NTM 2011-1-2 Fotland.pdf

NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
87
Misjonsdokumenter 2010 –
Edinburgh og Cape Town i
perspektiv
ROAR G. FOTLAND
2010 er det store misjonsåret når det gjelder misjonsteologi og
konferanser. Det er 100 år siden den skjellsettende misjonskonferansen i Edinburgh, og dette er blitt feiret med konferanser av ulik karakter. En av dem ble holdt i Edinburgh. Et relativt kort dokument, Et felles kall, ble sendt ut derfra. Lausannebevegelsen avholdt en konferanse i Cape Town og i forlengelsen av Cape Town 2010 er det gitt ut et mer omfattende missiologisk dokument: Cape Town-erklæringen.1 I denne artikkelen vil jeg gi min vurdering av de to dokumentene, med hovedvekt på Cape Town-erklæringen.
Edinburgh 2010
Til forskjell fra konferansen i 1910 valgte konferansen i 2010 å
utgi et oppsummerende misjonsdokument i etterkant. Det er på
to sider og heter Et felles kall.2 Selv om det ikke kom noe dokument etter Edinburgh 1910,3 er det mange som har skrevet om
virkningshistorien. De to elementer som oftest nevnes i den forbindelse, er det økumeniske og det evangeliserende. Olav G.
Myklebust skriver om John R. Mott som ledet komiteen som
skulle følge opp konferansen, at “hans største dåd var grunn-
88
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
leggelsen av nasjonale kristne råd i Asia og Afrika, - uten disse
kunne det internasjonale arbeidsfellesskap aldri ha blitt en virkelighet.”4 J. Herbert Kane fokuserer på “the enthusiasm for
world evangelisation engendered by that conference.”5 “Verdens
evangelisering i denne generasjon” var både mottoet til The
Student Volunteer Movement for Foreign Mission,6 en bok utgitt
av J. R. Mott,7 og et slagord som uttrykker noe av ånden i Edinburgh 1910. Samtidig summerer Kenneth R. Ross Edinburgh
1910 på en utmerket måte med ordene “enhet for misjonens
skyld.”8
Det er med dette bakteppet jeg kort vil gi mine egne vurderinger av dokumentet som kom fra Edinburgh 2010. Hva er premissene jeg legger til grunn for mine vurderinger? Skal det
repetere Edinburgh 1910? Skal det bære noe av den samme
visjonen som 1910 hadde? Skal det legge bak seg 1910 og
uttrykke misjonstenkningen i 2010? Min grunnholdning er at
Edinburgh 2010 burde bære med seg visjonen fra 1910, om verdens evangelisering, misjon og enhet, uttrykt gjennom den nye
virkelighet som vi har i 2010. Tanken om verdens evangelisering i vår generasjon er for meg ikke en triumfalistisk tankegang, men bærer i seg en grunnleggende forståelse av at evangeliet skal ut til alle hele tiden, og at hver ny generasjon må gis
muligheten til et Jesusmøte. Dessuten mener jeg entusiasme for
misjon og lengsel etter enhet fortsatt er sentrale kristne verdier.
Dokumentet fremstår som et tydelig bekjennelsesdokument.
Det har en kort innledning og deretter ni punkter som stort sett
omhandler hvert sitt tema, hvor grunnleggende teologiske premisser kommer tydelig frem. Alle tema er relevante, men kan
ha ulik sprengkraft i seg avhengig av hvor i det geografiske og
kirkelige landskap en befinner seg. Oppfordringen til å kjempe
mot fattigdom, urettferdighet og undertrykkelse vil oppleves
forskjellig om en befinner seg i Norge eller i Zimbabwe. Likeledes vil det tenkes ulikt blant metodister og katolikker om
hvordan en skal virkeliggjøre kallet til å arbeide for “den enhet
som Kristus levde og bad for.”9 Dette er selvsagt både en styrke og en svakhet ved slike dokumenter, de skal favne vidt samtidig som de gir noe å strekke seg etter.
Det første jeg legger merke til er at kallet til kirken og kris-
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
89
tenheten om å være Kristus-vitner fremdeles lyder fra Edinburgh i 2010. Også tanken om at det haster lever videre. Slik
opplever jeg at ånden fra 1910 er ivaretatt og at den misjonale
forståelsen av kirken er fornyet. Samtidig er den misjonsteologiske utvikling de siste 100 år tatt inn. Det er “Guds misjon”, og
kirken deltar i den. I tillegg finner vi et helhetlig perspektiv på
misjon ved at det muntlige vitnesbyrd, et liv levd i kjærlighet og
engasjementet for frigjøring og rettferdighet er knyttet sammen.
Det andre jeg merker meg, er at Et felles kall fremhever Kristi enestående posisjon, “the uniqueness of Christ”, midt i dialogen med andre religioner. Hvordan denne teologiske posisjonen skal forståes er gjenstand for diskusjon, men når den er
fremhevet, tolker jeg det som en understrekning av at dette var
og er det viktig for kirken å holde fast ved. Dokumentet sier at
Kristus som ”den enestående/eneste”10 ikke skal formidles
innenfor rammen av proklamasjon og som et eksklusivt budskap, men i form av et ydmykt vitnesbyrd med respekt for
andres tro. For noen vil dette være for svakt, men det gjenspeiler den modning av teologien som praksis og en fordypning i Bibelen har lært oss.
For det tredje gjenspeiler Et felles kall vår egen tid, ved at
spørsmålet om forsvarlig forvaltning av skaperverket har kommet med som en del av kirkens kall til å være et helbredende
fellesskap. I det samme punkt 3 er også flere andre aktuelle
problemstillinger berørt, de unges engasjement i misjonen, at
makt og ansvar skal være rettferdig fordelt mellom kvinner og
menn og en aktiv kamp for rettferdighet. Dessverre medfører
en slik samling av viktige engasjement på 7 linjer at de drukner i hverandre. Det samme kan sies om viljen til maktfordeling
i kirken punkt 4. Den manglende maktbalansen i kirken er slått
sammen med den manglende maktbalansen i verden, og utsagnene er alt for generelle. På den måten blir kirken bare en del
det som skjer ellers i verden og kirkens profetiske ansvar og
kirken som et tegn og symbol på Guds rike blir borte. Spørsmålet jeg sitter igjen med, er om det var kirken i nord eller de
dominerende kirkesamfunn som vegret seg for å ta et tydeligere oppgjør med sin fortid og gå inn i den nye tid. Hvis så er
tilfelle, er dessverre ånden fra 1910 blitt sementert på et område som virkelig trengte fornyelse.
90
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
Det siste punktet jeg ønsker å kommentere, er dokumentet
som et insitament til kristen enhet. Her synes visjonen fra 1910
nærmest helt borte. Punkt 8 inneholder noen generelle utsagn
om at vi er forpliktet på å følge opp den enhet som Kristus
levde og bad om, at vi skal samarbeide, at vi skal se på hverandre som en del av Kristi kropp og være gjestfrie overfor hverandre, for at verden skal tro. Det er vel realismen, og ikke det
visjonære som driver oss fremover, som har fått råde. På den
annen side er det et stort fremskritt at Edinburgh 2010 var mye
mer økumenisk sammensatt enn Edinburgh 1910. I noen grad
veier det opp for kallet til en pregløs økumenikk. Likevel, når
drivkraften er “slik at verden kan komme til tro”11, burde vi forventet mer av en slik markant samling av kirkeledere.
Fem kjennetegn på misjon
Da Andrew Walls og Cathy Ross utgav en bok om misjon i det
tjueførste århundre gav de den undertittelen “en drøfting av de
fem kjennetegn på global misjon.”12 De fem kjennetegn er: 1. å
forkynne de gode nyheter om Guds rike; 2. å lære, døpe og fostre nye troende; 3. å respondere på menneskelige behov ved å
tjene i kjærlighet; 4. å arbeide for å forandre urettferdige strukturer i samfunnet; 5. å arbeide for å sikre skaperverkets integritet og opprettholde og fornye livet på jorden.
Jeg synes det er lett å være enig med Walls og Ross i at dette
er fem kjennetegn som rommer bredden i misjonens tjeneste.
De tre første har sterkest historiske røtter og har fulgt kirken til
alle tider. Det fjerde punktet er mer historisk ømtålig fordi kirken historisk sett ofte har spilt på lag med makthaverne og i
mindre grad ivaretatt en profetisk rolle. Det femte og siste er
forholdsvis nytt på den måten at trusselen mot skaperverket
aldri har vært større enn i dag. Med denne kombinasjonen av
det tradisjonelle og kirkens nye kontekst finner jeg at en aktuell og helhetlig misjonsforståelse er godt dekket inn av disse
fem kjennetegn.
I tillegg til mine egne kriterier, synes jeg det er tjenlig å gi
en kort vurderinger av i hvor stor grad jeg mener Et felles kall
gjenspeiler de fem kjennetegn på global misjon. I forhold til det
første kjennetegn fremheves nødvendigheten av å forkynne
Kristus, og i forhold til det fjerde understreker dokumentet
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
91
behovet for en forandring i maktstrukturene både i kirke og
samfunn. Likeledes er behovet for en bærekraftig økologisk
utvikling markert. De to punktene som knyttet til å fostre nye
troende og tjene i kjærlighet synes jeg er i mindre grad er aktualisert utover det generelle.
Oppsummering
Et felles kall bærer med seg ånden fra 1910, på godt og vondt.
På godt ved at det har ivaretatt misjonsgløden og den klare
Kristusbekjennelsen. Negativt ved at det synes som om kirken
i nord har sementert sin makt og seiret med sin denominasjonalisme. Samtidig gjenspeiler dokumentet vår egen tid. De fem
kjennetegn på global misjon gjenfinnes, om enn med varierende styrke. Videre ser vi at det er nye svar på gamle spørsmål, noe som gjenspeiles i tilnærmingen til Kristi enestående
stilling. Vi finner også at nye spørsmål stilles i en ny tid. Et litt
mer utfordrende og visjonært dokument hadde derfor vært
ønskelig.
Cape Town 2010
Dokumentet fra Cape Town 2010, Cape Town-erklæringen, er av
en helt annen størrelse enn det fra Edinburgh 2010 og er også
atskillig mer omfangsrikt enn de to foregående fra Lausannebevegelsen. En gruppe, ledet av den anglikanske presten og
professoren Chris Wright, skrev et utkast til første del av dokumentet i forkant, og startet prosessen med andre del under
selve konferansen. Hele dokumentet ble bearbeidet og ferdigstilt rundt årsskifte 2010-11.13 Tormod Engelsviken, professor i
misjonsvitenskap ved Det teologiske Menighetsfakultet, deltok
i denne gruppen.
Noen vil påpeke at lengden på dokumentet er en ulempe
fordi mange flere trolig vil lese et kortere dokument. For egen
del synes jeg det denne gangen er en fordel med et mer omfattende dokument. Hovedbegrunnelsen er at det etter hvert er
nødvendig for Lausannebevegelsen å presentere mer enn et
komprimert budskap. Det er derfor både nyttig og nødvendig
med et 50 siders dokument hvor de to foregående dokumenter,
Lausannepakten og Manilamanifestet, blir bekreftet og bygget
ut, samtidig som noen nye elementer tilføres.
92
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
Cape Town-erklæringen er viktig, både fordi det profilerer en
stor gruppe av det aktive misjonsfolket og fordi det er et tydelig dokument som viser klart hva Lausannebevegelsen står for
teologisk og missiologisk.
Rent innholdsmessig er dokumentets styrke, slik jeg ser det,
at det er fundamentert på den allmenne historiske kristne tro,
at det er offensivt når det gjelder behovet for fortsatt misjon, at
det på en god måte holder sammen tro og gjerninger, at det
bærer preg av et tydelig samfunnsansvar, og at det våger å ta
tak i noen kontroversielle saker som kan synes begrensende for
misjonen. Jeg tenker særlig på to saker. For det første oppgjøret med den teologi/misjonsstrategi som forherliger makt, suksess og grådighet og for det andre en forsiktig, men klar stillingtagen mot dem innen evangelikale kretser som setter
begrensninger på kvinners tjeneste.
Det er ikke til å unngå at det også finnes svakheter ved et
så omfattende dokument. For meg er selve språkbruken av og
til vanskelig, særlig når alt er rammet inn av “kjærlighet”. Videre
synes jeg at den verden vi lever i, i for stor grad blir beskrevet
negativt, at det økumeniske er alt for svakt betont, og at det
som er skrevet om mennesker som tilhører en annen tro enn
den kristne, i alt for stor grad bærer preg av konflikt.
I min videre drøftelse velger jeg først å gi en kortfattet presentasjon av selve dokumentet, før jeg går nærmere inn på det
jeg oppfatter som svake og sterke sider, for så til slutt å kommentere dokumentet i forhold til de fem kjennetegn på global
misjon.14
Presentasjon av dokumentet
Cape Town-erklæringen er delt inn i to hoveddeler. Del I bærer
betegnelsen “Trosbekjennelsen fra Cape Town”, og del II heter
“Cape Town-kallet til handling”.15
Trosbekjennelsen er bygget rundt temaet “For den Herre vi
elsker”, og de ti underpunktene lyder: 1. Vi elsker fordi Gud
elsket oss først; 2. Vi elsker den levende Gud; 3. Vi elsker Gud
Faderen; 4. Vi elsker Guds Sønn; 5. Vi elsker Gud Den hellige
ånd; 6. Vi elsker Guds ord; 7. Vi elsker Guds verden; 8. Vi elsker
Guds evangelium; 9. Vi elsker Guds folk; 10. Vi elsker Guds
misjon. Etter å ha bekreftet Lausannebevegelsens visjon og mål,
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
93
erkjent at mye har skjedd i verden siden Lausannepakten ble til
i 1974, holdt fast ved menneskehetens fortapte tilstand og evangeliets frigjørende kraft, fornyer deltakerne sin tilslutning til
Lausannepakten ved å bekrefte sin kjærlighet til hele evangeliet, sin kjærlighet til hele kirken og sin kjærlighet til hele verden.
Del II av dokumentet er altså et kall til handling. Det bygger
på de seks hovedtema for selve kongressen, og det fremholdes
i innledningen at hvordan kallet leves ut, må tilpasses den lokale kontekst. De seks punkene er bygget rundt temaet “For den
verden vi tjener”, og er en naturlig oppfølging av kjærligheten
til Gud og mennesker som uttrykkes i del I. De seks punktene
lyder: II A. Å bære vitnesbyrd om Kristi sannhet i en pluralistisk, globalisert verden; II B. Å bygge Kristi fred i vår splittede
og falne; II C. Å leve Kristi kjærlighet blant mennesker med en
annen tro; II D. Å forstå Kristi vilje for verdens evangelisering;
II E. Å kalle Kristi kirke tilbake til ydmykhet, integritet og
enkelhet; II F. Partnerskap i Kristi kropp for enhet i misjon. Jeg
vil tro at det er del II som vil skape mest debatt. Den slutter
også med en konklusjon hvor oppfordringen til deltakerne om
å elske hverandre fremheves. I tillegg til at dette er en solid
bibelsk fundert oppfordring, undres jeg om den også reflekterer de spenninger som tross alt må finnes i en så stor, mangfoldig og uformell bevegelse som Lausannefellesskapet er.
Et godt fundament
Jeg velger å trekke frem det jeg mener er styrkene ved dokumentet først, og da er det naturlig å begynne med det teologiske fundamentet. Ingen bør være overrasket over at det ikke er
mange spenstige nye læresetninger som forfektes. Det forsikres
allerede helt i begynnelsen at dette er teologi som utrykker
”kjernesannheter i det bibelske evangelium.”16 Derfor finner vi
i dokumentet bekjennelsen til den treenige Gud, til jomfrufødselen, til forsoningen på korset, til Jesu oppstandelse og til Den
hellige ånds kraft.
Likevel blir vi ført noe lenger enn det tradisjonelt evangelikale, når vi så klart finner en teologisk bekreftelse på Guds frelsende vilje for hele skaperverket og en forpliktelse til et profetisk økologisk ansvar.17 I samme punkt tar bekjennelsen tydelig
94
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
standpunkt for de fattige, og sier at alt som undertrykker og
utnytter de fattige, må både eksponeres og bekjempes.
Det er ingen ulempe at bekjennelsen er solid fundert på kirkens gamle tro; tvert om gir det god ryggdekning når den siden
begir seg ut på mer kontroversiell mark.
Offensiv misjonstenkning
Hele dokumentet er preget av en sterk misjonstenkning, og første setning i punkt 10 om kjærlighet til Guds misjon, starter
med å si at “vi er forpliktet på verdensmisjon.” Men ikke bare
der, i hvert av punktene i trosbekjennelsen er det misjonen som
driver teologien frem. Når det i dokumentet understrekes at vi
elsker fordi Gud elsket oss først, så er Guds kjærlighet knyttet
sammen med Guds misjon. Når kjærligheten til den levende
Gud bekjennes, skal samtidig denne Gud gjøres kjent slik at
han æres av hele skaperverket. Når kjærligheten til Jesus Kristus blir bekreftet, er det en selvfølge at Kristus proklameres og
etterfølges slik at våre liv også vitner om ham.
Dette siste tema finner vi også som det første i kallet til
handling. Når vi skal bygge Kristi fred og skape forsoning
mellom ulike grupper av mennesker og mellom mennesker og
natur, er det med en misjonal begrunnelse, ”som Guds plan for
hele universet i Kristus”18 både gjennom å forkynne Kristus og
å leve i etterfølgelse. Det er også en offensiv misjonstenkning
som ligger bak kallet til å leve ydmykt og enkelt. Der heter det
at om vi skal kunne bringe mennesker til å tilbe den eneste
sanne Gud, kan ikke vi løpe etter falske guder enten de gir seg
til kjenne gjennom tilbedelsen av penger, makt eller suksess.19
Gjennom kallet til handling viser Lausannebevegelsen at den
også vil at misjonen skal følge med tiden. Her skal både kunst
og nye media tas i bruk. Selv om jeg kunne ønsket en litt mer
dristig tilnærming til nye media enn det som presenteres, er det
bra at det er tatt med.
Blir det for mye misjon? Dersom misjon betraktes som én
interesse blant mange, kan det oppleves slik når dokumentet
leses. Men, hvis misjon er et liv i kjærlighet både til Gud, til
våre medmennesker og til skaperverket, så kan det aldri bli ”for
mye” av det. Og styrken i kallet til å leve misjonalt er ikke drevet av kjærlighet til saken, men av et sterkt ønske om å være
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
95
Guds medarbeidere i Guds store sak om å spre Guds kjærlighet til alle mennesker på alle steder og til alle tider.
Dessuten, i en tid hvor vi gjentatte ganger må drive apologetikk for misjonen, er det forfriskende å møte et dokument som
uten å be om unnskyldning forfekter misjonens nødvendighet
og storhet.
Tro og gjerninger
Den tydelige sammenhengen mellom tro og gjerning som
skinner igjennom i hele dokumentet, er for meg et viktig troverdighetstegn. Evangeliet blir på den måten mer enn en formell tilhørighet eller en intellektuell tilslutning til visse fastlagte læresetninger. Å formidle evangeliet blir et kall til å formidle en relasjon til den levende Gud og et liv som skal leves. Hele
veien blir vi minnet om at Gud ikke bare tenkte kjærlighet, men
levde kjærligheten ut i praktisk handling i Jesus Kristus. På
samme måte skal vår kjærlighet fra Gud og til Gud også være
rettet mot våre medmennesker i praktisk handling, fordi Guds
kjærlighet er det.
Sammenhengen mellom tro og gjerninger medfører også at
misjonen får et helhetlig perspektiv. Skal dokumentet tas alvorlig, kan ikke misjon reduseres til bare å være proklamasjon av
Kristus. Den kan heller ikke reduseres til diakoni eller andre
uttrykk for engasjement for medmennesker og skaperverk. Med
dokumentet i hånd kan enhver evangelikal med frimodighet
hevde at misjon er holistisk.
Når jeg understeker sammenhengen mellom tro og gjerninger så sterkt, er det nødvendig å være tydelig på at troen på
den treenige Gud er helt sentral. Forkynnelsen av Jesus død og
oppstandelse er fundamental i dokumentet, og bør være det om
kristendommen ikke skal reduseres til etikk. Gjør den det, mister den både sin begrunnelse og sin kraft. Når dokumentet sier
at troen uttrykker seg gjennom kjærlighet, understreker det
også at ”vi blir ikke frelst av gode gjerninger, men når vi er
frelst av nåde alene, er vi ’skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.’”20
Det er en styrke ved dokumentet at troen på Jesu Kristi
unike posisjon som universell Frelser og den som setter mennesker i rett forhold til Gud, fremheves, for det gir frimodighet
96
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
til å holde fast ved at det nye livet en får del i, skal leves som
en frukt av Gudsrelasjonen.
Tydelig samfunnsansvar
Et fremtredende trekk ved Cape Town-erklæringen er det samfunnsansvar som formidles. Utgangspunktet er kjærligheten til
Guds verden,21 der kampen mot forurensing som følge av en
overdreven konsumkultur, engasjement for menneskers velferd
og kamp mot rasisme er eksempler på rett etterfølgelse. Videre
trekkes frem omsorgen for verdens fattige og lidende, og ikke
minst er det fortjenestefullt at dokumentet gir et profetisk budskap om at Gud holder politikere og andre med myndighet
ansvarlig for at de trengende skal oppleve rettferdighet. I forlengelsen av dette erkjennes de kristnes manglende innsats for
å fremme de undertryktes sak når det sies: “Vi gir oss selv på
ny til innsats for rettferdighet, inkludert solidaritet med og
kamp på de marginalisertes og undertryktes vegne.”22
Når vi beveger oss til del II utvides perspektivet. Her er
misjon som forsoning23 et viktig element som konkretiseres i
kallet til å skape Kristi fred i etniske konflikter, motarbeide slaveri og menneskelig “trafficking”, og nødvendigheten av å
inkludere og gi rom for mennesker med ulike typer handicap
både i kirke og samfunn. Det burde vært unødvendig å understreke at et handicap ikke skyldes personlig synd, manglende
tro eller uvilje mot å bli helbredet.24 Når det likevel skrives, er
det trolig fordi det er nødvendig å ta et oppgjør med en teologi som allerede Jesus avviste da disiplene spurte hvem som
hadde syndet, den blinde eller hans foreldre?25
Samfunnsansvaret kommer også til uttrykk ved at kristne
oppfordres til å være aktive i den stadig pågående samtale om
ny teknologi og nye bio-etiske utfordringer.26 Behovet for informert deltakelse og vern om menneskets verdighet fremholdes.
Evangelikale rundt om i verden har aldri vært redde for å bli
skitne på hendene. Mange har både gjennom politisk innsats
og praktisk handling vist et utstrakt samfunnsansvar. Likevel
har det i en del evangelikale kretser hersket en motvilje mot et
for sterkt engasjement i og for samfunnet. Noen har også erfart
at evangelikale har hatt vanskelig for å se tilværelsen fra de fattiges og undertryktes side. Det er derfor et stort pluss for Laus-
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
97
annebevegelsen at den så tydelig sier at Guds misjon, og dermed kirkens misjon, også handler om å avvise strukturell ondskap og kjempe for rettferdighet for fattige og undertrykte.27
Oppgjør med makt og grådighetskulturen blant kristne
For meg er del II E det sterkeste avsnittet i Cape Town-erklæringen. Det handler om å kalle kirken tilbake til et liv i ydmykhet, integritet og enkelhet. Her tar dokumentet et oppgjør med
en teologi som har forgiftet misjonen mange steder i verden.
Maktsyke og undertrykkende ledere har begrunnet sin posisjon
ut fra Bibelen. Grådighet har blitt skjult under et fromt dekke
av at Gud velsigner sine trofaste med materiell velstand, og suksess har blitt målestokken på hvor nært Gud et menneske lever.
Dokumentet avviser en slik teologi og kaller streben etter
personlig makt, suksess og grådighet for avgudsdyrkelse.28 Kallet til å avstå fra makt er ikke bare relatert til kirken, men også
til familien og til arbeidslivet. Kallet til ikke å la seg fange av
kravet om suksess handler om å leve åpent og ærlig og ikke
lyge på oss suksess gjennom for eksempel usann statistikk. Kallet til å avvise herlighetsteologien begrunnes i Jesu egen livsstil. Videre sier dokumentet at selv om vi tror på Guds makt og
Den hellige ånds kraft, avviser vi
imidlertid at Guds undergjørende kraft kan behandles som noe
automatisk, eller som noe som står til rådighet for menneskelige teknikker, eller kan manipuleres ved hjelp av menneskelige
ord, handlinger, gaver, gjenstander eller ritualer.29
Det er med stor tilfredshet jeg konstaterer at et så stort fellesskap innenfor den evangelikale bevegelse sender ut et slikt
budskap, basert på en bibelsk fundert teologi.
Kvinners plass i kirke og misjon
Det siste punktet jeg vil trekke frem på den positive siden, er
at dokumentet tilskynder til større likestilling mellom kvinner
og menn i samfunn og kirke, og dermed i misjonens tjeneste.30
Uenigheten de evangelikale imellom kommer klart frem, likeså
ønsket om enhet på tross av uenighet. For meg bærer avsnittet
preg av apologetikk for de som mener at likestilling er viktig.
98
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
Det er som om jeg hører et ekko fra Paulus’ andre brev til korinterne;31 de som arbeider for likestilling har også Guds Ånd, er
også oppriktige kristne og gode disipler. Den samme integritet
tillegges de som vil hindre kvinner i å forkynne og lære, men
jeg synes hovedbudskapet i avsnittet32 er at Gud utruster
kvinner og menn fritt etter sin vilje og at vi må gi rom for den
utrustning til tjeneste Gud har gitt den enkelte. Dokumentet er
tydelig på at de ulike grupper må vise gjensidig respekt, men
det er vanskelig å lese avsnittet som noe annet enn en tilskynding i retning av likestilling, alt for Guds rikes fremme, for
misjonens sak.
Språkbruken
Selv om det er mange positive sider ved Cape Town-erklæringen, er det fra mitt perspektiv også noen ting som er vanskeligere å forholde seg til. Det første jeg vil nevne i så måte er
språkbruken. Jeg opplever to sider ved den som utfordrer meg,
kjærlighetsspråket og det at dokumentet i for liten grad inviterer til dialog. Dette siste er kanskje mest en følelse jeg sitter
igjen med etter å ha lest gjennom alt. Men la meg ta kjærlighetsspråket først.
Jeg må ærlig innrømme at for min norske hjerne blir det litt
mye kjærlighet. Tanken bak det hele har jeg stor sans for, dessuten er det et flott signal å gi, at kjærligheten er kjernen og
drivkraften i den kristne tro. At kjærlighet også er et uttrykk for
Guds vesen33 og selve kjennetegnet på de som lever i fellesskap
med Gud, er uomtvistelig bibelsk, men det blir i meste laget.
Muligens høres det bedre og mindre sterkt ut på engelsk, men
det er noe med ubalansen i hva vi skal elske. Jeg synes for
eksempel det er vanskelig å bruke de samme ordene om vår
kjærlighet til den treenige Gud, som er en person, og til
“sakene”. Det er forskjell på å si at vi elsker Gud og å si at vi
elsker Guds misjon.
Samtidig gjør de gjentatte kjærlighetserklæringene dokumentet svært sårbart. De skaper forventninger om at tonen i
dokumentet bærer preg av et språk og et innhold som lar oss
erfare en understrøm av kjærlighet. Det er et høyt krav å stille
til et dokument, men et krav som dokumentet selv legger opp
til. Etter min oppfatning klarer dokumentet bare delvis å innfri
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
99
disse forventningene. Paulus skriver at “vi skal være tro mot
sannheten i kjærlighet.”34 Dette skriftordet oppfyller dokumentet, samtidig som det er min opplevelse at vekten i for stor grad
ligger på å være tro mot sannheten.
Utydelig økumenikk
Det andre som jeg ikke er helt fornøyd med, er dokumentets
noe utydelige økumenikk. Cape Town-erklæringen bærer ikke
preg av en “vi alene vite-holdning”. Enheten i Kristi kropp antydes allerede i innledningen når det står at de som skriver, er
”medlemmer av den verdensvide Jesu Kristi kirke”.35
Likevel, når jeg leser pkt. 9 i trosbekjennelsen om enhet på
tvers av politikk, rase og kjønn, om å rettlede hverandre i kjærlighet og om solidaritet de kristne i mellom, er det noe jeg savner. Det jeg savner, er et kall til enhet mellom Guds folk både
på et mer overordnet plan og på tvers av teologiske skillelinjer.
For det er her det virkelig brenner på det økumeniske området
i dag. På 1980 og 1990 tallet skjedde det en viss tilnærming
mellom de økumeniske og de evangelikale. Om dette skriver
Tormod Engelsviken: ”In recent years, however, positions seem
to have changed on both sides; so much that some have been
talking about a convergence between the ecumenical and evangelical streams.”36 På en måte gjenspeiler deler av dokumentet
denne tilnærmingen ved de emner som berøres, men samtidig
synes det som om de andre ikke eksisterer. Hvis usynliggjøringen av Kirkenes Verdensråd og Lausannebevegelsens deltakelse i Edinburgh 2010 er bevisst,37 illustrerer det noe av det jeg
antydet, at å bruke kjærlighet som grunnspråk er risikofylt. Et
kall til enhet må være noe mer enn en profetisk røst overfor
evangelikale trosfeller som tenker annerledes, det må også
handle om tilnærming i relasjon til teologisk og denominasjonal tilhørighet.
I kallet til handling II E, finner jeg spor etter et overordnet
perspektiv på kirkens enhet og en antydning av at enhet for
misjonens skyld også må virkeliggjøres på tvers av teologisk
identitet. Når jeg holder dette sammen med de deler av dokumentet som synes å være skrevet for å holde de evangelikale
sammen på tross av teologisk uenighet, er det lett å tenke at
kallet til enhet i misjon også her er et indre evangelikalt anliggende.
100
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
Er dette en for negativ lesning? Den faren er alltid til stede,
men når Lausannebevegelsen ønsker å fremstå som en økumenisk bevegelse fundert på Jesu bønn om enhet, har vi lov å stille krav til at ønsket om enhet går ut over de evangelikale rammer, nettopp for misjonens sak.
Mennesker av annen tro
Dessverre mangler, etter mitt syn, dette dokumentet en oppdatert religionsteologi, og jeg vil tro at punktet om å leve i Kristi
kjærlighet blant mennesker av annen tro var et av de vanskeligste å skrive. Vanskelig fordi spenningene innen Lausannebevegelsen er relativt stor.38 Evangelikal teologi på dette området
spenner fra å se andre religioner som menneskers respons på
Guds åpenbaring, til å tenke at de er djevelens verk, og erfaringen blant deltakerne rommer nok alt fra fredelig sameksistens til direkte konfrontasjon gjennom gjensidig voldsutøvelse.
Oppfordringen om ikke å gjengjelde når en blir utsatt for vold,
taler sitt tydelige språk.39
At deltakernes erfaring med mennesker av annen tro er
svært forskjellig, går frem av at dokumentet signaliserer at
mange bærer på sår etter forfølgelse. Derfor er det fra en side
sett lett å forstå at fokuset ikke er på dialog og samhandling og
på en teologisk overlegning knyttet til generell åpenbaring.
Samtidig synes det å være et mål at Cape Town-erklæringen
skal være retningsgivende for evangelikal teologi de neste
årene, og da burde den teologiske drøfting gått dypere. Det finnes ett lite avsnitt som bekrefter behovet for dialog med mennesker av annen tro, men utover det opplever jeg at det er noe
nært et fiendebilde som tegnes. Et av flere lignende eksempler
er nå mennesker av annen tro settes i forbindelse med ”dem
som hater, baktaler og forfølger oss.”40 Forstå meg rett, dokumentet tilskynder til kjærlighet, til å leve i fred, til å oppfatte
mennesker av annen tro som vår neste som også er skapt i
Guds bilde. Likevel, når åpningsavsnittet i punktet oppfordrer
til “å være på våkne for enhver trussel vi kan stå overfor, men
ikke styrt av frykt”41, ødelegger det inntrykket av ønsket om
godt naboskap og om åpen dialog. Det er viktig at menneskers
erfaring og frykt også kommer til uttrykk, men i et så tungt teologisk dokument burde vi fått hjelp til å gi evangelikal teologi
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
101
et annet religionsteologisk uttrykk.
Jeg opplever at dokumentets intensjon er å bygge ned barrierene, dempe frykten og oppføre seg høflig og respektfullt, og
slik hjelpe de mange evangelikale som bærer på et fiendebilde
til å skifte kurs. Men fordi en overordnet teologisk drøfting
mangler og manges negative erfaring har fått dominere, er
dette det svakeste punktet i hele dokumentet.
De fem kjennetegn på misjon
Også for Cape Town-erklæringen er det relevant å spørre i hvor
stor grad det er samsvar mellom den og de fem kjennetegn på
global misjon. Her finner jeg en stor grad av overensstemmelse.
Det området Cape Town-erklæringen i mer begrenset grad forholder seg til, er kjennetegn 2, om å undervise, døpe og fostre
nye troende. Måten dokumentet som helhet fremmer viktigheten av kristen fostring og disippelskap, er eksemplarisk, men
det er et stort savn at det sakramentale blir borte i den evangelikale uenighet om sakramentenes betydning. Men kjennetegn 1, om å forkynne evangeliet, kjennetegn 3 om å tjene i
kjærlighet, kjennetegn og kjennetegn 5 om å arbeide for skaperverkets integritet er tydelig tilstede i Cape Town-erklæringen. Punkt 4 om å arbeide for å forandre urettferdige strukturer
i samfunnet er til å med utvidet til å arbeide for å forandre
urettferdige strukturer i kirken. Det er ikke overraskende, men
likevel gledelig at det er så stor konvergens mellom noen av
verdens ledende misjonsteologer og en av verdens ledende
misjonsbevegelser.
Oppsummering
En samlet vurdering av Cape Town-erklæringen tilsier at vi har
fått et viktig teologisk misjonsdokument med et evangelikalt
fundament. Det er viktig først og fremst fordi det holder
misjonsfanen så høyt hevet, men også fordi de evangelikale
utgjør en vesentlig gruppe blant det aktive misjonsfolk. Teologisk støtter det opp under kirkens lange og bærekraftige tradisjon, og på noen punkter tar det modige standpunkter slik at
det kan være en klar teologisk veiviser. Svakhetene finnes i
spenningen mellom kjærlighetsspråkets intensjon og måten en
del av punktene er formulert på, samt manglende åpenhet for
“de andre” av ulike kategorier.
102
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
Noter
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
31
32
33
34
5
36
37
38
39
40
41
Den engelske originalen heter “The Cape Town Commitment”. Jeg bruker
den offisielle norske oversettelse, som ennå ikke er publisert.
Den engelske originalen heter “Common Call”.
Som en forberedelse til konferansen ble det utgitt mange bøker.
Myklebust 1976: 246.
Kane 1985: 251.
Berentsen 2004: 120.
Engelsviken 2004: 135.
Ross 2009: 3. Egen oversettelse av “unity for the sake of mission”.
Et felles kall: pkt 8, egen oversettelse.
Slik begrepet ”uniqueness” er oversatt i den norske utgaven.
Et felles kall: pkt 8.
Walls and Ross 2008.
Intervju med Tormod Engelsviken januar 2011.
Walls and Ross 2008: xiv.
Alt som er på norsk fra selve dokumentet, følger den offisielle oversettelse. Jeg velger i fortsettelsen å bruke betegnelsene ”trosbekjennelsen” og
”kallet til handling” for de to delene.
Cape Town-erklæringen: forord.
Trosbekjennelsen pkt 7.
Kallet til tjeneste II A, 1 B.
Kallet til tjeneste II E, 1.
Trosbekjennelsen 8 d.
Trosbekjennelsen 7.
Trosbekjennelsen 7 c.
Kallet til handling II B, 1.
Kallet til handling II B, 4 C.
Joh. 9,1-3.
Kallet til handling II A, 6.
Trosbekjennelsen 7 C; Kallet til handling II B, 3.
Kallet til handling II E, 3,4 og 5.
Kallet til handling pkt. 5.5.
Kallet til handling II F, 3.
2. Kor.1,4.
Kallet til tjeneste II F, 3 C.
1. Joh. 4,8b.
Ef. 4,15.
Forord.
Themelios 16, 2: 10.
Tormod Engelsviken bekrefter at det er store spenninger innad i Lausannebevegelsen når det gjelder dens forhold til Kirkenes Verdensråd.
Bekreftet av Tormod Engelsviken i et intervju.
Kallet til tjeneste II C, 1 D.
Trosbekjennelsen 7 D.
Kallet II C, 1.
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
103
Referanser
Berentsen, Jan Martin (2004): “Misjonstenkningen 1500-1900” i
J.-M. Berentsen, T. Engelsviken og K. Jørgensen (red.), Missiologi i dag, 2. utg., Universitetsforlaget, Oslo.
The Cape Town Commitment (2011). The Lausanne Movement,
Bodnin, Cornwall.
Cape Town-erklæringen (2011). Norsk offisiell oversettelse,
Oslo, upublisert utgave.
Det nye testamentet (2005). Det Norske Bibelselskap, Oslo.
Engelsviken, Tormod (1991): ”Ecumenical or Evangelical – is
there any difference?” Themelios vol. 16, nr. 2, s. 10-11.
Engelsviken, Tormod (2004): “Misjonstenkningen fra 1900 til
vår tid” i J.-M. Berentsen, T. Engelsviken og K. Jørgensen
(red.), Missiologi i dag, 2. utg., Universitetsforlaget, Oslo.
Kane, J. Herbert (1985): A global view of Christian missions: from
Pentecost to the present, rev. ed., Baker Book House, Grand
Rapids, Michigan.
Myklebust, Olav G. (1976): Misjonskunnskap, Gyldendal Norsk
Forlag, Oslo.
Ross, Kenneth R. (2009): Edinburgh 2010: Springboard for Mission, William Carey International University Press, Pasadena,
California.
Walls, Andrew and Ross, Cathy (eds)(2008): Mission in the 21st
Century: Exploring the five marks of global mission, Orbis
Books, Maryknoll, NY .
Intervju
Tormod Engelsviken, 2011 01 24.
Internett
Edinburgh 2010 Common Call with explanation,
http://www.edinburgh2010.org/en/resources/papersdocuments.html
Edinburgh 2010 Common Call Norwegian
http://www.edinburgh2010.org/en/resources/papersdocuments.html
104
NORSK TIDSSKRIFT FOR MISJONSVITENSKAP 1-2/2011
Roar G. Fotland, f. 1955. Ordinert prest i Metodistkirken. Certificate of Mission fra Selly Oak Colleges 1987, Dr. Min. fra Wesley Theological Seminary 1990, Ph.D. fra Universitetet i Bergen
2005. Prest i lokale menigheter 1977-86, misjonsprest i Liberia
1987-89, lærer ved Metodistkirkens teologiske seminar 1991,
rektor fra 1998-. Daglig leder ved Egede Instituttet 2001-03,
ansatt ved Menighetsfakultet i 2001, på heltid i religions- og
misjonsvitenskap fra 2006. Medlem av Metodistkirken i NordEuropa sitt råd for høyere utdanning 1994-, leder 1996-2000 og
2004-08. Leder for Norsk teologisk samtaleforum 2002-09, styremedlem for Africa University (Zimbabwe) fra 2003-, styremedlem i Egede Instituttet fra 2007, styreleder fra 2009. Har
skrevet Ancestor Christology in Context: Theological Perspectives
by Kwame Bediako (2005, dr. avh.) og artikler om misjon og
metodisme.
Mission documents 2010 – Edinburgh and Cape Town in
Perspective
The author examines the documents coming out of Edinburgh
2010 and, in more detail, Cape Town 2010. On a positive note,
the “Common Call” of Edinburgh is as excited about mission as
was Edinburgh 1910, as well as proclaiming Christ clearly. The
denominationalism and domination of the North, however,
seems to carry on. One could wish for a more visionary and
challenging document.- As for the Cape Town Commitment, its
obvious strength is its solid basis in historic, Christian faith, its
obvious passion for continued mission, its holding together
faith and social responsibility, and its courageous grappling
with disturbing issues like “health-and-wealth”-theology and
the limits set for women’s ministry. Its use of “love”-language,
however, feels at times rather akward, and the world and other
religious communities are described too much in terms of conflict and confrontation.