CHARLES AV FRIDTJOF RABOT NANSEN Mange nordmenn kjenner dr. Charles. Rabot's navn og har hørt om denne Norges trofaste venn i Paris, som har gjort vårt land verdifulle tjenester; men forholdsvis få kjenner ham som den fremragende reisende og turist, som alt for omkring femti år siden begynte sine merkelige vandringer i det nordlige Norge og gjennemstreifet de mest ukjente deler av vårt land og av grense- . strøkene inn i Sverige. Dosent Adolf Hoel har omtalt Rabot i årboken (1909) i en artikkel om Okstindene, og advokat Nils Onsager, som på sine vandringer til dels har fulgt Rabots gamle ruter, har ved et par leiligheter (1924 og 1926) omtalt ham og fremholdt hans fortjenester. Ellers forekommer, så vidt jeg vet, A hans navn merkelig nok ikke nevnt i /~ ~ ./lJ!!J ~L årboken. En særlig omtale av Rabot og hans reiser i Norge som turist tør derfor ----------være på sin plass der, før de femti år er gått siden de begynte. Charles Rabot reiste først og fremst som geograf og geolog, og sine videnskabelige iakttagelser har han beskrevet i flere verdifulle avhandlinger; særlig har hans undersøkelser av isbreen es vekslinger gjennem årene vært av betydning. Men Rabot er også en levende interessert turist, og i sin bok «Au Cap Nord» (1898) har han gitt fortrinlige skildringer av sine vandringer og oplevelser. Denne velskrevne bok kan anbefales til hver en som har sans for turistens liv. Rabot er en uforferdet fotvandrer, friluftsmann, naturelsker og en underholdende forteller. Han skildrer turene og oplevelsene underveis, landskapets karakter som en geolog særlig kan det, naturskjønnheten som han beundrer, og han sammenligner de norske daler med Alpenes (s. 90). Han er en våken iakttager og forteller meget om alt han møter på sin vei! enten videnskabelig eller ikke, om befolkningens livskår og næringsveiene, om lappene og deres liv og om alt menneskelig. Kort sagt: boken er meget underholdende. ø 12 FRIDTJOF NANSEN Efter i de første kapitlene å ha skildret reiser, næringsveier o.s.v. langs, kysten til Lofoten og Nordkapp, begynner han i 3dje kapitel på ferdene inn i landet, og de setter sannelig respekt. Først omtaler han de uveisomme traktene ved Børgefjell, som ligger syd for HattfjelIdalen og ennu den dag i dag er lite kjent, da det er matløst der for to eller tre dagsreiser.. Han farer over Røsvatn, og dette vidunderlige rundskue over denne umåtelige vannflaten, glitrende av lys, omgitt av snefjell tonet i de fineste skiftninger, overgår alt hvad han har sett i Schweiz. Han besøker Okstindene .. Disse fjell var på den tid (1883) nesten ikke utforsket, og han retter feil fra tidligere opfatning. Matmangel og meget slit førte ham til slutt ned til de bebodde strøk igjen. I fire somre utforsket han Svartisen (4de kapitel). Kartene var den gang helt uriktige. Advokat Nils Onsager har studert Rabots ruter her, og han sier de har budt på mange strabaser. Terrenget omkring Svartisen er i det hele ganske særlig rotet. Rabot forteller f. eks. (s. 109) om hvordan han plutselig opdaget to ukjente daler som gikk nord-syd, og han slo fast det vi nu vet, at Svartisen ikke er en sammenhengende bre, men er delt op i flere. Onsager har talt med gamle folk fra de kanter, de beundret Rabot meget både for hans dyktighet som fotvandrer og for hans «elskverdige og korrekte optreden». . Fra Saltdalen, som Rabot kaller Nordlands paradis, «et drømmenes og eventyrets landskap i en evig vår», «dekket av grønne gressganger og store skogen, drog han over til Svensk Lappmarken til Hornafvan og nordover til Kvikkjokk. • I 7de kapitel forteller han om sin reise til Sarjek-området. Disse Lappmarkens høieste fjellstrekninger kaller han «en av jordens villeste egne» med et flateinnhold «av 12000 kvadratkm.» «er det ikke annet enn en opdyngning av stein og snemasser, en dyp ensomhet, fylt av melankolsk storhet». Selv efter at Norrlandsbanen er kommet og Svenska Turistforeningen har utfoldet noget arbeide her, er der ennu store deler hvor det er temmelig ugreit å komme frem. Fjellet Sarjek var opdaget i 1879, og Rabot besteg det som nr. 2 i 1881. Bestigningen var meget besværlig. Han bestemte høiden til 2140 m. og fant det å være Skandinaviens høieste fjell nord for polarcirkelen (s. 192). Av mangel på mat måtte han så vende tilbake til Kvikkjokk, og derfra drog han igjen til Norge syd om Sulitjelmajøkelen (s. 210). Der var ingen grubedrift enda den gangen. Disse turene tilsammen blir jo en ganske anstrengende rundtur, og om disse og følgende reiser forteller han meget underholdende. I 8de kapitel forteller han først om turen fra Sørfolla - den innerste bukt er Tørrfjord - over Flatisen til Virijaure og Vastenjaure. Dette er et vilt landskap, hvor han åpenbart har 'slitt meget, og av mangel på mat måtte han igjen i ilmarsj nedover til fjorden. - I den annen del (fra s. 212) forteller han om sin berømte tur til Kebnekaise, Sveriges høieste fjell, som han besteg for første gang. Tilbaketuren, foregikk igjen i ilmarsj på grunn av matmangel. CHARLES Fra vestskråningen RA BOT av Flatisen. 13 Fot..J. Stadheim. 9de kapitel inneholder en del geografi; han studerer næringsveiene og deltar endog i hvalfangst. Og endelig finner vi ham på vei opover Pasvikelven til op imot Enare. I et av strykene blir båten fylt, han lider skibbrudd (s. 294), og ennu en gang kommer han uventet ut for matmangel. Slutten av boken gir en hel del praktiske oplysninger for reiser og utstyr, og laksefiske, fjellbestigning og annet. Han ønsker å gjøre sine landsmenn i størst mulig utstrekning delaktig i de gleder som han selv har hatt av sine Norgesreiser. Som det vil ses har vi her en turist av ganske ualmindelige dimensjoner og en som i sjelden grad har nytt turistlivets gleder på sine ferder. Som videnskapsmann og naturforsker har han dessuten gjort verdifulle opdagelser nettop for Norges vedkommende og mangesteds før nordmennene. Hans reiser bør derfor kjennes av norske turister. Han har en fremskutt plass i det norske turistlivs historie som en av dem som har gått nye veier for kjennskapet til nogen av de mest utilgjengelige og villeste strøk i vårt vidstrakte land.
© Copyright 2024