s13 s35 s24 - Norsk Skuespillerforbund
ST I K KO R D E T NR. 1 - 2014 utgis av norsk skuespillerforbund s24 s13 s35 STIKKORDET NR. 1 —2014 Ansvarlig utgiver: Hauk Heyerdahl Redaktør: Ida Willassen Redaksjonsråd: Øystein Ulsberg Brager, Tove Kampestuen Heyerdahl, IdaLou Larsen Layout: Lid&Wiken Trykk: Thure Trykk s5 DELVIS FORLIKTE Stikkordet kommer ut tre ganger i året. Forsidefoto: Fra filmen Now – in the wings of a world stage (se s.24) fra showcase i Teaterkjelleren, foto: Kristin Opdan (s. 13) forbundet i 1. mai-tog, foto: Ida W (s. 35) NY DUBBINGAVTALE s10 NSFs sekretariat: Generalsekretær: Eirik Djønne Konsulenter: Inger Karin Zettergren, Ida Willassen Ekstrahjelp: Agathe Torgersen Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo Telefon: 21 02 71 90 Faks: 21 02 71 91 Resepsjonstid: ma.–fre. 09.00–15.00 E-post: [email protected] www.skuespillerforbund.no twitter.com/skuespillerforb facebook.com/NorskSkuespillerforbund NSFs styre: Hauk Heyerdahl (styreleder) Meltzersgt. 3, 0257 Oslo Tlf: 95 96 60 02 [email protected] Knut Alfsen (nestleder) Eventyrveien 2, 0851 Oslo Tlf: 98 47 85 94 [email protected] Yngve Seterås Parkveien 2B, 5002 Bergen Tlf: 48 14 12 13 [email protected] Hilde Olausson Kruses gt. 13a, 0263 Oslo Tlf: 99 42 14 00 [email protected] 2 Maria Bock Silurveien 11, 0380 Tlf: 90 56 78 95 [email protected] Glenn André Kaada Hellelandsveien 1, 4015 Stavanger Tlf: 92 66 31 62 [email protected] Camilla Belsvik Ringgata 1E, 0577 Oslo Tlf: 90 65 96 95 [email protected] NY SPILLESTIL? s 21 innhold: Forbundslederen3 Pensjonsbombe?4 Delvis forlik for innlesere 5 Ansatt, oppdragstaker eller næringsdrivende? 8 Kunstnerpakken - din økonomiguide 9 Dubbingavtale i boks! 10 Juridisk hjørne: NRKs arkiv ut på nett 11 Showcase i Teaterkjelleren 13 Utefor boksen: trippel-intervju 16 Innstikk: Norsk Skuespillersenters høstprogram Er vi klare for en ny spillestil? 21 Øyeblikkets kunst 24 Stor oppslutning 1. mai 35 Teater på grensen 38 FORBUNDSLEDEREN TEKST: HAUK HeyERDAHL FOTO: Anders Grønneberg, DAGBLADET Et liv er bare som å telle til én ...så planlegg din pensjon i tide! For de aller fleste er dette med pensjon noe man utsetter i det uendelige. Pensjon er komplisert, og det er kanskje noe vi ikke oppfatter at angår oss, før det er for sent. Fordi få av de arbeidsgiverne skuespillerne har, utenom institusjonsteatrene, har en pensjonsordning. De aller fleste skuespillere som ikke er tilknyttet et teater vil ende opp som minstepensjonister, med mindre de har en privat pensjonssparing. Men, med lønnsnivået en gjennomsnittelig frilansskuespiller har, er det lite igjen til å kjøpe dyre pensjonsforsikringer. Dette er en stor utfordring for alle kunstnerorganisasjonene, men det gjøres et godt og grundig arbeid for å få til ordninger som kunstnere kan benytte seg av. Gjennom Kunstnernettverket får vi for alvor satt fokus på kunstnernes sosiale rettigheter. Den nye regjeringen har signalisert at de ønsker å satse på frilanseren, og i skrivende stund foregår det et utredningsarbeid som skal kartlegge kunstnernes økonomi. Dette blir et viktig arbeid for å avdekke hvor skoen trykker mest. En ny levekårsundersøkelse vil bli sendt ut til alle skuespillere før sommeren og jeg oppfordrer alle til å sette av de minuttene det tar for å besvare denne! Det er viktig at det er gode data som ligger til grunn når vi skal argumentere for tiltak som bedrer skuespillernes levekår. Teatrene har en forholdsvis god pensjonsordning, men den er for tiden er under et voldsomt press: Grunnet endrede regnskapsregler, høyere levealder og lav rente, har institusjonenes pensjonskostnader økt. Dagens ytelsesbaserte ordning garanterer 66 prosent av lønnsinntekten. Teatrene plikter å balanseføre disse utgiftene, og pga nevnte faktorer er kostnadene blitt svært høye. Derfor ønsker arbeidsgiversiden at alle ansatte går over til en innskuddsbasert pensjonsordning som ikke kan garantere for de 66 % vi har i dag. Med en slik ordning vil det i større grad være et element av «gambling» med pensjonen. Altså at de ansatte bærer en større risiko, fordi det da vil være konjunkturene i markedet som rår. Dette var det viktigste temaet i årets hovedoppgjør med Norsk Teater- og Orkesterforening, som ble avgjort like før midnatt 15. mai. Et partsammensatt utvalg skal utrede dette viktige spørsmålet fram til årsskiftet, før det blir gjenstand for nye forhandlinger i 2015. Forhandlinger har det også vært på stemmeskuespillersiden siste år: Etter at fellesforhandlingene om en dubbingavtale ble brutt i desember, har vi nå kommet til et historisk gjennombrudd: Forhandlingsutvalget ble enige med NorDubb om et forslag til avtale, som ble sendt på uravstemning blant de av medlemmene som har jobbet med dubbing. Avtalen ble vedtatt med 90 prosent av stemmene, og de andre dubbingprodusentene vil nå bli tilbudt å inngå avtaler på vilkår som er minst like gode for dubberne. Det siste året har det foregått en interessant og viktig debattom hvem som bør sitte i styrene til institusjonene. I vedtektene til Dramatikkens hus står det: «Styremedlemmene oppnevnes av Norske Dramatikeres Forbund, Norsk Sceneinstruktørforening, Norsk Skuespillerforbund, Norsk teater- og orkesterforening og av de ansatte ved teatret - med én representant fra hver.» For at et styre skal fungere som en god ledelse for bedriften, må det bestå av folk med kunnskap om økonomi, strategisk planlegging, personalledelse, kommunikasjon – og med kontaktnett til politiske og bevilgende myndigheter. Sist, men ikke minst, er det viktig med styremedlemmer som kjenner fagfeltet bedriften arbeider innenfor. Det er vanskelig å tenke seg én person som behersker alt dette til fulle, og i Norsk Skuespillerforbund forsøker vi å ha helhetsbildet for øyet når vi utpeker styremedlem. Styret mener å ha utpekt representanter som har sterke personlige og formelle kvalifikasjoner for å fylle rollen. Men vi vil ta debattinnspillene med oss i fremtidige utvelgelser. Da gjenstår det bare å ønske alle en riktig god sommer! 3 PENSJON Hvorfor snakker alle om pensjon? Ansatte ved teatrene har fått høre at deres pensjonsordning er for dyr for arbeidsgiver og at det vil gå utover kunstnerisk produksjon. Frilanserne spør om hva slags pensjonsordning de har og hva de vil få å leve av når de en gang går av. Hvordan ser bildet ut? AV eirik djønne Under årets hovedoppgjør for teatersektoren gikk det meste av tiden med til å hindre at dagens ytelsesbaserte pensjonsordning skulle bli avviklet og erstattet med en innskuddsbasert som vi ennå ikke helt har oversikt over. En protokoll om utredningsprosess falt på plass rett før midnatt siste dag, før det måtte tas stilling til brudd eller ikke. Protokollen foregriper ikke spørsmålet om hva slags ordning skuespillerne skal ha i framtida (se egen ramme). Det betyr at ingenting velges bort eller velges før vi vet mer om alternativer til dagens ordning. Andre løsninger skal utredes fram til nye forhandlinger i 2015. Kort om pensjon Det er naturlig å se pensjon som forlenget lønn. Selv om mange skuespillere fortsetter å ta jobber utover pensjonsalder på 67 år og aldersgrense på 70 år, må det foreligge en tilfredsstillende pensjonsordning. Folketrygd I bunn ligger folketrygden. Den kan alle ta ut fra 62 år, selv om de jobber videre. Men det er det mindre å hente årlig i forhold Hvilke planer har du for din avgang? Kong Lear i Sverre Anker Ousdals skikkelse, flankert av Håkon Ramstad og Erik Hivju i Nationaltheatrets oppsetning. Foto: Leif Gabrielsen 4 PENSJON Et dårlig aksjemarked rett før du går av kan være dårlig nytt. til om startpunktet var 67 år. Når er det kommet inn en levealdersjustering for å kompensere at folk lever lengre enn før. Det betyr at du må jobbe litt lenger enn til 67-årsdagen din for å få full pensjon. avkastning av investeringen. Et dårlig aksjemarked rett før du går av kan være dårlig nytt. Risikoen kan reduseres ved at investeringsprofilen endres til tryggere investeringer den siste tiden før pensjon. dette. Alle har også mulighet til å tegne individuell pensjonssparing der inntil kr 15000 kan trekkes fra på selvangivelsen. Avtalefestet pensjon Selv om få skuespillere velger å benytte seg av dette, er det tariffestet i avtaleverket med NTO og Spekter at man kan gå av fra fylte 62 år. Arbeidsgivers innskudd kan variere fra minstenivå på 2 % av brutto lønn og oppover. Det er nå forslag om at arbeidsgivers andel kan økes for å minske gapet mellom ytelsesbasert og innskuddsbasert pensjon. fakta Tjenestepensjon Hybridmodell På toppen av folketrygda kommer obligatorisk tjenestepensjon eller offentlig tjenestepensjon. Før var statsansatte i Statens Pensjonkasse og kommuneansatte i egne pensjonskasser eller KLP. Privat sektor lå dårligere an. Skuespillerne fikk en ytelsesbasert pensjonsordning i KLP og senere i andre selskap. Det er lansert løsninger som er en blanding av ytelsesbasert og innskuddsbasert pensjonsordning. Hybridmodellen åpner for at arbeidsgiver kan sette av mer hvert år til pensjon for de ansatte. Pensjonen kan gå til de som er igjen i ordningen når et medlem går bort. Administrasjonskostnadene kan også gå ned. Ytelsesbasert pensjon utredning fram mot 2015 Ved teatrene er skuespillerne sikret en pensjon som svarer til 66 % av avgangslønnen, hvis medlemskap i ordningen og antall år er på plass. Dette gjør at arbeidsgiverne bærer risikoen for avkastning av investerte pensjonsmidler. Går rentene nedover og lønningene oppover er det dårlig nytt for arbeidsgiver. Det samme gjelder økt levealder. På teatersektoren settes det i gang et partsammensatt utvalg som skal utrede fremtidig pensjonsordning innen 31.12 2014 med sikte på å forhandle om dette i neste oppgjør våren 2015. Innskuddsbasert pensjon Ved innskuddsbasert pensjon er det arbeidstaker som bærer risikoen for frilansere og Individuell pensjonssparing De som har eget foretak kan tegne foretakspensjon selv. Dette gjelder enten du har enkeltmannsforetak, DA eller AS. Ta kontakt med forsikringsselskap som tilbyr foretakspensjon. Det er fradragsrett for NTOs medlemsteatre har store utfordringer i forhold til fremtidige pensjonsforpliktelser. Dette var et sentralt punkt under årets hovedoppgjør. Fokus på pensjonsutfordringene startet først hos Den Norske Opera og Ballett, men også teatrene sliter med å få regnskapet til å gå opp når arbeidsgiver må kunne garantere for den fremtidige pensjonen til arbeidstakere. Enten må ordningen endres, eller så må det bevilges midler til å dekke disse utfordringene. Flere har også påpekt at det hadde vært en mulighet å se på regnskapsreglene. Spørsmålet om alternativ pensjonsordning skal utredes frem til nye forhandlinger i 2015. 5 forbundsnytt Delvis forlik i NLB-saken Kulturdepartementet har inngått forlik med sju av de tolv innleserne ved Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek som har gått til sak mot Staten for å bli tilkjent arbeidstakerrettigheter. Av Ida Willassen/EIRIK DJØNNE – Med dette forliket føler vi at vi allerede har vunnet en halv seier. Vi har holdt på siden 2008 med å få til en løsning i denne saken, så når Regjeringsadvokaten kom med et tilbud til våre advokater sent søndag 18. mai, visste vi ikke helt hvilket ben vi skulle stå på, sier tillitsvalgt for innleserne, Christin Borge. Langvarig tvist Den pågående saken er et resultat av en langvarig tvist knyttet til innlesernes tilknytningsstatus og avtaleforhold. I april 2013 kulminerte uenigheten i at innleserne innledet boikott. Denne ble avsluttet i juni 2013 etter å ha gitt resultater på flere områder – blant annet ble det opprettet faste stillinger i 4,8 årsverk, og Norsk Skuespillerforbund inngikk en avtale med NLB gjeldende for resten av innleserne, som fortsatt er oppdragstakere utenfor næring. Men fremdeles var det uavklarte spørsmål: 12 innlesere følte seg til slutt tvunget til å gå til søksmål mot sin arbeidsgiver, dvs. Staten ved Kulturdepartementet, for å få avklart ulike forhold rundt egen arbeidssituasjon. Solidaritetssak De 12 saksøkerne har hatt delvis ulike krav: Noen fikk fast ansettelse i fjor, men krever utvidet stillingsprosent. Andre regnes ikke som tilsatte av arbeidsgiver, men vil få fastslått at de faktisk er det, noe som har stor betydning både for deres sosiale rettigheter og stillingsvern. – Det er totalt 55 eller 56 innlesere Noen av saksøkerne foran Oslo Tingrett. F.v. Hallvard Lydvo, Kjersti B. Maagerø, Geir Morstad, Kristine Rui Slettebakken, Marit Christensen, Dag Ratama fra NTL, Liv Aakvik og Christin Borge. (Foto: Privat) 6 forbundsnytt «Saken er prinsipielt viktig, fordi det er domstolene som til syvende og sist avgjør hvilken tilknytningsform som er lovlig.» som jobber i varierende grad, noen i opp til 60 prosent stilling. Selv om syv av oss ble ansatt etter aksjonen i fjor, syns vi det er viktig at alle får arbeidstakerettigheter som stillingsvern, sykepenger, pensjonspoeng osv i det statlige forvaltningsorganet. Så dette har vært en solidaritetssak, slår Borge fast. Saken har vært ført av LO og NTL som generelt har forhandlingsrett med staten. – Innleserne er en sammensatt gruppe av skuespillere, lærere og andre. Vi har støttet hverandre som gruppe. Vi hadde aldri klart dette ellers. Innsatsen til min kollega Marit Christensen, som tidligere har vært tillitsvalgt i NRK og NTL, og hjelpen fra fagforeningene, Skuespillerforbundet, NTL og LO og LO Oslo, har vært uvurderlig, sier Borge. – For ikke å glemme støtten fra alle de som møtte opp på fanemarkeringen vår foran Stortinget i mai 2013. Det varmer langt inn i hjerterota. saksøkerne som allerede var blitt tilsatt i virksomheten. Gjennom forliket har de blitt tilkjent at de burde blitt, og nå blir, regnet som tilsatte så langt tilbake i tid som 2004. En av innleserne fikk i tillegg økt stillingsprosent. – Det har vært en krevende prosess, og det var lite hyggelig å måtte forklare seg i retten. Men nå er det absolutt verdt innsatsen. Jeg har jo plutselig fått 10 års ansiennitet i staten, sier Borge om sin egen opplevelse. Bedriften betaler kompensasjonen for alle pensjonsutgifter i perioden fra 20042010, mens innleserne selv betaler egenandelen for de tre siste årene, slik reglene er. – Det syns jeg er fair for å oppnå de godene vi nå får. Når man er ung og ikke har noen forpliktelser, tenker man ikke så mye på disse tingene, men når man blir eldre eller får familie, innser man hvor viktig det er, påpeker Borge En lettelse Prinsipielt viktig sak Etter innlesernes forklaringer i retten, kom regjeringsadvokaten med et tilbud til innlesernes advokater sent 18. mai. Dette ble presentert for innleserne 19. mai. Forliket ble inngått 20. mai og omfatter de syv av Hvorvidt de øvrige fem innleserne som har gått til søksmål er å regne som tilsatte eller oppdragstakere, skal retten ta stilling til. – Vi håper selvfølgelig på et positivt utfall også for dem når dommen blir klar. I tillegg håper vi at vi sammen med NSF kan begynne på arbeidet overfor Kulturdepartementet med en forskriftsendring, som gjør at det kan åpnes for midlertidige ansettelser i NLB, slik som ved institusjonsteatrene, sier Borge. I følge Arbeidsmiljøloven har du krav på fast ansettelse etter fire år i midlertidig stilling, men landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner kan inngå tariffavtale med arbeidsgiver som åpner for midlertidige tilsettinger. Dette har NSF og NTO gjort på teaterområdet, og skuespillerforbundet har ved flere anledninger foreslått å inngå lignende avtale med NLB. Forbundet er ikke part i rettssaken, men følger den tett. – Saken er prinsipielt viktig, fordi det er domstolene som til syvende og sist avgjør hvilken tilknytningsform som er lovlig. Rettens avgjørelse i denne saken vil kunne gi bidrag til videre arbeid med tariffavtaler og avtaler for midlertidig tilsatte, sier skuespillerforbundets generalsekretær Eirik Djønne. Dommen ventes å være klar i juni. 7 økonomi Ansatt, oppdragstaker eller næringsdrivende? Viktig forskjell! Oversikt over viktige bestemmelser Den som jobber for andre vil som regel ha en av tre tilknytningsformer: Ansatt, oppdragstaker utenfor næring (ikke tilsatt arbeidstaker) eller næringsdrivende. De ulike tilknytningsformene gir ulike rettigheter, som du vil se av denne tabellen fra Skatteetaten.no: Bestemmelser Arbeidstakere, omfattar også vikariater og engasjementer Ikke ansatte arbeidstakere* Selvstendig næringsdrivende Sykepengeordningen i folketrygden 100% dekning opptil 6 x grunnbeløpet (arbeidsgiver dekker de første 16 dagene) Ingen dekning første 16 dager. 100 % dekning fra og med 17. dag. Kan tegne tilleggstrygd. Ingen dekning første 16 dager. 65% dekning fra og med 17. dag. Kan tegne tilleggstrygd. Arbeidsmiljøloven Arbeidstvistloven Ferieloven Lønnsgarantiloven Permitteringslønnsloven Yrkesskadeforsikringsloven Omfattes av lovene Faller som hovedregel utenfor lovene Faller som hovedregel utenfor lovene Folketrygdlovens bestemmelser om særfordeler ved yrkesskade Omfattes av loven Faller utenfor loven med mindre det er tegnet frivillig yrkesskadetrygd Faller utenfor loven med mindre det er tegnet frivillig yrkesskadetrygd Folketrygdlovens bestemmelser om dagpenger ved arbeidsledighet Omfattes av loven Omfattes av loven Faller som hovedregel utenfor Trygdeavgift til folketrygden Mellomsats (7,8%) Mellomsats (7,8%) Som hovedregel høy sats (10,7%) Arbeidsgiveravgift til folketrygden Beregnes og betales av arbeidsgiver Beregnes og betales av arbeidsgiver Godtgjørelsen er ikke avgiftsbelagt Skatt Arbeidsgiver trekker og betaler forskuddstrekk Arbeidsgiver trekker og betaler forskuddstrekk Betaler forskuddsskatt Merverdiavgift Faller utenfor loven Faller utenfor loven Registrerte næringsdrivende beregner og betaler mva I dette skjema er de yrkesaktive delt inn i tre hovedkategorier. Vi gjør oppmerksom på at det for enkelte typer yrkesgrupper er egne lover og regler, slik at skjemaet ikke passer fullt ut. * Et annet vanlig brukt begrep for ikke-ansatte arbeidstakere er selvstendig oppdragstaker. 8 Kunstnerpakken – din guide til skatt og økonomi Norsk Skuespillerforbund har inngått avtale med skatteskribent Otto Risanger. Alle medlemmer får nå tilgang til Kunstnerpakken - seks e-bøker om skatt og økonomi. K unstnerpakken 2014, en informasjonspakke om skatt og økonomi, foreligger nå med seks e-bøker oppdatert til 2013-2014-regler, og med full tilgang for skuespillerforbundets medlemmer. Titlene på e-bøkene er: • Kunstnere og skatt • Næringsoppgaven: Gjør det selv • Sykepenger og trygd • Moms, ikke moms? • Beste selskapsform • Lønn, frilans, næring: Hva er best? LES HVOR DU VIL INNLOGGINGSINFO Alle e-bøkene kan leses både i pdf- og epub-format, etterom hva den enkelte selv foretrekker. En av fordelene med epubformatet er at innholdet kan leses på flere plattformer: Mobil, brett, pc osv. De fleste leser sine e-bøker (ePub-filer) ved hjelp av programmet My Digital Editions. Det kan lastes ned gratis her: http:// www.adobe.com/products/digital-editions/ download.html De som ønsker det, kan lese e-boka som en vanlig PDF-fil. E-bøkene lastes ned her gjennom denne siden: http://www.risanger.no/kunstner2014/ nedlasting.php Innloggingsinformasjons ble sendt alle medlemmer via e-post i april . Har du ikke passord, kontakt forbundssekretariatet for å få opplysningene du trenger for å logge deg inn og lese Kunstnerpakken! DETTE SIER MEDIENE OM RISANGER: – Otto Risanger kalles både skatteguru og folkets økonomiprofet. Fordelen med Risangers framstilling er at den er forståelig for ikke-økonomer, nyttig og troverdig. KK mener: Skaff deg denne boka og få bedre oversikt over økonomien din. Du sparer fort inn igjen de hundrelappene den koster. Karakter: 5 poeng av 5 mulige. (Kvinner og Klær) – Risanger lever i høyeste grad opp til det journalistiske slagord «på DIN side». (Dagbladet) – Otto Risanger anses av mange som Norges beste skatteekspert for småbedriftsledere. (Etablerer-ABC’n) – Ikke før har Finansdepartementet flyttet på et komma i en fradragsregel, så er Otto Risanger der med et nytt kapittel om emnet. (Dagens Næringsliv) – Norges fremste skatteekspert … Otto Risanger er en uovertruffen ener innenfor området økonomi. For over 25 år siden skrev han boka «Pengeboka», som har vært som en bibel å regne i personlig økonomi-sammenheng. Han har gitt ut mer enn 100 økonomibøker og har vært økonomispaltist både i Dagbladet og VG. Nå driver Risanger sitt eget Ebokforlag og er informasjonsleverandør av nyhetsartikler og tips om blant annet skatt, økonomi, lønn, personal, familiejus og småbedrift/ eget firma. (Neste Klikk, ABC Startsidens nettmagasin) 9 forbundsnytt Gjennombrudd for dubberne Etter én boikott og ett år med forhandlingsaktivitet kunne Norsk Skuespillerforbund og produsenten NorDubb Studios AS endelig signere en bransjeavtale for dubbingarbeid. AV IDA WILLASSEN –Vi er stolte av at vi nå har klart å komme fram til en avtale som vi tror og håper er bra for begge parter, sier daglig leder i NorDubb, Robert Johnsen, og forbundsleder i NSF, Hauk Heyerdahl. Forhandlingsresultatet er vedtatt av dubberne i Norsk Skuespillerforbund med 90 prosent av stemmene. Ett år med forhandlinger Dubbingbransjen er uten noen felles tariffavtale, noe som har ført til et presset marked for både dubbere og produsenter. For skuespillernes del har lønnsnivået stått mer eller mindre på stedet hvil siden 90-tallet. Da to betydelige studioer i mars 2013 varslet at de ville sette ned betalingen fra kr 750 til kr 650 per studiotime, innledet Norsk Skuespillerforbund og uorganiserte dubbere en boikott med krav om å innlede forhandlinger og stanse lønnsreduksjonen. Boikotten kunne avblåses etter bare fire dager, da fire av landets største dubbingprodusenter, NorDubb; SDI Media; Dubberman og KM Studios, ble enige om å innlede forhandlinger med skuespillerforbundet. Fellesforhandlingene ble brutt i desember, men to av produsentene har senere vært villige til å forhandle enkeltvis. Ny betalingsmodell –Vi har hatt en felles forståelse av at det bør være ryddige forhold i bransjen, for å unngå at useriøse aktører undergraver både skuespillerne og oss produsenter, sier Johnsen. Avtalen som nå er framforhandlet, innebærer overgang til nytt system med to ulike betalingsmodeller: Dubbing av produksjoner som skal vises på kino betales med en ordinær timesats på kr 1050, 10 Fornøyde: Hauk Heyerdahl (forbundsleder), Morten Lange (NorDubb), Eirik Djønne (generalsekretær NSF) og Robert Johnsen (NorDubb) under signeringsmøte i mai. som er en økning på kr 50 fra tidligere. For andre dubbingoppdrag innføres en replikkbetalingsmodell. Denne gir en fast timebetaling i bunn, samt et påslag for antall innleste replikker i timen. En replikk lønnes med kr 4.15, grunnbetaling per time er 375. Økt effektivitet økt lønn – Vi er klar over at replikkbetalingsmodellen kan fremstå som komplisert sammenlignet med timebetaling, men denne løsningen sikrer at økt effektivitet hos skuespilleren også øker skuespillerens lønn, ikke bare produsentens overskudd, forklarer Heyerdahl. En dubber som leser inn 95 replikker per time vil samlet få utbetalt kr 769 per time. Ved 80 replikker vil samlet betaling for en times arbeid være kr 707, osv. Forbundet har innhentet tall som viser gjennomsnittelig antall innleste replikker per time, og mener erfarne dubbere vil ha mye å tjene på den nye avtalen. Det er i tillegg lagt inn minimumssatser for å sikre en gitt betaling for uerfarne dubbere. For oppmøter med varighet under en time betales minimum kr 750. Grunnlag for videre arbeid Norsk Skuespillerforbund vil nå tilby andre dubbingprodusenter å inngå avtale på vilkår som er minst like gode for dubberne. –Vi vil oppfordre våre medlemmer til ikke å akseptere dårligere betalingsvilkår andre steder. Med den formidable oppslutningen rundt boikotten i fjor, regner jeg heller ikke med at dette vil skje, sier forbundslederen. Avtalen trer i kraft 1. september 2014. Avtaledokumentet samt innkomne spørsmål og svar til den nye modellen ligger tilgjengelig på forbundets hjemmesider: www.skuespillerforbund.no ARKIVAVTALE AVTALEN OM NRKS ARKIVMATERIALE En ny avtale mellom NRK og rettighetshaverorganisasjonen Norwaco sikrer at publikum kan få tilgang til alt NRK har produsert før 1997. Men hva betyr avtalen for skuespillere og andre rettighetshavere? Av Ingelin Skaret juridisk seniorrådgiver i norwaco Norwaco har inngått en avtale på vegne av rettighetshavere til verk og prestasjoner som inngår i eldre kringkastingsproduksjoner fra NRK. Det innebærer at NRK har fått en slags «blankofullmakt» til å legge ut eldre egenproduksjoner på Internett uten å måtte kontakte hver enkelt rettighetshaver i forkant, slik at det rikholdige arkivet kan komme allmennheten til gode, samtidig som rettighetshaverne får sin kompensasjon. Dersom du vet allerede nå at du ønsker å reservere deg mot bruk av enkelte verk og prestasjoner som utdrag, er det lurt å melde disse inn til Norwaco snarest mulig. Her forklarer vi nærmere hva avtalen mellom NRK og Norwaco går ut på. Avtalen omtales i det følgende som Arkivavtalen. (Dere kan også lese om avtalen på Norwacos nettsider: http:// www.norwaco.no/NRK-Arkiv) BAKGRUNN FOR AVTALEN Materialet som finnes i NRKs arkiver utgjør en stor og viktig del av nyere norsk kulturarv, og det har derfor vært et uttrykt ønske fra kulturpolitisk hold at arkivmaterialet skal ut til publikum. For å gjøre rettighetsklareringen til slike eldre produksjoner realistisk gjennomførbar, ble det i 2005 innført en forenklet klareringsmetode – avtalelisens – i åndsverklovens § 32. Avtalelisens innebærer at det som forhandles frem mellom en rettighetshaverorganisasjon og en rettighetsbruker også blir bindende for rettighetshavere av samme type som ikke er medlem av organisasjonen. Medlemmer og ikke-medlemmer skal likestilles når det fordeles vederlag som er innkrevd på bakgrunn av en avtalelisensavtale. Du kan lese mer generelt om avtalelisens på http://www.norwaco.no/For-rettighetshavere/Avtalelisens KUN NRK-PRODUKSJONER KRINGKASTET FØR 1997 Norwaco ble i 2007 kontaktet av NRK med forespørsel om Norwaco kunne representere rettighetshaverne samlet i forhand- Parafins Bøljeband er blant dem publikum kan få et gjensyn med som resultat av den nye avtalen mellom NRK og Norwaco. linger om en slik arkivavtale, siden Norwaco representerer alle rettighetshavergrupper som er involvert i en kringkastingsproduksjon. Norwacos styre besluttet at Norwaco skulle være en slik samlet forhandlingspart. I 2013 ble Norwaco godkjent av Kulturdepartementet som avtalelisesutløsende organisasjon på området. Arkivavtalen ble signert i desember 2013 og gjelder i seks år fra 1.1.2014. Norwacos arkivavtale med NRK gjelder bare produksjoner som er helt eller delvis finansiert av NRK. Videre gjelder den bare produksjoner som er kringkastet før 1.1.1997. Bakgrunnen for valg av dette skjæringstidspunktet var en forutsetning om at individuelle avtaler med NRK vedrørende nyere produksjoner enn dette også inneholder bestemmelser om bruk på Internett. Lovgiver antok derfor at det ikke var et behov for avtalelisensklarering av nyere produksjoner. BRUK SOM OMFATTES AV AVTALEN Arkivavtalen gir NRK rett til å legge ut hele programmer på sine egne nettsteder for strømming til sluttbruker. Programmene skal ikke kunne lastes ned hos sluttbruker, og sluttbruker kan kun benytte materialet innenfor det private området. Videre omfatter arkivavtalen en rett for NRK til å bruke utdrag av arkivmateriale i nye produksjoner. En forutsetning er at det i tillegg til arkivmaterialet blir brukt en vesentlig andel nytt redaksjonelt materiale. Det kan således ikke lages rene «potpurriprogrammer» med sammenstilte utdrag. Nye produksjoner som inneholder utdrag av arkivmateriale, kan kringkastes på NRKs kanaler og legges ut på internett som på-forespørsel- 11 ARKIVAVTALE VEDERLAG OG FORDELING NRK betaler en årlig «lumpsum» for alle de rettighetene som inngår i arkivavtalen. Med dette menes at vederlaget ikke er basert på faktisk bruk, pris per minutt eller per program osv. Vederlaget skal innbetales til Norwaco én gang per år, og Norwaco vil sørge for fordeling til rettighetshaverne. Medlemmer og utenforstående rettighetshavere skal likestilles. Norwaco har foreløpig ikke vedtatt øvrige prinsipper for vederlagsfordelingen. NRK skal foreta etterskuddsvis rapportering av hvilke produksjoner som er brukt i henhold til arkivavtalen, og vi forventer at dette vil gi nyttig informasjon for fordelingsformål. EKSISTERENDE AVTALER MED NRK GÅR FORAN Arkivavtalen berører ikke eksisterende avtaler mellom rettighetshaver og NRK. Dersom du har medvirket i en NRK-produksjon som er kringkastet av NRK før 1.1.1997 og du har en avtale med NRK som dekker gjenbruk av denne produksjonen, vil denne avtalen gå foran. Arkivavtalen gjelder ikke reprisevisning! Det samme gjelder dersom det finnes andre avtaler som dekker den aktuelle bruken. Eksempel på dette kan være dersom du er medlem av en organisasjon og denne organisasjonen har inngått rammeavtale med NRK som dekker samme bruk som arkivavtalen. Arkivavtalen vil med andre ord ikke tilsidesette avtaler som allerede er inngått. INDIVIDUELL FORBUDSADGANG Den enkelte rettighetshaver har mulighet til å nedlegge forbud mot bruk av konkret angitte verk, fremføringer eller produksjoner som er omfattet av arkivavtalen. Forbud meldes skriftlig til Norwaco, som videreformidler til NRK med påbud om at NRK stanser bruken. 12 Forbudsadgangen gjelder kun i det omfang rettighetene strekker seg. Dersom du har fremført en sang i et underholdningsprogram, kan du således kun nedlegge forbud mot bruk av denne sangen, ikke resten av programmet. Dersom utdrag av arkivmateriale allerede er brukt i en ny programproduksjon, kan det ikke nedlegges forbud mot dette. Forbud kan imidlertid nedlegges for eventuell bruk i ytterligere programproduksjoner. Dersom du vet allerede nå at du ønsker å reservere deg mot bruk av enkelte verk og prestasjoner som utdrag, er det lurt å melde disse inn til Norwaco snarest mulig. Forbud skal meldes skriftlig til Norwaco og det skal opplyses hvilke produksjoner som omfattes av forbudet, hvilke rettigheter du har i produksjonen og hva forbudet gjelder. Norwaco håper at færrest mulig rettighetshavere vil nedlegge forbud mot bruk i henhold til avtalen. For det første satser vi på at rettighetshaverne også ser gleden av at disse eldre produksjonene blir gjort allment tilgjengelig på nytt. Et forbud fra én rettighetshaver vil dessuten få konsekvenser for de øvrige rettighetshaverne i produksjonen som ønsker at programmene skal kunne brukes på denne måten. ARBEIDS- OG EVALUERINGSGRUPPER Dette er en viktig avtale for både NRK og Norwaco, og prosessen med å komme frem til en avtale har vært nybrottsarbeid for begge parter. Det er opprettet en egen arbeidsgruppe bestående av medlemmer fra både NRK og Norwaco som skal møtes minst to ganger i året og følge utviklingen på avtalens område. I tillegg er det etablert et forum hvor både NRK og Norwaco kan ta opp konkrete saker knyttet til NRKs bruk av utdrag i medhold av avtalen. Har du spørsmål knyttet til arkivavtalen, ta kontakt med Norwacos juridiske seniorrådgiver, Ingelin Skaret på tlf: 23 31 68 06 eller e-post: [email protected]. fakta tjeneste (on-demand). Arkivavtalen gjelder ikke ordinære reprisesendinger av eldre produksjoner. Slike reprisesendinger er regulert av individuelle kontrakter og/eller kollektive avtaler mellom NRK og forbundene. Reprisehonorar er dermed også avtalt direkte og vedrører ikke arkivavtalen med Norwaco. Arkivavtalen gjelder dessuten bare NRKs egen bruk av sitt arkivmateriale, ikke tredjeparts bruk. Slik tredjepartsbruk må klareres særskilt med både NRK og de øvrige rettighetshavere (f. eks gjennom Norwaco). Om Norwaco: • Opphavsrettsorganisasjonen Norwaco har i 30 år jobbet for å sikre at 50 000 norske kunstnere, fotografer, produsenter og andre rettighetshavere får rettmessig betalt for bruk av deres åndsverk. • Norwaco inngår avtaler om sekundær utnyttelse av lyd og levende bilder, krever inn vederlag for bruken, og fordeler dette videre til rettighetshavere. • Norwaco fordeler også statlig kompensasjon for lovlig, privat kopiering. arrangement Showcase i Teaterkjelleren Noen inntrykk fra Teaterkjelleren, Oslo Nye Teater, mandag 7. april: Foto: Kristin Opdan I april arrangerte Norsk Skuespillersenter, Norsk Skuespillerforbund og Teaterlederforum for første gang en Showcase for etablerte skuespillere. Her fikk erfarne utøvere mulighet til å presentere seg for et profesjonelt publikum bestående av teatersjefer, castere, regissører og andre. Ideen kom fra krets Oslo. Av nærmere 50 søkere ble 20 utøvere plukket ut. Deres bidrag ble satt sammen av Øystein Brager, instruktør og kunstnerisk konsulent ved Norsk Skuespillersenter. De nærmere 60 publikumerne fikk en underholdende kveld - og en katalog med de medvirkendes cv og portrett. Vi har mottatt mange positive tilbakemeldinger fra deltakere i salen og på scenen, og vi tar sikte på å gjenta arrangementet neste år! Her er fotograf og skuespiller Kristin Opdans inntrykk fra generalprøven. Håkon Moe på vei mot en høy tone. Ingvild Marie Lien viste komisk talent med sin frustrerte monolog. Martin Lotherington i dyprosa skjær. 13 14 Åsmund-Brede Eiker En å stole på... Kjersti Posti Høgli Musikalsk innslag Kveldens konferansier Kirsti Torhaug Instruktør og kunstnerisk konsulent ved Norsk Skuespillersenter, Øystein Ulsberg Brager, hadde satt sammen de ulike innslagene. Yngve Berven framførte Monolog om ensomhet under arrangementet som kan bli en årlig begivenhet. 15 INTERVJU UTENFOR BOKSEN Av Mariken Lauvstad Vi liker ikke å si det høyt, men det er beintøft å være skuespiller i 2014. Så hva gjør man? Hvordan posisjonerer man seg i et overfylt arbeidsmarked? Det finnes utallige tilnærminger til det å være scenekunstner. Mariken Lauvstad har møtt tre helt forskjellige skuespillere som hver på sin måte har posisjonert seg i bransjen med svært ulike signaturer, både i og utenfor institusjonsteateret. De er på ulike steder i sitt yrkesliv, men felles har de at de kompromissløst forfølger sine drømmer og drives av en stor kjærlighet til faget sitt. – Jeg er opptatt av å omfavne og understreke begrensningene i soloformen, sier Rasmus Jørgensen. Foto: Reid Per Fiskerstrand. 16 – Jobber mest alene RASMUS JØRGENSEN PERFORMANCESKUESPILLER Født: 1976 Utdannelse: MA in Composition, Mills College, Oakland, USA (Komposisjon & performancekunst/sang/dans), Griegakademiet, UiB (Kammermusikk I/ sang bi-instrument I / komposisjon). Produksjoner: 7 soloproduksjoner siden 2007 ved bl.a. Black Box Teater. –Hva er det med performanceteater som tiltrekker deg? – Det begynte med at jeg spilte i band og etter hvert begynte å studere musikk og komposisjon, men jeg kunne ikke tenke meg å jobbe med å kun skrive partiturmusikk, fordi jeg også var interessert i det performative aspektet. Jeg hadde vel et ønske om å eie produktet på flere måter, og søkte den totale friheten som skapende. Allerede da jeg var nitten-tjue år begynte jeg å utforske det performative potensialet i bandopptredenene mine. Jeg forstod etter hvert at jeg kanskje hadde like mye å utrette som fysisk skuespiller som jeg INTERVJU «Faktisk er det alene jeg føler meg mest kunstnerisk trygg, for meg er det mindre komplisert.» hadde som komponist. Og da landet jeg på en måte i et uttrykk som ligger tett opp mot performance. – Hvordan var det å finne sin plass i Norge etter å ha studert i utlandet? – Jeg har vært både sta og heldig, og jeg har klart å posisjonere meg, selv om jeg aldri har hatt det helt store gjennombruddet. Det kan godt hende at miljøet i Norge er litt låst og klikkete, men samtidig kom jeg tilbake fra USA, fra en skole som nesten ingen i Norge hadde hørt om, og ble tatt på alvor fra første stund. Det tok ganske lang tid før jeg begynte å få støtte til prosjektene mine, men det handler jo også om å få tid til å posisjonere seg. I de tilfeller jeg gjør mer sære ting opplever jeg også at folk ønsker det velkommen. bedre driv alene –Tenker du at performanceuttrykket krever noe annet fra publikum enn en vanlig forestilling? – Det kan det nok gjøre, men de fleste av performancene mine oppløser for eksempel ikke skillet mellom scene og sal. De innebærer sjeldent direkte interaksjon med publikum. På mange måter har jeg nok beveget meg fra det ganske smale til det mer ortodokse siden jeg begynte, og det henger sammen med et ønske om å nå ut til flere. Historiene i forestillingene mine har hele tiden hatt en ganske klassisk dramaturgi, selv om fortellerformen skiller seg ut. Uttrykket mitt er veldig nakent, forestillingen bæres av musikken og det fysisk-ekspressive. Kanskje bare meg og en stol, eller en gitar. Jeg tror nettopp dét er styrken til en soloopptreden, at den er avskrellet. Teater med komplisert og dominerende scenografi gir meg sjeldent noe, det treffer meg rett og slett ikke, kanskje fordi det virker for innpakket, nesten utilsiktet skjult. Jeg er i alle fall opptatt av å omfavne og understreke begrensningene i soloformen med en strippet, selvhumoristisk og sårbar tone. –Hvorfor har du valgt å jobbe mye solo? – Mye av grunnen er at jeg ikke ønsker å være avhengig av andre for å få ting til å skje, og fordi jeg ofte finner en bedre driv når jeg arbeider alene. Faktisk er det alene jeg føler meg mest kunstnerisk trygg, for meg er det mindre komplisert. privilegium – Paradoksalt nok handler alle soloforestillingene mine på en eller annen måte om individets forsøk på å finne en plass i kollektivet. Jeg har behov for å jobbe tettere med andre også; nå har jeg jobbet en del med soloforestillinger, og kan derfor igjen tenke meg å inngå flere samarbeid. –Hva tenker du om forholdet mellom hvor mye tid du investerer i arbeidet og hva du tjener? –Den tidlige utviklingsfasen av prosjektene mine, inkludert søknadsskrivingen, er i praksis ulønnet. Iblant tar prosjekter mer tid enn forventet, noe som betyr at jeg jobber en god del gratis, selv om prosjektet teknisk sett er fullfinansiert, for å kunne levere et produkt jeg står inne for. Det er klart at sammenliknet med de fleste andre yrkesgrupper i Norge tjener jeg som kunstner for dårlig i forhold til utdanning, erfaring og arbeidsinnsats, men samtidig opplever jeg det som et privilegium å motta såpass mye statlig økonomisk støtte som jeg rent faktisk gjør til å drive med scenekunsten min. – Ingen marionette CHRISTEL MARIE BLUNCK MUSIKALSKUESPILLER Født: 1983 Utdannelse: Bårdar Akademiet og Ballettakademien i Göteborg Egne uavhengige produksjoner: Torill & Linda (2011), Et bransjetreff (2014), Dei Fantasilauste (2014) 17 INTERVJU – Hvorfor valgte du musikal? – For å være helt ærlig, var det et resultat av mange tilfeldigheter framfor et gjennomtenkt valg. Samtidig sprang det også ut av en barndomsdrøm. Det å se pappa (Øivind Blunck, red. anm.) i teateret, var en stor del av barndommen. Det var musikaler og revyer som var teater for meg. Men jeg var på vei til å velge mer tradisjonelt og skulle begynne på Blindern, da mamma stakk til meg en reklameavis for Romerike folkehøyskole. Så ble det dit jeg dro. Derfra ble Bårdar et naturlig skritt videre, hvor jeg gikk to år og fordypet meg i dans et tredje. Deretter flyttet jeg til Gøteborg og begynte på musikallinja på Ballettakademiet, hvor jeg fullførte den treårige utdannelsen. Og så kom jeg ut i andre enden som musikalskuespiller. veldig stolt av. Det er ikke alle som tenker slik innenfor musikalbransjen, men den friheten har man jo. – Noen vil hevde at musikalartister er mindre kunstnerisk selvstendige enn andre skuespillere. Hva synes du om det? –Det synes jeg er en grov forenkling. Man er jo kreativ likevel, man bruker alltid seg selv og sin egen tolkning uavhengig av hvilken stil og sjanger forestillingen har. Det er feil at jeg som skuespiller i musikalbransjen ikke kan være kreativ og skapende, det handler om å finne egne tolkninger innenfor rammene som er satt. beintøff bransje – Var det noe som overrasket deg da du kom ut i det profesjonelle livet? – På skolen sa de alltid: «Når dere kommer ut, så…» Så, hva da? Det jeg hadde «signet opp for», var å få jobb fra den dagen jeg gikk ut. Kanskje var jeg mer naiv enn mange andre, men samtidig hadde jeg jo sett faren min jobbe hele sitt liv, han startet rett på Det Norske Teatret. Men bransjen er helt annerledes i dag, det er veldig mange flere om beinet. Så da jeg kom ut, forstod jeg kjapt at jeg fortsatt bare var på vei, og at prosessen ikke var ferdig. Jeg legger fortsatt sten for sten, man må jobbe for få jobb hele tida. Det nytter ikke å unnskylde seg, tre høflig til side å la andre komme først. Man må kreve sin plass og selv være trygg på at man kan få det til, ellers kommer man aldri noen vei. Men det har tatt flere år å lære. Musikalbransjen er beintøff, og min strategi har blitt å prøve å fornekte hvor tøft det faktisk er, og bare fortsette. –Er det mye ubetalt arbeidstid? stolt av egne prosjekter – Hvordan var den første perioden etter studiene? – Jeg hadde fordelen at jeg kjente mange i miljøet ettersom jeg gikk Bårdar først, og fikk jobb i en julerevy i Strömstad like etter studiene. Budsjettet var stort, og det var en veldig fin første jobb. Deretter gikk jeg rett inn i I blanke messingen som en del av ensemblet, men så ble det ganske stille en stund, i nesten halvannet år. Da jobbet jeg i baren på Operaen, hvor jeg trivdes veldig godt, men det er klart at man etter utdanning tar en slik jobb med litt blandede følelser. Man lurer jo alltid på når og om det neste skuespillerengasjementet kommer. Men jeg har aldri vurdert å gi opp, ikke etter syv år med utdanning og studielån. Det blir for dumt! Selv om jeg i perioder har slått hodet i veggen og kjent på at jeg ikke kommer noen vei, så får jeg alltid en jobb til slutt. Eller så lager jeg et prosjekt. Det beste er kanskje følelsen av å ha klart å få egne prosjekter på beina, det er jeg noe jeg er 18 Christel i parodiforestillingen «Dei Fantasilause», av og med Mellom Produksjoner på Musikkteateret april 2014. Foto: Håkon Krogenæs. –Det varierer ekstremt. Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt på Musikkteateret som det ikke er noe særlig penger i, men jeg ser på det som et investeringsprosjekt, både for Musikkteateret og min egen karriere. Men vanligvis når jeg jobber på kontrakt, for eksempel nå sist Jeppe på Bjerget, får jeg betalt i henhold til tariff. Ellers tar sang og dansetrening mye tid, det må man vedlikeholde hele tiden for å være konkurransedyktig. Så sånn sett er det en livsstil. På en måte synes jeg ikke jeg har noen grunn til å klage. Å lære hvordan bransjen er, er en realitetsorienteringsprosess, og det går mye bedre nå enn tidligere. Man må bare bite seg fast! fortellingens kraft SVEIN TINDBERG SKUESPILLER OG FORTELLER Født: 1953 Utdannelse: startet som elev ved Det Norske Teatret i 1972–74, Statens Teaterhøgskole 1973–76. Har spesielt markert seg med de egeninitierte, fortellerbaserte forestillingene Markusevangeliet, Apostlenes Gjerninger og Abrahams Barn. Han sitter i inspirasjonskomiten for Fortellerfestivalen. – Hva et det med fortellerteateret som fascinerer deg? –Vi lever i en tid som er veldig kjapp, veldig effektiv og veldig støyende. I en verden hvor alt skal gå fort, er det stort behov for lange tanker og ro, et behov blant annet fortellerteateret kan imøtekomme. Folk trenger rom for å få fullført tankerekkene sine. For å bruke et bilde: Fortellingen er ikke motorbåt, men seilbåt, vind og sommerfugler. Fortellerkunsten som form er på mange måter tidløs, og relasjonen til publikum helt annerledes. Jeg må gi nok ro til at hver i publikum blir aktivt medskapende. Min oppfatning er at mennesker har en iboende lengsel etter å høre store fortellinger. – Det begynte med forestillingen Markusevangeliet allerede i 1995. Hvordan gikk det til? – Jeg hadde hatt gleden av å jobbe med regissør Kjetil Bang-Hansen på Det Norske i en rekke produksjoner over flere år. Teatersynet mitt er veldig preget av Kjetil, først som autoritet, og senere som venn. Vi inspirerer hverandre og er et godt kunstnerisk team. Etter hvert opplevde vi at vi hadde fått lekt med mange av teaterets muligheter, med røyk og damp og diverse effekter, men vi hadde aldri gått i motsatt retning; mot det helt nakne teateret. Torde vi det? Vi begynte å spørre oss :Tør vi stole på en skuespiller og en tekst, og ikke noe annet? Hvor enkelt klarer vi å gjøre en forestilling? Dette var altså ikke initiert av teateret, bare av to venner og kolleger som holdt på å forske i faget sitt på egen hånd. Valget av tekst falt på Markusevangeliet, fordi det er det opprinnelige, korteste og først nedskrevne evangeliet. overrasket av besøkstallet – Forestillingen ble en formidabel suksess, hadde dere forutsett noe slikt? –Etter å ha brukt all vår fritid i ett og et halvt år på dette prosjektet, det å leke med enkelhet, begynte vi å forstå at vi stod med en slags forestilling, som riktignok var veldig rar. Det å få spille den foran publikum noen få ganger, kunne bli et fint punktum for prosessen, tenkte vi. Dermed henvendte jeg meg til daværende teatersjef ved Det Norske, Otto Homlung, som foreslo nitten forestillinger på scene to. Jeg tenkte at han måtte være gal, og hadde ingen tro på at så mange folk ville gidde å komme for å se en mann i en svart genser fortelle en historie alle kunne fra før. Men så smalt det. Det ble 220 forestillinger på Det Norske Teatret, og etterhvert 76.000 i besøkstall. –Hva gjorde denne opplevelsen med deg som skuespiller? –Det ble et vendepunkt for meg. Ikke på den måten at jeg siden kun har ønsket å drive med fortellerteater, jeg liker mangfoldigheten i teateret, men i arbeidet med Markusevangeliet hadde jeg muligheten til å forme mitt eget prosjekt. Stort sett er det jo slik på institusjonsteatrene at før hver ny produksjon finner man navnet sitt et sted på rollelista og så er dét utgangspunktet. opptatt av religion –Har skuespillere på institusjonsteateret større frihet til å påvirke og komme med forslag og kunstnerisk initiativ, enn de benytter seg av? –Både og. Skuespilleren har i utgangspunktet ingen makt på institusjonsteateret, slik at det avhenger helt av lederen ved institusjonen. Den tradisjonelle maktstrukturen på teatrene, legger i utgangspunktet ikke opp til slike initiativ. Men et institusjonsteaters lederskap, med teatersjef og dramaturgiat, leter alltid etter spennende prosjekter, etter friske tanker. Går man som skuespiller rundt med en virkelig god idé, så er det jo et potensiale for at det neste store like gjerne kan være den idéen som noe annet. –Etter Markusevangeliet har du både jobbet videre som skuespiller ved Det Norske Teatret, men også initiert to forestillinger til i samarbeid med Kjetil Bang Hansen, nemlig Apostlenes Gjerninger (2000 og Abrahams Barn (2011). Begge 19 INTERVJU Klokka ni om morgenen hadde jeg fått en svarmail med et ja. Det opplevde jeg som utrolig stort og raust av et teater. – Det var satt opp ti forestillinger med et mål på 1000 tilskuere. I dag har jeg spilt Abrahams barn 242 ganger og passert 86.000 publikummere. Noe av forklaringen har nok å gjøre med 22. juli. Etter bomba i regjeringskvartalet, ble planen om å sette opp Shockheaded Peter på hovedscenen skrinlagt, og de kjørte meg og Abrahams Barn opp på hovedscenen i stedet. Det tok fullstendig av. Folk hadde nok et utrolig stort behov for å prøve å forstå det uforståelige i etterkant av den tragiske hendelsen. Forfulgte en drøm Svein Tindberg både skrev og spilte enmannsforestillingen «Abrahams barn», som ble en enorm kassasuksess – til forfatterens store overraskelse. Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret disse ble også store publikumssuksesser. Fortell litt om dem. – Jeg er som menneske veldig opptatt av religion og begrepet tro, det er ikke noe man trenger å være religiøs for å ha interesse for. Ved årtusenskiftet syntes jeg at det var på viktig med et tilbakeblikk til år null og Jesu fødsel. Jeg snakket med Kjetil igjen, og vi begynte å kikke på Apostlenes Gjerninger. Denne gangen gikk vi teatralt sett et skritt lenger. Vi forkortet mye, strøk og redigerte om og la inn «timeouts", små humoristiske betraktninger til originaltekstene. Dermed beveget vi oss et lite skritt fra ren fortelling og mot teater. Igjen tenkte vi at forestillingen hadde blitt for sær og smal, men vi endte opp med 75.000 publikummere, noe vi fortsatt synes er helt fascinerende. Inspirert av Jerusalem – Så var det på tide for meg å forsøke å skrive teksten til en forestilling selv. I Abrahams barn tok jeg utgangspunkt i relasjonen mellom religionene jødedom, islam og kristendom. Idéen sprang ut av 20 et utenlandsopphold jeg hadde i Jerusalem allerede da jeg drev research til Markusevangeliet. Jeg opplevde at to guider, en muslimsk og en kristen, ga meg to helt ulike skildringer av samme historiske hendelse, speilet av hver sin religion. Og det slo meg: Er det så enkelt? Er det slik at vi mennesker, hvis vi opplever samme skjellsettende opplevelse, likevel kan gå hjem og fortelle helt ulike varianter av hva som fant sted? Er det slik de ulike religionene har sitt utspring? Raskt svar – Jeg samlet stoff i mange år, men innså at jeg ikke klarte å fullføre prosjektet uten regihjelp og uten å få en permisjon fra teateret. Da hadde jeg søkt kulturdepartement, kirker og alt som var om økonomisk støtte, uten å få respons en gang. Så jeg sendte teaterledelsen en mail midt på natta, skisserte opp idéen min og skrev at jeg drømte om å gjøre dette prosjektet. «Gi meg ett års fri med lønn, og håp at jeg kommer tilbake med et manus,» skrev jeg og trykket på «send» med hjertet i halsen. –Når du har jobbet med egne prosjekter, kan du måle timene du har investert i kroner og øre? – På en måte er det en absurd tanke, for jeg har brukt år av mitt liv på å realisere disse forestillingene, og det har vært et enormt arbeid. Men det har også vært fantastisk morsomt. Nettopp derfor kan jeg ikke måle det i timer og kroner. Når det gjelder Abrahams Barn, er jeg også tekstforfatter, og har kommet veldig greit utav det økonomisk. Men jeg tror aldri jeg hadde lykkes hvis fokus fra første dag hadde vært at jeg skulle legge opp til en suksessforestilling basert på et av Bibelens evangelier. Dette har lykkes fordi vi i utgangspunktet startet med en kunstnerisk forskning og i årevis forfulgte en drøm og en smal idé, uten at suksess var noen tanke. Setter man seg ned og prøver å skrive den perfekte poplåta, så blir jo aldri den låta populær. Det handler om å forfølge drømmer, og å forfølge dem veldig langt. ER VI KLARE FOR EN NY SPILLESTIL? av line verndal eg har vært på kurs med David Penn på Norsk Skuespillersenter. I grunnen er det ikke helt klart for meg hvorfor jeg meldte meg på. Jeg tror det var et ønske om å fylle en ellers tung januarhverdag med en slags mening. Jeg trengte noe nytt, litt inspirasjon eller… bekreftelse muligens. Jeg hadde ingen store forhåpninger om å lære noe jeg ikke alt kunne. Etter flere lang-serier og filmer og til og med en Amanda på hylla, tenkte jeg nok at jeg kan dette. Jeg vet hva det å filmes innebærer. Dessverre får jeg ikke alltid til det jeg ønsker, men jeg vet hva som kreves. Hva kunne vel denne David Penn komme med av nye tanker? J La meg begynne med å forklare hvor jeg var da jeg gikk inn de dørene på senteret. Jeg må vel sies å være en «småspilt» skuespiller. Eller snarere det har blitt min vei, mye fordi det er i tv og film jeg primært har fått jobb de siste ti årene. Erfaringen har omsider fått meg til å slutte å være flink pike. Jeg prøver ikke lenger å gi regissører det jeg tror de vil ha. Min er faring er at de ikke egentlig vet hva de vil ha før de ser det. Det er min jobb å gi dem det som kjennes riktig i scenen og helst noe nytt i hver tagning. Som regel vil de i grunnen bare ha sannhet. Og på audition handler det ganske enkelt bare om de vil ha meg eller en annen. Jeg kan ikke prøve å være en jeg tror de vil ha. Var dette forvirrende. Sikkert. Det synes tidvis jeg også. Ok, tilbake til inngangspartiet i skuespillersenteret. Vi var en gjeng på åtte skuespillere. Alle med rimelig mye erfaring både fra film og teater. Flest jenter naturligvis, men sånn er det vel dessverre alltid? (Hva er det med det? Er vi mer åpen for forandring? Noe nytt? At noen kommer her og kommer her og skal lære oss noe? I så fall bør gutta skjerpe seg.) David Penn var en mild engelskmann med brune øyne og grått hår. Han hadde rigget til et kamera og storskjerm og begynte med å, liksom tilfeldig, rette det mot oss en etter en mens han snakket om løst og fast. Han snakket om at vi skulle se på kamera som en venn. At vi var 18 personer i rommet og ikke ni. At vi var vårt fysiske selv og den som ble reflektert i kamera. At de var to forskjellige. Jeg satt der å prøvde å være så naturlig jeg klarte med ansiktet mitt på kortveggen i ukledelig 2x3 format. Jeg tenker sjelden på kamera som en venn. Det er snarere den kjipe fyren som sitter og stirrer på deg for å forsøke å ta deg i løgn. Eller i beste fall er det en usynlig tredjepart jeg velger å ikke forholde meg til. Jeg er en av dem som ikke liker å se meg selv. Det gjør meg selvopptatt og selvbevisst. Men sånn er vel de fleste av oss, skulle jeg tro? Vi hadde forberedt hver vår scene på maksimum et A4-ark. 21 leserinnlegg Kevin Spacey og Robin Wright som hhv. Francis og Claire Underwood i Netflix-suksessen House of Cards evner å overraske blaserte seere. Kanskje fordi de ikke forholder seg til noen bakfabel og stoler på manusforfatteren, påpeker Line Verndal. Jeg hadde valgt en scene fra en canadisk film jeg gjorde for et par år siden. Det skulle vise seg å være litt bom. Jeg hang fast i et gammelt mønster og klarte ikke frigjøre meg så raskt som jeg synes de andre klarte. Det var mye nydelig skuespillerarbeid som foregikk på senteret de tre dagene kan jeg forsikre. Greit. Til poenget, slik jeg oppfattet det: David ville frigjøre oss. Han er selv regissør med drøssevis av erfaring fra engelske tv serier. Hans lære går ut på at vi som skuespillere ikke har ansvaret for helheten i en film. Manus følger historien, regissøren følger kronologien og klipperen gjør resten. Vi skal enkelt og greit ikke ta jobben vår så «alvorlig», som han sa. –Det viktige for en skuespiller er å være tilstede hos en motspiller og å ha en inngang til scenen. Hva vi tenker er opp til oss. Kamera ser ikke hva vi tenker. Det ser AT vi tenker. Glem hvor du kommer fra, og hvor du skal. Glem hvor du er i historien. Glem bakfabel og glem «karakter». Penn mener tanken på å være en karakter er helt bortkastet foran kamera. Et kamera ser ikke den karakteren du oppi hodet ditt har bestemt deg for å være. Kamera ser DEG. –Ikke legg deg på teksten. Ikke spill det som er opplagt i situasjonen. Du er fri til å tenke og gjøre hva du vil. Du eier bildet. Og for guds skyld IKKE planlegg. La ting oppstå der og da gjennom impulsene som kommer fra motspiller eller oppstår hos deg selv. Og selvfølgelig: «DON´T ACT»! 22 Etter mitt første forsøk foran kamera fikk jeg tilbakemeldingen: «That was very well acted». Noe som selvfølgelig betydde at det var crap. Jeg kjente det selv. Jeg hadde kjent på selvbevisstheten og kalkuleringen underveis. Det han ba om var vanskelig og på samme måte uendelig enkelt når man får det til. Når man klarer være fri og fullstendig tilstede. Da føles det nærmest som en lek. Men jeg klarte ikke la være å stusse over en ting… Kan jeg… Nei, jeg kan jo ikke tenke på hva jeg vil?! Protesterte jeg. Når karakteren (eller… jeg) har opplevd opprivende ting tidligere i manus, så må jeg vel ta med meg det i scenen? Nei, mente David. Strukturen og teksten i scenen forteller nok. Og da jeg så kollegene mine levere replikker som «jeg orker ikke mer» (etter regi fra David om noe helt annet enn at hun ikke orket mer) og spille voldtektsofferet som ikke klarte la være å le (hun hadde tenkt på at han hadde hatt så liten tiss) da hun ble konfrontert med sin voldtektsmann, forsto jeg at tragedien allerede lå i situasjonen, historien og replikkene. Vi trengte ikke å vise den. Dermed ble scenene tilført noe uforutsigbart, de ble aldri kjedelige og jeg ville bare se mer og vite mer om karakterene nettopp fordi jeg ikke helt forsto hva som foregikk oppi hodet deres! Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har ihverfall en tendens til å ta jobben min altfor alvorlig. Jeg tar karakteren alvorlig, historien alvorlig og er veldig opptatt av kontinuitet. leserinnlegg -på teaterskolen ble vi fortalt at vi skulle «gjøre det usynlige synlig». dette stemmer overhodet ikke lenger. Og jeg blir for tung og slutter å oppføre meg slik et menneske i virkeligheten er. Det er nok ikke løgn det jeg gjør. Det er bare FOR sant. Jeg viser det jeg bør skjule. For hvordan er det egentlig å være menneske? Kan du se på de du møter på bussen hvordan de egentlig har det? Viser de bakfabel og kontinuitet? Eller er de seg bevisst at de er på bussen og har en formening om hvordan de vil at de andre på bussen skal oppfatte dem? Hva ville en skuespiller gjort? Kanskje stirret ut av vinduet med en tåre i øyenkroken? Hvor ofte har du sett ekte mennesker gråte på en buss? Vi skuespillere lar ofte karakterene våre tillate seg de underligste ting i det offentlige rom. For vi er i grunnen veldig flinke skuespillere- i virkeligheten. Så ekte må vi skuespillere være –i det fiktive. Jeg leste et intervju med fantastiske Robin Wright fra House of Cards her forleden. Hun snakket om at hun ikke har forholdt seg til noen bakfabel. Hun visste ingenting om rollen da de startet. Hennes fokus var rollens fremtoning rent fysisk og så stolte hun på at manusforfatteren ville la den krakelere etter hvert som historien utspille seg. Ting ville komme til overflaten. Hva det innebar, visste hun ikke. På denne måten har hun laget en karakter som vi ikke kan lese. En karakter som interesserer oss nettopp fordi vi ikke vet hvem hun er. Hvor mye mer interessant blir man ikke da? Også kom den da. Filminnspillingen. To uker senere befant jeg meg igjen på et sett. Jeg ble hentet, kostymert og sminket. Scenen vi skulle gjøre hadde vi ikke fått øvet på, men det er jo vanlig. Det var mye rekvisitter og trafikk å forholde seg til. Vi var fire skuespillere i aksjon. Kamera og lys hadde brukt en times tid på å rigge seg til. Vi fikk et par gjennomganger med crewet tilstede før første innstilling skulle skytes. Jeg prøvde febrilsk å huske hvilke rekvisitt jeg plukket opp når og med hvilken hånd. Energien min gikk mest på å få til alt dette på en tilnærmet naturlig måte. Og hva spill angår: gikk jeg rett inn i fellen å spille klisjeen av hvilken funksjon jeg trodde scenen hadde i manus? Selvfølgelig. Klarte jeg å la ting oppstå? Klarte jeg å ikke «spille»? Nei. Jeg klarte derimot å få scenen gjort. På en forutsigbar, halvveis naturlig måte. Milevis fra genial. Jeg vet ikke helt hva som skal til for at jeg klarer å løsrive meg. På teaterhøgskolen ble vi fortalt at vi skulle «gjøre det usynlige synlig». Dette stemmer overhodet ikke lenger. Jeg tror fortsatt ikke jeg makter å gå hjernetom inn i en opptaksituasjon. Hvilket ben skal jeg da stå på? Mye også fordi jeg har vansker med å stole på at en regissør har full kontroll. Jeg har så ofte fått bevis på det motsatte, dessverre. Jeg tenker faktisk på dette kurset, og hva David prøvde å lære meg, hver dag. Leter etter måter å jobbe videre med det på, ønsker å møte regissører som også jobber på denne måten. Jeg tror moderne mennesker har blitt så drevne på historiefortelling, vi kan dramaturgi og forstår hvem som er skurken eller hvordan det kommer til å ende så alt for tidlig i en historie, at vi trenger noe nytt. Vi ser det i tv serier, hvordan de bevisst går etter å overraske oss. De ønsker å vise at «her kan alt skje», og i det universet finnes det også en ny spillestil for oss skuespillere. David Penn kommer visstnok tilbake til Skuespillersenteret. (Se også siden hans www.thecloseup.eu). Det er bare å melde seg på. Anbefales, som dere sikkert har forstått, varmt! 23 UTEN FILTER NÅ – øyeblikkets kunst Sven Henriksen er skuespiller, sanger og dramatiker. Han forfatter bloggen svenhenriksen.wordpress.com og er spaltist i Stikkordet i 2014. AV SVEN HENRIKSEN For ikke så lenge siden hadde jeg gleden av å overvære New York-premiere på dokumentarfilmen «Now». Den handler om «the making of» Richard III i et samarbeid mellom BAM (US) og Old Vic Theatre Company (UK), i regi av Sam Mendes og med Kevin Spacey i hovedrollen. House of Cards-stjernen var selv til stede på IFC Center, der han kom med noen interessante betraktninger om film versus teater. –Foran et filmkamera trenger du ikke være mye av en skuespiller for at det kan fungere [jubel og latter i salen] – Det er på teaterscenen du får vist hva du er god for. Der får du kjørt deg gjennom lange løp. Du får bryne deg på gode motspillere, du lærer deg å fange opp stemningen i salen og på scenen, som er ulik fra kveld til kveld. I en film blir en skuespiller al- 24 dri bedre fordi øyeblikket er frosset for evigheten, men på teateret kan du alltid bli bedre i morgen, neste uke eller neste måned. Du spiller deg varm sammen med mennesker som blir som en familie. – På et filmsett handler det ofte om masse fjas og jåleri. Jeg har fått det man kaller stjernestatus, og da blir du behandlet som en adelig, men det resulterer at du sitter der ensom i en stjernegarderobe og lengter etter nærhet med kolleger, samt at det ofte går litt for fort i svingene: «Hei, jeg skal spille din kone, vi har store problemer...» og fem minutter etterpå roper noen: «Kamera går. Action!» Det er nok én av grunnene til at det lages så mye dårlig film og tv-drama. – Jeg elsker teateret, som er – og alltid har vært – skuespillerkunstens mor. Jeg må stadig vende tilbake dit for å finne tilbake til grunnen til at jeg holder på med det jeg gjør, samt for å memorere barnelærdommen som består av å lytte til motspilleren og respondere på det du får. På en teaterscene må du være en god håndverker, foran et filmkamera er det mye enklere fordi det leser dine minste og innerste tanker. Og i spilleperioden av Richard III som varte i to år, fikk jeg kjørt meg skikkelig. Å filme House of Cards er bare en sommerjobb i forhold. Der er det bare å stå der du skal stå, si replikkene dine, og takk for i dag. [Latter og applaus i salen nok en gang.] Helt til slutt fikk salen stille spørsmål. Jeg satt stille som en mus med Little Steven på den ene siden av meg og Tom Hanks rett bak, men det var mange som ville vite mye, særlig om Francis Underwood. Film om teater: Now – in the wings of a world stage er en dokumentar regissert av Jeremy Whelehan, om The Bridge Project Companys oppsetning av Richard III med Kevin Spacey i hovedrollen. (Bilde fra filmen.) – Synes du det er kult å spille Underwood? spurte en ung mann. – Nei, ikke i det hele tatt, svarte Spacey; – Og nå er vi faktisk her i kveld for å snakke om Shakespeare! Neste? – Hva skal jeg gjøre for å få flere skuespillerjobber? spurte en ung dame. – Har du jobbet mye i det siste? sa Spacey – Jeg har vært på to auditioner. – Ok, fikk du jobben? – Nei. – Hvorfor ikke det? – Jeg vet ikke. – Hvorfor vet du ikke det, og hadde du jobbet hardt og forberedt deg? – Ja, jeg jobbet i en hel dag før prøvefilmingen. – Å, kom igjen, lo Spacey og flerret et av sine mest uhyggelige Underwood-smil: – Du kan da ikke stille på en audition og være så dårlig forberedt! Ta deg sammen, og bruk pengene dine på å kjøpe teaterstykker, les dem, jobb med teksten, øv, øv, øv, så skal du se at det ordner seg. Men om du bare sitter hjemme i sofaen og venter på at telefonen skal ringe kan jeg fortelle deg en ting: Det kommer den aldri til å gjøre! Ble du litt klokere? – Nei, sa damen litt snurt. – Synd for deg, kom det fra scenen. kroppen-opplevelse å sitte to meter fra Kevin Spacey i en liten kino i New York City. Måtte faktisk gråte en liten skvett på en parkbenk etter at seansen var ferdig. Og uten sammenligning for øvrig, til høsten skal jeg spille Shakespeare selv. Så denne mesterklassen var mat for sjelen. (Now – in the wings of a world stage kan streames på www.kevinspacey.com, red. anm.) Jeg anbefaler alle å se Now som er en god dokumentar om en god oppsetning, spilt av strålende skuespillere fra mange land. Og det er über-spennende å se Spacey forvandle seg fra en solbrun filmstjerne til en pukkelrygget krøpling som faller for maktens feller. For meg var det i tillegg nesten en ut-av- 25 REISEBREV Anna Karenina på «norsk» i Russland D Usikkerhet, forsvar, selvopptatthet, sårbarhet o.s.v. Men det var ikke vanskelig å velge. Jeg la fram rollelisten for teatersjefen, og så hans undring. Fordi jeg ikke hadde valgt de opplagte. Men han likte det. I slutten av september 2013 fløy jeg over til Vladivostok, som ligger på den andre siden av jordkloden, nærmere bestemt ved Japanhavet, ikke langt fra grensen til Nord Korea og Kina. Teatret har nettopp feiret sitt 80års-jubileum og er det største teatret i Øst–Russland med et ensemble på 40 skuespillere, ca. 100 øvrige ansatte og to scener. Teatret drives med støtte fra staten, regionen og sponsorer i tillegg til billettinntektene. Repertoaret er stort, fra 15-20 produksjoner. De spilles i perioder på tre og fem år. Hver forestilling kun en til to ganger i måneden. De spiller seks kvelder og prøver seks formiddager i uka, kvelder også om de ikke spiller. Lønningene ligger langt under våre, men de skuespillerne som er med i mange oppsetninger får riktignok en bonus. De fleste av skuespillerne ved teatret er utdannet ved det statlige teaterakademiet i Vladivostok. Denne dramatiseringen er gjort av den tyske regissøren og dramatikeren Armin Petras. Den er moderne og ekspressiv, språket og setningene er nesten skrevet på en Jon Fosse’sk måte. Mye av Tolstojs ytre verden er skrellet vekk. Her er bare syv personers kjærlighetshistorier og drømmer vevd inn i hverandres liv. Jeg merket at skuespillerne lurte på mye. De hadde allerede hatt teksten en stund. Replikk for replikk nummerert, norsk på den ene siden og russisk på den andre i manus. Tolken, som hadde jobbet for teatret ved lignende utenlandske prosjekter, fikk mye å gjøre. For meg gjaldt det å ha tanken klar og tungen rett i munnen ved å instruere på engelsk. Det er en ny utfordring. Engelskkunnskapene er minimale her borte. Det blir tydelig at de er vant til å bli fortalt hva de skal gjøre (og tenke). Men de er åpne og «sultne». Vi undersøker scenene på ulike måter, for ikke å kopiere den norske forestillingen. Bortsett fra det visuelle. Når jeg ikke legger faste arrangementer stusser de, men jeg ser at de liker muligheten til at de får prøve ut ting selv. De er forberedt. De kan teksten veldig raskt. De kommer aldri for sent og ber aldri om fri. Når jeg spør: «Dere som jobber så mye, dere må da bli slitne og gå lei av og til?», så de undrende på meg: «Det er jo dette vi vil. Det er dette vi lever for, som betyr alt.» Repertoarvalget skiller seg fra vårt. Det spilles mye eldre, publikumsvennlige komedier. Lite moderne dramatikk, få russiske klassikere, men stykker av mer ukjent opprinnelse. Oppsetningene er preget av maksimalisme med så mye scenografi og kostymer som mulig. Så mange medvirkende som mulig. Kjønnsrollene i stykkene er stereotype og spillestilen stor. Men det er åpenbart at den samme teorien ligger i bunnen som den Kunsthøgskolen i Oslos skuespillerutdannelse bygger på. Til rollene plukket jeg ut 18 skuespillere, via dvd og bilder, som jeg gjerne ville treffe. Jeg holdt ikke audition, men ville ha et personlig møte og en samtale, for å få et inntrykk av hvem de var. Det gikk ikke lang tid før vi var inne i samtaler om skuespillerarbeid og teater, og om dem selv, på samme måte som på alle andre teatre. Skuespillere er en stor familie! Jeg kjente igjen mye. Vi snakker en god del om karakterene og deres motiver. Petras, dramatikeren, har ikke skapt noen glansbilder. Karakterene har blitt moderne mennesker av i dag. Her kommer til syne en tydelig forskjell på et norsk/ europeisk samfunn og det russiske når det gjelder verdier og holdninger til familie og ekteskap, kjønnsroller og seksualitet. Mine referanser er utfordrende for dem. Russland er et patriarkalsk samfunn og det er mye man ikke snakker om og ikke viser. Produksjonsforholdene på teatret er annerledes enn våre og ganske gammeldagse – preget av lite kommunikasjon. Det du har blitt lovet av utstyr, dukker ikke opp. Ingen vet riktig hvorfor. På toppen sitter teatersjefen og trekker i alle tråder, og ingen tør gjøre noe teknisk eller økonomisk uten å ha spurt ham. Etter hvert som arbeidet med scenografi, lyd og lys begynner (sceno- et er ikke ofte norske scenekunstnere inviteres til Russland for å sette opp en forestilling. Så kom dette i gang på en spesiell måte. I 2012 iscenesatte jeg en versjon av Anna Karenina med Gørild Mauseth i tittelrollen for Riksteatret. Det ble en stor suksess landet rundt. Samme høst besøkte Gørild og hennes mann, som er dokumentarfilmregissør, den årlige filmfestivalen i Vladivostok. Der treffer de teatersjefen ved Maxim Gorkij-teatret, og Gørild forteller om sin opplevelse som Anna Karenina i Norge, og legger igjen materiell fra forestillingen. Ikke mange dagene etter tar teatersjefen kontakt. Han vil ha denne oppsettingen på sitt teater med samme team og med Gørild som Anna, sammen med sine russiske skuespillere. 26 Av Morten Borgersen, INSTRUKTØR Anna Karenina i norsk-russisk versjon: F.v. Kristina Babchenko, Gørild Mauseth, Valentin Zaporohetz, Vladislav Yaskin. Foto: Gorky Theatre graf Milja Salovaara, koreograf Ingun Bjørnsgård, lyddesign av Lars Årdal og lysdesign av Morten Reinan), kommer problemene for dagen. De har en helt annen fremdriftsmåte her på teatret, og et annet utstyr. Det er vanskelig å få gjort det vi skal og vite om vi rekker det i tide. Da hvisker skuespillerne til meg: «Du må skrike og smelle med dørene. Det er det eneste de skjønner.» Så når jeg så en dag gjør det, (det var ganske deilig!) kommer det i løpet av kort tid både mikrofoner og sidekastere på plass. Og ingen ble sure! Vi hadde pressekonferanse med stort oppbud og mange spørsmål: Om ikke dette var veldig moderne, og skal man klusse med klassikerne? Jeg kan merke at teatersjefen er en smule redd for publikums reaksjoner. I prologen, hvor karakterene presenterer seg, har vi latt Anna/ Gørild ha noen russiske replikker som en gest. Det samme gjør hun i sluttscenen før hun kaster seg foran toget. Ellers spiller hun på norsk, med teksting på hvert proscenium. Jeg skal medgi at jeg var litt usikker på hvordan det ville fungere. Men det gjorde det! Langt bedre enn jeg trodde. Det skapte en konsentrasjon. Et lyttende samspill mellom scene og sal, som var både eksotisk og unikt. Forestillingen ble plutselig veldig global. Jeg tenker at dette bør man gjøre mer av. På Maxim Gorkij-teatret har de tre premierer. Fordi alle vil gå på premiere. Alt var utsolgt uker i forveien. Forventningene store. Jeg sitter i salen og teppet går opp. På den enorme scenen, i en større scenografi, er bildene enda mer slående og vakre enn sist. Allerede etter første scene kommer applausen. Den fortsetter igjennom hele forestillingen, etter hver scene. Helt fram til en stående applaus. For teatret og publikum er dette en annerledes forestilling i sitt uttrykk og form. «Ensemblet har aldri vært så gode», hvisker folk. «Jeg har fått «nye» skuespillere», sier teatersjefen. Vi feirer suksessen i den nyrestaurerte, vakre restauranten på jernbanestasjonen i Vladivostok. Endestasjonen på den transsibirske jernbanen. Kanskje tar jeg toget neste gang. I 2015 blir det Shakespeare. Forestillingen står på repertoaret, nå med Marina Volkova fra ensemblet i rollen som Anna, om du er i nærheten. 27 TEATeRETS HUKOMMELSE Arne-Carsten Carlsen (1922 – 2012) forteller om: Radiobarnetimenes barndom Av Anne Helgesen Arne-Carsten Carlsen var journalist, men dessuten sønn av to legender innen norsk revyliv, nemlig Lalla og Carsten Carlsen. Han levde med et vell av minner både om sine foreldre og om kunstnerne som omga dem. Hans fortellertalent rev tilhørerne med når han videreformidlet sine kunnskaper om norsk teater- og revyhistorie. Carlsen var medrivende også da teamet fra Teatrets Hukommelse intervjuet ham 16. mars 2011. Opptaket strakk seg over mer enn fire timer. Det sier seg selv at dette ikke kan rommes i en liten artikkel. I stedet konsentrerer vi oss om en overraskende historisk opplysning og fortellingen om hvordan 5-6 åringen Arne-Carsten deltok i Norges første radiobarnetimer. Barnetimetanten som Arne-Carsten fortalte om, het Bokken Lasson. Hun hadde vært sjef for hans foreldre i mange år og var en gang den ubestridte bestyrerinnen av kunstnerkabareten Chat Noir i Kristiania. Men i 1918 ble hun presset ut av dette teatret som hun selv hadde grunnlagt. Derfor måtte hun finne annet arbeid. Lasson ble turnerende romansesangerinne, lærer i musikk og fransk på Steinerskolen og radioartist. I egenskap av sistnevnte trakk hun veksler på sine nære venners barn. ArneCarsten og hans storesøster Vessa ble ansett nesten som egne barnebarn av den barnløse Bokken Lasson. Carlsen satt i sitt barndomshjem, villa «Gro-Gro» i Lallakroken 6 på Briskeby da han fortalte om barnetimeopplevelsene i 1928. Villaen eies nå av hans niese Vibeke Sæther og hennes mann Gunnar. På filmopptaket skimtes stuens glødende røde vegger og mengder av kunstnerportretter. Den sjarmerende villaen er både museum og bolig, innredet omtrent som det må ha vært den gangen Arne-Carsten,Vessa og bestevenninnen Agne trakk på seg vintertøy for å dra på barnetimeøvelser. Carlsen forteller så en nesten må se de tre glade ungene for seg: 28 − Jeg husker godt hvordan det var å springe skrått gjennom den snøkledte Slottsparken. Vi var på vei til det store huset i Wergelandsveien 5. Der bodde Bokken Lassen. Jeg husker hvordan hun tok smilende i mot oss, og hvordan vi øvet og gikk gjennom hele barnetimen flere ganger. Det var en slags teaterøvelse. Bokken Lassons erfaring med scenisk tilstedeværelse og improvisasjon gjorde henne godt skikket til å delta i programmer der alt gikk direkte ut på lufta og ingen ting ble tatt opp. Dette kom de tre deltagende barna til gode. De fikk viktige oppgaver, blant annet skulle de synge både to- og trestemt. Storesøster Vessa fikk dessuten lov til å komponere små visemelodier til tekster som Bokken Lasson hadde valgt ut. Det ble mange sanger i løpet av årene de deltok. Carlsen hus- FAKTA Anne Helgesen (1955 -) har doktorgrad i teatervitenskap. Sammen med Wenche Medbøe (prosjektleder) har hun intervjuet 53 norske teaterarbeidere i prosjektet Teatrets hukommelse. Helgesen arbeider som forsker, forfatter og figurteaterkunstner. Hun utga biografien Bokken Lasson. Neste dag stod hun like fornøiet i 2012. Nå forsker hun på norsk barnedramatikks historie. Hun er dessuten leder for Kattas Figurteater Ensemble. Helgesen skriver i år en fast spalte med materiale fra Teatrets hukommelse i Stikkordet. Anne Helgesen og Wenche Medbøe med Arne Carsten Carlsen under innsamlingen av kildemateriale i prosjektet Teaterets hukommelse. ket ikke lenger så mange av dem, bare Mozarts lille alfabetvise, den sang han like godt fra A til Å. Men én ting var han sikker på: de tre barna følte seg riktig trygge på sine arbeidsoppgave når de et par dager senere skulle i studio: − Studio lå like overfor Saga kino i et hus som nå er revet. Vi måtte gå inn i en trang gang og opp en smal trapp. Studio var knøtt lite. Vi ble plassert i en halvsirkel. Så var det å gjenta det vi hadde øvet på. Det gikk rett ut på lufta, mintes Carlsen. Rundt 400 000 norske husstander hadde skaffet seg radio på tiden rundt barnetimes barndom. Sangerinnen og de tre barna nådde revolusjonerende mange med sine viser og eventyr, men det finnes ingen opptak som kan gjengi det som skjedde. Men i tillegg til intervjuet med Arne-Carsten Carlsen, finnes det ennå en kilde til Norgeshistoriens første radiobarnetimer. Det er Bokken Lassons manuskripter til programmene. De finnes i Nasjonalbibliotekets håndskriftssamling. Der kan man lese seg til at hun fortalte sine unge lyttere om det meste: barndomsminner fra Grønnegate 19 i Kristiania, møter med natur og mennesker i Skagen, et eventyr om lille prins Olav som kom til Norge i 1905 og egne opplevelser en julekveld på et barnehjem i India. Alt dette og mere til, var det altså Arne-Carsten Carlsen kunne huske som Bokken Lassons eventyr en ettermiddag i mars 2011. teaterets hukommelse Teaterets hukommelse er et prosjekt med innsamling av levende kildemateriale fra teaterhistorien, gjennomført av prosjektleder Wenche Medbøe og dr.art. Anne Helgesen fra våren 2007 til høsten 2012. 53 intervjuobjekter fra ulike yrkesgrupper innen norsk teater er intervjuet. Hvert originalintervju er fra 1 til 4 timer, og totalt 120 timers materiale er samlet for forskning og formidling. Et redigert utvalg presenteres i filmen «Teaterets hukommelse.» Produksjonsteam: Filmregissør Mariken Halle, designer Jenny Kyvik Hutchens, fotografer Petter Jacobsen, Ingvil Hellesmyr, Karen Torstensen og Liv Mari Mortensen. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd, Norsk Skuespillerforbund og Norsk Sceneinstruktørforening. Helgesen vil i denne spalten presentere noe av materialet fra Teaterets hukommelse for Stikkordets lesere. 29 HISTORISK HJØRNE BobinettE – ikke så lett Top Girls fikk en liten nedtur på generalprøven i 1985. Av eli anne linnestad ette var på Centralteatret i 1985, nærmere bestemt 24. april. Vi skulle ha generalprøve på stykket Top Girls av Caryl Churchill. Anne Karen Hytten satte opp, og nydelig å jobbe med som vanlig. Stykket handler om de store valgene i kvinners liv; barn eller karriere, eller helst begge deler, et skikkelig «kvinnestykke» (når blir det «in» igjen tro?). Vi var en fin gjeng: Bentine Holm, Ingrid Vollan, KariAnn Grønsund, Mette Arnstad, Sissel Sellæg (in memoriam), Unni Evjen, Annika With og undertegnede. D Prøvene gikk sin gang, og endelig var det generalprøve – med kritikerne tilstede i salen, slik det var vanlig den gangen. Premierenervene var også til stede, som vanlig. I åpningen av stykket skulle alle stå helt stille, som malerier i hver sin nisje, i ca 15 minutter, mens publikum kom inn. Så gikk salslyset ut, og alt var svart. Jeg skulle gå inn i mørket og sette meg i en diger «sjefsstol» som stod midt på scenen. Jeg gikk inn i mørket akkurat der jeg pleide å gå. Det jeg ikke visste, var at det var kommet opp en bobinette foran «min» åpning. Resultatet var et kjempebrak. Folk hylte. Jeg stod helt stille. Scene- og salslys kom på, til et sørgelig syn: Der lå halve dekken med vegger, nisjer og bobi- 30 En blid Eli Anne Linnestad i Top Girls. Foto: Oslo Nye Teater, 1985 netter strødd rundt meg og «sjefsstolen» min. Og publikum lo så taket nesten revnet, og ga en kjempeapplaus! Jeg tror nok den var for den liggende dekken og ikke for meg. Selv om kostymet var pent. Lettere forvirret tuslet jeg ut i Skue- spillerfoajéen og tok den røyken jeg ikke rakk å ta før vi begynte. 25 minutter senere hadde scenegutta stablet dekkene på beina igjen og vi kunne starte generalprøven igjen. Denne gangen fant jeg inngangen i mørket, og jeg var totalt uten premierenerver! BOKOMTALEr Jan Olav Gatland: Olav Dalgard. Ein biografi Det Norske Samlaget 2013 Olav Dalgards mange hatter Når det gjelder fremveksten av nynorsk dramatikk, har neppe mange hatt så mange sentralt posisjoner som Olav Dalgard. Som en sterk drivkraft og god hjelper innen en nynorsk skriftkultur som var presset fra mange kanter, har han hatt mange hatter på. I femti år hadde en han halv stilling som dramaturg på Det Norske Teatret, han fungerte som forlagskonsulent, sto i nærkontakt med nynorsk forlagsvirksomhet, var anmelder i flere aviser og dessuten nær personlig venn av sentrale nynorskforfattere. Dalgards evne til omsorg og hjelpsomhet og status som kulturkjendis, gjorde ham utvilsomt til en svært god og nyttig «bakmann». Dette er sentrale og viktige aspekter i Gatlands utmerkede biografi om den svært så allsidig orienterte kulturarbeideren Dalgard. Det presenteres et bredt bilde av Dalgard som pioner innen film, aktiv i sosialistiske tramgjenger i mellomkrigstiden, forfatter og pådriver både i etableringen av teatervitenskap som universitetsfag og av en offentlig teaterskole. Gatland har disponert et rikt kildemateriale. De mange og velvalgte utdragene fra brev til og fra Dalgard levendegjør den biograferte, og gir fremstillingen et spennende dialogisk tilsnitt. Som leser får man en følelse av å se over skuldrene til både Dalgard og den han korresponderer med. Gatland gjennomfører dette på en så utmerket måte at det ikke etterlater spor av kikkerfølelse. At Gatland har spesiell innsikt i faghistorien til teatervitenskap, fremgår av omtalene av Dalgards teaterhistorier og fagetableringen på 1950-tallet. Alle arbeidstimer Dalgard nedla innen kulturlivet, ga dårlig økonomisk utbytte. Men som Dalgard skrev: «No ja. Eg lever no korsom er, så lenge eg har kjeringa og helsa». I Gatlands bok aner vi at Dalgards kone, Anna Marie, må ha vært en svært god støtte. Ved Hjerkin fjellstove står en solid bauta over Dalgard. Nå har han fått sin andre bauta i form av Jan Olav Gatlands bok Olav Dalgard. Ein biografi. Dalgard har utvilsomt gjort seg fortjent til begge bautaene. Thoralf Berg Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl: Men viktigst er æren. Oppgjøret blant kunstnerne etter 1945. Pax Forlag A/S, 2013 Ærerik krigshistorie Det er ikke mange yrkesgrupper som kan vise til en så stolt krigshistorie som norske skuespillere. Til tross for det – ennå foreligger ingen samlet fremstilling av den. Flere andre yrkesgrupper har derimot fått sin krigshistorie fremstilt i form av monografier: forfattere, lærere, prester, idrettsfolk osv. Skuespillernes krigshistorie finnes kun som bruddstykker i jubileumsbøker, erindringsbøker, noen biografier, men fortsatt med mange ikke utforskede områder. Med utgivelsen Men viktigst er æren. Oppgjøret blant kunstnerne etter 1945 har Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl på en utmerket måte dekket et av hullene i skuespillernes krigshistorie, nemlig det organisasjonsinterne æresoppgjøret som foregikk etter 1945. I Solhjells og Dahls bok er det meste av plassen viet musikere, billedkunstnere og forfattere. Her er fokuset på forfatternes omtale av skuespillernes æresoppgjør. Selvsagt aksepterte og utnyttet noen nazifiseringen av teatrene til egen fordel, og like selvsagt inntok noen en unasjonal og stripet holdning. Enkelte gjorde seg til og med skyldig i forbrytelser av en grovere art. De ble dømt av det offentlige rettsapparatet og fikk sine landsvikdommer. De som gjorde seg skyldige i mindre grov virksomhet, ble dømt av æresretten, som var en intern domsinstans organisert og ledet av den enkelte kunstnerorganisasjonen. Solhjell og Dahl gir først en meget grundig innføring i bakgrunnen for og organiseringen av æresrettsoppgjøret. På en meget ryddig måte gir de også en oversikt over nyorganiseringen av kulturlivet under krigen, med kulturråd og kulturting. Deretter tar de for seg de enkelte kunstneryrkesgruppene. At forfatterne behandler skuespillerne over kun 20 sider, og at halvparten av sidetallet anvendes til en meget god oversikt over yrkesgruppens viktige kollektive motstand mot makthaverne, viser til fulle yrkesgruppens stolte krigshistorie. Bare 17 av 198 medlemmer i Norsk skuespillerforbund ble dømt i æresretten til ekskludering og varierende karantenetid. I Unge Skuespilleres Forening ble ingen ekskludert, og bare noen få fikk karantene av ulik varighet. Dette er lite sammenlignet med forholdene i andre kunstnerorganisasjoner. Bare tre prosent av medlemmene i skuespillerorganisasjonene var medlem i NS – et meget lavt antall. Som Solhjell og Dahl konkluderer: «Av de større kunstnergruppene var det ingen som hadde så få landssvikere som skuespillerne, og ingen hvis landssvik hadde så begrenset omfang». Skuespillerne kan altså være stolte av yrkesgruppens ærerike krigshistorie. Men det er ikke fullt så ærerikt at den ennå ikke er synliggjort gjennom en helhetlig fremstilling. Det er beklagelig at det er kluss i bokens noteapparat mot slutten av boken, og selvsagt savnes et navneregister. Thoralf Berg 31 vi minnes Liv Dommersnes 28.09.1922 - 06.04.14 Liv Dommersnes, den gang Liv Strømsted, var bare 19 år gammel da hun i 1941 debuterte på Nationaltheatret som en «varm og naturlig» Helga i Bjørnsons Geografi og kjærlighet. Hun blir fra 1945 til 1949 med i Studioteatret, den unge, nye generasjon av skuespillere som var et friskt pust i vår hjemlige teaterverden. Her viser hun, som Emily i Byen vår og Polly i Tolvskillingsoperaen, raskt spennet i sitt talent. Når hun så kommer tilbake til Nationaltheatret og er der i 13 år, står rollene formelig i kø i det klassiske og i det moderne repertoar: den grønnkledde i Peer Gynt, Nora i Et dukkehjem, flere Ibsenkvinner, Bjørnsons kvinner, Shakespeares Julie, Shaws Cleopatra, Anouilhs Jeanne d’Arc, Jessica i Skitne hender, Maggie i Katt på hett blikktak og Eva i Eva og Johannes av Rolf Stenersen, samt en mengde andre roller. Felles for dem alle var at de ble utført med dyp innsikt i menneskesinnets irrganger og fasetterte flater - også de glitrende. Etter å ha spilt revy på Edderkoppen, Claudel på Oslo Nye Teater og Tsjekhov i Fjernsynsteatret, tok hun en teaterpause, lykkeligvis ingen opplesningsog poesipause. Heldige var alle dikterne fra Wergeland til Rolf Jacobsen, fra Edith Södergran til Poul la Cour, som fikk sine dikt levendegjort av henne. På 80-tallet vendte hun tilbake til Nationaltheatret som blant annet Madame Hortense i Dameorkesteret, Miss Framer i Lettice og Lotte og i nye roller i gamle stykker, Mor Aase i Peer Gynt, Storemamma i Katt 32 på hett blikktak - og med uforglemmelige opplesningsaftener. Som utøver behersket hun sitt instrument til fulle. Etter en grundig analyse og intellektuell forståelse av rollen eller diktet, viste hun oss stemmeregistrets alle avskygninger og temperament for så - i rytmen og spennet mellom pauser, ord og tanke - å åpne opp for opplevelsen. Hun var Ridder av St. Olavs Orden, æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund, ble statsstipendiat i 1984, mottok Aase Byes pris, Premio Eleonora Duse, Oslo bys kunstnerpris, Anders Jahres kulturpris og en rekke andre priser. Liv Dommersnes gjorde dikterne til en del av seg selv. Hun var dikternes skuespillerinne. Diktets dronning. kehjem (1992). I 1998 høstet han gode kritikker i blant annet Klassekampen for sin rolle i teaterstykket Toba Tek Singh som ble vist på Black Box Teater. I årene 2001 og 2003 spilte han politiinspektør i TV2s populære actionserie Fox Grønland. I 2005 spilte han hovedskurk i spillefilmen Izzat og i 2007 medvirket han i NRKs serie Kodenavn Hunter. Jeg er så heldig at jeg har hatt mulighet til å jobbe sammen med Daud flere ganger og vi har sammen utviklet flere teaterprosjekter. Vi jobbet med å utvikle et satirisk TV-program, men vi ble dessverre aldri ferdig før han brått gikk bort. Daud vil alltid bli husket som et godt menneske og en begavet kunstner med stor integritet. Hanne Tømta, teatersjef, Nationaltheatret Toni Usman Daud Mirza 16.11.1969 – 12.05.2014 Sissel Sellæg 10.02.1928- 05.01.14 Skuespiller og humanist Daud Mirza døde 12. mai. Norge har mistet en flott skuespiller. Daud ble født 1969 i Pakistan og kom til Norge som toåring. Han debuterte som profesjonell skuespiller i 1991 med en bærende rolle i spillefilmen Byttinger. Samme år kom NRK Dramas berømte tv-serie Fedrelandet, der han hadde en sentral rolle. Han var en initiativtakerne til teatergruppen Azad Teater som produserte forestillingene Patakha (1991) og en norskpakistansk oppsetning av Et duk- Sissel Sellæg sovnet stille inn 5. januar, 85 år gammel. Egentlig begynte hun som kostymetegner, på Studioteatret. Skuespillerkarrièren startet på Folketeatret, der hun var med fra starten i 1952. I den første sesongen spilte hun i Et forargelsens hus mot Per Theodor Haugen, som ble hennes ektemann for hele det virkelige livet. De var begge ved Den Nationale Scene i Bergen noen år, før de kom til Oslo Nye Teater. Det ble Sissel Sellægs arbeidsplass for resten av yrkeslivet. vi minnes Virksomheten var stor, og rollene ble mange. Hun hadde en innebygget humor, og en spilleglede, som kom henne og teatret til gode i komediefaget. Som barn i en rørende klovnefamilie med Ruth Tellefsen og Per Theodor som foreldre i August, August. Hun var med og bære frem en rekke nyskrevne norske stykker til suksess. Hun var en formidabel Flyvende fru Rosenkrantz i Arild Nyquists stykke. En underfundig danselærerinne i Min vår i høst av Odd Selmer, iscenesatt av ektemann Per Theodor. Hun var mann på bar i Mannfolk av Arild Feldborg. Hun var også i Over til rødt av Vivi Schøyen og Vinterhagen av Bjørg Vik. Hun gikk til sine komedieroller med alvor og arbeidsglede. Det fikk hun bruk for i seriøse roller også. Hun gjorde en nydelig innsats som Amanda Wingfield i Glassmenasjeriet, og Aline Solness hos Ibsen. Oslo Nye Teater er Sissel Sellæg stor takk skyldig for en rik og allsidig innsats i teatrets tjeneste. På vegne av venner og kolleger ved Oslo Nye Teater, Barthold Halle Sverre Solberg 29.01.1960 - 09.02.2014 Når ein skodespelar døyr midt i si skaparkraft, etter fire års kamp mot sjukdom, berre 54 år, er det ein tragedie. Det Norske Teatret har lenge måtta venje seg til tanken på å gå vidare utan Sverre og vere budd på det verste. No har det hendt, og uroa er gått over til sorg. Etter år på Rogaland Teater der han mellom anna var Romeo og spelte hovudrolle i fribrytingsdramaet Trafford Tranzi, kom han til Oslo Nye Teater. Der var han i to år, før han kom til oss ved Det Norske. Og her blei han verande, med unntak for tv-seriar, der han mellom anna var den karismatiske Alexander i Hotell Cæsar. Ved si nytolking av Ibsen-tradisjonen som Keisar Julian i Keiser og Galilæer fekk han den høgthengande Blå Fugl-prisen av Radioteatret i 2004. Sverre hadde utsjånaden med seg, ei maskulin kraft og ei framifrå songrøyst; dermed blei det store musikalroller, ikkje minst med sneipen i munnvika som Julius i Ungen. Meir komplekse psykologiske roller var Hallstein i Vårnatt av Tarjei Vesaas, Troilus i Troilus og Cressida av Shakespeare og Frank i Molly Sweeney av Brian Friel. At han var ein allsidig ensembleskodespelar, viste han også gjennom absurd fantasirikdom som handverkar i Silviu Purcaretes legendariske Ein midtsommarnattsdraum. Men i tillegg til krafta, sjarmen og songrøysta, viste han nye sider frå eit kompleksfylt sinn gjennom Vesaas og ikkje minst to oppsetjingar frå Olav Duuns verd: Sigyn frå Nøkksjølia på Nord-Trøndelag Teater, og Håkon i heile trilogien av Medmenneske på Riksteatret gav Sverre høve til å forske i mørke krefter, dypter og strenger i seg. Det skulle vi gjerne fått høve til å sjå meir av. Det fekk vi ikkje, og kan derfor ikkje anna enn å tenkje på dei etterlatne, og lyse fred over minnet hans. Alle kollegaene på Det Norske Teatret vil minnast han lenge. På vegner av Det Norske Teatret, Otto Homlung Pål Skjønberg 20.10.1919 - 03.02.14 Ein godviljens kunstnar er han blitt kalla, Pål Skjønberg, som gjekk bort 3. februar, 94 år gamal. Pål Skjønberg var ei sentral kraft i ensemblet på Det Norske Teatret i over 40 år, og det finst mange gode minnespor etter han. Han meistra både det tragiske, komiske og absurde rollefaget. Han var òg ein betydeleg instruktør. I 1943 vart han med i Bærum Studiescene, ei idealistisk gruppe ungdomar som framførte klassisk dramatikk med Bjørn Endreson som instruktør. Den første oppgåva var Doktor Rank i Et dukkehjem med mora som instruktør. Skjønberg vart tilsett på Det Norske Teatret hausten 1945, og sto sentralt i ensemblet til han gjekk av med pensjon i 1989. Jula 1945 debuterte han i barnekomedien Prinsesse Tone. Han gjorde seg gjeldande i så ulike roller som Harald i Den store barnedåpen, Huckleberry Finn i Tom Sawyer og Peter i Kongsemnene. Eit verkeleg gjennombrot hadde Skjønberg som Daniel i Han som fekk leva livet om att av Pär Lagerkvist, der han med nyansert innleving makta å kombinere både det ekspresjonistiske og realistiske uttrykket. 33 vi minnes Skjønberg markerte seg som ein inspirerande og følsam sceneinstruktør. Blant hans mest vellukka oppsetjingar kan nemnast Ein seljars død, Bleikeplassen og Postmannen frå Arles. Pål Skjønberg var òg aktiv i faglege spørsmål, tillitsvald på Det Norske Teatret, styremedlem i Norsk Skuespillerforbund og Statens representant i styret for Riksteatret. Han er blitt heidra med Statens kunstnarstipend for skodespelarar, Oslo Bys kunstnarstipend for instruktørar, Vennelaget på Det Norske Teatrets stipend, Hulda Garborgs stipend og Kongens fortenstmedalje i gull. I åra på Det Norske Teatret tolka Skjønberg mange store og viktige roller, og han hadde alltid overraskingar å by på som kunstnar. til de første suksessene til sønnen Lars og deLillos som «S’il vous plait», «Gamle minner» og «Rendezvous». Og i 1981 laget han en fin dramatisering av Snehvit og de syv dvergene: Klokt nok ville han bruke musikken fra filmen i forestillingen. Da vi ba om rettighetene, ville forlaget selge oss et stykke. «Men vi har et stykke, av Per Lillo-Stenberg». «Men vi har rettighetene», «Ikke til brødrene Grimm, vel?» Det ble i allfall en stor suksess, både for Per og teatret. En side ved ham var at han tok arbeidet i barneforestillinger for fullt alvor. Jeg kan fremdeles se Skalleper i Ronja Røverdatter for mitt indre blikk. Per Lillo-Stenberg trakk seg fra teaterarbeidet i1995. Vi som hadde med ham å gjøre, savner ham - og husker ham med respekt og glede. Erik Ulfsby, teatersjef Barthold Halle Per Lillo-Stenberg 21.06.1928 - 27.03.2014 Skuespilleren og forfatteren Per LilloStenberg gikk bort 27. mars, 85 år gammel. Han debuterte på Den Nationale Scene i 1950. Han var siden også ansatt ved Centralteatret, Folketeatret, Oslo Nye Teater, Fjernsynsteatret og Riksteatret. Lillo-Stenberg kom til Oslo Nye Teater i 1975 fra en lang rekke roller på Folketeatret. Han brakte med seg en stil og en kultur som ensemblet trengte, og det førte til at han ble mye brukt. Arbeidsbyrden ble stor. Men det klaget han aldri over. I arbeid og omgang hadde han en rolig tone, en viss tilbakeholdenhet. Men holdninger og meninger om alt som angikk arbeidet, var klare nok. Han kunne skrive. Han laget tekster 34 Kaare Kroppan 25.04.1933 - 11.05.2014 Skuespilleren Kaare Kroppan har gått ut av tiden. Navnet bærer i seg en lang etterklang. Han virket i, og preget norsk teater, film, fjernsyn og radio over to generasjoner. Han debuterte ved Trøndelag Teater på midten av femtitallet. Her hadde han også sin elevtid. Siden arbeidet han ved de fleste teatre i Norge. Som en eksotisk og litt ustyrlig type, ga han farge til utallige oppsetninger. Et skarpt blikk, bustete øyenbryn og en vilter hårmanke signaliserte uforutsigbarhet, noe som også speilet seg i spillestilen hans. Uforutsigbarhet er en verdifull egenskap hos en skuespiller, og vanskelig å øve opp. Hvis vi skulle telle tilskuere som Kaare nådde gjennom sitt virke på ulike scener, og på andre arenaer, ville vi snart komme opp i millioner. Kaare var en omflakkende skuespiller, og han spilte i og kjente hver avkrok i Norge. De scenene han spilte på, var ikke alltid prydet med fløyel og plysj. Selv la han heller ikke vekt på ytre staffasje. Han var ytterst folkelig, lenge før det ble politisk korrekt blant skuespillere å være det. Jeg fikk arbeide med Kaare både i Stavanger og Trondheim. Vi spilte også film sammen. Under sommerlige nattopptak på en øy i indre Ryfylke, hvor Tarjei Vesaas Kimen ble filmatisert, trivdes han godt. I skuespillerarbeidet var han raus med faglige råd. Av rollefigurer i teatret husker jeg særlig godt den ulykkelige Happy, i samspill med Ginnar Simenstads Willy Loman, i En handelsreisendes død. Selv var han spesielt stolt over en stor rolle i den amerikanske filmen Ransom fra 1975, hvor han spilte mot Sean Connery, selveste James Bond. Kaare ville være fri mann, og selv legge premissene for livet. Være fri som skuespiller, som sauebonde, i campingbilen eller på sjøen med hurtigruta, eller i egen båt. Bildet av den bustete, frie mannen, sitter igjen på netthinnen, selv om han nå har han gått ut av tiden. For i minnet til de nærmeste, til publikum og til vår lille norske teaterfamilie, har han fremdeles en plass. I rolleskikkelsene, i turnébussen, ved kafébordet, i styrhuset, og i alle teatre og i samfunnshus han har spilt. Vi lyser fred over hans minne. Hallbjørn Rønning 1. mai Styremedlem og kretsleder Camilla Belsvik og Dag Håvard Engebråten ledet an for krets Oslo og omegn i toget. Foto: Ida W STOR OPPSLUTNING 1. MAI Over 100 skuespillere deltok da skuespillerforbundet stilte i 1. mai-toget i Oslo i år. Totalt var toget var det nest største i nyere tid, meldte dagspressen. Skuespillerforbundet har ikke hatt tradisjon for å stille i toget. NSF opplever imidlertid at skuespilleres rettigheter nå er under stort press fra ulike hold, og forbundsledelsen besluttet derfor å stille med nylaget, egen fane i årets 1.mai-markering. audiovisuelle området opplever vi dessverre stadig at produsenter gir villedende informasjon om lovgivning og avtaleverk, og at mange skuespillere bes om å fakturere framfor å motta lønn, noe som gir dårligere rettigheter. DERFOR MARSJERer vi REKORDSTOR OPPSLUTNING Det handler om opphavsrett og inntekter fra videresending, men også om ansettelsesvilkår, pensjon og andre sosiale rettigheter. Det siste gjelder ikke minst frilansere, som det blir stadig flere av. Presset på tariffavtalene øker: I teatrene fremmes planer om endrede pensjonsordninger, arbeidstider og -oppgaver. På det Selv med kort varsel, var det en imponerende oppslutning fra forbundets medlemmer. Over 100 personer stilte seg bak parolene «Å være kunstner er også et yrke», «Styrk frilanseres rettigheter» og «Ja til en offensiv kulturpolitikk». Samlet var toget av de største i nyere tid med 8900 deltakere, skrev avisen Klas- sekampen dagen etter. Årets overordnede slagord for Arbeidernes dag nasjonalt var «Frihet i fellesskap». STORT ENGASJEMENT - Vi tror at det i tiden framover er viktigere enn noensinne at skuespillerne er bevisste på egne rettigheter, og at vi står sammen i felles krav. Mobiliseringen i dag viser hvor stort engasjementet blant medlemmene er, sa forbundsleder Hauk Heyerdahl etter arrangementet. Kjenner du til at NSF tidligere har deltatt i 1. mai-tog? Henvend deg gjerne til sekretariatet! 35 klipperommet Generalforsamling 2014 Generalforsamling i Norsk Skuespillerforbund 2014 ble avviklet 25.mai. Pensjonsrådgiver Steinar Fuglevaag fra Fagforbundet innledet møtet med tydelige forklaringer av hva leveladresjustert pensjon egentlig innebærer. – Det ironiske er at det er eldre, som er mest opptatt av dette spørsmålet, som er best sikret, mens de unge, som ikke er interessert, er de som virkelig burde være det, sa han. Styrets årsberetning, regnskap og budsjett ble godkjent. Forbundsleder Hauk Heyerdahl ble gjenvalgt for ett år, mens tre styremedlemmer ble gjenvalgt for to år. Hovedoppgjør teatersektoren Forhandlinger med Norsk Teater- og Orkesterlederforening ble avsluttet rett før midnatt 15.mai. Forhandlingsresultatet i hovedtrekk: Fremtidig pensjonsordning var et sentralt forhandlingspunkt. I dag har man en ordning med ytelsesbasert pensjon der arbeidstaker er garantert en pensjon på 66 prosent av avgangslønn, eventuelt noe avkortet pga. levealdersjustering. Denne ordningen er krevende for arbeidsgiver, som ønsker en innskuddspensjonsordning der arbeidstaker bærer risikoen for avkastningen. Etter at arbeidstakersiden avviste forslag om ny pensjonsordning i år, ble det framforhandlet en protokoll som sier at utredning av framtidig pensjonsordning skal skje med sikte på nye forhandlinger allerede i 2015. Protokollen innebærer ikke at det er gitt klare føringer for hva slags ordning som skal utredes og det er heller ikke inntatt noen forutsetning om at dagens ordning skal falle bort. Fremforhandlet lønnsøkning fra 1.4 2014 er 3,3 prosent på alle trinn. Videre økes kostpenger til kr 130 (fra tidligere kr 80). Skuespillerforbundet gjorde en protokolltilførsel der det ble påpekt at 36 lønnsnivå og øvrige økonomiske vilkår for skuespilleren må forbedres vesentlig i kommende lønnsoppgjør. Det er avtalt å drøfte søndagsarbeid med frist til 1. oktober 2014. Teatrene har ulik praksis mht. dagsgasje, og det vil bli arbeidet med å finne en felles utregning her. Pågående arbeid med gjennomgang av tekstlige og innholdsmessige forbedringer og forenklinger i avtaleverket vil bli videreført. Forhandlingsresultatet sendes til godkjenning hos forbundets medlemmer. Hedda 2014 Heddaprisen for fremragende prestasjoner i norsk scenekunst deles ut for 17. gang i år. Nationaltheatret er vertskap for årets arrangement og inviterer til en festforestilling ledet av Else Kåss Furuseth. Juryen har i teatersesongen 2013-2014 sett og vurdert mer enn 150 forestillinger over hele landet. Av disse har 21 forestillinger av 15 teatre/kompanier fått plass på nominasjonslisten, som teller i alt 34 nominerte i 10 kategorier. - Verdt å merke seg er at tre regidebuter av etablerte skuespillere er med på årets liste: Både Bjørn Sundquist sin versjon av «Mens vi venter på Godot» og Trine Wiggens «Det merkelege som hende med hunden den natta» har fått nominasjoner for skuespillerprestasjoner, mens Glenn André Kaadas debut «Perpleks» er nominert for beste regi, skriver NTO i en pressemelding. Prisene deles ut søndag 15. juni – nominerte og vinnere kan sees på skuespillerforbundets hjemmesider og på www.heddapris.no klipperommet Tildelinger fra NSFs fond for frilansere SøkerGruppeProduksjonTilsagn Julie Solberg A kiss me production His own room 6000 6000 Simone ThiisTeater NovaAlene Sammen Vigdis, Vera og en til... 6000 Kristin Aafløy Opdan Opdan Produksjoner 6000 Helena KlarénTeater Leven DAYtringsfrihet - en opp- og nedtur 6000 Mads Henning JørgensenMoveArtAbel, stå opp 6000 Rune TemteTemte ProductionsNorwegian-Polish Life Shots Biophilia 6000 Kjersti Aas Stenby Dan Safer and the Epic Failures Magne Skjæveslandwww.vinjeproduksjoner.noFerda-Vinje 6000 Thea Borring LandeJorba 6000 Line Heie Hallem Line Heie Hallem og Espen Løvås Oda fra Havet 6000 Dilettantens forferdelige flid 6000 Pernille Dahl Johnsen Johnsen & Johnsen produksjoner SA SÅ RART 7000 Thea Elisabeth Skallevold Temte Productions 10000 Karin StautlandKaja productionsEnkefruen fru Grieg… Det som er rett 10000 Tobias avlund Heiberg Johanna & Tobias 10000 Andreas HumlekjærMadam PysjI en badstue lytter man 10000 Ingvild lienMementoGlassklokken Jorunn LullauKorte StegPotetens Parademarsj 13000 Siri Schnell Juvik§113§113 13000 Jonas KippersundTurnékompanietTvillingene13000 Helga HagaFramdriftSommer i Tyrol13000 Det kom mange hit i båt 16000 Huy Le Vo og Rebekka Nystabakk REBEKKA/HUY Kim Atle HansenP2PBrorskapet16000 Etternavn Fornavn Vedtak 1 Bjørklund Torstein 4 000 2 BorgliPia15 000 3 Christiansen Anders Baasmo 20 000 4 Eidsvold Gard B 20 000 5 Ellefsen Per Christian 20 000 6 Hagen Pål Sverre 40 000 7 HellumKyrre30 000 8 LarsenBirgitte40 000 9 OftebroJakob25 000 10 Raustøl Ingeborg S 6 000 11 Scharffenberg Svein 25 000 12 Stautland Karin 20 000 13 Williamson Odd-Magnus 15 000 14 ØbyKalle20 000 197 000 Vi gratulerer! Tildelinger Vederlagsfondets reise- og studiestipend: Samlet tilsagn • • • • • • • • • • • • • Espen Skjønberg som fylte 90 år 7. april Torbjørn Halvorsen som fylte 80 år 24. april Monna Tandberg som fyller 75 år 2. juli Anne-May Nilsen som fyller 75 år 4. juli Lise Fjeldstad som fyller 75 år 17. juni Bente Børsum som fyller 80 år 21. juni Thea Stabell som fyller 75 år 4. juli Rannov Nilsen som fyller 75 år 6. juli Ineke Brinkman som fyller 80 år 29. juli Gerdi Scjelderup som fyller 80 år 10. august Inger Lise Westby som fyller 75 år 17. august Arne Knutsen som fylte 70 år 30. april Ragnhild Nygaard som fyller 70 år 24. juli 300 000 37 Der som ingen skulle tru… Nærmere 80 prosent av norske skuespillere er bosatt i det sentrale Østlandsområdet. Men det finnes også mange scenekunstnere som i høyeste grad er aktive andre – og kanskje uventede steder. På denne siden presenterer vi noen av dem. Holder koken i Barentsområdet Bente Andersen brukte farsarven på å lage Samovarteatret, et profesjonelt friteater i Kirkenes med seks fast ansatte og mellom 20 og 50 prosjektengasjerte årlig. Hun har ikke angret – selv ikke da teatret brant ned i 2005. S Av IDA WILLASSEN amovarteatret har holdt på siden 1990 og har med to unntak satt opp nyskrevet dramatikk. Vi ønsker å sette fokus på nasjonale og internasjonal samfunnsspørsmål, og hvordan de berører enkeltmennesket, forklarer skuespiller og teatersjef Bente Andersen. borgerkrigen, skjønte de tematiken veldig godt. Malmklang brant ned Internasjonalt område Samovarteatret holder til i Kultursalen i Kirkenes i Sør-Varanger kommune. Navnet henspiller på den russiske tekjelen som alltid er varm. – Det er to kilometer til Russland og fire mil til Finland. Vi opplever at vi oppholder oss i et internasjonalt område. Over 90 prosent av naturressursene ligger i Nordområdene, noe som har konsekvenser for den internasjonale interessen for regionen. – Vil du si at den geografiske plasseringen har hatt påvirkning på teaterets repertoar? – Helt klart. Disse grensene er litt annerledes en Svinesund. Den nåværende russiske grensa ble trukket i 1806, og var lenge helt åpen. Men etter at grensen ble stengt etter andre verdenskrig, fikk beboerne i området en helt annen bevegelsesradius Dette har vi tematisert i vår siste forestilling Vodka, vann og glasnost som er basert på intervjuer med russiske og norske pensjonister og deres opplevelser av naboforholdet. Flerspråklig publikum Fra 2012 er grensa åpen igjen, for alle fastboende i Sør-Varanger og den russiske nabokommunen Pechenga som har et såkalt grenseboerbevis. Det gir rett til å reise noen mil inn i nabolandet uten visum. 38 Bente Andersen er teatersjef ved Samovarteatret. Foto: Lene Stavnå – Etter at vi fikk grenseboerbeviset, har vi begynt å rekruttere russisk publikum. Så allerede når vi begynner å jobbe med å utvikle en forestilling, har vi dette i tankene. Vi bruker et formspråk der både tekst og bevegelse betyr mye, og vi involverer alltid både dramatikere og komponister tidlig inn i prosessen. Vi turnerer Finnmark og Russland, og har også vært i Kaukasusområdet, Georgia og Tyrkia. Vi ser at våre forestillinger har relevans for andre steder med noe av de samme erfaringene som vårt område har. – Hvilke erfaringer er det? – Erfaringer knyttet til det å bo i et område der det plutselig trekkes opp en grense – litt som det som skjer på Krimhalvøya nå. Arctic Voices handler om dette. I Georgia, der spillelokalet fremdeles hadde kulehull i veggene etter – Det er ikke slik at jeg tror det skal bli fred i verden med en forestilling fra Kirkenes, men vi kan vise at vi bryr oss, at vi forstår hverandre. Det er utrolig viktig at forestillingene har et budskap. Det har vært drivkraften vår i snart 25 år. – Dere har faktisk jubileum i 2015? – Ja. Jeg vet ikke om vi skal markere det, de fem årene siden 20års-jubileet har gått så fort. I 15 år var vi lokalisert i huset som het Malmklang: En vakker og stor bygning med 12 meter takhøyde og snorloft. Men den brant i 2005. Når du har sloss med marginale midler og noe sånt skjer, må man stoppe opp og tenke alvorlig over hva man vil gå videre med. Men, Samovarteatret hadde forsikringene i orden. – Vi gjorde en grundig gjennomgang, leide til og med inn en bedriftsrådgiver for å finne ut av hva vi tjente på og ikke. Med informasjonen vi fikk ut av prosessen, bygget vi oss opp igjen. Forsikringsselskapet fortalte meg etterpå at det bare er om lag 50 prosent av bedriftene som opplever en brann som klarer å komme tilbake. Fikk hus av kommunen I syv år etter brannen holdt samovarene til i Scene 2, en gammel svømmehall og «et smykke av et rom» i følge Andersen. Da det skulle bygges ny skole, måtte teatret flytte igjen. Men denne gangen fikk de drahjelp: – Lokalpolitikerne i Sør-Varanger definerte teatret som så viktig for lokalmiljøet Der som ingen skulle tru… at de vedtok å lage et nytt teaterbygg. Vi gikk inn i prosessen med å prosjektere det, noe jeg tror var viktig for å sikre de fasilitetene som trengs, men som ikke er innlysende for noen som ikke driver med dette til daglig. Nå har vi vanvittig fine lokaler der vi både kan produsere og spille. Vi tar også i mot gjestespill – vi er veldig begeistret for alle som vil komme. Det går to direktefly fra Oslo til Kirkenes hver dag, og det er ikke lengre sørfra og nordover enn det er nordfra og sørover, bare så det er sagt. Sligg ble startskuddet Den unge Bente Andersen vokste opp i Kirkenes, men flyttet da hun 16 – uten planer om å returnere. – Jeg var ute i mange år, gikk på teaterskolen i København. En dag jeg stod blant alle de verdensvante Københavnerne slo det meg: «De har aldri måkka sligg». – Sligg? – Sligg er det som ligger på transportbåndene som kommer ut fra gruvene. Det var en vanlig sommerjobb for ungdom da jeg var ung. Man skjønner ikke industri i en by, slo det meg i København. Man skjønner ikke hvordan samfunnet henger sammen. Der og da bestemte hun seg: – Jeg skal flytte til Kirkenes, og jeg skal lage teater basert på historier ingen har fortalt før. administrativ kompetanse Planen var å bli i minimum to år, maksi- mum fem. – Men så fløy de 15 første årene. Det var så mye å ta tak i, så mye dramatikk og så mange historier. Så skal det jo sies at i løpet av disse årene har jeg tatt både ledelsesutdanning, økonomistyring og alt det andre man trenger for å kunne drive et teater. Jeg ble mor for første gang i 1994, og da oppdaget jeg at jeg ikke hadde noen som helst slags rettigheter. Jeg måtte ta med barnet på turné og belage meg på far, som tok ut fødselspermisjon. Da bestemte jeg meg for at sånn skal det ikke være. Så da gjorde jeg teatret om til et aksjeselskap. Rett og slett fordi organisasjonsformen er så tydelig. Det er ikke det administrative som ligger mitt hjerte nærmest, men det må til, for eksempel etter en brann. Må tallfeste kulturens verdi – Jeg er klassisk utdannet, og i begynnelsen tenkte jeg mye på hvor nært jeg var «Mekka» og Stanislavskis Russland. Nå er jeg mer opptatt av hvor godt det er å få den roen rundt produksjonsprosessen som dette stedet gir. Jeg er veldig villig til å bo «der som ingen skulle tru at nokon kunne bu» for å få nettopp det. – Hvilke politiske grep tenker du kunne lettet arbeidsforholdene for scenekunstnere som ønsker å jobbe utenfor de største byene? – Man planlegger og tenker stort sett ut fra sentrale strøk. Jeg skulle ønske at vi hadde flere kanaler for å synliggjøre alt det som foregår av kunstnerisk arbeid utenfor de største byene, og hvor viktig det er for lokalsamfunnene. Det finnes forskning som viser at det å investere i kulturarbeidsplasser lønner seg. Jeg skulle ønske at man klarte å tallfeste verdien, slik at det ikke bare var masse snakk om kultur og næring, men at man faktisk satte av investeringsmidler til dette. Det er ikke snakk om subsidier til distriktene – mange flere enn de fastboende vil nyte godt av slike investeringer. Kvalitet krever rammer – Det står for eksempel ganske skralt til med visningssteder, og det er trist. Det er allerede lagt føringer fra nasjonalt politisk hold på at man skal ha DKS, etc. Det man faktisk må ha i tillegg, er visningsrom. Samovarteatret er ganske strenge på krav til spillesteder, både av sikkerhetsmessige og kvalitetsmessige hensyn. Det er umulig å levere samme kvalitet i et rom som ikke er tilrettlagt for visning av scenekunst. Generelt må vi ha en mulighet til å utfordre publikum og vi må tørre det – ikke bare tenke salgsmulighet, kjapp opp og nedrigg. Jeg tror vi mister noen gode forestillingsideer fordi vi er avhengige av disse kravene, som ikke har noen ting med det kunstneriske å gjøre. – Hva driver du med akkurat nå, og hva er planene framover? – Jeg var så heldig at jeg fikk arbeidsstipend i år, så jeg skal nå jobbe 50 prosent med kunstnerisk utviklingsarbeid i to år. Jeg rågleder meg! FAKTA • Samovarteateret er et profesjonelt teater opprettet av Bente S. Andersen i 1990. • Teateret har seks fast ansatte og holder til i Kirkenes. • Teatret er samlokalisert med Kirkenes skole og kulturskolen, som kjøper undervisningstjenester av Samovarteateret som står for planlegging og gjennomføring av undervisning og forestillinger. Teatret har også en egen aspirantordning. • Kirkenes ligger på 70 breddegrader nord og 30 lengdegrader øst, og er kommunesentrum i Sør-Varanger i Finnmark. Kommunen deler grense med Russland i øst og Finland i vest. • Samovarteateret jobber for å lage samtidsaktuelle forestillinger og ny dramatikk inspirert av «internasjonal politikk, samfunnet rundt oss og mennesker vi møter». 39 B - blad Returadresse: Norsk Skuespillerforbund Welhavens gate 1 0166 Oslo Replikken «Hvis vi ikke får på plass en bærekraftig løsning vil det gå utover bemanningen og produksjonen.» Morten Gjelten, direktør i Norsk Teater- og orkesterforening, om avviket mellom oppsparte pensjonsmidler og fremtidige forpliktelser. Klassekampen 21. mai. «Regnskapsreglene oppleves som fullstendig uhensiktsmessige for kulturinstitusjoner som i hovedsak er finansiert av det offentlige. For et børsnotert selskap kan det være viktig at man får fram de underliggende verdiene av pensjonsforpliktelser, men for kulturinstitusjoner er det helt meningsløst. Derfor må fagbevegelsen nå gå sammen for å tydeliggjøre at ansvaret for en løsning er hos de politiske myndigheter.» «Selvsagt vil jeg bli satt opp, men det er et slit og styr, særlig urpremierer. Å gi ut bok går veldig fredelig for seg i forhold. […] Nå vil jeg gjøre det jeg selv har lyst til, og jeg har ikke lenger lyst å skrive drama. Holder helsen skal jeg skrive dikt og langsom prosa.» Jon Fosse (gjengitt på bokmål) i Aftenposten 21. januar. Tore Walmsnæss i Musikernes fellesorganisa-sjon til Klassekampen 19. mai Sagt siden sist 40 skuespillerforbund.no
© Copyright 2024