1. No category

Okhaldhunga Times
Mars 2015
Kjære venner
Rett til 80 kroner per måned?
For ganske lenge siden fortalte vi om en viktig nyvinning i Nepals sosial-lovgivning: Det ble
vedtatt at folk med svært alvorlige handikap fikk rett til et Rødt Kort, som ga dem noen
særfordeler. Det er bare for dem med aller mest alvorlig handikap, de som «ikke engang med
assistanse kan utføre noen vanlige, daglige aktiviteter selv, slik som å spise, kle på seg eller
toalettbesøk.»
Og hvilke rettigheter var det så de fikk? Den viktigste var at de fikk et tilskudd fra det
offentlige på 1 000 rupees, ca 80 kroner, per måned. Det er den første offentlige sosialstøtten i
Nepal, og et stort fremskritt. Summen er ikke stor, men for mange familier kan den være
grensen mellom nok mat til barna i hverdagen, og ikke nok mat. Kanskje den viktigste
grenselinjen i en «velstandsutvikling».
Men så opplever vi nå at selv denne tilskuddsordningen saboteres. Mange som skulle hatt slik
støtte, får den ikke. Kanskje forsvinner den hos folk med store lommer, kanskje blir den borte
i rotet. I alle fall når den ofte ikke fram. Det er hårreisende. Som sykehus blir vi kjent med
slike problemer, men vi har ingen sterk stemme som blir hørt av makthaverne. Men det har
radioen! Vi fikk med oss en god alliert, lokalradioen, og dro på besøk til noen kjenninger:
Binu, vår lokale radio-reporter, intervjuer faren til de to jentene i bakgrunnen. Storesøster
har en progredierende hjernesykdom. Hun er fullstendig lam, kan ikke røre armer og ben, og
ikke balansere sitt eget hode. Hun er 22 år, og har blitt gradvis verre de siste 11 årene.
Lillesøster har alvorlig cerebral parese. Kan ikke gå, snakke eller gjøre noen daglige
aktiviteter. Begge har foreløpig blitt nektet den lille støtten de har rett på. Nå skal deres
situasjon løftes fram i radioen, slik at lokal-myndighetene må møte dem.
Her intervjuer Binu mor Gita, som vi skrev om i OT for et par år siden. Hun har ene-ansvar
for sin svært mentalt retarderte datter, i bakgrunnen på bildet. Fordi datterens handikap er
mentalt og ikke fysisk, har en nøkkelperson nektet å gi henne det nødvendige Røde Kortet. Det
er mot reglene, men Gita når ikke gjennom med sin spinkle stemme. Hun kan ikke greie å
kjempe denne kampen alene. Men med radioens hjelp kan hun få sin rett…..
…. Og det fikk hun: En uke etter at radioprogrammet som ble tatt opp her hadde gått på lufta,
kom utsendinger fra distriktets «Sosialkontor» på besøk til begge familiene, noe de tidligere
har unnslått seg for gjennom flere år. Og denne gangen ble alle tre barna tilkjent «Rødt Kort»,
med umiddelbar effekt. Pressens, og radioens, makt er stor, og viktig å bruke på de smås side!
… Og så aller siste nytt, enda et par uker senere: Landsby-sekretæren, som også tidligere har
trenert disse sakene, sier nå at barna bare vil kunne bli tatt inn i denne ordningen fra neste år,
dvs fra sommeren 2016. Men reglene sier klart at en avgjørelse om rødt kort skal ha
umiddelbar effekt. Så kampen fortsetter, og radioen skal ta opp saken igjen i nytt program
neste uke!
Den sinteste tuberkulosen
Noen kamper er mot uvillige sosialkontor og sekretærer. Andre mot farlige bakterier og virus.
Og nå har vi kommet et lite skritt videre i kampen mot den verste av dem alle, nemlig «Multi
Resistent Tuberkulose». Det er tuberkulose-bakterier som har blitt motstandsdyktig mot alle
vanlige medisiner. Slike bakterier sprer seg i hele verden, også her hos oss. Nepal har hatt
tretten sentre for behandling av slike bakterier, og fra den 2. februar 2015 er Okhaldhunga
Sykehus det fjortende! Så nå har vi fått både medisiner og utstyr som skal til for å
diagnostisere, behandle og følge opp denne truende sykdommen.
Og staben vår har fått nødvendig innføring
i dette arbeidet. Her holder lederen for
Nepals program mot multiresistent
tuberkulose en undervisningstime på
kontoret til Direktør Tuk.
Det var for denne oppgaven vi bygde den nye
tuberkulose-avdelingen, så vi er klare.
Sykepleier Bandana er på visitt til tuberkulosepasientene som sitter utenfor huset «sitt».
Solcellepanelene på det nye sykehusbygget i
bakgrunnen.
To liv i pluss!
Et snartenkt doktor-team kan smile sammen med en mor som har stor grunn til å glede seg.
En mulighet for trygg fødsel har vært et satsningsområde de siste årene. Det trengs et sykehus
i fjellene her som kan gjøre keisersnitt, gi blod, ta ut en morkake når den ikke kommer og det
blør. Dette er det eneste stedet blant flere fylker som til enhver tid kan gi slike tjeneste til
fødende. Den unge førstegangsmoren var heldig, og hun var snartenkt selv. Hun fikk en stor
blødning og fikk med det samme tak i en bil som tok henne hit, så hun kom seg hit på en
halvtime.
Det viste seg at barnet lå i seteleie og at morkaken var løsnet. Det ble hastekeisersnitt med det
samme, og ut av en blodfylt livmor kunne de løfte et ennå levende barn! Det var seiersstemning på legevisitten dagen etter.
Men bare i løpet av de to siste månedene har to kvinner dødd under hjemmefødsel helt øst i
fylket. For å unngå slike hendelser har vi et Ventehjem på sykehusets område for de gravide
som kommer langveisfra. Der bor det kvinner fra fem fylker, som er kommet hit for å kunne
føde trygt. Det nye sykehuset vil gi sikkerhet for mange kvinner i tiden framover, med en flott
føde- og barselavdeling!
Det graves og bygges
Nå som broa er på plass og vi får inn alt nødvendig utstyr, går byggearbeidene med god fart.
Det skal bygges støttemurer, ramper og broer mellom de nye og de gamle sykehusbygningene.
Her er det trangt, og han som styrer grabben trenger en fin hånd. Vi er i en fase hvor daglig
sykehusarbeid og byggearbeider må tilpasse seg til hverandre.
Utvendig muring pågår for fullt. Sikkerhetsseler er obligatorisk til slikt arbeid. Bambusstillaser er enkle å sette opp, men krevende å arbeide på. Her jobbes det med vinduer til
barselavdelingen.
Julestjernene rykker ut.
En landsby er i forvandling. Tre karer er avruset. Mange håp er tent hos dem, og ellers i
landsbyen, om bedre tider. Det skal bli mindre slåssing og bråk, og kanskje mat nok til
kvelden uten å måtte låne penger til ris. Men det var en som ikke var begeistret, og det var
hun som solgte brennevinet! Hun satte ut rykter om at de som spiser avrusingsmedisiner blir
gale av det. Ryktene nådde oss raskt, og vi rykket ut sammen med to nylig avrusede fra
landsbyen. Kvinnen måtte avkrefte alt hun hadde sagt overfor landsbyen som hadde samlet
seg rundt hotellet. Deretter ble det fest, vi kjøpt alle de 24 flaskene med brennevin hun hadde i
butikken. Julestjerneklubben fikk gleden av å helle dem ut på gårdsplassen.
En feststund i landsbyen for nylig avrusede julestjerner!
Hun solgte uten lisens, så hun fikk klar melding om at det var siste gang vi kjøpte, neste gang
vil de overlate saken til politiet.
Grimstad Bibelskole på besøk
Tjuefem ungdommer, fulle av latter og brøl som fylte hele dalen, inntok sykehuset.
Alle hadde en dag
på sykehuset, og en
dag i arbeid. De
malte, dro
ledninger og satte
opp vegger.
Tjuefem fulle
dagsverk ga de til
sykehuset!
Den siste kvelden hadde vi leirbål og fellesskap med mange fra kirken. Vi hadde en liten
teologisk quiz, som nepaliteamet vant overlegent. Det ble så mye moro, sang og dans at alle
ler når vi snakker om den kvelden. En god vitamininnsprøytning for livet her.
Hvordan kan dere bevare troen i møte med alle de vanskelighetene dere har hatt?
…. Det var det store spørsmålet middagsgjestene fra Norge hadde. De sitter hos familien som
først hadde opplevd at huset og alt de eide brant ned. Så fikk sønnen en nyresykdom og ble
helbredet, og kom seg på beina igjen. Da møtte de den kristne tro. Så ble datteren i huset
kidnappet. Igjen kom de seg på bena, og fikk kjøpt seg hus og grunn. For kort tid siden kjørte
sønnen i huset på vår gamle bestemor i landsbyen med sin nye motorsykkel. Nå er han i
rettsak, beskyldt for uaktsomt drap. All jord og grunn er pantsatt som ledd i rettsaken. Midt
oppi dette dukket plutselig datteren opp igjen, etter 7 år! Alt dette ble studentene fortalt om,
med en flammende tro på Guds nærvær og undere. Studentene fikk svar. Nøden hadde
foredlet troen, fordi de alltid hadde gått til Ham med sin nød, og han har hørt deres bønn.
Også i den krisen de nå er i, har de fått mange håndtrykk fra sin Herre.
Nød og fattigdom har mange ansikter, og alle kan berøres av Guds rikes krefter. Da kan det
umulige skje.
Ut på tur
Vi forlot Okhaldhunga en tidlig morgen. Klokka halv seks skulle vi reise, og var så vidt
innom et barselrom for å se hvordan det sto til:
Her er det trangt. Ingen senger rommer mindre enn to sovende mennesker, og pårørende
sover på benker ved siden av sengene. Noen har så vidt åpnet øynene for å hilse på dagen.
Vi kommer snart igjen.
Amerikansk fotvasking
I Katmandu, på vei ut av landet, var vi med på en samling av alle utsendingene fra Normisjon
og HimalPartner til Nepal. Der introduserte Fred og Cyndi oss til en gest de er vant med fra
sin egen kirke-bakgrunn:
De vasket føttene på oss alle under gudstjenesten. Hva vi gjør er viktigere enn hva vi sier.
Til slutt en hilsen fra konferansen her i Thailand:
Når en ikke kommer til for å gi væske intravenøst
til kritisk syke småbarn, er det et alternativ å sette
en nål «intra ossøst», altså i benet. Det kan være
vanskelig. Her trener vi på det, på kyllingben etter
lunsj!
God, praktisk trening med gode kolleger.
God middag!
Hilsen Kristin og Erik
Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus.
Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537
Overføringen må merkes:
”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”