Ingen steder i Norge kommer ambulansene frem tidsnok
Kandidat 534 H vis folk hadde visst hvordan det står til i ambulansetjenesten, hadde det blitt ramaskrik, tror ambulansearbeider Roy Nilsen. Det rister lett i hjertestarteren bak i bilen. Han styrer rattet med én hånd. Den andre er stadig opptatt med å hilse til forbipasserende, både gående og bilister. Nilsen møter lokalbefolkningen på Eidsvoll når de har det som verst. Noen dager er det altfor få biler, og altfor mange oppdrag. En gang opplevde han og en kollega at mannen de skulle hente i ambulansen for lengst var død innen de rakk å komme. Da hadde kona allerede rukket å sette på kaffen. Eidsvoll er en relativt liten by med sine 20.000 innbyggere. Ambulansene på Eidsvoll kjører til både Ahus og Kongsvinger, de har oppdrag helt opp mot fylkesgrensene i alle retninger. Hvis det skjer noe akutt på Eidsvoll da, kommer ambulansen fra Jessheim, en drøy halvtime unna. I stasjonens garasje står en tredemølle og en trimsykkel. Søppelkassen er fylt til randen av pepsi max-flasker, ambulansesjåførenes drivstoff. - Å møte syke bekjente på butikken, og vite at kapasiteten vår er sprengt kan være ubehagelig, sier Nilsen. På kontoret får stresslessen stå i fred en fredag ettermiddag. Kolleger haster innom mellom oppdragene. - På tide med litt frokost, sier en av sjåførene og hiver med seg en banan og løper videre. PÅ STEDET HVIL I 16 ÅR Rød respons Ingen steder i Norge kommer ambulansene frem tidsnok, målt ut fra tjenestens egne anbefalinger. De ansatte kjemper mot byråkratiet for å sette krav til ambulansens responstid. 1 ▲ Roy Nilsen har flere tiår i ambulansetjenesten bak seg. Han er stadig bekymret for kapasiteten i tjenesten, og ønsker å innføre responstid for å sikre beredskapen. «Mangel på enhetlige retningslinjer, uklar organisering og utilfredsstillende bemanning fører til stor ulikhet i tilbudet. I distriktene er tjenesten preget av små enheter med varierende kvalitet. Storbyene har først og fremst et kapasitetsproblem. Utvalget mener det er behov for nasjonale retningslinjer blant annet med krav om tomannsbetjente ambulansebiler, krav til responstider og bedret utdanning av ambulansepersonell.» Uttalelsen kommer fra akuttutvalgets rapport i 1998, som kåret ambulansetjenesten til det svakeste leddet i den akuttmedisinske kjeden. 90 prosent av befolkningen skal nås innen 25 minutter i grisgrendte strøk, 12 minutter i tett befolkede områder. Det er utvalgets anbefalingene til responstid - tida det maksimalt kan ta fra en pasient ringer 113 til ambulansen er på plass på ulykkesstedet. Et av målene med utredningen var å gjøre responstidkrav til et lovbestemt krav. - Alle er preget av arbeidshverdagen. Det er ikke alltid lett å forholde seg til tidspresset, og i distriktene tjener ambulansen ofte andre områder enn sine egne, sier Nilsen. Han forteller at det ofte er dager der de ansatte ikke rekker å spise lunsj. Ti stolte fagbrev pryder veggen. Tiden da maleren på hjørnet kjørte sjukebil er forbi. Bransjen har blitt profesjonalisert, og på Romerike har antall ambulanseoppdrag økt med 50 prosent siden 2005, og befolkningen har vokst med 60.000 innbyggere de 15 siste årene. I følge prehospitalt senters egne prognoser vil oppdragstallene øke med ytterligere femti prosent fram mot 2020. Nilsen har fått kranglet seg til at Eidsvoll skal være definert som tettbygd strøk, sånn at ambulansestasjonen alltid har en bil i beredskap - selv om den da må komme fra andre steder, 2 Kandidat 534 som Jessheim. Utover det har det skjedd lite med ambulansetjenesten i kommunen. Selv i Norges tettest befolkede områder på Indre Østlandet er det for lite ressurser i ambulansetjenesten, noe familien Hourani på Romsås i Oslo vet så altfor godt. DEPARTEMENT UTEN LØFTER I 2002 kom Sintef-rapporten med prislappen på en ambulansetjeneste som følger sine egne krav til responstid: 224 millioner kroner årlig. Siden har det vært stille rundt responstiden. Nå har det gått 16 år siden Akuttutvalgets offentlige utredning “Hvis det haster” kom i 1998. I fjor ble et nytt akuttutvalg satt ned, som skal se på hvordan den akuttmedisinske kjeden fungerer utenfor sykehus. Foreløpig vil ikke departementet uttale seg om hvorvidt responstid blir en del av utredningen. - Flere av høringsinstansene pekte på at krav til responstider vil være vanskelig å overholde i store deler av distrikts-Norge. De anbefalte kravene til responstid er derfor veiledende når helsetjenesten planlegger sin ambulanseberedskap, sier seniorrådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet Per Aubrey Bugge Tenden. Myndighetene innførte flere av forslagene fra utredningen i 1998. Tomannsbetjente ambulanser er standard i dag. Det stilles krav til kompetanse. Norge er i toppklasse internasjonalt når det gjelder behandling av akutt hjerteinfarkt og hjerteslag. Kapasiteten var hovedproblemet for storbyene i 1998, ifølge utredningen, og ambulansearbeiderne er bekymret for den fremdeles. Befolkningen har økt, spesielt i sentrale strøk, uten at ambulansetjenesten har fått flere ressurser. Leder Øyvind Skraastad ved Akuttklinikken ved Oslo universitetssykehus sier at akuttvirksomheten er i en krevende, og av og til helt umulig, balansegang mellom å ivareta hensynet til folks liv og helse mot hensynet til arbeidstidsbestemmelser og sykehusøkonomi, men at klinikken bruker flere titalls millioner kroner årlig på å bedre tjenestene sine. ”H ten på tjenesten ut fra responstid alene. Han mener det særlig er to grunner til at det ikke burde være formelle krav til responstid i ambulansetjenesten i dag: hensynet til det prehospitale feltet, og hensynet til hvordan pengene skal brukes. - Bare det å sette en ekstra ambulanse på veiene koster åtte millioner kroner i året. Og selv om Norge har lengre responstid enn andre land, har vi høy overlevelse. Selv om statistikken på Olsens powerpointpresentasjon viser en stor forskjell på teori og praksis, mener han Roy Nilsen, tillitsvalgt ikke ambulansetjenesten er så langt unna målene. - Vi måler tid for å måle ytelse og indirekte kvalitet på tjenesten. Det er absolutt noe å strekke seg etter. Men å forskriftfeste det er en helt annen sak. Ikke minst handler det om hvordan vi kommuniserer rundt responstiden, sier han. Olsen får støtte av pasientombud Knut Fredrik Thorne i Akershus. - Det er utfordrende å sette bastante krav til responstid, og ikke minst har AMK-sentralen en vanskelig oppgave i å bestemme hvem som skal prioriteres når det gjelder helsehjelp, sier Thorne. Men som Steinar Olsen, pasientombudet og resten av helse-Norge er klar over, er det ingen som sitter hjemme og teller minutter på røde eller gule oppdrag når de venter på ambulansen. De aller fleste aner ikke hvor fort de kan forvente at hjelpen kommer. I enkelte tilfeller koster tidsbruken liv. adde folk visst hvordan det stod til, hadde det blitt ramaskrik. ÅTTE MILLIONER PÅ HJUL - Responstiden har vært for lang i mange år, men den kan ikke være det eneste vi måler kvalitet ut fra. Hvis sånne som meg hadde tatt bedre vare på kroppen sin, hadde mye vært gjort, sier Steinar Olsen og klapper seg på magen. Han er avdelingsdirektør for medisinsk nødmeldetjeneste i Helsedirektoratet, men begynte karrieren som ambulansesjåfør i 1978. Og selv om tidligere kolleger i ambulansetjenesten forteller om en mann som er svært dedikert til tjenesten, er de uenige med ham i at responstid er det beste verktøyet. - I fremtiden vil flere arbeidsoppgaver fordeles på færre i helsevesenet. Vi måler responstiden og synes det er viktig, men vi kan ikke måle kvalite- Utredninger om responstid i Norge NOU 1998:9 ”Hvis det haster… Faglige krav til akuttmedisinsk beredskap” var den første utredningen som kom med anbefalinger om krav til prehospital responstid. Ved akuttoppdrag var målet at 90 prosent av befolkningen i byer og tettsteder nås innen 12 minutter, og 25 minutter i grisgrendte strøk. Utredningen hadde også som mål at innen fem år skulle tidsfristen være åtte minutter i tettbebygde strø. Med tettbygde strøk mente man 10-15.000 innbyggere eller mer. Ved hasteoppdrag var målet at 90 prosent av befolkningen i byer og tettsteder skulle nås av ambulansen innen 30 minutter og 40 minutter for grisgrendte strøk innen tre år. Målet var at det innen fem år skulle være 20 minutter i tettbebygde strøk. Stortingsmelding nr. 43 2000 Om akuttmedisinsk beredskap gjentar anbefalingene, og ser som minimumskrav at ambulanseområder med befolkning under 8000 kan ha kombinert tilstede- og hjemmevakt. Aktiveringstid skal være innenfor ti minutter ved hjemmevakt. Ambulanseområder med befolkning over 8000: Tilstedevakt hele døgnet med minimum én bil. Sintef-rapport i 2002: ”Økonomiske konsekvenser av nye krav til responstider i ambulansetjenesten” beregnet at det ville koste 224 millioner kroner mer årlig med Akuttutvalgets foreslåtte responstider for ambulansetjenestene. Rapporten ble laget på oppdrag av Sosial- og helsedirektoratet. I Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, forskrift nr. 252, 2005 heter det at «Ambulansetjenesten bør lokaliseres og organiseres slik at responstiden minimaliseres.» Nytt akuttutvalg I oktober 2013 ble det satt ut et nytt utvalg som skal utrede hvordan akutte sykdommer og skader skal håndteres før folk kommer på sykehus. En rapport skal leveres innen to år. 3 EN GLAD GUTT Yasmin Hourani er kledd i en sort, gulvlang kjole og sandaler. Hun sitter i stuen sammen med sine fire barn i blokkleiligheten på Romsås. To fargerike sofaer dekker den ene langveggen i stua, men hun plasserer seg på en stol midt i rommet. Det var sønnen Riaetallahs yndlingsstol. Han smiler til henne fra bildet i sofaen, som er plassert med koppen hans med fotballidolet Messi på og en sofapute med bilde av de fem barna. På smarttelefonen har hun enda mange bilder og filmer av sønnen. Hun har ikke vært på jobb siden han døde før jul i fjor. - Jeg gråter overalt. Med en gang barna drar på skolen, på t-banen, på butikken, sier hun. Hun fikk aldri tatt farvel. Vanligvis gleder Riaetallah Halabi seg til å gå på skolen, men akkurat denne novemberdagen har han store problemer med å stå opp. Den 16 år gamle gutten har cerebral parese og dermed operert dren i hodet. Moren synes det er merkelig at han vil være hjemme fra skolen, det lig- ▲ Rawan Hourani savner tvillingbroren Riaetallah hver dag. Hun finner trøst i troen og håpet om å en dag se ham igjen. Midt i savnet står spørsmålet: Hvorfor hjalp de ham ikke? 4 Kandidat 534 ▲ Arild Andersson har rettet sterk kritikk mot ambulansetjenesten i Oslo og Akershus etter at vennen hans døde av hjertestans i november i fjor. Han har sendt flere henvendelser til både helseforetaket og helsemyndighetene om hendelsen uten å få noe svar. ner ikke ham. Etterhvert begynner Riaetallah å kaste opp. Yasmin ringer etter ambulanse, som kommer og undersøker han. - Etter å ha undersøkt ham, bestemmer de seg for å ikke ta ham med. De sa han trolig hadde et migreneanfall, noe vi reagerte på. Han har aldri har hatt det før, sier hun. De bestilte legevakt, og ventet. Legevakten ga beskjed om at Riatallah var nederst på ventelisten, og at det derfor ville ta tid før han fikk hjelp. Mens Riaetallah ble dårligere og etterhvert bevisstløs, tok familien bilder 5 for å dokumentere det som skjedde. Bildene skulle han få når han ble frisk igjen, slik at han skulle få vite hva som hadde skjedd. Bildene har nå blitt en del av bevisene i den pågående etterforskningen. Til slutt kom ambulansen tilbake, men gutten ble trolig hjernedød allerede på vei til sykehuset. Han kom aldri til bevissthet igjen. Det hadde gått åtte timer siden han våknet og følte seg dårlig. Oslo Universitetssykehus ønsker ikke å kommentere saken, siden den er under etterforskning av Helsetilsynet. - NORGE ER EN SINKE Alt gikk galt i Riaetallahs tilfelle: Ambulansearbeiderne var stresset, noe som kan påvirke beslutningsevnen. Kommunikasjonen fungerte ikke. Ambulansearbeiderne som kom hadde ikke tilgang til Riaetallahs pasientjournal. Ahus og Ullevål hadde forskjellig informasjon om gutten. I løpet av 2014 skal Ahus og Ullevål få samme journalsystem, blant annet for at misforståelser som i Riaetallahs tilfelle ikke skal gjenta seg. Hvis også IT-systemene til helsetjenesten hadde vært bedre kunne mange av ambulansetjenestens utfordringer vært løst, tror Jan Erik Nilsen, som leder Nasjonalt Kompetansesenter for prehospital akuttmedisin (NAKOS). - Norge er en sinke når det gjelder datasystemer i helsetjenesten. Det trengs en nasjonal, digital ambulansejournal, og en felles journal for pasienten i alle helseforetak. Lovverket bør sikre en mer fleksibel tjeneste, men samtidig må datasystemene på plass, sier han. Nilsen satt i utvalget som sto for den of- fentlige utredningen i 1998. Han mener at kompetansen i tjenesten er på et helt annet nivå i dag. - Flere ambulanser kjørte bare med én ansatt, selv om de fleste oppdrag krever flere ambulansearbeidere, sier han. På mindre steder kjørte bilene med utstyr de hadde fått av den lokale sanitetsforeningen, og de ansattes kompetanse varierte stort. I dag er det lovpålagt at det skal være minst to ansatte på hver bil, og helseforetakene har ansvaret for å sørge for ambulansetjenesten i sitt område. Samtidig har oppdragsmengden til ambulansetjenesten økt, spesielt i de store byene. Det øker sjansen for at oppdrag kræsjer, og dermed kan det øke responstiden. Mangelen på innføring av krav om responstid er noe av det Nilsen er mest skuffet over. Han mener kravene utvalget foreslo er gjennomførbare og nødvendige. - Tid vil alltid være viktig i et yrke som dette. Hvor mange minutter et slikt krav skal være på kan diskuteres, men vi baserte oss på hvor lang tid det faktisk tar i en akuttsituasjon før det er for sent. Får en pasient hjertestans, er det snakk om et tidsrom på bare noen minutter. Ved hjerneslag har man noen flere minutter på seg. Disse tilstandene er tidskritiske, derfor er det åpenbart at responstid er sentralt, sier han. Storbritannia, New Zealand, USA og Australia har alle innført krav om responstid. - De nasjonene som innførte responstidskrav på 90-tallet, brukte det til noe nyttig. Når de skulle følge et tidskrav, måtte de kartlegge tiden de brukte. De utviklet systemer for datafangst, bygget opp faglig sterke IT- og statistikkmiljøer. De brukte kunnskapen til å bedre beredskapen og dimensjonere tjenesten. Norge har gått glipp av den utviklingen, sier han. Daniel Haga satt sammen med Larsen i akuttutvalgt i 1998. Den gangen han ledet akuttutvalget, var han kommuneoverlege i Alta. I dag sitter han i styret til det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Likevel står han fremdeles inne for det utvalget konkluderte med den gangen. Haga mener de satte ambisiøse krav til responstid. - Vi visste at det ville være vanskelig å få politisk gjennomslag, og kravene våre fikk ikke støtte i den påfølgende Stortingsmeldingen. Tidskravene vi foreslo står igjen som en faglig anbefaling, som blant annet Helsetilsynet bruker for å vurdere forsvarlighet, selv om de ikke er vedtatt noe sted. Ut fra et beredskapsmessig syn, er responstid viktig. Vi regnet nok med at kravene måtte revurderes etter noen år, sier han. FEM MINUTTER UNNA REDNINGEN 21. november 2013. Det er mørkt, torsdag kveld, Arild Andersson er på vei hjem fra et møte i bydelsutvalget i Søndre Nordstrand. Han rekker såvidt å kjøre ut i gata fra bydelsadministrasjonskontoret før han får øye på en bil som står stille nesten midt i veien, med lysene på. Andersson blir mistenksom, han nærmer seg bilen, før han stopper. På det ene vinduet kan han se et lite Høyremerke. “Det er jo Erik sin bil!” tenker Andersson, som skynder seg ut. Han gå rundt hele bilen, men ser ingen. Da han åpner døra, finner han partikameraten liggende på gulvet i bilen. Andersson skal senere beskrive lokalpolitikeren som halvveis død på dette tidspunktet. Andersson ringer 113. Ambulansetjenesten i Norge - Opprinnelig var ambulansetjenesten i privat drift med utbetalinger fra Rikstrygdeverket. Så gikk den over til fylkeskommunal finansiering i 1986 og har siden 2000-tallet vært finansiert gjennom helseforetakene. - Antallet ambulanser i drift har gått ned fra cirka 800 i 1988 til drøyt 500 de siste fem årene. - 548 ambulansebiler var i drift i 2012, 418 av dem er driftet av helseforetak. -Bakkeambulansen hadde 788.198 oppdrag i 2012, en økning på nesten 200.000 oppdrag fra 2011. (Kilder: Norsk luftambulanse, SSB) De skal sende ambulanse, sier de. Andersson er trygg på at det ikke vil ta for lang tid, Prinsdal ambulansestasjon ligger bare fem minutter unna, på andre siden av Toppåsen. Det må gå bra. 36.000 UTEN AMBULANSE Ambulansestasjonen i Prinsdal ble opprettet i 2006. Hensikten var, ifølge Ullevål sykehus, å “etablere permanent ambulanseberedskap i Bydel Søndre Nordstrand og med dette bedre den akuttmedisinske beredskap for befolkningen i Oslo Syd.” Men bilene rykker ikke bare ut i sør. Ambulansestasjonen er en del av ambulansetjenesten i Oslo og Akershus, og bidrar til å dekke et område fra Follo til Lillestrøm, et av Norges aller tettest befolkede områder. Denne dagen, da Anderssons kamerat falt om, var begge ambulansene på stasjonen på oppdrag. Den eneste ambulansestasjonen i en bydel med 36.000 mennesker var tom. Det går så fort, når hjertet stopper. Etter 4-5 minutter har celledøden i hjernen blitt alvorlig. Går det 10-12 minutter uten at hjerte- og lungeredning er iverksatt er det sjelden noen overlever. For Arilds kamerat gikk det 20. Da hadde Arild ringt ambulansen flere ganger, han hadde fortvilet oppsøkt den tomme ambulansestasjonen hundre meter unna. Etter 20 minutter kom det endelig noen - politiet. Det skulle ta ennå lengre tid før den første ambulansen kom fra Oslo sentrum. Etter at kameraten døde har Andersson sendt henvendelser til både sykehuset og helsemyndighetene, uten å få svar. Oslo universitetssykehus vil ikke kommentere enkelttilfeller, men sier at de ser på organiseringen etter fusjonen i månedene framover. ETIKK UNDER TIDSPRESS - Ambulansetjenesten handler om liv og død, derfor må ikke etikken glemmes, sier Halvor Nordby, professor ved Høgskolen i Lillehammer. Han har skrevet flere bøker om ambulansetjenesten. Når det første kullet med ambulanse- og paramedicsstuden- 6 Kandidat 534 ter begynner på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) til høsten, en faglig satsning som har vært etterlyst av miljøet lenge, vil Nordby være en av pensumforfatterne. Han har skrevet flere bøker om etikk i barnevernet, etikk i helse- og omsorgsarbeid og etikk i ambulansearbeid. Hva gjør man hvis de pårørende er utslitt og ikke ønsker å få familiemedlemmet sitt hjem igjen fra sykehuset? Hvordan håndterer man konflikter med kolleger og faglige uenigheter? Alt henger sammen med alt, er Nordby opptatt av: Hvis det er konflikter mellom to ansatte på en ambulanse, merker pasientene det. Det kan skape utrygghet. - Ambulansetjenesten blir ofte frontlinjen i helstejenestens møte med befolkningen. Da hviler det et ansvar på de ansatte, sier han. Nordby tror det er gunstig med formelle og ambisiøse krav, men advarer mot å la målstyringen ta overhånd. - De har gjort seg blandede erfaringer I England. Responstiden ble skjøvet frem som absolutt, men det gikk på bekostning av andre ting. Blant annet valgte de bort turer der de trodde det ville bryte med responstider i situasjoner der de måtte velge, sier han. Nordby tror på et mykere responstidkrav - et som skiller mellom by og land, og et der avvik og skjønnsmessige vurderinger godtas. Anbefalingene i dag skiller mellom tettbygd og spredtbygd strøk. Men hva er egentlig hva? KNUTE PÅ TRÅDEN Malingen flasser av sykehuset i Fredrikstad en grå tirsdagsmorgen i februar. Men snart skal Østfolds fire sykehus i Fredrikstad, Sarpsborg, Halden og Moss bli til to, og AMK-sentralen som dekker et område med 280.000 innbyggere må flyttes. Tatoverte flammer slikker seg opp over underarmene til ambulansearbeider og tillitsvalgt Ole Jørgen Petterøe, som sitter og drikke kaffe på et lite møterom. Han har forberedt seg på kamp mot sykehusets styre, etter at de før jul foreslo å slå sammen AMK-sentralen ved sykhuset i Østfold med landets største akuttmedisinske kommunikasjonssentral i Oslo og Akershus. - I flere år har vi stilt spørsmål om hva som skal skje når det nye sykehuset står ferdig. Uten å ha gjennomført en eneste risikoanalyse mener sykehusledelsen at dette er en god idè, sier han. Prislappen for en ny AMK-sentral på Kal husdirektøren står mot de ansatte, fylkesordføren og berørte ordførere i saken. - Sykehuset sier selv at ved å slå sammen sentralene vil de kun bruke 20 prosent av kostnadene. Men de har ikke sagt noe om hvilke prosenter av dette det gjelder, eller hvor dyrt det vil bli, sier han. Sentralen i Fredrikstad har kun én fast ansatt ved sentralen, resten av vaktene inngår i skiftarbeid med akuttmottaket. Derfor sitter det likevel fire personer og overvåker trafikk, kart og innkommende samtaler denne dagen. På fire skjermer følger de inngående samtaler, oppdrag, tilgjengelige biler og hvor de befinner seg. - Sammenslåingen fører til at vi får en AMK-sentral med ansvar for ⅓ av norges befolkning. Tenk deg hvis strømmen går, sier Petterøe. Sykehusdirektør Just Ebbesen mener det er opp til Helse Sør-Øst å utrede flere alternativer, men sier flyttingen kan øke den faglige kompetansen på sentralen.– En større konsentrasjon av AMK-sentraler vil gi et mer robust faglig nivå, ikke minst med hensyn til legeressurser, sier Ebbesen. Helsetilsynet har hatt flere tilsynssaker mot AMK-sentralen i Oslo og Akershus på grunn av at svartiden, den såkalte aksesstiden, er for lang. Sentralen har blitt pålagt å sørge for en forsvarlig aksesstid, hvor 90 prosent av anropene besvares innen ti sekunder. Svarprosenten er betydelig lavere enn i Fredrikstad, noe som bekymrer Petterøe. - De må vise oss at dette ikke fører til økt risiko for pasientene våre. Vi krever også at flere alternativer utredes, eksempelvis å bygge ny sentral på Rygge, sier Petterøe. Østfold er ikke det eneste stedet i landet hvor lokalsykehus legges ned til fordel for større, mer sentralt beliggende sykehus. Men hva gjør det med pasientsikkerheten? 60 PROSENT ØKNING I VARSLER Statistikk fra undersøkelsesenheten i Statens Helsetilsyn viser at varsler om alvorlige hendelser i spesialisthelsetjenesten økte fra 246 til 399 varsler fra 2012 til 2013. Helsetilsynet definerer alvorlige varsler som “dødsfall eller betydelig skade på pasienten, hvor utfallet er uventet sammenlignet med påregnelig risiko”. I 2013 gjaldt 26 av varslene hendelser i akutt livreddende behandling. ▲ Før de rykker ut: Garderoben i de aller fleste ambulansestasjonser ser slik ut. Jakkene bæres med stolthet av ambulansearbeiderne. Her fra ambulansestasjonen i Fredrikstad. ningen har blitt bedre kjent, sier direktør Gro Vik Knutsen i Undersøkelsesenheten Hun forteller at ordningen først ble lovbestemt i 2012, og at det har tatt tid å gjøre den kjent i helsetjenesten. - Vi kan kun slå fast at det har vært en økning i antall varsler til - Ole Jørgen Petterøe, tillitsvalgt Statens helsetilsyn. Dette er ikke noen database nes er be reg net til 30 mil li oner kro ner. - Vi har ikke belegg for å si at økningen over faktiske hendelser, sier Vik Knutsen. En sammenslåing med sentralen i Oslo skyldes flere alvorlige hendelser i spesiaUndersøkelsesenheten kan foreløpig ikke si vil redusere kostnadene betydelig. Syke- listhelsetjenesten. Trolig skyldes det at ordnoe om hvilke typer hendelser det dreier seg om. ”I flere år har vi stilt spørsmål om hva som skal skje når det nye sykehuset står ferdig. Uten å ha gjennomført en eneste risikoanalyse mener sykehusledelsen at dette er en god idé. 7 EN KØ AV OPPDRAG Flere av klagene på ambulansetjenesten i Norge går på responstid, at ambulansen kom sent eller nedprioriterte klager til fordel for andre oppdrag. Ifølge både veteran Nilsen og den ferskere tillitsvalgte Dan Kristensen i Vestre Viken er det dagligdags at alle ambulanser er ute på oppdrag og at oppdrag blir stående i kø. - Samtidighetskonflikter vil vi ha uansett. Dan Kristensen sitter tilbakelent i en stol ved spisebordet på ambulansestasjonen i Kongsvinger. Det splitter nye stasjonsanlegget ligger vegg i vegg med legevakt og Kongsberg sykehus. Det diskuteres i styrekorridorene å flytte legevakten vekk fra sykehuset. Det ser lite ut på papiret og kan bety store innsparinger – men for ambulansearbeiderne betyr det tusenvis av ekstra oppdrag. De frykter at det skal bli sånn som i Drammen, hvor legevakten ble flytta 500 meter unna. Der de før kunne rulle pasienter direkte inn i heisen og opp til syke- huset, må pasientene etter en slik flytting lastes inn i bilen, kjøres over gårdsplassen og lastes ut igjen. Små endringer kan ha ringvirkninger som sprer seg lenger enn noen tenker på på forhånd. Dette kommer i tillegg til en økning i oppdrag – en jevn økning på rundt fire prosent hvert år. Kristensen sier det er vanlig at det kommer flere oppdrag samtidig, at de som tar imot telefonene må prioritere hardt. - Vi har ikke flere biler enn vi må ha, sier han. - ET REALITYSHOW Kristensen er en pragmatiker. Han mener det er urealistisk å ha full ambulansedekning til enhver tid. - Det er ikke lønnsomt å ha en ambulanse på stående på hver knaus i Norge, mener han. Kristensen er en av dem som sier man må være villig til å se på tjenesteorganiseringen i framtiden, eksempelvis organiseringen av sektoren. Uansett bør det stilles krav til responstid, me- ner Kristensen. Både for at publikum skal vite hva de har krav på, men også for tjenestens del. - Når ressursene skal fordeles vil storbyene alltid kunne argumentere med befolkningstall. Bygdene er helt avhengig av et krav om responstid, så de har noe å vise til når det argumenteres for å legge ned stasjoner, sier han. Det snus på hver krone i helse-Norge. Kristensen omtaler kampen for penger i helsevesenet som “Paradise Hotel”. På stasjonen i Kongsberg vet ledelsen at hver kvadratmeter koster penger. For å spare, har de dermed droppet kjønnsdelte garderober. Tilfeldighetene vil ha det til at stasjonen nå likevel har to garderober. For de ansatte spiller det liten rolle - de er så vant til å skifte rundt hverandre at besøkende i forbløffelse kan oppleve at dørene til garderobene uansett er åpne, mens praten går under skiftingen. Ambulanseuniformene henger på rekke og rad på knagger på veggen. På gulvet ligger det et par klesplagg som måtte av i hui og 8 Kandidat 534 hast når det kom en utrykning og uniformen måtte på. Kanskje måtte ambulansen helt til Ahus eller Geilo. De ansatte vet sjelden hva de skal den dagen når de går på jobb. Det er det AMK-sentralene som bestemmer. ambulansetjenesten der, og anbefalingene til responstid ville blitt halvert. Det er interessant, sier Kristensen. Helseforetaket Vestre Viken har ikke vært tilgjengelig for kommentar. 45.000 I SPREDTBYGD STRØK BRUKER EGNE DEFINISJONER - Vi har ikke så mye konflikter med AMK. Men det hender at avgjørelser virker helt ulogiske for oss, men for AMK-sentralen som sitter med den fulle oversikten over hvor bilene er kan det være selvsagt at vi skal dra til Drammen i stedet for å ta et oppdrag som er nærmere, fordi det er andre biler i nærheten, sier Kristensen. Kongsberg har drøyt 26.000 innbyggere og er definert som tettbygd av helseforetaket Vestre Viken. Det betyr ifølge Kristensen i praksis at det alltid skal være en bil i byen i tilfelle noe skjer. Hvis alle ambulansene på Kongsberg er på oppdrag, kommer det bil fra andre steder, for eksempel fra Hokksund, for å sikre at Kongsberg har ambulanseberedskap. Drammen regnes også som by, den største byen i fylket med 65.000 innbyggere. Mellom de to byene ligger kommunene Øvre og Nedre Eiker - der det til sammen bor 45.000 mennesker innenfor drøyt 4 mil. - Øvre og Nedre Eiker er definert som spredtbygd strøk. I Øvre Eiker bor det nesten like mange som i Kongsberg, og i de to kommunene til sammen bor det mange flere. Likevel er de ikke definert som tettbygd - da hadde helseforetaket måtte legge flere ressurser i Det er helseforetakene selv som definerer hva som er tett- og spredtbygd i sine områder. En nasjonal kartlegging viser at praksisen varierer fra fylke til fylke. Noen foretak definerer tettbygd ut fra et visst befolkningstall sett i sammenheng med arealet, andre definerer ut fra bystatus eller egne kriterier de ikke ønsker å oppgi. Helsedepartementets egne anbefalinger er at å si at alt mellom 10.og 15.000 innbyggere er tettbygd “er rimelig og realistisk”. Denne definisjonen følges i liten grad av helseforetakene. I praksis er det derfor store variasjoner mellom ambulansetjenesten i Norge også når det gjelder steder med omtrent like stort befolkningsgrunnlag. Dessuten hjelper det lite om området er definert som tettbygd, hvis det er for stort. Hele Oslo (og store deler av Akershus) er ett område. Oslo er åpenbart tettbygd, men selv om det alltid skal befinne seg ambulanser i byen, er det langt fra Lillestrøm til Prinsdal - noe Arild Anderssons kamerat fikk merke. Hvis alle Groruddalens ambulanser er på utrykning i sentrum, kan veien til Romsås bli lang. Det kan få fatale konsekvenser - noe Riaetallah Houranis altfor korte historie er et eksempel på. RETTFERDIGHET OG LÅNTE MINNER På Romsås venter familien Hourani på fortgang i etterforskningen. I morgen kommer NAV for å hente flere år gamle badebukser, bestikk, en sju år gammel datamaskin gutten fikk låne fra hjelpemiddelsentralen. Minnene er bare til låns. - Han hadde vært så mange ganger på sykehuset at jeg tenkte han ville klare dette også, sier søsteren. De tre søsknene sitter tett sammen i sofaen. Minstemann ligger med hodet gjemt i sofaputene der bildet av broren ligger. - Det har ikke gått opp for meg at han er borte enda, derfor er det vanskelig å beskrive. Han er med meg i drømme, sier tvillingsøster Rawan. De mener det er viktig at de kan stole på at helsevesenet redder liv. Broren vile selv bli ambulansesjåfør i Syria for å kunne redde liv. Nå har de mistet tillten. - Vi bor i Norge, ikke i Syria. Hvorfor hjalp de ham ikke? Han var en glad gutt med store forhåpninger til seg selv. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på ham og har store sår i hjertet, sier Raghada. De sier de ikke har bruk for flere dårlige unnskyldninger. - Det er ett spørsmål vi håper å få svar på: Hvorfor fikk han ikke hjelp, spør mor Hourani. 13-åringen gir moren et lommetørkle. - Vi vil ha rettferdighet, også for alle dem som kommer til å havne i samme situasjon som oss. ◄ Grafen viser antall minutter 90 prosent av ambulansene rakk fram til utrykningsadresse innen på akuttoppdrag, fordelt på geografi. Førde har ikke oppgitt tall. Kilde: Norsk Pasientregister 9
© Copyright 2024