1. No category

kommentar
12
meninger
Per Marvin Tennum
Redaktør
913 88 915
[email protected]
Gry Remme Nordvik
Redaktør (permisjon)
992 03 713
[email protected]
Onsdag 13. august 2014
Erik Werner Andersen
Nyhetsredaktør
920 43 374
[email protected]
Bjørn-Tore Sandbrekkene
Kanalsjef nett
977 09 098
[email protected]
En grandmelding
Det meldes ikke lenger pass fra parhestene
Røed-Hansen i Grandkvartalet. Tvert imot – når
det nå er delt ut nye kort i maratonspillet om
Grandkvartalet, er det med en solid grand-melding fra utbyggerne. Til frustrasjon for noen,
planene utfordrer igjen de rammene som ligger i
byplanen, og til stor glede for andre, som jubler
over det som kan bli et løft for byutviklingen.
Dette er en komplisert sak. Politikere og administrasjon blir av noen beskyldt for passivitet, og å
henge seg opp i volum, siktlinjer og byggehøyder.
Og dermed få «skylda» for unødvendige omkamper. Det er det etter vår mening ingen grunn til.
Hvis noen er ansvarlig for omkamper så langt, og
at det er blitt mange år med utsettelser, omgjorte
planer og stillstand, så er det utbyggerne. For
byplanens rammer ligger der, vedtatt av politikerne for å skape forutsigbarhet, og holder man
seg innenfor dem, venter få problemer. At det
stilles spørsmål ved dette, som det er blitt gjort i
både tidligere og nåværende del av prosessen,
kan heller ikke kritiseres. Det er naturlig å gjøre
for naboer og andre engasjerte borgere. For både
administrasjon og politikere er det en plikt og
jobb som skal skjøttes.
Derfor er det ikke unaturlig at høydene i forslaget, som med knappest mulig margin ble vedtatt
sendt ut på høring, ble gjenstand for debatt. For
det er et klart brudd med byplanen, og i tillegg
langt mer enn de dispensasjonene som ble gitt
ved forrige planutkast, vedtatt i 2010.
Prosjekt Grandkvartalet er kanskje det aller
viktigste enkeltprosjektet med tanke på å få
gjennomført Fjordbyvisjonen: Å skape et levende
bindeledd mellom det gamle sentrum oppe rundt
Torget, og det nye livet som leves nede i Indre
havn. Vi mener det er avgjørende at nettopp
perspektivene på byutviklingen får den største
plass i debatten og den politiske behandlingen
som nå kommer.
Vi har stor sans for mange av grepene som
foreslås i planen. Særlig applauderer vi tankene
rundt og plasseringen av passasjen gjennom
kvartalet. For alle som tar beina fatt fra fjord til
torg, bør den være veldig velkommen.
Grandutbyggerne har nå satt inn en sjarmoffensiv. Lørdag med en grundig kommentarartikkel i
ØP, fulgt opp av kraftig annonsering av et informasjonsmøte på hotellet 20. august. Det er veldig
bra. Informasjon og åpenhet er nøkkelord for en
god prosess.
Vi vender tommelen opp for prosjektet. Hvis
noen ekstra etasjer ut over byplanens høyder er
det som skal til for å fjerne forfallet i Prinsegata,
og erstatte en bygningsmasse med liten bevaringsverdi med et framtidsrettet kvartal der det er
god plass til både mennesker og aktiviteter, så er
det verdt det. Så får vi bare håpe det er vilje og gir
nok økonomiske muskler til å gjennomføre
gigantprosjektet. Og at behovet for både boliger
og butikker er til stede i stor nok grad i en relativt
liten by som Larvik.
Send inn dine kommentarer og
leserbrev til [email protected]
eller [email protected].
Østlands-Posten
Terje Svendsen
Ansvarlig redaktør
og daglig leder
913 88 922
[email protected]
Legg også inn dine innlegg på
op.no/debatt
Jeg fant kjærligheten i Larvik
… og nå også kanskje til byen?
utviklingsplaner. Men så feil
kunne jeg faktisk ta.
Kommentar
siv hjertø
Jeg er en av innflytterne. En
av dem som fant en mann fra
Larvik og pakket sammen
klesskapet, stålampa og livet
jeg hadde på Hamar/Oslo og
flyttet nedover til en by full av
muligheter. En av dem som
kom da vi hadde Branding Larvik, spennende planer om flytting av ferja, etablering av ny
næring i gamle industribygg,
kreative tiltak for å få til en positiv utvikling og tilflytting til
byen. I arbeidsfør alder og med
nylig solgt leilighet i Oslo fant
vi drømmehuset på Østre Halsen. Et hus med mye historie i
veggene, et hus som sto ferdig
9. april 1884. Et drømmehus
med eplehage og tumleplass
for kommende smårollinger.
Nå skulle vi skape nytt liv, og
legge til ny historie i veggene.
Jeg gledet meg til å bli larviking, selv om jeg skulle forbli
oslopendler de kommende
årene.
Jeg fulgte livet i Larvik litt
fra sidelinjen, og var nærmest
å regne som en weekendgjest i
egen by. Hyppige diskusjoner
om vi skulle ha hotell på Batteristranda eller ikke. Diskusjoner om byen skulle være som
den var med nedslitt og nedlagt industri i sjøfronten, Norges styggeste fergeanlegg til
Danmark, eller om man skulle
ta skrittet ut og virkelig bli en
by som kunne utvikle seg i sin
tid med de krav og ønsker
mange innbygger så for seg.
Jeg var en av dem som med
sjokk og vantro opplevde at
det ble laget JA og NEI lister for
etablering av nytt hotell, jeg
kunne med forundring følge
lokalavisens dekning av fornyelsen i Indre havn, og hele etterspillet som det satte i gang.
Jeg trodde først jeg var flyttet
til en by som dyrket positivitet
rundt snorklipping, nye ideer
og gjenbruk av gammel industri til innovative og spennende
Årene går, og historien
trenger jeg ikke å lage noe
sammendrag av, men jeg var
glad jeg fant kjærligheten til en
mann i Larvik, og ikke ble forelsket i planene og mulighetene som var skapt den gangen.
Da er jeg redd jeg hadde gått på
en skikkelig kjærlighetssorg,
og mitt forhold hadde vært avsluttet nå. For hvor lenge kan
man orke negativitet og uforutsigbarhet for planene for
byen vår? Det å være grasrota i
en middels by i Norge kan bety
at man må si ifra hva man mener. Og jeg mener vi trenger en
by med en plan, og en handlingsplan. Vi trenger investorer som tør å utfordre den indre bykjernen med dagens og
fremtidens bygg og fasader. De
som ønsker å bidra til byrom
hvor i alle fall tre generasjoner
kan møtes og trives. Vi trenger
steder som innbyr til kontakt
og samhandling – ikke bare
fantastisk natur og utrolig utsikt. Vi trenger steder vi kan
oppleve byen, ikke så pulserende som en stor europeisk
hovedstad, men et småbyliv i
fornyet drakt. En ny vår …
De to siste årene ser jeg en
endring. De skapes møteplasser for folk som ønsker å ta tilbake positiviteten som ble
sådd under Branding Larviktiden. Folk som ønsker, evner
og tør å utfordre oss larvikingen en gang til. Tør å skape debatt og trekke fram spennende
prosjekter og bidrag til en ellers så saktegående byutviklingsprosess. Jeg har ingen
formell bakgrunn innen byutvikling, arkitektur eller samhandling på bynivå, men jeg
har en stemme som innbygger
i Larvik. Og nå bruker jeg den.
Nye Grandkvartalet:
Slik er de nye planene sett fra
luften.
montasje: dark arkitekter
Jeg trives best der det er mangfold, hvor man ser at gammelt
møter nytt, men også hvor
man kan lese av byen de ulike
tidsepokene byen har utviklet
seg igjennom. Jeg elsker gamle
hus, men også nye. Vi kan ikke
forbli i svunnen tid, skal det
bygges nytt, må det bygges for
fremtiden.
Det er dette jeg ønsker for
Larvik. Vi må kunne akseptere
at den nye tiden er her og nå, vi
må følge med på hvordan
menneskers bo – og levemønster forandrer seg. Jeg ønsker
at Larvik skal bli en by hvor det
er yrende liv i Indre havn og på
Torget, hele året. Jeg ønsker en
transformasjon av bybildet.
Og jeg blir nyforelsket når jeg
ser prosjekter som Grandkvartalet med sine fantastiske ideer og planer om å skape møteplasser, kontorbygg for fremtiden og en passasje som binder
by og havn sammen. Jeg gleder meg til jeg kan ta en kopp
kaffe på kafeen på Grandplassen, etter at jeg har handlet inn
noen lokale delikatesser i mathallen. Det finnes ikke noe
mer dekkende å si enn at jeg
blir glad og engasjert!
Jeg er blitt en Larviking, har
bidratt til tilflytting, fått to
barn som jeg håper reiser ut for
så å komme hjem igjen med ny
viten og gode erfaringer. Jeg
har startet egen virksomhet,
og ønsker å bidra i arbeidet for
-og med utvikling av byen vår.
Jeg har bodd flere steder i Norge, og reist kanskje mer en
mange andre. Sett byer med
både gammel og ny arkitektur,
og selvfølgelig svært mange
byer med gode løsninger med
kombinasjoner av dette.
Jeg forsto at jeg var blitt en
Larviking da jeg sto utenfor et
av de største kjøpesentrene i
Dhaka, Bangladesh og hele fasaden var kledd i Larvikitt. Det
samme da vi ankom Burj Al
Arab i Dubai og inngangspartiet også her var i samme stein.
Det gjorde meg stolt! Nå håper
jeg at jeg kan føle meg like stolt
når jeg stå nederst i trappen
ved det nye Grandkvartalet og
ser oppover på et yrende folkeliv, med spennende butikker,
utrolige boliger og et hotell
som trekker folk langveisfra.
Jeg heier på utvikling hvor fokuset er på fremtiden!