Foto: Uk jent/Historielage t
KJØTT - FLESK - FISK - JOH. SEKKELSTEN - KOLONIAL - FRUKT - TOBAKK - MELK BRØD sto det en gang med store bokstaver på fasaden til det røde huset som
ligger på hjørnet av Kjelsåsveien og Kolderups vei (Kolderups vei 1). Det var en
av de mange nærbutikkene som ble etablert i området vårt i første halvdel av
1900-tallet, som en følge av at det tidligere jordbrukslandskapet ble utlagt til
villaområder. Johan Sekkelstens forretning ble den største og muligens også
den beste, et slags Disens svar på Jacobs på Holtet, med kjøtt- og fiskeavdeling
og med eget pølsemakeri. Vi har bedt Ragnhild Walberg, som er barnebarn til
Johan Sekkelsten om, sammen med sin mor Berit (Sekkelsten) og far Reidar
Walberg, å fortelle litt om forretningen og livet rundt den.
Joh. Sekkelsten
Min morfar Johan Sekkelsten
(1883–1960) vokste opp på
Sandermosen stasjon, der min
oldefar var baneformann på
Gjøvikbanen fra den ble anlagt
ved forrige århundreskifte. Da
han giftet seg med min mormor Hildur (1893–1970) i 1918,
bosatte de seg først i Engveien,
så i Fagerliveien 35 og senere i
Kolderups vei 1 på Disen. Der
drev de sammen matvareforretning, først som «mann og
kone forretning», men senere
med en langt mer omfattende
virksomhet.
Foto: Uk jent/Historielage t
Av Ragnhild Walberg
Hildur og Johan Sekkelsten
Vill a Lundegård
Huset i Kolderups vei var bygget i 1913 og het Villa Lundegård
etter eieren. Som flere andre nybakte villaeiere gjorde, ble det
innredet en liten forretning i underetasjen for å hjelpe på økonomien de første årene. Johan arbeidet hos en matvaregrossist
og fikk på den måten kontakt med eieren av forretningen. Mine
4
PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
besteforeldre fikk leie forretningslokalene fra 1918 og kjøpte huset i 1926. Det ble utvidet flere ganger, og riktig sving på sakene
ble det da det ble plass til både fiske- og kjøttavdeling med eget
pølsemakeri i 1930-årene. Kjøttet ble delt opp i forretningen, fisken ble hentet hver morgen fra fiskehallen og silden oppbevart
i tønner. På den tiden ble melk og fløte fremdeles solgt i spann
som kundene hadde med seg, og smør veid opp fra en smørbutt
og pakket i papir.
Kolderups vei 1
med fullt utbygd
forretning mot
Kjelsåsveien.
«Blåmann»
Min mor, som er født i 1923, arbeidet alt før krigen i forretningen
og husker godt at hennes far gjorde det «sjakktrekket» å sette ut
«postkasser» i et stort område der kunder kunne legge inn bestillingssedler. De ble hentet før kl. 11 om formiddagen og varer
levert om ettermiddagen. Det var en av viserguttene som hentet
bestillingssedlene, og det var en egen avdeling som gjorde klar
vareleveransene. Ut på ettermiddagen ble de så kjørt ut, enten
av visergutter på sykkel, eller med lastebilen «Blåmann», som
PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
5
Sekkelstens betjening ca. 1930. Fra
venstre: Gunnar
Kristiansen,
Thorleif Sandberg,
Margrethe (Sekkelsten) Meiner,
Johan Sekkelsten,
Borghild Andersen, Hildur Sekkelsten, fru Nilsen,
Margit Sandbek.
Foto: Uk jent/Historielage t
sikkert mange eldre mennesker i området fremdeles husker.
Den var nemlig i bruk i noen år etter krigen, i en tid da det ikke
fantes flere biler enn at folk kjente de fleste. Denne ordningen,
datidens «netthandel», utkonkurrerte nok mange av de andre
forretningene i området, og Joh. Sekkelsten kolonial vokste slik
at forretningen i en periode hadde 15 ansatte.
« Kon t e n »
For å forhindre konkurranse fra en eventuell kolonialforretning i et nærliggende lokale, gikk min morfar, sammen med tre
andre, inn i et selskap som etablerte bakeri- og konditorivirksomhet, AS Fellesbakeriet, i den store gule bygningen tvers over
gaten (Kjelsåsveien 32). Selve bakeriet ble etablert i bakbygningen. Det ble drevet av baker Berg, og i lokalene mot gaten ble
konditoriet, «Konten», snart et samlingspunkt i området. Ungdommen samlet seg der fordi et grammofonanlegg spilte tidens
slagere som runget ut over området om ettermiddagene.
I tillegg var det en manufakturhandel i bygningen, og doktor
Friis og tannlege Løvdal hadde lokaler i 2. etasje. Det ble derfor
etter datidens forhold et lite forretningssenter i krysset Kolderups vei og Kjelsåsveien.
fa m i l i e b å n d o g g u t t e k l u bb e r
Foto: Uk jent/Historielage t
Sekkelstens kolonial. Fra venstre:
Johan og Arnt
Sekkelsten, Borghild Andersen og
frk. Wagle foran
velfylte hyller.
6
PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Mine besteforeldre bodde i første etasje over forretningen, og
min far Reidar, som opprinnelig bodde i Damveien, flyttet
sammen med sine foreldre og to brødre, Trond og Ole Herman,
inn i annen etasje. På et eller annet tidspunkt må søt musikk ha
oppstått mellom de som senere ble mine foreldre. De giftet seg i
1950 og flyttet til Fagerliveien og senere til Ullevålsveien, der jeg
vokste opp. Jeg var imidlertid stadig på besøk i huset der mine
besteforeldre bodde, og kunne derfor følge virksomheten i forretningen på nært hold.
Min far har fortalt at å komme til Kolderups vei 1 var som
å komme til et levende ungdomsmiljø. Mine besteforeldre på
farssiden holdt åpent hus for sønnenes venner, og det utviklet
seg vennskap i denne gjengen som fremdeles holder. Det var
foruten min far og hans to brødre Sverre Hannevig, Per Eek Johansen, Erik Lund, Kåre Hvam, Per Dokka og ikke minst Reidar
Walentin Eriksen som var den drivende intellektuelle kraften i
alle diskusjoner. De spilte løkkefotball i gutteklubbene Teddy
eller Kvikk, avhengig av hvor de bodde i forhold til de lokale
banene. Det fantes fremdeles ubebygde tomter som kunne benyttes til lek og moro. Per Dokka utviklet seg til en meget god
mellomdistanseløper med flere norgesmesterskap (riktignok
for Tjalve), og flere landskamper. Flere av dem gikk inn i det
PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
7
brannkorpset som ble etablert av brannsjef Clausen på Grefsen
brannstasjon under krigen. Årsaken til at man måtte rekruttere
så unge gutter, var at det opprinnelige brannkorpset ble utkommandert til andre oppgaver.
i hyllene bak disken, og at personalet veide opp mel og kaffe i
poser etter ønske fra kundene. Slik fortsatte det til langt inn i
1950-årene.
Krigstiden
Forretningen
Men tilbake til forretningen. Min mor har fortalt at det var
svært kaldt i lokalene. Det måtte det være for at ferskvarene
Krigstiden var en vanskelig og vond tid fordi det var vareknapphet og til dels nød, sier min mor. En ting var at alt var rasjonert.
Det var frøken Eikrem som holdt orden på regnskapet med
Foto: Uk jent/Historielage t
Foto: Uk jent/Historielage t
Kjøttavdelingen,
hvor det også ble
solgt fisk.
8
skulle holde seg. Spesielt i fiske- og kjøttavdelingen var det
alltid kjølig. Det hendte derfor ofte at ekspeditørene benyttet
pulsvanter. Slakteskrottene, som hang i kroker fra taket, tålte
ikke mye varme. Mange av varene ble lagt i is, og spesielt husker hun når hun skulle hente opp lutefisk gjennom islaget som
lå over kassen. Egg lå i en åpen kasse på disken i mange år etter
krigen, og et av mine første barndomsminner fra besøk hos
mine besteforeldre, var at jeg ble nektet å leke med dem. Til
stor, tårevåt protest fra meg, har mine foreldre fortalt. Ellers
husker jeg godt de sirlige stablene med hermetikk og sjokolade
PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
klippene fra rasjoneringskortene. Det var en stor og ansvarsfull
jobb. Men verre var det at det var så knapt med varer at det
ofte ikke hjalp å ha rasjoneringskort. Det å fordele varer mellom
gode kunder slik at alle fikk litt, var en stor utfordring, har min
mor fortalt. Det var ofte køer av kunder når det gikk rykter om
at varer var ankommet. Mine besteforeldre var meget påpasse
lige med å fordele varene rettferdig, men ofte måtte man erkjenne at varer ikke fantes, til kundenes store fortvilelse.
PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Kolonialavdelingen. Omtrent der
hvor fotografen
står, sto kassa, en
liten innelukket
boks som vanligvis
ble betjent av Hildur Sekkelsten.
9
som arbeidet som visergutt etter skoletid, hadde viserguttene
mye av æren for Sekkelstens suksess! Jeg ser ikke bort fra at han
kan være litt subjektiv i det spørsmålet.
Fruktkurven fra Joh. Sekkelsten kolonial var, med unntak for
krigsårene, hovedgevinsten på Sanitetsforeningens basar. Den
foregikk på Velhuset hver vinter, og var en stor begivenhet i området i mange år. En gang vant min mor fruktkurven. Den ble
resolutt loddet ut en gang til, etter hennes ordre.
M a n g e dy k t i g e m e da r b e i d e r e
Det var gjennom årene mange dyktige medarbeidere i forretningen. Alle hadde hver sin oppgave og hvert sitt ansvar. I en
periode var både mine grandtanter Margrethe og Ingrid og min
grandonkel Arnt Sekkelsten med i driften. Frøken Eikrem er allerede nevnt. Hun satt ofte i kassen ved døren dersom ikke min
bestemor gjorde det. Den blide fru Jensen var en viktig støtte
spiller. Det samme var Gunnar Christiansen i kjøttdisken og
senere Thorleif Sandberg, som startet som visergutt. En viktig
hjelper var også den pensjonerte brannmann Eriksen i nabohuset, som hjalp de fleste i nabolaget med vedhugst og annet
forefallende arbeid.
Det var mange unge gutter som tjente sine første kroner som
visergutter i forretningen. Selv om «Blåmann» tok de lengste
turene, var det mange tunge turer med varesykkel oppover bakkene i Kjelsåsveien, for eksempel til Grefsenseteren. En av disse
var Erling Flyen. Han var en nær nabo og den som nok hadde
lengst fartstid. Om vinteren ble det benyttet sparkstøtting med
varekasse foran. Da min mor fikk sertifikat, hjalp hun til med å
kjøre ut varer med privatbilen til min bestefar. I følge min far,
10
Foto: Tor Langse t/Historielage t
Samlet rundt
gamle minner.
Fra venstre: Berit
Walberg (født Sekkelsten), Reidar
Walberg og Ragnhild Walberg.
Virksomheten trappes ned
PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Etter krigen ble konkurransen hardere, spesielt da selvbetjeningsforretningene kom i slutten av 1950-årene. Mange fikk
etter hvert egen bil, og frakttjenesten ble ikke lenger like nødvendig. Min morfar holdt på nesten helt til han døde i 1960, og
min mormor fortsatte enda noen få år, med hjelp fra flere av de
dyktige medarbeiderne som nå var begynt å trekke på årene.
Forretningen ble overtatt av kjøpmann Pihl på midten av 1960tallet. Han drev den i noen år inntil konkurransen fra de større
og mer moderne selvbetjeningsforretningene ble for hard. Men
jeg tror nok det var mange av kundene som savnet forretningen
og den personlige kontakten man fikk ved å handle over disk.
Huset ble solgt ut av familien i 1971, året etter at min mormor døde, men i 1985 kjøpte jeg, som i mellomtiden hadde giftet
meg med Trond Bakke fra Grefsen, leiligheten i annen etasje
tilbake. Der har våre to sønner og en datter vokst opp. De er nå
alle ute av sine oldeforeldres opprinnelige rede, men her i min
fars gamle leilighet bor Trond og jeg fremdeles.
PÅ J A K T O G VA K T 2 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
11