Les den her! - Bergstuderendes Forening
1. utgave 2013, XXIV. årgang Pris: 0,- Bergmanden RA MY Eksklusivt intervju med musikanten Magnus Gule Finn ut hvem som har noe på gang med hvem i Berg Ber sere nne t Etter mye venting er Bergmanden her, med mye sladder om kjent og kjær. Håper du liker mine vise ord, som handler om alt mellom himmel og jord. Lederens ord Vær hilset bergmend og quinder! Endelig kommer en etterlengtet utgave av Bergmanden. På bakgrunn av tidligere blemmer hva gjelder tipping om når denne utgaven foreligger skal jeg ikke forsøke å se fremover eller fortelle om hva styret skal drive med de neste ukene. I stedet vil jeg oppfordre alle til å komme innom i kontortiden dersom de ønsker å følge med på hva som skjer i vår gamle forening. Nytt av året er at kaffemaskinen er oppe og går slik at det er mulig å få seg en kaffetår (Tor). Veldig gledelig er det jo også at både kjeller og nettside fortsetter å fungere slik at tørste bergmend - og quinder, kan vite når og hvor det er mulig å få seg en tår. Til sist vil jeg oppfordre alle til å involvere seg i foreningen, da vil du få en mye bedre studietid og cv. 100års jubileet venter oss om et lite år og her er det mange muligheter for kreative og flinke sjeler! Glück Auf! Erling Grammeltvedt Redaktøsens ord Ett års ventetid er endelig over og Bergmanden er her. I denne utgaven har vi dekket de mest begivenhetsrike hendelsene i enhver bergmand og quindes liv fra de siste semestrene. Så om du av formodning skulle ha glemt hva du har gjort, råder jeg deg til å bla videre ( eller kanskje ikke...) Vi kan også glede dere lesere om at vi endelig har fått til et intervju med det fantastiske multitalentet innen musikk, Magnus Gule, i forbindelse med konserten han skal holde under Generalforsamlingen 22. april. Helt til slutt så må jeg få takke den fantastiske og hardtarbeidende redaksjonen min, bestående av Lene, Amalie, Hedda, Kyrre og Solkongen ,og ikke minst rette en stor takk til Andreas for å ha benket meg. Uten dere hadde det ikke blitt noen avis! Jeg oppfordrer også alle til å sende inn forslag, tips, ris og ros til [email protected] Da er det bare å ta med seg avisen å nyte av de herlige bildene og artiklene. Michaela Semesterstart I år er den jævligere enn den pleier. Alle er vi enige om det. Semesterstarten i Trondheim, eller T-town som de retarderte kaller byen, er et vemmelig arr i byens ellers smukke ansikt. Med grøftefyll, fadderuker, festivaler og fandens oldemor forpester semesterstarten hver kringelkrok av Studenterstaden. Ingen slipper uhemmet fra det. Sugejobber, gonoré og sesamburgere er gjeldende valuta i denne syndens stad. Her er krigsveteranene fra Magaluf og Strømstad vinnere, et surrealistisk scenario for alle med 22 godt bevarte kromosompar. Over hele byen piskes bataljoner av usikre, dritings, førsteklassinger rundt av seksuelt frustrerte faddere med dyriske blikk og skummende munnviker. Her er det nok til alle, har du lyst har du lov. Fadderflokken gjetes gjennom byen til nærmeste vorspiel av en selvutnevnt alfahann. Han er som regel fra Bærum. Vel framme er alfahannen han som roper høyest og sikler mest når forvirrede hunfadderbarn med tårer i øynene blir tvunget ned på kne for å gomle i seg bananer og tomater fra buksesmekken til enda mer forvirrede hanfadderbarn. Etter bananslukingen blir fadderbarna proppet så fulle av geleshots, pappvin, sprittamponger og hjemmebrent, at de mister det lille de måtte ha igjen av selvrespekt og begir seg ut på en sexkarusell som minner mest om en grotesk film jeg ikke er stolt over å ha sett. Når flokken endelig er ferdige med å snuble fra vorspiel til vorspiel og slurpe i seg billig sprit, øl og kroppsvæsker tar hele bølingen turen til et av klamydiabassengene i Nordre Gate. Her venter horder av likesinnete menneskeslag med en promille oppunder kokepunktet, og sammen slafser de i seg hverandres svette, snark og snørr. De slever og tørrjokker på hverandre mens de inhalerer den stramme lukten av tarmgass som ligger som et lokk over lokalet. Slik holder de på helt til de til slutt svetter jægermeister, kroppen gjør opprør og de en etter en blir tvunget ut på fortauskanten for å kvitte seg med bacardi og galle. Et sted ropes det ”sesam” og som i en siste krampetrekning vugger flokken over Elgeseter Bro til det runde røde for å sikre seg noen mettede fettsyrer før leggetid. Det er her, på nattestid, jeg ser dem. Svette, stinkende indøkere i toga med blodsprengte øyne som slurper i seg burgerfett og dressing mens de skriker vulgære ukvemsord til nervøse kjeminerder i allværsjakker. Jeg har lyst å gi dem en knyttneve helt ytterst på haketippen som takk for humoren, men det gjør jeg ikke. Jeg bare smiler, rister på hodet, gir dem en high-five og sjangler meg hjemover mens jeg tørker av meg spyet fra bergmannsdrakten min. Solkongen Bar til bar Hva er ikke bedre enn å starte den andre uken i fadderperioden med et orienteringsløp (orientering kommer fra det latinske ordet oriente, som betyr “å finne en bar”, red.adm.). Det er altså om å gjøre å løpe fra bar til bar. Baren er jo nettopp en Bergstudents andre hjem, og hva er ikke bedre enn å skvise inn litt mosjon i det hele. Forsamlingen ble delt i grupper og fikk utdelt kart. Alle fikk med seg en delegasjon ivrige faddere og bestefaddere som skulle villede eller veilede de ivirige førsteklassingne gjennom jungelen av vannhull. Humøret var på topp allerede fra starten, men det var “dessverre” ikke hemningene. Dette er et kjent fenomen under bar-til-bar og det er kun de aller ivrigste som klarer å score full pott fra første stund. Det gikk meldinger om at denne “full pott” og “deux points” ble udelt hyppigere og hyppigere etterhvert som kvelden ble lenger. Om dette skyldes bedre innsats, bedre smøring, dårlige bedømmelsesevne hos dommerene eller høyere grad av avkledning vites ikke. For en ny student kan det virke skummelt å treffe eldre og sjarmerende bergstudenter. Frykten for å bli sjarmert av lapisguttene eller falle i styrejentenes garn gjorde seg gjeldene, men som sagt ble rollene byttet senere på kvelden. Folket fikk drukket og kledd av seg over en lav sandal. Verdt å merke seg er også Gunnar Knudsen som klarte et imponerende anntall “ding”, 156 på 40 sek, på en For de fleste ble endestoppet Nattergaav postene. Bra jobba, dinge-Gunnar! len som var omgjort til sild i tønne for anledningen. Her fikk de slitne deltagerene gjenopprettet væskebalansen og utvekslet krigshistorier fra fronten. Etterhvert som promillen steg til ytterligere høyder kunne den observante festdeltager at forsamlingen ble tynnere og tynnere. Om dette skyldes tidligere nevnte flørting, (over)stadig berushet eller at folk praktisk talt har gått under jorden vites ikke. Alt i alt kunne utøverne våkne med et nytt offer i senga, en voldsom bakrus eller kanskje aller helst; begge deler! Noe på gang? Myra 30. august i det herrens år 2012 var det igjen klart for at de usle novicene skulle ut i MYRA og svare for sine synder for Den Høie Herre Lapiis. Nitidig forberedelse var selvfølgelig lagt ned og allerede på morgenkvisten stod de ivrigste bergstudenter opp for å være best mulig forberedt. Dette kunne både høres og luktes ved samling utenfor bergmanden kl 11. Etter å ha utdelt en rekke ekstraoppgaver til førsteklassinger som hadde utmerket seg i fadderperioden var det klart for omvisning på Gløshaugen til tilskuernes gleder. Både professorer og studenter stakk hodene ut i gangen for å rope “Avsky!”. Ekstra artig var det å få tråkke på de enda mer usle maskinstudentene som ålet seg motsatt vei av kjøreretningen gjennom stripa. Vel nede i byen viste førsteklasse hva de mener om byens kollektivtransport, til overraskende milde reaksjoner fra AtB sine ansatte. Byturen ble avsluttet med sang og spillopper ved Statuen for Studentlivet. Det bør vel også nevnes at denne opptredenen var av så høy kvalitet at et filmklipp fant veien til lokalavisens nettsider. Etter endt bytur ble forsamlingen (både den edru og mer fordrukne) busset opp til bymarka for å starte alvoret. Så fulgte obligatorisk foto utenfor hovedbygget før kursen ble satt mot setrum, gjennom Bakklandet. Etter litt soling i gressbakken og lett underholdning i form av inndrikking av hatter (lambo!) var det klart for dagens sålangte høydepunkt: den etterlengtede rejuniontur med Myrabandet. Guttene hadde selvsagt sørget for god smøring av ganen og sangstemmene var upåklagelige. Både gamle slagere og nye hits var på plass og bandet framførte med en glød og entusiasme verden sjelden har sett maken til. Med publikumsfavoritter som Elgfilet, Myr meg, nyvinningen Du skal i myra og alltid vakre Myr na noir gikk publikum av hengslene. Nedturen var selvfølgelig stor da det var dusj og badstue som var neste steg på programmet. Etter dette gikk kvelden (som ennå var ung) i svart for undertegnede, men av erfaring kan jeg med letthet fortelle at det påfølgende programmet inneholdt sild, vørterøl, myr og bading. Den påfølgende festen for de etterlatte inneholdt det meste; bjelkesitting, kos på loftet, kos i badstuen(mange var visst innom her), bestilling av øl i nettoen og en lett antrukket bergqvinde som svinset rundt som motivasjon for de vaskende den påfølgende morgenen. Etter endt oppdrag kan alle deltagere med rette kalle seg medlem av Bergstuderendes Forening. Gratulerer! Åre 2013 Endelig var dagen kommet for den årlige Åre-turen hvor mange hadde som mål å få napp hos det motsatte kjønn. De aller ivrigste dro opp allerede kl. 07.00 for å teste ut lykken i bakken. De mindre desperate kom slentrene til Gløs rundt kl.12.00 og ladet opp til kveldens festligheter. Resten av ukens kalorier ble forbrendt på Bygget, med unntak av tirsdagen hvor både bergmend og qvinder klikket villt på konsert med selveste Björn Rosenström. De fleste tilbrakte også ettermiddagen på afterski hvor de trodde at stemningenen var god, helt til Ølnes oppgitt utbrøt ¨Er det om å gjøre å være mest edru her eller?!¨ Vel fremme i Åre var det bare å ta på seg finstasen og sparkle trynet før det bar videre til Dippan. Dette lønte seg for de fleste da det var overraskende mange som nådde ukens mål på dansegulvet. Andre var dessverre ikke like heldige og valgte derfor å vende oppmerksomheten mot blackjack-bordet, hvor det etterhvert luktet svidd! Siden berg-studentene viste uvanlig godt oppførsel (til vår skuffelse), ser vi oss nødt til å runde av her. SKJERP DERE! Noen av guttene var keene på badstuenach, dessverre var det ingen som hadde dette. Da tok de det de hadde, nemlig tørkeskapet! Max var et populært sted for både forkost og nattmat. For noen holdt ikke dette... Full? Styreturen i bilder Fullest før Støren! Tor (Hybrida) vant overlegent... Dans, dans, dans oppe på bor- det... Olavsgruva, endelig fikk vi svar på hva de tenkte ang. design og fargevalg De sprekeste av de spreke gikk på langrenn ned til Røros! ... legg deg ned Bleier, gladpack og skinkeost, trenger jeg å si mer? Bonanza og “God morgen” !!!!!! Styreturen var en vellykket tur med mye morro og sosialisering. Sjenertheten kan man trygt si fort ble lagt bort, og som alltid var det HØY nakenfaktor på hytten! Men det var ikke kun fryd og gammen, som dere ser fikk vi også gjort mye nyttig og diskutert de viktige og alvorlige spørsmålene vi satt inne med! Klineliste: Karl (1) og Vottestad (1) Årstad (2) og Vottestad (1) Gunnar(1) og Vottestad(1) Stian (1) og Mona (1) Sondre (2) og Malin (1) Legenden Nikolai og Nina (1) Stian (2) og Amalie (1) Martin (1) og Alfhild (2) Martin(1) og Lena (1) Sondre (1) og Victoria (1) Tor (2) og Regine (1) Per (2) og Anne (1) Skomedal (2) og Anne (1) Skomedal (2) og Tone (1) Are (1) og Tone (1) Bendik(1) og Runa (1) Martin(1) og Sara(1) Adrian (?) og Sara (1) Adrian (4) og Linn Cecilie Gaute(1) og Ingrid H(1) Gaute (1) og Stine (1) Øystein(1) og Ingrid (1) Om det er noen dere synes mangler, vet dere hva dere skal gjøre! [email protected] Sett og hørt Hva villa mor ha sagt? Ryktene sier at Viljar (2) og Tonje (1) fant tonen under myra da de ikke ville forlate taxien. Det er uvisst hva som skjedde etter dette, men historien taler vel for seg ;) Bergmanden-app kommer! Følg med på nettsiden bergstud.no Jenter fra 1. på blind date En utsultet gutt dukket opp på kjellern før BarnteTV. Full var han også! Det sies at det startet en romantiske affæren mellom Mona (1) og Stian (1) på Åre. Disse har også i senere tid blitt observert på dobbeldate på selveste Valentines Day, med Victoria (1) og Sondre (1)). Gule´s enmannsband Når startet du å spille? Meget spontant. I det jeg fant ut at den magiske leskedrikk Dahls egentlig var et serum for spontaniteter langt utenfor menneskesinnets forstand Hvordan oppsto bandet? Igjen. I landet Spontania. Hvilke instrumenter spiller du? Stort sett det jeg kan putte i munnen eller denge løs på. Hvor mange sanger kan du? (på hvert instrument) Tyskerbryggen (trekkspill) Tyskerbryggen (munnharpe) Tyskerbryggen (piano) Tenk å få ha seg med Søviknes (playback bass trekkspill) Scana tut (vuvuzela) Lisa gikk inn i skogen, slafs slafs slafs det sa (trompet) Flåklypa, avdukningen (solopart av Ludvig på munnharpe) Det får holde.. Under hvilke forhold kan du ikke spille? Når det ikke er fest med meg selv eller ymse fluider som drysser rundt meg. Opplever du stor pågang fra det motsatte kjønn? Publikum dannes stort sett i mitt eget selskap (altså inni meg selv), så publikum fra deres verden har jeg ikke vært spesielt oppmerksom på. Hvordan er det å ha kjæreste når media (Bergmanden) er så opptatt av hva du gjør? Et schizofrent liv selvsagt. Men alle skal få! Er det mange som er misunnelige på din suksess? Det vil jeg tro! Er du klar for konserten 22. april, eller har nervene begynt å komme? Nervene kommer ikke. Jeg kommer. Er dette en drøm som går i oppfyllelse? Jeg styrer ikke drømmen. Jeg er bare del av den. Hva er ditt endelige mål med musikken? Å kunne stå på Tyskerbryggen i Bergen og tjene nok penger til en pappkasse fra Clas Ohlson, en krakk fra IKEA og tre Dahls daglig for å holde lokomotivet gående. Hvordan skal du forberede deg før den store dagen? Jeg er alltids beredt. I Spontania er det ingen forberedelser. 2. utgave 2012, XXIV. årgang Pris: 0,- Bergmanden Kun for 2. 3. 4. og 5. klasse Svar på livets gåter finner du ikke i bunnen av et ølkrus, men i denne utgaven av Bergmanden! Redaktørens ord Bedre sent enn aldri... Rorøsmartnan 2012 Av Torstein Grødeland I slutten av februar var det klart for den 159. Rørosmartnan. Uka da Røros blir invadert av alskens merkelige folk fra fjern og nær. Blant de merkelige folkene som la turen til Bergstaden denne uka var selvfølgelig noen ivrige Bergstudenter. Hyttesjef Andreas fylte bilen og dro opp torsdags kveld for å finne en allerede livlig hytte. Brandsegg hadde benyttet anledningen til å vise datteren sin hytta, Ida Westermann hadde med seg Baldi, BS og Gaute og Truls var selvfølgelig på plass med sitt gode humør. I tillegg hadde noen NGU-barn tatt med seg en skokk av kinesiske utvekslingsstudenter, og til og med noen studiner fra arkitekt hadde funnet husly i Solskinnshytta. Alt var duket for en fantastisk helg da enda flere Bergstudenter dukket opp fredags kveld. Det var duket for et skikkelig gilde av ovnsbakt laks, røykelaks, potetsalat og store mengder bearnaisesaus (som det selvfølgelig ikke skulle bli tomt for riktig enda...). Etter en god del fluider begynte kineserene med en drikkelek som i grove trekk forløp i fistel med masse veiving med armene. Vi andre klarte fint å kose oss med Dahls uten slikt mas. Mange ante uro når Brandsegg forsvant ut på kjøkkenet med et lurt smil litt senere på kvelden. Som grunnlegger av tradisjonen disket han selvfølgelig opp med et brett med bearnaiseshots bestående av bearnaisesaus og akevitt. Det skal nevnes at disse, til tross for at de smak- te ganske uggent, var mye bedre enn fjorårets versjon blandet med billig vodka. Lørdags morgen bestemte Arild, Fredrik, Torstein og Eirik seg for å teste gliden utenfor hytta. Med to svære traktordekkslanger, blåst opp med kompressor, klare uttalte Arild: ”Torstein, Fredrik, kom hit! Jeg trenger dere til noe dumt...” Hvorfor ikke, tenkte vi, og lot Arild planlegge et langt tremannstog med Torstein foran, Arild i midten og Fredrik bakerst. Samtlige rakk å tenke ”Å faen...” i lufta før Torstein knakk naso til Arild, og Fredrik ble mye lysere i stemmen. En god gjeng spente på seg Bergmandsdrakten, og dro ned til Røros for å bli siklet på av gamle damer og samer. Verdenscupen i hvem som kan skaffe den mest ubrukelige tingen for under 100 kroner ble selvfølgelig arrangert. På vår leting etter ubrukelige ting fant vi noen usedvanlig røde briller. Disse hadde, i tillegg til å se fryktelig bra ut, den fine effekten at alkoholen virket mye sterkere. Da vi kom tilbake til hytta var det etterhvert klart for kåring av Verdenscupens vinner. Lars Emil og Andreas som hadde brukt hele dagen på å kite, var selvfølgelig spente på hva vi hadde klart å lete frem. De eldre hundene var i ekstase da Fredrik dro frem hundeverdens svar på ”Legg deg på sida Maria”, og Maria begynte for alvor å bjeffe når Torstein sendte avgårde sin amputerte og gaffatapede Bakugan på skateboard. Arild hadde tatt konkurransen litt for seriøst og kjøpt noe så ubrukelig som en Spiderman-telefon som ikke fungerte. Bakugan gikk utvilsomt av med seieren! Utover kvelden ble Bergmandsdrakten byttet ut med en flaske Dahls, og badstuen ble entret. Kagga lå fortsatt i kjelleren, og det var til alt hell olympiske leker denne helgen også. Søndags morgen var de skrudde jentene fra arkitekt alt for oppegående, og stelte i stand en frokost av ALT maten som var på hytta. Bakugan økte farlig i bruksverdi da vi fant ut at han skulle få vekke vrakene Andreas og Lars Emil, noe han var veldig flink til mens han skatet rundt i langpanna si. Takk for turen! Vi gleder oss allerede til den 160. Rørosmartnan i 2013! Berserennet 2012 Halsbrekkende hopp, både med kjelke og ski, øl, grillmat og sol definerte årets Berserenn som tradisjonen tro ble holdt på Myra. Berserennet denne marsdagen ble velsignet med mange vinterglade bergmend og -quinder som tok turen opp til Myra for å drikke, grille og ikke minst nyte vinterdagen med øl, snø, bakke og hopp. De første til å prøve seg på det halsbrekkende hoppet i den stupbratte berserennbakken var noen gale bergmend med ski på bena som konkurrerte om å hoppe lengst og få den “fineste” landingen. Forsøk på forsøk ga mer og mer vågale hopp i et forsøk på å overgå hverandre. Hovedattraksjonen for dagen derimot var en hinderløype der flere lag med hvert sitt kreative tema og medfølgende kostymer deltok med en egendesignet og -mekket kjelke. Både kjelken og en gul advarselmann skulle være med gjennom hele hinderløypa som besto av flere “hindre” av mer eller mindre utfordrende grad der det siste “hinderet” som måtte forseres var hoppet. Lagene varierte fra antall lagsmedlemmer til mengde kreativitet og underholdningspotensial i denne nesten tradisjonstro konkurransen. ‘Team ti tommeltotter’ var det minste laget, bestående av bare to bergquinder, men med godt underholdningspotensial, spesielt da de måtte få hjelp av supermann fra laget Cheerleaders for å få kjelken opp bakken. I den andre enden av skalaen var laget ‘Lars Monsen - uten grenser’. Ikke bare var de det største laget, men alle hadde et handikap, som å være lam, blind eller ha avstivede armer og ben. Dette resulterte i god underholdning! Flest lagsmedlemmer og enda større underholdningspotensial ettersom hvert av lagsmedlemmene, utenom “Lars Monsen” selv, hadde hvert sitt handikap som å være lam, blind eller avstivede armer og ben. Etter fullendt konkurranse, med alle lemmer i behold og i like mange deler, ble kjelkene brent på bålet, siste resten av grillmat spist opp og den siste ølen drukket opp før turen gikk videre til Bergkjelleren og Afterski med premieutdeling. Premiene, som besto i diverse drikkevarer av varierende prosent, måtte brukes til å leske de vinnendes bergstruper akkompagnert av Lambo framført av resten av forsamlingen. Kortur med Lapis Audio, Spinell og Berseblesten Av Erik Bjartnes For min siste gang (som student) reiste vi til Solskinnshytta på Røros. Som erfaren bergstudent følte jeg meg godt forberedt til hva helgen ville medføre, men til og med mine grenser ble strekt et par ekstra hakk. Det er en ting å sitte naken i badstua, men en helt annen å strekke alle lemmer så langt de rekker i naken-Twister imens resten av konsentrasjonen går med på å dukke unne hårete og hårløse skrukker idet de svaier et par millimeter forbi ansiktet ditt. Bergforeningens kor og korps har rykte på seg for å bestå av en del skitne sjeler, og det ryktet lever vi opp til. Jeg prøver å ta på meg litt av æren for korturens skitne bedrivelser ettersom jeg hjalp til å sette standarden da jeg skulle servere fredagens dessert. Jeg hadde spontant funnet ut at jeg skulle servere sjokolademousse, og det var ikke mange øl som trengtes for å inspirere meg til å starte en om-å-gjøre-å-spise-sjokolademousse-på-mest-sexy-måte-konkurranse. Innsatsen fra alle lag var god, og jeg måtte bare beklage at jeg ikke tenkte på å kåre vinner eller dele ut premier. Målet var en vitenskapelig observasjon av attraksjons- og overflateenergien mellom sjokolademousse og denne generasjonens musikanter. Minnene skal forbli på netthinna, men jeg var ikke den eneste som måtte vaske ut sjokolademousse med Q-tips fra ørene lørdag morgen. Mye drikke, lite klær, gule oppvakshansker, badstue, spett, dans, fisting og gamle melodi grand prix-sanger er de vanlige ingrediensene i den smørja som er kortur. Lørdag var det jentene som sørget for første del av underholdning med lagkonkurranse med forskjellige poster. Det var Twister, lage sang, kle på strømper og annet dameundertøy på hverandre for så å kle det av igjen, gjetting av ingrediensene i den brune sørpa, men hva det var som fikk en naken Andreas til å demonstrere klatreferdighetene sine over og under en naken meg, er ikke godt å komme på i etterkant. Forresten, vi hadde sokker på. Senere på kvelden fremførte gutta fra Berseblesten en bra og latterlig tribute til «I´m sexy and I know it» av LMFAO. Og til tross for all denne grisete og skamløse oppførselen, er det befriende å vite at jeg kan stole på at denne gjengen ikke vil være eklere mot hverandre enn mot seg selv og at det som skjer på hytta forblir i Bergmanden. Med unntak av de beste historiene som vi holder for oss selv. Og de må du bli med i kor eller korps for å høre. Til slutt vil jeg nevne den nyskrevne sangen Spinellene fremførte en gang i løpet av lørdagskvelden. Den handlet om det å være Spinelltøs og hennes forhold til impotente Lapisgutter og kjønnssykdommer. Jeg ble i forkant bedt om å ikke være så krass i min vurdering av sangen, da jeg ved flere tidligere anledninger har påpekt at låtskrivertalentet til Spinell har vært på bunnivå med James Blunt og Malin. Men denne sangen var fantastisk og jeg oppfordrer dem til å fortsette trenden og forventer å høre nytt materiale da jeg som gammel kommer opp igjen til Trondheim eller Røros på besøk. Med det takker jeg for de siste fem fine årene i Lapis Audio. CCC Så var den her igjen. Dagen for høy flaskeføring, sjarmerende tobakksånde og uglamorøs fråtsing. Bergforeningen skulle beære Britannia med sitt nærvær og avholde sitt årlige og elskede CCC. Bukser skulle raknes, hotellet skulle rives, og dørvakter skjelles ut. Ballet startet med et spennende og høyst interessant foredrag av Atlas Copco, hvor de forklarte hvordan de skulle bruke transformers-gravemaskiner til å grave ut Høgsfjorden for å tilknytte den innavlede flekken Hundvåg og Norges blindtarm, Nord-Jæren, til sivilisasjonen på fastlandet. Dette til jublende tilrop og trampeklapp fra flere av foreningens Rogalands-minoriteter. Etter at gravemaskinfabrikken var ferdig med forestillingen var det tradisjonen tro duket for den sedvanlige ”lommelerke-valsen” i lobbyen. Etter en rask uttøyning veltet forsamlingen seg lystig ned rundt bordene, løsnet beltespennen og gjorde seg klar til etegilde. Og hvilket gilde det ble! Akkurat hva menyen bestod av strides de lærde fortsatt om, men at det var rikelige mengder og fortreffelig smak på maten hersket det bred enighet om da de tre C’er ble inhalert og drukket om hverandre etter måltidet. Underholdningen var det heller ingenting å utsette på. Da røyken hadde lagt seg og den siste cognacen hadde driblet seg gjennom systemet beleiret horder av Bergstudenter et lite vannhull over veien, kalt ”Frakken” på folkemunne og ”Fræawan” på alkismunne. Her badet foreningen seg i øl, peanøtter og polsprit (krimi-nimi-nell pris red.anm.) til jublende trampeklapp og hyllende tilrop fra den øvrige forsamlingen, og det gikk ikke lang tid før triadene fra vestkysten spontant tok initiativ til et ukulturelt danseinnslag synliggjort av en breake-sirkel i vakuumsonen som deler lokalet. Det hele eskalerte i et fyrverkeri av en selskapsdans med tilhørende lambo og vasking av gulvet. I andre enden av lokalet… HVA SKJEDDE HER? Fluidene strømmet tett, og for en slik anledning var det naturlig nok enkelte som hadde tatt på seg den aller fineste spanderbergmannsdrakten de kunne finne. Blant disse var en anonym kjekkas i 2. klasse, la oss kalle ham ”Omhas Ursen”, som Bergmandens utsendte reporter fikk et kort intervju med utenfor Frakken. ”Ohmas” kunne fortelle meg at han, grunnet å ha investert i et skuddsikkert gamblingsystem på et nettcasino, hadde litt problemer med å dekke barregningen og derfor hadde tatt seg en tur utenfor lokalet for å trekke litt luft. Dette forklarte han også på en ryddig måte for dørvakten mens han bykset forbi ham i racerfart på vei inn mot påfyll. Dessverre bygget dørvakten grundig opp om stedets trynefaktor og kastet seg etter ham, og etter en særdeles kort diskusjon ble ”Ohmas” høflig eskortert til en nærliggende fortauskant der kveld raskt ble til natt for vår investorvenn. Som alle eventyr måtte også dette en gang ta slutt. Og det gjorde det plutselig. Ekskursjonsrapport Pet.tek. Ein god gjeng 4 og 5 klassingar frå petroleumteknologi og anvendt geofysikk, samt førsteamanuensis Egil Tjåland, reiste søndag 25 mars sørover mot Rio de Janeiro. Flyet gjekk tidleg på morgonen, men med unntak av ein iphone som ikkje var klar over at me andre slo over til sommartid den natta, gjekk det meste smertefritt. Hotellet hadde 2 positive sider, det låg 2 kvartal frå copacabana og frå takterassen kunne ein sjå Jesus. Veka var full av bedpressar, i ulik lengd og engasjement. Me hadde ein tur på 2 dagar innom Macae for å koma til Schlumberger og Baker Hughes sine verkstadar. Etter å ha opplevd rio sitt rush på onsdagskvelden, var me innom Statoil torsdag. Der dukka også indøk 3 klasse opp, og totalt var me 140 studentar frå NTNU til middag med statoil. Denne middagen kan berre beskrivast som den beste buffeen noken sinne, og dei var ikkje seine med å senda rundt mat og drikka. Kanskje hadde vår mann med statoilkortet vert for lenge i utlandet og gløymt kva som skjer når norske studentar får fri bar, men han blei litt stivare i smilet etter han fekk rekninga. Då me hadde tømt resturanten for sprit, øl og kjøt, gjekk turen viare på Rio sine skitne stiar. Bedpressen på fredagen kom med eit litt lågare oppmøte, nokre fann ut at å ta igjen bussen med taxisjåførar som ikkje snakkar engelsk og knapt kan teiknspråk er ei dyr oppleving. Mens andre blei vekka til live når bussen returnerte. På laurdagen Ekskursjonsrapport Mat.tek. Av Maren, Magnus og Torstein Årets hovedekskursjon for Materialteknologistudentene gikk til Japan. Uka før påske satte en spent gjeng kursen for Tokyo. Ingen visste helt hva som ventet dem, men vi hadde fått noen hint på internett (www.wtfjapanseriously.com). Alt lå til rette for en innholdsrik tur. Det er vanlig at Bergstudenter får lange blikk på byen. Men selv på dagtid var det svært mange som stirret på oss. I ettertid har vi innsett at dette ikke er så rart, da selv de minste av oss er Big in Japan. Høydepunktet i Tokyo var besøket hos materialteknologistudentene på Tokyo Tech. En hel dag med omvisning ble avsluttet med festligheter der sake hyppig ble skjenket av japanske professorer som mente at alkoholen var veien til vennskap. En av disse professorene omdøpte litt senere en av sine beste elever til ”The Sake Machine” (selv om han også hadde blitt skjenket en god del akevitt). De japanske studentene ville vise oss japansk høykultur og vi sjanglet videre til karaoke med fri bar. Vi er usikre på om dette karaokestedet unngikk konkurs. Dette førte til enkelte hull i historien, men vi er sikre på at Maren nå er kjent som ”Princess” og at Therese ble tilbudt ”The real Japanese experience”. Etter en trivelig fellesmiddag fredags kveld var det klart for to uker ferie. Vi reiste til ulike deler av Asia i mindre grupper, alt etter hva man hadde mest lyst på. (Ladyboys og fullmånefest, eller kinesisk høykultur) Hver dag, ble det stadig utbrutt: ”Nå koser vi oss!” Og det gjorde vi sannelig. Tiomila 10Mila er en årlig orienteringsstafett som foregår på forskjellige steder i sør-Sverige. Årets stafett gikk av stabelen i Kvarn 40km nord for Borentsberg. Herrene løper hver sin etappe, 10 totalt, med start på kvelden og målgang utpåmorgenkvisten. NTNUI har for vane å være største klubben og stilte i år med 10 herre og 8 damelag. Etter å ha løpt på halvgodt NTNUI tredjelag under 10Mila i fjor bestemte undertegnede seg for å forsøke å få til et berg linjelag. Vi startet oppkjøringen tidlig med Facebookgruppe og fellestreninger allerede i juni. Interreserte bergmend fortsatte å strømme inn helt til påmeldingsfristen nærmet seg. Da var det plutselig ingen som ville. Etter en febrilsk ringerunde var heldigvis laget klart, 9 statue bergmend og 1 marinjente (som dog startet på berg og har vært gjennom myra). Enkelte av deltagerene hadde løpt noe orientering før, mens andre hadde vært igjenomm nybegynnerkurs i regi av o-gruppa. Fredrik (3.5 mat.tek) hadde sågar blitt overtalt på lapisfylla uka før påmeldingen. Vi troppet opp på moholt grytidlig fredag 4. Mai. Vi hadde fått låne lavvo av mannhullet (linjeforeningen til marin) og hadde nesten 4 komplette sett treningstøy på deling. Bussturen til er lite nevneverdig med unntak av at vi stoppet og bunkret opp til banketten på systembolaget. Da vi etter manfoldige timer i buss endelig ankom arenaen var det en sliten med motivert gjeng som tok fatt på teltoppsettet. Det viste seg at den flotte lavvoen kom med hele 8 plugger, så her var det om å gjøre å viste at vi studerte til å bli ingeniører. Heldigvis var det vindstille og Fredrik mente at det uansett ikke ville begynne å blåse så vi klarte oss nok uansett. Da teltet omsider var kommet opp satt vi og pratet mens vi smakte på fangsten fra systembolaget. (Her er det vært å nevne at vi var på militært område og det gikk streifvakter rundt for å passe på at vi oppførte oss). Linjelaget til maskingutta var såpass maskin at de tok nakenblide oppå en tanks som stod i nærheten, mens vi nøyde oss med å stjele et stridsvogn forbudt skilt til kjelleren. Sannelig på tide om du spør meg! På lørdags morgen våknet undertegnede av et kraftig vindkast og måtte ut å stramme opp teltet. Kraftig kastevind skulle prege mesteparten av lørdagen og vi måtte sette opp teltet 3 ganger før vi innså at vi måtte spikke noen flere plugger. Teltet sto da støtt til sist og vi kunne gjenoppta den desidert mest utførte aktiviteten på turen, hvile. Herrestarten gikk 21.30 og endelig kunne moroa begynne. NTNUI 10 - Berg var laget og vi hadde selvsagt kjempetro på å bli beste linjelag. Laget var toppet fra start, men desverre var det ingen av de 3 rutinerte oløperene som presterte spesielt godt, så Henrik (3.pet) måtte gå ut på den lengste natt-etappen alene. Her hadde vi egentlig gamblet på at han skulle ha noen å henge på slik at vi kom raskt gjennom. Henrik kom seg rundt på pene 3 timer (dog uten de postene lengst borte, men vi fortalte ingen at vi var disket) og vi knivet på dette tidspunktet med berg 8 og 9 Timini. I teten derimot var det meget spennende for NTNUI-1 var fortsatt med i teten. I all iveren og heiingen hadde første og andreetappe løperene drukket om kapp og var rukket å bli rett så fulla slik at oppfølgingen herfra og ut var nok noe mangelfull. Da vi på morgenen var kommer til omstaten (10.30 for de lagene som ennå ikke har vekslet på alle etapper) sendte vi bare ut 3 etapper. Dermed følte undertegnede at han hadde gjort sitt og fikk noen timer på øyet. Leir og sekkepakking gikk som en lek, for alle ville skynde seg til banketten på vei hjem. Des- verre manglet vi Jørgen (3.pet) som fortsatt løp den 13km lange 8 etappen. I 10mila er det slik at dersom man ikke har rukket å fullføre på 3 timer etter omstarten skal man bryte og returnere til mål. Dette hadde undertegnede glemt å informere Jørgen om, men da vi alle trodde alt håp var ute, skimtet vi noe grønt, gult og svart komme ut av skogen. Dermed kom vi i mål som siste lag innenfor tidsfristen (dog med disk på to etapper) og som speakeren selv oppsumerte det: “her kommer ntnui-tio berg, och dom har et minutt och 20 sekunder på makstiden, inga problem!” Førøvrig ble NTNUI-9 Timini beste linjelag ettersom de var det eneste laget som ikke ble disket, men slik vi ser det vant vi på idealtid. Fredrik hadde tatt med noen styrkende dråper fra Trondheim slik at alle fikk seg litt løperdrikke (og de løperene på de to første etappene fikk begynt å reparere) og standarden for banketten på bussen hjem var satt. Turen hjem forløp i papp-vin, øl og kartdiskusjoner samt en og annen pølse når vi stoppet for å tisse. Målene for neste år får være å: Stille lag, ikke bli diska og markere seg enda bedre på banketten. Til dere som var med: Takk for turen. Til alle andre: bli med neste år, jeg lover god stemning! Baksiden Har du lyst til å være baksidepike/mann, eller har noen gode forslag, kontakt oss på [email protected]
© Copyright 2024