1. No category

FJELLTURER'
OG BREVANDRINGER
I 80-ÅRENE
AV CHARLES
RABOT
en Norske Turistforening har vist mig den meget store ære å be
mig om å skrive en artikkel til årboken som nu har Helgeland til
hoved emne, og det er mig en glede å efterkomme denne opfordring ved å sende foreningen nogen sider av mine reiseerindringer fra
BO-årene.
Fra 1881 til 1885 reiste jeg gjennem Nordland fra Store Børgefjell til
Folden og da særlig på Svartisen. For et halvt århundre siden hadde reiser
i denne del av det nordlige Norge en interesse, som de nu ikke mer har.
På den tid var geografien i dette fylke så å si ukjent. Den eneste geografiske fremstilling, som da eksisterte var: Kartet over det nordlige Norge
av Munch, bygget på oplysninger, og på dette var de store fjellpartier
fremstillet in blanco eller helt unøiaktig gjengitt. Det var derfor dengang
mulig å gjøre virkelige opdagelser i Nordland. Dessuten var der i dette
fylke ennu ikke oprettet nogenslags industriell virksomhet med undtagelse
av i Hattfjelldalen, hvor et engelsk selskap drev skogdrift. Siden er stillingen blitt en annen, men hvad der ikke er forandret, er at Helgeland
efter min mening fremdeles er det vakreste parti i Norge, både ved det
storslagne og fremfor alt ved den enestående avveksling i dets landskaper.
I Hattfjelldalen ligger Røsvatn, den mest imponerende innsjø på den
skandinaviske halvø. En vakker sommeraften og sett fra Kjerringtind på
.nordvestre bredd, vil denne vidtstrakte vannflate, omgitt av skog og snedekte tinder, gjøre et dypt inntrykk på en ved sin majestet og ensomhet.
Efter dette storslagne og gripende utsyn blir man henrykt over Korgen.dalføret med sine praktfulle skoger og sin mektige elv, som snart styrter
sig utfor i fosser og stryk, snart brer sig ut i fredelige flater, og så øverst
"i dalen over alt dette grønne, glitrer breene og kneiser Okstindene, et av
de mest praktfulle fjellpartier i Norge. For å nevne nogen av de uforlignelig skjønne steder i Sør-Rana, tar jeg til slutt med Rep-forsen i Bjerka-elven, en av de mest maleriske fosser i hele Norge. Lenger mot nord fremviser Dunderlandsdalen likeledes en ikke mindre forbløffende rekke av
landskaper, som er merkelig grønne efter sin breddegrad, og som en kon"trast til dette frodige og muntre har man Svartisens øde ørken, ufruktbare høifjellsdaler, isbreer og endelig dens lille innlandsis, som forteller at
znan nærmer sig de arktiske egne.
D
124
CHARLES
RABOT
Fot. Er. Helaeeen.
Dunderlandsdalen.
I juli 1880 innskibet jeg mig i Trondheim for Nordkapp. Dengang
kunde man ikke gjøre denne reise uten med postbåtene, som to ganger1
ukentlig besørget forbindelsen langs kysten. Reisen var lang: fire dager
til Hammerfest, mens båten omtrent hver annen eller hver tredje time
anløp et stoppested enten for postens skyld eller for å sette i land eller ta
ombord varer og passasjerer. Denne langsomhet skaffet den fremmede
turist to fordeler: den gav ham leilighet til å sette sig inn i de meget spesielle livsbetingelser, som folket ute i skjærgården og fjordene levet under,
og å stifte bekjentskap med nordmennene, som utgjorde størsteparten av
passasjerene, nemlig folk fra Nordland, fra Troms fylke og fra Finnmarken, som vendte hjem efter en reise sydpå. Nordlendingene følte det dengang som en slags tilfredsstillelse at utlendinger besøkte deres fjerne
landsdel, og på alle måter anstrengte de sig for å være dem til hjelp og
yde dem gjestfrihet. Turistene kom på denne måte i kontakt med befolkningen, og snart følte de for dem en sterk sympati, som siden blev til
høiaktelse for deres karakter eftersom de lærte dem å kjenne. Datidens
langvarige reiser tillot turisten å skaffe sig mere inngående kjennskap enn
de nuværende raske sjøturer gjør.
To dager efter Trondheim kom postbåten op foran Grønnøy. Det var
.
1 Hamburgerbåten
fra Hamburg
til Vadsø og Christianiabåten
fra Christiania
til
Hammerfest
og like til Nordkapp i tiden for mid~solen.
De to linjer blev drevet i
fellesskap av TI. D. S. og N. D. S. I 1380 fantes et tredje selskap, Nordlandske
Selskap,
som ophørte kort tid efter.
<,
I
;
\
FJELLTURER
OG BREVANDRINGER
I 8o-ARENE
125
Fot.
Svartisen
TI" il.<e.
fra Grønnøy.
en av disse herlige solskinnsdager der nord, der er som en eventyr verden
av lys og som under polarcirkelen virker som om naturen motsier sig selv.
Hinsides flere fjellrekker, som lå badet i lys, glitret en stor isbre på et
høit platå i en himmel av det sarteste blå. Slik var det første syn jeg hadde
av Svartisen. For et halvt århundre siden var denne frosne vidde helt
ukjent. Efter Munchs kart syntes den å strekke sig fra havet i Dunderlandsdalen og Beiarfjord til Sjonafjord. Geografiske autoriteter anslo
dens overflate til 600 fl 800 km2 og betraktet den som den største isbre
på det europeiske fastland efter Jostedalsbreen. En eneste forsker, C. de
Seue, den utmerkede forfatter aven betydelig avhandling om J ostedalsbreen, hadde undersøkt Svartisen ved å bestige Ortfjell. I 1873 hadde
denne utmerkede breforsker utforsket en av dens armer på den østlige
skråning.
Hans iakttagelser- viste, at formen på hrepartiet var en helt annen enn
man hadde tillagt den. Jeg var dengang ivrig tindebestiger; de foregående
år hadde jeg utført de første bestigninger av topper på 3000 fl 4000 meter
i de franske alper og det ukjente fjell øvet en uimotståelig tiltrekning på
mig. Følgelig besluttet jeg å ta fatt på utforskningen av Svartisen, og med
denne plan i hodet gikk jeg 9. juli 1881 i land i Mo. På den tid bested
Mo bare aven malerisk klynge huser hvorav de fleste var rødmalte. De
dannet sterke farveflekker i et overdådig grønt landskap med de isbelagte
l Undersøgelse
af Svartisen og temperaturforhold
(Nyt mag. for naturvsk.
Christiania 1879).
i enkelte
af de nordlandske
fjerde
126
CHARLES
RABOT
Gården Glåmdal.
Fot. Gunnar Horn.
Skaviktinder som bakgrunn; en likeså vakker beliggenhet som mange
berømte landskaper i samme genre i det sydlige Norge. Jeg blev ledsaget
aven Bodøværing ved navn Hans Monsen, hvis store rettskaffenhet jeg
hadde lært å sette pris på året i forveien. I 6 somre fulgte denne prektige
mann mig som karavanefører, «assistent» som han selv kalte sig, og det
smukkeste minne har jeg fra vårt lange bekjentskap.
Jeg fulgte De Seue's reiserute og kom til Lille Røvatn hvor tre store
dalstrøk, grønnklædde nederst, helt støter sammen. Det er Svartisdal,
som kommer fra vest, Blakkådal fra nord og Røvasdal fra nordøst. Om
den første fantes løselig inntegnet på Munchs kart, så var de to andre der
ikke. Ved at disse dalstrøk var der måtte altså Svartisbreens utstrekning
i retningen øst-vest bli betraktelig forminsket. På den annen side, for
en overraskelse det var! I stedenfor isbreer og goldhet, som j eg ventet
å finne, var det overalt grønt og 'tilt.alende;
Jeg gikk opigjennem Svartisdal og nådde Svartisvatn.
Det var i
sannhet vidunderlig: et grønt vann, omgitt av steile fjellsider, som nederst var smykket med bjerk og enkelte nåletrær og gjennemfuret av tallrike vannfall - jeg talte 15 på en strekning av 500 meter - og midt i
skogen en uhyre isbre, som helder ned mot innsjøen,
I 1881 hadde isbreen avsatt i Svartisvatnet en rekke bunnmorener,
som stakk op fra 4 til 5 meter og næsterr-utelukkende bestod av sand.
Enganbreens hunnmorener har de samme bestanddeler; når heftige fønvinder blåser på sistnevnte bre, blåses der op av disse "al'leiringer skyer
i'·
FJELLTURER
OG BREVANDRINGER
Fisktjønnmo.
I 8o-ARENE
127
Fot. Chr. L. Jensen.
av støv, som blinder en som den hete ørkenvinden. - Mens jeg beveget
mig fremover Svartisbreen, kom regnet overraskende. Det holdt siden
på i over en uke, og det var i et avskyelig vær at jeg nådde Bjellånes,
derefter Soløy i Beiardalen. Om tåken næsten alltid skjulte fjellene for
mig, så opnådde jeg imidlertid på denne turen et meget viktig resultat:
jeg fant den uundværlige fører ved utforskningen av Svartisen i skikkelse aven lapp ved navn Jon, der satt som jordbruker i Tollådal. Den
samtale, som jeg fikk med ham, overbeviste mig om at han kjente fjellpartiet til bunns. Tidligere visste mesteparten av Helgelandsværingene
ingen ting om de fjell de hadde like inn på sine boliger. Da de kke
som de sveitsiske fjellbønder kunde slå sig på kvegavl i stor stil på
grunn av den lange vinter, og da de i nærheten av sine gårder fant nok
av beiter for de få dyr de eiet, vovet de sig ikke på det uvisse til fjells,
hvor der intet var å vinne. For dem stod fjellet som det onde land, trolllandet, likesom i det 17. og 18. århundre de snedekte tinder var de forbannede fjell for befolkningen i Alpenes og Pyreneernes høitliggende daler.
Under mine reiser var det bare lappene, der var jordbrukere omkring
Svartisens fjellstrøk, som kjente dem fordi de hadde gjennemstreifet
dem i en tidligere periode, da de var renlapper. Jeg har benyttet mig
av to av disse innfødte, J on fra Tollådal og Klemet Persa fra Leirskardal
i fjellet ved Okstindene, og det er takket være dem, at jeg har kunnet'
utforske Svartisen. Begge to var sjelden intelligente og hadde i høieste
grad både stedsans og iakttagelsesevne. Hvad angår intellektuelle evner
128
CHARLES
RABOl'
stod disse lapper merkbart over mange av bøndene i andre av Europas
land. Det var hjemmelsmenn man kunde ha tillit til og førsteklasses
førere undtagen naturligvis på hreene. Aldri så jeg dem nøle ved valg av
retning eller for å finne et vadested, de gikk bent frem over fjellet; som om
de fulgte en landevei. Hvis f. eks. karavanen førte med sig hest til transport av bagasjen (lastehest eller kløvhest), gjaldt det å ha øinene med sig;
hvis ikke drog lappen dyret med sig midt op i en ur hvor det lett risikerte
å brekke benene. «Rensdyrene kan godt gå over her,» pleiet han å svare, når
man gjorde bemerkninger i den anledning. Han gjorde ikke noen forskjell på disse to slags dyr.
I 1882 slo jeg mig ned i Soløy i Beiarn med Hans Monsen og lappen Jon
fra Tollådal som «faste folk». Beiardalens søndre del et overmåte vakker:
skog avbrutt av beiter og dyrket mark og i bakgrunnen Høgtinds mektige fjellmasser.
Den meget lette bestigning av Høgtind er særdeles interessant fordi
utsikten fra toppen omfatter et uhyre vidtstrakt område; ikke fra nogen
topp i Nordland har jeg sett så vidt utover. Klokken 5 om morgenen,
da jeg nådde høieste punkt, var luften helt klar og alle fjell var synlige
fra Lofotfjellene like til Sør-Rana.
Oppe fra dette fjell konstaterte jeg betydningsfulle ting. I stedenfor den sammenhengende isflate man forestiller sig mellem Dunderlandsdalen og havet, opdaget jeg tre tydelige fjellpartier adskilt ved en langstrakt senkning i nord-syd, som blev dannet av Arstaddal og aven annen
dal, som var synlig i dennes forlengelse.
Først er det i vest for Arstaddal ert bregruppe av liten utstrekning,
derpå mellem denne dal og Beiardalen platåer, dekket av snebreer, som i
syd går over til et stort og meget høitliggende islagt område; endelig i
vest for dette siste parti har man en veldig platåbre, en innlandsis! i
liten målestokk hvis nordre skråning går ned i en stor innsjø, som den
dekker med drivis (Stor-Glåmvatn).
For å undersøke terrenget nærmere drog jeg fra Hemningshytten
(Beiardal) til Glåmfjord. Jeg gikk opover de islagte platåer syd for Høgtind og nådde Arstaddal gjennem Nord-Habresdal.
Overgangen over
snebreene frembød ikke den ringeste vanskelighet, derimot var overgangen
over Arstadåga ikke lett. På denne tid hvor der ikke fantes noget nøiaktig
kart over distriktet, dannet fjellelvene den største hindring for ferdselen
i fjellet, ti man kunde hverken forutse deres retning eller vite hvor store
de var. Heldigvis var jeg dengang lett i vekt, 54 kilo, så det var som en
lek for mine kraftige norske ledsagere å ta mig på ryggen over . Vel over
på venstre side av Arstadåga vandret vi ved foten av glatte fjellsider hvis
topper var dekket av tette sneskavler . I det milde regnfulle vær var de
. som rene damoklessverd! Arstaddal fØl't~ oss op til et umåtelig stort
l Strengt
tatt er dette platå en «Hochlandeis» og ikke en innlandsis.
Når jeg bruker
denne siste benevnelse, er det fordi den bedre gir uttrykk for breens utseende.
<,
I
FJELLTURER
OG BREVANDRINGER
Røvassdalen.
I 8o-ARENE
129
Fot. Kr. Heloeeen.
platå aven gjennemsnittlig høide på 300 til 500 meter over havet og som
skråner ned mot Sundfjorddalen. Dekket av store snemasser i det østlige
parti, oversådd med store innsjøer, gjennemhullet av hundrevis av «tjønn»,
med hele strekninger av glatte tinder lysende som speil i solen, gir dette
fjell et inntrykk av betagende ensomhet. Med undtagelse av nogen
renlapper og nogen nordmenn, som var kommet for å fiske i vannene,
hadde ennu ingen vært i dette stykke nordisk ørken. At dyrene er
så tamme viser forresten at de neppe har sett mennesker i disse egner.
Mens jeg tegnet, nærmet det sig en rype; selv ikke da jeg reiste mig,
fløi den vekk.
Ved begynnelsen av tredje etappe skulde vi over en stor bielv til Felvatn, en rivende elv, som dannet en rekke strømhvirvler og larmende
fosser. Duren fra strykene spådde ikke godt. Hvordan skulde vi kunne
vade over? Lappen svarte ikke da han blev spurt om dette. Da vi bare
var nogen meter vekk fra denne hindring, stanste han og viste oss med et
lurt smil en ypperlig jordbro, som gikk tvers over den viltre elv. For å
vite om denne topografiske detalj må man kjenne hele distriktet til
bunns, og for å komme like på denne overgang, midt i det ensformige fjell,
må man være begavet med en sjelden stedsans. Nogen timer senere nådde
vi ved foten av Glåmbre et trangt skar, hvorfra meget bratte skråninger
førte oss nedover til gården Glåmen i den øverste ende av Glåmfjord.
Med sine høie fjellsider, omkranset av breer og topper i profiler, bør
denne fjord regnes blandt Nordlands mest storslagne.
130
CHARLES
RABOT
I 1882 blev Glåmfjordens øvre ende ikke anløpet av nogen fjordbåt
og var på en måte avstengt fra resten av verden. Derfor blev også bonden
på gården Glåmen meget forferdet da han ved midnattstid hørte oss
banke på døren. Folk som kommer på en slik tid, og tilmed kommer ned
fra fjellet, må øiensynlig være røvere eller troll. At det var en lapp i
flokken vår, og det Monsen forklarte, beroliget ham dog. «Vi traver i
fjellene for å måle dem op,» forklarte Monsen. «Så, for en slik arhe
docker vel tjene mycke peng,» sa bonden op igjen og op igjen. På de ensomt beliggende gårder vakte min ankomst alltid en viss frykt, men når
den første overraskelse var over, blev mottagelsen hjertelig og alle anstrengte sig for å være hyggelige mot mig.
Efter en utflukt til Holandsfjord, som blev mislykket på grunn av
regnvær", tok jeg igjen veien til Beiardal, og gikk nu sønnenfor den rute
jeg hadde fulgt på fremveien, om Fykanvatn, Vegdalen og Gråtådalen.
På denne tur fikk jeg se Stor-Glåmvatn,
Europas mest praktfulle
isbre-innsjø og kom over platået nord for dette vann hvor karstfenomenene har stor utbredelse. Kalkfjellet, som danner platået, er helt
gjennemhullet av grotter, hvor vannmassene forsvinner. Vegdalen, den
dype senkning tvers over platåene i syd for Høgtind, er som dens navn
antyder en gammel ferdselsvei for renlappene.
Efter disse to streiftog i vest gjenstod det å utforske Svartisens
østlige skråning. I den hensikt gikk jeg på ny op gjennem Beiardalen
en vakker måneskinnsnatt.
Denne lange dal er ensformig, men hvor grønn
den er! Skogene der gir inntrykk av å være fra et landskap i Vogeserne eller
Jura, mens Høgtindens breer øverst der de lyser i det bleke, krystallklare
nattlige skinn, virker som et syn fra den annen verden.
Denne gang hadde jeg med mig foruten Monsen to lapper, Jon fra Tollådal og hans sønn. En slik sammensetning aven karavane kan ikke anbefales. N år lappene ser at de er i flertall eller bare like så tallrike, gj ør de
hvad de selv har lyst til. Så lenge man ikke har passert det siste kratt
skal de hvert øieblikk stanse for å «Kåka Kaffe». Først når man er over
tregrensen kan man komme fort frem.
Den 7. august efter å ha forlatt vår leir i øverste ende av Beiardalen, gikk
vi op gjennem et skar, 300 meter høiere op, og opdaget straks en ny horisont helt dekket med sne og is. Til høire strakte der sig en praktfull
bre i en vid cirkei, som var åpen mot en 'liten helt tilsnedd dal i retning
nord-syd, og som munnet ut i en tilfrossen sjø, Tjåmotis J auri. Ved
første øiekast skulde man tro at det smeltede vann fra breen burde ha
avløp til denne innsjø. Slett ikke. Fra dens nord-østlige ende kastet en
rivende bekk sig ned i Beiardalen gjennem det skar vi nettop hadde
passert. Man har der et ypperlig eksempel ,på hvad geografene kaller et
byttefenomen.
'
Fra breen besteg jeg en hrekule, punkt"'--':tS70meter på gradavdelingsl Somrene 1881 og 1882var meget fuktige. I 1882 noterte jeg fra 13. juli til 20. august
ikke mer enn 4-9 pene dager.
FJELLTURER
OG BREVANDRINGER
Parti fra Svartisen.
I 8o-ARENE
131
Fot. Kr. He/(Jesen.
kartet. Der må være enestående utsikt fra toppen, men uheldigvis stengte
tåken for utsikten den dag, som vanlig i 1882; jeg kunde imidlertid fotografere østre Glåmdal, som skiller Svartisens to store brepartier.
Næste morgen kom jeg frem til Tjåmotis J auri, som er et fullstendig
polarlandskap med sin isdekkede overflate og breene omkring. Det er et
utmerket centrum for bestigninger i Svartisens centrale del. Derefter kom
jeg til den berømte Blakkådal, som jeg hadde hørt omtale et års tid. Det
var en stor ensformig dal uten interesse. I 1882 nådde den første isbre,
som munner ut på den venstre side, nesten like til Blakkåga. Da Blakkådal
er stengt i sin nedre del av utilgjengelige kløfter, forsikret lappene at for å
komme ut derfra måtte vi bestige fjellene til høire, for gjennem Brundalen
å nå Tveråmo i Svartisdalen. Underveis traff vi på en lappekåte. Naturligvis gjorde vi en lengere stans der. Kåtene er «salonger» hvor man får
sig en prat, de er fjellets kafeer. Der passiarer man lenge om slekt og venner og får høre nyheter mens man drikker kaffe. Festen er med andre ord
fullkommen.
Fra Tveråmo begav jeg mig til Melfjord og besteg underveis Burfjell, et
prektig utsiktspunkt med meget lett adkomst, rett overfor de sydlige
breer i Svartisens vestlige og centrale parti.
Melfjorden er overordentlig vill. I dens øvre del hever fjellsidene sig
i etasjer opover lik kyklopiske byggverk, som undertiden luter utover
vannflaten, mens de andre steder er stripet og furet og utskåret lik plumpe
kapiteler. Ennu mer imponerende er dens nabo Nordfjorden, en bred
132
CHARLES
RABOT
sprekk på 800 til 1000 meter mellem fjellvegger på 900 til 1200 meter
og med en svær bre innerst i bunnen. J eg avsluttet mine undersøkelser
sommeren 1882 ved å foreta en rask bestigning av fjellet mellem Nordfjorden og Værang sfjord, som synes å gi en lett adkomstvei til Svartisens
innlandsis.
Min reise i 1883 omfattet bestigning av utsiktspunkter i Svartisens
periferi: Strandtinden, Ørtfjell og Helgelandsbukken. Den første av disse,
som jeg besteg sammen med kaptein Grimsgaard fra Norges geografiske Opmåling, utsendt for å triangulere omegnen, byr intet av interesse
m. h. t. utsikt undtagen over skjærgården.
Fjellpartiet ved 0rtfjell
er derimot meget malerisk. For å komme dit gikk jeg atter opigjennem
Dunderlandsdalen, denne gang i meget behagelig selskap, sammen med
nu avdøde professor Sophus Lie. Denne store videnskapsmann var ualminde
lig elskverdig og hans likefremhet og forekommenhet stod i skarp kontrast
til det bulldoggvesen enkelte samtidige lærde i andre land yndet å påta sig.
Ved sydsiden av Ørtfjell legger man merke til mektige kalkstensleier
i hvilke tallrike vannløp forsvinner. Således hadde Ørtvatn da jeg passerte forbi der, intet avløp. Ved dets østlige ende fantes en dyp kløft,
som dengang var uttørret og som antagelig kan opsluke sjøens vannmasser,
når disse går op i større høide. På den annen side av denne kløft strekker
sig et forlatt elveleie, uthulet i skiferen.
Den 17. juli slo jeg leir i Eiterådalen hvor det ellers meget nøiaktige
gradavdelingskart ikke har med en innsjø, og næste dag besteg jeg 0rtfjell
(1442 m), hvorfra jeg opdaget Stormdalen og dens sidedaler, et helt nett
av øde hittil ukjente dalstrøk. Da utsikten mot nordøst var delvis skjult,
foretok jeg næste morgen bestigningen aven topp til, beliggende 2500 m
i nordvest for den første, sannsynligvis Tveråfjellet på gradavdelingskartet.
Derfra er utsikten glimrende over fjellkjeden mellem Blakkådalen og 0stre
Glåmdalen og over det lille fjellparti kalt Svartisfjellet på gradavdelingskartet. Denne siste brekule avbrytes i senkningen KvannevasdalenBergslåtdalen aven loddrett fjellside hvorover et bredt vannfall går i
viltre sprang.
Under undersøkelsen av 0rtfjell slo jeg leir 18. juli i en høide av 1250 m
over havet. Den dag kl. 11 om aftenen og i denne høide viste termometret
9°. På breene i Nordland har jeg om natten aldri observert nogen temperatur under 0°; tvertimot har jeg flere ganger notert relativt høi temperatur. På Enganbre har jeg 29. juli kl. 12 natt notert
16°, mens fønvinden blåste og
13° da det igjen blev stille. Til fjells i det nordlige
Norge vil der om sommeren ikke være så stor temperaturforandring
om
dagen som på 3000 meters høide eller mer i Alpene.
Bestigningen av Helgelandsbukken er, ved siden av Høgtindbestigningen den mest interessante jeg har utført i Nordland.
Det var den
28. juli jeg besteg toppen; solen strålte ""'Ognår det blendende lys falt
på tindene, tegnedes de mot den blå himmel med en skarphet som fullt
ut kan måle sig med det som gjør landskapene ved Middelhavet så berømt.
+
+
+
FJELLTURER
OG BREVANDRINGER
I 8o-ARENE
133
Man berømmer alltid farveprakten i sydens land. Også i Norge er solen
den store tryllekunstner .
Det rundskue man hin fra Helgelandsbukken, er betagende for den
reisende som er vant til den opstykkede horisont i Alpene. Man ser
foran sig en umåtelig stor-Breslet.te høit oppe på et platå, som strekker
sig fra østre Glån:i'dal til havet og fra Store-Glåmvatn til Melfjord, en
innlandsis på 25 km's lengde og 20 km's bredde. Jeg vilde svært gjerne
ha gått over denne praktfulle brestrekning, som var ubetrådt av menneskefot, men det vilde vært uforsiktig av mig å ta fatt på dens revner,
ledsaget av menn som ikke hadde nogen som helst øvelse i å gå
på breer.
Året efter, i 1884, besteg jeg Høgtuva (1273 m), likeledes en meget
lett bestigning, som gir et meget malerisk rundskue over Langvatn og
Svartisens to store brepartier. Denne topp består aven lang, helt horisontal flate, et bruddstykke av peneplanet, som i fjerne geologiske
tidsaldre dannet Norges overflate og i hvis tykke lag fjordene og dalene
er hulet ut. Andre bruddstykker og den gamle jordbunn sees særlig
på fjellkjeden mellem Glåmfjord-Bjærangsfjord
og på Helgelandsbukkens
sydvestlige skråning. Endelig er det ualmindelig flate platå, som bærer
Svartisens innlandsis, likeledes endel av landets gamle overflate; fjellknausene, som stikker op i Enganbreens øvre del, har i denne henseende
et meget karakteristisk utseende. Efter Høgtuva besteg jeg en av de
sydlige topper i Svartisens vestlige del mellem Melfjord og Sør-Glåmdalen.
Jeg drog ut fra Fisktjønnmo, gikk rundt om toppen av Storvasstind og
slo leir i Evendal. Et ytterst kupert terreng; fjellet er istykkerskåret av
trange kløfter i retningen øst-vest.
Uhyggelig var synet av Storvatn i
Melfjord. Klokken var elleve om aftenen. Så sent på dagen da den
dype sprekk det fyller, ikke lenger var belyst, så det ut som om en
avgrunn hadde åpnet sig midt inne blandt fjellene.
Den 9. juli klatret jeg op på en topp, notert som 1435, i Skaviktindene.
Mannen fra Fisktjønnmo, som fulgte mig, gav alle topper syd for Melfjord
dette navn. Fra denne topp ser 'man det mest storslagne iskaos man kan
tenke sig; en bred senkning opfylt aven mektig forvridd isbre, som
på en side flyter ut mot Melfjorden, på den annen mot Sør-Glåmdal og
rett overfor oss henger frynser av is fra innlandsisen svevende over den
hvite avgrunn.
Efter dette streiftog var jeg innom Sør-Glåmvatn i Østerdalen. Denne
sjø, som ligger i et leie av kalkfjell, flyter underjordisk ut gjennem en dyp
kløft, som er åpen i den nedre ende og danner en «malstrøm», Til slutt.
nevner jeg Langvatns opfylling av Sør-Glåmåga, som samler op de vannmasser, der renner ned fra de sydlige breer i Svartisens to store brepartier.
Man har der et meget godt eksempel på breavlagring. Efter lokalkjendtes uttalelser skulde dens fremadskriden foregå meget hurtig; for 150,
år siden, sier de, strakte Langvatn sig like til i nærheten av Ravnåen,.
mens det idag ligger i en avstand på mer enn 2 kilometer.
134
CHARLES
RABOT
Bestigningen aven av Skaviktindenes topper var slutten på min utforskning av Svartisens brepartier. Ved hjelp av de observasjoner, som
jeg hadde samlet, kunde jeg tegne et topografisk kroki, som for første
gang gjengav de mest generelle trekk i dette interessante bredistrikt.
Skissen er offentliggjort i Vivien Saint Martin's og Schrøder's store atlas
såvel som i min bok «Til Nordkapp».
Et halvt århundre er hengått siden dengang jeg besteg tindene i Helgeland, men min erindring derom er like tydelig som på hin første dag.
Mine øine er ennu blendet av de vidunderlige farveeffekter, som gir Nordland dets skjønnhet og poesi; dessuten har jeg for dets befolkning bevart
en dyp beundring og en uforanderlig sympati. Dengang jeg reiste der
hadde landet bare sjelden og sen forbindelse med utenverdenen og
var uberørt av all industri. Derfor levet folket der det samme liv som
deres forfedre gjorde før dem i århundrer tilbake; de gaven derfor følelsen
aven annen tidsalder i menneskeheten, på samme tid som de forbløffet
den fremmede ved sin høie kultur. Disse mennesker, som hadde forvillet sig inn mellem de barske fjell, hadde en dannelse og en lærelyst
som dengang var ukjent hos folk på samme sociale nivå ellers i Europa.
Dessuten utmerket de sig ved en rekke sjeldne egenskaper: førsterangs
ærlighet, stor sund sans, en uavhengighetstrang som gjorde dem beslektet
med de sveitsiske fjellfolk, en sannhetskjærlighet som gjorde dem fortjente til den største tillit og endelig evnen til å studere naturfenomenene.
Helgeland har en natur uten like; dens befolkning bør regnes blandt
dem som gjør mennesket ære.
I,
,
,
;
"