F oto
Den årvisse revyen på Grefsen videregående skole har lange tradisjoner.
Den første spiren, den såkalte Borgballrevyen, så dagens lys for ca 60 år
siden. Vi har bedt en som var med nesten fra starten om å fortelle historien.
Eva (Iversen) Nærby begynte på Grefsen i 1951 og var med som skuespiller
på revyene i 1953, 1954 og 1956. Fra 1957 til 1961 var hun instruktør. Hun har
senere også undervist ved skolen.
Lang
: To r
se t/H
is t o r
ie l a g
et
Grefsenrevyen – minner
fra 50- og 60-tallet
Skolen i Morells vei 20 har hatt mange navn opp gjennom tidene. På murveggen står bokstavene A K M – Aker Kommunale
Middelskole. Senere var det Grefsen realskole og gymnas, Grefsen høiere, høyere og høgre skole, Grefsen Gymnas og Grefsen
videregående skole. Kjært barn har mange navn.
Av Eva (Iversen) Nærby
A k r o p o l i s o g B o r g ba l l e t
Fra Borgballrevyen 1953 «Dårekisten». Sigrid Anita Rummelhof står på scenen. Hun ble
senere profesjonell skuespiller, ansatt på Det Norske Teater og Riksteateret.
4
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Skolen har hatt sitt gymnassamfunn siden 1932, en forening for
skolens gymnasiaster som de selv styrte og stelte med. På Grefsen fikk gymnassamfunnet det ærverdige navnet Akropolis, og
medlemmene var borgere av Akropolis. Foreningen var til nytte
og glede med foredragskvelder med diskusjoner om aktuelle saker innen politikk og samfunnsliv, og med dansetilstelninger
som ble kalt soireer. Grautkvelder og sokkedans (noen ganger
kalt sukkeshow) stod også av og til på programmet.
Men det sosiale høydepunktet på året var likevel Borgballet
like før jul. Festen ble og blir også ofte kalt Borgerballet, ballet
for Akropolis’ borgere. Da kom alle i sin fineste stas, dvs. lange
kjoler med tyll og glitter eller mørk dress og tversoversløyfe. (I
1955 var det så forrykende snøvær at mange av gjestene kom
til ballet på ski med finstasen i ryggsekk eller koffert!) Rektor
med frue, mange av lærerne med ektefeller, kontordamen og
vaktmester Bastian (han het faktisk det), stilte også opp og kasPÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
5
Foto: Tor Langse t/Historielage t
tet glans over festen. Gymnastikksalen ble forvandlet til festlokale med kreppapirgirlandere, langbord og hvite duker. Det
skulle være varm mat, oftest pølser og surkål eller lapskaus. I
1962 viser velstandsøkningen seg. Da stod kylling på menyen.
Til tross for fagre bønner til rektor om pils, så var drikkevarene
lagerøl eller vørterøl. Serveringspersonalet bestod av ivrige realskoleelever, som takk for strevet, fikk se på festen fra galleriet.
Det var selvsagt bordtaler; velkommen til bords, festtale, tale for
damene, tale for herrene og takk for maten-tale. Festtalene var
ofte formet som en hyllest til gymnassamfunnet: Akropolis er en
høyde, og så kunne retorikken blomstre!
Fra Borgball-revyen 1953 ”Dårekisten”, muligens
åpningsnummeret. Fra venstre
Aud Hammer,
Arne Haugen,
Eva Iversen, Olaf
Saugen, Gro Anita
Rummelhof.
R e v y e n s e r d a g e n s ly s
I 1950 kom idéen om litt underholdning etter middagen. Den
senere skuespilleren og radiomannen Svein Byhring var elev
ved skolen da, og han var blant initiativtakerne. Svein skriver
selv i revyprogrammet for 1954:
I 1950 ble Tor Ekblad og undertegnede enige om
å lage en liten julerevy. Vi hadde ikke noen
stor scene, ikke noe utstyr, ikke stoff, ingen
aktører og intet orkester. Men vi begynte å
arbeide, Tor med å skaffe orkester og jeg
med å skaffe stoff og aktører. Det gikk
over all forventning. Viser og sketcher
fikk vi tak i, alle som kunne spille et
instrument ble spurt om de ville bli
med, og aktører fikk vi fra vår egen
klasse og 3. gym. Vi brukte borgen
som scene og som sceneteppe brukte vi
et lite grønt teppe som det stod «God jul!» på.
Revyen ble da omsider ferdig selv om siste visen kom
1 time før premieren. Det ble en dundrende success.
Som Svein Byhring sa, måtte det et orkester til, og det ble kalt
skolens band. Skolen hadde piano, og tidligere korpsdeltakere
hadde egne instrumenter, men det manglet et trommesett eller
batteri. Det ble foretatt en kronerulling blant elevene som inn6
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
brakte 100 kroner. Altså manglet det stadig 250 kroner. I skole
avisen Acme, nr. 7, 15. årgang, står følgende å lese:
«Inne på rektors kontor fikk jeg den gledelige nyhet at
rektor hadde ordnet med et bidrag på 250 kroner til
batteriet. Dette betyr at vi slipper å ha det hengende
over oss at det må snarest mulig skaffes til veie 250
kroner slik at vi får betale batteriet. Jeg vil på elevenes, og særlig skolebandets vegne, få lov til å rette den
hjerteligste takk til skolens rektor for den store velvilje
og hjelpsomhet han har vist overfor skolens band.
Hjertelig takk.»
Disse velmente takksigelser er signert «Goofey», trolig trommeslageren.
Scenen
Scenen, eller Borgen som Svein Byhring kalte den, var ikke stort
mer enn en hjemmesnekret pall, og først i 1964 fikk vi penger
av kommunen til noe som kunne kalles en ordentlig scene. Det
tekniske utstyret var begrenset til et håndtrukket sceneteppe
og et par «lyskastere». Kulisser hadde vi ikke, bare et nøytralt
bakteppe som var et hvitt dobbeltlaken. Kostymer og rekvisitter
fant vi på loftet, og sminke lånte vi hist og pist.
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
7
Fra Borgballrevyen
1954. Svein Byhring deler ut sving
slag. Mikrofon og
stativ er mekket av
daværende lys- og
scenearbeider, og
vår nåværende redaksjonssekretær
i På Jakt og Vakt,
Tor Langset.
Forsterkeren var
en Tandberg
båndopptaker
på 1,5 watt og
«lyskastere» var to
100 watt lyspærer
med sølvpapir
reflektorer.
Foto: Tor Langse t/Historielage t
Skuespillerne måtte ikke på audition, her var det fritt fram
for dem som ville og torde. Det samme gjaldt orkestermedlemmene – jo flere, jo bedre. Men vi trengte andre hjelpere, så de
som ikke hadde mot til å prøve seg på scenen, gjorde stor nytte
ved å dra i teppet eller trekke ut kontakten for black-out. En
modig maur måtte også opp i ribbeveggen for å ordne med lyskaster og filter.
Helt i starten greide revyen seg også uten instruktør, for skuespillerne instruerte hverandre. Men etter at Svein Byhring hadde sluttet på skolen, tok han ansvar for at revytradisjonen skulle
leve, og han påtok seg instruksjon et par år. Det skapte presedens, så i mange år var det slik at de ivrigste fra revyen fortsatte
som instruktører noen år etterpå.
Innholdet
Mye av stoffet ble i de første årene «stjålet» fra andre revyer,
både fra de profesjonelle scenene i byen, men også fra andre
skolerevyer og fra amatørrevyer som tidligere russerevyer og
studentrevyer. Vi var nok ikke så nøye med opphavsretten, for
nesten ingen av de gamle tekstene er oppført med opphavsmann
– eller kvinne – til tekst eller melodi. Vi erfarte etter hvert at det
lokale stoffet vakte enorm jubel. Skriveglade medelever satte i
gang med å produsere stoff, og mye av det ble veldig godt.
Vi hermet også etter de profesjonelle revyene ved å gi vår lille
kabaret et fornemt navn, for eksempel Dårekisten, Fra det ene
– til det samme, La teppet gå, På et hengende hår, Krutt-show,
Broren til Kwai, og i 1959 het revyen Tier’n Grefsen, for da hadde
vi ti-årsjubileum, og trikkerute 10 gikk den gang til Grefsen stasjon.
Fra 1953 hadde vi stensilert program med muntre blødmer
og artige tegninger, og i 1956 dukket de første (håndskrevne)
sponsorreklamene opp: «God jul! (jeg er glad jeg er kvitt dere
for en stund!) A. Kronkvist».
A. Kronkvist drev den lille melkeforretningen i Morells vei
tvers over gaten for skolen, og «Kronka» var en nesten like viktig sosial institusjon som vaktmester Bastian.
Revyen var til å begynne med ganske beskjeden, det hele tok
ikke mer enn ca. tre kvarter.
8
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Vi hadde skjønt at det var viktig med en god start som satte
publikum i den rette stemningen, og en feiende ouverture var
virkningsfull. Ouverturen hadde sjelden noe med musikken i
revyen å gjøre, men var gjerne et potpourri satt sammen av fengende musikkstykker som folk kjente. Blant skolens elever var
det nok av musikere å ta av, særlig flinke pianoelever og blåsere
med korpsbakgrunn, og noen var det vi i dag ville kalt «proffe»
til å arrangere musikken.
Etter ouverturen og applausen gikk teppet opp for ensemblet
som kunne fremføre en hjemmesnekret åpningssang til en kjent
melodi med orkesterakkompagnement. («Happy Days are Here
Again», «There’s no Business like Show Business» og «Anchors
Away» var gjengangere.)
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
9
Grefsenrevyen
slår opp menyen
og byr Dem et friskt humør!
Håper De liker vårt showprogram
slik at vi atter får smilet fram,
for vi fra Grefsen-revyen
strør smil i byen,
vi synes at humør må til.
Så følg da parolen,
et ball på skolen
må feires med Grefsen-smil!
Ikke akkurat stor poesi, men tekst og melodi i tillegg til at publikum gjenkjente sine medelever på scenen, gjorde at stemningen
steg dit vi ville ha den!
Så fulgte i rask rekkefølge 7-8 numre som var en blanding av
viser, sketsjer og monologer. Noen av visene kan kanskje kalles vandreviser, for de gikk igjen på byens revyscener, men ikke
dårlige av den grunn. En vise handlet for eksempel om Miss
Norway – en morsom karikering av noe nytt i Norge, nemlig
missekåringer. Andre viser handlet om to damer fra Mosjøen
som hadde sett en UFO da de var på tyttebærtur, eller om basarinitiativ og om to «løkkelige» forelskede ungdommer.
I 1953 kom for første gang et helt lokalt innslag, nemlig en vise
om lærerne. Dristig?
Rektor Koren synes vi er en snill og elskverdig mann.
Han prøver på å hjelpe oss så godt det kan gå an.
Blåser fløyte gjør han også som et stort geni,
og derfor vil vi prise ham, og det er kun fordi
Refreng:
Han er en stor, stor mann,
og han har stor forstand.
Det skal jaggu mye til
om du kan bli som han
Så skal vi nå få lov til å prise vår lærerstab
som gjennom disse år har stilt oss mange store krav.
10
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Så kom det i tur og orden karakteristikker av lektorene Braanaas, Kallevig, Aslaksrud, Viggen, Brune og Johnsen, ikke alle
omtaler like respektfulle, men med samme refreng.
Vi begynner med herr Braanaas som kan virke litt distré.
Han pirker tenner stadig vekk, men store menn gjør det.
Rektor Sandvei, som kom til skolen i 1955, måtte også få et vers i
denne visa som etter hvert ble en klassiker og en gjenganger:
Rektor Sandvei synes vi er en snill og elskverdig mann.
Han prøver på å hjelpe oss så godt det kan gå an.
Som målmann er han kjent og frykta, men kva gjer vel det?
Når vi har fest og show og ball, da er han alltid med!
Når man sammenligner med verset om rektor Koren, er det jo
lett å se at vi valgte enkle løsninger.(!)
I 1954 sang vi om Skolen Vår på melodi Place Pigalle:
Skolen vår, skolen vår
her ved Morellbakkens bånn
vi har i store monn
det lidd’lig kos og sånn.
I 1955 var det skoleporten selv som kom til orde på revyen:
Vet du hvem jeg er? Jeg er skoleporten. Jeg er den du
møter hver morra og når du skal hjem. Jeg ser alt…
Når du kommer slengende klokka halv 9 om morran, da er’u gretten, men når’u går, da er’u blid. Jeg
gjennomskuer deg. Det er bare meg som ser at du
gnir sukaten ut av øya før du går inn. Vet du hvem
overklassen er? Det vet jeg. Det er dem med biler. En
av dem er kalt Smel.., nei, nå holdt jeg på å forsnakke
meg…. Det er to som er snille mot meg her på skolen,
det er dem med nøkleknippene. Han ene, det er han
som låser meg når dere kommer for seint, og han andre, det er han som slipper dere inn 5 minutter etter,
jeg sier ikke mer…
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
11
Skoleporten er flyttet, og
der hvor porten stod i fjor
har kommunen gravd opp jord
også satt opp en helt midlertidig bygning,
som nok enn i mange år
gul og stygg ved gjerdet står
takket være Grefsens store barneøkning.
(Lite visste man vel i 1958 om at «paviljongen» raskt skulle bli
omdøpt til «brakka», og at «mange år» skulle bli til 51 år – foreløpig.)
Sketsjene var ofte av det litt enkle slaget. To personer møtes
på scenen, dialogen improviseres over et avtalt tema, så kommer sluttpoenget – fortrinnsvis overraskende og med trøkk – så
teppefall eller helst black-out! Det er gjerne forviklinger, misforståelser, dumme damer og ditto herrer som lirer av seg blødmer i raskt tempo, ekteskapsmoro, utroskapsmoro, undertøy,
alkohol, svært forsiktige sex-hentydninger («Ragnar Bykle» og
seksualundervisning) og av og til en Gerhardsen-vits som danner grunnlaget for sketsjelitteraturen.
Monologer hadde vi også. En taletrengt mann kommer inn
på scenen og presenterer seg som representant for organisasjonen AÅ – Anonyme Åndere. Han innrømmer at han er blitt
avhengig av klorofyllpiller (50-årenes vidundermedisin som
skulle hjelpe for det meste), han er blitt en klorofyllik. Organisasjonens medlemmer teller noen av tidens største åndere og
arbeider under mottoet «Klorofyll er fest! Spis klorofyll og kom
i kloroform!» De har åpnet hjem for anonyme åndere på Åndehalsnes og for nynorsktalende på Andebu. De har et forskerteam i sving som skal finne ut om det går an å lære å bare puste
inn for å unngå problemet med dårlig ånde.
Peer Gynts bukkeritt ble omdiktet til et motorsykkelrace:
Har du sett den Mosseveien noen gang, den er mer
enn halve milen lang … Mor, det var vårt eget billed,
som gjennom Gjersjø’n stillet – Langt om lenge, du, vi
nådde, Hjulet på en måte.
12
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Foto: Tor Langse t/Historielage t
I 1958 kom den nostalgiske visa Ikke samme kosen.
Finalesangen måtte være frisk og feiende, og vi forsikret oss
om at den var god å klappe til, for applaus ville vi ha:
Så er revyen slutt,
slutt absolutt!
Håper at vårt program
med brask og bram
fikk smilet fram.
Vi så at De kunne le,
tusen takk for det!
Grefsen skoles smil det er
kommisjonær
i gledens hær,
og her har vi atter sett
at vi har rett.
Så sier vi farvel
og takker alle sammen for i kveld!
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
Fra Borgballrevyen 1954, «Har
vi fornærmet
noen, ber vi pent
om unskyldning»,
muligens fra
finalen. Fra venstre
Turid Tomte, Sigrid
Anita Rummelhof,
Eva Iversen og
Sigurd Huseby.
13
14
Anmeldelser
R e v y t r a d i s j o n e n e o g ta l e n t fab r i k k e n
I gymnassamfunnet Akropolis’ håndskrevne referatprotokoller
fra årene 1951 til 1964 finner vi omtale av Borgballet og revyen.
I 1953 sier referenten at forestillingen er «den morsomste revyen vi har hatt her på skolen». «Etterpå fikk vi den tradisjonelle
julerevyen som var alle tiders i år.» (1955). «Den [revyen] var
som vanlig meget god.» (1957). «Det påstås at den var av høyeste
klasse.» (1959). «Revyen ble en fulltreffer av de sjeldne» (1962).
«Revyen viste seg også i år å være av første klasse.» (1963).
I 1961 kom noe som kan minne om en anmeldelse: «Etter at
rektor hadde takket for maten, ble det gitt klarsignal for Borgballrevyen. Orkesteret, som i år hadde omtrent 12
medlemmer, hadde en fin sving på ouvertyren.
Den medvirkende som imponerte mest i revyen
i år, var kanskje Svein, med sin fremstilling av
en ungdommelig tilskuer på «kåbbåifilm».
Harald og Per-Ivar laget gode figurer i visen
«Akerselva.» «Det siste ordet» med Trine
og Svein i hovedrollene, kalte svært ofte
på latteren. Foruten disse medvirket
Kari og Astrid, som bidrog til å bringe
revyen vel i havn. Årets revy savnet
allikevel de aktuelle innslag. Der
forekom, så vidt vi kan huske, ikke
et eneste spark til skolens lærerpersonale – hva nå enn kan
være årsaken til denne overraskende fredsommelighet.
Revyen led i større eller mindre grad av mangler på alle vesentlige
områder, men publikums dom lød allikevel:
Suksess! – æren for det får tilskrives de medvirkendes spilleglede.»
Når det år om annet ikke står noe om revyen, kan det vel være
av høflighet og omtanke for medelevene, og grunnen til at det
ble så mange gode «kritikker», har vel referenten fra 1961 vært
inne på: Spillegleden er enorm, og publikum er uhyre vennligsinnet!
I programmet for revyen i 1959 står følgende:
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
I det herrens år 1950 ble den geniale idé unnfanget,
idéen om å lage revy (noe pretensiøst cabaret). Denne
geniale idé har seinere, etter at den ble påbudt tradisjon, gitt både lærerne og elevene grå hår. I hvert fall
har den okkupert et stort antall ettermiddagstimer
i desember. Det er i år ved nærmere hoderegning
tiende gang vi oppfører cabaret. Den kommer igjen
like trutt som Tiern Grefsen, om enn ikke like ofte.
Tross sin punktlighet er Tiern Grefsen meget variabel,
den er full, litt full, tom, varm, halvvarm, kald, sur
konduktør, blid konduktør, fører som råkjører, fører
som somler, okkupert av blide mennesker, masete,
sure eller opprømte mennesker. – Like variabel har
Grefsen-revyen vist seg å være gjennom ti år. Men jeg
vil anmode de ærverdige borgere av Akropolis om å
glede seg over dagens produkt og stadig ha for øye at
dette utelukkende er et produkt av overskuddet, som
til sine tider, særlig rundt mørketiden og tentamen,
kan ligge temmelig nær pari. I forhåpning om at
forventningene er moderate og humør og velvilje på
topp, gir vi klarsignal og Tiern Grefsen kjører fram.
Denne teksten peker fremover på mange måter.
Det er ingen tvil om at det er blitt tradisjon på Grefsen å ha
revy. Først het den Borgballrevyen, så julerevyen, så vårrevyen
og nå simpelthen Grefsenrevyen. Tradisjonen har vært ubrutt i
60 år – det står det respekt av! Det som begynte i det små med
tre kvarters underholdning, er nå en helaftens forestilling i to
avdelinger med hovedstadspressen til stede. Vi var ti-tolv elever
som dro lasset – nå er det nærmere 100 av skolens elever som er
involvert i arbeidet med revyen.
Om revyarbeidet har gitt elever og lærere grå hår i bokstavlig forstand, er vel tvilsomt. Men mange ivrige revysjeler har
opplevd dilemmaet med revyprøver og lesing til juletentamen.
Mange lærere mente nok at revyen bare var tant og fjas, skikkePÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
15
lige elever skulle vie seg til skikkelige sysler, nemlig fag, fag og
atter fag. Jeg tar neppe feil ved å si at slik er det også nå.
Ja, revyforberedelsene okkuperte mye tid. Revysjefen begynte
rett etter skolestart i august med å samle sine tropper, og det
måtte øves og arbeides iherdig hele høsten frem til premieren.
Nå bruker elevene i tillegg hele vinterferien – dag og natt for å
få produktet ferdig.
Ikke alltid fikk man lønn som fortjent for strevet, for kvaliteten på revyene var variabel. Noen ganger var orkesteret litt
for surt, andre ganger var skuespillerne bare sånn på det jevne,
andre revyer ble tekniske katastrofer med lys som gikk av og på
til helt gale tider, men så kom perlene innimellom – revyer som
det gikk gjetord om lenge. Rett som det er har Aftenposten eller
Verdens Gang oppslag om Grefsenrevyen som «Talentfabrikk»
eller «Kjendisklekkeri» – ingen nevnt, ingen glemt!
at Grefsen videregående skole skal slås sammen med Sandaker
videregående skole og relokaliseres i Nydalen. Det blir hevdet
at bygningene i Morells vei ikke egner seg som videregående
skole, men skal likevel tas i bruk som ungdomsskole.
Vi får håpe at Grefsenrevyen overlever omkalfatringene, og
at mange, mange elever fra Grefsen, Kjelsås og Nydalen i fremtiden får anledning til å være med på et så lærerikt og morsomt
prosjekt som revyen. Lykke til!
Kilder
Håndskrevene protokoller fra Akropolismøter, revyprogrammer og
Acme, årgang 15. Dessuten min egen noe skrantende hukommelse.
Læringsprosjektet
Alle revymedarbeiderne gav av sitt overskudd – uansett hvor talentfulle de var. Jobben skulle gjøres etter skoletid og etter lekser,
prøver og pugg. Forventningspress på den ene siden gjorde at
nervene kunne være i høyspenn før premieren, og overbærenhet og lokalpatriotisme på den annen side gjorde som oftest at
lettelsen var enorm når gymnastikksalen kokte av begeistring.
Revyen er et enormt læringsprosjekt – og var det lenge før
«prosjekt» ble et pedagogisk moteord. Ikke alle som deltar,
lærer det samme, men absolutt alle lærer noe. Elevene lærer
å planlegge et langsiktig arbeid som skal være ferdig til et gitt
tidspunkt. De lærer å samarbeide, de lærer å måtte stole på sine
medarbeidere, og de lærer hvordan man finner ut at ikke alle
er til å stole på. De lærer betydningen av punktlighet og hva
konsekvensen av manglende punktlighet er for andre samarbeidspartnere. Det er etter hvert blitt mange penger involvert,
så økonomisk ansvar og orden må man lære. Man lærer å opptre i en forsamling, for å spille for publikum er ikke det samme
som å klovne litt i klassen eller hjemme. Man lærer også at det
er mange andre arbeidsoppgaver som må gjøres – og kanskje
ikke alltid så glamorøse – for at revyen skal komme vel i havn.
Av en eller annen for meg ubegripelig grunn, er det vedtatt
16
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
PÅ J A K T O G VA K T 3 / 2 0 0 9 – 3 0 . å r g .
17