Folkemordagendaen FN`s Agenda 21 - Analyse
Folkemordagendaen FN's Agenda 21 - Analyse av det planlagte blodtotalitære fascistmaskineri våre norske rikspolitikere har deltatt i forberedelsen av de siste mer enn 40 år Stakkars folk, hvis vi ikke snarest får opp øynene for, og får stoppet denne teknokratiske galskapen. Du MÅ lese og informere deg selv og andre. Før du går løs på artikkelen, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å se og lytte gjennom nedenforstående korte informasjonsvideo fra Ingunn Sigurdsdatter vedr. nettopp FN’s Agenda 21 og Agenda 2030. Ingunn oppsummerer på en veldig god måte hva som skjer, hva som planlegges og allerede tilrettelegges rundt om i hele samfunnet, for å forberede den formelle innførelsen av det antatt mest blodtotalitære fascistiske slakteri av et teknokratisk styrt samfunnssystem som noen gang har vært på tegnebrettet i menneskehetens historie. https://youtu.be/kz_wmP8S_R4 Her er hjemmesiden til FN-organet som er ansvarlige for Agenda 21, og her kan hele Agenda 21 lastes ned som PDF. Mitt hovedformål med oversettelsen og videreformidlingen av nedenforstående artikkel, er ikke kun å videreformidle andres tekst, men å frembringe et særdeles viktig budskap om FN’s Agenda 21. I artikkelen nedenfor har jeg derfor, der jeg selv mener det passer i konteksten, lagt til korte passasjer av utfyllende informasjon, lenker til andre artikler, lenker til videoer og enkelte sitater. Det viktigste for deg som leser, og oss alle, må være at fokuset ligger på at INFORMASJONEN KOMMER FREM (blir spredt vidt og bredt, blir lest og forstådt) og ikke på hvem som har skrevet hva hvornår. I tillegg anbefaler jeg at du etterfølgende leser ytterligere fire artikler, som på hver sine måter – med all tydelighet og totalt fravær av tvil – spesiellt demonstrerer hvordan norske folkesvikende rikspolitikere har hatt, og fremdeles har en HELT SENTRAL rolle i oppbyggingen av, fremdriften, og den endelige implementering av Agenda 21. tilfeldig rekkefølge: Artiklene listes i Hvilket demokrati? Norske lederes springmarsj mot NWO med deres egne ord DEL 1 – FN’s Agenda 21: Maktelitens prosjekt for innførelse av den GLOBALE fascistiske diktaturstat. The Empire: Verdensregjeringen snakker åpent om seg selv FN’s Agenda 2030 – Rystende FAKTA myndigheter og media holder skjult for befolkningen Se også gjennom videosamlingen i kolonnen til høyre for denne artikkelen. Her finnes en informasjonsvidoer om Agenda 21. rekke av de beste Kjære leser: i mer enn tjue år har du vært i partnerskap for bærekraftig utvikling. Ingen har spurt deg eller informert deg om det, sier du? Sant nok. Men det er også sant at det er mer enn sannsynlig at du aldri selv har spurt eller bedt om å bli informert. Oversatt av translate.google.com med litt flikking fra meg, og noe forkortet. Nå til dags, er ordet «agenda» noe mye mer enn bare et moteord eller en «snaisen» frase. Det er nesten som om alle har en agenda i ermet, klar til å kaste den på bordet i siste øyeblikk, og derved bevise at ens intensjoner var tvilsom fra begynnelsen. På den annen side, hvis vi tenker på den såkalte «eliten», så er de i offenlighetens øyne allerede definert som å være skapere og fremdrivere av ulike slike «agendaer». De store masser av folk mener generellt i dag at Globalisering er et uttrykk for like mange ulike agendaer som de kan evne å forestille seg. Vi må rette på denne forestillingen. Elitene som initierte Globalisering og, med tvilsom suksess prøver å styre det, har faktisk bare én, helt offentlig, grunnleggende agenda. Den ble kodifisert som en av de seks dokumentene ((Other documents: United Nations Convention to Combat Desertification, Rio Declaration, Convention on biological diversity, Forest principles and Framework Convention on Climate.)) produsert av FN’s kommisjon for miljø og utvikling i kjølvannet av FN’s Earth Summit holdt i Rio de Janeiro i 1992, og senere publisert som en plan for global gjennomføring av en bærekraftig utvikling i det 21ende århundrede. Kort og lett å huske: som «Planen», eller, for å bruke et felles moteord, «Agenda 21» (En betegnelse de også selv offisiellt bruker). Hypotesen som presenteres i denne analysen er at Agenda 21 er intet mindre enn «grunnlovsfesting av globalisering». Agenda 21 er i tillegg et dokument som på ingen måte er skrevet i et historisk vakum – det ble etterfulgt med hauger av liknende dokumenter, det nyeste er den såkalte Agenda 2030 – selv med minimal kunnskap om historiske omstendigheter og andre relaterte dokumenter, utgjør Agenda 21 en omfangsrik tekst (351 s.) som tydelig oppsummerer og avdekker historie og arbeid rundt en politikk som gradvis har formet våre liv i mer enn to tiår, uten at vi vet det; politikken har selvsagt historiske røtter for omfattende til å utforske her, men er en politikk som har stormannsgale og farlige ambisjoner i en slik grad at ingen mengde av politisk korrekthet kan skjule dem tilstrekkelig. Agenda 21 er et veldig greit dokument. For å forstå det riktig, må man bare ta innholdet bokstavelig og suspendere sin egen kynisme. Nemlig da, og bare da, vil kynismen til forfatterne eksplodere i vår forståelse som en vulkan, og tingene vil plutselig perspektiv belyst. får sitt sanne og illevarslende Earth Summit og historiske antakelser om Agenda 21: Rio Earth Summit, og dette møtets konklusjon i form av Agenda 21 var frukten av arbeid utført av et visst antall politikere, forskere, aksjeselskap, stiftelser og ikke-statlige organisasjoners (NGO’s) representanter, samtidig som mange av deltakerne tjente flere av disse interessegruppene samtidig. Som til eksempel, mannen som ledet toppmøtet og gav åpningstalen, kanadiske Maurice Strong, som representerte selve symbolet på «livslang læring» og vellykket offentlig-privat samarbeid. Fra slutten av tenårene (18) ansatt i FN, elev av Rockefeller-familien, og i løpet av en rik og variert karriere ble administrerende direktør i noen sentrale bedrifter i innenfor utnyttelse og transport av energi og råvarer (Petro Canada, Power Corporation , CaltexAfrika, Hydro Canada, Colorado Land (storfeindustri), Ajax Petroleum, Canadian Industrial Oil and Gas, Ltd.) ((«Strong wasn’t born to privilege, but was cultivated by David Rockefeller whom he met at 18, when he took a job as assistant pass officer in the Security Section of the United Nations. A year later Strong was an investment analyst, and at 25 he became vice-president of Dome Petroleum.» https://seeker401.wordpress.com/2010/03/25/un-environmentalist -maurice-strong-in-1990-isnt-the-only-hope-for-the-planetthat-the-industrialized-civilizations-collapse-isnt-it-ourresponsibility-to-bring-that-about/)) Sterk var, med hans egne ord, hans «sosialistiske ideologi, og kapitalistiske metodikk». Dermed delte han sin tid og sine interesser mellom verdensmarkedene og de ulike sekretariatene han presederte over i FN. Han viste troskap til sine motstridende moralske prinsipper minst to ganger. Første gang, da han forsøkte å pumpe ut og utnytte de enorme vannreservene i hans 200000 dekar store ranch Baca Grande i Colorado, hvor han, om ikke faktum var at han den gang ble hindret av lokale miljøvernere, var i ferd med å gjøre hele området om til en uttørket ødemark. ((Usp. John Izard, «Discovering Maurice Strong», https://climatism.wordpress.com/2013/09/17/the-creator-fabrica tor-and-proponent-of-global-warming-maurice-strong/; Claduia Rosett, «The UN’s man of mystery» http://www.wsj.com/articles/SB122368007369524679 ; Joan Veon, «The legacy of Maurice Strong».)) Det andre tilfellet var da han, i løpet av gjennomføringen av FNs «Food for Oil program», tiltusket seg en sjekk for ca 1. million dollar. Selv om han ikke ble forfulgt, er det en vanlig oppfatning at den virkelige grunnen til at han flyttet til Bejing var for å komme seg så langt vekk fra de vestlige rettslige institusjoner som mulig. ((Unfortunately, in 2005, the most powerful man in the push to save of humanity — by steady promotion of the theory of human induced greenhouse gases — was caught with his hand in the till. Investigations into the UN’s Oil-for-Food-Program found that Strong had endorsed a cheque for $988,885 made out to M. Strong — issued by a Jordanian bank. The man who gave the cheque, South Korean business man Tongsun Park was convicted in 2006 in a US Federal court of conspiring to bribe UN officials. Strong resigned and fled to Canada and thence to China where he has been living ever since.“, Izzard.)) Den andre forsvarer av miljøet, og som var blant de mer fargerike ansikter rundt Earth Summit var Michael Gorbatzchev, fra 1985. til 1991. generalsekretær i kommunistpartiet i Sovjetunionen, og senere «advokat» for naturen og «en bedre og mer rettferdig verden». ((http://www.historyorb.com/russia/glasnost.php)) Mye lik Maurice Strong, hadde Gorbatzchev sine særegne sett av motsetninger. Enhver østeuropeer som husker slutten av 1980tallet, bør også huske hvem som gav befolkningen muligheten til å nyte to dager med radioaktivt dusj: Sovjet holdt nemlig Tsjernobyl-katastrofen hemmelig i 48 timer mens radioaktive skyer lystig vandret vestover ((The turning point for glasnost was the Chernobyl nuclear diaster in 1986. Soviet authorities initially tried to cover up the catastrophe and remained silent for 48 hours. The silence was followed by complete honesty and unparallel information of the like that had never been seen in the USSR before. After Chernobyl environmental concerns became a favourite topic of the liberal press. The turning of Central Asia into a desert by diverting rivers to irrigate cotton plantations were just one example that shocked the nation. The people could not believe the incompetence of their Communist Party planners. As the truth came out piece by piece the Soviet people became more and more angry at their Communist rulers.» ; James Graham http://www.historyorb.com/russia/glasnost.php; također: http://www.nytimes.com/1986/05/03/world/no-silence-soviet-pres s-aides-say.html.)). Selv i dag er det ikke mulig å si hvor mange mennesker i Kiev som døde av eksponering for stråling fordi sentralkomiteen bestemte å ikke informere offentligheten om katastrofen ((http://archive.unu.edu/unupress/unupbooks/uu21le/uu21le0h.ht ml)). Gorbatzschev viser aldri noen overbevisende tegn på anger for det faktum at direktivet måtte bære enten hans underskrift eller hans velsignelse. Videre ble han, sammen med Strong’s kone Hanne, Steven Rockefeller og Al Gore, en av de ledende talsmenn for en global religiøs vekkelse kodifisert i det såkalte Earth Charter promotert av den animistiske kulten Gaia ((http://web.archive.org/web/20000531004758/ http://www.gci.ch/GreenCrossFamily/gorby/newspeeches/interview s/laTimes.html; http://www.iucn.org/; https://www.youtube.com/watch?v=xo9rkuS6EBg)). Så dette var to stykker blant initiativtakere og deltakere i Earth Summit. Indre motsetninger i disses respektive biografier, illustrerer som vi skal se, nøyaktig tilsvarende systemiske motsetninger i Agenda 21 teksten. Brundtlandkommisjonen Rio Summit skjedde i kjølvannet av to viktige historiske hendelser. Den første var FN’s Stockholm Konferanse i 1972, da denne institusjonen for første gang offisielt rettet sitt fokus mot miljø, og dets antatt nødvendige kausale sammenheng med økonomisk utvikling ((http://www.unep.org/Documents.Multilingual/Default.asp?docum entid=97&articleid=1503; http://en.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Conference_on_the_ Human_Environment)). Den andre hendelsen ble dannet av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling i 1982, bedre kjent som Brundtlandkommisjonen, oppkalt etter kommisjonens leder, lege, politiker og statsminister Gro Harlem Brundtland ((http://en.wikipedia.org/wiki/Brundtland_Commission; http://www.un-documents.net/wced-ocf.htm)). Formålet med kommisjonen var å vurdere empiriske indikatorer og foreslå det konseptuelle rammeverket for de problemene som ble definert av Stockholm-konferansen. Dokumentet oppsummerer kommisjonens konklusjoner, publisert i 1987, i form av en bok med tittelen Our Common Future (OCF), som definerer de globale hovedproblemer/utfordringer og veien til disses løsninger. Så, sett i lys av denne sammenhengen, er Agenda 21 den operative plan, den første operative «globale grunnloven» i historien, designet for å løse de globale problemer ved med tvang og manipulasjon å sluse menneskeheten over på motorveien fastsatt av Brundtlandkommisjonen. Og hva er egentlig problemet? Her er det: utvikling eller vekst er et uttrykk for menneskelige behov (OCF I 4..). Men utviklingen må da egentlig være uendelig fordi den er bare begrenset av å tilfredsstille behov som kan formere seg uendelig. Spørsmålet må stilles: kan det fortsette slik? Er det bærekraftig? Svaret er: NEI. I fremtiden må utviklingen bli bærekraftig, dvs. prinsippet om bærekraftig utvikling må iverksettes globalt. Definisjonen, gjelder også for Agenda 21 og er faktisk den eneste klare og tydelige definisjon av et begrep vi kan finne i Agenda 21 dokumentet, lyder som følger: «Bærekraftig utvikling er utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å få dekket sine behov.» (OCF. I 1.) Denne tilsynelatende godartede og velmenende definisjonen bør vi alltid ha i bakhodet når vi fortsetter å snakke om Agenda 21, fordi dette dokumentet (Agenda 21) utgjør den operative blåkopi for å gjennomføre en bærekraftig utvikling over hele verden; en prosess som skal omfatte alle aspekter av alle menneskers liv og alle vesener som eksisterer på planeten Jorden. Bærekraftig utvikling, som vi skal se, er en revolusjonerende idé om et totalt, altomfattende, lukket, og dynamisk system hvor – hvis arkitektene får det som de vil – våre liv og livene til våre barn vil bli strengt ressigert; en ordning i evigvarende, sentralt styrt, endring. La oss ta en titt på dokumentet Our Common Future. I motsetning til Agenda 21, er dette dokumentet svært klar på akkurat hva som gjør utviklingen ikke-bærekraftig. Det omtales utvetydig som ikke-bærekraftig vekst av verdens befolkning (OCF III 4.). Mens du leser gjennom OCF og Agenda 21, blir det raskt tydelig hvordan – i øynene til bærekraftighetens talsmenn- og kvinner – andre vektorer av «ikke bærekraftig utvikling» fullstendig blekner i forhold til dokumentets fokus på dette ene fenomenet – det menneskelige behovet for å bære frem barn. I det OCF ble forfattet på en mer avslappet måte enn Agenda 21 ( tross alt det ble skrevet da politisk korrekthet fortsatt ikke var systematisert og sluppet løs på menneskeheten ) var tonen i det forfatterne formidlet langt mer direkte, slik at deres kynisme fremstod desto mer åpenbar. Som en god illustrasjon vil to sitater være nok: «Faktisk, økt tilgang til familieplanleggingstjenester er i seg selv en form for sosial utvikling som gir par, og kvinner spesielt, retten til selvbestemmelse.» (OCF. IV 4. 51.) Slik Agenda 21 gjengir samme idé: «Myndighetene bør ta aktive skritt for å implementere, som en hastesak, i samsvar med landspesifikke forhold og rettssystemer, tiltak for å sikre at kvinner og menn har samme rett til å bestemme fritt og ansvarlig antall og avstand mellom barnefødsler og ha tilgang til informasjon, opplæring og hjelp, når det er hensiktsmessig, for å gjøre dem i stand til å utøve denne retten i tråd med deres frihet, verdighet og personlig holdte verdier som også inkluderer etiske og kulturelle hensyn.«(A21. bærekraft», 5,50) S 1. «Demografisk dynamikk og På vanlig norsk (opprinnelig engelsk), med høflighetsfraser fra den opprinnelige forfatter: «Plikt til bærekraftig utvikling gir oss rett til selvbestemmelse gjennom lettere tilgang til abortklinikker. På denne måten kan vi – særlig hvis vi er kvinner – samtidig tilfredsstille vårt behov for å ukritisk knulle rundt, og ivareta vår plikt til bærekraftig familieplanlegging ved å skape merverdi i form av arbeidsplasser for dem som må skrape ut og kassere våre ikke-bærekraftige fostre.« Som vi kan se, når det kommer til valg av ord, er Agenda 21 et langt mer forsiktig dokument ((There is a political reason for this. In Agenda 21, version for kids called Rescue Mission: Planet Earth (Children’s Task Force on Agenda 21. New York, NY: Kingfisher Books, 1994) on pg. 33 we find why this happened:“ It happened because very powerful lobbies did not allow the Summit to talk about the population. There was a coming together of views of the Vatican with the anti-abortion lobby in the US and some other developed countries who did not want to talk about the other side of population which is consumption.“: http://www.thegoodmanchronicle.com/2014/08/go-to-work-and-give -government-your.html)). Ikke så merkelig, om vi husker på at, bortsett fra det faktum at dokumentet også måtte presenteres for et tilsynelatende ganske fiendtlig publikum, dvs. Vatikanets representanter, er det faktisk også en operativ plan for allerede etablerte prinsipper og retningslinjer som, mens utformet for å omfatte alle og hver kultur og alle samfunn på kloden, samtidig motsier hvert prinsipp og enhver moralsk rettesnor for alle kulturer og alle samfunn. Rammen rundt Agenda 21 I løpet av et intervju Maurice Strong gav til Joan Veon, sier Maurice Strong følgende om oppstarten av Agenda 21: «… og så var det forhandlinger om det vi kaller Agenda 21, Agendaen for det 21. århundre som ble møysommelig forhandlet, hvert ord av det, forhandlet med myndighetene. Og, selvfølgelig, akkurat det gjorde det ikke til et flott stykke litteratur, men det ga det en viss grad av politisk myndighet.«((http://www.ninehundred.net/~jveon/JOAN-VEON-INTERV IEW-WITH-MAURICE-STRONG.htm)) Vedrørende den litterære form, er det ingen grunn til å tvile på Strongs oppriktighet. Agenda 21 er like lite underholdende som en vaskemaskin manual strukket over 351 sider. Som tilfellet er med de fleste andre FN-dokumenter er det også slitsom lesning – et abstrakt nettverk av nesten aldri klart definerte neologismer, ment å omfatte og avklare hva «verdenssamfunnet bør gjøre for å oppnå en bærekraftig utvikling». Vi har derimot god grunn til sterkt å tvile på Strongs oppriktighet vedr. de «møysommelig forhandlinger«. Agenda 21 er et utrolig jevnt og systematisk dokument, til tross for at det – som Strong hevder – tilsynelatende er formulert og avatalt som resultat av møysommelige forhandlinger holdt av representanter fra 172 ulike nasjoner ((http://www.unep.org/Documents.Multilingual/Default.asp?docum entid=78&articleid=1163; http://www.postsustainabilityinstitute.org/which-nations-signe d-agenda-21.html)). En kompakt og enhetlig visjon om global bærekraftig utvikling presenteres som et nødvendig og altomfattende system, uten en eneste avvikende passasje som kan indikerer ulike individuelle nasjoners særinteresser eller nasjonale forbehold. For eksempel er det på overflaten svært vanskelig å tro at George Bush senior ikke hadde noen betenkeligheter med overføring/fordeling av euroatlantisk alliansekapital til den tredje verdens land for å oppnå «mer rettferdig verdensorden». I det slike vilkår som «egenkapital» er dårlig definert gjennom Agenda 21 dokumentet, er det mulig at disses begrepers vage mening faktisk peker til og skaper rom for en samfunnsutvikling som er nærmere «hjertene» til de store globale aktørene innen finans og energi, enn å utgjøre støtte og lovende visjoner for fattige afrikaneres plikt og muligheter til å utvikle «en bærekraftig økonomi» ((https://www.youtube.com/watch?v=11lZruSK-Uo)). I denne sammenheng er det også interessant å påpeke hva Maurice Strong har å si i sitt forord til en bok ved tittelen Beyond Interdependence av Jim McNeill, Strong’s samarbeidspartner fra Stockholm-konferansen og Trilateral Commission medlem. Mens vi snakker om Earth Summit påpeker han at: «Earth Summit vil bli bedt om å vedta en agenda for det 21. århundre, iverksette et internasjonalt avtalt arbeidsprogram, herunder mål for nasjonale og internasjonale resultater på flere kritiske områder. Denne «Agenda 21» kan ikke unnslippe spørsmålet om reform av politikken som nå rigger verdensmarkedet mot både økonomien og miljøet« ((https://www.youtube.com/watch?v=11lZruSK-Uo)) Boken ble utgitt et helt år før toppmøtet «Earth Summit». I alle fall, Agenda 21 er et komplekst dokument og en kunne kalle det et aksiomatisk system hadde det ikke vært for at dokumentets aksiomer og postulater, med unntak av dette med bærekraftig utvikling, i realiteten ikke er skikkelig definert. Og et slikt system kan neppe oppstå spontant, som et resultat av nitidig forhandlinger og sammenstøt av meninger. Snarere fremstår dokumentet som bevis for en rasjonalisering og eksisterende plan. operativ utforming av en allerede Og omfanget av denne planen er intet mindre enn oppsiktsvekkende, selv om vi bare kaster et blikk på hva 40 kapitler i Agenda 21 er ment å omfatte. Bærekraftig utvikling må gjennomsyre alt samspill mellom tre systemer som til sammen representerer et totalt globalt system for bærekraftig utvikling. Disse tre systemer er samfunn, økonomi og miljø som dynamisk og i evigvarende endring utgjør nettverket av alle lokale og globale interaksjoner. For å oppnå en bærekraftig utvikling de må være i harmoni, dvs. ingen av de tre må få lov til å henge etter/forstyrre/utkonkurrere de andre og på den måte bremse eller skape ubalanse i deres felles harmoniske samspill. Så, for eksempel, hvis nasjonal industri merker akselerert vekst som samtidig skader miljøet, så er utviklingen ikke bærekraftig, uansett hvor bratt oppover kurven peker, og utviklingen må da begrenses, bremses ned eller avsluttes helt, frem til det oppnås harmoni med velferden til miljøet. På den annen side, dersom veksten er grunnlagt på folks levevaner eller – i språket av Agenda 21 – forbruksmønster, det vil si på sosiale system, da må disse mønstrene endres frem til bærekraftig livskvalitet er nådd. Derfor er bærekraftig utvikling ikke et statisk system med jevn og trutt utvikling i økonomien, multiplisering av varer og tjenester, og et samfunn som følger faste sett av verdier og forhold til naturen. Tvert imot, det er et dynamisk system av evigvarende forandring, med løpende justeringer for å harmonisere tre like evaluerte systemer, og hvor enhver form for verdi eller prinsipp som regulerer menneskeliv kun utgjør en foreløpig form for styring, dvs. for å understøtte og opprettholde endringer i det overordnede bærekraftige rammeverk. Begynner du å ane de fremtidige implikasjoner for deg og dine barns liv? Les bare videre, dette blir bare mer og mer uhyggelig. ~ Norgesaksjonen Agenda 21 dokumentet utgjør den operative plan for gjennomføring av denne aktiviteten på alle områder, ikke bare i livet, men i hele tilværelsen generelt. Fra distribusjon og omfordeling av nasjoners verdier og rikdommer for å betjene og håndtere verdens markeder (A21 1-9); fra implementering av bærekraftig skogbruk til bærekraftig forebygging av landerosjon på globalt nivå (A21 12,1 til 12,63); fra administrasjon av drifter og lyster hos alle mennesker til å styre produksjonen av alle varer og tjenester (A21 1 – 40); fra utdanning av barn til bærekraftige relasjoner mellom kjønnene (A21 24.1 – 25.17); fra planlegging av bærekraftig leveområder til etablering av gigantiske naturreservater for å skape og ivareta en bærekraftig villmark; fra bærekraftig offentlig og kommersiell transport av arbeidsstyrker og varer, til implementering av bærekraftige sykkelstier for bærekraftige byer (A21 7,1 – 7,80). Uansett hva din hjerne kan komme med av tanker og idéer om potensielle livs- og samfunnsområder dette dokumentet kunne berøre, så er det allerede forutsett og tatt med, i hvert fall i skisserer, og hvis du finner idéen om bærekraftig utvikling tiltalende, kan du være trygg på at du vil finne en passende ramme for dine idéer og syn på verden innenfor de tre store områder dekket av dokumentet: Sosiale og økonomiske dimensjoner, Bevaring og forvaltning av ressurser for utvikling og Styrking av rollen til hovedgrupper. Hvert kapittel i disse brede områder er delt inn i avsnitt: Grunnlag for handling – hvor problemer blir definert fra standpunktet om bærekraftig utvikling Mål – hvor problemet er ytterligere differensiert i begrenset antall konkrete mål Aktiviteter – hvor aktiviteter som trengs for å oppnå målene er skissert Midler for gjennomføring – hvor finansieringsform for hvert programområde er skissert og budsjetter er anslått. I konklusjonen til nesten hvert eneste kapittel fremheves og spikres behovet for integrert datainnsamling om hver aktivitet, omstendigheter og mål. På overflaten lyder dette ganske logisk, om det ikke var for omfanget av den allestedsnærværende stormannsgalskapen i denne omfattende planen. For det de mener med datainnsamling betyr intet mindre enn å lage en liste over bokstavelig talt alt: fra hele verdens landmasse, bygningsmasse, infrastruktur, ressurser og byggeplaner til pedagogiske læreplaner for hver enkelt institusjon for læring i verden. Som Rosa Koire sier det: «Agenda 21 er handlingsplanen for bærekraftig utvikling. Det er handlingsplanen for TOTAL KARTLEGGING (inventory) OG KONTROLL AV ALLE RESSURSER som alt land, alt vann, alle mineraler, alle planter, alle dyr, all konstruksjonsvirksomhet, alle former for produksjon, all informasjon, og ALLE MENNESKER PÅ KLODEN.» Les også: DEL 1 – FN’s Agenda 21: Maktelitens prosjekt for innførelse av den GLOBALE fascistiske diktaturstat. Insatiable Globocrats The UN grabs for power cited above are far from a complete list. The UN’s Law of the Sea Treaty (LOST) aims to give the UN authority over the planet’s oceans, coastal waters, fisheries, seabed oil and mineral wealth, and maritime traffic. The UN’s World Health Organization and Food & Agriculture Organization are in charge of the Codex Alimentarius, the UN effort to regulate and take control over raw food, processed food, and semiprocessed food, including vitamin and mineral supplements, herbs, and other nutritional products. The list goes on and on — and on. If any human condition or domain of human activity, any potential “crisis,” or any particle or parcel of the Earth, sea, or sky has been overlooked by the UN, one can be sure the omission will soon be corrected, and that a new UN commission, agency, and/or treaty will soon be initiated to claim responsibility and jurisdiction over it. Kilde: http://www.thenewamerican.com/world-news/item/13126-the-unite d-nations-on-the-brink-of-becoming-a-world-government Den andre særegne vinkling vi gjentatte ganger møter i hele dokumentet understreker kvinners rolle i «systemet av bærekraftig utvikling». Spesielt i vår tidsalder, hvor syntetisk utjevning mellom kjønnene har blitt sanksjonert som gjeldende samfunnsstandard, finner man det merkelig hvordan forfatterne av Agenda 21 har funnet det nødvendig å understreke den viktige rollen til kvinner, selv i aktiviteter som bekjemper landerosjon eller avskoging. Vi vil komme tilbake til denne merkelige, men faktisk viktig funksjon i dokumentet. Disse overnevnte poenger er bare to blant mange særegenheter i Agenda 21, som ved første øyekast ikke stikker seg ut, men da bare fordi leseren høyst sannsynlig har unnlatt å ta hensyn til formen av dokumentet. Teksten er nemlig knyttet opp mot alt som er. Agenda 21 er ikke et utopisk manifest – som noen forskere feilaktig antar. Dokumentet er en operativ plan for alle -, dvs. et helhetlig altomfattende system som skal iverksettes globalt, endelig og IRREVERSIBELT, derfor er det ingen tvil om at bærekraftig utvikling er et ideelt mål som – etter Agenda 21 modellen – vil bli forsøkt oppnådd. Agenda 21 definerer prinsippet med å administrere det globale systemet fratatt enhver forestilling om utopisme eller idealisme, (det er snakk om TVANG og REALISERING: min tilføyelse) For eksempel, ta en titt på denne passasjen fra kapittel. 3. «Bekjempelse av fattigdom»: «Det langsiktige målet med å fasilitere at alle mennesker oppnår bærekraftige levevilkår bør utgjøre en integrerende faktor som tillater politikken for å håndtere spørsmål om utvikling, bærekraftig ressursforvaltning og fattigdomsbekjempelse samtidig.» (A21, 3.4) Langsiktige mål er ikke idealer ((It’s interesting that some deadlines for Agenda 21 existed even before the document was presented to Rio Conference: «Twenty years after Stockholm, world leaders will meet in Rio as a direct result of the commission’s recommendations. Rio will be the largest summit conference ever held, and it will have the political capacity to produce the basic changes needed in our national and international economic agendas and in our institutions of governance to ensure a secure and sustainable future for the world community. By the year 2012, these changes must be fully integrated into our economic and political life so that the world will not be forced to confront the deepening crises that will inevitably result if we fail to make the transition to sustainability.“, McNeill, x.)). Alle mennesker er ikke ensbetydene med den «ideelle menneskeheten», de er nettopp – og kun – hva teksten sier: alle mennesker – opptellt, kartlagt og notert. Detaljer som disse blir lett oversett av den overfladiske leser av Agenda 21, selv om de faktisk fremgår smertelig åpenbare, som de store bokstaver på verdenskartene som er så vanskelig å se, som om de bevisst var skjult i full åpenhet. Geografisk analogi er hensiktsmessig fordi de færreste «ved sine fulle fem» vil anta at de foran seg leser en en operativ plan som omfatter alt som er på planeten. Videre, i Agenda 21 når noen retningslinjer er foreslått, brukes formuleringen «bør». Dette peker på det faktum at Agenda 21 er en avtale, det vil si at det er – som enkelte talsmenn kaller det – ansett som soft law. Dette er ment å bety at suverene stater ikke er juridisk forpliktet til å direkte inkludere det i deres lovgivning. Så da…..er det et manifest tross alt, er det ikke? Vel nei. Ta denne passasjen for eksempel: «Bærekraftig utvikling må skje på alle nivåer i samfunnet. Folkets organisasjoner, kvinnegrupper og frivillige organisasjoner er viktige kilder til innovasjon og handling på lokalt nivå, og har en sterk interesse og demonstrert evne til å fremme bærekraftig livsgrunnlag. Regjeringer, i samarbeid med aktuelle internasjonale og frivillige organisasjoner, bør støtte en fellesskaps-drevet tilnærming til bærekraft … «(A21, 3.7) Derfor må en bærekraftig utvikling oppnås på alle nivåer, selv om regjeringen bare bør fremme den. Den tilsynelatende motsetningen stammer fra måten gjennomføringen av Agenda 21 ble unnfanget. Nemlig, det bør begynne på myndighetsnivå, der nasjonalstater må integrere det som prinsipper – ikke lover – i utviklings, sosial og økologisk politikk. På den måten vil språket i politikken og politikken selv bli inseminert med, fremfor alt, terminologi for bærekraftig utvikling. Etterpå må regjeringene støtte frivillig sektor og lokale initiativ ved å etablere etater og støtteordninger for bærekraftige utviklingsprosjekter. Til slutt, alle må være med: privat sektor – gjennom offentlig-privat samarbeid – og borgerne, eller det sivile samfunn, men bare i samsvar med prinsippene for bærekraftig utvikling, som på det tidspunktet, er integrert i lovgivningen. Her ser vi hvordan innledningen i Agenda 21 dokumentet oppsummerer det: «Agenda 21 tar for seg presserende problemer i dag, og tar også sikte på å forberede verden for utfordringene i det neste århundre. Det gjenspeiler en global konsensus og et politisk engasjement på høyeste nivå vedr. utviklings- og miljøsamarbeid. Dens vellykkede implementering er først og fremst nasjonale regjeringers ansvar. Nasjonale strategier, planer, retningslinjer og prosesser er avgjørende for å oppnå dette. Internasjonalt samarbeid skal støtte og supplere slike nasjonale tiltak. I denne sammenheng har FN-systemet en viktig rolle å spille. Andre internasjonale, regionale og subregionale organisasjoner er også bedt om å bidra til dette arbeidet. Den bredeste offentlig deltakelse og aktiv involvering av frivillige organisasjoner og andre grupper bør også bli oppmuntret.«(A21, 1.3) Denne passasjen gir oss en tydelig demonstrasjon av Agenda 21’s implementeringsskjema. Regjeringer står på toppen, mens det sivile samfunn og borgere er på bunnen. Men alle skal og må bli aktivt inkludert, dvs. det sivile samfunn må følge prinsippene som blir påbudt av overnasjonale institusjoner og programmer, iverksatt av regjeringen, og handle deretter. Slik blir det sivile samfunn på alle måter for alle praktiske formål forvandlet til en lekeplass for frivillige organisasjoner (Non-Governmental Organisations). Og det er da NGOene som faktisk gjennomfører regjeringens programmer. Så, til slutt, vil det sivile samfunn – «styrket» av den «globale grunnloven», verken være «sivilt» eller «samfunn». Substansen av «sivilt» og «samfunn» – uavhengighet fra regjeringen – vil da bli ødelagt, samtidig som det likevel beholder utseendedet og fremtoningen, dvs. de «ikke-statlige» merklappene. Uansett, det «dynamiske program» (A21, 1.6) definert av Agenda 21 må omfatte alle, og slik mener de det må være, som tydelig utvetydig signaliseres i innledningens siste setning: «……begynnelsen av et nytt globalt partnerskap for bærekraftig utvikling.« Vi vil fortsette med å analysere hva dette partnerskapet egentlig er og innbefatter. Analysen vil fokusere på Agenda 21 ‘s behandling av samfunnet, dvs. på de artikler i den globale grunnloven som regulerer holdninger, aktiviteter og integrering av mennesker på privat og offentlig nivå. Grunnen til dette, bortsett fra kortfattethet, er det faktum at sosiale systemer – slik alle våre offentlige og private liv er definert av Agenda 21 – er arenaen for de mest hårreisende formuleringer. Bærekraftig utvikling En overordnet, og ikke minst særdeles utspekulert, måte som politikken fundert på Agenda 21 kan, og som regel blir: brukt for å forføre godtroende befolkningsmasser, (samt hjernedøde journalister og politikere: min tilføyelse) er det grønne aspektet…den grønne MASKEN. Tross alt, agendaen ble produsert av et toppmøte opptatt av problemene med miljøet, og mange blant deltakerne var representanter for det globale næringslivet, særlig de innen energi og rå ressursutvinning, utnyttelse og transport. Derfor forventer miljøentusiast med rette at økonomien i en bærekraftig utvikling kommer til å kombinere omsorg for naturen og innovative måter for produksjon og transport. Agenda 21 erklærer nettopp dette. Men, tar vi en titt på hvordan dette emnet håndteres gjennom hele forløpet av selve dokumentet, viser prioriteringsordenen seg å være rimelig forvirrende. I det folk flests gjengse oppfatning er at blandt de menneskelige aktiviteter så er aktiviteter knyttet til transport og industri ansett å være den potensiellt største hovedtrussel mot miljø, så kunne man forvente at den første delen av Agenda 21 ville dreie seg om å takle disse alvorlige problemer. Ikke noe av dette skjer. De tre første kapitlene er ikke opptatt av produksjon i det hele tatt, derimot opptatt av strukturen i verdensmarkedet og midler for å regulere det for å skape harmoni mellom utviklede og tredje verdens land, samt å «utrydde fattigdom». Bærekraftig økonomi tar ikke opp noen forestillinger om «grønn energi» eller «grønn industri» som utgangspunkt, men fokuserer pussig nok først og fremst på oppgaven å rekonfigurere verdensmarkedet – «Fremme bærekraftig utvikling gjennom handel» (A21, 2,5). Dermed gjennom de to første kapitlene leser vi om «Åpning av og restrukturering av markedene (A21, 2,5 – 2,8), (…) særlig i utviklingsland» (A21, 2,7); behovet for å «legge til rette for, på en riktig måte, integrering av alle land i verdensøkonomien og det internasjonale handelssystemet» (A21, 2,10 c). Vi støter ofte på titler som «Gjøre handel og miljø gjensidig støttende» (A21, 2.19b), «Aktivere de fattige for å oppnå bærekraftige levekår» (A21, 3), «Styrke lokalsamfunn…» (A21, 3.6a), etc, etc . Hva skjedde med de oljeinnsmurte albatrosser? Hvorfor ingen omtale av Tsjernobyl? Hva med noen ord om de «økologiske filtre»? Hva skal vi gjøre med smog? Hvor kan vi finne svar på disse spørsmålene? Vel, et sted mye lenger ned på listen av prioriteringer. Og det er helt naturlig, fordi Agenda 21 er ikke et dokument som er opptatt av vern av naturen. Agenda 21 er en handlingsplan for inkludering av naturen som en ressurs, og tro det eller ei, kvasi-inkludert inn i prosessen med globalisering. Denne inkluderingen gjøres mulig primært gjennom struktureringen av multinasjonal handel – dvs gjennom global politisk økonomi – og enkelte endringer i holdninger og atferdsmønstre hos menn og kvinner. Derfor fokuseres de innledende kapitlene i Agenda 21, ganske konsekvent mot å reformere prosesser av økonomisk og politisk beslutningsprosesser i henhold til den ønskede globalisering: liberalisering, «reduksjon i støtte til og beskyttelse av landbruket» i utviklede land (A21 , 2.7), internasjonal økonomisk integrasjon, etc., og alt dette for «å fremme og støtte en politikk, nasjonalt og internasjonalt, som gjør økonomisk vekst og miljøvern gjensidig støttende» (A21, 2.9 d). For endelig å finne noen avsnitt som omtaler produksjon og miljøet må vi gå til kapittel 4. Og der ligger en ny overraskelse. Kapitlet har tittelen «Endre forbruksmønstre«, og er delt inn i to programområder: «a) Fokus på ikkebærekraftige mønstre av produksjon og forbruk» og «b) Utvikle nasjonale retningslinjer og strategier for å oppmuntre til endringer i ikke-bærekraftige forbruksmønstre» (A21 , 4.1) Derfor er ikke hovedproblemet først og fremst ødeleggelse av naturen eller skader som utgjøres av teknologi og industri. Hovedproblemet er først og fremst i mennesket: våre holdninger, vaner og mønstre av økonomisk og sosial atferd og handling. Agenda 21, må vi gjenta, har minimalt fokus på naturen. Agendaens hovedhensikt er standardisering av systemer. Standardisering betyr to ting: for det første systemene må være strengt og endelig definert , og det andre, systemenes interaksjon må være strengt kontrollert. Som allerede påpekt, kan alle systemer reduseres til tre: økonomi, miljø og samfunn. Derfra de såkalte «tre Es» av bærekraftig utvikling, de tre aktivitetene som må være i evig og dynamisk harmoni: økonomi, økologi og egenkapital. Tilhengerne av en bærekraftig utvikling forteller oss at vi bør tenke på disse som tre baller vi sjonglerer med. De må alltid holdes i bevegelse, og hvis vi dropper den ene av dem er alt tapt, fordi bærekraftig utvikling er et system for endring – lukket og totalt, men alt det samme i evigvarende indre bevegelse og forandring. Det er viktig å merke seg følgende: alle tre system bærer lik verdi. Dette impliserer at mennesket, mens det konstituerer bærekraftig i ens økonomiske og sosiale liv, samtidig utfører sin plikt mot rettighetene til miljøet. De fleste mennesker har ikke innsett og forstått, at nå til dags har konseptet «rettigheter» først og fremst fått «systemisk» tilknytting, (og er ikke lengre ansett å bare være et sekundært juridisk begrep), mens det moralske innholdet er helt utryddet. Samfunn, økonomi og natur betraktes nå kun som systemer av ressurser, og for å inkludere disse i systemet for bærekraftig utvikling, så må alle tre systemer av «rettigheter» gjensidig harmoniseres. Så når UNICEF eller UNESCO (FN-organer) bestemmer seg for å lansere en kampanje for menneskerettighetene til en eller annen bestemt gruppe, så har det ingenting med menneskelighet eller rettferdighet å gjøre, men utelukkende å gjøre med utjevning av ulike delsystemer (I Agenda 21 arkitektenes stormannsgale systemverden). Som gjennomføringen av Agenda 21 krever; alt og alle skal være med, så er det nødvendig å kodifisere systemet med et sett av regler som «alt og alles» handlinger vil bli regulert av. Noen av disse er de såkalte menneskerettighetene som så mange lager slikt oppstyr rundt. Men disse er ikke de eneste rettighetene. Miljøet også har sine rettigheter, og for at miljøet skal kunne håndheve sine rettigheter, må det menneskelige samfunnet utrustes med grunnleggende rettigheter vedr. livskvalitet. Når kvalitet er nådd, er samfunnet harmonisert med omgivelsene (miljøet). Men, som det vanligvis skjer i de juridiske labyrinter, så forblir en del ting oversett. Nemlig: Hva skjer med de pliktene? Dersom livskvalitet er en rett, hva er så den tilsvarende/motsvarende plikt? Det implisitte svar fra Agenda 21 er like forbløffende som det er skremmende. Kvalitet er plikt. Dersom et kvalitetsliv er umulig å oppnå, da faller retten til å leve samtidig bort. Hva som menes med dette kan vi utlede fra de aller første avsnittene av vår felles globale grunnlov: «Fattigdom og miljøødeleggelser er nært forbundet med hverandre. Mens fattigdom fører til visse typer miljøstress, utgjør den viktigste årsaken til den videre forverring av det globale miljøet et uforsvarlig mønster av forbruk og produksjon, spesielt i industrialiserte land, noe som er et tema til alvorlig bekymring, og som forverrer fattigdom og ubalanser.«( A21, 4.3) «Handling er nødvendig for å oppfylle følgende hovedmål: a) Å fremme forbruksmønstre og produksjon som reduserer miljøstress, og tilfredsstiller grunnleggende behov for menneskeheten.«(A21, 4,7) Bærekraftig utvikling må balansere de «grunnleggende behov for menneskeheten», dvs. etablere harmoni mellom de rike og de fattige, og følgelig mellom samfunn, økonomi og miljø. For å oppnå dette, må både rike og fattige endre sin sosiale og økonomiske atferd, dvs. sette seg under kontroll av noen som vet hva som er og hva som ikke er bærekraftig. (Sannhetsministeriumet: min tilføyelse) Det må være sånn fordi totalsystemet må på samme tid være sentralisert og altomfattende. Maurice Strong selv, i ett intervju, sier klart at FN er bare en ufullkommen post for beslutningstaking og på ingen måte et senter for å styre verden fra. I alle fall må en bærekraftig utvikling være et globalt system og ikke et program vedtatt av noen global kommité ((https://www.youtube.com/watch?v=fhkxC1Q2FNU; 25:0)). Men utelater han at parametrene av et global system allerede er definert, og at deres tilsynelatende spontane gjennomføring egentlig er en faktisk lovfesting av en allerede eksisterende plan. Hvordan kan man ellers gjennomføre globalisering med mindre det skjer gjennom beslutninger kodifisert i et enhetlig system av regler? Hvis det er en prosess med regulert deregulering av markeder, endring av adferdsmønstre og forbruksmønstre hos alle menn og kvinner, hvordan kan det da ikke være nødvendig med en sentral kommitté. Tvert imot, det er akkurat da det er helt avgjørende å ha et sentralt dokument som forteller en hel haug med kommittéer hva du skal tenke og hva du skal gjøre. Agenda 21 er en dynamisk Global Grunnlov, derfor en plan i stadig endring og evigvarende gjennomføring, mens det grunnleggende prinsippet om bærekraftig utvikling forblir det samme. Den troskap, som denne grunnloven krever av oss er absolutt. Den Globale Grunnloven beordrer absolutt inkludering: «Kritisk avgjørende viktig for en effektiv gjennomføring av mål, retningslinjer og mekanismer avtalt med regjeringer i forbindelse med alle Agenda 21’s programområder, vil være forpliktende samarbeid og ekte engasjement fra alle sosiale grupper.» (A 21, 23) Partnerskap for bærekraftig utvikling krever helt klart forpliktelse overfor et felles formål og «engasjement» i bærekraftig utvikling. Igjen må vi gjenta: dette betyr alle. På hvilken måte forventer forfatterne av Agenda 21 å oppnå en slik total konsensus? I de følgende avsnittene vil vi prøve å svare på dette spørsmålet. Gruppe-administrasjon befolkningskontroll og Agenda 21 er relatert til mennesker i form av grupper. Ingenting uvanlig på det politiske plan – på det grunnleggende nivå består samfunn av individer, men bare som medlemmer av sosiale grupper blir de agenter for sosial handling. Hvis man ønsker å tilby disse mennesker programmer og verktøyer for sosiale reformer, er det naturlig å forholde seg til dem som grupper. Men mens tradisjonelle politiske programmer foreslår retningen for eksisterende samfunn, er Agenda 21 unnfanget for å gi retning til det fortsatt ikke-eksisterende globale samfunnet. Og, for å gjøre dette samfunnet mulig, og ikke bare i forhold til gjennomførbarhet, må Agenda 21 innta et paradoksalt syn på sosiale grupper. Nemlig, når i Agenda 21 er sagt at «alle skal med» så det er ment bokstavelig «ALLE» – alle sosiale grupper må bli involvert i beslutningsprosesser i samsvar med allerede fattede vedtak som kodifisert i den globale grunnloven: «En av de grunnleggende forutsetninger for å oppnå en bærekraftig utvikling er bred offentlig deltakelse i beslutningsprosessen.» (A21, 23.2) Som blodbadsglobalisten og nåværende falsk-flagg-terror- general Jens GLADIO Stoltenberg så vakkert og innbydende uttrykker det: «ALLE SKAL MED!» Jeg håper alle nå forstår hvorfra Arbeiderpartiet hentet sin valgparole, og hva dette indikerer om Arbeiderpartiets særdeles aktive deltagelse i formuleringen av Agenda 21, og dette partiets sentrale rolle i snikinnføringen av Agenda 21 og den stille bakromspulveriseringen av norsk nasjonal suverenitet, som har foregått i det skjulte bak det norske folks rygg nå i flere tiår. Husk imidlertid at det er ingen sjanse for at beslutninger kan motsi prinsippet om bærekraftig utvikling (slik det til enhver tid vil bli definert og omdefinert av Agenda 21 oligarkiet: min tilføyelse). Følgelig finner vi, gjennom hele Agenda 21 dokumentet, formuleringer som understreker nødvendigheten av å informere offentligheten om alle aspekter av et gitt problem og om politikken utviklet for å løse det. Denne forfatteren påpeker dog, at dette med å «informere» innbefatter en grovt svindelaktig tvetydighet. Mennesket kan få informasjon. Men like godt kan mennesket bli informert av informasjonen selv, i kraft av at vedkommende blir formet av den, som om vedkommende er en klump leire i en pottemakers hender. Agenda 21 støtter kun denne siste formen for «informasjon», hvilket betyr at det å «bli informert» ikke tolkes bokstavelig som at «mannen får informasjon via tv, radio, aviser eller utdanning», men heller at informasjonen indirekte «in-forming the man«. Dette ovenstående er en særdeles viktig bakgrunn for, og delforklaring på, hvorfor det norske folk aldri har fått høre et jævla pip om FN’s Agenda 21 i vår utdannelse og fra våre riksmedier, til tross for at norske riks- og kommunepolitikere og NGO’s har jobbet målbevisst med innføring av Agenda 21 i Norge, i det minste helt siden 1992. Her kan du f.eks lese om Landskonferansen for Lokal Agenda 21 i Fredrikstad i 1998, den såkalte «Fredrikstaderklæringen» FN’s Agenda 21 ble høsten 2015 satt på steroider, og har nå fått navnet Agenda 2030, som i realiteten forteller at den FN-styrte verdensregjering skal være operativ innen år 2030. Spør du deg selv om hvorfor vi aldri hører noe om disse ting i media? Kanskje en god ide å spørre media og våre politikere samme spørsmål……før det blir for sent å gjøre noe med det? Her er hvordan det er oppsummert i dokumentet: «Enhver politikk, definisjoner eller regler som påvirker tilgang til og deltakelse fra frivillige organisasjoner i arbeidet med FN-institusjoner eller byråer knyttet til gjennomføringen av Agenda 21, må gjelde og praktiseres likt for alle store grupper .» (A21, 23.3.) Generøst, er det ikke? The Dry Balls Society of Kamchatka er likeverdige interessenter i forhold til bærekraftig utvikling som World Wild Life Fund, en av de frivillige organisasjonene (NGO’s) som skrev Agenda 21 i første omgang. Vel, bare ved første øyekast, fordi det ligger en liten reservasjon inneforstått. Sosiale grupper får lik tilgang til informasjon som frivillige organisasjoner, men er samtidig utstyrt med samme forpliktelser og oppgaver. Så, for eksempel, fagforeninger, bønder, pedagoger, kunstnere og andre agenter for sosial handling blir faktisk agenter for bærekraftig utvikling, men underlegges også den samme strenge lovregulering, og løper også den samme risiko for streng fordømmelse. Vi ender opp med et samfunn av frivillige organisasjoner og frivillige enkeltindivider, der enkeltindivider må gjøre regnskap og føre rapport for alt de gjør, på samme måte som de frivillige organisasjonene gjør mens de gjennomfører sine prosjekter. Selvfølgelig, i ikkestatlige prosjekter er disse reglene ikke er vedtatt eller regulert av regjeringen, men må likevel underkaste seg regjeringens politikk – dette er smertelig tydelige trekk ved alle NGO aktiviteter nå om dagene. I systemet for bærekraftig utvikling må dette prinsippet overføres til alle. Grunnlaget for dette er fastsatt av det første prinsippet om Rioerklæringen, utviklet samtidig som Agenda 21: ((United Nations A/CONF.151/26)) «Mennesket er i sentrum av bekymringer for en bærekraftig utvikling. De har rett til et sunt og produktivt liv i harmoni med naturen.» Her møter vi standardfellen i retorikken rundt bærekraftig utvikling. Nemlig, folk har rett til slik og slik…og…det er det. Ingen definisjon, ingen forklaring. Alt ser helt fint og dandy ut. Men man behøver bare å stille et eneste spørsmål så vil korthuset falle sammen og råtten lukt begynne å sive ut, nemlig dette: «Hvem sier det?» Nå om dagen har det blitt en normal ting å ta mye av menneskerettighetene for gitt: fra retten til drikkevann, til retten til å ha sykkelstier i byer. Men nesten ingen stiller noen gang spørsmålet, hvordan kan det ha seg at noen har rett til å fortelle meg hva som er min rett og hva som ikke er det? Produktivt liv, og (som det ble kalt i tusenvis av år) et godt liv, var inntil nylig ansett for å være medfødte rettigheter for mennesket, og det tilhørende og etterfølgende kodifiserte uttrykk i loven var ansett å bare være et sekundært uttrykk for noe som i seg selv fremstod innlysende klart og tydelig. Egentlig er samfunnet en horisont av sosial handling og, hvor ille det i mange sammenheng kan være, er grunnlagt på usagte og bare delvis kodifisert prinsipper om den menneskelige natur. Selvfølgelig, «menneskets natur» er et ganske upopulært uttrykk blant moderne tenkere. Og mens du leser Agenda 21, kan vi observere konsekvensene av å implementere den systemiske avvisning av menneskets natur som et bærekraftig næringsprinsipp i realpolitikk. Nemlig, at retten til sunne og produktive liv ikke er medfødt, men gitt til oss av FN’s kommisjon for miljø og utvikling. FN og Agenda 21 beordrer oss våre rettigheter. Og ved å gjøre det, samtidig definerer dem, selv om de aldri gir oss en klar definisjon. Nøkkelen til dette påbudet maskert som en bønn er «… i harmoni med naturen«. Vi har allerede uttalt at Agenda 21 ikke først og fremst er opptatt av miljøvern. Harmoni med naturen i Agenda 21-språk betyr å utjevne og betyr standardisering av samfunnssystemer og økonomi med miljøet. En uoppmerksom leser kan gå glipp av det faktum at utjevning forutsetter at rettighetene til ett system ikke kan overgå rettighetene til andre systemer, og vice versa . På denne måten, hvis mennesket skader miljøet, vil konsekvenser ramme ham i hodet, men ikke fordi han potensielt har skadet andre mennesker. Nei, konsekvensene vil ramme ham alene fordi han krenket rettighetene til miljøet. Menneskerettighetene blir subsumert med begrepet «livskvalitet» (som i realiteten er like udefinerbart, flytende og manipulerbart som «fattigdomsgrense»: min tilføyelse), og ikke «det gode liv», derfor har menneskerettighetene i realiteten ingen moralske konnotasjoner, men er bare retningslinjer for å måle hva som er tillatt og hva som ikke er det. Og dette er hva Agenda 21 kaller egenkapital. Av ulike grunner synes dette alltid å frembringe demografiske problemer og utfordringer: «Veksten i verdens befolkning og produksjon kombinert med ikke-bærekraftige forbruksmønstre skaper stadig større belastning for vår planets livsstøttende kapasiteter.» (A21, 5.3) Derfor handler det ikke om at vi gjør miljøet ute av stand til å opprettholde menneskelig liv, men at vi gjør oss selv ute av stand til å opprettholde miljøet. I tillegg viser begrepet «livsstøttende system» det særegne perspektiv hvorfra Agenda 21 observerer naturens verden. Det er et systemisk, teknologisk perspektiv hvor naturen ikke observeres som et vesen som sådan, men som et system likeverdig med alle andre system. På den måten betraktes ALT som en ressurs, det vil si at alt kan forbrukes/utnyttes på samme måte, uten noen som helst moralske konnotasjoner. Og dette er øyeblikket når det «grønne» i Agenda 21 mer begynner å ligne grønnheten i koldbrann enn ekte kjærlighet og omtanke for naturen: noen fant ut at Jorden kun har livsstøttende bæreevne for et bestemt antall mennesker. Hvis denne kapasiteten overskrides – noe de neomalthusiske gærninger som forfattet dette dokumentet mener allerede har skjedd, fra og med 1970-tallet og fremover ((https://www.youtube.com/watch?v=ls2j3aI_lRw)) – da mener de at både menneskerettigheter og rettighetene til miljøet vil kreve at populasjonstallene blir redusert. Gjennom Agenda 21 støter vi stadig på utsagn som miljøødeleggelser er nært knyttet til fattigdom. Men dette bare et triks. Sannheten er at miljøødeleggelser er konsekvens av disharmoni mellom menneskelig livskvalitet trivsel for miljøet. Derfor mener denne gjengen, at for at er en og at begrepet livskvalitet skal kunne harmoniseres på globalt nivå, må altså fattigdom bli utryddet. På den annen side er forbruksmønstrene i utviklede land også uholdbare. Så rikdommen må også bli utryddet, for at verdenssystemet skal klare å oppnå likevekt. På vanlig norsk: ingen vil bli spart fra sin rett til «sunne og produktive liv» i harmoni med naturen, og sin rett på å oppfylle sine grunnleggende behov, påbudt og diktert av kommitéer som ligner på den som unnfanget Agenda 21. Det må være sånn, skal vi tro teknokratene, fordi hvis det ikke finnes noe slikt som «den menneskelige natur», så må det oppnåes enighet om hva man skal og ikke skal gjøre. Konsensus kan ikke være en global folkeavstemning. Dette må være jobben for liten gruppe av teknokrater i besittelse av monopol på sannheten, dvs. personer som vet hvor mye folk som kan leve på jorden, i hvilken grad den suverene staten kan utvikles, hvor mye privatliv som kan ansees bærekraftig for at menn og kvinner skal kunne leve teknokratisk definerte «kvalitetsliv». Og disse teknokrater har navn. For å nevne noen, de er Gro Harlem Brundtland, Maurice Strong, Bill Gates, David Suzuki, Al Gore, Ray Kurzweill, Mihael Gorbatzschev og andre hyppig besøkende av FN og Davos toppene. Hvis noen stempler kritikere av Agenda 21 som «konspirasjonsteoretikere» så har vedkommende gått fullstendig glipp av dette viktige faktum, nemlig at konspirasjon bare et annet navn for fullstendig gjennomsiktig avtale mellom herskende eliter og masser, noe som faktisk er et nødvendig handlingsforløp for at en slik altomfattende plan skal kunne fungere. En av de viktigste prinsippene i den globale grunnloven – i hvert fall hvis vi skal dømme etter hvor mange ganger det er gjentatt i hele dokumentet – viser ingen tvetydighet når det gjelder akkurat hva begrepet «altomfattende» betyr for disse forfatterne, nemlig forholdet mellom kvinner og en bærekraftig utvikling . Jenter og bærekraft ((The key related event to this subject was the UN Forward Summit in Nairobi. http://www.thegoodman chronicle.com/2014/08 /go-to-work-and-give-governmentyour.html; http://www.thegoodmanchronicle.com/2014/0 8/a-critical-summary-of-nairobiforward.html)) Vi har allerede påpekt hvordan nesten hele hvert kapittel av Agenda 21 stresser og understreker nødvendigheten av å gi kvinner spesialbehandling i deres likeverdige inkludering i alle aktiviteter. I dag er det ganske vanlig å måtte tåle endeløse tirader om eksklusjon, utnyttelse og historiske urettferdigheter begått overfor kvinner av agenter fra patriarkatet, alt fra Gud Fader til fallos-o-sentriske fysiske lover. Men i 1992 hadde denne type betrakninger bare såvidt begyndt å plukke opp steam, og det var fortsatt ganske frynsete. Feminismebevegelsen generelt irriterte vettet av flertallet av begge kjønn, men den var fortsatt ikke i stand til å provosere frem juridiske forbud og forfølgelser av den type og omfang vi i dagens samfunn jevnlig kan bevitne. Men uansett hvor ufølsomme vi har blitt til all galskapen som foregår i samfunnet, så vil de fleste heve øyenbrynene av den nærmest tvangsrituelle fremstressingen av kvinners rolle i forhold bærekraftig utvikling som fremmes av Agenda 21 dokumentet. Først av alt må vi som alltid huske på at Agenda 21 er relatert til hele verden. Så når vi leser, for eksempel om kvinners rett til høyere utdanning- og sentrale roller i bærekraftig kamp mot landerosjon, eller i endring av bærekraftige forbruksmønstre, så er det ikke snakk om tredje verden kvinner. Hvis leseren unnlater å legge merke til dette, vil han ikke innse at vedvarende stress på kvinners roller i en mengde forskjellige aktiviteter, ikke samtidig bereder grunnen for beskyttelse av tredje verdens kvinner mot kjønnslemlestelse, arrangerte tvangsekteskap og slike ting. Selv om det finnes enkelte korte omtale av tilfeller av ekte vold og utnyttelse av kvinner, er det bare en marginal del av det som Agenda 21 «har i butikken» for sine kvinnelige interessenter. Deres primære rolle er å bidra til en bærekraftig utvikling og bli likeverdig med sine mannlige kolleger. Følgelig er dokumentet strødd med passasjer som understreker kvinners rolle i beslutningsprosesser (A21, 3.7a), regulering av antall kvinner som deltar i helsereform (A21, 6,8); den spesielle dimensjonen av forholdet mellom kvinner og miljø er påpekt (A21, 24.1), samt behovet for å informere kvinnene og sette dem i beslutningsprosesser i stillinger på alle nivåer, etc., etc. Her må vi bemerke en viktig særegenhet i Agenda 21. Nemlig når dokumentets forfattere, av en eller annen grunn, ser ut til å fremme spesielle rettigheter til noen bestemt gruppe, så har medlemmene av denne gruppen i virkeligheten absolutt ingen grunn til feiring. Hver retningslinje gjelder nemlig bare implementering av bærekraftig utvikling, derfor påpekes bare en rett i forhold til en tilsvarende plikt forbundet med dette målet. Sørg for å holde dette i tankene hvis du er kvinne. Kapittel 24, med tittelen «Global handling for kvinner mot bærekraftig og rettferdig utvikling» viser utmerket og perfekt holdningen til forfatterne av den globale grunnloven i forhold til hvordan de betrakte sosiale gruppers roller generelt. To sitater vil være nok: «Myndighetene bør ta aktive skritt for å gjennomføre følgende: (…) d) Programmer for å fremme reduksjon av tung arbeidsbelastning for kvinner og jentebarn hjemme og ute gjennom etablering av flere og rimelige barnehjem og barnehager med i samarbeid med regjeringer, lokale myndigheter, arbeidsgivere og andre relevante organisasjoner og deling av husarbeid mellom menn og kvinner på lik linje (…) «(A21, 24.3 d) «Landene bør utvikle kjønnssensitive databaser, informasjonssystemer og deltakende aksjonsrettet forskning og politiske analyser i samarbeid med akademiske institusjoner og lokale kvinnelige forskere på følgende: (…) e) Integreringen av verdien av ubetalt arbeid, herunder arbeid som i dag betegnes «hjemlig», i ressursregnskapsmekanismer for bedre å representere den sanne verdien av kvinners bidrag til økonomien «(A21, 24.8 e) De kursiverte passasjer koker over med kynisme. Er man naiv – eller normalt dum – kan en bli ledet til å tro at den første passasjen refererer til å lindre husmorens byrder. Vel, nei det gjør ikke det. Hvis vi tenker uttrykkene «hjemme og ute» og «deling av husarbeid mellom menn og kvinner på lik linje» oppstår spørsmålet: hvem er det egentlig som her bestemmer hvor mye arbeid som skal gjøres hjemme og ute, og som vil diktere husholdningens oppgaver? Agenda 21 ble ikke skapt for å gjøre livet enkelt for kvinner, men først og fremst for å legge ut oppskriften på hvordan kontrollere sosiale grupper. For å oppnå dette, må både personvern og menneskers uforutsigbarhet elimineres – to sider av ethvert systems nemesis. Den essensielle svikefulle natur i dette dokumentet stammer fra det faktum at hver retningslinje som nekter/begrenser grunnleggende friheter samtidig er ledsaget av å gi en spesiell rett. Så bærekraftige kvinner må bli husmødre, hvis husarbeid blir utsatt for institusjonalisert regnskap som betyr at institusjonene lovlig og legimt vil penetrere og trenge seg inn i deres private familiesphære. Målet er, enkelt og greit, å eliminere intimiteten i hjemmene, fordi en slik aldri kan bli inkludert i sjongleringen med tre ressurser for bærekraftig utvikling. Gjennom det hele, uavhengig av all pro-feministisk retorikk, har forfatterne av Agenda 21 ingen betenkeligheter med å bruke såkalte «patriarkalske mønstre og metoder» når de definerer og påtvinger kvinners rolle i det bærekraftige samfunn. Nemlig er det slik, at kvinners spesielle rolle i å endre ikkebærekraftige forbruksmønstre gjentas til det kjedsommelige . Og årsakene er åpenbare. Selv om Agenda 21 poengterer ut behovet for «Programmer for å eliminere vedvarende negative bilder, stereotypier og fordommer mot kvinner gjennom endringer i sosialiseringsmønster, media, reklame og formell og ikke-formell utdanning» (A21 24,3 i), er det åpenbart hvem som er ment å gjøre bærekraftig shopping. Innføring av «miljøvennlige» forbruksmønstre er utvetydig kvinnenes jobb. Selvfølgelig, og som alltid er tilfellet med Agenda 21, ligger der en liten selvmotsigelse. Nemlig, kvinner må også ha muligheten og retten til å kreativt realisere seg selv «in the world of work», dvs. å få maksimalt ut av intimitet i sine hjem. Av dette, i hvert fall ved første øyekast, oppfyller og håndhever de sin rett til frigjøring, selvrealisering og slikt. Men den virkelige bakgrunnen for dette er noe helt annet. Den virkelige rett til å frigjøring fremgår av den hyppigste passasje i Agenda 21 dokumentet, nemlig kvinners rett til abort. Vi skal gjenta passasjen som vi siterte i begynnelsen av denne artikkelen: «Myndighetene bør ta aktive skritt for å implementere, som en hastesak, i samsvar med landspesifikke forhold og rettssystemer, tiltak for å sikre at kvinner og menn har samme rett til å bestemme fritt og ansvarlig antall og avstand mellom barnefødsler og ha tilgang til informasjon, opplæring og hjelp, når det er hensiktsmessig, for å gjøre dem i stand til å utøve denne retten i tråd med deres frihet, verdighet og personlig holdte verdier som også inkluderer etiske og kulturelle hensyn.«(A21. S 1. «Demografisk dynamikk og bærekraft», 5,50) Demografi er alfa og omega for Agenda 21. I ethvert prinsipp og hver retningslinje, hver menneskerett og frihet, kan hver tøddel av denne «Grim Tidings» kokes ned til dette: det er altfor mange mennesker i verden. Hvis du lurer på hvem som sier det, ikke bry med å prøve å finne ut hvem som egentlig skrev Agenda 21. Bare skriv «Davos-toppmøtet» i nettleseren din og les listen over deltakere ((http://www.weforum.org/events/world-economic-forum-annual-me eting-2015)). Vær trygg, de sier akkurat det. Agenda 21 var bare den første operative plan, en plan for kontroll av, og reduksjon av antall mennesker, utviklet av de samme folkene som styrer den globale flyt av kapital, massemedia, politikk og vitenskapelige samfunn. Agenda 21 er et grunnleggende dokument for den teknokratiske elite. Det er ingen konspirasjonsteori, fordi det er verken teori eller konspirasjon. Tvert imot er det en åpen avtale. Hvem avtalt det? Du gjorde det, kjære leser. Avtaleteori Vi åpnet denne artikkelen ved å peke ut en bestemt differensiering. Vi bekreftet at folk tror på så mange agendaer som de har lyst til å forestille seg. Videre bemerket vi at elitene blir observert som «the untouchables» de «store aktørene» som manipulere skjebnen til massene fra bak kulissene. Massene er, som alle masse-menn liker å påpeke, både blind og dum, men på en måte forutsetter all at de samtidig også er velsignet uskyldige. Vi vil rette opp denne antakelsen. Agenda 21 er nemlig et bevis på at det er ingen global konspirasjon, bare en global avtale – et partnerskap for bærekraftig utvikling. Denne avtalen er unnfanget av eliter og ratifisert av representanter for suverene nasjoner, og blir nå implementert på alle nivåer i samfunnet, særlig i utdanning og media. Men avtalen ble ikke bare avtalt mellom de enkelte medlemmer av den globale elite. Den ble avtalt mellom dem og deg. En ting som tragisk blir oversett under lesing av Agenda 21, er det faktum at det er ikke bare en grunnlov, men også en form for sosial kontrakt. Riktignok påtvinges ikke partene i avtalen å respektere dennes prinsipper og retningslinjer. Men den forplikter partenes juridiske og legitime representanter. Dette gjelder ikke ikke bare nasjoners presidenter og statsministre. Primært gjelder det de frivillige organisasjoner (NGO’s), media, lærere, forfattere av populærvitenskapelige bøker, magasin … alle disse agenter som former vårt verdensbilde. Hvis du for eksempel tror at feminisme er noe mer enn metoden for å gjøre deg til interessent i bærekraftig utvikling, hvis du anser det forsvarlig å med fordekte metoder, sofistikerte snikmord og folkemord å redusere verdens befolkning, promoterer utbytte orientert utdanning og arbeider for å gi stemmerett til 16 år gamle barn; hvis du mener at homofile ekteskap er noe mer enn et instrument for å bryte opp ekteskapet og intimitet … da, kamerat, du er en sucker. Spøken er på deg i lang, lang tid. For det vi har nå, når teknologien fasiliterer reell global overvåking og kontroll, er bare et resultat av det vi alle vokste opp med. Alt vi har tenkt og alt vi akseptert som normalt førte oss akkurat dit vi er nå. For eksempel, den juridiske definisjonen av ungdom eller barn er at vedkommende er en «ressurs». Pasienter i helsevesenet omtales som «biomasse». Og dette er ikke noe nytt. Nei, disse ting er klekket ut og formalisert for massevis av år siden. Og du, som rettssubjekt, handler i samsvar med alt det, uten å stille spørsmål, uten å protestere, uten å ta stilling. Agenda 21 blir sakte men sikkert gjennomført ved å fjerne tradisjonelle uttrykk og definisjoner fra lovtekster og lovprinsipper og erstatte disse med terminologien for bærekraftig utvikling. Så kommer de frivillige organisasjoner, NGOene, fotsoldatene av bærekraft marsjerende opp på scenen og sluker alt det sivile inn i det ikke-statlig korporative samfunn, gjør akkurat hva regjeringen sier den skal gjøre. Frivillighetsarbeid, multikulturalisme, feminismen, gamle mennesker, barn, funksjonshemmede og andre marginale eller minoritetsgrupper sementerer bare ubevisst det allerede eksisterende rammeverk. Gamle vaner, som ikke er relatert til en bærekraftig utvikling, kan bli utryddet hvis det erstattes med noe annet. Derfor må reell sosial og sivil bevissthet erstattes med «kommunal kompetanse»; autentiske relasjoner mellom kjønnene erstattes av bærekraftig likestilling; utdanningssamfunnet erstattes med «kunnskapssamfunnet», etc. Det populistiske/populære samtykke bekreftes ved blindt å godta stadig nye regler og, fremfor alt, stadig nytt språk. Hvis du finner deg selv i en situasjon hvor du blir irritert av plikten til å bruke utelukkende kvinnelige kjønnspronomen i akademiske tekster eller ved å måtte erstatte historie med «Herstory» – og ingen andre blir irritert av det – være trygg på at dine følelser ikke har noe som helst å gjøre med patriarkatet eller at farer er dødelig alvorlige. Irritasjon er en ganske upassende følelse som reaksjon på omveltning, fordi omstendighetene krever drastiske reaksjoner. Kjønnsutjevning et til eksempel et angrep på kvinner og barn som fortjener langt mer radikale tiltak for å imøtegåes, og det vil ikke stoppe av seg selv. Kvinners «rettigheter» vil i økende grad bli beskyttet frem til kvinner er ribbet for, ikke bare sine biologiske funksjoner, men av hele deres iboende definisjon som kvinne, og begge kjønn er maltraktert og kvernet sammen til en androgyn smørklump ((https://www.youtube.com/watch?v=oTTfUsEYLos)). Barns rettigheter er til for å redusere antall barn. Fattiges rettigheter er til for å forhindre dem fra å bli rik. Rettigheter til mennesket er til for å utrydde menneskeheten som sådan. Eiendommeligheten i bærekraftig utvikling er at dens appell om offentlig aksept først kommer etter ti til tjue år med sublim kondisjonering av folks bevissthet. Den er utført i hovedsak ved å antyde at det ny vokabularet som erstatter de tradisjonelle former for offentlige samtaler alltid har vært der. Men dette er åpenbart ikke sant, og ekte og reelle betydninger og forståelser blir aktivt undergravd av språket som introduseres i forbindelse med «bærekraftig utvikling». Derfor er den ubevisste aksept det første skritt mot innføring av det bevisste slaveri. Den ubevisste aksepts bekreftelse – forkynnelsen av å være stolte av å tjene – gjøres ved godkjenning av, og i noen tilfeller også ved å komme i semiekstatisk tilstand over ting som homofile ekteskap, aktiv dødshjelp, abort, kjønnsbasert sysselsetting, feire de utpekte «internasjonale dager» som «Day of Volunteers» eller «Day of 112 nummer» i Europa, listen av slike dager er sikkert uendelig, etc. Europakommisjonen gir oss overflod av fine eksempler på bærekraft forskrifter som for eksempel kampanje for forebygging av» slips, trips and falls» på flate overflater ((http://www.hsa.ie/eng/Topics/Slips_Trips_Falls/Slips_Trips_F alls_Info/)) (folk som finner dette morsomt er dårer). For siste gang: når vi sier at Agenda 21 regulerer alt, da mener vi bokstavelig talt alt. For å ta et annet eksempel, vet vi at aktiv dødshjelp, når det normaliseres i folks bevissthet og blir legalisert, snart også blir et legitimt middel for å lindre problemene og utfordringene i det offentliges, la oss nå kalle det: bærekraftige helsetjeneste ((http://en.kalitribune.com/a-death-overdrive)). Hvis vi tar en titt på de europeiske reglene for human slakting av husdyr, er det forbløffende hvor lett den politiske korrekte terminologien kan overføres til bruk på mennesker ((https://www.gov.uk/farm-animal-welfare-at-slaughter)). Man kan bare bytte ut ordet «pigg» med ordet «injeksjon» og den moralske stemninge hos et stort antall innbyggere ville straks bli beroliget. Den sosiale kontrakten håndheves, vi har ingen behov for oppstyr. Agenda 21 er en grunnlov for det teknokratiske verdenssamfunnet som utelukkende dreier seg om kontroll. De to viktigste parametrene for kontroll er antall og avstand mellom mennesker på planeten. I denne sammenheng kan du som leser kan få en overflod av informasjon om bærekraftig urban og landlig planlegging fra amerikanske anti-Agenda 21 aktivister ((https://www.youtube.com/watch?v=11lZruSK-Uo; http://www.postsustainabilityinstitute.org/; http://sustainablefreedomlab.org/)). Der vil du finne svært gode skildringer av planene for «bærekraftige byer», «buffersoner», «avfolking av landsbygder» og lignende. Men alt dette også enkelt bli utledet ut fra hoveddokumentet selv. Poenget er: antall og avstand mellom mennesker skal være så liten som mulig, nesten like liten som forskjellen mellom sannhet og uhyrlig løgn. Agenda 21’s forslag til løsninger for «bærekraftig utvikling» er utviklet og formulert av fiender av menneskeheten. De eneste grunnene til at disse individene virker så snille når vi hører dem tale, er at vi har blitt kondisjonert til det hele veien tilbake fra slutten av andre verdenskrig, og på grunn av vår tilbøyelighet til å ta kynisme som en spøk. Men den globale grunnloven er et bevis på at de mener alvor. Problemet er at de ikke er alene – de fleste tenker allerede langs disse linjer. Fortellingen om en bærekraftig utvikling er ikke konspirasjon men avtaleteori. Vi er alle medlemmer av partnerskap for bærekraftig utvikling. Derfor dreier ikke hovedspørsmålet seg om hvordan å avvise det, men hvordan å gi avkall på det som allerede er akseptert. Men det er en annen historie. Denne artikkelen var bare en introduksjon til problemet, og en TANKEVEKKER rundt det trolig viktigste dilemma i kjølvannet av det 21. århundrede. Og dette dilemmaet, når mennesket våkner til en situasjoner der vedkommende har blitt kastet, ser ut til å være ganske enkelt. Det dreier seg om en «å være, eller ikke være» avgjørelse om sin egen menneskelighet. I Agenda 21, systemet for bærekraftig utvikling, hvis det blir fullført implementert, vil det «å være» ikke lengre gjelde, for i det øyeblikk er all makt til selvbestemmelse fratatt deg. Derfor må en bærekraftig utvikling bli avvist. Spørsmålet som automatisk dukker opp er: «Hva så?» Men det er ikke et riktig spørsmål. Tenk om hvorfor. Gjorde du? Her ser du hvorfor – la oss omformulere det: «Hva er så bærekraftig?» Ingen er uskyldig Kilde: http://en.kalitribune.com/introduction-to-agenda-21/ Avluttende kommentar: Dersom du har ankommet denne avsluttende kommentaren som resultat av at du faktisk har lest hele ovenstående artikkel, så må jeg si både TAKK og GRATULERER! Det gjenstår dog dette siste viktige poeng: VI MÅ GJØRE NOE MED DET! DET HOLDER IKKE Å BARE LESE! Artikkelforfatteren, Branko Malić, starter og avslutter artikkelen med det som i realiteten er hovedpoenget: nemlig at ingen av oss er uskyldig, og vi er alle ansvarlig. Vi vil ALLE i høyeste grad være ansvarlig dersom vi tillater disse monstrene å fullføre sine planer. Skal vi kunne stoppe denne galskapen, så må vi begynne med å RØSKE OPP ONDSKAPEN MED ROTA, HER I VÅR EGEN HAGE, dvs. at nå er tiden inne for å a) ta inn over oss at våre egne rikspolitikere og vårt corporate mafia media har vært, og fremdeles er helt sentrale Agenda 21 aktører, både i forhold til planlegging og implementering av dette svineriet i vårt samfunn, og b) stille disse folkesvikende og landssvikende bandittene til ansvar for å ha forledet, løyet, svindlet, ranet og manipulert deres egne arbeidsgivere, nemlig det norske folk. Og så må vi slutte å glo på onkel hjernevask i Dagsrevyen. Nå er tiden inne for oss alle sammen å begynne å utdanne oss selv om hva som virkelig foregår i samfunnet. Det skylder vi i det minste våre barn, som vil komme til å måtte leve i totalt slaveri om vi ikke får stoppet galskapen! Nå må vi vikinger komme oss opp av soffaen, ….og kast den politiske korrektheten der hvor hvor den hører hjemme, i søpla og i arkivet for «den menneskelige histories største, værste og mest livsfarlige skampletter».
© Copyright 2024