1. No category

01.02.11.
JESUS – GUD OG MENNESKE
Innlegg i serien ”Jeg tror på …”. Et kurs om Jesus Kristus
i Nordberg menighet
v/professor emeritus Lars Østnor
Tilnærming: I snart to tusen år har kristne trodd at Jesus var både fullt og helt Gud og fullt og
helt menneske. Men hva om han var en av de jødiske profetene? Eller en engel? Er det
nødvendig for kirken å fastholde det gamle paradokset? – Debatten om Jesus fortsetter!
1. Salmeskatten
Trekk fra noen julesalmer: Norsk salmebok nr. 1, vers 3: ”Han er både Gud og mann…”.
Andre eksempler.
Kirkens tro på Jesus uttrykt i hymnisk språk.
2. Hva vet vi om Jesus?
Jesus fra Nasaret har levd! Han er en historisk person som levde i den romerske provinsen
Syria på begynnelsen av vår tidsregning. Jf. Luk 2. Han omtales ikke bare i Bibelen og i
kristne kilder, men også hos ikke-kristne historikere. Den jødiske historikeren Josefus (ca. 38–
100 e.Kr.) skriver således om ”…Jakob, bror til Jesus, han som kalles Kristus”. Han omtaler
også Jesus som en vismann, undergjører og lærer som ble dømt av Pilatus til å korsfestes, og
som fikk tilhengere kalt ”kristne”. Omkring 115 e.Kr. skriver den romerske historikeren
Tacitus om de kristne: ”Navnet deres kommer av Kristus som ble henrettet under Tiberius av
prokurator Pontius Pilatus”. Den romerske brevskriveren Plinius d.y. skriver ca. 100 e.Kr. til
keiser Trajan om de kristne: ”På en fastsatt dag pleier de å komme sammen før soloppgang
for å synge en lovsang til Kristus som en gud”.
De beste og fyldigste kildene til kunnskap om den historiske personen Jesus, hans
budskap, gjerning og skjebne, finner vi imidlertid i de tre synoptiske (= samsynte)
evangeliene: evangeliet etter fortelleren Markus, etter den skriftlærde Matteus og etter
historikeren Lukas. Evangeliet etter Johannes viser hvordan Jesus og det kristne budskapet ble
forkynt noen tiår senere.
Evangeliene forteller om Jesus som et menneske som vandret fra sted til sted sammen
med sine tilhengere, som ble sulten og tørst, som trengte hvile og søvn, som gråt osv. (Mark
10, 1 og 32. Matt 21, 18. Luk 8, 23. 19, 41).
Samtidig opptrådte han i ord og handling på en måte som gikk ut over det mennesker
til vanlig kunne si og gjøre. Han helbredet syke og handikappede, oppvekte døde, gikk på
vatnet og mettet 5000 mennesker med fem brød og et par fisker (Mark 8, 22–26. Joh 11, 1–44.
Mark 6, 30–52). Folk undret seg og spurte: ”Hvem er han?” (Mark 4, 41). Han tolket
Moseloven med en uvanlig myndighet (Matt 7, 29). Han tilga mennesker deres synder – noe
bare Gud kunne gjøre (Mark 2, 1–12). Han aksepterte bekjennelsen til seg som Messias, den
salvede frelserkongen, men ikke forstått som en politisk befrier (Matt 16, 13–23). Selv kaller
Jesus seg Sønnen (Matt 11, 27. Luk 10, 22).
De første kristne betegnet tidlig Jesus som Guds sønn (Rom 1, 3–4. 8, 3. Gal 4, 4. 1
Tess 1, 10). Sammen med denne omtalen hørte også bekjennelsen til Jesus som Herre (1 Kor
2
12, 3. Ef 4, 5. Fil 2, 5–11). At bekjennelsen til Jesus som Herre ble sett som et uttrykk for at
han var guddommelig, har vi et radikalt utsagn om i 1 Kor 8,6: ”Men for oss er det én Gud,
vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er ved
ham, og ved ham lever vi”. Her er Jesus sidestilt med den ene Gud og sett som skaper og
livgiver. I NT blir det tydelig at det var disiplenes møte med den oppstandne som var
grunnlaget for at de kunne bekjenne at Jesus var Guds sønn og Herre (Joh 20, 26–31).
Sum: Jesus er en historisk person. De bibelske tekstene framstiller han som ”mer enn”
et menneske. Selv betegnet han dette ”mer enn” som det å være Sønnen. Hans tilhengere
bekjente ham som Messias, Guds sønn og Herre.
2. Bekjennelsen til Jesu to naturer (det kristologiske dogmet)
De kristnes oppfatning av Jesu person og gjerning ble tidlig uttrykt i bekjennelseslignende
formuleringer som vi finner i Det nye testamente (NT): Rom 10, 9. 1 Kor 12, 3. 15, 3–5. Fil 2,
5–11. 1 Tim 3, 16.
Etter hvert utformes kristentroens elementære og sentrale innhold i skikkelse av trosbekjennelser eller symboler.
I den apostoliske trosbekjennelsen (fra ca. år 500) er troen på hvem Jesus var, uttrykt kort og konsist: ”Jeg tror
på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru
Maria…”. I den nicenske trosbekjennelsen (fra kirkemøtene i Nikea år 325 og Konstantinopel år 381) lyder
starten på den andre trosartikkelen slik: ”Og på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av
Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen
som Faderen, han som alt er skapt ved, som for oss mennesker og for vår frelses skyld steg ned fra
himmelen, og ved Den hellige ånd ble kjød (incarnatus) av jomfru Maria og ble menneske (homo
factus)…”. Den athanasianske trosbekjennelsen (fra ca. år 500) har en omfattende del om Jesus. Her heter det
bl.a.: ”…vår Herre Jesus Kristus ble menneske. Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre
Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske: Han er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og han er
menneske av sin mors vesen, født i tiden, fullkommen (perfectus) Gud, fullkomment menneske…”. I Den
augsburgske bekjennelsen ( fra riksdagen i Augsburg i 1530) handler den tredje artikkelen om Guds sønn. Den
innledes slik: ”Like ens lærer de at Ordet, det er Guds Sønn, har tatt på seg menneskelig natur i den velsignede
jomfru Marias liv slik at de to naturer, den guddommelige og den menneskelige, er uatskillelig sammenbundet i
personens enhet, én Kristus, sann Gud og sant menneske, født av jomfru Maria…”. I sin Lille katekisme (fra
1529) forklarer Luther første del av den andre trosartikkelen med følgende ord: ”Jeg tror at Jesus Kristus, som er
sann Gud født av Faderen fra evighet og tillike sant menneske født av jomfru Maria, er min Herre,…”
(uthevelsene er ved meg).
Disse bekjennelsesutsagnene fra Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter forteller hva som
er denne kirkens lære om Jesu Kristi person.
Denne læren om Kristi person (= det kristologiske dogmet) har sitt mest markante uttrykk i
formuleringen: sann Gud og sant menneske (= virkelig, fullt og helt begge deler). Vi står her
overfor et mysterium = et forhold som tanken ikke kan trenge gjennom.
Tonaturlæren må sies å samsvare med det vitnesbyrdet om Jesus som vi møter i NT. Han er
Gud og menneske: Rom 1, 3–4. 8, 3. 9, 5. Han er Gud: Joh 1, 1. Kol 1, 19. 2, 9. Og han er
menneske. Fil 2, 7. 1 Tim 2, 5.
3. Inkarnasjonen
At Jesus Kristus var både Gud og menneske skyldes ikke at menneskenatur ble
guddommeliggjort. Det skyldes heller ikke en forvandling eller omforming av guddommelig
natur. Det er et resultat av at guddommen har tatt på seg menneskelig natur. Det er dette som i
teologien gjerne omtales som inkarnasjonen (av det latinske ordet caro = kjøtt). På bokmål
3
kan vi eventuelt litt gammelmodig tale om menneskevorden eller kjøttpåtakelse, på nynorsk
om ikjøting. Det bibelske grunnlaget for terminologien finner vi i Joh 1, 14: ”Og Ordet ble
menneske og tok bolig iblant oss…”. ”Tok bolig” kan vi også oversette med ”slo opp sitt
telt”. At Guds sønn ble menneske i Jesus fra Nasaret kan bare fastholdes som et under.
4. Fullt og helt Gud – fullt og helt menneske
Hvorfor har de kristne helt siden oldkirken lagt slik vekt på at begge Jesu naturer, hans
guddommelighet og hans menneskelighet, er fullstendige?
Det anliggendet som de kirkelige bekjennelsene har villet uttrykke, er at det gjennom Jesus
Kristus har skjedd en virkelig guds-åpenbaring, en sakssvarende kunngjøring av Guds vesen
og vilje. Uten full og hel guddom hos Jesus ville det ikke være noen adekvat og endegyldig
guds-åpenbaring. Uten full og hel menneskelighet ville det ikke finne sted en reell gudsåpenbaring som mennesker kan forstå og slutte seg til. (Jesu menneskelighet inkluderer ikke
synd. Heb 4, 15, jf. Matt 4, 1–11. Joh 8, 46).
5. Avvik fra kirkenes Kristus-tro
Opp gjennom historien har det gjort seg gjeldende mange og ulike Kristus-oppfatninger som
har avveket fra kirkenes bekjennelse til ham. Disse har i hovedsak vært av to typer. På den
ene siden har vi de læremeningene som har overbetont Jesu menneskelighet (”venstreavvik”). På den andre siden har vi dem som har overbetont hans guddommelighet (”høyreavvik”). I det første tilfelle vektlegges leddet sant menneske, og Jesus blir ikke av
guddommelig vesen, men et sjeldent stort menneske. I det andre tilfelle betones leddet sann
Gud med den konsekvens at Jesu ikke blir sett som et virkelig menneske, men som
engleliknende.
Til den førstnevnte typen vranglære hører den såkalte ebjonittismen (av det hebraiske
ordet ebjon = fattig). De var en jødekristen gruppe før og etter år 100. Her forstås Jesus som et
menneske, som sønn av en jordisk far og som en profet i forlengelsen av de
gammeltestamentlige profetene.
Til den andre typen avvik hører doketismen (av det greske ordet dokein = se ut som).
Doketene tenkte at Jesus så ut som et menneske, men i virkeligheten var han det ikke. Jesus
var ifølge doketene et himmelsk åndsvesen, og på jorden hadde han bare en tilsynelatende
kropp.
Til den første typen av læreavvik hører også arianismen, hevdet av Arius, prest i
Aleksandria på 300-tallet. Han forkynte at Kristus ikke var evig, men Guds første skapning og
derfor ikke av guddommelig natur. Kirkemøtet i Nikea i 325 vendte seg mot denne læren om
Kristus ved å hevde at han var ”født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen”.
Kirkene har måttet føre en vedvarende kamp mot avvikende lære om Kristus (i dag:
jøders, muslimers, Jehovas vitners og andres oppfatning). Man har hele tiden levert et
engasjert forsvar for troen på at i Jesus Kristus var Gud nærværende i vår verden. I denne ene
personen, gudmennesket Jesus Kristus, kom Guds rike til oss, og på grunn av hans verk er
frelsens gaver tilgjengelige.
6. Jomfrufødselen
Tanken om jomfrufødselen (at Jesus ble unnfanget av Den hellige ånd og født av jomfru
Maria) er lite bevitnet i NT (Matt 1, 18–25 og Luk 1, 26–38, jf. Rom 1, 3 og Gal 4, 4). Den
har derfor neppe hatt noen sentral plass i urkirkens budskap.
4
Argumenter mot jomfrufødselen før og nå: legendariske tekster, ikke nevnt i tidlige
bekjennelsesutsagn, ufornuftig.
Imidlertid er det ikke grunn til å betvile den historiske påliteligheten i de tradisjonene som
Matteus og Lukas gjengir. Matteus ser saken fra Josefs side, Lukas fra Marias. Lukas er
historikeren blant evangelistene (jf. 1, 1–4). Jomfrufødselen har kommet med i de oldkirkelige
bekjennelsene. Uten beretningene om den ville vi ha vært i villrede mht. hvordan Jesus kunne
være Gud og menneske. Saklig sett er jomfrufødselen underordnet inkarnasjonen, ikke
omvendt. Den kan sees som et tegn på inkarnasjonens realitet og uttrykker Jesu sammenheng
med menneskeslekten og samtidig at hans tilblivelse skjer ved et under, gjennom en
guddommelig skaperhandling.
7. Jesus før og etter jordelivet
Etter sin guddommelige natur var Jesus fra evighet av, preeksistent (Joh 1, 1–3. 2 Kor 8, 9.
Fil 2, 6). Selv om guddomsnaturen opprettholdes fullt ut etter inkarnasjonen, betyr Jesu
unnfangelse og fødsel en fornedrelse (kenose = selvuttømming) idet guddommen trer fram
skjult i menneskets begrensede skikkelse og blir tjener i ringhet (Matt 8, 20. 2 Kor 8, 9. Fil 2,
7–8). I forhold til jordelivets fornedrelse som kulminerer i døden, er oppstandelsen og
himmelfarten å forstå som en opphøyelse. Derved trer hans guddom igjen åpenbart fram, idet
han beseirer døden og tar plassen som medregent ved Gud Faders høyre hånd.
8. Mitt trosforhold til gudmennesket Jesus Kristus
Min tro på Jesus Kristus som fullstendig Gud og fullstendig menneske henger på det
nærmeste sammen med vissheten om gyldigheten i hans frelsesverk for meg. Inkarnasjonen er
en forutsetning for frelsergjerningen: ”for oss mennesker og for vår frelses skyld steg [han]
ned fra himmelen …og ble menneske” (fra den nikenske trosbekjennelsen).
At Jesus fra Nasaret var og er Gud, er en forutsetning for at jeg med frimodighet kan be til
ham. Hvis Jesus bare var et skapt menneske, ville alle kristne – meg selv medregnet – be til et
stykke skaperverk. Det ville være avgudsdyrkelse! Bønn, tilbedelse og lovsang til Jesus
bygger på at han er guddommelig.
At Jesus samtidig har levd som et menneske på jorden, innebærer at han kjenner våre levekår
og har erfart ensomhet, lidelse og sorg i likhet med oss, ja, mer enn oss. Derfor kan vi
frimodig vende oss til ham med vår klage og smerte, men også med vår takk for livets gleder!
Heb 4, 15–16.
Philip Melanchton: ”Å kjenne Kristus er å kjenne hans velgjerninger, ikke å ha innsikt i hans
naturer og måten Gud og menneske ble forent på” (Loci 1531, innledningen).
Litteratur
Kvalbein, Hans (2008): Jesus – hva ville han? Hvem var han? En innføring i de tre første
evangelienes budskap. Oslo: Luther Forlag, 41–59.
Modalsli, Ole og Leif Gunnar Engedal (1981): Evangelisk tro. Oslo: Luther Forlag.
Mæland, Jens Olav (red.)(1985): Konkordieboken. Den evangelisk-lutherske kirkes
bekjennelsesskrifter. Oslo: Lunde Forlag.
Skarsaune, Oskar (2001): Og Ordet ble kjød. Studier i oldkirkens teologi. Oslo: Luther Forlag.