Årgang 17. Nr 1. 2011 - Institutt for Psykoterapi

informasjonsbulletin
Årgang 17. Nr 1. 2011
informasjon fra ledelsen
Innholdsfortegnelse
Informasjon fra ledelsen........................................................... 3
Innlegg
Nord-norsk psykoterapiforum, kort historikk
Stig Olaussen........................................................................ 4
Hva er det med studenters psykiske helse?
Per Nerdrum.......................................................................... 8
Reisebrev fra New York
Arne Andreas Døske ........................................................... 14
Minneord ............................................................................. 18
Debatt
Relasjonsbehandlingens plass i utdanningene fremover
Leif Jonny Mandelid............................................................ 20
Referat
International federation of psychoanalytic societies
Torbjørn Alme ...................................................................... 23
Utvalg for etterutdanning ...................................................... 26
Kurs og konferanser ............................................................... 28
Seminarvirksomheten ............................................................ 29
Annen informasjon .................................................................. 30
Kontaktinformasjon:
Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO
Tlf: 22 58 17 70
E-post: [email protected]
Besøk vår hjemmeside på: www.instpsyk.no
I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig)
Design og layout: Borg. Foto: John Braataas, Ingela Nylén
2
Det er med glede vi kan presentere for dere
Bulletinen i ny drakt! Vi satser nå på et mer
lettlest format og layout. Vær så god.
Men ikke kun i det ytre ønsker vi å utvikle
oss. For tiden er Instituttet godt inn i det nye
år, med nye muligheter og utfordringer. I år
skal Helsedirektoratet gjøre evalueringer av
alle de instituttene som mottar offentlige
tilskudd i psykisk helsevern. De forskjellige
instituttene hadde et dialogmøte med
Helsedirektoratet sist høst da kravspesifika­
sjonene for evalueringen skulle utformes.
Vi mener å ha poengtert klart det spesielle
med psykoterapi hvor effekt ikke kun kan
sees i reduserte enkeltsymptomer, men hvor
det arbeides over tid med irrasjonelle krefter
og relasjoner med det sikte­mål å redusere
sårbarhet og bedre relasjonell fungering.
Dette er ikke uten videre lett målbare
dimensjoner.
Fjorårets bevilgninger fra Helsedirektoratet
ble, etter to runder med klage og tilleggsbevilgninger, omtrent på samme nivå som det
foregående år, dvs det ble en realnedgang tatt
i betraktning indeksjusteringen. Fra Helse­
direktoratets side var dette et resultat av at
det var flere søkere å fordele midlene på, samt
at det var et noe stammere helsebudsjett totalt
sett. Det blir da spennende å se hva vi får i år.
Signalene så langt fra Helse­direkto­ratet er at
vi får ca det samme som i 2010 gitt at helsebudsjettforslaget vedtas uten innskrenkninger.
Det er en gledelig god søkning til våre seminarer. I 2011 er det planlagt 15 seminarer over
det ganske land. Det er tydelig at det er et
opplevd behov og interesse for den tilnærming
vi arbeider for blant klinikere. At vårt institutt
skal være landsdekkende har vært en viktig
prioritering i hele Instituttets historie. Et av
innleggene i Bulletinen beskriver Nord-norsk
psykoterapiforums kontinuerlige arbeid fra en
sped begynnelse i 1992 frem til et levedyktig
psykodynamisk miljø i dag.
Instituttets virksomhet er fundert på en bred
tilnærming til psykiske lidelser. Vårt seminar
om korttids psykodynamisk terapi har hatt god
søkning. Videre er et innlegg i denne Bulletinen
viet SEPREPs´ behandling av psykoser. Det er
økt interesse for utdanning i psykodynamisk
forståelse og tilnærming flere steder i landet.
Instituttet er involvert i planlegging av et slikt
opplegg på høyskolenivå på Østlandet, noe vi
tenker ivaretar Instituttets intensjon om å stå
for et bred behandlingstilnærming for forskjellige vanskelige og sammensatte lidelser, og på
forskjellige nivåer i psykisk helsevern og
kommunehelsetjenesten.
Arbeidet med vårt institutts 50-års jubileum i
september 2012 er i god gjenge.
Jubileumskomiteen har varslet en tredelt
markering med jubileumsseminar, utgivelse av
en jubileumsbok og en jubileumsfest. En
redaksjonskomité arbeider med bokprosjektet
og har laget et utkast til bokstruktur og
forfatterne er i gang med skriveprosessen.
Denne boken er også tenkt som en lærebok
ved Instituttet.
Vi ser med glede at det er økt interesse for
psykoanalysen i samfunnet i dag. Debatter i
media har fokusert på psykoanalysen i klinisk
sammenheng så vel som den dialektikk med
samfunnsutviklingen. Men bildet er blandet.
Omstruktureringen av helsevesenet synes å
opphøye systemet på pasientens bekostning.
Professor Per Fugelli har poengtert dette
gjennom sin egen personlige sykdomshistorie.
Videre kommer økte krav til prosedyrer og
dokumentasjon, taushetsplikten uthules og
faget jussifiseres. Dette er trender i tiden dras
inn i, som det er viktig å forholde seg aktivt til,
om faget skal være liv laga. Humanismen er
prøvet i faget i vår tid. Instituttet tar sikte på
å sette disse mer grunnleggende premisser på
dagsorden gjennom debatt, medlemsmøter og
utadrettet virksomhet. Medlemmene oppfordres også til deltagelse i offentlig debatt.
Vi ønsker dere alle et riktig godt arbeidsår!
3
Innlegg
NORD-NORSK PSYKOTERAPIFORUM
— KORT HISTORIKK
Samtidig med denne aktiviteten ble det på
Instituttets Generalforsamling i 1990 fremsatt
forslag om et Faglig Forum. Bakgrunnen for
dette forslaget var at det var kommet mange
henvendelser fra forskjellige kanter av landet
om at det var lite aktivitet for medlemmer
utenfor Oslo-regionen. Med utgangspunkt i
dette påla Generalforsamlingen styret om å
arbeide med å komme i gang med et faglig
forum innen høsten 1991.
I oktober 1991 skrev leder for Faglig Forum,
Christian Fangel, et brev til medlemmer og
kandidater der han redegjorde for at Instituttet
arbeidet med planer om å justere sin faglige
profil som institusjon. Han nevnte også at en
oppgave for faglig Forum skulle være å utvikle
kontakt mellom de faglige miljøene rundt i
landet som hadde sin faglige forankring til
Instituttet. Han mente at disse regionale
miljøene, hver for seg, representerte en resurs
som kunne frigjøres og bidra til gjensidig
stimulering.
Det var enighet om at forumet skulle ha
følgende målsetninger:
For det første skulle det være et sted hvor vi
jevnlig kunne møtes for å utvikle vår
terapikompetanse.
Stig Olaussen, NNPF avd. Troms
Da psykiater Tore Sørlie kom til Tromsø på
slutten av 80-tallet var den systemiske
tradisjonen den dominerende terapiretningen
i Nord-Norge. Imidlertid hadde det fra 1986
gradvis begynt å vokse frem et psykodynamisk
interessert miljø i Tromsø. I denne situasjonen
nedla psykiater Tore Sørlie et betydelig arbeid
både når det gjaldt å kartlegge interessen for
en utdannelse ved Instituttet og deretter å
forhandle med fylkeskommunen om økonomiske dekning for seminarvirksomhet. Dette
arbeidet førte til at Instituttet fant grunnlag
for å sette i gang tre innføringsseminarer og
et videregående seminar i Tromsø på slutten
av 80 årene og i begynnelsen av 90 årene.
Det første videregående seminar i Tromsø ble
avsluttet på våren i 1993.
Innlegg
kontakte sin lokale kontaktperson om sin
interesse som fremtidig deltager i et regionalt
Faglig Forum.
I juni 1992 svarte Tore Sørlie at han hadde
vært i kontakt med flere aktuell deltagere til et
slikt forum, men at han oppfattet at tiden ennå
ikke var moden for å invitere til et konstituerende møte, selv om han opplevde at deltagerne på det videregående seminaret, som da
var inne i sluttfasen, var interessert i at dette
skulle bli en realitet.
og eventuelt seminarledere. Den sistnevnte
målsetningen forutsatte at vi måtte jobbe for
få til rekruttering til Instituttets seminarer.
For det andre skulle vi arbeide utad for å
stimulere til interesse for den psykodynamisk
tradisjon ved å arrangere årlige åpne møter av
faglig høy kvalitet med innbudte forelesere.
Når det gjelder den første målsetningen har vi,
i de 17 årene som NNPF har eksistert, hatt
møter hver sjette uke for å diskutere egne
psykoterapier. I alle disse årene har det vært
godt oppmøte. Vi har etter hvert blitt en
sammensveiset gruppe hvor det har vært trygt
å legge frem eget materiale.
For det tredje hadde vi en langsiktig målsetning
hvor siktemålet var å oppnå at vi kunne bli
selvforsynt med læreveiledere, læreterapeuter
Det andre siktemålet til forumet har vært å
stimulere til interesse for den psykodynamiske
tradisjon. Derfor innledet vi tidlig et samarbeide
Da videregående seminar nærmet seg slutten
utpå våren 1993 var det en klar stemning blant
deltagerne om behovet for å ha en møteplass
hvor man kunne arbeide med det alle hadde
felles, nemlig psykoterapi. Dette førte til at
psykologene Øystein Breming og Stig
Olaussen, og psykiaterne Knut Ivar Iversen
og Tore Sørlie kom sammen for å diskutere
muligheten for å etablere et psykoterapiforum.
Resultatet var at det ble fastsatt en dato for
stiftelsesmøtet.
1. november 1993 mottok Instituttet et brev fra
undertegnede hvor jeg skrev at: ”Vi har den
glede å meddele Instituttet at vi har stiftet
Nord-Norsk Psykoterapiforum, Tromsø. I denne
forbindelse vil vi takke Instituttet som har en
stor del av æren for at dette har blitt mulig. Vi
ser frem til et nært og godt samarbeide med
Instituttet i årene som kommer.”
Stiftelsesmøtet ble avholdt kl 19.00, 8. oktober
1993, på Grand Hotell i Tromsø, med åtte
fremmøtte.
På møtet ble undertegnede valgt som leder av
forumet, mens Øystein Breming skulle ha
ansvar for det økonomiske.
I februar 1992 hadde man utpekt forskjellige
kontaktpersoner i regionene og man oppfordret
interesserte medlemmer og kandidater til å
4
forts. neste side
5
Innlegg
med Psykiatrisk forsknings- og utvik­lingsavdeling UNN (Universitetssykehuset i
Nord-Norge) om et årlig dagsseminar. Ved å
dele på utgiftene har vi lykkes med å få gode
forelesere til seminarene som har vært åpen
for ansatte i helsevesenet og for studenter og
ansatte på Universitetet. Disse dagsseminarene har jevnt over vært godt besøkt. Som
eksempel kan nevnes seminaret hvor psykolog
og psykoanalytiker Bjørn Killingmo foreleste
for 200 tilhørere i festsalen på Åsgård sykehus,
i tillegg til video-overføring av seminaret til
ansatte innen psykisk helsevern i Alta.
Forumets medlemmer har også på forskjellige
måter bidratt i forhold til utadrettet undervisning. I samarbeid med fagutviklingsenheten på
Åsgård sykehus ledet to av forumets medlemmer et toårig seminar med tittelen ”Bruk av
samtalen i behandling”. Målgruppen var
sykepleiere, sosionomer, fysioterapeuter,
ergoterapeuter osv innen psykisk helsevern i
Troms og Finnmark. Seminaret, som ble
vellykket, ble gjennomført på samme måte som
et innføringsseminar, med omfattende psykodynamisk litteratur og gjennomgang av egne
samtaler med pasienter.
Forumets medlemmer har også, vederlagsfritt,
stilt opp som forelesere i psykologistudentenes
nystartede ”Psykodynamisk forum”. Dette er
et forum som nylig ble etablert som en
reaksjon på manglende undervisning i denne
behandlingsformen.
Det har også vært en målsetning å arbeide for
rekruttering til Instituttets seminarer.
Medlemmene i forumet har hele tiden søkt å få
en oversikt over hvem som uttrykte interesse
for den psykodynamiske tradisjonen. Vi har
også hatt flere møter med potensielle kandidater hvor vi har informert om utdannelsen og
betingelsene knyttet til denne.
Fra våren 1987 til høsten 1996 fikk vi nok
deltagere til fem innføringsseminarer og ett
Innlegg
videregående seminar. Fram til våren 2001
klarte vi ikke å få tilstrekkelig antall kandidater
til at vi kunne arrangere innføringsseminarer.
En av årsakene til dette kan være at den
kognitive tradisjonen var på offensiven.
Imidlertid har vi fra våren 2001 og fram til nå
i høst klart å få til fire innføringsseminarer og
to videregående seminarer.
Det har etter hvert blitt vanskeligere å få satt
i gang seminarer. Spesielt arbeidet med å få
arrangert de videregående seminarene har blitt
mer krevende. De første årene var velviljen
stor når det gjaldt å bevilge penger til utdannelsen. Årsaken til dette kan, blant annet,
være at bevilgende myndigheter så det
lønnsomme i å utdanne psykoterapiveiledere i
nord, i stedet for å hente fagfolk sørfra. Man
lot seg vel også overbevise av argumentet om
at en slik utdannelse ville virke rekrutterende
og stabiliserende på et miljø som var preget
av ”søringer” som kom og gikk.
Med økende innflytelser fra andre retninger og
trangere økonomiske tider har det blitt større
konkurranse om de midlene man har til
rådighet. Dette har medført at vi i forkant har
vært nødt til å oppsøke sentrale personer for å
orientere om utdannelsen og den betydning vår
utdannelse har for behandling og styrking av
fagmiljøet i Troms og Finnmark. Her har vi pekt
på den betydning som utdannelsen har hatt for
rekruttering og stabilisering av fagmiljøene og
den økonomiske gevinsten dette har hatt for
Helse-Nord.
Som leder i forumet har min oppgave vært å
gå i spissen for utarbeidelse av økonomisk
kalkyler, utforming av lange og grundige
redegjørelse for psykoterapiutdannelsen,
samtaler med sentrale personer i Åsgård­
systemet og Helse-Nord og utveksling av en
rekke telefoner og mailer med de sentrale
personene for å avklare eventuelle misforstå­
elser vedrørende kalkyler og utredninger.
Arbeidet med dette har vært meningsfylt.
Spesielt gledelig og tilfredsstillende har det
vært når Åsgård sykehus og Helse-Nord har
innrømmet oss den nødvendige økonomiske
støtte til gjennomføring av seminarene.
6
Instituttets eget bidrag og det arbeide
som har vært gjort i forhold til Tilskudds­
ordningen har også vært avgjørende for å
få til seminarene.
I januar 2009 kunne vi gå i gang med det hittil
siste videregående seminar, med læreveiledere
og læreterapeuter fra NNPF. Høsten 2010 har
det startet ett nytt innføringsseminar i Tromsø,
med et av medlemmene i forumet som lærer.
Med dette siste videregående seminaret har
vi, etter min mening, oppnådd det som var
hovedmålsetningen da vi startet. Når det
pågående videregående seminar er ferdig om
to år vil forumet ha omtrent 20 medlemmer,
lokalisert til Storslett, Tromsø og Harstad.
Det betyr at vi internt har etablert et forum
som i lang tid fremover vil være et sted for
utvikling av vår psykoterapikompetanse.
Dette innebærer at flere pasienter vil få et
godt tilbud. Fagmiljøene vil bli ytterligere
styrket, noe som vil virke rekrutterende og
stabiliserende på fagpersonalet i institusjonene. Det vil bli flere som etter hvert vil virke
som psykoterapiveiledere og flere som etter
hvert vil bli godkjente læreveiledere og
læreterapeuter av Instituttet og som kan gå
inn og bidra på fremtidige seminarer.
I 1990 ble det på Instituttets General­forsam­
ling vedtatt å arbeide med å få etablert et
Faglig Forum. I 1991 startet dette arbeidet.
Tiden som har gått har vist at dette var en
viktig og betydningsfull avgjørelse. Instituttets
politikk med regional satsning har gitt gode
resultater ikke bare i Troms, men også i landet
for øvrig. Å bevare og videreutvikle det som
er oppnådd, må derfor bli noe av målsetningen
fremover.
Nord-Norsk Psykoterapiforum ble startet i
1993. I 2003 markerte vi 10års jubileum med
seminar og festmiddag. Om to år planlegger vi
20 års jubileum. I 2010 overtok psykiater
Ragnhild Steen som leder. Fram til hun overtok
hadde jeg hatt ledelsen i 17 år. Avslutningsvis
vil jeg si at det har vært gode og svært
meningsfulle år. Jeg vil derfor rette en takk for
disse årene til forumets medlemmer samt
ledelsen og sekretæren på Instituttet.
7
Innlegg
HVA ER DET MED STUDENTERS
PSYKISKE HELSE?
Per Nerdrum
Tiden som student er en av de viktigste
investeringsperioder i det voksne menneskes
utvikling. Ny kunnskap, nye roller, nye nære
relasjoner, nye krav og en omfattende forberedelse til et liv som yrkesutøver gir studenten
gode betingelser for optimal personlig vekst og
utvikling. Utviklingspsykologen Erik H. Erikson
(1968) ser på utfordringene i disse årene som
å mestre krisene mellom identitet og forvirring
(ungdomstiden) og intimitet og isolasjon (tiden
som ung voksen). For de fleste medvirker
studietiden til identitet og intimitet i form av
tilhørighet til et fag, personlig utvikling, glede
over læring og etablering av personlige og
nære forhold. Det er også en grunnantagelse i
vår kultur at den tiden en kvalifiserer seg til en
voksen tilværelse, både som partner og som
bidragsyter til samfunnsoppgaver, skal være
preget av personlig vekst og glede over å lære.
Selv om flere undersøkelser viser at utdanning
beskytter den psykiske helsen, har det i de
senere år blitt stadig tydeligere at studietiden
for mange også innebærer erfaringer som
trekker mot det Erikson beskriver som
forvirring og isolasjon. Dette viser seg i form
av personlige belastninger som angst, depresjon, sviktende selvtillit og vansker med å
etablere tilhørighet og nære forhold. Det er
særlig to spørsmål som reises. Er studenter en
gruppe som over tid har fått økende psykiske
belastninger? Og, er studenter som gruppe
mer psykisk belastet enn sammenlignbare
grupper? Vi skal her kort gi noen eksempler
på hovedfunn og diskusjoner i det feltet som
undersøker psykiske belastninger hos
student­er. Det er i hovedsak to kilder til
kunnskaper om dette. Den første er rapporter
og vitenskapelige artikler fra rådgivnings- og
behandlingssentre ved utdanningsinstitusjoner.
Den andre er vitenskapelige artikler der en
bruker spørreskjemaer eller standardiserte
intervjuer om psykisk helse til representative
utvalg av studenter.
8
Omfang av studenters psykisk
helsebelastninger over tid.
Er det økende eller stabilt?
Det er to tendenser i forståelsen av om den
psykiske belastningen hos studenter har endret
seg over tid. Den mest omtalte kommer fra
rapporter fra rådgivningssentre fra USA,
Canada og England. Den fremhever at
studenter, som søker hjelp med sin psykiske
helse er, blitt klart mer belastet de siste 15
årene. Antall henvendelser har økt og likeledes
tyngden i studenters psykiske belastning.
Dette har ført til store overskrifter og økende
offentlig interesse for studenters psykiske
helse. Den andre er, gitt mer systematiske og
standardiserte undersøkelsesmetoder, viser at
tyngden i belastningene har ligget stabilt over
de samme årene. La oss se på to eksempler
som representerer den første tendensen. Innlegg
Antallet som hadde tenkt på suicid hadde
imidlertid gått klart ned fra 1997 til 2009.
Guthman vurderer de økende psykiske
belastningene hos studenter som et uttrykk
for at flere unge kommer inn i høyere utdan­ning
med mer alvorlige psykiske vanskeligheter
enn før, og at de sliter med sosial isolasjon i
studiemiljøet. Både Benton et al’s og
Guthmans rapporter er støttet av sterke
universitetspolitiske miljøer (f. eks. ledelsen
ved de ulike universitetene i California). Men
de er også kritisert av forskere som mener at
datagrunnlaget i rapportene er for sterkt
preget av behandlernes egne vurderinger av
studentenes problemer. Alan Schwartz
representerer de forskerne som mener at
studentenes psykiske helse over tid har ligget
på et stabilt nivå. Han publiserte i 2006 en
undersøkelse der han kritiserte Benton’s
undersøkelse fra 2003. Schwarz undersøkte
data fra 3400 studenter som var blitt behandlet på et rådgivningssenter i perioden fra 1992
til 2002. Data var samlet inn og vurdert
uav­hengig av behandlernes vurderinger. Det
ble brukt kjente psykometriske metoder, og
det var mulig å beregne både DSM-IV diagnoser (akse I og akse II) og global funksjon.
Schwartz fant at studenter som hadde vært
registrert ved rådgivningssenteret over årene
1992 til 2002 ikke var blitt mer psykisk
belastet i løpet denne perioden. Dette gjaldt
både for psykiske lidelser, personlighetsfor­
styrrelser og global funksjon. Han fant
imidlertid en betydelig økning i bruk av
psykofarmaka over disse årene.
Hvordan kan vi forstå såpass motstridende
funn? Tallene fra Schwarz er fra omtrent
Benton, Robertson, Tseng, Newton og Benton
publiserte i 2003 en studie av 13257 studenter
som hadde oppsøkt et rådgivningssenter ved
Kansas State University. Undersøkelsen
rapporterer andelen av ulike typer psykiske
belastninger slik de ble registret av behandlerne ved sentret i perioden 1988 – 2001.
Andelen studenter som søkte sentret for
depresjon økte fra 21 % til 41 % over disse 13
årene. Tilsvarende tall for angst var hhv 36 %
og 67 % og for studieproblemer 9 % til 35 %.
Tallene indikerer først og fremst at den enkelte
student kommer med flere og mer sammensatte problemer.
Guthman (2010) rapporterte en tilsvarende
økning hos 3256 studenter i perioden 1997 –
2009 fra et studentrådgivningssenter ved
Hofstra University i staten New York. Andel
studenter med moderat og alvorlig depresjon
steg fra 34 % til 41 %. Andelen som brukte
psykofarmaka fra 11 % til 24 %, i hovedsak
medikamenter for depresjon, angst og ADHD.
forts. neste side
9
Innlegg
samme periode som Benton et al’s undersøkelse (1990 tallet). Tallene fra Guthmans
undersøkelse er fra en senere periode (2000
tallet) og kan ha fanget opp en økning i den
psykiske belastningen hos studenter. Den
viktigste ulikheten mellom undersøkelsene er
imidlertid i de metodene som er brukt i
datainnsamlingen. Argumentene mot ”økning”
er kjent fra annen forskning på omfang av
psykiske belastninger: En savner ”objektive”
og psykometriske data, målemetodenes
validitet og reliabilitet er ikke undersøkt, og de
kliniske data er ikke kommet fram via uavhengig observasjon. Argumentene for ”økning” er
også kjent fra annen forskning i psykisk
helsefeltet: Kliniske inntrykk gjort av en som
kjenner klienten må være gyldige, og komme
som tillegg til ”objektive” data som er samlet
utenom den kontekst der kontakten og
behandlingen foregår.
I spørsmålet om økt psykisk helsebelastning
hos studenter er det likevel viktig å merke seg
at rapporter fra rådgivningssentre ikke kan
brukes som representative data for omfang og
intensitet i studenters psykiske helsebelastninger. Økningen i antall henvendelser til behandlingssentre for studenter kan henge sammen
10
med at tersklene for å be om hjelp er blitt
lavere og at behandlingstilbudet kan ha blitt
mer omfattende, men også at antallet studenter med omfattende plager har blitt flere.
Behandlerne som har rapportert kan ha risikert
å ha gått i ”den kliniske fellen”. Sammenholdt
med de andre typer data som foreligger, er det
likevel sannsynlig at rapportene fra rådgivningssentrene kan speile en generell forverring
i studenters psykiske helse de senere år.
Undersøkelser av eventuell økning av psykiske
belastninger hos studenter som søker hjelp fra
studenthelsetjenester i Norge, er foreløpig lite
undersøkt ved norske utdanningsinstitusjoner.
Statusrapporter for periodene 2002 – 2004 og
2005 – 2006 fra Studenthelsetjenesten ved
Universitetet i Oslo viser imidlertid at det har
vært en økning i antall pasienter og konsultasjoner ved psykiatrisk/psykologisk seksjon i
den første perioden, mens det har vært en ut­­
flatning og delvis nedgang den siste perioden.
I 2001 ble 897 personer tilbudt time. Tallene
for 2004 og 2006 var 1215 og 1211. Antall
konsultasjoner var hhv 4403, 5126 og 4834.
De viktigste henvendelsesgrunner var depresjon og angst. Antallet studenter med angst
viste en økende tendens fra 2003 til 2007.
Innlegg
Er studenters psykiske
belast­ninger mer omfattende enn
hos sammenlignbare grupper?
En av de største undersøkelsene som til nå er
publisert er gjort i Canada på 7526 bachelorstudenter fra 16 universiteter (Adlaf, Gliksman,
Demers & Newton-Taylor, 2001). Tredve
prosent av studentene skåret over en terskelverdi på GHQ 12 for klinisk signifikant belastning (case score) i form av belastende psykiske
symptomer (angst og depresjon) og tydelige
vanskeligheter i dagliglivet. Sammenlignet med
befolkningen i Canada er andelen som har en
klinisk signifikant belastning nær det dobbelte i
studentgruppen. Lignende funn er gjort i flere
undersøkelser i England.
I Norge har Nerdrum, Rustøen og Rønnestad
(2006; 2009) undersøkt 1750 bachelorstudenter med samme metode som forskerne i
Canada (GHQ 12). Studentene ble undersøkt
ved studiestart ved Høgskolen i Oslo. Ca 20 %
av studentene rapporterte psykiske belastninger tilsvarende klinisk signifikant belastning
ved studiestart. Dette er tilsvarende det en
finner i normalbefolkningen i Norge og en
betydelig lavere andel sammenlignet med de
nordamerikanske og de engelske studentene.
Undersøkelsen i Oslo omfatter også målinger
av psykiske belastninger ved studieslutt. Det
er særlig to studentgrupper i denne undersøkelsen som får en forverret psykisk helse
gjennom utdanningene. Mens både sykepleierstudenter og lærerstudenter begynte sin
utdanning med psykiske helsebelastninger
tilsvarende andre studentgrupper i undersøkelsen (ca én av fem scorer case), ble deres
psykiske helse forverret betydelig mer enn for
studenter fra andre utdanninger (eks fysioterapeuter og ergoterapeuter) og lå på samme nivå
som er funnet i Canada og England (ca én av
tre scorer over terskelverdien). Det er særlig
angstrelaterte plager som å føle seg under
konstant press og å ligge våken på grunn av
bekymringer, som økte tydelig mer hos disse
to gruppene enn hos andre studentgrupper.
Sammenlignbare mål (GHQ 12) for psykiske
belastninger ved studiestart og fem år ut i
studiet finnes fra en studie av tannlegestuden-
ter i England, Nord-Irland, Finland og
Nederland (Gorter et al, 2008). Treogtredve
prosent skåret over case skår ved studiestart,
mens den psykiske belastningen ble funnet hos
44 % av studentene fem år ut i studiet. Hos
disse studentene ble det også funnet en klar
økning i graden av utbrenthet. Også disse
tallene ligger klart høyere enn i normalbefolkningen i det respektive land.
Ved Studentsamskipnaden i Trondheim ble det
i 2007 undersøkt 1092 (av et representativt
utvalg på 3327) studenters psykisk helse med
måleinstrumentet Hospital Anxiety and
Depression Scale (HADS). Funnene går i
samme retning når gjelder angst som det ble
rapportert ved undersøkelsene i Oslo, men i en
annen retning når det gjelder depresjon. Bare
seks prosent av studentene i Trøndelag
rapporterte depressive symptomer, men ca 20
% rapporterte angst, slik dette blir målt med
HADS. Tilsvarende tall for normalbefolkningen
i Norge er hhv. 10.1 % og 13.3 %.
Det er imidlertid medisinstudenter og sykepleierstudenter som har vært mest i fokus for
hvordan det går med deres psykiske helse i
løpet av utdanningen. Det er også for disse
gruppene det er gjort mest for å studere
årsaker til psykiske helsebelastninger. Allerede
i 1986 fant Tore Gude at norske medisinerstudenters selvrapporterte behov for hjelp med
psykiske belastninger var hyppigere enn hos
andre studentgrupper. Tredve prosent av
medisinerstudentene rapporterte at de hadde
behov for hjelp med psykiske belastninger.
Tyssen et al (2004) fant en moderat, men
stigende grad (fra 11 % til 17 %) av rapporterte
behov for hjelp med psykiske problemer
studietiden.
Internasjonalt er den mest omfattende og
grundige review av undersøkelser av medisinerstudenters psykiske helse gjort av Dyrbye
et al (2006). Metodene som er brukt tilfredsstiller strenge krav til validitet, reliabilitet og til
bruk av standardiserte undersøkelsesmetoder.
Etter å ha vurdert 40 publiserte studier av
studenter i USA og Canada konkluderer hun
med sikkerhet at tiden som medisinstudent er
preget av betydelig psykologisk distress, og
forts. neste side
11
Innlegg
mer enn det en finner i normalbefolkningen.
Dette til tross for at medisinerstudentene i
prinsippet er utvalgte til et krevende, men
meningsfylt studium og for et yrke som lege.
Hun etterlyser flere studier av årsaker til og
konsekvenser av disse belastningene i
studietiden, men viser likevel til flere områder
som er vurdert som medvirkende til det økende
stress. Dette kan være strenge akademiske
krav, stor arbeidsmengde, økonomiske
belastninger, søvnproblemer, møtet med
lidende og døende pasienter og det hun kaller
”kynismen” i løpet av medisinerutdannelsen.
Hun peker også på undersøkelser som tyder på
at psykisk distress hos studenter kan påvirke
akademisk prestasjon, fusk, alkohol- og
stoffavhengighet, kynisme og svekket empati i
løpet av utdannelsen.
Forskningen på sykepleierstudenters psykiske
helse peker på mange av de samme fenomener
som er funnet hos medisinerstudenter. De
fleste studier viser at studentene blir mer
stresset i løpet av studiet. Årsakene er, som
for medisinerstudenter, ikke tilstrekkelig
kartlagt, men de undersøkelsene som er gjort
viser til at følgende faktorer; stor arbeidsmengde, økonomiske belastninger, redselen
for å gjøre feil, møtet med lidende og døende
pasienter, manglende samsvar mellom utdanning og klinisk praksis og konflikt mellom
idealer og realiteter i utdanningen, kan påvirke
sykepleierstudentenes psykiske helse. De
fleste studier på dette området korrigerer
imidlertid ikke for hvordan psykisk distress
ved studiestart har betydning for det økende
psykisk distress en finner ved avslutningen
studiet. I undersøkelsen av sykepleierstudenter
i Oslo forklarte stresset hos studenter ved
studiestart stresset ved studieavslutning
faktisk mer enn selve arbeidsbelastningen
ved studiet.
I Sverige er det startet en omfattende nasjonal
longitudinell kohort undersøkelse av sykepleierstudenter og deres psykiske helse, og det
ventes at denne undersøkelsen kan kaste mer
lys over årsaker og konsekvenser av psykologisk distress hos sykepleierstudenter. Under­
søkelsen omfatter også data fra tre år ut i
yrkeslivet. Sykepleierstudentene blir mer
12
deprimert i løpet av utdannelsen. Denne
økningen forsvinner når de kommer ut i
yrkeslivet (Christensson er al, 2010). Et
lignende mønster ser ut til å foreligge (psyko­
logisk distress) hos norske sykepleiere fra
studiestart, via studieavslutning og tre år ut i
profesjonell praksis. De svenske og norske
sykepleierne ser altså ut til å bli mer psykiske
belastet under utdannelsen. Når de kommer
ut i praksis, bedrer de sin psykiske helse.
Gode undersøkelser som kan forklare disse
endring­ene i psykisk helse hos sykepleiere er
foreløpig ikke gjort.
I Helse- og omsorgsdepartementets rapport
”Psykisk helsetjenester for studenter” fra 2008
etterspørres det mer kunnskap om studenters
psykiske helse. Studentsamskipnadene i de
største studiebyene i Norge er i gang med å
gjøre slike undersøkelser (SHoT 2010), og de
første rapporter skal komme i 2011.
Konklusjon
De fleste studier viser altså at studenters
psykiske helse er mer belastet enn i normalbefolkningen. Selv om medisinerstudenter og
sykepleierstudenter er de gruppene som er
mest utforsket, virker det også som nordamerikanske og til dels europeiske studenter
generelt har sterkere psykisk helsebelastninger
enn tilsvarende grupper som ikke er studenter.
Det er enkelte funn som viser at norske
studenter ikke så belastet som de internasjonale studiene viser. Studier av årsaker til, og
konsekvenser av studenters psykiske helsebelastninger, er foreløpig mindre utforsket og bør
prioriteres i dette forskningsfeltet. Særlige
viktige empiriske tema er: Personlighetens
betydning for psykisk helse hos studenter
(Røvik et al, 2010), betydningen av angst og av
depresjon i forhold til det å gjennomføre et
studium, samt betydningen av et støttende
nettverk, inkludert psykisk helsetjeneste i
studietiden. Særlige viktige teoretiske temaer
er: Å utvikle teori i et salutogenetisk perspektiv
om det å være student, gjerne i kombinasjon
med bruk av Erik Eriksons teorier om vekst i
utviklingskriser (1968).
Innlegg
Referanser
Alaf, E. M., Gliksman, L., Demers, A., &
Newton-Taylor, B. (2001). The prevalence of
elevated psychological distress among
Canadian undergraduates: Findings from the
1998 Canadian Campus Survey. Journal of
American College Health, 50, 67-72.
Benton, S. A., Robertson, J. M., Tseng, W. C.,
Newton, F. B., & Benton, S. L. (2003). Changes
in counseling center client problems across 13
years. Professional Psychology: Research &
Practice, 34, 66-73.
Dyrbye, L.N., Thomas, M.R., & Shanafelt, T.D.
(2006). Systematic review of depression,
anxiety, and other indicators of psychological
distress among U.S. and Canadian medical
students. Academic Medicine, 81, No. 4, April
2006.
Christensson, A., Runeson, B,. Dickman, P. W.
og Vaez, Marjan. (2010). Change in depressive
symptoms over higher education and professional establishment - a longitudinal investigation in a national cohort of Swedish nursing
students. Full Text Available By: BMC Public
Health, 2010, Vol. 10, p343-354.
Erikson, E. H. (1968). Identity, youth and crisis.
New York: W. W. Norton & Company.
Gorter, R., Freeman, G., Hammen, S.,
Murtomaa, H., Blinkhorn, A. og Humphris, G.
(2008). Psychological stress and health in
undergraduate dental students: fifth year
outcomes compared with first year baseline
results from five European dental schools.
European Journal of Dental Education, Volume
12, Issue 2, pages 61–68.
Guthman, J. (2010). Incease in severity of
mental illness among clinical college students:
A 12- year comparison. Paper på APA
kongressen 2010. http://www.apa.org/news/
press/releases/2010/08/students-mentalillness.aspx
Gude, T. (1986). Studenters helse: behov for
hjelp og bruk av behandlingsapparatet blant
studenter ved Universitetet i Oslo. Oslo:
Institute for Psychiatry, University of Oslo.
Mogård, R., Olsen, R., Daae, C., & Rosvold, E.
O. (2006). Helse- og trivsel blant studenter
ved Universitetet i Oslo. Oslo: Studentsam­
skipnaden i Oslo.
Nerdrum, P., Rustøen, T., & Rønnestad, M. H.
(2006). Student Psychological Distress: A
psychometric study of 1750 Norwegian
1st-year undergraduate students.
Scandinavian Journal of Educational
Research, 50, 95-109.
Nerdrum, Per, Rustøen, Tone og Rønnestad, M.
Helge. (2009). Psychological Distress Among
Nursing, Physiotherapy and Occupational
Therapy Students: A Longitudinal and
Predictive Study. Scandinavian Journal of
Educational Research, Vol. 53, 363-378.
Røvik, J.O., Tyssen, R., Gude, T., Moum, T.,
Ekeberg, Ø og Vaglum, P (2007). Exploring the
interplay between personality dimensions: A
comparison of the typological and the dimensional approach in stress research. Personality
and Individual Differences. Volume 42, 7, May
2007, Pages 1255-126.
Schwarz, A. J. (2006). Are college students
more disturbed today? Journal of American
college health, 54, 6, 327-337.
Tyssen, R., Vaglum, P., Grønvold, N. T., &
Ekeberg, Ø. (2001). Factors in medical school
that predict postgraduate mental health
problems in need of treatment. A nationwide
and longitudinal study. Medical Education,
35(2), 110–120.
TNS Gallup (2007). Helse- og trivselsunder­
søkelse blant studenter i Trondheim.
13
Innlegg
REISEBREV FRA NEW YORK
Arne Andreas Døske
I november 2010 fikk jeg anledning til å dra
tilbake til New York på besøk til The William
Alanson White Institute (WAWI) for tredje
gang. Flere av Instituttets medlemmer har
flere ganger besøkt WAWI, og vi har en lang
tradisjon med å hente lærekrefter og foredragsholdere derifra.
Min første kontakt med WAWI var gjennom
et samarbeid med Tor Jakob Sandvik og Jon
Morgan Stokkeland. Sammen tok vi kontakt
med Carola Mann som er æresmedlem ved
vårt Institutt. Hun hjalp oss å komme i kontakt
med daværende direktør ved WAWI, Joerg
Bose, og nå avdøde John Fiscalini. Sammen
med Institutt for Psykoterapi og Psykiatrisk
klinikk Helse Stavanger, arrangerte vi et
vellykket to dagers seminar i Stavanger.
I 2007 var jeg med på fellesturen som vårt
institutt arrangerte. Den reisen har tidligere
vært omtalt her i Bulletinen. Etter denne turen
tok jeg på nytt kontakt med Carola Mann.
Hun hjalp meg igjen med å komme i kontakt
med flere som er tilknyttet WAWI. Våren 2009
var jeg tilbake i New York. Den gangen med
avtaler om samtaler med Edgar Levenson,
Joerg Bose, Sandra Beuchler, Ira Moses og
Carola Mann. I disse samtalene hadde jeg
forberedt teoretiske spørsmål og veiledninger
på mitt eget pasientarbeid. I tillegg var jeg
invitert til å delta på WAWI sitt faste ”Case
conference” på tirsdager klokken 10.00. Her
møter en rekke av som er tilknyttet WAWI og
drøfter en fremlagt problemstilling koblet til
en behandling. Denne turen var til stor glede
og en enorm inspirasjon i eget arbeid.
Dermed var det bare å planlegge for en ny
reise, og etter ett års forarbeid satte jeg meg
på flyet fra Haugesund en tidlig fredags
morgen i november. Denne gangen skulle jeg
både reise for eget utbytte, men også på
oppdrag for Instituttet. Jeg hadde i løpet av
2010 opprettet kontakt med Lewis Aron, med
tanke på en veiledningssesjon mens jeg var i
14
New York. Det viste seg imidlertid at han også
var i tankene til jubileumskomiteen som
hovedforedragsholder i forbindelse med vårt
50 års jubileum i 2012. Dermed endte jeg opp
med en middagsavtale med Lewis Aron. I
til­legg hadde jeg planlagt møter med Sandra
Beuchler, Philip Bromberg, Joerg Bose og
Darlene Ehrenberg. Jeg var også invitert til
å delta på Mark Blechners forelesning: Seven
phallasies of Psychoanalysis. I tillegg hadde
jeg om representant for vårt eget institutt,
avtale med nåværende direktør ved WAWI,
Jay Kwawer.
Med spenning og forventningsglede landet
jeg i New York i nydelig høstvær. Været på den
tiden i New York kan være svært skiftende, fra
isende vind til behagelig norsk sommertemperatur. De gangene jeg har vært i New York
har jeg overnattet på et lite Inn på Amsterdam
avenue som er både praktisk og rimelig til New
York å være. Det ligger på Upper West side
bare få minutters gange fra WAWI. To kvartaler unna ligger muligheten åpen for fantastiske
løpeturer i Central Park. Det er også enkelt å
bruke undergrunnen som er en utrolig effektiv
måte å ta seg rundt New York.
Innlegg
Dette er en kafé som både brukes av turister
og New Yorkere. Dermed kan man når man
reiser alene slik som jeg, sitte og observere
og småprate med andre som spiser sin frokost
ute. Det gir et lite inntrykk hvordan det kan
være for noen å bo i denne byen. Etter hvert
som dagene gikk og betjeningen kjente meg
igjen, ble jeg mottatt med hyggelige hilsener
og god service. Det er alltid hyggelig i en by
hvor det er rikelig anledning til å kjenne seg
fremmedgjort.
Over en ekstra kopp kaffe forberedte jeg meg
for dagens veiledning med Philip Bromberg.
Jeg hadde vært på mail med han det siste
året. Bakgrunnen var at jeg hadde lest hans
bok Awakening the dreamer- Clinical Journeys
(Bromberg, 2006). Han var i sine mailer svært
positiv til å møte meg. Han hadde sendt meg
tre artikler som jeg hadde lest på forhånd. Ps!
Her er det bar å sjekke ut PEPWeb for å finne
mye spennende. Jeg var ute i god tid, turen
på tvers av Central Park til kontoret hans på
Upper east side gikk raskere en jeg hadde
trodd. Jeg gikk inn i bygningen som var en
smal mursteinsbygning med et lite kunstgalleri
i førsteetasje.
Kontoret til Bromberg så ut som en liten
leilighet, dog ikke preget av det samme
oppussingshysteriet som vi ser i Norge. Etter
kort venting ble jeg tatt imot og invitert med
inn på kontoret. Jeg fikk sitte i det som
åpenbart var pasientstolen. Det var en noe
uvant stolarrangering. Vi satt rett ovenfor
hverandre kun atskilt av en fotskammel. Jeg
hadde på forhånd sendt han en transkribert
timereferat fra en av mine pågående behandlinger. Det hadde selvsagt ikke blitt en så god
time som jeg hadde håpet på, men lot det stå
til. Da han tok opp papirene hadde han en
rekke kommentarer flere steder. Disse var
knyttet til steder hvor det var mulig å spore
dissossiative prosesser. Vi fikk også tid til å
drøfte hans perspektiv på terapeutens
subjektivitet og teknisk bruk av denne. Her
har Bromberg utviklet et klart og til dels eget
perspektiv, se for eksempel kap. 7 i hans bok
fra 2006 (Bromberg, 2006). En time går fort,
og ikke lenge etterpå stod jeg full av inntrykk
ute i Manhattans gater igjen.
Senere samme dag hadde jeg avtale med
Sandra Beuchler på hennes kontor på Upper
West. Hun er kjent for sine to bøker Clinical
Det var en spesiell helg jeg ankom New York
denne gang. Overalt var det skilt og andre
påminninger om at løpet New York Marathon
var denne søndagen. Da søndagen kom, var
deler av parken avstengt grunnet sikkerhets­
tiltak i forbindelse med løpet. Det var fantastisk å stå å se på og ta del i den stemningen
som preget byen, og rope ”heia” til flere norske
løpere. Det ble dessverre ikke deltakelse for
egen del denne gangen, men kanskje ved en
annen anledning.
Noe med det fine når jeg reiser til New York er
at det tar noen dager å venne seg til den nye
døgnrytmen. Så da klokken var åtte mandags
morgen hadde jeg allerede vært ute på en lenger
tur i Central Park og var klar til å spise frokost
på en typisk ”American Diner” like om hjørnet.
forts. neste side
15
Innlegg
Values (Buechler, 2004) og Making a difference in patients life (Buechler, 2008). Jeg
hadde snakket med henne to ganger da jeg
var i New York i 2009. Så det var med glede
jeg kom til ny avtale med henne. Jeg fikk
anledning til å drøfte en pasient der håp står
som sentralt tema. Hva er realistisk håp for
denne pasienten? Hva kan han håpe på og ikke
minst, hva håper jeg på?
Med anbefalinger om små spennende gallerier
forlot jeg kontoret hennes i 10 etasje. To slike
møter på en dag etter min erfaring nok. Så
resten av dagen brukte jeg til å utforske byen.
Innlegg
Tirsdagen deltok jeg på ”Clinical case conference” med Mark Blechner. Han er kjent blant
annet for sitt arbeide om drøm (Blechner,
2001) og seksualitet (Blechner, 2009). Hans
tema denne dagen var knyttet til seksualitet og
de former seksualiteten kan ta. Han kom med
eksplisitt oppfordring at analytikere som
arbeider med variasjonen av menneskelig
seksualitet, burde skaffe seg kunnskap om
dette for eksempel gjennom besøk i en av de
menge pornografiske butikkene i byen.
Poenget hans var at analytikere generelt hadde
for liten fakta kunnskap om hva som tenner
ulike mennesker. Samtidig rettet han mild
kritikk til nå avdøde Stephen Mitchell om at
hans innflytelse ved den relasjonelle dreining i
psykoanalysen, hadde hatt en uheldig virkning
ved at den til dels fjernet seksualitet som tema
i psykoanalysen. Dette førte med seg en god
diskusjon i etterkant.
Samme kveld møtte jeg tidligere direktør ved
WAWI, og over et bedre måltid diskuterte vi
kulturforskjeller mellom New York og Norge.
Vi reflekterte hvordan kulturen og pasientgrunnlaget påvirker teoriutviklingen. Er den
for eksempel direkte overførbar til den
pasientgruppen jeg og andre arbeider med.
Bose var også opptatt av at de som bor i New
York lever med en høyere grad av angst på
grunn av manglende velferdsgoder som vi har
her i Norge. Senere i uken hadde jeg og en
avtale hvor vi sammen drøftet en pasient jeg
arbeider med og pasientens depressiv problematikk. Se for eksempel kap 19 i boken
Handbook og Interpersonal Psychoanalysis
(Lionells, Fiscalini, Mann og Stern, 1995).
På onsdagen hadde jeg en middagsavtale
med Lewis Aron. Vi møttes på en uformell
restaurant ikke langt fra hans kontor. Det ble
flere timer ved bordet hvor vi diskuterte en
rekke temaer blant annet psykoanalyse, gitarer
og nye tekniske dippedutter. Aron fortalte at
han hadde kommet over kilder som kunne tyde
på at også Freud var blant de som stimulerte
sine kvinnelige pasienter til orgasme tidlig i sin
karriere. Visstnok var dette ikke en ukjent
behandlingsform for nervøse lidelser i den
tidsperioden. Etter hvert kom jeg også inn på
Instituttetts ønske om å invitere ham til vår
16
jubileumskonferanse i løpet av høsten 2012.
Etter noe forhandling takket han ja til å
planlegge dette i en meget travel hverdag.
Han arbeider for tiden med en bok der temaet
er knyttet til psykoanalysens ut­vikling gjennom
polarisering, det vil si slik jeg forstod han
hvordan psykoanalysen har definert seg ut fra
det den ikke er. Ikke suggesjon, ikke hypnose,
ikke psykoterapi osv. Aron er opptatt av
hvordan denne måten har vært til hinder for en
åpen utvikling av psyko- ­analysen. Dette er i
tråd med det arbeidet han har gjort før. Så her
kjære medlemmer er det bare å glede seg til
høsten 2012.
Et annet poeng med samtalen var å knytte
kontakt med New York University og den
psykoanalytiske avdelingen der. Det var Aron
svært åpen og glad for. Han inviterte meg med
på forelesninger neste dag, men dessverre
kolliderte det med andre avtaler jeg hadde
denne gang. Kvelden ble avsluttet med konsert
på legendariske Beacon theatre, der blant
annet Martin Scorcese sin film om Rolling
Stones, Shine a light er spilt inn.
Som avslutning på uka hadde jeg en lenger
lunsj med nåværende direktør for instituttet
Jay Kwawer. Jeg uttrykte takknemlighet for
det lange og gode samarbeidet mellom våre to
institutter. Han fortalte om deres økonomiske
situasjon og hvordan søkermassen til instituttet var dalende og bekymringsfull. Heldigvis
hadde de i en god periode kjøpt den bygningen
de nå holder til i, slik at de hadde en solid
grunnøkonomi.
Noe som var svært gledelig for oss var at de
satte stor pris på besøk fra Norge, både slik
jeg gjorde denne gang ved at jeg reiste alene
og slik vi gjorde det i 2007 ved at vi reiste over
en gruppe i regi av Instituttet. I løpet av
lunsjen ble vi enige om å planlegge for et nytt
besøk av en hel gruppe fra Instituttet. Så
dersom noen av dere kunne være interessert
i et slikt besøk kan dere melde interessen via
mail til Tulla. Så kan vi eventuelt arbeide frem
et konkret program med utgangspunkt i
deltakernes ønsker, både om tema og
foredragsholdere.
17
Innlegg
Minneord
Lars Thorgaard 1947 – 2010
Minneord
Alberta Szalita 1910-2010
Eivind Haga og Jon Morgan Stokkeland
Tor Jakob Sandvik
Fra en fylt Risskov kirke tok vi sammen med
familie, venner og kolleger den 10.09.10
avskjed med psykiater Lars Thorgaard. Han
døde av en aggressiv kreftlidelse, knapt 63 år
gammel. Et enestående medmenneske og en
god kollega og kjær venn er her ikke mer.
Lars Thorgaard var enebarn fra Esbjerg, studerte
medisin i Århus og reiste umiddelbart etter
embetseksamen til Oslo for å bli psykiater.
Under ISPS – kongressen i Oslo 1975 møtte han
for første gang professor Gaetano Benedetti
fra Basel. Hans foredrag ”gjorde et uudsletteligt indtryk på mig”. Enda mer betatt ble Lars
da Benedetti samtalte med ham på tomannshånd om veier for en fremtidig psykiater- og
psykoterapeutkarriere. Dermed var to livslange
vennskap etablert; med ”Psykosepsyko­
terapihøvdingen” og med Norge.
Etter spesialistutdannelsen i psykiatri drev han
først praksis i Odense før han i 1991 ble
overlege ved Psykoterapeutisk avdeling E,
Psykiatrisk Hospital i Århus. Her var han særlig
engasjert i psykoterapiutdannelse og supervisjon av yngre psykiatere. Da den psykoterapeutiske avdeling ble nedlagt, reiste Lars til
Herning hvor han i 2008 opprettet Center for
Relationsbehandlig, Mestring og Miljøterapi.
Da hadde han gjennom de foregående år hatt
et nært samarbeide med det psykoterapeutiske og miljøterapeutiske forskningsmiljøet i
Stavanger. Dette avspeiles i Lars Thorgaards
18
Innlegg
fembindsverk ”Relations­behandling i Psykia­
trien” fra 2006.
Lars Thorgaard har hatt stor betydning for
psykoterapien i Danmark, som igangsetter og
inspirator på mange nivåer. Han var medstifter
av Dansk Selskab for Psykoanalytisk Psyko­
terapi (DSPP) og deres årlige supervisorseminarer. Gjennom flere tiår inviterte han gjeste­
lærere fra Institutt for psykoterapi til sine danske prosjekter. Likeså ble han etter hvert en
avholdt og inspirerende lærer og veileder ved
en rekke seminarer i Norge. Noe av det som
kjennetegnet Lars og som inspirerte mange
av oss, var hans evne til konsentrert oppmerksomhet og et intenst engasjement. I arbeide
med de sykeste pasientene så han alltid håp
i håpløsheten.
Dr. Alberta Szalita døde 20. november 2010 i
USA. Den 20. februar samme år feiret hun sin
hundre års fødselsdag. I den anledning ble hun
omtalt her i Bulletinen.
Alberta Szalita er kjent som en av New Yorks
mest innflytelsesrike psykoanalytikere, både
som kliniker og teoretiker. Hun var tilknyttet
Columbia University og The William Alanson
White Institute som lærer, veileder og
læreanalytiker.
Hun var født i daværende Ukraina, som senere
ble polsk. Hun var medisinsk utdannet i
Warszawa i 1936 og arbeidet tolv år som lege
innenfor et stort erfaringsområde. Mens hun
var bortreist på en medisinsk konferanse, ble
hele hennes familie utslettet i Holocoust.
Betydningen av den medmenneskelige relasjon
sto i sentrum for hans liv og virke. Dette viste
han først og fremst i sitt virke som terapeut og
som veileder, men også i kollegiale og sosiale
sammenhenger. Enebarnet viste en forbilledlig
respekt og omtanke for egen familie og fulgte
ivrig med i barn og barnebarns liv og utvikling.
Sammen med sin kjære Lisbeth praktiserte de
”open house” for mange av oss tilreisende.
I 1948 påbegynte hun psykoanalytisk utdanning i Paris. Kort etter fikk hun et stipend til
USA. Hun arbeidet ved Chestnut Lodge fra
1949-1953, bl.a. under veiledning av Frieda
Fromm Reichmnann. Der konsentrerte hun seg
særlig om behandlingen av schizofrene. Da
Fromm-Reichmann døde i 1957, ble hun bedt
om å overta kandidatundervisningen ved The
William Alanson White Institute etter henne.
Tapet av Lars Thorgaard er smertelig for
mange av oss. Størst er det nok for familien.
Derfor er de nærmest i våre tanker, når vi
lyser fred over Lars' minne.
Alberta Szalita har en legendarisk posisjon
innenfor sitt miljø. Hun hadde en evne til å
være direkte og klar, som gjorde at selv alvorlig
psykotiske pasienter kunne føle seg trygge på
henne. Hun var lettfattelig i sine teoretiske
formuleringer, hun hadde en åpen og integrerende tilnærming i sin måte å forstå på, og
som person var hun omsorgsfull og sjenerøs
ut over det vanlige.
I tillegg til det psykoanalytiske miljøet i NY, var
hun engasjert i utviklingen av psykoterapi og
psykoanalyse i Norge og i Israel. Hun var en
dedikert norgesvenn og hadde omfattende
kjennskap til norsk litteratur. Hun hjalp til
under etableringen av Institutt for psykoterapi
i 1962, hvor hun også deltok under
åpningsfesten.
Alberta Szalita har hatt stor betydning for det
norske, psykoanalytisk orienterte psykoterapimiljøet i hele sin bredde. Hun har vært gjeste­­lærer siden begynnelsen av 1960- tallet. I
perioder har hun vært særlig aktiv i forhold
til Norsk Psykoanalytisk Institutt og Norsk
Psykiatrisk Forening, hvor hun begge steder
var æresmedlem.
De som har møtt henne, vil huske henne. De
som har vært så heldige å bli kjent med henne
gjennom mange år på hennes norgesbesøk,
er privilegerte. For de som Alberta Szalita bare
er et navn, er det mulig å bli kjent med henne
gjennom de publikasjonene som finnes av
henne og om henne. Det vil berike dem, og
det minne som er om henne.
19
Debatt
Mandelid er psykologspesialist og arbeider ved
Kronstad DPS. Siden 2003 har han vært undervisningsleder ved Utdanning i psykoterapi ved psykoser.
Relasjonsbehandlingens plass i
utdanningene framover
Leif Jonny Mandelid
Til det velvillige medmenneske
Vi vet ennå alt for lite om årsakene til de
mentale forstyrrelsene vi kaller psykose og
schizofreni. Derfor både famler vi og strides
vi om hvordan disse tilstandene bør behandles.
Personer som selv opplever tilstandene har til
dags dato lidd under fagfolks tendens til å
redusere både problemene og løsningene på
dem til enten natur eller kultur. De har også
opplevd det absurde at de selv er de siste som
har blitt spurt om hva som har vært til hjelp for
dem i forsøkene på å bli frisk eller bedret. Når
vi omsider spurte brukerne selv, fikk vi inn et
skred av tilbakemeldinger som kan hjelpe oss
til å endre praksis på en måte som er mer
meningsfull og nyttig i personens egen
bedringsprosess (Borg & Topor, 2003,
Davidson, Rakfeldt & Strauss, 2010). Det kan
se ut til at hovedstrømmen av psykisk helsevern har vært innom en gedigen omvei fra der
moralsk behandling startet like etter opplysningstiden. Nå er det på høy tid å sette etiske
og humane aspekter ved psykosebehandlingen
i høysetet igjen. Etter hvert må vi ta inn over
oss at enten vi tilbyr medisinsk, psykologisk
eller sosialfaglig hjelp, så formidles virkningen
av hjelpen gjennom møter mellom mennesker,
eller relasjoner. Vi kan derfor ikke lenger tenke
oss noen form for hjelp som ikke innebærer at
vi interesserer oss for hvordan relasjonen
mellom terapeut og pasient, hjelper og bruker
fungerer. Å få etablert en relasjon preget av
respekt, dialog, myndiggjøring av den andre og
gjensidig læring er nøkkelen til hvorvidt våre
midler eller metoder for øvrig vil virke
(Norcross, 2002). SEPREPs utdanninger ble
tuftet på denne erkjennelsen og har overlevd
20
gjennom den. Men fra å være nært knyttet til
psykoanalytisk metateori, er den nå knyttet
opp til relasjonsforståelse i en åpnere, mer
fenomenologisk, hermeneutisk og konstruktivistisk forstand. Relasjonsforståelse og
relasjonsarbeid vil slik vi i SEPREP ser det,
også være ryggraden i utdanningen av
psykoseterapeuter i framtiden, uansett hvilken
skoleretning eller filosofi de for øvrig bevisst
eller ubevisst bekjenner seg til.
Debatt
Forsøk på å gjøre seg forstått eller bli forstått
ender i toveis monologer eller enetaler, som er
oppskriften på ensomhet eller maktmisbruk.
Botemiddelet må bli dialog som forutsetter
relasjon og gjensidige innrømmelser (Bakthin,
i Morris, 1994).
Aristoteles (i Stanghellini, 2004) snakker tidlig
i vår selverkjennelse om at noen kan mangle en
slags samfølelse, en sensus communis, både i
seg selv og i forhold til andre. De mangler
samfølelse i seg selv på den måten at sansninger og tanker ikke ser ut til å flyte sammen i en
selvfølgelig, sømløs eller ureflektert følelse av
å være et jeg. Et jeg som heller ikke opplever
å gjøre det som er selvfølgelig eller ”riktig”
ut ifra hva situasjonen til enhver tid krever.
Samfølelsen kan også svikte i forhold til andre
på den måten at personen ikke forstår hva
andre holder på med eller hva som i samfunnet
eller kulturen usagt blir ansett som naturlig
eller riktig å gjøre i gitte situasjoner. Personen
har av ukjente årsaker ikke klart å innforlive
eller legemliggjøre uskrevne sosiale spille­
regler. Det blir ingen naturlig flyt i personens
bevegelse, tale eller mellommenneskelige
opptreden. Det som gjøres ureflektert og
automatisk av folk flest, blir av personen til
gjenstand for handlingslammende og utmattende refleksjon (Sass & Parnas, 2003). Ved
å stadig risikere å handle i utakt med forventningene som er knyttet til disse spillereglene,
fortoner personen seg i tillegg som underlig
eller fjern for andre. Vi lager oss hypoteser for
å prøve å forstå hvorfor dette skjer. I vår tid
ville Bruner si at personen ikke utfører ”acts
of meaning” eller meningsbærende handlinger.
Blankenburg (2001) ville si at personen ikke
behersker ”common sense” eller sunn fornuft.
Det er en fornuft som ikke er tuftet på
dannelse eller utdannelse, men som består av
god dømmekraft ut ifra hva en situasjon krever,
Psykoser og det vi kaller schizofrenier har til
felles at de innebærer større og mindre sosial
funksjonssvikt. Det er vanskelig å forstå og å
gjøre forstått i forhold til andre mennesker.
Personer med disse lidelsene har ofte blitt
unngått av andre eller har selv valgt å unngå
andre, fordi det er for forvirrende og krenkende
å ikke klare å prøve å kommunisere med andre,
uten at det skaper store misforståelser eller
avvisning. Dermed får ikke personen tilgang på
viktig selvkunnskap gjennom speilinger i
velvillige andre. Dette gir ytterligere næring til
en kaotisk og ofte negativ opplevelse av seg
selv, eller veldig individuelle og fastlåste
forestillinger om selvet som er vanskelig å
godta for andre. Det blir lett en kamp om
forståelsen av hvem jeg er og hvem jeg får lov
til å være. En kamp om å kreve eksistens og å
bli tilkjent eksistens. Likeledes en forvirring
mellom hva som tilhører opplevelsen av
personen selv, i motsetning til opplevelsen av
andre og omgivelsene. Hva kan ha gått galt?
Hvordan kan slikt utvikle seg? Det vet vi ikke
sikkert, men mye tyder på at noe har sviktet og
fortsatt svikter i dialogen mellom personen og
andre mennesker, enten dette er en årsaksfaktor, utløsende eller vedlikeholdende faktor.
forts. neste side
21
Debatt
særlig en sosial situasjon. Altså nært beslektet
med Aristoteles begrep ”praktisk dyd”. Uten
”common sense” forstår ikke personen å gjøre
det som ”alle” (les de fleste) ville ha gjort med
naturlig selvfølgelighet i en gitt situasjon. Da
snakker vi ikke om villet protest eller demonstrative normbrudd, men mangel på forståelse.
Et menneske som for eksempel blir brakt inn
for onani på offentlig sted er på dette grunnlaget verken pervers eller forbryter.
Hva er samfølelse, meningsbærende handlinger eller common sense? Det er bestemt ikke
noe som er etablert en gang for alle, slik at en
person enten har det eller ikke har det. Heller
ikke er det slik at dem som allerede har det
kan kreve eiendomsrett til den og stenge alle
nykommere ute fra å bidra til den. Common
sense er i stedet en endeløs mellommenneskelig prosess, hvor alle mennesker i prinsippet
kan bidra til å utvikle den. Det forutsetter
imidlertid at vi hører på hverandre, snakker
med og ikke til hverandre og gjør innrømmelser
i forhold til hverandre. Det forutsetter altså
dialog. Bruner (2002) advarer oss mot å
betrakte den andre som et lukket rom av
mentale prosesser. Han hevder at i den
kognitive revolusjonen vi opplever i vår tid, kan
det være lett å låse seg i en forståelse av
bevisstheten som en isolert ”informasjonsprosessor”. Skjer det, blir vi blinde for hvordan
bevisstheten skaper mening gjennom samhandling hvor selvet både former og blir formet
av andre. Både monolog og dialog foregår i
relasjoner. Ved monologen dikterer herren
slaven og gjør slaven til middel for å nå
egne mål. Ved dialog er den andre et mål
i seg selv. Det er et møte mellom likeverdige
(Bakthin, i Morris, 1994).
Det er denne formen for relasjon, møtet
mellom likeverdige, som er grunnlaget for
utvikling av en felles forståelse av virkeligheten, en felles virkelighet. Ettersom psykotiske
lidelser og schizofreni ofte innebærer en
mangel på felles virkelighet, er relasjon og
dialog både et middel og et mål i behandlingen
av psykoser. Et middel vi ikke kommer utenom
og et mål vi oppnår i varierende grad. Derfor
må relasjonsforståelse ha en sentral plass i
våre utdanninger også i framtiden. Både
22
dannelse, opprettholdelse og bedring ved slike
lidelser som vi her snakker om er av dyptgrip­
ende relasjonell karakter. Den syke blir sykere
av å bli definert som et objekt i stedet for som
et annet subjekt. Forholder vi oss derimot som
subjekter i forhold til andre subjekter, blir
læringen gjensidig. Med Benedetti (1976)
kan vi si at den sinnslidende både er et
medmenneske og en lærer. Vi blir fattigere
som mennesker og mindre opplyste ved å
ikke lytte til og ta lærdom av slike lærere.
Referanser
Benedetti, G. (1976): Der Geisteskranke als
Mit­mensch. Gôttingen. Vandenhoeck und
Ruprecht.
Blankenburg, W. (2001): First steps toward a
psychopathology of common sense. Philosophy,
Psychiatry & Psychology, 8, 4, 303 -315.
Borg, M. & Topor, A. (2003): Virksomme
relasjoner. Oslo. Kommuneforlaget.
Bruner, J. (1990): Acts of meaning. Four
lectures on mind and culture. London. Harvard
University Press.
Davidson, L., Rakfeldt, J. & Strauss, J. (2010):
The roots of the recovery movement in
psychiatry. New York. John Wiley & Sons, Ltd.
Morris, P. (Ed.), (1994): The Bakhtin reader.
Selected writings of Bakhtin, Medvedev and
Voloshinov. London. Edward Arnold.
Norcross, J. C. (Ed.) (2002): Psychotherapy
relations that work: Therapist contributions
and responsiveness to patients. New York.
Oxford University Press.
Sass, L. A. & Parnas, J. (2003): Schizophrenia,
consciousness and the self. Schizophrenia
Bulletin, 29, 3, 427-445.
Stanghellini, G. (2004): Disembodied spirits
and deanimated bodies: The psychopathology
of common sense. Oxford University Press.
Oxford.
Referater
International Federation of
Psychoanalytic Societies.
XVI International Forum of Psychoanalysis.
Torbjørn Alme
The International Federation of Psychoanalytic
Societies arrangerte i Athen i tidsrommet 2023 oktober 2010 det 16. Internasjonale Forum
for psykoanalyse. Konferansen hadde tittelen
The Intrapsychic and the Intersubjective in
Contemporary Psychoanalysis. Vertskap var
The Hellenic Society of Psychoanalytic
Psychotherapy.
I sin åpningstale fremholdt presidenten for
konferansen, dr.Grioris Vaslamatzis, at
samspillet mellom det intrapsykiske og det
intersubjektive er helt sentralt i dagens
psykoanalytiske tenkning. Diskusjonen er ikke
bare teoretisk; den har åpenbare kliniske
implikasjoner, ikke minst for forholdet mellom
analytiker og analysand.
Konferansen hadde samlet deltagere fra Egypt
i øst og til USA i vest og det greske innslaget
var dominerende. Foruten å være generalsekretær i IFPS' eksekutivkomitè, satt vår egen
Agnar Berle som medlem i konferansens
vitenskapelige komitè.
fra Spania holdt et foredrag med tittelen:
Psychoanalysis and Neuroscience. Friends or
Enemies?, der han oppsummerte diskusjonen
om muligheten for et fruktbart møte mellom de
to disipliner. Han trakk særlig frem nevrovitenskapenes overlegenhet hva gjelder metodiske
og vitenskapelige trekk. Når det så gjelder
psykoanalysens forsøk på å tilpasse seg et
evidens-basert, naturvitenskapelig paradigme,
(han advarte mot det han kalte en nymotens
frenologi i farger), var Gonzales-Torres lite
optimistisk. Han tillot seg heller å stille seg
kritisk til det han benevnte som paradigmeterror, og at psykoanalysen burde stille seg
utenfor denne debatten. Hans svar på spørsmålsstillingen i foredraget var: ”Neither friends
nor enemies, just family”. Sveitseren P
Magistretti kunne oppfattes som mer optimistisk og trakk frem forskning som påviste
dannelsen av nye engrammer i hjernen som
resultat av nye erfaringer. Problemet synes å
være om man kan knytte dette kun til mellommenneskelige erfaringer avgrenset til det
terapeutiske rommet.
Sedvanlig var konferansen delt inn i symposier,
forelesninger, posters og paneldiskusjoner.
Temaene dekket et bredt spekter innen
psykoanalysen og med en naturlig vekt på
konferansens hovedtema. Gledelig var det å
se at også barnepsykoanalytikere presenterte
sine kliniske erfaringer. I et referat som dette
kan vi selvsagt bare velge ut noen få eksempler fra konferansens foredrag og diskusjoner.
Konferansens pre-forum hadde som tema
nevrovitenskapenes forhold til psykoanalysen
og vice versa. Størst forventninger, i alle fall
blant norske deltagere, var det nok knyttet til
Malcolm Solmes' foredrag der han presenterte
interesseante funn som peker på bemerkelsesverdige nevrale likheter mellom psykotiske
tilstander og drømmer. M.A Gonzales-Torres
Den amerikanske psykoanalytikeren A.W
Rachman holdt et interesseant foredrag om
Ferenczis analyse av Elisabeth Severn. Denne
skapte i sin tid svære bruduljer i det analytiske
miljøet i Wien og ble ansett som kjettersk og
forts. neste side
23
Referater
”vill analyse”. Rachman trakk frem at Ferenczis
nye metoder var banebrytende og at vi hos
Ferenczi ser forløperne til senere tiders
motoverføringsanalyser og nytten av ”selfdisclosure”, særlig i behandlingen av pasienter
med ”løsere” psykologiske personlighetsstrukturer. Både P. Bosohan fra Argentina og de
italienske psykoanalytikerne C.Bonomi og F.
Borgogna fra Italia hadde foredrag om
Ferenczi. Alle disse foredragene pekte
fremover mot konferansen som skal holdes i
Budapest i mai 2012. Denne er allerede døpt
Sandor Ferenczi International Conference:
Faces of Trauma.
Den tyske psykoanalytikeren R. Funk, som
hadde vært elev av Erich Fromm, og som
representerte The International Erich Fromm
Society i Tubringen, trakk paralleller mellom
Fromms og Sullivans tenkemåter. Foredraget
var høyst relevant med tanke på konferansens
tema i det Funk gjorde rede for Fromms
terapeutiske og mellommenneskelige holdning
generelt, nemlig åpenhet, direkthet, emosjonell
tilgjengelighet og viktigheten av å kunne
”være-i seg selv” som en forutsetning for å
kunne ”være hos den andre”.
Carola Mann, æresmedlem ved vårt institutt,
holdt et foredrag med tittelen Psychodynamic
Understanding of Different Cultures. Her tok
hun opp maktkonstellasjonene i psykoanalytisk
behandling, at disse kan oppfattes svært ulikt i
vestlige vs. østlige, asiatiske og afrikanske
kulturer og at det vestlige idealet om individualitet, også som et mål i psykologisk behandling,
er fremmed for andre kulturer der samhold og
tilhørighet er langt viktigere og i mange tilfeller
også helt nødvendig, for overlevelse og tryggtrygg­hetsfølelse. I denne forbindelsen
problem­atiserte hun også det å stille spørsmål
til pasienten / analysanden. I vår vestlige
kultur blir dette som regel oppfattet som
interesse med tanke på å hjelpe (selv om
Carola Mann også mente at dette kan bli en
enerverende tvangstrøye i behandlingen av
Referater
pasienter fra vestlige kulturer), blir dette ofte
oppfattet som avhør eller mistillit av pasienter
fra ikke-vestlige kulturer.
Julia Kristevas foredrag med tittelen The
Passion of Motherhood trakk fullt hus.
Plutselig ble stort auditorium fullsatt med
tilhørere som ikke var deltagere på konferansen. Kristeva har en høy stjerne i dagens
intellektuelle debatt. Så vidt undertegnede
kunne oppfatte, reiste hun spørsmålet om
hvorvidt dagens mødre er mer knyttet til og
avhengig av kjøpesenteret enn til noe annet
og at de har overlatt spørsmålet om barna til
pediaterne. Diskursen om hva morsrollen
innebærer har bleknet. Dette er et provokatorisk spørsmål. I mellommenneskelig henseende
trakk Kristeva frem spedbarnsmødres naturlig
iboende evne til å knytte emosjonelle bånd til
andre, noe som er et ”pre” i alle relasjoner.
Ellers hadde Kristeva teoretiseringer omkring
eros og ødipal-konflikten som unndrar seg
undertegnedes forståelse.
De norske bidragene på konferansen var fra
psykologene Vigdis Eidissen, Agnar Berle og
Eystein Våpenstad. Vigdis Eidissens foredrag
hadde tittelen Without You-not me. Subjectivity
and intersubjectivity in psychosis, der hun
særlig trakk frem den psykotiske pasientens
mangelfulle evne til mellommenneskelig
kommunikasjon og psykoanalysens potensial
med tanke på å gjenopprette den brutte
forbindelsen mellom den isolerte psykotiske
pasienten og andre mennesker. Et intersubjektivt utgangspunkt er en helt nødvendig
forutsetning for at dette skal kunne skje.
Eidissen vektla også den affektive inntoningen
som helt sentralt i behandlingen.
Agnar Berles hadde gitt sitt foredrag overskriften Clinical experiences which moved me from
a one person intrapsychic perspective toward
a more interpersonal/ intersubjective perspective. Foredraget var klinisk orientert og berørte
sentrale temaer som overføring / motoverføring og viktigheten av å skape en terapeutisk
situasjon som involverer både pasient og
terapeut i en interpersonlig og intersubjektiv
scene som skaper forandring.
24
Eystein Våpenstads innslag tok opp spørsmålet
om konfidensialitet og behovet for å be­skytte
det terapeutiske rommet i møtet med dagens
teknologiske utvikling. Temaet var knyttet opp
til et klinisk eksempel fra en barne­­terapi der
ivaretagelse av barnets behov for konfidensialitet kunne komme på kollisjonskurs med et
nødvendig samarbeid med barnets foreldre.
Foruten at man kan stille mange kritiske
spørsmål ved det pedagogiske utbyttet man
kan få ved å høre på en rekke foredrag der
foredragsholder skal prøve å få sagt mest
mulig på kortest mulig tid (som regel tyve
minutter, en tidsramme ingen klarer å holde) og
der simultanoversettelsene kommer gjennom
”skurrete” hodetelefoner, oppstår der en ikke
helt ubetydelig språkbarriere ved slike
konferanser. I klartekst betyr dette at det for
mange av oss nordboere ikke alltid er så lett å
forstå den engelsk som praktiseres sør for
alpene og i Sør- Amerika. Desto mer av en
lettelse var det å lytte til engelskmannen R. D.
Hinselwoods foredrag siste konferansedag der
han trakk opp noen historiske utviklingslinjer i
psykoanalysen med særlig vekt på den
interpersonlige og intersubjektive tradisjonen.
Han advarte betimelig mot en ukritisk bruk av
intersubjektive motoverføringstolkninger,
self-disclosure, i psykoanalytisk behandling.
Det var en særlig god opplevelse å høre Daniel
Stern snakke om hva han så som implikasjoner
for et utviklingspsykologisk, intersubjektivt
perspektiv på dagens psykoanalyse. Han la
særlig vekt på de små, motoriske aktiviteter i
mellommenneskelig samspill som er så viktige
for kontakt og trygghet, og han har etter hvert
blitt kritisk til blant annet psykoanalysens
begrep om indre objektrelasjoner. Diskusjonen
mellom Stern, Hinshelwood og Jay Greenberg
var etter undertegnedes mening, kanskje
konferansens mest utbytterike seanse. Den nå
77 år gamle Sterns tema er på dette tidspunktet i livet hans, vitalitet, og der bevegelse er i
sentrum. Dette viste han til fulle ved å utfolde
seg på dansegulvet med en imponerende
energi, til latin-amerikanske rytmer, omsvermet
av, og sammen med fire kvinnelige konferansedeltagere fra Mexico.
25
UTVALG FOR EtterUTDANNING
Onsdag 16. mars, kl 19.00
Generalforsamlingen
HUSK!
Sakspapirene ligger på nettsiden www.instpsyk.no.
Ta kontakt med Tulla dersom du ønsker å få de tilsendt per post.
Veiledningsseminar 2.-3. september
Sandra Buechler
Høsten 2008 hadde vi besøk av Sandra Buechler, fakultetsmedlem og læreanalytiker ved William
Alanson White Institute. Flere av oss ble beveget da hun med sitt varme engasjement snakket
om "Depression and Regret In Clinicians and Their Patients". Hun har skrevet bøkene "Clinical
Values - Emotions That Guide Psychoanalytic Treatment" (2004) og "Making a Difference in
Patients' Lives" (2008).
Vi har nå gleden av å invitere til nytt seminar med henne fredag 2. september 2011.
INVITASJON TIL FAGMØTER OG SEMINARER
Vi minner om kalenderen på instituttets hjemmeside
w w w. i n s t p s y k . n o
Der finner dere invitasjoner til møtene og omtaler av disse. Samtidig gjør vi oppmerksom
på at møter og seminarer i tillegg vil bli sendt ut per mail noen uker før møtedato.
Lørdag 3. september vil Sandra Buechler ha det årlige veilederseminaret for medlemmer. Endelig
program og invitasjon kommer senere.
Onsdag 19. oktober kl 19.00
Olaf Rørosgaard
Mentaliseringsbegrepet i fransk psykoanalyse – forsøk på å forstå hvordan mentalt liv oppstår
på bakgrunn av det affektive.
Onsdag 16. november kl 19.00
Christian Moltu
Terapeuters indre arbeid og selvregulering i møte med vanskelige terapiprosesser.
Onsdag 13. april kl 19.00
Randi Ulberg
Kjønnsforskjeller i respons på overfør-ingstolkninger hos pasienter i psykodynamisk terapi.
Randi Ulberg er psykiater og barne- og ungdomspsykiater, medlem av Instituttet og har tatt
doktorgrad i emnet hun skal foredra om.
Onsdag 7. desember kl 19.00
Julemøte
Årets julemøte avholdes som vanlig etterfulgt av sosialt samvær og lettere servering.
Onsdag 11. mai kl 19.00
Erik Stänicke
Analytic change after analysis – a conceptual case-based follow-up study.
Erik Stänicke vil holde foredrag med utgangspunkt i sin doktoravhandling Analytic change after
analysis – a conceptual case-based follow-up study. Avhandlingen er en studie av psykologisk
endring hos mennesker som har gått i psykoanalyse. Sentrale temaer i avhandl-ingen er hva som
kjennetegner endring hos mennesker som har gått i psykoanalyse og hvordan man kan forstå
endringen som skjer etter avsluttet analyse. Erik Stanicke er psykologspesialist og i avslutning av
utdannelse ved Psykonalytisk Institutt.
Onsdag 8. juni kl 19.00
Sommermøte, Eivind Tjønneland
Subjekt, metafor og overføring – mellom skjønnlitteratur og psykoanalyse
Eivind Tjønneland er professor i nordisk litteraturvitenskap ved UiB. Han har utgitt en rekke
bøker om Holberg og opplysningstida, har doktorgraden på Søren Kierkegaards ironibegrep, og
har skrevet boka "Ibsen og moderniteten" (1993) samt en rekke artikler om Ibsen. Han har også
arbeidet som idehistoriker og er medforfatter av Norsk idehistorie bind 6. Han har dessuten
arbeidet med psykoanalyse og skjønnlitteratur i en årrekke, og har blant annet oversatt Freuds
"Bruddstykke av en hysterianalyse" til norsk og skrevet et langt etterord (2007).
26
27
kurs og konferanser
Bergen mandag 2. mai. Oslo onsdag 4. mai
Dagsseminar med George Downing
Video Intervention Therapy for Working with Human Relationships. Info www.karakteranalyse.no
27. og 28. mai
Jeløyseminaret 2011
Hotell Refsnes Gods på Jeløy er som før rammen om seminaret og gir god materiell omsorg og
rekreasjon. Enda viktigere er det faglige innhold.
Seminarets tema er: Har vi glemt å sørge? Sorgens betydning i psykoanalytisk basert tenkning
og praksis.
To spennende foredragsholdere har vi hatt gode dialoger med, og gleder oss til å presentere:
Psykolog og kandidat ved Psykoanallytisk Institutt, Tonya Sue Madsen, og psykiater og lærer
ved vårt institutt, Jon Morgan Stokkeland.
Ganske snart sendes ut program og invitasjon til påmelding. Dette sendes primært til alle
kandidater og medlemmer ved vårt institutt og ved Psykoanalytisk Institutt. Har dere andre gode
kolleger eller venner som kunne ha glede av å være med må de gjerne gjøres oppmerksom på
seminaret. Poenget er ikke å stenge ute gode kolleger uten "medlemsskap", men å sørge for at
seminaret får preg av et kollegialt forum, med glede over faglig påfyll og faglige samtaler.
Komiteen ønsker velkommen og håper mange har lyst og anledning til å være med.
31. mai – 4. juni
International congress
The International Society for the Psychological Treatments of Schizophrenia and other Psychoses
(ISPS) organises the 17th International congress on Psychological Therapies for Psychoses in the
21st century: influencing Brain, Mind and Society. 31st May – 04th June 2011. Dubrovnik,
Croatia. Contacts: Ivan Urlić (scientific), Branko Juvan (administration). Info www.efpp.com
18. juni, kl 09.15–13.30
The First South of England Psychotherapy Conference
Understanding and Treating Borderline Personality Disorder.
Prof. Glen Gabbard. Conference opened by Dr Gwen Adshead, Broadmoor Hospital. Chaired
by Prof. Paul Williams, The British Psychoanalytic Society. The Stripe Auditorium, Winchester
University, King Alfred Campus, Hampshire, United Kingdom. 18th June 2011, 9.15am to
1.30pm. Info: www.efpp.com
14. – 16. oktober
Krakow, Poland
1st combined conference, organised by EFPP adult section and EFPP child & adolescent section.
14 - 16 October 2011, Krakow, Poland. Info: www.efpp.com
28
27. – 28. januar 2012
Seminar
Trauma, Depression and Dreams, Neuroscience Pschotherapy med bl.a. Mark Solms.
Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Psykiatrisk Forening, Norks barne- og ungdomspsykiatrisk Forening, Norsk Psykologforening, Institutt for Psykoterapi, Norsk Psykoanalytisk
Forening og Avd for personlighetspsykiatri på Ullevål Universitetssykehus.
Mer info i kommende Bulletiner.
seminarvirksomheten
Følgende seminarer er utlyst med søknadsfrist 20. mars 2011
• Innføringsseminaret i Oslo vil gå over 12 mandager pr. år.
Seminarleder psykiater Kjell Petter Bøgwald.
• Innføringsseminar i Trondheim vil gå over 12 fredager pr. år.
Seminarleder psykiater Rune Johansen.
• Videregående seminar i Oslo vil gå over 13 torsdager pr år.
Seminarleder psykiater Ingrid Guldvog.
Planlagte seminarer med søknadsfrist 20. september 2011
Det vil i månedsskiftet august/september bli utlyst innføringsseminar i Oslo samt videregående
seminar i Oslo. Disse vil starte i januar 2012.
Videre i 2012 planlegges innføringsseminar i Oslo samt videregående seminar i Oslo og i Agder.
Nye seminarer fra vårsemesteret 2011
Innføringsseminar i Oslo:
Innføringsseminar i Bergen:
Seminarleder Jon Morgan Stokkeland
Lege Claudia Durczewska
Lege Kjetil Horn
Psykolog Oliver Hörnlein
Psykolog Espen Håland
Psykolog Gunhild Rindal Kulbotten
Lege Mirim Midtgaard
Psykolog Christina Skogland
Lege Kristin Egeland Valseth
Seminarleder Agnar Berle
Psykolog Per Birkhaug
Lege Iselin Dyrseth
Psykolog Kjell Grønnevik
Psykolog Torbjørg Hauso
Lege Alviina Lind
Lege Siri Anita Medalen
Psykolog Alexander Olsen
Psykolog Mette Kristin Skram
Videregående seminar i Oslo:
Seminarleder Inger Anita Brynestad
Psykolog Rune Bjørgo
Lege Magnhild Høivik
Lege Kristin Mack-Borander
Psykolog Kjersti Strønstad
Lege Bodil Vik
Psykolog Frode Voll-Aanerud
29
SEMINAR MED BRUCE FINK
annen informasjon
The Relevance of Lacanian Theory and Technique to Clinical Work Today
Lokale kontaktpersoner for 2011
Ragnhild Steen, N-Norge, avd Troms
Grazyna Banach, N-Norge avd Nordland
Nils Petter Lydersen, Trondheim
Ole Johan Finnøy, Møre & Romsdag
Rune Sømme, Hordaland
Marthe Horneland, Rogaland
Agneta Lølandsmo, Agder
Eli Sætre, Vestfold
Sten Owe Rune Hanssen, Hedmark
Vi ønsker åtte nye
medlemmer velkommen!
Disse er: psykologene Ingrid Asperheim,
Bergen, Nils Lid, Bergen, Kristin Lyse,
Trondheim, Inger Elisabeth B. Karlsen, Oslo,
Kjetil Poulsson, Vikersund, Lars Erik Pedersen,
Sandvika og Ole Jonny Sørdal, Ålesund, og
lege Per-Magnus Frøystad, Oslo
Nye bøker og DVD'er i biblioteket
Mawson, Chris
Bion Today
Routledge, NY, 2011
Birksted-Breen, Dana
Reading French Psychoanalysis
Routledge, NY, 2010
Medlemslisten finner dere på hjemmesiden.
Husk å melde fra om forandring av adresse,
telefonnummer og ikke minst e-mailadresser.
Frister
Frist for innlevering av stoff
til neste Bulletin er 10. mai.
Nr 2/2011 vil bli sendt fra
Instituttet i uke 23.
HUSK!
Program
On Private madness
Karnac, NY, 2005
Programmet inneholder forelesninger om
Lacans tilnerming og fortolkning, samt
eksemplifiseringer med 2 casus presentasjoner
etterfulgt av Lacan kasus formulering og
diskusjoner. Kurset holdes på engelsk.
Lucas, Richard
Læringsmål
Green, André
The Psychotic Wavelength, a psychoanalytic
perspective for psychiatry
Routledge, NY, 2009
Maroda, Karen J
Medlemsliste
Kursleder er Professor Bruce Fink fra
Duquesne University i USA, praktiserende
lacaniansk psykoanalytiker og veileder
Kurset holdes på Institutt for Psykoterapi den
15 juni 2011 kl 8.30-18.00
Etter endt kurs skal deltakerne ha lært å forstå
lacaniansk tilnerming med “free-floating”
oppmerksomhet, forstå Lacan’s distinksjon
mellom det imaginære og det symbolske i det
kliniske arbeide, forstå gjennom kliniske
eksempler hva det innebærer å ”punktere”
pasientens tale ”to the letter”, og til slutt
forstå målene med lacaniansk fortolkning.
Som forberedelse til kurset anbefales boken
"Fundamentals of Psychoanalytic Technique, a
Lacanian Approach for Practitioners"(2007) av
Bruce Fink.
Kurset er søkt godkjent av legeforeningen og
psykologforeningen for leger og psykologer
som tellende for 8 timers valgfritt kurs.
Kurspris kr 1.500,- inkl lunsj.
Påmelding
Påmelding til Institutt for Psykoterapi på
[email protected] ellertlf 22 58 17 70, innen
10 mai 2011
NB. Det er begrenset plass.
Psychodynamic Techniques, working with
emotion in the therapeutic relationship
The Guilford Press, NY, 2010
Reeder, Jurgen
Det tystade samtalet. Om staten, psykiatrin
och försöken att undanröja det psykoanalytiska
inflytandet.
Norstedts Förlag, Stockholm, 2010
Renik, Owen
Practical Psychoanalysis for Therapists and
patients
Other Press, NY, 2006
Salberg, Jill ED
Good Enough Endings, breaks, interruptions
and terminations from contemporary relational
perspectives
Routledge, NY, 2010
In Treatment DVD
Sesong 1 (uke 1-5)
Sesong 1 (uke 6-9)
Sesong 2
30
31
Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO • Nydalsvn. 15, 0484 Oslo • Tlf.: 22 58 17 70
E-mail: [email protected] • Bankgiro 6042.06.01959
www.instpsyk.no
32