1. No category

Lende'n
i Storm og Striregn
ved Gottfred Borghammer m.flere
Utgitt ved 100 års jubileet
1 1. oktober 1 982
au
Lende'n i Storm og Stsregn
Gottfred Borghammer m.fl.:
LENDE'N I STORM
OG STRIREGN
Redegjørelse for arbeidet med minnefondet og reisingen av
skulpturen i «Gamle Stavanger»
Fotografier, tegninger og ellers litt av hvert om samfunnsrefseren,
ponnimannen, barnevennen og byoriginalen
Utgitt i anledning av 100-års dagen for hans fødsel, 11. oktober 1982
av Lars H. Lendes Minnefond
Opplag: 2500
Omslagsbilder fra avdukingen av skulpturen: Ellingsen Foto.
Jenten i sydvesten på ponnien er Lendes oldebarn, Mette.
Lende i flosshatt er modellert av Hugo Wathne og bysten ble båret i prosesjonen,
blomstersmykket av Unge Gartneres Forening.
Copyright Lendes Minnefond
ISBN 82-99.0919-1-8
Trykt av Aske Trykkeri Vs
Stavanger 1982
Forord
Til 100 års jubileet for Lars H . Lendes fødsel, 11. oktober 1982, har
undertegnede lenge hatt planer om å få utgitt en Lendebok nr. 2, under
tittelen «FAGAMATØREN». Boken skulle bestå av to deler, den ene
med et bredt utvalg av Lendes egne artikler i bladets forskjellige utgaver
opp gjennom årene. Den andre delen skulle gi en fyldig utredning om
arbeidet med å reise minnefondet og skulpturen og endel annet stoff som
supplement til den første boken som kom i 1974.
Et lokalt forlag stilte seg imøtekommende, og alt lå til rette for a t det
skulle bli en stor bok, pent utstyrt - en riktig minnebok. Prekære økonomiske vansker for bedriften som forlaget var en del av, gjorde imidlertid
sitt til a t den opprinnelige planen må legges på is. Dette gjelder Del I,
som blir arkivert sammen med alt annet Lende-stoff som er samlet, enten
det nå blir i Byarkivet, eller Statsarkivet. Vil noen i framtiden påta seg
utgivelsen og f.eks. ved annonser og annen støtte sørge for a t det dannes
et forsvarlig grunnlag rent økonomisk, ville det være fint.
Del I1 utgis som et bidrag til l00 års jubileet under tittelen:
((Lende'n i storm og striregn».
Blir opplaget utsolgt skulle det være realistisk å regne med et overskudd
til Minnefondet. Hvis så skjer skyldes det ikke minst den velvilje og
generøsitet som er lagt for dagen av våre sponsorer, som er oppført på
bokomslaget, og subskribentene som er tatt med under fortegnelsen over
gratulantene i «Tabula gratulatoria)). En hjertelig takk til samtlige!
Takken gjelder også i høy grad Aske Trykkeri, som har vist stor imøtekommenhet.
Boken om «LENDE'N» som ble utgitt i 1974 på Stabenfeldt Forlag, ga
forhåpentlig et tilfredsstillende bilde av mannens liv og virksomhet. Men
mye stoff måtte utelates, b1.a. artikler i «Fagamatøren», der han i årevis
boltret seg som frittalende sjefredaktør og stoffabrikant. Heldigvis er
atskillige av utgavene kommet til rette, men en stor del er nok dessverre
tapt for bestandig. Trykkeriene forsømte sin plikt til å sende de ulike
nummer til Universitetsbiblioteket, så heller ikke der er noe å hente.
Skulle noen privatpersoner ha blader eller bilder liggende, vil det være
gildt om de henvendte seg til f.eks. Byarkivet.
I den første boken ble det gitt et par feilaktige opplysninger, som
herved korrigeres. Lars H. Lendes mor het Johanne (jfr. side 1 I ) . Under
teksten til familieportrettet har hun ved en inkurie fått navnet Oline, noe
som altså er galt. Johanne Lende ble født 413 1858 og døde 1315 1939, er
gravlagt på Eiganes gravlund. På side 82 er det fortalt at både moren og
stefaren, Torkel J. Lende, ble begravet fra Frelsesarm6ens lokale. Det
faktiske forhold er at Johanne ble begravet fra «Zion», pinsemenighetens
lokale, og hennes første mann, konditor Laurits Hovland, fra Frelsesarmeen. Hovland var nemlig aktivt med i «armeen», der han forøvrig traff
sin Johanne. H u n var også engasjert i kristelig virksomhet, og deltok på
møter forskjellige steder, der hun ofte talte, eller avla vitnesbyrd, som det
heter, b1.a. på «Imslandssalen» i St. Hansgaten, i «Arken» hos Emma
Nielsen Øgreid, Kongsgaten 43, og i pinsemenigheten. Det var i sistnevnte forsamling hun de senere årene hørte hjemme. Ellers var hun
interessert i Storm-Monsens nattmisjonær-virksomhet. Min egen gamle
mor kunne fortelle a t hun husket fru Lendes forkynnelse på møter i de
ulike «frie forsamlinger». Det var alltid gildt å høre hva hun hadde på
hjertet når hun grep ordet. Uten tvil hadde Lars noe godt å slekte på!
Larr H . Lendes rette foreldre;
Konditor Laurits Hovland og hu
Johanne (senere gift med Torkel
Lende).
Lars som tenåring.
Den gangen Lars H. Lende begynte å gjøre seg bemerket i 20-årene var
jeg selv skolegutt. Men jeg fikk etterhvert sympati for den originale
mannen, som jeg følte var besjelet av en god tankegang, et fint medmenneskelig hjertelag og en brennende trang til å gjøre noe positivt for andre.
Omkring 1930, etter å ha overvært en av hans hyppige seanser på Torget,
gikk jeg hjem og skrev en artikkel som det nok var meningen å søke å få
anbrakt i en av stavangeravisene. Ikke huskerjeg at den ble antatt i noen
av dem, men «kladden» har jeg i det minste tatt vare på. I forbindelse
med 100 års jubileet kan det gjerne være passende å offentliggjøre mine
refleksjoner den gangen i de harde årene med den store arbeidsledigheten
og de trøstesløse utsiktene for den oppvoksende slekt.
Lendes ide
Alle tenkende mennesker av hvilken som helst samfundsklasse er vel
enige om at tanken som ligger til grunn for herr Lendes årelange og
energiske arbeide med sin kjære «Fagamatør» er smukk, meget smukk.
Noen mener nok at mannen har en liten krøll etsteds i hjernemekanismen, og at påfunnene er latterlige. Men heldigvis er det bare de der slett
ikke er menneskekjennere som tenker slik.
Riktignok virker herr Lende en smule komisk når han f.eks. plasserer
sig i en tønde høit oppe -jeg hadde nær sagt under himmelhvelvet, fekter
med armene og med visse mellemrum tar sig en slurk av en svær
melkemugge - eller han gir sig til å slå på en ambolt midt på Torvet,
lager besynderlige flyvemaskinmodeller eller uttaler de rareste ting. Vel
er det komisk, men allikevel, ser man nøiere på tingene, vil man oppdage
a t selv om Lende er så udugelig som vel mulig til å holde foredrag og
fremføre sin sak på en tradisjonell måte, og om hans «demonstrasjoner»
kun er beregnet som opsiktsvekkende reklame, bør man forsøke å la det
komiske fare, og heller prøve å finne kjernen i hans ide:
I vår by - såvel som andre steder - går det en mengde ledige mennesker som på tross av de mest energiske anstrengelser ikke kan skaffe sig
noe hederlig arbeide. Fryktelig er tilstanden for de gifte menn og deres
familier - farlig for ungdommen . . . Den demoraliseres i stor grad - går
og slenger i gatene - sitter rundt omkring i byens utkanter og spiller kort
- begynner til slutt å spekulere på om det ikke vilde være det beste å gjøre
en eller annen forbrydelse. For kommer de i fengsel, så får de både hus,
mat, klær, arbeide, og hva gjør det så om de derved sværter sitt rykte, de
lider ingen nød allikevel . . . Er man så «heldig» å slippe inn på Opstad den berømte arbeidsanstalten - j a , d a lever man jo omtrent som grever
og baroner, har til og med timelønn.
Joda, man har saktens stelt det fint for lovovertrederne! Men for de
mange arbeidsvillige mennesker som ønsker å leve hederlig som samfundsgaunlige borgere, for dem finnes der ingen «arbeidsanstalt». Det er
sårt, meget sårt, samtidig som det er tragikomisk.
Nu, for å samle herr Lendes tanker til en: La oss få ett eller flere
«Opstad'er» til - ikke beregnet for løsgjengere og forbrytere, men for den
norske ungdommen som vil frem, som vil lære noe praktisk - enten det nu
er jordbruk, håndverk, industri eller hvad man måtte interessere sig for.
Lendes energi og handlekraft kombinert med økonomisk støtte vilde
gjme underverker. Dog er det handlekraft som i første rekke skal til.
Talegaver har så mange andre!
G.B.
Lars H. Lendes «reisebok» fra 1927:
Med D/S «Austri» til Oslo for å søke om
audiens hos Kong Haakon
En tid etter Lendes død, 2911 1 1971, fikk jeg med familiens samtykke gå
igjennom noen av hans skriftlige etterlatenskaper og plukke ut enkelte
ting som kunne være av interesse. Det er ikke tvil om a t mannen hadde
lyst til å bruke blyanten og feste på papiret sine opplevelser, tanker og
ideer. Å være «amatørredaktør» og avisutgiver ga ham nok en tilfredsstillelse, selv om han hele tiden var klar over at det han presterte var såre
ufullkomment. I hodet hans krydde det av mangt og mye som helst skulle
føres videre til alt folket og settes ut i praktisk handling. Men det var bare
så vanskelig å forme på papiret det han hadde på hjertet. Setningsbygningen var ofte håpløst klosset og ordvalget begrenset. Ikke gjorde han
seg «flid» heller, rablet bare ned i en fart det han ønsket å meddele sine
lesere, eller h a til eget bruk. Slik tilfellet var med beretningen om Osloturen i 1927, det året han fylte 45 år. Han kjøpte en stilebok til 20 øre og
skrev utenpå permen:
4
:/?ZF
&Q,
/-
H'
&,L
JcL-.*/,
;-, '""i,,,
,/FL
' y /L$&L
,
.&6-.1
~ ~ - /' y. li , q m
Det var den 10. september dette året han startet sin Osloreise. Sørlandsbanen var jo enda ikke kommet fram til Stavanger, så han måtte
gjøre det som folk flest var henvist til, nemlig å ta DIS «Austri» langs
kysten. Umiddelbart før avreisen holdt han et foredrag på Torget. «Her
var det cirka 300 tilhørere,)) forteller han. «Jeg måtte selv oppta en
kollekt til reisen, men det kom bare inn Kr. 7,54. Etterpå måtte jeg holde
en avsluttende tale og takke for pengene og for meg.»
Båten skulle ha gått kl. 19, men avgangen ble 31/z timer forsinket, kl.
23.30. ((Avreisen fra byen føltes litt ensom for meg. Riktignok talte jeg
med forskjellige stavangerfolk, men ikke noen av mine kjente eller min
familie var møtt opp, så enhver må tenke seg min stilling.»
Men han var likevel i godt humør. Det laget seg slik a t han fikk et godt
reisefølge med en østerriksk valsearbeider fra Stålverket på Jørpeland,
han skulle tilbake til sitt fedreland. «Det var en meget grei kar og vi ble
gode venner, ikke minst fordi vi jo var i familie på jernsiden!)) Mannens
navn var Emil Luschnig. De spiste sammen og radlet om alt mulig som lå
innenfor deres felles interesseområde. Før avreisen fikk de seg kaffe. ((Jeg
måtte betale 45 øre for en kopp, pluss 5 øre i drikkepenger. Jeg syntes det
var dyrt, men d a kaffen var meget god, var den nok verd prisen. Senere
åpnet jeg matpakken, som var så alminnelig som den kunne være, nemlig
2 brød, en mark smør og en mysost som var fire uker gammel, en hvitost,
røkemakrell, 5 egg samt 6 wienerbrød fra «Alliance». Det var et herlig
vær på sjøen og pent måneskinn. Etter å ha radlet på dekket med andre
passasjerer gikk Lende tilkøys klokka halv to, sov godt til klokka åtte om
morgenen. En time senere spiste han frokost sammen med østerrikeren,
selv å t han med god appetitt, mens den utenlandske vennen ikke var
særlig lysten p.g.a. sjøsyke. ((Humøret var meget bra fra min side,» heter
det i referatet, til tross for min slunkne portemone, som ved avreisen ikke
inneholdt mer enn Kr. 29,19, som altså var min hele beholdning.» Det
må ha sett temmelig prekært ut, for alene billetten til Oslo kostct på den
tiden Kr. 26,-. Lende var freidig og pruttet på prisen, med det resultat a t
han fikk reise for halv pris, Kr. 13,-, på 2. klasse. «Men den var meget
bra. Vi var bare tre personer i lugaren, som lå helt akterut, og det skal jo
være den fineste plassen.» Køyen kostct en krone.
Middagen besto av lammefrikassk, med sviskegrøt. Den kostet Kr.
1,80 pluss 20 øre i «drikks». Klokka var 15 d a de kom til Kristiansand.
Der lå «Kong Olav», og Lende måtte naturligvis bort og hilse på den og
de som var ombord.
Til Oslo ankom båten kl. 11 formiddag, den tredje dagen, med andre
ord 2 netter og en hel dag. asterrikeren og Lende skiltes ved Folkets Hus,
d a sistnevnte måtte ordne med et lokale der han kunne holde et møte. Da
det ikke lyktes i Folkets Hus gikk han til Håndverkeren, men der var ikke
ledig før torsdag, men det passet ikke. Sammen med sin utenlandske
reisefelle gikk Lende tilbake til «Austri» om kvelden, for de hadde fått
løfte om å få ligge ombord til neste dag. Det kostet bare en krone,
inklussiv kaffe, og det var påkrevet å spare. De måtte forresten vente med
å komme ombord, fordi «Austri» lå og losset ved siden av «Stavangerfjord», og de våget ikke å entre ned-den lange tauleideren som hang langs
skipssiden.
Den følgende morgen bar det til statsråd Magelsen, men kunne ikke
treffe ham før en time senere, nemlig klokka 12. Lende framla sine
3 audiens hos Kongen.
papirer og forklarte hva hans hensikt var - å f
Magelsen anviste imidlertid stavangermannen til statsråd Darre Jensen.
Her ble han meget godt mottatt. ((Statsråden var forekommende og liketil
og lovet meg å ordne med audiensen på Slottet. Jeg fikk lov til å komme
t 1 l . » I mellomtiden
tilbake neste morgen kl. 10, men traff ham f ~ r s kl.
hadde Darre Jensen konferert med Kongens adjutant, og Lende fikk
I Oslo medjlosshatt og dokumentmappe
beskjed om at han måtte henvende seg personlig hos sistnevnte for å
forevise papirene og bli underrettet om når audiensen ville finne sted. Det
gikk meget bra. Dette skjedde onsdag 1419. Dagen etter kl. 9.30 telefonerte Lende til adjutanten på Bygdøy, og fikk da ordre om å møte på
Slottet kl. 11.15. «Det gikk over all forventning,)) lyder kommentaren i
beretningen. «Min begeistring var så stor at jeg syntes det var viktig å
ofre en krone på å sende et telegram til Stavanger for å fortelle om min
audiens hos Kongen.))
CJensilige bemerkninger
--
l
y
_
-
l
1
Tnxiiet = benpttes som sk~lle!rpn elter arireise, indie.it>,tqog tek*!. Tegnet t nrsliitlcr tel<~gvamrncl.Et blanilel tal
angires ved det hele tal ng hrcrken hver for sig med :dminil<~li&
niel!<,ii,rum,men br og eRer gruppen er mellemriimmene
.
a dobhdt storrelse. Unitcrslrvkning angivos red at ordet or sperrnt. De i trlrqisoimet for<-korninendetal Bndes gjeiitat
med bokstaver paa foten ar te!rpr:imniei iiieliem to +, islet der for l 2 3 4 6 6 7 8 Y O 1 , - 'er.anrrrii1t a b c d e f g. h j k 1 in n o
P
-
k
--_
9,
.
i
Faksimile au Lendes telegram
O m det som foregikk på Slottet den dagen har ikke Lende skrevet en
stavelse i reiserapporten, men den er b1.a. skildret i boken om «Lende'n»
(Stabenfeldt forlag 1974) og skal ikke gjengis her og nå.
Men så var det møtet Lende ville holde i Oslo. Det viste seg svært
vanskelig å få leid et passende lokale, men endelig lyktes det å få Venstres
Hus til søndag 1819. Først måtte det bekjentgjøres, naturligvis. Foredragsholderen fikk ordnet med annonser i tre av Osloavisene - på kreditt
til mandag da overskuddet av kollekten skulle fordeles - - Det var bare
den haken ved saken, a t det kom så få mennesker at møtet måtte avlyses.
I sin fortvilelse søkte Lende politiet om løyve til å arrangere et møte på
Youngstorget. Førstebetjenten avslo søknaden, men henviste ham til
Politimesteren, som lovte å se på saken og gi søkeren svar innen klokka
14. Men stakkars Lende klarte ikke å komme tilbake i overensstemmelse
med avtalen, rett og slett fordi han var på jakt etter noen penger til å
dekke gjelden. Portemoneen var helt tom. H a n søkte sin tilflukt hos
stavangermannen, skipsreder Kloster. De pratet sammen i en halv time.
((Kloster var meget interessert i min sak, og det resulterte i en gave på
Kr. lo,-.»
Hvordan det siden gikk under denne uken i Oslo i 1927 fortelles det
ikke. Men den store begivenheten med audiensen, som siden resulterte i
Kongens sjekk på Kr. 1 000,- må jo ha virket inspirerende og oppveid de
mange skuffelsene som reiseboken har latt oss bli delaktig i. Idealistens
vei er som oftest både knudret og tornefull. Men et halvt hundre år senere
kan det utrolige skje at det blir reist en bronseskulptur under løvverket til
noen eldgamle tre i en lund - - Lendelunden!
Etter H e n y Imslands mening burde Lars H . Lende ha konstruert sine egne sperial-oannski med uinddrevne
roterende ~ l i n d r e ,så ville han uere i stand til å foreta Oslo-reiser på en langt mer original og
oppsiktsvekkende måte enn som passasjer ombord i «Austri».
Hilsen fra Argentina
I 1929 fikk Lende et brev fra ein «siddis» i Argentina. Her heter det b1.a.:
Eg vil 'kje hefta deg formøje, Lende, du har vel travelt du, ialfall
hadde du det då eg va hjemma, d å va det ikje rå å få snakka me deg i
to minuttar. Ja, du lure vel, men eg har snakka med deg et par gonger,
så me e kje så ukjente, og forresten d å eg va liden va eg å ein aen
guttongje så uheldige og renna inn me ein slee rett jønå vinduene
dokkers i verkstedet. Ja du vet kor du hadde verkstaen din? Det va ein
ting eg ville spørra om, kossen e det me deg og issen,* dokker har jo
ikje vært nettop någen fine venner, der e eg enig me deg, ja der e kje
møje me e uenige i, men nå vil eg spørra deg om du vil vera me, så tar
me både Egede og kameraten han Olsen me hagå å jorr så di jore i
Finland. Der tog di heila kulå av bolsjevikane og sendte øve grensen.
Hvis me jore det og på sama tiå tog adle vennene dis å potta i same
kassen, då, ja då sko du se der blei andre tier i Citysen. E du kje enige?
Ållreit Lende, du må ha det bra og leva så godt. Har du lyst ska eg
skriva te deg sidan ein gong. Mange helsingar frå ein Strannagutt.
* Av en eller annen grunn kom Lende på kant med den kjente postmester Egede-Nissen.
En gang ble det et ganske kraftig opp+r på Postkontoret, slik a t Egede-Nissen måtte
tilkalle et par av sine medarbeidere for å få lempet rabulisten ut av huset. Årsaken til
kontroversen skyldes kanskje at den «røde» kommunepolitikeren ikke har verdsatt Lendes virksomhet etter fortjeneste, og derfor har fått sitt «pass» behørig påskrevet.
Det er sannsynligvis den samme episoden som Carl Jess forteller om i et leserinnlegg i
Stavanger Aftenblad 1915 1982, der det b1.a. heter:
«En gang i 1928 eller deromkring hadde Lende uten postmester Egede-Nissen og
politimester Kvalsunds tillatelse tatt oppstilling i postgården. Der talte han ungdommens sak, om de unge og deres framtid. H a n ble prompte arrestert av politiet og
puttet inn i Stavangerpolitiets nyinnkjøpte «maje». Lars Lendr tok det humørfylt.
Da han satt i politibilen, ropte han: «Den har goc Sører, - kjør meg te Sandnes!»
På loffen til J ~ r e ni 1938.
Lende forteller:
Jeg og Per og Paal tok landeveien til Sandnes den 15. mai, hvor vi stoppet
den 16. og 17. mai, som vi feiret der. Kongen med følge fikk vi hilse paa.
Den 17. fikk barna kjøre og more sig med ponyene hele dagen. De sang
<ga,vi elsker)) og «Anna Maleria». Barna fikk god 17. mai stemning.
Den 18. mai drog vi sør over til Ganddal og var der den dag. Alle barn
var med. Saa bar det til Kleppekrossen torsdag, hvor barna moret sig
godt. O g saa drog vi avgårde til Bryne, Rimest, Nærbø og forresten paa
alle stasjoner stoppet vi en og to og tre dager, efter som det passet med
sted og vær. Vi blev godt mottatt paa alle steder. Barna blev i straalende
humør, og alle barn vilde ha ponyer. Alle vilde jeg skulde være lenger.
Jeg maatte love aa komme snart igjen og ha med flere ponyer og meget
mer. O g hvor jeg var og kom, blev jeg venner med alle barn. De bare
ropte paa Lenden. Naar man har kjærligheten paa rette plass, saa blir
man venn med barna.
Paa veien til Egersund - ved Sirevaag - traffjeg Opstad-karene, som
arbeider der. Jeg hilste paa dem og pottet litt tobakk og nogen blader til
dem. De takket og smilte. Jeg var ogsaa i brakken deres og fikk kaffe og
sjeva med sukker paa. Betjenten var grei og viste mig rundt, der var rent
og pent. Jeg vil anbefale bilister eller andre som kjører den prektige vei aa
paaskjønne disse flinke folk og gi dem en liten opmun.tring i form av
tobakk eller noget annet godt knask. Muligens nogen fruer tok sig en tur
ut med bil og gav dem en liten ekstraopvartning med kaker og sjokolade,
25 ponnygutter og Lende-uenner.
15
saa disse og kunde føle at her ennu er næstekjærlighet i Norge, for det er
kjærligheten som kan redde disse og ikke tvangen. Lad oss vise vaar tro
av vaare gjerninger. Der kunde være meget aa skrive og tale om denne
tvangsgreiaa, men jeg faar ha det tilgode.
O g saa var endelig endemaalet Egersund naadd, og her stoppet jeg i
tre dager og holdt et foredrag. Selvfølgelig blev hele byen i opløp, naar jeg
kom. Alle barn skulde kjøre og være med. Ja, de e jille bodden i Eigarson,
ja folkaa me.
Ogsaa Egerøynaa fikk mitt besøk en dags tid, saa naa kjenne di
Lenden og ponyane der ogsaa. Turen kan ikke maales i penger, men i
hundreder av venner og barn.
Hobbyklubb
En gang i sekstiårene hadde Lende stor tro på a t han skulle få ungdommen med seg i sine bestrebelser for å få satt i gang et prosjekt der de unge
selv skulle lede en HOBBYKLUBB. Han sendte i den anledning ut til en
rekke personer dette rundskrivet:
T I L ALLE GUTTER I STAVANGER
Jeg vil nå samle alle gutter som har interesse av å arbeide med maskiner og
verktg i alle former, jern og tre. Jeg vil også at de skal få arbeide med biler
og motorer. Likeledes må det arbeides for at alle gutter får sin egen moped
eller motorsykkel.
Guttene skal selv Ta være med å styre og få sitt ansvar.
Jeg vil overlevere til guttene en hel del verktøymaskiner som jeg har
stående, på visse betingelser. Likeledes skal de få overta mitt blad «Fagamatøren» som vil bli guttenes pengepresse for driften.
Der er store oppgaver å sette i gang, med nye ideer og produksjonsmidler som kan skaffe arbeide for alle gutter som ikke har arbeide.
Alle som er i arbeide og vil dyrke sin hobby kan her få være med og
hjelpe guttene og selv få bruke maskinene.
Alle ordens og pålitelige gutter som vil fram skal hjelpes. Alle gutter
må være med og hjelpe hverandre.
Alle ungdommer som vil arbeide skal skaffes arbeide og hjelpes fram.
Jeg innbyr dere for dette formål for deres interesse - gutter fra 15 til
25 år.
Guttene må selv være med å få sine kamerater og venner med seg. De
bes fylle ut talongen.
håve
skjegg på halla hag&. Der blei
opplpb! De e reklamen s% gjØrr de.
- Ilva var arsaken til den s~esielle
skjegg-fasongen?
-- F r a fyst av e t veddemål. I 1934
begynte eg n e heilskjegg 6 de va meiningå a gå s%dden e t år. Men så
klypte eg meg - ja litt på kver sia av
Springende f#dselsdagsh%ve 8, fjese % så gjekk eg der med
&It p% hall åtta. Va eg kje hos sjelve
intervju med byens s t ~ r s t e Kongen
i de utstyre.
- J a det var og en historie.
original.
.- Ein av di mange. De gjekk godt.
L A R S H. LENDE er 70 år i dag og
Eg huska eg hadde nye overall, nye sko
feirer begirenheten i pakt med sine
a inskrepsjon på ryggen der d e sto:
beste originale tradisjoner. Han holder
«Hjelp ungdommen i arbeido. De va
foredrag om seg selv og sitt syn p a
i di vanskeligge &rå. Kongen va rekproblemene med gratis adgang og gratigt fjåge, h a n sa han kjende meg
igjen å s e i n u c fekk eg 1000 kroner
tis utlodning. Det er fprste gang vi h u
pr. sjekk. De gjekk 6e arbeie pa Lehort om en slik form for utlodning,
men den skal foregå pa den m%ten daal. Eg hadde verkstad der, vett du.
.- Du har holdt en del foredrag?
a t folk får kjppe lodder uten B betale
- Å eg va svere ei tid. Både p%
for dem og etterpå blir de heldige
Torj% å a,ndre plasser. Et å r va eg
trukket ut. og Sår en fløtekake. Det
i Oslo å Bergen å heilt opp te Steinblir altså en sjelden gebursdag og e n
kjer & holdt foredrag å selde bladet
70-års dag som antakelig er eneståmitt. De gjekk sobanes. Eg t,ror beint
ende. Og det passer jo bra.
fram de e n%ge av den gjillaste ti8
Jo, Lende'n er original. Vel den
eg har hatt.
stprste i byen gjennom mange Ar, og
utvilsomt suveren i sin klasse. Origi- Hvor e r bladet blitt av?
ilalstemplet kan fgles som en tvilsom
- Eg 1ia.r slutta de av. De e tri a r
komplemang for andre, for Lende e r
siden de kom ild. De va forresten synd,
det en heder. Han har lagt a n p& å
for de gjekk bra mod slutten, de svarvære rioe for seg selv og h a n forteller
te seg beintfram. Men eg har kje h a t t
uten blusel, tvertimot med stolthet at
ti. Eg har h a t t mange jern i ilden,
h a n i e n av sine mange utgaver - eg kan kje komma gve alt.
med halvskjegg og med halvhår - e r
- Hadde du ikke en sykkel med
avbildet i amerikanske a v k r og til
vinger på også?
og nied er vist for alt folket på film.
- Jo, jo, folk snakte mpje om den.
Men sant a sei, de va kje meininga a t
J a det skal visstnok være sant a t
lians «maske* fra hine hårde skjeggden sko fyga. De va bare e t eksperidager er sendt over Atlanteren og brukt
ment, akkorat så så mØje aent. NBge
på scenen over there.
eg gjekk i gang me for a f % ungdomOg hvorfor all denne originalitet?
men interesserte R aktive.
Jo, sier Lende. Mange h a r sagt
Og her e r v i kommet inn p% Lars
te meg. Dii må kje g% sadden. Du
H. Lende's ide, alfa og oniega i hans
m% oppfpra deg så andre folk. Kaffor daglige strev: A hjelpe iingdommen
sko eg de? Krrn legge merke te ein
fram.
almindeligge mann? Eg huska då eg
- De e for iingdommeti eg har g%tl
fyste gongen selde bladet mitt, «Fagrondt % gjort meg lpyen, de e for rien
amatgiren)). Eg sto der med avisa i
eg h a r holdt foredrag, lagt avis, kjypt
hånnå, cin å aen kjypte de, men eg
ponniar, maskinar, s a t t i gang alt.
vekte ikkje oppsikt. Så satte eg e t
- Eg tror eg kan sei, sier Lende,
blad i hatten å då fekk pibå ein aen
a t eg har fatt fram iallfall 40 unglyd. Då s&g di meg. Sto eg kje i Oslo
dommar, guttar så eg h a r lert opp.
selde a snakte a preikte me inFlerne av d i e maskinistar i dag B
skrepsjon p a ryggen a hår på halla
mekanikaras. Eg h@re tidt Ila di. Eg
-
har mange venner, store og cm&. J a
eg har uvenner og, sjØlsagt. Men dette
å hjelpa uilgdommen, hjelpa amaQrane så di får biuga ideane sine, de
har vore mitt m%l % motto. Ungdommen ska kje g% på gada.. .
- Det gjØr den heller ikke n%vel.. .
- Nei, di har de goat p& mange
mådar, me skolar å sosiale tiltak å
sånn, men amatgrane s% sidde inne
me idear får kje sleppa te så di sko.
Di må udvikla interessene sine. Derfor har eg blant annet kjypt ein rnotorbåd - Samfunnsbåden -- hette den,
å de e meiningå a t interesserte gutkar
skal f B potla me den, lån 'an l;e turar
å ha det gildt, men samtidigt lera
xiåge? Derfor e eg me å arbeide p&
ein bil - ein folkevogn - s%ein amatar har lagt. JØnå eksperimenter ska
de gjedna ble riåge.
Ponniane? Ongane e ellevidle. Onpar e interesserte i dyr å bilar, kaffor
ska eg kje hjelpa di te oppleva de di
drømme om - a i%ri på ein ponni.
Ja, de e bare et eksempel. Uagdommen ma fa, eksperimentera, prØva seg
fram. Me skal hjelpa eiri så har cin
hobby - di har ideane. Di s k i v e så
fint i avisene nå folk e dpe a t «han
var ei1 fliilk mann med mange idt,er
og at han kanskje var etlet ti]. noe annet enn han bles. De e for seint d%,
me må la di sleppa te meris di leve.
Sånn snakker Lende'n ved 70-års
leitet. Han har mye å se tilbake på,
av strev og sut og 18tt og kanskje
skjedord og. Der har hendt mye på
disse årene, fra han i seks Ars alderen
kom fra Haugesund til Stavanger, og
ville bli snekker.
- Snikker ja, de va de eg ville ble.
Eg prØvde ei stonn, men så blei eg leie
å s% blei de mekanikken. Eg va forskjellige plasser te eg begynde for meg
sjØl i 1904 samen med stefar min. Me
bygde verksted i 1908 å hadde ei stonn
20-30 manri i arbeid. Men itte forrige
krig gjekk de Øvestyr. Ja, ja.
.
.
---
Ute i gården i Broringata står kjerrene til ponniene. Lende har laget
dem selv. I et; hus tvers over har han
verksted, maskiner og verktØy ellers,
og ponniene Sonja og Laila. Hail har
mye å henge fingrene i og er voldsomt interessert, i alt, utenom politikk.
- Politikk eg? Nei. Se ude i verå.
Sådden går de i politikken.
Han er en sprek 70-%ring,ingen tvil
om det. God helse har han alltid hatt
og godt humØr.
- Hvis de treffe a t eg e i dårligt
humØr, går eg bare ud å treffe ein
sa ler - s%går de Øve. De å f % fram
smile, f % folk te le har eg alltid hatt
te mål. A gjØrra andre glae.
Et Ønske p% 70 års *geil?
- At folk ville forstå mine idear.
Du kommer vel til å tape penger
p& gebursdagen, andre får gaver, du
gir bort flGtekaker?
- Pengar! De e de versta eg vett.
Eg e så galer, på di pengane att. Eg
seie alltid. Du kan kje t a di me deg
i gravå. E kje de sant?
-
- --
livorvidt Lenden's store fgdselsdagsgnskc blir oppfylt skal være usagt,
men det er nok mange sm% og store
venner som tenker med glede på ham
i dag. Og et annet mindre gnske i
anledning dagen kari vi gjerne bringe
videre fra byens største original:
- Sei a t folk ska komma. P harra
pa meg i dag, eg har kje manuskript
fi sånt nage fint, men bare for te
gjgrr meg den er&.
...
Lasse,
Lendes uerksted i Andabakken.
(Foto: Gunnar Wareberg 1975).
1 1956 skrev signaturen SVEIP i Stavanger Aftenblad nedenstående fornyelige
artikkel:
Lenden drar nordover i sitt 74. år, med
Grete som har Gtt gild kjerre
Noe nytt, det er vitsen sier Lars H. Lende som ennå bobler av nye planer
og gode ideer.
- Kor komme du i fra? Du har kanskje kjørt med ponniane? Lars H.
Lende begynner sjøl intervjuet - på dørstokken.
H a n bor i et slikt lite hus som autoritetene kjekler om det er pent eller
helst bør rives ned. - H e r e'kje så imponerandes stuer, sier Lende til
unnskyldning, og glemmer helt at det er på seletøyet storfolk skal kjennes. H a n takserer oss med et kvikt øyekast i skrå vinkel over brilleglasset.
Ikke alle sytti-åringer har et så kvast blikk, men så er de heller ikke
fag-amatører og drar landet rundt i ponnikjerre, sommerstid. Nå er det
vinter og han har skjeggtuster like lange som det snauklipte håret.
Lende ved gatedtven til sitt hjem. Brmngt. 6
(Ellingsen Foto)
Noe nytt
- Skal du ha funkis-frisyre i år?
- Det er for gammelt. M å finne på noe nytt. Det er vitsen.
- Hvor går turen i år?
-Jeg hadde tenkt meg nordover, tidligere har jeg bare vært til Innherad. Nå vil jeg lenger. Jeg hadde tenkt å ta en god tur på et par måneder.
Så sant eg leve og har helså.
- Hvor gammel. . . .
- . . . j e g vil helst ikke vite av at jeg er gammel.
Lenden smiler blygt over spisestuebordet og drar på det. men han går
altså i sitt 74 år . . .
Optimisten
Hva er oppskriften på å holde seg så sprek?
- Se lyst og optimistisk på livet, og finne på noe nytt.
- H a r du noen flere nyhcter på lur?
-Jeg arbeider med å skaffe motorbåter til guttane. Men det er vanskelig å finne de rette, han rister på sitt gråsprengte hode. I fjor haust satte
jeg ti gutter i gang med en båt.
Så senderjeg verktøy til gutter på landet og jeg vil gjerne gi en ponni til
barnehjemmene.
-
- Dette koster mange penger?
- Det blir mye offer, vet du. Bladet mitt skaffer litt penger, «FagAmatøren)) - du har vel sett det? Hvis det kunne nå fram i hele Rogaland
ville det bli midler til å skape store ting.
Lende har planlagt en ny utgave av avisen, som blir trykket i 10 000
eksemplarer. Den skal komme i april måned, og blir syttende årgang.
Hjulpet i vei
Han leker også i tankene med det som har vært.
-Jeg har hjulpet mange i vei, sier han med alvorlig ansikt. Mange
seiler som maskinister i fine uniformer og er store menn i dag. De
arbeidet i verkstedet mitt på Ledaal i den vanskelige mellomkrigstiden.
50 gutter har jeg hjulpet fram.
Plutselig legger han hodet på skeive, og borer blikket på skrå over
brillene:
- Vil du se ponniane?
Huset med det rare i
Han snuser inn solen og luften på trammen i Brønngaten 6, og hører på
snøen som drypper bort.
- Det er vårlig.
Rynkene i fjeset flommer over av reiselyst under en loslitt skinnlue.
Den var sikkert brun for lenge siden.
En guttunge har dukket opp som troll av eske utenfor uthuset med det
rare i, like i nabolaget. Forlegent sparker han i snøen og nærmer seg
forsiktig.
- Få komma inn, Lende - -?
-Ja.
Ivan Malde lyser opp: - Me har vært på Museet med skolen, Lende.
- Åja, du ser eg har ein fremmande mann med i dag.
Døren går opp og inn til et rom med ubeskrivelig masse rart i. Noen
sier det er rot - men for gutter i alle aldre er det likt gull.
Ponniane
Prins dukker opp ved en dreiebenk. Men det er Grete vi skal hilse på. En
kullsvart pusling av en hest, som slett ikke vantrives, selv om kameraten
Hans har flyttet til Bakkeba Hun har selskap med Prins, Laila, Lende og
alle ungene, Grete. Ponniene Tulla og Sonja er til utlån på landet.
Blant alle skattene på loftet - som er nesten utilgjengelig med sin
smape trappelem - står en flunkende ny kjerre. Gild og rød i fargen.
Doningen er nettopp ferdig. Grete skal ha den på Nord-Norge-turen om
noen måneder.
Ellevilt
- De ska' ble ellevidle ungane, sier Lende og veier skjekene i hånden. Så
spytter han som en lama - eg e helste bare syge sjøl for å se korleis hu tar
seg ut. Eg ska te byen på lørdag og prøve 'na. Kanskje blir det på fredag.
Det ramler i loftstrappen. Et geitehode dukker fram i halvmørket.
- Kom Maja, kom Maja, lokker Lenden.
Men Maja er for sjenert og forsvinner nedenunder så lenge. Hun skal
også f"a kjerre og blir kanskje med på eventyrferden i sommer. Ungene
langs kysten vil juble når Lars H. Lende kommer i sin flotte habitt og
inviterer på kjøretur. Der på stedet er Lenden's navn på alle lepper den
dagen.
Hvorfor?
Men hva er meningen med det arbeidet du driver?
Dørgende stillhet. Ivan glor forskrekket så øynene nesten triller ut av
hodet. En vemmelig følelse. Som om d u nettopp har spurt Walt Disney
hvorfor han lager tegnefilm når vi har Marilyn Monroe.
-Barna må fa noe å interessere seg for, sier Lende - han har funnet noe
inkjevetta å stelle med på kjerren. - De må lære å behandle dyr, Ta
komme i kontakt med naturen. Vi må gjøre noe for barna.
På Revheim var det en som kjøpte traktor og solgte gardshesten.
Ungene ble syke av lengsel. De måtte ha seg en ponni.
Det går den veien. Det blir en fin forretning med ponniene når jeg bare
kommer i gang.
-
Lende i Ådlanssnauet. Ponnystallen i trehuset
Arbeidet
Så arbeider jeg for at guttene skal få motorbåter, og jeg har mange andre
gilde planer.
Politikerne sier de vil legge «forholdene til retten. Jeg vil gi ungdommen det i hendene og si: Nå står det til deg å klare resten.
Det er det å arbeide, vet du. Lenden sender et nytt kvast skråblikk,
stikker nevene i lommen og heiser buksene med en voldsom manøver.
Ivan ser beundrende på hvor flott han spytter.
- Når jeg bare kommer ordentlig i gang, hvis jeg lever, vil jeg låne
ponnier ut til barnehagene. H a r du sett en barnehage på tur?
Jeg så det her om dagen. Alle barna var bundet sammen med tau i en
lang rekke.
Det er jo latterlig! Tenk om de hadde hatt en ponni? Så kunne de tatt
7-8 unger i kjerren på en gang.
Vi prater om likt og ulikt, mens Ivan og Maja roter hver med sitt. Han
har sine egne mål på livet, Lende - ser det fra en ganske spesiell vinkel.
-Kristiansand er en fin ponniby, for der er så flatt. Bare synd der er så
få ponnier.
Vi prater om saker og ting som Lenden har vært borte i gjennom sitt
forunderlige liv. Han hadde en hel flokk unger etter seg i Skudenes en
gang, fordi han gikk i verste sølen med støvlene i nevne.
- Eg e'kje galen må dokker tro, de' e' bare styvlane så e' for små, sa
Lenden.
Sengsasjon
Den historien sto ellers i «Molboposten», det hensovnede Stavangerorgan som hadde så mange delikatesser i sine spalter, ikke minst fra
Lende's meritter. Her sto han avbildet en gang sammen med Theodor
Dahl og Jos. Jensen, som innbydere til ((Miskjendte geniers fagforening».
O g så var det vannsykkelen. Lende hadde konstruert en flott sykket for
det våte element, utstyrt med griseblærer om hjulene, fly-vinger og norsk
flagg akter. I Banevigen fikk sykkelen stabelavløping. Lende hadde på
seg grønn og blåstripet badedrakt. Han steg på sykkelen, tok rennefart,
satte utfor - og gikk til bunns som en stein.
- Me må laga litt sengsasjon i byen!
Hos Kongen var Lenden også i audiens. Senere fikk han 1 000 kronger
til arbeidet sitt blant ungdommen. Etter kongebesøket ble Lenden forøvrig arrestert fordi han talte i Studenterlunden men det er en helt annen
historie.
-Jeg har mange ideer, sier Lende i døren til huset med alt det rare i.
Det er mange måter å gjøre det på, og det er mange oppgaver som
trenger forståelse. Men det er ikke så greitt, når en mann skal skape alt
alene, vet du.
Den som gir seg til å sysle med fenomenet Lende vil uvilkårlig bli slått av
hans aldri sviktende innsatsvilje og oppfinnsomhet for å fremme sin store
samfunnssak. Alle mulige slags planer og påfunn klekket han ut i sitt
hode og strevde for å få satt ut i livet.
En av planene var å anskaffe en stor landeiendom sør for Stavanger,
der ungdommen skulle drive sin allsidige virksomhet, en slags «Guttenes
by». H a n kom i det minste så langt at han formet lovene og ga eiendommen navn. «SORGEN FRI» skulle den hete. Hvor eiendommen han
hadde i tankene lå i Rogaland, kan ikke sies, men utkastet til kjøpekontrakt hadde fått denne ordlyden:
Denne eiendom kjøpes i Kristi navn og på
Bibelens grunn for mitt arbeid for ungdom og barn.
Eiendommen og Institusjonen skal omfatte
Stavanger og Rogaland fylke, hvorfor den
tilhører Fylket, som har eiendomsretten.
Lars H. Lende står som kjøper og den
administrerende . . . .
Lover
for Institusjonen eller Arbeidskolonien Sorgenfri
1. Institusjonens formål er å opplære og fremhjelpe arbeidsledige gutter
fra 15 til 25 år.
2. Guttene inntages i Institusjonen ved å forelegge attester fra politi eller
lensmann samt 2 kjente menn.
3. Guttene vil bli undervist i de fag og arbeid som forefaller av dyktige
menn som leder og underviser dem.
4. Guttene skal forplikte seg til å være minst 3 måneder uten lønn. Etter
den tid vil det gis dem arbeider som de kan utføre med akkordsystem
som vil passe etter deres alder og kyndighet.
5. Guttene skal få slippe til etter som evner og interesse tillater det, med
det forefallende maskineri og verktøy6. Guttene skal få være med i ledelse og styre og ha ansvar, så at deres
interesse og evner skjerpes og får en hurtigere utvikling.
Med Lenden på Løvebakken
Av MAG
Mitt første møte med Lars H. Lende var en adventssøndag jeg sammen
med mor og far var ute for å se på juleutstillingen. Det var førjeg begynte
på skolen - likevel står denne søndagen friskt i minnet. For på Nytorget
traff vi en merkelig mann som far kjente. H a n gikk i overall og hadde
nisselue p å hodet. Rundt ham vrimlet det med barn. Denne merkelige
nissen, som var så ulik alle de nikkende nissene jeg hadde sett i butikkvinduene, hadde to geiter med seg, to geiter som dro på en kjerre. O g ungene
rundt skrek og ropte: - Nå e det min tur te å sidda oppi! Lende, Lende, få
sidda oppi.
-Ja, ja, ta det roligt. Adle ska få kjøra seg.
H a n fikk øye på far, lo tindrende og ropte: - Det e alt for lide me to
jeider å ei kjerra. 100 sko eg hatt!
Selvsagt fikk også jeg min kjøretur, og idet han satte meg oppi kjerra,
sa han til far: - Kjøb ei skikkelige julajeid te ongen din. Bere julapresang
enn vedogge dyr finnes ikkje! Det året ønsket jeg meg en geit til j u l . . .
Lars H. Lende hadde gjort et uutslettelig inntrykk på meg.
Siden skulle jeg møte Lars H. Lende mang en gang opp gjennom
årene, vi ble på nikk, vi ble kjente med hverandre. Minnene om barnevennen og idealisten Lende er mange og kjære. Likevel, det jeg husker
best fra mitt møte med Lende, skriver seg fra Oslo en gang i 50-årene.
Lende'n hadde en av sine store dager på Løvebakken foran Stortinget.
Hundrevis av mennesker kranset ham, der han sto på en kasse og solgte
«Fagamatøren», alt mens han slynget ut sine sannheter mot stortingsrepresentantene etter hvert som d r var på vei inn til tingets sal. Publikum lo
og klappet i hendene hver gang han kommenterte de forskjellige representantene. Selv statsminister Gerhardsen fikk sin bekomst. ~Landsfaderen» stanset opp for å høre på ham, og Lende var ikke sen om å si hva
han mente.
- Nei, se der har me jo statsministeren: Der e'kje møje igjen av
sosialisten i deg, der du står i syndagsklær å ser sluge ud. Visse te du e ein
sanne sosialist, så Ta på deg overhal å still deg mc sia av meg å kjemp for
barn å ongdom. Du har glømd sixpencehuå jemma siden du kom inn i
huse bag meg. Kom opp på kassen å slå av ein prat me meg viss du tåre.
Einar Gerhardsen ristet på hodet.
- T a å gje han ei avis, så han har någe å fundera på mens han gafle i
seg goe smørbrø så me betale for an. En velvillig gutt tok en «Fagamatør»
og ga statsministeren, som leende tok imot den og forsvant.
En stund etterpå:
- Jøje meg, der har me ein ekta Rogalandsbonde! Ramndal, kom
nærmare, så eg Tar ta deg i hånnå!
Stortingsmann Lars Ramndal var sporty, han gikk fram til sin gamle
venn Lende, og ga ham et kraftig håndtrykk.
- Eg har bare ett råd te deg. Kutt ut heila stortinge, kjøb deg et sneis
me ponnyar og reis hjem te garen din på Mosterøynå. Al di opp å je di te
ongane i Ryfylke - d å fyssta jørr du ein innsats for samfonne!
Ramndal lo, snakket noen ord med Lende, fikk avisen og forsvant.
- H a n e sjebelege den maen der, eg kjenn'an jemmanfra, sa Lende til
folkemengden.
O g slik fikk de sitt pass påskrevet, den ene etter den andre. Til slutt
kunngjorde
han at han var blitt tørr i halsen.
- Eg tar ein pause nå, kom tebage om et par timar, så ska dokker få
hsrra flærne sannhedar, sa han og pakket sammen.
Da først gjorde jeg meg tilkjenne . . . og d a ble det omfavnelse og
håndtrykk. - Di har gått av å hørra sanningå, di så brese seg på Stortinge, e du'kje enige? Etter mange overtalelser fikk jeg ham med meg inn
på selveste Grand kafe til smørbrød og kaffe. Jeg var litt engstelig om han
slapp inn i overall og sixpence, ubarbert og mer lurvet i klærne enn de er,
de som går på Grand. Men det gikk. Portieren slapp oss inn. Også
kelneren kjente ham fra før, og slo av en lenger prat med ham, fikk avisen
og takket. Et par timer senere sto Lars H. Lende på Løvebakken og fikk
fritt spillerom med sine «sannheter» om dem som styrte landet.
Stytta te ei stytta
av Ajax Tegn.: Henry Imsland
H u Johanna og 'an Broremann e' litt opptadde av denne styttå te
Lenden. De likte både han og ponniane hans. Desuden va 'an løyen, og
det e' någe ongar sedde pris på.
- Koss e' det? spørt 'an Broremann ein dag. - Kem e' det egentligt så
bestemme kem så ska få stytter her på jorå.
Spørsmåle kom litt bardus på na Johanna, men itte å ha klydd seg litt
på leggen, sån at fantasien begynte å virka, sa'u a t det va Bestyraren.
Han der oppe så treffe sånne avgjørelser. - Harr nå her, sa'u, - hvis sagen
verkeligt interessere deg, ska eg fortella deg koss det foregår, men då må
du kje avbryda meg, for d å går det i baddel for meg. Dette e' vanskeligt
forstår du.
Han Broremann forsto det og tidde.
- I himmelen, begynt' u Johanna, - har de greia på alt. Når det gjelde
Stavanger e' det 'an Anders, sjømaen så raportere te Bestyraren. Og'an
Anders e' ei pliktoppfyllanes sjel. Når an ikkje e' opptadde med å pussa
stjerner elle å torka støv av månen, sidd'an i den goe øyrelapps-skyå si og
holde et aua med byen. Alt ser'an. Ingen ting e' forlide. Alt hørr'an. Ja
sjøl ein gode tanke når øyra hans. Folk sko bare veda kor korte ti' det tar
for ein tanke å nå opp te himmelen.
Ein dag merk'an seg at någen har fått den ideen å reisa et minnesmerke øve Lenden. Han Anders og Lenden e' goe venner. De snakke
same dialekten og Lenden e' ubegripeligt goe å ty te, hvis perleporten e'
gått i vranglås elle ei slokkte stjerna må skiftas ud med ei nye. Han e' ein
fiksikus Lenden. Det sama va' 'an på jorå, og han Anders har ingen ting
imod ideen om å gje 'an ei stytta. Heilt sikker e' 'an aligavel ikje. Derfor
oppsøg'an Bestyraren for å forelegga sagen for Han. Bestyraren har det
litt travelt akkorat då. Han sidde med den stora bogå framføre seg og e'
opptadde med å sletta ud sia itte sia med synder. Enkelte tettskrevne blar
riv'an ud og plokke de i tusen bedar og drysse de ner øve jorå. Folk trur
det e' snø, når de komme dalanes. Så kvide e' de.
- Nå? sei'an og slår bogå igjen med et tilgivanes lide klask.
- K a gjelde det idag?
- Det gjelde Lenden, sei'an Anders. - Någen nere på jorå har fått den
ideen å gje 'an et minnesmerke.
- Forkjen'an det? Bestyraren legge den stora bogå fra seg på ei sky så e'
så stødige at 'u tåle trykke.
- Han gjorde møje godt, sei'an Anders. - Han va gla i bådden og han
lod de få kjøra med ponniar så 'an sjøl hadde betalt. Desuden ga 'an
ongdommen verkty og satte de i sving med nyttige ting.
- Det va' pent gjort, seie Bestyraren. - Eg har forresten lagt merke te
'an. Han virke litt masitte ennå, men det jabne seg vel itte kvert. Bare la
'an få et minnesmerke. Du veid du har follmakt te å stytta ein kver goe
tanke så når opp te himmelen. Ein aen ting e' om Stavanger har plass te
flærne minnesmerker. Byen e' jo så fodle av bilar og parkometer og
oljepalasser at det snart ikkje e' plass te eiri smørblomst.
- Plass sko det vel alltid ble rå med, sei'an Anders. - Det e' kje det så
gjørr meg betenkte.
- K a e' det då? Bestyraren kasta et blikk ud i himmelen og smile litt av
Lenden, så kom trekkanes med ei sky pikkfodle av småenglar. Han blåse i
ein trompet av gull, og det e'kje godt å sei kem så har det kjekkast, han
sjøl elle småenglane så seie hypp te skyå.
- Det e' gjedna stygt å sei det. H a n Anders bødde håve, - men på jorå
blei Lenden ansidde for å vera litt av ein klovn.
- Ingen e'kloven for Vår Herre. Bestyraren fekk det strenga udtrykke
så 'an ellers bare får når folk forsage å trenga seg inn i himmelen med et
flyttelass av jordiske ting og forlange ei spesielle sky te henga ordenar og
medaljer og aent hennesløysa på.
- Ingen e' klovn for Vår Herre, gjentog 'an. - Det e' ånnå det komme
an på. E' ånnå ydmyge, e' menneske stort, og det stora forkjene alltid et
minnesmerke.
- Så e' det i orden då? Han Anders smilte.
-
Heilt i orden, sa Bestyraren.
- Bare finn ein sjikkelige plass for monumente, og sei te han så fekk
ideen, at det ikkje må komma så mange stytter i Stavanger at folk får
forståelsen av at det eviga live e' å ble støypte i bronse.
- Heilt i orden. Han Anders trykkte Bestyraren i hånnå.
- Nå tenk 'eg Lenden ska ble glae.
Bestyraren smilte lunt. - Eg e'kje så sikker på det, sa 'an. - Men hvis
det kan gjørra andre gla, så kaffor ikkje.
Lende-stubber
Ved Sigurd Rygh
Kongegaven. D a Lars Lende søkte Kongen om støtte til arbeidet ble
borgermester Middelthon avesket en uttalelse. H a n skrev noe såsom «at
her i Stavanger har vi ikke mange forlystelser, herre konge . . . men vi har
Lars Lende . . .»
O g Kongegaven var sikret.
Mopedsqerner. - Eg lige så godt damer på moped, erklærte Lars Lende.
Derfor ska Stavangers unge damer få kjangs til å tjene seg en moped. De
utvalgte får en moped gratis hvis de klarer å selge 1000 «Fagamatøren».
Alder mydlå I S 2 0 år -jenter som vil någe!
Hatteholdere. I forsamlingslokaler 0.1. har mannfolk det vanskelig med å få
anbragt hattene sine. Lende og hans amatører leverte holdere av bøyd
stiv ståltråd til å feste under stoler og benker. I Filmteatret ble prøver
montert og fikk en meget god omtale.
Billigsalg. I tidens løp hadde det hopet seg opp store lagre av gamle
«Fagamatøren». Lageret ble porsjonert med 3 stk. i hvite papirposer og
falbudt på strøket for 1 krone posen. De som betalte med en ti-kroner fikk
vekslepengene tilbake i langsom kino med et bønnligt blikk og denne
kommentaren: «Hu e' så lidå kronå nå!» O g så møttes en gjerne på
halveien.
-
Teologi. Lars Lende (resignert): Der står ein plass i Bibelen, at ingen bler
profet i Stavanger!»
Læregutten: Nei, der står ikkje någe om Stavanger i Bibelen, men . . .
Lende: K a står der då?
Læregutten: Der står at ingen bler profet i sitt eget land!
Lende: Ja, e 'kje det omtrent det sama?
En av guttene som var ute og kjørte med en av Lendes ponnier ble stanset
av et par vennlige damer som klappet dyret og pratet en hel del om det.
«Men d u må si til Lende at han ikke må fore ponnien så meget, for d a
. ..
blir han altfor fet!» formante den ene av damene.
«Hø!» blåste gutten. «For de' fyssta e' de' ikkje någen han, og for de'
andra så ska hu ha o n g a r ! ~
Lars H. Lende
Av Gunnar M. Roalkvam
Di sa d u va ein løyen mann,
men du hadde mest forstand,
for i alt det løgna du gjor,
va der alvor i budskabe ditt.
Samfunnets støtter, di måtte le
av alt det løgna du stelte te,
men di ville ikkje se
alvore i budskabe ditt.
O m kjerlighed agiterte du mest,
an va 'kje te brug te helg og fest,
det va så ubehageligt sant,
alvore i budskabe ditt.
Adle di små, di kom i flokk,
av legen din fekk di aldri nok,
di blei for glae te forstå
alvore i budskabe ditt.
Arbeid måtte ongdommen få,
adle må ha någe å bygga på,
meiningsfyllt arbeid te adle,
va alvore i budskabe ditt.
K a samfunn behandle ongdommen sånn?
Uden arbeid går menneske te bånn,
her e oppgaver nok,
va alvore i budskabe ditt.
Du talte di små og fattiges sag,
du måtte kjempa så mange slag,
for ingenting får me gratis,
va alvore i budskabe ditt.
Du 6 dse, men me huske deg nå,
serligt det løgna så du fant på,
men la me aldri glømma
alvore i budskabe ditt.
Lenden va adle sin
Av Per Inge Torkelsen
Lørdags formiddag har eg alltid gått te byn for å handla. Då e der alltid
møje folk i byen, å d å e alltid folk i godt humør. Skjønt humøret har det
gjerna gått litt nerøve med i de siste årå. Me har myssta den stysste
gledes-spredaren vår. M e treffe ikkje Lenden i byn lenger.
Lørdags formiddag i elleve-tiå. Når du kom fra Torjå, å slentra oppøve
mod Provstebakken. Viss du såg ein hau med folk, å hørrte møje lått å
hyling, - j a d å visste du at Lenden va der. Lenden fekk aldrig gå aleina i
byen, å ikkje vill'an gå aleina heller. Han opptrådte i allslags merkelige
klær, å hadde med seg og på seg de merkverdigste medaljar, dingeldangel, instrumenter å oppfinnelsar. Du visste aldrig kossen Lenden såg ud
på håret akkorat denne lørdagen, eller om'ari hadde heilskjegg, halvskjegg eller kvartskjegg. Du visste heller ikkje ka han kom te å finna på, men ein ting visste du: Det kom te å ble løye, - både for ongane å de
voksne. Foreldrene holdt ongane på skuldrane for at de sko se bere, å de
heldige ongane holdt Lenden i hånnå. De aller heldigaste satt på ein av
ponniane hans, eller oppi kjerrå.
Det va umuligt å vera sure når du traff Lenden, og du kjyppte et
femten år gammalt «Fagamatøren» av han, - sjøl om du hadde fira lige
blader liggande hjemma fra før av.
Lenden va ein klovn så der sto respekt av. Lenden va ikkje ein politikar
så bare snakkte. Han va ein mann så brokte heila livet sitt på å gjørr ein
skikkelige å målretta innsats for ongane, - å han klarte det. Mange fekk
seg ein bra utdannelse Pjønå Lenden, å mange fekk ei kosastond å ei
meiningsfylde fritid gjønå Lenden.
Det e allerede mange år siden Lenden gjekk fra osser, å det e hondre år
siden 'an blei fydde. Ligavel komme Lenden aldrig te å dø. Mange av
osser tenke ennå på Lenden, - å mange av osser har ein liden Lende i seg.
De ideane og tankane så Lenden sto for e merr aktuelle enn någen gang
før, og me får håba at flerne Lender snart springe ud og tør stå fram . . .
Lende drnedalier o g j l o ~ setc. i gaten utenfor Dornkirkcn.
Foto: Egil Erikson, S.A
35
aponnygutten te' Lenden»
Utallige er nok de som kunne kalles «Lendes ponnygutter)), men noen av
dem var særlig aktive og hadde en viktigere posisjon og nød Lendes
spesielle tillit. Han måtte ha nære medarbeidere som var til å stole på. De
var stallmestre med ansvar. En av dem var Nils Arne Leikvold, som i dag
er ansatt i Parkvesenet. H a n kaltes i oppveksten for «Ponnygutten te
Lenden», og hadde sikkert ikke noe imot tittelen.
Jeg avla nylig et besøk i hans vakre hjem i Møllegaten, der han bor
sammen med kone og barn, for å prate litt om «gamle dager».
Nils begynte å oppsøke L,ende og ((menasjeriet)) hans i Andabakken d a
han var i 6-7 års alderen, i likhet med alle andre «ongane i gadå». Lenge
var Ivan Malde stallmester, men d a han sluttet overtok Nils jobben. H a n
fikk være med på flere reiser, var et par ganger i Haugesund og Bergen,
og på Askøy. De hadde ponnier med og sjefen solgte «Fagamatøren». I
Bergen overnattet guttene på Slakthusets høyloft. De måtte være inne før
klokka 21, for d a ble det sloppet løs en vakthund i gården. Lende selv
bodde på et pensjonat i nærheten. Kosten var morgen og kveld grovt
brød og sirup, og til middag kjøttkaker. På Nattruten sov både Lende og
ledsagerne på høydotter i lasterommet, sammen med ponniene. I 1960
reiste Nils alene til Kopervik for å hente en ponni som tilhørte en gutt
som hadde mistet den ene foten på grunn av et vådeskudd. «Dette er min
ponnyguttn hadde Lende skrevet på en papirlapp og den gjaldt som
fribillett både på båten og rutebussen, noe som forteller om den godviljen
Lende hadde i distriktet. Da de var i Bergen i 1961 kom det en eldre
mann bort til ham og stakk en femhundrekroneseddel i hånden hans
mens han sto på Torvalmenningen og spilte på trompeten sin. Mannen
hadde nok lest i avisene at Lende nettopp hadde vært på Askøy og gitt et
par ponnier til barnehjem der. Forresten bar de en plakat der det sto a t
de skulle samle penger for å kunne forære flere ponnier til barnehjem, noe
som i mange år lå den utrettelige idealisten sterkt på hjertet.
Senere reiste Nils Leikvold til Nedstrand for å ta Landbruksskolen. Da
hendte det iblant at han fikk brev fra Lende, der denne hadde nsyd seg
med å sette sitt navn der frimerket skulle stå. Det ble godtatt av Postverket. Ja, det hendte endog a t det kom pakker med «Fagamatøren» uten
annen frankering enn avsenderens signatur. Bladene skulle deles ut gratis
til elevene.
Nils minnes også de 2 lastebilene Lende kjøpte, den ene en gammel
E-verksbil med dobbelt førerhus. Far til Nils skulle kjerre den hjem fra
Tananger. Den stoppet før Hafrsfjordsbroen og senere på den andre
siden av fjorden, men de fikk fikset motoren så pass at de kunne komme
til Stavanger. Bedre gikk det ikke med den ande lastebilen, enda det ble
sagt at den hadde nyborret motor.
Disse to gamle lastebilene ble brukt når Lende med ledsagere og
firbente venner skulle sørover i distriktet. Først og fremst gjaldt det besøk
på Bakkebø og når de deltok på Jærdagen på Bryne. Her hadde de
oppvisning tre dager. De overnattet i en løe og ble bevertet i matteltet.
Ellers gikk det på standardkosten: Grovt brød og sirup, melk og
«Kokola», som Lende kalte denne leskedrikken.
Nedenfor ser vi en idyllisk situasjon utenfor stallen i Ådlandssmauet i
1962. Ponnygutten)), Nils Arne Leikvold ytterst til høyre. Lende i strikkelue, har i hånden en godbit som han er i ferd med å gi ponnyen. Den vesle
tassen i midten har en pose med brødbiter som er tiltenkt de firbente
vennene.
«Ponnyavlens far i Norge»
I «Våre Hesters Årsrevy 1977)) er en hel side viet Lars H . Lende. Det er
stambokføreren i Norsk Ponnyavlsforening (stiftet 1970), fylkesagronom
Thv. Indrebø, Telemark, som lovpriser Lende for hans innsats i samfunnslivet. Artikkelforfatteren skriver b1.a.:
«Idealisten Lars H . Lende i Stavanger, med sine sterke sosiale, religiøse og originale interesser, brukte eit heilt liv på å hjelpe og glede alle
små og svake som hadde det vanskeleg. Ponniane var nokre av hans store
medhjelparar. Langt hår og skjegg, med originale påfund, tenke- og
talemåter, gjorde han særmerkt for si tid . . .»
Bemerkelsesverdig er det når Indrebø hevder følgende:
«Norsk Ponnihistorie starta Lende då han i 1950 - 1960-åra var over i
Skottland og kjøpte dyr. I alt 40 ponniar kjøpte han inn, og gav både
nokre føl og vaksne dyr gratis til sosiale institusjonar. I siste importen
hadde han løyve på 12 dyr. Eit føl kom til på båten «Leda» og fekk same
namnet. Det kom såleis 13 dyr til Norge, og det heldt på å bli fengsel for
ulovleg import av eit ekstra dyr! Han gav ut «Ponnybladet» og reiste i
store delar av landet med ponniane for å glede horn, ungdom og vaksne.
Han ofra seg alltid for andre, sjølv om han sleit med dårleg økonomi.
Han danna ponniklubbar, noko som i dag er svært aktuelt.))
I artikkelen blir Lende betegnet som ((ponniavlensfar i Norge)). Det er
sannelig også et viktig poeng å ta med når skulpturen nå er blitt til
virkelighet!
Den 27110-75 kunne Stavanger Aftenblad på første side bringe et
fotografi av en ponny som ble ført ut av et fly, og med følgende tekst:
Et av Bergen Air Transport sine fly kom lørdag til Sola med en litt
uvanlig last. Flyet kom fra Shetland med 56 ponnier som ble sendt videre
med bil til bonde Per Helgen på Ulefoss. (deg overtok interessen for
ponnier fra Lars H. Lende i Stavanger. . . . I alt har jeg tatt inn 250
shetlandsponnier . . .n
Den nye «Lenden» på Varhaug og
Det har vært gledelig å legge merke til at Lendes innsats ikke blir glemt
av hestekjære mennesker. På Varhaug bor det en mann som heter
Tonning Hansen. Han gløder når han snakker om ungdommen, og blir
betegnet som Jærens svar på Lenden. Konfrontert med sammenligningen
slår han fort fast at Lende var forut for sin tid. «Vi skulle hatt flere voksne
som Lenden,» uttaler Tonning til Stavanger Aftenblads reporter. «Han
gjorde en meget god jobb. Når han sa «hver unge sin ponni», så traff han
spikeren på hodet. Når ungdommen har noe å stelle med, er de positive.
Det er her vi voksne må hjelpe til. All ungdom er bra ungdom - bare de
blir tatt på den rette måten. Vi må hjelpe dem så de blir engasjert. Det er
lettere for de voksne å få til noe, vinne gehør hos en bonde eller i en
kommune. Etterpå kan ungdommen selv komme inn for å overta. Her på
Varhaug har det gått svært godt.» H a n mener at det ikke skal sys puter
under armcne på de unge, de trenger bare litt hjelp til å komme i gang.
Tonning Hansen fikk i begynnelsen av 1982 6 nye ponnier i stallen i
tillegg til de 13 hestene som sto der fra før. Han dro til Danmark og
kjøpte ponniene for at også de små skulle få noe å leke seg med. Han får
ikke en øre i støtte, og ridningen på senteret hans er gratis. Han har skapt
et fantasirike for barn og ungdom på den nedlagte trevarefabrikken. I
tillegg til hestene har han over 50 dverghøns, to finker og tre sauer, som
de unge Tar lære å kjenne. «Her har vi det alle tiders. Når barna trives,
trives også jeg. Alt er basert på at de unge gjør jobben. De kommer hver
dag etter skolen for å ta det nødvendige stellet. Mottoet er ytelse for
nytelse, og det fungerer godt,» forklarer Tonning Hansen.
En bedre arvtaker kunne ikke Lende h a fått, han hadde jublet av glede
hvis hari hadde E t t opplevd dette. På hans vegne uttrykker vi en hjertelig
takk til Tonning Hansen og hans medarbeidere!
Det andre oppmuntrende vi fikk oppleve i mai 1982 var det storstilte
«Lenderittet» som ble avviklet i strålende sol. Den lange kortesjen startet
på Strandkaien, med musikkorps og tale av byens ordfører. Det deltok 42
hester, de fleste med fullastede karjoler - for det meste med funksjonshemmede barn og ungdommer. Gustav H. Rege, Tore Nærland og Sigve
Lauvås var blant de fremste arrangørene. Ferden gikk sarover - etappevis - til det endelige målet: Egersund.
Jo, såmenn - Lendes «ånd» lever - og vil fortsette med det - selv om
det etterhvert som årene går vil bli færre og færre som personlig har hatt
den lykken å oppleve denne eiendommelige idealisten i levende live.
Til Lars H. Lende
Au rektor Jon Auklend
Kven var det vel som ikkje kjende
ein filosof på gate, torg og kai,
mekanikus, kåsør Lars Lende,
om sume mulla mut «good by».
Som Sokrates han skrøytte «pratet»
med han som heldt seg sjølv for klok,
men vreid han tom på open gate,
og let han att som åndstom bok.
Lars Lende kappa skjegg og håret
til helvtar for ein livside,
så brokut bar han bukselåret
at dårar grein i spott og spe.
På Lende verkar politikken
abstrakt med åndlaust mas og kiv;
men hand og ånd i mekanikken
gav dygd og dåd i strid og liv.
Han loga opp i folkemøte
og bles til mots ein låt i lur
når rett og sanning reivst or røtet
av trongsyn, slår og lås til bur.
Når ungdom utan meisla styrke
med straumen dreiv i latmannsliv,
i verkstad, mana han til yrke
med avlar, hamrar, hjul og sviv.
Han beitte båt i strid med straumen,
i kvilestunder skreiv han blad,
der tolka altruisten draumen,
og baud han fram til sjølvhjelp glad.
Med snautt av sylv og gull i beltet
han kom til slottet, såg og vann
i spragla bunad utan skjelte,
kong Haakon gav av gjevmild hand.
Så mang ein mann vil minnast Lende
med takk for mogna sådde fro,
d å han til arbeid guten vende
i samfunnsånd med levebrsd.
H a n henta hestar heim frå Shetland
til glade born i ponnisal,
frå frendar vest i norrønt ættland
til gåve eller kjøp og sal.
Sekunder veks til dag i timar
før siste korn or glaset renn,
og klokka helg i Domen kimar
for ein apostel, ungdomsven.
No er han burte, heidersmannen,
men lite nemnd i skrift på prent,
gjev ikkje minnet kverv med sanden,
men reis til takk eit monument!
Ingen påskjønnelse i levende live
Jeg finner a t De skal være kjent med at jeg i 1970 sendte et innlegg til
leserspalten, som nedenstående kopi viser, men avisen tok det ikke inn,
av hvilken grunn vet jeg den dag i dag ikke. Den gangen var han
fremdeles i live og hadde derfor kunnet glede seg over den varme og
takknemlighet som strømmet imot ham.
Mitt innlegg hadde denne ordlyden:
Jeg erindrer Lars H . Lende fra de vanskelige 30-årene, hvorledes han
d a strevet med å holde ungdom på et verksted forat disse ikke bare skulle
gå virkeløse på gaten. Senere hans arbeid med ponnier, som nok var en
opplevelse for alle barn og unge som fikk delta under hans oppsikt. Hans
«klovne»-tilværelse for å vekke oppsikt og derved fremme salget av
«Fagamatøren».
Var det ikke på tide at Lende fikk en virkelig utmerkelse for sitt
samfunnsgagnlige virke i et langt tidsrom? Først og fremst var han vel
verd en «Siddispris» like meget som andre, men også en offentlig fortjenestemedalje burde være på sin plass.
Lende var liten av vekst, men stor i ånd.
Med vennlig hilsen
Jacob J. K. S0mme
(Jeg kan takke Lende
for det jeg er blitt idag!»
Under innsamlingsarbeidet til skulpturen er vår ulønnede finansekspert
kommet i kontakt med en rekke forretningsfolk av alle kategorier. Nitti
prosent av de spurte må betegnes som absolutt positive, det har sogar
hendt at noen har spilt «fornærmet» fordi de ikke er blitt oppringt
tidligere. En av bedriftseierne skiller seg ut på den måten at han rent
spontant uttrykte seg slik:
«Ja, det er klart at jeg vil være med på dette. Det er Lende jeg kan
takke for at jeg er blitt det jeg er i dag!» Og så fortalte han en solskinnshistorie så rørende, at vi ikke vil unnlate å la leserne få kjennskap til den:
Som ganske ung kom mannen til Stavanger, fra et sted i distriktet, med
to tomme hender, men med brennende hug til å komme i gang med noe
som han hadde slik interesse av, innen mekanikerbransjen. Gikk til et
verksted og spurte on1 å få låne en motor, eller maskin for å utføre et eller
annet arbeid. Nei, det kunne han ikke få, var det avvisende svaret.
Tilfeldigbis sto Lars H. Lende inne på verkstedet og hørte samtalen.
Han sa spontant til den unge landsgutten:
«Du kan bare komme til meg, så skal du få låne både motor og
maskiner. O g jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan. Uten betaling!»
Slik gikk det til a t den ungdommen fikk en start som dannet grunnlaget
for hans senere utvikling. Nå er mannen forlengst vel etablert og har
mange mennesker ansatt i sine bedrifter.
Lende med 5 au «mekanikerl<erlingene utenfor uerkstedet På Ledaal i 1931.
Ikke så få andre tilårskomne mennesker kan fortelle at de har hatt
kontakt med Lars H . Lende for mange år siden, og de har mye positivt å
berette. En maskinsjef uttrykte seg slik:
«Jeg hadde aldri vært i denne stillingen i dag, hvis jeg ikke hatt fått
min første opplæring hos Lende. Han penset meg inn på det rette
sporet.»
I Amerika sitter det i fremtredende stillinger en rekke nordmenn som
selv mener at de skylder Lende stor takk for at han i vanskelige oppvekstår tok seg av dem og ga dem innsikt i praktisk mekanisk arbeid.
Da nedgangstiden kom etter den første verdenskrigen ble det også
vanskelig for Lende å drive sitt mekaniske verksted. Han betraktet seg
som «konkurs». Men d a Handels- og Industribanken gjennomgikk hans
regnskaper fant de ut at han aldeles ikke var konkurs. Men et faktum er
det jo, at han måtte opphøre med sin virksomhet, som ikke var så ganske
ubetydelig. Lende hadde imidlertid ikke til hensikt å gi opp om vanskene
syntes aldri så store. Den 12. oktober 1923 skriver Stavanger Aftenblad:
har god klang i den stavangerske verksteds-industri. Gamle Torkel J.
Lende var et opfinder-geni, som gjorde den stavangerske hermetikkindustri de største tjenester ved en række opfindelser av stor praktisk og
okonomisk værdi.
Lars H. Lende har fortsatt i samme spor og har ved sin praktiske
aevne løst mange problemer i verkstedernes og bedrifternes daglige
drift. Ved tidernes ugunst er Lende sat ut av sin maskin- og redskapsfabrik, men som et avertissement forleden viste, har han nu utsikt til
at faa fabrikken tilbake paa rimelige vilkaar. Han trænger støtte til
dette formaal, og vi vil gjerne minde hans venner og kunder om dette,
da han fremdeles er fuldt arbeidsivrig og arbeidsdygtig til at fortsætte
produksjonen av praktiske, greie maskiner og redskaper.
Når Lende holdt sine «foredrag» var det ikke sjelden at han brukte litt
feilaktige ord, som oppmerksomme tilhørere hadde moro av å notere seg.
I samband med byjubileet i 1975 var direktør i Norges Rederforbund,
Johan Seland, Oslo, en av dem som fikk i oppdrag å skrive en hilsen i
Stavanger Aftenblad. Seland starter sin artikkel slik:
En gang i 1920-årene uttalte en språkforsker at stavangersk var den
fineste dialekt i Norge. Lars H . Lende tok dette til seg, og sa: «Når
stavangersk e' de' finaste språge i lanne', må eg vera ein av di finaste
mennene i larme'.)) Han var d a også virkelig en språklig nyskaper. Jeg
husker a t han i et foredrag på Torget om «Då eg va' hos Kongenn, uttalte
om Haakon VI1 a t «han va' så enkel og primative». Oppfatning om
stavangersk, ganske visst i en mer sleben versjon enn Lendes, kom for
noen år siden til uttrykk i ((Lillehammer Tilskuer». Det var fra Stavanger
blitt sendt et radioprogram som ble meget rost i avisen, og omtalen
sluttet slik: «Og så språket! Stavangersk må være det språk englene
bruker om søndagenn.
Lendeminner
Av det omfattende stoffet som ble brukt i den 16-sidige ekstrautgaven av
«FAGAMATDREN» som ble utgitt i 1976 tas med en del her i boken, og
begynner med diverse ~ttalelserav folk som kjente Lende:
Agent Leif Malthus som i 1981 fylte 85 år, har fulgt Lende og hans
«meritter» fra han startet, så å si. Det var den kjente fabrikkeieren og
eventyreren Thor Egeland som fikk arrangert de første offentlige møter
med Lende som trekkplaster, mener Malthus. Egeland og Lende var
gode «kompisser» og spaserte ofte sammen, begge med stokker. Mens
den f ~ r s t evar elegant kledd, gikk Lende i arbeidsklær under frakken.
Malthus mener at Egeland fikk Lende fram i lyset, han samlet inn penger
til sin venn for å finansiere møtene, som til å begynne med samlet mye
folk. Lende var med på å forbedre og reparere hermetikkmaskinene for
Egeland, som b1.a. startet A/S Kippers i Lervik. De guttene som Lende
tok seg av og ga opplæring hadde alltid bedre muligheter for å få seg
arbeid.
Husker godt en gang for flere år siden. Jeg reiste med Jernbanen til Oslo,
Lende satt i samme vognen og pratet med noen passasjerer fra andre
landsdeler. De trodde nok til å begynne med at han var en «raring», men
etterhvert forsto de at det var en forstandig og erfaren mann de hadde
med å gjøre.
Tegning av B. J. Hurum 1935
46
Det uar kjekt å få holde Lende i hånden
48
Foto: Egil Erikson, S.A.
Senere ble det til at Lende og jeg ble sittende igjen alene, og vi pratet
da sammen i flere timer, slik a t jeg fikk godt kjennskap til det han strevet
med og hadde satt som mål for livet sitt, og jeg må tilstå at jeg nærmest
var forbauset over hvilket sundt syn han hadde på mange ting. Vi hadde
virkelig en gild og givende samtale på den jernbanereisen!
Sevald Simonsen
(lektor)
Lokalhistorikeren Gunnar Wareberg kunne fortelle en «spion-historie))
fra den første verdenskrigen:
I et hus ikke langt fra Stavanger havn la en merke til at det en mørk
natt blinket uavlatelig fra et vindu. A-ha, dette var mystisk! Uten tvil
måtte det være en spion som drev sin skumle virksomhet. Huset ble peilet
inn og en representant for overvåkingstjenesten, eller noe i den retning,
banket på. Ut kom Lars H. Lende i egen person, iført «bol» som ikke gikk
lenger enn til nav!en. Det var nemlig i hans bolig den hemmelige «signaliseringen~foregikk.
Mysteriet med blinkingen ble imidlertid snart oppklart: Det elektriske
anlegget var overbelastet, så lyset «vippet». Lende var aldeles uskyldig.
Jeg har kjent Lende i mangfoldige år. Det hendte jeg oppsøkte ham på
hans verksted for å Ta utført ett eller annet mekanisk arbeid. Når jeg
skulle betale, pleide han å si: «Se nå fysst om du blir fornødde med det».
For Lende var det ikke først og fremst å tjene penger, men å kunne gjøre
andre «ei beina», for å si det på en lokalpreget sjargong.
Hjalmar Hoel
Barnevernssekretæren i Rogaland, Marthin Tsnnessen, forteller at han en
gang for lenge siden, i Nygaten passerte Lende, som var ute på strøket for
å selge «Fagamatøren».
«Ska' de ikkje vera et blad?» spurte Lende.
«Beklage, men eg har simpelthen ikkje pengar nok for øyeblikket, ska' inn i ein butikk og handla, og d å vett eg ikkje om eg vil ha någe te'
overs,», svarte Tønnessen og skynte seg videre. Men så hørte han Lende
rope etter ham:
«Viss du vil, kan du godt få någen kroner av meg!» Det var slett ikke
sagt på noen ironisk måte. Lende mente det av et oppriktig hjerte.
Dersom Tønnessen trenge økonomisk hjelp, så sto han rede.
«Den episoden i Nygaten glemmer jeg aldri,» sier Marthin Tønnessen.
«jeg var både flau og beskjemmet.»
Lars Lende va' ein allsidige mann. H a n fekk allslags maskinar te å sviva.
Han ville hjelpa ungdommen te å hjelpa seg sjøl og viljen va' uden
grenser i de hare treddeve-årå.
Han gjekk te Konge og Storting: «Herr President! Herr President! K a n
Lars Lende fra Stavanger få ordet i 5 minyttar?))
Han hadde ein tydelige tekst-udtale: Kongen forsto 'an.
Det var et forvede show den dagen då Lende kom med 20 Shetlandsponnyar. Sjøl hadde han tatt på seg skotteskjørt og -hua. «Dessvarre!
Dessvarre!)) ropte han ned til folkemassen på Storekaien og til presså så
va' møtte fram. «Dessvarre e' ponnyane gått rett te Marøynå i karantene.
Men når de e' ferige
der, kan dokker møda fram me foddergrafiabbaratene dokkersn
Jo, Lenden va' ein allsidige mann!
O g adle forsto 'an. I Engeland og.
For han snakkte et primativt stavangerskt.
S.Rygh
@v. kemner)
Til å begynne med betraktet jeg som så mange andre, Lende for å være
en halvskrulling. Men etterhvert som jeg lærte ham å kjenne, gikk det jo
opp for meg at han Pjorde mye godt og fornuftig. Jeg fikk stor respekt for
ham og hans virksomhet. Som journalist skrev jeg om Lende rett som det
var. Minnes b1.a. Ponnystallen på Mariero. Her krydde det av unger som
gledet seg sammen med alle dyrene. Men Lende holdt god kustus på
dem, syntes jeg. Han hadde en viktig funksjon i en tid da samfunnet ikke
tok seg så mye av barna og de unge.
Jeg glemmer ikke en søndag d a Lende var ute med ponniene sine og
min datter plent ville sitte i kjerren.
Vi havnet til slutt i en helt annen bydel enn vi egentlig skulle, men vi
kunne jo ikke ha hjerte til å nekte den lille jenta fornøyelsen av å kjøre
med Lendevogna.
Hans Thostensen
(kj~pmann)
Det er lenge siden dette hendte, men det vil seint gå i gløymeboka. Per,
eine guten vår, var ikkje å finna nokon stad. Det blei leita og spurt og
ringt etter han, men ingen hadde sett han her på Bryne. Han måtte vera
ute på bygda. Me var både redde og forarga. Langt utpå ettermiddagen
kom ein glad gut ropande til mor si: ((Gildaste dagen i mitt liv! Eg he vore
med Lende'n og ponniane og selt Fagamatøren!»
Han slapp nok skjenn den gongen, for mora kunne då ikkje øydeleggja
den lukkelegaste dagen i hans liv.
Ola Barkved
(lerer)
50
Jeg kjente Lende godt. Det hendte han ba meg komme for å fotografere
de syklene han skulle lodde ut blant selgerne av «Fagamatøren». En gang
sto det oppstillet minst 10 flunkende nye sykler som skulle fordeles blant
de heldige.
Skal jeg si det kort og fyndig, så var Lende saltet i grauten. Nå er det
for mye graut og for lite salt!
Marthon A. H ~ i l a n d
IfotograJ
Mannequin for en id6
I forbindelse med Lendes andre audiens hos Kong Haakon i 1935 fant en
kjent publisist i avisen Tidens Tegn emne til en liten filosofisk betraktning over mennesker som iklær seg martyrdrakt, og mener a t Lende er et
offer for en dypere drift i tiden. Han vil være mannequin for en ide. Vel er
han den eneste som har valgt komikkens martyrdrakt, men dypere sett
atskiller den seg ikke så meget fra de andre martyrdrakter i vår tid.
Straks etter at Lende hadde hatt sin første audiens hos Kongen 15/9
1927 arrangerte han naturligvis ef offentlig mnte i Understøttelsen. Det
strømmet til så mange mennesker at han måtte holde nye møter. En eldre
stavangermann som nettopp var hjemkommet fra et opphold i Amerika,
forteller at han aldri i sitt liv har deltatt i et så ustyrtelig morsomt møte,
han hadde ledd så mye at han til sine tider holdt på å miste pusten, og det
samme var tilfelle med de andre i forsamlingen.
Lende var både humorist og alvorsmann - en kombinasjon som ikke er
så ualminnelig -, og han var klar over at han ved å slå på de «lettlige»
strengene best kunne oppnå å samle folk og få dem interessert i sin
virksomhet for barna og ungdommen.
Alvoret preget ham nok mest i de siste leveårene. Den haye alderen og de
skavankene som gjerne melder seg da, gjorde det problematisk for ham å
utfolde seg som «taler». Men han ville ikke la seg knekke. Like før han ble
innlagt på sykehuset, fikk han malt en stor plakat og stavret seg ned til
Domkirkeplassen, der han sto stille og holdt plakaten foran seg. Det
gjaldt en oppfordring til publikum som passerte om å yte bidrag til de
hungersrammede folkegruppene i Afrika, som han også hadde omsorg
for. H a n ble helt utmattet ved å stå slik, var segneferdig, så han ikke
klarte å gå hjem, men måtte finne seg i å bli sendt dit med drosjebil.
Til siste slutt var det medmenneskene som lå ham på hjertet!
Årelangt arbeid for skulpturen
Som antydet i den første Lende-boker, var tanken om å få laget er1
skulptur av «Mannen med ponnienn ikke av ny datum. Allerede før
krigsutbruddet i 1940 tok jeg til å leke med tanken. En gang billedhogger
Erik Haugland var oppom i et annet ærend, nevnte jeg ideen for ham.
Det lot til at også han hadde tenkt på noe i samme retning. Men en
skulptur er ingen billig affære, og en billedhogger må jo vite at det
økonomiske grunnlaget er til stede, og sist, men ikke minst, at arbeidet vil
kunne regne med myndighetenes velsignelse og bli plassert på et offentlig
sted. Etter at saken til slutt ble brakt i havn, skal jeg betro mine lesere a t
prosessen var atskillig vanskeligere enn en blåøyd entusiast hadde kalkulert med.
Etter radioprogrammet i 197 1 og utgivelsen av Lendebiografien i 1974
bestemte jeg meg for å sette alt inn på å få realisere planen om skulpturen
og minnefondet. Jeg var optimistisk nok til å regne med at den ville vinne
gjenklang hos så mange stavangere a t det også måtte vzre mulig å sanile
den kapitalen som skulle til. Selv manglet jeg den ncrdvendige dristighet
til å vandre på tiggergang til mine mer eller mindre formuende bysbarn,
og frivillig lot de neppe gi seg til kjenne. En appell i boken resulterte ikke i
mer enn noen få hundre kroner på den nyopprettede bankkontoen. Noe
mere håndgripelig måtte derfor gjøres for å få fart i innsamlingen. På det
tidspunkt hadde jeg mitt kontor vegg i vegg med Martin Raastad i
Bergelandsgaten, og så vidt jeg forsto hadde han forståelse for mine
bestrebelser, samtidig som han nok hadde litt medynk med meg fordi jeg
lot til å s t i nokså alene om prosjektet. H a n sa seg i hvertfall villig til,
sammen med meg, å danne en interimkomite. Dermed begynte snøballen
så smått å rulle. Skjebnen ville at den skulle komme til å rulle i over fem
år!
Byens befolkning fikk for alvor vite om planene den dagen Stavanger
Aftenblad og Rogalands Avis anmeldte Lendeboken. Med overskrift over
fire spalter skrev redaktør Harald Riis i sistnevnte avis 1511 1 1974 :
-""""-l-'-",
-P
,
1
ii vennen
Lars H.
(
$
i
(
i
i
i
i6
ii
\
-,-.
i
Gotfred Borghammer foreslår skulptur j
i
og minnefond og gir ut Lendobiografi ii
iI
!
!
!
!q
-,-,-,H" ,-,-,-,-,-,-.-,-,-,-,-r
Minnesmerke over "Lenden"?
i
i'
-,-,
-,-,-.m,m
Gottfred Borghammer har
alltid vært interesrert i barneog « s a m f u n n s r e f s eren,,
Lende og 'iar
samlet en god del stoff om
ham. Na har han nyttet dette
til a lage en bok om «Lendenn
og boken er utgitt i Stabenieldts serie «Sma hefter f r a
S t a v a n g e r og Rogaland*.
Borghammer forteller Isst og
fast om Lende, om hans
mange pafunn for A vekke
oppmerksomhet. ikke fmst og
hnmst for sin person. men for
de ,deer og tiltak han brant for
og som i ett og alt dreide s e
om ungdommens k a r og
m d ~ g h e t e r Selv om Borghammer kanskje kan g i noe
langt sin beundring, er det
sikkert nok at Lars H. Lende
pa mange m i t e r hadde blikk
fm oroblemer or ideer. som
feni har vannet Frem i senere
ar. Innenfor de muligheter
Lende hadde, var han nok en
foregaiigsmann. Godt likt var
han av alle - han var en original. men med varmt hjerte.
o g h j e r t e v a r m e h a r ogsa
~~~ghamm
grtte rtil sitt portrett a v ham. Boken har
mange gode portrettet og
morsomme tegninger.
Borghammer slar til lyd for
et r<Lendes Minnefond». Han
mener del bar lagei. en skulptur med mottv «Lenden med
penny» S&vidtviforstAreren
billedhogger allerede i gang
,
med et utkast o~ en modell i
I I I U ~ I ~ Osum
T ~hI iJl lI u ! < t ~ l l r s .
-1 .%IleLiidrli-\lrrt. kan t3 $v
h v a $1, Air 9i1t hidra,! $11 Illir
det noeiil overs, m e i e r Borghammer a t belepet ber avsetter til et fond hvis avkastning
skai g i hl spesielle formal i
Lendes and.
Hvis 1W firmaer og privatpersoner g" tuse'i kioner hver
- i tillegg til stsrre ,
j mindre
bidrag f r a den store skareri av
Lendevenner i by og bygd,
skulle prosjektet kunne realiseres i noenlunde nær fremtid.
skriver Borghammer Gaver
k a n s e n d e s til konto nr.
3201 07.44163 i S t a v a n g e r
Sparekasse som vil forvalte
fwdet.
Lende'" skydde i u t e l
middel f o r a kunne
hjeipe.
Ham
ergret
mange, moret kaoskle
enda fler, fikk stette
dessvelre som aftes1 aitfor Uten. fra noeo IS, og
s k a p t e vei i i t t d a r l i g
raslal samvittighet hos
enkelte. Han ble bevisst
original. en klovo, sa han
selv, og inns& tidligere
enn de fleste at P R og
reklame v a r en nedvenUighet hvis man ikke
skulle drukne i massen,
hevder Borehammer i sin
O
-
b.,-,-,-#-,--,
En meget viktig oppgave var det så å få de kommunale myndigheter
interessert i prosjektet. Den 28. januar 1975 sendte jeg følgende brev:
Til Stavanger Formannskap
Ad: Forslag om Lende-skulptur.
Som forslagsstiller til reising av nevnte skulptur skal jeg nedenfor
redegjøre far saken:
Min interesse for på en konkret måte å bevare minnet om «barnevennen og sosialarbeideren med ponnienen ble vakt for mange år siden.
Etterat jeg høsten 1971 framkastet tanken i et radioprogram om og
med Lars H. Lende, fikk jeg en sterk følelse av at den falt i god jord blant
befolkningen. Interessen ble ikke mindre etterat boken kom i 1974.
Jeg nevnte ideen for billedhogger Hugo Wathne, og han vil med glede
lage et utkast i liten målestokk. Men det bør vurderes hvorvidt det skal
utlyses til en offentlig konkurranse blant distriktets bildende kunstnere.
Det naturlige vil være å lage en «lekeskulptur» som må plasseres direkte
på jorden (ikkc på sokkel), slik at barna kan sette seg på ponnien og
«ride», mens mannen (Lende) står ved siden og holder i bisselet. Det
forutsettes at det blir laget en helt naturalistisk skulptur, ikke en abstrakt.
Blant steder hvor skulpturen kan plasseres, nevnes:
1) Arneageren, foran Filmteateret, 2) Bankplassen, 3) I den avsperrede, trafikkfrie blindgaten ved Romsøebygget, 4) Plassen ved
MyhregårdenIIdungården, eller 5) i trekanten utenfor Oltedal utsalg i
ØstervågINygaten, der benkene er plassert. Ellers vil jo skulpturen
kunne flyttes når det måtte være ønskelig, bare ikke vekk fra sentrum, der
den utvilsomt vil bli et kjært trekk i bybildet, også for turistene.
@ ~ * 4 0 e - - 8 8 8 ~ ~ ~ ~ ~
8
c
i>;\~~D~ivi>i.
M
051
Kr 100.00
Hundi* Kroiiel-
R
8
iR
LENDE-SKULPTUREN
I STAVANGER
C l e d ~ no1 cr D i pre
U'fJlYTTE:
Ionrl<>t$ rncsl cg<vz<.nrirtcdeskulpliir
rrir~ri<~ii.i- i
S T A V A N G E R D E S E M B E R 1976
I styret for Lars IL L ~ n d e s Uinn-fond:
Finansieringen:
Alle rogalendinger bør få anledning til å yte sin skjerv til formålet ved
små eller store bidrag og ved spesielle tiltak som komiteen måtte sette i
verk. Men rimeligvis må vi håpe p å større firmaers og bankers medvirkning. Som forslagsstiller er jeg personlig innstilt på å garantere for et
beløp på Kr. 10 000,-.
Det vil vel være rimelig å anta ut Stavailger kommune vil yte et
betydelig bidrag, ved en eventuell ekstrabevilgning, og at også Statens
Kulturråd yter siri skjerv til formålet.
Så snart som mulig b ~ det
r velges et styrc h r fondet, og Formannskapet allmodes om å utnevne et par representanter, hvis forslaget vckkcr
den interesse vi håper på.
For å kunne sette arbeidet i gana liar Martin Raastad og underskrevne
dannet en interimskomite, inntil det ansvarlige styrc kan konstitueres.
Statsautorisert revisor Ågc G. Andersen har påtatt seg rcvisjonsarbeidet.
Med hilsen
For 1,ars H. Lendcs Minnefond's interimskomite
G'otlJTed Borghammer
Tiden ruslel og gikk, uten ai det kom noe svar på brevet. Ved henvendelse til
formannskapssekreieren, kunne han meddele al saken var på ((sig» innen administrasjonen. Det daverende skulpturutvalgel hadde behandlet saken, og ett av dets medlemmer hadde endog laget en skissejo r eventuell plassering på en bergknaus i Tide<geilen.
M e n månedene,forisaiie å gå, uten at noe annet skjedde. W ventet tålmodig.
M e n en dag kom jeg til å nevne saken f o r en nyvalgi,Jormannskapsrepresenlani.
H a n lovte å etterlyse den i ferste nzete. Det viste seg da at sosialrådmannen hadde
puttet dukumentene inn i ett eller annei skap, sannsynligvis,firdi han fant prosjektet
Jor usannsynlig, nermest som en av de andre kuriositetene de blir plage1 med innen
kommuneadminisirasjonen. M e n i og med ai saken nå var etterlyst av etformannskapsmedlem, kunne den ikke god1 neglisjeres. Den 21. mai 1976 mottok vi et brev fra
sosialrådmannen, der d e i f i m g i k k at Stavanger Formannskap i m ~ i eden 3.april
hadde anmodet kulturstvret om å oppnevne en representant til slyret for Lars H .
Lendes Minnefond, og ai K u l i u r s ~ r e ti meie 10. mai hadde valgt Olaf A. Eielsen til
dette vervei.
Nå gjaldet det å finne et passe antall oririge styremedlemmer. For å f å et visst
representativt utvalg gjorde vi henvendelse iil Stavanger Handelsforening, Stavanger
Håndverks- og Industrz~orening og Samorganisasjonen, som oppnevnte henholdsvis:
Sverre Heskestad, Stig Rostru@ og Sverre Berg Landsnes. Det sjuende medlemmet i
@yret og hovedkasserer ble konsul Gudmund Gowart-Olsen.
Konstituerende m0te ble holdi den 30. september 1976. Billedhogger Wathne var
tilkalt, og han anlydet en pris på K r . 150.000,- for en ferdig skulptur av ((mann,
ponny og kjerre)). V i fant det naturlig å utpeke Wathne til å utfere kunstverket.
Finansieringsplanen ble drmftet, likeledes stedet for plasseringen. I det fmlgende mmte
gjorde en vedtak om å utgi et spesialnummer om ctFagamat0ren)), både for å gj0re
publikum kjent med arbeidet og som en viktig inntektskilde. flessuten ble det vedtatt å
trykke en serie «aksjer» i ualmrene Kr. 100,-, 50,- og lo,-, og s0ke om bidrag fra de
forskjellige organisasjoner, blant disse også fagfioreningene.
((FAGAMAT0REN))uten Lende som utgiver.
For første gang i historien ble det utgitt et seksten-sidig ekstranummer a v
Lendes kjælebarn «Fagamatøren» uten pionerens aktive medvirkning.
Selv påtok jeg meg oppgaven som gjesteredaktør, og som andre uløiite
spesialleverandører av «stoff» var: Ajax, Lasse, Hasiv og Mag. Byens
ordfører, Arne Rettedal skrev også på første side en hilsen. Flere av byens
borgere hadde innlegg under fellestittelen «Tatt på sparket», dessuten
ble det brukt artikler av August Mauritzen, Øystein Parmann, Sigurd
,Jakobsen m. flere. Noen prøver av Lendes egen produksjon manglet
heller ikke. Forretningsmannen og styrets varaformann, Martin Raastad,
hadde ansvaret for økoriomien og annonsene. På forhånd ble det sendt ut
et halvt tusen rundskrive til byens og distriktets bedrifter og personlige
næringsdrivende, med denne teksten:
i
i
»i»,g<>s .+<i I ~ C > I I ~ TRagnhild
P
Tliorinq Arve Lriii?iz. lMagnr ,Veei i k o g
De skal selge
Fagamatsren
m u i dag ei .mgaiimtrre!ii til
i Stavanger. Srnid~ics
og dislnktet 1 Stavangei har 40 iiiigdoiiuiier i Yligliii@ris KFTJM Laft
~>x~ r ag ,eise nviren ~a byen. o g
ne skal ,orge f m a v e r c iiLst\l-L iiik
.i! dr ikke bLii vni:bkrligr 6
aw
balys
I*
Lrrl Veey
«Til alle Lende-venner!
Som du sikkert har sett i avisene er det nå besluttet å lage en gild
leke-skulptur som skal fremstille barnevennen Lars H . Lende med ponny
og kjerre. Billedhogger Hugo Wathne har fått i oppdrag å skape kunstverket, som vi er overbevist om vil bli et populært innslag i bybildet. Ikke
minst barna vil nok sette pris på å Ta ride på ponnyen og sitte i kjerren,
slik de gjorde det d a Lende selv levde og kjørte omkring med dem i
gatene. Han skal stå der i bronse og minne oss alle om å leve etter
mottoet: «Den største glede en kan ha, det er å gjpløre andre glad». Eller
som Lende selv stadig sa: «Her er sedejord nok, bare vi hadde kjærlighet
nok!»
Det er styrets ønske at skulpturen skal bekostes av byens og distriktets
befolkning, med små og store gaver. Men det trenges mange penger, så vi
må i stor utstrekning gjøre regning med støtte av de næringsdrivende. Vi
vil b1.a. utgi et 18-sidig sp$sialnummer av «Fagamatøren», og håper at
alle vil støtte tiltaket med annonser.
Dessuten vil vi selge såkalte «aksjebrev» i flere valører. Her håper vi at
flest mulig foreninger av alle kategorier, idrettsklubber, fagforeninger,
ungdomslag, privatpersoner og forretninger vil hjelpe til med omsetningen.
Bestillinger på annonser og aksjebrev kan skje til sekretariatet og alle
styrets medlemmer. Gaver og annen form for støtte mottas med takk.
Vi håper a t interessen for tiltaket gir seg spontane uttrykk hos alle som
mottar dette brevet, og befolkningen for øvrig.
Ver med på ((siddisgaven)) til Lendes Minnefond!
Med vennlig hilsen
STYRET
Noen få svarte pr. brev, men Raastad satte seg til telefonen og tok i flere
dager kontakt med de tilskrevne. De aller fleste var positive og tegnet seg
for annonser, noen for Kr. 1.000,- andre for Kr. 500,- og nedover. Alt i alt
ble det tegnet 232 annonser for Kr. 113.500,-.
Styremedlem Sverre Heskestad påtok seg å lede gatesalget. En rekke
medlemmer i Stavanger Kristelige Ungdomsforening meldte seg til tjeneste, og salget gikk strykende.
Ekstrautgavens lederartikkel hadde denne ordlyden:
«Fagamatørenn uten Lende som amatsrredaktør
Dette skulle du ha vært vitne til, kjære
Lars! Håper du sitter på et mykt, behagelig stolsete oppe på en hvit, vakker sky ute i himmelrommet og kan
kikke ned på oss stavangere som for
øyeblikket er i full sving med å stelle
med sakene. dine. Du ville ha gledet deg, skulle vi anta. Tenk, en fersk ny
utgave av ditt kjælebarn, «Fagamatøren», ser dagens lys så lenge etterat
du motvillig hadde satt sluttstrek for det siste nummeret. Du ville jo så
gjerne at andre skulle hjelpe deg med bladct, skrive i det, få det distribuert
ut blant alt iolket, som på det viset kunne få kjennskap til det arbeidet du
ofret deg for og aldri ble trett av å drive.
Bladet blir naturligvis ikke helt likt dine egne utgaver, men ikkc så
langt fra heller. Vi har for en stor del tatt med et utvalg av dine egne
artikler, men andre kolleger har uten å blunke sagt seg villige til å være
«spaltister», for å vise deg sin takknemlighet.
Hensikten med vår nye utgave av bladet er å propagandere for «Lendes Minnefond». Annonsene skal bringe penger i kassen. Overskuddet
skal i frstc rekke gå til den skulpturen vi har besluttet å reise i Stavanger, men får vi inn mere - og det håper vi virkelig - så skal avkastningen
av fondet brukes til barne- og ungdomsformål.
D U ville nok ha smilt i skjegget, Lars, på en slik måte som bare du
kuiine smile. O g du ville ha felt mange tårer, - særlig den siste tiden du
hadde virkefeltet ditt her nede på jorderiket haddc du lett for å bli
beveget når tankene dine dreide seg om dine hjertesaker, og du samtidig
følte a t din tid snart var ute, slik at du ikke fikk fortsette. Du var en
foregangsmann, Lende, en ulønnet ungdomsarbeider som var drevet av
indre krefter til å gjøre ditt samfunnsarbeid - om du for det meste måtte
stå alene, fordi ingen andre hadde «giddå», eller ikke våget å følge i dine
fotefar. Men du var uredd, hadde ikke noe av de hemningene som vi
andre er belemret med.
Vel, kjære lesere, her presenterer vi altså vår ekstrautgave av Lendes
«Fagamatøren». Når dere har lest bladet, håper vi at det vil stimulere
lysten til å støtte arbeidet for å få minnefondet så stort at det virkelig
monner.
Heia, Lende!
Heia, alle vennene dine!
Hilsen
60
Reserve-redaktflren
Hillsen fra
ordfører Rettedal:
Lars H Lende skal få sin
minneskulptur
reist
;
Stavanger. Stavanger bys
befolkning som kjente
Lars H. Lende fra hans
virke 1 byen, vil hilse dette initiativ med glede.
Den unge generasjon,
som nå vokser opp, skal
ved den lekeskulplur som
skal reises over barnevennen og ungdomsvennen
Lars t1 Lende, bli kjent
med
denne
Sr:ivangerinannen som på sin
spesielle måte titførte et
verdifullt arbeid for barn
og s ing dom
Stavanger by er styret
for Lars I l Lendes Minnefond takknemlig for
den oppgave styret har
tatt på seg for å få realisert tanken om et varig
minne i form av en lekeskulptur, som viser det
mest typiske ved Lars 11.
Lende. Kommunen vil
viere behjelpelig med å
finne den mest høvelige
pl;iss for plassering av
skulpturen.
Lars H . Lende var først
og fremst barnevennen og
ungdomsvennen. Han var
en foregangamenn når det
gjaldt ungdomsarbeidet I
de vanskelige tidene så
han faren I et ungdom
gikk nrbci<lsledig og ikke
fikk lilstrckkclig oppliering
l et fag. Lentie var håndverher, og han hadde evnen t i l X komnre I god
kontakt med ungdommen Han kunne formidle
sine kunnskaper videre.
Velferdssamfunnet i dag
har også skapt sine ungdomsproblemer
Bysamfunnet er opptatt av disse
problemer, og verdsetter
det frivillige arbeid som
utføres. Jeg tror det er riktig i denne forbindelse å
mirines Lars H Lende
nettopp for hnni virke på
dette felt.
Gjennom Lendes egen
avis <<F:igem.itøren)i, som
kommer i spesialnummer
i forbindel5e med innsgmIingcn, nytter jeg anledningen til på byens vegne
å ønske stvret i Minnefondet lykke til med arbeidet
Gilde reaksjoner
At så mange mennesker i Stavanger viste sin interesse for tiltaket var
selvsagt både gledelig og inspirerende, men iblant kunne det også være
personer andre steder i landet som gjerne ville gi uttrykk for sin sympati,
og det varmet oss ekstra. Ikke kjente vi Munda og Ole Eriksen i Oslo,
men de sendte 200 kroner, Marit og Gunnar 300,-, Berit Wejden, Kongsvinger 50, Kari og Alf Birger Sand, Bergen, samme belsp, og flere
andre kom med sine skjerv.
T o av de brevene vi fikk må jeg få lov å gjengi, fordi de var med å
stimulere oss i arbeidet. Det ene fra poststedet 5776 NÅ:
«Laurdag 4/12 var eg ein tur i Stavanger, og fekk der kjøpa «Fagamatørens ekstrautgaven. Det var mest som Lars Lende var levande att.
Bladet har eg lese så det er mest berre fillene att av det. På side 13 har de
ei lysing om salg av aksjer, dette var eit godt påfund. Eg har fire soner,
dei to eldste er fødde i Stavanger, desse ville eg gjerne gjeva ei aksje kvar
til jolegåve. Eg ville og gjerne fått fem eksepl. av bladet. Legg ved skjekk
Kr. 225,- til dekning av 4 aksjer 5 K r . 50,- og fem «Fagamatøren».
Helsing Sverre Bleie (sign.
»)
Det andre brevet var fra en jernbanemann, Victor Moen, bosatt på
Hamar:
. . . Jeg kjøpte for et å r siden et par eksemplarer av boken om «Lende'n», som jeg leverte videre til et par damer, opprinnelig fra Stavanger,
nå bosatt på Hamar. Jeg vedlegger Kr. 120,- og vil gjerne få en aksje i
skulpturen og den nye boken «Fagamatøren» når den er ferdig, og ellers
så mange eksemplarer av bladet som pengene tillater.
Tror du forresten det finnes et menneske i landet som mere fortjener en
støtte enn Lende'n?
Hjertelig hilsen
Victor Moen.))
Det skal heller ikke legges skjul på a t vi også ble lurt av en bedrager. En
mann i Haugesund ringte oss opp og sa han var en god venn og beundrer
av Lende. Han ville gjerne hjelpe oss i arbeidet. Rørt over denne edle
mannens interesse sendte vi med ilpost en stor bunke med aviser og
aksjer for et ganske betydelig beløp. Til tross for mange purringer hørte
vi ikke noe fra mannen, og måtte til slutt sende politianmeldelse på ham.
Men det førte heller ikke til noe. Som en styrelse var det d a en annen
haugesunder meldte seg til tjeneste, nemlig den pålitelige Olav Risanger,
som solgte både blader og askjer, uten å ville ha noen provisjon. Han
deltok senere under avdukingen.
Av stor betydning var det at de to største stavangeravisene så sterkt
støttet oss i våre bestrebelser. Uten at vi hadde bedt om det bevilget
Stavanger Aftenblad kr. 2.000,-, og stilte spalteplass til rådvelde. Redaktør Jon Arnøy skrev tre «ledere», den første 9110-76 med denne ordlyden:
Lende'n
.>r,: L a r s H. Lende fortelles det så. mangt a t
l i r t au;ine skrives ei1 bok om h a m . D e t e r gjort
Gotifred Borghamnier e r f o r f a t t e r ~ n .
NAr d e t e r t a t t iiiitiativ til o g s i % reise Lars
E i L r n d e ei. varig minne i form av e n skulptur,
vil d c t t e vekke glede hos mangestavangere. T u sener p i tusener h a r gode minner f r a Lars H.
Leiide.
H a n ville v E r e e n samfunnsrefser, og h a n var
e:1 godviljens i n a n n og e n gledesspreder. Som
sanifunrisrefser fikk h a n velegentlig aldri s n e r t
I S i t i svspe, slik a t d e n sved. Kanskje traff d e n
heller ikke alltid. Derfor blir Lars H. Lende
stieride i byhistorien først og ireinst som e n
m a n n a v godhet. Det skjedde som d e n gjøgler
h a n r a r . m e n e n d a dypere stikker de minner
!?\Dr odh het og glrde gar h a n d i h%nd med h a n s
selvoppofrcnde hjelpsomhet, f s r s t og fremst
o, erlor b a r n og ungdom.
Lars H. Lende sto bentralt i stavangernes bevissthet, belv orri hail var utenfor de etablerte
sirkler. I i a n skapte seg e n plass i byens historie
1itt.n selv i h a tanke f o r egen plassering, Han
l i g r r i iiatiirlig til blant dem byens folk gjerne
\#I! biiske og hedre ved a t h a n f%rsitt miiines!nerke i i o r u i a v e n s k u l p t u r som k a n glede unge
o~ eldre lenge e t t e r a t L a r s H. Leridr selv e r
borte f r a byens gater.
Foruten «lukkede» møter i I O G T og på Brannvaktcn biet Lendcinnsamlingen, ble det arrangert to offentlige tilstelninger, den ene i
Bethania, den andre i Filmteateret. På grunn av gratis lokaler og uhonorerte medvirkende, ble nettoen omlag ett tusen kroner hver plass. I
Betania talte b1.a. varaordfører Halvor Hjertvik.
På begge tilstelningene ble det foretatt avstemning om hvorvidt Lende
skulle ha flosshatt eller sixpenslue på hodet. Flertallet stemte for «luen»,
noe som også Aftenbladets redaktør ga uttrykk for i sin «leder» nr. 2:
~Sixpencen
Lenden bør ha sixpence. Vel var det nok så at han for sakens skyld
kunne iføre seg både pyjamas og floss, men det er ikke sirkusfiguren
Lende byen skal hedre. Det er mekanikeren, barnevennen, dyrevennen, siddisen Lende, den smålåtne arbeidsmannen som hadde en id6
om å gi etterslekten varige verdier.
Selv ikke verdiene var av det slaget som iføres flosshatt! Det var
kjærlighet til de jordnære gleder som rommes i en verktøytang eller en
hestemule. Derfor m å Lende-monumentet Ta sixpence - og det må få
det velbrukte arbeidsantrekket som også var Lendes særtrekk. Dette
skal ikke vzre monument over en byens stasfigur eller en jagler, men
over en arbeidsmann med et varmt hjerte.))
Fra seilskutetid til Lende-skulptur-
Stor underholdningskveld
i {UBETHANIAD
Vaisenhusgt. 39
I KVELD KL. 19.30
PROGRAM:
Shantykoret - medlemmer
av Stavanger Sjsmannsforening ass. av Walter Lassen
m/trekksplll.
Solosang: Gunnar Sandvold
akk. av Jostein Alvang.
Hilsen fra Stavanger kommune:
Varaordfører Halvor Hjertvik
Brsdrene Ringha synger
Stavanger-viser til eget akk.
Lende intervjues (arkivopptak)
Billedhogger i-lugo Wathne
viser fram utkastene tll
skulpturen.
Gottfred Borghammer leser
Stavanger-dikt av Reinhold
Nicholay og Gunnar Salvesen.
Musikkorpset gjalla ar horn,, spiller fra kl. 19.00
Skal Lende ha floss? Hvor skai skulpturen stS
Si DIN mening - stemmeseddel vjinngangen
Programleder: Martin Raastad
Frivillig entre: Kjøp av aksjer i Skulpturen og i
« Fagamatøren»
Vel møtt! Vaer ute i god tid! Vi venter sprengfullt hu3
ARRANGØR: LARS H. LENDES MINNEFOND
Å gå i detaljer når det gjelder forhåndsarbeidet med å få realisere
drømmen om Lende-skulpturen, vil ikke la seg gjøre i en bok som denne.
Møter, konferariser, brever og avisartikler har vært så omfattende og
tidkrevende at G ville orke å lese en mere utførlig beretning. Framtidens
lokalhistorikere vil ha matrriale nok å fordype scg i ved å pløye gjennom
alt arkivstoff vedrørende fenomenet Lars H. Lende, som i tidens fylde vil
bli overlevert til byarkivet.
Til alt hell har jeg selv kunnet disponere min tid så pass fritt at jeg i
lange perioder har kunnet vie denne saken større oppmerksomhet enn det
for d e fleste ville være mulig. Men det har likevel ikke være noe «offer»,
fordi jeg nærmest falte oppgaven som et «kall».
Plasseringen
Som allerede nevnt ble det lansert atskillige steder der det kunne bli tale
om å plassere skulpturen når den en gang ble ferdig. I tillegg til disse
foreslo Byantikvaren et område nede ved Strandkaien.
Men så hendte det ved nyttårsskiftet 1977178 a t jeg plutselig fikk en
ide, som jeg syntes var så genial at jeg ville gå inn for den med liv og sjel i håp om at alle gode krefter ville stå meg bi. Den 10. januar skrev jeg
følgende artikkel i Stavanger Aftenblad:
«Lende-Lundenn
Folk i byen og distriktet stiller stadig spørsmålet om hvor Lendeskulpturen skal plasseres når den blir ferdig fra kunstnerens hånd og
fra støperiet. Den endelige plasseringen er det ennå ikke gjort noe
offisielt vedtak om, men det har jo vært tale om forskjellige steder. Nå
har jeg selv et enda bedre forslag, som jeg foretrekker å gå inn for og
som jeg skal røpe allerede før jeg har rukket å forelegge det for
fondsstyret.
I triangelen som ennå står igjen av den gamle sirkustomten i Lars
Hertervigs gate, vis A vis EPA-bygget, er det planlagt et lite intimt
parkanlegg. Der står det fra gammelt av en del store trær, og når det
blir ryddet opp blant disse og terrenget blir planert og parkrnessig
utformet, vil det kunne danne grunnlaget for et ideelt sted for det
påtenkte kunstverket. Her kommer Lende i et kjært og kjent strak ved
inngangen til den tradisjonsrike Øvre Straen, der han hadde sin
vandring i alle år.
Navnet på parken bør d a bli «LENDE-LUNDEN». Her vil publikum kunne sitte på benkene og nyte synet av de små som i framtiden
vil fryde seg i lag med den populære barnevennen og ponnien med
føllet og kjerren.
Idet jeg herved tillater meg å lansere forslaget i avisens spalter, ber
jeg om a t de bestemmende kommunale myndigheter - heri inkludert
parksjefen - vil se på det med positiv velvilje.
Lenden
~
5
Opprinnelig hadde vi satt oss som mål å få skulpturen ferdig og avduket i
1978 men det skulle bli en mere langdryg historie enn vi hadde forutsett.
Den økonomiske rammen ble også sprengt, ikke minst fordi støpearbeidet
først kunne foretas det året prisforskriftene ble opphevet, nemlig i 1980.
Heldigvis hadde vi fått en bevilgning på Kr. 50.000,- fra Statens Kulturråd, og vi hadde E t t tilsagn om støtte også fra Bertha Berg f. Randulffs
Legat, som i sin tid ble opprettet med tanke på skulpturell utsmykning i
Stavanger by. Dette velsignede legate øket sitt opprinnelige bidrag til den
nette sum av Kr. 100.000,-. Av det innsamlede «Lendefondet» ble gitt
Kr. 112.000,-, Kunstnerhonorar og støpearbeid, transport etc. beløper
seg således til i alt Kr. 262.000,-. Opparbeidelsen av parken blir bekostet
av kommunen.
Den store dagen
I tiden 2. - 5. oktober 1980 skulle det arrangeres de såkalte ((Hermetikkarbeiderdagene» i Stavanger, opprinnelig tenkt samtidig med innvielsen
av det nye hermctikkmuseet i Øvre Strandgate. Primus motor for disse
«dagene» var Olaf' A. Eielsen, som også var sekretzr i Lendefondets
styre. Han mente a t vi burde foreta avdukingen av skulpturen en av
dagene, nemlig lørdag 4. oktober, og det ble d a også vedtatt.
Vi ønsket å markere begivenheten med pomp og prakt, lage en riktig
17.mai-stemning i byens sentrum. Alt ble lagt opp til det. Et festlig
opptog skulle starte fra Strandkaien med musikk og vaiende flagg. Innbydelser ble sendt til alle tenkelige autoriteter. Brannvesenet sørget for
oppsetting av flaggstenger, parketatens folk satte opp nye fine benker,
etter at de i tiden forut hadde arbeidet på spreng for å E anlagt gangveier
og planert jorden omkring sa pass a t alle kunne få et inntrykk av hvordan
det hele vil se ut når det en gang blir gjort ferdig med blomsterrabbater
og grassplener. I den eldgamle høye muren bak området var det laget en
stor åpning, slik at den gamle bydelen så å si blir trukket inn i parken. Alt
lå vel til rette for en virkelig «minnerik dag». Til vår store sorg opprant
den imidlertid med storm og regn. Det regnet slik at de skrånende gater
nærmest lignet på elver i vårløsningen. Helst kunne vi hatt lyst til å
utsette hele avdukingen til en annen dag. Men som det heter: «the show
must go on» etter planen. Så noenlunne, da. Annonsen som ble rykket
inn i avisene dagen før fortalte om hva som skulle foregå. Den så slik ut:
Påforegående side: Billedhugger Hugo
Wathne i arbeidmedskulpturen.
Foto: Egtl Ertkron S. A.
'
HIPPHURRA!
Syttende-mai stemning
i Stavanger
LENDE-SKULPTURENI
avdukes i morgen, I~rdag4/10
Kl. 09.45: Kampen skolemusikkorps pll Smndkaien
Kl. 10.00: Opptoget
går opp Kongsgårdbakken, Haakon Vll's gt.,
D. Strandgt. til Lendelunden v1 EPA med følgende innslag:
«Vekteren» viser vei. Unge gartneres blomstersmykkede Lendebyste. Hester og Ponnier. Trille
med tre repr. for Lendefondet.
Brannbil m l barn.
Kl. 10.30: Avdukingsheytidelighet:
Musikk v/ Kampen skolekorps. Kommuneoppnevnt styremedlem Olaf A. Eielsen ønsker velkommen. Solosang: Gunnar Sandvold. Lendevisen fremføres av operasangerne Sandvold og
Borghammer. Martin Raastad redegjør for arbeidet med skulpturen. Lendes egne kommentarer.
Avdukingstale: Gottfred Borghammer.
Lendes oldebarn, Mette, avduker og ordfører
Ame Rettedal mottar kunstverket på byens vegne. Blomsteroverrekking, korte hilsener og fellessang. Ponniridning for barna.
68
1
Styrets uarafonann Raastad og formann Borghammer på uei til avdukingen. I uognen sitter også
sekretdren O l a f A . Eielsen, men han er ikke kommet medpå bildet. Speilbildet i asfalten viser hvor sterkt
re,fnudret var.
Barna i brannbilen, som ausluttet kortesjene, var godt kledd i rengudret.
Foto: Svein Johnsen
Gustau Reges ponnier og hester med ledsagere satte sitt preg på dagen. Regnt0y og paraplyer gjorde det
samme.
Foto: Ellingsen
Vekteren viser uei . . .
((God dag, god dag, Idendemannen!»
Foto: Ellingsen
Foto: Svein,Johnsen
Med branninspektør Torolf Halvorsen, iført den røde vekteruniformen, i spissen som veiviser, kom så Kampen skolekorps, speidernes
flaggborg, unge gartneres blomsterprydde Lendebyste, hestekarjol og en
rekke ponnier, til slutt brannbilen fullastet av små barn med «Fagamat@ren» - luer på hodet, alle våte som kråker (heldigvis bare utenpå, fordi
foreldrene hadde sørget for godt regntøy).
Etter en feiende marsj, spilt av korpset, ønsket Olaf A. Eielsen forsamlingen (som var forbausende stor trass i fuktigheten) velkommen. Operasangeren Gunnar Sandvold sang «Solefallssangen», hvoretter varaformannen i styret, Martin Raastad redegjorde for arbeidet med skulpturen.
Han begynte sin tale slik:
«Bryssel har sin Manicken piis», Hamburg sin «Kumbel», Bergen sin
«tjuagutt» - og nå får Stavanger sin «Lende». Hvorfor reiser vi denne
skulpturen? O g hvorfor har så mange mennesker i byen og distriktet
støttet opp om arbeidet? Jo, fordi Lende appellerte til det beste i oss:
Nestekjærligheten, som vi synes er vel verd å ta vare på - ikke minst av
hensyn til kommende generasjoner. I en tid da materialismen synes å
være kommet i høysetet, kan vi ha bruk for å minnes de nære ting og
dvele litt med livets mening. Lende appellerte til smilet i hverdagen - det
er også noe vi med takk vil minnes, men han minnet oss i like sterk grad
om alvoret. Hvor mange av oss, som har noen år på nakken, husker ikke
med glede når Lende kom over Torget med nystriglede ponnier og en
flokk unger etter seg. Gikk d u nærmere og opplevde det tillitsforholdet
det var mellom han og barna - d a var det ikke fritt for at du fikk en tåre i
øyekroken. Det er opplevelser som mange stavangerfolk har hatt og som
vil huskes med glede.»
(Her fulgte et ressum6 over det arbeidet som er utført, fra «fanebæreren» slo til lyd for ideenn og til skulpturen nå står ferdig under det grønne
dekket som skjuler kunstverket. Dette avsnittet av talen utelates her,
fordi det vesentlige allerede er omtalt i beretningen foran). Raastad
nevnte i slutten av sin tale:
- Vi vil gjerne sende en hilsen og takk til alle som har hjulpet oss, slik
at «drømmen» er blitt en realitet: Stavanger kommune som har gitt oss
denne fine plassen, kulturstyret, parkvesenet og andre innen administrasjonen for samarbeidet, avisene for den støtten de har gitt, og sist, men
ikke minst, alle som har ytt store og små bidrag. Endelig tar vi med i
takken alle dem som hjalp Lende mens han selv gikk levende iblant oss.
Når kommunen til våren opparbeider denne parken, vil vi få en ny
perle i vår kjære by - inngangen til «Gamle Stavanger», der Lende hadde
sitt virkeområde. Taleren berørte også «minnefondet», og ba folk om
fortsatt å gi sin støtte til dette ved å kjøpe «aksjer».
Etter Raastads tale framførte Gunnar Sandvold og Borghammer i
fellesskap sistnevntes «for anledningen forfatteden Lende-vise. I det høljende - og uinspirerende - regnværet var det godt at visen ikke hadde
førti vers, men bare ett - nemlig dette:
(Mel.: «Mot i brystet)))
Me den kjende
Lars H . Lende
pjedna vil få era.
Siden han e' døe nå, de' passe bra!
Denne ma'en
ska' på Straen,
midt iblant oss vcra.
Han så mange visdomsord te' folke' sa
Gamle Lenden sjøl,
kjerra, ponny, føl
ska' i Lendelundcn trygt få stå.
Bådnå vil,
med leg og smil,
så fin ein atmosfcre
skaba der, - og mange lykkestunder få.
Borghammer og Sandvold synger Lendevisen.
Foto: Ellin,ysen
Seremonimesteren, Olaf A. Eielren, har ordet.
Martin Raastad taler.
Foto: Ellznpsen
Ordferer Arne Rettedal overtar .skulpturen på byens uegne. Til h y r e : Direktmen i Norrk Kulturråd
Asmund Ojedal.
74
Tiden var så kommet til avdukingstalen, som det nok var naturlig at
«fanebæreren» skulle holde:
«Borte er han, men slett ikke glemt!
Store skarer stavangerske siddiser
har ham fortsatt i erindringen gjemt:
LENDEN
- originalenes ubegripelige,
fantastiske representant, den jordnære, kjempende idealisten,
som hadde så stor en sak å gjøre en innsats for,
og som ingen menneskelig makt kunne klare å stanse,
få ut av balanse,
få til å tie, være stille,
hvis det var det noen ville . . .
Vi ser ham så tydelig for oss, i solid fottøy vandre på Strandgatens
til o s fra sitt hjem i Brønngaten, i
eldgamle, knudrete brolegging
«Gamle Stavanger)), og til rønnen i Adlandssmauet, med verktøyet,
maskinene, raben og resursene, og ponnystallen - for all del der barna i
hopetall sprang ham jublende i møte, for å leve i hans velsignede nærhet,
bli mettet med «winabrødskalker», holde dem fast i neven, fornemme den
gode ånden, få klappe de små hestene, ride på ryggene deres, eller sitte
trygt og godt i en av kjerrene, leve i en lykkelig eventyrverden.
-
-
Fint for de små som fikk kjende
«feen» personlig - Lars Lende!
Vi minnes ham på Torget, «Funkismannen» med vannmuggen, når
han samlet byens innvånere til møter, holdt foredrag for oss, talte med
munn og gestikulerende armer, sa sine smilende tilhørere sannhetsord de
burde legge seg på hjertet . . .
Han trodde på det han forkynte. Liv og Iære var for ham slik det skulle
være! I ordene hans var det glød, når appellen lød: GLED BARNA!
HJELP DE UNGE til å få et meningsfylt liv, nyttig arbeid, et sundt
tidsfordriv! La dem få Iære å bruke verktøy og maskiner, ikke stå uvirksomme p%gatchjørnene og bli offer for det som er til skade for dem selv,
hjemmene og samfunnet. Erlige, pålitelige, arbeidsglade skulle de livet
leve, i troskap streve, være med å skape det idealsamfunnet vi alle ville ha
fordel av å ho i og kunne bo i, «bare vi, bare vi hadde kjzrlighet nok».
Det bjørnsonske sitatet Lende gjorde til sitt og stadig brukte når han talte
til folket, søkte å tolke sine ideer og intensjoner, appellerte til de beste,
-
men gjerne
svært latente instinktene inne i våre hjerter. - Vi hørte
saktens ordene, noen generøse tilhørere klappet i hendene, som kvittering
og oppmuntring. En og annen klappet ham også på skulderen og sa a t
han var flink, en prima mann, med edle tanker og gode gjerninger. . .
Komplimenter er billig vare, koster lite å strø dem omkring seg. Skjønt
velment ros er langt bedre enn iskald taushet! Men hva hjalp egentlig
våre klappsalver, våre skulderklapp, våre anerkjennende ord? Den praktiske støtten ble det lite av. O g det var den han ønsket og trengte mest av
alt. Vi var i realiteten lunkne tilhører, som til nød likte å ha en bajas
mellom oss - til å flire av, en godslig, gemenslig barnevenn å beskue, det skapte liv i sentrumsgatene, var «smilet i hverdagen» og toppin på
kransekaken ved spesielle anledninger. LENDEN med flosshatten og
vognmannssjaketten med gullstriper, i opptoget - syttende mai, eller når
penger skulle innsamles til Røde Kors, «Redd barna» eller andre fortreffelige formål.
I sannhet en popularr skikkelse - elsket og avholdt i vide kretser.
Kanskje uglesett av en eller annen småskåren, humørløs grinebiter.
Byoriginalencs ukronte keiser, som dc flcstc onsket skulle Icvc lenge i
landet, - når han bare ikke kostet noe. Til alt hell gjorde han ikke det!
Han var en såre billig fornøyelse for den enkelte borger, selv for dem som
i ny og ne ofret en krone på «Fagamatoren», avisen med det eiendommelige lesestoffet. Rimelig i drift var han også for kommunen og Staten,
som jo har mer cnn nok med å yte millionbeløp på de kostbare fornøyelsene . . . På en dag som denne skal det ikke være stukket under stol, a t
Lende i et halvt århundre og vel så det, fungerte som en energisk
«fritidslrder» for barn og ungdom - på heltid - ulønnet, utakket, uten
feriepenger, overtidsgodtgjøring og streikerett!
-
Nå står han d a atter her, LENDEN I LENDELUNDEN! Idealisten vi
aldri skal glemme. Mdnnen som nådde lenger i medrnenneskelighct og
uselviskhet enn den gemene hop. Ponniene og kjerren er med. Levende
barn skal i tiden som kommer leke på dette stedet og skape liv og
lystighet. Ingen vil fryde seg mer enn Lende i sin himmel . . .
I en materialistisk tid, da det virker som om alle krever all, i et
ulykksalig og selvopptatt jag - uten noensinne å bli tilfredse og glade,
skal denne skulpturen i bronse, som av symbolske og praktiske grunner
er plassert på jordplanet og ikke på en høy sokkel, minne nåtidens og
framtidens mennesker om livets egentlige mening og mål . . .
Fylt av innerlig takknemlighet, ærbødighet og glede avduker vi hermed
minnesmerket over en av vår bys betydningsfulle sønner, Lars Hovland
Lende, født 11. oktober atten-åtti-to, d0d 29. november nittcn-sytti-en,
89 år gammel.
Når Lendes eget oldebarn, Mette, har trukket duken til side, overlater
vi kunstverket - lekeskulpturen - i Stavanger Kommunes varetekt, ved
herr Ordfareren.))
Mette gjorde som det var avtalt, og der sto den nystøpte bronseskulpturen avslørt i all sin herlighet - til beskuelse og benyttelse.
Ordfører Arne Rettedal grep så ordet og holdt følgende tale:
«Jeg vil på byens vegne få takke komiteen og alle dem som har vært
delaktig i a t dette monument er reist. Jeg tror nok a t den som ville ha blitt
mest forbauset over a t det ble reist et monument over ham, ville ha vært
Lende selv. Jeg tror ikke a t det var dette han tilsiktet i sitt liv. Men
kanskje lå han gjennom sitt virke betydelig foran sin tid. For han hadde
sett vilken kald verden barna var i ferd med å gå inn i, og det var den han
søkte å gjøre varmere. O g kanskje hadde han andre tanker enn dem vi
som den gang var barn så han hadde.
Dette monument som nå er reist, vil Stavanger by ta vare på. Det vil
minne befolkningen om en tid som var, om ideer som gjennom en manns
originale virke er blitt på mange måter vår tids virkelighet.
Jeg vil slutte med atter en gang å si takk til dem som har vært med på å
gjøre dette mulig.»
Umiddelbart etter overrakte Martin Raastad blomster til billedhogger
Hugo Frank Wathne og en representant for Lendes familie, videre til
direktør Aasmund Oftedal i Norsk Kulturråd og Stein Kalvig, som
representant for Bertha Berg F. Randullfs legat.
Før Olaf A. Eielsen avsluttet høytideligheten, uttalte han følgende,
rettet til barna - og på «ekta stavangerskn:
«Denne skulpturen e' dåkkers. Det e' den dåkker ska' bruga, det e' den
dåkker ska' lega me' - og ikkje vera redde for å komma bort te'.»
Ikke lot barna seg be to ganger. Fra første stund strømmet de til for å
«prøvekjøre» ponnien, føllet og kjerren. Noen klatret også opp på skuldrene til bronsemannen og slynget armene sine rundt halsen hans. Det var
i sannhet rørende å være vitne til. Når benkene senere kommer på plass
og blomstene smiler til unge og gamle, vil selv den mest sorgtunge sjel her
i Lende-lunden kunne oppleve en snev av lykkekjensle og bli varm om
hjerterøttene. Lykkelige Stavanger, som har fått en «godhetens og nestekjærlighetens oase) midt i sentrum!
Reporteren fra Rogalands Avis skrev i sitt referat b1.a. følgende:
«Straks etter avdukingen var skulpturen i full bruk. Av småunger. I løpet
av helgen har jeg passert Lendelunden fire ganger og hver eneste gang
har barna kravlet rundt på skulpturen. Sittet på ponniene og oppe i
kjerra. Det må være et godt bevis på at Lars H. Lende har fått akkurat
det minnesmerket han fortjener. Andre skulpturer av byens avdøde store
menn vekker såvisst ikke småbarns spontane interesse. O g d a min egen
datter på vel fire år så skulpturen og på sitt spørsmål om hvem Lende
var, fikk forklart a t han var,en snill mann som hadde ponnier og små
kjerrer som ungene fikk sitte i, ropte hun med en gang: «Eg vil bli me'
h a n . . .» Nåvel, det får verken hun eller andre av hennes generasjon
anledning til. Men bronseskulpturen i Lendelunden vil for all ettertid
ganske levende fortelle hvem Lars H. Lense var og hva hans livsverk
besto i.»
Selv om det for oss som frivillig hadde kastet oss inn i arbeidet for å få
reist denne unike skulpturen og som hadde yjort alt for at avdukingen
skulle foregå i verdige og ikke minst festlige former, var det jo deprimerende å oppleve at det ugjestmilde været skulle gjøre sitt ytterste for å
legge en så stor demper på arrangementet. Men en frue som bor i
nærheten av Lende og kjente ham meget godt, hadde følgende kommentar:
«Lende måtte i hele sitt liv leve i storm og striregn, så uværet på
«dagen» var svært symbolsk.»
Det skal sterk rygg til å bære tunge byrder, heter det i ordtaket. Den
personen vi har ønsket å hedre, hadde i det minste en ubøyelig viljestyrke. Det var som om uværet herdet ham. Han «sto på» til siste stund.
Døden alene var hans overmann - som den er det for oss alle!
Konsentrert regnskap
for Lars H . Lendes Minnefond pr . 3 115 1981
Inntekter:
Annonseinntekter ~ F a g a m a t ø r c nckstrautgave
~
..
Kr.
1 13 350,.
100 000,.
Berta Berg f. Randulff s Legat . . . . . . . . . . . . . . . . . l .
Norsk Kulturråd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . t .
50 000..
Arrangementer i Filmtcatret og Bethania . . . . . . . . l .
2 049..
Stavanger Sparekasse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
"
5 000..
Hetland Sparebank . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . t
3 000..
Stavanger Aftenblad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
2 000..
Stavangerlosjene 1.O.G.T . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
"
1 100..
Stavanger Snemandsforening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
1 000..
Stavanger Faglige Samorganisasjon . . . . . . . . . . . .
"
1 000..
Rogaland Fiskesalslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
750..
Rogaland Bygdeungdomslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . l t
500..
Stavanger Speiderguttavdeling . . . . . . . . . . . . . . . . .
500..
NITO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
500..
Maskinistforeningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
300..
Agentenes Forening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . t .
250..
Sanitetsforeningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . t
200..
Søndagsskoleforeningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
100..
12 fagforeninger og 11 andre foreninger . . . . . . . . . . t
4 910..
Pengegaver fra enkeltpersoner
23 043..
og salg av aksjer og aviser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . t
Renteinntekter pr . 3 1/5-81 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . "
24 847..
Kr .
334 399..
Utgifter:
Billedhogger: Honorar og egne utgifter . . . . . . . . . .
Metallstøperiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Samlede utgifter skulpturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Trykningsutgifter: «Fagamatøren», aksjer,
brevark, notaer og konvolutter . . . . . . . . . . . . . . . . .
Annonseutgifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Diverse utgifter, b1.a. porto . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Innestående Postgiro og Bankloverskudd.. . . . . . .
"
Kr.
148 332,115 200,-
"
263 532,-
"
"
"
"
Kr.
Gottfred Borghammer
Martin Raastad
Sverre Berg Landsnes
G. Gowart Olsen
hovedkasserer
Revidert av:
Åge G. Andersen (sign.)
statsaut. revisor
13 582,1 315,737,55 233,334 399,-
Sverre Heskestad
Stig Rostrup
Olaf A. Eielsen
Det bør presiseres at verken revisor eller noen av styremedlemmene har
hatt personlige pekuniære fordeler av det arbeidet som er utført. Også
når det gjelder denne jubileumsboken er alt arbeid gjort uten noen form
for godtgj0relse.
Regnskapet for boka og arrangementene i forbindelse med 100 års
jubileet vil selvsagt ikke kunne foreligge før et stykke ut i 1983. Statsautorisert revisor Åge G. Andersen har piitatt seg revisjonen også for dette.
Alle som er oppført som gratulanter under ((Tabula Gratulatorian har
sen for den er stor. At mange vi nok kunne ha ventet ville gitt livstegn fra
seg, både enkeltpersoner, naeringsdrivende og foreninger av ulike slag,
glimrer med sitt fravær, oppveies langt på vei av de gledelige positive
utslagene.
Alle som er oppført som gratulanter under «Tabula Gratulatrian har
tegnet seg for minst 10 bøker hver. Av dem vi må få lov til å gi en ekstra
blomst i knapphullet er Sky-sing v/Runde Anderson i Ynglingen, som
har forhåndsbestilt, for videresalg, 300 eksemplarer, 1. Madla Speidergruppe 100, Auglend skolekorps 100, Rogaland Fiskesalslag 55, Lendes
arvtager på Jæren, Tonning Hansen, 40.
Men samtlige son1 står oppført i fortegnelsen og de som senere kjøper
mindre kvanta skal vite a t vi setter stor pris på den moralske støtten de
har gitt oss, i tillegg til den økonomiske. Vårt håp og innderlige ønske er
at fondets avkastning i årene som kommer vil bli til glede og hjelp for
barn og ungdom, slik Lende selv ville ha ønsket det.
Forslaget o m å reise et monument over Lars Lende fikk
mange stavangere til å gå inn for
tanken. Leif Amund Maeland
sendte 18112 1974 Stavanger
Aftenblad dette diktet om forslaget:
Sånn ska' du stå, Lars:
I ei typisk'e Stavangergada
med ongar, geider og ponniar i øyene dine.
Du m å h a plasticsaxofonen din på brystet,
mens d u slår ud med hendene dine,
og blikket ditt s ~ g ' ener mod gadå
der så di små e' å finna.
Du slår altså ud med hendene dine
(på hendene skal der vera smøringsolja
-svarte og glatt'e olja),
seiande i dybe rørelse
(eå kinnå dine må me kunna se tårer):
«A Herre min Gud, kor eg elsk'e di små'e!»
Sånn ska' d u stå, Lars.
O g du må vera i dine siste år,
for det e' som ein Ånden og Hånden sin patriark d u vil bli huska.
Sledne ansiktstrekk, furer av lærdom og kjærlighed.
Lenden.
Sånn ska' d u stå, Lars.
Framtidsplaner
Etter avdukingen inviterte ordfører Rettedal på vegne av Stavanger
kommune til lunsj på Hote1 Atlantic. D a ordføreren selv måtte reise til et
møte i Kristiansand, fungerte formannen i Kulturstyret, byrettsdommer
Olav T . Laake som vert. Det ble holdt en rekke taler av de impliserte
personer: Aasmund Oftedal for Norsk Kulturråd, Stein Kalvig for Bertha
Berg f. Randulffs legat, billedhogger Hugo Wathne og Kåre Ingebrigtsen, gift med Lendes barnebarn. Sistnevnte takket på familiens vegne for
den ære som var vist svigerfaren. Selv avsluttet jeg - i egenskap av
formann og «fanebærer» - med følgende tale:
Det er vel slik både for mennesker og dyr, at det iblant kan viere
velgjørende og sødmefylt å få høre noen lovord og bli klappet på hodet
(Det er neimen ikke så ofte det forekommer, er det vel?) Men samtidig
kan det unektelig være en smule pinlig å bli vist for megen oppmerksomhet. - Tro meg, mine tilhørere, den gangen jeg fikk visjonen (for å
bruke et noe presentiøst uttrykk) om å G skapt r n Lendeskulptur, var
det lo ting jeg slett ikke hadde i tankene, for det første at jeg skulle
høste noen laurbær som belønning, og for det andre, hvor langtekkelig
og viderverdig et slikt foretagende skulle vise seg å bli. Men nå - etter
denne årelange prosessen - kan vi vel si at underet er skjedd: Lendeskulpturen står der ferdig støpt på den beste og riktigste plassen i
Stavanger by. Vi kan alle være hjertens glade.
En eller annen filosof har sagt noe i retning av dette: Hvis d u i løpet
av ditt liv ikke har utrettet noe viktigere enn å plante et tre som har
vist seg levedyktig, ja, da har d u ikke selv levd helt til fånyttes. Fårjeg
lov å si, at dersom jeg personlig ikke har utrettet noe annet positivt i
mztt liv, enn å ha stått som forkjemper for det som vi i dag har feiret på
den resterende delen av Kiellandstomten i Øvre Strandgaten, så føler
jeg det i hvertfall selv som en indre tilfredsstillelse. Jeg glemmer heller
ikke dem som har hjulpet meg på den møysommelige vandringen for å
gjennomføre ideen. Her må jeg innskrenke meg til å nevne ett navn,
nemlig Martin Raastad, nestformannen. Hans innsats har vært av den
aller stnrste betydning, og jeg vil herved få si ham en hertelig takk. I
den senere tid har det nesten gått på helsen løs. Men da vi i går
ettermiddag tok hverandre i hendene og takket for samarbeidet, var vi
likevel begge enig om at vi tross alt ikke ville ha gått glipp av denne
tidsperioden. Selv har jeg aldri følt arbeidet som noe offer, og det tror
jeg ikke Raastad eller de andre medarbeiderne har gjort.
Takk til hver og en som har båret materialer til byggverket, om det
så bare er en aldri så liten stein, eller spiker.
Nye skulpturer i «Lunden»
Før vi sier takk og far vel, vil jeg gjerne føye noe til, og min vane tro, la
en uventet bombe springe.
Som vi har konstatert står nå vår alles kjære Lende trygt og godt
under trærne - framstillet som den godslige ponnymannen. Men det
er jo bare en side ved denne markante personligheten. Den siden som
kanskje er vel så viktig, er ikke kommet med, nemlig hans innsats for å
skape interesse blant ungdommen for verktøy og maskiner. Bli ikke
forskrekket, mine tilhørere, men jeg har faktisk talt tenkt meg to
tilleggsskulpturer i «lunden». Den ene skal forestille en smilende ung
gutt som står et stykke vekke og løfter en skiftenøkkel i den ene hånden
og holder et verktøyskrin og en tang i den andre.
I trekanten foran d e to første store trærne tenker jeg meg en skulptur som forestiller en jente og en gutt i 5-6 års alderen, på sprang mot
Lende'n, son1 de har fått øye på, og vil skynde scg å komme i naerheten
av. Eller en mor - gjerne bestemor - med et barn i hånden på ved mot
Lende. Med andre ord minst to supplerende skulpturer, som vil gjøre
parkanlegget enda mer interessant og tillokkende. Ideen synes jeg selv
er så fasinerende, a t jeg - i tillit til a t byens befolkning vil mene det
samme - håper dcn m å bli realisert i nær framtid! Kan det stimulere
interessen for tanken og gjennomføringen av den, skal jeg personlig
garantere for de første K r . 10 000,- til de foreslåtte skulpturene.
T o av elevene ved Grafisk
formgiverlinje ved Bergeland
videregående skole har på anmodning tegnet utkast til de
forslåtte nye skulpturene i
Lendelunden,
henholdsvis
((Læregutten med skiftenøkkel
og verktsyskrin» og ((Bestemor med barnebarn som vil
bort til Lendemannen».
De to averste tegningene på
neste side er utfart av Tor
Martin Åsland, de nederste
av Lasse Skarbøvik.
Siddisklubben «Lenden»
For å føre 1,endes «ånd» videre og avløse det sittende styre for mirinefondet, foreslår jeg at det dannes en forening av unge og eldre stavangere
(gjerne med adgang også for interesserte utenbysboende).
Som foreningens navn foreslås: ((Siddisklubben Lenden», eventuelt
((Siddisklubben Lendes venner». Det regnes med dt en rekke personer vil
sende ut en innbydelse med innkalling til almannamøte i sakens anledning.
Dcnne klubben vil arrangere tre - fire møter i året og ta opp emner om
byen. En gruppe eldre kan jo komme sammen og fortsette det arbeidet
som Gunnar Wareberg og hans venner drev på med i årevis.
Dessuten skal klubben velge styre for «Lendes Minnefond» og planlegge de oppgavene dette fondet skal være med og løse i tiden som
kommer. Mitt utkast til
Vedtekter
Ior
Lars H. Lendes Minnefond
4 l.
Lars H. Lendes Minnefond ble opprcttct i 1976, på samme tid som
arbeidet med skulpturen startet.
$ 2.
Fondets renteavkastning skal anvendes til formål innen barne- og ungdomssektoren, forstrinnsvis i Stavanger. Av det rentene kan brukes til,
kan nevnes: Anskaffelse av overraskelser og premier til barn ved festlige
anledninger, f.eks. i Lende-lunden på minnedager (1,endcs fødsels- eller
dødsdag), tilskudd til barne- og ungdomsarrangcmenter innendørs, i
visse tilfeller til påskjsnnclse til personer eller institusjoner 0.1. som har
gjort en ekstra innsats for barn og ungdom.
Dersom det i Lende-lunden blir oppsatt andre skulpturer, kan renter
av fondet også brukes til disse.
0konomisk støtte kan også ytes til spesiell litteratur som angår Leride
og hans virksomhet.
5 3.
Inntil fondet har nådd en grunnkapital på Kr. 200.000,- skal '/&-del av
renteavkastningen tillegges fondet.
B
4.
Fondets midler anbringe på den mest betryggende måte og slik at det
oppnås størst mulig utbytte. Er det mulig, bør midlcnr tas vare på av
Legatforvalteren, og regnskapet revideres av kommilncrevisjonen.
5 5.
Styret for fondet består av 5 mcdlcmmer, som innen sin midte velger
formann, varaformann, sekretær og kasserer.
Hvis den foreslåtte «Siddisklubben Lenden)) blir stiftet, kan det være
aktuelt at denne klubben på sine årsmøter velger styret for fondet. Ellers
kan styret sammensettes av et kommuneoppnevnt medlem, eventuelt fra
Ungdomsutvalget, de fire øvrige medlemmer kan komme fra f'.eks. en
ungdomsorganisasjon (speiderne, K F U M e.l.), Izrerorganisasjonene,
Samorganisas.jonen, Håndverk- og Industriforeningen eller andre
sammenslutninger, slik en finner det mest naturlig.
9 6.
Dersom den foreslåtte «Siddisklubb» ikke skulle få cå stor tilslutning
blant bycni befolkning at den kan bli levedyktig innen utqangcri av 1985,
kan det komme på tale å la r n annen passende sammenslutning i Stavdnger ha ansvaret for at det blir valgt et styre for Minncfondct, etter de
retningslinjer som er angitt i punkt 5. I nødsfall kan det bli aktuelt å
overlate til ledelsen for det kommunale ungdomskontorct i samråd med
Legatforvalteren å sørge for dt fondsstyrct blir valgt, d a i e r n e med en
funksjonstid på to år om gangen.
Når planen om de nye skulpturene er fullført, den påbcgyntc Lendefilmen er ferdig produsert og klubben er kommet i gang, vil jeg ansc niin
årelange aktive virksomhet med «Lende-sakcn» for avsluttet. Forhåpentlig vil arbeidet da føres videre med entusiasme av nye, friske krcftcr, som
her vil ha en inspirereilde oppgave å gå inn for.
I slutten av februar 1982 ble det sendt rundskriv til 25 personer i
Stavanger med anmodning om å komme til et møte i St. Olavsgårdens
kantine, for å drøfte det framtidige arbeid. Matet ble holdt 1. mars,
dessverre i «vinterferien». Likevel kom det 11 av de innbudte, 3 andre
meddelte skriftlig at de var bortreist, men var interessert i å delta i
arbeidet. I og med at det gamle styret i Minnefondet anså sin oppgave for
avsluttet etterat skulpturen var ferdig og overlevert Stavanger kommune,
ble et nytt interimsstyre valgt. Det består av følgende: Jan Ivarson, Per
Inge Torkelsen, Gunnar Roalkvam, Olaf A. Eielsen og Gottfred Borghammer. Disse skal påta seg arbeidet vedrørende 100 års jubileet og
dannelsen av den påtenkte nye foreningen eller klubben, og ha ansvaret
for minnefondet. For sistnevnte bør det imidlertid velges eget styre.
Smilende Lende.
Foto: Ellingsen
Lendelunden
I forbindelse med reisingen av skulpturen i Lars Hertervigsgaten høsten
1980 ble det ved planleggingsavdelingen i parkvesenet utarbeidet et
tiltalende utkast til det framtidige parkanlegget. Det skal ikke nektes for
at vi i vår optimisme følte oss trygge på at parken skulle stå ferdig våren
1981. Men ingenting skjedde dette året. Personlig prøvde jeg å minne
rette vedkommende om ønsket fra svært mange av byens borgere. Et par
ganger skjedde det i all gemytlighet i petitartikler i Stavanger Aftenblad.
Dene ene, fra 24/11-81 lød slik:
Ponnymaen i sorpå
Kjere fålk, kossen tiå går! De' e alt møje øve ett år siden me avduga
Lendeskulpturen. Eg trur han e komt så någenlunde i sitt «rette ellement», der han står - ikkje så mange skrittå fra der originalen budde og
hålt te' me' adle ongane og dyrå sine.
Men foglane ska veda at alt ennå ikkje på langt ner e så de' ska' vera
itte planen. Same dagen så eg rabla ner denne epistelen på kladden va de'
ei interesserte leserinne så på 5-siå beklagte seg øve forhållene i Lendclunnen (di snakke om «to sjeler og ein tanke!). Mangfaldige gonger har
forresten stavangerfålk komt bårt te meg på gadå for å je udtrykk for kor
leie di e fordeatte bronsekopien av den gamle koselige maen ska stå så å
seia neri ei døyld, rett og slett ei sorpehåla, uden aen stafasje omkring seg
enn di store trenå og den svarta mållå. Eg e så enige, så enige. Me så har
potla me' denne skulpturen har heila åre' 1981 gått å venta på at han
deranne Dølen i parketaten sko setta i gang me' å opparbcia parken
sådden så di fine teiningane på planleggingskontore' anvise. Ront skulpturen ska de' leggas hedler og settas opp benker kor kcm så vil (og kem vil
ikkje det?) kan sidda og kosa seg når vere e fint og bådnå e lystne på å ri
på ponnyanne elle sidda i den litla kjerrå, ja, te og me' klatra opp og legge
armane sine ront halsen på den smilane barnevennen.
I bedå må parkfolkå så grasfrø og planta fine blomster, enten de' e
gavetulipaner fra Amsterdam, roser, nellikkar rlle tusenfryd fra di kjempesvere moderanes kommunale drivhuså ude me' Stokkavattene'. Konne
de' ikkje i same slengen vera nyttigt og symbolsk å laga et spesielt bed
me' «forglemmig-ei?»
Videre oppijønå Lars Hertervigsgadå må di ordna me' muren og
skråningen på høyra siå - ikkje la det ligga der så ei uryddige rays heilt te
år 2000. Ikkje begribe verken eg elle de andre borgerane i byen atte di så
har makt og myndighed i oljehovedstaden vil vera bekjente av å la de' stå
så uferikt - her mitt i sentrum. K a slaks inntrykk må turistane Ta - eg tåre
ikkje tenka tanken ud. De' måtte mcsten vera merr nødvendigt her enn
på di plassene på de' «vestra plattået)) der di ofre hondretusenvis av
kroner te disse udspikkelerte agadetunån så skal jørra de' mest muligt
problematisk for di så må forsera seg forbi i bil. Gott for oss så sleppe de'!
I mai 1982 oppsøkte jeg et av medlemmene i Teknisk styre, minnet ham
om 100 års jubileet i oktober og spurte om han ville fremme spørsmålet
om fullføring av parkanlegget i fØrste møte.
Det viser seg at planleggerne regner med at arbeidet vil komme på en
halv million kroner. Dette virker jo for den uinnvidde temmelig dyrt. En
skulle jo tro at mye måtte kunne bli utrettet for halvparten. Men vi får jo
bare være glade for at cn h r r skal gå grundig til verks og få noe virkelig
eksklusivt. Ja, for Formannskapet har tatt beslutningen. Det skjedde i
møte den 24. juni. Her skal uten kommentarer - gjengis det referatet
som ble offentliggjort i Aftenbladet dagen etter.
-
Lendelunden blir
klar til hosten
Helomvending og tilleggsbeviZgning på 3 00 000 kroner
Lendelunden skal nå stå ferdig
opparbeidet til Lende-jubileet i
oktober. Til dette tilleggsbevilges
300 000 kroner.
Dette ble vedtatt i Stavanger
formannskap i går til tross for a t
verken parksjefen, teknisk styre
eller teknisk rådmann hadde
funnet midler til dette.
Parkvesenet sitt nyanleggsbudsjett e r nemlig bare p% 1.5
millioner kroner. Det er allerede
vedtatt a t 600 000 kroner skal gå
til opparbeidelse av friarealer å
felt E på Tjensvoll, og a t 470 000
kroner skal dekke opparbeidelse
av utend~rsanleggeneved parkog idrettsvesenets verksted og lagerbygg på Åsen. Da er der bare
igjen rundt 645 000 kroner.
Skal Lendelunden opparbeides i år. hvor skal man da tapen-
300 000 kroner til dette arbeidet
ger fra til andre høyt p n o n t e r k
prosjekter?
Det var bare fem formann- Parksjefen har satt opp en
skapsmedlemmer som stemte
imot dette Halvor HJertvik
liste med tolv pnonterte prosjekt Her inngår blant annet le(kr f ) Odd Arild Kvaløy (SP),Ole
keplasser gangstier og ballK Ihle (h). Thormod Thiis Vaaløkker i gamle og nye boligomr8land (h) og Ole Andrea Tomasder
gaard (h)
Full opparbeidelse av LendeBåde Ylertvik og Kvalwy var
parken vil komme på 500 000 redd for å tilleggsbevilge Det e r
kroner Var det da nktig
la en farlig p r a b i s i dagens wkonodette arbeidet gå foran de tolv 1 mlske situas~on.hevdet de
andre prosjektene?
B~0rg Hermansen (a) hadde
f0rSt foreslått å sette av 50 000 til
Nei mente Tore Husebø (h)
Sigmund Olmes (a), Tordis NY- ~pparbeidelseav Lendelunden strøm (h, og Toralf Eskedal
Om vi ikke har råd til en full opparbeidelse i å r kan man i alle fall
(kr f ) som medlemmer i teknisk
f å pyntet opp litt for denne sumstyre
I gårsdagens formannskap
men. sa hun
Men da Eskedal kom med sitt
skiftet de mening og stemte samforslag, gikk Arbeiderpartiet Og
men med fl~rtalletfor Eskedal
sitt forslag om å tilleggsbevilge Hamansen heller inn På det
I
'
Dugnad i Lendelunden
Nesten alle ansatte på parkvesenet er gått sammen om en
frivillig gratis innsats for a t
Lendelunden skal bli fin. Fordi
budsjettet er så knapt a t det
ikke strekker til alt som må gjw
res med lunden, har de ansatte
fert seg p&lister og skal arbeide
p%frioien framover. I tillegg
til det som blir gjort på vanlig
tid for lenn.
-
Det er ingen ny kommunal
praksis, men en spesiell hilsen
fra de ansatte til minne o m
Lenden, som selv i sin tid tok
sin fritid i bruk til andres beste.
Jonas Friestad har truffet
noen av Parkvesenets folk på
plass: fra venstre Lars Viste,
Svein Meling og Bjern Fredriksen.
StaUangerr@Afienblad- Tirsdag 7.september 1982
Vi har all grunn til å gratulere byen oe; dens innbyggere med vedtaket i
Formannskapet. En hjertelig takk til Park- og idrettsvescnets gruppe av
Stavanger Kommunes Arbeiderforening, som så d si med 100 prosents
oppslutning - cd. 75 mdnn, har deltatt i dette fdntastiskc dugnadsarbeid i
sin fritid, utelukkende for å hedre Lendes minne!
Arbeidet i lunden ble satt i gang i begynnelsen av september, og skal
etter planen være avsluttet til Lendes fødselsdag 11. oktober.
Men vi glør vil klokt i å regne med a t parkanlegget først vil kunne
presenteres i all sin prakt ut på vårparten 1983, når blomstrr og plener
for alvor vil smile til alle som har lyst til å fryde seg ovcr det vakre i
naturen . . .
Jubilanten sjøl er iallfall på plass. H a n strekker ut sin trauste arbeidsneve - ikke for å ta imot, men for å gi. Byens første og mest egenartede,
selvbestaltede, ulønte fritidsleder for barna og ungdommen.
Gratulerer med 100 års-dagen, Lars! O g hjertelig takk for innsatsen!
Stavanger Kommune
ORGANISASJONER:
Sky'Sing, ved Rune Anderson, Ynglingen
1 . Madla Speidergruppe
Auglend Skolekorps
N I T O's stavangeravdeling
Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF)
Samorganisasjonen
Losje <<Stavanger,>av I O G T
Stavangerbokens Venner
FIRMAER:
Rogalands Fiskesalgslag SIL
Storebrand - Idun
Odds Manstyle Als
Brødrene Kverneland Als
Gullsmed Per Warland
Norem Baade Als
Kings Way Musikksenter
Ingeniørfirma Arne Rettedal Als
Gundersen & Slettebø Als
Møbelmagasinet Als
Det Stavangerske Dampskibsselskab
Kornelius Olsen's Rederi
H. S. Elektronikk Als
Sandnes Trælastforretning & Høvleri Als
Hillevåg Elektro-Diesel Als
Stavanger Forsikringsselskap Als
Tasta Møbler Als
Ellingsen Fotostudio
Nils M. Kverneland Als, Kverneland
Moss - Rosenberg Verft Als
Koch's Parfymeri.
A.s. Verbum
BOKHANDLERE:
Bangs Bokhandel Als
Erling Torgersen & Sønner
Berge & Tjelflaat Als
K. Opsanger
Stavanger Antikvariat
PRIVATPERSONER:
Tonning Hansen, Varhaug
Nils Arne Leikvold
Mette og Odd Noreger
Leif Malthus
Gunnar Sandvold
Einar Salomonsen
Gottfred Borghammer
Thorleif Karlsen
Martin Raastad
Per Inge Torkelsen
Gunnar M. Roalkvam
Gustav H. Rege, Sola
Tordis og Jan Ivarson
Sigurd Rygh
Olav Risanger, Haugesund
Marthin Tønnessen,
Reidun Falkevik og Carl Lars Clementsen
Kari og Duane Mills
Ansatte ved Allservice Als
Lulla Worsøe Eriksen, Bryne
Johs. Melkevik
Sverre Heskestad
Gudmund Gowart-Olsen
Ivan Malde
Martin Knutsvik
Boken er utgitt med
statte av:
Stavanger Aftenblad
Stavanger Sparekasse
Hetland Sparebank
Bergen Bank
Bøndernes Bank
Den norske Creditbank
Kreditkassen
Landsbanken
Rogalandsbanken
EPA- nærmeste nabo til Lendelunden
Aske Trykkeri Vis
og gratulantene som er
oppført under
<<Tabula
Gratulatoria,,