GRØNN ØKONOMISK
POLITIKK
Miljøpartiet de grønne vant valget. Den grønne politikken er velfundert, men de økonomiske
og sosiale konsekvensene av den er høyst uklar og potensielt dramatisk.
Av Roger Bjørnstad, sjeføkonom i Samfunnsøkonomisk analyse og leder av Senter for
lønnsdannelse
Den store vinneren i årets lokalvalg var Miljøpartiet de grønne. Deres miljø- og klimapolitikk er
godt gjennomtenkt. Disse hensynene går foran alt annet. Når partiet nå får økt makt og
innflytelse, er det grunn til å se nøyere på konsekvensene av deres politikk på økonomi og
samfunn for øvrig.
Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren øker temperaturen på jorden. En
temperaturøkning på over 2 grader, vil ha dramatiske konsekvenser. Lavere matvareproduksjon,
mangel på drikkevann, økende helseproblemer og folkevandringer. Derfor har verdens land
gjennom Kyoto-avtalen forpliktet seg til å holde temperaturøkningen under 2 grader.
Ifølge FNs klimapanel bør da partikkelmengden av karboner fra CO2-utslipp i atmosfæren ikke
overstige 800 milliarder tonn i forhold til nivået før industrialiseringen på 1800-tallet. I 2011 var
dette lageret fylt med 531 milliarder tonn, og med dagens forbruk stiger det raskt. For holde oss
under grensen på 800 milliarder tonn må utslippene av klimagasser kuttes med hele 50-85
prosent innen 2050. Trolig ligger tallet nærme 85 prosent.
Dette er et drastisk kutt. Nær sagt alt forbruk kan ledes tilbake til bruk av fossile brensler i dag.
Det er i hovedsak to måter å kutte utslippene på:
1. Det må utvikles «grønn teknologi» (teknologioptimisme). Teknologien vil kunne brukes til
å erstatte dagens produksjonsmetoder og å utvikle nye fornybare energikilder. Da er det
lettere å opprettholde en viss forbruksvekst.
2. Vi må kutte mye i forbruket.
Miljøpartiet går for begge deler. For å kutte i forbruket foreslår partiet at all framtidig
produktivitetsvekst skal tas ut som mer fritid, og ikke i økt kjøpekraft. Ifølge Perspektivmeldingen
2013 kan vi legge til grunn at produktiviteten øker med 130 prosent fra 2015 til 2060. Tas dette
ut i økt forbruk, er det ikke tilstrekkelig å satse på grønn teknologi for å nå togradersmålet. Da
må forbruket kuttes. Eneste måten å oppnå det på er å ta ut produktivitetsveksten i økt fritid.
Men det er også en utopi. I gjennomsnitt innebærer dette at arbeidstiden mer enn halveres i
samme periode. En arbeidstaker som jobber 37,5 time per uke i dag, vil jobbe 16,8 timer i 2060
(se figur). Det er det samme som å ha fri tre dager i uken. Også alle arbeidstakere som i dag
jobber deltid, må redusere arbeidstiden tilsvarende. Hvis ikke, må noen redusere den langt mer.
Antall arbeidstimer per uke for en
fulltidsarbeidende dersom produktivitetsvekst tas
ut i økt fritid
40
35
30
25
20
15
10
5
2059
2057
2055
2053
2051
2049
2047
2045
2043
2041
2039
2037
2035
2033
2031
2029
2027
2025
2023
2021
2019
2017
2015
0
For at dette skal lykkes, må myndigheten tvinge folk til å ta ferie og fri. Arbeidsmiljøloven må
strammes kraftig inn. Den frie forhandlingsretten må også settes til side. Fagforeningene vil
neppe frivillig gå med på en slik lønnsavståelse. I praksis må også De grønne akseptere at man
ikke kan regulere hvor mye hver enkelt vil arbeide – innen rimelige grenser.
Hvis man velger å regulere forbruksveksten uten å redusere arbeidstiden, vil det få dramatiske
sosiale konsekvenser. Arbeid vil da bli svært skjevt fordelt. For en gitt mengde arbeid, er det
forbruket som bestemmer arbeidsledigheten.
For å kutte utslippene tilstrekkelig til å nå togradersmålet må vi igjennom en formidabel og
kostbar omstilling. I tillegg kommer de sosiale konsekvensene, som er mye diskutert, men ikke
tilstrekkelig vurdert. Det er disse som trolig vil gjøre klimamålene uoppnåelige.
Alternativtet til å tvinge fram mer fritid, er å skattlegge arbeid langt hardere. For eksempel kan
man måtte betale all inntekt utover det som er «ønsket» arbeidstid i skatt. Med en marginalskatt
på 100 prosent, kveles nok alt privat initiativ. I dag er presset snarere å gå i motsatt retning.
Dersom Miljøpartiet de grønne har rett, har vi ikke noe valg. Vi må redusere forbruket. Hvem, i
Norge og globalt, som skal redusere forbruket blir imidlertid en fordelingskamp vi ikke har sett
maken til historisk. Med mindre fordelingspolitikken reguleres som i diktaturer, vil trolig de
ressurssterke fortsette forbruksveksten. Da får vi høy ledighet og store sosiale problemer.
Det blir spennende å se hvordan Miljøpartiet utmeisler framtidens økonomiske politikk. En
spådom er at også de blir teknologioptimister.