Årgang 17. Nr 2. 2011 - Institutt for Psykoterapi

informasjonsbulletin
Årgang 17. Nr 2. 2011
Innholdsfortegnelse
Informasjon fra ledelsen .......................................................... 3
Innlegg
Egil Hundevadt 80 år
Annikken Olsen .................................................................... 5
Å stå på Freuds skuldre: hovedlinjer i
psykodynamisk forståelse av suicid
Arne Thorvik ......................................................................... 9
Nord­norsk psykoterapiforum,
noen supplerende bemerkninger
Alderspensjonist Christian Fangel ..................................... 17
Bokanmeldelse
JURGEN REEDER: DET TYSTADE SAMTALET
Harald Stockman ............................................................... 19
Referat
Referat fra generalforsamlingen
Institutt for psykoterapi 16 mars 2011 ............................... 21
Referat fra Fagmøte 13 april 2011
med Randi Ulberg .............................................................. 23
Utvalg for etterutdanning ..................................................... 24
Kurs og konferanser .............................................................. 26
Seminarvirksomheten ............................................................ 28
Annen informasjon ................................................................. 29
Kontaktinformasjon:
Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO
Tlf: 22 58 17 70
E­post: [email protected]
Besøk vår hjemmeside på: www.instpsyk.no
I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig)
Design og trykk: borgerne.no
2
informasjon fra ledelsen
2 mai kom nyheten om Osama Bin Ladens død,
skutt av amerikanske spesialstyrker i Pakistan.
Nesten ti år etter det skjebnesvangre 11.
september-angrepet ble hovedhjernen bak
angrepet ”jaktet ned” som utenriksminister
Støre uttalte det. Bin Ladens død utløste en
folkesfest i USA, og sier vel noe om hvilken
enorm krenkelse angrepet på Twin Towers har
vært for den amerikanske folkesjel. Hva har så
dette med vårt institutts virke å gjøre? Tankene
går til Jens Bjørneboe som mot slutten av sitt
liv uttalte at han hadde viet første halvdelen av
sitt virke til å gå inn i det ondes problem, den
andre halvdel ville han vie det gode. Som vi
vet, han maktet aldri det.
Vi har imidlertid muligheten til å gjøre denne
verden til et litt bedre sted å leve i. Forsoning
med livets smerte og begrensning samt
styrking av nærhet, varme og medmenneske­
lighet står sentralt i vårt virke. Det må kalles
meningsbærende. Instituttets fremste oppgave
er å bevare, legitimere og videreutvikle
psykoterapi tuftet på humanistisk grunnlag i
vårt psykiske helsevern.
Ved Institutt for Psykoterapi har vi mange
humanistiske forkjempere vi kan være stolte
av. En av dem er Egil Hundevadt, som nylig har
rundet 80 år. Hans alltid engasjerte og
underfundig-vennlige holdning har vært av
uvurderlig betydning for kandidater og
medlemmer ved vårt institutt og for norsk
psykiatri generelt. Her i Bulletinen kan du lese
et intervju med ham.
En annen meget betydningsfull, iherdig og
utholdende foregangsperson er Kari Holm, som
ble utnevnt til Æresmedlem på
Generalforsamlingen. Vi gratulerer med
utnevnelsen og ser fram til mange år med
fortsatt engasjement!
I denne utgaven av Bulletinen presenteres dere
også for en av forkjemperne i vårt naboland
Sverige, der den psykoanalytisk orienterte
psykoterapiens vilkår er særdeles sterkt truet.
Harald Stockman omtaler boken ”Det tystade
samtalet” av Jurgen Reeder, som er et
velskrevet og veldokumentert kampskrift mot
de krefter i samfunnet som er i ferd med å
utrydde psykodynamisk psykoterapi. Heldigvis
er ikke forholdene fullt så ille i Norge. Våre
bevilgende myndigheter synes fortsatt å
verdsette den utdanning vi besørger og det
behandlingsperspektiv vi representerer. Det
økonomiske grunnlaget for å drive Instituttet er
nå lagt gjennom bevilgninger fra Helse­
direktoratet, som i år beløp seg til 3 millioner
kroner, en liten økning fra fjor. Vi tilstreber en
kontinuerlig dialog med direkto­ratet, som
fremdeles holder på med sin evaluering av
psykoterapiutdanningene. Søkningen til våre
seminarer er fortsatt god.
Instituttets 50-årsjubileum er en glimrende
mulighet til å rette fokus mot den psykoana­
lytisk orienterte psykoterapitradisjon. Vi tar
sikte på et bredt publikum, og planleggingen av
jubileet er godt i gang. Det blir et stort seminar
fredag 21. og lørdag 22. september 2012 hvor
Lewis Aron blir hovedforeleser. Dertil utgis et
festskrift med historiske linjer og en rekke
interessante artikler med spennende og
aktuelle tema, hovedskaklig skrevet av
Instituttets medlemmer. En stor takk til
Jubileumskomiteen og Festskriftredaksjonen
som for tiden nedlegger et betydelig arbeid
med dette! I forbindelse med 50-årsjubileet
planlegger vi også flere utgaver av Bulletinen,
og vi oppfordrer medlemmer til å komme med
stoff. Vi vet at mange av dere har interessante
meninger, refleksjoner og erfaringer, kanskje
også skriftelige saker liggende.
For å styrke faget er det viktig med forskning.
Forskning viser at langtids psykodynamisk/
psykoanalytisk terapi er virksomt ved mer
sammensatt problematikk og personlighets­
forankrede problemer. Dette avspeiles ikke
godt nok i helsedebatt og behandlingsvei­
ledere, men dette er vel så mye et spørsmål
3
om politikk. Vi syns det er viktig å stimulere til
skriving og forskning for å styrke det empiriske
grunnlaget for vårt arbeid. Instituttet har
gjennom donasjon fått økte midler til skriving
og forskning og oppfordrer medlemmene til å
søke midler, se utlysning av fondsmidler i
Bulletinen.
Det er nyttig å se faget fra forskjellige
synsvinkler. Arne Thorvik presenterer en
kortversjon av sin filosofisk funderte avhand­
ling om etiske betraktninger rundt selvmord.
For å ivareta bredden i psykodynamisk arbeid
er det viktig at alle faggrupper i psykisk
helsevern får psykodynamisk kunnskap som
basis i sitt arbeid. Dette er som kjent en av
Instituttets viktige intensjoner, nedfelt i
formålsparagrafen. Utvalg for ekstern under­
visning har gjennom flere år nedlagt et viktig
grunnlagsarbeid i undervisningstilbud til
høyskoler, som det har vist seg vanskelig å
gjennomføre, mye på grunn av omlegging i
høyskolesystemet. Endelig ser planene ut til
å la seg realisere. Instituttet har inngått et
samarbeid med Høgskolen i Buskerud og fått
i stand en ettårig fordypningsmodul i Psyko­
dynamisk forståelse på mastergradsnivå.
Oppstart er planlagt våren 2012. Et lignende
undervisningsopplegg er i gang i Stavanger,
hvor medlemmer av Instituttet har engasjert
seg som lærere.
4
Utvalg for Etterutdanning inviterer til mange
interessante fagmøter og seminarer, og som
dere ser er det en spennende veksling mellom
tema fra psykoterapiforskningsfeltet og fra det
skjønnlitterære felt. Vi gleder oss til et nytt
møte med Sandra Buechler fra The William
Alanson White Institute, og håper på stor
deltakelse, både på det åpne seminaret og på
medlemmenes årlige veilederseminar!
Det ville også vært flott om flere av dere tok
turen til Instituttets vennskapsland Litauen i
slutten av september. Etter flere års dvale,
gjenoppvekkes tradisjonen med nordiske IFPS
konferanser, og norske bidrag ønskes
velkommen!
I januar 2012 kommer det tredje store seminaret
i samarbeidsprosjektet mellom fagforeningene
og instituttene (tidligere ”Gabbard­seminaret”
og ”Fonagy­seminaret”). Denne gangen vil det
være et hovedfokus på nevropsykoanalyse. Og
ganske snart kommer den Lacaniansk orienterte
psykoanalytikeren Bruce Fink til Norge, på
initiativ fra en av våre seminargrupper. Det blir
både seminar på Instituttet og møte på
Litteraturhuset i midten av juni.
Så gjenstår å ønske dere alle en riktig god
sommer!
Tove Kjersti Kjølseth
Jan Ole Røvik
Innlegg
eGil HUndeVadT
80 År
Intervju ved Annikken Olsen
Egil Hundevadt fylte 80 år 18.april i år. Han har
vært en sentral person i Instituttets historie og
innehatt de fleste roller der. Når jeg ringer ham
og forteller at jeg har blitt spurt om og med
glede påtatt meg et oppdrag fra Instituttets
ledelse om å intervjue ham i forbindelse med
jubileet, svarer han:
– Ja, jeg vet ikke hva du vil med det, men det
er all right, du må bare komme.
Som ofte i samtale med Egil blir man nødt til å
tenke om helt vanlige, grunnleggende tema.
I tillegg til, av mange vel kjente, utsagn som
“Det er veldig få ting man må”, og “Hvordan
vet du det?”, er nå altså “hva vil jeg”, og “hva
vil jeg med dette” aktuelle. Jeg ønsker å
snakke med ham om arbeidslivet hans, tanker
og strømninger i tidene, arbeidet og rollene ved
Instituttet og om hans tanker rundt psykoana­
lysen og psykodynamisk psykoterapi.
I kontorlokalene i Johannes Bruns gate er alt
uforandret fra da jeg først trådte inn der i
1996. Han deler lokalene med psykiater Esther
Ringdal og psykolog Kari Holm, og de har vært
der sammen siden 1995. Før den tid holdt de til
i Baldersgate 11, i en gammel ombygd stall, da
Instituttet holdt til der. Kari Holm ledet
Instituttet sammen med Egil fra 1979 til 1995,
og før det satt de sammen i Undervisnings­
utvalget i flere år. Dette er en tid Egil snakker
om med stor glede. Han er like begeistret for
Kari Holms ektefelle, Jürgen, som er arkitekt,
og tegnet og sto for ombyggingen både i
Baldersgate og i Johannes Bruns gate. De som
har vært begge steder, vet at lokalene er og
var særpregede og effektivt utnyttede med en
tydelig karakter som kler Egil.
Jeg lurer på om han er komfortabel med
jubileum og feiring. Han innrømmer at det har
sine sider å bli så gammel og huske dårligere,
men at alternativet til alderen ikke er å fore­
trekke. Han tenker også på at han har besluttet
å avvikle praksisen innen sommeren kommer,
og at dette er noe han ikke ser frem til.
– Men du vet, det er jo viktig å gi seg før alle
andre synes du skal. Det er bedre å bli savnet
enn at alle trekker et lettelsens sukk når man
slutter.
Akkurat det siste er det nok ikke mange som
kommer til å gjøre. Egil har vært høyt verdsatt
av pasienter, kandidater og kollegaer i sitt
mangslungne virke gjennom mange år.
“Ja, Egil, hvor skal vi begynne? Du har jo hatt
mange roller og funksjoner ved Instituttet”.
– Har jeg det?
Alltid et motspørsmål, alltid noe som bikker på
det man trodde var opplagt.
“Ja. Du har vært kandidat, lærer og seminarleder, veileder, sittet i styret og sittet i daglig
ledelse .”
– Ja, det er jo riktig det…
Så forteller Egil sin historie med Instituttet og
før det utdannelsen som lege og psykiater, og
ikke minst om tiden ved Dikemark og
Lovisenberg, samt om sykdom, vennskap,
skolegang og betydningsfulle personer for
hans utvikling.
Karrieren i helsevesenet startet da han som
8­åring første gang, og senere som 13­åring
under bombing av Oslo i 1944, var innlagt for
behandling av en medfødt hoftelidelse,
bemerkelsesverdig nok ved Lovisenberg
sykehus som senere skulle stå sentralt i hans
faglige og profesjonelle liv. Han var hemmet
fysisk mye av sin oppvekst på grunn av denne
forts. neste side
5
hoftelidelsen, noe som gjorde at det ble mer
lesing enn fysisk utfoldelse. Det at han leste så
mye, gjorde at han tidlig kom i kontakt med
Freud og psykoanalysen. I tillegg til dette
vektlegger han en norsklærer på gymnasiet
som lærte elevene å lese Ibsen, var opptatt av
Villanden, av symbolikk og av psykologiske
sammenhenger, hva som lå bak, og han tror
dette ble en inspirasjon for hans interesse for
den psykoanalytiske og dynamiske tenkningen.
Han var ferdig cand.med i 1956 og dro sammen
med kullkamerat og ektefelle Liv til turnus i
Tromsø og på Vestlandet. Da turnus var
unnagjort, bar det tilbake til Oslo hvor han
hadde noe kirurgisk tjeneste før han begynte
ved Dikemark i 1959.
Tiden ved Dikemark ble betydningsfull. Han var
assistentlege ved kvinneavdelingen hvor
Harald Frøshaug var avdelingsoverlege og
leder. Frøshaug var opptatt av strømningene i
tiden hvor psykoanalyse og psykoterapi var
nye og viktige. Dette hadde direkte betydning
for organisering av avdelingen hvor bl.a. Egil
arbeidet. Det var en åpen kvinneavdeling,
Kringsjå, såkalt nevrosepost, hvor psykoterapi
sto sentralt og hvor assistentlegene fikk
gruppeveiledning på kveldstid av overlege
Frøshaug. Denne vekt på psykoterapi var
mildest talt ikke vanlig ved asyler i Norge på
den tiden, og da Dikemarkseminarene startet,
tiltrakk de seg stor interesse fra hele landet.
Egil forteller at psykologene P.A. Holther og
Roar Svalheim også sto sentralt og bidro
vesentlig til den faglige tyngden og utviklingen
ved sykehuset. Dikemark ble også gjenstand
for annen oppmerksomhet utenfra, bl.a. ved at
en av Egils nærmeste venner fra skoledagene,
sosiologen Yngvar Løchen, gjorde sitt doktor­
arbeid der. Det hadde form av et studium av
det psykiatriske sykehus og roller og rolle­
forventinger i et slikt system. Slik oppmerk­
somhet styrket nok selvfølelsen til ledelsen og
virksomheten i det hele tatt, tror Egil. Yngvar
Løchen ble senere professor i sosiologi og
rektor ved Universitetet i Tromsø.
Etter Dikemark var det to år ved mannsavde­
lingen ved Ullevål hvor han lærte mye om
medikasjon og litt mer enn han trengte om
6
ECT­behandling, som han formulerer det. Men
han ser på den tiden også som lærerik, om enn
kanskje litt lenger enn han kunne ønsket.
1964 begynner han som assistentlege ved
Lovisenberg. På denne tiden er sykehuset en
foregangsinstitusjon hvor avdelingsoverlege
Odegard var utdannet psykoanalytiker fra
USA, og avdelingen blir drevet med en
psykoanalytisk/psykodynamisk overbygning.
Den var også preget av Odegards tidligere
arbeid ved 6. avdeling på Ullevål og det
terapeutiske samfunn der. Bl.a. hadde man
også ved Lovisenberg fellesmøter og gruppe­
terapi. Avdelingen het “Avdeling for nervøse”
og var en åpen avdeling med inntil 60 innlagte
pasienter fra hele landet. Man hadde anledning
til å behandle og observere pasientene over tid,
noe Egil mener var betydningsfullt. Blant de
øvrige ansatte var ass. overlege Johan Fredrik
Thaulow. Han traff også psykolog Kari Holm og
psykiater Esther Ringdal som han har arbeidet
sammen med resten av sitt yrkesliv. Hundevadt
og Thaulow ble senere overleger ved avdelin­
gen, og Egil var der frem til 1987. Da flyttet
han permanent til lokalene i Baldersgate og
startet full praksis ved siden av driften av
Instituttet. Hans liv med Institutt for psykote­
rapi henger tett sammen med Lovisenberg.
Han begynte som kandidat ved Institutt for
Psykoterapi i 1962, en av de første gruppene
som ble startet. Instituttet lå da i Bygdøy Allé,
i en leilighet i den gården som ligger vis á vis
Gimle kino, og ble drevet av Einar Dannevig,
Per Mentzsen og Endre Ugelstad. Leiligheten
besto av 3­4 rom og et kjøkken, det var hele
Instituttet. Her drev Dannevig, Mentzsen og
Ugelstad praksis og holdt seminarer hvor de
alle var lærere. Egil var ferdig med videre­
gående seminar som det første kullet, de var
10­12 deltagere. Etter dette ble han etter hvert
seminarleder og lærer, og han gikk inn i styret.
Dette var mens han var assistentlege og
senere reservelege og overlege ved
Lovisenberg.
I 1979 hadde Instituttet hverken midler til drift
eller lovlige lokaler. Kari Holm gikk inn som
styreleder, selv var han nestleder. De skaffet
Innlegg
midler fra Oslo Kommune og Staten til
flyttingen til Baldersgate i 1981 da lokalene i
Bygdøy allé viste seg å være regulert til
boligformål. Samtidig var det behov for mer
plass. Mimi Omdahl ble med, hun hadde vært
en høyt skattet sekretær og stått for mye av
den daglige driften i mange år. Det ble, både
før og etter flyttingen, gjort en betydelig
innsats for å skaffe statlig støtte til utdann­
ingsvirksomheten, noe de lyktes med.
Virksomheten ble de neste årene svært utvidet
med etablering av utdanning over hele landet.
“Jeg har snakket med personer som forteller at
virksomheten vel lå noe nede da du og Kari
Holm overtok, og det er også blitt sagt at det
dere etablerte med undervisning i psykodynamisk terapi for hele landet var helt spesielt i
verdenssammenheng”.
– Det er mulig det er noe i det, men jeg tror
ikke vi var de første til å etablere undervisning
utenfor Oslo. Det hadde allerede vært
seminarer i Bergen. Og jeg hadde ikke på noen
måte opplevelsen at vi overtok et dødsbo. Våre
forgjengere Dannevig, Mentzsen og Ugelstad
hadde lenge holdt seminarer og drevet
Instituttet. Det opplevdes ikke byrdefullt å ta
over virksomheten, og det var mange som var
med i styre og stell. Da vi ble ansatt som
daglige ledere i 1987 var Rolf Berg­Larsen
styreleder og var med og trakk lasset.
Egil snakker med stor glede om årene han og
Kari Holm drev Instituttet.
– Vi reiste rundt og ”kristnet landet”, vet du.
Og ble veldig godt tatt i mot over alt. Vi var
etter hvert mange til å dele på reisingen, men
som ledere reiste Kari og jeg mest da vi var
med og åpnet seminarene. Etter hvert som det
var sikret midler til drift, besøkte vi også
seminarene midtveis og ved avslutning, alle
besøk kombinert med møter med veilederne.
Et viktig formål var å oppmuntre kolleger rundt
om i landet til å stille som veiledere. Det var
gøy å treffe så mange kolleger og se så mye av
landet.
“Hva er det som har vært viktig for deg i
arbeidet med og for Instituttet og med
psykodynamisk teori og behandling?”
Han blir tenksom og trekker igjen inn arbeidet
ved Dikemark og Lovisenberg.
– Tilknytningen til Lovisenberg var viktig, de to
institusjonene var identifisert med de samme
faglige verdier, avdelingen var en foregangsin­
stitusjon og hadde høy anseelse rundt i landet.
Det preget våre møter med andre avdelinger, vi
ble møtt med stor respekt. Avdelingsoverlege
Odegard deltok i 1962 i opprettelsen og satt i
styret for Instituttet og det gikk litt på kryss og
tvers mellom Lovisenberg og Instituttet. Jeg
jobbet jo ved Lovisenberg inntil 1987.
Når det gjelder psykoanalytisk og dynamisk
teori, er det første han nevner betydningen av
å ta folk på alvor. Her var erfaringen fra
Dikemark viktige.
– Tradisjonell psykiatri på 60­tallet innebar mye
infantilisering av pasienter. I den psykodyna­
miske tilnærmingen og psykoterapien var
respekt for pasienter som voksne mennesker
en grunnleggende forutsetning. Dette var jo
det Frøshaug og kvinneavdelingen ved
Dikemark representerte og som jeg møtte da
jeg kom dit.
“Du er godt kjent for din alminnelige, jordnære
tilnærming til psykodynamisk terapi og dine
mange poengterte utsagn.”
– For meg har nok det teoretiske ikke vært så
viktig som disse grunnleggende verdiene.
forts. neste side
7
Psykoanalytisk teori har ofte vært presentert
ganske komplisert, og det er ikke alltid så lett
å vite hva det er som foregår i det ubevisste
eller i en dynamisk terapi. Det er mulig det er
en rasjonalisering av min egen tilkortkommen­
het, men jeg mener nok at dette helt grunn­
leggende er av stor verdi. Når vi underviste på
seminarer rundt i landet var det mye klinisk
materiale som ble drøftet, og da var det
overføring, motoverføring og å oppføre seg
ordentlig det handlet mest om. Men kanskje
teori hjelper en til å oppføre seg ordentlig.
“Hvordan da?”
– Aner ikke …... Kanskje i respekt for
materialet til pasienten, respekt for behovene.
Det ligger mye respekt i den dynamiske
tenkningen.
“Et av dine poengterte utsagn handler om at
ting tar tid.”
– Ja, man må i hvert fall være forberedt på det.
Men det er lov å ha en ambisjon om å ikke
bruke mer tid enn nødvendig. Jeg tror mange
har erfaring med at en prosess kan ta kortere
tid, at man kan komme inn med noe som snur
en prosess. Men for å gjøre ting fort, må du
være innstilt på å gjøre det langsomt. Man kan
ha et tidsperspektiv uten å bruke det.
“Mange veiledningskandidater og kollegaer
kjenner og verdsetter ditt tvisyn, at du sier noe
som gjør at det man har tenkt, plutselig ser
annerledes ut.”
– Det er ikke lett å være sikker på noen ting.
Og det kan man være helt sikker på… Slike
paradokser er det hele tiden. Og når det
gjelder disse formuleringene – de kan jo også
bli litt hule.
“Jeg har lyst til å si hvor viktig du har vært for
mange kandidater i å støtte opp og styrke
selvfølelsen som terapeut.”
– Hvis man klarer å bevare sin selvfølelse selv
om man er usikker, kan man klare mye. Det er
lov å være usikker
“Kanskje det er nødvendig?”
– Det er ikke godt å si.
8
“Er det noe du har lyst til å si til slutt?”
– Arbeidslivet har vært veldig morsomt, og jeg
kommer til å savne det.
Mange kandidater og kollegaer har fått
verdifull veiledning, blitt godt ivaretatt, styrket
i troen på at de kan noe og hatt mye glede av
samvær med Egil. Det er vemodig at en tid er
over når han nå snart slutter i sin virksomhet.
Innlegg
Arne Thorvik er med i redaksjonen til tidsskriftet Suicidologi.
Han er psykiater og ansatt i Psykiatrien i Vestfold, og arbeider
også med et forskningsprosjekt om håp hos suicidale pasienter.
Å sTÅ PÅ freUds sKUldre: HoVedlinjer i
PsYKodYnamisK fosTÅelse aV sUiCid
Ved Arne Thorvik
Artikkelen tar for seg Freuds historiske utgangspunkt og hans forståelse av suicidalitet. Videre presenteres hovedlinjer i suicidforståelsen innenfor etterfølgende
psykodynamiske tradisjoner. Avslutningsvis drøfter forfatteren hvorvidt Freuds
tilnærming samsvarer med den filosofiske retningen som kalles fenomenologi.
Den tyske filosofen Erich Fromm (1900–80)
uttalte en gang at han tenkte seg at han sto på
Freuds skuldre. På den måten så han langt,
faktisk lenger enn mesteren selv.
Fromm kalte seg selv “annen generasjons
psykoanalytiker”, en betegnelse som tilsa et
umiddelbart læreforhold til Freuds forfatter­
skap. Ettertidens bedømning av livsverket til
den østerrikske legen Sigmund Freud
(1856–1939) har ikke alltid vært så anerkjen­
nende som hos Fromm. Vitenskapsteoretikere
har påpekt at Freud og etterfølgere tenderer
mot å generalisere fra kasuistikker, det vil si
observasjoner gjort hos enkeltpasienter
(Eysenck, 1953). Videre har vitenskapsteo­
retisk kritikk vist til at Freuds postulater om
psykisk utvikling og fungering er formulert slik
at det er vanskelig å avkrefte dem ved
empiriske studier, og derfor ikke innfrir krav til
vitenskapelighet (falsifiserbarhet). I de senere
tiårene har også den feministiske kritikken av
de samme postulatene gjort seg gjeldende
(Bernheimer, 1985).
Populært sies det derfor ikke sjelden at “Freud
er død”. Men, som en norsk litteraturforsker
bemerker, denne kritikken indikerer paradok­
salt nok det motsatte: at Freuds forfatterskap
lever (Kittang, 1997). For hvem er vel interes­
sert i å piske en død hest?
Den historiske Sigmund Freud døde stille i sitt
nye hjem i Maresfield Gardens, London, den
23. september 1939, vel et år etter at han som
82­åring hadde måttet flykte fra det nazifiserte
Østerrike. Gesammelte Werke utgjorde da 17
bind, og omfattet så vel separate sykehistorier
som metapsykologiske og kulturhistoriske
arbeider.
Når det gjelder forståelse av suicidalitet,
baserte Freud seg ikke på noen enkel eller
monokausal hypotese, men tenderte mot å se
suicid som et multidimensjonalt fenomen
(Litman, 1996). Heller ikke laget han noen
samlet fremstilling av sitt syn. Observasjoner
og teoretiseringer finnes i flere verker, som
pasientkasuistikker, men også i de metapsyko­
logiske og samfunnsteoretiske arbeidene han
utga under første verdenskrig og senere.
Denne artikkelen har som siktemål å gi en
kortfattet oversikt over hovedlinjene i Freuds
og etterfølgeres forståelse av suicid.
For at dette skal skje, bør Freuds utgangs­
punkt og historiske kontekst skisseres.
Det ubevisstes irrasjonelle
karakter
Med unntak av de tidlige arbeidene innen
nevrologi er hele Freuds forfatterskap knyttet
forts. neste side
9
opp mot eksistensen av en underbevissthet.
Vitenskapsteoretisk kan man hevde at Freud
rundt 1890 la grunnen for en forståelse av
medisinske fenomener som inkluderer hvordan
ubevisste krefter virker inn, og som derfor kan
kalles et paradigmeskifte.
Den klassiske filosofien forsto i altoverveiende
grad mennesket som et gjennomført bevisst
vesen. Eksempelvis hadde den tyske filosofen
Immanuel Kant (1724–1804) fremholdt at vi
mennesker nok har det han kalte en predispo­
sisjon til det onde, men at vår vedvarende
tilgang til fornuften gir oss mulighet til å handle
etisk rett. Selv om Kant viser forståelse for de
psykologiske grunnene til suicid og suicidfor­
søk, fastholder han at også selvmordstruede
har mulighet for å innse at suicid strider mot
den rasjonaliteten som ifølge Kant er etikkens
grunnlag.
Freud hadde tidlig i sitt forfatterskap skissert
hvordan psyken veksler mellom det han kalte
primære og sekundære prosesser (Freud,
1911/1984). Den sekundære prosessen
preges av logisk og bevisst tenkning, og
mennesket har da evne til å se seg selv i et
metaperspektiv. Dette samsvarer med Kants
modell. Men i en primærprosess
(“Primärvorgang”) er ikke psyken lenger
bestemt av rasjonalitet, derimot av det
ubevisste, der infantile og destruktive impulser
kan dominere. Underbevisstheten har det
Freud kalte “irrationaler Charakter”. Selv om
Freud gjennom hele sitt forfatterskap uttrykker
respekt for Kants filosofi, tilsier Freuds modell
at mennesket ikke i enhver situasjon styres av
bevissthet og rasjonalitet.
Freud var ikke den første som hevdet en slik
modell. Flere skjønnlitterære verk fra romantik­
kens periode har handlingsforløp som indikerer
at noe ubevisst virker inn. Et eksempel er den
tyske dikteren E.T.A. Hoffmanns (1776–1822)
fortelling Nøtteknekkeren, kjent som ballett,
der konflikter i den virkelige verden avspeiles
i et barns drømmer. Formuleringer om
“ubevisste krefter” forekommer også hos
enkelte filosofer, blant dem den danske Søren
Kierkegaard (1813–1855). Og i Frankrike
10
hadde legen Pierre Janet (1859–1947)
beskrevet såkalt dissosiative tilstander med en
metodisk grundighet som neppe sto tilbake for
Freuds (Ellenberger, 1970).
Men Janet hadde vært en beskjeden mann,
uten trang til å samle elever rundt seg. Freuds
primære innsats beror på at han var den som
greide å få gjennomslag for et nytt paradigme
innen fagfeltet medisin. Særlig Freuds tidlige
verker drøfter pasientkasuistikker der bare
modellen om en underbevissthet kan forklare
det observerte, så som forsnakkelser i tale og
skrift.
Tidlig freudiansk forståelse
Hovedtrekkene i Freuds forståelse av suicid
kan spores allerede i Dagliglivets psykopatologi, som også inneholder en lengre drøfting av
suicidalitet og selvdestruktivitet (Freud,
1901/1982). Freud hevder her at suicid ikke
bare er å forstå som en bevisst handling. Det
underbevisste kan inneholde selvdestruktive
impulser, som indirekte vil kunne gi seg til
kjenne ved en tendens til å oppsøke risikofylte
situasjoner. Eksempelvis kan tilsynelatende
heltemot hos soldater være relatert til et
ubevisst dødsønske. Andre av Freuds kasui­
stikker inneholder beskrivelser av mennesker
som tiltrekkes av risikosituasjoner fordi de
ubevisst har behov for å straffe seg selv. Ofte
kan slik selvdestruktivitet eller risikoatferd
være til stede hos en person over tid. På denne
måten oppstår det som i nyere tid har vært kalt
en suicidal prosess.
Wiens psykoanalytiske selskap hadde
ukentlige “onsdagsmøter” i Freuds leilighet
i Berggasse. På to møtedager i 1910 var suicid
og suicidforståelse tema. Freud selv tenderte
da mot å formulere seg med forsiktighet, og
medga i sin sluttreplikk at man ennå ikke
hadde nådd fram til noen fullgod forståelse av
suicidets dynamikk. Derimot pekte Freuds
daværende medarbeider Wilhelm Stekel
(1868–1940) mer kategorisk på aggresjonens
betydning, og understreket dermed det som
skulle bli den dominerende psykoanalytiske
Innlegg
forståelsen av suicid. Stekel viste særskilt til
at suicidet uttrykte et ønske om å straffe
nærstående, oftest slektninger, ved at disse
ble frarøvet en nær pårørende (Litman, 1996).
Freud beskriver selvdestruktivitet og selvmords­
tanker hos flere av sine pasienter. Imidlertid er
pasienten som i litteraturen går under det
særpregede navnet “den homoseksuelle unge
kvinnen” av spesiell interesse, idet hun repre­
senterer den av Freuds publiserte kasuistikker
som faktisk hadde gjort et suicidforsøk (Freud,
1920/1984). Seks måneder før hun begynte i
behandling hos Freud, hadde den 18 år gamle
kvinnen kastet seg ned på et jernbanespor. På
denne tiden hadde hun en nær og erotisk ladet
relasjon til en ti år eldre kvinne med dårlig rykte,
“eine Kokotte”. Pasientens egen forståelse tilsa
at suicidforsøket var relatert til fortvilelse over
at den eldre kvinnen hadde villet avslutte
forholdet.
I den skrevne sykehistorien avviser Freud ikke
denne tolkningen, kaller den endog “plausibel”,
men ser den som ufullstendig. I tillegg til
pasientens egen forståelse postulerer Freud at
pasientens aggresjon, opprinnelig rettet mot
foreldrene, så mot henne selv, har spilt en
avgjørende rolle. Endelig gjør han poeng av at
ordet som den tysktalende pasienten brukte
for å beskrive fallet mot jernbanesporet,
“niederkommen”, også kan bety “føde” eller
“nedkomme”. Freuds postulat er at pasienten
konkurrerte med mor om fars oppmerksomhet,
og på et ubevisst plan fantaserte om et barn
med ham. Fantasien om “å nedkomme” med
fars barn ble ifølge Freud realisert ved å
“nedkomme” foran jernbanesporet.
Selv om mange av Freuds teoretiseringer
omkring ødipuskompleks og “penismisunnelse”
synes antikverte, viser denne sykehistorien
hvordan Freud tenderte mot å se suicid som et
multikausalt fenomen. Og til tross for sin
åpenbare teoretiske forforståelse synes Freud
i noen grad å legge pasientens egen tolkning til
grunn.
Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan
(1901–81) nevner et sted Freuds tendens til
“altfor tidlig å tvinge appellen om kjærlighet
over på objektet for identi­ fisering”. Men,
skriver Lacan, “m.h.t. den unge homoseksuelle
kvinnen (...) ser han seg bedre for” (Lacan,
1966/ 1985, s. 156).
Aggresjonen ”vendt innover”
En populær formulering tilsier at depresjon og
suicidalitet er relatert til at “aggresjonen
vendes innover”. Denne kan ledes tilbake til
det metapsykologiske verket som på original­
språket heter Trauer und Melancholie (Freud
1917/1984). Siktemålet var primært å gi en
psykologisk forståelse av sorg og depresjon,
men verket kom også til å få betydning for
“neo­freudianske” retninger som objekt­
relasjonsteori, samt for forståelse av suicid.
Når det gjelder sorgprosesser, tenker Freud
seg at den psykiske “energien” som var
investert i et menneske som er avdød eller på
annen måte tapt, overføres til et indre bilde, en
intrapsykisk objektrepresentasjon av ved­
kommende. Også med hensyn til depresjoner
hevder Freud en liknende mekanisme.
Forklaringsmodellen han stiller opp er ikke så
lett å følge, men han postulerer at de ambiva­
lente følelsene som en kvinne – for å bruke
Freuds eksempel – har ovenfor sin (levende)
ektefelle rettes mot en tilsva­ rende indre
objektrepresentasjon av denne. Kvinnen vil
kunne identifisere seg med denne objekt­
representasjonen, det som på fagspråket
kalles narsissistisk identifikasjon. Energien som
har binding (“Besetzung”) til den aggresjonen
hun har følt mot den faktiske ektefellen, blir i
stedet investert i objektrepresentasjonen, som
hun identifiserer seg med. Den intrapsykiske
moralinstansen som Freud i 1923 skulle gi
navnet das Über-Ich (“over­jeg’et”) vil bidra
med det Freud kalte sadistiske angrep på
jeg’et.
Nettopp denne sadismen rettet mot jeg’et er
ifølge Freud løsningen på suicidalitetens gåte
(”das Rätsel der Selbstmordneigung”).
At depresjon og også suicid er uttrykk for at
jeg’et ser seg selv som objekt, skulle som
forts. neste side
11
teoretisk modell få stort gjennomslag, ikke
minst innen anglo­amerikansk tradisjon. I den
engelske oversettelsen av Freuds verk heter
det: “The analysis of melancholia now shows
that the ego can kill itself only if (...) it can
treat itself as an object – if it is able to direct
against itself the hostility which relates to an
object and which represents the ego’s original
reaction to objects in the external world”
(Freud, 1917/1984, s. 261). Denne formuler­
ingen siteres fremdeles hyppig innen psyko­
analytisk litteratur.
Anglo-amerikansk “neofreudianisme”. Egopsykologien
Dødsdriften
Freuds psykoanalyse var opprinnelig solid
forankret i tysk språktradisjon. Imidlertid hadde
nazifiseringen av Tyskland og Østerrike til følge
at sentrale analytikere flyktet utenlands, og
tyngdepunktet ble forflyttet til Storbritannia og
USA. Kritikere har pekt på at den engelske
oversettelsen (Standard Edition) var med på å
endre forståelsen av basale psykoanalytiske
termer. Eksempelvis ble “das Ich” (“jeg”et) til
“ego”, og “Trieb” (“drift”) til “instinct”. På
denne måten fikk den anglo­amerikanske
psykoanalytiske bevegelsen en mer biologisk
karakter, som til forskjell fra Freuds opprinne­
lige vinkling tenderte mot å se “ego” og
“superego” som avgrensede objekter (Shapiro,
1987).
Freud hadde i sin opprinnelige teori antatt at
mennesket bare hadde to basale drifter:
lystprinsippet (libido) og selvoppholdelse. Som
vist hadde han – allerede i Dagliglivets
psykopatologi fra 1901 omtalt selvdestruktiv
og risikopreget atferd som uttrykk for et
ubevisst dødsønske. Delvis med bakgrunn
i slike kasuistikker og delvis med bakgrunn i
biologers observasjon av at organisk liv ikke
bare bygges opp, men også brytes ned, kom
Freud med verket Hinsides lystprinsippet i
1920 til å postulere en ny drift: dødsdriften.
Dette er fortsatt å anse som et av Freuds mest
kontroversielle postulater. Forestillingen om at
vår underbevissthet også rommer en dødsdrift
eller “thanatos” ble aldri anerkjent av noen av
Freuds etterfølgere. Samtidig har den samme
dødsdriften vært en grunnpillar i den objekt­
relasjonsteoretiske retningen som ble utformet
av den østerriksk­engelske teoretikeren
Melanie Klein (1882–1969).
Freuds etterfølgere har i stor grad nyansert
menneskets postulerte dødsdrift og vist at
denne i så fall er mangefasettert. Den moderne
britiske psykoanalytikeren Robert Hale har
med basis i et stort antall dybdeintervjuer
påvist at “a merging fantasy” kan være til
stede hos selvmordstruede. “The merging
fantasy” omfatter forestillinger om at døden
skal represen­ tere et fravær av smerte, samt
en god gjenforening med avdøde, naturen, eller
guddommen (Hale, 2008).
12
“Wiens psykoanalytiske selskap” skulle etter
hvert nå ut over onsdagsmøtene i Berggasse.
Allerede i 1909 hadde Freud gjesteforelest på
et universitet i USA. Freuds tendens til å samle
elever rundt seg hadde til følge at flere enn
Erich Fromm fikk opplevelse av å stå på Freuds
skuldre. Etterfølgerne ble mange, men de kom
i stor grad til å se i ulike retninger. Ofte er det
slik at en ”neo­freudiansk” retning har basis i
en sekvens av Freuds forfatterskap.
Den amerikanske psykoanalytikeren Karl
Menninger (1893–1990) kan her vises til som
eksempel. På 1930–40­tallet utga Menninger
flere bøker innen suicido­ logi, hvorav den mest
kjente har den betegnende tittelen Man
against himself. I altoverveiende grad ser
Menninger suicid i sammenheng med det han
omtaler som “the destructive instinct”.
Tilsvarende kom den såkalte egopsykologien,
som var en dominerende og “mainstream”
retning i USA i tiårene etter den annen
verdens­ krig, til å vektlegge aggresjonen som
eti­ ologisk faktor. Ifølge et sentralt ego­psyko­
logisk læreverk er suicid som oftest å forstå
som “the final victory of the aggressive drive
alone” (Blanck, 1974, s. 258).
Generelt sett kan egopsykologiens fremvekst
ses i sammenheng med den kritikken som var
Innlegg
fremført mot klassisk psykoanalytisk teori om
at denne har som følge at mennesket må anses
som styrt (determinert) av sin underbevissthet.
Allerede Freud hadde antydet at jeg’et er i
besittelse av forsvarsmekanismer som tilsier
noen grad av autonomi vis­a­vis impulser fra
det underbevisste. Betegnende nok ble slike
sekvenser av Freuds opprinnelige forfatterskap
grepet fatt i og videreutviklet. I denne sammen­
hengen kan det særlig vises til datteren Anna
Freuds (1895– 1982) Jeg’et og forsvarsmekanismene fra 1936 som grunnleggende for
ego­psykologien. (Senere flyktet Anna med sin
far til London, og ble der en sentral skikkelse i
den psykoanalytiske bevegelsen).
Selv om retningen i liten grad kom til å gi nye
bidrag til den teoretiske forståelsen av
suicidalitet, har egopsykologien medvirket til et
mer positivt terapeutisk perspektiv på suicid­
forebygging. Mennesket har reelle muligheter
for å beskytte seg mot “the aggressive drive”
og andre destruktive impulser. Eksempelvis
kan aggresjon og skyld gis utløp i samtale
(verbalisering), eventuelt ved fysisk eller
kreativ aktivitet (sublimering). Deprimerte med
psykosenære forestillinger om gjenforening
med avdøde kan profittere på den realitets­
orienteringen som følger av terapi (“separation
from negative object representations”
(Blancks, 1974, s. 274)).
Objektrelasjonsteori og
selvpsykologi
Generelt sett har objektrelasjonsteorien sitt
opphav i den delen av Freuds forfatterskap
som vektlegger at psykisk helse er relatert til
stabile intrapsykiske objektrepresentasjoner.
Foreldrefigurer er her av stor viktighet. Vel å
merke er objektrelasjonsteorien ingen enhetlig
retning, og sentrale objektrelasjonsteoretikere
har også hatt ulik suicidforståelse.
Den tysk­amerikanske psykiateren Edith
Jacobson (1897–1978) tenderer i verket The
Self and the Object World mot å se suicid og
selvdestruktivitet som uttrykk for en såkalt
preødipal utviklingsforstyrrelse. Hun eksempli­
fiserer med å vise til suicidale pasienter som i
barndommen har hatt utilstrekkelige og
inkompetente foreldre, og som derfor ikke har
fått anledning til å utvikle stabile objektrepre­
sentasjoner. Overjeg’et har på den måten også
i voksen alder hatt en umoden karakter
(“preoedipal superego forerunners” (Jacobson,
1964, s. 211)).
Mens Jacobson i samme verk omtaler Freuds
teori om dødsdriften som “rather speculative”,
var nettopp “the death instinct” basalt i den
objektrelasjonsteoretiske tradisjonen som
bygger på Melanie Kleins arbeider, og som
særlig har gjort seg gjeldende i Storbritannia.
En moderne “kleinianer” som den polskfødte,
britiske analytikeren Hanna Segal (1918–)
betegner dødsdriften som “a clinical useful
concept”, som anskueliggjør at pasienter kan
alternere mellom utadrettet aggresjon og
selvdestruktivitet. I en terapeutisk relasjon kan
pasienter tidvis projisere dødsdrift og
aggresjon inn i terapeuten. Andre ganger kan
det motsatte forekomme, ved at pasienten
projiserer “life instincts”, og tillegger tera­
peuten alt ansvar for at suicid ikke skal skje
(Segal, 1997).
Selvpsykologien, som i løpet av 1970­tallet sto
fram som en egen psykoterapeutisk retning i
USA, hadde også som grunnleggende postulat
at mennesket ikke primært søker drifttilfreds­
stillelse. Dette var kontrært til hva Freud
hadde hevdet.
Som britiske objektrelasjonsteoretikere før
ham, vektla også den østerriksk­amerikanske
psykiateren Heinz Kohut (1913–81) at psykisk
helse er relatert til et sammenhengende selv,
som inneholder stabile interne objekter
(selv­objekter). Selvfølelsen beror også i
voksen alder på bekreftelse og anerkjennelse
fra andre, det som har vært kalt normale
narsissistiske behov. Mennesket er sårbart i
situasjoner der det søker bekreftelse ved å stå
fram for andre, situasjoner som kan gi positiv
anerkjennelse, men også nederlag og
ydmykelse, skam. Sistnevnte kan ha selv­
destruktivitet og suicid som følge.
forts. neste side
13
Fenomenet skam nevnes bare sporadisk i
Freuds forfatterskap. Derimot er skam et
sentralt begrep i selvpsykologien, og er
kvalitativt forskjellig fra den skyldfølelsen som
oppstår når mennesket er konflikt med sin
egen moralinstans (overjeg). Og mens Freud
anså hovedpersonenes suicid i Ibsens
Rosmersholm som relatert til skyldfølelse,
tolker en nyere norsk studie Nagels suicid i
Hamsuns Mysterier som uttrykk for “et ønske
om å utrydde den uutholdelige følelsen av
ydmykelse og ubeskrivelig skam som kommer
med den endelige erkjennelsen av et altomfat­
tende nederlag” (Freud, 1916/1990; Karterud
& Schlüter, 2002).
Selvpsykologisk tradisjon har vist til at
moderne krav til selvrealisering og omstillings­
evne lett kan ha til følge at mennesker
opplever motgang på den sosiale arena. Den
klassisk freudianske fokuseringen på “det
skyldige menneske” synes ikke så aktuell
lenger, tvert om er “vår tids menneske” mer
å forstå som identitetsløst eller disponert for
skam (Cushman, 1995).
Moderne teoretikere innen
psykodynamisk tradisjon
Dagens teoretikere synes i stor grad å
syntetisere og videreutvikle retningene som er
skissert ovenfor. Dessuten har man måttet
forholde seg til nyere empirisk viten. Termen
“psykoanalytisk” er for en stor del erstattet
med den mer inkluderende betegnelsen
”psykodynamisk”. Noen eksempler fra
1990­ og 2000­tallet skal nevnes:
Psykiateren Robert Hale ved The Tavi­ stock
Clinic i Storbritannia har gjennomført et stort
antall dybdeintervjuer med pasienter som har
gjort suicidforsøk, og hevder at “a suicidal
fantasy” har vært til stede hos de fleste i lang
tid forut. Disse fantasiene har varierende
bevissthetsgrad, og kan ha ulik karakter.
“The merging fantasy” er allerede nevnt. I
tillegg beskriver Hale “a revenge fantasy”
overfor pårørende eller andre, og ”a fantasy of
self­punishment” overfor seg selv. Videre
forekommer “a dicing with death fantasy”,
14
der den selvmordstruede lar tilfeldigheter eller
“skjebnen” avgjøre hvorvidt et suicidforsøk
fører til døden.
Det er verdt å merke seg at Hale (2008)
viderefører Freuds postulat om at aggresjonen
“vendes innover” ved å vise til kasuistikker der
suicidale har ansett sin egen kropp som et
“ondt objekt” som må destrueres. Dette
omtaler han som “the assassination fantasy”.
Den amerikanske psykiateren Otto Kernberg
(1926–) er et sentralt navn i psykodynamisk
tradisjon av i dag, men lar seg umiddelbart ikke
plassere i noen skoleretning, selv om forfatter­
skapet viser at han er inspirert av kleiniansk
tenkning og egopsykologi. I et foredrag på
Aker sykehus, avdeling Gaustad i 2001 hevdet
Kernberg følgende modeller som de mest
relevante når det gjelder moderne psyko­
dynamisk forståelse av suicidalitet (personlig
opptegnelse: Oslo 4. september 2001/
Tjelflaat, 2006):
– ønske om å drepe sitt “onde selv”, relatert til
en ubevisst skyldfølelse
– identifisering med en sadistisk impuls, og
ønske om å straffe gjenlevende
– skyldfølelse relatert til “unconscious sexual
excitement” hos overgrepsutsatte
– et narsissistisk behov for å være hevet over
(“superior to”) terapeut
– “affective relief”, også ved parasuicid
I likhet med andre psykodynamikere eksempli­
fiserer Kernberg hvordan en subtil ”maktkamp”
kan finne sted i møtet mellom en terapeut og
en suicidal pasient. Videre poengterer han som
vist at suicidalitet kan ha sammenheng med
gjennomgåtte overgrep. Freud hadde ansett
seksuelle overgrep mot barn som et sporadisk
fenomen, og ikke vektlagt dette som etiologisk
faktor for psykopatologi. De siste tiårene har
imidlertid tilført økt viten om at overgrep mot
barn og unge har et langt større omfang enn
man tidligere trodde. Mennesker som har vært
utsatt for fysiske og seksuelle overgrep, vil i
utgangspunktet ha tendens til fragmentering
av selvet og distansert kroppsoppfattelse, og
det finnes empirisk belegg for at suicidrisiko er
økt for dem som har opplevd denne typen
traumer (Ystgaard, 1999).
Innlegg
Generelt sett synes moderne teoretikere mer å
lytte til den vitenskapsteoretiske kritikken som
tilsier at psykodynamiske retninger tenderer
mot å generalisere en forståelse som kan ha
gyldighet i et enkelttilfelle. Iallfall er dette den
britiske psykodynamikeren Peter Fonagy
advarer mot, når han i Psychoanalytic Understanding of Violence and Suicide omtaler “the
false epistemic move of over­generalisation”:
“We all know that understanding a case is not
the same as understanding a more general
clinical problem” (Fonagy, 1999, s. 161).
En suicidologi for vår tid?
Mye kan sies om dr. Sigmund Freud fra
Berggasse i Wien, men noen brobygger var
han ikke. Freud hevdet jevnt over at hans egne
teorier hadde universell riktighet, og synes i
svært liten grad å ha hatt evne til å se disse
som mulig komplementære til annen teori­
dannelse. Dissens fra hans grunnsetninger
førte i alminnelighet til personlig brudd.
Det suicidologiske fagfelt har hatt en omfatt­
ende utvikling siden Freuds tid. Psykoanalysen
er ikke lenger enerådende som psykologisk
forklaringsmodell. Eksempelvis har kognitive
tradisjoner siste tiår fått en mer fremtredende
plass. (I parentes kan det bemerkes at den
kognitivt pregede “escape theory” har en del
likhetspunkter med Freuds modell, ved at den
ser suicid som relatert til selv­ bebreidelse,
men i større grad fokuserer på de rigide
tankemønstrene som da kan opptre
(Baumeister, 1990)). I tillegg har den volumi­
nøse kvantitative forskningen innen suicidologi
også bidratt til en øket psykologisk forståelse.
Allerede den franske sosiologen Émile
Durkheim (1858– 1917) påviste i verket Le
Suicide at omsorg for barn synes å ha en
selvmordsforebyggende effekt. Slike aspekter
berøres sjelden av Freud med sitt fokus på
aggresjon og destruktivitet.
I hvilken grad er Freuds teoridannelse fortsatt
relevant i suicidologisk sammenheng? Eller er,
som det ofte populært sies, Freud “død” også
på dette feltet?
Det er her av interesse å vise til den sveitsiske
psykiateren Ludwigs Binswangers (1881–
1966) kritikk av Freuds modell. Binswanger
nevnes ofte i Freud­biografier som et sjeldent
eksempel på at Freud var i stand til å opprett­
holde en relasjon til en kollega som i vesentlig
grad hadde synspunkter som avvek fra hans
egne. I sitt forfatterskap viser Bin­ swanger at
han har mottatt impulser fra Freud, men i
større grad fra Martin Heidegger (1889–1976)
og andre filosofer innen fenomenologisk
tradisjon.
I kasuistikken Der Fall Ellen West beskriver
Binswanger en kvinne som suici­ derte 33 år
gammel. Som Freud ser også Binswanger
ubevisste prosesser som med­ virkende til at
en suicidal prosess oppsto. I langt større grad
anser han likevel suicidet som relatert til
pasientens individuelle forhistorie, herunder de
bevisste idealene hun hadde satt for sitt liv.
Ellen West hadde hatt svært høye forvent­
ninger til seg selv, men kom i egne øyne til å
mis­ lykkes. Binswanger forsøker i liten grad å
forstå suicidet i lys av freudianske termer som
“overjeg”, “id” eller ”karaktertype”, men synes
å ha som prosjekt å rekon­ struere pasientens
egen opplevelse og situasjon. Ellen Wests
suicid var ifølge Binswanger basalt sett relatert
til et sammenbrudd av hennes eksistensielle
idealer (“Zusammenbruch ihres existenziellen
Ideals” (Binswanger, 1944/1994, s. 194)).
Indirekte kan Binswangers tekst leses som en
kritikk av Freuds og samtidige psykoanalytik­
eres tendens til ”å tilstivne” i en dogmatisme
preget av generaliseringer.
Historisk sett hadde Freud en ny og unik innfalls­
vinkel til suicidalproblematikk. Suicid ble hos
Freud ikke vurdert “utenfra” som et etisk
fenomen, noe klassiske filosofer som Kant
tenderer mot å gjøre. Heller ikke ble suicidali­
tet utelukkende betraktet som en bestanddel
av en klinisk entitet, så som depresjon (noe
som fortsatt gjøres i den moderne diagnose­
manualen ICD­10). Tilsvarende Binswangers
kasuistikk innebar Freuds opprinnelige
tilnærming et forsøk på å se suicidalitet slik
den oppleves av den selvmordstruede selv.
Sykehistorien om “den homoseksuelle unge
forts. neste side
15
kvinnen” er et av flere eksempler på dette.
Etter artikkelforfatterens mening er det på
dette området – psykoanalyse forstått som
fenomenologi – at Freuds modell fortsatt har
relevans. Suicidologisk forskning og forståelse
bør ikke bare fokusere på tall og statistikker,
men også ha som målsetting å rekonstruere
verden slik den kan oppleves av mennesker
som er selvmordstruede.
På den måten kan Freud også i dag tilføre
suicidologien et viktig perspektiv. Slik vil man
kunne se langt, kanskje lenger enn det legen
fra Berggasse i Wien en gang gjorde.
Referanser
Baumeister, Roy. (1990). Suicide as escape from self.
Psychological Review, 97, 1, 90­113.
Bernheimer, Charles. (1985). (red.) In Dora’s case.
Freud-hysteria-feminism. NY: Columbia University
Press.
Binswanger, Ludwig. (1994). Der Fall Ellen West. I:
Ausgewählte Werke, 4: 73­209. (Engelsk over­ set­
telse: The Case of Ellen West. I: R May. Existence.
NY: Basic Books, 1958). (Utkom første gang i 1944)
Blanck, Gertrude & Blanck, Robin. (1974). Ego
psychology: Theory and practise. NY: Columbia
University Press.
Cushman, Peter. (1995). Constructing the self,
constructing America. A cultural history of psychotherapy. New York: Addison­Wesley.
Ellenberger, Henri. (1970). The discovery of the
unconscious. NY: Basic Books.
Eysenck, Hans J. (1953). What is wrong with
psychoanalysis? I: The uses and abuses of psychology. UK: Penguin Books.
Fonagy, Peter. (1999). Final remarks. I: Rosine Jozef
Perelberg (red.) Psychoanalytic understanding of
violence and suicide. London: Routledge.
Freud, Sigmund. (1982). The psychopathology of
everyday life. UK: The Penguin Freud Library, volume
5. (Utkom første gang i 1901)
16
Freud, Sigmund. (1984). Formulations on the two
principles in mental functioning. UK: The Penguin
Freud Library, volume 11. (Utkom første gang i 1911)
Freud, Sigmund. (1990). Some character-types met
with in psychoanalytic work. UK: The Penguin Freud
Library, volume 14. (Utkom første gang i 1916)
Freud, Sigmund. (1984). Mourning and melan- cholia.
UK: The Penguin Freud Library, volume 11. (Utkom
første gang i 1917)
Freud, Sigmund. (1984). The psychogenesis of a case
of homosexuality in a woman. UK: The Penguin Freud
Library, volume 9. (Utkom første gang i 1920)
Hale, Robert. (2008). Psychoanalysis and suicide:
process and typology. I: Stephen Briggs (red.)
Relating to self-harm and suicide. Psychoanalytic
perspectives on practice, theory and prevention.
London: Routledge.
Jacobson, Edith. (1964). The self and the object
world. NY: International Universities Press.
Karterud, Sigmund & Schlüter, Christian. (2002).
Selvets mysterier. Oslo: Pax forlag.
Kittang, Atle. (1997). Sigmund Freud. Oslo:
Gyldendal.
Lacan, Jacques. (1985). Det symbolske. Oslo:
Gyldendal. (Utkom første gang i 1966)
Litman, Robert. (1996). Sigmund Freud on suicide. I:
John T. Maltsberger (red.): Essential papers on
suicide. NY: New York University Press.
Segal, Hanna. (1997). On the clinical usefulness of
the concept of the death instinct. I: New library of
psychoanalysis, Vol. 27. London: Routledge.
Shapiro, Jeremy. (1987). Translator’s note. I: Jürgen
Habermas. Knowledge & human interests. Cambridge:
Polity Press.
Tjelflaat, Unn. (2006). Selvmord og borderline
personlighetsforstyrrelser. Suicidologi 1, 11, 12.
Ystgaard, Mette. (1999). Familien og selvmordsatferd - noen hovedtrekk fra forskningen. Suicidologi,
4 (2), 7­9.
Innlegg
nord-norsK PsYKoTeraPiforUm,
noen sUPPlerende BemerKninGer.
av alderspensjonist Christian Fangel.
Mine gratulasjoner til Stig Olaussen for hans
artikkel i Instituttets Informasjonsbulletin nr. 1,
2011! Jeg syns imidlertid det er på sin plass å
komme med noen supplerende bemerkninger.
Det vil kanskje kunne oppfattes som selvhevd­
ende men det får stå sin prøve.
I 1973 kom det et brev til Institutt for Psyko­
terapi fra overlege Egil Bjarnar ved Åsgård
Sykehus i Tromsø. På den tiden var jeg bestyrer
av Instituttet, så sekretæren fremla brevet for
meg. Etter å ha lest det og merket meg
innholdet lot jeg brevet ligge et par dager.
I brevet ble det gjort klart at det ved Åsgård
Sykehus var nyopprettet en spesiallegestilling
for godkjent veileder i psykoterapi. Overlege
Bjarnar ba instituttbestyreren gjøre dette kjent
blant Instituttets medlemmer og videre­
gående kandidater.
Jeg var selv interessert i å søke stillingen. Men
en flytting fra Oslo til Tromsø med stor familie
og fuglehund krevde grundige familiedrøftelser.
Etter disse skrev jeg så tilbake til overlege
Bjarnar at brevet var mottatt, men at det var
overlatt til styrets formann for videre behand­
ling fordi jeg betraktet meg som inhabil idet jeg
selv aktet å søke stillingen.
Jeg tiltrådte som spesiallege og psykoterapi­
veileder ved Åsgård Sykehus 1. mai 1974.
Med psykoterapi mente man dengang psyko­
dynamisk psykoterapi. Veilederkompetanse
forutsatte godkjenning som spesialist i psykiatri,
fullstendig utdannelse ved Institutt for Psyko­
terapi eller Psykoanalytisk Institutt, samt den
ekstra pedagogiske utdanningen som var
knyttet til veilederkompetansen. (For min egen
del var jeg dertil godkjent som spesialist i
Barne­ og Ungdomspsykiatri, – noe som kom til
nytte både i Kirkenes, Tromsø og Bodø.) Etter
at veiledning i psykoterapi ble en obligatorisk
del av psykiaterutdannelsen, og man i Nord­
Norge ikke hadde noen godkjent psyko­
terapiveileder, måtte folk i psykiatrisk
spesialisering søke ut av landsdelen for å få slik
veiledning. Det var da særlig Trondheim, Bergen
og Oslo som var aktuelle. Etter at det kom
godkjent psykoterapiveileder i fast stilling i
Tromsø ble således landsdelen ”selvhjulpen”
hva angikk utdanning til spesialist i psykiatri.
Svært mye av min arbeidstid gikk med til
individuell psykoterapiveiledning, samt til å drive
innføringsseminarer i psykoterapi for leger og
psykologer som var i spesialistutdanning for å
bli psykiatere eller kliniske psykologer.
forts. neste side
17
Nært samarbeide med det psykiatriske,
psykologiske og Barne­ og Ungdoms­
psykiatriske miljøet i Bodø ble etablert fra ca.
1977/78. Dette utviklet seg slik at jeg etter­
hvert ble deltidsansatt som spesiallege og
psykoterapiveileder ved Rønvik Sykehus,
regelmessig tilreisende med overnattinger, men
bosatt i Tromsø. Også i Bodø ble individuell
psykoterapiveiledning og psykoterapiseminarer
en vesentlig del av mitt arbeide.
Jeg sa opp min stilling på Åsgård Sykehus ca.
1980. Dette hadde sammenheng med utviklin­
gen på sykehuset, men det er en annen historie.
Det ga meg anledning til å intensivere arbeidet i
Bodø.
Psykodynamisk teori og tenkning ble imidlertid
gjennom alle årene fra 1974 til 1986 også
presentert for medisinerstudentene ved
Univertsitetet i Tromsø, ved at jeg i disse årene
var en av hovedlærerne i psykiatri for
medisinerstudentene.
18
Psykodynamisk psykoterapi hadde således vært
representert og presentert i Nord­Norge i
ganske betydelig grad i en årrekke fra 1974.
Stig Olaussen skriver i sin artikkel:
”Da psykiater Tore Sørlie kom til Tromsø på
slutten av 80­tallet var den systemiske tradisjo­
nen den dominerende terapiretningen i
Nord­Norge.”
Dette er trolig korrekt. Etter mitt syn har det
primært å gjøre med utviklingen ved
Universitetet i Tromsø, og de personer som var
fremtredende der. Men også det er en annen
historie.
Selv flyttet jeg fra landsdelen i 1986.
Litteratur
Bokanmeldelse
jUrGen reeder: deT TYsTade samTaleT
v/ Harald Stockman
I 2010 kom det ut en bok i Sverige med tittelen
Det tystade samtalet. Den er skrevet av
Jurgen Reeder og handler om en del av det som
har skjedd på psykoterapiens og psykiatriens
områder særlig de siste 15­20 årene. Den tar
for seg noen av de viktigste trekkene ved
utviklingen internasjonalt, men særlig utviklin­
gen i Sverige når det gjelder den psykoanaly­
tiske psykoterapiens og psykoanalysens vilkår
nå for tiden.
Forfatteren gir en grundig og veldokumentert
skildring av hvordan store deler av det psyki­
atriske akademiske miljøet, sammen med et
stadig mer kontrollerende og granskende
samfunnssystem holder på å skyve den psyko­
analytiske psykoterapien ut av psykiatrien.
Selv om situasjonen i Sverige er noe annerledes
enn i Norge, er det imidlertid mye som er
slående likt. Boken er derfor etter min mening
svært relevant også for oss.
Jeg vil nevne noen få av de temaene som
forfatteren har tatt for seg som også synes
særlig viktige for oss i Norge.
Dette gjelder f.eks. beskrivelsen og analysen av
det diagnosesystem som skal brukes i psykia­
trien (DSM I­IV) sammen med kravene om
evidensbasert medisin og randomiserte
kontrollerte undersøkelser. Med dette blir klinisk
erfaring og mye forskning, særlig forskning på
psykodynamisk psykoterapi, presset ut som
irrelevante (ikke metodisk holdbare). Kravene
nå går også langt i å avgrense psykiatrisk
sykdom (disorder) som forstyrrelse i sentralner­
vesystemet, mens livsproblemer, forstyrrelser i
relasjon til andre mennesker, ikke hører med til
psykiatriens område.
Personlighetsforstyrrelsene er dermed kanskje
på vei ut som diagnose. Det må da f.eks.
depresjon og/eller angst til dersom det skal
kunne regnes som sykdom. Her kan særlig
amerikanske forsikringsselskaper ha ønsket å
begrense sitt ansvarsområde og sine utgifter,
og ha søkt å påvirke diagnosesystemet.
Legemiddelfirmaer har arbeidet på tradisjonell
måte etter den medisinske modellen med
forskning og reklame for forskjellige medika­
menter, selv om mye er uklart når det gjelder
den fysiologiske virkningen av medikamentene.
Det viktigste har vel ofte vært at medikament­
ene skulle virke raskt og effektivt. Man legger
opp til behandlingsformer som kognitiv­ og
atferdsterapi som er relativt kortvarige og hvor
en har fulgt opp de forskningskrav som er nevnt
tidligere og som dermed gjør metodene
akseptable.
Reeder klargjør de metodiske problemene med
forskning på vanlige pasientpopulasjoner (med
mye kompleksitetsproblematikk), nemlig at en
opererer med krav til vitenskapelighet som ikke
passer for store deler av psykiatriens pasient­
populasjon. Dette er en uhyre viktig problemstil­
ling som må diskuteres også her i Norge.
I Sverige har utdannelsen av legitimerte
psykoterapeuter foregått i forskjellige faglige
miljøer med ulike faglige retninger. Disse
utdanningene har blitt kvalitetsvurdert av
Høgskoleverket. Resultatet av denne vurderin­
gen ble at 6 av utdanningene ble fratatt sin
eksamensrett, og alle disse var psykodynamisk
innrettet.
Reeder har undersøkt og dokumentert grundig
hva som lå til grunn for dette. Det viste seg at
Høgskoleverket la til grunn at de som skulle
drive slik utdanning skulle arbeide etter
høgskole/universitetsstandarder, dvs. at
utdanningen skulle ha et akademisk preg. Dette
betyr at den kliniske, praktiske treningen og
skoleringen nærmest ble utradert.
Kvalitativt har derfor denne utdanningen blitt
dårligere i forhold til målet som er å utdanne
forts. neste side
19
psykoterapeuter. Det humanistiske elementet
har blitt svekket.
stoffet kan ikke ytes rettferdighet i en kort
bokanmeldelse. Så les boken!
Denne utviklingen i Sverige er virkelig noe å ta
lærdom av for oss. I Norge forbereder jo
myndighetene nå en evaluering av psykotera­
peututdanningene i vårt land.
Evalueringsoppgavene er satt bort til en
utenforstående organisasjon, og vi vet vel
forholdsvis lite om denne organisasjonen,
personene som arbeider der, og hva slags
retningslinjer de har fått å arbeide etter - her
gjelder det at vi er våkne.
Boken er jo også et kampskrift mot de krefter,
samfunnssystemer og grupperinger som holder
på å utrydde den psykodynamiske psykotera­
pien. Det tystade samtalet handler ikke bare
om samtalen i psykoterapirommet, men også
om å opprettholde og forsvare samtalen og den
demokratiske debatt i samfunnet, slik at ikke
humanismen undermineres og ødelegges i
rasjonalitetens navn.
Siste del av boken består av noen politiske
refleksjoner. Reeder peker her på det voksende
antall kontrolltiltak både i det offentlige og i det
private, videre granskningskulturen som også
har vokst, krav om dokumentasjon, rapporte­
ring, vurderinger, kvalitetssikring osv. Hvor mye
koster dette av tid og krefter, og hvor mye
tapper det av menneskers kreativitet? Han spør
også hvorfor dette har vokst slik i omfang de
senere årene. Spørsmålene og svarene hans er
interessante, og vi burde gi oss mulighet for å
diskutere dem.
Det tystade samtalet er på bare 205 sider,
men ikke desto mindre er det en meget grundig,
nyansert, og innholdsrik bok. Det rikholdige
20
Om forfatteren
Jurgen Reeder er docent i pedagogikk, leg.
psykolog, leg. psykoterapeut samt psyko­
analytiker. Medlem av Svenska psykoanalytiska
selskapet (IPA). Har drevet privat praksis siden
1979.
Det tystade samtalet av Jurgen Reeder
er fra Norstedts Forlag www.norstedts.se
ISBN 978-91-1-302645-9
Vi oppfordrer til innkjøp av denne boken som
stimulans til videre diskusjon blant
medlemmene.
Referater
Innlegg
referaT fra GeneralforsamlinGen
insTiTUTT for PsYKoTeraPi 16 mars 2011
Det var 32 personer til stede.
1.
Bernt Halvard Sleire ble valgt til møteleder. Jan Ole Røvik ble valgt til referent,
Gjermund Tveito og Anniken Olsen ble valgt til å undertegne protokollen.
2.
Dagsorden ble godkjent.
3.
Årsberetning for 2010 ble gjennomgått.
Avdøde medlem i 2010, Petter Jørgensen, ble minnet med ett minutts stillhet.
Det var kommentarer til følgende punkter i årsberetningen:
Innledningen
Gjermund Tveito syns det bør stå at medlemskontingenten er med å finansiere
medlemsaktivitetene.
5. Undervisningsvirksomhet
Egil Hundevadt etterspurte om det var slutt på weekendseminarer. Undervisningsleder
bekreftet dette, men at ordningen evalueres fortløpende.
6. Styret. Fordeling av fondsmidler.
Spørsmål fra Gjermund Tveito om at midler til publisering vil bli innvilget om den økonomiske
situasjonen tillater det. Administrativ leder redegjorde for at denne formuleringen bygger på en
misforståelse av statuttene for Fondet. Utdeling av fondsmidler kan skje fra avsatte midler fra
tidligere år og er ikke avhengig av at det er satt av midler inneværende år.
Utnevning av æresmedlem psykolog Kari Holm
Kari Holm fikk overrakt sitt æresmedlemskap ved en høytidelighet med diplom og blomster
utført av styreleder Astri Nøkleby Heiberg. Kari Holm holdt en tale hvor hun beskrev starten
på hennes virksomhet ved Instituttet.
9. Utvalg for etterutdanning
Utvalget fikk takk for god innsats fra salen med applaus.
12. Bulletinen
Bulletinen fikk skryt for ny drakt og godt stoff.
14. De regionale gruppene
Spørsmål fra Gjermund Tveito om stiftelsesform på lokalgruppene. Instituttet bevilger penge
støtte til arrangementer, for øvrig fungerer gruppene som selvstendige arrangører.
15. Internasjonale organisasjoner
Agnar Berle, generalsekretær i IFPS, informerte om virksomheten i IFPS. Det var et vellykket
forum i Aten i oktober. Det jobbes med tiltak for å møte en anstrengt økonomi i organisasjon­
nen. Deres tidsskrift gjøres elektronisk. Berle fikk applaus for god innsats som general­
sekretær i IFPS.
forts. neste side
21
Harald Stockmann redegjorde for EFPP, nye representanter der er Gro Kvittingen og
administrativ leder. Inger Anita Brynestad informerte om stor aktivitet i voksenseksjonen, at
tidligere representant Eva Wold hadde ansvar for en rapportside hvor man oppdateres på
medlemslandenes aktivitet.
16. Samarbeid med Helsedirektoratet
Egil Hundevadt hadde spørsmål om den forestående evalueringen av Instituttet. Han minnet
om at det i hans tid som leder var vesentlig å ha kontakt innad i direktoratet.
19. Psykodynamisk fordypningsprogram for psykologer.
Det ble kommentert at dette er en god inntektskilde og rekrutteringsarena for instituttetene.
20. Samarbeid med psykologforeningen.
Spesialistkurset har bedret dialogen med psykologforeningen, som også styrkes gjennom
samarbeid i det psykodynamiske fordypningsprogrammet.
Vedtak: Årsberetningen for 2010 er godkjent, med tillegg av Gjermund Tveitos kommentar
om innledningen.
4.
Årsberetning for 2010 for Etikkutvalget.
Vedtak: Årsberetningen godkjent.
Administrativ leder oppfordret medlemmene til å fremme saker for å bidra til etikkdebatt.
5.
Regnskap for 2010 og revisjonsberetning.
Det ble påpekt at medlemmene finansierer kandidatutdanningen ved å dekke underskuddet på
denne. Ellers er det god økonomi. En person har donert kr 1 250 000.­ til forskning på
psykoterapi, beløpet inngår i nåværende fond og underlegges fondets retningslinjer.
Vedtak: Regnskap og revisjonsberetning 2010 godkjennes. Samme revisor brukes til neste år.
6.
Budsjettforslag for 2010
Vedtak: Budsjettforslag 2010 godkjennes.
7.
Vedtektsendring på punkt 5.4.1 Valgkomité
Vedtak: Valgkomiteen består av tre medlemmer og ett varamedlem som velges av
Generalforsamlingen osv.
8.
Valg
Valgkomiteens innstilling ble vedtatt. Rune Johansen velges som ny styreleder. Marianne
Opaas velges som nytt styremedlem og Niels Evensen som nytt varamedlem. Astrid Nøklebye
Heiberg ble takket for god innsats som styreleder gjennom fire år.
Generalforsamlingen avsluttet kl 20.30
22
Referater
Innlegg
referaT fra faGmØTe 13.4.11
med randi UlBerG
Annikken Olsen
Gender differences in response
to transference interpretations in
dynamic psychotherapy.
Randi Ulberg har skrevet en doktoravhandling
med tittel Gender differences in response to
transference interpretations in dynamic
psychotherapy, fra 2010. 13.april var hun på
fagmøte på Instituttet og fortalte om studien
hennes arbeid er en del av og om hovedfunnene
i en av de fire artiklene hun er hovedforfatter
på, belyst med klinisk eksempel. Til slutt nevnte
hun kort helt ferske data fra studien.
Hovedstudien heter FEST, First Experimental
Study of transference­interpretations. Hoved­
målet med denne studien er å undersøke
langtidseffekt av overføringstolkninger i
subgrupper av pasienter med høy og lav såkalt
Quality of Object Relations (QOR). QOR er,
meget summarisk, et mål på relasjonell
fungering. Studien har vært ledet av professor
Per Høglænd, og flere andre medlemmer av
instituttet har også vært deltakere. Den har
høstet internasjonal oppmerksomhet og bidratt
til at man har kunnet dokumentere og kommuni­
sere, ikke minst overfor myndigheter, at
psykodynamisk orientert psykoterapi er
virksomt.
Pasientene i studien gikk i ukentlig terapi hos
svært kvalifiserte og erfarne terapeuter. Antall
timer var i underkant av 40 og effekt ble målt
ved avslutning og etter 3 år.
Randi Ulbergs funn er, kort oppsummert,
knyttet til ulik respons/effekt av overførings­
tolkninger/­arbeid hos kvinner og menn i
enkelte subgrupper av pasientene. Man
snakker i studien om overføringsarbeid definert
i 5 kategorier av intervensjoner, fra påpekning
og vektlegging av pasientens reaksjoner i
situasjonen her og nå – til tolkning av reaksjon­
ene i klassisk forstand.
Et hovedfunn i hovedstudien er at man generelt
ikke finner forskjell i effekt av overføringsarbeid
i undergruppene av pasienter med hhv høy og
lav QOR. Man finner imidlertid signifikant
positiv effekt hos alle. Forskjeller oppstår når
man introduserer kjønn som tilleggsfaktor, og
det som trer frem er at en undergruppe av
kvinner med lav QOR, dvs med relasjonsproble­
matikk, responderer signifikant bedre på
overføringsarbeid enn kvinner med høyere/
bedre relasjonell fungering. Det motsatte finner
man hos menn; dvs at menn med høy QOR /
god relasjonell fungering responderer bedre enn
menn med lav QOR/dårligere relasjonell
fungering. Hvordan disse funnene skal forstås
og tolkes, er et annet og mer komplisert
spørsmål. Funnene må også repliseres i andre
studier for å kunne vurderes som reliable.
Man kan også til studier av denne typen
diskutere gyldighet i forhold til teori og klinisk
virksomhet slik vi har lært den og kjenner den.
Randi Ulberg formidler da også at et prosjekt
som dette jo ikke kan måle hverken objektrela­
sjoner eller prosesser i det ubevisste, og at det
derfor har åpenbare begrensninger i forhold til
teorien, som har en mye lengre historie og
derfor ligger langt foran og på en annen måte er
nær den kliniske virksomheten. Hun løfter
imidlertid frem at studier som dette bidrar til at
psykodynamisk psykoterapi og effekten av den
kan bringes til et format og ut i fora hvor det
kan formidles og diskuteres på en annen måte
enn det tradisjonelt har vært gjort. Dette kan
betraktes som en verdi i seg selv, og være
svært avgjørende, ikke minst overfor myndig­
heter og publikum i tider hvor dokumentert
effekt synes spille en større rolle og hvor det å
formidle sitt budskap til større grupper er
viktigere enn noen sinne.
Vi takker Randi Ulberg for et godt innlegg, klart
og ryddig framført, og et godt bidrag til en
fruktbar refleksjon og samtale etterpå.
23
UTValG for eTTerUTdanninG
INVITASJON TIL FAGMØTER OG SEMINARER
Vi minner om kalenderen på instituttets hjemmeside
w w w. i n s t p s y k . n o
Der finner dere invitasjoner til møtene og omtaler av disse. Samtidig gjør vi oppmerksom
på at møter og seminarer i tillegg vil bli sendt ut per mail noen uker før møtedato.
Møter og seminarer merket med
x
x er åpent for alle kollegaer som er interessert.
Onsdag 24. august kl 19.00
Bjørn Urdal
Han er psykolog og medlem av vårt institutt, og vil fortelle om sine erfaringer og møter med
kolleger gjennom et langt og rikholdig yrkesliv.
Veiledningsseminar 2. og 3. september
Sandra Buechler
Høsten 2008 hadde vi besøk av Sandra Buechler, fakultetsmedlem og læreanalytiker ved William
Alanson White Institute. Flere av oss ble beveget da hun med sitt varme engasjement snakket
om "Depression and Regret In Clinicians and Their Patients". Hun har skrevet bøkene "Clinical
Values ­ Emotions That Guide Psychoanalytic Treatment" (2004) og "Making a Difference in
Patients' Lives" (2008).
Vi har nå gleden av å invitere til 2 nye seminarer med henne:
Veiledningsseminar
Fredag 2. september 2011 kl 16.00-20.00
Radisson Blu Hotel Nydalen
Buechler vil dele sine tanker om supervisjon under tittelen: Nurturing Analytic Skills.
Seminaret er åpent for kandidater og medlemmer ved Institutt for psykoterapi, Norsk
Psykoanalytisk Forening og Norsk Karakteranalytisk Institutt.
Seminaravgift inkl. lett bespisning: 900,­
Veiledningsseminar for medlemmer ved Institutt for psykoterapi
Lørdag 3. september 2011 kl 10.00-15.00
Radisson Blu Hotel Nydalen
Denne dagen blir vårt årlige veilederseminar. Seminaret er åpent kun for medlemmer ved Institutt
for psykoterapi. Sandra Buechler vil veilede på kasuistisk materiale fra psykoterapi og / eller
veiledning. Medlemmer som ønsker å legge fram materiale for veiledning, kan kontakte
[email protected]. Seminaravgift inkl. lett lunsj: 1.000,­.
Påmelding innen 10. august til [email protected].
24
21. september kl 19.00
x Onsdag
Marit Råbu
Brudd- og reparasjonsprosesser i psykoterapi.
Marit Råbu er i avslutningen av arbeidet med sin doktorgrad. Avhendlingen heter ”Relational
development in psychotherapy from beginning to end. Connecting structural and interperonal
aspects”. Arbeidet går ut på kvalitativ prosessforskning, og legger stor vekt på enkeltkasus og
kasus i serier.
19. oktober kl 19.00
x Onsdag
Olaf Rørosgaard
Mentaliseringsbegrepet i fransk psykoanalyse - forsøk på å forstå hvordan mentalt liv oppstår på
bakgrunn av det affektive.
Foredraget vil også komme inn på Fonagy­tradisjonen og forsøke å plassere denne i det utvidete
mentaliseringsbegrepet, slik det er brukt av franske psykoanalytikere som Luquet og Marty. Olaf
Rørosgaard er spesialist i klinisk psykologi med intensiv psykoterapi. Han driver avtalepraksis i
Stavanger og er lærer ved instituttet. Han har også drevet kursvirksomhet i Russland, hvor han
har holdt foredrag om dagens emne.
Lørdagsseminar 12. november kl 10.00-15.00
Tom Eide
Ibsen, etikk og kommunikasjon
Tom Eide, dr. philos. i nordisk litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo (1989), er professor i
litteratur og ledelse ved Diakonhjemmets høgskole. Eide har publisert en rekke artikler og bøker,
blant annet om etikk, kommunikasjon og ledelse. Han har skrevet om Axel Jensens forfatterskap
og publisert flere artikler med utgangspunkt i skuespill av Ibsen. I 2001 gav han ut boken Ibsens
Dialogkunst. Etikk og eksistens i Ibsens Når vi døde vågner. Eide er godt kjent med psykoanaly­
tisk teori, spesielt objektrelasjonsteori.
Seminaret vil dreie seg om etiske problemstillinger i nære relasjoner med utgangspunkt i et av
Henrik Ibsens skuespill. Eide ønsker å engasjere seminardeltakerne i en samtale og har bedt om
at man på forhånd leser Vildanden, gjerne Radioteatrets eller Fjernsynsteatrets versjon, som kan
kjøpes fra www.nrkbutikken.no.
Seminaret er åpent for både medlemmer, kandidater og andre interesserte.
Maks antall deltakere: 25.
Sted: Instituttets lokaler i Nydalen.
Seminaravgift inkl. enkel lunch: 900,­
Påmelding innen 13. oktober til [email protected].
Psykoterapiutvalget i Norsk Psykiatrisk Forening arrangerer det årlige kontaktmøtet for psykote­
rapiveiledere fredag 11. november. Tilreisende veiledere vil dermed kunne få en innholdsrik
weekend i hovedstaden og oppfordres til å melde seg på begge dager!
forts. neste side
25
16.november kl 19.00
x Onsdag
Christian Moltu
Terapeuters indre arbeid og selvregulering i møte med vanskelige terapiprosesser.
Christian Moltu jobber som kst. psykologspesialist i Helse Førde, og er knyttet til Universitet i
Bergen gjennom gruppen for kvalitativ forskning på psykisk helse, ledet av Per­Einar Binder. Han
har disputert for doktorgraden i psykologi med en avhandling om terapeutposisjonen i vanskelige
og låste psykoterapiprosesser. Gjennom en kvalitativ forskningstilnærming har han undersøkt det
indre arbeidet og de utenomterapeutiske behovene som gjør seg gjeldende når psykoterapeuter
står i prosesslåsninger sammen med sine pasienter. Han vil presentere og diskutere funnene fra
denne studien i lys av overføringsbegrepet og konseptet "therapeutic presence" fra den humanis­
tisk­eksistensielle tradisjonen
Julemøte onsdag 7. desember kl 19.00
Jan Olav Gatland
Ola Raknes - psykoterapeuten som ingen kunne målbinde.
Fordedragsholder har skrevet biografien om Ola Raknes. Han er førstebibliotekar ved
Universitetet i Bergen.
KUrs oG Konferanser
4.-8. juli 2011, Istanbul
The 12th European Congress of Psychology
Oslo, 6.-7. september
Psykologikongressen 2011
påmelding til Psykologforeningen
Litauen 30. september – 1. oktober 2011
Nordisk IFPs møte i Kaunas
Under IFPS Forumet i Athen sist oktober diskuterte Jan Johansson fra Terapeia Society, Finland,
Darius Leskauskas fra Kaunas Society for Psychoanalysis, Litauen og Agnar Berle fra Institutt for
Psykoterapi muligheten for å gjenoppvekke en tradisjon som stoppet opp for drøyt 10 år siden.
Den gangen var også den svenske foreningen med, men som i løpet av 2010 fusjonerte med den
svenske IPA foreningen. Men de senere år er også Litauen representert i IFPS etter mange års
innsats fra Institutt for Psykoterapi for å skape et miljø for psykoanalytisk psykoterapi i Kaunas,
Litauen. Dette har vært et prosjekt som startet opp i 1998 med norske lærere og siden 2008 har
foreningen i Kaunas vært fullt og selvstendig medlem av International Federation of
Psychoanalytic Societies (IFPS).
Tema for det nordiske møte: COMINGS AND GOINGS.
Vår profesjon er preget av møter med mennesker som kommer og går med jevne mellomrom.
26
Vi kommer svært nær andre mennesker og møtet med disse gjerne over flere år preger vårt
dagligliv. Vi ønsker å sette søkelyset på hva dette gjør med oss og våre pasienter. Selv har vi jo
også vært i pasientrollen blant annet som en del av vår utdanning. Hvordan er det å møte til en
time og hvordan er det å forlate den. Hvordan er det for oss når en pasient kommer og går og
hvordan opplever vi det at pasienten forlater oss for siste gang, kanskje etter svært mange år?
Og hvordan er det å miste sin psykoterapeut eller analytiker i forbindelse med død eller invalidi­
serende sykdom. Alle menneskers privatliv er også preget av det å komme og gå, og livsrytmen
forandrer seg for alle. Vi kan miste en jobb, vi blir pensjonister, barna flytter ut, vi mister personer
som står oss nær. Hva gjør det med oss på godt og ondt?
Vi håper på stor deltakelse i denne nordiske konferansen, og at medlemmer av Instituttet deltar
aktivt ikke bare i diskusjoner men også med innlegg. Litauen er et fascinerende land og har en
interessant kultur og historie som mange burde gjøre seg mer kjent med. Mange nordmenn har
besøkt hovedstaden Vilnius. Men ikke så mange har besøkt Kaunas som var hovedstad i mellom­
krigstiden. Kaunas er den viktigste byen for høyere utdanning i Litauen.
Det er viktig at vi så snart som mulig får en oversikt over hvem som kan tenke seg å delta og
hvem som ønsker å bidra med innlegg. Henvendelser om dette til Agnar Berle agnar­[email protected]
Detaljert program vil bli sendt ut når vi har oversikt over antall deltakere og innlegg.
De som allerede har meldt sin interesse trenger selvfølgelig ikke svare på denne påminnelse.
Barcelona, Spain, 5th to 8th October 2011
International Congress of Dual Disorders
Addictive Behaviours and other Mental Disorders.
14.-16. oktober 2011, Krakow, Poland.
1st combined conference
organised by EFPP adult section and EFPP child & adolescent section.
Info www.efpp.com
European Psychiatric Association.
19th European Congress of Psychiatry (EPA 2011). Vienna, Austria
SAMARBEIDS-SEMINAR 27.-28. januar 2012
(tidl. Gabbard­ og Fonagyseminar)
Trauma, Depression and Dreams, Neuroscience and Pschotherapy
Med Mark Solms og Marianne Leuzinger-Bohleber
Seminaret er det tredje i rekken av et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Psykiatrisk Forening,
Norsk barne­ og ungdomspsykiatrisk Forening, Norsk Psykologforening, Institutt for Psykoterapi
og Norsk Psykoanalytisk Forening. De to foregående seminarer hadde Glen O. Gabbard, og Peter
Fonagy som hovedforelesere.
En rød tråd gjennom disse seminarene har vært å presentere terapifeltet ut i fra en oppdatert
psykodynamisk og nevrovitenskapelig synsvinkel. På seminaret i januar 2012 vil det være to
hovedforelesere; Mark Solms og Marianne Leuzinger­Bohleber.
forts. neste side
27
Mark Solms er nevropsykolog og psykoanalytiker. Han har sin psykoanalytiske utdannelse fra
London. Han bor og jobber nå i Sør Afrika. Han har skrevet en rekke artikler om samspillet
mellom psykodynamisk teori og nyere nevrovitenskap; under samlebetegnelsen “nevropsykoana­
lyse”. Han har skrevet over 350 artikler og bl.a. kjent for boken The Brain and the Inner World der
han undersøker forholdet mellom psykoanalyse og nevropsykologi. Han har et bredt interessefelt,
og har skrevet en rekke artikler om drøm, REM søvn, bevissthet, psykoanalyse og nevroviten­
skap. Mange av oss hørte ham på IFPS konferanse i Athen sist høst der han bl.a snakket om det
nevrovitenskapelige grunnlag for drøm. Han refererte til spennende nåtidig forskning som
dømmer, og han diskuterte aktuell drømme­forskning i forhold til Freuds tidlige hypoteser om
drøm.
Marianne Luezinger-Bohleber er professor i psykoanalytisk psykologi ved Universitetet i
Kassel og leder for Sigmund Freud Instituttet i Frankfurt. Hun er læreanalytiker i den tyske
psykoanalytiske foreningen og medlem i forskningsledelsen i IPA. Hun har skrevet flere bøker og
en rekke artikler; bl.a. om tidlig utvikling, utviklingsforstyrrelser, identitet og om psykoanalytisk
forskning. Hun vil i sine forelesninger se på nevrovitenskapelige aspekt både ved drøm, depresjon
og traume.
October 8th - 13th, 2012
XVII International Forum of Psychoanalysis Mexico City
seminarVirKsomHeTen
Følgende seminarer med start i januar 2012 blir utlyst i tidsskriftene og
på vår hjemmeside med søknadsfrist 20. september 2011.
Søknadsskjema finnes på hjemmesiden.
• Innføringsseminar i Oslo.
• Videregående seminar i Oslo, utsatt fra H11.
Planlagte seminarer:
Det blir utlyst innføringsseminar og videregående seminar i Oslo hvert semester. Det planlegges
også videregående seminar i Agder og Østfold fra høsten 2012, og Stavanger våren 2013.
28
annen informasjon
UTneVnelse aV nYTT Æresmedlem
Ved insTiTUTT for PsYKoTeraPi
Instituttet har gjennom historien ønsket å hedre
noen få og spesielt betydningsfulle medarbei­
dere med et æresmedlemskap. Den første som
ble gitt en slik posisjon var Gerhard
Chranowsky, som var en svært betydningsfull
veileder og foreleser i Instituttets første år.
I dag er det tre personer som innehar et slikt
æresmedlemskap, nemlig Carola Mann, Egil
Hundevadt og Eivind Haga.
Det har over tid vokst frem et klart ønske hos
mange om at en av de mest sentrale og
betydningsfulle personer i Instituttets historie,
psykolog og psykoanalytiker Kari K Holm, burde
tildeles et slikt medlemskap.Vi hitsetter deler av
den begrunnelse for innstillingen som ble levert
fra sentrale medlemmer ved Instituttet:
Kari K. Holm har nedlagt et meget omfat­
tende og svært viktig arbeid for Instituttet. Hun
har hatt en rekke tillitsverv og arbeidet med en
mengde oppgaver i vår organisasjon. Allerede i
1974 ble hun kandidatmedlem av Styret, i 1979
ble hun arbeidende styreformann og fra 1987
daglig leder for Instituttet sammen med
psykiater Egil Hundevadt. Hun fortsatte som
dette til 1995. Dette innebærer at hun satt i den
daglige ledelse i 16 år med all den arbeidsbyrde
og alt det ansvar som dette medfører.
Hun har også siden 1974 og frem til nå hele
tiden hatt arbeidsoppgaver/tillitsverv for
Instituttet, altså i ca 36 år og stadig er hun
aktiv, nå som medlem av Etikkutvalget.
Kari K. Holm har vært medlem og leder av det
økonomiske samarbeidsutvalget flere år
(det statlige oppnevnte organ for Tilskudds­
ordningen). Hun har også vært medlem av det
faglige samarbeidsutvalg mellom Institutt for
Psykoterapi og Norsk Psykoanalytisk Institutt.
I flere år var hun dessuten delegat for IFPS.
På det faglige området har hun virket som
lærer, veileder og læreterapeut for kandidater
ved Instituttet. Hun påtok seg også å være
”reisende” læreterapeut til Bodø i fire år.
Det er klart at Kari K. Holm har gjort en helt
formidabel innsats for Instituttet når det gjelder
omfanget av alt det arbeid hun har utført og
utholdenheten og ordentligheten i gjennom­
føringen av dette.
Hun var helt sentral i forbindelse med anskaff­
elsen av, og utviklingen av Baldersgate 11 B
som Instituttets gode lokaler fra 1981 til 2006.
Hun var imidlertid også helt sentral i kampen for
å sikre Instituttet et økonomisk grunnlag for
driften. Fra starten var det meget vanskelig å få
støtte fra det offentlige til driften av og
virksomheten ved Instituttet. På begynnelsen av
80­tallet ble den økonomiske situasjonen kritisk.
Sammen med Egil Hundevadt så hun problem­
ene klart og frontet Instituttet på en faglig og
fagpolitisk god og aktiv måte innad og utad.
D.v.s. overfor Norsk Psykiatrisk Forening,
Norsk Psykoanalytisk Forening, Helsedirekto­
ratet, Sosialdepartementet og Stortinget.
Sammen med engasjerte personer i disse
institusjonene fikk en så etablert
forts. neste side
29
”Tilskuddsordningern for videregående utdann­
ing i psykoterapi/psykoanalyse”. Ordningen ble
vedtatt av Stortinget i 1985 og den har vært av
enorm betydning for utviklingen av psykoterapi
her i landet og en nødvendig økonomisk basis
for Instituttet.
Etter vår mening er Kari K. Holms innsats for
Instituttet så omfattende og betydningsfull
faglig og fagpolitisk at hun bør utnevnes til
æresmedlem.
Kari K Holm ble utnevnt til Æresmedlem
16 03 2011 ved en enkel høytidelighet
under Instituttets årsmøte.
TaKK for ÆresmedlemsKaP
Takk til dere som har foreslått meg og til Styret som sa ja til forslaget. Det er mer enn hyggelig
å få et synlig bevis på engasjementet for Instituttet fra 1979 – 1995 akkurat med ord fra Astrid
Nøklebye Heiberg som kjenner historien bak Instituttets kamp for å overleve på 1980­tallet.
Stemningen i Bygdøy alle 28b var traurig i 1979. Tre dager i uken var Mimmi Omdahl, institutt­
sekretæren, på plass med engasjement og ønske om fortsatt innsats for Instituttet. Ellers var
lokalene tomme bortsett fra meg som satt på Per Mentzsens tidligere kontor. Barnepasientene
mine syntes det var trist der i motsetning til den velkomsten de pleide å få før timen sin på min
forrige arbeidsplass, Mentalhygienisk rådgivningskontor. Ikke hadde Instituttet penger til videre
drift, ikke hadde Instituttet andre lokaler enn dem vi var kastet ut av pga “ulovlig kontorhold i en
årrekke”. Dessverre manglet en protokolltilførsel fra Bystyret da Instituttet i sin tid fikk bruke disse
lokalene i samme bygård som de tre gründerne drev sin behandlingsvirksomhet i, og som også
hadde huset Norsk Psykolog­forening.
Det eneste og viktigste hadde Instituttet – en dedisert lærergruppe og unge kolleger som ønsket
å utdanne seg i psykoanalytisk psykoterapi. Begge grupper var opprørt over at det ikke ble drevet
seminarvirksomhet lenger. Etter grundig styrebehandling og med garanti fra Psykoterapiutvalget
i Norsk psykiatrisk forening, ble det igangsatt ett innføringsseminar mens vi arbeidet med både
å skaffe midler til et sted å flytte til og med å finne midler som garanterte videre drift.
I “Ukeslutt” en lørdag der Randi Bratteli intervjuet Helsedirektør Torbjørn Mork om “psykoterapi i
privatpraksis”, omtalte han disse pasientene som mennesker som egentlig ikke trengte slik bistand
fra Helsevesenet, men hadde det fint med å se nye sider ved seg selv og sine lettere livsproblemer.
Mandagen etter satt jeg i disse øde lokalene, opprørt over innslaget i “Ukeslutt”. Uten noen å
snakke med brukte jeg en av mine ensomme pauser til å skrive ned hva jeg syntes om Helse­
direktørens offentlige omtale av pasienter i psykoterapi. – Egil hadde snakket med sin tidligere
studiekamerat og kollega, psykiater og psykoanalytiker Kristin Hauge Holter, som også var opprørt
over programmet. Hun leste min kladd og dermed var på nytt et samarbeid i gang. Kristin Hauge
30
Holter forslo å sende brevet til Helsedirektøren, ikke etter en underskriftskampanje, men som et
brev undertegnet av noen fra hvert Institutt. Om vi fikk svar, husker jeg ikke, men vi var alle godt
fornøyd med å ha reagert samlet og raskt.
Neste foranledning til et samarbeid mellom de to instituttene var da Otto Steenfeldt­Foss som
Statens overlege i psykiatri oppfordret begge institutter til å utrede sine virksomheter i anledning
en mulig omlegging av finansieringen av helsevesenet ut fra en innstilling fra “Nyhusutvalget”.
Egil og jeg ble invitert til Norsk psykoanalytisk institutt i Oscarsgate 41c der fem herrer i jakker av
“Harristweed” satt fordypet i dette vanskelige utredningsprosjektet og ønsket vårt samarbeid.
Da Egil og jeg var tilbake i de tomme lokalene i Bygdøy alle, sa jeg at vi kunne trengt noen
“Harristweedjakker” vi også. Egil så ned og sa at han hadde nå på seg sin “Harristweed­jakke”,
kontorantrekket for voksne menn på 1980­tallet.
Møtet i Oscars gate var hyggelig og konstruktivt. Alle tilstedeværende fikk hvert sitt tema å
utrede. Resultatet ble en fellesutredning der følgebrevet var en oppsummering undertegnet av
begge instituttledere, Arvid Søhr fra Norsk psykoanalytisk institutt og undertegnede fra Institutt
for psykoterapi. Siden fulgte stadige samarbeidsprosjekter mellom de to instituttene, for å sikre
økonomien til drift og deretter for å sikre kandidaters fortsatte anledning til å arbeide med trygde­
refusjon for utdanningsrelaterte behandlinger.
Den som loset disse saken politisk i havn, var daværende statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg.
I embetsverket satt en byråsjef, tidligere nestleder i Helse­ og Sosialkomiteen og overlege på
Sanderud, Christian Erlandsen, samt den nye Statens overlege i psykiatri, Ingrid Lyche­Ellingsen.
Disse to var foreldrene til “Tilskuddsordningen” som de døpte den.
Vi som ledet instituttene, følte oss også loset i havn av den lydhøre saksbehandlingen under
daværende leder av komiteen, Gunn Vigdis Olsen­Hagen. Før hun ga oss ordet i det møtet som ble
opptakten til “Tilskuddsordningen”, refererte hun vårt forrige besøk der vi ba om sikring av midler
til drift over Statsbudsjettet. Nestlederen Christian Erlandsen fulgte umiddelbart opp vårt første
besøk ved å invitere oss inn på sitt kontor der han i ti punkter oppsummerte vårt ærend i sin lille
diktafon og sa han ville følge saken videre. Og “ring meg en fredag formiddag hvis en av dere kan
komme innom og holde meg orientert.” Dette resulterte i feiring av at sikringen av økonomien på
instituttene var i gang, over et enslig smørbrød på Grand Cafe etter stadig like hyggelig møte med
Erlandsen før han satte seg på toget hjem til Hamar.
Dette er et innkikk i Institutt for psykoterapi på 1980­tallet, også som en bakgrunn for at jeg synes
det er ekstra hyggelig å få diplom og vakre blomster overrakt av Astrid N H. Takk igjen til de fem
forslagsstillerne som har fulgt Instituttet i ulike posisjoner og perioder i gjenoppbyggingen og fram
til det nåværende, veletablerte Instituttet med undervisnings­virksomhet “fra grensen og ut til de
drivende garn” som Egil en gang skrev om den landsdekkende undervisningsvirksomheten ved
Institutt for psykoterapi.
Kari K. Holm
31
Vi minner om GraTis neTTUTGaVe aV
inTernaTional forUm of PsYCHoanalYsis
Tidligere i år sendte vi ut som e­post til alle medlemmer en forenklet instruks om tilgang til
IFPS' tidsskrift. Gå inn på IPFS nettside www.ifps-online.com Klikk Members Section og bruk
passord som dere har fått (kan også fås av Tulla).
Vi minner også om at de som i tillegg også ønsker å abonnere på papirutgaven kan få denne for
kr 210,­ pr. år. Slik bestilling må gjøres via Instituttet.
nYe medlemmer
Vi ønsker 4 nye medlemmer velkommen! Disse er: psykolog Irene Dundas, Oslo,
Marit Kvalvåg, Trondheim, Evy Lind, Agder og Julio Garcia Salas, Stavanger.
liTTeraTUrHUseT TirsdaG 14/6-11 Kl 19.00
Lacan on love
Den Lacanianske psykoanalytikeren Bruce Fink vil holde et foredrag med tittelen ”Lacan on
love”. Psykiater Svein Haugsgjerd vil kommentere på foredraget, før de to vil ha en dialog med
utgangpunkt i dette. Publikum vil bli inkludert etter hvert, med mulighet for å stille spørsmål. Møtet
vil foregå på engelsk.
Mer info. kommer i e­post til instituttets medlemmer og kandidater.
Forum for psykoanalytisk dialog
frisTer
Frist for innlevering av stoff til neste Bulletin er 10. oktober.
Nr 3/2011 vil bli sendt fra Instituttet i uke 44.
32
HUsK!
UTlYsninG aV fondsmidler
Vi oppfordrer medlemmer og kandidater til å søke om støtte til aktuelle faglige fordypningsprosjek­
ter – hva enten det dreier seg om psykoterapiforskning eller artikkelskriving. Vi ber om at søknad
blir sendt Instituttet innen 1.09.11. Styret vil behandle søknadene på første styremøte i høst.
For nærmere informasjon om Fondet, kontakt daglig ledelse.
Vedtekter
1. Overskudd av medlemsaktiviteten kan hvert år settes inn på konto for å stimulere faglig fordyp­
ning, forskning, publiseringsvirksomhet og bidrag på kongresser. Det er også et mål at midlene i
størst mulig grad skal komme medlemsmassen som helhet til gode.
2. Midlene kan gå til forskning og fordypning innenfor psykoanalytisk psykoterapi, veiledning eller
problemstillinger knyttet til kandidatutdanning. Det kan gis støtte til forskningsprosjekter og
Instituttet ønsker spesielt å stimulere til publiseringsvirksomhet. Instituttet ønsker å knytte
kontakter med internasjonalt anerkjente kolleger som kan bidra overfor Instituttets medlemmer
med kurs og seminarer.
3. Medlemmer og kandidater ved Instituttet kan søke om midler fra Fondet.
4. Styret beslutter størrelsen på årlig utdelt beløp.
5. Søknad sendes Styret innen 1. september hvert år og behandles i første påfølgende styremøte.
6. Søker må innen et år etter tildeling dokumentere hva pengene er brukt til.
7. Søker må være villig til å legge frem resultater av forskning / fordypning i faglig møte ved
Instituttet.
8. Informasjon om Fondet og regler for tildeling beskrives i Bulletinen og på Instituttets
hjemmeside.
33
nYTT i VÅrT BiBlioTeK
Bøker
34
Buechler, Sandra
Clinical Values
Psychology Press, NY 2004
Klein, Melanie
Envy and Gratitude
Vintage, London, 1997
Gabbard, Glen O.
Long-Term Psychodynamic Psychotherapy, Second Ed
American Psychiatric Publ. London 2010
Filmer
I begynnelsen av 1990-åra ble noen av
Instituttets medlemsmøter tatt opp på
video. Disse er nå lagt over på DVD og
kan lånes fra sekretariatet.
Psykologiske Faktorer ved canser-sykdom
Lavritz Kyrdalen (8)
Sjelesorg og psykoterapi – likheter og forskjeller
Innledning ved leder for Institutt for sjelesorg ved Modum bads nervesan. Leif Gunnar Engedal.
Etterfulgt av diskusjon (11)
Forståelse og behandling av psykologiske problemer
Sissel Reichelt (9)
Kan psykoterapeutene lære noe av sosiologene?
Fredrik Engelstad (4)
Oedipus – psykologisk eller mytisk begrep? En betraktning omkring Sophocles' Oedipustrilogi
Torberg Foss (3)
Analytisk individualterapi/gruppeterapi
Tor Kristian Island og Ragnhild Vik (7)
Kroppsorientert psykoterapi
Arnt Halsen (12)
Menneskesyn og terapi
Guttorm Fløistad og kommentarer ved Einar Dannevig (10)
Effective psychoanalytic, therapy of Schizophrenia and other severe disorders
Bertram P. Karon (1)
Short-Term Dynamic Therapy
Donald K. Freedheim (2)
Filmen The Snake Pit med Olivia deHavilland har vi også nå på DVD (5)
35
Avsender: Institutt for Psykoterapi, Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO
B
Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO • Nydalsvn. 15, 0484 Oslo • Tlf.: 22 58 17 70
E-mail: [email protected] • Bankgiro 6042.06.01959
www.instpsyk.no
36