CHARLES
AV FRIDTJOF
RABOT
NANSEN
Mange nordmenn kjenner dr. Charles.
Rabot's navn og har hørt om denne
Norges trofaste venn i Paris, som har
gjort vårt land verdifulle tjenester; men
forholdsvis få kjenner ham som den
fremragende reisende og turist, som alt
for omkring femti år siden begynte sine
merkelige vandringer
i det nordlige
Norge og gjennemstreifet
de mest
ukjente deler av vårt land og av grense- .
strøkene inn i Sverige. Dosent Adolf
Hoel har omtalt Rabot i årboken (1909)
i en artikkel om Okstindene, og advokat
Nils Onsager, som på sine vandringer til
dels har fulgt Rabots gamle ruter, har
ved et par leiligheter (1924 og 1926)
omtalt ham og fremholdt hans fortjenester. Ellers forekommer, så vidt jeg vet,
A
hans navn merkelig nok ikke nevnt i
/~
~
./lJ!!J ~L
årboken. En særlig omtale av Rabot og
hans reiser i Norge som turist tør derfor
----------være på sin plass der, før de femti år
er gått siden de begynte.
Charles Rabot reiste først og fremst som geograf og geolog, og sine videnskabelige iakttagelser har han beskrevet i flere verdifulle avhandlinger;
særlig har hans undersøkelser av isbreen es vekslinger gjennem årene vært
av betydning. Men Rabot er også en levende interessert turist, og i sin bok
«Au Cap Nord» (1898) har han gitt fortrinlige skildringer av sine vandringer
og oplevelser. Denne velskrevne bok kan anbefales til hver en som har
sans for turistens liv. Rabot er en uforferdet fotvandrer, friluftsmann,
naturelsker og en underholdende forteller. Han skildrer turene og oplevelsene underveis, landskapets karakter som en geolog særlig kan det, naturskjønnheten som han beundrer, og han sammenligner de norske daler med
Alpenes (s. 90). Han er en våken iakttager og forteller meget om alt han
møter på sin vei! enten videnskabelig eller ikke, om befolkningens livskår
og næringsveiene, om lappene og deres liv og om alt menneskelig. Kort
sagt: boken er meget underholdende.
ø
12
FRIDTJOF
NANSEN
Efter i de første kapitlene å ha skildret reiser, næringsveier o.s.v. langs,
kysten til Lofoten og Nordkapp,
begynner han i 3dje kapitel på ferdene
inn i landet, og de setter sannelig respekt. Først omtaler han de uveisomme
traktene
ved Børgefjell, som ligger syd for HattfjelIdalen
og ennu den
dag i dag er lite kjent, da det er matløst der for to eller tre dagsreiser..
Han farer over Røsvatn, og dette vidunderlige rundskue over denne umåtelige vannflaten,
glitrende av lys, omgitt av snefjell tonet i de fineste skiftninger, overgår alt hvad han har sett i Schweiz. Han besøker Okstindene ..
Disse fjell var på den tid (1883) nesten ikke utforsket, og han retter feil
fra tidligere opfatning. Matmangel og meget slit førte ham til slutt ned til
de bebodde strøk igjen.
I fire somre utforsket han Svartisen (4de kapitel). Kartene var den gang
helt uriktige. Advokat Nils Onsager har studert Rabots ruter her, og han
sier de har budt på mange strabaser. Terrenget omkring Svartisen er i det
hele ganske særlig rotet. Rabot forteller f. eks. (s. 109) om hvordan han
plutselig opdaget to ukjente daler som gikk nord-syd,
og han slo fast det
vi nu vet, at Svartisen ikke er en sammenhengende
bre, men er delt op i
flere. Onsager har talt med gamle folk fra de kanter, de beundret Rabot
meget både for hans dyktighet som fotvandrer og for hans «elskverdige og
korrekte optreden».
. Fra Saltdalen, som Rabot kaller Nordlands
paradis, «et drømmenes og
eventyrets landskap i en evig vår», «dekket av grønne gressganger og store
skogen, drog han over til Svensk Lappmarken
til Hornafvan og nordover
til Kvikkjokk.
•
I 7de kapitel forteller han om sin reise til Sarjek-området.
Disse Lappmarkens høieste fjellstrekninger
kaller han «en av jordens villeste egne» med
et flateinnhold
«av 12000 kvadratkm.»
«er det ikke annet enn en
opdyngning
av stein og snemasser, en dyp ensomhet, fylt av melankolsk
storhet». Selv efter at Norrlandsbanen
er kommet og Svenska Turistforeningen har utfoldet noget arbeide her, er der ennu store deler hvor det er temmelig ugreit å komme frem. Fjellet Sarjek var opdaget i 1879, og Rabot
besteg det som nr. 2 i 1881. Bestigningen
var meget besværlig.
Han bestemte høiden til 2140 m. og fant det å være Skandinaviens
høieste fjell
nord for polarcirkelen
(s. 192). Av mangel på mat måtte han så vende
tilbake til Kvikkjokk, og derfra drog han igjen til Norge syd om Sulitjelmajøkelen (s. 210). Der var ingen grubedrift enda den gangen.
Disse turene
tilsammen blir jo en ganske anstrengende
rundtur, og om disse og følgende
reiser forteller han meget underholdende.
I 8de kapitel forteller han først om turen fra Sørfolla - den innerste
bukt er Tørrfjord - over Flatisen til Virijaure og Vastenjaure.
Dette er
et vilt landskap, hvor han åpenbart har 'slitt meget, og av mangel på mat
måtte han igjen i ilmarsj nedover til fjorden. - I den annen del (fra s. 212)
forteller han om sin berømte tur til Kebnekaise,
Sveriges høieste fjell, som
han besteg for første gang. Tilbaketuren,
foregikk igjen i ilmarsj på grunn
av matmangel.
CHARLES
Fra vestskråningen
RA BOT
av Flatisen.
13
Fot..J. Stadheim.
9de kapitel inneholder en del geografi; han studerer næringsveiene og
deltar endog i hvalfangst. Og endelig finner vi ham på vei opover Pasvikelven til op imot Enare. I et av strykene blir båten fylt, han lider skibbrudd (s. 294), og ennu en gang kommer han uventet ut for matmangel.
Slutten av boken gir en hel del praktiske oplysninger for reiser og utstyr,
og laksefiske, fjellbestigning og annet. Han ønsker å gjøre sine landsmenn
i størst mulig utstrekning delaktig i de gleder som han selv har hatt av
sine Norgesreiser.
Som det vil ses har vi her en turist av ganske ualmindelige dimensjoner
og en som i sjelden grad har nytt turistlivets gleder på sine ferder. Som
videnskapsmann og naturforsker har han dessuten gjort verdifulle opdagelser
nettop for Norges vedkommende og mangesteds før nordmennene. Hans
reiser bør derfor kjennes av norske turister. Han har en fremskutt plass i
det norske turistlivs historie som en av dem som har gått nye veier for
kjennskapet til nogen av de mest utilgjengelige og villeste strøk i vårt vidstrakte land.