1
Vedlegg 1. Forslag til løsning på et verktøy for regulering av havbruksnæringa.
NSL har merket seg forordet til rapporten (nr. 14-2016) fra Havforskningsinstituttet
«Kunnskapsstatus som grunnlag for kapasitetsjustering innen produksjonsområder basert på
lakselus som indikator». Her finnen vi det følgende: «Rapporten viser at det fortsatt gjenstår
viktige kunnskapshull som det må arbeides videre med frem mot implementering av
trafikklyssystemet for kapasitetsjustering høsten 2016/våren 2017». Understreking av oss og
underskrevet av tunge autoriteter som både Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet
pluss 10 andre norske kompetansemiljøer.
Så vidt som vi har forstått av rapporten, så etterlot forskerne flg. bilde av situasjonen:
Kunnskap om modellberegnet smittepress:
Validering av spredningssimuleringer for lakselus
Lakselusas rekruttering, dødelighet og adferd i vannmassene
Modellberegnet intensitet og fordeling av lakselus i sjøen
Andre kunnskapshull:
Utvandring av vinterstøing av laks
Orientering-vandringsruter
Sårbarhet for påslag lakselus i åpne vannmasser (kystnære
områder og i åpent hav)
Tetthet av utvandrende smolt i fjordsystemene
Bestandsstatus for sjøørret
Tetthet av sjøørret i fjordsystemene
Bestandsstatus for sjørøye
Sjørøyas leveområder i sjøen
Prematur tilbakevending for sjørøye
Tetthet av sjørøye i fjordsystemene
Bestandseffekter av lakselus på sjøørret og sjørøye
Kunnskapsstatus
Ytterligere studier påkrevet
Minimal
Lav
Dårlig
Dårlig
Dårlig
Svært mangelfull
Fangststatistikk svært dårlig
tilgjengelig
Data mangler
Dårlig
Dårlig
Mangler verifisering
Data mangler
Dårlig
Innledning
Mange oppdrettere er involvert i arbeidet med å øke gytebestandene av sjøørret, laks og
sjørøye i elvene. Det handler om habitatsforbdringer, utbedringer av laksetrapper og
fremskaffelse av gytebestandsestimater vha kameraovervåking og drivtellinger før gytingen.
Resultatene er uten unntak positive. Bestandene øker, først og fremst som et resultat av bedre
forvaltning som en konsekvens av kjente verdier for GBM. Regjeringens forslag hensyntar
ikke resultatet av proaktive tiltak i elvene for å få opp forekomstene av villfisk. Et enkelt
eksempel kan illustrere dette:
I elvene i produksjonsområde A er det 100.000 villfisk – og estimatet er at 15% dør som følge
av lakselus fra oppdrett. Da er man i «gul» status i trafikklyssystemet, og kan ikke øke
produksjonen.
2
Som følge av mange gode tiltak i elvene i produksjonsområde A, tredobles antallet villfisk til
300.000. Antall fisk som dør som følge av lakselus i området estimeres imidlertid fortsatt til
15%, til tross for at antall fisk i elvene i område A er tredoblet. Dermed kan en ikke komme
fra status «gult» til «grønt».
Dette eksemplet er forenklet og stilisert, men poenget er likevel relevant.
NSL sitt forslag blir dermed å se på de faktiske forhold som i dette tilfellet vil være om
villfiskstammene øker eller minker i et produksjonsområde, og så legge dette til grunn
for trafikklyssystemet.
Måling av lusepåslag på villfisk.
NSL er tydelige på at vi ikke kan akseptere en svært usikker matematisk modell for regulering
av næringa. I denne forbindelse foreslår vi at denne modellen styrkes med en enkel empirisk
metode for verifisering av modellen. Denne løsningen vil styrke lusespredningsmodellen på
en slik måte at den kan aksepteres av NSL om den blir valgt. NSL beregner at Departementet
innser at denne Stortingsmeldinga er svært viktig, og at den betinger en involvering med et
positivt resultat om den skal kunne aksepteres av næringa som helhet. Vi forventer derfor at
forslaget får den behandlingen som situasjonen krever..
Forslag
NSL har bragt i erfaring at det med enkle grep er mulig å øke bestandene av anadrom fisk.
Utenom å rydde i gamle synder i elver og bekker, handler det om å kjenne oppvandringen av
antall gytefisk for slik å kunne regulere uttaket på en bærekraftig måte. I det en har fått
kontroll på disse faktorene har bestandene av laks, sjørøye og sjøørret økt til bærekraftige
høstingsnivåer på kort tid.
NSL mener at det er her løsningen også ligger når det gjelder å måle effekten av
havbruksnæringas påvirkning på anadrome arter. Rent praktisk handler det om overvåking
med kameraer langt nede i utvalgte elver i de forskjellige produksjonsområdene, samt
drivtellinger. Kameraene vil gi opplysninger, ikke bare om antall fisk som vandrer inn og ut,
men også om fisken, i dette tilfellet sjøørreten har problemer med lakselusa (prematur
tilbakevandring). Video-opptak og bilder av all tilbakevandrende fisk kan videre gjøres til
gjenstand for en veterinærmedisinsk vurdering av infeksjonsgraden og effekten av lakselus
både på individ- og populasjonsnivå. I tillegg vil drivtelling etter at fiskesesongen er over
kunne gi nøyaktige tall på hvor stort uttaket har vært, og om det er bærekraftig. Produksjonen
av både laks- og sjøørretsmolt i elva vil også kunne måles i det den vandrer ut på våren.
Antall laks og sjøørret som vandrer opp de etterfølgende årene vil kunne gi viktig informasjon
om sjø-overlevelsen. I tillegg vil elveeiere/-forpaktere kunne forvalte elvene med
utgangspunkt i kvalitetsmessige gode data. Dette er nå gjennomført i mange elver i Norge, og
tilbakemeldingene NSL har fått er gode. Om en føler behov for å måle lusepåslag på
utvandrende laksesmolt, så finnes det mer tradisjonelle metoder for dette, men disse har så
store svakheter at de vil skape konflikt om de benyttes alene.
3
Kameraovervåking og drivtelling gir ikke bare verdifull empirisk informasjon for verifisering
av valgte lusespredningsmodell, men metodene vil også kunne si noe om
utvandringstidspunktet for laksesmolten slik at våravlusingen kan settes inn på et riktig
tidspunkt i de forskjellige produksjonsområdene. Den største fordelen med denne ordningen
er uansett at en slipper diskusjoner rundt kvaliteten på valgte lusespredningsmodell så lenge
denne verifiseres mot de empiriske dataene fra overvåkingen i elvene. Nettopp grunnet de
empiriske dataene, vil også trafikklysordningen og konsekvensene av denne bedre kunne tåle
en juridisk gjennomgang.
En kan ikke bruke kameraovervåking med like god effekt i alle elver, men uansett vil en
kunne finne referanseelver i hvert produksjonsområde som er egnet til formålet. Dette er en
kjent metode fra forskningen, bla fra Altaelva der Tallvik benyttes som referanseelv. Stort sett
alle elver kan i prinsippet drivtelles, og dermed vil en kunne få vesentlig bedre tall på antall
gytefisk enn det vi har i dag. Antall gytefisk er også det viktigste måleparameteret når det
gjelder en eventuell dødelighet grunnet lus. Det som da gjenstår er å finne det naturlige
påslaget av lus, og hvordan dette varierer fra år til år. En enkel metode for å verifisere om det
er oppdrettsnæringa som må bære ansvaret for lusepåslagene er å opprettholde det
lusetellingsregimet som allerede eksisterer i næringa i dag.
NSL har tidligere foreslått at det bevilges 30 millioner kroner årlig til dette prosjektet. Denne
summen er ikke kvalitetssikret. Summen vil sannsynligvis bli lavere, bl.a. som en konsekvens
av at OURO nylig har inngått avtale om kontroll i elvene med nettopp aktører som utfører
videoovervåking og drivtelling. Flere Fylkesmenn og enkeltaktører innen oppdrettsnæringa
har gjort det samme. Mulighetene for synergier og besparelser er dermed store.
Datatilfanget er allerede stort, da slik overvåking har foregått i flere av produksjonsområdene
i mange år allerede. Senja og overvåkingen i Laukhelle/Lakselva i regi av Salmar er et godt
eksempel blant svært mange andre. Her er følgende resultater oppnådd på får år:
Laks: Beskatningen redusert fra 30% til 18% f.o.m. 2010, antall laksesmolt var i 2014
doblet, innsig av laks tredoblet.
Sjøaure: Redusert beskatning siden 2009, antall sjøauresmolt nesten doblet, gytebestand
av sjøaure tredoblet.
Sjørøye: Fredet i 2010, antall sjørøyesmolt firedoblet, gytebestand tidoblet.
NSL mener derfor at det er bedre å vurdere oppdrettsnæringas påvirkning gjennom å måle
lusepåslaget direkte på sjøørreten i det den ankommer elva. Disse informasjonene kan som
nevnt sammenholdes med antall gytefisk på høsten, og dermed kan en også si noe om ikke
bare bærekraften i uttaket, men også noe om dødeligheten. Med det datatilfanget som disse
aktørene allerede besitter, så vil en innenfor relativt kort tid også kunne si noe om en stamme
går tilbake eller øker. NSL er derfor av den klare oppfatning at det er en eventuell fysisk
målbar økning eller en reduksjon av villfiskstammene næringa skal vurderes etter, og ikke
hvor stor produksjonen av smolt kunne ha vært i en ideel verden. Den ideelle verden
ødelegges uansett av bla flommer i elvene og skiftende forhold i havet, kanskje som et resultat
av klimaeendringene. Havbruksnæringa skal og kan ikke bære ansvaret for dette også.
4
Det er viktig for NSL at denne overvåkings- og verifiseringsordningen gjennomføres på en
slik måte at det skaper tillit i næringen. NSL vil gjerne i samarbeid med de øvrige aktørene i
næringa komme med innspill til hvordan dette kan gjøres.
Regulering av næringer
Ser vi til vannkraftindustrien, og det regimet denne industrien lever under, så må eventuelle
ødeleggelser av anadrome stammer kompenseres i form av utsett av fisk, og ikke i form av
tapt produksjon av kraft. NSL kan på prisippielt grunnlag ikke se noen forskjeller på disse to
næringene i så måte. Er det slik at oppdrettsnæringa reduserer bestandene av anadrome arter i
en elv, så er det naturlig at oppdrettsnæringa også pålegges å kompensere for dette tapet på lik
linje med kraftindustrien.
NSL er derfor av den oppfatning at det skal meget sterk politisk og juridisk
argumentasjon til for at den ene aktøren skal redusere sin produksjon, mens den andre
får opprettholde eller øke sin i det begge settes i en kategori der de påvirker anadrome
arter negativt.
NSL tar dermed til orde for at trafikklysordningen regulerer kompensasjonsutsett i stedet for
en reduksjon av produksjonen i oppdrettsnæringa så lenge dette fungerer iht hensikten. NSL
innser at det finnes en grense for hvor langt en kan gå med kompenserende tiltak før
produksjonen må tas ned, selv om en slik grense ikke finnes for kraftindustrien. NSL tar ikke
med dette til orde for at havbruksnæringa i et gitt tilfelle skal ha de samme fullmaktene til å
fullstendig ødelegge anadrome stammer slik kraftindustrien har det.
Lusenivåene
Ved en innføring av en slik overvåkingsordning kan en ikke se bort fra at en vil finne ut at
enkelte oppdrettere påvirker anadrome arter mer enn andre, selv i samme produksjonsområde.
Dermed er det med god grunn NSL stiller spørsmål ved den generelle lusegrense som er satt
for landet som helhet.
En kan tenke seg at en oppdretter (B) i et produksjonsområde har sine anlegg plasssert på en
slik måte at det ikke registreres påvirkning på sjøørreten i elven innenfor. (våravlusingen har
hensyntatt laksesmolten, og vil derfor ikke bli diskutert videre) På den andre siden av
halvøyen ligger oppdretter A med like mye fisk. Her registreres det påvirkning på sjøørreten i
en annen elv. Begge opererer de med 0,5 kjønnsmodne lus som grense. Det er åpenbart at
oppdretter A enten må flytte noe av fisken, senke lusenivåene inntil en ikke registrerer
påvirkning, eller gjennomføre kompenserende tiltak. Like åpenbart er det at oppdretter A
enten kan øke lusenivåene eller øke produksjonen. Sågar kan han gjøre begge deler inntil
negativ påvirkning påvises. Hele forutsetningen for dette er at Departementet skjønner at en
eventuell negativ påvirkning på sjøørreten vil bli registrert umiddelbart, og mange år før en
eventuell irreversibel skade oppstår slik «Føre var-prinsippet» beskriver det. (Om det da
overhode er mulig å påføre en art som har et enormt reservoar av gener i ferskvann
irreversibel skade)
5
NSL har tidligere også problematisert lusenivåene oppdrettere som driver langt ute på kysten
er pålagt å holde i perioder av året der de anadrome artene enten oppholder seg i elva, i
brakkvannsområdene like utenfor elva eller ute i havet. Vi ber igjen om at fleksible nivåer av
lakselus innføres for disse aktørene. I tillegg kan en med NSLs forslag styrke noe av
hensikten med meldingen som jo var å styre veksten til de områdene som har best
forutsetning. Dette betinger at en er villig til å lage et fleksibelt regelverk som regulerer
veksten forskjellig, ikke bare mellom landsdelene, men også mellom områdene, og aktørene.
Intern smitte
NSL er positive til de foreslåtte produksjonsområdene. En av årsakene er at vi mener de vil gi
oppdretterne innenfor de forskjellige områdene et eierskap til de problemene som måtte dukke
opp. Ved å diversifisere lusegrensene, vil en oppleve at noen oppdrettere med lave krav til
antall lus kan smitte dem som har strengere krav til lusenivåene. Dette vil etter vår mening
kunne løses internt i produksjonsområdene, ved at en oppdretter som ikke påvirker anadrome
arter sørger for at han heller ikke påvirker nabooppdretteren. Dette kan enkelt gjøres ved at
han selv senker lusenivåene til under de kravene som myndighetene har pålagt han til et nivå
som er akseptabelt for alle i produksjonsområdet.
NSL innser at dette nye forslaget til regulering av havbruksnæringa er omfattende, og at det
krever egne prosesser. Vi ber derfor om at Departementet inviterer en samlet næring inn i
disse prosessene.