INNHOLDSFORTEGNELSE
INNHOLDSFORTEGNELSE Prestens side Sommerveien, av Daan Ente 3 Dorothee Jacobi 4 Christward Kröner. Oversatt av Johan Eide 8 Rolf Rolfsen 18 Tryggve Fett 20 Inger Risholm 32 Gravferder Våre døde Marit Sunnby 36 JEG ER den som taler med deg (del 2) Hvem tror dere jeg er? Når guder og mennesker ler Inkognito Terrasse 9 (del 2) Med hjerte for Olsby Kristine Høiland 37 Kristine Høiland 43 Sverre Nagel Stevner og leirer Menigheter 48 50 Forfatterne er selv ansvarlige for innholdet. Frist for bidrag til neste utgave : 22.juli j2015. Redaksjon fra 2015: Siri Schultze-Florey (ansv.). Layout: Inger Risholm. Omslaget: Eli Raa Nilsen, Bergen, er kunstneren bak forsidebildet, et glassmaleri. Asbjørn Nilsen, Vardø, er ansvarlig for baksidebildet. 2 Prestens side Sommerveien Nå stiger vi inn sommerhalvåret. Årstidsfester i vinterhalvåret er veldig direkte orientert mot Kristus og hans vei her i jorderiket. Det er annerledes om sommeren. Det begynner med Sankt Hans-feiringen, så Olsok og Mikkelsmess. Tre skikkelser står sentralt i festene: Johannes Døperen, Olav den Hellige og Erkeengelen Mikael. Hva har disse tre med hverandre å gjøre, og hvorfor er de samlet i sommerhalvåret? Alle tre viser veien på hver sin måte, veien til Kristus. Kanskje kunne man si at Johannes viser og beredte den fysiske veien for Jesus Kristus, Olav fant og viser sjeleveien og Mikael tyder åndsveien. Så kan man betrakte det historisk. I feiringen av årstidsfestene søker vi ikke nødvendigvis kun de historiske aspekter, men den spirituelle aktuelle tilstedeværelse av disse åndsskikkelser og deres åndskrefter. At også Olav den Hellige befinner seg i dette selskap av Johannes, engel og Mikael, tidsånd - åpner for muligheten til å betrakte Olav som en av de nordiske folkeånder, erkeengel. Hans lys skinner over julidagene i Trøndelag. Gule, modnende kornåkrer rundt Stiklestad og Nidaros. Varme og lys fra fjorden i bakgrunnen. Olavs lys har i middelalderen tiltrukket mangfoldige pilegrimer fra Norden og nord-Europa. Vi kan søke dette lys og finne i det, veien til Kristus. Veien som gjør våre tanker, følelser og gjerninger gjennomtrengt av Kristus. Jeg tror det er berettiget å la oss veilede av Johannes, Olav og Mikael, på hver sin måte, dette sommerhalvåret, og da gleder vi oss til å høre fra hverandre til høsten - hva vi har opplevet underveis. God tur! Daan Ente 3 Jeg Er, den som taler med deg, del 2. Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke sulte mer, og den som tror på meg skal ikke tørste mer. Jeg er brødet, det levende som kommer fra himmelen. (Joh. 6,35 og 51): Alt hva som er gitt oss mennesker, finner vi igjen i brødet. I brødet ligger årsløpet og menneskenes arbeidsprosesser, de fire elementene og jordsubstansene. Om høsten ligger åkrene åpne, jorder der halmen står igjen, eller jorder som er nypløyet. Såes kornet om høsten, får det med seg frost og kulde, til vårregnet vekker det til live, og det vokser til modning på sensommeren. Så kommer menneskenes arbeid, fra skurtresker til computerstyrte bakemaskiner; transport, maling, baking. Så igjen transport, handel, deling. Elementene vann, ild og luft er alle med. Substansene er representert; de uorganiske ved saltet og de organiske ved hevemiddelet. Det er mye fortid i et brød. Ingenting mangler av det som er på jorden. Det er essensen av alt som er gitt oss, og alt som vi er forbundet med gjennom vårt arbeid. Det er fokus på brødets kjemiske egenskaper. Men det er ikke det eneste som ernærer oss, for alle de prosessene som skal til, virker til sammen også ernærende. Det som gjelder for ernæring, blir særlig synlig i brødet. At vi lever i en stor sammenheng av jordens vekstprosesser, menneskets arbeidskraft, og solens lys og varme. Vi er heldigvis, som tenkende vesener, uavhengige individer. At vi kan leve her, er 4 takket være jorden, menneskelig arbeid og himmelkreftene. For dette står brødet. Den som begynner å fornemme dette i det brødet han spiser, vil kjenne evighetskreftene, i hvert fall tankemessig, i det han ernærer seg av. Herfra kan jeg se vidt utover. Brødet er ikke bare gitt meg for å holde meg i live. Det er et arbeidsforhold, mer enn det å bli mett. Jeg står i forbindelse med andre mennesker, i større eller mindre grad, i det som blir gitt meg. Jeg kunne forvente at alt er her for meg, som en spennende meny, med kostelige retter og overraskelser. Men det viser seg som oftest at det ikke er slik. Jeg setter tennene i stein, livet går ikke slik jeg gjerne ville det. En herlig nytelse blir fort glemt, mens uløste vanskeligheter fra fortiden holder stand. Kan jeg oppdage det i det som jeg daglig mottar, kan jeg se det livgivende som kommer fra himmelen? Den som jeg har invitert inn, den som rolig og kjærlig taler «Jeg er», han ser med meg på det som er gitt meg. Jeg begynner å se med hans øyne, det som jeg kjenner fra før, og jeg ser det på en ny måte. Etter hvert ser jeg hvorfor alt ble slik, jeg ser meningen bak hendelsene. Det trengs tid, særlig for gamle, belastende hendelser. Men når jeg stadig på ny prøver å se med øynene til Jeg er, da kommer meningen til syne. For i nærværet til Logos har alt mening og sammenheng. Der hvor det synes meningsløst, viser han hen til muligheten jeg selv har til å se, til å skape mening, og jeg begynner å forstå. 5 Jeg ser kampesteinen som bor i mitt indre, den er da urokkelig; eller det lille uanselige, det jeg ikke har gitt akt på på disse ser jeg med nye øyne - har jeg sett at begge er verdifulle? Litt ro er her nødvendig. For denne slags mening som det søkende, spørrende jeg viser hen på, det trenger seg ikke fram. Han venter, og når han er til stede i min forståelse, da er det på ingen måte overveldende eller påtrengende. Det går langsomt, det skjer ikke et under, og jeg er ikke på et øyeblikk blitt en annen. Livet blir ikke plutselig lett og enkelt. Men der hvor jeg søker eller skaper en mening, der åpner det seg nye muligheter. Jeg kan si til meg selv: å, slik henger det sammen… det var hans opplevelse… hadde jeg visst det… Finner jeg i min egen fortid det som ernærer, det som gir kraft? Kan jeg se på det som er gitt meg, og slik det er blitt, kan jeg se det slik at jeg finner igjen det som kom fra himmelen? Nå handler det ikke lenger bare om ernæring for meg selv. Når «eneboeren i verdensaltet» * henvender seg til den verden som omgir ham, når han interesserer seg for den, begynner å forstå den, elske den, da oppstår det en gjensidig ernæring. Mennesker som kjenner og erkjenner naturen, formidler noe av dets mening til den, og gir den derved næring. Der hvor jeget i den egne skjebnen, og i de andre menneskene, gjenkjenner det som kommer fra himmelen, der vil meningen ernære jeget, og det blir mulig å gi verden nytt liv. Hvem vet hva det betyr for skjebnemaktene når et menneske forstår hva de gjør: er ikke det brød for dem? 6 Jeg kan i frihet søke og finne, i alt jeg møter i livet, det som er sendt meg fra himmelen. Igjennom min forståelse kan jeg se og skape mening, og dette gir verden liv. * Rudolf Steiner: Antroposofi og det menneskelige gemytt. GA 223. Av Dorotee Jacobi, trykket i Die Christengemeinschaft 2/2006. Oversatt av Siri Schultze-Florey 7 «HVEM TROR DERE JEG ER?» - «DU ER KRISTUS» Bekjennelse med følger Et spørsmål om identitet Av Christward Kröner Det er et merkverdig, men likefullt sentralt spørsmål Kristus stiller disiplene: Hvem tror dere jeg er? Spør han etter et navn, eller etter en vesenserkjennelse? Peters svar: "Du er Kristus", ville også hatt gyldighet for et annet spørsmål, nemlig spørsmålet "Hvem er jeg?" Men ville vi stilt et annet menneske dette spørsmålet? Det ville vi vel neppe. Som regel retter vi spørsmålet mot oss selv - det er selverkjennelsens kjernespørsmål knyttet til de to andre kjernespørsmålene: Hvor kommer jeg fra, og hvor går jeg hen? Hadde vi imidlertid rettet dette spørsmålet til et annet menneske, ville det ikke være for å få høre vårt navn, men for å erfare hvordan vårt vesen speiler seg i den andres bevissthet. På denne måte kan det kanskje oppstå et helt annet ord et helt annet navn - enn det vi bærer til daglig. Mer 8 karakteriserende. Og trolig ville det vi da hørte også stå i et visst spenningsforhold til vår selvoppfattelse. Hvis jeg virkelig tar imot den andres svar på dette spørsmålet, vil jeg til slutt vite mer om meg selv enn enn jeg gjorde før. Gjennom det mitt medmenneske oppfatter som en del av mitt vesen, kan jeg komme ett skritt videre i min selverkjennelse, og hvis denne søken etter selverkjennelse er alvor, forblir det ikke uten følger. Det gir muligheter til forvandling, det endrer meg. Slik kan det den andre har uttalt bli konstituerende for mitt vesen. Det av mitt vesen som speiler seg i den andres bevissthet gir meg, om jeg tar imot det, muligheten til å redusere avstanden mellom min selvoppfattelse som kanskje er preget av illusjon og ensidighet og det den andre iakttar ved og i meg, og bli mer slik jeg virkelig vil være. Først når jeg forbinder selvoppfattelse med de andres iakttagelse av meg, kan jeg håpe på å være på sporet av virkeligheten. Naturligvis var situasjonen ved Cäserea Philipppi unik og umulig å sammenligne. Guds menneskefødte sønn spør disiplene hva de ser i og ved ham. Og i dette øyeblikk kan Peter kjenne Kristus i mennesket Jesus. Idet han erkjenner det, føyer han noe til den rene erkjennelsen, og erkjennelsen blir bekjennelse. Og dersom det han uttaler er riktig, har det følger som vil gripes gjennom viljen - for ham, for hele disippelkretsen, for hele 9 menneskeheten. Kristus lar seg antakelig ikke virkelig erkjenne uten at det får følger for det jordiske livet - ja, kanskje lar ikke Kristus seg virkelig erkjenne i mennesket uten at vi med vår viljekraft lar oss bringe inn i denne erkjennelsen, og gjennomgår et indre forvandlingsskritt som gjør denne erkjennelsen mulig? Var Kristi spørsmål retorisk eller pedagogisk? Sikkert ikke. Hvis det ikke var det, hvilken betydning hadde så Peters svar for ham? Kunne det være at dette svaret også blir en del av Kristi vesen og gjør det mulig for ham for første gang å snakke om død og oppstandelse som fremtid i sitt jordeliv og uttrykk for sin utsendelse? Ved Peters bekjennelse står jo disiplene i et dilemma, et dilemma vi alle mer eller mindre alltid står i når det gjelder å erkjenne et annet menneske, for gjennom den ytre beskrivelsen møter vi ikke det vesentlige, karakteren. Det sanne vesen er usynlig. Goethe sammenfattet denne erkjennelsen klart i ordene: Egentlig er det til ingen nytte å gå i gang med å uttrykke et tings vesen. Virkningen sanser vi, og en fullstendig historie over disse virkningene vil vel i alle fall også omfatte enhver tings vesen. Vi anstrenger oss forgjeves for å skildre et menneskes karakter; i stedet kan man stille opp hans handlinger, hans gjerninger, og et bilde av hans karakter vil komme imot oss. I en av det 21. århundres helters ord sies det derfor slik: Et menneskes sanne verdi kan ikke 10 måles i hva han angivelig tror, men i hva han gjør, hvordan han handler for å stå i sin overbevisning (Edward Snowden i Glenn Greenwalds bok Die globale Überwachung, München 2014). Det Kristus sier og gjør er det som åpenbarer hans vesen for disiplene. Gjennom hans lære og handlinger kan de - litt etter litt - erkjenne hans vesen. Hvordan ellers? Kristus kunne jo ikke trekke frem et myndighetsautorisert identitetskort fra lommen som ville spare disiplene for denne erkjennelseshandlingen. Når evangeliet helt frem til idag blir forkynt i enhver kristen gudstjeneste, er det fordi Kristi ord og handlinger blir beskrevet, og vår lyttende medopplevelse og vedvarende fordypelse vil etterhvert gi oss et bilde, en erkjennelse, av Hans vesen. Dette bildet - og denne erkjennelsen - kan være en inngang til erfaringen om at det ikke bare handler om historien, men likeså mye om Kristi nåværende virke og gjerning som kan utvikle og sensibilisere våre innerste sanser og sjeleiakttagelser. Denne formen for indre bevisdannelse, som ikke kan komme i stand uten egen evne til dømmekraft og evne til å skille, er det som vil fremkalle Kristus når han på den fengslede Johannes' spørsmål «Er du den lovede, eller skal vi vente på en annen?» svarer: «Fortell Johannes hva dere hører og ser. »Han sa ikke bare: «Ja, det er jeg.» Det sa han heller ikke da han sto foran yppersteprestene, han sa det 11 ikke da han sto foran Pilatus. «Du må si det,» svarte han på spørsmålet. Det er et beslutningsspørsmål der også spørrerens erkjennelsesmot blir utfordret. Kristus påtvinger oss ikke erkjennelse og opplevelse av sitt vesen. Jeg må på fritt grunnlag bestemme meg for denne erkjennelsen - og hvis jeg gjør det, blir erkjennelsen til bekjennelse. Bekjennelsen tjener hans navn bare hvis den ikke forblir et søndagsanliggende, men bærer frukt gjennom bekreftelser i hverdagens strev. Betydningen av dette forholdet mellom menneske og Gud speiler seg også i Menneskevielsens handling når menigheten selv i bønn karakteriserer seg som et fellesskap av mennesker og i frihet erkjenner «Kristus som sin hjelpende fører. »En slik erkjennelse rommer imidlertid alltid en andel nåde, den er heller ikke hugget i stein, men nødvendigvis dynamisk. Den kan også gå tapt igjen. Nådekvaliteten viser seg i Matteusevangeliets skildring, der Kristus sier til Peter at han ikke har sagt det ut fra seg selv, men at det er blitt åpenbart for ham fra Faderen. Å erkjenne sønnen, kan bety å bli delaktig i Faderens nåde. Det er erfaringen av Faderen i erkjennelsen av sønnen som også klinger med i den første bønnen i Fader Vår: Helliget vorde Ditt navn. Guds navn viser seg i erkjennelsen og benevner Guds sønn som ble menneske. Denne siden av dynamikken kunne ikke tre tydeligere frem i dagen enn i det som så skjer når Peter vil hindre 12 Kristus på hans vei videre og må høre at det nå er Satan som snakker gjennom ham. Den menneskelige sjel kan være bo- og virkested for guddommelig vesener, men også for motstandermaktene; mellom begge ligger det kanskje bare få øyeblikk. Møtet som inntreffer mellom Kristuserkjennelsen og iakttagelsen lar seg riktignok ikke holde fast. Det kan kanskje beholdes i erindringen. Som levende erfaring må den hele tiden på ny søkes og muliggjøres om den skal forbli. Det erfarer Peter frem til fornektelsen på skjærtorsdag, og like til oppstandelsen og Kristi himmelfart. I dag kan det også være et skille- og sannhetskriterium om et menneske som forteller om en Kristuserfaring snakker om en vedvarende tilstand eller en pulserende bevegelse som ikke er forutsigbar og hvor nærhet, fjernhet og muligens også lange perioder av ensomhet veksler. Lakmustesten ligger i det å søke som indre aktivitet. «Søk ham!» lyder oppfordringen i konfirmasjonen ved påsketider, og med dette rettes blikket mot konfirmantens hele videre liv. Den nærværende Kristus vil alltid bli søkt og funnet på ny, også i dette uttrykkes hans aktelse for vår frihet. Peters bekjennelse gjennom erkjennelse har umiddelbare følger for ham selv, for nå mottar han et nytt navn når Kristus sier: «Du er Peter. På dette berget vi jeg bygge min menighet.» Vi burde altså strengt tatt overhodet ikke snakke om «Peters bekjennelse», men bare om «Simons bekjennelse.» For først gjennom at han erkjenner og 13 bekjenner Kristi vesen, forvandler han seg slik at han kan bli bærer av et nytt navn. Dette nye navnet som nå blir gitt ham er som en gjenspeiling av hans dypere vesen i Kristi bevissthet. I dette navnet uttrykkes Kristi erkjennelse og bekjennelse av mennesket Simon Peter. «Simon» kan oversettes med «den som (Gud) har bønnhørt.» Han har hørt, tatt til seg og beveget Jesu spørsmål «Hvem tror dere jeg er», slik at svaret «Du er Kristus» har kunnet manifestere seg i ham. Han har bokstavlig talt kunnet «Bønn-høre» Gud og er gjennom det blitt mottakelig for det nye navnet Gud har latt komme til ham, navnet som samtidig bærer i seg et løfte om fremtiden. Kanskje kommer vi først nærmere det sanne svaret på spørsmålet om vår identitet, «Hvem er jeg,» når vi anstrenger oss for å gi et svar på Kristi spørsmål «Hvem tror dere jeg er?» Kanskje er det slett ikke mulig å gi et svar på spørsmålet «Hvem er jeg» om det ikke oppstår ved Kristi hjelp? Kanskje åpenbarer svarene på livets store spørsmål, hvor kommer vi fra, hvor går vi og hva er meningen med livet, først når vi erfarer den forvandlende kraften i den aktive bekjennelsen, en bekjennelse som har sine røtter i stadig ny, fri erkjennelsesanstrengelse. Og kanskje kan vi da få en levende anelse om hvor hemmelighetsfull og uatskillelig menneskets tilblivelse er forbundet med Guds 14 tilblivelse og hvordan gjensidig erkjennelse og bekjennelse er en handling som skaper ny virkelighet. Christward Kröner er født i 1963, ble presteviet i 1990, og er nå oberlenker i Syverkretsen med fast tilholdssted Berlin. Artikkelen stod i die Christengemeinschaft 78/2014, og er oversatt av Johan Eide. 15 Når guder og mennesker ler… Av Rolf Rolfsen Latteren er en gudegave til menneskene. Det hevdet den greske filosofen Aristoteles, og det er ikke vanskelig å finne støtte for et slikt syn i Homers klassiske verker «Iliaden» og «Odysseen». Der legges det ikke skjul på at det råder mye munterhet blant gudene på Olympen. Den som ler mest hjertelig er Zevs. Han kan bryte ut i skoggerlatter mens han krangler med sin kone Hera – eller når han blir klar over at Afrodite er utro med Ares. Denne form for latterutbrudd er siden kalt homerisk latter med referanse til Homer som kilde. Latteren vi har arvet fra gudene, er det som skiller menneskene fra dyrene, ifølge Aristoteles. Følgelig er vi aldri gudeverdenen så nær som når vi ler. Ut fra en slik betraktning kan vi se på latteren som et adelsmerke som gir menneskene en særstilling i skaperverket. Den kristne kirken fikk fort et annet syn på saken. Allerede i det fjerde århundre fordømte kirken humor og latter. Det skjedde under henvisning til at Jesus aldri hadde ledd. Følgelig skulle heller ikke vi mennesker le. Latter var tegn på manglende gudsfrykt. Den som lo under messen, ble derfor ekskommunisert for tre dager. Det var først under det andre 16 vatikankonsil (1962-65) at den katolske kirke endret holdning til fenomenet latter. Etter det har flere paver vist tegn på humoristisk sans. Rudolf Steiner har i hele sitt offentlige virke gitt uttrykk for at latter og humor er viktig og nødvendig i alle livssituasjoner – også i det religiøse. Denne impulsen ble da også tatt vare på da Kristensamfunnet ble etablert i 1922. Gjennom snart hundre år har bevegelsen fostret mange originale prester med evne til å se det muntre og kuriøse i alvorlige og høytidelige situasjoner. Den tyske presten Wolfgang Gädeke har samlet pussige anekdoter fra dagliglivet i Kristensamfunnet i en liten bok «Man kommt auch mit wenig Sünden aus…». Her er det mye å humre av både når det gjelder slagferdighet og besynderlige forsnakkelser. Boktittelen refererer til en historie om teologen Friedrich Doldinger, en av grunnleggerne av Kristensamfunnet. Hans prekener var gjerne svært originale, og i en tale til en gruppe konfirmanter sa han: - Kjære konfirmanter! Når dere blir eldre, vil dere oppdage at man klarer seg godt her i livet med forholdsvis få synder! Forfatteren Gädeke minner leseren om at de første prestene i Kristensamfunnet hadde dårlig råd. Derfor var de ofte henvist til å spise hjemme hos medlemmer av menigheten. Det gjaldt også Dr. Schüle. Omtrent daglig besøkte han en bondekone som foret ham med middagsrester. Konen kommenterte situasjonen med følgende utsagn: - Hadde vi ikke hatt presten, måtte vi ha anskaffet oss en gris! Presten Dierk Schneider var en populær religionslærer i Steinerskolen fordi han kunne fortelle om det guddommelige ved hjelp av humor. En dag han gikk over skolegården, ville en elev i videregående provosere ham og ropte: 17 - Herr Schneider, i natt så jeg vår kjære Gud! - Vi får håpe han ikke dro kjensel på deg! repliserte presten. I boken fortelles det også om en prest som snakket svært utydelig, og menigheten beklaget seg ofte. Etter et foredrag reiste en kvinne seg og sa: - Jeg har brukt 2000 Mark av egne penger for å koste på Dem nye tenner, og fortsatt snakker De like utydelig! I Dresden tok et medlem med en venn som aldri hadde overvært Menneskevielsens handling, og heller ikke hadde særlig greie på hvordan virksomheten var organisert. Vennen festet seg ved tegnene på casulaen, hvor det stod U og 8. Etter handlingen spurte han: - Heter paven deres Urban 8.? Rudolf Steiner hevder at hjertelig latter er helsebringende – i tillegg til at det oppstår en indre frihet i forhold til det vi ler av. Gjennom latteren hever vi oss over situasjonen vi er oppe i. Latteren skaper distanse, og vi ser det hele i et nytt perspektiv. Ifølge Steiner er det en klar sammenheng mellom humor og fordøyelse. Opplever vi noe tragisk, hemmer det stoffskifteprosessen. Dermed blir det vanskeligere å fordøye det vi har spist. Latteren derimot skaper bevegelse i mellomgulvet, og fordøyelsen vil gå mye lettere. I et mer åndelig perspektiv beskriver Steiner latteren som en begynnelse på veien inn i drømmelivet. Når vi ler, frigjør vi oss fra oss selv – akkurat som vi frigjør oss fra vårt fysiske legeme og eterlegemet når vi sover. Jeget og astrallegemet utvider seg når vi ler. Gjennom 18 latteren skjer en utånding, mens det skjer en sammenpressing når alvoret dominerer. I en slik dyster tilstand blir det fysiske legemet og eterlegemet tettere forbundet med sjelelegemet. Det hele tar form av en konstant innånding, noe som kan få uheldige følger i en skoletime preget av bare alvor. Det blir som å forlange at elevene bare skal puste inn. Derfor er det nødvendig med noen doser humor for å la elevene puste ut rent sjelelig, fremholder Steiner. Tårer er noe vi som regel feller i ensomhet, mens latteren er sosial. Den forutsetter en leverandør og en eller flere mottakere. I en skoleklasse som ler, skapes et sosialt fellesskap. Elevene har noe felles – nemlig sansen for det komiske læreren formidler. Latter gjør mennesket altruistisk, ensidig alvor skaper egoisme, konkluderer Rudolf Steiner. Det er samlet mange anekdoter om åndsforskerens sans for humor. Ikke minst moret han seg over at antroposofene i Dornach hadde en tendens til å etterligne mye av det han sa og gjorde ned til minste detalj. En dag han var på vei opp bakken til Dornach-høyden, stoppet han plutselig og sa til dem han gikk sammen med: - Jeg må ta disse småsteinene ut av skoen, ellers kommer hele Dornach til å gå rundt og hinke i morgen! Fra tiden han underviste på Arbeiderskolen i Berlin, har Steiner flere pussige minner. De voksne deltakerne kom sammen etter arbeidstid, og det var vanlig at de drakk ett eller annet mens Steiner holdt foredrag: - Akkurat da jeg snakket om filosofen Heraklit – han med «alt flyter» - var det en av tilhørerne som veltet et ølglass, og da fløt det virkelig! I Steiners drama «Terskelens vokter» møter vi den klarsynte Theodora etter døden. Dette var vanskelig å tolke for Fräulein Sprengel som hadde rollen. Hun ble trøstet av skuespilleren 19 Gümbel-Seiling som sa. – Man har det sannelig ikke lett etter døden. Steiner slo ham leende på skulderen og repliserte: - Nå ja, vent og se! Ved flere anledninger ga Steiner uttrykk for at han ikke hadde sans for billig skryt. En kjent industrileder sa til ham: De har gjort mye for å overvinne vår kulturkrise fordi De er en stor filosof. Steiner svarte: - Det dreier seg ikke om filosofi. Hvis jeg kan bidra med noe brukbart, så skyldes det at jeg tidlig som barn måtte lære å pusse mine egne sko! (Se for øvrig også Rudolf Steiner: Latter og gråt.27.4.1909. red. anm.) INKOGNITO TERRASSE 9 (Andre del) av Tryggve Fett Fortsettelse: Huset Grunnflaten er nær innpå 200 m2, og med to etasjer pluss full kjeller og loft blir dette en del kvadratmetre å boltre seg på, særlig som bolig for kun et ektepar på vel 50 år! Men her må vi tenke representasjon og selskapelighet. Selv om det bare var Betty og Ferdinand Breda som 20 vanligvis spiste frokost i den over 40 m2 store spisestuen, så var det sikkert adskillig flere som ofte hadde sine middager her om kveldene. Slik sett er huset et typisk eksempel på den nye friserte borgerlighet som blomstret opp de siste tiårene av 1800-tallet. Typisk er det også at husets tekniske standard var forholdsvis avansert helt fra begynnelsen av. Her var lagt inn vann med vask og avløp både på kjøkkenet i første etasje og på baderommet i annen, med eget varmtvanns badekar. Det var ett "privet" i hver etasje, hvilket i dette tilfellet kan bety vannklosett. Her var til og med elektrisitet, selv om det bare gjaldt et batteridrevet ringeapparat. Belysningen må vi gå ut fra ble ordnet med gass eller parafin, selv om intet er nevnt om dette. Derimot er nevnt et "Varmeapparat med Kanaler" taksert til ca. 5% av hele husets verdi. Så vidt jeg kan forstå må det ha vært en form for sentralfyringsanlegg. Dette og de øvrige ildstedene i huset Trappehallen . 1977 21 Inngangspartiet sett innenfra. 1977. krevet hele fire skorsteinspiper. Byggherren hadde også – med største selvfølgelighet – kostet på seg to forskjellige systemer av trappeløp: ett for vertskapet og gjester, og ett for tjenerskapet. De sistnevnte løp nok vel så mye i trappene som de førstnevnte, men skulle fortrinnsvis ikke synes, derfor egne trappeløp til dem. Det ligger i sakens natur at den er smal og forholdsvis steil, mens hovedtrappen er bred og slak, og var teppebelagt. Her er til og med veggene langs trappeløpet dekorert med fantasifulle naturskildringer der havfruer og fauner opptrer i munter lek, malt direkte på tapetet. Hvor gamle disse er, eller hva de er inspirert av, er vanskelig å si. Eldste sikre dokumentasjon finner vi i en branntakst fra 13. januar 1916, som forteller at "i trapopgangen fra hallen er faste oljemalerier paa væggene, liksom der i et værelse i 2den etage er et fast oljemaleri i taket". Dette forhindrer likevel ikke at dekorasjonene kan være vesentlig eldre, de tidligere branntakstene er bare mer uklare på dette punkt. På rent stilistisk grunnlag er det likevel vanskelig å føre dem så langt tilbake som til husets opprinnelse. Som nevnt hadde datteren med sin familie bosatt seg som nærmeste nabo, og da dette ekteskapet slo sprekker, og det ble tatt ut separasjon i 1903, året etter at yngste gutten var født, var det naturlig for mor og barn å flytte over til foreldrene. De tok til og med med seg sin barnepike, så en kort stund bodde det faktisk 11 mennesker i huset, tyende inkludert – det meste som noen sinne har vært registrert. Selv da fru Herlofsen med sine barn fant annet sted å bo, ble eldste jenten, da 16 år 22 gammel skolepike, boende hos besteforeldrene så lenge de bodde der. Det var til 1908. Da var de blitt 71 år gamle, datterdatteren var blitt 20 og kunne klare seg selv, og de fant formodentlig ikke lenger grunn til å sitte med ansvaret for en så stor bygning. De flyttet inn i en fornem leilighet i Meltzers gate like ved, mens direktør Adolf Hermann Fredrik Wendel med familie ble ny eier og beboer av Inkognito Terrasse 9. Han var da 30 år gammel og kom opprinnelig fra Island, mens hans kone Esther var et par år eldre, og de tre barna Ingeborg, Frithjof og Signe var henholdsvis 10, Fra en av salongene. 1977. 8 og 5 år gamle. Vi må anta det derved ble langt mer liv i leiren, og kanskje litt mindre selskapelighet. Skjønt også den familien holdt seg med to boende tjenestepiker. En kort stund hadde de også et spedbarn boende hos seg som "pleiedatter". Så, i 1911, døde direktøren selv, men familien ble boende i over tre år til. Høsten 1914 ville de ikke mere, 23 familien Wendel flyttet ut, eiendommen kom på salg, ogGustav Skamarken ble den nye eier og beboer. Han og hans familie ble de siste private eierne og bodde der i over 60 år. Hans familie ble dessuten min familie, og jeg kan som kildegrunnlag for fortsettelsen også øse av familietradisjoner som har festnet seg rundt dette huset. Her bør vi således gå noe mer i detaljer. Mannen Søren Gustav (han kalte seg bare Gustav) Skamarken var født i Drammen den 15. nov. 1871 (?) som den eldste av to sønner til trelasthandler Elling Skamarken (sønn av skogeier og gårdbruker Gulbrand Skamarken fra Ringerike) og hustru Julie (datter av gartner Simen Larsen i Drammen). Trelasthandelen var tydeligvis blomstrende, for Gustav og den 3 år yngre Christian vokste opp under trygge borgerlige forhold. Om økonomien var solid, så var der kanskje likevel ikke mye kultur i barndomshjemmet. I et langt senere avisintervju forteller Gustav at "min far med alle sine utmerkede egenskaper ellers, ikke brød seg det døyt om kunst". Ellers er det ikke mye vi vet om Gustavs barndom og ungdom, ja strengt tatt ikke så mye om hans voksne liv heller. Han gikk på det han selv kaller "latinskolen" i Drammen, men tok middelskoleeksamen og artium i Kristiania, sistnevnte i 1893. Men han hadde tydeligvis ingen hang til noen akademisk løpebane, og gikk inn i forretningslivet. Om det var i farens butikk eller om han startet for seg selv, har det ikke lykkes meg å finne ut av. 24 Han slo seg ned i Kristiania, men beholdt et nært forhold til både trelast / cellulose og til Drammen / Buskerud. Det virker som om han mest er passiv deltager i de aktuelle firmaer og næringer, som aksjonær, styremedlem, representantskapsmedlem o.l. Han nevner konkret Eiker Papirfabrikk i Mjøndalen og Sundland Papirfabrikk ved Drammen. Han titulerer seg i første del av livet stort sett Fra en av salongene. 1977. som kjøpmann, mens han senere gjerne omtales som brukseier. Det er likevel ingen tvil om at hans profesjonelle liv ga ham det utkomme han trengte for å dyrke de andre sidene av livet. I første rekke må da jakt og friluftsliv nevnes. Han selv omtaler det som en lidenskap, og mente at bare han fikk 25 sine fjellturer, kunne andre reise andre steder (hvilket ikke forhindret ham i også å dra til utlandet). Særlig sto fuglejakt med hund ham svært nær, og han kjøpte inn – delvis sammen med andre – store fjellområder øverst i Numedal, Hallingdal og på Hardangervidda til det bruk. Her overtok han flere setre, og bygget også en stor jakthytte på Trøgaset. Han var muligvis den første som importerte engelske settere, drev avl på dem, og mottok til slutt Kennelklubbens ærespokal for det arbeidet. En periode skal han samtidig selv ha hatt 12 hunder. I den forbindelse kan videre omtales hans litterære bidrag med en hel serie sannferdige løgnhistorier til "Idrætsbladet"s julenumre. Den andre lidenskapen, som han omtaler parallelt med friluftslivet, var kunstsamlingen. Der falt eplet tydeligvis svært langt fra stammen, for han ble tidlig bitt av samlermanien. Han påstår det begynte med knapper, men gikk så over til frimerker og fortsatte med gamle, sjeldne mynter. Det som ble hans store samlermani, var likevel ikke noe av dette, men billedkunst. Da han kom hjem til foreldrene med sitt første maleri, Otto Sindings "Fra Lofoten", selvinnkjøpt for 120 kr. ble faren nærmest rasende: - Det er 6 kr. året i renter kastet bort på det smøreriet, gutten min! tordnet faren. Men maleriet ble hengende i Gustav Skamarkens hjem hele livet. Ellers var profilen hans å spore opp og kjøpe hjem klassisk norsk kunst fra utlandet. Han skaffet seg på den måten et tyvetalls til dels store malerier av I. C. Dahl og et 26 tilsvarende antall av Tidemand. Dessuten var Gude, Fearnley, Cappelen, Arbo, Thaulow, Werenskiold, Krohg, Peterssen, Heyerdahl, ja til og med Munch representert i denne høyst eksklusive private samling. Munch må han dessuten ha hatt et personlig forhold til, for det foreligger et lite brev fra Edvard Munch til Skamarken, skrevet like før jul 1933, der Munch først takker for hilsen (formodentlig til hans 70 års dag 12. des.), og dernest antyder å komme på besøk til en av Skamarkens hytter i Hallingdal "til sommeren". Dette viser hvilken posisjon han hadde, som eier av en av landets betydeligste private samlinger av klassisk norsk kunst – ukjent for de fleste, men kjent og høyt skattet av den krets av mennesker som sto rundt. La oss så – etter denne presentasjonen av mannen – vende tilbake til huset, og Skamarkens overtagelse av det. Han kjøpte forresten også naboeiendommen østenfor, Inkognito terrasse nr. 10, som da sto ubebygget, og fortsatt stort sett gjør det. Skamarken selv nærmet seg 43 år, var fremdeles ugift, og hadde inntil nå bodd i leilighet på Victoria Terrasse. Det komplekset var nemlig opprinnelig bygget som leiegårder, helt til i siste halvdel av 1880-årene, men skulle nå i 1914 overtas av regjeringen til kontorer o.l. Før innflytting i Incognito Terrasse må vi kunne gå ut fra at han foretok en grundig oppussing av huset, særlig innvendig. Om veggmaleriene i trappegangen ikke var kommet før, så kom de senest ved denne anledning. Huset som dessuten var blitt 27 og et halvt år gammelt, var mesteparten av denne tiden blitt bebodd av eldre 27 mennesker, de siste tre årene av en enke med hennes barn, og det trengte helt sikkert noen malingstrøk i det minste. Midt i oktober flyttet så Gustav Skamarken inn med sin husholderske fra leiligheten på Victoria Terrasse, den halvt år eldre Antonie Otilie Kopstad fra Sande i Vestfold. I tillegg ansatte han nå en husholderske til, tyveåringen Ellen Andrea Andersen, så de ble to om å oppvarte ham. Men ikke nok med det, tidvis hadde han i løpet av de nærmeste årene også en tredje tjenestepike, og i en periode bodde det hos ham en skolepike fra Mjøndalen, som et par år senere fremsto som hans kontordame. Disse opplysningene kommer fra de årlige folketellingene, som i prinsippet bare skal registrere boende personer, ikke personer som er i huset bare på dagtid, selv om det i dette tilfellet utvilsomt virker noe underlig at en så passiv forretningsmann skal trenge så massiv oppvartning. Alt dette endret seg straks Gustav Skamarken traff Bergljot Nissen, og de giftet seg i 1919. Da var det tilbake til to tjenestepiker, slik det alltid hadde vært i huset, en stuepike og en kokke. I tillegg kom det også en barnepike inn, etter at ekteparets første og eneste barn, Gustav jr. (kalt Budde), kom til verden i 1920. Bergljot Nissen Skamarken (kalt Beia) var yngste datter av arkitekt Henrik Nissen og hans tyskfødte kone Hedwig. Arkitekt Nissen var en av hovedstadens fremste og mest profilerte arkitekter med mange prestisjefylte oppdrag bak seg, riktig nok ikke uten økonomiske problemer, men åpenbart en sterk kulturpersonlighet. Hans barn – seks døtre og én sønn – og særlig Beia, var en munter og 28 levende kvinne på henimot de tredve (min familie kommer inn ved at en eldre søster av henne, Ragnhild, ble min mormor). Nå fant huset i Inkognito Terrasse liksom sin nye form. Den lille familien levet der noe tilbaketrukket fra offentligheten, men i aktiv omgang med sine sosiale kretser. Allerede fra 1903 var således Gustav blitt medlem av klubben "Det norske Selskab", nettopp et sted der man kunne drøfte sine ting med likesinnede uten alt for mye publisitet. Fruen gled naturlig inn i samme aktive men anonyme mønster. Eneste skår i gleden var at deres sønn, Budde, hadde fått en hjerneskade ved fødselen, som gjorde at han etter en stund måtte overføres til Kjøkkenet. 1977. institusjon. Dessuten hadde ekteparet Skamarken én side til, som for helhetens del er viktig å ta med, både for dem selv og for huset. De var spiritister. De tilhørte kretsen rundt byfogd Ludvig Dahl i Fredrikstad, der byfogdens datter Ingeborg, fungerte som medium. De spiritistiske seansene foregikk ved at kretsen samlet seg rundt bordet, der mediet gikk i 29 transe (ble bevisstløs) og oppkalte en av de avdøde, som oftest et nært familiemedlem. Gjennom mediet kunne så den avdøde fortelle om hvordan de hadde det der på den andre siden. Stort sett ga de uttrykk for å ha det bra og være glade, og de gledet seg også til at de som satt igjen rundt bordet i denne verden kunne komme over til dem, slik at de kunne forenes igjen. Det var i alle fall ingen grunn til å frykte døden. Det videre innhold i disse seansene er denne artikkelen uvedkommende, men samværet med familien Dahl, og særlig med datteren Ingeborg, som giftet seg Bergliot og Gustav Skamarken intervjuet av journalist og tegner fra Aftenposten, Sannsynligvis fra 1943 Køber, varte ved resten av livet. I disse årene, mellomkrigstiden, var spiritisme en forholdsvis utbredt beskjeftigelse i slike lukkede, høyborgerlige fora, ikke bare i Fredrikstad, men også i Oslo. Norsk Selskab for Psykisk Forskning med flere hundre medlemmer kanaliserte en del av denne interessen 30 for paravirkelige fenomener. I medlemsgrunnlaget der fant man særlig personer fra akademisk elite, deler avhøyere næringsliv, ledende politikere o.l. Jeg har ikke funnet entydig bevis på at tilsvarende seanser har funnet sted i Inkognito Terrasse 9, men det vil undre meg om så ikke har skjedd. F.v. Gustav og Bergljot Skamarken og Ingeborg Køber på Trøgaset, sannsynligvis i slutten av 1930-årene. Avslutning Brukseieren, friluftsmannen, kunstsamleren og spiritisten Gustav Skamarken døde i 1947, over 75 år gammel, mens hans kone døde over 30 år senere, i 1977, 87 år gammel. Da ble arven gjort opp, et minnerikt hus ble solgt, og Kristensamfunnet fikk sitt eget sted å være i hovedstaden. 31 ...med for OLSBY... Eldre oversiktsbilde av Olsby - henger i hovedhuset. Olsby gård bare ligger der. Et forlatt sted - stille. Men stillheten vibrerer av historie, eldre og yngre historie. Så mange bygninger forteller at her må det ha vært mye aktivitet, og bygningenes ulike former sier noe om at de må ha hatt ulike funksjoner. Og de som enda vet noe, kan berette om høner og eggproduksjon, om solbærhager og frukthager, om brødbaking.... Nyere spor vitner om andre aktiviteter......et fotballmål, ute-dusjer, ute-vasker, veggaviser, unge navn på veggene, køyesenger. 32 Husenes fargerike navn beretter en tredje slags historie.... her har mennesker med sin egen bakgrunn, med varm humor koblet denne med eldre og nyere historie, og resultatet er blitt som en billedbok man kan andre i og gjennom: Baker Street, Sukkerbiten, Øvre Fuglebur, Århus og Markhus......og mange flere. Jeg var så heldig å få tilbringe mesteparten av påsken 2015 på denne deilige pletten på Guds jord. Stille retreat, het det. I snøen var det harespor og andre spor. Og massevis av lyd i stillheten: fuglekvitter og bekkebrus og sildrende vann etter snøsmelting, og av og til vindsus fra tretoppene. Og solen skinte. Hele tiden. Hvorfor var her ikke flere? Vi få som var der kunne rusle turer, sitte i vårsolen i stille meditasjon eller bare være. Det var handling hver dag, og til den kom gjerne mennesker fra regionen for å delta. Ditto kirkekaffe med gode samtaler. Fra et av rommene. 33 Når det gjelder bygningene generelt, så er flere av husene ganske så slitne, et par nærmest for rivningsobjekter å regne, men flere av husene var oppusset og forbedret. Etter en intern episode for noen år siden, der det ble stilt alvorlige spørsmålstegn ved sikkerheten på stedet, kom brannvesenet, og jeg tror andre etater, på inspeksjon. Etter en grundig sjekk var det eneste de hadde å anmerke at det ikke var søkt om bruksendring. Det var røykvarslere i alle rom, rømningsveier var i orden. Det ble faderlig fort sendt søknad om bruksendring, og i ettertid er stedet utstyrt med seriekoblet brannvarslingsanlegg, og jeg så pulverapparater overalt. Fra terrassen Fra peisestuen Det koster å vedlikeholde en slik gård, og den eneste inntektskilden man har, er at husene brukes, til leirer og seminarer og feiringer av ulike slag - hvor det ikke koster all verden å være noen dager, og der omgivelsene er rolige og naturlige. 34 Dette stedet burde mange få oppleve. Det er et absolutt herlig sted - også, eller kanskje særlig, for barn og ungdommer. Så utfordringen blir: bruk Olsby! og nyt Olsby! Store og små grupper burde nyte godt av det.... Og nok en oppfordring: det planlegges en liten kalender om og fra Olsby. Denne vil bli solgt til inntekt for stedet. Men. Det trengs bilder fra Olsby. Det må da finnes haugevis av fotografier av Olsby rundt om kring på pc-er og mobiltelefoner! Så, vær så snill: send meg bilder, gjerne bilder som viser ulike årstider, gjerne av barn og unge i hyggelige og/eller morsomme situasjoner. Men det bør nok ikke være nærbilder av barn (i disse skumle internett-tider!), gjerne bakfrabilder... Dersom bildene viser tydelige ansikter, trengs skriftlig tillatelse fra foreldre el.a.... Kalenderen kan for eksempel se ca. slik ut. Så send fotos til: [email protected]. Om fotografens navn kommer tydelig frem, kan bildene få opphavspersonen behørig nevnt. Inger Risholm 35 Gravferder Sverre Nagel. Født 12.12.1928 i Bergen Død 31.12 2014 i Drammen Siste olje 31.12 2014 i Drammen Utsigning 05.01 2015 i Drammen Bisettelse 08.01.2015 i Drammen Minnehandling 02.05.2015 Kristensamfunnet i Oslo Et seil glir bort Et seil glir bort i kveldens blå, og sakte faller søvnen på, og under nattens stjernebro går mennesker og dyr til ro. Og søvnen faller, sort og sær, på mennesker og dyr og trær. Men først bak stjernene et sted er søvnen søvn, er freden fred. Arnulf Øverland 36 VÅRE DØDE MARIT SUNNBY, MOSS. *14.11.1956 i Kongsberg - 05.02.2015 i Fredrikstad Planter som skal vokse seg sunne, sterke og livskraftige, trenger ikke bare den nødvendige næring og vann fra jorda, men også lyset og varmen fra sola. Sola stråler, og mange opplevde at Marit også strålte. Marit ble født på Kongsberg sykehus 14. november 37 1956. Familien bodde i Hokksund hennes første leveår, før de flyttet til Vestby for to og deretter videre til Sandefjord for fire år. Far var telegrafteknikker, og det betød at han måtte flytte med arbeidet, og mor hadde jobbet på telefonsentralen i Hammerfest som ung, men ble hjemmeværende da barna kom. De ønsket å etablere seg endelig på ett sted innen Marit begynte på skolen, og det ble Jeløya fra Marit var syv år gammel. Her slo familien røtter, og Marit og den 13 måneder yngre broren Per vokste opp her. Marit var ei blid jente, hun trivdes på skolen, spilte althorn i skolemusikken og engasjerte seg i speideren. Og i speideren ble det knyttet nære og viktige vennskap. På gymnaset gikk hun naturfagslinja, og sammen med en gjeng gode gymnas- og speidervenninner reiste de som 16-åringer på interrail i Europa. De reiste delvis sammen, delvis i mindre grupper, og slik kom Marit og en venninne til England denne sommeren i 1973. Fra Nederland hadde en gjeng unge menn også haiket seg fram til samme sted. Noen av disse unge mennene hadde fått kontakt med de to norske jentene, og det ble avtalt å møtes. Ary fulgte med sine venner, og så fant de hverandre der, den norske Marit og den fire år eldre nederlenderen Ary. Dette var før internettets tid, så all kommunikasjon mellom de unge den påfølgende høsten gikk med brev. Ary og en kamerat ble invitert opp til Norge i jula, bodde hos Marits gjestfrie foreldre, så de to unge fikk møtt hverandre en gang til, inntil brevvekslingen igjen overtok. 38 Sommeren 1974 reiste Marit og Ary på tur sammen, og så skjer det som av og til skjer, mer eller mindre planlagt: Marit ble gravid. Ary var klar til å ta sin del av ansvaret, og foreslår at de gifter seg. Men Marit syns det var for enkelt. Hun ville gjerne være sikker på hva hun gjorde, så det ble ikke noe giftemål da. Først ble Miriam født i mars 1975, og så gikk de til byfogden i juni samme år. Da ble det også mulig for Ary å få oppholdstillatelse og elektrikerjobb i Norge, og den lille familien bodde det første året hos Marits foreldre. Marit kunne ikke ta alle avsluttende eksamener på gymnaset til ordinær tid, så hun fullførte gymnaset det året familien bodde hjemme hos foreldrene hennes. Arys far hadde vært syk lenge, og de flytter til Nederland for å være nær ham. Marit er hjemme med Miriam i disse fem årene, inntil Arys far dør, og de bestemmer seg for å vende tilbake til Norge igjen. Marit er 24 år nå og vil ta en utdannelse. Hun begynner på og fullfører Halden lærerskole. Hun hadde da allerede gått noen år på det som da het Steinerskolen i Rygge, nå Moss, og dette inspirerte også Marit. Hun ville helst ikke arbeide på en offentlig skole, og blir tilbudt jobb på fritidshjemmet på Steinerskolen. Derifra var veien kort over i den øvrige skoledriften, og Marit hadde jo også formell kompetanse som lærer, om enn ikke med steinerskolevinkling. Hun sa ja til å overta en klasse som hadde noen utfordringer, og det ble starten på hennes lange virke som lærer på Steinerskolen i Moss. To klasser fulgte hun hele skoleløpet fra 1.-9.klasse, og mange andre klasser fulgte hun deler av skoleløpet, også som 39 faglærer i spesielt engelsk. Hun besøkte sine 1.klasseelever hjemme, og julegaven til de små elever skulle være hjemmelaget og av høy kvalitet. Hun jobbet hardt og grundig med alle temaer for å holde den høye kvalitet på undervisningen som hun påla seg selv, og som kjennetegnet henne. Hun underviste i de fleste fag og hadde en stor formidlingsglede. Hun var en god lærer, en som så den enkelte elev, og også sine kollegaer, en som sørget for at alt var av høyest mulig kvalitet, fra lærernes felles studiearbeid og helt inn i detaljene på teaterkulisser og skuespill. Hun bar det hun opplevde som sitt ansvar, ut fra ansvarsfølelse og også ut fra vissheten om at på skolen bar alle mer enn nok som det var. En typisk dag for familien var at Marit sto opp kl. 06, forberedte seg til kl. 08, dro på skolen, og brukte ettermiddagen og kvelden til møter med foreldre eller kollegaer, eller forberedte seg til neste dag. Hun var en arbeidsom idealist. Marit var svært glad i hele sin familie, både den hun kom fra og den hun selv stiftet. Alle bodde i området, og hun ville gjerne at de skulle møtes. Å få et eget barnebarn var en stor glede, og Tobias og mormor hadde et nært forhold. Han begynte også på Steinerskolen i Moss. Marit fikk fire tantebarn som hun var svært stolt av, ett av dem var hun fadder for, og hun stilte gjerne opp for sin bror og hans familie. Hun tilbød seg alltid å bake kake eller bidra på annet vis når familien kom sammen, og hennes bursdagspresanger var hjemmelaget med stor omtanke for den som skulle få dem. Marit ga, og hun evnet også å ta 40 imot, slik at hun kunne hjelpes igjen da hun selv trengte det. Etter mange års tjeneste kan en steinerskolelærer få et friår, og Marit brukte skoleåret 2000/2001 til å reise til England og til East Grinstead, hvor hun studerte maleterapi. Som lærer har man et stort virkefelt utad i samfunnet og innad på skolen. Gjennom sitt lange yrkesliv opplevde Marit alle sider ved dette virket, og under en spesielt belastende periode i det arbeidsmessige sa det til slutt stopp. Kreftene var brukt opp, og hun ble sykmeldt. Da var hun 55 år, og hun kom ikke inn i arbeidslivet igjen. Kontakten med helsevesenet, altså å finne ut hva som stjal kreftene og hva som kunne bygge dem opp igjen, bød på utfordringer. Men for et halvt år siden ble det plutselig svært tydelig. Marit måtte til legevakten for en akutt situasjon, og ble der sendt direkte videre til sykehus, hvor man konstaterte kreft med spredning. Så fulgte sykehusbehandlinger med cellegift og stråling, og innimellom hvileopphold på andre helseinstitusjoner. Ary var alltid til stede der Marit til en hver tid oppholdt seg, og han bodde den siste tiden sammen med Marit på sykehuset. Den øvrige familien og venner var på besøk så ofte det lot seg gjøre. Håpet om å bli frisk var alltid til stede, men om formiddagen den 5. februar klarte ikke kroppen hennes mer, og Marit døde på sykehuset i Fredrikstad. Et halvt år etter besøket på legevakten var hun hjemme på et 41 kort og etterlengtet opphold, til et vakkert pyntet rom med levende lys, masse blomster, og varmende omsorg og ettertanke fra mennesker som sto henne nær. Så lenge Marit hadde krefter til det, utstålte hun varme, glede og respekt for de hun kom i kontakt med på behandlingsinstituasjonene, slik at mang en sykepleier og lege gikk beriket og oppløftet ut fra hennes rom. Dette hennes strålende vesen var også tydelig merkbart for barn, kollegaer og foreldre på skolen, i vennekretsen og i familien. Mange har fått vokse seg sunne, sterke og livskraftige i Marits lys. Kristine Høiland 42 Sverre Nagell * 12.12.1928 i Bergen - 31.12.2014 i Drammen Det finnes de som er gode til å bygge hus, og de som er gode til å innrede dem. Sverre tilhørte den første kategorien, for husbygging, struktur og rammer var han god på. Så måtte noen andre innrede, fylle huset med liv og varme, og gjøre det til et hjem. Sverre ble riktignok født i Bergen, men familien flyttet til Oslo og Stovner da han var 9 måneder gammel. Hans far var enkemann med fire barn da han giftet seg på nytt med Sverres mor, og i denne flokken vokste Sverre opp som yngst av seks med fire halvsøsken og en søster. Sverres far hadde tuberkulose og døde under krigen, og Sverre smittes med tuberkulose av sin far. Derfor strever han med lungene hele sitt liv. Han strever også med en annen arv, for faren meldte seg inn i Nasjonal Samling. Selv var Sverre bare et barn da, men han fikk til fulle smake konsekvensene av farens valg: mobbing både fra barn og voksne og trusler av ulike slag. Så Sverre snakket lite om sin oppvekst. Han sa en gang at han hadde hatt det bra til han ble syv år, og kanskje var det dette han siktet til. Kanskje lå det også under en opplevelse av å ha mentalt vokst fra sin mor som ganske ung, samtidig som forholdet til den eldre søsteren var vanskelig. Sverre lot seg ikke knekke av disse barnsdomsopplevelsene, han ble ikke unnselig og kuet. Hvert imot ble han direkte og kanskje litt konfronterende i sin væremåte. Sverre måtte slutte på gymnaset på grunn av problemene med tuberkulose, så selv om han var teoretisk sterk, tok han ingen utdannelse. Han begynte i Spareskillingsbanken, lærte 43 gjennom å arbeide, og var med i de ulike fusjoner i bank- og forsikringsbransjen inntil den opprinnelige banken en dag het Storebrand. Der var han kontormedarbeider i alle år, selv om han nok helst ville hatt en annen jobb. Men de helsemessige plagene ga ham mindre arbeidsmessig handlingsrom enn han nok skulle ønsket seg. Han arbeidet som selger av forsikringsprodukter i Storebrand i en periode, og der fikk han utfoldet seg. Kanskje var han en av selskapets beste selgere. I 1958 bygde Sverre seg hus i den store hagen til barndomshjemmet på Stovner, og etterpå, i 1959, gikk han på danseskole. “Hun der passer for deg”, hørte han en innvendig stemme som sa, så han tok fart og strenet bort til og forbi Liv, fordi farten var for stor til at han klarte å stoppe rett foran henne. Vel på plass igjen bød han opp til dans, og selv om de ikke danset så mye etter dette, giftet de seg året etter. Huset på Stovner ble fylt av jenter, Inger Johanne født 1965, Bodil i 1967 og til sist Merete i 1968. Sverre tok dem med i teater, i operaen, på kino, og til biblioteket, hvor de både lånte bøker og LP-plater, som Sverre spilte over på kassettbånd slik at musikken kunne nytes uavhengig av lånetid, og han leste høyt for dem. Han var mindre deltakende i de praktiske gjøremål med nattevåking og alt som ellers trengs for å drive et hjem med små barn. Det overlot han til Liv. Men bygge hus kunne han, så han bygde nok et hus på grunnen til barndomshjemmet, og der ble familien boende fordi hans mor gjerne ønsket ham der. “Du og mor er de eneste som har vært snille mot meg”, sa han en gang til sin kone Liv. Han mente med dette ikke at det var et harmonisk ekteskap han levde i, for det var ikke slik. Ofte var det motsetning og opposisjon istedenfor fellesskap og enighet. Han var ikke spesielt empatisk anlagt. Han verken ga eller tok imot nærhet, han knyttet seg ikke til sin barndomsfamilie eller sin svigerfamilie, knyttet seg generelt ikke 44 til noen, og hadde liten kontakt med det som ellers kunne vært et naturlig sosialt nettverk av familie og venner. Kanskje hadde barndoms-opplevelsene gjort så vondt at han ikke klarte å åpne seg mot andre mennesker. De åtte barnebarna som etter hvert kom, hadde han også lite kontakt med, så kanskje hans refleksjon over hvem som hadde vist seg snille i hans liv bunnet i en forståelse av hva det tross alt betød for ham å leve i et fellesskap med kone og barn. Og barna skulle hjelpes fram på alle vis, så om han ikke var raus med nærhet var han raus med økonomiske understøttelser. Ved viktige begivenheter i livet, eller i samfunnet, skrev Sverre dikt. Juledikt for familien, dikt for de enkelte barna når det skjedde ting i deres liv, eller dikt om politiske hendelser. Hans humoristiske evne var stor og ble også her synlig. Sverre var motstander av krig, og han sympatiserte med EF-bevegelsen fordi han mente at landene i et samlet Europa ikke kunne krige innbyrdes. Så oppsto det også et dikt dedikert en nabo som het Per, hvor Sverre nesten svang seg opp til Ibsenske høyder i sin humoristiske beskrivelse av Pers altfor sterke nasjonale tilknytning i forbindelse med EF-debatten. Selv lengtet Sverre til utlandet, og kom så langt som til Son. Som pensjonist, eller friherre, som han presenterte seg som etter endt arbeidsliv, flyttet han og Liv dit i 1996, til et hus som igjen krevde hans tømrerevner. Han likte slike utfordringer, og flyttet med glede og entusiasme. Etter åtte år i Son flyttet de så til Moss i 2004, og som ellers i oppbrudds- og husprosjekter, gikk han inn med full glede. Han var god på nybegynnelser, men helsa til Liv var ikke god, og selv fikk han hjerneslag som 80-åring, så i 2011 besluttet de å flytte fra hus til leilighet, og valgte Drammen fordi det ga korteste vei til to av døtrene. Den eldste hadde da mange år bodd i Tyskland. 45 Årene i Drammen ble for Sverre sin del preget av sykdom. Han fikk kreft, og dette samt andre helsemessige plager førte til at han ikke kunne bo hjemme mer. Langsomt i disse tre årene tok også innholdet i samtalene med Liv og familien nye retninger, hvor han begynte å reflektere over seg selv og det livet han hadde levd. Han ble mildere og mer takknemlig for menneskene rundt seg, og kunne uttrykke dette i ord. Som 12-åring gjennomgikk han en operasjon. Under narkosen hadde han en “ut-or-kroppen”-opplevelse, som gjorde ham søkende og oppmerksom på det åndelige i voksen alder. Slik fant han antroposofien, og også Kristensamfunnet. Som den friherre han var, stoppet han ikke der, men gikk videre, bygget videre på det prosjektet som kalles å bygge sitt eget liv. Det er grunn til å tro at byggingen var ferdig, for klarere kan det ikke markeres når Sverre gikk ut av tiden på nyttårsaften, rett før et nytt år begynner. Det gamle var avsluttet, og nå bygger Sverre videre på den andre siden av det synlige. Kristine Høiland 46 ÅNDSHISTORIEN I RAFAELS BILLEDVERDEN Freskomaleriene Disputa del Sacramento, Skolen i Athen og det kristne mysterium Fra tysk av Terje Christensen og Christina Falck-Ytter. Innb., 128 s., i stort format. Kr. 460). Antropos Forlag Boken har som hovedtema de store freskene i Vatikanet, «Skolen i Athen» og «Disputa del Sacramento», som Rafael malte 1509-1511. De fremstiller henholdsvis filosofiens og kristendommens utvikling, med sine over hundre individuelle skikkelser fra den vestlige verdens åndshistorie. På grunn av sin overveldede skjønnhet har den estetiske siden ved disse berømte bildene ofte overskygget hva de vil fortelle. Harald Falck-Ytter vil vise at hverken estetiske eller litterære synspunkter når den dybden som lar Rafaels spiritualitet komme til uttrykk, en verdensanskuelse som har sin rot i den esoteriske kristendom. – Det er ikke bare «Disputa» som behandler et kristent tema, alterets sakrament. Også «Skolen i Athen» åpenbarer en kristen bakgrunn: hvordan tenkningen blir gjennomtrengt av en urkristen impuls. Tross sine bestemte tydninger holder forfatteren like fullt forståelsen åpen for den kunstneriske opplevelsen, slik at den sammen med en utdypet erkjennelse kan berike møtet med Rafaels geniale billedverk. – Boken gir også en levende skildring av Rafael som kunstner og menneske og har et storslagent billedmateriale i farver. 47 MIKKELSMESS I VARDØ 25.-27. SEPTEMBER 2015 Årets feiring av Mikkelsmess i Vardø skjer den siste helgen i september, fra fredag kveld til søndag ettermiddag. I år vil Jeanne d'Arc og hennes skjebne være en viktig del av programmet. Jeanne d'Arc delte skjebne med mange kvinner (og noen få menn) som ble brent på bålet i Vardø på 1600-tallet. Minnestedet for de trolldomsdømte som er reist i Vardø er alene nesten verdt en reise dit. Juni Dahr kommer med sin forestilling "Jeanne d'Arc". Det blir også foredrag om denne uvanlige og modige unge kvinnen som hadde en spesiell kontakt med erkeengelen Mikael. Det blir konsert og andre musikkinnslag, utstilling, engleverksted for barn, dukketeater, tur til Mikaelshulen med mer. Tradisjonen tro deltar Frelsesarmeen, den katolske kirke, den norske kirke og Kristensamfunnet. Siri og Markus SchultzeFlorey skal delta også i år, noe som blir satt stor pris på! Det er ekstra hyggelig med tilreisende deltakere, velkommen til alle som føler seg kallet! Det er mulig å skaffe privat overnatting dersom noen ønsker det. Ta gjerne kontakt med Ingrid Fløtten, tlf. 959 62 585 eller [email protected]. Hvis man bestiller billetter tidlig, trenger det ikke blir så dyrt. Både SAS og Norwegian flyr til Kirkenes, og SAS samarbeider med Widerøe om å bringe passasjerene helt fram til Vardø. 48 Kristensamfunnet inviterer til Tromsø, 9.-11. oktober 2015.05.06 Det blir foredrag om sakramentene, beretninger om Kristensamfunnets historie og utbredelse. Programmet kommer ut på hjemmesiden. For annen informasjon: Ingeborg Reistad, 48211347 49 MENIGHETER KRISTENSAMFUNNET I BERGEN John Lunds plass 1, 5007 Bergen tlf. 55 31 90 11 Prester Daan Ente John Rawcliffe Lundhaugvegen 42, tlf. 56 90 22 29 (Bergen) 5221 Nestun 52 76 15 51 (Hogganvik) tlf. 62 57 79 94/484 43 975 Mobiltlf. 905 53 065 [email protected] [email protected] KRISTENSAMFUNNET I OSLO Kirken: Oscars gate 84 Postadresse og kontor: Inkognito terrasse 9, 0256 Oslo. Kontoret er betjent tirsdag og torsdag 9-15. tlf. 22 55 37 20 [email protected] PRESTER: Daniel Rudklint Inkognito Terrasse 9, 0256 Oslo tlf.: 22 55 36 16/406 00 616 [email protected] Kristine Høiland Odins gate 15 0266 Oslo tlf.: 90 10 49 37 [email protected] 50 KRISTENSAMFUNNET I TRØNDELAG Prinsens gate 53, 7011, Trondheim Prester Markus Schultze-Florey Siri Schultze-Florey Hasselbakkvegen 3B, Hasselbakkvegen 3B, 7053 Ranheim 7053 Ranheim tlf. 73 91 91 81/909 84 725 tlf. 73 91 91 81/476 00 635 [email protected] [email protected] KRISTENSAMFUNNET I HAMAR OG MJØSOMRÅDENE Prester Markus Schultze-Florey Siri Schultze-Florey KRISTENSAMFUNNET I STAVANGER Prester Siri Schultze-Florey Markus Schultze-Florey KRISTENSAMFUNNET I NORGE www.kristensamfunnet.no *****
© Copyright 2024