Maling på store lerret kan åpne et kreativt meditativt rom uten at du har forkunnskaper. Denne helga tilbys som et frirom, et sted å være, føle. Slippe å passe på. Bekymre deg eller være redd for at noe dramatisk skal skje. MALEGRUPPE FOR VOKSNE Helga kan også fungere som et sted å male ut en uro, gi bekymringer som gnager form. Skape avstand. Konkretisere og plassere, samt definere, omdanne, transformere og komme et lite skritt videre i egen bearbeidingsprosess av sorgen. På kurset skal vi nærme oss hverandre og malinga varsomt. Kursleder Eva Steinkjer er etterlatt og har gjennomført mange kurs både som deltaker og kursleder. Se www.evasteinkjer.com Du trenger ingen forkunnskaper for å være med. Det eneste er en smule nysgjerrighet og med et ønske om å kjenne på og leke med ditt eget uttrykk. Sted: Ilsvika helse og velferdssenter, Trondheim Tid: Lørdag 22.3 og søndag 23.3 kl 10-16 Ta på ledige klær som du ikke er redd for skal bli klissete. Utgiftene dekkes av LEVE Sør Trøndelag. Påmelding og spørsmål rettes til Eva Steinkjer 48029612 eller Rita Småvik 92051231 Malegruppe for voksne i samarbeid med LEVE Sør Trøndelag Ett eksempel på maling i prosess AKRYL PÅ LERRET Materiale som passer godt til å uttrykke seg via kropp. Kroppslig arbeid med maling gjør det lettere å bearbeide sterke følelser som sinne, skam, skyld, irritasjon, frustrasjon osv samtidig som den inviterer til en leken form. Det er flere måter å starte maleprosessen på. Lurt å ha rolig musikk som ledetråd. 1. Forme med kritt på et oppspent lerret med bind for øynene. 2. Male med en farge. Dekke hele lerret med brei pensel eller skumgummi. På bildet under har jeg malt med skumgummi. Først med gult, så med rødt. Mens jeg malte med rødt ble det steker, siden kanten på skumgummirulla støtte på lerretet. Dette utnyttet jeg til å tegne streker med kjeivhånda. Det blir mer levende streker enn med skrivehånda.  Lerret gjør det mulig å male lag på lag mange ganger. Da kan det hende at det som ser fint ut blir ”ødelagt”. Jeg har lært meg en definisjon på kreativitet: Ødelegg formen, fargen, så må du skape noe helt nytt!!! Det er da først du begynner å skape. Det første er ofte en representasjon av noe du allerede vet, kan og har sett før. På bildet under malte jeg med blått, og prøvde da en brei spatel, som er et arti redskap! Den mørke fargen oppå det rødsoransje skapte et helt annet uttrykk. Jeg er ikke så sikker på at jeg likte det jeg så. :( Jeg malte (litt for kjapt) over med hvitt. Det har jeg gjort mange ganger før, og vet at det kan bli fint. Akryl tørker fort. Det er en fordel for oss som ikke er så tålmodige. Dersom vi vil skrape før det blir tørt er det lurt å være kjappe. Skraping med spatel er også arti, slik neste bilde viser. Det er mange måter å leke seg med maleprosessen på. Å male med kropp, ut fra kropp bidrar til at ”noe annet” skjer enn når vi har bestemt oss for en form som vi skal prøve å få fram. Jeg tror vi ofte havner i stereotypier som vi kanskje har sett for oss mye ”finere” enn det vi selv fremstiller. Derfor er jeg opptatt av å jobbe spontant med uttrykket. Være i leken, slik barna som ennå ikke er avlært gjør. Å leke og sanse er nærmere spontaniteten enn å tenke underveis på, for eksempel Hva kan det bety at jeg bruker rødt? Altså tenke på temaet og tolke for eksempel fargesymbolikk, form og abstrakte fornemmelser og følelser. DET gjør vi til slutt. Når vi er ferdig med å male, kan vi sette oss ned, se på og reflektere over hva dette uttrykket har med temaet å gjøre. I ”innhøstingsdelen” av prosessen. Men nå: Leke. I eksemplet under fant jeg litt plast. Tenkte å bruke det i stedet for plasthansker, men la det heller over det fuktige malingen. Fikk et mykere uttrykk. Det var litt arti! Jeg liker denne lyseblå fargen. Allikevel tar jeg noen kjappe mørkeblå strek med spatelen. Det ser ikke så verst ut, bortsette fra kantene. Tapen lager en hvit fin kant til slutt vet jeg. Hva med å skrive litt ut fra det nå ser? Ledeord: Hva roper på meg i bildet? Hva lengter etter å bli sett av meg? Skrive poesi i fri form ut fra klang, tone, rytme, styrke osv Her er min spontane tekst: De blå sporadiske flekkene vekker meg. Gjør kontrastene synlig. Hviler på en rød livskraftig klangbunn av varme, ild og temperatur over nullpunktet. Noe visker til meg der inne fra. En liten fugl? Skrap meg fram Jeg ønsker å bli sett. Et gult tre dukker opp i vinden: ”Kom deg ut mens det ennå er lys av dag!” Jeg går en tur ut, mens det ennå er dag. Når jeg kommer inn ser jeg på bildet, og finner et ansikt der: ”A portrait of a hidden child” Hvordan skal jeg få dette bedre fram? Jeg dekker området rundt det jeg oppfatter som hode med en blandingsfarge av gult, rødt og hvitt. Samtidig har jeg tegnet fram detaljene med kritt. Syns ikke dette blir så fint, men nå har jeg tatt denne veien, så da får jeg prøve å fortsette litt til. Jeg finner engangshansker. Maler med rødt og gult oppå den hudfargen som jeg syns ble litt lite levende. Lager litt krusseduller med fingrene. Går bort fra dette litt. Før jeg finner ut at jeg må gjøre noe mer tydelig, kanskje???? Jeg tar fram hvitfargen, og en stor spatel. Maler hår og litt hvitt i øynene. Da husker jeg gullfargen. Jenta må få litt gull. DA ser jeg at ansiktet blir veldig blått! Det ser ut som dette er et nesten dødt barn. Det er ikke fint. I dag ble ikke uttrykket fint. Men det ble et uttrykk! Ikke alt er lykke og harmoni. For meg er det fint å stoppe her. Vanligvis maler jeg eksentrisk og harmonisk eller litt kaotisk og sprelsk. Dette ble noe nytt, litt annerledes. Jeg lar det som trer fram komme, selv om jeg syns barnet skulle sett mer levende ut! ”A portrait of a hidden child”. Eva 18.1.14 Hvis jeg nå skulle følge prosessen og høste ”noe” fra dette arbeidet, vil jeg stille meg spørsmålet: Hva har dette med temaet mitt å gjøre? Siden dette er en forberedelse til å holde kurs, både for voksne og barn, i regi av LEVE, kan jeg ikke unngå å forholde meg til døden som fenomen. Den er ikke nødvendigvis vakker. Det kreative er dessuten både livgivende og ødeleggende. Det handler om å gi slipp og åpne opp. Være våken for det som kan komme, uten alt for mye forutinntatthet. Akseptere at av og til er det noe som tar slutt. Kanskje? Men enhver slutt har kimen i seg til en ny begynnelse.