1. No category

Folkemordagendaen FN's Agenda
21 - Analyse av det planlagte
blodtotalitære
fascistmaskineri våre norske
rikspolitikere har deltatt i
forberedelsen av de siste mer
enn 40 år
Stakkars folk, hvis vi ikke snarest får opp øynene for, og får
stoppet denne teknokratiske galskapen.
Du MÅ lese og
informere deg selv og andre.
Før du går løs på artikkelen, vil jeg på det sterkeste
anbefale deg å se og lytte gjennom nedenforstående korte
informasjonsvideo fra Ingunn Sigurdsdatter vedr. nettopp FN’s
Agenda 21 og Agenda 2030. Ingunn oppsummerer på en veldig god
måte hva som skjer, hva som planlegges og allerede
tilrettelegges rundt om i hele samfunnet, for å forberede den
formelle innførelsen av det antatt mest blodtotalitære
fascistiske slakteri av et teknokratisk styrt samfunnssystem
som noen gang har vært på tegnebrettet i menneskehetens
historie.
https://youtu.be/kz_wmP8S_R4
Her er hjemmesiden til FN-organet som er ansvarlige for Agenda
21, og her kan hele Agenda 21 lastes ned som PDF.
Mitt hovedformål med oversettelsen og videreformidlingen av
nedenforstående artikkel, er ikke kun å videreformidle andres
tekst, men å frembringe et særdeles viktig budskap om FN’s
Agenda 21. I artikkelen nedenfor har jeg derfor, der jeg selv
mener det passer i konteksten, lagt til korte passasjer av
utfyllende informasjon, lenker til andre artikler, lenker til
videoer og enkelte sitater. Det viktigste for deg som leser,
og oss alle, må være at fokuset ligger på at INFORMASJONEN
KOMMER FREM (blir spredt vidt og bredt, blir lest og forstådt)
og ikke på hvem som har skrevet hva hvornår.
I tillegg anbefaler jeg at du etterfølgende leser ytterligere
fire artikler, som på hver sine måter – med all tydelighet og
totalt fravær av tvil – spesiellt demonstrerer hvordan norske
folkesvikende rikspolitikere har hatt, og fremdeles har en
HELT SENTRAL rolle i oppbyggingen av, fremdriften, og den
endelige implementering av Agenda 21.
tilfeldig rekkefølge:
Artiklene listes i
Hvilket demokrati? Norske lederes springmarsj mot NWO med
deres egne ord
DEL 1 – FN’s Agenda 21: Maktelitens prosjekt for innførelse av
den GLOBALE fascistiske diktaturstat.
The Empire: Verdensregjeringen snakker åpent om seg selv
FN’s Agenda 2030 – Rystende FAKTA myndigheter og media holder
skjult for befolkningen
Se også gjennom videosamlingen i kolonnen til høyre for denne
artikkelen.
Her
finnes
en
informasjonsvidoer om Agenda 21.
rekke
av
de
beste
Kjære leser: i mer enn tjue år har du vært i partnerskap for
bærekraftig utvikling. Ingen har spurt deg eller informert deg
om det, sier du? Sant nok. Men det er også sant at det er mer
enn sannsynlig at du aldri selv har spurt eller bedt om å bli
informert.
Oversatt av translate.google.com med litt flikking fra meg, og
noe forkortet.
Nå til dags, er ordet «agenda» noe mye
mer enn bare et moteord eller en
«snaisen» frase. Det er nesten som om
alle har en agenda i ermet, klar til å
kaste den på bordet i siste øyeblikk,
og derved bevise at ens intensjoner
var tvilsom fra begynnelsen. På den
annen side, hvis vi tenker på den
såkalte «eliten», så er de i
offenlighetens øyne allerede definert som å være skapere og
fremdrivere av ulike slike «agendaer».
De store masser av folk mener generellt i dag at Globalisering
er et uttrykk for like mange ulike agendaer som de kan evne å
forestille seg. Vi må rette på denne forestillingen. Elitene
som initierte Globalisering og, med tvilsom suksess prøver å
styre det, har faktisk bare én, helt offentlig, grunnleggende
agenda. Den ble kodifisert som en av de seks dokumentene
((Other documents: United Nations Convention to Combat
Desertification, Rio Declaration, Convention on biological
diversity, Forest principles and Framework Convention on
Climate.)) produsert av FN’s kommisjon for miljø og utvikling
i kjølvannet av FN’s Earth Summit holdt i Rio de Janeiro i
1992, og senere publisert som en plan for global gjennomføring
av en bærekraftig utvikling i det 21ende århundrede. Kort og
lett å huske: som «Planen», eller, for å bruke et felles
moteord, «Agenda 21» (En betegnelse de også selv offisiellt
bruker).
Hypotesen som presenteres i denne analysen er at Agenda 21 er
intet mindre enn «grunnlovsfesting av globalisering». Agenda
21 er i tillegg et dokument som på ingen måte er skrevet i et
historisk vakum – det ble etterfulgt med hauger av liknende
dokumenter, det nyeste er den såkalte Agenda 2030 – selv med
minimal kunnskap om historiske omstendigheter og andre
relaterte dokumenter, utgjør Agenda 21 en omfangsrik tekst
(351 s.) som tydelig oppsummerer og avdekker historie og
arbeid rundt en politikk som gradvis har formet våre liv i mer
enn to tiår, uten at vi vet det; politikken har selvsagt
historiske røtter for omfattende til å utforske her, men er en
politikk som har stormannsgale og farlige ambisjoner i en slik
grad at ingen mengde av politisk korrekthet kan skjule dem
tilstrekkelig.
Agenda 21 er et veldig greit dokument. For å forstå det
riktig, må man bare ta innholdet bokstavelig og suspendere sin
egen kynisme. Nemlig da, og bare da, vil kynismen til
forfatterne eksplodere i vår forståelse som en vulkan, og
tingene vil plutselig
perspektiv belyst.
får
sitt
sanne
og
illevarslende
Earth Summit og historiske antakelser om
Agenda 21:
Rio Earth Summit, og dette
møtets konklusjon i form av
Agenda 21 var frukten av arbeid
utført av et visst antall
politikere,
forskere,
aksjeselskap, stiftelser og
ikke-statlige
organisasjoners
(NGO’s) representanter, samtidig
som mange av deltakerne tjente flere av disse
interessegruppene samtidig.
Som til eksempel, mannen som
ledet toppmøtet og gav åpningstalen, kanadiske Maurice Strong,
som representerte selve symbolet på «livslang læring» og
vellykket offentlig-privat samarbeid. Fra slutten av tenårene
(18) ansatt i FN, elev av Rockefeller-familien, og i løpet av
en rik og variert karriere ble administrerende direktør i noen
sentrale bedrifter i innenfor utnyttelse og transport av
energi og råvarer (Petro Canada, Power Corporation , CaltexAfrika, Hydro Canada, Colorado Land (storfeindustri), Ajax
Petroleum, Canadian Industrial Oil and Gas, Ltd.) ((«Strong
wasn’t born to privilege, but was cultivated by David
Rockefeller whom he met at 18, when he took a job as assistant
pass officer in the Security Section of the United Nations. A
year later Strong was an investment analyst, and at 25 he
became
vice-president
of
Dome
Petroleum.»
https://seeker401.wordpress.com/2010/03/25/un-environmentalist
-maurice-strong-in-1990-isnt-the-only-hope-for-the-planetthat-the-industrialized-civilizations-collapse-isnt-it-ourresponsibility-to-bring-that-about/))
Sterk var, med hans egne ord, hans «sosialistiske ideologi, og
kapitalistiske metodikk». Dermed delte han sin tid og sine
interesser mellom verdensmarkedene og de ulike sekretariatene
han presederte over i FN.
Han viste troskap til sine
motstridende moralske prinsipper minst to ganger. Første gang,
da han forsøkte å pumpe ut og utnytte de enorme vannreservene
i hans 200000 dekar store ranch Baca Grande i Colorado, hvor
han, om ikke faktum var at han den gang ble hindret av lokale
miljøvernere, var i ferd med å gjøre hele området om til en
uttørket ødemark. ((Usp. John Izard, «Discovering Maurice
Strong»,
https://climatism.wordpress.com/2013/09/17/the-creator-fabrica
tor-and-proponent-of-global-warming-maurice-strong/; Claduia
Rosett,
«The
UN’s
man
of
mystery»
http://www.wsj.com/articles/SB122368007369524679 ; Joan Veon,
«The legacy of Maurice Strong».)) Det andre tilfellet var da
han, i løpet av gjennomføringen av FNs «Food for Oil program»,
tiltusket seg en sjekk for ca 1. million dollar. Selv om han
ikke ble forfulgt, er det en vanlig oppfatning at den
virkelige grunnen til at han flyttet til Bejing var for å
komme seg så langt vekk fra de vestlige rettslige
institusjoner som mulig. ((Unfortunately, in 2005, the most
powerful man in the push to save of humanity — by steady
promotion of the theory of human induced greenhouse gases —
was caught with his hand in the till. Investigations into the
UN’s Oil-for-Food-Program found that Strong had endorsed a
cheque for $988,885 made out to M. Strong — issued by a
Jordanian bank. The man who gave the cheque, South Korean
business man Tongsun Park was convicted in 2006 in a US
Federal court of conspiring to bribe UN officials. Strong
resigned and fled to Canada and thence to China where he has
been living ever since.“, Izzard.))
Den andre forsvarer av miljøet, og som var blant de mer
fargerike ansikter rundt Earth Summit var Michael Gorbatzchev,
fra 1985. til 1991. generalsekretær i kommunistpartiet i
Sovjetunionen, og senere «advokat» for naturen og «en bedre og
mer
rettferdig
verden».
((http://www.historyorb.com/russia/glasnost.php)) Mye lik
Maurice Strong, hadde Gorbatzchev sine særegne sett av
motsetninger. Enhver østeuropeer som husker slutten av 1980tallet, bør også huske hvem som gav befolkningen muligheten
til å nyte to dager med radioaktivt dusj: Sovjet holdt nemlig
Tsjernobyl-katastrofen hemmelig i 48 timer mens radioaktive
skyer lystig vandret vestover ((The turning point for glasnost
was the Chernobyl nuclear diaster in 1986. Soviet authorities
initially tried to cover up the catastrophe and remained
silent for 48 hours. The silence was followed by complete
honesty and unparallel information of the like that had never
been seen in the USSR before. After Chernobyl environmental
concerns became a favourite topic of the liberal press. The
turning of Central Asia into a desert by diverting rivers to
irrigate cotton plantations were just one example that shocked
the nation. The people could not believe the incompetence of
their Communist Party planners. As the truth came out piece by
piece the Soviet people became more and more angry at their
Communist
rulers.»
;
James
Graham
http://www.historyorb.com/russia/glasnost.php;
također:
http://www.nytimes.com/1986/05/03/world/no-silence-soviet-pres
s-aides-say.html.)). Selv i dag er det ikke mulig å si hvor
mange mennesker i Kiev som døde av eksponering for stråling
fordi sentralkomiteen bestemte å ikke informere offentligheten
om
katastrofen
((http://archive.unu.edu/unupress/unupbooks/uu21le/uu21le0h.ht
ml)).
Gorbatzschev viser aldri noen overbevisende tegn på
anger for det faktum at direktivet måtte bære enten hans
underskrift eller hans velsignelse. Videre ble han, sammen med
Strong’s kone Hanne, Steven Rockefeller og Al Gore, en av de
ledende talsmenn for en global religiøs vekkelse kodifisert i
det såkalte Earth Charter promotert av den animistiske kulten
Gaia
((http://web.archive.org/web/20000531004758/
http://www.gci.ch/GreenCrossFamily/gorby/newspeeches/interview
s/laTimes.html;
http://www.iucn.org/;
https://www.youtube.com/watch?v=xo9rkuS6EBg)).
Så dette var to stykker blant initiativtakere og deltakere i
Earth Summit.
Indre motsetninger i disses respektive
biografier, illustrerer som vi skal se, nøyaktig tilsvarende
systemiske motsetninger i Agenda 21 teksten.
Brundtlandkommisjonen
Rio Summit skjedde i kjølvannet av to viktige historiske
hendelser. Den første var FN’s Stockholm Konferanse i 1972, da
denne institusjonen for første gang offisielt rettet sitt
fokus mot miljø, og dets antatt nødvendige kausale sammenheng
med
økonomisk
utvikling
((http://www.unep.org/Documents.Multilingual/Default.asp?docum
entid=97&articleid=1503;
http://en.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Conference_on_the_
Human_Environment)).
Den andre hendelsen ble dannet av
Verdenskommisjonen for miljø og utvikling i 1982, bedre kjent
som Brundtlandkommisjonen, oppkalt etter kommisjonens leder,
lege, politiker og statsminister Gro Harlem Brundtland
((http://en.wikipedia.org/wiki/Brundtland_Commission;
http://www.un-documents.net/wced-ocf.htm)). Formålet med
kommisjonen var å vurdere empiriske indikatorer og foreslå det
konseptuelle rammeverket for de problemene som ble definert av
Stockholm-konferansen. Dokumentet oppsummerer kommisjonens
konklusjoner, publisert i 1987, i form av en bok med tittelen
Our Common Future (OCF), som definerer de globale
hovedproblemer/utfordringer og veien til disses løsninger. Så,
sett i lys av denne sammenhengen, er Agenda 21 den operative
plan, den første operative «globale grunnloven» i historien,
designet for å løse de globale problemer ved med tvang og
manipulasjon å sluse menneskeheten over på motorveien fastsatt
av Brundtlandkommisjonen.
Og hva er egentlig problemet? Her er det:
utvikling eller vekst er et uttrykk for
menneskelige behov (OCF I 4..). Men
utviklingen må da egentlig være uendelig
fordi den er bare begrenset av å
tilfredsstille behov som kan formere seg
uendelig. Spørsmålet må stilles: kan det
fortsette slik? Er det bærekraftig? Svaret
er: NEI. I fremtiden må utviklingen bli
bærekraftig,
dvs.
prinsippet
om
bærekraftig utvikling må iverksettes globalt.
Definisjonen,
gjelder også for Agenda 21 og er faktisk den eneste klare og
tydelige definisjon av et begrep vi kan finne i Agenda 21
dokumentet, lyder som følger:
«Bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens
behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til
å få dekket sine behov.» (OCF. I 1.)
Denne tilsynelatende godartede og velmenende definisjonen bør
vi alltid ha i bakhodet når vi fortsetter å snakke om Agenda
21, fordi dette dokumentet (Agenda 21) utgjør den operative
blåkopi for å gjennomføre en bærekraftig utvikling over hele
verden; en prosess som skal omfatte alle aspekter av alle
menneskers liv og alle vesener som eksisterer på planeten
Jorden. Bærekraftig utvikling, som vi skal se, er en
revolusjonerende idé om et totalt, altomfattende, lukket, og
dynamisk system hvor – hvis arkitektene får det som de vil –
våre liv og livene til våre barn vil bli strengt ressigert; en
ordning i evigvarende, sentralt styrt, endring.
La oss ta en titt på dokumentet Our Common Future.
I motsetning til Agenda 21, er dette dokumentet svært klar på
akkurat hva som gjør utviklingen ikke-bærekraftig. Det omtales
utvetydig som ikke-bærekraftig vekst av verdens befolkning
(OCF III 4.). Mens du leser gjennom OCF og Agenda 21, blir det
raskt tydelig hvordan – i øynene til bærekraftighetens
talsmenn- og kvinner – andre vektorer av «ikke bærekraftig
utvikling» fullstendig blekner i forhold til dokumentets fokus
på dette ene fenomenet – det menneskelige behovet for å bære
frem barn. I det OCF ble forfattet på en mer avslappet måte
enn Agenda 21 ( tross alt det ble skrevet da politisk
korrekthet fortsatt ikke var systematisert og sluppet løs på
menneskeheten ) var tonen i det forfatterne formidlet langt
mer direkte, slik at deres kynisme fremstod desto mer åpenbar.
Som en god illustrasjon vil to sitater være nok:
«Faktisk, økt tilgang til familieplanleggingstjenester er i
seg selv en form for sosial utvikling som gir par, og kvinner
spesielt, retten til selvbestemmelse.» (OCF. IV 4. 51.)
Slik Agenda 21 gjengir samme idé:
«Myndighetene bør ta aktive skritt for å implementere, som en
hastesak, i samsvar med landspesifikke forhold og
rettssystemer, tiltak for å sikre at kvinner og menn har samme
rett til å bestemme fritt og ansvarlig antall og avstand
mellom barnefødsler og ha tilgang til informasjon, opplæring
og hjelp, når det er hensiktsmessig, for å gjøre dem i stand
til å utøve denne retten i tråd med deres frihet, verdighet og
personlig holdte verdier som også inkluderer etiske og
kulturelle hensyn.«(A21.
bærekraft», 5,50)
S
1.
«Demografisk
dynamikk
og
På vanlig norsk (opprinnelig engelsk), med høflighetsfraser
fra den opprinnelige forfatter:
«Plikt til bærekraftig utvikling gir oss rett til
selvbestemmelse gjennom lettere tilgang til abortklinikker. På
denne måten kan vi – særlig hvis vi er kvinner – samtidig
tilfredsstille vårt behov for å ukritisk knulle rundt, og
ivareta vår plikt til bærekraftig familieplanlegging ved å
skape merverdi i form av arbeidsplasser for dem som må skrape
ut og kassere våre ikke-bærekraftige fostre.«
Som vi kan se, når det kommer til valg av ord, er Agenda 21 et
langt mer forsiktig dokument ((There is a political reason for
this. In Agenda 21, version for kids called Rescue Mission:
Planet Earth (Children’s Task Force on Agenda 21. New York,
NY: Kingfisher Books, 1994) on pg. 33 we find why this
happened:“ It happened because very powerful lobbies did not
allow the Summit to talk about the population. There was a
coming together of views of the Vatican with the anti-abortion
lobby in the US and some other developed countries who did not
want to talk about the other side of population which is
consumption.“:
http://www.thegoodmanchronicle.com/2014/08/go-to-work-and-give
-government-your.html)). Ikke så merkelig, om vi husker på at,
bortsett fra det faktum at dokumentet også måtte presenteres
for et tilsynelatende ganske fiendtlig publikum, dvs.
Vatikanets representanter, er det faktisk også en operativ
plan for allerede etablerte prinsipper og retningslinjer som,
mens utformet for å omfatte alle og hver kultur og alle
samfunn på kloden, samtidig motsier hvert prinsipp og enhver
moralsk rettesnor for alle kulturer og alle samfunn.
Rammen rundt Agenda 21
I løpet av et intervju Maurice Strong gav til Joan Veon, sier
Maurice Strong følgende om oppstarten av Agenda 21:
«… og så var det forhandlinger om det vi kaller Agenda 21,
Agendaen for det 21. århundre som ble møysommelig forhandlet,
hvert ord av det, forhandlet med myndighetene. Og,
selvfølgelig, akkurat det gjorde det ikke til et flott stykke
litteratur, men det ga det en viss grad av politisk
myndighet.«((http://www.ninehundred.net/~jveon/JOAN-VEON-INTERV
IEW-WITH-MAURICE-STRONG.htm))
Vedrørende den litterære form, er det ingen grunn til å tvile
på Strongs oppriktighet. Agenda 21 er like lite underholdende
som en
vaskemaskin manual strukket over 351 sider.
Som
tilfellet er med de fleste andre FN-dokumenter er det også
slitsom lesning – et abstrakt nettverk av nesten aldri klart
definerte neologismer, ment å omfatte og avklare hva
«verdenssamfunnet bør gjøre for å oppnå en bærekraftig
utvikling». Vi har derimot god grunn til sterkt å tvile på
Strongs oppriktighet vedr. de «møysommelig forhandlinger«.
Agenda 21 er et utrolig jevnt og systematisk dokument, til
tross for at det – som Strong hevder – tilsynelatende er
formulert og avatalt som
resultat av møysommelige
forhandlinger holdt av representanter fra 172 ulike nasjoner
((http://www.unep.org/Documents.Multilingual/Default.asp?docum
entid=78&articleid=1163;
http://www.postsustainabilityinstitute.org/which-nations-signe
d-agenda-21.html)).
En kompakt og enhetlig visjon om global bærekraftig utvikling
presenteres som et nødvendig og altomfattende system, uten en
eneste avvikende passasje som kan indikerer ulike individuelle
nasjoners særinteresser eller nasjonale forbehold. For
eksempel er det på overflaten svært vanskelig å tro at George
Bush senior ikke hadde noen betenkeligheter med
overføring/fordeling av euroatlantisk alliansekapital til den
tredje verdens land for å oppnå «mer rettferdig
verdensorden». I det slike vilkår som «egenkapital» er dårlig
definert gjennom Agenda 21 dokumentet, er det mulig at disses
begrepers vage mening faktisk peker til og skaper rom for en
samfunnsutvikling som er nærmere «hjertene» til de store
globale aktørene innen finans og energi, enn å utgjøre støtte
og lovende visjoner for fattige afrikaneres plikt og
muligheter til å utvikle «en bærekraftig økonomi»
((https://www.youtube.com/watch?v=11lZruSK-Uo)).
I denne
sammenheng er det også interessant å påpeke hva Maurice Strong
har å si i sitt forord til en bok ved tittelen Beyond
Interdependence av Jim McNeill, Strong’s samarbeidspartner fra
Stockholm-konferansen og Trilateral Commission medlem. Mens vi
snakker om Earth Summit påpeker han at:
«Earth Summit vil bli bedt om å vedta en agenda for det 21.
århundre, iverksette et internasjonalt avtalt arbeidsprogram,
herunder mål for nasjonale og internasjonale resultater på
flere kritiske områder. Denne «Agenda 21» kan ikke unnslippe
spørsmålet om reform av politikken som nå rigger
verdensmarkedet
mot
både
økonomien
og
miljøet«
((https://www.youtube.com/watch?v=11lZruSK-Uo))
Boken ble utgitt et helt år før toppmøtet «Earth Summit».
I alle fall, Agenda 21 er et komplekst dokument og en kunne
kalle det et aksiomatisk system hadde det ikke vært for at
dokumentets aksiomer og postulater, med unntak av dette med
bærekraftig utvikling, i realiteten ikke er skikkelig
definert. Og et slikt system kan neppe oppstå spontant, som
et resultat av nitidig forhandlinger og sammenstøt av
meninger. Snarere fremstår dokumentet som bevis for en
rasjonalisering og
eksisterende plan.
operativ
utforming
av
en
allerede
Og omfanget av denne planen er intet mindre enn
oppsiktsvekkende, selv om vi bare kaster et blikk på hva 40
kapitler i Agenda 21 er ment å omfatte. Bærekraftig utvikling
må gjennomsyre alt samspill mellom tre systemer som til sammen
representerer et totalt globalt system for bærekraftig
utvikling. Disse tre systemer er samfunn, økonomi og miljø som
dynamisk og i evigvarende endring utgjør nettverket av alle
lokale og globale interaksjoner. For å oppnå en bærekraftig
utvikling de må være i harmoni, dvs. ingen av de tre må få lov
til å henge etter/forstyrre/utkonkurrere de andre og på den
måte bremse eller skape ubalanse i deres felles harmoniske
samspill.
Så, for eksempel, hvis nasjonal industri merker akselerert
vekst som samtidig skader miljøet, så er utviklingen ikke
bærekraftig, uansett hvor bratt oppover kurven peker, og
utviklingen må da begrenses, bremses ned eller avsluttes helt,
frem til det oppnås harmoni med velferden til miljøet. På den
annen side, dersom veksten er grunnlagt på folks levevaner
eller – i språket av Agenda 21 – forbruksmønster, det vil si
på sosiale system, da må disse mønstrene endres frem til
bærekraftig livskvalitet er nådd.
Derfor er bærekraftig
utvikling ikke et statisk system med jevn og trutt utvikling i
økonomien, multiplisering av varer og tjenester, og et samfunn
som følger faste sett av verdier og forhold til naturen.
Tvert imot, det er et dynamisk system av evigvarende
forandring, med løpende justeringer for å harmonisere tre like
evaluerte systemer, og hvor enhver form for verdi eller
prinsipp som regulerer menneskeliv kun utgjør en foreløpig
form for styring, dvs. for å understøtte og opprettholde
endringer i det overordnede bærekraftige rammeverk.
Begynner du å ane de fremtidige implikasjoner for deg og dine
barns liv?
Les bare videre, dette blir bare mer og mer
uhyggelig. ~ Norgesaksjonen
Agenda 21 dokumentet utgjør den
operative plan for gjennomføring
av denne aktiviteten på alle
områder, ikke bare i livet, men
i hele tilværelsen generelt. Fra
distribusjon og omfordeling av
nasjoners verdier og rikdommer
for å betjene og håndtere
verdens markeder (A21 1-9); fra
implementering av bærekraftig
skogbruk til bærekraftig forebygging av landerosjon på globalt
nivå (A21 12,1 til 12,63); fra administrasjon av drifter og
lyster hos alle mennesker til å styre produksjonen av alle
varer og tjenester (A21 1 – 40); fra utdanning av barn til
bærekraftige relasjoner mellom kjønnene (A21 24.1 – 25.17);
fra planlegging av bærekraftig leveområder til etablering av
gigantiske naturreservater for å skape og ivareta en
bærekraftig villmark; fra bærekraftig offentlig og kommersiell
transport av arbeidsstyrker og varer, til implementering av
bærekraftige sykkelstier for bærekraftige byer (A21 7,1 –
7,80).
Uansett hva din hjerne kan komme med av tanker og idéer om
potensielle livs- og samfunnsområder dette dokumentet kunne
berøre, så er det allerede forutsett og tatt med, i hvert fall
i skisserer, og hvis du finner idéen om bærekraftig utvikling
tiltalende, kan du være trygg på at du vil finne en passende
ramme for dine idéer og syn på verden innenfor de tre store
områder dekket av dokumentet:
Sosiale og økonomiske dimensjoner, Bevaring og forvaltning av
ressurser for utvikling og Styrking av rollen til
hovedgrupper. Hvert kapittel i disse brede områder er delt inn
i avsnitt:
Grunnlag for handling – hvor problemer blir definert fra
standpunktet om bærekraftig utvikling
Mål – hvor problemet er ytterligere differensiert i
begrenset antall konkrete mål
Aktiviteter – hvor aktiviteter som trengs for å oppnå
målene er skissert
Midler for gjennomføring – hvor finansieringsform for
hvert programområde er skissert og budsjetter er
anslått.
I konklusjonen til nesten hvert eneste kapittel fremheves og
spikres behovet for integrert datainnsamling om hver
aktivitet, omstendigheter og mål. På overflaten lyder dette
ganske logisk, om det ikke var for omfanget av den
allestedsnærværende stormannsgalskapen i denne omfattende
planen.
For det de mener med datainnsamling betyr intet
mindre enn å lage en liste over bokstavelig talt alt: fra hele
verdens landmasse, bygningsmasse, infrastruktur, ressurser og
byggeplaner til pedagogiske læreplaner for hver enkelt
institusjon for læring i verden.
Som Rosa Koire sier det: «Agenda 21 er handlingsplanen for
bærekraftig utvikling.
Det er handlingsplanen for TOTAL
KARTLEGGING (inventory) OG KONTROLL AV ALLE RESSURSER som alt
land, alt vann, alle mineraler, alle planter, alle dyr, all
konstruksjonsvirksomhet, alle former for produksjon, all
informasjon, og ALLE MENNESKER PÅ KLODEN.» Les også: DEL 1 –
FN’s Agenda 21: Maktelitens prosjekt for innførelse av den
GLOBALE fascistiske diktaturstat.
Insatiable Globocrats
The UN grabs for power cited above are far from a complete
list. The UN’s Law of the Sea Treaty (LOST) aims to give the
UN authority over the planet’s oceans, coastal waters,
fisheries, seabed oil and mineral wealth, and maritime
traffic.
The UN’s World Health Organization
and Food & Agriculture Organization
are in charge of the Codex
Alimentarius, the UN effort to
regulate and take control over raw
food, processed food, and semiprocessed food, including vitamin and mineral supplements,
herbs, and other nutritional products.
The list goes on and on — and on. If any human condition or
domain of human activity, any potential “crisis,” or any
particle or parcel of the Earth, sea, or sky has been
overlooked by the UN, one can be sure the omission will soon
be corrected, and that a new UN commission, agency, and/or
treaty will soon be initiated to claim responsibility and
jurisdiction
over
it.
Kilde:
http://www.thenewamerican.com/world-news/item/13126-the-unite
d-nations-on-the-brink-of-becoming-a-world-government
Den andre særegne vinkling vi gjentatte ganger møter i hele
dokumentet understreker kvinners rolle i «systemet av
bærekraftig utvikling».
Spesielt i vår tidsalder, hvor
syntetisk utjevning mellom kjønnene har blitt sanksjonert som
gjeldende samfunnsstandard, finner man det merkelig hvordan
forfatterne av Agenda 21 har funnet det nødvendig å
understreke den viktige rollen til kvinner, selv i aktiviteter
som bekjemper landerosjon eller avskoging. Vi vil komme
tilbake til denne merkelige, men faktisk viktig funksjon i
dokumentet.
Disse overnevnte poenger er bare to blant mange særegenheter i
Agenda 21, som ved første øyekast ikke stikker seg ut, men da
bare fordi leseren høyst sannsynlig har unnlatt å ta hensyn
til formen av dokumentet. Teksten er nemlig knyttet opp mot
alt som er.
Agenda 21 er ikke et utopisk manifest – som noen forskere
feilaktig antar. Dokumentet er en operativ plan for alle -,
dvs. et helhetlig altomfattende system som skal iverksettes
globalt, endelig og IRREVERSIBELT, derfor er det ingen tvil om
at bærekraftig utvikling er et ideelt mål som – etter Agenda
21 modellen – vil bli forsøkt oppnådd. Agenda 21 definerer
prinsippet med å administrere det globale systemet fratatt
enhver forestilling om utopisme eller idealisme, (det er snakk
om TVANG og REALISERING: min tilføyelse) For eksempel, ta en
titt på denne passasjen fra kapittel. 3. «Bekjempelse av
fattigdom»:
«Det langsiktige målet med å fasilitere at alle mennesker
oppnår bærekraftige levevilkår bør utgjøre en integrerende
faktor som tillater politikken for å håndtere spørsmål om
utvikling,
bærekraftig
ressursforvaltning
og
fattigdomsbekjempelse samtidig.» (A21, 3.4)
Langsiktige mål er ikke idealer ((It’s interesting that some
deadlines for Agenda 21 existed even before the document was
presented to Rio Conference: «Twenty years after Stockholm,
world leaders will meet in Rio as a direct result of the
commission’s recommendations. Rio will be the largest summit
conference ever held, and it will have the political capacity
to produce the basic changes needed in our national and
international economic agendas and in our institutions of
governance to ensure a secure and sustainable future for the
world community. By the year 2012, these changes must be fully
integrated into our economic and political life so that the
world will not be forced to confront the deepening crises that
will inevitably result if we fail to make the transition to
sustainability.“, McNeill, x.)).
Alle mennesker er ikke
ensbetydene med den «ideelle menneskeheten», de er nettopp –
og kun – hva teksten sier: alle mennesker – opptellt, kartlagt
og notert. Detaljer som disse blir lett oversett av den
overfladiske leser av Agenda 21, selv om de faktisk fremgår
smertelig åpenbare, som de store bokstaver på verdenskartene
som er så vanskelig å se, som om de bevisst var skjult i full
åpenhet. Geografisk analogi er hensiktsmessig fordi de
færreste «ved sine fulle fem» vil anta at de foran seg leser
en en operativ plan som omfatter alt som er på planeten.
Videre, i Agenda 21 når noen retningslinjer er foreslått,
brukes formuleringen «bør». Dette peker på det faktum at
Agenda 21 er en avtale, det vil si at det er – som enkelte
talsmenn kaller det – ansett som soft law. Dette er ment å
bety at suverene stater ikke er juridisk forpliktet til å
direkte inkludere det i deres lovgivning. Så da…..er det et
manifest tross alt, er det ikke? Vel nei. Ta denne passasjen
for eksempel:
«Bærekraftig utvikling må skje på alle nivåer i samfunnet.
Folkets organisasjoner, kvinnegrupper og frivillige
organisasjoner er viktige kilder til innovasjon og handling på
lokalt nivå, og har en sterk interesse og demonstrert evne til
å fremme bærekraftig livsgrunnlag. Regjeringer, i samarbeid
med aktuelle internasjonale og frivillige organisasjoner, bør
støtte en fellesskaps-drevet tilnærming til bærekraft … «(A21,
3.7)
Derfor må en bærekraftig utvikling oppnås på alle nivåer, selv
om regjeringen bare bør fremme den. Den tilsynelatende
motsetningen stammer fra måten gjennomføringen av Agenda 21
ble unnfanget. Nemlig, det bør begynne på myndighetsnivå, der
nasjonalstater må integrere det som prinsipper – ikke lover –
i utviklings, sosial og økologisk politikk. På den måten vil
språket i politikken og politikken selv bli inseminert med,
fremfor alt, terminologi for bærekraftig utvikling. Etterpå må
regjeringene støtte frivillig sektor og lokale initiativ ved å
etablere etater og støtteordninger for bærekraftige
utviklingsprosjekter. Til slutt, alle må være med: privat
sektor – gjennom offentlig-privat samarbeid – og borgerne,
eller det sivile samfunn, men bare i samsvar med prinsippene
for bærekraftig utvikling, som på det tidspunktet, er
integrert i lovgivningen.
Her ser vi hvordan innledningen i Agenda 21 dokumentet
oppsummerer det:
«Agenda 21 tar for seg presserende problemer i dag, og tar
også sikte på å forberede verden for utfordringene i det neste
århundre. Det gjenspeiler en global konsensus og et politisk
engasjement på høyeste nivå vedr. utviklings- og
miljøsamarbeid. Dens vellykkede implementering er først og
fremst nasjonale regjeringers ansvar. Nasjonale strategier,
planer, retningslinjer og prosesser er avgjørende for å oppnå
dette. Internasjonalt samarbeid skal støtte og supplere slike
nasjonale tiltak. I denne sammenheng har FN-systemet en viktig
rolle å spille. Andre internasjonale, regionale og
subregionale organisasjoner er også bedt om å bidra til dette
arbeidet. Den bredeste offentlig deltakelse og aktiv
involvering av frivillige organisasjoner og andre grupper bør
også bli oppmuntret.«(A21, 1.3)
Denne passasjen gir oss en tydelig demonstrasjon av Agenda
21’s implementeringsskjema. Regjeringer står på toppen, mens
det sivile samfunn og borgere er på bunnen. Men alle skal og
må bli aktivt inkludert, dvs. det sivile samfunn må følge
prinsippene som blir påbudt av overnasjonale institusjoner og
programmer, iverksatt av regjeringen, og handle deretter.
Slik blir det sivile samfunn på alle måter for alle praktiske
formål forvandlet til en lekeplass for frivillige
organisasjoner (Non-Governmental Organisations). Og det er da
NGOene som faktisk gjennomfører regjeringens programmer. Så,
til slutt, vil det sivile samfunn – «styrket» av den «globale
grunnloven», verken være «sivilt» eller «samfunn». Substansen
av «sivilt» og «samfunn» – uavhengighet fra regjeringen – vil
da bli ødelagt, samtidig som det likevel beholder utseendedet
og fremtoningen, dvs. de «ikke-statlige» merklappene. Uansett,
det «dynamiske program» (A21, 1.6) definert av Agenda 21 må
omfatte alle, og slik mener de det må være, som tydelig
utvetydig signaliseres i innledningens siste setning:
«……begynnelsen av et nytt globalt partnerskap for bærekraftig
utvikling.«
Vi vil fortsette med å analysere hva dette partnerskapet
egentlig er og innbefatter. Analysen vil fokusere på Agenda 21
‘s behandling av samfunnet, dvs. på de artikler i den globale
grunnloven som regulerer holdninger, aktiviteter og
integrering av mennesker på privat og offentlig nivå. Grunnen
til dette, bortsett fra kortfattethet, er det faktum at
sosiale systemer – slik alle våre offentlige og private liv er
definert av Agenda 21 – er arenaen for de mest hårreisende
formuleringer.
Bærekraftig utvikling
En overordnet, og ikke minst særdeles utspekulert, måte som
politikken fundert på Agenda 21 kan, og som regel blir: brukt
for å forføre godtroende befolkningsmasser, (samt hjernedøde
journalister og politikere: min tilføyelse) er det grønne
aspektet…den grønne MASKEN. Tross alt, agendaen ble produsert
av et toppmøte opptatt av problemene med miljøet, og mange
blant deltakerne var representanter for det globale
næringslivet, særlig de innen energi og rå ressursutvinning,
utnyttelse og transport. Derfor forventer miljøentusiast med
rette at økonomien i en bærekraftig utvikling kommer til å
kombinere omsorg for naturen og innovative måter for
produksjon og transport. Agenda 21 erklærer nettopp dette.
Men, tar vi en titt på hvordan dette emnet håndteres gjennom
hele forløpet av selve dokumentet, viser prioriteringsordenen
seg å være rimelig forvirrende. I det folk flests gjengse
oppfatning er at blandt de menneskelige aktiviteter så er
aktiviteter knyttet til transport og industri ansett å være
den potensiellt største hovedtrussel mot miljø, så kunne man
forvente at den første delen av Agenda 21 ville dreie seg om å
takle disse alvorlige problemer. Ikke noe av dette skjer. De
tre første kapitlene er ikke opptatt av produksjon i det hele
tatt, derimot opptatt av strukturen i verdensmarkedet og
midler for å regulere det for å skape harmoni mellom utviklede
og tredje verdens land, samt å «utrydde fattigdom».
Bærekraftig økonomi tar ikke opp noen forestillinger om «grønn
energi» eller «grønn industri» som utgangspunkt, men fokuserer
pussig nok først og fremst på oppgaven å rekonfigurere
verdensmarkedet – «Fremme bærekraftig utvikling gjennom
handel» (A21, 2,5).
Dermed gjennom de to første kapitlene
leser vi om «Åpning av og restrukturering av markedene (A21,
2,5 – 2,8), (…) særlig i utviklingsland» (A21, 2,7); behovet
for å «legge til rette for, på en riktig måte, integrering av
alle land i verdensøkonomien og det internasjonale
handelssystemet» (A21, 2,10 c). Vi støter ofte på titler som
«Gjøre handel og miljø gjensidig støttende» (A21, 2.19b),
«Aktivere de fattige for å oppnå bærekraftige levekår» (A21,
3), «Styrke lokalsamfunn…» (A21, 3.6a), etc, etc .
Hva skjedde med de oljeinnsmurte albatrosser? Hvorfor ingen
omtale av Tsjernobyl? Hva med noen ord om de «økologiske
filtre»? Hva skal vi gjøre med smog? Hvor kan vi finne svar på
disse spørsmålene?
Vel, et sted mye lenger ned på listen av prioriteringer. Og
det er helt naturlig, fordi Agenda 21 er ikke et dokument som
er opptatt av vern av naturen. Agenda 21 er en handlingsplan
for inkludering av naturen som en ressurs, og tro det eller
ei, kvasi-inkludert inn i prosessen med globalisering. Denne
inkluderingen gjøres mulig primært gjennom struktureringen av
multinasjonal handel – dvs gjennom global politisk økonomi –
og enkelte endringer i holdninger og atferdsmønstre hos menn
og kvinner. Derfor fokuseres de innledende kapitlene i Agenda
21, ganske konsekvent mot å reformere prosesser av økonomisk
og politisk beslutningsprosesser i henhold til den ønskede
globalisering: liberalisering, «reduksjon i støtte til og
beskyttelse av landbruket» i utviklede land (A21 , 2.7),
internasjonal økonomisk integrasjon, etc., og alt dette for «å
fremme og støtte en politikk, nasjonalt og internasjonalt, som
gjør økonomisk vekst og miljøvern gjensidig støttende» (A21,
2.9 d).
For endelig å finne noen avsnitt som omtaler produksjon og
miljøet må vi gå til kapittel 4. Og der ligger en ny
overraskelse. Kapitlet har tittelen «Endre forbruksmønstre«,
og er delt inn i to programområder: «a) Fokus på ikkebærekraftige mønstre av produksjon og forbruk» og «b) Utvikle
nasjonale retningslinjer og strategier for å oppmuntre til
endringer i ikke-bærekraftige forbruksmønstre» (A21 , 4.1)
Derfor er ikke hovedproblemet først og fremst ødeleggelse av
naturen eller skader som utgjøres av teknologi og industri.
Hovedproblemet er først og fremst i mennesket: våre
holdninger, vaner og mønstre av økonomisk og sosial atferd og
handling. Agenda 21, må vi gjenta, har minimalt fokus på
naturen.
Agendaens hovedhensikt er standardisering av
systemer. Standardisering betyr to ting: for det første
systemene må være strengt og endelig definert , og det andre,
systemenes interaksjon må være strengt kontrollert.
Som
allerede påpekt, kan alle systemer reduseres til tre: økonomi,
miljø og samfunn. Derfra de såkalte «tre Es» av bærekraftig
utvikling, de tre aktivitetene som må være i evig og dynamisk
harmoni: økonomi, økologi og egenkapital.
Tilhengerne av en bærekraftig utvikling forteller oss at vi
bør tenke på disse som tre baller vi sjonglerer med. De må
alltid holdes i bevegelse, og hvis vi dropper den ene av dem
er alt tapt, fordi bærekraftig utvikling er et system for
endring – lukket og totalt, men alt det samme i evigvarende
indre bevegelse og forandring. Det er viktig å merke seg
følgende: alle tre system bærer lik verdi. Dette impliserer at
mennesket, mens det konstituerer bærekraftig i ens økonomiske
og sosiale liv, samtidig utfører sin plikt mot rettighetene
til miljøet.
De fleste mennesker har ikke innsett og forstått, at nå til
dags har konseptet «rettigheter» først og fremst fått
«systemisk» tilknytting, (og er ikke lengre ansett å bare være
et sekundært juridisk begrep), mens det moralske innholdet er
helt utryddet. Samfunn, økonomi og natur betraktes nå kun som
systemer av ressurser, og for å inkludere disse i systemet for
bærekraftig utvikling, så må alle tre systemer av
«rettigheter» gjensidig harmoniseres.
Så når UNICEF eller
UNESCO (FN-organer) bestemmer seg for å lansere en kampanje
for menneskerettighetene til en eller annen bestemt gruppe, så
har det ingenting med menneskelighet eller rettferdighet å
gjøre, men utelukkende å gjøre med utjevning av ulike
delsystemer (I Agenda 21 arkitektenes stormannsgale
systemverden).
Som gjennomføringen av Agenda 21 krever; alt og alle skal være
med, så er det nødvendig å kodifisere systemet med et sett av
regler som «alt og alles» handlinger vil bli regulert av.
Noen av disse er de såkalte menneskerettighetene som så mange
lager slikt oppstyr rundt. Men disse er ikke de eneste
rettighetene. Miljøet også har sine rettigheter, og for at
miljøet skal kunne håndheve sine rettigheter, må det
menneskelige samfunnet utrustes med grunnleggende rettigheter
vedr. livskvalitet.
Når kvalitet er nådd, er samfunnet
harmonisert med omgivelsene (miljøet). Men, som det vanligvis
skjer i de juridiske labyrinter, så forblir en del ting
oversett. Nemlig: Hva skjer med de pliktene? Dersom
livskvalitet er en rett, hva er så den tilsvarende/motsvarende
plikt? Det implisitte svar fra Agenda 21 er like forbløffende
som det er skremmende. Kvalitet er plikt. Dersom et
kvalitetsliv er umulig å oppnå, da faller retten til å leve
samtidig bort. Hva som menes med dette kan vi utlede fra de
aller første avsnittene av vår felles globale grunnlov:
«Fattigdom og miljøødeleggelser er nært forbundet med
hverandre. Mens fattigdom fører til visse typer miljøstress,
utgjør den viktigste årsaken til den videre forverring av det
globale miljøet et uforsvarlig mønster av forbruk og
produksjon, spesielt i industrialiserte land, noe som er et
tema til alvorlig bekymring, og som forverrer fattigdom og
ubalanser.«( A21, 4.3)
«Handling er nødvendig for å oppfylle følgende hovedmål: a) Å
fremme forbruksmønstre og produksjon som reduserer
miljøstress, og tilfredsstiller grunnleggende behov for
menneskeheten.«(A21, 4,7)
Bærekraftig utvikling må balansere de «grunnleggende behov for
menneskeheten», dvs. etablere harmoni mellom de rike og de
fattige, og følgelig mellom samfunn, økonomi og miljø. For å
oppnå dette, må både rike og fattige endre sin sosiale og
økonomiske atferd, dvs. sette seg under kontroll av noen som
vet hva som er og hva som ikke er bærekraftig.
(Sannhetsministeriumet: min tilføyelse) Det må være sånn fordi
totalsystemet må på samme tid være sentralisert og
altomfattende. Maurice Strong selv, i ett intervju, sier klart
at FN er bare en ufullkommen post for beslutningstaking og på
ingen måte et senter for å styre verden fra. I alle fall må
en bærekraftig utvikling være et globalt system og ikke et
program
vedtatt
av
noen
global
kommité
((https://www.youtube.com/watch?v=fhkxC1Q2FNU; 25:0)).
Men utelater han at parametrene av et global system allerede
er definert, og at deres tilsynelatende spontane gjennomføring
egentlig er en faktisk lovfesting av en allerede eksisterende
plan. Hvordan kan man ellers gjennomføre globalisering med
mindre det skjer gjennom beslutninger kodifisert i et enhetlig
system av regler?
Hvis det er en prosess med regulert
deregulering av markeder, endring av adferdsmønstre og
forbruksmønstre hos alle menn og kvinner, hvordan kan det da
ikke være nødvendig med en sentral kommitté. Tvert imot, det
er akkurat da det er helt avgjørende å ha et sentralt dokument
som forteller en hel haug med kommittéer hva du skal tenke og
hva du skal gjøre. Agenda 21 er en dynamisk Global Grunnlov,
derfor en plan i stadig endring og evigvarende gjennomføring,
mens det grunnleggende prinsippet om bærekraftig utvikling
forblir det samme. Den troskap, som denne grunnloven krever
av oss er absolutt. Den Globale Grunnloven beordrer absolutt
inkludering:
«Kritisk avgjørende viktig for en effektiv gjennomføring av
mål, retningslinjer og mekanismer avtalt med regjeringer i
forbindelse med alle Agenda 21’s programområder, vil være
forpliktende samarbeid og ekte engasjement fra alle sosiale
grupper.» (A 21, 23)
Partnerskap for bærekraftig utvikling krever helt klart
forpliktelse overfor et felles formål og «engasjement» i
bærekraftig utvikling. Igjen må vi gjenta: dette betyr alle.
På hvilken måte forventer forfatterne av Agenda 21 å oppnå en
slik total konsensus? I de følgende avsnittene vil vi prøve å
svare på dette spørsmålet.
Gruppe-administrasjon
befolkningskontroll
og
Agenda 21 er relatert til mennesker i form av grupper.
Ingenting uvanlig på det politiske plan – på det grunnleggende
nivå består samfunn av individer, men bare som medlemmer av
sosiale grupper blir de agenter for sosial handling. Hvis man
ønsker å tilby disse mennesker programmer og verktøyer for
sosiale reformer, er det naturlig å forholde seg til dem som
grupper. Men mens tradisjonelle politiske programmer foreslår
retningen for eksisterende samfunn, er Agenda 21 unnfanget for
å gi retning til det fortsatt ikke-eksisterende globale
samfunnet. Og, for å gjøre dette samfunnet mulig, og ikke
bare i forhold til gjennomførbarhet, må Agenda 21 innta et
paradoksalt syn på sosiale grupper. Nemlig, når i Agenda 21
er sagt at «alle skal med» så det er ment bokstavelig «ALLE» –
alle sosiale grupper må bli involvert i beslutningsprosesser i
samsvar med allerede fattede vedtak som kodifisert i den
globale grunnloven:
«En av de grunnleggende forutsetninger for å oppnå en
bærekraftig utvikling er bred offentlig deltakelse i
beslutningsprosessen.» (A21, 23.2)
Som
blodbadsglobalisten
og
nåværende
falsk-flagg-terror-
general Jens GLADIO Stoltenberg så vakkert og innbydende
uttrykker det: «ALLE SKAL MED!» Jeg håper alle nå forstår
hvorfra Arbeiderpartiet hentet sin valgparole, og hva dette
indikerer om Arbeiderpartiets særdeles aktive deltagelse i
formuleringen av Agenda 21, og dette partiets sentrale rolle i
snikinnføringen
av
Agenda
21
og
den
stille
bakromspulveriseringen av norsk nasjonal suverenitet, som har
foregått i det skjulte bak det norske folks rygg nå i flere
tiår.
Husk imidlertid at det er ingen sjanse for at beslutninger kan
motsi prinsippet om bærekraftig utvikling (slik det til enhver
tid vil bli definert og omdefinert av Agenda 21 oligarkiet:
min tilføyelse). Følgelig finner vi, gjennom hele Agenda 21
dokumentet, formuleringer som understreker nødvendigheten av å
informere offentligheten om alle aspekter av et gitt problem
og om politikken utviklet for å løse det.
Denne forfatteren påpeker dog, at dette med å
«informere» innbefatter en grovt svindelaktig
tvetydighet. Mennesket kan få informasjon. Men
like godt kan mennesket bli informert av
informasjonen selv, i kraft av at vedkommende blir
formet av den, som om vedkommende er en klump
leire i en pottemakers hender. Agenda 21 støtter
kun denne siste formen for «informasjon», hvilket
betyr at det å «bli informert» ikke tolkes
bokstavelig som at «mannen får informasjon via tv,
radio, aviser eller utdanning», men heller at
informasjonen indirekte «in-forming the man«.
Dette ovenstående er en særdeles viktig bakgrunn for, og delforklaring på, hvorfor det norske folk aldri har fått høre et
jævla pip om FN’s Agenda 21 i vår utdannelse og fra våre
riksmedier, til tross for at norske riks- og
kommunepolitikere og NGO’s har jobbet målbevisst med
innføring av Agenda 21 i Norge, i det minste helt siden 1992.
Her kan du f.eks lese om Landskonferansen for Lokal Agenda 21
i Fredrikstad i 1998, den såkalte «Fredrikstaderklæringen»
FN’s Agenda 21 ble høsten 2015 satt på steroider, og har nå
fått navnet Agenda 2030, som i realiteten forteller at den
FN-styrte verdensregjering skal være operativ innen år 2030.
Spør du deg selv om hvorfor vi aldri hører noe om disse ting
i media?
Kanskje en god ide å spørre media og våre
politikere samme spørsmål……før det blir for sent å gjøre noe
med det?
Her er hvordan det er oppsummert i dokumentet:
«Enhver politikk, definisjoner eller regler som påvirker
tilgang til og deltakelse fra frivillige organisasjoner i
arbeidet med FN-institusjoner eller byråer knyttet til
gjennomføringen av Agenda 21, må gjelde og praktiseres likt
for alle store grupper .» (A21, 23.3.)
Generøst, er det ikke? The Dry Balls Society of Kamchatka er
likeverdige interessenter i forhold til bærekraftig utvikling
som World Wild Life Fund, en av de frivillige organisasjonene
(NGO’s) som skrev Agenda 21 i første omgang. Vel, bare ved
første øyekast, fordi det ligger en liten reservasjon
inneforstått. Sosiale grupper får lik tilgang til informasjon
som frivillige organisasjoner, men er samtidig utstyrt med
samme forpliktelser og oppgaver.
Så, for eksempel,
fagforeninger, bønder, pedagoger, kunstnere og andre agenter
for sosial handling blir faktisk agenter for bærekraftig
utvikling, men underlegges også den samme strenge
lovregulering, og løper også den samme risiko for streng
fordømmelse. Vi ender opp med et samfunn av frivillige
organisasjoner
og
frivillige
enkeltindivider,
der
enkeltindivider må gjøre regnskap og føre rapport for alt de
gjør, på samme måte som de frivillige organisasjonene gjør
mens de gjennomfører sine prosjekter. Selvfølgelig, i ikkestatlige prosjekter er disse reglene ikke er vedtatt eller
regulert av regjeringen, men må likevel underkaste seg
regjeringens politikk – dette er smertelig tydelige trekk ved
alle NGO aktiviteter nå om dagene. I systemet for bærekraftig
utvikling må dette prinsippet overføres til alle. Grunnlaget
for dette er fastsatt av det første prinsippet om Rioerklæringen, utviklet samtidig som Agenda 21: ((United Nations
A/CONF.151/26))
«Mennesket er i sentrum av bekymringer for en bærekraftig
utvikling. De har rett til et sunt og produktivt liv i harmoni
med naturen.»
Her møter vi standardfellen i retorikken rundt bærekraftig
utvikling. Nemlig, folk har rett til slik og slik…og…det er
det. Ingen definisjon, ingen forklaring. Alt ser helt fint og
dandy ut. Men man behøver bare å stille et eneste spørsmål så
vil korthuset falle sammen og råtten lukt begynne å sive ut,
nemlig dette:
«Hvem sier det?»
Nå om dagen har det blitt en normal ting å ta mye av
menneskerettighetene for gitt: fra retten til drikkevann, til
retten til å ha sykkelstier i byer. Men nesten ingen stiller
noen gang spørsmålet, hvordan kan det ha seg at noen har rett
til å fortelle meg hva som er min rett og hva som ikke er
det? Produktivt liv, og (som det ble kalt i tusenvis av år)
et godt liv, var inntil nylig ansett for å være medfødte
rettigheter for mennesket, og det tilhørende og etterfølgende
kodifiserte uttrykk i loven var ansett å bare være et
sekundært uttrykk for noe som i seg selv fremstod innlysende
klart og tydelig.
Egentlig er samfunnet en horisont av sosial handling og, hvor
ille det i mange sammenheng kan være, er grunnlagt på usagte
og bare delvis kodifisert prinsipper om den menneskelige
natur.
Selvfølgelig, «menneskets natur» er et ganske
upopulært uttrykk blant moderne tenkere. Og mens du leser
Agenda 21, kan vi observere konsekvensene av å implementere
den systemiske avvisning av menneskets natur som et
bærekraftig næringsprinsipp i realpolitikk. Nemlig, at retten
til sunne og produktive liv ikke er medfødt, men gitt til oss
av FN’s kommisjon for miljø og utvikling. FN og Agenda 21
beordrer oss våre rettigheter. Og ved å gjøre det, samtidig
definerer dem, selv om de aldri gir oss en klar definisjon.
Nøkkelen til dette påbudet maskert som en bønn er «… i harmoni
med naturen«. Vi har allerede uttalt at Agenda 21 ikke først
og fremst er opptatt av miljøvern.
Harmoni med naturen i
Agenda 21-språk betyr å utjevne og betyr standardisering av
samfunnssystemer og økonomi med miljøet. En uoppmerksom leser
kan gå glipp av det faktum at utjevning forutsetter at
rettighetene til ett system ikke kan overgå rettighetene til
andre systemer, og vice versa . På denne måten, hvis mennesket
skader miljøet, vil konsekvenser ramme ham i hodet, men ikke
fordi han potensielt har skadet andre mennesker. Nei,
konsekvensene vil ramme ham alene fordi han krenket
rettighetene til miljøet. Menneskerettighetene blir subsumert
med begrepet «livskvalitet» (som i realiteten er like
udefinerbart,
flytende
og
manipulerbart
som
«fattigdomsgrense»: min tilføyelse), og ikke «det gode liv»,
derfor har menneskerettighetene i realiteten ingen moralske
konnotasjoner, men er bare retningslinjer for å måle hva som
er tillatt og hva som ikke er det. Og dette er hva Agenda 21
kaller egenkapital. Av ulike grunner synes dette alltid å
frembringe demografiske problemer og utfordringer:
«Veksten i verdens befolkning og produksjon kombinert med
ikke-bærekraftige forbruksmønstre skaper stadig større
belastning for vår planets livsstøttende kapasiteter.» (A21,
5.3)
Derfor handler det ikke om at vi gjør miljøet ute av stand til
å opprettholde menneskelig liv, men at vi gjør oss selv ute av
stand til å opprettholde miljøet. I tillegg viser begrepet
«livsstøttende system» det særegne perspektiv hvorfra Agenda
21 observerer naturens verden.
Det er et systemisk,
teknologisk perspektiv hvor naturen ikke observeres som et
vesen som sådan, men som et system likeverdig med alle andre
system. På den måten betraktes ALT som en ressurs, det vil si
at alt kan forbrukes/utnyttes på samme måte, uten noen som
helst moralske konnotasjoner. Og dette er øyeblikket når det
«grønne» i Agenda 21 mer begynner å ligne grønnheten i
koldbrann enn ekte kjærlighet og omtanke for naturen: noen
fant ut at Jorden kun har livsstøttende bæreevne for et
bestemt antall mennesker. Hvis denne kapasiteten overskrides
– noe de neomalthusiske gærninger som forfattet dette
dokumentet mener allerede har skjedd, fra og med 1970-tallet
og fremover ((https://www.youtube.com/watch?v=ls2j3aI_lRw)) –
da mener de at både menneskerettigheter og rettighetene til
miljøet vil kreve at populasjonstallene blir redusert.
Gjennom Agenda 21 støter vi stadig på utsagn som
miljøødeleggelser er nært knyttet til fattigdom. Men dette
bare et triks. Sannheten er at miljøødeleggelser er
konsekvens av disharmoni mellom menneskelig livskvalitet
trivsel for miljøet. Derfor mener denne gjengen, at for
at
er
en
og
at
begrepet livskvalitet skal kunne harmoniseres på globalt nivå,
må altså fattigdom bli utryddet. På den annen side er
forbruksmønstrene i utviklede land også uholdbare.
Så
rikdommen må også bli utryddet, for at verdenssystemet skal
klare å oppnå likevekt. På vanlig norsk: ingen vil bli spart
fra sin rett til «sunne og produktive liv» i harmoni med
naturen, og sin rett på å oppfylle sine grunnleggende behov,
påbudt og diktert av kommitéer som ligner på den som unnfanget
Agenda 21.
Det må være sånn, skal vi tro teknokratene, fordi hvis det
ikke finnes noe slikt som «den menneskelige natur», så må det
oppnåes enighet om hva man skal og ikke skal gjøre. Konsensus
kan ikke være en global folkeavstemning. Dette må være jobben
for liten gruppe av teknokrater i besittelse av monopol på
sannheten, dvs. personer som vet hvor mye folk som kan leve på
jorden, i hvilken grad den suverene staten kan utvikles, hvor
mye privatliv som kan ansees bærekraftig for at menn og
kvinner skal kunne leve teknokratisk definerte «kvalitetsliv».
Og disse teknokrater har navn. For å nevne noen, de er Gro
Harlem Brundtland, Maurice Strong, Bill Gates, David Suzuki,
Al Gore, Ray Kurzweill, Mihael Gorbatzschev og andre hyppig
besøkende av FN og Davos toppene. Hvis noen stempler kritikere
av Agenda 21 som «konspirasjonsteoretikere» så har vedkommende
gått fullstendig glipp av dette viktige faktum, nemlig at
konspirasjon bare et annet navn for fullstendig gjennomsiktig
avtale mellom herskende eliter og masser, noe som faktisk er
et nødvendig handlingsforløp for at en slik altomfattende plan
skal kunne fungere. En av de viktigste prinsippene i den
globale grunnloven – i hvert fall hvis vi skal dømme etter
hvor mange ganger det er gjentatt i hele dokumentet – viser
ingen tvetydighet når det gjelder akkurat hva begrepet
«altomfattende» betyr for disse forfatterne, nemlig forholdet
mellom kvinner og en bærekraftig utvikling .
Jenter og bærekraft
((The key related
event to this subject
was the UN Forward
Summit in Nairobi.
http://www.thegoodman
chronicle.com/2014/08
/go-to-work-and-give-governmentyour.html;
http://www.thegoodmanchronicle.com/2014/0
8/a-critical-summary-of-nairobiforward.html))
Vi har allerede påpekt hvordan nesten hele hvert kapittel av
Agenda 21 stresser og understreker nødvendigheten av å gi
kvinner spesialbehandling i deres likeverdige inkludering i
alle aktiviteter. I dag er det ganske vanlig å måtte tåle
endeløse tirader om eksklusjon, utnyttelse og historiske
urettferdigheter begått overfor kvinner av agenter fra
patriarkatet, alt fra Gud Fader til fallos-o-sentriske fysiske
lover. Men i 1992 hadde denne type betrakninger bare såvidt
begyndt å plukke opp steam, og det var fortsatt ganske
frynsete.
Feminismebevegelsen generelt irriterte vettet av
flertallet av begge kjønn, men den var fortsatt ikke i stand
til å provosere frem juridiske forbud og forfølgelser av den
type og omfang vi i dagens samfunn jevnlig kan bevitne. Men
uansett hvor ufølsomme vi har blitt til all galskapen som
foregår i samfunnet, så vil de fleste heve øyenbrynene av den
nærmest tvangsrituelle fremstressingen av kvinners rolle i
forhold bærekraftig utvikling som fremmes av Agenda 21
dokumentet.
Først av alt må vi som alltid huske på at Agenda 21 er
relatert til hele verden. Så når vi leser, for eksempel om
kvinners rett til høyere utdanning- og sentrale roller i
bærekraftig kamp mot landerosjon, eller i endring av
bærekraftige forbruksmønstre, så er det ikke snakk om tredje
verden kvinner.
Hvis leseren unnlater å legge merke til
dette, vil han ikke innse at vedvarende stress på kvinners
roller i en mengde forskjellige aktiviteter, ikke samtidig
bereder grunnen for beskyttelse av tredje verdens kvinner mot
kjønnslemlestelse, arrangerte tvangsekteskap og slike ting.
Selv om det finnes enkelte korte omtale av tilfeller av ekte
vold og utnyttelse av kvinner, er det bare en marginal del av
det som Agenda 21 «har i butikken» for sine kvinnelige
interessenter.
Deres primære rolle er å bidra til en
bærekraftig utvikling og bli likeverdig med sine mannlige
kolleger. Følgelig er dokumentet strødd med passasjer som
understreker kvinners rolle i beslutningsprosesser (A21,
3.7a), regulering av antall kvinner som deltar i helsereform
(A21, 6,8); den spesielle dimensjonen av forholdet mellom
kvinner og miljø er påpekt (A21, 24.1), samt behovet for å
informere kvinnene og sette dem i beslutningsprosesser i
stillinger på alle nivåer, etc., etc. Her må vi bemerke en
viktig særegenhet i Agenda 21.
Nemlig når dokumentets
forfattere, av en eller annen grunn, ser ut til å fremme
spesielle rettigheter til noen bestemt gruppe, så har
medlemmene av denne gruppen i virkeligheten absolutt ingen
grunn til feiring.
Hver retningslinje gjelder nemlig bare
implementering av bærekraftig utvikling, derfor påpekes bare
en rett i forhold til en tilsvarende plikt forbundet med dette
målet. Sørg for å holde dette i tankene hvis du er kvinne.
Kapittel 24, med tittelen «Global handling for kvinner mot
bærekraftig og rettferdig utvikling» viser utmerket og perfekt
holdningen til forfatterne av den globale grunnloven i forhold
til hvordan de betrakte sosiale gruppers roller generelt. To
sitater vil være nok:
«Myndighetene bør ta aktive skritt for å gjennomføre følgende:
(…)
d) Programmer for å fremme reduksjon av tung arbeidsbelastning
for kvinner og jentebarn hjemme og ute gjennom etablering av
flere og rimelige barnehjem og barnehager med i samarbeid med
regjeringer, lokale myndigheter, arbeidsgivere og andre
relevante organisasjoner og deling av husarbeid mellom menn og
kvinner på lik linje (…) «(A21, 24.3 d)
«Landene
bør
utvikle
kjønnssensitive
databaser,
informasjonssystemer og deltakende aksjonsrettet forskning og
politiske analyser i samarbeid med akademiske institusjoner og
lokale kvinnelige forskere på følgende:
(…)
e) Integreringen av verdien av ubetalt arbeid, herunder arbeid
som i dag betegnes «hjemlig», i ressursregnskapsmekanismer for
bedre å representere den sanne verdien av kvinners bidrag til
økonomien «(A21, 24.8 e)
De kursiverte passasjer koker over med kynisme.
Er man naiv –
eller normalt dum – kan en bli ledet til å tro at den første
passasjen refererer til å lindre husmorens byrder. Vel, nei
det gjør ikke det. Hvis vi tenker uttrykkene «hjemme og ute»
og «deling av husarbeid mellom menn og kvinner på lik linje»
oppstår spørsmålet: hvem er det egentlig som her bestemmer
hvor mye arbeid som skal gjøres hjemme og ute, og som vil
diktere husholdningens oppgaver? Agenda 21 ble ikke skapt for
å gjøre livet enkelt for kvinner, men først og fremst for å
legge ut oppskriften på hvordan kontrollere sosiale grupper.
For å oppnå dette, må både personvern og menneskers
uforutsigbarhet elimineres – to sider av ethvert systems
nemesis. Den essensielle svikefulle natur i dette dokumentet
stammer fra det faktum at hver retningslinje som
nekter/begrenser grunnleggende friheter samtidig er ledsaget
av å gi en spesiell rett.
Så bærekraftige kvinner må bli
husmødre, hvis husarbeid blir utsatt for institusjonalisert
regnskap som betyr at institusjonene lovlig og legimt vil
penetrere og trenge seg inn i deres private familiesphære.
Målet er, enkelt og greit, å eliminere intimiteten i hjemmene,
fordi en slik aldri kan bli inkludert i sjongleringen med tre
ressurser for bærekraftig utvikling.
Gjennom det hele,
uavhengig av all pro-feministisk retorikk, har forfatterne av
Agenda 21 ingen betenkeligheter med å bruke såkalte
«patriarkalske mønstre og metoder» når de definerer og
påtvinger kvinners rolle i det bærekraftige samfunn. Nemlig
er det slik, at kvinners spesielle rolle i å endre ikkebærekraftige forbruksmønstre gjentas til det kjedsommelige .
Og årsakene er åpenbare. Selv om Agenda 21 poengterer ut
behovet for «Programmer for å eliminere vedvarende negative
bilder, stereotypier og fordommer mot kvinner gjennom
endringer i sosialiseringsmønster, media, reklame og formell
og ikke-formell utdanning» (A21 24,3 i), er det åpenbart hvem
som er ment å gjøre bærekraftig shopping. Innføring av
«miljøvennlige» forbruksmønstre er utvetydig kvinnenes jobb.
Selvfølgelig, og som alltid er tilfellet med Agenda 21, ligger
der en liten selvmotsigelse. Nemlig, kvinner må også ha
muligheten og retten til å kreativt realisere seg selv «in the
world of work», dvs. å få maksimalt ut av intimitet i sine
hjem. Av dette, i hvert fall ved første øyekast, oppfyller og
håndhever de sin rett til frigjøring, selvrealisering og
slikt. Men den virkelige bakgrunnen for dette er noe helt
annet. Den virkelige rett til å frigjøring fremgår av den
hyppigste passasje i Agenda 21 dokumentet, nemlig kvinners
rett til abort. Vi skal gjenta passasjen som vi siterte i
begynnelsen av denne artikkelen:
«Myndighetene bør ta aktive skritt for å implementere, som en
hastesak, i samsvar med landspesifikke forhold og
rettssystemer, tiltak for å sikre at kvinner og menn har samme
rett til å bestemme fritt og ansvarlig antall og avstand
mellom barnefødsler og ha tilgang til informasjon, opplæring
og hjelp, når det er hensiktsmessig, for å gjøre dem i stand
til å utøve denne retten i tråd med deres frihet, verdighet og
personlig holdte verdier som også inkluderer etiske og
kulturelle hensyn.«(A21. S 1. «Demografisk dynamikk og
bærekraft», 5,50)
Demografi er alfa og omega for Agenda 21. I ethvert prinsipp
og hver retningslinje, hver menneskerett og frihet, kan hver
tøddel av denne «Grim Tidings» kokes ned til dette: det er
altfor mange mennesker i verden. Hvis du lurer på hvem som
sier det, ikke bry med å prøve å finne ut hvem som egentlig
skrev Agenda 21. Bare skriv «Davos-toppmøtet» i nettleseren
din
og
les
listen
over
deltakere
((http://www.weforum.org/events/world-economic-forum-annual-me
eting-2015)). Vær trygg, de sier akkurat det. Agenda 21 var
bare den første operative plan, en plan for kontroll av, og
reduksjon av antall mennesker, utviklet av de samme folkene
som styrer den globale flyt av kapital, massemedia, politikk
og vitenskapelige samfunn.
Agenda 21 er et grunnleggende
dokument for den teknokratiske elite. Det er ingen
konspirasjonsteori, fordi det er verken teori eller
konspirasjon. Tvert imot er det en åpen avtale. Hvem avtalt
det? Du gjorde det, kjære leser.
Avtaleteori
Vi åpnet denne artikkelen ved å peke ut en bestemt
differensiering. Vi bekreftet at folk tror på så mange
agendaer som de har lyst til å forestille seg. Videre bemerket
vi at elitene blir observert som «the untouchables» de «store
aktørene» som manipulere skjebnen til massene fra bak
kulissene. Massene er, som alle masse-menn liker å påpeke,
både blind og dum, men på en måte forutsetter all at de
samtidig også er velsignet uskyldige. Vi vil rette opp denne
antakelsen.
Agenda 21 er nemlig et bevis på at det er ingen
global konspirasjon, bare en global avtale – et partnerskap
for bærekraftig utvikling.
Denne avtalen er unnfanget av
eliter og ratifisert av representanter for suverene nasjoner,
og blir nå implementert på alle nivåer i samfunnet, særlig i
utdanning og media. Men avtalen ble ikke bare avtalt mellom de
enkelte medlemmer av den globale elite. Den ble avtalt mellom
dem og deg. En ting som tragisk blir oversett under lesing av
Agenda 21, er det faktum at det er ikke bare en grunnlov, men
også en form for sosial kontrakt. Riktignok påtvinges ikke
partene i avtalen å respektere dennes prinsipper og
retningslinjer.
Men den forplikter partenes juridiske og
legitime representanter.
Dette gjelder ikke ikke bare
nasjoners presidenter og statsministre. Primært gjelder det
de frivillige organisasjoner (NGO’s), media, lærere,
forfattere av populærvitenskapelige bøker, magasin … alle
disse agenter som former vårt verdensbilde.
Hvis du for eksempel tror at feminisme er noe mer enn metoden
for å gjøre deg til interessent i bærekraftig utvikling, hvis
du anser det forsvarlig å med fordekte metoder, sofistikerte
snikmord og folkemord å redusere verdens befolkning,
promoterer utbytte orientert utdanning og arbeider for å gi
stemmerett til 16 år gamle barn; hvis du mener at homofile
ekteskap er noe mer enn et instrument for å bryte opp
ekteskapet og intimitet … da, kamerat, du er en sucker.
Spøken er på deg i lang, lang tid. For det vi har nå, når
teknologien fasiliterer reell global overvåking og kontroll,
er bare et resultat av det vi alle vokste opp med. Alt vi har
tenkt og alt vi akseptert som normalt førte oss akkurat dit vi
er nå. For eksempel, den juridiske definisjonen av ungdom
eller barn er at vedkommende er en «ressurs». Pasienter i
helsevesenet omtales som «biomasse». Og dette er ikke noe
nytt.
Nei, disse ting er klekket ut og formalisert for
massevis av år siden. Og du, som rettssubjekt, handler i
samsvar med alt det, uten å stille spørsmål, uten å
protestere, uten å ta stilling. Agenda 21 blir sakte men
sikkert gjennomført ved å fjerne tradisjonelle uttrykk og
definisjoner fra lovtekster og lovprinsipper og erstatte disse
med terminologien for bærekraftig utvikling.
Så kommer de
frivillige organisasjoner, NGOene, fotsoldatene av bærekraft
marsjerende opp på scenen og sluker alt det sivile inn i det
ikke-statlig korporative samfunn, gjør akkurat hva regjeringen
sier den skal gjøre. Frivillighetsarbeid, multikulturalisme,
feminismen, gamle mennesker, barn, funksjonshemmede og andre
marginale eller minoritetsgrupper sementerer bare ubevisst det
allerede eksisterende rammeverk. Gamle vaner, som ikke er
relatert til en bærekraftig utvikling, kan bli utryddet hvis
det erstattes med noe annet. Derfor må reell sosial og sivil
bevissthet erstattes med «kommunal kompetanse»; autentiske
relasjoner mellom kjønnene erstattes av bærekraftig
likestilling;
utdanningssamfunnet
erstattes
med
«kunnskapssamfunnet», etc.
Det populistiske/populære samtykke bekreftes ved blindt å
godta stadig nye regler og, fremfor alt, stadig nytt språk.
Hvis du finner deg selv i en situasjon hvor du blir irritert
av plikten til å bruke utelukkende kvinnelige kjønnspronomen i
akademiske tekster eller ved å måtte erstatte historie med
«Herstory» – og ingen andre blir irritert av det – være trygg
på at dine følelser ikke har noe som helst å gjøre med
patriarkatet eller at farer er dødelig alvorlige. Irritasjon
er en ganske upassende følelse som reaksjon på omveltning,
fordi omstendighetene krever drastiske reaksjoner.
Kjønnsutjevning et til eksempel et angrep på kvinner og barn
som fortjener langt mer radikale tiltak for å imøtegåes, og
det vil ikke stoppe av seg selv. Kvinners «rettigheter» vil i
økende grad bli beskyttet frem til kvinner er ribbet for, ikke
bare sine biologiske funksjoner, men av hele deres iboende
definisjon som kvinne, og begge kjønn er maltraktert og
kvernet
sammen
til
en
androgyn
smørklump
((https://www.youtube.com/watch?v=oTTfUsEYLos)).
Barns
rettigheter er til for å redusere antall barn. Fattiges
rettigheter er til for å forhindre dem fra å bli rik.
Rettigheter til mennesket er til for å utrydde menneskeheten
som sådan.
Eiendommeligheten i bærekraftig utvikling er at dens appell om
offentlig aksept først kommer etter ti til tjue år med sublim
kondisjonering av folks bevissthet. Den er utført i hovedsak
ved å antyde at det ny vokabularet som erstatter de
tradisjonelle former for offentlige samtaler alltid har vært
der.
Men dette er åpenbart ikke sant, og ekte og reelle
betydninger og forståelser blir aktivt undergravd av språket
som introduseres i forbindelse med «bærekraftig utvikling».
Derfor er den ubevisste aksept det første skritt mot innføring
av det bevisste slaveri. Den ubevisste aksepts bekreftelse –
forkynnelsen av å være stolte av å tjene – gjøres ved
godkjenning av, og i noen tilfeller også ved å komme i semiekstatisk tilstand over ting som homofile ekteskap, aktiv
dødshjelp, abort, kjønnsbasert sysselsetting, feire de utpekte
«internasjonale dager» som «Day of Volunteers» eller «Day of
112 nummer» i Europa, listen av slike dager er sikkert
uendelig, etc.
Europakommisjonen gir oss overflod av fine
eksempler på bærekraft forskrifter som for eksempel kampanje
for forebygging av» slips, trips and falls» på flate
overflater
((http://www.hsa.ie/eng/Topics/Slips_Trips_Falls/Slips_Trips_F
alls_Info/)) (folk som finner dette morsomt er dårer).
For siste gang: når vi sier at Agenda 21 regulerer alt, da
mener vi bokstavelig talt alt. For å ta et annet eksempel, vet
vi at aktiv dødshjelp, når det normaliseres i folks bevissthet
og blir legalisert, snart også blir et legitimt middel for å
lindre problemene og utfordringene i det offentliges, la oss
nå
kalle
det:
bærekraftige
helsetjeneste
((http://en.kalitribune.com/a-death-overdrive)). Hvis vi tar
en titt på de europeiske reglene for human slakting av husdyr,
er det forbløffende hvor lett den politiske korrekte
terminologien kan overføres til bruk på mennesker
((https://www.gov.uk/farm-animal-welfare-at-slaughter)). Man
kan bare bytte ut ordet «pigg» med ordet «injeksjon» og den
moralske stemninge hos et stort antall innbyggere ville straks
bli beroliget. Den sosiale kontrakten håndheves, vi har ingen
behov for oppstyr.
Agenda 21 er en grunnlov for det teknokratiske
verdenssamfunnet som utelukkende dreier seg om kontroll. De to
viktigste parametrene for kontroll er antall og avstand mellom
mennesker på planeten. I denne sammenheng kan du som leser
kan få en overflod av informasjon om bærekraftig urban og
landlig planlegging fra amerikanske anti-Agenda 21 aktivister
((https://www.youtube.com/watch?v=11lZruSK-Uo;
http://www.postsustainabilityinstitute.org/;
http://sustainablefreedomlab.org/)). Der vil du finne svært
gode skildringer av planene for «bærekraftige byer»,
«buffersoner», «avfolking av landsbygder» og lignende. Men alt
dette også enkelt bli utledet ut fra hoveddokumentet selv.
Poenget er: antall og avstand mellom mennesker skal være så
liten som mulig, nesten like liten som forskjellen mellom
sannhet og uhyrlig løgn. Agenda 21’s forslag til løsninger for
«bærekraftig utvikling» er utviklet og formulert av fiender av
menneskeheten. De eneste grunnene til at disse individene
virker så snille når vi hører dem tale, er at vi har blitt
kondisjonert til det hele veien tilbake fra slutten av andre
verdenskrig, og på grunn av vår tilbøyelighet til å ta kynisme
som en spøk. Men den globale grunnloven er et bevis på at de
mener alvor.
Problemet er at de ikke er alene – de fleste tenker allerede
langs disse linjer. Fortellingen om en bærekraftig utvikling
er ikke konspirasjon men avtaleteori. Vi er alle medlemmer av
partnerskap for bærekraftig utvikling.
Derfor dreier ikke
hovedspørsmålet seg om hvordan å avvise det, men hvordan å gi
avkall på det som allerede er akseptert. Men det er en annen
historie.
Denne artikkelen var bare en introduksjon til
problemet, og en TANKEVEKKER rundt det trolig viktigste
dilemma i kjølvannet av det 21. århundrede.
Og dette
dilemmaet, når mennesket våkner til en situasjoner der
vedkommende har blitt kastet, ser ut til å være ganske
enkelt.
Det dreier seg om en «å være, eller ikke være»
avgjørelse om sin egen menneskelighet. I Agenda 21, systemet
for bærekraftig utvikling, hvis det blir fullført
implementert, vil det «å være» ikke lengre gjelde, for i det
øyeblikk er all makt til selvbestemmelse fratatt deg. Derfor
må en bærekraftig utvikling bli avvist. Spørsmålet som
automatisk dukker opp er: «Hva så?» Men det er ikke et riktig
spørsmål. Tenk om hvorfor.
Gjorde du?
Her ser du hvorfor – la oss omformulere det:
«Hva er så bærekraftig?»
Ingen er uskyldig
Kilde: http://en.kalitribune.com/introduction-to-agenda-21/
Avluttende kommentar:
Dersom du har ankommet denne avsluttende kommentaren som
resultat av at du faktisk har lest hele ovenstående artikkel,
så må jeg si både TAKK og GRATULERER!
Det gjenstår dog dette siste viktige poeng:
VI MÅ GJØRE NOE MED DET!
DET HOLDER IKKE Å BARE LESE!
Artikkelforfatteren, Branko Malić, starter og avslutter
artikkelen med det som i realiteten er hovedpoenget: nemlig at
ingen av oss er uskyldig, og vi er alle ansvarlig. Vi vil
ALLE i høyeste grad være ansvarlig dersom vi tillater disse
monstrene å fullføre sine planer.
Skal vi kunne stoppe denne galskapen, så må vi begynne med å
RØSKE OPP ONDSKAPEN MED ROTA, HER I VÅR EGEN HAGE, dvs. at nå
er tiden inne for å a) ta inn over oss at våre egne
rikspolitikere og vårt corporate mafia media har vært, og
fremdeles er helt sentrale Agenda 21 aktører, både i forhold
til planlegging og implementering av dette svineriet i vårt
samfunn, og b) stille disse folkesvikende og landssvikende
bandittene til ansvar for å ha forledet, løyet, svindlet,
ranet og manipulert deres egne arbeidsgivere, nemlig det
norske folk.
Og så må vi slutte å glo på onkel hjernevask i Dagsrevyen. Nå
er tiden inne for oss alle sammen å begynne å utdanne oss selv
om hva som virkelig foregår i samfunnet. Det skylder vi i det
minste våre barn, som vil komme til å måtte leve i totalt
slaveri om vi ikke får stoppet galskapen!
Nå må vi vikinger komme oss opp av soffaen, ….og kast den
politiske korrektheten der hvor hvor den hører hjemme, i søpla
og i arkivet for «den menneskelige histories største, værste
og mest livsfarlige skampletter».