Årgang 18. Nr 1. 2012 - Institutt for Psykoterapi

bulletinen
Årgang 18. Nr 1. 2012
50 år
INFORMASJON FRA DAGLIG LEDELSE
Innholdsfortegnelse
Informasjon fra daglig ledelse ............................................ 3
Innlegg
STATEN, Institutt for Psykoterapi og
Norsk Psykoanalytisk Institutt,
Kari Holm.......................................................................... 5
Hjernen er ikke flat, og den står ikke stille
Fredrik Dieserud............................................................. 10
Møte mellom seminarleder og veiledere
– noen utfordringer og målsettinger
Bernt Halvard Sleire....................................................... 16
Överföringstolkningar och den terapeutiska alliansen
Paul Niklas Johansson.................................................... 18
Referater
Ibsen, etikk og kommunikasjon
Trygve Nissen................................................................. 20
Søskenrelasjoner – harmløs krangel eller kamp
på liv og død? EFPP-konferansen i Krakow
Gro Kvittingen................................................................. 22
Trauma, depression and dreams
– Neuroscience and psychotherapy
Marit Haave..................................................................... 26
Vårt institutt har nå gått inn i sitt
jubileumsår, 50 år har gått fra en sped
begynnelse. Instituttet har gjennom disse
årene utviklet seg til et landsdekkende,
aktivt og levedyktig institutt for
utdanning og medlemsaktivitet innen
psykoanalytisk orientert tenkning og
terapi. I dag, som den gang Instituttet så
dagens lys, er bredde i pasientbehandling
en hjørnesten. Utdanningen skal være
tilpasset kandidatenes kliniske hverdag
og rettledet av frontlinjen i
psykoterapiforskningen. Dette ligger som
basis for vår planlagte evaluering
av utdanningsplanen.
Bred anvendbarhet, geografisk profil og
faglig oppdaterthet verdsettes også av
helsemyndighetene i den omfattende
evaluering av private utdannings­
institutter som nå foregår. Helse­
direktoratet har nå fått inn alle data som
vil bli bearbeidet utover i dette året.
Vi har foreløpig ikke fått noe konkret
informasjon om resultatene av
evalueringen.
Jubileumsåret gir en rik mulighet til å
trekke historiske linjer og bevisstgjøre
oss på Instituttets faglige fundament og
vesentlige formål. På den annen side gir
jubileumsåret mulighet for å tenke nytt
og planlegge videre. Gi et løft til sider
ved utdanningen eller virksomheten som
trenger øket fokus.
Et område er veiledning. Det er der
terapiene følges tett og kandidatenes
spennende utvikling som unike
psykoterapeuter virkelig foregår.
I en møysommelig og ganske intim
situasjon bestående av disse to
personene, den erfarne læremester og
den nye, nysgjerrige, forsiktig utprøvende
kollegaen. Ny forskning viser hvor
sensitive disse møtene kan være,
hvordan veiledningskandidatens
nybegynnerangst ofte gjør seg gjeldende
uten å bli tilstrekkelig ivaretatt.
Veiledningen er en særdeles viktig del av
utdanningen som fortjener både honnør
og kvalitetssikring. Bernt Halvard Sleire
minner i denne utgaven av Bulletinen om
Fra Utvalg for etterutdanning.............................................. 28
Kurs og konferanser.............................................................. 32
Seminarvirksomheten............................................................ 34
Annen informasjon.................................................................. 34
Bokomtaler............................................................................... 39
Kontaktinformasjon:
Pb 4254 Nydalen, 0401 OSLO
Tlf: 22 58 17 70
E-post: [email protected]
Besøk vår hjemmeside på: www.instpsyk.no
I redaksjonen: Tulla Grip og Jan Ole Røvik (ansvarlig)
Bilder fra Finnmarksvidda: Tulla Grip
Design og trykk: borgerne.no
2
forts. neste side
3
Innlegg
STATEN
– i nstitutt for psykoterapi og
norsk psykoanalytisk institutt
Kari K Holm, arb.styreleder/dgl leder
ved Institutt for psykoterapi 1979-1994
viktigheten av veiledermøtene knyttet til
de enkelte seminarforløp. Det årlige
veiledningsseminaret har dessverre ikke
hatt den oppslutningen vi ønsker, og vi vil
gjerne ha tilbakemeldinger på hva dette
kan skyldes. I år er det ny mulighet til å
delta på veiledningsseminar med Jean
White, et seminar som har fått meget god
evaluering av tidligere deltakere.
I en tid med øket krav til effektivitet og
produksjon settes terapeutrollen på
prøve.
Bevisstgjøring av stressfaktorer,
vitaliseringsbehov og egenomsorg er av
stor betydning for å opprettholde
engasjement, glede og utholdenhet i
jobben. Psykoterapiforskningen er
entydig på at terapeutens subjektive
tilstedeværelse, dvs hvor opplagte, våkne
og rimelig behovstilfredstilte vi er, er av
stor betydning for resultatet. Mange kan
ha nytte av å lese Norcross & Guys
manualbaserte bok om self-care for
psykoterapeuter, omtalt i denne
Bulletinen.
Temaet bør mer inn i undervisning
og medlemsaktivitet. Utvalg for
Etterutdanning skal ha honnør for sin
kreativitet når det gjelder kulturelle og
åndelige innslag på medlemsmøter og
seminarer. Dette trenger vi mer av!
Instituttet fikk i fjor et bidrag fra en
privat giver på kr 1 250 000.- med sikte
på å støtte skriveprosjekter, forskning og
fordypning innenfor psykoanalytisk
psykoterapi ved Institutt for psykoterapi.
Bidraget var tenkt som en
4
stimuleringspakke over 3-5 år. Det har
vært utlysning av midlene september
2011 og januar 2012. Søknadene
vurderes av vårt forskningsutvalg og
andre med forskningserfaring for å
kvalitetssikre de prosjekter som tildeles
midler. Det ser nå ut til at disse pengene
har stimulert til økt aktivitet. Langt flere
søknader om skriveprosjekter har
kommet inn fra medlemmene enn
tidligere. Dette er positivt og instituttet
håper og arbeider for at dette kan være
starten på et mer permanent skrive- og
forskningsmiljø ved instituttet.
Instituttet vil markere 50-årsjubileet på
forskjellig vis gjennom året. Det vil
ganske snart bli utgitt en jubileumsbok
med forfattere fra Instituttet. Boken
inneholder en klinisk del og en historiskperspektivmessig del. En stor takk rettes
til alle bidragsytere og til en meget dyktig
og effektiv redaksjon som har klart å få
boken ferdig på rekordtid. Hovedfeiringen
blir i jubileumshelgen 21-22 september da
det arrangeres seminar med blant andre
Lewis Aron fra New York og stor
jubileums­fest. Her håper vi på stor
deltakelse og god omtale. Alle lokal­
gruppene er oppfordret til å markere
jubileet. I dette året må vi sørge for å bli
lagt merke til av befolkning, helse­
personell, administratorer, politikere og
presse over hele landet! Alle kan bidra!
Vi ønsker dere alle et riktig godt
jubileumsår!
Tove Kjersti Kjølseth og Jan Ole Røvik
Hva skjedde politisk og administrativt på
1980-tallet for å sikre driften ved Institutt
for psykoterapi og Norsk psykoanalytisk institutt og hvilke tiltak ble iverksatt for å sikre utdanningsbetingelsene for kandidatene
ved disse instituttene?
Her beskriver jeg
– hvorfor og hvorledes økonomien til drift
av instituttene ble sikret,
– hovedtrekkene bak prosessen som førte
frem til adgangen til å praktisere med
trygderefusjon for kandidater og
– hvorfor og hvorledes “Tilskuddsordningen”
for kandidatene ved instituttene ble
­opprettet og til slutt
– tidligere samarbeid mellom instituttene.
I et brev av 17.12.1980 fra de to instituttene
til ”Utvalget til å utrede finansierings­
ordningen og oppgave- og ansvarsfordeling
i Helsetjenesten utenfor institusjon og i
­sosialtjenesten”, i det som da het
Sosialdepartementet, – fulgte instituttene
en oppfordring fra Otto Steenfeldt-Foss,
som var Statens overlege i psykiatri. Det var
flere grunner til at de to instituttene, etter
invitasjon fra årsmøtet ved Norsk psyko­
analytisk institutt i 1981; søkte sammen;
i hovedsak manglende økonomi til drift og
­endrede vilkår for kandidatenes egen
­finansiering av utdanningen.
1. Drift av instituttene
Driften av disse instituttene var uten
­økonomisk sikkerhet. Vi konkurrerte ett år
med statlige bevilgninger til kurs for
­ambulansepersonell, en verdig sak, men
­instituttene hadde ingen egen plass på
Statsbudsjettet.
Samtidig var Sosialdepartementet ansvarlig
for at det ble utdannet legespesialister, i vår
sammenheng spesialister i psykiatri. Disse
spesialistene må ha veiledning for å bli
­utdannet, og utdanningen av veiledere for
disse vordende spesialistene, er en
­utdanning som administreres av
”Psykoterapi­utvalget” i Norsk psykiatrisk
forening delegert fra Departementet.
I regelverket for denne veilederutdanningen
stod det at den teoretiske utdanningen
­kunne disse kommende veilederne få ved å
delta i undervisningsopplegget enten ved
Norsk psykoanalytisk institutt eller ved
Institutt for Psykoterapi.
Både spesielt kvalifiserte psykiatere og
­spesielt kvalifiserte psykologer kan veilede
de ferdige spesialistene i psykiatri som selv
utdanner seg til å bli veiledere.
Slik sett har både leger og psykologer en
plass i et regelverk som det daværende
Sosialdepartementet hadde delegert til
“Psykoterapiutvalget”. Samtidig var det
både underforstått og selvsagt at leger og
psykologer i utdanning ved disse to institutt­
ene er likeverdige hva angår rett til å
­praktisere og rett til trygderefusjon som
kandidater.
Det var et hasardiøst ansvar forbundet med
å lede institutter alle regnet med, uten et
betryggende økonomisk fundament. Slik
sett var det en klok beslutning av årsmøtet
ved Norsk psykoanalytisk institutt i 1981
å invitere Institutt for psykoterapi til regelmessig kontakt etter det vellykkede sam­
arbeidet bak fellesbrevet av 17.12.80 til
forts. neste side
5
Innlegg
Departementet. Det som nå er helse­
regioner, begynte å tegne seg politisk på
denne tiden.
Ut fra denne planleggingen var ett forslag
fra myndighetene at våre institutter skulle få
rammebevilgninger fra de fylkene kandidat­
ene kom fra. Dette forslaget ville gitt
­instituttene en umulig økonomi å admini­
strere, uforutsigbar fra år til år i et kontinuerlig og flerårig utdanningsprogram.
Helsedirektoratet opprettet heldigvis et
­utvalg til å utrede saken ledet av Gerd
Vandeskog, mens Astrid Nøklebye Heiberg
satt som statssekretær og skulle følge
­saken politisk i Departementet.
I Statsbudsjettet fra 1984/85 under kapittel
782, post 72 (ny) Tilskudd til undervisning i
psykiatri stod det så svart på hvitt å lese at
”Staten gir over post 70 tilskudd til undervisning i psykiatri ved Institutt for psyko­
terapi og til kurs ved Norsk psykoanalytisk
institutt. Som følge av at det 1.4.84 ble
­foretatt en reduksjon i legetakster, ble det
finansielle grunnlag for disse to instituttene
svekket. På denne bakgrunn vedtok
Stortinget ved høstens budsjettbehandling
at de to instituttene skulle gis driftstilskudd
fra tilskuddet til Fylkeshelsetjenesten.
Regjeringen foreslo at det ble gitt en
­bevilgning til disse to instituttene over dette
­kapitlet og denne post. Det samlede tilskudd
ble foreslått økt med 2 millioner kroner til
2.69 millioner kroner.”
Senere ble denne økningen gitt i regler
­formulert i Sosialdepartementet i møter
­mellom Departementet og instituttenes
representanter.
Sosialdepartementet var faktisk ansvarlig
for instituttenes fortsatte drift. Gjennom
komitearbeid og våre møter med
Sosialkomiteen i Stortinget fikk
Departementet en nødvendig påminnelse
om et departementalt ansvar.
6
2. Kandidatenes økonomi
For kandidater, som hittil hadde finansiert
sin utdannelse med utdanningsrelaterte
­behandlinger med refusjon fra Folketrygden,
oppstod det en akutt pengemangel.
Muligheten til å finansiere egen utdanning
var redusert med 40 % av overtidsarbeid i
selvstendig praksis. Ikke før var driften av
instituttene sikret, før økonomien for
­kandidatene raknet.
Nok en gang ble et besøk i Stortingets
Sosialkomite eneste vei å gå. Nok en gang
var nå avdøde Gunn-Vigdis Olsen-Hagen, en
lydhør leder av Sosialkomiteen. Hun begynte
vårt møte i komiteen med å oppsummere
hva vi hadde snakket om i møtet året før.
Det var betryggende og imponerende. Hun
spurte til slutt hvor mange penger det dreide
seg om. Det hadde vi ikke tenkt på, av alt vi
hadde utredet før møtet. Hun fikk svar over
bordet, 2.5 mill kr. Vi trodde da at all
­refusjon for kandidaters arbeid med
­pasienter måtte kunne finansieres over en
rikspott uavhengig av hele trygdeordningen
og driftshjemlene.
Adgangen til og mulighetene for utdanning
var forhold man ikke hadde tatt i betraktning
under utarbeidelsen av den nye organiser­
ingen av spesialist-helsetjenesten. Etter
­møtet ble vi stanset av han som da var
­nestleder i komiteen, Stortingsrepresentant
og overlege på Sannerud, Christian
Erlandsen.
Inne på sitt kontor tok han frem en liten
­diktafon og ba oss høre på en oppsummer­
ing. I 10 punkter klargjorde han vårt ærend
og våre bekymringer på kandidatenes vegne.
Da arbeidet med å formulere en ordning for
kandidater og for lærere som ikke allerede
var berettiget til driftshjemler, begynte i
Sosialdepartementet, var Christian
Erlandsen nå å treffe som byråsjef i
Sosialdepartementet. Sammen med den nye
Statens overlege i psykiatri, Ingrid LycheEllingsen, ble Tilskuddsordningens regelverk
etablert og ordningen døpt.
Staten var innstilt på å gi hvert institutt en
sum til intern fordeling, mens instituttenes
representanter fikk det som de foreslo;
• Et statlig utvalg, oppnevnt av departe­
mentet etter forslag fra de to instituttene og
med en statlig representant, skulle forvalte
Tilskuddsordningen.
På denne måten er det synliggjort at Staten
har sitt ansvar for at utdanningen i psyko­
terapi/psykoanalyse, som det står på
­søknadsskjemaene, består.
Og som en bieffekt slapp vi en mulig intern
rivalisering mellom de to instituttene om
­mulige urettferdigheter i statlig tildeling til
kandidater.
Over Tilskuddsordningens budsjett er det
også blitt mulig å sende kvalifiserte vei­
ledere og lærebehandlere som pendlere til
deler av landet der fagfolk tidligere måte
flytte til Oslo for å fullføre sin utdanning i
psykoterapi.
3. Adgangen til å praktisere
ble begrenset i 1984/85 etter innføringen av
hjemler med fylkeskommunale driftstilskudd
til allerede etablerte spesialister. Samtidig
var det fra 1985 og utover åpent for enhver
spesialist som ville drive en praksis med de
nye, reduserte trygdetakstene. Det var
­såpass mange spesialister som ville eta­
blerte seg slik at adgangen til trygderefusjon
ble knyttet til hvor lenge man hadde hatt en
slik praksis for å forhindre at stadig nye
­spesialister opprettet praksis uten drifts­
tilskudd. Både i 1992 og i 1996 ble det
­innført nye restriksjoner. Det ble gitt deltidshjemler og adgangen til å praktisere innenfor
Folketrygden ble samtidig knyttet til det å
ha en hjemmel.
Igjen hadde innstramninger utilsiktet r­ ammet
utdanningsmulighetene ved de to institutt­
ene; til kravene til kandidatene om å utøve
psykoterapi/psykoanalyse som ledd i egen
utdanning, altså til utdanningsrelaterte
behandlinger.
Problemet ble endelig løst ved noen telefon­
er med en departemental jurist som raskt og
effektivt utvirket unntak for kandidatene og
etablerte den ordningen som eksisterer den
dag i dag, nå lokalisert til NAV.
Heldigvis var malen til denne ordningen lagt
allerede i 1979 da Staten innførte en lege­
reguleringslov. Man kunne ikke nedsette seg
og drive praksis hvor som helst i landet, men
etter søknad kunne man bli tildelt en praksis
der det var mangel på den spesialitet man
hadde.
Etter et møte mellom “Rådet for regulering
av legetjenester”, representanter for
“Psykoterapiutvalget” i Norsk psykiatrisk
forening og representanter for de to
institutt­ene, gikk “Rådet for regulering av
legetjenester” med på en ordning med
­begrenset praksistillatelse på maks 12 timer
for kandidater i utdanningstiden med skriftlig bekreftelse fra instituttene. Den samme
ordningen ble også godtatt for lærene.
Slik oppstod de unntakene kandidater kan
praktisere under med rett til trygderefusjon.
At ordningen er begrenset til 12 timer
­ukentlig, er et heldig sammenfall med
­grenseoppgangen til hel – eller halvtids­
praksis. Underliggende for denne begrens­
ingen er at utdanningsrelatert praksis ikke
representerer noen halvdagsstilling.
I denne sammenhengen er det viktig å holde
klart at adgangen til å etablere praksis er en
fagforeningssak i forhold til Departementet.
De to instituttene kan bare arbeide for å
­sikre utdanningen i psykoterapi/
psykoanalyse.
4. Historien om samarbeid
Da Institutt for psykoterapi ble etablert
i 1962 av tre kandidater i psykoanalytisk
­utdannelse, oppstod det en anspent situasjon i forhold til Norsk psykoanalytisk
­forening. Styret i foreningen skrev i brev til
det nye instituttet som underviste i psyko­
analytisk psykoterapi at en ”tillater seg … å
anmode Institutt for psykoterapi å foreta en
… endring”, – fra psykoanalytisk
forts. neste side
7
Innlegg
psyko­terapi, som ifølge Foreningen var
ensbetyd­ende med psykoanalyse, til psykoanalytisk orientert psykoterapi.
I 1970 og i 1974 finner vi skriv der disse to
instituttene proklamerte et visst samarbeid,
bl a med noen felles medlemsmøter. Det
skulle gi helt til 1979/80 før man virkelig
søkte samarbeid og la forholdene til rette for
utdanning ved de to instituttene sammen
med myndighetene som var gitt en
­nødvendig påminnelse om sitt ansvar for
­utdanning i psykoterapi/psykoanalyse.
Konklusjon
Otto Kernberg(1999) har hevdet at psyko­
analysens overlevelse vil kunne bero på at
den tar opp i seg og utvikler en egen
­utdanningsretning innen den psykodyna­
miske psykoterapi, og at det eksisterer
­tilbud om praktisk realiserbar egen­
behandling for fagfolk bosatt i perifere strøk.
8
veiledere også for andre yrkesgrupper innen
Det psykiske helsevern.
Det har vært en liten investering med god
avkastning for hele landet at Staten på
1980-tallet ble påminnet og tok sitt ansvar
for de to instituttene som nå, nok en gang
skal evalueres på oppdrag fra Helse­
direktoratet i en “Gjennomgang av private
institutter og foreninger – Etter- og videreutdanningstilbud innen psykisk helse” (brev
fra “Deloitte” 05.10.2011). Man får håpe at
Staten selv og utrederne har tilgang til
­nødvendig dokumentasjon av ordningene fra
1980-tallet, slik omtalt her, og til senere
­brukerundersøkelser Instituttene har
besvart.
Litteratur
Brev til Sosialdepartementet, arkivene,
­begge institutter, 17.12.1980.
I Norge har vi denne bredden representert
ved de to instituttene som sikrer utdanning
i både psykoterapi og i psykoanalyse der
“Tilskuddsordingen” sammen med fylkeskommunale midler sikrer veiledning og
­lærebehandling for kolleger i samtlige deler
av landet.
Kernberg, O. (1999): “Psychoanalysis and
Psychotherapy”. Int. J. Psychoanal.,
80:1077-1091.
Samarbeidet med de statlige helsemyndigheter på 1980-tallet viser at få statlige
­millioner sikrer alle landsdeler utdanning i
psykoanalyse/psykoterapi, veiledere for
kommende spesialister i psykiatri, lærere og
(Publisert i tidsskriftet Psykologi
i Kommunen , Nr. 5 2011, årgang 46.
med støtte fra stipendmidler fra Stiftelsen
Mentalhygienisk Rådgivningskontor)
Brev fra “Deloitte”, arkivene, begge
­institutter, 05.10.2011.
9
Innlegg
Hjernen er ikke flat,
og den står ikke stille
hjernen har et volum som har sin masse. Kvantitativ forskning av menneskesinnet må altså
endre struktur på rammen den bruker for sin forskning; den må begynne å ta hensyn til
­hjernens form.
Fredrik Dieserud
Jeg vil påstå at dagens kvantitative psykiatriske forskning tar utgangspunkt i den samme
rammen for forståelse som astronomer gjorde da de trodde jorden var flat. Et godt eksemp­
el på dette er medisinsk forskning. Den er reduksjonistisk i betydelig grad, og klinikere og
Helsedirektorat lar seg ofte styre av dette selv når reduksjonismen er for stor i forhold til
det en i utgangspunktet burde ha til hensikt å vurdere. Einstein sier at en skal forsøke
å redusere et problem så mye som mulig, men ikke mer enn det som er mulig.
Å komme til full sannhet om menneskesinnet og hva
som betyr noe for ­mennesket lar seg ikke gjøre, men vi
kan forsøke å nærme oss, helst med varsomme skritt.
For å avsløre hva som er viktig for mennesket kan være både godt og vondt. Å dele det en
finner skal en bare gjøre når en mener det er i det godes tjeneste. Jeg ønsker å dele denne
artikkelen nå; ikke bare pga artikkelens innhold i seg selv, men også fordi vi i vår tid har våre
ubalanser som bør utjevnes eller utdypes. Dette gjelder også målemetoder som benyttes
for å måle nytte av behandling av sinnet. Jeg mener at dagens målemetoder står for langt
fra en nullstilt sannhet. Den står for langt til venstre eller høyre, for høyt eller lavt, for grunt,
sjeldent for dypt. Men det er håp. Absolutt. Så til tankene.
Om en måler på symptomer og kun det står en i fare for å behandle mennesker ut ifra hva
som virker på symptomer og ikke i forhold til hva som gir mennesket et bedre liv. Det kan jo
selvsagt ofte være en sammenheng her, men ikke alltid, og sjelden utelukkende.
For å måle livskvalitet subjektivt må vi gå ut ifra at det enkelte mennesket har en indre referanse for hvordan andre har det, og hvordan det selv har hatt det før. En slik referanse har
vi delvis i noen situasjoner; for eks ved en reaktiv depresjon eller ved spontant inntruffet
angst, men ikke nødvendigvis ved en endogen depresjon hvor en ofte finner årer tilbake ned
i tidlige år, kanskje helt fra fødselen av, eller fra da følelsene tar form. Når en pasient setter
en strek på en linje fra 0-7 for å måle livskvalitet, vil altså en femmer kunne innebære
­forskjellige livskvaliteter.
Mening må i all hovedsak måles i tre dimensjoner; massen rommes av et volum. Volumet
måles i m³ – en må altså måle langs tre akser; x, y og z.
Dette eksempelet må ikke misbrukes mot medisiner som for veldig mange er av uvurderlig
betydning for å ha det bra. Jeg nevner dette eksempelet bare fordi det tydeliggjør, på en
måte som de fleste forstår, behovet for en annen struktur for hvordan en måler.
Dagens forskning tar ofte hensyn til bare en akse i kombinasjon med tid:
Kan livskvalitet måles objektivt? Bare delvis siden vi er avhengige av svarene fra et subjekt.
Vi kan ikke finne fullverdige svar, men hvem var vi om vi ikke forsøkte? Det er viktig å være
klar over at en ikke kan finne en fullverdig metode; vi må bare forsøke å finne noe som er
bedre enn det vi har i dag. I forskning skal vi søke etter sannheten selv om vi ikke finner
den, om vi samtidig tror at det å komme nærmere sannheten kan utgjøre noe godt.
Hjernen er ikke flat
For å måle må vi først danne oss en ramme for målingen, en slags struktur til å legge data
inn i. Hvilke data (hva som er av betydning for mennesket) som skal inn må være et
samarbeid mellom en rekke personer; kvinner og menn, leg og lærd, alle slags faggrupper
som ansees nyttige, og mange forskjellige personlighetstyper. Syke og friske. Hvilke data
som bør inn i strukturen, skal jeg ikke omhandle så mye her; å fylle inn faktorer som gir
mennesket mening og glede er et veldig arbeid.
Bedre hadde det vært om en hadde tatt hensyn til to dimensjoner, et areal av liv, og fulgt
dette over tid:
Jeg skal dele noen tanker om hvordan en struktur for innsetting av data om hva som betyr
noe for mennesker kan se ut. Den er i utgangspunktet enkel. Den tar utgangspunkt i
­hjernens form. Den tar det for gitt at tanker, følelser og sanser ligger innenfor hjernen. Den
regner med at ikke noe av dette ligger utenfor hjernen. Om religiøse skulle være uenige,
­eller om det faktisk skulle vise seg at vi er utenfor oss selv, kan strukturen utvides.
Det som er helt sentralt for strukturen vi vil danne for å måle livskvalitet/opplevelse av
­væren, er at hjernen har en masse og et volum. Den er tredimensjonal. Hjernens tilstand
kan ikke måles langs én akse, slik mye av forskning i dag baserer seg på. Hjernen kan heller
ikke måles som et kvadrat, et flatt integral. Det er nærmere sannhet, men sannheten er at
10
forts. neste side
11
Innlegg
Men mest sant er det om en finner en masse, et volum av mening og følger dette over tid:
prosessere, mens andre som ikke er like sanselig følsomme må lage konflikt for å kjenne liv
igjen. Den som er svært følsom og når bredt på x-aksen, når sjeldent høyt på y-aksen da makt
ofte er vanskelig for den følsomme. Men de må høres, for de ser ofte de viktige nyansene som
kan skille godt og ondt. Den som når bredt når sjelden langt, men den kan oppleve livet som
rikt. Den som når bredt og langt kommer ofte veldig langt. Dette er x-aksen.
Å måle volum beregnes på en annen måte enn en- eller todimensjonale målemetoder;
­matematikken er en annen. En kan ikke legge i sammen når en skal finne et volum, en må
gange sammen – i kompliserte stykker, med faktorer av mange slag. Det tydeliggjør godt
hvor vanskelig det blir om en har veldig liten trygghet på en av aksene.
Tegning; tre akser. Dybde/høyde/bredde.
Hva skal så disse tre aksene bestå av?
Det jeg skriver under her er noen foreløpige tanker. Hensikten er å vise at hjernen har tre
dimensjoner:
Y-aksen
Noen mennesker når langt, høyt. Dette gir en opplevelse av mening, en sterk opplevelse
­etter utrettelig trening for en skiløper; en får resultater en har grunn til å være stolt av. Drift
når vel også høyt på denne aksen; evne til å tilfredsstilles seksuelt og evne til å beskytte
seg, hevde seg. Dette kan vi kalle y-aksen. Vekst kan kjennes stimulerende og vekke liv.
Ambisjoner – det å ha ambisjoner, være underveis og få dem tilfredsstilt kan ligge langs
denne aksen. Adjektiver knyttet til denne aksen er; sterkt, modig, godt gjort, bra – beund­
rende og bekreftende adjektiver. Mennesket har helt naturlige behov for slik bekreftelse,
men når behovet blir for stort skaper det også problemer. Det gir også mennesket problem­
er når en skammer seg over å slippe til ambisjoner. Denne aksen har med potente verdier
å gjøre.
Z-aksen
Noen mennesker har en sterk evne til å kjenne dybde i relasjoner. Varme, ømhet, nærhet,
trygghet og kjærlighet. Dette gir selvsagt mening og gir også ofte en sterk beskyttelse for
sinnet i andre situasjoner. Ved mangler langs denne aksen forblir mennesket i savn, bevisst
eller ubevisst, og det blir søkende, jagende eller unnvikende. Gode ord langs denne aksen er
kjære, fint, koselig, artig og herlig. Gode blikk og kos. Hygge og varme. Men langs denne
aksen ligger også menneskets sterkeste smerter – ved separasjon, sorg, invasjon og vold.
Dybde er z-aksen.
X-aksen
Noen har et veldig bredt liv; de har sterk evne til å oppleve gjennom sansene – de har kanskje
sterke sanser, en sterk følsomhet for sansning. Dette kan være sansningens akse – en slags
naturens akse. Den som merker naturen, fargenes nyanser og menneskestråler bedre enn
andre, kan kjenne livet som rikt. Noen kjeder seg aldri fordi sansene alltid gir dem noe å
12
Hjernen står ikke stille
E=mc
Det jeg skal skrive nå kan virke rart, kanskje litt spekulativt, men jeg tror det er sant hva jeg
vil fortelle. Bildene jeg bruker for å beskrive fenomenet, bla med Einsteins tenkning, må
bare sees på som bilder som skal gjøre det enklere eller tydeligere å få formidlet saken – jeg
forsøker ikke å overføre sannhet fra hans. Hvis vi tenker oss at grad av opplevelse av væren
er en form for energi, og fant at Einsteins formel(E=mc²) kan benyttes i forståelse av opp­
levelse av væren, må vi inkludere at sinnet også har en fart, ikke bare en masse (volum og
meningstetthet).
Tiden
I en struktur som måler livskvalitet må en også finne hvilken betydning sinnets forhold til tid
har; tiden som påvirker menneskesinnet; hukommelsen som stadig strør minner av hendelser, følelser, tanker og opplevelser. Den påvirker oss her og nå. Hukommelsen strør spor
som sår forventning; forventinger som ikke bare har med rammevilkårene her og nå å gjøre.
I opplevelse av her og nå måler vi et tverrsnitt i tiden, men så er det samtidig slik at vi er i
bevegelse i ethvert øyeblikk; vi kan ikke frigjøre oss fra hastigheten – sinnet er til enhver tid
i bevegelse.
forts. neste side
13
Innlegg
E=mc² betyr at en forstår energien som massen ganger et areal av hastigheten, for Einstein
lyshastigheten. Mennesket har det best om det har et passe hurtig sinn – en hastighet på
eget sinn som en trives med, kanskje med den farten en kjenner at en opprinnelig naturlig
hadde.
Eksempler angående fart på sinnet:
– En traumatisert skytes på et vis ut i bane utenfor sin kjerne; kommer lenger ut i navet, og
sinnet oppleves da som om det går fortere; det får ikke fred og ro og samtidig da mindre
mulighet til å kjenne på det som er her og nå.
– Om sinnet har for liten fart, om en for eks er bipolart deprimert, får en ikke opplevelse av
mening i samme grad; tanker og følelser henger ikke like godt sammen, og det gir tap av
mening, tap av opplevelse av å eksistere; en mister seg selv. Dette er melankoli.
– En manisk person der alt går fort, får stort utslag på y-aksen, men er ofte grunnere
i dybde enn før han ble syk.
– Tankekjør av forskjellige grunner beskrives ofte – det har ikke bare med innhold å gjøre,
men også fart.
Vi kan si det slik at farten har betydning for her og nå – opplevelsen av seg selv – fordi vi er
i bevegelse. Når vi skal måle opplevelse av væren, eller energien på livet, handler det om
massen òg farten på sinnet. Det er mange utfordringer i dette, men en ting må vi ikke
­glemme; hjernen er ikke flat, den er høy eller lav, bred eller smal, dyp eller grunn, og har sin
egen bevegelse.
Tiden, sinnets bevegelse
Tegning med forskjellige farter
Slik kan det kvalitative og kvantitative forenes
De er i utgangspunktet ett og kan i grunn ikke utstå å deles. Det vil forenes slik tanker og
følelser vil det. Det ville være svært viktig og godt å forene det kvalitative og kvantitative.
Dette har ennå ikke vært helt forent innenfor forskning, men vi bør kunne nærme oss dette
da det i utgangspunktet ikke er uforenlige størrelser vi snakker om – når det gjelder sinnet
skulle en tro de var det samme. Full sannhet finner vi ikke; det handler om å komme
­nærmere. Forskning handler om å forsøke å slutte sirkler, det må være vårt mål.
Å endre målemetoder til å være opptatt av høyde, bredde, dybde, meningstetthet, luft og
fart som struktur på det en legger inn av data om liv og symptom, i stedet for endimensjonale eller todimensjonale kurver, vil vi gjøre forskningen sannere og mer helhetlig.
Om en ikke gjør det, er jorden fortsatt flat, og den står stille. Å bruke en sann struktur på å
måle hvordan mennesket har det (, )vil kunne forene det kvalitative og kvantitative i undersøkelser av menneskets opplevelse av væren. Det er grunn til å tro at når menneskene er
mer vant med 3D på TV osv, vil det å tenke i tre dimensjoner, også når det gjelder
­menneskesinnet, være en selvfølge for oss alle.
Om det skulle være krevende å lage slike modeller til måling, er det uansett av vesentlig
­betydning at vi har denne modellen med oss – den gjør at vi alltid kan spørre oss om hva
som ikke er målt når resultater vises i kun to dimensjoner (vanlige kurver slik vi kjenner det).
I terapi kan vi spørre oss hvilken akse vi er på. Vi finner forskjellige motoverføringer om vi er
langs høyde-aksen enn langs dybde-aksen osv. Noen har mest nytte av hjelp langs den ene
aksen, andre langs en annen. Om en får god hjelp langs en akse, blir det ofte lettere
å komme seg langs en annen.
Å leve godt er ofte å kjenne at en har et rom å være i, et rom som er stort nok til at en
­kjenner seg trygg. Trygg til å være stor og trygg nok til å være liten. Trygg i seg selv og
trygg med den annen. Separert og ett. Du og jeg. Deg og meg. Ditt og mitt. Vårt. Om en
har et rom i seg kan en kjenne glede. Glede er en følelse som trenger plass, rom, for å slippe
til. I morgen kan bli en gledens dag.
14
15
Innlegg
Møte mellom seminarleder og veiledere
– noen utfordringer og målsettinger
Bernt Halvard Sleire
Veilederne møtes sammen med seminar­
leder og undervisningsleder i løpet av
­utdanningsseminarene. Det er tre samlinger
i løpet av de to undervisningsårene for
­respektive innføringsseminaret og videre­
gående seminar som dekker oppstartfase,
mellomfase og avslutningsfasen.
i forhold til utdanning og veiledning. Spesielt
på innføringsseminaret kan dette by på til
dels store utfordringer i form av rivalisering
og motstand i forhold til ny læring. Møtene
mellom seminarleder, veiledere og under­
visningsleder kan hjelpe til med å forebygge
at en slik utvikling skjer.
Disse veiledermøtene bidrar til en følelse av
tilhørighet til lærestedet (Institutt for psykoterapi) og er med på å stimulere arbeidet
med å utvikle kunnskap og ferdighet i psykodynamisk psykoterapi.
Det kollegiale møtet med veiledere og
­seminarleder gir også anledning til å komme
med tilbakespill på valg av teoretiske artikler
solid forankret i den psykodynamiske
­tradisjon, men med rom for teoretisk
­perspektiv fra forskjellige psykoanalytiske
skoleretninger. Individuell vekting av teorimodeller i den pluralistiske psykoanalytiske
teoriverden leder til ulike måter å se og
­forstå ting på: ulike begrepsbyggverk som
gir psykoanalytiske perspektiver eller former
for å forstå og være sammen med sine
­pasienter på. Samt de etiske implikasjoner
i dette. I vår utdanningsprosess i en
­veiledningsrelasjon får vi høyst personlige
samspills-erfaringer som forhåpentligvis
med tiden glir ned i våre ubevisste
­strukturer og blir til en integrert del i oss.
Veilederne blir underveis ajourført om
­seminarets teoretiske program og på vei­
ledermøtene orienterer seminarleder om
hvordan seminarleder og gruppen fungerer
sammen, om hvordan seminargruppen løser
utfordringene med gjennomgang av teori og
arbeidet med kasuspresentasjonene. Det er
nyttig informasjon for veileder å bli orientert
om dynamikk og samspill i utdannings­
gruppen og om seminarleders erfaring med
læring, motsetninger og progresjon i
­seminaret. Veilederne får tatt en runde med
gjennomgang av sine veiledningserfaringer
med den enkelte kandidat, og får anledning
til å presentere og drøfte problemstillinger
fra veiledningstimene i henhold til psyko­
dynamisk teori og teknikk.
Det er gunstig for læring og god terapi­
erfaring at utdanningskandidaten får henvist
egnede pasienter til evaluering for psyko­
terapi. Veiledermøtene er et forum for å
drøfte ulike spørsmål vedrørende egnethet
for psykoterapi og fremgangsmåter og tiltak
for å finne løsninger på dette.
Deltagerne på utdanningsseminaret kan ha
bakgrunn fra andre terapeutiske skole­
retninger enn den psykodynamiske, både
16
17
Innlegg
Överföringstolkningar
och den terapeutiska alliansen
Paul Niklas Johansson
En av de stora
­debatterna i psykoterapiforskning
­sedan flera
­decennier är den
om huruvida
­psykoterapi har
­effekt genom allmänna, ospecifika
faktorer som till
exempel den terapeutiska alliansen, eller genom de specifika
tekniker som överföringstolkningar. I ett
­polariserat fält har dessa faktorer ställts mot
varandra och debatten har handlat om vilka
faktorer som förklarar mest av den
observerade effekten av terapi. Väldigt få
studier har sett på samspelet mellan all­
männa och specifika faktorer. Den norska
FEST-studien (First Experimental Study of
Transference-interpretation) är en randomiserad studie av 100 patienter som gavs ett
års psykoterapi antingen med eller utan
överföringstolkningar. Patienterna blev följt
upp tre år efter avslutad behandling. Studien
använder en s.k. dismantling design, som
gör det möjligt att studera de specifika
­effekterna av överföringstolkningar. Tidigare
har forskare i FEST-studien rapporterat att
det överraskande var patienter med ett livslångt mönster av problematiska mellan­
mänskliga relationer, mer allvarlig
psykopatologi och personlighetsstörningar,
som hade bäst effekt av överförings­
tolkningar. Den effekten höll i sig i hela
­treårsperioden efter avslutad terapi. Den
förändringsmekanism som förklarade det
mesta av effekterna var ökad självinsikt.
I denna artikel påvisar författarna en
trevägsinteraktion mellan objektrelationer,
allians och överföringstolkningar. Medan
överföringbegreppet har stått centralt i
­psykoanalytisk teori och praktik i över ett
sekel, har den terapeutiska alliansen de
­senaste decennierna fått alltmer upp­
märksamhet, och anses i dag vara en av de
faktorer som förklarar mest varians i terapieffekt. Kliniker och cenrala psykoanalytiska
teoretiker har länge antagit att effekten av
överföringstolkningar har samband både
med patientens objektrelationer (kvaliteten
på de mellanmänskliga relationerna) och den
terapeutiska alliansen. Nu har detta alltså
blivit empiriskt undersökt av forskare i
FEST-studien.
Fynden visar att en god terapeutisk allians,
föga överraskande, var associerat med god
effekt både i terapi med och utan överföringstolkningar. Men interaktionen mellan
alliansen och effekten av överförings­
tolkningar (skillnaden mellan de två behandlingarna) förändrade sig beroende kvaliteten
på patientens relationer. För patienter med
ett livslångt mönster av konfliktfyllda
­relationer, ensamhet och mer patologiskt
­relationellt fungerande var effekten av överföringstolkningar positiv helt oavsett om
alliansen var god eller dålig. För patienter
med mer mogna och ömsesidiga relationer
var effekten av överföringstolkningar också
positiv om alliansen var låg. Men om alliansen var hög var effekten av överförings­
tolkningar negativ, alltså terapi utan överföringstolkningar hade bättre effekt. Det är
ett oväntat fynd som strider mot vedertagna
sanningar från den kliniska litteraturen.
Det har varit en generell kliniskt vedertagen
uppfattning att överföringstolkningar bör
ges i första hand till mer välfungerande
­patienter. Fynden i FEST-studien indikerar
tvärtom att det är med patienter vars
r­elationer upp genom livet har varit konfliktfyllda, knappa eller lite ömsesidiga och
­tillfredsställande som överföringsarbete har
avgörande betydelse, medan för de
­patienter som har mer avgränsad problematikk, och där alliansen är god var effekten av
överföringstolkningar alltså negativ. Det bör
betonas att fynden är gjorda i tidsbegränsad
psykoterapi, och det är inte säkert att de
utan vidare kan generaliseras till terapi av
längre varighet. Författarna för fram som
hypotes att för relationellt välfungerande
patienter, där samarbetet fungerar väl, och
där patienten upplever minimala problem
med terapeuten, blir överföringstolkningar
störande och främmande. Men för de
­patienter som allra mest behöver arbeta
med sin förståelse av sina relationella
­problem, är de som också profiterar allra
mest på överföringsarbete.
Referanser: Høglend P, Hersoug AG, Bøgwald KP et al. Effects of transference
work in the context of therapeutic alliance and quality of object relations.
J Consult Clin Psychol 2011, 79: 697-706.
18
19
Referater
Innlegg
Lørdagsseminar 12. november 2011
Ibsen, etikk og kommunikasjon
Trygve Nissen
Instituttet bød på lørdagsseminar den 12.
november. Ikke i egne lokaler denne gang,
men på Radisson Blu i Nydalen. Tema for
seminaret var ”Ibsen, etikk og kommunikasjon” og foredragsholder og seminarleder
var Tom Eide. Han er dr. philos. i nordisk litteraturvitenskap og professor i ledelse og
litteratur ved Diakonhjemmets høyskole.
Ellers var det 18 deltakere. En av dem var
selvlært Ibsen-kjenner, resten kandidater og
medlemmer ved Instituttet. Forsamlingen
var således passelig heterogen for å få til en
fruktbar utveksling av kunnskap og ytringer.
På forhånd var vi anmodet om å forberede
oss ved å lese Vildanden.
Eide entret lokalet med øreplugger i ørene.
”Jeg lytter stadig på Ibsens skuespill når jeg
går tur. På veien hit nå hørte jeg på
Vildanden. Man blir jo kanskje litt sær …
Men det er sterkt å anbefale.” Allerede her
åpnet han for tolkningsmuligheter. Sterkt å
anbefale å høre på Ibsen? Eller sterkt å anbefale å bli sær? (Jeg holder en knapp på at
det var førstnevnte han mente ) Iallfall, Eide
viste seg å ha god peiling ikke bare på
Ibsen, men også på pedagogikk. Han dro oss
gjennom en nærlesning av Vildanden på en
engasjerende og lærerik måte. Det skal
også nevnes at han fortalte grundig om sin
faglige bakgrunn, nærmest en nitid yrkesanamnese ispedd flere anekdoter. (En av dem
var om den gang han disputerte på Axel
Jensens forfatterskap og forfatteren selv,
Axel Jensen altså, overraskende dukket opp
under disputasen og opponerte ex auditorio.) Grundighet preget også seminaret videre de fem timene vi holdt på. Mange av de
oppmøtte avslørte svært gode kunnskaper
om Ibsens dramaer og flere hadde tatt med
seg tykke bøker som bar preg av å ha blitt
lest — flere ganger. Likevel, vi alle lærte
kanskje noe nytt: Det er utrolig mye man
20
kan dra ut av teksten. Selv de minste og tilsynelatende uvesentlige detaljer viser seg å
ha betydning. Derfor måtte vi dvele ganske
lenge ved både selve rollelisten i skuespillet,
til og med rekkefølgen av rollefigurene og tablåbeskrivelsene i parentesen før stykkets
første akt. Intet var irrelevant eller tilfeldig.
(For så vidt analogt til den psykoterapeut­iske
settingen som vi kjenner bedre.) Når så det
var unnagjort, leiet seminarleder oss etter
hvert inn i selve handlingen av stykket. Han
snakket, han brukte slides og han spilte lydopptak fra en nyere radioteaterversjon av
stykket. Det hele gjort i et passlig tempo.
Etterhvert som vi ble like engasjerte som han
selv, slapp han oss til. Med våre funder­inger,
spørsmål, synspunkter, påstander og mot
slutten også noe bastante meninger. Eller
sagt på en annen måte, det ble svært interaktivt. Og det var vel akkurat sånn vi – og
seminarleder – ville ha det. Men selv om deltakerne tok mye plass etter hvert, rakk han å
gi mye fra sitt fagfelt. Vi fikk med oss litteraturteori relevant for lesning av Ibsens drama­
er. Litteratur kan leses fra tre vinkler sa han:
fra verkets opphav (genesen), fra verket i
seg selv og ut fra leserens reaksjoner. Men
helst fra mer enn en vinkel. Å studere et verk
fra bare en vinkel blir mangelfullt på samme
måte som monokausale forklaringer vanligvis
blir feil. Og naturlig nok ble da også ikke
bare Vildanden drøftet; også personen Ibsen
ble lagt under lupen. Forklaringen på Ibsens
storhet som dikter lå – ifølge Eide – i at han
var ”ekstremt intelli­gent og ekstremt empatisk” og derfor var i stand til å leve seg inn i
nær sagt ethvert ­sosialt miljø. Dette synspunktet førte til en ny diskusjon: ”Var Ibsen
empatisk?”, ”Hvordan skal vi egentlig
­definere empati her?”
utlegging av ens indre objekter (Klein).
Videre om ”Ibsens etisk metode”, om
­”showing” vs. ”telling”. ”Showing” – så vidt
jeg fikk med meg – er den metoden drama­
tikeren bruker for å ”fortelle”, og er da
­forskjellig fra romanens form der det er
­”telling” som gjelder. I teateret må tilskueren selv gjøre tolkningsarbeidet. I romanen
blir leseren hele tiden gjennom teksten
­fortalt hva romanfigurenes motiver, tanker
og følelser er. Så hva ligner da mest på den
kliniske situasjonen? (OK. Jeg ser at det ble
et retorisk spørsmål.)
mye tankekraft på å forstå og fortolke de
forskjellige rollefigurene. Vi klarte det nesten uten å sette diagnoser på noen av dem.
Men mot slutten var vi nok noe slitne med
svekket toleranse for det komplekse. Så
derfor helt forståelig og tilgivelig at det da
kom et enkelt forslag på diagnose – en lite
flatterende sådan – på Gregers Werle.
Takk til Kjartan Thu fra Instituttet som
­sørget for arrangementet.
Jeg oppfattet at alle ble inspirert og begeistret under seminaret. Vi bruke
Vi hørte også om diktning som uttrykk for
sublimering (Freud), diktning som en
21
Referater
Innlegg
SØSKENRELASJONER – HARMLØS KRANGEL
­ELLER KAMP PÅ LIV OG DØD?
Referat fra EFPP-konferansen i Krakow v Gro Kvittingen
Dagens fødselsannonser oser av idyll; et eksempel kan være:
”Vår nydelige datter Leah er født. Lukas er stolt og flink storebror”.
Kanskje er ikke virkeligheten fullt så idyllisk? Konferansen i Krakow går
dypere og diskuterer og problematiserer søskenrelasjoner på godt og vondt.
EFPP og den polske medlemsforeningen,
Polish Society for Psychonalytic Psycho­
therapy (PTPP), arrangerte konferansen
SIBLINGS: RIVALRY AND ENVY
– COEXISTENCE AND CONCERN i Krakow
14.-16. oktober 2011.
Konferansen var interessant og velorganisert
med deltagere fra hele Europa, i alt 385.
Norge hadde 15 deltagere.
Konferansen ble avsluttet med festmiddag
i Krakows eldste hotell, Hotel Pod Róza. Vi
ble underholdt av Aga Zaryan , en internasjonalt kjent polsk jazzsanger. Etter konferanseslutt ble det arrangert utflukt med omvisning
til Auschwitz og Birkenau.
Hovedforelesere var Franz Wellendorf, tysk
professor i psykologi, Angela Joyce, britisk
barneanalytiker og Jeanne Magagna, britisk
analytiker. I tillegg var det mange interessante presentasjoner og workshops, blant annet
ble den danske filmen ”Brødre” vist.
Psykiater Randi Ulberg og psykolog Anne
Grete Hersoug fra Norge presenterte
”The First Experimental Study on
Transference Work In Teenagers (FEST-IT)”.
Franz Wellendorfs foredrag hadde tittelen:
SIBLING RIVALRY – PSYCHOANALYTIC
ASPECTS AND INSTITUTIONAL
IMPLICATIONS.
Wellendorfs hovedpoeng var at søskensjalusi
har fulgt den psykoanalytiske bevegelsen fra
“tidenes morgen”, og det har gått (og går)
hardt for seg. ”And these battles among
22
sibling are by no means harmless squabble,
but tend to be life-and-death struggles”.
Å få et søsken kan oppleves dramatisk; det
kan bety barnets erkjennelse av at triaden
(mor-far-barn) kan fortsette å eksistere uten
det eldste barnet. ”Betyr det at det ikke
­spiller noen rolle om jeg eksisterer eller
ikke”? Wellendorf mente at det ikke er
­tradisjon for å analysere søskenrelasjoner
innen psykoanalysen. Men dersom disse
­relasjonene overses og ikke tolkes på i en
psykoanalytisk behandling, kan det innebære
at analysen stopper opp. Det kan komme til
å dreie seg om en systematisk misforståelse
av analysanden.
Som analytikere er vi vant til å tolke på det
vertikale (relasjonen til foreldre), men ikke på
det horisontale (relasjonen til søsken) ifølge
Wellendorf.
Angela Joyces foredrag hadde tittelen: WHY
THE UGLY SISTERS AND CINDERELLA?
Joyce anførte at de fleste eventyr, og også
eventyret om ”Askepott”, handler om intense
familierelasjoner. Hun analyserte søsken­
relasjonen mellom Askepott og stesøstrene
og de manglende generasjonsgrensene;
­stemoren allierer seg med døtrene sine, faren
til Askepott er lite til stede og stiller ikke opp
for datteren sin. Eventyret har to avslutning­
er, i brødrene Grimms versjon blir ste­
søstrene blindet av fugler som hakker ut
­øynene på dem, i en annen versjon blir det
forsoning.
Joyce sa at det er slående hvordan foreldre
har vansker med å erkjenne den kompliserte
forts. neste side
23
Referater
blandingen av hat og kjærlighet mellom
­søsken. Foreldrenes ønske om at det bare
skal være kjærlighet, kan skygge for intenst
smertefulle følelser av sjalusi og rivalisering.
Videre diskuterte hun Julie Michells
(Siblings, Sex and Violence, 2003) påstand
om at søskenrelasjoner har vært neglisjert i
psykoanalytisk litteratur, selv mente Joyce at
så ikke er tilfelle. Mens Michell fokuserer på
den horisontale relasjonen (mellom søsken)
og ser den som autonom, mener Joyce at
den horisontale er bestemt av den vertikale,
relasjonen mellom foreldre og barn. Som
­eksempel ga hun fortellingen om Kain og
Abel(!).
være skadelig for personlighetsutviklingen.
Hun ga eksempler fra Anna Freuds krigs­
barnehjem, eksempler fra observasjoner av
svært destruktive samspill mellom tre små
brødre, ett, tre og fem år gamle, og observasjoner av samspill mellom en storesøster og
en lillebror. Det var både trist og skremmende å følge observasjonene av de tre brødrene, og som så ofte ellers tenkte jeg: Hvorfor
grep ikke observatøren inn? Og hvorfor fikk
ikke moren, som var til stede, veiledning?
(Forhåpentligvis fikk hun, og faren, det, selv
om det ikke ble nevnt i foredraget).
Storesøster og lillebror fikk hjelp til å
­regulere samspillet, det var en barnepsykolog
(?) til stede i familien en gang i uken.
Dermed fikk storesøster en alliert som kunne
hjelpe henne gjennom lek og samtale. Men
familier flest kan jo ikke holde seg med
psykolog!
Magnana understreket at det å bare skjenne
på det eldste barnet kan være destruktivt,
det kan gjøre at barnet føler seg forlatt og
dermed øke aggresjonen mot det yngste.
Det eldste barnet kan komme til å føle seg
”slemt”, det kan bli en del av identiteten.
Det er viktig for foreldre, i følge Magnana,
å ikke idyllisere søskenrelasjoner, men erkjenne at det også er hat og aggresjon mellom
søsken. Men da må foreldre være i stand til
å erkjenne og tåle egne aggressive følelser.
Magnana pekte på fem problemområder som
kan være resultat av destruktive søsken­
relasjoner: Problemer med å bli gravid, problemer i svangerskap, kvinnelig frigiditet og
mannlig impotens i løpet av et svangerskap,
problemer omkring fødsel av første barn og
problemer omkring fødsel av andre barn.
Vertsbyen for konferansen, Krakow, Polens
kulturelle hovedstad, er en mangfoldig og
spennende by. Gamlebyen står på
UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Bildene viser Rynekplassen med Tøyhallene
i bakgrunnen, Borgen Wawel og Mariakirken
(foto Ida Kvittingen).
Og mens Michell mener at det å få søsken
etterlater et ”hull” som alltid vil være der, er
Joyce mer optimistisk.
Avslutningsvis sa hun om ”Askepott”: Dette
er ikke bare et eventyr for barn, det kan også
sees på som en advarsel til foreldre; ”vær
oppmerksom på hatet hos barnet ditt … det
kan ha konsekvenser både i nåtid og
­fremtid”. Foreldre må akseptere at barn i
­realiteten kan hate søsknene sine og må
­hjelpe dem til å forsone seg med virkelig­
heten i relasjonene mellom dem selv,
­søsknene og foreldrene.
Videre sa hun at det er viktig at begge
­foreldrene engasjerer seg sterkt i denne
­prosessen fordi konsekvensene av at en av
dem ikke er til stede kan bli destruktive, det
ser vi eksempler på både i klinisk arbeid og
i samfunnet.
Jeanne Magagnas foredrag hadde tittelen:
ENVY, JEALOUSY, LOVE AND
GENEROSITY IN SIBLING
RELATIONSHIPS: THE IMPACT OF
SIBLING RELATIONSHIPS ON FUTURE
FAMILY RELATIONSHIPS.
Magnanas påstand var at søskenrelasjoner
kan internaliseres som en kilde til trygghet og
bidra til sunn følelsesmessig utvikling og god
selvfølelse, men søskenrelasjoner kan også
legge grunnlaget for dårlig selvfølelse og
24
25
Referater
Trauma, Depression and Dreams
Neuroscience and Psychotherapy
Marit Haave
Seminar 27.-28. januar 2012, på Vika Konferansesenter.
Noen tanker etter foredrag med Mark Solms, nevropsykolog og
psykoanalytiker, fra Sør Afrika. Tittelen på fredagens foredrag var:
“Why do we dream?”
Det var et spennende og engasjerende
­foredrag om vår forståelse av drøm, og
drømmenes betydning for vår psykiske
­helse. Tanker om hvorfor vi drømmer, samt
funn fra nevrologisk forskning på søvn og
søvnfaser.
Solms åpnet sitt foredag med et sitat fra
Freud: ”dreams occur in order to protect
­sleep.” Vi drømmer, slik at vi kan få sove,
istedenfor å handle på impulser fra det
­ubevisste, som alltid er tilstede. ”Our libidinal system doesn`t go to sleep”, sitat
Freud.
Men – for å la oss få ro til å sove, istedenfor
å ”gå ut i verden og tilfredsstille kravene fra
Id”, konstrueres drømmer. Ved å konstruere
26
drømmer, arbeider bevisstheten med
­impulsene som vi i våken tilstand ville være
drevet til å handle på grunnlag av.
REM søvn er siden 1950 kjent som den biologisk markør for drøm. REM søvn påvises
lett fysiologisk, med EEG for eksempel.
Hjernen er aktivert, muskulaturen er
­avslappet. Når en person er i REM søvn
fase, drømmer vedkommende. REM søvn
påvises hvert 90. min.
For å finne hvor i hjernen det foregår ­aktivitet
som kan knyttes til REM søvn, er det gjort
undersøkelser på dyr, bl.a. ved å fjerne mer
og mer av hjernen og se om det fortsatt forekommer REM søvn. Først når hjernestammen
ble fjernet, forsvant REM søvnen.
Dermed konkluderte man med at REM søvn
skyldes aktivitet i hjernestammen, og i
­hjernestammen mente man at det bare kan
forekomme meningsløse aktiviteter,
­”nonsense” – dermed ble det i den
­amerikanske psykiatriske forening i 1975
vedtatt at drømmer ikke kan ha mening.
Freuds postulat om drømmenes betydning
ble nedstemt.
Solms forsket videre på søvn og drømmer
og REM faser, og fikk på 1990 tallet omgjort
dette vedtaket. Han studerte drømmer hos
personer med hjerneskade, og påviste da at
personer med skade i hjernestammen,
­fortsatt kunne drømme. Han fant også
­personer med REM søvn, som ikke drømte.
Altså: REM søvn og drøm skjer samtidig,
men – det er det ikke samme fenomen!
Og drømmer kan ikke lokaliseres til aktivitet
i hjernestammen.
Han viste at personer med skade i frontallappen, (som ved lobotomi), ikke drømmer.
Det er de høyere delene av hjernen som er
involvert i drømmeaktivitet. Ved skade i
frontallappene, stopper hallusinasjoner, man
mister motivasjon og vilje, og slutter å
­drømme. Hjerneaktivitet som har med drøm
å gjøre, er altså lokalisert i frontallappene.
Drømmens betydning i arbeidet med å
f­orstå vårt ubevisste liv, kan dermed få den
plass Freud vil gi den.
På lørdag fortalte Mark Solms en fasciner­
ende og sann historie om hvordan han gikk
i dialog med sine arbeidere på eiendommen
i Sør Afrika, som han overtok og flyttet
­tilbake til etter at apartheid var oppløst.
Det viste seg å ikke være så enkelt som han
først trodde, og han fortalte da at han
­brukte de samme prinsipper som i psyko­
analytisk behandling; han tenkte seg om,
undersøkte historien, sammen med sine
­arbeidere, og på grunnlag av dette arbeidet,
klarte de sammen å skape en ny ordning og
fordeling av arbeid og verdier seg i mellom,
en ny måte å leve sammen på. Resultatet så
ut til å være vellykket, de fant en løsning, og
noe av det nye som har oppstått, er at de
har begynt å spille og synge sammen, det
har oppstått musikk!
Og, på bakgrunn av de historiske under­
søkelsene, har han grunnlagt et museum,
som årlig har 60 000 besøkende, som
­studerer historien, og kjøper vin som
­produseres på gården. Forsamlingen i Vika
responderte på foredraget med stående
applaus!
27
FRA UTVALG FOR ETTERUTDANNING
28. mars kl 19.00
x Onsdag
Tormod Knutsen
Terapeutisk prosess og samtidig bruk av medisiner.
INFORMASJON OM MEDLEMSMØTER
Alle seminarer med deltageravgift er med bindende påmelding.
Møter og seminarer merket med
x er åpent for alle kollegaer som er interessert.
Å kombinere medikamentell (psykofarmakologisk) behandling med psykoterapi og psykoanalyse er et vanlig klinisk fenomen, men som her i landet i liten grad er blitt gjort til gjenstand for systematisk analyse eller undervisning ut fra psykodynamisk tenkning. Dette foredraget vil fokusere på en kort historisk oversikt om hvordan dette feltet har utviklet seg, og
hvor en står i dag, hvor psykoanalytisk psykoterapi og psykoanalyse tilbys pasienter med til
dels alvorlig psykopatologi, og hvor pasienten i kortere eller lengre perioder bør eller er nødt
til å bruke psykofarmaka. Problemstillingen vil bli illustrert med kliniske vignetter.
Hovedsiktemålet vil være å klargjøre den innvirking slik kombinasjonsbehandling kan ha på
den terapeutiske prosessen, at dette kan fortone seg forskjellig om terapeuten er psykolog
eller lege, samt å sette det inn i en teoretisk referanseramme.
Avslutningsvis vil en skissere konkrete fremgangsmåter når dette spørsmålet ser ut til å bli
aktuelt.
Tormod Knutsen er psykiater, psykoterapeut og psykoanalytiker, og har lærerfunksjoner ved
Institutt for psykoterapi og Norsk psykoanalytisk institutt. Han har tidligere vært administrativ leder ved Institutt for psykoterapi, og er f.t. leder av Norsk psykoanalytisk institutt. Han
arbeider i privat praksis (avtalepraksis), og har tidligere arbeidet mye bl.a. innen
rusmiddel-behandling.
18. april kl 19.00
x Onsdag
Atle Kittang
Psykoanalyse og religion.
Høsten 2011 ble boken ”Sigmund Freud. Mellom psykoanalyse og litteratur” gitt ut.
Arbeidene er oversatt direkte fra tysk. Dette er en samling av Freuds tekster som har et
­annet fokus enn det å være tradisjonell naturvitenskapelig lege. Gjennom sykehistorien Lille
Hans vises Freud som forteller. I del 2 kommer tekster hvor Freud beveger seg i grense­
landet mellom psykoanalyse og litteraturvitenskap. ”Sorg og melankoli” fra 1917 er kanskje
den mest kjente av disse tekstene. Bokens 3. og siste del er en samling av tekster der
Freud kommenterer på kunst og litteratur. Her er blant annet hans tale i forbindelse med at
han mottok Goethe prisen i 1930.
Atle Kittang er professor i litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. Hans forskingsfelt
er allmenn litteraturvitenskap, hermeneutisk og fenomenologisk litteraturteori samt lyrikkteori. Videre fransk og norsk litteratur fra det 19. og det 20. århundret. Sentrale forfatterskap er Balzac, Rimbaud, André Breton, Ibsen, Hamsun og Olav H. Hauge. Han har også
skrevet en rekke artikler om psykoanalyse og litteratur. Samt gitt ut en monografi om
Sigmund Freud i 1997.
Kittang har skrevet Etterordet i boken ”Sigmund Freud. Mellom psykoanalyse og litteratur”.
I forbindelse med utgivelsen av boka ble det holdt et seminar på Litteratur huset søndag
23.oktober. Han holdt der et innlegg hvor han berørte Freuds tenkning omkring religion med
utgangspunkt i bla Moses og monoteismen. Nå har vi vært så heldige at han vil komme til
oss for å snakke mer om Psykoanalyse og religion.
28
29
9. mai kl 19.00
x Onsdag
Martin Svartberg
Affektregulering og affektinntoning i psykoterapi.
Foredraget vil være todelt; først diskusjon av begrepet affektregulering og deretter det
­atskilte, men nært forbundne, begrepet affektinntoning. Begge begreper vil belyses med
­utgangspunkt i empiriske funn fra studiet av mor-spebarn interaksjoner, for så å poengtere
visse utviklingspsykologiske forhold og endelig å redegjøre for hvilke implikasjoner dette
måtte ha for psykoterapeuters forståelse av og relatering til voksne pasienter. I diskusjonen
av affektinntoning, som har blitt mest beskrevet i mor-barn forholdet, vil det bli gitt en
­detaljert definisjon av begrepet slik det kan forstås i terapi med voksne.
Martin Svartberg er psykiater og utdannet psykoanalytiker fra Toronto. Han har utdannelse
innen og erfaring med dynamisk korttidspsykoterapi, traume-relatert psykoterapi foruten
psykoanalyse og psykoanalytisk langtidsterapi. Han har i tillegg tidligere drevet forskning på
prosesser i og effekter av korttidsterapi gjennom mange år og publisert innen disse feltene.
Nåværende hovedinteresser omfatter mor-spebarn interaksjonen, relasjonelle traumer og
dissosiative tilstander, foruten psykoterapi generelt. Svartberg er i fulltids privat praksis i
Oslo, og han er medlem ved Institutt for psykoterapi.
VEILEDNINGSSEMINAR – KUN FOR MEDLEMMER
Fredag 1. juni og lørdag 2. juni 2012 i Instituttets lokaler
JEAN WHITE
Jean White hadde et seminar ved Institutt for psykoterapi i februar 2008, hvor hun foreleste
med utgangspunkt i boka ”Generation. Preocccupations & Conflicts in Contemporary
Psychoanalysis” (Routledge, 2006). For fyldig bokomtale se nr 2/09 av Bulletinen.
Hun hadde veiledningsseminar ved Instituttet i 2009 og 2010, og kommer nå tilbake for et
tredje veiledningsseminar. Jean White vil veilede på kasuistisk materiale. Hun vil også
­veilede på veiledning, og legge spesiell vekt på forskjellene i veiledning av nybegynnere og
erfarne psykoterapeuter, hvor det utspiller seg en helt annen dynamikk.
Jean White er psykoanalytisk orientert psykoterapeut og veileder, i full tids praksis i
London. Med utgangspunkt i Winnicott, Lacan og Bion gjør hun seg til talskvinne for et
­pluralistisk perspektiv, hvor gjensidig respekt og anerkjennelse av hverandres forskjeller
­utgjør forutsetninger for å kunne lære av hverandre.
Fredag 1. juni:
15.00 – 15.30
15.30 – 17.00
17.00 – 17.30
17.30 – 19.00
30
Veiledning
Velkommen. Jean White vil snakke om forskjellene i veiledning
av nybegynnere og erfarne psykoterapeuter
Veiledning og diskusjon
Te og kaffepause
Veiledning og diskusjon
Lørdag 2. juni: Veiledning
11.00 – 12.30 Veiledning og diskusjon
12.30 – 13.30 Lunsj
13.30 – 15.00 Veiledning og diskusjon
Medlemmer som ønsker å legge fram materiale for veiledning, kan kontakte Mona Semb på
[email protected] for å få White sine retningslinjer for presentasjonen.
Seminaravgift for to dager inkl. lunsj lørdag: kr. 1.900,-.
Påmeldingsfrist: 11. mai, til [email protected]
Max deltagerantall er 16, første man til mølla.
Deltakerbevis og kvittering utdeles på seminaret.
sommermøte – for medlemmer og kandidater
Onsdag 6. juni 2012, kl. 19.00 i Instituttets lokaler i Nydalen
Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad
”Hva er vitsen? Humor fra Homer til Simpson”
Den engelske renessansefilosofen Thomas Hobbes var en av filosofihistoriens mest profi­
lerte humorteoretikere, på tross av – eller kanskje nettopp på grunn av – at han så svart på
tilværelsen. ”Livet i naturtilstanden er ensomt, fattigslig, ekkelt, dyrisk og kort”. Altså: Livet
er uutholdelig, og likevel altfor kort: Det likner en vits! Nå visste Hobbes hvordan man kom
seg ut av naturtilstanden: Det var frivillig å underkaste seg en eneveldig despot som holdt
fred ved å skremme vettet av folk. Når vi lever musestille i evinnelig frykt for tyrannens
­neste trekk, er vi så nær lykken som det går an å komme. Enda en vits om menneskelivets
elendighet! Da Hobbes kjente det led mot slutten, søkte han ikke – som så mange på hans
tid – de vises sten (the philosophers stone) for å bli udødelig. Tvert imot sammenkalte han
sine venner og utlyste en konkurranse om hvem som kunne finne på den beste gravskriften
på gravsteinen hans. Følgende forslag vakte den aldrende filosofens munterhet: ”This is the
true philosophers stone”.
I dag har medisinere, psykologer og filosofer for lengst gravlagt prosjektet om å finne de
­vises sten for å beseire døden. I den grad den finnes, er den alt annet enn håndfast: Den
sterkeste kandidaten er humoren selv. Ifølge en rekke medisinere og terapeuter er latter
over en god vittighet helsebringende og kreftforebyggende. Foredragsholderne håper det
snart blir mulig for både hypokondere og andre som hangler halvsyke gjennom livet å få
­deres aktuelle humorbok på blå resept. Deres kåseri kommer til å omhandle alt fra moralsk
forargelse over møkkamannhumor, til rosenrøde terapeutiske vyer om en lang og munter
­tilværelse full av humoristiske høydepunkter.
Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad er aktuelle med sin muntre fagbok om humor i et filo­
sofisk perspektiv: Hva er vitsen? Humor fra Homer til Simpson, Tell forlag 2012. Tidligere
har de publisert Pippi og Sokrates. Et filosofisk drikkegilde i Villa Villekulla, Oslo 2000 og
2004. Den er oversatt til flere språk, blant annet gresk. De har også publisert Harry Potter.
En filosofisk trollmann, Oslo 2006. Sjaastad har dessuten publisert en bok om filosofien hos
Thorbjørn Egner, og vært medforfatter og medredaktør i humorboka Legemet er en viktig
del av kroppen, Oslo 1991. Til daglig er Gaare forlagsredaktør i Schibsted forlag med
forts. neste side
31
f­ilosofi, sosialantropologi og idehistorie som fag. Sjaastad er universitetslektor i filosofi
ved Universitetet i Oslo.
The conference venue will be in the centre of the town with short distances to all congress
and cultural activities. The program will be announced spring 2011.
Etter foredraget inviterer Instituttet til sosialt samvær med enkel servering.
Påmeldingen som er bindende kan gjøres pr. telefon /telefonsvarer 22 58 17 70 eller
e-mail [email protected] senest 11. mai 2012.
Entré: kr 200,-.
For mer informasjon gå til: http://ncp2012.org
Working with conflict and alienation, 50 years of ifps
x
Første møte til høsten er
Onsdag 12. september kl 19.00
Merete Sæbø Torvanger
Merethe Sæbø Torvanger er lege, med videre utdanning fra vårt institutt. Nå jobber hun
som psykoterapeut og psykoterapiveileder. I tillegg er hun er knyttet til Institutt for
­lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen. Der har hun har jobbet
med den franske forfatteren Nathalie Sarrautes og den britiske forfatteren Sara Kanes
­dramatekster i lys av psykoanalytisk teori og metode med hovedvekt på Wilfred R. Bion.
Vi oppfordrer alle til å følge med på kalenderen på hjemmesiden vår
www.instpsyk.no
kurs og konferanser
The XVII International Forum of Psychoanalysis
It is promoted by the International Federation of Psychoanalytic Societies (IFPS); In order to
celebrate the 50thanniversary of its foundation. It will be held in Mexico City from October
10 to October 12, 2012. Hosted by the Mexican Institute of Psychoanalysis, founding
­member of the IFPS in 1962.
We invite you to reflect upon the following topics during the XVII IFPS Forum
• Psychoanalysis and Neurosciences
• Object relationships
• Contemporary problems: migration, kidnapping, drug trafficking, terrorism, and
fundamentalism
• The psychodynamics of violence
• Development of the ego
• Depression as a challenge
• Constructive and destructive tendencies
• Etiology and psychodynamics of bullying
• The tyrant: power, politics, madness
• The self and virtual reality
• Psychoanalysis on line.com
EFPP Conference in Athens Greece
24.-27. May 2012
www.efppathens2012.gr
Invitation to present indivdual papers
We invite interested parties to present individual papers, limited each to 20 minutes.
Please send abstracts (250-word) before Jan. 30, 2012 to IMPAC by e-mail
[email protected], with the following format: Times New Roman font size
12, either in Word 2003 or Word 2007.
The 30th Nordic Congress of Psychiatry will be held in Tromsø, Norway
5. – 8. June 2012
Preannouncement
The congress organised by the Norwegian Psychiatric Association and the Norwegian
Association for Child and Adolescent Psychiatry on behalf of the Joint Committee of the
Nordic Psychiatric Associations and in cooperation with all Psychiatric Associations within
the Nordic Zone of the World Psychiatric Association.
There will be a separate program for candidates in psychiatric specialisation, young
­psychiatrists (LIS).­
The scientific program will have a broad scope. Particular attention will be given to the
­influence of living conditions, social support and cultural diversities upon the prevalence of
psychiatric disorders, stigma and anti-stigma, genetic and epigenetic research, mental
health services in primary care, clinical communication and self care.
32
Official languages for forum xvii
Spanish and English. (Translation will be Portuguese).
Rebeca Aramoni, Gila Jiménez, The Organizing Committee, XVII Forum
XXVII Verdenskongressen for International Association for
Suicide Prevention (IASP)
finner sted i Oslo i tiden 24.–28. september 2013.
Kongressen organiseres av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved
Universitetet i Oslo i samarbeid med IASP.
Ytterligere informasjon om kongressen finnes på nettstedet: www.iasp2013.org
33
SEMINARVIRKSOMHETEN
Bokens tittel er Psykoterapi i utvikling og innholdsfortegnelsen er som følger:
Ord fra ledelsen
Ord fra redaksjonen
Planlagte seminarer
Det vil i månedsskiftet februar/mars bli utlyst innføringsseminar i Oslo og Bodø samt
­videregående seminar i Oslo. Disse vil starte etter sommerferien.
Det blir også utlyst videregående seminar i Agder med oppstart våren 2013.
Del I: Ulike behandlingsformer og rammer for terapi:
Karsten Hytten og Marit Råbu: Hva skal vi med psykoterapi?
Tormod Knutsen: Psykoanalytisk psykoterapi eller psykoterapeutisk psykoanalyse?
Planer videre for 2013 er innføringsseminar i Oslo, Bergen, Stavanger og Møre & Romsdal,
samt et videregående seminar i Oslo.
Per Einar Binder: Før og nå – relasjonell psykoterapi og forståelsen av overføring
Anne Grete Hersoug: ”Jeg tror terapeuten liker meg” – om betydningen av allianse i psykoterapi
Anders Zachrisson:Terapeutens indre arbeid;Refleksjoner over motoverføring og nøytralitet, metode og etikk
Randi Ulberg, Per Høglend: Overføringsarbeid i psykodynamisk psykoterapi – Hvorfor virker det, hvordan og for hvem?
Lars Christian Opdal: Erotisert overføring og grenseoverskridelser.
NYE SEMINARER FRA VÅRSEMESTERET 2012
Rune Johansen: Utvikling; alltid i relasjon.Psykodynamisk utviklingspsykologi
Geir Høstmark Nielsen:Korttids dynamisk psykoterapi.Litt historikk, grunnleggende prinsipper og kliniske tilnærmingsmåter
Innføringsseminar i Oslo
Videregående seminar i Oslo
Finn Skårderud: Terapiens essens. Om mentalisering og mentaliseringsbasert terapi
Seminarleder: Laila Hjulstad
Psykolog Thomas K. Amundsgård
Lege Roeland Duesterwinkel
Psykolog Ingeborg Davik
Lege Simone Geier
Psykolog Ingvild Hurlimann-Lindseth
Lege Goran Maravic
Lege Reidar Tyssen
Seminarleder: Ingrid Guldvog
Psykolog Lars Kristian Groth
Lege Ida Gummedal
Lege Grete von der Kall
Psykolog Cathrine Lima
Psykolog Joan Lesley
Lege Smiljana Milojevic
Psykolog Fredrik Svensson
Peter Fonagy & Anthony Bateman: Mentalization-based treatment for borderline personality disorder:
A brief history of its development and its roots in psychoanalytic theory and practice
Rune Johansen: Psykoterapi og hjerne
Olaf Rørosgaard: Om drømmen i psykoanalytisk psykoterapi
Jan Ole Røvik: Hva gjør det med oss å være terapeuter?
Tove Træsdal: Når terapeuten blir alvorlig syk eller dør
Kjell-Petter Bøgwald: Er det mulig å forske på psykodynamisk terapi?
Tor-Johan Ekeland: Psykoterapi – det siste asyl? Om forholdet mellom rammevilkår og psykoterapi.
Del II: Institutt for psykoterapi 1962 – 2012; utvikling og perspektiv
Kari Holm,Egil Hundevadt,Tor Jakob Sandvik,Tove Kjersti Kjølseth : Institutt for psykoterapi – bakgrunn og utviklingslinjer
ANNEN INFORMASJON
Agnar Berle og Tormod Knutsen: Etablering og utviklingen av undervisningsvirksomheten ved Institutt for psykoterpai
Per Nerdrum: Pedagogikk, klima og læringsutbytteved utdanning i psykodynamsike psykoterapi:
Utdanningen ved Institutt for psykoterapi-kandidatenes erfaringer
Tormod Knutsen og Tulla Grip: Institutt for psykoterapi i bilder og tall – oppsummering av de første 50 år.
2012
Institutt for Psykoterapi er 50 år!
Kjell-Petter Bøgwald: Hva gjør egentlig terapeuten i terapitimene?
Instituttet feirer sitt 50-årsjubileum i 2012. Dette blir en stor mulighet for å markere oss
både lokalt og nasjonalt; så det er en utfordring for alle til både å markere oss og å være
med å feire. Vi har hatt en egen jubileumskomité som jevnt og innsatsfylt har arbeidet med
jubileumsmarkeringen gjennom hele 2011. Markeringen vil romme tre hovedområder:
Jubileumsseminar
Jubileumsbok
Det har vært en betydelig velvilje fra forespurte forfattere og høy kvalitet på bidragene.
Boken ble sendt forlaget 31.okt.
Intensjonen var å få til en spennende og mangfoldig bok med ulike perspektiv og
faglige bidrag på kvalifisert nivå. Vårt ønske er at boken vil være av interesse for
en bred leserkrets og dertil er godt egnet for ulike undervisningsformål ved vårt eget
institutt.
34
Tor Jakob Sandvik: Samtaler med Carola Mann
Seminaret planlegges stort og romslig over to dager:
Seminar 21.-22. september 2012
Oslo Kongressenter / Folkets hus
Fredag 21. september kl 9.00-16.00
Lørdag 22. september kl 9.00-16.00
Programmet er nærmest klart
Lewis Aron fra New York blir hovedattraksjon. Tor-Johan Ekeland
(høyskolen i Volda), Håvar F. Nilsen (UiO) og Anne Grete Hersoug, Randi Ulberg og
­Kjell-Petter Bøgwald fra vårt eget forskningsutvalg og Institutt vil også stå på programmet.
Fredag kveld 21. september blir det Åpent hus i Instituttets lokaler i Nydalen. Her blir det
enkel servering, kulturinnslag fra medlemmer og eventuelt små orienteringer og/eller
hilsener.
35
Jubileumsfest
Denne blir på lørdag kveld 22. september etter jubileumsseminaret. Det blir stor fest
på Hotell Bristol med middag og dans, hvor også ledsagere kan delta.
leder Tove Kjersti Kjølseth tlf arb. 22 58 17 83. eller administrativ leder
Jan Ole Røvik, tlf 92 22 10 41.
Skriftlig søknad stiles innen 1.06.12 til Styret og sendes Institutt for Psykoterapi.
Vi tror dette skal bli en spennende feiring.
Jubileumsåret blir en fin mulighet til å markere Instituttet og alle dets aktiviteter. Vi håper
så mange som mulig vil være med å markere jubileet og at selve jubileumsseminaret og jubileumsfesten vil favne alle medlemmene fra hele landet. Det blir en flott mulighet for mange
bra faglige opplevelser og hyggelig uformell kontakt.
VIKTIG MELDING!
GENERALFORSAMLING
Instituttet avholder ordinær Generalforsamling onsdag 21. mars 2012.
Samtidig gir jubileumsåret en mulighet til å markere Instituttet og jubileet bredt i alle regioner av landet. Vi tenker oss muligheten for å knytte an til 50-årsfeiringen i planlagte seminarer, og muligheten til å arrangere særskilte seminarer eller møter med fokus på Instituttets
historie og plass i dagens psykiske helsevern. Det spennende vil være om man også får til
lokal oppmerksomhet og kanskje pressedekning.
Vi gjør oppmerksom på at det ikke lenger blir sendt ut sakspapirer
til Generalforsamlingen pr post. Innkalling, dagsorden og alle sakspapirer
ligger på hjemmesiden.
På forespørsel sender vi gjerne pr. post.
DELTIDSSTILLING SOM
UNDERVISNINGSLEDER LEDIG FRA 1.08.2013
Vi ønsker to nye medlemmer velkommen!
Disse er: lege Fredrik Dieserud, Sandefjord og psykolog Torbjørn Liaaen, Oslo.
Undervisningsleder fratrer sin stilling 31. juli 2013 etter 4 + 2 + 2 år.
Undervisningsleder har primært ansvaret for ledelse og drift av Instituttets kandidat­
utdanning og utgjør sammen med administrativ leder Instituttets daglige ledelse. Det er
­tradisjon for en fleksibel samarbeidsform mellom undervisningsleder og administrativ leder
hvor de begge kan være behjelpelig med hverandres oppgaver ved behov.
Undervisningsleder er direkte ansvarlig overfor Styret innen sitt ansvarsområde,
­saksbehandler for Styret og Utvalg for kandidatutdanning.
Undervisningsleder tilsettes på åremål, i første omgang for fire år med adgang til å søke
­reengasjement for 2+2 år.
Stillingen lønnes i lønnstrinn 80 (p.t. kr 648.288,-pr. år). Daglig ledelses totale stillings­
prosent er for tiden 60, administrativ leder og undervisningsleder avklarer deling seg
i mellom. I tillegg ytes økonomisk kompensasjon for en del av tiden i fb.m. nødvendige
tjenestereiser.
MEDLEMSLISTE PÅ INSTITUTTETS NETTSIDE
Husk at for å stå på medlemslisten på Instituttets nett-side, med navn og kommune­
tilhørighet, må man gi tillatelse til oss. Husk også at vi må få beskjed om eventuelle feil eller
mangler og adresseforandringer, også mailadresser.
Frist for innlevering
av stoff til neste Bulletin er 4. mai.
Nr 2/2012 vil bli sendt fra Instituttet i uke 23.
Undervisningsleder må være medlem ved Instituttet og bør ha faglig kompetanse på linje
med lærer ved Instituttets seminarer. Det legges vekt på personlig egnethet.
Stillingsinnehaveren bør ha kontor ved Instituttet.
Nærmere opplysninger om stillingens ansvars- og funksjonsområde samt plass
i virksom­heten kan fås ved henvendelse til styrets leder, Rune Johansen tlf 92 89 85 30.
Opplysninger om nåværende arbeids- og ansvarsforhold kan dessuten fås av undervisnings-
36
37
NYE BØKER I BIBLIOTEKET
Binder, Per-Einar
Et oppmerksomt liv, om relasjoner, kropp og nærvær i eksistensens psykolog
Fagbokforlaget, 2011
bokomtaler
Pragmatisk og integrativ
korttidsterapi
Freud, Sigmund
Mellom psykoanalyse og litteratur
Gyldendal forlag 2011
Knox, Jean
Self-Agency in Psychotherapy, attachment, autonomy and intimacy
WW Norton & Co, NY 2011
Alessandra Lemma Mary Target Peter Fonagy
Lemma, Alessandra
Brief dynamic interpersonal therapy, medforfattere Mary Target
og Peter Fonagy
Oxford University Press, 2011
A clinician’s guide. 256 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2011.
Pris GBP 20
ISBN 978-0-19-960245-2
McWilliams, Nancy
Psychoanalytic Case Formulation
The Guilford Press, New York 1999
I denne perlen av en bok gjør forfatterne det klart at den
ikke representerer verken ny teoridanning eller ny
­teknikk. Terapiformen er utviklet av pragmatiske grunner.
Hensikten er å hjelpe psykodynamisk orienterte klinikere
til å arbeide i korttidsformat (16 timer) med pasienter
med angst og/eller depresjon. De mener at psyko­
analysen er et uvurderlig bidrag til den offentlige
­helsetjenesten, men at det er avgjørende at den
tilpasser seg.
Quinodoz, Jean-Michel Reading Freud, a cronological exploration of Freud's writings
Routledge, NY 2011
Steiner, John
Seeing and Being Seen
Routledge, New York 2011-12-28
Theories of Psychotherapy Series
• The Basics of Psychotherapy, an introduction to theory and practice / Bruce E. Wampold
• Family Therapy / William J. Doherty & Susan H McDaniel
• Relational – Cultural Therapy / Judith V. Jordan
• Feminist Therapy / Laura S. Brown
• Cognitive – Behavioral Therapy / Michelle G. Craske
• Psychotherapy Integration / George Stricker
• Existential – Humanistic Therapy / Kirk J. Schneider & Orah T. Krug
• Person – Centered Psychotherapies / David J. Cain
• Brief Dynamic Therapy / Hanna Levenson
Vi vil rette et hjertelig takk til Eva Wold som har donert et stort antall
­bøker til biblioteket.
K Hytten
Brief dynamic interpersonal therapy
Forfatterne begynner med å plassere boken teoretisk og
teknisk. De bygger på sentral og aktuell psykoanalytisk
teori: objektrelasjonsteori, tilknytningsteori og inter­
personlig teori. Tidlig presenterer de forskning som
­dokumenterer effekten av psykodynamisk psykoterapi.
Deretter drøfter de evaluering av pasienten og hvordan
man kommer frem til det sentrale «interpersonlige
­affek­tive fokus». Dette dreier seg om et utvalgt inter­
nalisert, ofte ubevisst relasjonsmønster som står i nær
sammenheng med pasientens presenterte problem. I samarbeid med pasienten gjør
­terapeuten det interpersonlige affektive fokus eksplisitt i løpet av de fire første timene.
Det forblir det avgrensede fokus for terapien videre.
I de påfølgende kapitlene diskuterer forfatterne teknikker som brukes i midtfasen av terapien. Det arbeides med utforskning av pasientens interpersonlige affektive fokus, refleksjon
rundt pasientens indre opplevelse av relasjoner (inkludert terapirelasjonen), stimulering av
mentaliseringsevnen samt utfordring til å gjøre endring i relasjoner. Etter hver time fyller
­pasienten ut et vurderingsskjema.
Det er et eget kapittel om når ting går galt, og om avslutningsfasen. Den siste fasen
­markeres av et oppsummerende avslutningsbrev til pasienten som terapeuten skriver.
Dette er en interessant ny type intervensjon innen psykodynamisk terapi som er hentet fra
kognitiv analytisk terapi.
38
forts. neste side
39
Hovedpoengene i teksten blir illustrert med figurer og punktvise oppsummeringer. Det er et
eget kapittel om hyppig stilte spørsmål til terapiformen. Det er tre appendikser: om kompetanse i terapiformen, evalueringsskjema til bruk etter hver time og informasjonsbrev til
pasienten.
Forfatterne er kjente og aktive psykoanalytikere i London. Omtalen av teori og forskning er
fortettet og krever en del av leseren. På den annen side er det en fyldig referanseliste hvor
leseren kan finne bakgrunnslitteratur. Den kliniske delen er pedagogisk godt skrevet og er
nyttig ikke bare for dem som vil forsøke seg på den presenterte terapiformen. Generelt
­psykodynamisk arbeid beskriver de på en forbilledlig og klinisk svært nyttig måte. Jeg
­savner en plassering av korttidsterapimodellen i forhold til andre korttidsmodeller som er
­utviklet, men det ville krevet en utvidet ramme.
Jeg anbefaler boken varmt til alle som arbeider med samtalebehandling - både i privat og
offentlig sektor. Den vil også være svært anvendelig for utdanningskandidater innen psykodynamisk psykoterapi.
(Hentet fra Tidsskrift for Den norske lægeforening)
PSYKOTERAPEUTEN MÅ TA VARE PÅ SEG SELV
K. Hytten
­ erikende og vekstbefordrende for både pasient og terapeut. Bokens 12 kapitler tar for seg
b
12 råd om egenomsorg som er basert på forskning og ­forfatternes erfaring. Innimellom presenteres erfaringer og anbefalinger fra «master ­therapists», egenomsorgs-sjekklister og forslag til videre lesning. Bokens råd er følgende: verdsette psykoterapeuten som person, refokusere på belønningene, anerkjenne farene, huske kroppen, pleie relasjoner, sette grenser,
restrukturere kognisjon, opprettholde sunn flukt, skape blomstrende omgivelser, egenbehandling, kultivere åndelighet og mening, ­fremme kreativitet og vekst. Som kapitteltitlene
reflekterer, spenner boken vidt – fra det kroppslige med mat, søvn og mosjon til rammer for
praksis til eksistensielle spørsmål. Mange temaer vil være vel kjent. I det brede spekter av
råd, utfordres leseren til å spørre seg selv hvordan det står til på ulike egneomsorgsfelt.
I min egen utdanning har egenomsorg vært berørt i altfor liten grad. Den aktuelle boken er
en god påminnelse om temaet og bør leses og brukes i utdanningen. I forordet til boken
­formulerer forfatterne tre målsetninger: 1. å påminne travle praktikere om personlige og
profesjonelle behov for å ivareta egen psykologisk helse; 2. å presentere evidensbaserte
metoder for praktikere til å nære seg selv; 3. å skape et positivt budskap om selvfornyelse
og vekst. Jeg synes de lykkes i dette. Teksten er oversiktlig,lettlest og engasjerende.
En kan mene forskjellige ting om rådene som presenteres, men det er nettopp et godt
­utgangspunkt for å reflektere og diskutere.
Spennende om psykoterapi
J. O. Røvik
John C Norcross and James D Guy
Leaving It at the Office
A guide to psychotherapist self-care.
New York: The Guilford Press, 2007
Det er utfordrende å være psykoterapeut. I møtet med
pasientens lidelse er psykoterapeuten uten andre
­instrumenter enn seg selv. På den ene siden kan psykoterapeutisk praksis være dypt meningsfullt og
­berikende, på den andre siden kan det være utmattende
og ødeleggende. Trolig er bevisstheten rundt terapeut­
ens egenomsorg for liten. Det mener i hvert fall
­forfatterne av boken Leaving it at the Office John C
Norcross og James D Guy. Bokens undertittel
­reflekterer hva den er: A guide to psychotherapist
self-care.
Forfatterne er selv psykoterapeuter og psykoterapi­
forskere og har i tillegg undervist mye i egenomsorg
for psykoterapeuter. Hovedbudskapet deres er å
­anerkjenne og ta hensyn til psykoterapeutens egne
­fysiske, emosjonelle og åndelige behov. Dette anses
som en forutsetning for at yrket skal være og forbli
40
Jean Knox
Self–agency in psychotherapy:
Attachment, autonomy and intimacy
Pris NOK 300,ISBN 978-0-393-70559-1
Om å forstå og behandle tidlige emosjonelle skader og
om behovet for revisjon av psykoanalytiske begreper
Jean Knox utfordrer sentrale begreper i den psyko­
analytiske behandlingstradisjon i sin bok Self-agency in
psychotherapy, hvor hun henvender seg til psykoana­
lytikere og psykoterapeuter. Begrepet ”self-agency” er
definert av den amerikanske filosofen Shaun Gallagher
som opplevelsen av at subjektet er det som forårsaker
­eller utfører en handling eller tanke. Boken kretser i sin
helhet rundt dette begrepet. Knox tar utgangspunkt i
hvordan det relasjonelle er avgjørende for fremvekst og
utformingen av denne autonome selvopplevelsen. Hun har
instruktivt kombinert pasienthistorier med teori og nyere
forskning. Rikholdige henvisninger og eksempler fra
­litteratur krydrer også boken og øker dens lesverdighet.
forts. neste side
41
Den fyldige introduksjonen gir en strukturert fremstilling av bokens kapitler og fungerer godt
pedagogisk som en vekker og forsmak på hva leseren har i vente.
Del 1 av boken tar for seg den teoretiske basis for utviklingen av autonom selvopplevelse og
psykologisk modning. Her integreres relasjonelle, utviklingsmessige og nevrobiologiske
­perspektiv i en fyldestgjørende beskrivelse på en klinikknær måte. Utviklingen av den
­autonome selvopplevelsen beskrives fra en primitiv direkte agerende selvopplevelse som
spedbarn til økende grad av differensiering og symbolisering.
Del 2 av boken tar for seg kliniske aspekter ved autonom selvopplevelse. En utviklings­
teoretisk basert klinisk tilnærming tar hensyn til at pasientens implisitt ubevisste kan
­fluktuere mellom utviklingsnivåer. Knox advarer mot teori-veiledede intervensjoner i terapi.
Hun mener at terapeutens holdning og intervensjoner må søke å speile pasientens til enhver
tid aktuelle utviklingsnivå av autonom selvopplevelse for derigjennom å skape en psyko­
logisk utvikling.
Knox mener også at psykoanalytiske teorier kan være utilsiktet moraliserende i det de
­objektiviserer ubevisste prosesser i form av f.eks indre onde objekter. Terapeutens forsøk
på å få pasienten til å oppgi negative indre strukturer kan oppleves av pasienten som
­fornektelse av nettopp pasienten selv på det utviklingsnivå av autonom selvopplevelse
­pasienten måtte befinne seg. Spesielt tydelig blir dette ved projektiv identifisering. Hun
­mener terapeuten må være villig til å gå aktivt emosjonelt inn i rollen som motpart i pasient­
ens relasjonelle infantile spill og umodne autonome selvopplevelsesfungering. Terapeuten
kommer kanskje ikke til målet med å kreve verbalisering og ikke-agering, mener hun. Her
går Knox langt i å utfordre den analytiske nøytralitet. Hun har et klart utrykt revisjonistisk
syn og det blir spennende å se hvordan dette kan stimulere den faglige debatten og bidra til
videre utvikling i faget, forhåpentlig til pasientenes, og likeså terapeutenes beste.
God lesning!
(Hentet fra Tidsskrift for Den norske lægeforening)
42
43
Avsender: Institutt for Psykoterapi, Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO
B
50 år
Postboks 4254 Nydalen, 0401 OSLO • Nydalsvn. 15, 0484 Oslo • Tlf.: 22 58 17 70
E-mail: [email protected] • Bankgiro 6042.06.01959
www.instpsyk.no