Anmeldelse av “Brug Gruppen”.
Psykodynamisk gruppeterapi.
Red. av Jan Nielsen og Per Sørensen.
Hans Reitzels Forlag (2013).
Matrix • 140
Anmeldt av Christian Schlüter
I denne læreboken har et tyvetalls
terne forlater imidlertid aldri sitt
av Danmarks fremste gruppetera-
mandat.
peuter bidratt til en oppdatert over-
Boken har en tradisjonell innde-
sikt over hvordan dynamisk grup-
ling og starter med en oversikt over
peterapi kan drives, og hva som er
hvordan gruppeanalysen ble dan-
denne terapiformens status i dag.
net, og hvordan den senere utviklet
Boken veksler forbilledlig mellom
seg til mange varianter innenfor
teori og praksis, noe alle eksemple-
området «dynamisk gruppepsyko-
ne bidrar til. Det er en kunst og
terapi». De historiske kapitlene er
kunne oversette kompliserte begre-
både gode og nødvendige, og tar
per, som gruppeanalyse-litteratu-
leseren pent i hånden gjennom til
ren er full av, til faktiske hendelser
dels komplisert farvann. Et stort
i en terapigruppe. At forfatterne
pluss her for et levende språk, og
har lang erfaring i å praktisere dy-
for at forfatterne trekker inn de ut-
namisk gruppeterapi er leseren sjel-
fordringene terapiformen står over-
den i tvil om.
for i møte med dagens psykiatri.
Stilen i «Brug gruppen» holdes i
Man må altså kjempe for sin beret-
en fin balanse mellom drøftelsen
tigelse, og det skjerper lysten til å
av teoretiske begreper, konkrete råd
lese videre.
og refleksjoner omkring praksis.
De praktiske kapitlene, om å set-
Tidvis formidles stoffet i en slen-
te samme en gruppe, utredning,
trende, noen ganger kåserende,
utvelgelse av kandidater, admini-
tone, noe som vitner om et litte-
strasjon etc., er nødvendige i en læ-
rært overskudd og en utpreget evne
rebok, og igjen illustrert med detal-
til å se utover bokens tema. Forfat-
jerte eksempler slik at leseren
33. årgang nr. 1
kommer på innsiden av hvilke di-
Samtidig peker den også på hvor-
lemma
står
dan fremtidens (dynamiske) grup-
gruppeterapeut
overfor. En del av disse problem-
peterapi muligens kan se ut, med
stillingene er kjente for mer erfarne
tendensen til å homogenisere pasi-
gruppeterapeuter, men for nybe-
entgrupper og by dem et kort, men
gynnere er slike overveielser vikti-
fokusert opplegg. Personlig kunne
ge. Jeg lot meg spesielt imponere
jeg tenke meg at denne tilnærmin-
over kapittel 7 om psykodynamiske
gen kunne vært sett i relasjon til
gruppeprosesser, som er noe av det
intensiv dynamisk kort-tids terapi
klareste jeg har sett noen formidle
(ISTDP), mer enn til gruppeanaly-
en teoretisk rammeforståelse av
sen. Selv om ISTDP har et individu-
hva denne terapiformens egenart
elt nedslagsfelt, og primært benyttes
går ut på. Kapittel 8 om alminneli-
overfor hemmende problematikk ,
ge problemer, kapittel 9 om leder-
kunne det vært interessant å høre
skap og kapittel 10 om utvikling av
hva forfatterne tenkte om mulighe-
en profesjonell identitet, var også
ten for å låne begreper (f eks. om
nyttige.
konflikt)
I kapitlene om anvendt gruppe-
vensjoner (f. eks. rettet mot forsvar)
analyse/psykodynamisk gruppete-
fra denne tradisjonen. Postulatet
rapi stifter leseren bekjentskap med
om at ens relasjonelle vansker ut-
gruppeterapi for «unge voksne»,
spiller seg i gruppen, kan utfordres
«spiseforstyrrede» og «sedelighets-
ved tanken om at de nettopp ikke
dømte». Det blir tydelig at den
gjør det – at man vegrer for seg å
gruppeanalytiske metode her må
spille dem ut, og at de dermed aldri
modifiseres, og forfatterne får dette
blir aktualisert. Det du da har med
klart frem. Kapitlene er noe korte,
å gjøre, er motstand mot relasjonell
og det slår meg at den måten terapi-
repetisjon, et uforandret symptom
ene blir presentert på, like godt
og litt dårligere tid … Hva gjør man
kunne falt under en annen teore-
da?
tisk orientering. Det synes jeg er en
Delen om anvendt gruppeanaly-
god ting, og viser at man kanskje er
se avsluttes med et kapittel om veil-
mer på jakt etter «det som virker»
edning, som er praktisk og fenom-
enn at man følger en teoretisk
ennært. Det å lese om veiledning
tvangstrøye.
får meg alltid til å tenke på hvor-
Kapittelet om «dynamisk kort-
dan begrepet «parallell-prosesser»
tidsgruppeterapi» var spennende å
blir brukt for vidt. Bare det oppstår
lese, da den setter mange av grup-
et fenomen i veiledningsgruppen,
peanalysens postulater på prøve.
som likner på det som skjer i grup-
Bokanmeldelser
og
terapeutiske
inter-
Matrix • 141
en
Matrix • 142
pen, så er man i gang. Personlig sy-
Ingen dansk bok uten idehistoriske
nes jeg begrepet er interessant, men
sidesprang! Kapittelet heter «per-
bruken av det gir ofte en «falsk
spektiver» og tilbyr flere betrakt-
enighet», mer enn at det faktisk sier
ninger om gruppeterapiens status i
noe vesentlig om hva som har
en moderne verden. Et slikt «utvi-
skjedd i veiledningsgruppen.
det samfunnsperspektiv» har i alle
Stort pluss gis til redaktørene for å
år vært danskenes store force, og er
ha tatt med to kapitler om forsk-
alltid en fryd å lese. Slike perspekti-
ning; ett om kvalitativ (16) og et om
ver representerer en befriende de-
kvantitativ (17). Kapittelet om kvali-
sentrering («anti-narsissisme») av
tativ forskning ble møtt med høy
eget ståsted, siden forfatteren tør å
forventning. Det er på en måte der
stille spørsmålet: Har (dynamiske)
selve faget skal prøves, siden terapi-
terapigrupper overhodet noe å tilby
en er ment å virke gjennom de pro-
folk i en moderne kultur? Det er
sesser som settes i sving. Litt skuf-
«herlig upretensiøst», og gjør at
fende var det da å oppdage hvor lite
denne leser får lyst til kaste seg inn
prosess-forskning det har vært på
i kampen!
dynamiske grupper, men også hvor
«Brug gruppen» har med de vik-
vanskelig det har vist seg å være å
tigste teoriene, men byr også på en
skille «prosessene» fra hverandre.
mengde referanser og noter. Jeg tok
Det er kanskje ingen overraskelse,
meg imidlertid i å savne Whitaker
og er selvsagt ikke forfatternes skyld,
(2004) begrep om «begrensede
som for øvrig presenterer de meto-
gruppeløsninger» og Kibels (1993)
der som finnes og de dilemmaer
(dynamiske) forståelse av grupper
som kvalitativ forskning står midt
(og organisasjoner) i psykiatriske
oppe i, på en svært god måte. Kapit-
avdelinger. Et annet spørsmål jeg
telet om kvantitativ forskning er ut-
stilte meg var om det burde vært et
merket. Forfatteren loser leseren
eget kapittel om intervensjoner.
gjennom de funnene som finnes og,
Selv om det skrives en del om dette,
ikke minst, diskuterer og reflekterer
bl.a. i kapittel 9, så er dette et så
over de vitenskapelige problemer
sentralt område - og som adskiller
som eksisterer, mens han skriver.
denne terapiformen fra andre - at
Det er meget godt! Den aktuelle pro-
det kanskje burde fått litt mer
blematikk brytes ned til faglig fun-
plass?
derte forskningsbaserte størrelser,
I en slik lærebok vil en kunne stå
noe som gir en tall-skeptiker en for-
i fare for å idyllisere sitt objekt; å
nyet interesse for kvantitativ forsk-
snakke frem alle fordelene ved dy-
ning. Ingen liten prestasjon!
namisk gruppeterapi. Ikke slik i
33. årgang nr. 1
denne bok! Det virker nærmest
ret på hvordan det skulle vært
som om forfatterne unisont har an-
gjort.
strengt seg for å trekke frem alle
På den annen side har redaktøre-
mulige begrensninger og proble-
ne tatt initiativ til å aktivisere det
mer en kan komme opp i, i sitt vir-
danske gruppeterapi-miljøet, noe
ke som gruppeterapeuter. Alle vari-
som ikke kan roses nok. Det er vik-
anter
og
tig å motivere gruppeterapeuter til å
destruktive prosesser blir behørig
av
«anti-grupper»
systematisere sine erfaringer skrift-
nevnt, nærmest til det selvutslet-
lig, noe som virker forpliktende.
tende. På denne leser virker det
Danmark kan være stolte av å ha en
derimot som en befrielse, og vitner
slik rik tradisjon av dynamiske
om at forfatterne har sett nok til å
gruppeterapeuter, og får med dette
vite at gruppeterapi langt fra er en
en oppdatert lærebok mange nåvæ-
«walk inn the park» – for alle par-
rende og fremtidige gruppeterapeu-
ter. Som en gruppedeltaker sa en
ter vil ha stor glede og nytte av.
gang: «Gruppeterapi er på sitt beste
helt uovertruffent. Det skjer ting
der som aldri kan skje noe annet
sted, men på det vanligste er det
noe ræl.»
Når det også må trekkes litt ned,
går det først og fremst på de dilemmaer redaktørene blir stilt overfor.
Hvordan unngå for mange repetisjoner når du har så mange forfattere? Litt overlæring er ikke å forakte, men i denne boken ble
repetisjonene, etter min mening,
dessverre litt for mange. Det virker
nærmest som om hver kapittel-forfatter føler seg tvunget til å nevne
Foulkes «Ego-trening i action», «at
symptomet er autistisk», Nitsuns
«anti gruppe», Bions «grunnantagelser», Yaloms «terapeutiske faktovært redigert vekk av redaktørene,
uten at jeg skal påberope meg sva-
Bokanmeldelser
Matrix • 143
rer» etc. Disse gjentakelsene burde