NIC NYHETSBREV
Nyhetsbrev
Oktober 2016
Utgave 5 - Årgang 24
NIC MISSION - 25 ÅR
I dette nyhetsbrevet vil jeg dele en del
personlige opplevelser med dere i forbindelse med at vi startet opp arbeidet
i Ukraina. I begynnelsen av 2006 var
det noe som skjedde i min ånd. Jeg
følte at min tid i Romania var over. Vi
hadde et stort arbeid gående blant
rom-folket, vi hjalp fattige, bygde hus,
bygde kirker og menighetene vokste.
Midt i alt dette var det som om Romania forlot hjertet mitt. Jeg tenkte at jeg
var sliten og trengte hvile etter mange
år med hardt arbeid. Jeg sier til min
nære venn og medarbeider, lederen
for rom-folket Vasile Ghica, at nå er
nok min tid omme i Romania. Han
svarte: «Det er bare djevelen som
hvisker deg i øret, - du skal være her i
minst 10 år til.» På et av bønnemøteEn av menighetene samlet foran senteret i Berdjansk forbindelse
ne vi var sto en kvinne opp og profemed fastedager
terte over meg og sa at min tid var
over i Romania, og at Herren kalte meg til et nytt sted. «Hører du hva hun sier» sier jeg, og dyttet Vasile i siden. Da svarer han: «Hun er ikke så åndelig, hun sier mye rart, så det er nok ikke fra Herren». Så hadde jeg
et seminar for forkynnere, og etterpå kom en av dem bort til meg og sa at han plutselig så meg stå og forkynne i Ukraina. Jeg takket for det han delte med meg, og gjemte det i mitt hjerte.
Våren var i anmarsj, men det var fortsatt kaldt. Vi skulle ha bønnenatt i en landsby 6-7 mil utenfor Brasov.
Møtet begynte kl. 20.00, og lokalet begynte å fylles med mange fattige mennesker. Til slutt måtte vi bære ut
alle stoler og krakker, så folket sto som sild i tønne inne i kirken, og mange sto også utenfor i kulda. Dette ble
en helt spesiell bønnenatt. Mange kom og ble frelst, flere syke ble helbredet, folk talte i nye tunger, og vi sang
og priste Herren. Ja det kokte av liv og begeistring. Midt i alt dette var det en som tok tak i Vasile og sa: «Jeg
har en hilsen til den mannen som sitter ved siden av deg.». «Kjenner du han?» spurte Vasile. «Nei, jeg har
aldri sett han før» svarte vedkommende. «Men jeg føler Herren sier til meg at han er ferdig i Romania, han
skal ikke drøye, men stå rakrygget og gå dit jeg kaller ham, for jeg leder ham .». Jeg tittet bort på Vasile, hva
sier han nå? Så sier han: «Jeg kjenner denne personen, og hun er en veldig god kristen og har en profetisk
HUSK FORTSATT ARBEIDET I
BØNN!
gave. Da må du nok bare reise herfra». Hjemme i Norge opplevde jeg
også på tre steder hvor jeg var og
talte at det kom mennesker til meg
og sa at jeg måtte være lydig og
reise.
Hjemme i Norge var jeg i bønn til
Gud. Jeg skulle til en misjonskonferanse på Hedmarktoppen, og gjorde i stand en stand som viste arbeidet vårt. Plutselig kommer Herrens
Ånd over meg, og jeg bare faller på
kne og begynner å gråte. Jeg måtte
bare gi meg helt over til Herren. Så
hørte jeg en stemme som sa: «Reis
til Berdyansk i Ukraina». Jeg er dårlig til å huske østeuropeiske stedsBønnenatt med smekkfullt hus
navn, så jeg ringte til Hviterussland
til mine venner der, og spurte om det var et sted i Ukraina som het Berrjaank e.l. De svarte at det var en by
som het Berdyansk som lå sydøst i landet ved Azov-havet. En familie fra menigheten i Bobruisk drev et lite
hotell der. I april dro Anne-Grete og jeg til denne byen for å ta en første kontakt. Mannen i familien fortalte
meg at siden jeg forlot Bobruisk for mange år siden, hadde de bedt om at jeg skulle starte et arbeid i Berdyansk. Ganske underlig.
I juli samme år reiste jeg tilbake og leide en liten leilighet. Jeg kjente ingen i byen, men prøvde å finne fram
til menighetene, satt på bakerste benk og ba til Gud. Jeg kom i kontakt med en ung mann fra en av menighetene, og han ble ansatt som min tolk. Han snakket perfekt engelsk. Etter hvert ble jeg kjent med flere
pastorer, og ble invitert til et møte sammen med dem. Det var unge pastorer fra 25 -40 år. Det viste seg at
dette møtet skulle handle om meg. De lurte svært på hva jeg skulle gjøre i byen, og de var veldig skeptiske
til om jeg skulle starte en ny menighet. Da ville alle medlemmene gå til «utlendingen». Jeg var usikker på
hva jeg egentlig skulle utrette i Berdyansk, og søkte Gud for å finne veien. Dagen før jeg skulle reise hjem,
satt jeg på en kafe og spiste. Så
skjer det igjen. Jeg hører en stemme si: «Du skal ikke starte menighet
i byen, du skal være til velsignelse
for alle menighetene.» Jeg hadde
mest lyst til å rope halleluja høyt.
Anne-Grete møtte meg på flyplassen som vanlig da jeg kom hjem til
Norge dagen etter. Hun spurte
hvordan det gikk, om det var noe
nytt. Idet jeg skulle begynne å fortelle om hva Herren hadde vist meg,
sier hun. «Vent litt, jeg har noe å
vise deg når du kommer hjem.». Vel
hjemme gikk hun inn på kontoret og
hentet et ark hvor hun hadde
skrevet ned noe Herren hadde talt
til henne om mens hun satt i stua
og så på TV dagen før. Etterpå viste det seg at det var akkurat på det
tidspunktet hvor Herren hadde talt
til meg på kafeen. På arket sto det
blant annet: Øystein skal ikke starte
menighet, men være til velsignelse
for alle menighetene i byen. Det ble
en sterk bekreftelse på at jeg var
på rett vei. Han svikter aldri, Han
følger med og veileder oss. Halleluja!
En dag jeg var i Berdyansk kom en
av pastorene og spurte om han fikk
lov å vise meg byen. Vi kjørte rundt
omkring, og han viste meg forskjellige hus eller bygg, for han trodde jeg skulle starte en menighet. Vi kom
til et sted et par kilometer utenfor sentrum. «Dette bygget kan du leie eller kjøpe» sa han. Jeg hadde ikke
tenkt så langt enda, om jeg trengte et sted for å gjøre den jobben jeg skulle i byen. Men vi stoppet der, og
da jeg gikk ut av bilen var det som om jeg fikk veldig lyst til at vi skulle ha det bygget. Jeg fikk fram til porten, holdt i den og sa: «Herre, om du vil vi skal ha dette stedet, så ber jeg deg om at du ordner det». Det
var et fint bygg, og ville være et bra sted å arbeide ut ifra. Men hva var prisen? Etter hvert fikk jeg kontakt
med eieren, og han sa at jeg kunne få kjøpt det for 1.2 millioner norske kroner. Jeg ringte hjem til AnneGrete, og hun bare lo, - du skjønner vel at vår lille misjon ikke har mulighet for å kjøpe noe så dyrt. Men
hvis Herren hadde en plan, måtte han også ta ansvar for betalingen.
Da jeg kom hjem, luftet jeg tanken på å kjøpe bygget for styret i misjonen, og de mente nok at dette var
veldig mye penger, og var litt skeptiske. Men vi ble til slutt enige om å kjøpe bygget, og Anne-Grete og
jeg tok pant i huset vårt og lånte penger. Det ble en troshandling fra vår side. Og det utrolige skjedde at vi
fikk inn penger og klarte å betale
ned bygget på fire og et halvt år.
Hvordan det egentlig gikk til er ikke
godt å si, men i Guds rike er ikke
alltid to pluss to fire. Det kommer
en ekstra dimensjon til som heter
Guds velsignelse.
Sommer i Berdyansk
Så dette ble starten på arbeidet i
Ukraina, som jeg vil komme mere
tilbake til i årets siste nummer av
nyhetsbrevet som kommer i desember. Og så må vi bare minne
om at alt som har skjedd har vi
vært sammen om, dere støttepartnere i misjonen som har bistått både økonomisk og i bønn og min
hjemmemenighet som har støttet
meg i alle disse årene.
I september var jeg igjen i Berdyansk. Å
møte brødre og søstre som jeg har delt
mitt liv og tjeneste med i 10 år er veldig
oppmuntrende og givende. Jeg har en liten
leilighet i misjonssenteret, hvor jeg bor når
jeg er der. Aktiviteten på senteret er stor,
og jeg får stadig besøk av mennesker som
stikker innom. Det blir mye kaffe, samtaler,
forbønner og sosialt fellessskap. Det er
sjelden jeg er alene. Mandag til torsdag er
det bønnemøter på senteret fra 05.30 –
07.30, så det er bare å komme seg opp om
morgenen. Så kommer min tolk Alexey, og
vi tar fatt på dagens gjøremål. I Ukraina er
det ikke som i Norge, man tar ting mere på
sparket, og hvis jeg treffer en pastor byen,
kan han spørre «Oistain, kan du tale i menigheten vår i morgen?»
Bygget vi kjøpte i Berdyansk
Jeg har god kontakt med de to menighetene som driver sitt arbeid ut fra senteret. Samlingene er godt besøkt, og
også på denne turen fikk vi se mennesker gi livet sitt til Gud. Det er mange alkoholikere og narkomane på møtene,
og de er veldig åpne for forkynnelsen av Guds ord. På denne turen fikk jeg gleden av å være med å be for og sende ut ti nye «misjonærer» fra menigheten. De blir sendt til forskjellige steder øst i Ukraina for å forkynne evangeliet.
De har jo veldig dårlig økonomi, får ikke noe støtte fra menigheten sin, men reiser med glød og iver i hjertet. Så fra
misjonen ga vi dem penger til mat og bensin. Til sammen har denne menigheten sendt ut 25 ungdommer.
Ellers er vi med og hjelper til med kirkebygg i Romania. Vi
har betalt tak til en kirke under bygging, dører og vinduer til
en annen. I tillegg har vi vært med og betalt for et tilbygg i
en kirke, og vi har kjøpt en kirketomt. Noen av dere har
gikk ekstra til dette, og det blir satt stor pris på. Det er vekkelse blant rom-folket, og behovet for flere kirker er stort.
Folket rundt på småstedene har ikke bil, ikke penger til annen transport, derfor blir det bygget mange mindre kirker
på små steder overalt i landet. Tusen takk igjen for at dere
fortsatt står på sammen med oss i arbeidet. Gud velsigne
dere.
Øystein
En av kirkene vi er med og delfinansierer
NiC Mission
Misjonsansvarlig: Øystein Husvik Adresse: BP 250, 1319 Bekkestua Tlf: +47 67539884
Postgiro: 0530 30 64151
Bankgiro: 6039 05 57879
[email protected]
www.nicmission.com