Stikkordet 2013 - Norsk Skuespillerforbund

ST I K KO R D E T
NR. 3 2013
utgis av norsk skuespillerforbund
s9
s30
s26
FORBUNDSLEDEREN
– Ethvert hvorfor har et fordi
TEKST: HAUK HERDAHL
FOTO: Anders Grønneberg, DAGBLADET
I det høststormen Hilde slo innover Vestlandet satt jeg på
flyet fra Brussel. Det ble meldt om kraftig motvind og sterk
turbulens da vi nærmet oss Skagerak, men rystningene i flyet var
små sammenlignet med kunstnernes sterke reaksjoner på kuttet
i kulturbudsjettet uken i forveien. Høyre og Frp varslet at de
ønsket å stoppe de nyetablerte stipendordningene, samt kutte i
overføringene til scenekunst og film. Etter kraftige påtrykk fra
blant andre Kunstnernettverket, klarte Venstre og KrF å legge
nok press i forhandlingene slik at kuttene ble reversert. All takk
til dem!
Men for filmbransjen ser det fortsatt mørkt ut: Den
rødgrønne regjeringens kulturbudsjett la opp til en nullvekst i
filmstøtten. Når man tar høyde for generell prisstigning på varer
og tjenester lå det altså inne et faktisk kutt på rundt 2,5 prosent. I
tillegg kuttet de blå-blå 32,5 millioner kroner. Konsekvensene av
«denne stormens herjinger» kan bli færre filmroller, utflagging
og mer kommersiell film. Det hersker en oppfatning av at film
har vært en budsjettvinner under Kulturløftet. Men går man inn
2
i tallene ser man at det for spillefilm har det vært en realøkning på 0,2 prosent. Hvorfor kommer disse kuttene i en tid hvor
bransjen er i en så positiv utvikling? Det er jo nå vi må satse!?
Den eneste forklaring er at kulturbudsjettet skulle kuttes, og at
filmen, som man feilaktig oppfatter som budsjettvinner, måtte
ta støtet.
Med hodet fylt av rystende rapporter fra FIA-møte
i Brussel, om store budsjettkutt i kultur over hele Europa og
brudd på kunstnernes ytringsfrihet og menneskerettigheter, landet jeg på Gardermoen med vissheten om at det til tross alt har
blitt enighet om det høyeste norske kulturbudsjettet noensinne.
Dette er viktig å ha i mente.
Men, det skal ikke stoppe oss i å høylytt protestere mot
ødeleggende kutt. Spillefilm må få den støtten den trenger, skal vi
klare å etablere oss som filmnasjon. Jeg finner det urovekkende
at regjeringen i det hele tatt forslo kutt i kunstnerstipendene;
selve livsåren for store deler av den kunstneriske virksomheten.
STIKKORDET NR. 3­­—2013
Ansvarlig utgiver: Hauk Heyerdahl
Redaktør: Ida Willassen
Redaksjonsråd: Øystein Ulsberg Brager, Tove Kampestuen
Heyerdahl, IdaLou Larsen, Haakon Strøm
Sats: Lid og Wiken
Trykk: Thure Trykk
Stikkordet kommer ut tre ganger i året.
Forsidefoto: Kristin Aafløy Opdan, Charles Abott, Dansk
skuespillerforbund
s5
FORBUNDSNYTT
s 18
NSFs sekretariat:
Generalsekretær: Eirik Djønne
Konsulenter: Inger Karin Zettergren,
Ida Willassen, Gudrun Skuggedal, Agathe Torgersen
Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo
Telefon: 21 02 71 90 Faks: 21 02 71 91
Resepsjonstid: ma.–fre. 09.00 – 15.00
E-post: [email protected]
www.skuespillerforbund.no
twitter.com/skuespillerforb
facebook.com/NorskSkuespillerforbund
NSFs styre:
Maria Bock
Silurvn. 11, 0380 Oslo
Tlf: 90 56 78 95
[email protected]
Knut Alfsen (nestleder)
Eventyrveien 2, 0851 Oslo
Tlf: 98 47 85 94
[email protected]
Glenn André Kaada
Hellelandsvn. 1,
4015 Stavanger
Tlf: 92 66 31 62
[email protected]
Hilde Olausson
Kruses gt. 13 a 0263 Oslo
Tlf: 22 52 24 83
[email protected]
KOMEDIEN
s 20
innhold:
Hauk Heyerdahl (styreleder)
Meltzersgt. 3, 0257 Oslo
Tlf: 95 96 60 02
[email protected]
Yngve Seterås
Parkveien 2 b, 5006 Bergen
Tlf: 48 14 12 13
[email protected]
UTEN FILTER
Camilla Belsvik
Ringgata 1 e, 0577 Oslo
Tlf: 90 65 96 95
[email protected]
Søndagsåpne teatre?
4
Ny avtale for innlesere
5
Tilsatt eller oppdragstaker?
6
Veiledende satser - klipp og brett!
7
Internasjonal casting
9
Kommentar fra NFI
13
Nytt æresmedlem
15
Zeal Theatre: Bare sett i gang!
16
Innstikk: Norsk Skuespillersenters vårprogram
Uten filter: Det samiske nasjonalteatret
18
Midler til europeisk samarbeid
19
Teaterets hukommelse: Komedien
20
Bokomtaler22
Historisk hjørne
24
Der som ingen skulle tru...
30
3
FORBUNDSNYTT
SØNDAGSÅPNE TEATRE?
I høst er det signalisert et tydelig ønske fra to institusjonsteatre om å spille
på søndager. Her er grunnen til at vi ikke umiddelbart roper hurra.
Eirik Djønne og Hauk Heyerdahl
Skuespillernes ønske om en viss forutsigbarhet i arbeidssituasjonen blir stadig
utfordret. Debatten om hvorvidt skuespillere har rett til faste stillinger blusser
stadig opp. I høst har det fra institusjonsteatrenes side kommet forslag om
gjennomsnittsberegning av arbeidstid og
søndagsåpne teatre.
Lokal avtale ved Det Norske
Etter forhandlinger er det i høst inngått
lokal avtale ved Det Norske Teatret om forestillinger søndagene 1. og 8.desember, og
i tillegg for utdeling av Prøysenprisen som
faller på en søndag i 2014. Det er imidlertid
ikke enighet om hvilket omfang søndagsforestillinger kan ha innen gjeldende
avtaleverk, der det heter at ukefridagen
fortrinnsvis skal være søndag.
Det er ikke vanskelig å forstå
at søndag vil være en gunstig besøksdag
for publikum, og for skuespillerne er det
et grunnleggende instinkt å ville nå ut til
sitt publikum! Så hvorfor ikke åpne opp
for dette?
Det er flere spørsmål som reiser seg:
For det første: Søndagene har tradisjonelt
vært det frie feltets spilledag – grupper
som har store behov for produksjonslokaler og rimeligere spilleplasser, og
som har fortjent flere publikummere.
For det andre: På de aller fleste teatrene
vil dette være en umulighet uten å utvide
størrelsen på ensemblene. Ved repertoarteatrene vil det kanskje være mulig – men
til hvilken pris?
Allerede presset
I diskusjonen om teatrets tilstand og
utvikling blir skuespillernes arbeidsvilkår sjelden nevnt. Forståelsen av at
det å være skuespiller er et yrke med
4
særdeles ugunstig arbeidstid og usikre
kontraktsvilkår, må ligge i bunn når man
diskuterer reformering og effektivisering
av institusjonene. I en spørreundersøkelse
NSF har gjort blant sine medlemmer, og
på tariffkonferansen med våre tillitsvalgte
kom det tydelig fram hvor viktig den ene
faste fridagen er for mange skuespillere.
Som en del av et ensemble prøver man
gjerne på dagtid og spiller i en annen forestilling på kveldstid. Prøvene slutter da kl
15, og pga. sminketid og forberedelser
kreves det at man er på teatret noen timer
før forestilling, som regel med oppstart kl
seks eller syv. (Sentral beliggenhet av egen
bolig er derfor en forutsetning for mange
skuespillere, noe som er en økonomisk
utfordring.) Skuespillerne kan ikke, som
mange andre skiftarbeidere, bytte vakter
med kolleger dersom noe uforutsett skulle
komme opp. Vi har i praksis bakvakt når
vi har fri, og kan ikke planlegge å reise
bort i ledige perioder.
Viktig familiedag
Noen teatre spiller seks dager i uken.
Det innebærer at vi er avskåret fra mye
sosial omgang med familie og venner,
fordi vi som regel jobber på kveldstid og i
helgene. Skuespillere ligger visstnok høyt
på skillsmissestatistikken, og det er ikke
vanskelig å se at den ugunstige arbeidstiden kan bidra til at det blir vanskelig å
følge opp familiære forpliktelser i samme
grad som med en fast arbeidstid.
Å fjerne den ene forutsigbare fridagen
vi har, og har hatt i snart 50 år, vil være
et drastisk inngrep i etablert praksis. Det
å ha én fast fridag i uken, gjør at man kan
være skuespiller og likevel ha muligheten
til å planlegge noen fremtidige eventer,
f.eks. barnas konfirmasjon, eller plan-
«Å fjerne den ene
forutsigbare fridagen
vi har, vil være et
drastisk inngrep i
etablert praksis.»
legge eget bryllup.
Det er vår oppfatning at det er viktig
å ha et liv ved siden av det å være skuespiller – ikke bare for individet det gjelder,
men også for prestasjonene. Regulerte
arbeidsforhold, forutsigbarhet og gode
lønnsvilkår bidrar til bedre skuespillere!
Veien videre
Alle som jobber de tre aktuelle dagene
ved Det Norske Teatret får kr 750 per
dag i tillegg til det som følger av vanlige
lønns- og overtidsregler. Skuespillerne får
i tillegg fri mandagen før første søndag og
mandag-ene etter forestillingene.
Skuespillerforbundet mener at det bare
unntaksvis kan spilles på søndager. Det er
laget tvisteprotokoll lokalt mellom teatret
og de tre fagforeningene Norsk Skuespillerforbund, Musikernes fellesorganisasjon
og Norsk Film- og Teaterteknisk Forening. Nå løftes tvisten til forbundsnivå
sentralt, det vil si at tvisten kan løses ved
forhandling på foreningsnivå, eventuelt
bli prøvd rettslig eller bli tatt opp under
hovedoppgjøret.
Vi må skape et teater som er fleksibelt,
men som samtidig gir de ansatte trygghet
og forutsigbarhet.
FORBUNDSNYTT
Innleserne ved NLB har blitt hørt i sine krav om ryddigere arbeidsforhold. Her er f.v. Liv Aakvik, Liv Steen, Emma R. Hansen, Kristine Rui Slettebakken,
Lindis Hallan og Eva Dons under aksjon foran Stortinget i vår. Foto: Ida W
NY AVTALE MED NLB ENSTEMMIG VEDTATT
24. oktober signerte skuespillerforbundet ny avtale med Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek.
Av Ida Willassen
– En viktig brikke er falt på plass, sier forbundsleder i NSF, Hauk
Heyerdahl. Den nye avtalen gjelder for innlesere som tar oppdrag
utenfor næring, det vil si uten å være fast ansatt eller selvstendig næringsdrivende. NSF jobber med på lengre sikt å få til en
forskriftsendring som vil åpne for midlertidige tilsettinger i det
statlige foretaket Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek (NLB), på
samme måte som i teatrene.
Aksjon gav resultater
For innleserne ved NLB har det vært et turbulent år. I vår innledet
de en egeninitiert aksjon med krav om ryddigere arbeidsforhold.
Etter dette har foretaket gitt fast ansettelse til noen av innleserne,
økt satsene for næringsdrivende, og ikke minst: gått bort fra
kravet om at alle som ikke er fast ansatte må registrere seg med
enkeltpersonsforetak.
Høy svarprosent
Nå foreligger det altså også en avtalepakke for de av innlesere
som ikke fast ansatt men heller ikke ønsker å operere som
næringsdrivende. Forhandlingsresultatet ble i forrige uke sendt
til godkjenning blant de av forbundets medlemmer som har
hatt tilknytning til NLB de siste årene. Forslaget fikk enstemmig
tilslutning og svarprosenten var på hele 87,5 prosent.
NSFs forhandlingsutvalg har bestått av forbundsleder
Hauk Heyerdahl, nestleder Knut Alfsen og generalsekretær Eirik Djønne. Den nye avtalen finner du på
våre hjemmesider: skuespillerforbund.no/ avtalerog-tariffer
5
JURIDISKE TIPS
Tilsatt eller oppdragstaker
– Er det så nøye?
Det er vesentlige forskjeller på å ta en jobb som arbeidstaker og å være
oppdragstaker. Her er noen grunner til at vi i utgangspunktet alltid
anbefaler å ta jobben som arbeidstaker.
Av Eirik Djønne
Mange skuespillere får høre av produsentene at de ikke kan være lønnsmottaker,
men må skrive faktura hvis de vil ha rollen. Noen får høre at «alle» tar jobben i
næring. Hva betyr dette? Hvorfor skjer
det? Hva må du passe på?
Arbeidstaker:
Utgangspunktet er at du skal være arbeidstaker. Det finnes tariffavtaler for
skuespillerarbeid i teater, film og tv-drama
som regulerer lønns- og arbeids-vilkår
– og like viktig: Rettigheter til det du
framfører og vederlag for bruk av dette.
Feriepenger får du i tillegg til lønna.
Hva betyr dette?
Hvorfor skjer det?
Hva må du passe på?
6
Som ansatt nyter du også godt av det
vernet arbeidsmiljøloven gir deg: Du har
yrkesskadetrygd om det skulle skje at
du blir skadet under utøvelse av yrket.
Du har sykepenger fra første sykedag.
Pensjonsordninger i tillegg til folketrygden kan slå inn. Hvis arbeidsgiver går
konkurs og ikke lenger kan gjøre opp for
seg, sikrer lønnsgarantiordningen at du
som arbeidstaker likevel får lønnen din.
Oppdragstaker i næring
(næringsdrivende):
Hvis du fakturerer og har eget enkeltmannsforetak, er du ikke arbeidstaker,
men oppdragstaker. Da er det kun avtalen
du inngår med oppdragsgiver som gjelder.
Tariffavtalen gjelder bare arbeidsforhold.
Skal det som står i den helt eller delvis
gjelde når du er oppdragstaker, må du
passe på å få inn en konkret henvisning i
oppdragsavtalen. Men som oppdragstaker
som skriver faktura, næringsdrivende, må
du ikke nøye deg med bare å få lønnsnivået
fra tariffavtalen. Da kommer du dårlig ut.
Det er fordi du går glipp av feriepenger,
selv må tegne yrkesskadeforsikring, bare
får 65 prosent av lønnen som sykepengegrunnlag og først fra 17. sykedag, samt at
du selv bærer risikoen for om det du leverer holder mål. Du får heller ikke penger
fra lønnsgarantiordningen hvis det går
galt med oppdragsgiver.
Men viktigst er det at utstrakt bruk av
oppdragsavtaler slår beina under tariffavtaler og det vernet de gir skuespillerne.
Resultatet blir dårligere betaling, dårligere
sosial sikkerhet og svekket rettighetsposisjon.
Oppdragstaker utenfor
næring:
En mellomkategori er oppdragstaker
utenfor næring. Da er du ikke ansatt, men
oppdragsgiver betaler arbeidsgiveravgift
og foretar skattetrekk. Men du får ikke
feriepenger og ikke dekket sykepenger i
det som ellers er arbeidsgiverperioden, 16
dager. Men du får 100 prosent dekning
etter dette, og ikke 65 prosent som nevnt
for næringsdrivende.
Summa summarum: vær arbeidstaker!
Sjekkliste for TVog FILMkontrakter:
1.) Arbeidsforhold eller næring?
Det er tryggest å ta jobben som arbeidstaker. Da gjelder tariffavtalen med lønns- og arbeidsvilkår, rettigheter og plikter, du får
feriepenger, har større sosial trygghet, yrkesskadeforsikring, med
mer.
2.) Husk utgifter som selvstendig næringsdrivende
Hvis du tar jobben som næringsdrivende og ikke som arbeidstaker,
bør du ha minst 28% høyere sum enn lønna (for å dekke utgifter
arbeidsgiver ellers står for).
3.) Samlet lønn?
Hvis du tilbys samlet lønn for en rolle, er det opp til deg å avgjøre
om du vil ta i mot dette eller vanlig betaling per dag. Hva er
forskjellen?
Ved vanlig betaling gis det tillegg for sminke- og kostymeprøver,
leseprøver, prøveopptak og andre prøver og overtid. Velger du
samlet lønn for en rolle, er disse tilleggene inkludert i summen for
hver opptaksdag.
Veiledende satser
Skuespillerforbundet har tariff- og bransjeavtaler innen de
fleste arbeidsområder for skuespillere. Alle våre avtaler ligger
tilgjengelig på skuespillerforbund.no
Under følger et sammendrag av satser. Vær oppmerksom på
at dette ikke er utfyllende, og kun ment som en «jukselapp» i
situasjoner der du ikke har tilgang til de fullstendige avtalene.
Satsene er basert på arbeidstakerforhold. Dersom du fakturerer,
bør du legge til et beløp for å dekke sosiale utgifter, anbefalt
min. 28 prosent
Film:
Minstelønn: kr 5125 per dag
Overtid 40%
Dubbing/ettersynk: 50% av avtalt dagssats
Kostyme og sminkeprøver: kr 375 per t
Leseprøver: kr 603 per t
Prøvefilming (ikke 1. gangs audition):
• inntil 4 timer: kr 1609
• 4 til 8 timer: kr 3814
Større roller, samlet lønn: min 7627,- per dag
4.) Gjør regnestykket!
Samlet lønn skal ikke være mindre enn summen av minstelønn som
følger av satsene for hvert element.
5.) Hva inngår ikke i samlet lønn?
Sjekk om reise- og mellomdager betales for innen rammen, og om
reise- og diettgodtgjørelse følger avtalen.
6.) Er arbeidsdagene spredt over lang tid?
Stykkes innspillingsdagene opp, slik at tid du kunne brukt på annet
inntektsgivende arbeid forsvinner i vente- og mellomdager?
TEATER
Institusjonsteater, stykkekontrakt:
Årslønn fra kr 380 297 (ingen ansiennitet) til kr 477 067
(14 års ansiennitet)
Direkte innplassering inntil kr 497 904
Det frie feltet:
Teateravtalen er veiledende . Ta utgangspunkt i stykkontraktsatser og del på 229 for dagslønn.
7.) Skal det både lages film og fjernsynsserie?
Snakk med forbundet.
8.) Sjekk om kontrakten stemmer med Tariffavtalene
Se også punktene om opphavsrett. På www.skuespillerforbund.no/
avtaler-tariffer finner du alle gjeldende avtaler og satser for skuespillerarbeid i spillefilm, TV-drama og NRK Drama.
9. ) Gyldig kontrakt?
Bestemmelser i kontrakten som er i strid med tariffavtalen, er
ugyldige.
10.) Tariffavtalen gjelder alle skuespillere
Tariffavtalen gjelder for så vel organiserte som ikke-organiserte
skuespillere.
Reklame:
Grunnlønn 5000,- per arbeidsdag
Tilgjengeliggjøringsvederlag per år, gjelder Norge:
•
•
•
•
•
Tv: 10 000,Kino: 10 000,Tv og kino: 17 500,Stills: 5000,Nett (untatt kundens egne sider) 10 000,-
• Videovisning: Min. 5000,- per område
Er du i tvil, kontakt forbundet før du skriver under!
7
Dubbing:
NSF ligger per desember 2013 i forhandlinger med SDI Media,
Dubberman og NorDubb om en avtale for dubbingarbeid.
Inntil avtalen er i havn betaler studioene min. 700 p.t. for alle
rettigheter unntatt kino.
Følg med på våre hjemmesider
for oppdaterte satser:
Forbundet anbefaler alle medlemmer å oppdatere sin
egen side i Skuespillerkatalogen!
NRK Radio:
For medvirkning i dramatiske oppgaver skal honorar fastsettes
­etter satsene i gruppe I-IV nedenfor i forhold til oppgavens omfang,
vanskelighetsgrad og art. Fra 627 – 914 per t
GRUPPE:
I
II
III
IV
Fremmøtehonorar inkl. 1 økt á kr. 1750,2,5 timer for oppdrag med 1-3
fremmøter:
kr. 2088,-
kr. 2383,-
kr. 2491,-
Timehonorar:
kr. 700,-
kr. 836,-
kr. 943,-
kr. 977,-
Fremmøtehonorar inkl. 1 økt á 2,5 kr. 1617,timer for oppdrag fra 4. fremmøte:
kr. 1983,-
kr. 2223,-
kr. 2357,-
Timehonorar:
kr. 781,-
kr. 890,-
kr. 943,-
kr. 647,-
Presenterer du
deg?
Som medlem av får du tilgang til din egen profilside i Skuespillerkatalogen.no. Her kan du til enhver tid oppdatere og dele din
CV. Du kan også laste opp filmpresentasjoner, stemmeprøver
o.a.
Vi anbefaler alle våre medlemmer å oppdatere sin side, da
katalogen brukes hyppig av arbeidsgivere.
Slik oppdaterer du din CV
i Skuespillerkatalogen:
1. Gå inn på www.skuespillerkatalogen.no , logg inn med din
registrerte e-postadresse og passord. (Mangler du passord,
klikk på «Glemt passord?» øverst til høyre på siden. Du vil
da bli tilsendt ditt passord i løpet av kort tid.)
NRK Drama
Kr 471 320 per år
Kr 47 139 per måned
Kr 4 714 per dag for arbeid m varighet inntil 3 dager
Kr 3 367 per dag for arbeid med varighet 4-14 dager
Leseprøve: kr 604 per t
Kostyme og sminkeprøve: kr 377 per t
Prøvefilming (ikke audition): kr 1617 inntil 4 t, kr 3097 4-8 t
2. Når du har logget inn, kommer du inn på din egen profilside.
Klikk på knappen «rediger» oppe til høyre.
3. Det vil da dukke opp et lite bilde av en penn ved siden av
de ulike feltene på siden. Klikk på penneikonet ved siden av
ønsket felt for å redigere innholdet.
4. Feltet «Erfaring som skuespiller» nederst på siden er viktig å
fylle ut for å dukke opp i arbeidsgivers søk.
TV-DRAMA (IKKE NRK):
Kr 432 688 per år
kr 43 268 per mnd
kr 4326 per dag fra 1 til 3 dager
kr 3089 per dag for engasjement
som varer 4 dager eller mer
5. Når du har skrevet inn det du vil, lagre endringene ved å
trykke på den grønne «lagre»-knappen.
Simsalabim, ferdig!
(NB! Vær obs på du automatisk vil logges ut om du er inaktiv
i mer en 10 min, så lagre ofte! )
Klipp ut brosjyren, brett den sammen og putt den i lommeboken
slik at du har den tilgjengelig når du trenger den!
8
CASTING
Omsorgsfølelse for norske
skuespillere
Caster Linda Steinhoff går hardt ut mot den norske filmbransjen, og mener norske skuespillere blir holdt
utenfor.
Av Øystein Ulsberg Brager
I 2011 skrev caster Linda Steinhoff (Før
snøen faller, To liv) en kronikk i Rushprint
der hun anklaget norsk filmbransje for å
fraskrive seg ansvaret for skuespillerne.
Hun mener skuespillerne ikke inkluderes
når internasjonalt filmsamarbeid kommer
på dagsordenen. To år etter er frustrasjonen like stor. Vi spør Linda om bakgrunnen for hennes irritasjon.
– Hvorfor er du så kritisk til hvordan
norsk filmbransje forholder seg til skuespillere?
– Da Norges co-produksjonsavtale med
Tyskland ble diskutert på bransjemøte
på ambassaden i Berlin i 2009, ble jeg
provosert. Det var invitert representanter
for de forskjellige yrkesgruppene innen
film fra begge land. Det var en veldig
spennende tilstelning, hvor vi gikk gjennom de forskjellige punktene i avtalen for
å gjøre den mest mulig attraktiv for begge
parter. Men skuespillere ble ikke nevnt
på et eneste av punktene! Dette reagerte
jeg på, og spurte hva vi skulle gjøre for at
skuespillere i Norge uten agent også skulle
få informasjon og tilgang til å utnytte coproduksjonsavtalen. Svaret jeg fikk fra
Norsk Filminstitutt var: «Skuespillere er
ikke vårt ansvar.» Dette er jeg fullstendig
uenig i. Skuespillere er selvfølgelig en del
av filmbransjen!
– Hvor stor forskjell er det på norsk
og europeisk filmbransje i hvordan man
forholder seg til skuespillere?
– På internasjonale festivaler er skuespillere en naturlig del av bransjen, og
er inkludert når det foregår networking.
Norsk Filminstitutt må begynne å innse at
de må inkludere skuespillere i sitt ansvarsområde om de ønsker at Norge skal bli
synligere på det internasjonale markedet.
Men dette ansvaret hviler også på Norsk
Skuespillerforbund. NFI og NSF må begynne å samarbeide.
Linda viser til en oversikt fra Spio2 som
viser at i Tyskland alene ble det produsert
Linda Steinhoff jobber med casting i internasjonale produksjoner. Hun mener norsk
filmbransje kan tilrettelegges bedre for skuespillerne. (Foto: Kristin Aafløy Opdan)
9
Norske skuespillere må vite hvordan castingsystemet er bygget opp i utlandet og vite hva
en caster krever av bilde, showreel og CV, mener Linda. (Foto: Kristin Opdan)
154 spillefilmer i 2012. 68 av disse var
internasjonale co-produksjoner. Linda
peker også på at det er blitt en økende
interesse fra amerikanske produksjoner
som velger å gjøre sine filmer i tyske
studioer, med skuespillere fra en rekke europeiske land ved siden av de amerikanske
stjernene. Hun sier at man ikke behøver
å dra lengre enn til Sverige og Danmark
for å se at det er stor forskjell på hvordan
filmbransjen forholder seg til skuespillere:
– I motsetning til Norge, så har våre
skandinaviske
naboland
organiserte
castingsystem og kan formidle sine skuespillere internasjonalt. Det finnes ikke en
logisk grunn for at ikke Norge skal kunne
gjøre det samme.
Uorganisert bransje?
– Siden Norge ikke lager et system, så
må norske skuespillere bli representert av
agenter i våre naboland for å bli synlig.
Dette er med på å styrke et inntrykk av at
vi i Norge bare har noen få skuespillere.
– Hva mener du med at castingbransjen
ikke er organisert?
– Det finnes ingen fagforening for castere eller agenter i Norge, og ingen felles
standard for CVer, showreels og så videre.
De internasjonale standardene følges
ikke. Tidligere har det ikke vært behov
for å lage et system rundt castingbransjen
siden det ble produsert så få filmer. Nå har
dette endret seg, og spesielt med Norges
nye co-produksjoner åpner det helt nye
dører. Når jeg holder kurs for skuespillere
er det poenget: Å mate skuespillerne
med kompetanse for å bli inkludert i co-
10
produksjonssystemet. Norske skuespillere
må vite hvordan castingsystemet er bygget
opp i utlandet og vite hva en caster krever
av bilde, showreel og CV. De må vite
hvordan de skal selge seg selv for å være
konkurransedyktige.
– Så det er castingbransjen sin feil?
– Jeg kritiserer overhodet ikke arbeidsinnsatsen til norske castere, og ser det
heller ikke det som deres ansvar å få ut
norske skuespillere på det internasjonale
markedet. Men ved å innføre internasjonale normer så vil de være langt bedre
rustet til å kunne skaffe seg internasjonale
castingjobber. Det vil igjen bety at norske
castere kan leve av bare å caste skuespillere eller statister dersom de velger det.
Slik det er nå må man ha en caster i hvert
land for samme filmproduksjon.
glem jante
– Må man ha agent for å ha en sjanse?
– Skuespillere som ikke blir representert
av en agent, manager eller PR-agent er
usynlige på det internasjonale markedet.
– Så hva kan norske skuespillere gjøre
dersom de ønsker roller utenfor Norge?
– Det viktigste er først og fremst å befri
seg fra janteloven. Skuespillere må lære å
se på seg selv som et produkt. Produsenter
tenker publikum. De vil ha stjernepotensiale; en skuespiller som ikke er redd for å
markedsføre filmen.
– Hvorfor er denne saken så viktig for
deg?
– Jeg startet selv som skuespiller. Jeg
har kjent på kroppen hvor håpløst det er
å komme inn i den lille, lukkede bransjen
i Norge, og jeg får litt omsorgsfølelse for
norske skuespillere. Men jeg kan bare
komme med forslag til strategiske løsninger, utføringen kan jeg ikke gjøre alene.
Huskeliste for skuespillere:
Du må ha:
• Oppdatert bilde i bra kvalitet
• CV oversatt til andre språk
• Showreel med dialog
• Visittkort
• Webside
Andre tips:
• Orienter deg om hvem som er hvem i
bransjen.
• Profesjonell representasjon er viktig.
• Om dette ikke er tilgjengelig, må du
representere deg selv.
• Ikke kom for sent til møter. Dersom du
er invitert til en fremmed by, orienter deg
på forhånd om hvordan du kommer deg
dit du skal og hvor lang tid det tar.
• Vær velpleid.
• Network! Ikke vær redd for å ta kontakt
eller ta initiativ til samtaler. Vær ditt positive og hyggelige selv.
• Lær deg etikketten i det landet du drar
på casting til.
• Få opplæring i hvordan du omgår pressen og hvordan du gjør egen PR dersom
du ikke har en PR-manager.
CASTING
Lindas løsninger
Materiale til showreel
FOR FÅ NYE FJES
Problem:
Det er ofte vanskelig for skuespillere å få tilgang til sitt
eget materiale etter å ha vært med i en film. Mange skuespillere ender opp med å måtte løpe etter regissøren og
produsenten i årevis før de får noen minutter av filmen
som de ble lovet før innspilling.
Problem:
På filmfestivaler har jeg flere ganger hørt gjentatt samme
utsagn: «I Norge trenger dere jo ikke agenter eller castere. Det fins jo bare syv skuespillere der uansett. Det ser
vi jo på filmene!»
Lindas løsning:
I Tyskland er dette løst ved at man har egne punkter i
kontraktene som spesifiserer at man kan få noen minutter av grovklippen. Materialet blir vannmerket for kun
internt bruk. (Det jobbes med å få en lignende formulering inn i norske standardavtaler, red.anm.)
CO-PRODUKSJONER
Problem:
Norske skuespillere er ikke synlige på det internasjonale
markedet.
Lindas løsning:
I 1992 inngikk 40 land i Europarådet en avtale om coproduksjoner mellom tre land. Norge skrev under på
denne avtalen i 2009. I tillegg har Norge en særavtale
med Tyskland. En co-produksjon/ samproduksjon har til
fordel at man kan søke om filmstøtte i hvert av landene
som har underskrevet filmsamarbeidet for en bestemt
film. Hvert land må oppfylle poeng på hver side for å
kvalifisere som en co-produksjon. Det betyr at alle de
viktigste nøkkelpersonene i en filmproduksjon teller som
poeng. F.eks teller regissør tre poeng, og en skuespiller
som har en hovedrolle teller også tre poeng. Men for
at norske skuespillere skal kunne utnytte dette, må de
selvfølgelig bli synlig på det internasjonale markedet. I
dag er det altfor få som er det.
Lindas løsning:
På festivaler i USA, England og Tyskland finnes egne
konkurranser for beste casting. Dette er jo også noe som
kunne blitt innført på festivaler i Norge. Dersom det ble
en konkurranse å skape den beste sammensetningen av
skuespillere vil det kunne motivere produsenter til å våge
ta flere sjanser i å prøve ut ferske filmfjes.
I tillegg synes jeg at NFI kan sette som krav for prosjekter som får finansiering at de kunngjør hvem som caster.
NSF sin nettside kan deretter bli linket opp mot denne
informasjonen. Slik kan vi lage et effektivt system som
gir skuespillerne muligheten til å vise interesse gjennom
de rette kanalene. Det bør også lages tilstelninger der
skuespillere og regissører, castere og produsenter kan
møtes og bli kjent. Vi er jo tross alt et lite land, og kan
bruke det til vår fordel at vi kjenner hverandre!
ENIGHET
Problem:
Hvordan skal man enes om de samme standardene?
Lindas løsning:
Som øverste organ for filmindustrien bør NFI være de
rette for å kunne innføre normer som alle profesjonelle
kan følge. Jeg oppfordrer til å holde et møte med castere, NSF, Filmforbundet og styrene for film og teaterhøyskolene for å bli enig om å fastlegge en norm for
hvordan bilder, showreel og CV skal se ut.
11
Internasjonal standard
Pinlig begrepsforvirring
Problem:
Internasjonale standarder for CV, showreel og bilde
benyttes ikke. Dette gjør norske skuespillere til tapere på
det internasjonale markedet.
Problem:
Mange vet ikke forskjell på hva som er den offisielle oppgaven til en agent, caster, manager, PR-agent eller PRmanager. Internasjonale begreper som «agent» brukes
ofte misvisende og skaper forvirring.
Lindas løsning:
Det må skapes et felles rammeverk for representasjon
av skuespillere basert på internasjonale normer for
bilder, showreel osv. Disse må benyttes av alle castere og
agenter, samt i Skuespillerkatalogen. Det jeg er vant til,
er at om en skuespiller ikke har sitt materiale i orden,
så er det casteren som er ansvarlig for hva den leverer
produksjonen som forslag. Det får casteren til å se uprofesjonell ut. Og hvem vil vel risikere det...?
Lindas løsning:
De andre nordiske landene følger i stor grad den internasjonale normen med klare retningslinjer for hvilke
oppgaver hvem utfører. Som eksempel skal du ikke både
caste og være agent samtidig. Profesjonelle skuespillere
må skilles ut fra modeller og statister i oversiktene til
castere og agenter, og aller helst bør agenter og castere i
Norge spesialisere seg.
Klaging og syting
Problem:
Vi bruker alt for mye energi på å klage...
Lindas løsning:
...vi må heller bruke energi på å finne nye løsninger! Hvordan kan vi vise at Norge har like mange dyktige skuespillere som
for eksempel musikere? Ingen tviler jo på at Norge har musikere av internasjonal standard. Vi har nok ressurser å ta i bruk
om vi bare er litt kreative og smarte. Og hvem har vel bedre forutsetninger for dette enn skuespillere? Kom igjen! Heia!
– Mange gode poenger
– Linda har mange gode poenger,
mener leder i skuespillerforbundet, Hauk Heyerdahl.
Av IDA WILLASSEN
– Jeg er enig i at NFI, og filmbransjen generelt, kunne hatt større oppmerksomhet
rettet mot utøverne i film. Skuespiller-forbundet er en del av bransjerådet for film,
hvor vi har et godt samarbeid med NFI.
Her er jobber vi særlig med filmpolitiske
fellessaker. De senere årene har forbundet
12
jobbet mot den ujevne kjønnsbalansen i
norsk film, og vi er glade for å se en økning
i antall kvinnelige hovedroller siste år. Vi
bruker også alle muligheter til å fremheve
betydningen av utøvermangfold.
– Andre saker vi har vært opptatt av
er prøvetid, skuespillerregi og regissørens
dialog med skuespilleren. Jeg tror vi ville
vært tjent med en bedre forståelse av
hverandres roller – og vi kan bidra med
å høyne forståelsen av hva det vil si å
være skuespiller i norsk film. Gjennom
Norsk Skuespillersenter jobber vi for å få
til flere felles worskhops for regissører og
skuespillere.
– Nsf skal bistå sine medlemmer i
konflikter og legge til rette for men også
fremforhandle best mulig arbeid- og lønnsvilkår. Mange av kontraktene skuespillerne blir presentert for av internasjonale
agenter, kan en fagforening aldri råde
skuespilleren til å godta. I samarbeid med
Dansk skuespillerforbund har vi utarbeidet
retningslinjer for agentvirksomhet som vi
anbefaler alle å lese og følge.
– Ikke
vond vilje
– Vårt mandat er primært knyttet til produksjon og produksjonsselskapene, sier
direktør Nina Refseth i Norsk Filminstitutt.
Av IDA WILLASSEN
– Jeg mener at noen av påstandene til
Steinhoff bommer litt. Hun snakker blant
annet om samproduksjonsavtalen, som
jo per definisjon knyttet til produksjonsselskap. Verken manusforfattere, regissører,
skuespillere eller andre enkeltindivider er
omfattet av avtalen, sier Refseth.
– Så da stemmer det delvis at NFI ikke
definerer yrkesgruppen som del av sitt
ansvarsområde?
– Vi inkluderer skuespillere der det er
naturlig. Vi har bl.a. Shooting Star i Berlin,
som vi i likhet med andre Europeiske
land nominerer kandidater til hvert år.
Når det gjelder utenlandslansering, er det
produksjonsselskapet som søker om dette,
og det er ikke uvanlig at skuespillere er
med på internasjonale lanseringer. Om en
norsk skuespiller har hovedrolle i en internasjonal film, øker det sjansen for å få
støtte fra NFI. Så vi vurderer skuespillere
som en viktig bidragsyter, men ikke som
en selvstendig kontraktspart, og det er en
viktig nyanse.
– Er ikke utøvende
– Når det gjelder det å i større grad skulle
inkludere skuespillere i vårt ansvarsområde generelt, er det litt uklart for meg
hva hun forventer. NFI er jo ikke utøvende
på noen måte, vi tar jo ikke noe castingansvar, vi jobber som et tilskuddsorgan
som tilrettelegger for produksjon. Vi er
pålagt oppgaver av staten, gjennom vårt
mandat og gjennom tildelingsbrev, og de
er i mindre grad rettet mot skuespillere.
– Er ikke det litt rart, sett i lys av
utviklingen? For eksempel finnes det vel
et klart behov for formidlingsordninger
– De utfylles av forskrift og prioriteringene som gis i tildelingsbrevet. Primært
jobber vi med formidling av produksjoner
og ikke individ. Hvis man vil endre det,
er det et politisk spørsmål. Det er ikke
slik at NFI har sagt nei, vi har bare aldri
fått det oppdraget, og vi har heller ingen
kompetanse på det per i dag.
–Spørsmålene som reises, gjelder også
tilgang til informasjon?
–Her tenker jeg at skuespillerforbundet
også må ta delansvar. De er representert
i Bransjerådet for film gjennom forbundsleder og mottar nyhetsbrev fra NFI på
linje med andre organisasjoner.
behovet må formuleres
Nina Refseth er avtroppende direktør
for Norsk Filminstitutt.
Foto: Gunnar Bangsmoen/ NFI
og videreutdanningstilbud for filmskuespillere?
– Det har nok sammenheng med at vi ikke
har en lang tradisjon for filmskuespill.
Det har vært et ønske om at skuespillerutdanningene skulle knyttes nærmere
til filmutdanningen, men slik er det jo
per dags dato ikke, og det ville være litt
spesielt å skulle starte en slik prosess på
tilskuddsgivers nivå. Etter – og videreutdanningsseksjonen er veldig liten og
rettet mot de produserende funksjonene
som er definert som vårt ansvarsområde.
Politisk spørsmål
–Vedtektene til NFI er jo relativt åpne for
tolkning?
–Ser du for deg av samarbeidet mellom NFI og Norsk Skuespillerforbund
kunne bedres på noen måte, slik at man
for eksempel kunne få en mer effektiv
internasjonal formidling av norske filmskuespillere?
–Vi opplever at vi har et godt samarbeid med Norsk Skuespillerforbund. Det
som er utfordringen i forhold til skuespillere, er at veldig få jobber primært med
film. Det gjør at engasjementet for film er
litt «av og på». Det er vanskelig for oss
å se fellesbehovet. Derfor er vi avhengig
av å få meldinger om konkrete behov, de
må kanskje beskrives bedre fra NSFs side?
Det er i alle fall ikke vond vilje det står på.
Men NFI har hatt en veldig definert rolle
som ikke har vært utvidet – og hvis den
skal det, må vi diskutere hvordan vi skal
gjøre det, i hvilken retning og hvem som
skal gjøre hva. Det tar vi gjerne en dialog
med skuespillerforbundet om.
13
SEND OSS DIN FILMKONTRAKT!
Norsk Skuespillerforbundet har registrert at
noen film- og tv-produsenter opererer med
kontrakter som bryter med tariff. Det er ikke
lov: Tariffavtaler er ufravikelige og gjelder
alle skuespillere som gjør arbeid omfattet av
avtalen.
Før du inngår en tv- eller filmkontrakt:
• Les tariffavtalene og minimumssatsene på
våre nettsider www.skuespillerforbund.no
• Vi anbefaler å være arbeidstaker, ikke oppdragstaker.
• Velger du å fakturere, må du ta høyde for
at du selv skal dekke utgifter til goder som
ellers er arbeidsgivers ansvar. Du bør derfor
sikre mer enn 28 % høyere satser enn for
lønnsmottakere.
• Sørg alltid for at det er en henvisning til
tariffavtalen i din kontrakt.
• Er du i tvil, kontakt forbundet!
• Send oss gjerne din kontrakt for gjennomsyn! Bruk per e-post, eller ta et bilde med
mobil og send det til oss!
Norwaco 30 år
17. november 2013 er det 30 år siden Norwaco
Den Norske Fagpresses Forening · Den norske Forfatterforening
Den norske Forleggerforening · FONO · Forbundet frie fotografer
Grafill · GramArt · IFPI Norge · Musikernes fellesorganisasjon
ble opprettet. I løpet av disse årene har
NAViO – Norsk audiovisuell oversetterforening · NOPA – Norsk forening for
Norwaco klarert rettigheter for norske komponister og tekstforfattere · Norges Fotografforbund · Norsk Artistforbund
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening · Norsk Filmforbund
Norsk Journalistlag · Norsk Komponistforening · Norsk kritikerlag · Norsk
og utenlandske rettighetshavere og Musikkforleggerforening · Norsk Oversetterforening · Norsk Redaktørforening
Norsk Revyforfatterforening · Norsk Sceneinstruktørforening · Norsk
fordelt 2,5 milliarder kroner i vederlag.
Skuespillerforbund · Norsk Tonekunstnersamfund · Norske Barne- og
Ungdomsbokforfattere · Norske Billedkunstnere · Norske Dansekunstnere · Norske
Norwaco takker medlemsDramatikeres Forbund · Norske film, tv- og spillprodusenters forening · Norske
organisasjonene for godt samarbeid.
Filmregissører · Norske Scenografer · Ny Musikks Komponistgruppe · TONO
www.norwaco.no
æresmedlem
nytt ÆRESMEDLEM utnevnt
Hun ble i 2006 landets første
professor i skuespillerkunst, og
i 2009 mottok hun utmerkelsen
Ridder av 1. klasse av St. Olavs
Orden for sin innsats for norsk
teater. I oktober ble skuespiller,
instruktør og pedagog Thea
Stabell dessuten æresmedlem av
Norsk Skuespillerforbund.
Av IDA WILLASSEN
Utnevnelsen fant sted på forbundets
115-årsdag, under en fagkonferanse på
Losby Gods.
Tung kompetanse
–Norsk
Skuespillerforbunds
æresmedlemskap kan tildeles personer som har
gjort en særskilt innsats for skuespillerkunsten. Få andre fortjener betegnelsen
teatermenneske så godt som Thea, sa
forbundsleder Hauk Heyerdahl i sin tale
til det nye æresmedlemmet:
– Å oppsummere hennes karriere virker
som en håpløs øvelse: For det første er den
langt fra over, for det andre har hun en
CV som veier 40 kilo. Det var i alle fall
vekten av hennes professoratsøknad med
dokumentasjon.
Forståelsesfull pedagog
Stabell debuterte som skuespiller på Oslo
Nye Teater i 1963. Etter noen år der, og senere ved Trøndelag Teater, gikk hun over
til å være frilansskuespiller og -instruktør
fra 1970. Samme år begynte hun dessuten
å jobbe ved Statens Teaterhøgskole som
pedagog i skuespillerfag og stemmebruk.
Forbundsleder Heyerdahl trekker fram
den viktige funksjonen hun fikk der:
– I kraft av hennes mangeårige virke
ved Teaterhøgskolen har mange norske
Thea Stabell ble utenvnt til æresmedlem på forbundets 115-årsdag 27. oktober.
Foto: Ida W
skuespillere et nært forhold til Thea
Stabell som pedagog. Det var alltid litt
skummelt å komme inn til Thea og hennes
diksjonsøvelser, men vi følte alltid at vi
kom inn til en som forstod, en som selv
hadde opplevd de tidvis uutholdelige
sidene ved frilansskuespillerens tilværelse.
Allsidig instruktør
I tillegg til sin erfaring fra teaterscenen,
har Stabell spilt i en rekke norske filmer
og tv-serier, blant annet klassikeren Norske byggeklosser og de nyere seriene
Kodenavn Hunter, Ved kongens bord og
Seks som oss. Fra 1992 til 1994 var hun
kunstnerisk leder for Torshovteatret. Også
som instruktør har hun vist stor bredde,
og har regissert for både scene og fjernsynsteater, alt fra samtidsdramaer til klassiske greske tragedier. I samarbeid med
NORAD deltok hun over en tiårsperiode
i flere kompetanseoppbyggende prosjekt
for teater i Burkina Faso.
Stabell gikk av med pensjon i 2009,
men er i høyeste grad fremdeles aktiv som
kunstner. Hun spiller for tiden monologforestillingen Babettes Gjestebud i regi av
Nationaltheatret.
– Det er en ære for Norsk Skuespillerforbund å ha deg som medlem, konkluderte Hauk Heyerdahl før han overrakte
Stabell en nål og et diplom som bevis på
æresmedlemskapet.
Les Thea Stabells intervju med australske
Zeal Theatre på neste side!
Æresmedlemskap i NSF:
Æresmedlemmer velges av NSFs generalforsamling. Hederbetegnelsen gis personer
som har gjort en særskilt innsats for skuespillerkunsten. Norsk Skuespillerforbund
har i dag 23 æresmedlemmer.
15
– Bare sett i gang!
I mer enn tjuefem år har de spilt morsomme, utfordrende, ekspressive forestillinger for ungdom i Australia,
forestillinger de selv har improvisert frem og innstudert. Tom Lycos og Stefo Nantsou er Zeal Theatre.
Av Thea Stabell
Deres første store hit var The Stones som
ble spilt på Assitej-festivalen i Tromsø i
1999. Der ble de plukket opp av internasjonale nettverk og de har siden spilt 121300 forestillinger i Australia og over hele
verden. Teater Grimsborken har adaptert
stykket til norsk og spilt den i Den Kulturelle Skolesekken. Nå er vi i Sydney for
å innstudere et annet av Zeals stykker.
Men hva betyr «zeal»?
Glød og energi
– Zeal betyr iver, glød, iherdighet. For meg
innebærer Zeal å tro sterkt på ideene dine
og at du har en masse energi. At du tror
intenst på mennesker, på teater som et medium som kan undersøke og underholde,
forklarer Stefo Nantsou
– Hvordan begynte dere?
– Tom og jeg møttes i 1985 i et ensemble
trommet sammen for å lage teater med utgangspunkt i Australias mange forskjellige
kulturelle og etniske grupper. Australsk
teater var – og er – dominert av folk med
britisk bakgrunn, britiske navn. Jeg stammer fra Makedonia, Tom fra Hellas. Vi
har ikke utseendet til å spille tradisjonelt
«anglosaksisk» teater. Jeg skjønte at vi
ikke kunne sitte og vente på oppgaver, det
var bare å sette i gang selv. Og det gjorde
vi. I 1988 stiftet jeg Zeal Theatre. Vi har
laget 45 forestillinger siden da.
Demokrati i praksis
– Vi får ikke støtte noensteds fra. Over
tid har vi bygget opp et nettverk med
kontakter, vi booker selv, arrangerer
turneene selv. Vi får betalt pr hode som er
tilstede, det betyr at det er store grupper
som kommer til forestillingene. Vi tilbyr
16
fakta
Zeal Theatre er en australsk teatergruppe etablert av Stefo Nantsou
og Tom Lycos i 1988. Gruppen har
hatt stor suksess med sine barneog ungdomsforestillinger. Teater
Grimsborken har adaptert tre av
Zeal Theatres stykker til norsk.
Teater Grimsborken ble etablert i
1998 av skuespiller Peder Opstad.
I slutten av august dro han og kollega Markus Tønseth til Sydney for
å arbeide med Zeal Theatre. Thea
Stabell var med som regikonsulent.
Norgespremieren på Grimsborkens
Sitt stille fant sted i slutten av september.
ofte workshop etterpå. Da jobber vi med
improvisasjoner, med romfølelse, med lytting. Ja, jeg synes at vi jobber med kunst
og demokrati med ungdommene. Kunst
og demokrati konkret og i praksis.
Utgangspunktet for suksessforstillingen
Stones var en sann historie om to guttunger som står på en bro over en motorvei og kaster stein på bilene. En stein
treffer frontruten og sjåføren blir drept i
ulykken. Forestillingen er hjerteskjærende
morsom, de spiller el-gitar, klatrer i stiger
og opp på stoler, veksler mellom å være
12 år gamle gutter og tøffe voksne - politimenn, advokater, skolefolk.
Ungdommelig humor
– Ungdommene tar formen vår, de liker
humoren og det ekspressive, det fysiske.
Vi har ikke diskusjoner med dem, det
er forestillingene som skal vekke usagte
følelser og tanker i dem. Massemedia
stenger mange dører ved å skildre alt
som svart/hvitt, vi er et motstykke til det.
Forestillingene våre kan uttrykke at det
ikke er klare, entydige svar på vanskelige
spørsmål og at det er bra! Vi kommer på
talefot gjennom forestillingene som er
fysiske og underholdende, da snakker vi et
språk de forstår.
Noen ganger kommer ungdom og spør
hvordan de skal bli skuespillere. Da svarer
jeg at det vet jeg egentlig ikke, hverken
Tom eller jeg har gått på noen teaterskole.
«Bare sett i gang!» sier jeg, «det var det vi
gjorde».
Musikalsk akrobat
– Tom, hva holdt du på med før Stefo og
du slo dere sammen?
INTERVJUET
– 17 år gammel var jeg involvert i det
som vel heter agitprop teater (politisk/
agitasjons- og propagandateater, red.
anm.). Det var på begynnelsen av 80-tallet og jeg laget små sketsjer som vi spilte
ved demonstrasjoner, inspirert av Brecht.
En instruktør så meg og inviterte meg til
Holland. Han het Jean Pierre Voos og drev
et teater, Kangeroos in Silk Stockings, inspirert av Grotowski og Pina Bausch. Der
var jeg i tre år. Det er min utdanning. Voos
var en diktator og en stor inspirator.
– Du spiller mange instrumenter?
– Ja, jeg begynte vel med gitaren min.
Spilte fiolin fra jeg var syv. Så er det trommer, key boards, saxofon, didgeridoo – og
trompet når jeg må. Voos fikk meg til å
skrive musikk. Han fikk meg også til å bli
akrobat. På åttitallet skilte Stefo og jeg lag
en stund og jeg dro på verdensturné i tre
år som akrobat med Circus Oz. Det er de
tøffeste årene i mitt profesjonelle liv.
Full tillit
– I sirkus er det en fysisk disiplin og en
intensitet som er fantastisk. Det må være
sånn, det handler om liv og død. Og man
må stole på hverandre helt og holdent. Jeg
stoler helt på Stefo, sier Tom.
– Hvordan jobber dere frem en forestilling?
– Vi snakker om ting som interesserer
oss, gjerne når vi er ute på de lange kjøreturene som hører til turnélivet.
Stefo er ofte opptatt av fortellinger som
handler om forbrytelse og straff, ungdom
på villstrå. Tom tar frem fortellinger fra
livet omkring dem.
– Vi spør hverandre hele tiden: «Er
denne ideen bra for unger? Bra for
tenåringer?» Det er grunnfjellet: hvem er
denne forestillingen for?
Filmklipp-dramaturgi
– Så tegner vi et slags kart, hva som kommer først, hva som er i midten, hva som
er slutten. Så skriver vi hver vår versjon,
forklarer Tom.
I følge de to skriver Tom nærmest en
liten novelle, mens Stefo skriver replikker.
– Når vi har kartet, begynner vi på
gulvet, vi improviserer. Vi må skrive ned
det som funker i improvisasjonene fort
som faen. Pugger teksten så vi kan være
ute på gulvet. Når vi har laget scenen,
«klipper» vi – slik man klipper en film.
«Slutt tidligere her, gå inn i scenen senere
der», sånne ting. Så tenker vi kameravinkler: «her er det et tett toskudd, her er det
en stor total». Det kan ikke være slappe
lange overganger, vi må holde energien og
interessen oppe maksimalt for ungene.
Internasjonal
kunstbevegelse
– I et land som har liten respekt for og
tradisjon med kunst må man kjempe for å
bli hørt. Det er beinhardt, sier Stefo:
– Jeg er stolt av at vi har klart å opprettholde en integritet og en målrettethet.
Mer enn noe annet føler jeg meg som et
medlem av en internasjonal gruppe kunstnere som vil fortelle historier. Som Dario
Fo sa da han mottok Nobel prisen, kunstnere som brenner for munterhet, latter,
lidenskap – og antageligvis «zeal».
Stefo Nantsou og Tom Lycos i suksessforestillingen «The Stones» som de laget i
1999 og siden har spilt nærmere 1300 ganger. (Foto: Zeal Theatre.)
17
uten filter
Sven Henriksen er skuespiller, sanger og dramatiker. Han forfatter
bloggen svenhenriksen.wordpress.com og er fast spaltist i Stikkordet. I
denne teksten retter han oppmerksomheten mot produksjonsvilkårene
ved Beáivvas teater. (Foto: M. Sarre, Áilloš, I-M. Gaup-Juuso i «Den
rimhårede og drømmeseeren», Ridnoaivi 2013/Mienna)
DET SAMISKE NASJONALTEATRET
Kjære folk: Hvordan ville dere ha taklet
å måtte sminke dere til forestilling på en
trang do? Dele en liten garderobe på seks
kvadratmeter med mange andre? Jobbe i
et hus der lufta var så dårlig at du fikk
dundrende hodepine etter en halv time?
Stå på en scene som er så trang og liten at
det nesten ikke går an å bygge en scenografi der? Være fast ansatt på et teater som
bor i et lite hjørne av et kulturhus som
ikke er blitt pusset opp på tretti år?
Jeg tror de fleste av oss ville fått store
problemer, vi som er vant til å jobbe i store
nye teaterhus med egen garderobe og flere
scener der man kan spille ulike forestillinger samtidig. Men dette jeg beskriver er
et stykke samisk teater-virkelighet i 2013.
Beáivvas, det samiske nasjonalteateret
har det slik, selv etter mer enn tretti års
drift. Lenge har det foreligget planer om
å gi teatret et nytt hus, men det har aldri
blitt iverksatt. Det Norske Sametinget som
har ansvar for overføringer til driften. 22
årsverk, mange gode og magiske forestillinger har dette teateret produsert, på tross
av dårlige forhold. Nylig kom de hjem fra
Tokyo der de høstet strålende kritikker for
18
Den Rimhårede og drømmeseeren.
Beáivvas er Sápmis største og viktigste
kulturbærer. De skal ikke bare ta vare på
samisk scenekunst, men også det truede
samiske språket. Slik det er nå finnes ikke
penger til å lage mer enn to til tre små
produksjoner i året. Og rekrutteringen til
samisk scenekunst er i fare fordi teateret
ikke har midler til å ta inn yngre krefter,
ha dem i huset over tid slik at de kan
utvikle seg til flyvedyktige scenekunstnere.
Jeg har gjort et tyvetalls produksjoner
ved Beáivvas, som maskør, skuespiller
og dramatiker. Nå har jeg vært borte fra
dem i ca ti år. Da jeg kom tilbake, ble jeg
rystet over hvilke forhold de ansatte lever
og arbeider under. Stolene i salen er fillete
og skitne. Det er sopp og fukt i veggene.
Skuespillerne sitter stuet sammen i en
trang kjeller uten aircondition. Og syere
og snekkere er forvist til iskalde lokaler et
stykke unna. Jeg syns dette er en skandale.
Vi er et land der det er to kulturer. Det
samiske språk og den samiske kulturen
er noe vi alle burde være stolte av. Nå vil
politiske krefter marginalisere den. Det er
til og med enkelte på Stortinget som mener at Sametinget bør legges ned. Beáivvas
ligger under Sametinget, så det er fåfengt
å gå til Kulturdepartementet for å få fortgang på dette problemet. Samepolitikerne
synes heller ikke å ta teaterets problemer
på alvor. Jeg synes vi som kolleger bør ta
dette på alvor, protestere, her vi sitter vel
forvart i våre fungerende teaterbygg med
gode arbeidsforhold. For om vi mister den
samiske scenekunsten, vil vi miste en stor
del av vår kulturarv - og ikke minst et
teaterspråk som bør kunne få folde seg ut
i all sin rikdom.
Så slå et slag for den samiske kulturen,
for de samiske skuespillerne som har det
hardt nok som de har. De kan ikke løpe
i radioen for å jobbe litt før prøve om
morgenen. De er sjelden i skuddlinjen
for jobber i NRK-Drama eller hos andre.
De er så få, og de jobber så hardt for å
synliggjøre den samiske kulturen. Så la
oss i anstendighet hyle og skrike litt for
at de skal få et godt sted å være før taket
ramler i hodet på dem! Det skulle da bare
mangle!
(Teatersjef ved Beáivvas har ikke ønsket å
kommentere innlegget, red.anm.)
EØS-midlene
EØS-midlene er Norges,
Islands og Liechtensteins
bidrag til å redusere sosial
og økonomisk ulikhet i
Europa. Midlene skal også
bidra til å styrke samarbeidet mellom landene. 15 EUland mottar EØS-midler.
EØS-midler til
europeisk scenekunst
Er du interessert i europeisk prosjektsamarbeid? Bulgaria, Latvia, Litauen, Portugal, Romania,
Slovakia, Tsjekkia og Ungarn har kulturutvekslingsprogrammer åpne for samarbeid på scenekunstfeltet.
Håkon Halgrimsen, Norsk kulturråd
Frem til midten av 2014 vil det lyses ut over 100 millioner kroner
til samarbeidsprosjekter. Prosjekter skal være samarbeid mellom
minst én kulturaktør fra det aktuelle landet og én kulturaktør fra
EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein.
Hva slags prosjekter kan få støtte?
Det er åpent for samarbeid for de fleste type prosjekter, også
tverrfaglige samarbeid. Forestillinger, festivaler, performances,
kompetansehevende tiltak og publikumsutvikling er eksempler
på aktiviteter som kan få støtte. Prosjekter kan gå over flere år –
frem til våren 2016.
aktuelle landet som er ansvarlig for å sende søknaden og den generelle gjennomføringen av prosjektet. Norske aktører skal være
med å utforme innholdet i prosjektet og får dekket kostnader
i prosjektet. Hvert program har noe ulik innretning på hvilke
områder som er prioritert, søknadsfrister og summer til tildeling.
Utlysningsperioden vil være mellom 2 og 4 måneder i alle land.
Ta kontakt med Kulturrådet!
Hvem kan bli med i samarbeidsprosjekter?
Kulturrådet er med på å utvikle programmene sammen med
fagetater og myndigheter i landene det gjelder. Kulturrådet gir
råd slik at programmet og prosjektsamarbeidet er tilrettelagt
best mulig for norsk kultursektor. Vi gir også informasjon om
ordningene og kan bistå i å finne prosjektpartnere. Ta kontakt!
Så lenge man er registrert foretak og har et kulturelt formål med
virksomheten, finnes det samarbeidsmuligheter for både større
og mindre aktører innen alle sjangre. Prosjekter kan gjerne ha
flere norske partnere.
Hjemmeside: http://kulturradet.no/eos-midlene
Facebook: EEA Grants Culture
e-post-henvendelser: [email protected]
Hvordan bli med?
I kulturutveklingsprogrammene er det samarbeidspartneren i det
Bilde fra samarbeidsprosjekt mellom polske Teatr Groteska og
Kulturproduksjoner i 2011. Dragen t.h. er laget av Einar Dahl.
19
TEATeRETS HUKOMMELSE
Komedien
Vårt møte med Stein Grieg Halvorsen gav innblikk i en tid da teateret hadde en betydning som vi knapt
kan forestille oss i dag, skriver Anne Helgesen.
Av Anne Helgesen
Stein Grieg Halvorsen døde 11. november i år. Han rakk å
bli Norges eldste skuespiller noensinne – 104 år. Den gangen på
midten av 1920-tallet da han startet sin karriere på Nationaltheatret, arbeidet fremdeles den generasjonen som grunnla den
norske skuespillerkunsten. Noen av dem hadde opplevd å stige
fra det gamle Kristiania Theater på Bankplassen til Nationaltheatret i Studenterlunden. De leverte sine replikker med en bevissthet om at deres kunst var med å bygge en nasjon. Stein Grieg
Halvorsen kjente disse menneskene, sto på scenen sammen med
dem. Han var et bindeledd, han hadde minner som ble fanget inn
i prosjektet Teatrets Hukommelse gjennom to intervjuer i 2007.
Det var prosjektleder Wenche Medbøe som gjorde intervjuene.
Jeg setter dvd’en i datamaskinen og blir tilskuer til samtalen
mellom Grieg Halvorsen og Medbøe. Den gamle skuespilleren
taler med ærbødighet og stolthet: «Jeg slapp inn i det huset som
17-åring, mot min fars vilje. Jeg har fått være der et helt liv, «
erklærer han.
Stein Grieg Halvorsen var sønn av Nationaltheatrets komponist og kapellmester Johan Halvorsen. Familien bodde i Halvdan
Svartes gate. Derfra kunne de ta Frognertrikken like til teatrets
trapp. Dette kunne faren gjøre hver arbeidsdag. Sønnen lengtet
etter å legge ut på den samme reisen, men han ville være skuespiller, og det var noe ganske annet og mindre fint enn å være
musiker.
Advarslene mot å gå inn i en skuespillerkarriere er et tilbakevendende tema i mange norske teaterfamilier. Dette gjenfortelles i
mange intervjuer gjort for Teatrets Hukommelse. Jeg har ofte tatt
meg i å tenke at det dreier seg om tomme ritualer, de er liksom
ikke alvorlig ment lenger. Men i Grieg Halvorsens beskrivelse
fornemmer jeg dyp smerte – hans far var oppriktig redd for å la
sønnen velge denne kunstformen. Skuespillerne på Nationaltheatret hadde nok vunnet innpass blant det bedre borgerskap, men
20
fullt ut akseptert var de visst ennå ikke.
Grieg Halvorsen snakker om de store kunstnere som kom og
gikk i hans barndomshjem. Rachmaninov hadde en særlig plass
i hans livshistorie. Den store russiske komponisten ble fulgt til
trikken av en liten gutt som allerede hadde yrkesdrømmer mot
farens vilje. Komponisten tar guttens hånd i sin, og de går mot
holdeplassen. Det er en forståelse mellom dem som overgår
alle språkbarrierer. Gutten våger å hviske de forbudte ordene:
«Teater. Skuespiller.» Racmaninov nikker alvorlig og klokt. Den
store mannen visste det kanskje ikke, men der og da satte han sitt
godkjentstempel på guttens opprør. Det var en hendelse så viktig
at Stein Grieg Halvorsen fremdeles dirrer
i stemmen under dette intervjuet, hvor
han er nær ved 100 år.
FAKTA
Anne Helgesen (1955 -) har doktorgrad i teatervitenskap. Sammen med
Wenche Medbøe (prosjektleder) har
hun intervjuet 53 norske teaterarbeidere
i prosjektet Teatrets hukommelse. Helgesen
arbeider som forsker, forfatter og figurteaterkunstner.
Hun utga biografien Bokken Lasson. Neste dag stod
hun like fornøiet i 2012. Nå forsker hun på norsk barnedramatikks historie. Hun er dessuten leder for Kattas
Figurteater Ensemble.
Helgesen skriver i år en fast spalte med materiale fra
Teatrets hukommelse i Stikkordet.
Teatersjef og instruktør Halfdan Christensen, handlet mot sin
kapellmesters vilje, han slapp Stein Grieg Halvorsen inn på teatret etter at unggutten hadde prøvespilt for ham. Skuespillerens
øyne skinner når han forteller: «Christensen tok meg med inn
på Nationaltheatret. Han lærte meg alt om bygningen. Han begynte med å vise meg sufflørkassen og forklarte hvor viktig den
var. Han tok meg opp på snoreloftet, rundt i korridorene, inn i
garderobene, salen, scenen. Alt hadde sin betydning, alt måtte
jeg lære å kjenne.»
Nationaltheatret sto ferdig i 1899. Teatersjef Christensens
omvisninger fant sted i 1926/27. Teatret var fremdeles nytt og
fremdeles inderlig viktig. Det er det som lyser ut av fortellerens
ansikt. Kunnskapen han hentet ut av de grundige omvisningen
var at selve byggets eksistens og mening var en uforbeholden
anerkjennelse av skuespillerkunsten.
Så ble han skuespiller. Han debutert i 1928 i «Hoppla, vi
lever» av den tyske dramatikeren Ernst Toller. Akkurat det er
tilsynelatende ikke så viktig i hans fortelling. Det viktige er farens
godkjenning og anerkjennelse av hans yrkesvalg: «Han måtte jo
gi seg til slutt. Vi elsket jo hverandre. Vi var jo far og sønn.»
Så forteller Grieg Halvorsen om menneskene på teatret. De
framstår som giganter, selvbevisste, kampglade og uendelige
sikre på sin betydning. De hadde mottatt huset, det var deres.
Den gamle skuespilleren omtaler konsekvent seg selv som «den
lille», når han snakker om disse kunstnerne. Instruktør og
teatersjef Bjørn Bjørnson med sine diktatoriske regigrep feier
forbi i fortellingen. Primadonnaen Johanne Dybwad omtales
som tilbaketrykket og vanskelig. Ragna Wettergren var lettere å
like. Aase Bye var den utrolig vakre og talentfulle fattigjenta fra
Vika. Reisen til julestjernen ble det fullendte eventyr med henne
i rollen som Sonja.
Nationaltheatret slik Stein Grieg Halvorsen husket det fra
sin ungdom framstår som en enhet med sine egne lover og sitt
eget hierarki. Det er en voldsomhet i menneskene og i hendelsene,
og alt sammen er lukket inne av huset vegger. Det kunne ikke
skjedd utenfor i det normale liv. Det finnes en litterær beskrivelse av dette miljøet, det er attpåtil et drama: Komedien av Nini
Roll Anker. Det sies at modellen for hovedpersonen Jolante, var
selveste Johanne Dybwad. Hun utøver sin sceniske makt, hun
blander liv og kunst inntil disse er umulige å skille fra hverandre.
I sitt skuespill er forfatteren Nini Roll Anker skeptisk til dette
skuespilleriet. Hun lar Jolantes datter utbryte: «Du har brukt os
alle sammen – til – til dig selv! Til – til at bli stor i komedien!»
Jeg ser Stein Grieg Halvorsens lysende smil på skjermen. Han
varmes av tanken på den store fru Dybwad og de andre som
forsøkte å gjøre henne rangen stridig. Han har delt av sin teaterhukommelse fra en tid da teateret hadde en betydning som vi
knapt kan forestille oss i dag. Den gang kunne de finne på å kalle
det meste en komedie. Kanskje det var i troen på at det meste
måtte kunne ende godt, bare skuespillerkunsten fikk seire.
Per Aabel som Harry og Stein Grieg Halvorsen som Jack i
Nationaltheaterets oppsetning av David Storeys «Hjem» i 1971.
Foto: F. Solvang
teaterets hukommelse
Teaterets hukommelse er et prosjekt med innsamling av
levende kildemateriale fra teaterhistorien, gjennomført av
prosjektleder Wenche Medbøe og dr.art. Anne Helgesen
fra våren 2007 til høsten 2012.
53 intervjuobjekter fra ulike yrkesgrupper innen norsk
teater er intervjuet. Hvert originalintervju er fra 1 til 4
timer, og totalt 120 timers materiale er samlet for forskning og formidling. Et redigert utvalg presenteres i filmen
«Teatrets hukommelse.»
Medvirkende team:
Filmregissør Mariken Halle, designer Jenny Kyvik Hutchens, fotografer Petter Jacobsen, Ingvil Hellesmyr, Karen
Torstensen og Liv Mari Mortensen.
Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd, Norsk
Skuespillerforbund og Norsk Sceneinstruktørforening.
Helgesen vil i denne spalten presentere noe av materialet
fra Teaterets hukommelse for Stikkordets lesere.
21
BØKER
skolens historie og utvikling. Bordet er så
å si dekket for studenter innen teatervitenskap.
Fyldig og velskrevet
om Teaterhøgskolen
av Thoralf Berg
Statens Teaterskole (eller Kunsthøgskolen i Oslo, Fakultet for Scenekunst)
har helt åpenbart vært, og er, fortsatt
en kjær skole som har satt dype spor og
etterlatt varige minner i sine studenter. I
anledning 60-årsjubileet er det utgitt en
imponerende, mangfoldig og svært interessant fremstilling av skolens historie.
Det er vel ikke så mange som ellers
betrakter skolehistorie som særlig inspirerende og morsomt. Drømmefabrikken.
Teaterhøgskolens historie sett gjennom
åtte forfatteres øyne fordrer til revurdering. Sammen med de åtte forfatterne (ikke
teaterhistorikerne) Vetle Lid Larssen,
Mona Levin, Terje Nordby, Carl Henrik
Grøndahl, Hanne Ramsdal, Tale Næss,
Mette Karlsvik og Atle Sperre Hermansen
har redaktørene Janne Heltberg og Even
Lynne skapt en svært leseverdig, underholdende, innsiktsfull og til dels spennende
fremstilling av skolens sekstiårige historie.
De åtte forfatterne ble fristilt med
hensyn til fremstillingsform. Resultatet
er blitt usedvanlig vellykket. Gjennom
ulike sjangre som intervju, enquête,
dramaform og sterke personlige minner
og erindringer skapes en variert fremstilling som dessuten gir et mangfold av
perspektiver på skolens virksomhet. Her
hører vi ikke bare forfatternes stemmer,
men også stemmene til mange av de som
har fått sin skuespillerutdanning der. Til
tross for, eller kanskje nettopp på grunn
av mye slit, lange studiedager, mange og
sterke, ja, til dels opprivende personlige,
ideologiske og kunstneriske brytninger
har hvert kull bevart ønsket og drømmen
om et liv på scenen. Positive opplevelser,
følelser av å lykkes og gjennombrudd, et
unikt fellesskap og helt spesielt samhold
har tilført tilstrekkelig energi til å gjennomføre et svært krevende studium.
Drømmefabrikken levendegjør skolens
22
Drømmefabrikken er et must for alle
tidligere studenter og andre som har hatt
befatning med skolen. For teaterinteresserte gir den et veldig godt innblikk i en
utdannelse man ser i praksis på landets
scener. For potensielle søkere kan boken
fungere som skrekkblandet fryd uten at
noen av den grunn vil la være å begi seg
inn i opptaksrunder for å innta «Drømmefabrikken»
Janne Heltberg og Even
Lynne (red.):
Drømmefabrikken. Teaterhøgskolens
historie sett gjennom åtte forfatteres
øyne.
Transit, 2013
historie på en måte som gjør at man
nesten ser seg selv som student der. Et
oppslag i den rikholdige og viktige «dokumentavdelingen» viser raskt at så ikke
er tilfelle. I denne delen av boken gis fakta
om skolens studentkull, personalet og ledelsen; alt ledsaget av bilder av vordende
skuespillere. I hele tatt fortjener designer
Aina Griffin stor ros for et utmerket arbeid med denne meget billedrike boken.
Redaktørene gir i forordet fortjent
honnør til Bjørg Valvik som skolens
arkivar. Hun har tatt vare på et rikholdig
kildemateriale som de åtte forfatterne har
hatt til disposisjon. I forordet presiserer
redaktørene dessuten at intensjonen med
Drømmefabrikken ikke er et faghistorisk
standardverk om Teaterhøgskolen. Men
utgivelsen legger et utmerket grunnlag
for det. Utgivelsen viser et stort potensial
for både bachelor- og masteroppgaver om
SPENNENDE
JUBILEUMSBOK
av IdaLou Larsen
Historien om Det Norske Teatret er et
panorama over norsk kulturliv gjennom
100 år. Det er blitt en original og kulturhistorisk viktig bok.
I oktober feiret Det Norske Teatret
hundre år. I dag er det en selvfølge at et
teater med nynorsk som scenespråk er
ett av landets tre nasjonalteatre, men da
Arne Garborg i 1896 startet kampen for et
landsmålsteater var det ikke slik. Mange
mente at nynorsk, eller landsmål som det
het den gangen, var en ren skrivebordskonstruksjon, et språk som ingen snakket. Derfor var det viktig med et teater
som med Garborgs egne ord kunne vise
at språket eksisterte, «friskt og djervt og
livslivande». Det tviler ingen på i dag.
Teatret har alltid markert sine jubileer
med bokutgivelser, og har denne gangen
gått nye veier: For over tre år siden ansatte
teatret Alfred Fidjestøl, prisbelønt Sivlebiograf, til å skrive jubileumsboka.
Fidjestøl har satset dristig. Han har
valgt en åpen og kritisk tilnærming til jubilanten: Med utgangspunkt i et svimlende
antall så vel skriftlige som muntlige kilder
forteller han utilslørt og direkte, men uten
bøker
å bli «tabloid», om interne stridigheter,
konflikter, og motsetninger, helt fra den
gangen den senere teatersjefen Ingjald
Haaland meddelte pressen at styreleder
Hulda Garborg «kanske ikke netop er saa
let at samarbeide med», og fram til dagen i
dag. Dette kritiske perspektivet bidrar til å
levendegjøre en av norsk teaters viktigste
institusjoner.
Men først og fremst er Trass alt blitt en
original og kulturhistorisk viktig bok,
både et panorama over et mangfoldig
norsk kulturliv gjennom 100 år, og en
veldokumentert og fengslende skildring
av Det Norske Teatrets utrolige utvikling
siden «ein liten amatørteatertrupp som
kalla seg Det Norske Spellaget» den 14.
januar 1911 satte seg på toget til Kongsvinger sammen med teatersjef Hulda
Garborg, for å starte en tre måneders
Norge-turné med Ivar Aasens Ervingen,
Hallvard Handes Ei hugvending og Ivar
Mortenssons Varg i veum.
Halvannet år senere, i november 1912,
ble Det Norske Teatret offisielt stiftet.
Rasmus Rasmussen var teatrets første sjef,
og mandag 6. oktober 1913 fant åpningsforestillingen, Holbergs Jeppe på Berget,
sted i Kristiania.
Den kjente klassikeren var «omsatt til
norsk av Arne Garborg», en formulering som vakte så stor irritasjon blant
Kristianias gymnasiaster at de 9. oktober
organiserte en pipekonsert som utartet til
et blodig teaterslag. I januar 1914 kom
teatrets første kunstnerisk suksess, verdenspremieren på Arne Garborgs Læraren
Til og med Nils Kjær måtte motvillig innrømme at «forestillingen fængslet fra først
til sist (…)Teatret har vist at det har en
opgave i vor by».
I årenes løp er det blitt mange kunstneriske suksesser, men også mye tøff motbør.
Men som Fidjestøl skriver, «trass og ikkje
ros var dette teaterets drivstoff». Teatrets
ledere har alle strevd med den vanskelige
balansen mellom oppsetninger med bred
appell på den ene siden, og de mer kunstnerisk innovative på den andre. Allerede
Ingjald Haaland, teatersjef fra 1922 til
1933, «innsåg at teatret trong to føter for
europeiske dramatikere, brakt norsk
scenekunst videre takket innovativ regi,
og til og med dristet seg til å fornye norske
klassikere, slik Hans Jacob Nilsen gjorde
med Peer Gynt i 1948.
Fidjestøl levendegjør sterke personligheter som teatersjefene Ingjald Haaland,
Knut Hergel, Hans Jacob Nilsen og Tormod Skagestad, og fremragende nyskapende regissører som Agnes Mowinckel,
Peter Palitzsch og Olof Molander. Men
han nøyer seg ikke med å følge teatrets
dramatiske historie, han skildrer hele
tidsånden, og gir et fascinerende innsyn i
samfunnsutviklingen gjennom hundre år:
Det er fortellingen om de vanskelige årene
under okkupasjonstiden det beste eksemplet på. Pussig nok var det under krigen
teatret fikk sin hittil eneste kvinnelige
teatersjef, da Statens Teaterdirektorat i
1942 utnevnte NS-medlem Cally Monrad,
tidligere stor operasanger, til teatrets leder.
Alfred Fidjestøl:
Trass alt - Det Norske Teatret 19132013
samlaget, 2013
å gå, ein folkeleg og ein avantgardistisk.
Og på desse to føtene har Det Norske
Teatret rusla, vagga, hinka og sjangla av
garde frå 1923 til 2013».
Lenge var det folkekomedien som trakk,
med Brødrene Østermanns huskors som
en av de største suksessene. Men tidene
forandrer seg, etter hvert mistet folkekomedien sin publikumsappell, og i 1948
fant den framsynte teatersjefen Hans
Jacob Nilsen fram til en ny sjanger som
skulle sikre teatret inntekter i mange,
mange år framover: Musikalen. Broadwaysuksessen Oklahoma var aldri blitt
spilt i Norge. På Det Norske Teatret ble
den en fenomenal suksess som gikk 113
ganger for fulle hus!
Samtidig har teatret fra starten av også
satset smalere, presentert nye, spennende
Fidjestøl følger naturligvis også nynorskens plass i det norske samfunn, og det
har skjedd mye siden den gangen en teateroppsetning på nynorsk kunne føre til
voldsomme bruduljer, og Hulda Garborg
innbitt kjempet for at Det Norske Teatret
«ikkje skulle vera eit Dialektteater, men eit
Landsmaalsteater».
Dette er bare noen få av de mange,
mange temaene som Fidjestøl skildrer med
innsikt og dypde. Likevel er boka spennende og lettlest som en roman. Imponerende er det hvordan forfatteren nærmest
umerkelig blander historiske sitater inn i
egen tekst, uten at den mister spenst og
rytme. Morsomt er det at han også bruker
fortid om teatret i dag, og konstaterer
at sittende teatersjef «var ein mann som
tenkte meir framover enn bakover»!
Samlaget har satset på å lage en skikkelig praktbok: Den er på 780 sider, og
dessverre tung som flere murstein. Jeg ser
fram til pocketutgaven!
En versjon av denne anmeldelsen sto på
trykk i Klassekampen lørdag 5. oktober
23
HISTORISK HJØRNE
De omtalte foreldre, Per Theodor Haugen og Sissel Sellæg, sammen med Rut Tellefsen og Arne Arnardo i den omtalte forestillingen «August, August,
August» i 1970. (Foto: Sturlason, sturlason.no/arkivet.html)
Et magisk sted
En liten tekst om hvordan en rose fra en sirkusdirektør kan være avgjørende for det fremtidige yrkesvalget
til en seksåring med bolleklipp.
D
a jeg var liten var jeg ofte med
foreldrene mine på jobb. De jobbet på Oslo Nye Teater, et magisk
sted. Der var det fullt av rare, morsomme,
søte, og litt skumle, mennesker.
Fra det øyeblikket jeg satte foten
innenfor, var det spenning: Hvem ville
jeg treffe i dag? Kanskje Toralv med det
sjarmerende smilet og de fine krøllene
… eller verdens kjekkeste: Ivar Nørve!
Vakre Eli Anne med den fløyelsmyke
stemmen eller søte Sidsel Ryen. Og tenk
24
hvis Leif Juster var på jobb, da var det
fest! For ikke å snakke om Wenche Foss,
som alltid tok seg tid til en liten prat. Og
sist men ikke minst Aud, som bestandig
hadde en sjokoladebit på lur. Og mange,
mange andre… Det var litt av et sted!
Fullt av rare, morsomme, søte, og altså
litt skumle mennesker.
Det å være syk og måtte bli med på
prøve, var det beste. Sitte alene i den store
salen og se på skuespillerne arbeide. Det
var litt av en jobb de hadde: Latter og
moro , ideer som ble prøvet ut, og gode
Av Helle Haugen
historier som ble fortalt. Og av og til
fikk en av dem øye på meg nede i salen,
og vinket. Jeg var også med. Da banket
hjertet av lykke.
Så kom tiden da selveste Arnardo skulle
spille på Oslo Nye! Norges største kjendis,
mannen med det gode smilet, rare latteren
og den store magen, skulle være med i
forestillingen August, August, August.
Og da jeg - seks år gammel og ikledd min
brune fløyelsdress med vest og nyklippet
bollesveis (som min mor insisterte på var
vi minnes
«Det å være syk og
måtte bli med på
prøve, var det beste»
en «fransk bob») – fikk sitte i manesjen
som var bygget oppe på scenen.
Helt alene… på voksenforestilling…
stille… mørkt… Forestillingen er i
gang… Trommehvirvler… Arnardo kommer gående… Han kommer sakte mot
meg (som Mr. White i åpningsscenen i
Reservoir Dogs)… og gir meg… en rød
rose, den eneste rosen. I dét øyeblikket
kjente jeg at det var knyttet et ubrytelig
bånd mellom Arnardo og meg. Lykken
var fullkommen.
Teatret har alltid vært fullt av «karakterer»; mennesker som kunne noe utenom
det vanlige, med helt spesielle talenter,
men som ikke passet så lett inn andre
steder. Jeg husker mine foreldre sa: «Han
kunne ikke ha jobbet noe annet sted enn i
teatret.» Jeg syntes det hørtes litt stusselig
ut, men nå skjønner jeg hva de mente.
Teatret: Et sted med aksept og toleranse,
med rom for å være annerledes. For det
er gjerne de medarbeiderne som yter noe
ekstra, det er de som lager en fantastisk
rekvisitt, gjør det lille grepet med kostymet som hever det hele, lager parykken
som får karakteren til å falle på plass. Og
så videre.
Jeg tror at om Arnardo hadde kommet
til teatret i dag, så hadde han kjent seg
igjen. Han hadde kjent igjen noen av de
gode menneskene fra forrige gang, og de
han ikke hadde truffet før, hadde han helt
sikkert likt. For det er fremdeles mange
rare, morsomme, søte - og litt skumle –
mennesker på Oslo Nye Teater. Og det
håper jeg det alltid vil være.
...
Jeg sender stafetten videre til Eli Anne
Linnestad, vår 70-års jubilant!
Stein grieg halvorsen
(1909 – 2013)
En ruvende skikkelse, et varmt menneske, en stor skuespiller er gått bort i en
alder av 104 år.
Stein Grieg Halvorsen debuterte
på Nationaltheatret i 1923 og spilte sin
siste forestilling i 1980. Han ga liv til
120 rolleskikkelser; alle markante, alle
behandlet av et raust kunstnersinn med
stor integritet, temperament og karakteriseringsevne. Flere av dem har gitt sitt
avtrykk i teaterhistorien i det klassiske og
moderne repertoar, blant annet Haakon
og senere Bisp Nikolas i Kongsemnerne,
Hjalmar Ekdal i Vildanden, Brendel i
Rosmersholm og Rubek i Naar vi døde
vaagner av Ibsen, Arvik i Naar den ny vin
blomstrer, Paul Lange i Paul Lange og
Tora Parsberg av Bjørnson og Serebrjakov i Onkel Vanja av Tsjekhov.
Selv om Stein Grieg Halvorsen bar
med seg et forgyllet preg av gullalderen,
var han med sitt ungdommelige sinn en
moderne skuespiller med realistiske menneskeskildringer og med høydepunkter
som Hoederer i Sartres Skitne hender,
som klovnen og vismannen Solomon i
Prisen av Arthur Miller og taperen Jack i
Hjem av David Storey. Han var et bindeledd mellom epokene - bar med seg en tid,
og levde i tiden.
I Nationaltheatrets publikumsområde har vi gleden av å se to portrettbyster som står overfor hverandre og
veksler blikk, far og sønn, kapellmesteren
og komponisten Johan Halvorsen og
skuespilleren Stein Grieg Halvorsen - to
søyler som holder kontinuiteten gjennom
teatrets historie til nå. Den arven Stein
Grieg Halvorsen brakte videre og utviklet
gjennom sin skuespillerkunst, er blant det
fremste i vår teater- og kulturtradisjon.
Han var Ridder av St. Olavs Orden og
av Kungliga Nordstjärneorden, han mottok Kritikerprisen, Aase Byes pris og en
rekke andre priser.
En historisk, levende, stolt og ydmyk
teaterlegende som bar Nationaltheatret
og det menneskelige univers i seg, har forlatt oss - og ikke minst sine kjære, Vibeke
og Steinjo. Våre tanker er hos dem.
Hanne Tømta,
Teatersjef Nationaltheatret
Danmarksferie?
Norsk Skuespillerforbund har inngått avtale med vårt søsterforbund i Danmark om leie av deres feriehus.
Dansk Skuespillerforbund disponerer totalt seks feriehus. Hvis
de ikke er reservert av et av Dansk Skuespillerforbunds medlemmer, kan de fra og med åtte uker før utleieperioden leies ut til
medlemmer av Norsk Skuespillerforbund.
Oversikt over husene med leiepriser:
(Prisene gjelder per uke, og er oppgitt i danske kroner.
Høysesong er fra 01.04 – 30.09 samt i skoleferier.)
Saunte
(Hornbæk, Nordsjælland – ca. en times kjøring fra København)
Dette huset har seks sengeplasser.
• Høysesong kr. 3300,- inkl. rengjøring.
• Lavsesong kr. 1800,- inkl. rengjøring.
Marielyst
(Falster, Sydsjælland – ca. 2,5 times bilkjøring fra København). Fire sommerhus med adgang til ett stort felleshus:
26
Medlemmer av NSF kan ikke leie husene i dansk skolefeire, det
vil si i vinterferien (uke 7-8), påsken, sommerferien (uke 27-32),
høstferien (uke 42) samt i julen og romjulen (uke 52).
Thespis og Rampen
Husene har åtte sengeplasser.
• Høysesong: kr. 3300,- pr. uke inkl. rengjøring
• Laysesong: kr. 2800,- pr. uke inkl. rengjøring
Frøns og Sofitten
Har seks sengeplasser.
• Høysesong: kr. 2800,- pr. uke inkl. rengjøring i Høysesong.
• Lavsesong: kr. 1800,- pr.uke inkl. rengjøring
Lønstrup
(Vesterhavet – ca. 35 min. fra Hirtshals)
Det er seks sengeplasser i huset.
• Høysesong: kr. 3300,- inkl. rengjøring
• Lavsesong: kr. 1800,- inkl. rengjøring Du kan lese mer om og booke husene på Dansk Skuespillerforbunds hjemmesider:
http://skuespillerforbundet.dk/medlemstilbud/sommerhuse/om-husene/
OSLO INTERNASJONALE TEATER PRESENTERER
THEATRE CAFÉ FESTIVAL OSLO
25. - 27. APRIL 2014
::: På Cafeteatret / Nordic Black Theatre :::
EUROPEISK DRAMATIKK FOR BARN OG UNGE
ISCENESATTE LESNINGER
Deportation Cast av Björn Bicker (DE)
Sadness and joy in the life of giraffes av Tiago Rodrigues (PT)
Getürkt av Jörg Menke-Peitzmeyer (DE)
+ utdrag fra en rekke andre skuespill
GJESTESPILL
Retours av Fredrik Brattberg (NO)
med Compagnie Divine Comedie (FR)
Vår forestilling om Sara av Michael Ramlöse & Kira Elhauge (DK)
med Teater Grimsborken (NO)
FAGLIG SYMPOSIUM
Paneldebatter, intervjuer med dramatikerne, workshops mm.
MINGLESTED OG MØTEPUNKT
for europeisk teaterbransje
Festivalpass: 750,- / 400,- (scenekort)
www.billettportalen.no
www.oslointernasjonaleteater.com
27
KLIPPEROMMET
klipperommet
Schønemann-prisen til
Birgitte Victoria Svendsen
fond for utøvende kunstneres pris til ståle Bjørnhaug
Ståle Bjørnhaug (her med kulturminister Thorhild Widvey og utvalgsmedlem Jorunn
Lullau) ble 4. november tildelt Rolf Gammlengprisen, Fond for utøvende kunstneres
pris for «meget fortjenstfull innsats i sceniske forestillinger».
- Vår prisvinner er en meget allsidig sanger og skuespiller, het det i juryens begrunnelse:
- Bjørnhaug er en betydelig dramatisk skuespiller med en stor spennvidde. Han har hatt
store roller også i TV-serier og filmer og innenfor musikkteater.
Åtte andre kunstnere ble hedret samme kveld: musikere Maja Ratkje, Olga Konkova,
Odd Nordstoga, Kaizers Orchestra, Hilde Marie Kjersem, Arild Stav, Lise Voldsdal og
danser Daniel Proietto. Prisene er på kr. 40.000. og ble delt ut på Hotel Continental.
Birgitte Victoria Svendsen har mottatt
Schønemann-prisen for sin tolkning av
rollen som Lavinia i Nils Kjærs komedie
Det lykkelige valg som gikk på Centralteatret høsten 2013, og for fremragende
skuespill ved Oslo Nye Teater.
Aud Schønemann-prisen er en årlig pris
som blir utdelt hvert år rundt Aud Schønemanns fødselsdag den 13. november og er
en gave fra teatrets Venneforening. Prisen
går til en skuespiller tilknyttet Oslo Nye
Teater som gjennom sitt virke har vist
særlig evne til å tilføre komiske dimensjoner til sine rolleskikkelser, og som har
utmerket seg det siste året.
Statuettene er laget av billedhugger
Nina Sundbye, og er en kopi av skulpturen som står utenfor Oslo Nye Teater.
Prisen ble første gang delt ut i 2009. Andre
som har mottatt prisen er: Jan Martin
Johnsen, Helle Haugen, Anders Hatlo og
Bartek Kaminski.
Svendsen mottok prisen fra teatersjef
Catrine Telle etter endt forestilling med
Trassalderen i november.
TV2 satser på drama
Vi gratulerer!
Bjarne Hjelde, 70 år 9. desember
Liv Ullmann, 75 år 16. desember
Gard Øyen, 70 år 14. desember
Terry Carter, 85 år 16. desember
Marit Bolling, 80 år 28. desember
Rolf Arly Lund, 70 år 11. januar
Gunhild Grünfeldt, 75 år 3. februar
Avtalesider
Alle skuespillerforbundets tariff- og
bransjeavtaler ligger tilgjengelig på våre
nettsider:
www.skuespillerforbund.no
28
Michaela Spandow, 70 år 4. februar
Ragnhild Hiortøy, 75 år 5. februar
Svein Erik Brodal, 75 år 21. februar
Sigmund Sæverud, 75 år 3. mars
Aril Martinsen, 70 år 3. mars
Ola B. Johannessen, 75 år 17. mars
TV 2 kommer i 2014 med flere egenproduserte serier som kan gi NRK kamp
om publikum. Først ut er krimserien Det
tredje øyet med Ida Elise Broch og Kyrre
Haugen Sydness i hovedrollene. Senere
kommer Meglerne, en norsk remake av en
svensk komedie spilt inn av Monster, og
humordramaet Samurai Sikkerhet.
- Vi har hatt en langsiktig strategi på
dramasiden. Nå har vi spennende ting
på gang, sier dramaredaktør Christopher
Haug i TV 2 til Dagsavisen 2. november.
- Som en kommersiell kanal er vi avhengig
av å ha gode TV-serier, og vi må levere
kvalitet. Nordmenn er blitt vant til å se
godt drama, man slipper ikke unna med
hva som helst lenger, sier TV 2-redaktøren. Han mener også at interessen for
norsk drama er større enn noen gang, også
utenfor våre landegrenser.
klipperommet
ny avtale gir mulighet for
bruk av nrks arkivmateriale
Etter flere år med forhandlinger har
Norwaco endelig blitt enig med NRK om
en avtale knyttet til utnyttelse av digitalt
materiale i NRKs arkiv, meldte organisasjonen Norwaco 13. desember.
Avtalen gir NRK anledning til å
tilgjengeliggjøre eldre materiale de har i
sine arkiv ved strømming over internett.
- Det finnes masse interessant materiale,
mange klassiske verk og historiske øyeblikk man har ønske om å se igjen. Som
rettighetshaver er det også spennende at
produksjoner man har medvirket i men
ikke hatt muligheten til å se på en stund,
nå blir tilgjengelige, sier dramatiker og
forfatter Axel Hellstenius som har deltatt
i forhandlingene med NRK på Norwacos
vegne.
Forhandlingene om en avtale startet
allerede i 2007 og har tatt lang tid. Dette
skyldes blant annet at NRK parallelt med
forhandlingene har arbeidet med utviklingen av en ny mediespiller til tjenesten.
Avtalen trer i kraft ved årsskiftet og vil
gjelde for seks år.
ny Heddapris for beste tekst
Heddaprisen er fra sesongen 2013-2014
utvidet med en ny priskategori kalt «Beste
scenetekst». Gjennom teateråret skal Heddajuryen nå også vurdere tekstarbeidet og
kvaliteten på sceneteksten i den enkelte
forestillingen.
Heddaprisen omfatter med dette 11
juryerte kategorier, i tillegg til Æresprisen
som Heddakomiteen kan dele ut selv.
Heddaprisen 2014 går av stabelen på
Nationaltheatret søndag 15. juni 2014.
Søk i Skuespillerkatalogen
Vi minner om at alle medlemmer som har
behov for å ansette eller søke etter andre
skuespillere kan få to dagers gratis tilgang
til søk i Skuespillerkatalogen. Kontakt
inger.karin(at)skuespillerforbund.no
Utredningsgruppe skal gjennomgå Norsk kulturråd
Regjeringen vil gjennomføre en «frihetsreform» i kulturpolitikken, melder Kulturdepartementet. Reformen skal etter sigende føre til økt maktspredning, høyere kvalitet
og bredere finansiering av kulturlivet. I denne forbindelse skal Norsk kulturråds
arbeidsform og organisering gjennomgås av en egen utredningsgruppe.
- Vi skal se på om Kulturrådets støtteordninger kan forenkles til beste for kunstnerne og i siste instans publikum. Et av målene med gjennomgangen er at mest mulig
midler skal komme kunsten selv til gode helt direkte, sier kulturminister Thorhild
Widvey.
Utredningsgruppen skal:
• beskrive Norsk kulturråds organisasjon og oppgaver i dag.
• vurdere om Norsk kulturråds oppgavesammensetning er hensiktsmessig.
• legge fram forslag om eventuell alternativ oppgavesammensetning/andre organisatoriske modeller.
Følgende personer er med i gruppen: Poul Bache, områdedirektør Kulturstyrelsen i
Danmark og tidligere direktør for Kunststyrelsen; Karen Espelund, fylkesdirektør for
kultur og kommunikasjon i Sør-Trøndelag fylke; Sigrid Røyseng, dr. polit., professor
ved Handelshøyskolen BI; André Støylen, administrerende direktør i Sparebankstiftelsen DNB (fra 01.01.2014)og Anne Aasheim, direktør i Norsk kulturråd. Gruppen
skal ledes av Christine Hamnen, avdelingsdirektør i Kulturdepartementet
Utredningsgruppen skal ha som premiss at et Norsk kulturråd videreføres og at
rådet skal være autonomt i de sakene det får til beslutning. Intern organisering av
administrasjonen skal ikke være et tema for gjennomgangen. Utredningsgruppen
skal vurdere om det er funksjoner som i dag ligger i Norsk kulturråd som bedre kan
løses annet sted, eventuelt på lokalt eller regionalt nivå, men likevel slik at Norsk
kulturfond bevares som en samlet, nasjonal finansieringskilde og ikke deles opp i
regionale fond.
Utredningsgruppen skal levere sin rapport 1. juni 2014.
Bildet: Rådet 2012-2014: Arnfinn Bjerkestrand, Iren Reppen, Erik Fosnes Hansen,
Marianne Olsen, Ingar Sletten Kolloen, Yngve Slettholm, Solveig Øvstebø og Asta
Lydersen. Foto: Ivar Kvaal
29
Der som ingen skulle tru…
Nærmere 80 prosent av norske skuespillere er bosatt i det sentrale Osloområdet.
Men det finnes selvfølgelig også mange scenekunstnere som i høyeste grad er aktive andre steder i landet – noen ganger på steder du kanskje ikke hadde forventet
å finne teater. På denne siden presenterer vi noen av dem.
SØKER SKOGENS RO
Et tapt veddemål på videregående førte Per Arne Løset inn i en internasjonal turnétilværelse som dukkespiller. Men «hjemme» er fremdeles i besteforeldrenes gamle hus på Løset i Rindal.
Eksotisk turné
Fra huset som før var besteforeldrenes
driver Per Arne sin egen gruppe, TinkerTing – som blant annet har satt opp den
prisbelønnede
figurteaterforestillingen
Hunger i samarbeid med britiske Pickled
Image.
– Den første figurteaterforestillingen jeg
så som var myntet på voksne, var med den
britiske gruppa Green Ginger i 1997. Så
da jeg fikk sjansen til å jobbe med noen av
de samme utøverne i 2009, var det veldig
gøy. Vi reiste blant annet til Russland og
Kina med forestillingen (som også mottok pris under den internasjonale figurteaterkonferansen i Chengdu, red.anm).
Det var vel den mest eksotiske turneen jeg
har vært på.
OL på Lillehammer
Veien inn i teatret gikk via revy:
– Alt skyldes egentlig et veddemål på
videregående skole. Det resulterte i at jeg
som tapte, måtte opp på scenen, forklarer
han. Det må ha gått bra, for noen i lokalrevyen fikk nyss om Løsets opptreden, og
vervet ham.
– Det var en ny opplevelse, ikke minst
å få folk til å le. Teater begynte jeg for
alvor med i 1993. Jeg ble kastet inn i et
prosjektsamarbeid mellom Stella Polaris,
Beljash og Grusomhetens Teater i anledning OL på Lillehammer. Det gikk i norrøn
mytologi, gateteater og akrobatikk.
Så startet vi Gamlebyen Teater i Oslo.
Der møtte jeg Tomas Hildebrand, som
lurte på om jeg kunne tenke meg å være
med på å spille dukketeater – og det ville
jeg jo. Siden har det blitt mye dukker.
Mangfoldig teater
Foruten å starte egen gruppe har Løset
jobbet med blant annet Hollow Creature
og Petrusjka teater:
– Figurteater er så mangfoldig, man kan
delta i prosjektet helt fra start til slutt, og
i mange ulike funksjoner – fra laging av
dukker og skriving av manus til selv å stå
på scenen. Det jeg har likt å jobbe med fra
første stund, er dukker og mennesker sammen på scenen. Det er så mye å utforske i
samspillet mellom figur og dukkefører, og
det er svært teknisk krevende. Der føler
jeg at jeg har fått mye igjen fra arbeidet
med Grusomhetens Teater, og fra Institutt
for Scenkonst.
– Hva tenker du om situasjonen for
figurteatret i Norge? Vi har jo ikke lenger
noen egen utdanning for dukkespillere?
– Jeg vet jo at for eksempel Figurteatret i Nordland, som vel er en av de få
institusjonene i Norge som programmerer
mest figurteater, ønsker seg flere norske
søknader. Samtidig mener jeg å merke
en større interesse for å bruke dukker i
«vanlig teater». Oliver Twist ved Sogn og
Fjordane Teater er et slikt eksempel som
ble veldig vellykket, syns jeg.
Praktisk jording
– Det å bo her, betyr selvfølgelig at jeg
må jobbe med veldig mye forskjellig. Men
jeg tror det er nødvendig, mer enn rent
økonomisk, å «jorde» seg for å kunne
drive med teater over lengre tid.
Nå underviser jeg i kulturskolen på
dagtid og jobber som instruktør for en
lokal sang- og teatergruppe på kveldstid.
Jeg har også vært instruktør for revyen
og for lokale ungdommer, og jeg har samarbeidet med museet om formidling av
lokalhistorie. Men jeg har enda ikke laget
en hel forestilling her, for det finnes ikke
egnede lokaler.
– Hvorfor velger du å bli?
– Det har blitt en base som jeg ikke
Rindal ligger på Nordmøre, tett mot grensen til Sør-Trøndelag fylke. Tettstedet
fakta
Av Ida Willassen
– Huset er fra 1900 og var mine besteforeldres. Jeg har bodd på Nesodden, i Oslo og
i Stamsund i lengre perioder, og dessuten
hatt så lange turneer at det har vært
meningsløst å betale for noen leilighet noe
sted. Men jeg må alltid komme tilbake til
roen og stillheten i Rindal, forteller Løset.
har rundt 700 innbyggere og er sentrum i kommunen med samme navn. Rindal er
primært en jord- og skogbrukskommune, med noen industriarbeidsplasser innen
trevare. Rindal kommune har flere ganger i løpet av 2000-tallet blitt kåret til Landets
beste kommune å bo i, i følge Levekårsundersøkelsen av Statistisk Sentralbyrå. (Kilde:
Wikipedia)
Per Arne Løset (t.h.) og Gisle Hass i TinkerTings forestilling Hunger, bygget over Hamsuns Sult. (Foto: Charles Abott)
hadde klart meg uten. Stressnivået er lavt,
og man jobber veldig effektivt og konsentrert. Her har jeg dessuten lagringsplass til
nødvendig teknisk utstyr, her har jeg støtte
fra kommunen – og ikke minst en lokal
bank... For en tid tilbake havnet jeg i trøbbel med en fylkeskommune som plutselig
avlyste en avtalt turné, og deretter holdt
tilbake min tapte arbeidsfortjeneste i et
helt år. Da var det to ting som reddet meg;
hjelpen fra skuespillerforbundet og kreditt
fra lokalbanken. I et lite samfunn kan man
ta avgjørelser basert på tillit. I Oslo hadde
jeg ikke klart meg gjennom den perioden.
Ankepunktet mot å bli, er at kommunen
nok satser mer på idrett enn kunst og
kultur.
til kunstnerne er stedet å begynne. Når
jeg har reist rundt i Norge, har jeg sett
mange kulturhus som enten står tomme,
eller som er totalt overdimensjonerte. Det
er ikke er publikumsgrunnlag – og det
fordi man ikke satser på lokalt plan. Det
er gjennom de lokale man får publikum.
Man må ta jobben med å bygge opp alt fra
grunnplan, gjennom tiltak som for eksempel kulturskolen. Det er klart man må ha
spillesteder, men å plassere et signalbygg
ute på bygda uten å gjøre grunnarbeidet
først, det går ikke.
– En annen ting som burde vært mulig,
er å få kommuner og fylkeskommuner til
å bruke de samme standardavtalene for
innkjøp av forestillinger
Må begynne med kulturskolen
standardkontrakter!
– Har du tanker om politiske grep
som kunne lette arbeidsforholdene for
scenekunstnere som ønsker å jobbe utenfor de største byene?
– Jeg tror at større overføringer direkte
– Et typisk turnéeksempel er at man sitter
i bilen og forhandler med én fylkeskommune om en kontrakt mens man kjører til
en annen jobb. Så har man 75 minutter
på seg til å rigge opp, spille forestilling og
rigge ned, før man kan sette seg i bilen,
ringe opp igjen og forhandle videre, før
man kan kjøre til hotellet og ringe neste
oppdragsgiver på turneen. Det føles unødig stressende å måtte bruke så mye tid på
dette, for vi har egentlig andre ting å gjøre,
for å si det sånn. Bruk av standardavtaler
kunne gjort hverdagen veldig mye enklere.
– Hva er planene dine framover?
– Nå skal vi snart ha premiere med
gruppa jeg er instruktør for. Så blir det å
gå i gang med søknader om reisestøtte. Vi
skal forhåpentligvis spille på Unimafestival i Stockholm til våren. Andre festivaler
som er aktuelle dersom jeg får reisestøtte,
er i Polen, Italia, Danmark og Thailand.
Så skal jeg gjøre et gjestespill i København
etterfulgt av workshop. Etter et besøk i
Istanbul i mai, ble jeg invitert til å gjøre et
gjestespill ved et teater i Roma, det hadde
også vært fint å få til. Det er det beste med
denne jobben; at man treffer så mange
vakre mennesker med sin tilnærming til
livet.
B
­- blad
Returadresse:
Norsk Skuespillerforbund
Welhavens gate 1
0166 Oslo
– Kultur er det som blir
Replikken
igjen når man har glemt
alt det man har lært.
Selma Lagerlöf
kort sagt
– Teatrene blir i stadig større
grad avhengig av billettinntekter, og programmerer
etter det. Det er alvorlig, og
– første forestilling
vil på sikt undergrave
på hovedscenen neste
legitimiteten til de
år er et sveitsisk
offentlige institusjonene.
samtidsdrama.
Teatersjef Erik Ulfsby i svar til Henriksen
Regiprofessor Hans Henriksen i Klassekampen 10.12
skuespillerforbund.no