele rekken av amerikanske universiteter, hvor han ble kjent med mange av stjernene i faget, noe han – ifølge enkelte – aldri blir lei av å fortelle om. Drapet på Kennedy. I 1963 var han på plass ved Harvard på et avgjørende tidspunkt. Det tverrfaglige Center for Cognitive Studies var hovedscenen for den mye omtalte kognitive revolusjonen, som snudde faget opp ned i løpet av noen år, og som ble kimen til mye av dagens nevrovitenskap. Kort sagt pågikk det et oppgjør med forskningen som ensidig var fokusert på adferd. I stedet begynte man å se på tenkning og mentale prosesser – informasjonsbehandling – som nøkkelen til å forstå menneskets psykologi. – Vi var unge, forsket på våre ting og hørte på foredrag. Vi så ikke det store bildet og forsto ikke hva vi var midt oppi. Det tror jeg gjelder alle sånne vitenskapelige revolusjoner. Jeg møtte mange som senere ble veldig berømte. Én sjanse til virkelig å gjøre inntrykk på mange av dem som senere skulle bli stjerner i faget, ble sabotert. De andre ville så gjerne høre mer om Piaget, og ba Smedslund holde et foredrag i fakultetsklubben. Han hadde akkurat begynt å snakke da en student kom brasende inn og skrek: «The president has been shot!» – Da avbrøt de. Og de kom aldri tilbake. FEIRING AV MORSMÅLSDAGEN 22. FEBRUAR 2016 PÅ LITTERATURHUSET I OSLO DEL 1: FOR BARN 10:00 Velkommen ;l feiring av morsmålsdagen! Sang, musikk og flerspråklige fortellinger ved fortellerne Fa;ma Ismail, Ilham Tawfiq og CharloRe Øster. De forteller på somali, arabisk og norsk. 11:00 Avslutning med boller og juice DEL 2: FOR VOKSNE Kaffe, te og croissanter Amerikafareren: Jan Smedslund har hatt jevnlige forskningsopphold i USA siden 1960-tallet. Her New Mexico. 12:00 Velkommen ;l feiring av FNs internasjonale morsmålsdag! Innlegg ved Johanne Ostad, Nasjonalbiblioteket 12:10 Fortellingen «Frøken Kakerlakk reiser fra Østen ;l Vesten» fortelles på persisk og norsk av fortellerne Mehda Zolfaqari og Torgrim Mellum Stene. Salaheddin Memarzadeh spiller setar. 12:45 Presentasjon av DFB, NAFO/Tema Morsmål og Mul;Ling Senter for flerspråklighet, Universitetet i Oslo 13:15 Pause 13:30 Faglig innlegg om «Morsmål i en flerspråklig kontekst» ved Guri Bordal Steien, Mul;Ling, UiO, og Janvier Nzigo, IOM Norway 14:15 Sang av ungdommer fra Den kurdiske skolen i Norge 14:30 Pause 14:45 Quiz om språk og flerspråklighet 15:00 Samtale med brageprisnominert forfaRer Ayse Koca 15:20 Hip hop med Samir Madad, Yomi Baisa og Sa;lmis på vegne av «ERer skole‐;lbudet HipHop 101 med Boss Castro» 15:45 Avslutning Arrangementet er graCs og åpent for alle! Sjefen: jan smedslund som bestyrer av psykologisk institutt i 1970. Han sier han var frustrert fordi han ikke forsto hva som skjedde ALLE FOTO: PRIVAT under studentopprøret. Bruddet med mainstream. I 1966 ble Smedslund professor i Oslo. Høsten etter befant Pseudo. Fra 1970 begynte Smedslund å publiseseg – med tre barn og ektefellen Åsebrit Sund- re artikler der han kritiserte internasjonale storquist, som er litteraturforsker – i det han har kalt heter for å drive med «pseudoempiri». «himmelen for forskere»: Det tverrfaglige Cen– Det er mye man kan si om psykologi som ter for Advanced Study in the Behavioral Scien- ikke er empirisk i den forstand at det er testbart, ces ved Stanford-universitetet i California. Få forklarer han. steder på planeten har høyere status innen sam– Om du sier at noen er forbauset, så vet man funnsforskningen. Smedslund husker «et idyl- at de må ha opplevd noe uventet. Du kan jo gå ut lisk sted med små paviljonger mellom palmene og gjøre et eksperiment for å bevise at det er slik det er. Men det hadde du ikke behøvd å gjøre. Det på en høyde over Stanford». er pseudoempiri. For det er jo sånn det må være, – De serverte lunsj, alt var ordnet. Og det var da vendingen kom som skulle bli det er det ordene betyr. Og jeg mener jo at hvis innledningen til Smedslunds mest sentrale bi- man ser nøye på psykologisk forskning, så er det drag til vitenskapen om sjelen. Alternativt: Det aller meste av det pseudoempirisk, forklarer Smedslund. var her han begynte å rote det til for seg selv. En god del forskning er rett nok delvis empiI ettertid, sier Smedslund selv, kan man se at han gradvis har gjenrisk. For eksempel kan nomgått en «radikaliseman få detaljkunnskap Han ble nesten litt ringsprosess» hvor han om graden av målt forstormannsgal. har fått stadig mer «ekbauselse i ulike situasjoCarl-Erik GrEnnEss, pEnsjonErt streme» standpunkter. ner. Men heller ikke dette – Hva var det som har verdi hvis kunnskaprofEssor i psykoloGi skjedde? pen ikke kan brukes til – Jeg tenkte: «Nå kan forutsi noe om mennesde ikke gjøre meg noe lenger. Fra nå av skal jeg kers tanker og adferd, og det forutsetter stabile ikke tenke karriere. Jeg kan bare si hva jeg ten- resultater – at man kan teste og få det samme svaret igjen og igjen. Men dette, hevder Smedslund, ker.» Jeg var allerede professor. I boken skriver han at han etter Stanford i det er mangelvare i psykologien. minste regnet med å bli lyttet til og møtt med Begrepet pseudoempiri vakte stor oppmerksaklige motargumenter – i stedet for å ignorert somhet, men lere mener han raskt tok poenget eller latterliggjort. for langt. «Satsen og svevet er bra, men så landet han feil», mener Carl-Erik Grenness. «I stedet Så gikk han i gang. for å holde seg til det han var så god til: å komme med avgrenset og viktig kritikk av konkrete teorier, gjorde han det fatale å absoluttere dette til å gjelde hele psykologien. Han ble nesten litt stormannsgal.» Sjelens geometri. Psykologikk – det er dét det kalles, systemet Smedslund har brukt de siste cirka førti årene på å bygge og ininnstille. I dag er det dette han er berømt for. Psykologikken er ment som et fullverdig alternativt program for psykologien som fag, som ikke baserer seg på eksperimenter og datainnsamling. I stedet skal man bygge på det Smedslund kaller sunn fornuft, eller common sense. Ifølge Smedslund handler det om «å bruke begrepssystemet som ligger innebygget i dagligspråket og som delvis synes å være medfødt». Ved å analysere den innbyrdes logikken mellom fellesmenneskelige psykologiske begreper kan man klargjøre den tause psykologiske kunnskapen som ligger implisitt i måten vi snakker på. At deprimerte ser mørkt på livet, sier seg jo selv. Kanskje kan psykologikken kalles en sjelens geometri? Smedslund er i hvert fall sterkt inspirert av Euklid. Psykologikken er basert på hverdagsspråk, men kan paradoksalt nok fremstå som ubegripelig for uinnvidde, med logiske symboler og formler som få kan følge, og som enda færre har tålmodighet til å sette seg inn i. – Har du noen etterfølgere? – Jeg har aldri vært, har aldri prøvd, å være guru, selv om jeg har kjent mange. Det er en egen type. Det må være veldig gøy å ha mange disipler, I sentrum av begivenhetene: Den berømte psykologen Jerome Bruner inviterte i 1963 Jan Smedslund til Harvard Center for Cognitive Studies, som gjerne beskrives som sentrum for «den kognitive revolusjonen» i psykologien. men jeg har ikke det, selv om noen har vært veldig interesserte. Det er komplisert. Men jeg tenker at det er gøy å vite at det rundt i verden er ganske mange psykologer som sier at jeg har gjort inntrykk på dem. – Du skriver i boken at du siden 1970 ofte er blitt møtt med irritasjon og avvisning. Hvordan føles det? – Det var naturlig. Jeg skjønner det. Men jeg føler at det ikke er helt slik lenger. Jeg var nok ikke grei å ha med å gjøre som yngre. Var skarp og aggressiv mot de som var uenige. Nå tenker jeg mye mer at de er like lure som jeg er. De har tenkt sitt, og kanskje er det er noe jeg ikke har skjønt… Likevel kan jeg ikke annet enn å si hva jeg er kommet til, så får vi diskutere det, Smedslund. Bruddet med virkeligheten. Problemet med psykologikken, ifølge Carl-Erik Grenness, er at den er fullstendig analytisk: Den sier ingenting om verden utenfor språket. At studiet av mennesker byr på særskilte vitenskapsilosoiske problemer fordi vi selv, vårt språk og vår kultur er en del av det vi skal undersøke, er ingen unik innsikt, påpeker Grenness. – Som Arne Næss var opptatt av, er løsningen på dette hele tiden å forsøke å være seg dette bevisst. At vi innrelekterer problemene og kontinuerlig forbedrer metodene. Men, sier Grenness, selv om få kolleger deler •• FRITT ORD inviterer til førpremiere mandag 22. februar 2016 kl. 19.00–21.00, i Uranienborgveien 2, Oslo Talibanistan En dokumentarfilm av Anders Sømme Hammer «Talibanistan» er en dokumentar om den alvorlige situasjonen i Afghanistan, hvor regissøren har møtt og dybdeintervjuet sju talibanere i felt, krigens ofre og aktivister. De forteller om hvorfor de kjemper, og hvordan de lever. Vi møter også sivilpersoner som på ulike måter er blitt rammet av krigen etter at de norske soldatene forlot områdene de bor i. Afghanske kvinneaktivister forteller at de frykter deres rettigheter er det første som vil ofres i fredsforhandlinger. Visningen etterfølges av en samtale mellom Anders Sømme Hammer og Kristian Berg Harpviken, direktør ved PRIO. Påmelding: [email protected] www.frittord.no Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016 12 MORGENBLADET MORGENBLADET Nr. 6 / 12.–18. febuar 2016 13 AKTUELT PORTRETT PORTRETT AKTUELT praktisert som kliniker i over tretti år, og jeg har aldri støttet meg til noen evidens eller noen innsamlede data fra forskning. Det tror jeg ikke mine kolleger, som jeg snakker mye med, heller gjør. Fremskritt. – Da jeg begynte å forske, trodde jeg at psykologi skulle bli en eksakt vitenskap, med lovmessigheter. Etter hvert skjønte jeg at det var umulig, sier Smedslund. – Er problemet at du har så høye krav til hva som kan telle som gyldig vitenskapelig kunnskap? At idealet fortsatt er fysikken med sine naturlover? – Jeg har lært mye av Arne Næss og av Daginn Føllesdal. Man skal være så presis som nødvendig for formålet. For meg er det dét som er vitenskap. Og en ting til: It ain’t necessarily so. Vitenskap handler om hele tiden å bevare en åpenhet for at man kan ta feil, og at de andre kan ha rett. Det handler ikke om naturlover, det er en holdning til livet. Utenfor kantinen er det ståhei og fullt av folk som har vært på en disputas. – Implikasjonene av synet ditt er store. Det de driver med her, er bare tull, da? – Når man setter noen til å jobbe som psykolog, så blir de linkere etter hvert. Slik er det rimeligvis hvis man driver med noe hele tiden. Akademisk har det gått fremover på den måten at vi har tenkt og diskutert i hundre år. Ting er utvilsomt blitt tydeligere. Vi har fått satt ord på enormt mye, selv om vi for så vidt alltid har visst det. På den måten går det fremover. Men det skjer ikke ved at man samler inn data, sier Smedslund. – Psykologi er jo vitenskapen om oss selv. Dikteren Novalis snakker om å ta sløret fra gudinnens ansikt. Hva så han da? Jo, seg selv. Dét er drama, det er psykologi. Men hvordan studerer man seg selv? Kan man inne ut noe om seg selv som man ikke implisitt visste på forhånd? Jeg tror det stort sett er slik. Vi bare setter ord på det vi allerede vet. Hva som virker. I Smedslunds perspektiv blir behandlingsforskningen, som prøver å avgjøre hvilke behandlingsformer som virker og ikke, verdiløs for klinikeren. De statistiske tendensene man avdekker, er stort sett små, og i en konkret situasjon hjelper det ingenting å vite at for eksempel kognitiv terapi i gjennomsnitt er ørlite mer efektivt enn en annen terapiform. – Om en behandlingsform mot depresjon i gjennomsnitt er mer efektiv enn andre, er det vel uansett verdifull kunnskap for for eksempel helsemyndighetene, som nettopp forholder seg til personer på et aggregert nivå? – Du har rett i at på det nivået så gjør det en forskjell. Man kan samle inn data som sier at det er lurt å gjøre sånn eller sånn av sosialpedagogiske grunner. Men heller ikke det er evige lover. I Norge i dag kan man samle inn data som peker på at det og det er lurt. Men vi må huske at det kanskje ikke gjelder om tyve år. – Fra forskere i Tromsø hører vi nå at efekten av kognitiv terapi skal ha dalt de siste årene? – De var så veldig entusiastiske med den kognitive terapien. Det var en nyhet. Faget er blitt fulgt av sånne moter, stadig nye metoder og synsmåter. Nå er det mentalisering alle er begeistret over. Det er egentlig ikke noe nytt i det heller. – Hva tenker du om diagnosesystemet for psykiske lidelser? – Det er naturlig at man vil klassiisere folk, men akkurat i psykologi går det ikke så bra å lage sånne kategorier. Nå har jeg møtt deg, jeg vil ikke Fast plass på lesesalen: «Det var da et veldig privat spørsmål», sier Jan Smedslund når fotografen spør hva han pleier ha på matpakken. Til slutt. – Du skriver i boken din at du er blitt mindre åpen for påvirkning, at du blir «reinforced» og «conirmed» av at folk er uenige. – Jeg vet ikke, men jeg mistenker at når man blir så eldgammel så meg, og har sett så mye, så kan man ikke være som studentene, som tenner på det de hører. Det er sjelden, når man blir så gammel, at det skjer. Man har sett for mye. – Man kan jo lure på hva man skal med psykologien, ut fra det du sier? – Jeg har stor respekt for mine kolleger. Og jeg kan som sagt ta feil. Uansett tror jeg erfarne klinikere gjør det de skal gjøre. Smedslund sier at han er blitt så varm av å sitte ved vindusbordet at han ikke kan forstå hvordan fotografen kan klare ta noe bra bilde av ham. – Hva har du lært av livet i psykologien, som du vil gi videre? – Når man går gjennom livet, er man hele tiden amatør. Stadig er det noe man aldri tidligere har opplevd. Å bli gift og få barn og barnebarn. Å bli pensjonist og ikke lenger måtte sitte i komiteer. Å bli veldig gammel, som jeg er blitt. Det er som en klient jeg møtte sa, at hvordan skal vi leve når vi ikke skjønner noen ting? Men så lenge vi er sammen og kan trøste hverandre, så hjelper det litt, sier Jan Smedslund. Nå setter han kursen mot USA for resten av vinteren. Han skal forske så lenge han kan. [email protected] Stimulerende, men feil Improvisasjon som metode. «Den smedlundske metode» ble snart utviklet til noe han har kalt Bricoleur-modellen. Uttrykket er hentet fra sosialantropologen Claude Lévi-Strauss. – I det gamle franske landbruket var en bricoleur en man kunne tilkalle når vanlige metoder ikke fungerte. Han kunne komme inn på låven og å se om han fant noe han kunne bruke til å ikse en pumpe, for eksempel. Det er slik jeg tror psykologer stort sett jobber, sier Smedslund. Terapeuten skal ikke gripe inn på grunnlag av psykologiske teorier eller fremgangsmåter, men være en improviserende psykologisk «altmulig-person» som våger å ty til ukonvensjonelle metoder. Det avgjørende er å ta utgangspunkt i den konkrete situasjonen pasienten beinner seg i. Et av Smedslunds yndede eksempler fra egen praksis handler om en mann med vrangforestillinger. Han levde isolert og hadde dårlige, illeluktende tenner. Han var redd å smile og snakke med andre. Behandlingen gikk ut på skafe mannen nye tenner. Vrangforestillingene forsvant nesten umiddelbart. – I dag er mange opptatt av at terapi må være evidensbasert. Standardiserte såkalte «pakkeforløp» skal rulles ut også i psykisk helsevern. Hva tenker du om den utviklingen? – Jeg tror ikke det går an. De tar feil. Jeg har Jon Kåre Time – Problemet er kunnskapssynet, sier Helge Holgersen, førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen. – Vi kan ikke la være å undersøke sosiale fenomener fordi det er usikkerhet heftet ved det. Vi må heller gjøre så godt vi kan. Det rett nok ikke fysikkens lover vi avdekker, men det kan være interessant og nyttig kunnskap likevel, sier Holgersen. Han påpeker at Smedslund kritiserer en bestemt type kliniske studier, som har såkalt randomisert forskningsdesign. – Men det er jo en rekke andre måter å få kunnskap om et sosialt fenomen på, eksempelvis kvalitativ forskning om hva pasienter opplever som hjelpsomt. Men Holgersen gir Smedslund rett i at kunnskapsgrunnlaget for profesjonen er svakere enn mange er klar over. – Når psykologer for eksempel står i en rettssal og snakker om at det og det er et faresignal og så videre, da er det på syltynt grunnlag. Funnene i psykologien viser ofte små tendenser som egentlig har veldig liten forklaringskraft. Og i behandlingsforskningen inner vi sjelden én måte å nærme seg pasientgrupper på som med sikkerhet har efekt, sier Holgersen. Selvinnlysende. Asle Hofart, professor og psykoterapiforsker ved Modum Bad, sier han har hatt stort utbytte av å lese Smedslunds artikler. – Men jeg er helt uenig i konklusjonene, fortsetter han. – Smedslund viser tydelig hvor viktig det er å forstå den logiske sammenhengen mellom psykologiske begreper. Slike analyser hjelper oss til å stille bedre spørsmål i psykologisk forskning. Men det er fullt mulig å inne ut av empiriske sammenhenger. For eksempel vet vi at personer med sosial fobi blir ekstremt innovervendte mot kroppslige fornemmelser når de møter andre mennesker. Dette er ikke noe som følger av begrepene, men en funksjonell sammenheng som vi gjerne kan kalle en lovmessighet, sier Hofart. Empirisk feil. Han bestrider også at empirisk psykologisk forskning skal være vanskelig fordi mennesket er så unikt og påvirkbart og i stadig forandring. – Hos Smedslund er dette en metateoretisk, nesten metafysisk påstand, men jeg mener at den kan avgjøres empirisk. Og forskningen viser at den er feil. Vi mennesker er ikke så ulike. Samtidig har Smedslund et poeng, mener Hofart, når han Fagforfaterstudiet (60 studiepoeng) – Essay – Reportasjer – Fag og kommunikasjon – Teori, metode, sjanger Søknadsfrist: 1. mars www.hioa.no/fagforfater På Flukt er en forelesnings- og debattserie i regi av Universitetet i Oslo og Akademisk dugnad, der forskere med gjester inviterer til dialog om lyktningspørsmål. Flyktingkrisen og kampen om Europas sjel Foredragsholder: Frances Webber, nestleder ved The Institute of Race Relations i London. Webber har i over 30 år som advokat spesialisert seg på immigrasjonsrett, lyktningrett og menneskerettigheter. ordstyrer: Cecila Marcela Bailliet, professor dr. juris. FAGFELLER SVARER: Psykologi er vanskelig, men ikke umulig. at vi alle skal dø.» Så står man der som professor. Snart begynte han å skrive ut pasienter fra akuttavdelingen. – De kalte det «den smedslundske metode». Det gikk ikke så verst. Hun var tvangsinnlagt, denne kvinnen. Hun sa «jeg vil så gjerne hjem til mann og barn, kan ikke du hjelpe meg, så kan jeg heller snakke med deg hver dag.» Det gikk de med på, og det gikk bra. Hun følte det var et slags helvete, denne akuttavdelingen. Faglig påfyll? Ny innsikt? sier at kunnskap om gjennomsnittlige efekter av ulike behandlingsformer kan være lite nyttig i møte med enkeltmennesker. – Men dette tar vi nå hensyn til. Psykoterapiforskningen er på vei tilbake til grundige studier av enkeltpersoner. Det handler om å forstå psykologiske dynamikker inni individet. Så kan vi etterpå inne ut hvilke grupper det gjelder ved hjelp av nye statistiske metoder. Når pasienter med panikk får brystsmerter, tenker de lett at det er hjerteinfarkt. Det øker angsten, som igjen øker smertene, og de er inne i en ond sirkel. Dette er forutsigbart – en lovmessighet. Klargjører. – Er det farlig at en professor hevder at klinisk psykologi mangler empirisk grunnlag? – Argumentasjonen hans undergraver jo psykologien som fag og profesjon. I hans perspektiv forsvinner vitenskapen ut av bildet, og vi står tilbake med skrivebordsilosoi og et slags klinisk håndverk. Men nei, jeg har inntrykk av at han har liten innlytelse. Han har sagt dette lenge, og det er få som responderer. Det er synd, fordi han stimulerer til en klargjøring av grunnlaget for akademisk psykologi. [email protected] Det åpnes for spørsmål og dialog etter foredraget. Foredraget holdes på engelsk. tid: 16. februar, kl. 18.00-20.00 sted: Litteraturhuset, Amalie Skram arrangeMentet er gratis og åpent For alle velkoMMen! uio.no/akademisk-dugnad Arrangør: Det juridiske fakultet og PluriCourts - Senter for forskning om internasjonale domstolers legitimitet 13.–14. februar Klassikere for kids: Faust for kids* blackbox.no Et fag i krise. I dag har muligens kritikken av mainstream-psykologien større klangbunn. Selvransakelse preger faget, fordi det har vist seg at forbausende mange funn ikke lar seg be- alltid vært det, forklarer kollega Karl Halvor krefte når man prøver å gjenta eksperimentene. Teigen, som særlig er kjent for sin forskning på For eksempel klarte det storstilte The Reprodu- beslutningsprosesser. «Han er konsekvent i sin cibility Project i 2015 bare å replikere 39 av 100 tenkning, kanskje for konsekvent.» psykologiske forsøk. Debatten går høyt om fors– Men i mainstream psykologi må vi anta at kningsmetoder, statistikk og incentivsystemer. det kan innes noen sammenhenger og forklaBåde i psykologi og biomedisin pågår et stor ar- ringer. Så gjør vi eksperimenter som vi tror kan beid for å forbedre kvaliteten på forskningen. teste disse. Da Smedslund sa at dette bare er tull, Dette kan man se på som et eksempel på viten- følte de leste kolleger seg angrepet. Men det var skapens evne til å korrigere seg selv. Likevel spør jo som om en mann skulle prøve å stoppe toget, lere: Kan vi det hele tatt stole på psykologisk sier Teigen. kunnskap? Han beskriver Smedslund som «mer et proSmedslund har lenge hevdet at psykologisk dukt av seg selv enn av sin tid». kunnskap, i den grad den faktisk kan være erfaringsbasert, er notorisk forgjengelig. Psykologi- Studentrevolusjon. Da Smedslund kom tilbake en er et fag i krise, «både når det gjelder teore- til Oslo etter oppholdet i Stanford, havnet han i rollen som instituttleder under studentrevolutisk sammenheng og praktisk efektivitet». Problemet stikker enda dypere enn pseudo- sjonen. Det bare styrket overbevisningen om at empiri, mener han: Psykologisk forskning er det var noe fundamentalt galt i psykologien. Stuvanskelig rett og slett fordi mennesker er usta- dentene ville ha revolusjon. De blokkerte møter. bile – vi forandrer oss Smedslund følte han kom hele tiden og påvirkes av til kort, at han ikke forsto Plutselig satt jeg alene et uendelig antall faktohva som foregikk. på akuttavdelingen – Jeg tenke at jeg er jo rer. I prinsippet er det umulig å gjenskape ommed en fortvilet person som professor i psykologi, jeg burde vite hva jeg skal stendighetene den oppville ta livet av seg. gjøre. Men den akademisrinnelige studien foreJAN SMEDSLUND ke bakgrunnen var ikke gikk under. Å avdekke lovmessigheter i mennestilstrekkelig for å vite kesinnet er prinsipielt umulig. hvordan man forholder seg i praksis. Kan man ikke uansett regne ut hvor sannsynHan bestemte seg for å bli kliniker, og klarte lig noe er ved å samle inn data om mange nok å overtale universitetet til å gi ham full profespersoner? Vel, Smedslund innvender at statis- sorlønn mens han tok etterutdanning og var i tiske tendenser kun forteller noe om «et gene- praksis. ralisert menneskesinn» som ikke eksisterer i vir– Du følte på avstanden mellom akademisk keligheten. Kunnskapen er verdiløs i møte med psykologi og praktisk virkelighet? – Plutselig satt jeg alene på akuttavdelingen enkeltmennesker. Og selv på gruppenivå er den foreløpig, mener han, fordi gyldigheten avhen- med en fortvilet person som ville ta livet av seg. ger av at sosiale normer og kulturelle menings- Jeg husker en lang en korridor, det kom en kvinne mot meg. Hun spurte: «Hvordan kan du leve systemer holder seg stabile. – Smedslund er en utpreget rasjonalist og har når du vet at livet er så kort og meningsløst og sette en merkelapp på deg, si at du er sånn og sånn. Du er et levende menneske i din sammenheng, slik vi opplever hverandre. Forskere kan bruke kategorier. Praktikere må bruke hele sammenhengen klienten er en del av for å forsøke å begripe og forutsi. FOTO: REUTERS / KAdIR CELIKCAn / nTB SCAnPIx •• Smedslunds syn på psykologien, er hans strøm av artikler stadig en sikker kilde til «produktiv irritasjon» – det er skjerpende å lese dem. *10 år og oppover
© Copyright 2024