2
| Kommentarer |
søndag 12. februar 2017
Grunnlagt 1860 av Chr. Schibsted
Sjefredaktør og administrerende direktør
Espen Egil Hansen
Leder
søndag 12. februar 2017
Et konstruktivt
Utøya-utspill
DEN NASJONALE STØTTEGRUPPEN etter 22. juli-hendelsene og AUF
foreslår nå å legge det nasjonale minnestedet i Hole ved selve
Utøya-kaia. Her eier AUF deler av grunnen.
Utspillet er et forsøk på å løse den fastlåste konflikten om et
minnesmerke på Sørbråten noe lenger nord. Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) sier han har stor sans for forslaget. Han er
klar for å vrake Sørbråten, selv om han så sent som i høst avviste
en omkamp om stedsvalget.
MYE TALER FOR å bruke Utøya-kaia som minnested. Det var her massedrapsmannen lurte AUF-vaktene til å tro han var politimann. Det var
herfra han dro over til Utøya. Og det var her livredde og traumatiserte
ungdommer kom i land mens massakren fortsatt pågikk.
Utøya-kaia er selv et åsted og en del av fortellingen om 22. juli.
Det betyr at minnesmerket kan få en lavmælt utforming og ikke
behøver å fremstå som et dramatisk brudd med omgivelsene slik
Jonas Dahlbergs kunstverk på Sørbråten gjør.
m
Ingen bør gå i
skyttergravene
når det legges frem et
forslag som tar sikte
på å løse en fastlåst
konflikt
DERFOR er det beklagelig at noen
talspersoner for lokalmiljøet går
rett i skyttergravene. De avviser enhver tanke om et minnested ved sjøkanten og står hardt på sitt forslag
til plassering oppe ved E16.
Sanner burde gitt lokalmiljøet
et varsel om hva som skulle komme, særlig fordi kommunikasjonen har vært dårlig på tidligere stadier i prosessen. Men det er
andre sterkt berørte parter i denne saken som heller ikke ble informert om forslaget på forhånd. I AUF og Den nasjonale støttegruppen var det bare ledelsen som kjente til saken.
Ordfører i Hole kommune Per Berger taler ganske sikkert på
vegne av mange når han betegner det nye forslaget som konstruktivt og sier Utøya-kaia er et mer naturlig stedsvalg enn Sørbråten.
ngrepene på mediene er en farlig undergraving
A
av tilliten til samfunnsinstitusjonene.
Kampen
mot løgnene
Svekker bevisst tilliten
FØRST sa Sanner seg villig til å vrake Dahlbergs monument. Nå kan
han også droppe Sørbråten.
Utstranda velforening har dermed fått betydelig gjennomslag
for sine holdninger. En vanskelig prosess har fått en ny start. De
muligheter dette gir, må utnyttes. En rettssak er et nederlag for
alle.
I DET VIDERE utredningsarbeidet om et minnesmerke på Utøyakaia må velforeningen trekkes aktivt med. Men kategorisk å avvise dette alternativet før det er lagt frem så mye som en skisse
til hvordan et fremtidig minnesmerke kan se ut, er en holdning
som vil møte liten forståelse.
Naboenes bekymring for mer trafikk trumfer ikke alle andre
hensyn. De gjorde en heltemodig innsats 22. juli som de fortjener
all mulig honnør og respekt for. Men det er et nasjonalt minnesmerke for en tragedie som rystet hele nasjonen, dette handler om.
Politisk redaktør Trine Eilertsen
Nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen
Kulturredaktør Erik Tornes (fung.)
Redaktør Harald Stanghelle
Featureredaktør Lillian Vambheim
Utviklingsredaktør Eirik Hammersmark Winsnes
På en søndag
Knut Olav Åmås
Spaltist. Direktør i Fritt Ord.
Tilliten til journalistikken og mediene er under de kraftigste angrep jeg kan huske. Fra
mektige, rå populister i Europa og USA, inkludert USAs president – og fra autoritære og nyautoritære regimer i det østlige Europa, Midtøsten og Asia.
Det skjer i Norge også: Justisminister PerWilly Amundsen (Frp) anklager Nordlys for å
publisere «falske nyheter». Innvandringspolitisk talsmann Mazyar Keshvari (Frp) sier at «de
etablerte mediene» er blitt «de største produsentene av falske nyheter».
Jeg tror knapt mine egne øyne. Det er en alvorlig og farlig tendens de to mektige rikspolitikerne kaster seg på. De undergraver faktisk
en viktig del av tilliten i det norske samfunnet.
Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.
De snur det nå så viktige, kritiske begrepet falske nyheter på hodet og tømmer det for mening ved å misbruke det om mediesaker de
ganske enkelt er politisk misfornøyd med. De
prøver å styrke sin egen posisjon ved bevisst å
svekke folks tillit til mediene (mer enn mediene greier selv ...)
De svekker samtidig «tillitssamfunnet» Norge, som stortingspresident Olemic Thommessen kalte det i en artikkel i Syn og Segn 3/16.
Den tilliten er en forutsetning for folkestyret
og så selvsagt at vi tar den for gitt. Men den er
ikke gitt, den er særs sårbar.
«Post-truth» ble utpekt til årets begrep i 2016
av Oxford Dictionaries. Det blir enda mer aktuelt nå i 2017. Det er fakta og sannhetssøkingen
selv som er under angrep. Falske nyheter er et
mangespektret fenomen i dag. Helge Øgrim
fant 13 ulike definisjoner denne uken (Minerva 9.2.17): konspirasjonsteorier, propaganda,
rykter, rene, enkle usannheter osv.
Uenighet og kritikk
Det ligger ofte under de falske nyhetene at elitene i medier, etablert politikk og akademia
har et felles, feilaktig virkelighetssyn, og løgnene borer seg inn der et fritt, rasjonelt samfunn er mest sårbart: de sfærene der kunnskap ikke er absolutt sikker, men omgitt av
uenighet, kritikk og diskusjon. Det gjelder jo i
politikken, i mediene og i vitenskapen. Nesten
| Kommentarer |
søndag 12. februar 2017
3
Utenriksministrene Børge Brende (t.v.) og Sergej Lavrov ved 70årsmarkeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark i Kirkenes i 2014.
Foto: Berit Roald, NTB scanpix
Gode venner. Forholdet Vesten–
Russland kan være det dårligste siden
80-tallet, men lengst nord glir det fint.
Ro og orden i nord
Hva kommer det av at det
populistiske fenomenet falske
nyheter sprer seg så kraftig
akkurat nå? Det enkle svaret:
Fordi det er så uhyre lett og
dessuten gratis å spre dem,
skriver Knut Olav Åmås.
Foto: Shutterstock/ntb scanpix
Samtaler i pausene tyder på
at folk i nord ikke nødvendigvis har et mildt syn på Vladimir
Putin. De mener bare at kanalene østover må holdes åpne,
både av hensyn til regionen og,
tja, egentlig også av hensyn til
verden.
ååKommentar
Frank Rossavik
Kommentator
all kunnskap har en eller annen grad av usikkerhet og foreløpighet som det går an å gjøre
mye større enn den er, hvis man vil.
I en mediesituasjon der de brede offentlighetene blir fragmentert og blir til små, persontilpassede mediebobler eller ekkokamre,
lykkes undergravingen av fakta og etterprøvbar sannhet lettere. Flere andre utviklingstrekk hakker også på tilliten til mediene: mye
slurv og slums i mange redaksjoner, dårlig
merket innholdsmarkedsføring og kommersielle og offentlige kommunikasjonsfolk som
veldig ofte lykkes i å plante saker.
En problematisk kløft
Hva kommer det av at det populistiske fenomenet falske nyheter sprer seg så kraftig akkurat nå? Det enkle svaret: Fordi det er så uhyre
lett og dessuten gratis å spre dem. Det mindre
enkle svaret: Fordi folk flest vil forstå og bli
forstått. Politikkens og medienes virkelighetsbilder tilbyr for ofte en kløft mellom den virkeligheten disse institusjonene fremstiller og
den virkeligheten borgerne selv erfarer. Denne kløften er problemet.
Den seriøse politikken må ta folk på alvor
og snakke annerledes. Det må journalistikken også. For den vanligste mediekritikken
fra vanlige borgere er at mediene er fryktelig
like og preget av en massiv konsensus. Tidligere =Oslo-redaktør Anlov Mathiesen skrev på
mediedebatt.no 8.6.16 følgende: «Innenfor de
klassiske mediene er det fortsatt en forbausende konsensuspreget produksjon av nyheter
og meninger som bør bekymre oss alle. Både
i stoffets innhold, organisering, vinkling og
fremstilling ligner de store dagsavisene hverandre i høyeste grad.»
Troverdighet og tillit
Tillit er vanskelig å måle, men det holder ikke
lenger å snakke om «tilliten til mediene og
journalistene» helt generelt. For forskjellene
er så store, fortjent store. NRK har for eksempel veldig høy tillit blant mediebrukerne.
Medieforsker Bente Kalsnes skrev en presis kronikk på NRKs ytring.no denne uken
(9.2.17). Jeg både håper og tror hun har rett i at
troverdighet og tillit vil bli noen av de viktigste argumentene for å få nye lesere, lyttere og
seere til seriøse medier fremover.
Da må journalister og redaktører ta åpent
imot kritikk og like åpent innrømme feil. De
er fortsatt i overkant hårsåre.
Sjekker fakta og kilder
Det positive er at en kraftfull motbevegelse er
i full gang mot de falske nyhetene. Det dukker opp stadig flere prosjekter som har med
seriøs faktasjekking og kildekritikk å gjøre,
internasjonalt og snart i Norge. Faktasjekking
og kildekritikk blomstrer som aldri før i sosiale medier, og de globale aktørene Facebook
og Google ser ut til å ta problemet med falske
nyheter på større alvor. I tillegg har seriøse
medier som satser på kunnskap og kvalitet, ny
fremgang – New York Times fikk 300.000 nye
abonnenter bare i siste kvartal i 2016.
Hvis mediene, også de store breddemediene, viser at de er verdt tilliten og troverdigheten, kan de vinne kampen. De må komme
med kunnskapen, forklare sammenhengene,
skape forståelsen, gjøre et ugjennomsiktig
samfunn mer gjennomsiktig, henge på viktige saker over tid. Da kommer resultatene,
som vi har sett i noe av det beste av norsk journalistikk i senere tid: «Det var Aftenposten og
et konsortium av mediebedrifter som ga oss
Panama Papers. VG som satte penger i idretten på dagsordenen. Dagbladet som gransket
kongehuset og Nigeria-båtene», som kommentator John Olav Egeland skrev i Dagbladet
7.5.16.
Grensebyen Kirkenes er noe annet. Gateskiltene er på norsk og
russisk. Eldre russiske kvinner
selger pelsluer, fyrtøy, glass og
keramikk på torget. På Barents
Frokosthotell koker russiske
langtidsgjester mat i gangen i
annen etasje, mens en syrer betjener resepsjonen. I Sør-Varanger rådhus styrer kjendisordfører Rune Rafaelsen (Ap) med det
russiske generalkonsulatet og
dets cirka 20 ansatte som nærmeste nabo.
Også på Kirkeneskonferansen,
som denne uken ble arrangert
for tiende gang, gled samkvemmet mellom nordmenn og russere naturlig. Som en journalist
fra nabolandet sa til meg i en
røykepause:
«Forholdet mellom Oslo og
Moskva er én ting, det mellom
Kirkenes og Murmansk en annen. Her i nord er alle stolte over
det regionale samarbeidet.»
Institusjonene teller
Beroligende
Institusjoner må dyrkes og styrkes. Også den
institusjonen, den demokratiske infrastrukturen, som journalistikken er. Dette langsiktige
byggearbeidet bør være kjernen i mediepolitikken fremover. Men det haster.
Og det koster. Viktig journalistikk er ikke
gratis, men dyrt. Det er krevende, men nødvendig å minske kløften mellom folks erfarte
virkelighet og medievirkeligheten – komme
seg ut av redaksjonene og se Norge fra flest
mulig forskjellige steder. For Norge ser helt
annerledes ut fra Andøya og fra Snarøya. Og
det finnes flust av reelle kulturelle, sosiale og
økonomiske forskjeller i Norge.
Den troverdige journalistikken skal vinne
over produsentene av falske nyheter og konspirasjonsteorier. Aldri har den frie, kritiske
journalistikken vært under styggere og alvorligere press.
Aldri har den vært viktigere.
Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord.
Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og
skriver da på egne vegne.
Det var noe beroligende ved det,
i disse tider, å sitte i en sal der
nordmenn, russere pluss noen
finner snakker ubesværet om infrastruktur, reiseliv, olje, gass og
litt klimapolitikk. I Kirkenes var
det ikke snakk om krig i Ukraina,
visumnekt for norske politikere,
cyberangrep og annen storpolitisk ugreie.
Her gjaldt det folk til folk-samarbeid, samt dettes viktigste
smøremiddel i det daglige: utsikten til å tjene penger.
Lite om Ukraina
Utenriksminister Børge Brende
toppet det norske laget, viseguvernøren i Murmansk det russiske. Begge snakket mye næringspolitikk og praktisk samarbeid,
lite storpolitisk konflikt.
Noen selvfølge var dette ikke.
Før Brende holdt åpningsforedraget var det flere som lurte på
hvilken tone han ville legge seg
på i år. I 2015 skapte han oppsikt
med en hard tone mot Russland.
Da var Ukraina jo også et hetere
tema. I 2016 var Brende et hakk
mildere. I 2017 skulle ferske hendelser kanskje tilsi en strengere
tone igjen, men den kom ikke.
Brende gledet seg i stedet over
at den internasjonale usikkerheten ikke har smittet over på samarbeidet i nord og ønsket at det
skulle fortsette slik. Han understreket at Norges syn på Ukraina-konflikten sto fast, men la
vekten på handel og samarbeid
om fiskeriforvaltning, atomsikkerhet og alt det andre Norge og
Russland samarbeider om.
Politikk i flere spor
I Oslo snakker han gjerne annerledes om Russland, men det ville
være for enkelt å kalle det inkonsekvent. Utenrikspolitikk må
ofte foregå i flere spor samtidig.
Som NATO-medlem må Norge
stille seg solidarisk med alliansens politikk. En gang kan det jo
være Norge som trenger de andres støtte.
Norge har likevel også en klar
egeninteresse av å sikre et godt
naboskap til Russland og det av
mange grunner, hvorav én heter Svalbard. I så måte har NordNorge og det lille kraftsenteret
Kirkenes en sentral rolle å spille.
Kronikk
debatt
For deg mellom
13 og 21 år!
Side 18–19 • del 2
Side 20 • del 2