Midten
1908: Tabernaklet,
Skien grunnlegges,
som den første pinsemenigheten i Norge.
Dersom pinsemenighet nummer 300 i
Norge går dukken, skal hele Trondheim
få vite om det.
Alt eller
ingenting
Tekst william fuglset [email protected] foto: Elin iversen/privat
S
kien, 1908: Carl Magnus Seehuus,
tidligere pastor i baptistmenigheten i Skien, bryter med
sin egen bevegelse og danner
«Menigheten i Totalen» – senere kjent
som Tabernaklet, Skien.
Menigheten blir den første i det som
skal bli Pinsebevegelsen i Norge, og etableres i kjølvannet av vekkelsen som har
spredt seg over hele landet som følge av
Thomas Ball Barratts forkynnelse.
I årene som følger dannes det nye
pinsemenigheter over hele landet, og
når bevegelsen feirer 50-årsjubileum for
vekkelsen i 1957, er det 249 registrerte
pinsemenigheter i Norge.
Så kommer stagnasjonen. Det skal
gå over 50 år før en ny milepæl oppnås.
Uønsket i statskirken. Trondheim,
2012: Den formelle prosessen er gjennomført, og det er offisielt: Menigheten
Mosaic kan endelig regne seg som en
del av Pinsebevegelsen.
Men ikke nok med det.
Mosaic i Trondheim er faktisk pinsemenighet nummer 300 i Norge – nesten
55 år etter at menighet nummer 250 ble
registrert. Den er en av seks menigheter
som nylig er inkludert i Pinsebevegelsen,
og som presenteres på LED 12-konferansen denne uken.
– Det er veldig artig. Jeg får litt assosiasjoner til å komme med en handlevogn
inn på kjøpesenteret og være kunde
nummer én million, ler pastor i Mosaic,
16
Korsets seier fredag 10. februar 2012
Vidar Lykkås.
Han leder en menighet som alltid har
vært plassert i en klassisk frikirkelig tradisjon, etter først å ha blitt erklært uønsket i Den Norske Kirke etter en karismatisk vekkelse. For et års tid siden ønsket
menigheten en «ny start», og byttet navn
til Mosaic – samtidig som forsamlingen
valgte å ta steget inn i pinsetradisjonen.
– Vi snakket med Pinsebevegelsens
lederråd under Sommerfestivalen på
Hedmarktoppen i fjor sommer. Der
fikk vi en varm og hjertelig mottakelse,
forklarer Lykkås.
300
Pinsebevegelsen i Norge har rundet
300 menigheter. Veksten skyldes både
nyplantede menigheter, eksisterende
menigheter og migrantmenigheter som
velger å gå inn i bevegelsen.
Med på heialaget. Og det er ikke tilfeldig at Mosaic valgte Pinsebevegelsen da de
ønsket å være en del av et større fellesskap.
Det var nemlig i Betel, Trondheim at
pastor Lykkås – som selv ikke har noen
kristen bakgrunn – først fikk en smak av
Gud.
– Første gang jeg virkelig fikk oppleve
1916: Menigheten som i dag er
Filadelfia, Oslo
grunnlegges.
1932-33: Disse to
årene etableres
hele 32 nye pinsemenigheter.
1935: I løpet av de
siste fem årene har
8.000 mennesker
kommet med i
Pinsebevegelsen.
1937: Menighet nummer 200 etableres.
Antallet medlemmer i
Pinsebevegelsen er nå
16.800.
1958: Antallet menigheter er oppe i 249. Det
er i overkant av 26.000
personer som hører til
Pinsebevegelsen.
1997: I løpet av
1974: Aril Edvardsen inviterer
de siste 40 årene
en katolsk prest på talerstolen i
er det kun blitt
Sarons Dal. Dette er en av flere
faktorer som skaper splid mellom etablert 26 nye
Pinsebevegelsen og Sarons Dal. pinsemenigheter.
Ny start: Pastor Vidar Lykkås
og kona Sheila Burns Lykkås
leder Norges pinsemenighet
nummer 300.
2012: Mosaic,
2006: Det er nå
32.000 døpte med- Trondheim er
lemmer i Pinsebe- pinsemenighet
vegelsen, i tillegg til nummer 300 i
Norge.
10.000 tilhørige.
Guds nærvær, var på et møte i 1995 med
Thor Einar Krogh. Det var invitasjon til
forbønn, og jeg tenkte: «Hvis det betyr så
mye for dere, så er det greit». Så sto Thor
Einar foran meg og sa «Jesus». Da begynte
jeg å gråte, og måtte gå ut. Jeg hadde opplevd noe jeg måtte ta stilling til, forteller
Lykkås, som endte opp som sivilarbeider
i Betel, og som senere også giftet seg i
pinsemenigheten i Trondheim.
Etter samtalene med Lederrådet på
Hedmarktoppen, gjensto det bare å fullføre prosessen internt i menigheten før
Mosaic kunne kalle seg en Pinsemenighet.
Det bød aldri på problemer.
– Alle var med på heialaget, forteller
Lykkås.
I karakteristisk pinsestil har menigheten en fri form på møtene.
– Vi starter alltid møtene med kaffeservering og en hyggelig prat i avslappet
atmosfære. På forrige møte fortalte en
dame en sterk historie om hvordan Gud
hadde hjulpet henne. Så gikk vi rett på
forkynnelsen, sier Lykkås. Han forklarer at
menigheten ofte kan vente med lovsang til
etter prekenen for dagen.
– Vi er ikke redd for uttrykk. Men vi
ønsker mer enn ett uttrykk, legger han til.
Opptatt av seg selv. La oss vende tilbake til norsk pinsehistorie. I løpet av de
50 første årene ble det altså etablert 249
pinsemenigheter over hele landet, mens
det gikk 54 år før bevegelsen rundet 300
menigheter.
Hvorfor tok det så lang tid? Vi henvender oss til Sigmund T. Kristoffersen,
lederen av Lederrådet, for å finne svaret.
– Jeg tror at det var en periode da
Pinsebevegelsen ikke var så attraktiv. Den
ble mer opptatt av seg selv enn det å vinne
nye mennesker og plante nye menigheter.
Vi hadde en del interne problemstillinger, blant annet dette med Sarons Dal,
sier Kristoffersen, og tenker på striden
på 1970-tallet mellom Aril Edvardsen og
Pinsebevegelsen.
– Samtidig valgte mange å hive seg på
trosbevegelsen, som kom i samme periode. De apostoliske, de som var kreative
og ville noe mer, de så andre alternativer,
legger han til.
Kristoffersen ser imidlertid svært optimistisk på framtiden.
– Jeg regner med at dette bare er
begynnelsen, og at det kommer stadig
flere menigheter i løpet av 2012. Spesielt
er det flere migrantmenigheter som går
inn i bevegelsen, og vi har kontakt med
➤
fredag 10. februar 2012 Korsets seier
17
1935: I løpet av de
siste fem årene har
8.000 mennesker
kommet med i
Pinsebevegelsen.
1937: Menighet nummer 200 etableres.
Antallet medlemmer i
Pinsebevegelsen er nå
16.800.
1958: Antallet menigheter er oppe i 249. Det
er i overkant av 26.000
personer som hører til
Pinsebevegelsen.
1997: I løpet av
1974: Aril Edvardsen inviterer
de siste 40 årene
en katolsk prest på talerstolen i
er det kun blitt
Sarons Dal. Dette er en av flere
faktorer som skaper splid mellom etablert 26 nye
Pinsebevegelsen og Sarons Dal. pinsemenigheter.
Ny start: Pastor Vidar Lykkås
og kona Sheila Burns Lykkås
leder Norges pinsemenighet
nummer 300.
2012: Mosaic,
2006: Det er nå
32.000 døpte med- Trondheim er
lemmer i Pinsebe- pinsemenighet
vegelsen, i tillegg til nummer 300 i
Norge.
10.000 tilhørige.
Guds nærvær, var på et møte i 1995 med
Thor Einar Krogh. Det var invitasjon til
forbønn, og jeg tenkte: «Hvis det betyr så
mye for dere, så er det greit». Så sto Thor
Einar foran meg og sa «Jesus». Da begynte
jeg å gråte, og måtte gå ut. Jeg hadde opplevd noe jeg måtte ta stilling til, forteller
Lykkås, som endte opp som sivilarbeider
i Betel, og som senere også giftet seg i
pinsemenigheten i Trondheim.
Etter samtalene med Lederrådet på
Hedmarktoppen, gjensto det bare å fullføre prosessen internt i menigheten før
Mosaic kunne kalle seg en Pinsemenighet.
Det bød aldri på problemer.
– Alle var med på heialaget, forteller
Lykkås.
I karakteristisk pinsestil har menigheten en fri form på møtene.
– Vi starter alltid møtene med kaffeservering og en hyggelig prat i avslappet
atmosfære. På forrige møte fortalte en
dame en sterk historie om hvordan Gud
hadde hjulpet henne. Så gikk vi rett på
forkynnelsen, sier Lykkås. Han forklarer at
menigheten ofte kan vente med lovsang til
etter prekenen for dagen.
– Vi er ikke redd for uttrykk. Men vi
ønsker mer enn ett uttrykk, legger han til.
Opptatt av seg selv. La oss vende tilbake til norsk pinsehistorie. I løpet av de
50 første årene ble det altså etablert 249
pinsemenigheter over hele landet, mens
det gikk 54 år før bevegelsen rundet 300
menigheter.
Hvorfor tok det så lang tid? Vi henvender oss til Sigmund T. Kristoffersen,
lederen av Lederrådet, for å finne svaret.
– Jeg tror at det var en periode da
Pinsebevegelsen ikke var så attraktiv. Den
ble mer opptatt av seg selv enn det å vinne
nye mennesker og plante nye menigheter.
Vi hadde en del interne problemstillinger, blant annet dette med Sarons Dal,
sier Kristoffersen, og tenker på striden
på 1970-tallet mellom Aril Edvardsen og
Pinsebevegelsen.
– Samtidig valgte mange å hive seg på
trosbevegelsen, som kom i samme periode. De apostoliske, de som var kreative
og ville noe mer, de så andre alternativer,
legger han til.
Kristoffersen ser imidlertid svært optimistisk på framtiden.
– Jeg regner med at dette bare er
begynnelsen, og at det kommer stadig
flere menigheter i løpet av 2012. Spesielt
er det flere migrantmenigheter som går
inn i bevegelsen, og vi har kontakt med
➤
fredag 10. februar 2012 Korsets seier
17
I hjertet av byen: Mosaic, som ligger i hjertet av Trondheim, samler en rekke mennesker i alle aldre på søndagene. – Hvis vi mislykkes, skal hele Trondheim vite om
det, sier pastor Vidar Lykkås.
➤ veldig mange som er interessert i å bli
med. Generelt er Pinsebevegelsen blitt
mer attraktiv, det er ikke lenger så mange
alternativer dersom en menighet vil være
en del av et større fellesskap, mener lederen for Lederrådet.
Pionerånd. I tillegg til migrantkirkene
er såkalte «franschize-menigheter», som
fokuserer på å plante nye fellesskap på nye
steder, med på å øke antallet pinsemenigheter.
Intro Sandnes og Salt Bergenskirken er
eksempler på slike modermenigheter som
har etablert flere fellesskap de siste årene,
både på Vestlandet og i Drammen og Oslo.
– Vi ser at Jostein Krogedal og Øystein
Gjerme spesielt har en pionérånd, og går
videre og gjør ting på en ny måte. Samtidig ser vi også mange andre i bevegelsen
som er viktige for videre fra mgang, påpeker Sigmund T. Kristoffersen.
Vidar Lykkås synes det er oppmun-
trende å se andre menigheter vokse fram,
og gleder seg over å være en del av den
positive statistikken.
– Det artige er jo at det er et løft. Vi feirer at vi er 300, at vi er på vei oppover. Det
er ikke fordi folk har meldt seg ut – det er
virkelig et løft, påpeker pastoren.
Må være villige. Om sant skal sies,
kunne Pinsebevegelsen bestått av langt
flere menigheter enn 300. De siste årene er
flere menigheter blitt dannet – men av og
til har levetiden for disse nyetableringene
vært heller kort.
– Hva må til for at en menighet som
Mosaic vokser i stedet for å stagnere?
– Vi ønsker ikke nødvendigvis å gjøre
ting så veldig annerledes, men heller tenke
litt annerledes om det vi allerede gjør. Vår
drøm, eller visjon, er å forandre verden ved
å gjøre noe godt. Det gjør vi ikke nødvendigvis ved å ha møter, men heller ha fokus
på åpne porter og piler som peker utover,
NYE MENIGHETER I PINSEBEVEGELSEN
■■ Sentrumkirken, Gjøvik
■■ La Compassion, Drammen
■■ Siloa, Surnadal
■■ CFG Church, Drammen
■■ Intro, Egersund
■■ Mosaic, Trondheim
18
Korsets seier fredag 10. februar 2012
svarer Lykkås.
– Å følge Jesus handler om å være så
tett på ham at vi oppdager at folk fremdeles kommer til Jesus. Det gjorde mennesker i Bibelen, og det gjør mennesker ennå.
Vi må være villige til å leve tett på folk, og
oppleve å komme nærmere naboer og
arbeidskolleger, legger han til.
«Vi tar
gjerne
førsteoppslaget i
avisa: 'Nå
gikk de dukken'»
vidar lykkås
Hele byen skal få vite om det. Én ting
er sikkert: Dersom pinsemenighet nummer 300 mislykkes i å nå nye mennesker,
vil ikke pastoren at det skal gå ubemerket
hen.
– Hvis vi mislykkes, skal hele Trondheim få vite om det. Vi tar gjerne førsteoppslaget i avisa: «Nå gikk de dukken.»
Men om vi lykkes, skal hele byen få vite
om det også. Det er kun to utganger for
menigheten, vi ønsker ikke noe midt
imellom, ler Lykkås.
Dette lover godt. Med en slik innstilling behøver man kanskje ikke å vente i
like mange år før Pinsebevegelsen når et
nytt rundt tall?
Vi lar lederen for Lederrådet få siste ord
i den saken:
– Når runder vi 400 menigheter, Sigmund
T. Kristoffersen?
– Tja – om fem år, kanskje, gliser pinselederen. ks