1. No category

18
Lørdag 29. november 2014
AGDERPOSTEN
AGDERPOSTEN
19
Lørdag 29. november 2014
På den norske misjonsmarken
Det er slike
som disse to
unge jentene
som er mormonenes
ansikt utad.
De er misjonærene som
stopper deg
på gaten.
Språkopplæring er en del at utdannelsen for misjonærene, og 18 måneder i Norge; Stavanger, Sandnes, Skien, Tromsø og
Bergen før siste misjon i Arendal, bidrar
godt til språkkunnskapene.
Søster Johannessen, som navnet tilsier,
har sine solide norske røtter med en far fra
Bergen, men foretrekker mest engelsk
foreløpig, sitt bergenske opphav til tross.
Ble frarådet. Har de følt presset, forventes
det av en siste-dagers-hellige at han eller
hun reiser ut på misjon?
– Nei, det var nesten tvert om, jeg ble
frarådet, og bedt om å tenke nøye gjennom om jeg ville melde meg. Men jeg ble
gradvis mer og mer opptatt av det, særlig
når vennene mine fikk kallsbrevet, forsto
jeg at det var det jeg ville, forteller søster
Mourik.
De kan bli sendt på misjon til alle land
som tillater misjonering. Kirken går ikke
inn i land og områder hvor det ikke tillates
av myndighetene.
– Jeg håpet på Tyskland, jeg har bodd
der tidligere og snakker tysk. Jeg ble først
overrasket da jeg leste «Norway» på kallsbrevet, smiler hun, og føyer kjapt til at hun
er veldig glad for det var nettopp hit hun
kom.
Mange av de unge misjonærene er født
inn i Kirken. De tette familiebåndene og
den sterke samhørigheten mellom sistedagers-hellige, bidrar sterkt til det.
Men det finnes absolutt dem som kommer senere i livet. Søster Johannessen fikk
i tidlige ungdomsår venner som var med i
Kirken. Hun ble etter hvert med dem på
aktivitetene, og likte det. 16 år gammel
sluttet hun seg til Kirken, og nå er hun
klar for misjon.
Og i motsetning til søster Mourik som
nok ble litt stille da «Norway» var målet,
kom det et spontant «Yess!» da hennes
fars fødeland skulle bli hennes oppholdssted de neste 18 månedene.
TEKST: Tore Ellingsen
FOTO: Elisabeth Grosvold
D
e fleste har mest møtt de
unge, velkledde unge
mennene, lett kjennelige
i bybildet. Men Jesu
Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, har også
jenter i sin misjonstjeneste. I Arendal
hvor menigheten i disse dager markerer
sine 150 år, har de nettopp tatt farvel
med søster Mourik, mens søster Johannessen nettopp har kommet.
Men hvordan er det egentlig å gå slik,
tekkelig kledd, høflige og med et budskap som ikke alltid blir like godt tatt
imot. Og det som oftest i et fremmed
land, med et nytt språk, og med lite
kontakt med familie og venner i hjemlandet.
18 måneder. Dagen før søster Mourik
skal reise hjem til USA, etter sine 18
måneder som misjonær, møter vi henne
og søster Johannessen, som nettopp har
begynt sin misjonærtjeneste, og som
tross for sitt norske etterhavn også er
amerikansk.
Når de er ute i misjon bruker de etternavn med «søster» foran, guttene
betegnes «eldste», selv om de kan være
så unge som 18 år. Jentene må være 19
år, og for begge kjønn gjelder at de er
enslige.
De virker alltid sammen to og to,
gjerne slik som Johannessen og Mourik, en erfaren og en i starten av sin
misjonsperiode. Den ene har mange
erfaringer, den andre har sine forventninger.
Søster Mourik snakker svært godt
norsk, et språk hun ikke kjente fra før.
Søster Mourik (t.v.) og søster Johannessen blir godt kjent i Arendals gater under sin misjonsgjerning.
Forsakelse. Mange unge har utferdstrang
og eventyrlyst. Misjonærene blir kjent
med et nytt land og en ny kultur, og de
lærer seg et nytt språk. Men misjonærtjenesten er ingen lystseilas, den er krevende
og fordrer forsakelse.
– Ja, det er krevende. Jeg har lært meg
selv mye bedre å kjenne, og jeg har utviklet meg videre i troen. Jeg har vokst på
denne tjenesten, forteller Mourik.
Misjonærene har 11 timers dager, åtte
om morgenen til ni om kvelden, men de
bør helst starte dagen så tidlig at de får tid
til et personlig studium før tjenesten begynner. Og kvelden bør avsluttes klokken
22.30.
Kontakten hjemover bør være begrenset, de må forsøke å unngå forstyrrende
elementer som radio og tv og ungdommelige atspredelser som fest og underholdning. Og dessuten, de mottar ikke noen
godtgjørelse. De får kun dekket reisen til
og fra misjonsmarken.
«Ja, det er krevende. Jeg
har lært meg selv bedre
å kjenne»
– Jeg er spent på hvordan det blir, jeg er
så vidt kommet i gang, forteller søster Johannessen.
Det er krevende å kontakte fremmede
på gaten, og det er krevende å ringe på
fremmede dører.
Bedre «produkt». – Er det litt som å være
selger, det er ikke alltid like populært og
dere kan risikere å få ganske uhøflige tilbakemeldinger?
Søstrene smiler. Jo, litt slik er det, men
de har et langt bedre «produkt» enn vanlig dørselger, mener de selv.
De er dessuten trent på dette. De har
fått opplæring å i vurdere folk. Merker de
at de ikke er ønsket, trekker de seg tilbake.
– Det aller, aller fleste er hyggelige, forsikrer de.
En liten by. I Arendal går de mest på hjemmebesøk.
Søster Mourik ler litt, før hun forklarer.
– Jeg merker at Arendal er en ganske
liten by med et lite sentrum. Når vi går i
sentrumsgatene, så møter vi de samme
hver dag.
Noen dager er naturlig nok tyngre enn
andre. De skal være opplagte og innby til
samtale. At på til på et fremmed språk.
Det kan være utmattende.
Så er det dager at de merker nysgjerrigheten og en åpning etter å få vite mer. Da
de avtaler et nytt hjemmebesøk, da det
kommer nye på møtene, da noen lar seg
døpe.
Når dette leses har Samantha Mourik
reist hjem etter endt misjon.
– Det er litt vemodig å reise herfra, men
det skal også bli godt å komme hjem igjen,
sier hun.
– Da er du er ferdig som misjonær?
Ja, nå skal jeg ta opp igjen det vanlige
livet og gå inn i menigheten min igjen.
Men når jeg nå vender tilbake, er det som
en sterkere og tryggere person, sa Samantha Mourik da hun forlot Norge etter 18
måneder på misjon.
Norske misjonærer. Det er til enhver tid
også norske ungdommer som reiser ut på
misjon. I juli reiste Ole Benjamin Stulen
fra Tromøy ut. Han ble sendt til Leeds,
men turen gikk først via København til
Manchester og videre til et opphold på treningssenteret for misjonærer, MTC Preston som da Stulen var der, hadde kurs for
om lag 60 misjonærer, som nesten alle
skulle til Manchester eller Leeds.
Han var der i 13 dager før han og kompanjongen begynte misjonen i Leeds. F
Ole Benjamin Stulen fra Tromøy er sendt til Leeds på sin misjon. Her på Kjevik før
avreise.
FAKTA
Misjonærprogrammet
l Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges misjonærprogram er et av dens
mest kjente karaktertrekk. Misjonærer
fra Kirken er å se i gatene i hundrevis
av storbyer i verden, så vel som i tusenvis av mindre samfunn.
l Misjonærarbeidet er basert på det
nytestamentlige mønster av misjonærer som virker i par for å forkynne
evangeliet og døpe troende i Jesu
Kristi navn.
l Mer enn 80.000 misjonærer er på
misjon for Kirken til enhver tid. Misjonærer kan være enslige menn i alderen
18 til 25 år, enslige kvinner over 19 år
eller pensjonerte ektepar. Misjonærer
arbeider sammen med en ledsager av
samme kjønn under hele misjonen. Enslige menn er på misjon i to år, og enslige kvinner er på misjon i 18 måneder.
l Mannlige misjonærer har tittelen
«eldste», mens kvinner har tittelen
«søster».
l Misjonærarbeidet er frivillig. Misjonærene finansierer sin egen misjon
unntatt reisen til og fra misjonsmarken, og de får ingen betaling for sin
tjeneste.
l Kontakt med familie og venner i løpet av denne tiden med tjeneste er
begrenset til brev og telefonsamtaler
til familien ved spesielle anledninger.
Misjonærene unngår underholdning,
fester eller andre aktiviteter som er
vanlige i denne aldersgruppen så lenge de er på misjon, slik at de utelukkende kan fokusere på å utføre tjeneste og undervise andre i Jesu Kristi
evangelium.
20
HELGreportasje
Lørdag 29. november 2014
AGDERPOSTEN
AGDERPOSTEN
21
Lørdag 29. november 2014
Når en skal fø en familie på 13 på en lærerløn n, og gi sitt tiende, så må en være nøktern
F
J
esu Kristi Kirke av Siste
Dagers Hellige har ikke
noe prangende kirkebygg.
Ikke noe prangende bygg
i det hele tatt, dersom en
ikke ser litt fordums
prakt i Grandgården på Langbryggen.
Et skilt på døren forteller at det er
her Arendal gren, som det heter, holder
til. Og i annen etasje er døren tydelig
merket – står alltid åpen!
Så da er det bare å gå inn da, inn til
en menighet som mest forbindes med
de unge misjonærene. Men de har altså
sitt samlingssted, og en møtesal. Det er
Grand Hotells frokostsal, som fortsatt
har sitt mørke trepanel, og utover det,
forbausende fri for symboler og utsmykning. Ikke noe kors, kun noen salmenummer på en tavle kan røpe at det
er troende som samles her hver søndag.
Her har også grenspresident Ronny
Stulen sitt kontor, og flere mindre samlingsrom. Stulen viser gjerne lokalene
som har huset Kirken mange år, men
som etter hvert skal rives og erstattes av
et nybygg.
– Vi er innforstått med det, men foreløpig er vi nå fortsatt her, og lokalene
fungerer godt til våre formål, smiler han.
Født inn i Kirken. Som mange mormoner
er han nærmest født inn i Kirken. Hans
far Oddvar Stulen ble døpt da sønnen
var fem år, og la ned et stort arbeide i
Kirken i tillegg til å være i full jobb
gjennom mange år.
Slik også sønnen har, han har vært
grenspresident i ti år frem til 2011, og
overtok igjen nå i jubileumsåret,
Og som alle ledere i Kirken, så mottar han ingen lønn. Alt gjøres på fritiden. For Stulen betyr det etter full lærerjobb på ungdomstrinnet på Roligheden skole. Når så han og hans kone Ylva
har fostret opp 11 barn, så sier det seg
selv at fritid i vanlig forstand, er ikke
det denne karen har mye av.
Og likhet med sine trosbrødre, preges han ikke av higen etter materielle
goder og statussymboler.
Han smiler i lenestolen på kontoret.
– Når en skal fø en familie på 13 på
en lærerlønn, og gi sitt tiende, så må en
være nøktern, konstaterer han.
Å være en siste-dagers-hellige er å
høre til en minoritet. Selv om Kirken,
særlig i USA har stor utbredelse, har de
alltid vært sett på med en viss skepsis.
Også i Arendal hvor de har sin 150 år
lange historie.
Det kan også Ronny Stulen huske.
– Ja, jeg har også opplevd ganske
sterk motstand, men det skjer ikke nå
lenger, forteller han.
Så har også det norske samfunnet
endret seg. Det er et større mangfold og
toleransen høyere.
– Jeg føler at de fleste respekterer oss
og behandler oss vennlig, selv om altfor
få vet hva vi står for, sier han.
Er en gjenopprettelse. Mormonene reg-
Dåpen foregår med full nedsenking. Her døpes det i Alvekilen på Tromøy,
tidligere i høst. Det er på denne måten personer slutter seg til Kirken.
Konkurranse om å bygge det høyeste tårnet under en
gutteleir på Hove i august i fjor.
ner seg som kristne, men har opp gjennom blitt sett på med mistro av andre
kristne. De er ikke protestantiske, ikke
katolske, ikke evangeliske eller ortodokse.
De mener Kirken er en gjenopprettelse av Det nye testamentes kristendom, slik den ble forkynt av Jesus og
hans apostler. Men denne guddommelige apostoliske (etter apostlene red.
anm.) myndighet gikk tapt fra jorden
etter at oldtidens apostler døde. En
gjengivelse av denne myndigheten var
nødvendig, og gjenopprettelsen begynte tidlig på 1800-tallet med åpenbaringer til den unge Joseph Smith.
Bare seks personer. Siden den spede begynnelsen med bare seks personer i en
tømmerhytte i delstaten New York i
1830, samles siste-dagers-hellige til
gudstjenester i mer enn 28.000 forsamlinger i 177 land, og de holdes på mer
enn 180 språk.
Jubilantene i Arendal er altså en del
av et stort kirkesamfunn, selv om medlemstallet lokalt går noe opp og ned.
Ronny og Ylva Stølen har 11 barn og flere barnebarn. Alle tilhører Kirken.
Ronny Stulen vet alt om det, da hans
far ble døpt og kalt til tjeneste, var aktiviteten i Arendal gren svært lav. Etter
at Oddvar Stulen la hele sin innsats inn,
kom det vekst og ny aktivitet utover på
1960-tallet, og det har siden aldri vært
fare for at grenen ikke skal bestå.
Er oppgang igjen. – Nå har vi en oppgang igjen, vi har tilflytting og jeg ser
positivt på fremtiden, konkluderer
Ronny Stulen om Arendal gren som teller om lag 90 medlemmer nå. Han beregner at om lag en tredel av disse deltar aktivt, blant annet ved å delta på
gudstjenestene.
I et trossamfunn uten betalte faglærte prester, forventes det at aktive
medlemmer deltar i alle oppgaver, også
de administrative.
Gudstjenesten som strekker seg over
tre timer, er delt opp i flere deler.
Første del er gruppebasert, barna har
aktiviteter og opplæring og kalles Primær. Når de fyller 12 år, kan guttene
ordineres til diakoner, så lærere som
14-åringer og prester som 16-åringer.
Etter hvert får de stadig mer omfattende oppgaver under gudstjenesten.
Også kvinner og menn har separate
samlinger under første del, før den avsluttes med en felles del hvor alle deltar.
Siste-dagers-hellige legger stor vekt
på utdanning og personlig engasjement.
– Det er berikende å komme videre
og lære mer om Skriften og ulike samfunnsspørsmål. Å kunne utvikle seg er
en del av livet, men det er ingen betingelse for å være en siste-dagers-hellige,
understreker grenlederen.
Som i alle forsamlinger har de aktive
og passive medlemmer.
– Nylig fikk vi tilbake et medlem som
hadde vært passiv i 40 år, det er gledelig, sier han.
Hjemmeundervisning. Men undervisning er altså grunnleggende. For dem
som viser interesse når de blir oppsøkt
av misjonærene, er det vanlig med flere
besøk og hjemmeundervisning før en
dåp.
Siste-dagers-hellige praktiserer dåp
Kirkens lokaler er nesten fri for symboler, men i gangen henger bilder av Kirkens templer rundt om i verden, og et bilde av Jesus Kristus. Men her finnes ikke kors eller utsmykning.
fra åtteårs alder, dette er en nedre grense,
oppad er det som kjent ingen.
– For barna er det nok en forventning om
at dåpen skal skje når de fyller åtte år, sier
Stulen.
Familien står svært sentralt hos mormonene. Senest presisert da «Erklæringen om
familien» ble utstedt av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum. Her
slås det blant annet fast at familien er forordnet av Gud, at ekteskapet er helt avgjørende for hans evige plan og at barn har
rett til å bli født inn innenfor ekteskapet
bånd. Det skal bli oppdratt av en mor og en
far som hedrer ekteskapsløftene med fullstendig troskap.
Det heter videre: «Etter guddommelig
forordning skal fedre presidere over sin
familie i kjærlighet og rettferdighet, og de
er ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin familie. En
mor er først og fremst ansvarlig for å ha
omsorg for sine barn. I disse hellige ansvarsoppgaver er fedre og mødre forpliktet
til å hjelpe hverandre som likeverdige
partnere.»
Erklæringen avsluttes med: «Vi ber inn-
trengende ansvarsbevisste borgere og myndigheter overalt om å fremme tiltak for å
bevare og styrke familien som samfunnets
grunnleggende enhet.»
– Hva med skilsmisse og gjengifte? Og
hvordan er det å være enslig i en menighet
som har ekteskap og familie som helt vesentlige verdier?
Ronny Stulen legger vekt på at Kirken
er åpen for alle, og de har selvfølgelig enslige medlemmer, både ugifte og enker/enkemenn.
– Det er ikke alle som finner noen å dele
livet med.
– Men dere forsøker å legge til rette, det
er ungdomsleire og samlinger for ungdom
hvor sikkert flere har truffet hverandre?
– Det er fine arenaer å møtes på det,
smiler han.
At ekteskap blir oppløst skjer også blant
siste-dagers-hellige, og det er mulig å bli
gift på nytt.
Men særegent for mormonene er at selv
om de har inngått ekteskap, ønsker mange
å vies i et av Kirkens templer. De nærmeste
ligger i Stockholm og København, det mest
kjente er trolig det i Salt Lake City i Utah. F
FAKTA
Jesu Kristi Kirke av SDH
l Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers
Hellige ble organisert i en liten
tømmerhytte i delstaten New
York i 1830 med Joseph Smith
som grunnlegger og første president.
l Siste-dagers-hellige tror at guddommelig myndighet gikk tapt i
oldtidens kirke etter apostlenes
død, og at en gjenopprettelse ved
guddommelig inngripen var nødvendig. Gjengivelsen av prestedømsmyndighet gjennom Joseph
Smith i første halvdel av det 19.
århundre var en virkelig handling
ved englebesøk av dem som hadde myndighet i fordums tid.
l Den er ikke protestantisk, evangelisk, katolsk eller ortodoks.
l Mormonene regner seg som
kristne og Jesus Kristus står sen-
tralt. Hver bønn i hjemmet og i
møtehus blir avsluttet i Jesu Kristi
navn.
l Kirken ser på Bibelen som Guds
ord, en bok med hellig skrift. Andre bøker med hellig skrift – Mormons bok, Lære og pakter og Den
kostelige perle – styrker og underbygger Guds lære gjennom flere
vitner og inneholder gripende beretninger om de personlige erfaringene mange hadde med Jesus
Kristus.
l I Norge har Kirken nær 5.000
medlemmer, fordelt på 22 forsamlinger. I Europa er det nær
500.000 mormoner og totalt antall medlemmer er 15,1 millioner. I
1947 var det 1 million, i 1963 2
millioner. I USA er den det fjerde
største kirkesamfunnet.
22
HELGreportasje
Lørdag 29. november 2014
AGDERPOSTEN
AGDERPOSTEN
23
Lørdag 29. november 2014
Har den eldste historien
Nylig feiret
mormonene
i Arendal
menighetens 150 år.
Men historien er enda
eldre.
Her er mange medlemmer samlet på en stavskonferanse i Drammen tidligere i år.
F
Templet, som altså ikke finnes Norge, er ikke vanlige møtehus, hvor alle
kan komme inn og delta på møtene,
uavhengig av tro. Templene er hellige
som «Herrens hus» og bare medlemmer med fullverdig status kan komme
inn i templene. Fullverdig status har
medlemmer som overholder de grunnleggende prinsippene i troen, og bekrefter dette for sine lokale ledere annethvert år.
Etter det jordiske livet. Når et ekteskap
inngås i tempelet, er ekteskapet beseglet også etter det jordiske livet, eller
som det heter: «Den guddommelige
plan for lykke muliggjør en fortsettelse
av familieforholdet på den andre siden
av graven. Hellige ordinanser og pakter
som er tilgjengelige i hellige templer,
gjør det mulig for enkeltmennesker å
vende tilbake til Guds nærhet og for familier å bli evig forenet.»
Også barn av foreldre som er viet i et
av templene, kan forenes etter døden.
Det er altså flere grunner til at unge
mormoner helst velger ektefelle med
samme tro. De treffes ofte innen menigheten, men også vissheten om å
kunne møtes igjen, dersom begge er
fullverdige medlemmer, betyr mye.
– For oss er livet på jorden en så liten
del av det hele, sier Stulen og holder
tommel og pekefinger fra hverandre
med en centimeters klaring.
Men de skal ikke skusle bort det jordiske livet heller. Å bryte ned kroppen
og ånden med rusmidler, tobakk og
kaffe er ikke aktuelt.
Og selv om Kirken, utdanning og familien er vesentlig for en mormon, blir
de oppfordret til å delta aktivt i samfunnet rundt seg. Å hjelpe og bistå er
viktig.
Det kan gjerne foregå i det stille.
Mange av Kirkens medlemmer får hjelp
og bistand av ulikt slag.
En av grenens markante ledere før og
etter krigen, Kristian Seljås, gikk inn i
lokalpolitikken på Hisøy i 1945 og ble
ordfører for Arbeiderpartiet. Trolig den
FAKTA
Frelsesplanen
l For siste-dagers-hellige ses den jordiske tilværelse i sammenheng med et stort
overblikk over historien, fra et førjordisk
liv der alle menneskers ånder levde
sammen med den himmelske Fader, til et
fremtidig liv i hans nærhet der fortsatt
vekst, læring og utvikling vil finne sted.
l Livet på jorden er å anse som en prøvetilstand der menn og kvinner blir satt på
prøve – og hvor de får erfaringer som
ikke kan oppnås noe annet sted.
l Siste-dagers-hellige tror at den himmelske Fader visste at menneskene ville
gjøre feil, så han sørget for en Frelser, Jesus Kristus, som ville påta seg verdens
synder. Mens noen av forsoningens gaver
gis uten betingelser (et oppstandent legeme, udødelighet), forventes det at menn
og kvinner omvender seg fra sine synder
og streber etter å leve mer i harmoni med
Kristi lære for å kunne fortsette å utvikle
seg og nå sitt potensial i det neste liv.
l For medlemmer av Kirken er fysisk død
på jorden ikke en slutt, men begynnelsen
første mormonforstander med et slikt
verv.
Selvberging. De er også opptatt av en
viss grad av selvberging. Hjemme hos
en siste-dager-hellige er det som regel
et forråd av mat og utstyr som gjør det
mulig å klare seg en stund. Og ikke helt
tilfeldig så var månedens tilbud til
hjemmelageret i oktober en drikkeflaske med filter som fjerner 99,99 prosent
av skadelige mikroorganismer, bakterier, kjemikalier, tungmetaller og andre
skadelige stoffer.
En mormon en del av et stort nettverk. Ronny Stulen forteller at over hele
verden er det mulig å møte trosfeller.
Ikke minst i USA.
Selve «mormonhovedstaden» Salt
Lake City er reisemål mange mormoner
ønsker å oppleve.
på neste trinn i den himmelske Faders
plan for sine barn. Døden behøver heller
ikke å være slutten på forholdet til sine
kjære. Familier kan være sammen for evig
– ikke bare i dette liv. Familiemedlemmer
som tar imot Jesu Kristi forsoning og følger hans eksempel, kan være sammen for
evig gjennom hellige ordinanser utført i
Guds hellige templer.
l Siste-dagers-hellig lære sier at etter
oppstandelsen vil alle bli dømt og belønnet for det de har gjort i dette livet. De
som er verdige til å vende tilbake til Guds
og Kristi nærhet, blir «Guds arvinger og
Kristi medarvinger» (Romerne 8:17) til alt
som Faderen har. De vil vende tilbake for
å bo sammen med sin himmelske Fader
og sine familier.
l De som velger å ikke følge vår himmelske Fader og Jesus Kristus, vil bli belønnet
i forhold til det de har gjort i dette liv,
men de vil ikke få nyte herligheten av å
bo i Guds nærhet.
Og etter krigen var det mange, også
fra arendalsområdet som utvandret til
Utah, hvor trosfellene er mange og
mormonenes innflytelse stor.
En minoritet. Grensleder Stulen hjemme
i Norge har alltid tilhørt en trosmessig
minoritet, ofte sett på av andre som noe
«sær». Hadde han vært en dypt engasjert siste-dagers-hellige, dersom han
ikke hadde vokst opp i menigheten?
Han medgir at det er vanskelig å vite
sikkert. Men men han legger tyngde
bak når han svarer.
– Jeg håper virkelig jeg hadde vært
det. Jeg føler det vi kan tilby er så viktig, og det fungerer så godt i hverdagen.
Jeg skulle virkelig ønske at mange flere
ville undersøke nærmere hva vi står for.
A
llerede 23. september 1851, ble
den første nordmann døpt inn i
Jesu Kristi Kirke
av Siste Dagers
Hellige. Han het Svend Larsen og
var sjøkaptein fra Risør.
Han hadde egen skute, og hadde mange turer over til Danmark,
der de første misjonærene var
kommet fra Salt Lake City etter
en strabasiøs reise året før. Allerede samme året fikk de oversatt
Mormons bok til dansk, som også
var det norske skriftspråket den
gangen.
Den første grenen. Svend Larsen
var også sterkt medvirkende da
den første grenen i Norge ble organisert, 16. juli 1852, i hans
hjemby Risør. Samme år ble også
Fredrikstad og Brevik organisert,
og de første misjonærene måtte
gå i fengsel på grunn av sin forkynnelse.
Men det varierte hvor mye politiet grep inn overfor mormonene.
1. juni 1855 sto det slik i Skandinaviens Stjerne: «Eldste K. Petersen melder i et Brev fra Christiania, at Menigheden sammesteds
er i en god Tilstand og at Herrens
Værk trives der, idet Tid efter anden Enkelte tillægges. Politi-Autoriteterne synes at være humane,
og lader uagtet Præsternes og Andres mindre frisindede Opfordringer, Brødrene forsaavidt være
uantastede, idet de selv maa indrømme, at Mormonerne er skikkelige Folk ...».
23 døpte medlemmer. Den 20. november 1864 ble altså Arendal
gren opprettet, med den 43 år
gamle mureren Even Aanonsen
som leder eller grenspresident.
Grenen hadde ved organiseringen
23 døpte medlemmer, hvorav fem
var eldster, en var prest og en var lærer.
De fleste av disse medlemmene var blitt
overført til Arendal fra andre distrikter
eller grener, spesielt fra Kristiansand
gren.
Etableringen i Arendal skjedde før
andre frimenigheter som baptistene,
metodistene og Frikirken. Også Indremisjonen kom senere.
Etter hvert ble Kolbjørnsvik et hovedsete for mormonene, som ikke alltid
hadde like lett for å få låne lokaler til
sine møter. Det var ikke uvanlig at det
samlet seg en mobb utenfor lokalene for
å lage bråk.
Heller ikke statskirkens prester var
særlig begeistret for den nye menigheten i byen. De møtte opp på møtene og
argumenterte sterkt imot budskapet
om gjenopprettelsen.
Svend Larsen fra Risør var Norges første
mormon og ble døpt i 1851.
Anders Terjesen og familien på Sletta i Kolbjørnsvik var tidlige medlemmer av Kirken.
Ikke like enkelt. Det var heller ikke like
enkelt å misjonere. Eldste Peter Andersen (Petersen?) hadde arbeidet i de tre
grenene Langesund, Østerrisør og
Arendal. Han rapporterte at han «Hadde reist mye, hadde forsøkt å gi ut brosjyrer og komme i samtaler med folk,
men med veldig liten suksess, siden folket var alt for inngrodde i sine sekteriske ideer til å lytte til eller undersøke
læren» (Christiania Conference Report
1867).
I Arendal grens 150-årige historie
har det vært mange forskjellige ledere
for grenen.
I de første årene var disse stort sett
omreisende misjonærer som ble kalt til
å virke en stund i Arendal inntil de ble
flyttet og tjenestegjorde i andre deler av
landet. Etter hvert tok lokale krefter
over.
Også en kvinne. Vanligvis var det eldster
som ble kalt som grenspresidenter, men
ved ett tilfelle var grenen uten øverste
ledelse et drøyt år. Det var i 1915. En
annen gang var grenen så svekket på
grunn av utvandring og frafall at en
kvinne i praksis var lederen. Hennes
navn var Cecilie Nilsen. Hun var ved
roret fra 1928 til 1929, men hun var
unntaket til regelen. Å ha kvinnelige
menighetsledere går egentlig ikke an i
Jesu Kristi Kirke siden bare menn kan
holde prestedømmet, men det var ingen
verdige menn å finne på den tiden. Derfor, for å slippe å nedlegge grenen, holdt
hun i tømmene til en ny eldste kunne ta
over.
Cecilie Nilsen var for øvrig en markant og drivende kraft i Arendal gjennom svært mange år. Den viktigste organisasjon for kvinner i Kirken er Hjelpeforeningen.
I årene etter krigen da mange utvandret, var det få medlemmer i Arendal,
men grenen ble aldri lagt ned.
Vekstperiode. Med Oddvar Stulen i spissen ble perioden etter 1960 igjen et
I 1989 ble 125-års jubileet omtalt i Agderposten. På bildet er fire amerikanske misjonærer fotografert på Langbryggen sammen med grenspresident Harald Thommesen og
misjonsleder Ronny Stulen. FAKSIMILE AGDERPOSTEN 20. NOVEMBER 1989
Mormonene har alltid gått på husbesøk, her hos en landsens
snekker, malt 1856.
vekstperiode, og særlig har familiene
Thommesen og Stulen bidratt sterkt i
flere generasjoner. Foruten Oddvar og
Ronny Stulen (far og sønn) har også far
og sønn Helge og Harald Thomessen
hatt lange perioder som grenspresidenter.
Ronny Stulen har lagt ned et stort arbeid
i å skrive Arendal grens historie gjennom
150 år, og var ferdig med boken akkurat
til jubileet.
Roald Opland med sine garn er en kjent mormon i Arendal.
Andre som har vært utadvendte og
kjente ledere for grenen i Arendal er
Dagfinn Løvold og Roald Opland, som
fortsatt er aktive.
I jubileumsåret er Ronny Stulen
grensleder med Dagfinn Løvold og Ole
Stulen som rådgivere.
Lørdag 15. november ble jubileet
markert med «åpent hus» hvor stavspresidenten talte, og grenspresidenten hadde historisk foredrag med bilder, og på selve jubileumsdagen 20.
november var det fest for alle medlemmer.