1. No category

En koordinat er ikke
bare en koordinat
En enkel innføring i koordinatsystem og
kartprojeksjoner i Norge
Versjon 1.0
Yngvar Amlien og Terje Omtveit Gilde
15. mai 2013
http://hovedprosjekter.hig.no/v2013/tol/geo/utmntm/koordinatsystem.pdf
Illustrasjon: Colourbox.com / Terje Gilde
Innledning
For å kunne oppgi plasseringen til et punkt på en entydig måte bruker vi koordinater.
Disse oppgis vanligvis i meter eller grader. For at koordinatene skal være entydig er det
viktig at man oppgir hvilket koordinatsystem koordinatene bruker. Koordinatsystemet er
et referansesystem som definerer et nullpunkt som koordinater tar utgangspunkt i. Det
finnes egne referansesystem for høyder, men de vil vi ikke gå inn på her.
Koordinatsystemene vi skal ta for oss her gir oss altså kun plasseringen i horisontalplanet
(todimensjonalt).
For å få entydige koordinater som angir et punkt på jorda må vi gjennom tre steg:
1) Definere form og størrelse på ellipsoiden (det er dette som defineres av datumet).
2) Velge plassering av ellipsoide i forhold til jordoverflaten.
3) Velge kartprojeksjon for avbildning av ellipsoiden i kartplanet.
Figur 1: Illustrasjon over datum og kartprojeksjoner (Gilde, 2013 / McDonnell, 1991)
2
Figur 1 på forrige side viser en oversikt over denne prosessen som vil bli forklart mer
inngående i de neste kapitlene. Kort fortalt trenger vi å gjengi jordas form som en
matematisk figur, en ellipsoide, skalere den ned til en hendig størrelse og «skrelle» den
slik at vi får et flatt kart. Det er kartprojeksjonen som avbilder eller «skreller» ellipsoiden.
I Norge har vi to offisielle koordinat-system: EUREF89 UTM og EUREF89 NTM. Figur 1
viser hva koordinat-systemet er bygget opp av. Siden begge koordinatsystemene bruker
datumet EUREF89 har vi altså bare ett offisielt datum i Norge, men to offisielle
kartprojeksjoner, UTM og NTM.
EUREF89 UTM sone 32
Referanseramme/datum
kartprojeksjon
Sone i kartprojeksjonen
Figur 2: Sammensetningen av et koordinatsystem
For å se hvor viktig det er å vite hvilket koordinatsystem en koordinat er oppgitt i kan
man se på eksemplet i Tabell 1. Alle koordinatene er oppgitt for samme punkt i
Lillehammer, men som vi ser er de helt forskjellige. Uten å vite hvilket koordinatsystem
de refererer til er de verdiløse.
Tabell 1: Koordinater til samme punkt i Lillehammer, men i forskjellige koordinatsystem 1
Koordinatsystem
Koordinater
EUREF89 UTM sone 32
N 6776500,6500
E 579015,4300
EUREF89 NTM sone 10
N 1347044,4037
E 98184,4396
NGO1948 Akse 3
N 346 961,2150
E -13564,6230
Referanseramme (datum)
For å få en referanseramme trenger vi å kunne gjengi hele eller deler av jorda som en
matematisk figur. Mange vil nok tenke på jorda som en perfekt kule, mens jorda i
virkeligheten har større radius rundt ekvator enn fra pol til pol. Det blir da mer riktig å
se på jorda som en ellipsoide siden denne figuren best gjengir formen på jorda. Mens
kulen har èn radius, er ellipsoiden flattrykt i en retning og får derfor ulik radius fra topp
til bunn og rundt «ekvator». Når man skal definere en slik ellipsoide kan man velge å
tilpasse den hele jorden eller et mindre område som et kontinent eller land. Størrelse,
Transformasjon UTM til NGO1948 er gjort i Gemini oppmåling med Kartverket
fylkesformeler for Oppland. Transformasjon UTM til NTM er gjort i programmet
«Redfearn utm to ntm v1-1» av George Preiss.
1
3
form og plassering av ellipsoiden er definert i datumet og danner referanserammen.
Datumet er angitt i første del av koordinatsystemet. EUREF89, NGO1948, WGS84 er alle
eksempler på dette, der EUREF89 er Norges offisielle datum og er et globalt datum, det
vil si at ellipsoiden er tilpasset for å passe best over hele jorden og ikke bare et land eller
kontinent. Merk at det ikke er med noen soner eller akser siden dette bestemmes av
kartprojeksjonen.
Jordas rutenett
Når vi ser på globusen er denne delt inn med linjer både fra pol til pol og parallelt med
ekvator. Dette er referanselinjer, der linjene fra pol til pol kalles meridianer. Den mest
kjente av disse er nullmeridianen som går gjennom Greenwich, England. Denne er satt
til å være 0° og alle andre meridianer er angitt i grader øst eller vest for denne. Dette
betegnes ofte som lengdegrad eller longitude. På samme måte er ekvator satt til 0° med
paralleller nord og sør, også angitt i grader, og betegnes ofte som breddegrad eller
latitude. Norge vil dermed alltid ha koordinater (lengde- og breddegrader) som angir
nord og øst.
Det er viktig å merke seg at vi fortsatt opererer med en rund jordklode og ikke et
todimensjonalt kart. Vi har med andre ord ikke valgt en kartprojeksjon som skal
videreføre lengde- og breddegradene ned på et flatt kart.
Målestokk og målestokkfeil
I teksten er det valgt å skille mellom målestokk og målestokkfeil 2. Med målestokk menes
forholdet mellom distansen på globusen i forhold til distansen på jorda. Altså hvor mye
jorda er skalert ned for å få plass på en globus. Målestokken er et forholdstall, som for
eksempel 1:10 000, der en centimeter på kartet tilsvarer 10 000 centimeter på jorden.
Med målestokkfeilen menes avviket mellom en meter i kartet og en meter i
virkeligheten. Det vil si at det i kartet er 1,00 meter mellom to koordinater, men i
virkeligheten er det mer eller mindre enn 1,00 meter. Kartet er altså ikke
målestokkriktig og har en målestokkfeil. Feilen oppgis ofte i ppm (parts per million). For
eksempel vil en målestokkfeil på 400 ppm tilsvare 4 mm på 10 meter eller 40 millimeter
på 100 meter. En målestokkfeil kommer fra kartprojeksjonen, men er ikke en konstant
faktor. Feilen avhenger av høyde over ellipsoiden 3 og hvor man er i forhold til
kartprojeksjonens soner.
Målestokkfeil kalles også for målestokkskorreksjon.
3 Kan veldig forenklet tenkes som «høyde over havet», men da tas det ikke hensyn til at
ellipsoidehøyden kan være ulik selv om «høyde over havet» er lik.
2
4
Kartprojeksjoner (avbildning)
Jorda er rund, mens kartet er flatt. Måten vi avbilder den runde jorda på et flatt kart
kalles kartprojeksjon. Veldig enkelt forklart kan man se på en kartprojeksjon som måten
man skreller av jordoverflaten og danderer bitene til et sammenhengende flatt kart. I
Norge har vi to offisielle kartprojeksjoner, UTM og NTM (begge med flere soner).
Når vi har valgt en referanseramme (datum), og dermed definert ellipsoiden, ønsker vi å
«skrelle» denne for å få et mer praktisk to-dimensjonalt kart. Vi sier at vi projiserer
(avbilder) overflaten på ellipsoiden ned på kartplanet. Denne prosessen er det ikke mulig
å få til uten feil. Man kan selv prøve å skrelle en appelsin for så å legge skallet flatt på
bordet uten mellomrom, uten å tøye eller bøye i bitene. Man vil også se at måten man
skreller appelsinen på er avgjørende for hvor stor «feil» man får. Det er i
kartprojiseringen man får en målestokkfeil. Det vil si at en meter i kartet ikke
nødvendigvis er en meter på jorda, koordinatsystemet er rett og slett ikke
målestokkriktig. I mange tilfeller er denne feilen så liten at man kan se bort fra den, men
i prosjekter som krever centimeter og millimeters nøyaktighet kan denne feilen være
svært signifikant.
Det finnes uendelig mange kartprojeksjoner, både for hele jorda og for et begrenset
område. Felles for dem alle er at ingen er feilfrie. Hvilken kartprojeksjon man velger
avhenger av hvilke faktorer man ønsker å bevare. Kartprojeksjonen kan fokusere på å
bevare form (konform avbildning) eller vinkler/avstander (ekvivalent avbildning) på en
best mulig måte, eller et kompromiss av begge. En kartprojeksjon kan tilpasses hele
verden eller et mindre område, som for eksempel et land.
Kartprojeksjoner blir vanligvis delt inn i tre hovedformer; sylinder-, kjegle- og planprojeksjoner som vist i Figur 3. Alle de tre kan avbildes form- eller vinkelriktig.
Figur 3: Tre hovedtyper kartprojeksjoner (Gilde, 2013)
Sylinderprojeksjonen og soner
Både UTM (Universal Transversal Mercator) og NTM (Norsk Transversal Mercator) er
som navnet tilsier former for liggende sylinderprojeksjoner. Begge er delt inn i soner der
sonebredden er definert i grader fra sentrum av jorda (nord/sør-aksen) og til
jordoverflaten i øst-vest retning. Bredden på sonen vil derfor være breiest ved ekvator og
smalere mot nord og sør slik vi ser på tegningen til høyre i Figur 4.
5
Figur 4: Liggende sylinder og en sone som er «skrellet» av (Gilde, 2013).
En sone kan sees på som et «skrell» av jordoverflaten og jo mindre biter (soner) vi tar av,
jo mindre hull får man når man vil dandere bitene flatt utover. Vi har altså en
sammenheng mellom antall soner og målestokkfeilen man har i en kartprojeksjon. For å
dekke et større område skreller vi av flere soner, der man kan tenke seg at man roterer
jordkloden inne i sylinderen (se Figur 4) og gjentar prosessen med å skrelle av en sone.
Flere soner settes så ved siden av hverandre. Området på det breieste partiet i en sone vil
overlappe hverandre, mens de smale delene lengst nord og sør må strekkes for å få et
sammenhengende kart. Sentralmeridianen er midten av sonen og det er langs denne
sylinderen berører ellipsoiden (jordoverflaten).
Offisielle projeksjoner i Norge
UTM-projeksjonen
UTM står for Universell Transversal Mercator og er en liggende sylinder-projeksjon.
Koordinatene refereres i antall meter fra ekvator (nord-koordinat) og antall meter fra
sentralmeridian (østkoordinat). Sentralmeridianen er satt til å ha øst-koordinat 500 000
meter, slik at man teller seg nedover fra denne når man går vest for sentralmeridianen og
oppover når man går øst for sentralmeridianen, slik det er markert i det grønne feltet i
figur 5. Dette er gjort for å unngå negative verdier i østkoordinaten. På grunn av dette er
det viktig at man vet hvilken sone man er i, i og med at sentermeridianen i alle soner har
østkoordinat 500 000 meter. I figur 5 ser man sentermeridianen som en stiplet loddrett
linje.
6
Figur 5: UTM-projeksjonen (Gilde, 2013)
På figur 5 ser vi hvordan kartprojisering med UTM-projeksjonen foregår. UTMprojeksjonen er opprettet for bruk på hele jordoverflata, og derfor laget med relativt
store soner. Ulempen er da at målestokkfeilen blir relativt stor. I utgangspunktet er
projeksjonen en tangerende projeksjon, men for å minske målestokkfeilen som oppstår
nær ekvator er det tilført en målestokkfaktor langs sentermeridianen for hver sone.
Denne målestokkfeilen er på 400 ppm (4cm på 100 meter), noe som ses i det oransje
feltet i figur 5. I praksis vil dette si at kartplanet ellipsoiden blir projisert på skjærer
igjennom jordoverflata i stedet for å tangere den. Dette er vist med at kartplanet markert
i grønt krysser ellipsoiden markert i blått i figuren. Hver UTM-sone er på 6° ut fra jordas
sentrum-meridian. Dette fører til at sonene vil være smalere jo lengre nord man kommer
i Norge. På det bredeste, i sone 32 V, vil man ha østkoordinat på ca. 250 000 meter, mens
man i øst vil ha østkoordinat på ca. 750 000 meter. Dette fører til at man i Norge får
maksimal målestokkfeil på 400 ppm. ved sentermeridian
NTM-projeksjonen
NTM står for Norsk Transversal Mercator og er en liggende sylinder-projeksjon slik som
UTM. Forskjellen er at NTM er en tangerende kartprojeksjon mens UTM i praksis er en
skjærende kartprojeksjon. Dette ser man nedenfor i figur 6 der sylinderen, i grønt,
tangerer overflaten på ellipsoiden, markert i blått. At det er en tangerende
kartprojeksjon vil si at målestokkfeilen langs sentermeridianen er 0, noe som vises i det
oransje feltet i figur 6.
NTM har sonebredder på 1° for å hindre den store målestokkfeilen som oppstår i UTM.
På den måten blir Norge delt inn i hele 25 soner for NTM, mens det bare blir 3 soner i
UTM. Man kan da tenke seg at hver sone er en bit av et appelsinskall som er skrellet av
appelsinen. UTM-bitene er større og må derfor strekkes og tøyes litt mer for å kunne
legge dem ut til et flatt kart enn det man må med bitene i NTM. Dette resulterer i at man
7
maksimalt kan få en målestokkfeil på 1,1 mm per 100 meter (11 ppm) i NTM i
motsetning til 4 cm per 100 meter (400ppm) i UTM. Se oransje felt i figur 6.
Figur 6: NTM-projeksjonen (Gilde, 2013)
Som med UTM referer også østkoordinatene i NTM antall meter til sentermeridianen i
sonen. Siden sonene i NTM er smalere enn i UTM, er sentermeridianen i NTM satt til å
være 100 000 meter og ikke 500 000 meter slik som det er i UTM. Dette ser man i det
grønne feltet i figur 6. På den måten blir det greit å skille mellom koordinater i UTM og
NTM da østkoordinatene i UTM starter på 250 000 i Norge. Nord-koordinatene i NTMprojeksjonen starter på 100 000 km ved 58° Nord. Dette gjør at man kan skille mellom
UTM og NTM også i nord-koordinaten, se Tabell 1 side 3.
Gauss Krüger (NGO1948)
Gauss-Krüger er den kartprojeksjonen som ble brukt i kartdatumet NGO 1948 som
tidligere ble brukt som standard datum i Norge. Projeksjonen er en sylinderprojeksjon
tilpasset Norge. Da projeksjonen ble opprettet ble den laget med en maksimal
målestokkfeil på 100 ppm. (10 cm på 100 meter). Dette førte til at man trengte åtte like
soner (akser) for å dekke hele Norge. Da Gauss-Krüger ble brukt i NGO 1948 ble denne
ansett som å ha så liten målestokkfeil at den i de fleste tilfeller kunne neglisjeres.
Lokale koordinatsystem
I mange bygg- og anleggsprosjekter brukes det i dag lokale koordinatsystem. Dette er
referansesystem over så små områder at man ser bort fra jordkrumningen. Det antas at
jordoverflata er flat for dette lille området slik at det derfor ikke er noe kartprojeksjon
som gjør at det blir målestokkfeil. Det er fastsatt e nullpunkt (origo) og en hovedakse
som er forholdsvis nært prosjektområdet i forhold til et globalt eller nasjonalt
referansesystem der origo vil være langt vekk fra prosjektområdet
8
Transformasjon og konvertering mellom koordinatsystem
All kartinformasjon forvaltes i EUREF89 UTM, og man må dermed foreta en
transformasjon eller konvertering om man vil bruke henholdsvis NTM-projeksjonen
eller et lokalt referansesystem.
Ved en transformasjon må man ha flere felles kjente punkt i begge koordinatsystem og
deretter foreta en beregning. Dette gjøres ved hjelp av programvare, men man vil tape
noe av nøyaktigheten som man har i det opprinnelige systemet. Om man har et prosjekt i
et lokalt referansesystem og skal transformere dette til UTM, vil man altså tape noe
nøyaktighet.
Ved en konvertering er det kun en fastsatt matematisk regnemodell som trengs for å få et
koordinatsystem over til et annet. Med denne metoden taper man derfor ikke noe
nøyaktighet, og man kan bruke den samme fastsatte matematiske regnemodellen hver
gang. Om man har et prosjekt i NTM-projeksjonen og skal ha det over til UTM, trenger
man kun å foreta en konvertering, og man taper dermed ikke noe nøyaktighet fra det
opprinnelige systemet. Uansett om man foretar en transformasjon eller en konvertering,
vil man ikke kunne transformere eller konvertere klotoider. Dette er fordi at de
filformatene (SOSI) som brukes i dag ikke støtter det.
(Skogseth, 1998, Kartverket, 2009, Kartverket, 2013, Kartverket, 2012, McDonnell, 1991)
Kilder:
KARTVERKET. 2009. EUREF89 NTM (Norsk Transversal Mercator). Available:
http://www.kartverket.no/Documents/Posisjonstjenester/EUREF89NTMbeskrivelse.pdf [Accessed
19.02.2013].
KARTVERKET. 2012. Referanserammer for Norge. Available: http://www.kartverket.no/Kunnskap/Kartog-kartlegging/Referanseramme/Referanserammer-forNorge/?si=EB884E60DCCC321268B9B8473CDD38FF&rid=1477171087&sn=Statkart.
KARTVERKET. 2013. Kartprojeksjoner [Online]. Available: http://www.kartverket.no/Kunnskap/Kart-ogkartlegging/Jordensrutenett/Kartprojeksjoner/?si=229BBE7C363C30EADA4237FF1BFA4C2D&rid=298625210&sn=Stat
kart [Accessed 19.02.2013.
MCDONNELL, P. W. 1991. Introduction To Map Projections, Rancho Cordova, CA, Landmark Enterprises.
SKOGSETH, T. 1998. Grunnleggende landmåling. Grunnleggende landmåling. Oslo: Universitetsforl.
I samarbeid med:
9