Péter Gárdos
Morgenfeber
Oversatt fra ungarsk
av Éva Dobos
«Du känner inte, Lillebror, det onda
som plöjde fåror på en världsdels kind
Du såg i Nordens klara månskensnätter
ett silverflygplan störta, liksom blind.»
(Miklós Gárdos: Till en liten svensk gosse)
Én
Faren min kom til Sverige med båt en regnfull
sommerdag.
Det var knapt tre uker etter krigens slutt.
Nordavinden raste, og båten krenget mellom to–tre
meter høye bølger i Østersjøen på vei til Stockholm. Far
hadde fått plass på nederste dekk. Der lå passasjerene
på halmmadrasser og prøvde desperat å klamre seg til
køyene i den skrekkelige rullingen.
Bare én time etter avgang ble far syk. Først hostet han
bare opp blodig skum. Han la seg over på siden, men
etter hvert begynte han å harke og hoste så mye at lyden
av anfallet overdøvet bølgene som slo mot båten.
Ettersom far var en av de alvorlig syke, lå han på første
rad, rett ved døren. To matroser grep fuglekroppen hans
og bar ham inn på nabolugaren.
Legen nølte ikke. Han hadde ikke tid til å fikle med
smertestillende remedier. Han rettet en diger kanyle
mellom to ribbein og kjørte den inn i fars brystkasse. Det
var ren flaks at spissen på kanylen traff riktig punkt.
Mens legen tappet en halv liter væske fra fars brysthule,
kom sugeapparatet på plass. Kanylen ble byttet ut med et
lite plastrør, og dermed tømte de fort ut halvannen liter
slim til.
Far kom seg.
Da kapteinen fikk vite om den vellykkede livredningen,
ble han ekstra oppmerksom overfor den syke mannen.
Han ga ordre om å pakke ham inn i tykke tepper og å
sette sengen hans ut på dekk. Himmelen over det
granittgrå havet ble etter hvert tung av skyer. Kapteinen,
kledd i plettfri uniform, stilte seg ved fars seng.
– Snakker De tysk?
Far nikket.
– Gratulerer, De er reddet.
I bedre tider kunne de to ha startet en givende dialog.
Men far var ikke i stand til å føre noen fornuftig samtale,
han klarte bare å vise samarbeidsvilje.
– Jeg lever.
Kapteinen gransket ham lenge. Den grå huden som lå
stramt over skallen, de utvidede pupillene bak
brilleglassene og det store, mørke gapet i munnhulen. På
den tiden var far nesten tannløs. Hva som hadde skjedd,
vet jeg ikke helt. Kanskje ville tre svære muskelbunter
mose en spjæling i et tilfluktsrom. Kanskje hang det en
naken lyspære i taket. Kanskje tok en muskelbunt med
bar overkropp frem et strykejern og slo det flere ganger i
ansiktet til fangen med fuglebrystet, som altså var min
far. Ifølge den offisielle og kortfattede versjonen ble de
fleste av fars tenner slått ut i fengselet i Margit körút i
Budapest, i 1944.
Men nå levde han. Han pustet, riktignok med en liten
pipelyd, og lungene fikk rikelig med frisk, salt sjøluft.
Kapteinen så inn i kikkerten.
– Vi blir liggende til kai i Malmö i fem minutter.
Dette var helt likegyldig for far. Han skulle, sammen
med tohundreogtjuefire særdeles dårlige pasienter,
fraktes fra Lübeck til Stockholm. For noen av dem ville
det ha vært nok å høre fra kapteinen at de var kommet
frem. Et stopp på noen minutter i Malmö betydde
ingenting for disse menneskevrakene, verken fra eller til.
Kapteinen fortsatte som om han rapporterte til en
høyere instans:
– Jeg fikk ordre over radio. Anløpet var ikke med i
reiseplanen.
Skipsfløyten tutet høyt. Konturene av havnen i Malmö
ble synlige i tåken. En flokk måker kretset over fars hode.
Båten fortøyde lengst ute på kaia. To av matrosene
firte seg ned og begynte å løpe langs bryggen og innover
mot havna. De hadde med seg tomme kurver med hank. I
fars erindring så de ut som kleskurver som mutte
vaskekoner brukte til å bære skittentøyet opp loftet med.
Ved enden av bryggen var det en sperring, og bak
bommen sto det noen kvinner med sykler og ventet. Det
var omkring femti av dem. En stum, urørlig gjeng. Mange
hadde svarte skaut og sto og holdt i sykkelstyrene. Som
svarte ravner på en grein.
De to matrosene kom frem til bommen. Det var først nå
at far la merke til de små pakkene og kurvene som hang
på sykkelstyrene. Kapteinen la armen om skulderen hans.
– Det er en besatt rabbiner som har organisert dette.
Han annonserte i morgenavisene at dere skulle komme
med båt. Klarte å få ordnet det slik at vi skulle legge til
her.
På et blunk la kvinnene pakkene i kurvene. En av dem
som sto litt lenger bak, slapp styret så sykkelen veltet.
Far satt på dekk og hørte det metalliske smellet da
sykkelen traff skiferen, noe som føltes helt uvirkelig
sterkt fra den avstanden. Når han senere fortalte om
denne scenen, glemte han aldri å nevne dette smellet.
Da matrosene hadde samlet inn alt, løp de tilbake til
båten samme vei som de kom. Bildet brente seg inn i fars
hukommelse: en uvirkelig, tom brygge, matroser som
bærer på kurver med hank og, som en baktropp lenger
bort, en merkelig urørlig kvinnelig sykkelbrigade.
I de små pakkene lå det kaker bakt av ukjente svenske
kvinner i anledning at disse fortapte og utstøtte
menneskevrakene var kommet til Sverige. Far gomlet de
myke kakene med den tannløse munnen. Han kjente
smaken av bringebær og vanilje.
– Sverige ønsker dere velkommen.
Det var noe slikt kapteinen mumlet idet han gikk, for
han skulle tilbake på post. Båten la fra kai.
Far nøt smaken av kakene. Oppe på himmelen mellom
skyene fløy en dobbeltdekker som gjorde to æresrunder
over hodet på dem. Far begynte å føle at han virkelig var
i live.
*
Syvende juli 1945 lå han på en sykeseng i et
sekstenmannsrom i Lärbro i Gotland len. Han lente
ryggen mot puten og skrev brev. Solens gylne stråler
fosset inn gjennom vinduet. Sykesøstre i stivede bluser,
hvite hodeplagg og fotside linskjørt løp i sikksakk mellom
sengene.
Far hadde en vakker håndskrift: stilige bokstaver,
elegante løkker, hårfine mellomrom mellom ordene. Etter
at han hadde skrevet ferdig brevet, fikk han tak i en
konvolutt, lukket den og la den på nattbordet ved
vannmuggen. To timer senere ble konvolutten hentet av
søster Katrin og postet sammen med brev fra andre
pasienter.
Far hadde fortsatt delvis forbud mot å forlate sengen.
Men elleve dager etter at han sendte brevet, fikk han lov
til sitte i sykehuskorridoren i Lärbro. Han fikk tak i en
tynn notisblokk med ruteark, og i løpet av ettermiddagen
førte han alle navnene over i den. Den formiddagen fikk
nemlig han også brev. Det kom fra det svenske
innvandringskontoret og inneholdt navn og adresse til
hundreogsytten kvinner. Far satt med adressene til
hundreogsytten unge jenter og gifte kvinner, som skulle
bringes tilbake til livet i Sverige i forskjellige
sykehusbrakker.
På det tidspunktet var han kommet over den
dramatiske meldingen han hadde fått to dager tidligere.
*
Far forsøkte å holde seg i ro mens han var klistret mot
den innerste platen på røntgenapparatet. Lindholm ropte
til ham fra rommet ved siden av. Overlegen var en
langbeint kar på to meter som snakket ungarsk med en
artig aksent. Han klarte nesten ikke å skille mellom korte
og lange vokaler, og uttalte alle som om han prøvde å
blåse opp en ballong mens han snakket. Han hadde ledet
sykehuset i Lärbro i tolv år, og det var hans hustru som
var årsaken til at han hadde lært seg ungarsk, om enn
med den rare aksenten. Márta, denne utrolig kortvokste
damen – far gjettet at hun ikke kunne være stort mer enn
en meter og førti – arbeidet som sykesøster i Lärbro.
– Hold pusten! Stå rolig!
Et klikk og en suselyd, og røntgenbildet var tatt.
Far kunne senke skuldrene.
Lindholm sto ved siden av ham. Han så medfølende på
ham, men rettet blikket mot et punkt over hodet hans.
Far sto der med sitt fuglebryst, i bar overkropp, som om
han aldri kom til å kle på seg mer. Brilleglassene hans,
som var tykke som flaskebunner, dugget lett.
– Hva er yrket Deres, Miklós?
– Jeg har vært journalist. Og poet.
– Å ja. En sjelens ingeniør. Fint.
Far flyttet vekten fra den ene foten til den andre.
Han frøs.
– Kle på Dem, ikke stå der og glan!
Far tuslet bort til hjørnet av rommet og tok på seg
pysjamasjakken.
– Er det noe galt?
Nå så ikke Lindholm på far. Han gikk mot kontoret sitt,
og ga tegn til far om å følge etter. Og som om det bare
var snakk om noe uvesentlig, mumlet han ut i luften:
– Ja.
Legekontoret vendte ut mot hagen. Midt på sommeren,
på slike varme kvelder som dette, strålte Gotland i et
messinggult lys som falt over landskapet i en usedvanlig
vakker vinkel. De mørkebrune møblene utstrålte ro og
trygghet.
Far satt i skinnstolen i pysjamasen. Lindholm hadde
allerede tatt av seg legefrakken, og satt bak skrivebordet
i den flotte vesten sin. Han fingret bekymret med
journalen. Han slo på den sjøgrønne bordlampen, selv om
det ennå var lyst.
– Hvor mye veier De nå, Miklós?
– Syv og førr.
– Der ser De. Her går det så det suser.
Med dette mente Lindholm å henvise til den drastiske
fetekuren som i løpet av få uker hadde fått fars
kroppsvekt opp fra niogtyve til syvogførti kilo. Far
kneppet pysjamasjakken opp og igjen. Den var for stor,
den hang og slang på ham.
– Hva var temperaturen i morges?
– Åtteogtredve og en halv.
Lindholm slengte funnene på bordet og sa:
– Jeg skal ikke gå rundt grøten. Er det ikke slik man sier
det? De er sterk nok til å bli konfrontert med fakta nå.
Far smilte. Så godt som alle tennene hans var laget av
vipla. Vipla var en kjent medisinsk metallegering,
syreresistent, stygg og billig. Allerede dagen etter