Rapport fra studietur ABB.pdf

Rapport fra studietur til Australia - Mars 2013
Distribusjon av ferske meieriprodukter i Australia
Formålet med turen var å studere / hente erfaringer fra distribusjon av ferske meieriprodukter i
områder som møter noen av de samme utfordringer som TINE Distribusjon. Dvs lange avstander,
grissgrendte strøk og høye krav til kvalitet. Spesielt fokus på frekvens, holdbarhet, lastbærere, bil- og
skaptyper.
Australia er et kontinent som i stor grad har disse utfordringen, derfor har det alltid vært et ønske å
komme dit å se hvordan dette løses. Spenning og spørsmål rundt praktiske løsninger var mange.
Via kontakter i Tetra Pak , TINE og private kontakter hadde jeg før avreise fått avtalt å besøke
Parmalat i Melbourne og Sydney, Tines agent for Jarlsberg i Sydney og hos stedlig ledelse hos en av
dagligvarekjeden Coles avdelinger i Melbourne. Uten denne hjelpen hadde det nok ikke vært så lett å
få innpass. Parmalat Australia måtte f.eks ha forsikringer om at TINE ikke er i noen form for direkte
konkurranse med dem i Europa før de ville ta imot meg.
Meieribruket i Australia
De først kyrne kom til Australia på slutten av 1700 tallet, i dag er det ca 1,6 mill melkekyr og ca 6900
gårder, gjennomsnittsbesetningen er på 230 kyr.
Selv om Australia er et stort kontinent er 60 % av melkeproduksjonen konsentrert i statene Victoria
og New South Wales. Melken transporteres over lange avstander til store meierier som ligger rundt
byene Melbourne og Sydney .
Australias tre største meieriproduktgrupper er pulver, ost og drikkemelk. De er også store på eksport,
spesielt til Asia.
Meieribruket ble for 10 år siden deregulert og meieribruket gikk fra å være flere regionale
meieriselskaper til å ha store internasjonale konsern på eiersiden. I dag mottar de seks største
meieriselskapene 90 % av melken. Disse er Murray Gouldburn Coperativ (31 %), NZ-selskapet
Fonterra (20 %), samt Lion, Warrnambool Chees and Butterfactory, Bega Chees og Parmalat
Australia.
Dagligvarekjedene
Woolsworth og Coles har 80% (!) av dagligvaremarkedet.
2 andre kjeder som begynner å gjøre seg gjeldende er den Tyske lavpriskjeden Aldi og storkjeden
Tesco (type Smart klubb konsept).
Priskrig og mangfold i meiriavdelingen
Utvalget av meieriprodukter hos kjedene, var naturlig nok, imponerende. Både Melbourne og Sydney
er byer med rundt 5 mill innbyggere, byene er en kulturell smeltedigel preget av innvandringen fra
hele verden. Veldig tydelig kommer det Europeiske og Asiatiske påvirkningen frem.
Prisutviklingen på fersk melk har vært katastrofal for alle ledd, produktet selges i dag med tap for
alle, ingen tør øke prisen med mindre melken har tilleggsverdier utover å være såkalt permeatfri.
Salgspris for 1 liter melk er rundt $1 Aus pr. liter dvs ca NOK 5,60
Kostnadene fra gård til salg butikk fordeler seg som følger:
Prodkostnad gård
32-38 Cent /ltr
Industrien betaler bonden 40-47 Cent/ltr
I tillegg kommer foredlingskost (Inn transport, foredling, pakking, branding , transport til detaljist)
Industrien selger til kjedene
$1,28 - $ 1,59
Kjedene selger til kunden
$1- 1,20
Man trenger ikke være økonom for å skjønne at dette ikke går, avisene hadde daglig artikler om den
pågående utviklingen, der alle ledd var bekymret.
Ingen tjente på denne utviklingen, inntjening kommer på andre segmenter som smaksatt melk, melk
med tilleggsverdier (calsiumtilsatt, vitamintilsetninger osv.) eller opprinnelsesmerket melk.
Opprinnelsesmerket melk
Økologisk melk
Permeatfree melk
Nesten all hvit melk var merket som «Permeatfree», på spørsmål om hva dette var kunne ingen
egentlig svar, bare at det var blitt en trend som alle merket med og reklamerte med. Ved nærmere
undersøkelse dreier det seg om standardisering av melken ved ultrafiltrering. Mer en
markedsføringssak enn noen reell tilleggsverdi, men kunden velger disse, kanskje det høres «renere»
ut?
Permeatefree , en tilleggsverdi ?
Geitmelk til konsum, gleder en nordlending 
Lager & Distribusjon
Med to store kjeder som dominerer 80% av markedet er går det meste via grossistdistribusjon. Verdt
å merke seg er det at volumproduktene som melk allikevel går direkte fra meieriet til butikk, selv om
ordren går via kjedens ordresystem. Det sparer tid og transportkostnader. Hvorvidt meieriet selv
distribuerer eller om det kom biler fra grossist og hentet, varierte. Som hovedregel er
lastebærerkasser på pall eller store grinder. Varene blir ofte manuelt stablet i melkedisken.
Arbeidskrevende og tungvint. Merket flere steder at den delen av melkekjøla ikke var spesielt velfylt.
Hvit melk blir nok heller ikke prioritert utfra prisen på produktet.
Lavpriskjeden Aldi og Tesco – som er stort volum & lav priskonsept - bygger nå kjølerom lik de vi ser i
her der melken trilles rett inn i container eller med kassene på pall. Meieriene jeg besøkte var klar på
at det er uaktuelt å bruke containere over lengre avstander. Disse blir kun brukt fra siste lagersted ut
til kunde.
Fra melkelageret i et supermarked Manuell påfylling i front fremdeles vanlig
Melkekjøla hos Tesco utpå dagen..
En av få butikker med melkecontainere (Aldi)
Besøk hos Parmalat i Melbourne og Sydney
-og jakten på en bil
Parmalats distribusjonssenter i Melbourne var så vennlige å ta imot meg og gav meg en
intensivinnføring i produksjonsplanlegging og distribusjon av melkeprodukter i Australia. Mye er likt
med det vi gjør i Norge utfra at holdbarhet, temperaturkrav osv er forholdsvis like. Distribusjonen av
volumprodukter går direkte til butikk, spesialprodukter som yoghurt osv distribueres via kjedenes
grossistlager.
I de tettbefolkede områdene distribuerer de selv, men for å løse utfordringene in The Outback til
«småbyer» fra et titalls til noen hundre tusen innbyggere har meieriselskapet satellitt-lager drevet av
franchisetagere. Disse er pliktig til å distribuere varene til Paramalatskunder (kjedeavtaler). Utover
dette står det dem fritt å selge Parmalat sine produkter til det øvrige markedet til den prisen de selv
fastsetter (SHH, småbutikker osv)
På denne måten sparer Parmalat kostbart markeds og distribusjonsarbeid, men sikrer at det blir
jobbet med deres produkter også på disse stedene. Selve lageret eies av meieriselskapet. Et par
ganger i året tok de driverne inn for oppdatering på nyheter osv.
Biler, akseltrykk, kjøre & hviletidsbestemmelser er nøye regulert i Australia –som her. Bruk av Flak og
Semi er vanlig i tillegg til mindre distribusjonsbiler i byene. I Melbourne fikk jeg høre om at de
visstnok brukte biler som lastet i to høyder ut fra Sydney. Dette er spesielt interessant for TINE
distribusjon så spenningen var stor da jeg kom dit. Var det noe vi her i Norge kan dra nytte av?
Besøket ble veldig lærerikt, men bilen fikk jeg ikke se. De hadde hørt om en slik bil, men trodde den
gikk oppe i Queensland.. Vel kanskje jeg må dra dit en gang å sjekke?
Sikkerhet – Safety og Security
Ved besøkene på meieri/ lager var det tydelig at krav til sikkerhet både safety og security.
Jeg kom ikke inn på områdene uten å være klarert inn som besøkende, med ID og besøkskort, hentet
ved porten. Skifte til vernesko, hjelm og refleksvest var påkrevet på alle lager. Jeg fikk ta bilder, men
ikke av ansatte, da kunne det bli bråk med fagforeningen.
TINE i Australia – Jarlsberg
Jarlsberg har vært i det Australske markedet i over 40 år. Etter Norge er det ingen som spiser mer
Jarlsberg pr. capita enn Australia. Jeg var så heldig å bli invitert til TINEs agent Cantarella Bros. i
Sydney. En fantastisk lærerik dag med et usedvanlig hyggelig vertskap. Jarlsberg er et kjent
merkenavn og prisen som tas ut i markedet er veldig bra –rundt ca AUS$30 pr. kg dvs 167 kr .kg. Alle
butikker jeg besøkte ble sjekket om de hadde Jarlsberg -og stort sett fant jeg den – i alt fra små
delikatesseforretninger til de store supermarkedene. «Alle» kjenner Jarlsberg – men ikke
nødvendigvis at den er et norsk produkt. Våre venner i Australias hilsen tilbake til TINE var: Send mer
ost!
Oppsummering og takk
Turen «downunder» har vært lærerik og full av inntrykk. Tusen takk til Tetra Pak ved Tom Bjøre i
Norge og Steve Allison i Australia som ordnet med bedriftsbesøkene hos Parmalat. Takk til Parmalat i
Melbourne og Sydey for at de brukte tid på meg i en travel hverdag. Takk til Unni Sjøflott i TINE,
Daniel Abrahams og Garth Douglas hos Cantarella Bros for noen enestående lærerike dager i Sydney.
Takk til Rober Fraser Tangola Ltd som ordnet besøk og samtaler hos de ulike butikk -kjedene i
Melbourne.
Og ikke minst en stor takk til Norsk Meieriteknisk Forening som lyser ut reisestipend og tildelte ett til
meg.
Jeg anbefaler at folk gripemuligheten å søke når de lyses ut, det gir lærdom, inspirasjon og påfyll.
Med Melbourneskyline bak
Anne Brit Bekken
Distribusjonssjef
TINE Distribusjon Nord