1. No category

Livets Ord – Min historie
Fredag 19. desember 2014
Innledning
Mitt navn er Jon Andersen. Jeg er fra Norge, men for tiden bor jeg i Uppsala i Sverige.
Jeg har vært medlem i menigheten Livets Ord siden 1995. Jeg har også vært ansatt i menigheten i
mange år, først som feltarbeider for Operation Jabotinsky i Russland, så på kontoret i Uppsala, og jeg
tilbrakte også et halvt år på Livets Ords kontor i Jerusalem, Israel.
Da jeg jobbet for Operation Jabotinsky i Russland, tenkte jeg ofte at Livets Ord kanskje var den
beste menigheten i hele verden. Jeg elsker virkelig menigheten min veldig mye, og jeg var så
takknemlig fordi jeg kunne jobbe for den. Hvis det hadde vært mulig, hadde jeg vært villig til å jobbe
som frivillig for LO i resten av livet.
Siden den gang har det skjedd flere negative ting, og dermed er jeg lei meg for å si at dette ikke
lenger er sannheten.
Jeg kommer nå til å fortelle deg min personlige historie, som på mange måter er en smertefull
reise. Jeg vet at dette er en lang historie, men jeg håper at du vil ha tålmodighet med meg og bli med
meg på denne reisen.
La meg først av alt si at dette dokumentet ikke på noen måte er ment som et personlig angrep på noen
personer på Livets Ord. På det personlige plan må jeg si at jeg har et godt forhold til alle mine tidligere
medarbeidere og alle pastorer på LO. Alle sammen – uten unntak – er veldig fine folk, og jeg trives
sammen med dem.
Mer enn noen andre så gjelder det Ulf Ekman selv. Jeg har truffet og snakket med ham mange
ganger de siste 20 årene, og min personlige oppfatning av ham er at han er en skikkelig fin fyr å være
sammen med. Jeg kan ærlig talt si at hver eneste gang jeg har møtt ham, har jeg følt meg oppbygget.
Hver gang jeg har møtt ham har jeg hatt inntrykk av at han har det som Zeev Jabotinsky ville ha kalt
hadar, et hebraisk ord som for Jabotinsky betydde en person med en slags kongelig majestet, en
aristokrat, stolt og rakrygget, med gode manerer, «stolt innfor ministre, enkel innfor de fattige».
Jeg har forsøkt å ikke nevne folk ved navn, for jeg vil ikke at leseren skal fokusere på andre
personer som du kan kritisere. Hvis du kjenner igjen deg selv i denne historien, må du forstå at jeg ikke
har noe personlig mot deg. Dette er ikke et angrep på deg, og jeg er ikke sint på deg.
Det er nettopp dette som er grunnen til at jeg har skrevet dette dokumentet. Siden jeg vet at det
finnes mange bra mennesker på Livets Ord, inkludert pastorene i menigheten, er jeg absolutt sikker på
at det finnes et håp om at menigheten kan velge å gå rett vei. Men før det kan sje, må menigheten
våkne opp. Jeg tror at hele det siste året har vært ei vekkerklokke for menigheten, og jeg vil hjelpe
pastorene og medlemmene på LO å våkne og innse hva som foregår. Og jeg tror at den beste måten å
gjøre det på, er å fortelle min historie fra menigheten.
La meg også gi deg, leseren, en advarsel før du leser denne historien. Jeg må informere deg om at dette
bare er min personlige historie, noe som betyr at du bare får lese en side av saken. Dette er en subjektiv
fortelling. I tillegg har jeg ikke all informasjon, og noen ganger har jeg problemer med at jeg glemmer
fakta. Hvis du dømmer Ulf Ekman, eller hvem som helst andre, på grunnlag av denne fortellingen her,
er det fare for at du kan bli dømt av den store dommeren! Du må ikke bli fristet til å dømme andre
personer på grunnlag av fakta som jeg kanskje ikke husker rett etter så mange år.
Og når du leser dette, kan du stille deg selv følgende spørsmål: «Hvor mange narkomane er blitt
pastorer i Sibir på grunn av meg og det arbeidet jeg har gjort?» Jeg har vært i Sibir, og jeg vet at mange
narkomane og andre «tapere» ble pastorer og begynte å tjene Gud på grunn av Livets Ords
misjonsarbeid. Hvis ditt liv har gitt mindre frukt enn det som Livets Ord har opplevd, er det kanskje
bedre for deg selv at du velger ydmykhet framfor stolthet og kritikk.
Fader vår, du som er i himmelen. Led oss ikke inn i fristelse!
1: Ungdomstiden
Jeg ble født og vokste opp i et kristent hjem i Moss. Det er ikke så mye å fortelle om barndommen før
jeg ble tenåring.
Da jeg var mellom 15 og 18 år, var jeg deprimert. Selv om jeg var kristen og trodde på Bibelen, så
jeg ingen grunn til å leve. Jeg ville ha godtatt det hvis livet mitt hadde vært over i så ung alder. Jeg vet
ikke om det var noen som la merke til det, for jeg snakket egentlig bare med en enkelt venn om det.
Alt dette endret seg da jeg var 18 år gammel. Den viktigste begivenheten som satte alt på hodet,
var en kveld da jeg og et par venner hadde vært på et kristent møte i Sarpsborg. Det var et skikkelig
halleluja-møte, og jeg følte meg vel til mote etter å ha vært der.
På veien hjem satt jeg i baksetet mens vennene mine satt foran, og vi hørte på veldig høy
rockemusikk. Denne gangen var det en sang ved navn «Dancing on the Head of the Serpent» av det
svenske bandet Jerusalem som rystet bilen. Mens jeg lyttet til denne musikken, føltes det som om jeg
ble omsluttet av et godt nærvær. Jeg følte også at jeg hadde et ord på tunga som jeg ville tale ut.
Jeg tok mot til meg og talte ut dette ordet, selv om jeg ikke hadde noen anelse om hvilket språk jeg
snakket eller hva det betydde. Umiddelbart etterpå forsto jeg at jeg hadde gjort en stor feil. «Tror du
virkelig at det dumme ordet som du talte nettopp nå hadde noe å gjøre med Gud?» sa jeg til meg selv.
«Nå holder du på å bli gal. Nå har du mistet forstanden. Du må love deg selv at du aldri gjør dette
igjen.»
Jeg våget ikke å begi meg inn på flere slike «dumme» eventyr i en eller to uker, inntil jeg var på et
bønnemøte der jeg atter en gang følte at jeg hadde et ord på tunga. Jeg la hendene over munnen slik at
ingen kunne høre meg, og så talte jeg ut enda et ord som jeg ikke forsto bæret av. Den samme stemmen
sa enda en gang at jeg var moden for galehuset.
Men siden jeg var ung og dum og ikke hadde mye sunt fornuft, fortsatte jeg med mine lite
intelligente språk-eventyr. Noen få uker senere kunne jeg snakke hele setninger på et språk som jeg
ikke forsto, og frimodigheten økte inntil jeg sto og skrek hjemme på soverommet. Og da skjedde det
noe helt utrolig: Jeg forsto at da jeg skrek ut på dette nye språket, så forsvat faktisk depresjonen! Livet
mitt hadde vært overskyet, og jeg hadde ikke sett blå himmel på flere år. Men ved hver eneste
skrikende bønnestund spredde skyene seg mer og mer, og snart kunne jeg puste fritt igjen.
Jeg er virkelig glad for å kunne si at selv om jeg har møtt motgang og problemer mange ganger
etterpå, så har de skyene aldri vendt tilbake.
Den samme våren skulle det svenske bandet som jeg snakket om tidligere, Jerusalem, spille på en
konsert i Fredrikstad. Vi ville trekke publikum til konserten, så jeg og noen venner gikk på et diskotek i
Moss for å dele ut flygeblader. Siden jeg hadde vokst opp i et kristent hjem, hadde det alltid vært
forbudt å gå på diskotek, så dette var faktisk første gang jeg gikk inn på en slik plass. Vi ga DJ'en en
singel med den samme sangen som jeg nevnte tidligere, «Dancing on the Head of the Serpent», på den
ene siden og «Listen to Me» på den andre siden. Atmosfæren ble totalt forvandlet på et øyeblikk da
DJ'en skrudde av discomusikken, opplyste om konserten og satte på den singelen som vi hadde gitt
ham.
Den begivenheten ble starten på en helt utrolig sommer for oss. I løpet av den sommeren delte vi
vårt kristne vitnesbyrd med flere hundre mennesker på gatene i Moss. Nesten hver eneste fredag og
lørdag kveld var vi ute på gatene og delte evangeliet med ungdommene i byen.
2: Livets Ords bibelskole
Den samme sommeren besøkte jeg Livets Ord for første gang på Troskonferansen. Jeg nøt av den
undervisningen som var der fra slike predikanter som Lester Sumrall, Rod Parsley, Benny Hinn og Ulf
Ekman, og jeg likte at de hadde en atmosfære av bønn og lovsang og tro på Guds ord.
På den tiden hadde de fleste av vennene mine enten gått på eller planlagt å gå på Livets Ords
bibelskole i Uppsala. Men ikke jeg. Jeg hadde ingen slike planer. Bibelskole var ingenting for meg, og
hvis jeg hadde ombestemt meg, hadde jeg heller valgt en bibelskole i Norge.
Det kommende året gikk jeg i tredje klasse på videregående skole, og i januar fikk vi besøk av
representanter for flere universiteter og høyskoler, men jeg likte ingen av de mulighetene som de
presenterte. På vei hjem fra skolen den dagen følte jeg med nedslått helt til jeg bestemte meg for å gå
på Livets Ords bibelskole. Jeg tok den beslutningen på fem minutter, og jeg vet egentlig ikke hvorfor
jeg gjorde det. Jeg bare forsto at det var rett.
Jeg studerte på LO i to år, fra 1989 til 1991, og jeg likte den undervisningen jeg fikk. Jeg trodde og
var enig med det meste av det jeg hørte. Noe av det jeg likte mest, var seminaret med Sam og Jane
Whaley. Jeg var vant til å høre på sanger som «Dancing on the Head of the Serpent» og «To Hell With
the Devil», så Whaleys undervisning passet perfekt for meg. Jeg var helt overbevist om at Jesabels ånd
og andre demoner var det største problemet som en kristen sto overfor. Senere innså jeg at et
menneskes egne synder er det største problemet. Senere måtte jeg skifte mening igjen. Det er egentlig
ikke synd som er problemet, for alle mennesker synder. Det virkelige problemet er stoltheten som
forhindrer deg fra å omvende deg fra synd.
De tre viktigste begivenhetene på bibelskolen var: 1) Skoleturen til Israel i juni 1990, med mer enn
300 andre elever. Dette var første gang jeg reiste til Israel. 2) Den første skikkelige misjonsreisa jeg var
på, i april 1991, da en gruppe på 17 personer reiste til Filippinene. 3) Den store israelturen i juni 1991,
med mer enn 900 elever og tidligere elever fra bibelskolen. På grunn av disse tre turene forsto jeg at
Israel og misjon ville bli en viktig del av livet mitt.
3: Hjem til Norge
De neste fire årene bodde jeg i Norge og var med i en menighet i Moss.
Jeg hadde siviltjeneste i 16 måneder, og jeg tjente i min lokale menighet. Det var en virkelig fin
periode i livet. Jeg var involvert i nesten alt som pågikk i menigheten: Søndagsskolen,
ungdomsarbeidet, bokhandelen, mixing av lyd, menighetens kontorarbeid, misjonsarbeidet,
radioprogrammer, avisartikler og alt som handlet om Israel.
Nesten alt det jeg gjorde på Livets Ord senere, var et resultat av det jeg lærte meg i menigheten
min i 1993-1994.
I juli 1993 hadde jeg det praktiske ansvaret for menighetens første misjonsreise til Bulgaria med en
gruppe på 27 personer, og i april året etterpå var jeg med på den første offisielle misjonsreisa til Kina. I
februar 1994 var jeg guide for menighetens første israeltur med nesten 20 personer.
4: På team med Operation Jabotinsky
Jeg var skikkelig fascinert av det arbeidet som LO gjorde blant de russiske jødene, det arbeidet som de
hadde kalt for «Operation Jabotinsky» for å hjelpe jødiske migranter fra det tidligere Sovjetunionen til
Israel.
Og i august 1994 ble jeg med Operation Jabotinsky på team for første gang. Vi var en gruppe på
sju personer som reiste rundt til fem byer i Russland. Målet med turen var å undervise og forkynne om
Israel i russiske menigheter og å overbevise dem om å hjelpe OJ med å føre de russiske jødene til
Israel.
Det var den første av fem turer til Russland på ni måneder. Siden jeg trodde at dette var noe som
Gud hadde kalt meg til, vendte jeg tilbake til Norge etter hver tur og jobbet for å tjene penger til neste
tur. Så snart jeg hadde økonomi til å vende tilbake til Russland, reiste jeg igjen. Dette var frivillig
arbeid for OJ, og jeg dekket alle utgifter på egen hånd.
5: Permanent i Russland
I løpet av de ni månedene brukte jeg mye penger og tid på å reise fram og tilbake mellom Norge og
Russland. På den tiden jobbet jeg for det meste med å oversette bøker fra engelsk til norsk. Siden man
kan gjøre den jobben hvor som helst i verden, forsto jeg snart at jeg kunne gjøre mer for jødene i
Russland hvis jeg flyttet til Russland.
Dermed avtalte jeg med OJ at jeg ville flytte til Moskva og jobbe for OJ der. En dag i uka skulle
jeg oversette bøker, og fire dager i uka skulle jeg jobbe for OJ. Det er vel unødvendig å si at det endte
opp med at jeg jobbet mye mer for OJ enn det vi hadde avtalt.
Internt innen LO ble jeg kalt for en misjonær, selv om vi aldri brukte det order offentlig for å
unngå misforståelser. En jøde vil ofte tro at en misjonær er «en som prøver å omvende meg til
kristendommen», og det var ikke det jeg holdt på med. For å unngå slike misforståelser, ble jeg ofte
kalt for en feltarbeider.
I september 1995 reiste jeg og medarbeider M med et skip fra Stockholm til Helsinki. Vi fortsatte
med tog til St Petersburg og videre til Moskva.
Den viktigste oppgaven vi fikk før vi reiste til Russland, var å bygge opp et nettverk av russiske
menigheter som ville hjelpe oss med å føre de russiske jødene til Israel.
Jeg forsto snart at dette ikke var noen lett oppgave. Russland har en historie med flere hundre år av
«kristen» antisemittisme. Når du legger 70 år av kommunistisk antisionisme på toppen av det, og når
du tilføyer at de fleste menighetene var fulle av folk som hadde vært kristne i noen få måneder, eller
maksimalt i tre eller fire år, forstår du litt av bakgrunnen. Mange av de som hørte talene våre om Israel
og jødene, hadde aldri hørt et lignende budskap, og det var vanskelig for dem å forstå budskapet. Og vi
skulle altså snu opp-ned på flere hundre år med antisemittisme med en tale på 40 minutter!
Jeg bodde i Russland i åtte år. Rundt halvparten av tiden bodde jeg i Moskva, men jeg tilbrakte også
fem månder i Volgograd, det historiske Stalingrad, og ni måneder i Samara, som tidligere hadde vært en
stengt by og som var Sovjetunionens hovedstad i en kort periode under andre verdenskrig. Men den
beste tiden var i en periode på mer enn to år da jeg bodde i Sibir, først i byen Irkutsk i Øst-Sibir og så i
Novosibirsk, Sibirs «hovedstad».
I løpet av disse åtte årene besøkte jeg 99 byer og landsbyer over hele Russland, fra Vladivostok i
øst til Vyborg i vest, fra Norilsk i nord til Sotsji i sør. Jeg talte på møter over hele landet, og jeg
underviste også på flere bibelskoler. Det er kanskje litt ironisk at da jeg selv gikk på bibelskole i
Uppsala, så hadde vi ikke noe separat emne som het «Israel», men 99% av alle mine taler i Russland
handlet om nettopp dette emnet.
En av de oppgavene jeg likte mest, var å arrangere noe som vi kalte for «fiske-seminarer», der vi
utdannet arbeidere og frivillige for OJ. Jeg begynte alltid med bibelundervisning om Israel, og så hadde
vi noen leksjoner om Operation Jabotinskys historie og kall og jødisk historie. Vi lærte dem også
praktiske spørsmål om hvem som kan immigrere til Israel, hvordan man snakker med jøder, hvordan
man hjelper dem praktisk med å flytte, visum og toll-spørsmål, etc.
Den nest viktigste oppgaven jeg hadde, var å jobbe med PR. Jeg så raskt at det var stort behov for
manualer, brosjyrer, etc., så jeg begynte å jobbe med dette kort etter at jeg kom til Russland. Jeg ble
snart OJs uoffisielle PR-mann, og mange av de artiklene og bildene som havnet i Livets Ords
nyhetsbrev og Magazinet på den tiden, ble skrevet eller tatt av meg.
Men jeg var også involvert i mange andre ting. Jeg arrangerte flere konsertturneer med musikere,
sangere og dansere fra Tartu i Estland. Jeg talte til jødiske grupper i synagoger og kultursentre. Jeg var
med på å starte opp flyvninger fra Samara og Volgograd til Israel, og jeg besøkte også Sotsji noen
ganger for å hjelpe til med det praktiske arbeidet før skipet vårt, Restoration, kunne reise til Israel.
Mot slutten av oppholdet i Russland ble jeg forelsket i en vakker russisk kvinne som jeg traff i Det
fjerne Østen. Vi giftet oss i Jerusalem i juni 2002, og Ulf Ekman viet oss.
6: Ikke så mye luksus
Jeg har nå kommet til et punkt der jeg må begynne å forklare for deg noen av de vanskeligste sidene
ved livet i Russland.
Mye av det som du vil lese om i dette kapitlet, er ting som jeg aldri har snakket med andre om.
Men jeg tror at nå er tiden inne til å gjøre det. Du må forstå disse tingene før du kan forstå noe av det
jeg vil skrive om senere. Du bør også tenke på at jeg ikke forteller dette fordi jeg er sint på noen på LO,
men jeg tror at denne historien må fortelles slik at andre ikke faller i de samme fellene i framtiden.
Jeg tror at de fleste kristne innser at mange misjonærer må ofre mye gods og gull for å kunne gjøre
jobben sin. Jeg var ikke et unntak til den regelen. Jeg skal nå fortelle deg noen få detaljer om noen av
disse prøvelsene.
Da jeg ble misjonær for LO, hadde jeg ingen faste givere og ingen lønn. Jeg avtalte med LO at jeg
skulle jobbe 80% for OJ og 20% med å oversette bøker, og dette skulle være inntektskilden min. Men
siden jeg jobbet mye mer for OJ enn det, hadde jeg ikke så mye tid til å tjene penger, noe som hadde
fordelen at jeg kunne reise med en lettt lommebok. Og når du reiser nesten hele tiden, og bærer på
bagasje fra plass til plass, lærer du raskt å sette pris på at du ikke har tunge lommebøker i lommene
dine.
Opprinnelig var jeg frivillig for LO, men noen år senere ble den kontrakten endret retroaktivt til en
kontrakt som en ansatt på heltid med 0 i lønn (det skal være null og ikke den 15. bokstaven i alfabetet).
Den første avtalen var at LO skulle betale visumkostnader, en helseforsikring og togbilletter i
Russland. Men av en eller annen grunn fikk jeg ingen forsikring. Sju måneder etter at jeg ble misjonær,
ble jeg ganske syk (delvis fordi balkongdøra på soverommet mitt hadde alvorlige problemer med
trekk), og jeg hadde ingen penger til lege eller medisiner. En venn av meg hadde noen kraftige
smertestillende piller, og jeg «skrev ut et resept» på en dobbel dose til meg selv. Det var den eneste
«legehjelpen» jeg hadde råd til.
Opprinnelig betalte ikke LO for hoteller eller måltider. På en av de første turene sammen med
medarbeider M, ble det kostbart for oss. Vi besøkte en menighet der vi senere fikk vite at pastoren var
med i den lokale mafiaen. Etter at vi hadde vært der noen dager, krevde han at vi skulle betale
hotellpriser for sengeplass og måltider som en kvinne i menigheten hadde gitt oss, og til og med betale
menigheten fordi staben hadde brukt tid på oss. Nesten hele formuen min forsvant.
Den største utfordringen var som regel husleia. Dette var før det fantes nettbanker, og da det var tid
for å betale leia, måtte jeg bare reise til sentrum av Moskva og se om jeg fikk ut penger i minibanken.
Jeg var ofte nødt til å gå tomhendt bort uten noen anelse om hvordan jeg skulle betale leia.
Siden jeg var i en slik situasjon, lærte jeg meg kreativ matlaging. En gang hadde jeg bare en løk og
ei flaske ketchup på kjøkkenet. Jeg helte opp ketchupen i ei gryte, skar opp løken i biter og fylte på
med litt vann, og så hadde jeg tomatsuppe med løk.
I løpet av de kommende årene bedret LO situasjonen min. Etter et år fikk jeg forsikring, de
begynte å betale for alle reisekostnader i Russland, og noen få år senere begynte de også å betale
husleia. De siste ni månedene jeg bodde i Russland, fikk jeg faktisk SEK 2700 i lønn, så da følte jeg
meg som en rik kapitalist.
Jeg har lagt merke til at det iblant snakkes om at ansatte på LO ikke har tjänstepension. I løpet av
disse åtte årene var jeg registrert med permanent adresse i Russland, så jeg betalte aldri skatt i Norge
eller Sverige på den lille inntekten jeg hadde. Noe som betydde at jeg ikke tjente ei krone i
inkomstpension fra jeg var 25 til jeg var 33 år gammel.
Jeg jobbet ganske mye. Den verste perioden var fra januar til juni i 2000. I løpet av denne perioden
flyttet jeg fra Irkutsk til Novosibirsk, og jeg startet fem distriktskontorer i fem byer i Sibir. Noe som
betydde at jeg måtte reise fram og tilbake mellom alle disse byene der jeg talte og underviste i
menighetene, hadde seminarer for arbeidere og frivillige, og lærte opp de ansatte. Disse fem byene lå i
fire forskjellige tidssoner. I tillegg reiste jeg ofte til Moskva, som lå tre tidssoner den andre veien.
På disse fem månedene hadde jeg ikke mer enn en eller to fridager i måneden. Jeg jobbet ofte
opptil 16 timer om dagen. Og jeg tilbrakte mange netter på et tog, et fly eller en flyplass, eller så sto jeg
opp klokka tre på natta fordi jeg hadde et fly klokka 6:00.
Siden jeg reiste på kryss og tvers over sju tidssoner, hadde jeg nesten konstant jet lag. Noen ganger
måtte jeg stille klokka fem ganger i uka. En gang måtte jeg reise fra Novosibirsk til Irkutsk på 24 timer,
og den eneste måten jeg kunne klare det, var å fly via Moskva, som var fire timer feil vei. Det er
omtrent som å fly fra Oslo til London via Tel Aviv.
På slutten av den perioden ble jeg skikkelig syk. Jeg kastet opp og klarte ikke å holde på verken
vått eller tørt.
Jeg bodde i 15 forskjelllige leiligheter på åtte år, så jeg flyttet i gjennomsnitt etter seks måneder. Da jeg
kom til Sibir, flyttet jeg inn i en leilighet for 65 dollar, samtidig som de fleste medarbeiderne mine
bodde i leiligheter til mellom 300-500 dollar. Det var to store fordeler med den leiligheten: 1)
Kjøkkenet var fullt av maur, så da jeg kjøpte brød, krøp proteinene inn i brødet mitt helt gratis. 2)
Vaskemaskinen kunne også brukes som makulator.
I september 1997 seilte jeg sammen med 144 migranter på Restoration fra Sotsji til Haifa. Når OJs
arbeidere på heltid reiste på disse enveis turene til Israel, pleide OJ å betale for flybilletten tilbake til
Russland pluss penger til å klare seg et par dager i Israel. Så vidt jeg vet var jeg den eneste som jobbet
heltid for OJ i Russland, som var nødt til å betale dette selv. Grunnen var at de fleste arbeiderne reiste
som oversettere, noe som var en nødvendig oppgave på skipet. Men jeg reiste for å fotografere og
skrive for Livets Ords nyhetsbrev, som vi brukte for å samle inn penger til OJ, og for å intervjue noen
av de første flypassasjerene som nå bodde i Israel, og denne jobben var ikke nødvendig.
Når jeg som utlending reiste rundt omkring i Russland – noen ganger i mafia-taxier med flere tusen
dollar i kontanter, og noen ganger med fly av ymse årganger – endte jeg iblant opp i risikable
situasjonen. Jeg vil nå fortelle deg om tre slike begivenheter:
I begynnelsen av oppholdet, da jeg nesten ikke forsto noe russisk, skulle jeg møte og hjelpe en jødisk
familie som kom med tog til Moskva klokka 4:00 om morgenen. På den tiden av døgnet går det ingen
busser eller t-bane. LO betalte ikke for taxi, og jeg hadde ikke råd til å betale taxi selv. Dette betydde at
jeg måtte gå til jernbanestasjonen.
Heldigvis for meg bodde jeg ganske nær sentrum av Moskva, så jeg hadde bare 11 km å gå til
stasjonen. Heldigvis for meg var det en mild desember-morgen i Moskva, og ikke en kald januarmorgen i Sibir. Og heldigvis for meg hadde jeg kjøpt meg en flunkende ny vinterjakke og vinterstøvler
bare noen få år i forveien.
Jeg gikk hjemmefra klokka 2:00, og cirka klokka 3:15 ble jeg observert av tre politifolk på en
ganske så tom gate. De hoppet ut av bilen og løp mot meg mens de skrek: «#¤%½£@¥{&!» Jeg svarte
at jeg ikke forsto russisk. Da rettet en av dem et automatvåpen mot magen min og sa: «#¤%½£@¥{&!
Ra-ta-ta-ta-ta #¤%½£@¥{&!» Jeg var ikke helt sikker på hva de prøvde å si, men jeg lurte på om «rata-ta-ta» i kombinasjon med et automatvåpen rettet mot magen kanskje var dårlige nyheter. Jeg svarte
igjen: «Jeg beklager, men jeg snakker ikke russisk.» Hele situasjonen ble løst da jeg brukte det magiske
ordet «passport», som er det samme på russisk og engelsk, og da jeg langsomt … skikkelig langsomt
… åpnet opp jakka og tok passet ut av innerlomma.
Jeg satt en gang i et komfortabelt sete på et splitter nytt Tupolev-134 fly fra Samara Airlines sammen
med en russisk pastor, og der traff vi på en gruppe sympatiske russiske soldater, som tilfeldigvis var
medlemmer av Moder Teresas Fan Club. Alfa-hannen i den gruppa – en type på størrelse med King
Kong – med muskler som var minst halvparten så imponerende som mine muskler – var irritert på meg
fordi han ville ha plassen min. Han lente seg over mot meg og lovte at han skulle drepe meg da vi
ankom bestemmelsesstedet. Heldigvis for meg var det snøstorm, så flyplassen var stengt, vi ble
omdirigert til en annen flyplass, besetningen begynte å drikke vodka, og vi kom aldri fram til
bestemmelsesstedet! Siden vi aldri kom fram til bestemmelsesstedet, kunne han ikke holde løftet sitt.
Flere ganger besøkte jeg Russlands kaldeste region, en republikk fem ganger så stor som Frankrike
med en million innbyggere. På en av de turene talte jeg i en menighet i en landsby der ingen utlending,
og heller ingen russer utenfra republikken, noensinne hadde talt. En lokal journalist kom for å skrive
om begivenheten, og han spurte tolken min hvorfor han alltid sa nøyaktig det samme som jeg hadde
sagt: «Hvorfor er du ei nikkedokke for predikanten?»
På vei hjem kjørte vi i fire timer gjennom skogen uten å se et eneste hus. Midt i skogen, omtrent
klokka 1:00 på natta, traff vi en isflekk, og sjåføren mistet kontrollen over bilen. I en bil uten
sikkerhetsbelter seilte vi ut i grøfta i 70 km/t, og jeg ba den korteste og høyeste bønnen jeg noensinne
har bedt: «Jesus!» Vi rullet rundt i grøfta, bilen ble fylt av snø, og det føltes som om vi satt i en
vaskemaskin.
Da bilen stoppet, spurte vi hverandre om vi var OK, og så klatrer vi ut av bilen. Vi gikk opp til
veien igjen og så et par frontlykter som var på vei mot oss. Da vi stoppet bilen, oppdaget vi til vår store
glede at det var en tauebil! Han tauet bilen vår opp på veien igjen.
Heldigvis for oss var dette en solid russisk bil, og ikke noe japansk skrot, så skaden var begrenset.
Men frontruta var knust, så vi hadde meget effektiv air condition på de siste 70 kilometerne. Vi stoppet
ofte for å gå ut av bilen og hoppe rundt i den varme lufta utenfor bilen (tro det eller ei, men det var
faktisk mye varmere utenfor enn inne i bilen), så da fikk vi gratis trim! Da vi kom tilbake til
sivilisasjonen og undersøkte oss selv, oppdaget de to andre at de hadde noen små skader, men jeg fant
ikke et eneste blåmerke noe sted på kroppen.
Som jeg allerede har fortalt deg, giftet jeg meg med ei russisk kvinne i juni 2002, og vi bodde sammen i
Moskva i ett år. De tre foregående årene hadde nesten all min inntekt vært fra to månedlige givere som
ga henholdsvis NOK 1500 og NOK 500 per måned.
Men den største giveren ble dessverre nødt til å avslutte sin gode gjerning i juli 2002, noe som
betydde at de første månedene som jeg var gift, hadde vi 500 kroner i inntekt i måneden, og vi bodde i
Moskva, som er en av verdens dyreste byer for utlendinger.
Situasjonen ble ikke noe bedre da kona fikk store smerter i ryggen, og etterhvert kunne hun nesten
ikke gå. Hun måtte bli i senga nesten hele dagen.
LO hadde betalt en medisinsk forsikring for meg, men den forsikringa var ikke gyldig for kona
siden hun ikke var skandinavisk statsborger. Og siden hun kun hadde en midlertidig registrering i
Moskva, hadde hun ikke rett til gratis legehjelp der. Det ville ha kostet oss 100 dollar å få tak i en bra
lege, men det hadde jeg ikke råd til. Så dermed ble jeg hjemme og tok hånd om henne.
LO kunne selvfølgelig ha gjort mye for å hjelpe oss. Det var faktisk flere leger som var
medlemmer i menigheten. Men vi fikk aldri noen hjelp.
Senere innså jeg at dette ikke kunne fortsette, og jeg bestemte meg for å låne penger fra OJ (jeg
hadde en separat kasse med flere hundre dollar som tilhørte OJ). Jeg hadde ingen anelse om når jeg
ville klare å betale tilbake pengene, men jeg kunne ikke bare se på at kona var sjuk.
Jeg bestemte meg også for å tjene litt penger, så jeg begynte å oversette ei bok. De neste tre ukene
var jeg opptatt med å oversette den boka slik at jeg kunne betale tilbake gjelda til OJ og få rettet opp
økonomien igjen. Så man kan si at på grunn av konas helse og vår økonomi, så jobbet jeg veldig lite for
OJ i løpet av fem uker.
På slutten av den perioden mottok jeg en klage på at jeg ikke gjorde jobben min i OJ, at jeg hadde
kjøpt en helt ny datamaskin og installert den på kontoret, men jeg brukte den ikke.
7: Utfordringer i arbeidet
Jeg vil nå fortelle om noen av de utfordringene som jeg møtte i Russland. Jeg tror at dette vil gi deg et
glimt av hvordan LO fungerer, og dette er nødvendig hvis du skal forstå det jeg skriver om senere.
Utfordring A: Bygge nettverket
Den viktigste oppgaven jeg hadde i OJ, var å bygge et nettverk av russiske menigheter som skulle
hjelpe jødene til Israel. Jeg oppdaget at det ofte var enklere å jobbe med små menigheter som aldri
hadde hatt noen kontakt med LO, enn store menigheter der pastoren var en personlig venn av Ulf
Ekman eller Carl-Gustaf Severin eller noen andre av dem som satt på toppen på LO.
Årsaken til dette er ganske enkelt at den russiske mentaliteten er veldig hierarkisk. De pastorene
som var vant til å lytte til Ekman og Severin, hadde ingen grunn til å høre på en ukjent «Jon Andersen.»
I begynnelsen av oppholdet i Moskva, var de to første radene på LO forbeholdt heltidspredikanter. Og
selv om jeg talte i mer enn 100 menigheter over hele Russland, betraktet menigheten meg mer som en
praktisk «reisebyrå-agent» enn en predikant.
Samtidig som de pastorene som var personlige venner av Ekman og Severin ikke så noen grunn til
å høre på denne norske reisebyrå-agenten som satt på den 25. raden, hadde jeg ikke dette problemet da
jeg besøkte menigheter som ikke hadde noe forhold til LO. (Men jeg må tilføye at dette endret seg til
det bedre mot slutten av oppholdet i Russland.)
Jeg var frustrert over dette problemet. Vi hadde et problem der en stor del av OJs nettverk besto av
menigheter som ikke hadde noen kobling til LOs misjonsarbeid, mens flere av de største LOmenighetene i Russland ikke jobbet for OJ. En gang da alle ledere i OJ var samlet i Rostov, snakket jeg
med medarbeiderne mine om dette. Jeg sa at siden disse pastorene bare hører på Ekman og Severin, bør
løsningen være at Ekman snakker med dem om dette på en konferanse.
Jeg foreslo at vi burde skrive et brev til Ekman og forklare problemet for ham, og kanskje foreslå
noe som han kunne gjøre for å hjelpe oss. Vi hadde en lang diskusjon, og det endte med at de nektet å
gjøre det. Mitt inntrykk var at de var redd for å gjøre noe som kunne oppfattes som opprør mot Ekman
hvis vi prøvde å fortelle ham hva han burde gjøre.
Så langt jeg vet, fikk Ekman aldri vite om dette problemet, og dermed kunne han heller ikke hjelpe
oss med det. Dette var et resultat av den pyramide-tanken, eller «ovenfra og ned», som har eksistert på
LO.
Jeg tror på at man skal ha respekt for sin pastor, men den respekten har iblant blitt frykt for
pastoren. I denne situasjonen ble arbeidet skadelidende på grunn av den frykten.
Utfordring B: Å få resultater
Dette problemet som jeg skal forklare for deg, er litt mer komplisert og en lengre historie, men du må
forstå dette hvis du skal forstå hva som skjedde senere.
De første to årene jeg var i Russland, arrangerte vi flere konsertturneer med et team fra Tartu, Estland.
Jeg tror at jeg jobbet mer med disse turneene enn noen andre innenfor OJ.
I de fleste byene hadde vi to konserter: En konsert for de lokale jødene, der vi oppmuntret dem til å
flytte til Israel. Og et konsert-møte i en kristen menighet, der noen fra LO talte om hvorfor kristne
skulle hjelpe jødene.
Det var veldig gøy å jobbe med disse konsertene (det var noe av det mest interessante jeg gjorde i
Russland), men dessverre så vi lite frukt fra konsert-møtene i de kristne menighetene. Et eksempel på
dette er menighet V. Den menigheten hadde rundt 1000 medlemmer, og pastoren hadde gått på LOs
bibelskole i Moskva. Vi hadde faktisk to konsert-møter i den menigheten. Men selv om jeg besøkte V
mange ganger, skjedde det veldig lite der. Etter at predikant C hadde talt på et møte, sa en av
medlemmene til medarbeider R: «Vi forsto ingenting av det han sa.» For mange kristne var det
vanskelig å forstå budskapet om Israel.
I 1998 begynte jeg å legge mer vekt på å forkynne og undervise Guds ord, slik at folket skulle
forstå budskapet. Den første menigheten jeg besøkte etter å ha gjort denne endringen, var P, som hadde
40 medlemmer, og som ikke hadde hatt kontakt med LO tidligere. Jeg forkynte for hele menigheten en
helg, og de forsto budskapet. På en måned etter dette hadde menighet P med 40 medlemmer gjort mer
for sine lokale jøder enn menighet V med 1000 medlemmer hadde gjort på to år.
De neste årene prøvde jeg å forkynne og undervise om Israel så mye som mulig i menigheter og på
bibelskoler, og jeg så at Guds ord ga frukt på mange plasser.
Jeg begynte å gjøre denne jobben i Sibir i mai 1999. To år senere hadde jeg en samling for alle
arbeidere i Sibir. Da vi oppsummerte situasjonen, oppdaget vi at OJ i Sibir hadde mer enn 100
arbeidere og frivillige. Det var mer enn 50% av hele OJs mannskap i hele Russland. Eller for å si det på
en annen måte: De regionale kontorene i Moskva (som hadde eksistert i sju år), i Sotsji/Rostov (som
hadde eksistert i seks år) og i Samara (som hadde eksistert i fire år) hadde færre frivillige sammenlagt
enn det regionale kontoret i Sibir hadde etter kun to år.
Omtrent samtidig begynte noen av medarbeiderne mine å legge planer på en ny konsertturne. Jeg
hadde inntrykk av at de gjorde mange av de samme feilene som jeg hadde gjort med konserter fire år i
forveien, og jeg var bekymret for at de ikke ville få så mye frukt. Dermed sendte jeg flere e-brev der
jeg prøvde å forklare at de først av alt måtte sende ut predikanter for å forkynne Guds ord til
menighetene, og når menighetene forsto budskapet, da var de tid for å begynne med konserter. Men
ingen hørte på meg.
Senere samme år hadde vi et møte for OJs ledere i Moskva. Jeg prøvde å gi dem det samme
budskapet muntlig, men medarbeider S mente: «Det er slik entusiasme på konsertene, og entusiasmen
vil sette menighetene i brann for Israel.» Jeg prøvde å argumentere med at entusiasme ikke gir
langvarig frukt, at bare Guds ord kan gjøre det, og at LOs visjon ikke er å «gjør mitt folk entusiastiske
og sende dem ut i seierrik strid for meg». Da lanserte medarbeider S et personlig angrep på meg og
mine motiver og hevdet at jeg gjorde dette fordi jeg ikke forstår teamwork og at jeg bare vil reise og
forkynne selv. (Etter min mening betyr teamwork at man er villig til å lytte til noen som har mer
erfaring enn du har, og på den tiden hadde jeg kanskje mer erfaring med konserter enn noen andre
innenfor OJ. Teamwork betyr også at du ikke lanserer personlige angrep på dine medarbeidere når du
går tom for argumenter.)
Jeg var sjokkert over det angrepet og også overrasket over at alle ledere for OJ var til stede, men at
ingen av dem snakket ut mot dette angrepet. (Etter min mening betyr teamwork at du prøver å forhindre
en medarbeider fra å lansere personlige angrep på en annen medarbeider.) Så fra da av, holdt jeg munn.
De hadde flere turneer og var veldig entusiastiske. Et år senere begynte medarbeider H å reise
rundt til de menighetene der disse konsertene hadde vært. En gang som han bodde i min leilighet i
Moskva, sa han til meg: «Jeg har hørt så mange gode rapporter om konsertene, men når jeg besøker
menighetene, finnes det ingen frukt. Det er som om konsertene aldri har eksistert.» Jeg var ikke
overrasket over den rapporten i det hele tatt.
Og nå kommer jeg til hele poenget med denne lange historien: Dette var, så langt jeg husker, første
gang på LO som jeg ble anklaget for ikke å forstå teamwork. Og fra da av hadde jeg inntrykk av at jeg
var «brennmerket» innenfor LO som en som ikke forstår teamwork. Og flere ganger endte jeg opp i
situasjoner der mine medarbeidere på LO ikke hørte på hva jeg sa fordi de allerede hadde bestemt seg
for at jeg ikke forsto teamwork! (Jeg skal fortelle om en av disse episodene senere.)
8: Mellomspill i Sverige
Sommeren 2003 flyttet jeg til Uppsala med ei gravid kone. Vi hadde en sikkelig feit bankkonto med
minst NOK 300, og vi trengte en leilighet. Den første vi så på kostet SEK 3000 per måned, og eieren
ville ha SEK 6000 i depositum. Det var litt mer enn det vi hadde råd til. Det endte med at vi måtte låne
penger for å få et sted å bo.
En måned etter at vi flyttet, fortalte en av sjefene mine meg at LO faktisk betaler tre månedslønner
– eller SEK 45.000 – til misjonærer som kommer hjem. Det hørtes veldig bra ut, men jeg hadde lært
meg at det som høres for bra ut til å være sant, er som regel nettopp det. Jeg minnet ham om at vi bare
skulle bo i Sverige i ett år, og så skulle vi etter planen flytte til Israel. Da sa han at LO i hvert fall ville
betale to månedslønner, eller SEK 30.000. Det sluttet med at jeg fikk SEK 22.500 brutto. Det var
halvparten av hva jeg opprinnelig var blitt lovt, men jeg kunne jo betale tilbake gjelden.
I ett år jobbet jeg 50% på LO og 50% for en vanlig arbeidsgiver på Stockholm Arlanda flyplass.
Det var på denne tiden som jeg startet opp e-nyhetsbrevet Israelrapport. Jeg utformet nyhetsbrevet på
grunnlag av mitt eget personlige nyhetsbrev som jeg hadde mellom 1997 og 2001, som på slutten
hadde rundt 2000 abonnenter over hele verden. Fra Israelrapport ble lansert i januar 2004 og inntil juni
2006, var jeg nyhetsbrevets eneste skribent.
9: Et halvt år i Israel
Fra august 2004 til februar 2005 bodde vi i Jerusalem, der jeg jobbet som journalist for LOs kontor i
Ein Kerem. Dette var på mange måter en vanskelig tid – både personlig for vår familie, og profesjonelt
angående arbeidet. Jeg vil nå forklare noen få ting som skjedde i Israel:
På sommeren 2004, rett før vi flyttet til Israel, hadde jeg bare fri fra jobben i ei uke. Når du leser
kapittel 6 og tenker på hva jeg hadde vært igjennom de siste ni årene, og hva kona mi hadde vært
igjennom siden hun giftet seg med meg, innser du kanskje at et menneske ikke kan fortsette å jobbe på
den måten i all evighet. Når du jobber så mye og lever et så slitsomt liv som vi hadde gjort de siste
årene, vil du før eller senere komme til et punkt der du må begynne å leve et «normalt» liv med 40
timers arbeidsuke og fem ukers ferie. Ellers kommer kropp og sinn til slutt å kollapse. Til og med
verdslige arbeidsgivere forstår dette.
Staben på kontoret jobbet mandag-fredag, med lørdag og søndag som fridager. Det var et stort
problem for meg, for jeg jobbet som journalist, og søndag er den viktigste «nyhetsdagen» i Israel. Noe
som betyr at jeg jobbet seks dager i uka de første to ukene.
Jeg spurte om jeg kunne ta en dag fri som kompensasjon for de dagene jeg hadde jobbet, og fikk
nei. Jeg spurte også om muligheten til å ta en eller to dager «föraldraledig» (noe som betyr at
Försäkringskassan betaler lønna istedenfor arbeidsgiveren), men fikk nei.
En av mine sjefer snakket med meg og sa: «Det vi vil se fra deg nå er at du er villig til å ofre.» Det
er ikke nødvendig å si at den personen som sa dette, ikke hadde jobbet åtte år gratis for LO.
Da jeg jobbet for OJ i Russland, var A en av mine nærmeste medarbeidere. Da vi flyttet til Israel i
2004, hadde han også flyttet dit, så en tirsdag kveld inviterte vi ham og familien hans til å komme og
spise middag klokka 18:30.
Klokka 17:00, da jeg var ferdig på jobben og skulle gå fra kontoret, sa en av sjefene mine: «Vi
inviterer alle til å komme og spise potetgull og se på en film klokka 18:00 i kveld.» Jeg forklarte at jeg
ikke kunne komme siden vi hadde invitert A og familien hans på middag.
Noen få dager senere ble jeg irettesatt av en annen sjef fordi jeg hadde invitert A på middag. «Du
må forstå at du må prioritere fellesskapet med de andre arbeiderne på kontoret.»
Personlig var jeg overrasket over at sjefen ikke tok ansvar fordi han hadde kommet med sin
invitasjon så seint – bare en time i forveien – og isteden skyldte på meg at jeg ikke hadde rett
prioriteter. Både jeg og kona følte det som om vi hadde havnet i en sekt, og vi inviterte aldri mer noen
til middag hos oss.
Vi kom til Israel på slutten av en lang terrorkrig der selvmordsbombere sprengte seg i lufta på busser og
restauranter over hele Israel. Og da vi kom til Israel, fikk vi høre at de hadde en regel for utenlandske
arbeidere på kontoret om at de ikke hadde lov til å reise med buss i Israel fordi det var farlig. Isteden
burde vi reise med taxi, for det skulle være mye tryggere.
Husk dette: I løpet av de åtte årene jeg var i Russland, kan du si at jobben min var å gå til de
russiske jødene og gi dem et budskap om å flytte til Israel – enten ved at jeg talte til dem direkte, eller
ved at jeg trente russiske frivillige til å gjøre jobben. Budskapet til de russiske jødene var mye av det
samme som Zeev Jabotinsky hadde sagt til jødene i Polen får Holocaust: Pass dere for russisk
antisemittisme, Israel er mye tryggere, Israel er hjemlandet deres, så flytt til Israel! Og da jeg gjorde
denne jobben i det «farlige» Russland, så hadde jeg ingen regler som sa at jeg ikke hadde lov til å være
«i fare» sammen med de lokale jødene. Det var tvert imot slik at da jeg hadde ansvaret for flyvninger i
bl.a. Samara, så var det min jobb å transportere jødene trygt til flyplassen.
Det er bare Gud som vet hvor mange som faktisk flyttet til Israel på grunn av det budskapet jeg ga
dem, men vi snakker sannsynligvis om flere hundre mennesker. Mange av disse var relativt fattige i
Israel (som immigranter ofte er over hele verden), og de måtte reise med buss for å komme på skolen
eller jobben eller til supermarkedet. Og nå som jeg kom til Israel, fikk jeg høre at jeg ikke fikk reise
med de samme bussene som disse menneskene – som jeg hadde brakt til Israel – reiste med hver dag,
selv om det var jeg som hadde oppfordret dem å flytte til Israel for deres egen sikkerhet.
I Russland talte jeg om Rut i mange menigheter, og jeg fortalte dem at Rut var villig til å holde seg
til jødene selv om hun ville dø. «Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå
meg ille både nå og siden hvis noe annet enn døden skal skille meg fra deg!» (Rut 1:17.) Jeg ledet også
kristne i bønn og oppfordret dem til å be det samme som Rut hadde sagt. Og nå var jeg selv i Israel, og
det var forbudt for meg å reise med buss sammen med de israelske jødene fordi det var for farlig å være
sammen med dem i prøvelsens stund!
Dette var en stor overraskelse, og jeg hadde ikke forventet meg at det ville være slik å jobbe for
LO i Israel. Jeg sa til en av sjefene mine at det var for dyrt for oss å reise med taxi (noe som var en del
av sannheten) og fortsatte å reise med buss hele tiden jeg var der.
Det var både fordeler og ulemper ved den leiligheten som LO hadde leid for oss. Det største problemet
var beliggenheten.
Den lå på bunnen av en av de bratteste bakkene i Jerusalem, og der nede fantes det bare hus. Når
jeg var på jobben, hvis kona mi ville ta med vår ett år gamle sønn på en lekeplass, eller hvis hun ville
gå og kjøpe melk og brød, måtte hun klatre oppover den bratte bakken i 30 graders direkte solskinn og
skyve barnevogna foran seg. Hun hadde ikke så lyst til å gjøre det, så dermed satt hun for det meste
hjemme og var veldig isolert da vi bodde i Israel.
Saken er den at LO visste om dette problemet da de leide leiligheten for oss, men de brydde seg
ikke fordi de uansett hadde denne regelen om at man måtte kjøre taxi – og ikke buss. Så det forbudet
hadde den bieffekten at den forhindret kona mi fra å ta med sønnen vår til en lekeplass, og leiligheten
ble som et fengsel for henne.
Du forstår kanskje at vi snart følte oss utmattet, og vi lurte på hvor vi hadde havnet. Dette var ikke det
vi hadde forventet oss.
En dag snakket en av sjefene med meg og sa at han hadde lagt merke til at det virket som vi ikke
var særlig glade. Han fortalte meg at da han kom til Israel, hadde han det tøft den første måneden, han
måtte bo i en fremmeds hus inntil han fant sin egen leilighet (Ulf Ekmans hus), han jobbet lenge hver
dag, men allikevel var han så glad fordi han hadde fått lov til å være i Israel. Og han forsto ikke hvorfor
vi ikke hadde den samme gleden.
Når han snakket, lurte jeg på om dette faktisk skjedde på ordentlig. Denne personen hadde ikke
bodd åtte år i Russland. Han hadde ikke bodd i en sibirsk leilighet til 65 dollar. Han hadde aldri mottatt
mordtrusler fra en gruppe russiske soldater. Han hadde ikke jobbet 16 timer om dagen, 29 dager i
måneden, og krysset tidssoner inntil fem ganger i uka. Jeg hadde – på vegne av LO – levd et veldig
slitsomt liv de siste 10 årene, og allikevel hadde jeg inntrykk av at han snakket om seg selv om en stor
troshelt fordi han ikke mistet troen og gleden da han var nødt til å lide i Ulf Ekmans hus i en måned.
Det som skjedde med arbeidet, var også skuffende. Noen måneder før jeg flyttet til Israel, traff jeg Ulf
Ekman på Arlanda flyplass, og han fortalte at da jeg kom til Israel, skulle jeg jobbe på å fylle
skandinaviske kristne aviser med bra artikler om Israel.
Men da jeg kom til Jerusalem, fikk jeg høre at det ikke var så viktig å skrive for aviser.
Jeg skrev noen artikler for noen skandinaviske aviser da jeg var der, og planen var at avisene skulle
betale LO for hver artikkel. Jeg hadde vært freelanceskribent tidligere, og jeg visste at for å få betalt,
måtte jeg holde orden på alle artikler og bilder som de brukte. Jeg snakket med en sjef om det, men han
sa at jeg ikke trengte å bekymre meg for det.
Fem måneder senere, etter at jeg hadde skrevet en rekke artikler, så ble det mitt problem. Sjefene
mine ba meg om å kontakte en redaktør og løse problemet. Jeg svarte at jeg allerede hadde fortalt dem
hvordan dette skulle gjøres for flere måneder siden, og at dette var feil måte å gjøre det på. Men de
hørte ikke på meg og insisterte på at jeg skulle gjøre det slik de ville det. Dermed skrev jeg til
redaktøren og fikk nøyaktig det svaret som jeg visste jeg ville få. Så langt jeg vet, fikk LO aldri noen
penger for de artiklene.
Når jeg ser tilbake, tror jeg at dette var en tragedie. Hvis de hadde latt meg skrive flere artikler, og
hvis de hadde hørt på meg om hvordan de skulle få betalt for artiklene, kunne de faktisk ha tjent penger
på å ha meg der.
På sommeren 2004 hadde vi et seminar i Uppsala for folk som ville hjelpe til med å skrive leserbrev til
skandinaviske aviser som hadde negative artikler om Israel.
Da jeg kom til Israel en måned etterpå, ville jeg skrive et brev til dem så snart som mulig for å få
satt igang verket. Men R fortalte meg: «Du kan ikke gjøre det før vi har snakket med M om det, og han
er altfor opptatt nå, så du må vente.»
Jeg ventet og ventet, og jeg prøvde å påskynde prosessen flere ganger. Jeg prøvde å fortelle R at
jeg hadde litt erfaring med nettverksbygging fra Russland, og jeg har sett at man må smi mens jernet er
varmt. Men R insisterte på at jeg måtte vente.
Etter fem måneder kunne jeg til slutt sitte ned sammen med R og M og snakke om situasjonen. Jeg
fortalte M at R hadde sagt at jeg måtte vente, og jeg var ikke særlig glad for det. Da svarte M: «Du
kunne ha kommet og snakket med meg om det når som helst, du skulle ikke ha ventet. Jeg har hørt
rapporter fra Russland om at du ikke forstår teamwork, og jeg tror at det er grunnen til at du ventet, at
du ikke forstår teamwork.»
Jeg var målløs. Her satt jeg og fortalte M – mens R var nærværende – at R hadde gitt meg direkte
ordre om å vente, og 20 sekunder senere kommer M med konklusjonen at jeg ventet fordi jeg ikke
forsto teamwork. Hvordan er dette mulig? For meg virker det som om problemet var at M hadde hørt
sladder fra Russland, og på grunnlag av dette hadde han allerede bestemt seg hva problemet var før
samtalen, og dermed hørte han aldri på hva jeg sa. Det er – etter min mening – dårlig teamwork.
Etter den samtalen forsto jeg mer eller mindre at det ikke er noe poeng i å jobbe for LO lenger, for
jeg hadde kommet til et punkt der ingen hørte på et eneste ord jeg sa, og jeg fikk ikke utrettet noe på
den måten.
En siste historie fra Israel: En dag fikk jeg en telefon fra en sjef: «Ulf og Birgitta har bestemt at vi alle
skal gjøre X, så dere må også gjøre det.» Jeg forklarte at det var umulig for oss, men han var ubøyelig
siden dette kom fra toppen. Alle ordre fra Ekman må adlydes.
Men siden kontoret i Israel var såpass lite, ringte jeg til Birgitta selv og snakket med henne om det.
Da jeg forklarte situasjonen for henne, forsto hun umiddelbart og sa at det var OK å endre på det for
oss.
Det var lett å løse det problemet i Jerusalem, og Birgitta viste stor forståelse. Men jeg har ofte
tenkt: Hva hvis samme situasjon hadde oppstått i Uppsala, der det finnes flere hundre ansatte og du
ikke kan ringe og snakke med pastoren? Noen ganger tror jeg at menneskene rundt Ulf og Birgitta tar
det som de sier, på litt for mye alvor, og det kan skape problemer.
10: Tilbake til Sverige
I februar måtte vi reise tilbake til Sverige for å fornye våre israelske visa. Dette er egentlig en lang
historie, men jeg vil ikke begi meg inn på den. Kort sagt kan man si at vi hadde planer på å bli i Sverige
i to uker, men det endte med at vi var der i mer enn en måned, fordi visumet ikke var klart ennå.
Tre personer ga meg informasjon som tydet på at visumet snart ville være klart. I mellomtiden
hadde vi ingen permanent bolig i Sverige, så vi flyttet rundt fra plass til plass og bodde noen få dager
på hver plass der vi kunne bo. Å flytte rundt på den måten, var ganske slitsomt både for helsa og for
økonomien.
Etter mer enn en måned fikk vi til slutt vite at kontoret i Israel ikke engang hadde søkt på visum
for oss! Den informasjonen som jeg hadde fått fra tre personer, var feil, og den eneste personen som
hadde rett informasjon, hadde vært tyst som en østers i mer enn en måned.
Omtrent på den tiden fikk jeg et sammenbrudd. Man kan si det slik at jeg fikk rett inn i en vegg. All
fysisk, mental og økonomisk stress fra de siste 11 årene ble bare for mye. I de neste to månedene hadde
jeg mange symptomer på influensa – selv om jeg ikke hadde influensa i det hele tatt. Jeg skalv, og jeg
har aldri følt meg så dårlig rent fysisk som jeg gjorde da.
Da jeg var så sjuk, fikk jeg lov til å ta ferie. Men bare mandag-onsdag to uker på rad. Jeg måtte
komme tilbake på jobb på torsdag og fredag hver uke, så jeg kunne skrive og sende ut Israelrapport.
Den første uka gikk det bra, bortsett fra at jeg skalv, svettet og frøs om hverandre hele tiden som
jeg var på jobb de to dagene. Den andre uka var litt mer problematisk, for kona mi ble også sjuk. Hun
fikk et virus og hadde feber på nesten 40, og hun ble ikke bedre. Og nå hadde vi nesten ingen kontanter,
ingen penger på den ene telefonen vi hadde, og veldig lite bensin i bilen, så det var ikke lett å få tak i en
lege.
På torsdag var hun fortsatt sjuk, og hun klarte ikke å ta hånd om en 18 måneder gammel sønn mens
jeg gikk på jobben for å skrive Israelrapport. Det finnes minst tre svenske lover som ga meg rett til å bli
hjemme og passe på sønnen min, så jeg sendte et e-brev til en sjef og fortalte ham at jeg ikke kunne
jobbe og tok «tillfällig föräldrapenning för vård av barn».
Kort tid etterpå fikk jeg en telefon: «Du kan ikke gjøre det. Du må komme på jobben. Hvis kona di
er sjuk, må du finne noen andre som kan passe på barnet. Når du har en jobb, så må du gjøre jobben
din.» Det spilte egentlig ingen rolle hva han sa, for det var rett og slett umulig for meg å gå på jobben.
(Her må jeg bekjenne en synd: For to år siden, da Ulf Ekman fikk samme problemet og alle i
menigheten syntes synd på ham og ba om at han skulle bli frisk, så ba jeg ingenting i det hele tatt. Da
jeg var i samme situasjon, og både jeg og kona var sjuk, og vi ikke hadde noen som kunne hjelpe oss,
så fikk ikke jeg lov til å være hjemme fra jobben.)
På våren 2005 hadde vi det tøft økonomisk, så for første gang i livet måtte jeg ta opp lån i en bank. Og i
juni sluttet jeg som heltidsansatt på LO.
I løpet av de 10 årene jeg hadde jobbet som heltidsansatt for LO, hadde jeg flyttet 29 ganger!
I løpet av disse ti årene hadde jeg dessuten tjent inn inkomstpension på en lønn på cirka SEK
235.000, men ingen tjänstepension.
11: Freelancer for Israelrapport
Det neste året skrev jeg Israelrapport som freelancer hjemmefra samtidig som kona gikk på
bibelskolen. Jeg jobbet også rundt 50% på Arlanda.
Men i tillegg til å skrive Israelrapport, endte det også med at jeg gjorde mye som ikke var en del av
avtalen vår, slik som å samle alle oversettelser av nyhetsbrevet og sende det ut til abonnentene. Og jeg
fikk ingen lønn for den jobben. Og selv om jeg flere ganger minnet LO om behovet for å finne noen
andre til å gjøre det, så skjedde det ingenting.
Etter å ha gjort dette et halvt år, hadde vi det tøft økonomisk igjen. Vi hadde cirka SEK 600 til mat
i tre uker, til en familie som besto av en mann i arbeid, en to år gammel sønn og ei gravid kone. Jeg
regnet også ut at den ekstra jobben jeg hadde gjort for LO det siste halvåret, betydde at jeg hadde tapt
cirka SEK 10.000 i tapt arbeidsinntekt.
Dermed skrev jeg til LO og spurte om de kunne kompensere meg for noe av den ekstra jobben jeg
hadde gjort. Svaret var: «Du må forstå at når du er med i en menighet, så får du ikke betalt for alt det
du gjør i menigheten. Du må noen ganger gjøre ting gratis.» Når man har jobbet gratis i åtte år, er det
ikke så veldig koselig å få et slikt brev.
Det endte med at de betalte meg en liten sum for den ekstra jobben jeg hadde gjort, og noen uker
senere fikk jeg sparken.
Så i juni 2006 skrev jeg min siste utgave av Israelrapport, og fra da av har jeg ikke vært ansatt på
LO.
Du ville kanskje forvente deg at en person som har gitt 12 av de beste årene av livet sitt for en
menighet – inkludert at han har risikert livet i Russland – vil få en eller annen form for takk for det han
har gjort. Kanskje en epost eller et SMS med teksten: «Takk for en bra jobb!» Det er ikke så dyrt å
sende epost. Men det skjedde ikke.
12: Etter Livets Ord
Det neste året var den beste tiden som vår familie har hatt. Jeg jobbet ene og alene for en verdslig
arbeidsgiver på Arlanda flyplass, og jeg hadde ingen inntekt fra kristne arbeidsgivere. Det var på
mange måter en lettelse å ha en verdslig arbeidsgiver. De følger faktisk Sveriges lover.
I løpet av det året klarte jeg å betale tilbake mesteparten av den gjelden vi hadde tatt opp da jeg
sluttet på LO, jeg hadde råd til å gå til tannlegen, og vi hadde til og med råd til et par ferier for første
gang på flere år.
Siden vi hadde gått igjennom et par ting på LO, var jeg fristet til å gå ut av menigheten. Men jeg
gjorde ikke det fordi jeg var ganske sikker på at jeg var den eneste som hadde gått igjennom en slik tøff
tid. Mitt bilde av menigheten var at det var en veldig bra menighet, og det ville være en fantastisk
menighet der barna mine kunne vokse opp. Og siden jeg var den eneste som hadde det så tøft i
menigheten, var jeg ikke helt sikker på om det kanskje var min egen feil. Siden alle andre var glade, så
var det kanskje meg det var noe alvorlig galt med.
Jeg snakket aldri så mye om disse vonde opplevelsene med andre, men høsten 2013 fikk en pastor
på LO vite om det, og han ville treffe meg. Vi hadde et møte i oktober 2013, og litt forenklet kan man si
at han forkynte for meg om hvordan jeg skulle reagere på feilbehandlingen, at jeg burde huske at jeg vil
få en lønn i himmelen. Jeg var litt overrasket over dette, siden jeg hadde trodd at en unnskyldning
kanskje var mer passende enn en preken. Men jeg har sett at dette er et mønster som mange har opplevd
på LO. Når mennesker snakker ut om negative opplevelser på LO, er reaksjonen ofte: «Vel, han er
bitter, så han har problemer.»
Så seint som i forrige uke fikk en annen pastor på LO høre om dette. Han er en tidligere misjonær
som vet hvor tøft det kan være å komme hjem fra feltet. Han kontaktet meg og ville treffe meg for å
høre hva som hadde skjedd, og han takket meg offisielt på vegne av LO for den jobben jeg hadde gjort.
Jeg oppfattet dette som et tegn på at LO beveger seg i rett retning. Jeg tror at de oppriktig forsøker å
forbedre forholdet til sine ansatte.
13: Bøker
Jeg skal nå skrive litt om en konflikt som ikke berørte LO i det hele tatt i begynnelsen, men de er blitt
dratt inn i det delvis på grunn av sin egen mangel på handling. Så jeg vil forklare bakgrunnen for deg
først og så forklare LOs plass i den.
I 2007 inngikk jeg en avtale med et norsk forlag om å skrive en turisthåndbok om Israel. Den boka
skulle utgis i mai 2008, ved Staten Israels 60-års jubileum. Jeg skulle reise til Israel og ta de
nødvendige bildene i november 2007, og forlaget skulle dekke kostnadene pluss at jeg ville ha et lite
beløp i overskudd som et lite honorar for å ha skrevet boka.
Man kan ganske enkelt si at forlaget ikke holdt sin del av avtalen, selv om det finnes flere lover
som forplikter dem å gjøre det. I en slik lov står det klart og tydelig at forlaget må publisere boka
«innen rimelig tid», og i en annen lov står det at parter har plikt til å holde både skriftlige og muntlige
kontrakter «i alle deres ord og punkter».
Men i mai 2008, da boka skulle vært utgitt ifølge avtalen, hadde de bare såvidt begynt på å gjøre
layout for boka. Boka ble utsatt år etter år, og dette var et stort problem for meg. Du forstår sikkert at
en turistbok er full av fakta som endres hele tiden, så hver eneste utsettelse betydde at jeg måtte bruke
mye tid på å gå gjennom boka og oppdatere alle fakta.
I mars 2008 var jeg dessuten nødt til å ta med to av forlagets ansatte på en såkalt «fototur» for
boka, selv om det ikke var behov for noen slik tur og selv om dette ikke var en del av den opprinnelige
avtalen. (Det var egentlig mer som en ferietur for de to.) Jeg ble dessuten nødt til å dekke mine
kostnader selv og jobbe uten lønn, så allerede på dette tidlige stadiet – før boka ifølge avtalen skulle ha
vært utgitt – var boka blitt et tapsprosjekt for meg.
I juli 2008 inngikk vi en avtale med LOs forlag i Uppsala om at de skulle utgi boka på svensk. Jeg
jobbet med å tilpasse teksten til det svenske markedet, og tre måneder senere var den oversatt til
svensk. LO jobbet også med å produsere sin egen pilgrimsbok om Israel, og de ville selge både min og
sin bok sammen. For å kunne gjøre det, måtte jeg ha med flere severdigheter, og det ga meg enda mer
arbeid. Men på våren 2010, da begge bøker skulle utgis sammen, var ikke det norske forlaget ferdig
med layouten ennå.
Layouten var ferdig i november 2010, nesten tre år etter at de hadde begynt å jobbe på den. Og så
satt boka fast hos redaktørene i flere måneder. Om sommeren 2011 betydde alle forsinkelser at boka
hadde kostet meg tre ganger så mye penger og tre ganger så mye jobb som det vi opprinnelig var blitt
enige om, og den var nå fire år forsinket.
På sommeren 2009 inngikk jeg dessuten en avtale med samme forlag om å skrive en serie på åtte korte
bøker om Israel. Vi ble muntlig enige om at jeg skulle få NOK 10.000 (eller SEK 12.000) per bok pluss
royalty. Forlaget la aldri fram noen skriftlig kontrakt, noe de har ansvar for å gjøre. Den eneste
skriftlige «kontrakten» som avtalen var basert på, var en epost som jeg sendte til forlaget der jeg gjorde
det klart for dem at jeg mente at alle penger de sendte meg på forskudd, var for å dekke de utgiftene jeg
ville ha. Basert på den eposten sendte forlaget meg et forskudd på første bok uten å kommentere
innholdet i brevet mitt.
Her er det viktig å merke seg at det finnes noe som heter «normalkontrakter» i Norges bokbransje,
som har status som tariffavtaler, som spesifiserer hvordan fortjenesten fra et boksalg normalt skal
fordeles mellom forlag og forfatter. De beregnede salgsinntektene fra ett opplag av slike bøker som vår
avtale omfattet, vil totalt være NOK 600.000, og en normalkontrakt stipulerer at 84.000 av dette skal gå
til forfatteren som royalties mens resten – altså 516.000 – tilfaller forlaget.
Jeg ble ferdig med å skrive første bok i serien – som ble kalt for «Hvem bryr seg om palestinerne»
– i mars 2010, men selv om vi hadde en avtale om at boka skulle komme ut den sommeren, ble den
også utsatt gang på gang. Andre bok i serien ble ferdig det samme året.
I august 2011 hadde jeg begynt å skrive på flere andre titler, og første bok i serien var ikke utgitt
ennå. Og nå begynte både kostnader og arbeidstid å skjene i vei for dette prosjektet også.
På dette tidspunktet hadde mine utgifter til bokprosjektene vært cirka SEK 66.000 høyere enn det
forlaget hadde dekket. I tillegg hadde jeg lagt ned cirka 330 arbeidsdager, direkte og inndirekte, på
bøkene. Noe som betydde at jeg faktisk hadde betalt SEK 66.000 kroner for å legge ned et og et halvt
årsverk for bøkene, og jeg hadde ingen «lønn» overhodet for den jobben jeg hadde gjort!
Norsk lov sier klart og tydelig at et forlag har plikt til å betale erstatning til en forfatter når slike
utsettelser finner sted, så jeg kontaktet dem, informerte dem om at det var behov for å oppdatere
turistboka igjen, og ba dem om å betale for den oppdateringen. Jeg ba dem også om å få farten opp med
utgivelsen av «Hvem bryr seg om palestinerne».
For å gjøre en lang historie kort: Forlaget nektet å betale for den nødvendige oppdateringen. De
gikk faktisk så langt at de kansellerte boka, noe de ikke har lov til å gjøre.
Noe som var enda verre, var at de sendte meg en kontrakt på småbøkene – som de krevde at jeg
måtte godta – der jeg ikke fikk noen royalty overhodet for disse bøkene, men kun SEK 12.000 for å
dekke kostnadene. Med andre ord ville forlaget kunne beholde alle salgsinntekter for hver eneste en av
disse åtte bøkene. Den eneste grunnen som forlaget oppga skriftlig om hvorfor de mente de hadde rett
til å gjøre dette var: «Jeg hadde forstått vår samtale som om tolv tusen skulle være et éngangs honorar
pr. bok uten ytterligere royalty.» Det var altså ene og alene basert på en persons forståelse av en
muntlig samtale, og i strid med det eneste skriftlige dokumentet som avtalen var basert på.
I et brev til meg skrev de dessuten at de ikke har plikt til å utgi bøkene, noe som er et klart brudd
på norsk lov og noe som betyr at kontraktene automatisk er kansellert og at forlaget har tapt alt de har
investert i bøkene.
Forlagssjefen nektet å forhandle med meg og nektet å høre på hva jeg hadde å si om denne saken.
Umiddelbart informerte jeg en av styremedlemmene i forlaget om at jeg ikke kunne gå med på disse
kravene, så jeg ville kansellere avtalene med dem (ifølge norsk lov ble de faktisk automatisk kansellert
da forlaget skrev at de ikke har plikt til å utgi bøkene). Jeg informerte ham også skriftlig om at jeg nå
ville gi ut bøkene som e-bøker via Itunes og andre kanaler på egen hånd, og han ga meg et skriftlig
positivt svar på dette.
Sommeren etterpå fikk jeg vite at forlaget nå planla å utgi turistboka, noe som er direkte kriminelt
etter at kontrakten er blitt kansellert. Jeg informerte dem umiddelbart om at jeg ikke ville tolerere det,
og at jeg faktisk ville ta forlaget til retten for å få den erstatningen de skyldte meg.
Forlaget reagerte med å kontakte en advokat for å få ham til å skrive et dokument som i bunn og grunn
var en renvasking av forlaget, med en lang rekke løgner, selvmotsigelser, inkompetanse og ren og skjær
idioti.
En del av dette dokumentet var at advokaten renvasket forlaget for enhver skyld i spørsmålet. Han
argumenterte med at de hadde utsatt boka i flere år fordi de angivelig ville spare penger på
trykkekostnadene, og dermed ville jeg få mer i inntekt. Jeg vet ikke om du klarer å forstå dette idiotiske
argumentet: Advokaten mente altså at forlaget påførte meg tre ganger så høye utgifter og tre ganger så
mye jobb med boka fordi de da ville spare penger på trykkekostnadene og da ville jeg få mer penger!
Advokatens argument er faktisk direkte i strid med en epost jeg har fått fra forlaget der de klart og
tydelig sier at jeg aldri ville få mer enn det jeg hadde fått før min fototur i november 2007.
Denne delen av dokumentet var fullt av flere slike selvmotsigelser og opp-ned argumenter. Både
han og et styremedlem i forlaget forsøkte faktisk å legge skylda på Livets Ords Förlag i Uppsala, blant
annet fordi LO hadde byttet forlagssjef mange ganger de siste tre årene, selv om det norske forlaget
hadde brutt avtalen flere måneder før LOs forlag kom inn i bildet.
Den andre delen av advokatens dokument var ganske enkelt at han prøvde å dømme meg fordi jeg
hadde brutt ett punkt av en «normalkontrakt» da jeg publiserte mine bøker som e-bøker uten å
informere forlaget om det først. Advokaten hevdet at jeg hadde «lojalitetsplikt» overfor forlaget. Det er
så dumt at man nesten ikke tror det er sant: Advokaten mente at jeg hadde lojalitetsplikt for ei bok som
forlaget hadde utsatt i fire år, og som forlaget så hadde kansellert!
Prøv om du kan forstå dette hykleriet: 1) For det første: Forlaget var ikke villig til å følge en
normalkontrakts bestemmelser om fordeling av salgsinntektene fra bøkene, men allikevel betalte de en
advokat for at han skulle dømme meg for ikke å ha fulgt en av de minste detaljene i en normalkontrakt!
2) For det andre dømte advokaten meg ved å bruke blank løgn, siden jeg ganske enkelt kan bevise at
jeg informerte forlaget om mine e-bøker i epost til et styremedlem i forlaget, som attpåtil var positiv til
det.
Det som er enda mer skremmende, er at advokaten gjorde dette fordi styret i forlaget ba ham om å
gjøre dette. Et styre som består av seks personer som kaller seg for kristne, betalte denne advokaten for
å dømme en kristen bror for ikke å ha fulgt en normalkontrakt som de selv ikke er villig til å følge, og
de betalte ham for å fortelle direkte løgner om en kristen bror. De betalte denne advokaten flere titusen
kroner for et juridisk makkverk istedenfor å komme til meg og betale meg for å oppdatere boka, slik at
boka kunne gis ut slik at både jeg og forlaget kunne få inntekt av salget.
(Generelt sett kan jeg si at advokatens dokument hadde flere huller enn en sveitserost. Da jeg leste
advokatens dokument, ble jeg noen ganger minnet om hvordan Basil Fawlty ofte havner i forviklinger
fordi han bygger store konstruksjoner av løgner og motstridende argumentasjon som før eller senere
begynner å rase. Noen ganger fikk jeg også inntrykk av at advokaten var fullstendig inkompetent i
bokbransjen, siden han sammenlignet min turistbok med en roman, og siden det finnes to forskjellige
normalkontrakter for skjønnlitteratur og faglitteratur. De fleste som har litt kunnskap om bøker, vet at
turistbøker er faglitteratur mens romaner er skjønnlitteratur. Jeg var også overrasket over at advokaten
ikke forsto at han påførte forlagets troverdighet stor skade ved å komme med blanke løgner i en
situasjon der jeg har epost som klart og tydelig viser at han og forlaget lyver.)
Kort tid etter dette fikk jeg et «fantastisk tilbud» fra forlaget: De tilbød meg å gi meg en
normalkontrakt for «Hvem bryr seg om palestinerne» og trykke den opp i et opplag på 500
eksemplarer, til en utsalgspris på NOK 198. Det vil si at en avtale som opprinnelig var verdt cirka NOK
672.000 i beregnet royalty for meg som forfatter for åtte bøker, isteden var erstattet av en avtale til en
verdi av NOK 12.780 for ei bok!
Det føltes som å bli spyttet på å få et slikt «tilbud» fra forlaget. Jeg bestemte meg derfor for å bryte
med forlaget, og isteden gi ut bøkene på egen hånd via Amazon og min egen hjemmeside. Når jeg til
slutt fikk mulighet til å gi ut turisthåndboka om Israel på høsten 2014, klarte jeg å gjøre layout selv på
bare en måned, det som forlaget brukte nesten tre hele år på å gjøre.
Det er her som LO kommer inn i bildet. Det virker på meg som om representanter for det norske
forlaget har foret LOs forlag med de samme typer løgner som eksisterer i advokatens dokument, og det
virker som om LO har trodd på disse løgnene.
Om sommeren 2013 skrev jeg til en representant for LOs forlag og ba om et møte. Jeg gjentok
dette spørsmålet flere ganger på høsten 2013. Men bortsett fra et kort svar: «Jeg har vært for opptatt og
har ikke hatt tid til å svare på dette ennå,» så svarte han aldri på spørsmålet om et møte.
Noe som i praksis betyr at da det norske forlaget betalte en advokat for å lyve om meg – som er
medlem i menigheten Livets Ord, en tidligere misjonær som har jobbet gratis for menigheten i åtte år –
og ikke bare å lyve om meg, men også å legge skylda på LO, at de godtok disse løgnene uten at de
hadde anstendigheten til å treffe meg og snakke om det, eller engang å svare nei til et møte.
14: Den romersk-katolske kirken
Det siste året har jeg vært mer eller mindre nødt til å lære meg mer om Den romersk-katolske kirken.
Jeg må si at jeg er overrasket over hvor lite vi evangelikale har til felles med RKK.
Et eksempel på dette er at vi ikke engang har samme bibel. Flere apokryfiske bøker er inkludert i
romerske bibler. Her har faktisk evangelikale mer til felles med mormonere og Jehovas vitner. Vårt
gamle testamente er også nøyaktig det samme som den jødiske Bibelen.
Den romerske kirken har også et veldig eksklusivt syn på seg selv, siden de tror at hele Guds kirke
er bygd på Peter og de etterfølgende romerske pavene. For meg virker det som om det hadde vært mer
korrekt å kalle det for «den romersk-katolske sekten» enn «den romersk-katolske kirken». Peter/pavesekterismen er en sentral del av doktrinene om hvem de er.
Romerkirken hevder at de har apostolisk suksesjon fra den kirken som Paulus besøkte, og der Peter
skal ha vært biskop. Hvis vi antar at dette er historisk sant (noe som ikke kan bevises), så ser jeg en
kirke som gradvis har beveget seg lengre og lengre bort fra Bibelen siden Peters tid, og som fortsatt er
på feil vei i dag. Det finnes mange gode individer som er oppriktige kristne i kirken, men jeg kan ikke
finne noe bibelsk støtte for selve institusjonen, og det virker som om romerkirkens kultur er mer et
hinder enn en hjelp for mennesker som søker etter Gud innenfor det systemet.
Men når jeg ser på reformasjonen og evangelikale kirker, ser jeg en bevegelse som har forsøkt å
vende tilbake til de første apostlenes bibelske kristendom. Lutheranerne, metodistene, baptistene og
pinsevennene har ført oss nærmere Peters og Paulus' kristendom, og mange kristne har begynt å forstå
at vår mester faktisk var en jødisk rabbi.
Og selv om jeg tidligere har forkastet tanken om at den romerske kirken har noen forbindelse til
Babylon eller skjøgen i Åpenbaringsboka, har jeg nå oppdaget mange foruroligende likheter mellom
dem:
«Hor» i Bibelen betyr «avgudsdyrkelse». Opprinnelsen til avgudsdyrkelse var da velmenende
mennesker ville vise ærbødighet mot Guds tjenere, slik som sola, månen, jorda, vinden og ilden. Den
romerske kirken har innlemmet mye av denne velmenende ærbødigheten i sin lære, slik som bønn til
Maria og helgener. Historisk sett har dessuten avgudsdyrkeligen innenfor den romerske kirken utviklet
seg opp gjennom årene, og den har aksellerert den siste tiden, slik som da pave Frans inviterte
muslimske terrorister til å komme og be til Allah i Vatikanet.
Skjøgen er identifisert med Babylon, og Rom er også identifisert med Babylon i 1 Peter 5:13.
Babylon er kjent for to ting i Bibelen: Første gang vi leser om Babylon, ser vi at menneskene der
forsøkte å nå opp til himmelen via enhet. Dette forsøket var faktisk bygd på en enhet som kom fra Gud
da han skapte ett enkelt språk i verden. Fordi denne enheten var mot Gud, bestemte Gud seg for å
knuse enheten da han skapte språkene. Den romerske kirken er også kjent for sin undervisning om og
planer på å skape enhet for å nå opp til himmelen, og den undervisningen er basert på en enhet man kan
lese om i Bibelen.
For det andre var Babylon den byen som ødela Guds første tempel i Jerusalem og førte jødene i
fangenskap fra Israels land. Rom ødela det andre templet og forårsaket den andre – og mer alvorlige –
spredningen av jøder til hele verden.
Da det første fangenskapet var over og Gud førte jødene tilbake til Israel, dømte han også Babylon.
Nå som det andre fangenskapet er over og Gud fører jødene tilbake til Israel igjen, må vi forvente oss at
Gud dømmer Rom, som forårsaket det andre fangenskapet.
Skjøgen sitter på sju fjell. Rom er bygd på sju fjell.
Skjøgen blir beskrevet som en rik kvinne. Mange romerske konvertitter beskriver rikdommen i den
katolske troen som en grunn til hvorfor de var tiltrukket av Rom.
Skjøgen er en stor by som regjerer over kongene på jorda. Rom er en av få byer som noensinne har
regjert over «hele» verden.
Gud kaller sitt folk til å komme ut av skjøgen, noe som betyr at det finnes mange sanne kristne i
skjøgen. På samme måte finnes det mange gode kristne som er medlemmer av den romerske kirken i
dag. Det er veldig interessant å se at når mennesker blir frelst og fylt med Den Hellige Ånd i land som
Brasil og Argentina, så går de fleste av dem umiddelbart ut av den romerske kirken.
Skjøgen er full av de helliges blod. Den romerske kirken har massakrert masse jøder og kristne
gjennom historien.
Jeg har også vært sjokkert over at det virker som at pave Frans prøver å opprette en verdensreligion
med seg selv på toppen. Hans «misjonær» til den karismatiske bevegelsen for å oppnå det målet, var
Tony Palmer, en mann som døde i en mystisk motorsykkelulykke sist sommer.
Palmer jobbet for å oppnå «full enhet mellom de protestantiske og den katolske kirken». På en
video som ble lagt ut på Youtube, sammenlignet han protestanter med apartheid i Sør-Afrika.
Se om du klarer å fatte dette: De palestinske terroristene, som har forsøkt å tilintetgjøre Israel, har
hevdet at Israel er «apartheid» når de prøver å forsvare seg mot terroristene. Og her kommer Tony
Palmer, en representant for pave Frans, en jesuitt, en bevegelse som har infiltrert og forfulgt
protestanter for å kunne tilintetgjøre protestantismen, og bruker samme anklage mot protestanter som
palestinske terrorister bruker mot jøder.
Jeg håper at jeg tar feil, men jeg ser ingen annen by eller ingen annen institusjon på jorda som passer så
godt på Bibelens beskrivelse av Babylon og skjøgen, som Rom og den romerske kirken. Jeg håper at
jeg tar feil og at alle kristne snart vil kunne sitte sammen i fred og fellesskap og synge «Kumbaya».
Men jeg frykter at pave Frans vil ende opp som leder for et religiøst Forente Nasjoner. Så jeg er ikke
sikker på om dette er rett tid for å bevege seg i retning mot Rom.1
Kom, Herre Jesus!
1
Ta en titt på følgende video: www.youtube.com/watch?v=mw0nVEGzCXk Denne videoen er produsert av katolikker
som tror at pave Frans er en anti-pave, og at romerkirken vil bli Babylon under hans styre. De peker på en profeti av St.
Malaki, en helgen fra det 12. århundre som fikk en profeti om den katolske kirkens framtid. Ifølge denne profetien
skulle det være 112 paver og anti-paver før Jesu gjenkomst. Profetien om den 112. paven beskriver han som «Petrus
Romanus – Peter romeren». Følgende skulle skje under hans tid som pave: «I den endelige forfølgelsen av den romerskkatolske kirken vil Peter romeren sitte, som vil fø sauene i mange trengsler: og når disse tingene er over, vil byen på sju
høyder bli ødelagt, og den skremmende Dommeren vil dømme sitt folk. Slutten.» Det er interessant at pave Frans er
oppkalt etter Frans av Assisis, en mann som het Peter da han ble født, og at han er den 112. paven siden denne profetien
ble gitt.
15: Brev til Ulf Ekman
Kjære Ulf Ekman!
Jeg vet ikke om du noensinne vil lese dette brevet, men hvis du gjør det, har jeg noen ting som jeg vil
dele med deg.
På begynnelsen av 1990-tallet ble livet mitt forvandlet da jeg hørte budskapet om Israel og det
jødiske folket. Det budskapet har åpnet opp Bibelen for meg, og livet mitt ble forvandlet på en positiv
måte da jeg begynte å forstå Guds plan for jødene.
Det var først av alt tre predikanter som hjalp meg med å forstå det budskapet. Det var Lester
Sumrall, Jan Willem van der Hoeven og du. Jeg er evig takknemlig overfor deg for det jeg lærte om
Israel i løpet av de årene.
Da jeg utdannet arbeidere og frivillige for Operation Jabotinsky i Russland, elsket jeg å undervise
om Livets Ords og Operation Jabotinskys historie. Når jeg underviste, snakket jeg om deg som en stor
gudsmann, som en apostel og en profet, og som en mann med en visjon som jeg var villig til å følge
etter og tjene med hele mitt hjerte. Det var på grunn av denne respekten for deg som en stor gudsmann,
som jeg ba deg om å vie oss i juni 2002.
Det er nettopp dette – på grunn av min takknemlighet og min respekt for deg som gudsmann – at jeg
må skrive noen ord til deg.
Da du fortalte oss at du skulle konvertere til den romerske kirken for noen måneder siden, og du
hevdet at den romerske kirken har «sannheten i sin fylde», var min første reaksjon omtrent slik: Den
romerske kirken lærer at den eneste sanne kirken er bygd på Peter og pavene som «klippen», og at Jesu
bønn om enhet handler om den romerske kirken. Problemet er bare det at i 1983 hevdet du at Gud sa at
du skulle starte Livets Ord, og i 1989 hevdet du at Gud sa at du skulle starte Ryska Inlandsmissionen,
som plantet flere hundre menigheter i det tidligere Sovjetunionen. Så mitt første spørsmål var: Er Gud
schizofren? Var det virkelig slik at Gud først sa at du skulle starte flere hundre protestantiske
menigheter, og senere sa han at den romerske kirken er den eneste sanne kirken? Var ingenting fra Gud
i det hele tatt? Risikerte jeg livet mitt for noe som ikke var sant?
Jeg var også overrasket over at du, i en artikkel i den svenske Dagens Nyheter, mer eller mindre
anklaget evangelikale menigheter for en «protestantisk fragmentasjon av kristendommen». De siste 10
årene har du snakket mye om Jesu bønn om enhet i Johannes 17, at enhet er nødvendig for at verden
skal se at vi er ett og tro på Jesus. Tror du virkelig at verden kommer nærmere Gud når du angriper hele
den protestantiske bevegelsen i en av Sveriges største aviser?
Jeg var ikke mindre overrasket da jeg leste intervjuet i Catholic Herald, der du ble spurt om
hvordan Livets Ord ba mot pave Johannes Paulus II sitt besøk i Sverige i 1989. Du svarte: «Så da
paven kom til Sverige – som var veldig uvanlig, for det hadde aldri vært en pave i Sverige tidligere –
ba vi om at han ikke skulle ha en innflytelse som var ubibelsk.» Det virker på meg som om dette ikke
er hele sannheten om det som pågikk i 1989, og jeg er overrasket over at du ikke kan fortelle hele
sannheten til dine katolske brødre og søstre siden du hevder at det er så sterk enhet i den kirken.
Jeg var rystet da jeg leste et brev som du skrev til en katolsk prest i Medjugorje. Jeg tror at du er
klar over at mange av medlemmene på Livets Ord betrakter det som pågår der som okkultisme. Det
virker som om du var villig til å fortelle denne presten sannheten om hva du trodde om Maria, men du
informerte aldri oss – som gikk i din egen menighet – om hva du trodde på. Når jeg leser det brevet, får
jeg inntrykk av at kanskje du selv har vært innblandet i avgudsdyrkelse av Maria, og kanskje til og med
okkultisme, helt siden 2005.
Du hevder at du trenger paven og romerkirken for din egen frelse. Kan jeg få minne deg på at det
finnes ingen annen institusjon på jorda – verken politisk eller religiøs – og ingen annen religiøs leder
som gjennom historien har vært så konsekvent antisemittisk som paven og romerkirken. Ingen annen
religiøs leder har gjort opprør mot Guds befaling om å velsigne jødene som det paven har gjort.
(Hinduene har vært mye mer bibelske enn katolikkene på dette feltet.) Jeg frykter at skarer av
mennesker er i helvete i dag fordi de fulgte etter den romerske hyrdens antisemittisme. Vil du følge i
samme fotspor?
En gang i tiden betraktet jeg deg som en av de absolutt største gudsmenn på jorda. Men det virker på
meg som om da du fikk kontakt med romerkirken – som i flere århundrer har «vunnet» medlemmer ved
«målet helliger midlet», dvs. at det er OK å myrde og torturere for å «vinne» medlemmer til kirken – så
ble du også påvirket av romerkirken. Er romerkirken virkelig så råtten, at den kan gjøre en gudsmann
til en som ikke lever i sannheten?
Kjære Ulf Ekman! Vi går nå inn i en periode da alle kristne vil bli nødt til å velge mellom to veier:
Enten Babylons eller Jerusalems vei. I Åpenbaringsboka blir Jerusalem beskrevet som en brud, som en
kvinne som har innviet seg til en Gud, en sjalu Gud, som ikke vil dele kjærligheten med noen andre.
Babylon kalles for en skjøge, og hor er en bibelsk omskrivning for avgudsdyrkelse. Babylon er dermed
en kvinne som vil dele sine bønner til Gud med bønner til Guds tjenere. Og det er noe som en sjalu Gud
ikke kan og ikke vil tolerere.
«Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og
søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.» (Lukas 14:26)
Kjære Ulf Ekman! Jeg tror ikke at noen mennesker som elsker og ber til Josefs hustru vil være en
del av bruden. Er du villig til å legge ned din hengivenhet for Maria og innvie deg ene og alene til
brudgommen?
I Herrens tjeneste,
Jon Andersen
16: Brev til Livets Ord
Kjære pastorer og medlemmer på Livets Ord!
Når jeg ser tilbake på det som er skjedd med vår tidligere pastor, og hvor denne «enhetens vei» har ført
ham, er jeg lei for å si at jeg tror ikke Livets Ord har gått i rett retning de siste 10 årene.
Jeg tror at alle på Livets Ord trenger å stille seg selv noen vanskelige spørsmål nå, slik som: Hvorfor er
det slik at så mye har slått feil siden Ulf Ekman påbegynte sin reise mot Rom? Vi fikk høre at Gud
hadde kalt ham til å bli heltidsmisjonær i India, men han fikk aldri visum dit. Heldigvis hadde Gud en
B-plan, nemlig å sende ham til Jerusalem. Vi fikk høre at Gud hadde kalt oss til å starte opp sentre over
hele verden, og de viktigste av disse var «Livets Ord 1, 2, 3 – Uppsala, Moskva, Jerusalem». Ekman
selv reiste til Jerusalem for å starte Livets Ord 3, men det «sentret» ble aldri noe mer enn et medium
stort kontor, og i dag eksisterer det ikke lenger. Vi fikk høre at Gud hadde kalt oss til å starte et
universitet. Det universitetet ble først nedgradert til et teologisk seminar og deretter stengt. Vi fikk høre
at Gud ledet oss på enhetens vei, men sannheten er at det var større enhet på Livets Ord 1 for 20 år
siden, og mange medlemmer stoler ikke på det som ledelsen sier.
Hvorfor er det så mye som har gått feil de siste 13 årene? Hvorfor tror vi at vi er i en posisjon til å
invitere hele verden til å komme og «bygge kirke» i Uppsala når LO smuldrer opp? Hvorfor hører jeg
om en «ny begynnelse» for LO og TRPO uten omvendelse fra det som kanskje er synder som ga LO så
store nederlag?
På våren 2014 ble jeg virkelig sjokkert da jeg leste en artikkel av Jonathan Ekman der han
sammenlignet protestanter som kritiserer den romerske kirken, med Ku Klux Klan og apartheid. Altså:
Den samme anklagen om apartheid som brukes for å frata Israel retten til å forsvare seg mot palestinske
terrorister, den samme anklagen om apartheid som Tony Palmer brukte mot protestanter som er imot
enhet med Rom, ble nå brukt av Jonathan Ekman, som er øverste leder for Livets Ord, mot protestanter.
Jeg er lei meg for å si at selv om jeg kanskje fortsatt har noe tillit til Joakim Lundqvist, så er
faktum at Jonathan Ekman er øverste sjef på Livets Ord. Og når jeg hører at LOs øverste leder snakker
«Tony Palmer-språk», blir det veldig vanskelig for meg å være en del av det som foregår i Axel
Johanssons gata 3. Den menigheten som jeg en gang elsket så høyt at jeg var villig til å leve i fattigdom
og risikere mitt liv for menigheten. Det er virkelig en tragedie.
Kjære medlemmer på Livets Ord! La meg være helt tydelig på dette punktet: Den romerske kirken tror
at den klippen som kirken er bygd på, er Peter og pavene. Evangelikale tror at klippen er Messias. Ulf
Ekman sa en gang at kirken er bygd på begge deler. Det er bare et stort problem med den uttalelsen:
Jesus sa aldri: «På disse klippene skal jeg bygge min menighet.» Jesus talte i entall: «På denne
klippen.» Dette betyr at det kan bare være en enkelt grunnvoll for den sanne Guds menighet.
Så hva er da den sanne grunnvollen? Hvis romerkirken er korrekt, at kirkens grunnvoll er Peter og
pavene, er den naturlige konklusjonen at alle protestantiske kirker er startet i opprør mot den samme
grunnvollen som Kristus selv la. Det betyr at hver eneste Livets Ord menighets eksistens er et opprør
mot Kristus. I så fall burde vi umiddelbart stenge alle LO-kirker og gå med i romerkirken alle sammen,
Men hvis sannheten er at det er Messias selv som er klippen, så betyr det at romerkirken er bygd
på en falsk grunnvoll. Det betyr at de har erstattet Kristus med paven som menighetens grunnvoll.
«Istedenfor Kristus» betyr «anti-Kristus». Vil vi virkelig ha enhet med en kirke som har erstattet
Kristus med paven som kirkens grunnvoll?
Noen ganger har jeg hørt at medlemmer på LO har snakket om hvor mye vi har til felles med
romerkirken. Men når det gjelder det viktigste spørsmålet av dem alle – spørsmålet om hvilken
grunnvoll kirken er bygd på – så har vi ingenting til felles med dem. Jeg tror på en kirke som er bygd
på Messias. De tror på en kirke som er bygd på paven istedenfor Messias.
Hvor lenge vil vi halte til begge sider? Hvis den jødiske Messias er klippen, så følg ham! Men hvis
den romerske paven er klippen, så følg ham!
17: Til alle kristne
Kjære leser!
Nå som du har lest min fortelling fra Livets Ord, vil jeg minne deg om et viktig skriftsted som blir
gjentatt sju ganger i boka om endetiden:
«Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!»
Gud forbereder en brud til et bryllup som snart vil finne sted. «La oss glede oss og juble og gi ham
æren! For tiden for Lammets bryllup er kommet. Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en
drakt av skinnende rent lin. Linet er de helliges rettferdige gjerninger.»
Hvis du vil være en del av den bruden, må du forstå at Gud er en sjalu Gud, og han krever
eksklusiv kjærlighet. Det finnes mange kristne i dag som elsker Jesus, men som ikke vil være en del av
bruden fordi kjærligheten ikke er eksklusiv.
«Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes
plager.» Du må ikke engang flørte med skjøgen!
Velg i dag hvem du vil tjene! Vil du følge den jødiske rabbien fra Nasaret?
For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.
Tillegg: Noen forklaringer
Noen av leserne mine er kanskje sjokkert over det jeg har skrevet om i dette dokumentet. Jeg er ingen
ekspert på hvorfor det kunne skje, men jeg kan se noen faktorer som kan være en del av forklaringen.
Den første er LOs konsept om en pyramide. Menigheten er som en pyramide med pastoren på
toppen. Pastoren hører fra Gud, og hans oppgave er å fortelle menigheten hva Gud har sagt. Noe som
underforstått betyr at det som kommer fra folk på bunnen av pyramiden, ikke kan være fra Gud. Og
hvis jeg er nærmere toppen av pyramiden enn du er, betyr det at Gud taler gjennom meg til deg, og du
må høre på min preken og lære av den.
Den andre er et svensk ordtak som lyder: «En svensk tiger.» Det kan bety to ting: 1) En tiger med
gule og blå striper istedenfor gule og svarte striper. 2) «En svenske tier.» Man kan si at svenskene er
opplært til å holde munn og ikke uttale seg mot myndighetene. Dette gjelder på det politiske området,
der Socialdemokraterna har hatt monopol på å «utdanne» folket, og der folk med en avvikende mening
skal knebles. Det er veldig begrenset hvilke politiske meninger som er godtatt i Sverige, noe som gjør
Sverige til kanskje et enda mer intolerant samfunn enn det Norge er.
Den samme kulturelle egenskapen påvirker menigheten og smelter sammen med pyramiden. Hvis
du er på bunnen av pyramiden, og du har en avvikende mening, må du holde munn.
En av verdens smarteste konger sa en gang: «Når et folk ikke styres godt, vil det falle, når mange
gir gode råd, kan det berges.»
Disse vise ordene betyr: «Hvis du er konge, eller en person med makt, må du omgi deg med folk
som har avvikende meninger. Og du må være villig til å lytte til dem. Når du lytter til disse avvikende
meningene, vil du finne visdom. Hvis du bare omgir deg med folk som sier amen og er enige med deg,
blir det katastrofe.
Den vise kongen var faktisk en jøde. Det er ingen tilfeldighet at jødisk vidsom er verdensberømt
(de fleste vet at jødene er noen av de smarteste menneskene i verden), og jødiske avvikende meninger
er også berømte (jøder er mer uenige med hverandre enn noen andre).