Walberg, Ragnhild: Joh. Sekkelsten
Foto: Uk jent/Historielage t KJØTT - FLESK - FISK - JOH. SEKKELSTEN - KOLONIAL - FRUKT - TOBAKK - MELK BRØD sto det en gang med store bokstaver på fasaden til det røde huset som ligger på hjørnet av Kjelsåsveien og Kolderups vei (Kolderups vei 1). Det var en av de mange nærbutikkene som ble etablert i området vårt i første halvdel av 1900-tallet, som en følge av at det tidligere jordbrukslandskapet ble utlagt til villaområder. Johan Sekkelstens forretning ble den største og muligens også den beste, et slags Disens svar på Jacobs på Holtet, med kjøtt- og fiskeavdeling og med eget pølsemakeri. Vi har bedt Ragnhild Walberg, som er barnebarn til Johan Sekkelsten om, sammen med sin mor Berit (Sekkelsten) og far Reidar Walberg, å fortelle litt om forretningen og livet rundt den. Joh. Sekkelsten Min morfar Johan Sekkelsten (1883–1960) vokste opp på Sandermosen stasjon, der min oldefar var baneformann på Gjøvikbanen fra den ble anlagt ved forrige århundreskifte. Da han giftet seg med min mormor Hildur (1893–1970) i 1918, bosatte de seg først i Engveien, så i Fagerliveien 35 og senere i Kolderups vei 1 på Disen. Der drev de sammen matvareforretning, først som «mann og kone forretning», men senere med en langt mer omfattende virksomhet. Foto: Uk jent/Historielage t Av Ragnhild Walberg Hildur og Johan Sekkelsten Vill a Lundegård Huset i Kolderups vei var bygget i 1913 og het Villa Lundegård etter eieren. Som flere andre nybakte villaeiere gjorde, ble det innredet en liten forretning i underetasjen for å hjelpe på økonomien de første årene. Johan arbeidet hos en matvaregrossist og fikk på den måten kontakt med eieren av forretningen. Mine 4 PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . besteforeldre fikk leie forretningslokalene fra 1918 og kjøpte huset i 1926. Det ble utvidet flere ganger, og riktig sving på sakene ble det da det ble plass til både fiske- og kjøttavdeling med eget pølsemakeri i 1930-årene. Kjøttet ble delt opp i forretningen, fisken ble hentet hver morgen fra fiskehallen og silden oppbevart i tønner. På den tiden ble melk og fløte fremdeles solgt i spann som kundene hadde med seg, og smør veid opp fra en smørbutt og pakket i papir. Kolderups vei 1 med fullt utbygd forretning mot Kjelsåsveien. «Blåmann» Min mor, som er født i 1923, arbeidet alt før krigen i forretningen og husker godt at hennes far gjorde det «sjakktrekket» å sette ut «postkasser» i et stort område der kunder kunne legge inn bestillingssedler. De ble hentet før kl. 11 om formiddagen og varer levert om ettermiddagen. Det var en av viserguttene som hentet bestillingssedlene, og det var en egen avdeling som gjorde klar vareleveransene. Ut på ettermiddagen ble de så kjørt ut, enten av visergutter på sykkel, eller med lastebilen «Blåmann», som PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . 5 Sekkelstens betjening ca. 1930. Fra venstre: Gunnar Kristiansen, Thorleif Sandberg, Margrethe (Sekkelsten) Meiner, Johan Sekkelsten, Borghild Andersen, Hildur Sekkelsten, fru Nilsen, Margit Sandbek. Foto: Uk jent/Historielage t sikkert mange eldre mennesker i området fremdeles husker. Den var nemlig i bruk i noen år etter krigen, i en tid da det ikke fantes flere biler enn at folk kjente de fleste. Denne ordningen, datidens «netthandel», utkonkurrerte nok mange av de andre forretningene i området, og Joh. Sekkelsten kolonial vokste slik at forretningen i en periode hadde 15 ansatte. « Kon t e n » For å forhindre konkurranse fra en eventuell kolonialforretning i et nærliggende lokale, gikk min morfar, sammen med tre andre, inn i et selskap som etablerte bakeri- og konditorivirksomhet, AS Fellesbakeriet, i den store gule bygningen tvers over gaten (Kjelsåsveien 32). Selve bakeriet ble etablert i bakbygningen. Det ble drevet av baker Berg, og i lokalene mot gaten ble konditoriet, «Konten», snart et samlingspunkt i området. Ungdommen samlet seg der fordi et grammofonanlegg spilte tidens slagere som runget ut over området om ettermiddagene. I tillegg var det en manufakturhandel i bygningen, og doktor Friis og tannlege Løvdal hadde lokaler i 2. etasje. Det ble derfor etter datidens forhold et lite forretningssenter i krysset Kolderups vei og Kjelsåsveien. fa m i l i e b å n d o g g u t t e k l u bb e r Foto: Uk jent/Historielage t Sekkelstens kolonial. Fra venstre: Johan og Arnt Sekkelsten, Borghild Andersen og frk. Wagle foran velfylte hyller. 6 PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . Mine besteforeldre bodde i første etasje over forretningen, og min far Reidar, som opprinnelig bodde i Damveien, flyttet sammen med sine foreldre og to brødre, Trond og Ole Herman, inn i annen etasje. På et eller annet tidspunkt må søt musikk ha oppstått mellom de som senere ble mine foreldre. De giftet seg i 1950 og flyttet til Fagerliveien og senere til Ullevålsveien, der jeg vokste opp. Jeg var imidlertid stadig på besøk i huset der mine besteforeldre bodde, og kunne derfor følge virksomheten i forretningen på nært hold. Min far har fortalt at å komme til Kolderups vei 1 var som å komme til et levende ungdomsmiljø. Mine besteforeldre på farssiden holdt åpent hus for sønnenes venner, og det utviklet seg vennskap i denne gjengen som fremdeles holder. Det var foruten min far og hans to brødre Sverre Hannevig, Per Eek Johansen, Erik Lund, Kåre Hvam, Per Dokka og ikke minst Reidar Walentin Eriksen som var den drivende intellektuelle kraften i alle diskusjoner. De spilte løkkefotball i gutteklubbene Teddy eller Kvikk, avhengig av hvor de bodde i forhold til de lokale banene. Det fantes fremdeles ubebygde tomter som kunne benyttes til lek og moro. Per Dokka utviklet seg til en meget god mellomdistanseløper med flere norgesmesterskap (riktignok for Tjalve), og flere landskamper. Flere av dem gikk inn i det PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . 7 brannkorpset som ble etablert av brannsjef Clausen på Grefsen brannstasjon under krigen. Årsaken til at man måtte rekruttere så unge gutter, var at det opprinnelige brannkorpset ble utkommandert til andre oppgaver. i hyllene bak disken, og at personalet veide opp mel og kaffe i poser etter ønske fra kundene. Slik fortsatte det til langt inn i 1950-årene. Krigstiden Forretningen Men tilbake til forretningen. Min mor har fortalt at det var svært kaldt i lokalene. Det måtte det være for at ferskvarene Krigstiden var en vanskelig og vond tid fordi det var vareknapphet og til dels nød, sier min mor. En ting var at alt var rasjonert. Det var frøken Eikrem som holdt orden på regnskapet med Foto: Uk jent/Historielage t Foto: Uk jent/Historielage t Kjøttavdelingen, hvor det også ble solgt fisk. 8 skulle holde seg. Spesielt i fiske- og kjøttavdelingen var det alltid kjølig. Det hendte derfor ofte at ekspeditørene benyttet pulsvanter. Slakteskrottene, som hang i kroker fra taket, tålte ikke mye varme. Mange av varene ble lagt i is, og spesielt husker hun når hun skulle hente opp lutefisk gjennom islaget som lå over kassen. Egg lå i en åpen kasse på disken i mange år etter krigen, og et av mine første barndomsminner fra besøk hos mine besteforeldre, var at jeg ble nektet å leke med dem. Til stor, tårevåt protest fra meg, har mine foreldre fortalt. Ellers husker jeg godt de sirlige stablene med hermetikk og sjokolade PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . klippene fra rasjoneringskortene. Det var en stor og ansvarsfull jobb. Men verre var det at det var så knapt med varer at det ofte ikke hjalp å ha rasjoneringskort. Det å fordele varer mellom gode kunder slik at alle fikk litt, var en stor utfordring, har min mor fortalt. Det var ofte køer av kunder når det gikk rykter om at varer var ankommet. Mine besteforeldre var meget påpasse lige med å fordele varene rettferdig, men ofte måtte man erkjenne at varer ikke fantes, til kundenes store fortvilelse. PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . Kolonialavdelingen. Omtrent der hvor fotografen står, sto kassa, en liten innelukket boks som vanligvis ble betjent av Hildur Sekkelsten. 9 som arbeidet som visergutt etter skoletid, hadde viserguttene mye av æren for Sekkelstens suksess! Jeg ser ikke bort fra at han kan være litt subjektiv i det spørsmålet. Fruktkurven fra Joh. Sekkelsten kolonial var, med unntak for krigsårene, hovedgevinsten på Sanitetsforeningens basar. Den foregikk på Velhuset hver vinter, og var en stor begivenhet i området i mange år. En gang vant min mor fruktkurven. Den ble resolutt loddet ut en gang til, etter hennes ordre. M a n g e dy k t i g e m e da r b e i d e r e Det var gjennom årene mange dyktige medarbeidere i forretningen. Alle hadde hver sin oppgave og hvert sitt ansvar. I en periode var både mine grandtanter Margrethe og Ingrid og min grandonkel Arnt Sekkelsten med i driften. Frøken Eikrem er allerede nevnt. Hun satt ofte i kassen ved døren dersom ikke min bestemor gjorde det. Den blide fru Jensen var en viktig støtte spiller. Det samme var Gunnar Christiansen i kjøttdisken og senere Thorleif Sandberg, som startet som visergutt. En viktig hjelper var også den pensjonerte brannmann Eriksen i nabohuset, som hjalp de fleste i nabolaget med vedhugst og annet forefallende arbeid. Det var mange unge gutter som tjente sine første kroner som visergutter i forretningen. Selv om «Blåmann» tok de lengste turene, var det mange tunge turer med varesykkel oppover bakkene i Kjelsåsveien, for eksempel til Grefsenseteren. En av disse var Erling Flyen. Han var en nær nabo og den som nok hadde lengst fartstid. Om vinteren ble det benyttet sparkstøtting med varekasse foran. Da min mor fikk sertifikat, hjalp hun til med å kjøre ut varer med privatbilen til min bestefar. I følge min far, 10 Foto: Tor Langse t/Historielage t Samlet rundt gamle minner. Fra venstre: Berit Walberg (født Sekkelsten), Reidar Walberg og Ragnhild Walberg. Virksomheten trappes ned PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . Etter krigen ble konkurransen hardere, spesielt da selvbetjeningsforretningene kom i slutten av 1950-årene. Mange fikk etter hvert egen bil, og frakttjenesten ble ikke lenger like nødvendig. Min morfar holdt på nesten helt til han døde i 1960, og min mormor fortsatte enda noen få år, med hjelp fra flere av de dyktige medarbeiderne som nå var begynt å trekke på årene. Forretningen ble overtatt av kjøpmann Pihl på midten av 1960tallet. Han drev den i noen år inntil konkurransen fra de større og mer moderne selvbetjeningsforretningene ble for hard. Men jeg tror nok det var mange av kundene som savnet forretningen og den personlige kontakten man fikk ved å handle over disk. Huset ble solgt ut av familien i 1971, året etter at min mormor døde, men i 1985 kjøpte jeg, som i mellomtiden hadde giftet meg med Trond Bakke fra Grefsen, leiligheten i annen etasje tilbake. Der har våre to sønner og en datter vokst opp. De er nå alle ute av sine oldeforeldres opprinnelige rede, men her i min fars gamle leilighet bor Trond og jeg fremdeles. PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g . 11
© Copyright 2024