1. No category

ST I K KO R D E T
NR. 2 2013
utgis av norsk skuespillerforbund
s5
s26
s21
STIKKORDET NR.2 ­­—2013
Ansvarlig utgiver: Hauk Heyerdahl
Redaktør: Ida Willassen
Redaksjonsråd: Øystein Ulsberg Brager, Tove Kampestuen
Heyerdahl, IdaLou Larsen, Haakon Strøm
Sats: Lid&Wiken
Trykk: Thure Trykk
Stikkordet kommer ut tre ganger i året.
s 15
HØYSTEMT
Forsidefoto: Fra NLB-innlesernes fanemarkering ved
Stortinget i mai, kulturbygda Dale (foto: Ida W), fra Oslo Nye
Teaters Trassalderen (foto: L.P. Lorentz)
NSFs sekretariat:
Generalsekretær: Eirik Djønne
Konsulenter: Inger Karin Zettergren, Ida Willassen,
Gudrun Skuggedal, Agathe Torgersen
Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo
Telefon: 21 02 71 90 Faks: 21 02 71 91
Resepsjonstid: ma.–fre. 09.00 – 15.00
E-post: [email protected]
www.skuespillerforbund.no
twitter.com/skuespillerforb
facebook.com/NorskSkuespillerforbund
NSFs styre:
Maria Bock
Silurvn. 11, 0380 Oslo
Tlf: 90 56 78 95
[email protected]
Knut Alfsen (nestleder)
Eventyrveien 2, 0851 Oslo
Tlf: 98 47 85 94
[email protected]
Glenn André Kaada
Hellelandsvn. 1,
4015 Stavanger
Tlf: 92 66 31 62
[email protected]
Hilde Olausson
Kruses gt. 13 a 0263 Oslo
Tlf: 22 52 24 83
[email protected]
2
s5
s 24
BESTEMT
innhold:
Hauk Heyerdahl (styreleder)
Meltzersgt. 3, 0257 Oslo
Tlf: 95 96 60 02
[email protected]
Yngve Seterås
Parkveien 2 b, 5006 Bergen
Tlf: 48 14 12 13
[email protected]
NYSTEMT?
Camilla Belsvik
Ringgata 1 e, 0577 Oslo
Tlf: 90 65 96 95
[email protected]
Dubbingforhandlinger i gang
4
Innlesere protesterer
5
Tips ved avtaleinngåelse
7
Uten filter - En dramatisk stillhet?
9
En frilansers fryktede frihet
12
Psykologens råd
14
Åpner første norske høyskole for musikkteater 15
Innstikk: Skuespillersenterets høstprogram
Teatrets hukommelse - Stolene
18
Bøker20
Historisk hjørne - På liv og død
21
Klipperommet24
Folk ved fjorden
26
FORBUNDSLEDEREN
INGENTING KOMMER AV INGENTING
AV HAUK HEYERDAHL
FOTO: ANDERS GRØNNEBERG, DAGBLADET
S
øndag 11. august lanserte den daværende regjeringen
Kulturløftet III. Både statsministeren, kulturministeren
og partilederne fra SV og SP var tilstede – et signal om
hvor viktig kultur er som satsningsområde fremover. Stående
foran operaen og akkompagnert av korpsmusikk, skapte de et
vellykket bilde av en regjering som satser på bredde. Få konkrete
saker ble trukket frem, men kulturministeren kunne avsløre at
man ønsker å gjøre Skuespiller- og danseralliansen til en permanent ordning allerede fra 2014! For norske skuespillere er det
en fantastisk nyhet. Skal man satse på kvalitet må man tenke
langsiktig og skape ordninger som gjør at kunstnere forblir i sitt
yrke. Skuespiller- og danseralliansen er en slik ordning.
De tre hovedfokusene i Kulturløftet III er å styrke a) Den
kulturelle grunnmuren, altså kulturskoletilbudet og frivillighet.
b) Et levende kulturliv over hele landet, samt c) kvalitet og talentutvikling. Det er lite nytt i forhold til Kulturløftet I og II, men
lanseringen skaper likevel store forventninger til statsbudsjettet
som slippes i oktober. Lanseringen bekreftet at kultur er et
satsningsområde også inn i en eventuell ny regjeringsperiode for
de rødgrønne. Grunnlaget for en god kulturpolitikk legges ved
at regjeringen forplikter seg til at 1 prosent av statsbudsjettet
skal gå til kulturformål, også i fremtiden. Med de anslagene som
finnes rundt statsbudsjettets vekst, innebærer det en økning på
cirka 200 millioner kr årlig.
Det er likevel ingen automatikk i at mye penger fører til en god
kulturpolitikk. Politikk er fordeling av penger, og fordelinger må
bygges gjennom dialog. Kulturdepartementet (KUD) har de siste
årene jevnlig invitert representanter fra kunstnerorganisasjonene
til møter. Det har vært enkelt å holde kontakt: Både gjennom
Kunstnernettverket og Bransjerådet for film har NSF hatt flere
møter med KUD. I så måte har kulturministrene gjennom de siste
åtte år aktivt brukt ekspertisen som kunstnerne besitter. Dette
har blitt lite fremhevet fra pressens side, men burde applauderes.
Det har vært særdeles tilfredsstillende å bli lyttet til, og det er
godt å se at det føres en pragmatisk kulturpolitikk som er bygget
på mer enn bare ideologi.
DetTE SKRIVES EN UKE FØR STORTINGSVALGET, og jeg savner
forpliktelser fra opposisjons-partiene. Fremskrittspartiet har en
uttalt og klar målsetting om å kutte i kulturbudsjettet. Høyre
er litt vage, men kulturpolitisk talsmann i Høyre, Olemic
Thommessen, uttaler at «dagens nivå er omtrent greit». For meg
blir dette for passivt. Høyre har allikevel interessante momenter i
sin politikk, blant annet styrking av det frie feltet. I god borgelig
ånd har de også fokus på privat finansieringen av kulturlivet, og
tilrettelegging for private fond og stiftelser. De sier også at de
vil sikre statlig finansiering av sentrale kulturinstitusjoner. Men
foreløpig har de ikke presentert noen økonomiske forpliktelser.
Jeg tror en offensiv og offentlig kulturpolitikk er en forutsetning for å nå ut til flest mulig og en forutsetning for å kunne
holde en høy kvalitet på det som presenteres.
Hvor hadde norsk film stått uten Kulturløftet? Det er selvfølgelig
ikke godt å si. Men det er en viktig satsning, ikke bare fordi
det betyr arbeidsplasser, men fordi film og teater representerer
kunstformer som reflekterer rundt hvem vi er.
Uansett: Å styrke kultur er å styrke landet, og siden ingenting
kommer av ingenting, trenger vi en visjonær kulturpolitikk som
inneholder økonomiske forpliktelser.
3
FORBUNDSNYTT
Dubbingforhandlinger i gang
Etter tiår uten noen form for regulering, er forhandlinger om en
tariffavtale for dubbing endelig i gang.
AV IDA WILLASSEN
Dubbingbransjen har siden sin spede
oppstart hatt en minimal lønnsutvikling,
faktisk har dubberne hatt reallønnsnedgang siden midten av 90-tallet. Norsk
Skuespillerforbund (NSF) har i flere år har
forsøkt å få til en bransje/tariffavtale på
dubbingområdet, men det har ikke vært
mulig å samordne de største aktørene til
forhandlinger. Da SDI Media og Dubberman i mars gikk ut med en likelydende
melding om at de ville redusere timesatsen for dubbing fra 750 til 650 kroner,
satte dubberne foten ned.
Kortvarig boikott
Etter krisemøte med dubberne, sendte
NSF ut et boikottvarsel med to krav: At
studioene ikke ville gjennomføre varslet kutt i satsene, og at de ville innlede
forhandlinger om en tariff-/bransjeavtale.
Da kravene ikke var imøtekommet innen
fristen, var boikotten et faktum. Også
ikke-organiserte
stemmeskuespillere
4
støttet opp om boikotten.
Den samlede opptredenen fra dubberne
viste seg å være effektiv: Boikotten ble
avsluttet 4. april, etter bare fire dager.
Forutsetningen var at de to dubbing-studioene og NorDubb – som samlet utgjør
over 80 prosent av det norske markedet
– innledet felles forhandlinger med NSF.
Det er nå dialog mellom partene. Første
forhandlingsmøte ble avholdt 23. august.
– Vi hadde aldri kommet til en løsning så raskt uten dubbernes oppslutning. Boikotten har vist at vi kan stå
samlet, og hvilken styrke som ligger i
dette, sa forbundsleder Hauk Heyerdahl
i en pressemelding.
Erfarent UTvalg
NSFs forhandlingsutvalg består av leder
Hauk Heyerdahl, nestleder Knut Alfsen,
generalsekretær og advokat Eirik Djønne,
samt medlemsrepresentant Stig Krogstad.
– Dette er et forhandlingsutvalg med
svært
erfarne
krefter, og dubberne kan ha
tillit til at vi vil
representere deres
interesser på best
tenkelige måte,
sier forbundsleder
Hauk Heyerdahl.
Det
svenske
Teaterförbundet
landet en avtale i
mai (les mer om
dette på http://
www.teaterforbundet.se),
og
NSF er i stadig
dialog med sine
skandinaviske søsterforbund.
Interrimsavtale
Et av problemene, både for dubberne
og studioene, har vært at ulike aktører i
bransjen opererer med forskjellige satser.
I interrimsavtalen som gjelder inntil ny
avtale er på plass, vil de tre studioene
benytte en felles timesats på kr 700
(for alle rettigheter eks. kino) i alle nye
kontraktsinngåelser. For NorDubbs del
innebærer dette en økning på 50 kr per
time, mens SDI Media og Dubberman
altså legger seg midt mellom tidligere sats
og den nye satsen det ble innledet boikott
på grunnlag av.
– Dette er et midlertidig kompromiss
som vil gjelde frem til vi har en ferdig
avtale. Det viktige er at studioene nå viser
en vilje til forhandling, sier forbundsleder
Hauk Heyerdahl, som understreker at
også andre studioer følges opp.
Felles interesser
– Den største seieren med denne aksjonen
er at studioene kommer til forhandlingsbordet, etter tiår uten en regulerende
avtale. Får vi en slik avtale på plass, vil
det sikre lønnsutvikling og gode arbeidsbetingelser for dubberne, samtidig som
studioene gis mer forutsigbare produksjonsrammer. Det er et godt utgangspunkt
at vi har en felles interesse i å få en avtale
på plass, sier Heyerdahl.
Et eventuelt forhandlingsresultat vil
bli sendt til godkjenning hos forbundets
medlemmer. NSFs styre tar forbehold om å gjenåpne
eller utvide boikott dersom forhandlinger
om ny avtale ikke fører frem.
FORBUNDSNYTT
uenighet om lydbøker
Innleserne ved Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek avsluttet sin boikott av foretaket mandag
24. juni. Men partene er fremdeles ikke enige om praksis framover.
Av Knut Alfsen/Ida WILLASSEN
Etter langvarig konflikt om ansettelsesog arbeidsforhold gikk innlesere ved
Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek
(NLB) i april til egeninitiert boikott av sin
arbeidsgiver. Innleserne reagerte spesielt
på at NLB ville pålegge alle uten fast
ansettelse å opprette enkeltmannsforetak
for å få fortsette arbeidet. Norsk Skuespillerforbund var ikke part i boikotten,
men støttet innlesernes krav om ryddige
arbeidsforhold.
BOIKOTT AVBLÅST I JUNI
Etter at boikotten ble startet, har syv
innlesere blitt ansatt - innenfor en ramme
på fem årsverk. Flere av innleserne mener
imidlertid å ha krav på fast ansettelse.
Norsk Tjenestemannslag bistår sine
medlemmer i denne saken. På bakgrunn
av at NLB frafalt kravet om å opprette
enkeltpersonforetak, og for å bidra til et
godt forhandlingsklima, avblåste innleserne sin boikott fra og med 24. juni.
UENIGHET OM TILLEGGSAVTALE
Imidlertid krever NLB at innleserne underskriver et ikke framforhandlet avtaleformular. Norsk Skuespillerforbund har
ikke autorisert avtaleteksten og heller ikke
gitt noen anbefaling om at innleserne skal
skrive under formularet. De aller fleste av
innleserne som ikke er fast ansatte, har på
Etter at boikotten
ble startet, har syv
innlesere blitt ansatt
- innenfor en ramme
på fem årsverk.
individuelt grunnlag gitt uttrykk for at de
ikke ønsker å signere på denne avtalen.
De ønsker heller å fortsette med gjeldende
avtale praksis inntil en ny og utfyllende
avtale er fremforhandlet.
5
DEPARTEMENTET AVVISER KRAV
I midten av august ble det klart at Kulturdepartementet avviser å tilsette flere
av innleserne i hel- eller deltidsstilling.
Utover de som nå er tilsatt ønsker NLB
bare å benytte oppdragstakere i eller utenfor næring. Spørsmålet om hvorvidt den
som foretar innlesning skal regnes som arbeidstaker eller oppdragstaker tilligger det
ikke vårt forbund å avgjøre. Den avklaringen må skje ved domstolsprøvning eller
vurdering foretatt av forvaltningen.
SAMTALER MELLOM PARTENE
Norsk Skuespillerforbund har tilbudt å arbeide for en lovendring som innebærer at
det kan inngås tariffavtale om midlertidig
tilsetting i tillegg til faste tilsettinger, på
samme måte som i teatrene. NSF ønsker
også å forhandle fram en bransjeavtale for
innlesere som er oppdragstakere. NLB har
tatt dette til orientering, og har sagt at de
vil vurdere konkrete forslag fra forbundet.
Etter et møte med NLBs direktør og advokat den 26. august, protokollførte vi ni
punkter, blant annet at:
• Det er opp til NLB å bestemme
hvordan virksomheten skal organiseres, og at innlesernes tilknytningsforhold til NLB må tydeliggjøres i
henholdsvis ansettelsesavtaler eller
oppdragsavtaler.
• Inngåtte
oppdragsavtaler
kan
sies opp av hver av partene med
en måneds varsel. Undertegning
av avtalen er ikke avgjørende for
hvordan et eventuelt fremtidig
tilknytningsforhold mellom NLB og
den enkelte innleser og vilkårene for
dette skal eller bør være. Det er heller ikke noen erkjennelse av hvordan
tidligere tilknytnings- og avtaleforhold mellom partene har vært.
• NLB er villig til å tilby oppdrag-
•
stakere i næring kr 915 per innlest
time. Satsen for oppdragstakere
utenfor næring er uendret og utgjør
tilsammen kr 802.
Partene er enige om at det ikke foreligger noen konflikt mellom NSF og
NLB. Innleserne står fritt til å inngå
oppdragsavtale med NLB dersom de
ønsker dette. NSF vil verken råde
eller fraråde den enkelte innleser å
inngå slik avtale.
(For fullstendig liste, se våre hjemmesider.)
Norsk Skuespillerforbund håper dette
er starten på en prosess som kan føre til at
virksomheten ved NLB kan gjenopptas for
fullt med et avtaleverk som har tilslutning
fra alle parter. Vi vil holde medlemmer og
andre innlesere orientert om sakens videre
utvikling.
Liv Aakvik, Liv Steen, Emma Rowena Hansen, Kristine Rui Slettebakken, Lindis Hallan og Eva Dons var blant de som deltok under
innlesernes markering utenfor Stortinget i mai. Foto: Ida W
6
AVTALETIPS
Når er en tilsettingsavtale
bindende? Hva må du passe på?
AV EIRIK DJØNNE
I løpet av mer enn 20 år som advokat for kunstnerne har jeg
registrert at mange tvister oppstår på grunn av dårlig dokumenterte avtaler eller lite synlige forutsetninger. Noen vil også
komme seg ut av en avtale fordi nye tilbud frister mer. Andre
er skuffet fordi teatret eller produsenten dropper en produksjon
eller kanskje velger en annen rolleinnehaver etter ønske fra en
kringkaster som ønsker et kjent navn. Hva må partene passe på
for å redusere faren for uenighet og misstemning som kan farge
fremtidig samarbeid?
Forespørsel eller avtale?
«Det hender nok at en arbeidsgiver
i det lengste venter med skriftlig
avtale for å ha større handlefrihet i
forhold til repertoar.»
skal bekreftes skriftlig at avtale er inngått, uten at det er den mer
omfattende arbeidskontrakten som skal foreligge.
For at en avtale skal anses å foreligge er det normalt gitt et tilbud
fra en arbeidsgiver eller oppdragsgiver som er akseptert av skuespilleren, eller motsatt. Det kreves ikke at en avtale må være
inngått skriftlig for å være gyldig, i alle fall ikke med mindre
dette er avtalt på forhånd.
Derfor er det viktig at en potensiell arbeidsgiver er tydelig på
om det dreier seg om en uforbindtlig forespørsel eller et fastere
tilbud. Spørsmål som «Har du anledning til å ta en oppgave
høsten 2014?», må kunne anses som en forespørsel/sondering og
ikke et tilbud. Et ja på spørsmålet er heller ikke nødvendigvis en
aksept av et tilbud, men et svar på en forespørsel.
Når det konkretiseres hvilken oppgave/oppsetning det dreier
seg om og en nærmere tidfesting foreligger, er man raskt over i
en avtale, hvis ikke annet klart fremgår.
Likevel gis det normalt åpning for at avtale foreligger, dersom
det på annen måte godtgjøres at avtale er inngått. Det kan for eksempel være vitner på at avtale er inngått. Det kan være tilfeller
der det allerede er utført et stykke arbeid, som leseprøver eller
lignende. Det at partene innretter seg som om eksplisitt avtale er
inngått og arbeidet tar til, er såkalt «konkludent adferd».
I en konkret sak hevdet en arbeidsgiver at han aldri inngikk
skriftlige avtaler, idet alle stolte på hans ord. En instruktør
mente han var tilsatt, noe arbeidsgiveren avviste. Beviset for
at arbeidstaker hadde rett fantes i et julekort der arbeidsgiver
ønsket ham velkommen som instruktør!
Bruk e-post
Skriftlig bekreftelse
Oppgavens størrelse kan være et tema som ikke er avklart.
Hvilken varighet vil engasjementet ha? Avklar dette tidlig og
gjerne per e-post.
Lønn ved institusjonsteatrene følger normalt av tariffavtale
ut fra ansiennitet, så det er ikke nødvendig at lønnen er avtalt
spesifikt for at en avtale skal anses å være inngått.
Arbeidsavtaler skal for øvrig inngås skriftlig og senest en
måned etter at arbeidsforholdet tar til, se arbeidsmiljølovens §
14.5. Det følger videre av enkelte tariffavtaler at en avtale skal
inngås skriftlig, gjerne innen en frist. Det kan også fremgå at det
Påbegynt jobb
Det kan være at arbeidstaker har bekreftet en avtaleforståelse per
e-post eller i brev uten at arbeidsgiver har protestert på dette. I
en annen sak hadde en skuespiller presisert at han og hans sønn
var tilsatt, dette i et brev til det aktuelle teatret. Dette førte til at
de to fikk kompensasjon da oppdraget falt bort. Mens en annen
kunstner, som ikke hadde sendt noen slik bekreftelse, måtte ta ut
stevning for å komme i posisjon for en minnelig løsning.
Force majeure?
Noen ganger hevder en arbeidsgiver/oppdragsgiver at bud-
7
sjetthensyn eller manglende finansiering gjør at avtalen ikke er
bindende. Slike forbehold må være klare før avtaleinngåelsen,
slik at det kan være en del av vurderingsgrunnlaget for den som
vurdere å ta et engasjement. Er ikke en slik forutsetning presisert,
kan den heller ikke påberopes.
I et tilfelle påberopte arbeidsgiver at skifte av regissør medførte
at ny regissør måtte kunne velge fritt hvilke av skuespillerne som
skulle være med på lasset videre. Dette synspunktet førte ikke
fram. På den annen side kan neppe skuespilleren kreve å stå på
scenen hvis teatersjefen velger en annen løsning, men det kan
medføre erstatningsansvar.
å oppheve avtalen
Det er mulig å bli løst fra en avtale ved forhandling. Men blir
det ikke enighet gjelder avtalen. Det kan bety at en skuespiller
som ønsker å bli løst fra avtalen er pliktig til å stå i den til oppsigelsestiden løper ut. I avtaler ved institusjonsteatre og de fleste
regionsteatrene gjelder det en frist på 6 måneder der oppsigelse
må finne sted innen 31.januar med fratreden 31.juli, dersom
varigheten på tilsettingsavtalen er mer enn ett år.
Spørsmålet som ofte bli reist er hva som vil skje dersom skuespilleren bare pakker og drar. I arbeidsrettsterminologi kalles
det «å fantegå». Da kan det bli reist erstatningskrav for det tapet
teatret måtte lide, og det er kanskje vanskelig å få ny jobb der.
begge parter er forpliktet
Det hender nok at en arbeidsgiver i det lengste venter med
skriftlig avtale for å ha større handlefrihet i forhold til repertoar.
Medaljens bakside kan være at de aktuelle kunstnerne også kan
se seg tjent med å velge annerledes når mer attraktive tilbud
kommer. Men begge parter er forpliktet, når avtale er inngått.
Som det heter i Christian den V’s Norske Lov fra 1687, er avtaler
til for å holdes. Oppfordringen er å inngå klare avtaler og å stå
ved inngåtte avtaler!
Viktig melding!
tARIFFAVTALENE SKAL FØLGES!
Norsk Skuespillerforbundet har registrert at
noen film- og tv-produsenter opererer med kontrakter som bryter med tariff.
- Noen ganger får folk høre at våre avtaler bare
gjelder medlemmer i Norsk Skuespillerforbund.
Det er feil! Tariffavtaler er ufravikelige og
gjelder alle som gjør arbeid omfattet av avtalen,
sier advokat og generalsekretær i forbundet,
Eirik Djønne.
Før du inngår en tv- eller filmkontrakt:
• Les tariffavtalene og minimumssatsene på
8
våre nettsider www.skuespillerforbund.no
• Vær arbeidstaker, ikke oppdragstaker.
• Velger du likevel å fakturere, må du ta
høyde for at du selv skal dekke utgifter til
goder som ellers er arbeidsgivers ansvar. Du
bør derfor sikre mer enn 28 % høyere satser
enn for lønnsmottakere.
• Sørg alltid for at det er en henvisning til
tariffavtalen i din kontrakt.
Er du i tvil, kontakt forbundet! Send oss gjerne
din kontrakt for gjennomsyn.
UTEN FILTER
EN
DRAMATISK
STILLHET?
Sven Henriksen er skuespiller, sanger og dramatiker - nylig
utflyttet fra Oslo til Mo i Rana.
Han forfatter bloggen svenhenriksen.wordpress.com, og er i
2013 også spaltist i Stikkordet.
Denne gang skriver han om synlighet i, og bevisst bruk av
sosiale medier.
Hei folkens, her er jeg igjen med spalten
min. Sommeren er over og en ny teaterhøst er i gang. Vi rister av oss salt, sol og
sand og gyver løs. Men det er ikke det jeg
skal skrive om denne gangen. Kjære folk,
det skal handle om sosiale medier, om oss
og om politikk.
Jeg har mange venner og enda flere
bekjente. Noen av dem sier: Herregud,
så mye du er på Facebook og Twitter.
Hvordan vet du det? spør jeg.
Vel, det er mange, særlig av frilansere,
som ikke har skjønt at sosiale medier er
helt gratis PR for en selv og det en driver
med. Derfor er de fleste sånne «ydmyke»
sjeler som ikke liker å «stikke seg frem»
Som heller velger å «lure som gjedder
i sivet» der de sitter og leser hva andre
holder på med uten selv å delta, mens de
sutrer over et glass vin på Kafé Løve at
«ingen ringer til meg!» og sier at de er
misunnelige fordi jeg er så i vinden for
tida. Men når jeg titter litt ekstra nøye
på dem så ser jeg at de har et snev av
forakt i øynene, man skal ikke være for
mye «full av seg selv» i denne bransjen
før noen hever et øyebryn av den litt for
voldsomme trafikken på nettet. Det tar
seg ikke ut, liksom….
av sven henriksen
bakpå.
«Er på Sats Sagene!» «Opps, her er visst
et bilde av meg og Kim Bodnia fra i fjor!»
(blush) «Se, er jeg ikke fin som Siv Jensen i
mitt siste sommershow?» Har du ikke sett
alle disse statusene?
Nei da, jeg er ikke et hår bedre selv.
Men jeg bruker også nettet til for eksempel å skrive et åpnet brev til Siv Jensen, der
jeg prøver å forklare henne mekanismene i
norsk kulturliv.
Vel, nå kommer poenget. Sosiale medier
er ikke bare et glanset utstillingsvindu der
man kan vise seg fram fotoshoppet og vellykket, det er også et Speakers Corner, en
privat talestol der man kan stå opp med
sine meningers mot.
Og her synes jeg teatermiljøet er helt
FrP med frøken Jensen i spissen mener nemlig at vi kunstnere er noen slappe
og late individer som ligger på sofaen
og drikker rødvin mens stipender og
statsstøtte fosser inn på konto, og bare en
sjelden gang kommer vi oss opp fra stabilt
sutreleie og lager noe vi tror er kunst,
9
noen sære greier som ingen bryr seg om.
Disse påstandene fikk stå motsagt fra
nesten hele miljøet, mens «folk flest»,
hvem nå det måtte være, trykket Siv Jensen
til sitt bryst og sa seg helt enig i all verdens
kommentarfelt. (Ja, nå må det bli slutt på
denne galskapen. Folk kan ikke leve ut
sine urealistiske drømmer på bekostning
av «skikkelige» folks skattepenger!)
Kun én eneste teatersjef, undertegnede
og noen få andre, gikk til motangrep på
Jensen og hennes kumpaner i sommer. Det
er for slapt, folkens!
Vi må svare folk som mener at «kultur er
noe dyrt og unyttig fjas» som vi ikke har
råd til å holde oss med i Norge «der så
mange har det så fælt».
Ikke bli fornærmet, for det er ikke noe
10
galt å trene på Sats eller legge ut bilder av
seg selv. Men bruk hodet, og ikke minst
påvirkningskraften du har som synlig
menneske og kunstner. Ikke sitt og dill
med pressefolk og snakk om jordbær og
designerkjoler! Snakk med dem om det
du driver med, selv om de er mer opptatt
av den nye kjæresten din eller hvordan du
har hatt det på hytta i sommer. For dette
er ikke en tid for å gå i skyttergravene. Det
er en tid for å stå fram og vise oss fram
som fagmennesker, fortelle verden at vi
jobber knallhardt. Og ikke minst prøve å
få det til å tikke inn hos noen politikere
og «folk flest» at staten slett ikke kaster
penger etter oss om vi ikke gidder å jobbe.
Bruk sosiale medier for alt hva de er
verdt!
Selv skal jeg snart holde et foredrag hos
Høyre, fordi noen oppvakte sjeler der har
skjønt at jeg vet ørlite mer om kultur enn
dem. Så får det heller være at de tause
spion-gjeddene i sivet synes jeg er i overkant aktiv på Facebook og Twitter.
For om vi ikke tar igjen, vil stillheten
etter hvert bli ganske så dramatisk. Det
handler om jobbene våre, for pokker!
Ha en fin høst, folkens. Nå gar jeg på
Stamina Hot i Gokk!
ELEKTRONISKE SØKNADER
TIL
KULTURRÅDET
Norsk Kulturråd innfører elektronisk søknadsbehandling i 2013. Statens kunstnerstipend
er blant støtteordningene som nå mottar søknader bare i elektronisk form.
Informasjon fra Norsk kulturråd
Kulturrådet går fra og med 2013 trinnvis over til bruk
av elektroniske søknadsskjemaer. Ny søkerportal ble
tilgjengelig i juli, slik at søkere til Fond for lyd og bilde
kunne starte utfylling av søknadsskjema i god tid før
fristen 1. september. Søknadsskjemaer til andre ordninger vil bli tilgjengeliggjort fortløpende ca 4-6 uker før
aktuell søknadsfrist.
FOND FOR LYD OG BILDE MUSEUM OG ARKIV
Fond for lyd og bilde var først ute med elektroniske skjemaer for søknad om prosjektstøtte. Søkere må benytte
Kulturrådets søkerportal og fylle inn søknadene elektronisk innen fristen 1. september. Etter fristen stenger
søkerportalen, og åpner ikke igjen før 5-6 uker før neste
søknadsfrist 1. februar.
Elektroniske søknader til Fond for lyd og bildes
øvrige ordninger - Markedsføring av fonogrammer og
kortfilm/dokumentarfilm samt Gjenopptakelse av sceneforestillinger - vil bli gjort tilgjengelige i månedsskiftet
september/oktober.
Ordningenen for museum og arkiv har allerede elektroniske søknadsskjema, og vil ikke bli flyttet over til den
nye søkeportalen i 2013. Dette gjelder: • utviklingsmidler til museum og arkiv
• privatarkiver
• sikringsmidlert til museer
STATENS KUNSTNERSTIPEND
Statens kunstnerstipend tar i bruk elektroniske
søknadsskjema fra og med i høst. Kulturrådet oppfordrer alle interesserte til å starte utfyllingen i god tid.
Det er mulig å kladde og mellomlagre egne søknader helt
fram til søknadsfristen. Det er ellers viktig å merke seg at
fristen 16. oktober kl. 13 er absolutt.
NORSK KULTURFOND
Norsk Kulturfond hadde også søknadsfrist 1. september,
men til denne fristenble det sendt inn søknader på papir
som før. Første søknadsfrist med elektronisk søknad for
Kulturfondet blir 1. desember.
les mer her:
Det vil fortløpende legges ut oppdatert informasjon og
lektroniske søknadsskjema på
www.kulturradet.no
1111
leserinnlegg
EN
FRILANSERS
FRYKTEDE
FRIHET
Om å takle frilanstilværelsens «in betweens» og om ikke å takle dem i det hele tatt.
AV HANNE HENRICHSEN
Under min utdannelse på GITIS i Århus, var vi omringet av en
velmenende russisk armé som gjennom tre år rustet oss opp til
å møte en skuepillers harde virkelighet. Daglig delte de raust av
sin erfaring på feltet og kom med oppmundtrende tilrop hvorav
«Remember that nobådy lååves yo!» og «It excist nåå magic!»
var de mest populære.
Et noe mer konstruktivt råd fikk vi fra en aldrende musikalartist som underviste oss i teaterhistorie. Han foreslo at når
vi i fremtiden fikk spørsmål fra den harde virkelighet om hva vi
jobbet med, ikke skulle svare at vi var arbeidsledige men at vi
var «in between jobs». Jeg syntes det hørtes lurt ut og skrev det
ned. Jeg har imidlertid aldri benyttet meg av uttrykket. Dels fordi
den norske oversettelsen halter litt – «jeg er midt imellom to
jobber» - men mest fordi jeg, befinnende meg der, midt imellom,
blir rammet av sjokk og midlertidge lammelser som hindrer meg
i å uttrykke noe som helst. Med unntak av halvkvalte gråtelyder
er det fint lite som kommer ut av kjeften min i disse periodene av
ufrivillig arbeidsstopp.
12
Alle mine kolleger er helt utrolig gode til å utnytte frilanstilværelsens «in betweens». Unni skriver bok, Ulf drar til Thailand
for å klatre, Ulrik blir pappa, Urd utdanner seg til personlig
trener og Urban blir med i Leger uten grenser og hjelper folk
som trenger hjelp.
Selv tar jeg rennafart rett i veggen. Trykker trynet ned i
bunnslammet. Suser i rekordfart fra høgste nuten til havsens
bunn. Blir en ulidelig selvopptatt lidende kunstner. En jeg ikke
ville tatt i med tang.
Etter en krevende rolle på et krevende sted, omgitt av krevende
medskuespillere til alle døgnets tider, er det ubeskrivelig deilig å
komme hjem til egen by og egen seng. Én natt.
Så knakker angsten på døren. Og med den savnet etter alt og
alle som krever noe av meg, inkludert de krevende eks-kollegene
som på tre måneder rakk å forvandle seg fra noen jeg kjenner til
veldig gode venner og vel så det. Nå langt borte, garantert i full
gang med nye oppdrag.
Jeg klarer knapt å puste. Foran meg har jeg et uoverskuelig
hav av tid. Tid til bekymring: Hvordan i heite huleste skal det
nå gå med studielånet, huslånet, husleien, alderen, livet, døden,
NAV, nei, nei, nei. Tid til misunnelsen: Faen ta de andre, de
fast ansatte, de sorgløse, yngre, penere, flinkere, så fordømt mye
lykkeligere andre. Herregud. Russerne fikk rett. Ingen elsker
meg!
Jeg svever i et tomrom som må fylles med mening. Jeg søker
jobb i Sannergata Skotøymagasin, melder meg som lærervikar
på Vikar.no og skvetter høyt hver gang telefonen ringer. Jeg
vil ikke være lærer! Vil ikke selge sko! Jeg melder meg opp til
eksamen på BI, surfer på nettet etter en kjæreste, et kurs jeg kan
gå på, et eller annet som ligner et liv, drikker for mye øl, ser tv
midt på dagen, sovner på sofaen og har mareritt om at jeg skal
opp til eksamen på BI. Og sånn går dagene.
Helt til neste gang jeg står der med et manus i hånden og et
smil som kan få troll til å sprekke.
Frilanstilværelsen er en ekstremsport med all forutsigbarhet og klare rammer som innsats og all lykke i verden som
gevinst. Det finnes ingenting som gjør meg helere, sannere, mer
fullstendig. Ingenting som avstedkommer den samme eufori,
meningsfullhet, virkelighetsfølelse. Å være skuespiller er for
meg å puste fritt, det er grunnlaget for min eksistens.
Jeg har, som frilansskuespiller, en enorm frihet til å velge. Noe
som også innebærer å måtte velge bort. Kjæreste, familie, trygghet. Et harmonisk liv.
Fordi jeg ikke har et valg. Fordi jeg MÅ dettte. Fordi dette
paradoksalt nok er det eneste som får meg opp til overflaten
igjen etter at frykten atter en gang har lagt sten på sten i brystet
mitt og sendt meg ut på tynn is. Frykten for å bli stående fast der
in between. Ensom. Glemt. Erstattet.
En kollega brølte en gang til regissøren under prøven fra helvete:
«Vi ble jo ikke skuespillere fordi vi er harmoniske mennesker!
Det var dette eller galehuset!»
Jeg trøster meg litt med det. At det finnes flere som meg der
ute. Som elsker, elsker, ELSKER denne jobben!
Kanskje blir jeg bedre på å takle «inbetweens»a med tiden.
Når jeg bare blir stor nok. Flink nok. Til å le høyt. Av meg selv.
Men inntil videre biter jeg meg bekymret fast her nede og gleder
meg til neste opptur.
Det blir magisk!
«Vi ble jo ikke skuespillere fordi
vi er harmoniske mennesker!
Det var dette eller galehuset!»
Klok kollega, 60
13
FRIHETSFRYKT
Psykologens
råd
Hvordan bør man takle den psykiske belastningen som kan
følge med det ikke å vite når, eller om, man får jobbe igjen?
Vi spurte en ekspert.
av IDA WILLASSEN
Anders Skuterud er fagsjef hos Norsk
psykologforening.
Med forfatterens
godkjenning, bad vi ham komme med
sine synspunkter knyttet til problemstillingen som presenteres i Hannes tekst på
foregående side.
– For det første vil jeg jo si at hun kanskje kunne tenke på å bli forfatter i disse
mellomperiodene, hun har en drivende
penn, sier psykologen, som understreker
at han uten å ha snakket med den enkelte,
kun kan komme med generelle råd.
viktig med Kolleger
– I den vifte av behov vi har, er trygghet
svært sentralt, fastslår Skuterud.
– Trygghet er dels noe en har inni seg, og
dels noe man får gjennom de menneskene
man til daglig omgir seg med – familie,
venner, kolleger. Samfunnsforskning viser
at arbeidsplassen og samspillet med kol-
«Det viktige er at man
får brukt hodet og
kroppen på en vettug
måte, i stedet for å
gruble for mye»
14
leger har en spesielt viktig funksjon i å gi
oss den daglige bekreftelsen vi trenger.
Fravær av dette over lang tid kan derfor
bli en selvbildetrussel, i tillegg til en rent
økonomisk trussel.
– Blant skuespillere nærmer andelen
frilansere seg 80%, og det er nærliggende
å tro at mange i perioder opplever det
samme som Hanne beskriver. Bruken av
korttidsengasjementer framfor faste stillinger øker også innenfor flere bransjer.
Hva gjør det med samfunnet vårt at så
mange har en så usikker tilværelse?
– Det å gå rundt og bekymre seg, er i
alle fall lite konstruktivt.
Lag trygge rammer
– Kan den rasjonelle bekymringen for
ikke å få nye oppdrag gi grobunn for mer
alvorlig angst og depresjon?
– Ja, helt klart. Det ser en også ved
arbeidsledighet: Etter ledighet i perioder
på over tre måneder, øker ofte angst og
depresjon.
– Hva kan den enkelte gjøre for å motvirke de negative tankemønstrene som
oppstår i periodene «mellom jobber»?
– Det første er å etablere noen trygge
rammer rundt seg, som en økonomisk
reserve, hvis en har mulighet til det. Det er
også en veldig stor fordel å ha en familie
eller gode venner rundt seg. Det andre er
Anders Skuterud.
Foto: Åsa Mikkelsen/ Kolonihaven
å finne noe meningsfullt å gjøre i de ledige
periodene. Skuespillere kan for eksempel
jobbe med tekster og trene – eller rett og
slett gjøre noe helt annet, for eksempel
være lærervikar eller studere, som artikkelforfatteren nevner. Det viktige er at
man får brukt hodet og kroppen på en
vettug måte, i stedet for å gruble for mye.
Be om hjelp
– Til en viss grad kan det jo være lurt å
tenke litt på hvor pengene til neste strømregning skal komme fra. Hvordan merker
man at en bekymring har gått over fra å
være helt normal til å bli usunn?
– Vi bekymrer oss alle til en viss grad, men
hvis du merker at store deler av dagen går
med til dette, eller at du kjenner deg fysisk
uvel, da bør du ta grep og finne noe annet
å konsentrere deg om. Blir situasjonen
for låst til at man klarer å komme ut av
det på egen hånd, er det fornuftig å søke
behandling hos psykolog.
INTERVJU
Musikkteater på høyt nivå
Musikkteaterhøyskolen er Norges første private høyskole for artister.
av IDA WILLASSEN
– Her blir det kontorer, bibliotek, spiserom – black box har vi i etasjen under.
Rektor Kjersti Riise Karlsen klarer så
vidt å overdøve lyden av hammerslag
og sirkelsag når hun viser ivrig rundt i
lokaler som foreløpig er et eneste kaos.
Trondheimsveien 137 på rosenhoff har
mottatt åtte tonn gulv de siste dagene,
og tatt i betraktning at leveringsadressen
ligger i fjerde etasje uten heis, er det ikke
forbausende at ting har tatt tid. Men
forhåpentligvis vil alt være på plass i løpet
av 48 timer. Da åpnes nemlig dørene til
norges første private artistutdanning på
høgskolenivå.
komplisert søknadsprosess
Musikkteaterhøyskolen
skal
tilby
en
bachelorgrad med lik vekt på sang, dans
og skuespill. Institusjonen har eksistert
som fagskole siden 2010, men fjor høst
fikk de klarsignal fra den statlige godkjenningsinstansen NOKUT (Norsk organ for
kvalitet i utdanningen) til å utvide med
et tredjeår. Dermed blir skolen både den
første som tilbyr en høgskoleutdanning
for musikkteater i Norge, og dessuten
landets første private høgskoleutdanning
for artister.
– Søknadsprosessen er såpass komplisert
at vi ønsket å begynne i det små, men da
vi startet fagskoleprosessen i 2009 hadde
jeg hele tiden tanke om en høgskole i bakhodet. Grunnarbeidet var gjort allerede,
det er grunnen til at dette har gått såpass
raskt, sier den nyslåtte høgskolerektoren.
Kjersti Riise Karlsen er rektor ved landets første høgskoleutdanning i musikkteater, den
privateide Musikkteaterhøyskolen.
– sunt med konkurranse
Tidligere har skoler i utlandet og fagskolen Bårdar stått for rekrutteringen av nye
talenter til norsk musikkteater.
– Forskjellen på oss og Bårdar er først
og fremst at de en fagskole, mens vi er en
høyskole. Når det gjelder skoler i utlandet,
som svenske Artisten og GSA, er det et poeng at faginnhold og studieplan skal ligge
tett opptil deres, slik at det kan være mulig
for elevene å søke om utveksling. Jeg tror
at det er sunt med en viss konkurranse og
at folk har et valg, sier Karlsen, som mottok 90 søknader til Musikkteaterskolens
første år som fagskole.
– Og det var før vi hadde fått offentlig
godkjenning og mulighet til å reklamere
for oss selv.
I år nådde skolen en foreløpig topp med
136 søkere.
– Vi tar inn 75 elever totalt, fordelt på
tre ulike nivåer. frafallet er stort i høyere
utdanning generelt, og kunstfag spesielt, så
vi tar høyde for at noen faller fra underveis.
– behovet fins
Telemarksforskning gjorde i 2011 en undersøkelse av kompetansebehovet innen
norsk teater, der de konkluderer med at
det norske arbeidsmarkedet trenger cirka
25 nye skuespillere hvert år. Selv om dette
tallet ble sterkt omstridt, er det ingen tvil
om at konkurransen i yrket er hard. Bare
i Oslo finnes det nå fem private skuespillerutdanninger, samt to forskole- og to
høgskoleutdanninger.
– Er det behov for nok en utdanning
med elever som tar opp lån for å finansiere
skolepenger og en utdanning de kanskje
ikke får bruk for?
– Det kan du si… Vi har ingen
statsstøtte og tar 86 000 i skolepenger
15
per student. Av inntekter ellers har vi en
kveldsskole og noen andre bransjeaktører
som leier lokaler av oss. Privatskoler kan
være kostbare. Jeg vet at enkelte skoler
tar så mye som 120 000 i skolepenger.
Men jeg mener søkertallene våre viser at de
private aktørene fyller et tomrom. Så lenge
det finnes søkere, finnes det et behov. Det
sier jo rapportene også.
– Hvilke rapporter?
– Vi som driver skoler rapporterer jo
alt mulig inn til staten. Nå er det såpass
kort tid siden rapporteringsordningen ble
etablert, men over tid vil man ut fra disse
tallene kunne se hvilke endringer utdanningssystemet trenger og hvor det svikter i
kvalitet, og så videre.
sirkushest
Skolen er etablert som et AS med tre eiere:
Kjersti er daglig leder og rektor, assisterende leder Per Rønningen og Tom Arild
Hansen.
– Sistemann er så ung at han fremdeles
får tilbud som artist, så han jobber mer
utenfor bygget, smiler Kjersti.
Hun har selv lang fartstid i bransjen,
både som frilansdanser og administrator.
– Jeg har jobbet administrativt i denne
bransjen siden jeg gikk ut fra danselinja
på Fagerborg. I 2007 sluttet jeg, og trodde
jeg var ferdig med musikalmiljøet. Men da
jeg ble spurt om jeg kunne være interessert i å starte en egen skole, kom lysten
tilbake. Det er vel dette med sirkushesten
og sagmuggen, hehe…
– Hvor kommer motivasjonen til å
starte en skole fra?
– Man må rett og slett brenne for det.
De gode sidene veier opp, men det kan
være et slit med sjauing og bæring, og alle
må stille opp. Og da skal man ha en god
stab, som vi har, for det er ikke gitt at alle
gidder å stille opp. Det er en fantastisk fin
gjeng som jobber her, og dette høres sikkert ut som en klisje, men jeg kunne ikke
tenke meg å være hjemme en eneste dag.
skal ha betalt for jobb
Skolen sysselsetter skolen omtrent 20
lærere, hvorav 8 i full stilling. Det er et krav
at høgkoler har professorkompetanse, og
Musikkteaterhøgskolen har ansatt professor Vladimir Bouchler som fagansvarlig i
teater. Han har tidligere jobbet blant annet blant annet ved Teaterkonservatoriet
i Bourdeaux, ved Royal Conservatory og
La Cambre School of Stage design i Brussel.
– Kommer dere til å inngå noen former
for formelt samarbeid med arbeidsgiversiden?
– Ja, vi er i ferd med å inngå en avtale
om praksisarbeid med et teater nå, og er i
dialog med to andre. Det skal skje i tråd
med praktikantavtalen som ble opprettet
mellom fagforeningene og NTO. Vi tar
også mot kortere oppdrag fra bransjeaktører som ønsker underholdningsinnslag
og lignende, men da skal både vi og
studentene ha betalt for jobben. Vi taper
sikkert noen oppdrag og mulig publisitet
på det, men noen må bare stoppe den
trenden med gratisarbeid. Elevene skal
ikke læres opp til å jobbe gratis. At store
reklamefinansierte aktører som TV2 i det
hele tatt ber dem om å gjøre det, syns jeg
er tragisk.
FAKTA
• Musikkteaterhøyskolen tilbyr fra høsten
2013 et treårig bachelorstudium i musikkteater med lik vekt på dans, teater og sang.
• Musikkteaterskolen AS ble godkjent av
NOKUT som fagskole i musikkteater i
2010.
• I 2012 ble skolen omsøkt og akkreditert
som høgskole.
• Skolen eies av rektor Kjersti Riise Karlsen, Per Stian Rønningen og Tom Arild
Hansen.
To dager før semesterstart var det fortsatt litt igjen å gjøre med de nye lokalene til Musikkteaterhøyskolen. Her legges dansegulv i et av treningsstudioene.
16
• Undervisningsansvarlige er førstelektor
Karen Johanne Hagen (sang), førstelektor Richard Lessey (dans) og professor
Vladimir Bouchler (teater).
SKUESPILLERUTDANNING i Norge
Det er mange veier inn i Skuespilleryrket. Konkurransen er tøff og inntjeningsmulighetene varierende, i
alle fall i en etableringsfase. NSF anbefaler i utgangspunktet en grad du kan bygge videre på (med
master eller kunstnerstipendiat) og som medfører lavest mulig lånekostnader.
OFFENTLIG UTDANNING:
Høgskoler:
Tre norske offentlige høgskoler i Norge
tilbyr skuespillerutdanning på bachelornivå:
• Kunsthøgskolen i Oslo, Teaterhøgskolen
• Akademi for Scenekunst ved Høgskolen
i Østfold
• Teaterproduksjon og skuespillerfag ved
Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT)
Det multinorske:
Det Norske Teatret startet høsten 2012
opp en treårig teaterutdanning i samarbeid med HiNT:
• Det multinorske
Forskoler:
• Nordic Black Express - en teaterskole
og et utviklingsprosjekt i scenekunst for
elever med transkulturell bakgrunn. NBX
er Norsk Kulturråds flerkulturelle hovedsatsing.
• Oslo Musikk- og kulturskole tilbyr
ettårig forstudium i teater
PRIVAT UTDANNING
Det finnes etterhvert en rekke private
skuespillerutdanninger. I Oslo er det etter
hva vi kjenner til, fem privatskoler som
tilbyr skuespillerutdanning:
• Norsk Institutt for scene og studio
• Norsk Skuespillerinstitutt (toårig fagskole)
• Titan (toårig fagskole)
• Bårdar (toårig utdanning i musikalteater)
• Musikkteaterskolen (nylig akkreditert
som høgskole).
Skoler som er akkreditert av NOKUT
(Norsk organ for kvalitet i utdanningen) gir rett til støtte fra Lånekassen, men
studentene må regne med utgifter til
skolepenger i tillegg til levekostnader.
ÅRLIG AUDITION
Årlig audition for nyutdannede
skuespillere finner sted 18.
oktober. Søknadsfrist for skuespillere er 15. september.
Årlig audition arrangeres hver høst som et
samarbeid mellom Norsk Teaterlederforum, Norsk Skuespillerforbund og Norsk
Skuespillersenter. Alle teatersjefer, castere
og andre fra arbeidsgiversiden inviteres.
Hvem: Krav for deltakelse er treårig,
praktisk
skuespillerutdannelse
på
høyskolenivå, primært fra skole utenfor
Norge. Ved ledig kapasitet kan søkere
med annen utdanning / minimum tre års
profesjonell praksis som skuespiller vurderes, men det er et poeng at auditionen
er for skuespillere i etableringsfasen. Som
hovedregel kan en utøver delta maksimum
to ganger på Årlig audition.
Hvordan: Hver deltaker får 4 minutter til rådighet. Alle tekster må fremføres
på norsk, mens sanger kan være på et
valgfritt språk. Teatret stiller mp3/cdspiller og piano til rådighet. Eventuell
akkompagnatør må deltaker selv besørge.
Alle deltakere får også en kort improvisasjonsoppgave som skal utføres i gruppe
og under veiledning fra instruktør.
Søknad skuespillere: Påmelding skjer
via Norsk Skuespillersenters hjemmesider www.skuespillersenter.no/pamelding Søkere må legge ved 1-sides CV med
nødvendig informasjon om utdanning
/ praksis og et portrettbilde (headshot)
til bruk i programmet. Erfaringsmessig
er det flere søkere enn plasser.Søkere
med godkjent skuespillerutdanning fra
utlandet som ikke tidligere har deltatt, vil
prioriteres. Alle søkere får svar senest to
uker før auditon.
Påmelding publikum: Årlig audition
er kun åpen for instruktører, regissører,
castere og andre som ansetter skuespillere. Publikum må melde seg på
til publikum(a)riksteatret.no. Oppgi ditt
navn +organisasjon du representerer.
Påmeldingsfrist for publikum er fem til
fire dager før arrangementet.
Spørsmål om arrangementet kan rettes
til Norsk Skuespillersenter, 22 20 65 60.
17
TEATRETS HUKOMMELSE
Stolene
E
AV ANNE HELGESEN
tter mer enn femti intervjuer med tilårskomne teaterarbeidere har jeg sluttet å være redd for stolen. Jeg sikter
til lenestolen som mange gamle folk blir sittende i dag
ut og dag inn, den som er omgitt av bøker, aviser, fotoalbum,
gamle brev og tomme kaffekopper. Innledningsvis led jeg av den
vrangforestilling at den godt polstrede lenestolen var et sluttpunkt – trist, deprimerende. Nå vet jeg at dette er erkjennelsens
og minnenes sted. I stolen sitter kunnskapen og refleksjonen.
Helt siden 2007 har jeg hatt gleden av å arbeide sammen med
skuespiller og prosjektleder Wenche Medbøe for å bygge opp et
videoarkiv vi har døpt Teatrets hukommelse. Nå rommer det
allerede 120 timer med med filmopptak der norske teaterarbeidere – de flest av dem mellom 80 og 100 år - forteller åpent om
sine liv i Thalias tjeneste.
Mariken Halle, Petter Jacobsen og Ingvild Hellesøy har filmet
intervjuene, det var disse som innførte bevisstheten rundt den
gode stolen. Det første de gjorde hver gang vi kom hjem til et
nytt intervjuobjekt, var å gjennomsøke husværet på jakt etter
den utvalgte stolen. Selvsagt spurte de han eller henne som skulle
intervjues: «Hvor liker du å sitte?» Men det var ikke alltid de
var fornøyde med svar, og det førte ofte til flere runder med
prøvesitting på ulike sitteredskaper.
Resultatet er at det finnes langt mer enn lenestoler i vårt
materiale. Der er pinnestoler, kontorstoler, benker og sofaer.
Mangfoldet er frydefullt, overraskende og minner oss om at hva
øyet ser er med å bestemme hva øret hører. Dessuten; selv den
forventede lenestolen rommer høyst ulike personligheter.
Liv Dommersnes (1922 -) sitter varm og drømmende i sin stol.
Stemmen hennes er myk, hele skuespillermennesket er mykt og
stolen er selvfølgelig myk. Merete Skavlan er hennes rake motsetning, den tidligere skuespiller og radioteatersjef er like rak i
ryggen som sin stol. Stolens rygg er høy. Den rager over henne
som om den vil være til hjelp når hun løfter tanker om norsk
teaterkunst.
Noen sitter i sofa. De mannlige sjefene sitter midt i dem og
18
alene. Økonomiprofessor Arnljot Strømme Svendsen (1921 - )
framviser ett godt sofaeksempel. Den tidligere styrelederen for
Den Nationale Scene og for Norske teatres forening tar ikke
så stor plass i sin sofa. Han sitter disiplinert og stille og likevel
virker det riktig at han har fått all denne luften omkring seg. Det
er annerledes med økonomisjef og tidligere riksteatersjef Eivind
Hjelmtveit (1926 -). Han fyller hele sofaen sin, gestikulerer med
armene, lener seg framover, bakover og til siden. Vitalitet tar
plass.
Sossen Krohg (1923 -), diva, skuespiller og Club7s berømte
teatersjef har krøpet helt opp i sin sofabenk og plassert seg i
det ene hjørnet. Hun sitter som på en sjeselong, dét møbelet er
uendelig mer kvinnelig enn all verdens sofaer. Denne teatersjefen
har flammerød kjole og matchende sokker, hun er et bilde av en
europeisk avantgardist.
Så er det dem som ennå ikke har gått fra scenen. Toralv
Maurstad (1926 -) har liksom bare satt seg nedpå et øyeblikk
på benken ved kjøkkenbordet. Elsa Lystad (1930 - ) sitter på
pinnestol ved spisebordet i stua. Hun er på vei til neste jobb hun
også. Begge disse skuespillerne er mestre i selvframstilling. De er
fortrolige med oss og med kamera, de er spontane
og improviserer gjerne.
anne helgesen
Anne Helgesen (1955-) har doktorgrad i teatervitenskap. Sammen med
prosjektleder Wenche Medbøe har hun
intervjuet 53 norske teaterarbeidere i prosjektet Teatrets hukommelse. Helgesen arbeider som forsker,
forfatter og figurteaterkunstner. Hun utga biografien
Bokken Lasson. Neste dag stod hun like fornøiet i 2012,
og forsker nå på norsk barnedramatikks historie. Hun er
dessuten leder for Kattas Figurteater Ensemble.
Beskrivelsene av teatermenneskene og deres stoler kunne fortsatt. I Teatrets hukommelse s i t t e r allerede 53 meget taleføre
personer. Planen min er å formidle noen av de aha-opplevelsene
og refleksjonene som oppstår når min oppsamlede boklige
teaterhistoriske lærdom støter på levende teaterarbeideres livserfaringer. Jeg vet allerede at jeg vil skrive om våre mange rare
veier og utdanningsmetoder som kan føre til en jobb i teater, og
om hvorfor noen av og til tar sin hatt og går fra en teaterproduksjon. Det skal bli plass til historier om hvordan enkeltmennesker
griper inn og endrer både teaterpolitikken og Norgeshistorien.
Dessuten må den uendelige lykkelige og ulykkelige kjærligheten
som så mange av intervjuobjektene har til teatret, få en egen
artikkel. Teaterkjærligheten – den deler vi visst alle sammen.
Jeg starter denne spalten med å takke alle som klokt og reflektert og ærlig har delt sine teatererfaringer ikke bare med oss
som driver Teatrets hukommelse og men også med de forskerne
som siden skal få muligheten til å bruke det innsamlede materialet. Jeg må skrive om stoler for å gi et bilde av alle de enestående
forestillingene jeg har fått oppleve gjennom intervjuprosjektet.
Stolene illustrerer nærheten mellom liv og kunst, en nærhet jeg
mener all kunstforskningen må ta høyde for. En stol er et scenografisk objekt. Den blir ladet når vi trekker den opp på scenen,
vi leser mange betydninger inn i en slik stol. Men det ville vært
umulig å «lese» stolens betydning på scenen om den ikke hadde
en lignende betydningsfullhet i våre daglig liv? Den som setter
seg på en stol og taler, åpner seg og utleverer sitt liv til andres
fortolkning. Det er en modig handling. Takk, til dere som våger
å sitte ned!
Stoler kan fylle hele dramatiske verk. De er symboler, fulle av
tvetydigheter og dramatiske muligheter. Den italienske futuristen Filipi Tommas Marinetti (1876 — 1944) skrev sin enakter/
intermezzi Stolene i en tid da troen på den industrielle framskrittet og på de unge, energiske enerne blant menneskene var
på sitt sterkest. Hans stoler er fulle av menneskeforakt, de toger
ut av scenen for egen maskin når de forstår hvilket selskap som
er på vei for å sitte på dem. Dramatikeren Eugène Ionesco (1909
– 1994) skrev sitt absurdistiske skuespill Stolene på 1950-tallet.
Hans stoler samspiller heller ikke med menneskene som bruker
dem, vi kan til og bli i tvil om det noen gang sitter mennesker
på Ionescos stoler. Er stolene bare posisjoner? Taburetter? Og
kan disse mennesekene egentlig fylle sin tildelte plass? Disse
spørsmålene, denne tvilen, gjør tilværelse meningsløs i Ionescos
drama. Stolene i Teatrets hukommelse fungerer heldigvis ikke
slik. Der er rett menneske plassert i riktig stol, og det er aldri
noe tvil om at dette mennesket er hjertelig til stede med hele sin
livserfaring. Dette er meningsfylte stoler.
Nå er jeg ikke lenger redd for stolene og de tilårskomne menneskene som sitter i dem. Å sitte er ikke et uttrykk for stillstand, det
er en arbeidsstilling som gjør refleksjoner mulige. Dere skal få høre
mer fra våre sittende talere i neste nummer av Stikkordet
Anne Helgesen (t.v.) og Wenche Medbøe (t.h.) har intervjuet 53
sentrale personer med lang fartstid innen norsk teater i prosjektet
Teatrets hukommelse. Her med Elsa Lystad i oransje stol.
teaterets hukommelse
Teatrets hukommelse er et prosjekt med innsamling av
levende kildemateriale fra teaterhistorien, gjennomført
av prosjektleder Wenche Medbøe og dr.art. Anne Helgesen fra våren 2007 til høsten 2012.
53 intervjuobjekter fra ulike yrkesgrupper innen norsk
teater er intervjuet. Hvert originalintervju er fra 1 til 4
timer, og totalt 120 timers materiale er samlet for forskning og formidling. Et redigert utvalg presenteres i filmen
«Teatrets hukommelse.»
Medvirkende team:
Filmregissør Mariken Halle, designer Jenny Kyvik
Hutchens, fotografer Petter Jacobsen, Ingvil Hellesmyr,
Karen Torstensen og Liv Mari Mortensen.
Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd, Norsk
Skuespillerforbund og Norsk Sceneinstruktørforening.
Helgesen vil i denne spalten presentere noe av materialet
fra Teatrets hukommelse for Stikkordets lesere.
19
BOKOMTALE
Viktig om kvinnelige
dramatikere
Tre av utgivelser børster støv av glemte dramatikere og deres tekster.
AV THORALF BERG
En undersøkelse av repertoaret til norske
institusjonsteatre i etterkrigstiden vil trolig
vise at norsk dramatikk på 1800-tallet i
hovedsak ble skrevet av en håndfull menn
– med Ibsen som den klart ledende. Men
tidligere har prosjekter som «Norsk kvinnelitteraturhistorie» med utgivelsen av
en trebinds litteraturhistorie med samme
tittel, vist at kvinner ikke skrev bare
romaner og lyrikk, men også dramatikk
– naturlig nok.
I 2010 ble prosjektet Dette Skrev Kvinder (DeSK) startet, med prosjektledere
Cecilie Lundsholt og Lene Therese Teigen.
Intensjonen besto i å «gjenoppdage,
nylese og skape interesse» for dramatikk
skrevet av norske kvinner i tidsrommet fra
1870-tallet til like etter århundreskiftet.
En undersøkelse viste at et tjuetalls kvinnelige dramatikere skrev over 70 skuespill
i perioden, men at kun få ble fremført.
I 2012 ble tre bøker gitt ut som resultat
av prosjektet: Vidarforlagets Dette skrev
kvinner innholder innlegg fra prosjektets
seminar ved Universitetet i Oslo 2. april
2011. Foruten omtaler av prosjektet,
Kieler og Garborg, kontekstualiserer flere
av innleggene situasjonen til kvinnelige
dramatikere mot slutten av 1800-tallet.
I tillegg er noen av de omtalte skuespillene nyutgitt i to samlinger: Vidarforlaget har gitt ut tre av Hulda Garborgs
skuespill: Mødre, Rationelt Fjøsstell og
Edderkoppen. Sammen med Laura Kieler,
Anna Munch og Alvilde Prydz er Garborg også representert i en samling utgitt
av Transit forlag. DeSK-prosjektleder
Teigen har skrevet forordet, og omslagent er til forveksling likt Vidarforlagets
Garborgsamling.
20
Hulda Garborg:
Edderkoppen; Laura
Kieler: Mænd af ære;
Anna Munch: Sorte svaner; Alvilde Prydz: Undine
Transit, 2012
Hulda Garborg:
Mødre, Rationelt
Fjøsstell, Edderkoppen
Vidarforlaget, 2012
Vidarforlaget og Transit har samme
eier og sorterer under Bokvennen Forlag.
Likheten i omslagdesignet signaliserer
at de to samlingene er tenkt å inngå i en
serie. Da er det litt underlig at Garborgs
skuespill Edderkoppen er nytrykt i begge.
Det ville utvilsomt vært bedre å la en annen dramatiker vært representert.
Med disse tre utgivelsene har prosjektet
fått en svært vellykket start. På en meget
konkret måte synliggjør utgivelsene
noen kvinnelige 1800-tallsdramatikeres
produksjon. I nysgjerrighetsskapende
innledninger og etterord, og ikke minst
i det vide spekter av poengterte innlegg
Lene T. Teigen (red):
Dette skrev kvinner
Vidarforlaget, 2012
i «Dette skrev kvinner», vises det hvor
aktuelle kvinnelige dramatikere var den
gangen – og er fremdeles!
I så måte er det ikke helt lett å skjønne
fraværet av disse kvinnenes dramatikk på
dagens repertoar. (dag finnes tilstrekkelig
med kvinnelige teatersjefer og dramaturger til at dramatikk av kvinner mot slutten
av 1800-tallet skulle ha nok av talssøstre
innen teaterfeltet.)
Forhåpentligvis vil utgivelsene bidra til å
overbevise om at det vil være både kunstnerisk og faglig interessant og berettiget
å formidle noe av denne dramatikken til
dagens publikummere.
HISTORISK HJØRNE
På liv og død
Følgende er en meget alvorlig beretning om ca 40 år med (selvpålagt) angst.
AV JANNY HOFF BREKKE
Da jeg engang for cirka et liv siden fikk min første ansettelse
på et teater, forventet jeg ikke annet enn å spille mus, og var
overveldet over at det hørte en lønnslipp med. Jeg ble imidlertid
aldri mus, derimot blant annet Hedda. Den gang, i 1978, husker
jeg Ståle Bjørnhaug, Tessmann, lurte på om jeg var av det slaget som likte å tulle før vi tok entré. Det var jeg. Noen nerver
husker jeg ikke, de første ukene. Senere imidlertid… Den gang
som Hedda, 28 år gammel, nå som rynkete Anita på aldershjem,
med alzheimer og stor appetitt på menn og «alt som er gæærnt».
(Anita, altså.) Følgende er en meget alvorlig beretning om ca 40
år med (selvpålagt) angst.
Den er unnselig, sceneinngangen til Centralteatret. Den fyller
meg med fryd. Fryd over at jeg er en av dem som har lov til
å bruke den. Jeg skal på prøve eller forestilling. Jeg skal gjøre
det beste jeg vet. Jeg skal spille teater. I kveld er det forestilling.
Rød lykt. Snart skal jeg stå i vingen, vente på min tur, lytte til
rytmen, energien, publikum. Sissel Ryen og Eli Anne Linnestad,
står inne i ei lita bu og venter på entre, de hvisker og ler lavt,
jeg stikker hodet inn og får le litt jeg også. I kulissene over på
den andre siden står Birgitte Victoria Svendsen og Helle Haugen.
Birgitte gjør knebøyninger og noe med armene, jeg hermer og vi
tar «thumbs up» til hverandre, så forsvinner hun ut på scenen og
det er bare Helle og jeg igjen. Helle starter et show, fremdeles off
stage. Det er til ære for meg, men gjør seg også som oppvarming
for en heseblesende distré hjelpepleier som midt i en for publikum usynlig cancan bryter tvert og skjener inn på scenen med
replikk om stikklaken. Jeg ler lydløst. Adriana rekvisitør står bak
meg. Hendene mine er iskalde, et dårlig tegn. Skal jeg bli nervøs
nå, er det den dagen. Jeg vil være Adriana. Et øyeblikk får jeg
varme meg på hennes varme hender. Rolige Adriana, Jerry; alle
de gode folka bak scenen. Som kan gi klemmer som skal vare i
16 sek, da føler man seg elsket.
Jeg har gjort dette mange ganger før. Dette jeg synes er så
gøy. Dette å gå inn på scenen, som en annen og likevel meg. Og
nå er jeg redd.
Som om det var på liv og død. Hvorfor kjennes det slik? Ingen
dør av teater, annet enn som metafor, som å dø av kjedsomhet,
eller krympe seg i setet av dårlig spill. «Og ikke minst, Janny
Fra Oslo Nye Teaters «Trassalderen» med blant annet Janny
Hoff Brekke (nr. fire f.h.) som Anita. Foto: L.P. Lorentz
21
Hoff Brekke var skrekkelig». La meg være ærlig: Det er ikke
morsomt å spille i en dårlig forestilling, men det verste er å være
skrekkelig selv. Jeg vet at jeg har vært akkurat det. Blitt tatt i en
ufrivillig spagat på en nervøs premiere, og sikkert andre ganger
også.
Jeg har spilt journalist og fotografert med kameraet opp-ned,
jeg har mistet parykken, jeg har måttet improvisere rundt levende høne, fått latterkrampe sammen med publikum, stått på
scenen med et lydløst skrik av innesperret latter uten publikumsmedvirkning, og så videre Det er ikke dét som skremmer. Det er
redselen for å synge falskt, redselen for ikke å være riktig tunet,
redselen for overhodet å gå inn foran alle som har betalt billett
og nå kanskje skal sitte og gremmes over det som kan oppleves
som spastiske geberder og dårlig diksjon.
Kanskje jeg i kveld går bananas? Litt tvangstanker. Jada. Kanskje det blir som i marerittet: Du står foran på scenen, kan ikke
teksten, snakker tull. Så reiser publikum seg og går, med uttrykksløse ansikter. Det vil si, de viser en stille forakt. Nå prøver jeg
å appellere til dem – ja, for det er meg som står der, utlevert og
ynkelig i rampelyset – nå trygler jeg: «Ikke gå, gi meg en sjanse,
det blir bedre…»
Et par på første benk er de siste som forlater salen.
Og nå står jeg her, og dette er ingen vond drøm. Og snart faller
stikkord.
Jeg tar store, lille Grete Nordrås strekkøvelse. Har jeg ikke
kommet frem til at i denne forestillingen er det beste for meg
er å gå rett fra en vits, rett fra en oppreist meg selv, for så, i
det stikkordet faller, å legge om kroppsspråket – bekkenet frem,
føttene ut, den lille vonde bøyen øverst i ryggen – ikke tenke,
bare være… Men kan jeg stole på at kroppen husker? Ja, jeg kan.
Og nå ler jeg igjen, ler med publikum, det er noe absurd over å
høre de velkjente replikkene til mine kolleger, de lange pausene.
Og så er jeg på scenen, det er en lang entré. Jeg er Anita, som
i motsetning til meg alltid entrer rommet tillitsfullt – uvitende
om at den som tar hennes form – jeg – hver kveld kjenner på
spenningen: Hvordan blir det i dag, hvordan tar publikum imot?
De tar imot. Og der på scenen sitter de, mine kolleger, og later
som. Vi later som alle sammen, samtidig er vi oss. Det er oss,
noe av oss, våre personligheter, blandet i disse rollene. Og nå er
det bare å være tilstede og lytte, lytte alle vegne – til medspillere,
publikum og til det tanke- og reaksjonsmønsteret som i dette
tilfelle altså er Anitas.
En forestilling må være bevegelig, du må være bevegelig.
Men det må skje uten at du forrykker balansen i forestillingens
indre liv
Kierkegaard skriver om gjentagelsen. Om det umulige ved å
gjenta en opplevelse. Du kan sitte med minnet om et hotellrom,
utsikten, følelsene du hadde. Du vil gjenoppleve dette, kommer
tilbake året etter – og ingenting er som det var. Opplevelsen du
har lengtet etter uteblir. Den var ikke til å gjenta. Du må skape
22
deg en ny opplevelse, du må frigjøre deg fra gårsdagen og starte
på nytt – til noe annet enn det som var.
Slik også med teater. Alt innøvd til minste detalj, likevel i fri
flyt over det innøvde stillaset. Kunsten å kombinere dette innøvde sporet med en sensitivitet for øyeblikket som i kveld vil
farge nyansene en anelse annerledes. Fordi din medspiller i dag
ikke er helt den samme som i går, fordi menneskene i salen ikke
er de samme som i går. I dag vil de oss vel, og dette gjør oss
modigere, friere, det kommer flere toner. Du merker hvordan
din kollega gjør større sprang, hvordan han lander et utspill før
han kaster et nytt utsagn i en motsatt retning. Presist, musikalsk,
overraskende. Og du vet, nå eier han øyeblikket, nå orkestrerer
han seg selv, oss andre, nå eier han scenen, nå svinger det.
Svinge, det er motsatsen til skrekkelig. Svinge sammen. Kanskje det er som musikk, denne rytmen og friheten til å kontrollere
øyeblikket, uttrykket vi har funnet for å formidle noe om mennesket, formidle en tekst. Den fine oppbyggingen av et sceneverk,
lys, lyd, form. Og det levende mennesket på scenen, med sin
kropp, sin stemme, sin alder, sin erfaring, sitt temperament og
sin dagsform.
Teater er på liv og død. Å få være så redd, så lykkelig, så
trett og så leken, kveld etter kveld, å få dette kicket «på liv og
død» uten å hoppe i fallskjerm og uten å ta livet av annet enn din
egen selvfølelse fra tid til annen. De lykkelige dagene når du vet
at vi nådde frem. Når stillheten eller latteren i salen har fortalt
oss at vi har delt noe.
Etter scnedebuten for 35 år siden sluttet kvelden på Wesselstuen med Joachim Calmeyer. Antagelig regnet det på den
korte turen hjem, gjennom det trange smuget, til teaterleiligheten
som senere skulle brenne ned.
I dag er det bussen hjem, til de deilige, våkne timene når det
hele er over.
Hoff Brekke sender stafettpinnen videre til Helle Haugen
MINNEORD
TROND BRÆNNE
I en bransje som har gitt opphav
til begrepet «primadonnanykker»,
og som - med rette eller urette - er
kjent for å være preget av intriger og
spisse albuer, var Trond Brænne en
som skilte seg ut. Han var medlem
av Norsk Skuespillerforbund fra
1976, og jeg har til gode å høre
noen uttale seg negativt om Trond!
Trond var en typisk ensembleskuespiller i ordets beste forstand. Han
var lojal. Han spilte små og store
roller, og han gjorde alltid jobben med glede. Som skuespiller var
han nysgjerrig og fantasifull. Han så mulighetene i detaljer, og på
den måten kunne han få bitte små ting til å bli helt fantastiske.
Han tok regi, og var ikke redd for å kaste seg utpå og prøve ut
ting. Samtidig var han en lagspiller som var opptatt av å spille
andre gode – av å sende gode pasninger. Kolleger jeg har snakket
med, har problemer med å huske at han noen gang var sur eller
negativ.
Distré kunne han være. Det fortelles at han en gang kom til et
filmsett medbringende en pose søppel. Da han gikk ut av leiligheten hadde han hatt to poser – i tillegg til søppelposen hadde
han hatt en pose med den private dressen som han skulle bruke
i filmen. «Ja, ja – da har vel dressen gått i søppelsjakta ...» var
hans lakoniske kommentar.
Trond var en person som så muligheter i alle sammenhenger, og
som var begavet på mange områder. Han var en allsidig skuespiller som også dubbet og leste lydbøker, han prøvet seg som
regissør, og han var en dyktig forfatter. Ofte satt han oppe om
natten og skrev. Han ble aldri svulstig, men selv var han lettrørt.
Norsk Skuespillerforbunds advokat har opplevd å møte Trond
som motpart i en strid om opphavsrettigheter. Selv rollen om
motpart spilte han med stor bravour. Maken til sjarmerende,
hyggelig og konstruktiv motpart skal det letes lenge etter, hevdes
det. Saken ble da også løst med en minnelig ordning som alle var
fornøyd med.
ELSa ISEFIÆR
Skuespillerinnen Elsa Isefiær døde
den 15. juli i Oslo, nær 95 år
gammel. Etternavnet hadde hun
felles med sin tante, Ellen Isefiær
(1899-1985), som var en sentral skuespiller og instruktør i norsk teater
i over 40 år.
Selv kom Elsa fra Hamar og hadde
der tatt handelsskoleeksamen før
hun gikk i sin tantes fotspor, til
scenen. Hun hospiterte en tid ved
Dramatens elevskole i Stockholm
og debuterte ved Falkbergets Teater
i 1946. Derfra kom hun med i Rogaland Teaters gründerensemble i 1947, der hun i åpningsforestillingen spilte Marna i «Når
den ny vin blomstrer», senere i sesongen Wenche i «På solsiden».
Etter Stavanger-tiden var hun ved forskjellige teatre, til hun fra
1959 fikk Det Norske Teatret som fast arbeidssted. Her ble hun
trofast værende til hun gikk av med pensjon i 1988. På 50- og
60-tallet var hun sekretær i Yngre Skuespilleres Forening.
Små, egenartede karakterroller var det gjerne Elsa Isefiær ble
betrodd, like hjemmehørende i Oskar Braatens og Alf Prøysens
stykker som i moderne, utenlandsk og gjerne eksotisk dramatikk.
Typiske blant hennes mange originale rollestudier var Rekefrøken i Ingebrigt Daviks «Taremareby» og den gamle gatepiken
i «Det gode menneske fra Sezuan».
Ikke alle som går til scenen blir divaer og store stjerner. Men
mangfoldet i teaterets verden består også av de mange støttespillerne, som hver på sitt vis er med på å prege sin generasjons
teateruttrykk. Elsa Isefiær var en trofast Thalias tjener. Hun
hadde opplevd mye og møtt mange mennesker, og i venners og
families lag kunne hun være en festlig og fascinerende forteller.
Navnet Isefiær bar hun videre i norsk teater med heder.
BENT KVALVIK
filmarkivar, Nasjonalbiblioteket
Trond Brænne var en kollega som vi mistet alt for tidlig. Han vil
bli savnet lenge!
Knut alfsen
nestleder, Norsk Skuespillerforbund
23
klipperommet
Nytt teaterhus i Bergen
Etter snart tre års arbeid åpner Cornerteateret på Møhlenpris 7. september! Huset skal være en totalarena for produksjon og visning av
scenekunst og drives i samarbeid mellom Vestlandske Teatersenter
og produsentenheten Proscen.
Arenamangelen for den frie scenekunsten i Bergen har vært
prekær i flere tiår. Samtidig stod den tidligere verkstedbygningen
i Thormøhlens gate tom. Da Vestlandske Teatersenter øynet muligheten til å inngå et samarbeid med eier G.C.Rieber om å rehabilitere bygningen til et teaterhus, startet prosessen med å samle støtte
og søke flere samarbeidspartnere. Nå står huset ferdig – til glede for
profesjonelle aktører i hele fylket.
Cornerteateret har tre etasjer, to blackbox-saler, tre studiorom,
kontorfasiliteter m.m. Per 28. august er det fremdeles noen ledige
kontor- og atelierplasser!
Se nettsidene www.cornerteateret.no for mer informasjon.
Ny sjef ved Haugesund Teater
Vil gjøre Skuda permanent fra 2014
Skuespiller- og danseralliansen fylte 1 år i juni. Allianen er opprettet
av Norsk Skuespillerforbund, Norske Dansekunstnere og Norsk
Teater- og Orkesterforening, med mål om å styrke den økonomiske
sikkerheten og forutsigbarheten for frilansskuespillere og -dansere
mellom oppdrag. Etter et knapt år i drift har Skuda mer enn svart
til forventningene både for stifterne og de 10 ansatte kunstnerne. Søndag 11. august lanserte regjeringen Kulturløftet III. Kulturministeren kunne der presentere en fantastisk nyhet for norske
skuespillere; nemlig at regjeringen ønsker å gjøre Skuda til en permanent ordning allerede fra 2014! Vi håper at dette blir en realitet
som følges opp med økte bevilgninger, slik at vi kan ansette flere
skuespillere allerede til neste år. Les mer om alliansen på skuda.no
eller i intervjuet med skuespiller Jon Arne Arnseth og hans kollega og
mentor, allianseansatte Duc Mai-The, på scenekunst.no
24
Styret ved Haugesund Teater har ansatt Erik Schøyen som
ny teatersjef fra januar 2015. Schøyen kommer fra stilling
som dramaturg og instruktør ved Oslo Nye Teater.
Erik Schøyen har master i drama og teater fra NTNU i
Trondheim. Som instruktør har han blant annet erfaring fra
Olavsdagene i Sarpsborg og Oslo Nye Teater. Schøyen har
hatt arbeidsoppgaver innenfor blant annet repertoarplanlegging, rollebesetning og programmering av gjestescenen,
og har vært medlem av ledergruppen ved Oslo Nye Teater,
skriver styret ved Haugesund Teater i en pressemelding.
Erik Schøyen vil fram mot 2015 være i dialog med Haugesunds nåværende teatersjef Birgit Amalie Nilssen og gjøre
seg kjent med kulturlivet i regionen.
Styret i Haugesund Teater AS består av styreleder John
Malvin Økland, Inge Håvard Aarskog, Merethe Prytz
Haftorsen, Bernt Jæger og Gjertrud Kjellesvik.
har du sjekket e-posten din?
Norsk Skuespillerforbund har, som mange andre, gått over
til å bruke e-post mer enn vanlig post. Blant annet sendes
nyhetsbrev og faktura for kontingent per e-post til de av
medlemmene som har registrert sin adresse hos forbundet.
Dette betyr at det er viktig at du melder fra til NSF dersom
du bytter e-postadresse, eller ikke lenger bruker din gamle.
Ring 21 02 71 90 eller meld oss på [email protected]
Vi gratulerer
Kjersti Døvigen
som fylte 70 år 27. juni
Unni Evjen
som fylte 70 år 3. august
Jakob Margido Esp
som fylte 70 år 7. juni
Vibeke Lundquist
som fyller 70 år 31. oktober
Per Lillo-Steenberg
som fylte 85 år 21. juni
ANNONSE
ny Morgentrening
Nyåpnede STUDIO 18 på Kampen i Oslo
tilbyr scenekunstnere og andre kunstgrupper daglig trening, vedlikehold, utvikling,
bredde, inspirasjon, samarbeid og individuell utvikling. Norsk Skuespillersenter
har inngått et samarbeid med i STUDIO
18 som sikrer gunstige priser for brukere
av senteret samt ansatte i Skuespiller- og
danseralliansen .
Morgentreningen foregår fra kl. 09.00–
10.00/10.30, mandag til torsdag hver uke.
Morgentreningen ledes av profesjonelle
pedagoger og scenekunstnere med bred
erfaring innenfor områder som Pilates,
Viewpoint, Tai Chi, Movements, Yoga,
Grotowski - og Lecoqteknikker. Tilbudet
retter seg i hovedsak inn mot det profesjonelle scenekunstmiljøet. Studenter er
også velkommen.
Profesjonelle skuespillere kan kjøpe
rabatterte klippekort gjennom Norsk Skuespillersenter til 750,- kroner. Klippekortene har 10 klipp og varer i 6 måneder fra
kjøpsdato. Se www.skuespillersenter.no
Klippekort til full pris koster 1500,- og
kan kjøpes direkte fra STUDIO 18. Drop
in kr.170,Studio 18 driver også utleie av lokaler.
Har du spørsmål om dette eller morgentrening, skriv til studio18oslo(a)gmail.
com eller ring 476 30 376 (Henriette
Blakstad) / 926 96 007 (Nina Braathen).
25
Der som ingen skulle tru…
Nærmere 80 prosent av norske skuespillere er bosatt i det sentrale Østlandsområdet.
Men det finnes selvfølgelig også mange scenekunstnere som i høyeste grad er aktive
andre steder i landet – noen ganger på steder du kanskje ikke hadde forventet å finne
teater. På denne siden presenterer vi noen av dem.
Fortellinger
ved fjorden
– Første
gang jeg besøkte Dale var det så fint vær at vi endte opp med å kjøpe et hus.
AV IDA WILLASSEN
Slik forklarer scenekunstner og dramatiker Miriam Prestøy Lie
hvordan hun og instruktør Torkil Sandsund ble to av de 1063
innbyggerne i Dale i Sunnfjord. Mindre enn fire år senere har det
vakre vestlandsværet indirekte tilført bydga fem teaterproduksjoner og tre barn. I oktober blir det teaterfestival.
Kunstnerbygd
Selv om huskjøpet definitivt bar preg av det Lie kaller «en sterk
iboende impulsivitet», var det flere faktorer som gjorde valget
mer nærliggende for en nesodding enn man kanskje ville forventet. Både samboer Torkil og Miriams mors er opprinnelig fra
Sunnfjord, og med institusjoner som Nordisk kunstnersenter og
designsentret Transplant, er Dale allerede kjent som «kunstnerbygda» .
– Dale er spesielt på den måten at kunstnersentrene har generert en kompetanse på kunst og kultur. Fjaler kommunes driftige
kultursjef satte oss på tanken om at det gikk an å produsere
herfra. Selv om vi begynte i en gammel gymsal, merket vi raskt at
det var fint å ha prøveprosesser her. Etterhvert har forholdene
gradvis profesjonalisert seg, og kommunen jobber for å få på
plass en fast scene. I ettertid har jeg lurt på om det var skjebnen
at vi havnet her. Men jeg føler fremdeles at jeg er på hyttetur.
Humoristisk eksistensialisme
I Dale har Miriam produsert forestillingene «Snurkvistpåla»
– om den kvinnelige seriemorderen Belle Gunnes, og «Grus»,
sammen med koreograf og mangeårig samarbeidspartner Ingrid
Fiksdal. Torkil har regissert barnestykket Delfinen, og som
Sandsund/Lie står de to bak «Londonium» av Demian Vitanza
og Miriams stykke «Urmakarens hjarte». Sistnevnte, produsert
i samarbeid med Sogn og Fjordane Teater, Rogaland Teater og
Førdefestivalen, ble Heddanominert i 2012.
– Kan du beskrive kort hva slags scenekunst du/dere jobber med?
– Hvis jeg ser tilbake på det jeg har laget, kan jeg si at jeg
26
bruker mye humor i møte med filosofiske og eksistensielle problemstillinger, og at jeg ofte synes jeg finner poetisk potensiale
i det såkalt mislykkede. Hvis jeg ser frem, kan jeg si at jeg i det
siste har begynt å engasjere meg for lokalpolitikk, som forøvrig
og kan være en kilde til både poesi og humor. En annen ting
som preger min scenekunst er at jeg er glad i kollektive og åpne
arbeidsprosesser, som igjen preger det sceniske resultatet.
Skrivende instruktør
– Grunnen til at jeg begynte å jobbe med teater, var nok det
fantastiske miljøet på dramalinja ved Rud videregående skole,
der jeg gikk i klasse med blant annet Pål Sverre Valheim Hagen,
Agnes Kittelsen, Cecilie Enersen og Peer Perez Øian. Vi var en
sterk gjeng med en veldig fin og engasjert lærer.
Etter videregående bar veien videre til teatervitenskap og studentteateret Immaturus i Bergen, via et år ved skuespillerstudiet
på NISS og et ved Method Studio i London. Hun jobbet som
regiassistent og skuespiller ved Riksteateret og i flere forestillinger i det frie feltet. I 2007 startet hun kompaniet Fiksdal/Lie,
og begynte å produsere egne forestillinger.
– Målet har hele tiden vært å jobbe med regi, men har aldri
funnet meg helt til rette i ferdigskrevet tekst. Jeg har alltid behov
for å tilføye eller endre ting, og begynte etter hvert å skrive stadig
mer selv, forklarer Lie.
Husdramatiker på hytta
I august ble det klart at Miriam er en av de nye husdramatikerne
ved Dramatikkens hus i Oslo.
– Det er helt fantastisk. Opplegget er veldig fleksibelt, slik at
jeg kan jobbe i Dale og dra inn til hovedstaden når det trengs.
Det er en forutsetning å reise en del når man bor her, og vi har
fortsatt «hytte i byen». Nå bor Torkil der mens har jobber på
Torshovteatret, mens jeg er trebarnsmor i foreldrepermisjon
som arrangerer teaterfestival.
Dale i Sunnfjord er blant annet kjent som fødestedet til dikteren Jakob Sande , og er blitt kalt kunstnerbygda på folkemunne. Tettstedet ligger
vakkert til ved Dalsfjorden, ca 40 min kjøretid fra Førde. (Foto: Ida W)
– Hvordan fungerer det, syns du?
– Fint! Det er en annen veldig fin ting med bygda: Man kan
ha det utrolig travelt uten å bli stressa. Det er akkurat som om
det rolige tempoet ellers har en beroligende effekt. Også får
man hjelp: Nå er festivalens frivillige Matnemd, Bryggelag og
Velkomstkomité på plass. Det er en viktig del av festivalen at den
setter i gang noen sosiale prosesser, at den blir et møte mellom
bygda og kunsten.
– En annen ting er at man burde endre DKS-ordningen, som jo
er et viktig arbeidsmarked for mange frilanskunstnere. Nå er det
sånn at du først må produsere en forestilling, så «godkjennes»
av Scenekunstbrukets fagutvalg, så vise forestillingen din for
potensielle innkjøpere. I verste fall tar det to år før man får forestillingen ut. Hvis man i stedet hadde tilrettelagt for produksjon
og distribusjon i distriktet, og direkte avtaler med lokale aktører,
tror jeg mange ressurser kunne vært spart.
Perifere forteljingar
Teaterfestivalen i Fjaler arrangeres første gang 3.-7. oktober og
har fått navnet «Perifere forteljingar». Hit kommer blant annet Erik Fauskes «Lindås», Håkon Mathias Vassviks «Nok en
same», Kurt Johannessens «Skansemyren ballklubb 1992-2014»
og Thomas «Håkki» Erikssons «The power of Glesbygd».
– Det er stykker som har et personlig, «perifert» utgangspunkt,
samtidig som flere av dem har en politisk overbygning. Vi har
vært opptatt av at de aller fleste kunstnere bor i byer, og hva
det gjør med fortellingene som presenteres på scenen. Hvilke
historier er det vi går glipp av? Det arrangerer vi seminar om
under festivalen.
– Hvilke politiske grep tenker du kunne lettet arbeidsforholdene for scenekunstnere som ønsker å jobbe utenfor de største
byene?
– Utfordringen for kunstnere i distriktet er jo for det første at
man må sette i gang egne prosjekter.
–En fin ting med bygda er at man kan ha det travelt uten å bli
stressa, mener Miriam Prestøy Lie, her med lokal geit. Foto: privat
– Vi har håpet på et Kulturløftet III som legger til rette for å bedre
turné- og visningsordningene. Fri scenekunst burde virkelig ha en
turnéordning a la Riksteatret eller Den kulturelle skolesekken. Jeg
syns det er utrolig at Kulturrådet kan bevilge en million kroner til
produksjon uten at det er tilrettelagt for visning. Institusjonene
har jo ikke frie midler til gjestespill, påpeker Lie.
fakta
Politiske utfordringer
Dale er kommunesenter i Fjaler kommune i Sunnfjord.
Bygda ligger ved Dalsfjorden, og har 1 063 innbyggere
per 2012 i følge Wikipedia og kommunens nettsider.
Sandsund/Lie består av instruktør og tekstforfatter
Miriam Prestøy Lie og instruktør Torkil Sandsund
27
B
­- blad
Returadresse:
Norsk Skuespillerforbund
Welhavens gate 1
0166 Oslo
Replikken
«Livet er ikke bare en
lek, det er også en
dans på roser.»
Rolv Wesenlund
«Noen kaller kultur
avkobling. Det kan det
også være. Men kultur er
først og fremst tilkobling. Til følelser, livet
vårt, historien og verden
rundt oss.»
Kulturminister Hadia Tajik i tale ved lansering
av Kulturløftet III
«Slapp av,
alle får.»
Rolv Wesenlund i sin takketale for
Amandajuryens ærespris
sAGT SIDEN SIST
skuespillerforbund.no
28