Overrepresentert i kriminalstatistikken?
Marianne Sætre og Christina Hofseth
Kriminalanalytikere ved Oslo politidistrikt
Er personer med ikke-norsk statsborgerskap og landbakgrunn "overrepresentert"
blant lovbrytere? Spørsmålet har vært stilt av flere, som undrer hvorfor ikke
politiet kan svare raskt og entydig. Grunnen er at selv om det teknisk sett er enkelt
å beregne over- og underrepresentasjon, har kriminalstatistikken to store
begrensinger som skaper vansker. Enkle svar blir i mange tilfeller feil.
Mørketallsproblemet er kjent for mange. Det består i at langt fra alle lovbrudd
anmeldes. Siden det ofte er skjevheter i hva og hvem som anmeldes, gir dataen
ikke alltid representative bilder av lovbrudd eller lovbrytere. Generaliseringer om
lovbryteres nasjonalitet/landbakgrunn blir da misvisende. I noen land inkluderes
derfor offerundersøkelser og andre datasett i den offisielle kriminalstatistikk.
Nedenfor utdyper vi et annet like viktige, men mindre kjent problem:
Sammenligningsproblemet.
Sammenligningsproblemet
Lovbrytere bor ofte ikke i politidistriktet der de utfører og registreres for lovbrudd.
Den lokalt bosatte befolkningen er i disse tilfellene ikke et relevant
sammenligningsgrunnlag for beregning av representasjon. Problemet er at vi ofte
mangler data om den riktige sammenligningsgruppen. Sammenligningsproblemet
påvirker direkte muligheten til å beregne over- og underrepresentasjon.
Økt globalisering, ikke minst arbeidsmigrasjonen fra Øst-Europa, har medført at
sammenligningsproblemet stadig oftere påvirker politiets analyser. Når flyten av
folk er betydelig, og offentlige rom brukes av mange som ikke er bofaste, gjelder
1
dette også lovbrytere. Vi må tilpasse bruken og fortolkningene av
kriminalstatistikken til dette.
Kriminalstatistikken
Opphavet til sammenligningsproblemet er at politiet registrerer lovbrudd ut fra
hvor ugjerningen skjer, ikke hvor de involverte bor. Grunnen er at politidistrikter
og nasjoner får ansvar for lovbrudd begått i "sin teig", og registrerer sakene som
ledd i etterforskningen. De involverte personene kan ha statsborgerskap og
bostedsadresse hvor som helst i verden, være bostedsløse og statsløse.
Sammenligninger i åpne, urbane systemer
Når steder er geografiske knutepunkt og magneter for til- og gjennomreisende, vil
en stor gruppe potensielle lovbrytere ha bosted utenfor distriktet. Nordens
storbyer er åpne systemer og har mange brukere "utenfra". De fleste er lovlydige;
pendlere, forbrukere, turister, arbeidssøkende, studenter, flyktninger. De
oppsøker underholdningstilbud, sportsarenaer, kulturarrangementer, religiøse
sentre. De besøker slektninger og venner. Men noen av dem bryter loven, er
mobile kriminelle og/eller uten legalt opphold. En stor andel lovbrytere med røtter
utenfra betyr da ikke nødvendigvis at de er "overrepresentert". Det kan like gjerne
bety at byen brukes av andre enn de som bor der. Hvis man vil finne ut av
"overrepresentasjon", kan man velge én av følgende strategier: 1) Sammenligne
alle lovbryterne i distriktet med den større faktiske, men flytende
totalbefolkningen av brukere og bosatte i distriktet. 2) Avgrense seg til å
sammenligne kun de bosatte lovbrytere med distriktets innbyggere.
Dataproblemet
Hvis man velger å bytte til en annen sammenligningsgruppe enn de bosatte, blir
spørsmålet; hvem er den faktiske totalbefolkning som oppholder seg på stedet? Et
2
praktisk problem oppstår: Hvordan avgrense og definere denne totalbefolkningen,
som kan veksle mellom ukedager, tider på døgnet og årstider, for ulike steder? I
Oslo har politiet selv forsøkt å kartlegge brukere av byens sentrum i helgene, og vi
har etterspurt data hos ulike eksterne fagmiljøer. Likevel mangler oversikten.
Dette dataproblemet hindrer oss ofte fra å beregne over- og underrepresentasjon.
Bosatte lovbrytere
For lovbruddstyper med en stor andel lokalt bosatte gjerningspersoner kan den
andre strategien være interessant. Vi finner da eventuelle skjevheter i
representasjonen ved å sammenligne kun de bosatte lovbryterne med stedets
bofaste. Under visse betingelser kan overhyppighet av lovbrytere med bestemt
statsborgerskap/landbakgrunn indikere en risikoprofil generelt. Stor andel bosatte
kan i hovedsak knyttes til lovbrudd begått i hjemmet, som vold og voldtekt i nære
relasjoner, og kriminalitet blant barn og unge. Man må da vurdere om det er hele
den bofaste befolkningen man bør sammenligne lovbryterne med, eller bare de
med tilsvarende alder og kjønn som lovbryterne.
Oslos kriminalitet
I 40 prosent av de straffbare forholdene med identifisert gjerningsperson i Oslo
politidistrikt første halvår 2016, var vedkommende ikke bosatt i Oslo. Dette kan
avspeile at Oslo er et åpent sosialt system, et vitalt nasjonalt, nordisk og globalt
"veikryss". Noen typiske storbylovbrudd, som vinningskriminalitet, preges nå av
mange gjerningspersoner utenfra. Vold og voldtekt i det offentlige rom, i
tilknytning til uteliv, fester og på illegale markeder, har også en betydelig andel
gjerningspersoner bosatt et annet sted. Vi må forvente at deres statsborgerskap
og landbakgrunn er forskjellig fra Oslos bosatte, slik vi kan forvente for andre
3
tilreisende. Denne flytende totalbefolkning av alle som oppholder seg her, og som
vi burde sammenligne med, har vi ikke data om.
For de som vil bruke den andre strategien, med å beregne representasjon kun for
bofaste lovbrytere, kan Oslo politidistrikt tilby data om f.eks. ran og
relasjonsvoldtekt. Av personene som ble mistenkt/siktet for ran i Oslo i 2013, var
65 prosent bosatt i Oslo. Blant disse hadde 75 prosent norsk statsborgerskap.
Denne andelen kan da sammenlignes med tilsvarende andel blant bosatte, helst
blant de med samme kjønn og alder. For relasjonsvoldtekt var 84 prosent av
mistenkte/siktede personer i 2011, bosatt i Oslo. Alle var menn og 70 prosent av
dem hadde norsk statsborgerskap. Spørsmålet blir hva andelen med norsk
statsborgerskap var blant alle menn bosatt i Oslo i 2011. Først med slike detaljerte
sammenligninger kommer vi nærmere et svar på om lovbrytere med bestemt
statsborgerskap/landbakgrunn er overrepresentert.
Politidistriktets analyser
Når anmeldte personer kan komme overalt fra, og sammenligningsgruppen er
uoversiktlig, mangler vi de nødvendige data om "nevneren i brøken" for beregning
av representasjon. Kun i noen sammenhenger er andelen lokalt bosatte
mistenkt/siktede såpass stor at det blir interessant å sammenligne dem med
byens innbyggere. Politiet kan derfor ofte ikke konkludere om overrepresentasjon.
Analytikerne vurderer fortløpende hvilke analyser data synes egnet for, og angir
vanligvis begrensningene i rapportenes metodekapitler. I disse vurderinger trekkes
også mørketallsproblematikken inn. De som vil gjøre egne beregninger og ønsker å
gå dypere inn i publiserte materialer, anbefales å kontakte Oslo politidistrikts
analytikere direkte.
4
5