1. No category

2-10
Årgang 107
HOVEDSAKEN:
Menighetsplanting
Narvik Misjonskirke:
En stille vekkelse
Portrettet:
Solveig
Johansens
nattlege
grubleri
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt
[email protected]
I REDAKSJONEN:
Anders Artmark Aanensen
[email protected]
GRAFISK FORM:
Ravnbö design [www.ravnbo.com]
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50
Fax: 23 32 57 60
[email protected]
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Pr spalte-mm: Kr 12,Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsom-plakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDEfoto/collage:
Morten Ravnbø Sætren
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.
Rundt 8500 medlemmer.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia
og Sentral-Asia.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia og Spania
BANK: 3000 15 09000
2
Misjo n s bladet 2-10
www
misjonsforbundet.no
Margot Vinje (87) har vært aktiv i Narvik misjonsmenighet siden 1963. Hun har vasket, bakt, ledet musikkgruppa
og sittet i styret. Ikke minst har hun bedt. Nå ser Margot
og de andre eldre forbederne resultatet: En stille vekkelse.
Innhold 2-10
6
24
Hovedsak:
MENIGHETSPLANTING
24 Planting på programmet
33 Den første menighet
Faste poster:
17
4 Kommentarer
6 Menigheten: Narvik
13 www.misjonsforbundet.no
Glimt fra små og store hendelser lokalt
og nasjonalt siden siste Misjonsbladet.
Folk
Vi møter: Anders A. Aanensen
KryssORDET
Portrettet: Solveig Johansen
Nattlege grubleri
56 Prosjektet
59 Skråblikk - Punktum
Menighetsplanting i Colombia
Aktuelt:
17 18 44 52 52
Stille vekkelse i nord
36
38
39
40
40
Leder - Generalt - Ord & Bønn
Historisk generalforsamling
Vekst 2020 – JA, vi vil!
Historien vår – Fem tunge år
På leting etter fast grunn
- om individualisme og fellesskap
Neste Misjonsbladet kommer ut rundt 24. september.
Deadline for annonser er 1. september.
JEG ELLER VI?
leder
Jeg har sittet og studert bildene. Gleden i øynene, stemmesedlene rakt høyt til værs, fastheten i ansiktene, og smilene.
Bildene ble tatt etter at Vekst 2020 ble vedtatt som satsing i
Misjonsforbundet under årets generalforsamling i mai. Bildene får meg til å huske øyeblikket av alvor, oppstemthet og
følelsen av å være med på en stor dag i Misjonsforbundets
historie.
En av de tingene vi som Misjonsforbundsfellesskap er blitt
enige om er å plante 20 nye menigheter innen 2020. Tre prosjekter er allerede i gang! Og flere planlegges. Når et gammelt
trossamfunn skal ta nye, offensive og utadrettede steg videre,
er det noe jeg vil dvele ved: Balansegangen mellom det individuelle fokus og fellesskapet.
I et individualistisk orientert samfunn og kirkesamfunn, er
det lett å fokusere på det enkelte menneskes tro, omvendelse,
kall, tjeneste og gudsrelasjon. Jeg har selv vært - og er - en
eksponent for troens dypt personlige karakter. Samtidig forsterkes følelsen av at vi mister noe i vår frikirkelige individorientering, når vi ikke i tilstrekkelig grad berører dette at
den enkelte kan hvile i fellesskapet – i de andres bønner, i de
andres lovsang, i nattverden og i det å få være en del av den
verdensvide kirken.
Professor Leif Gunnar Engedal skriver artikkelen ”På leting
etter fast grunn” (se side 52) i dette magasinet. Han vil blant
annet mobilisere motbilder til den individualistiske ideologiens forføreriske løgner om mennesket, som sier: ”At vi er
’lonely heroes’ skapt til å mestre livet på egenhånd. At det er
det vi presterer og produserer som gir oss verdi. At avhengighet av andre er tegn på svakhet. At den er sterkest som står
alene. At sårbarhet er det motsatte av styrke. At åpenhet om
svakhet og svik betyr redusert verdighet og økt skam.” Så
spør han: ”Finnes slike holdninger i våre fellesskap? Det ville
være himmelropende naivt å svare nei.”
Mens han snakker varmt om den positive selv-opptatthet
som ligger i det indre arbeid et menneske må gjøre, utfordrer
Engedal: ”Å følge de spor Mesteren setter, fører oss bort fra
oss selv. Nestekjærligheten orienterer vårt liv mot den andre.”
I løpet av de neste ti årene skal vi plante 20 nye menigheter.
Vi skal utvide våre fellesskap og møte nye mennesker. Å lykkes med Vekst 2020 handler om mange ting. Jeg vil peke på
dette: At vi våger å møte enkeltmennesker og ta dem imot
med deres liv og historier. At vi – at jeg! – kan være ”den
andre” som et annet menneske får speile seg i. At ”de
sterke” i våre fellesskap ikke bærer alt, men også viser
sin sårbarhet. At vi tillater oss å kjenne avhengigheten av felleskapets ”vi” i skarp kontrast til omverdenens individorientering.
Ansvarlig redaktør
4
Misjo n s bladet 2-10
20 nye
innen 2020
Misjonsforbundets generalforsamling vedtok
i mai en veldig spenstige målsetting, som
blant annet innebærer å plante 20 nye menigheter innen 2020.
Menighetsplanting er en av flere veier å gå for å nå ut med evangeliet til et mer og mer sekularisert Norge. Prinsippet er enkelt: Desto
flere Rema 1000 det er, desto flere Rema 1000-kunder blir det.
Desto flere livskraftige menigheter det er, desto flere blir nådd og
velsignet gjennom slike fellesskap. Vi satser ikke på menighetsplanting fordi Misjonsforbundet skal vokse, men vi gjør det fordi flere
skal få et personlig møte og livslangt fellesskap med Jesus Kristus.
Sentralt i vår menighetsplantingsstrategi står menighetsplanteren.
Gode prosjekter vil alltid stå og falle på lederen. Drømmer og
store ord vil alltid være avhengige av mennesker som evner og er
villige til å gjennomføre dem. Menighetsplanting er hardt arbeid
og listen over evner og ønskede egenskaper er lang. Blant annet
bør en menighetsplanter være visjonær, ha høy indre motivasjon, ha evne til å smitte andre, være relasjonssterk og forstå seg
på menighetsprinsipper. Det er også fordel å være fleksibel, sterk,
utholdende og bærer av kreativt entreprenørskap. Samtidig vil jeg
understreke at like viktig som utrustning og egnede egenskaper, er
det indre kall og menighetspanterens motiver. Noen har uttykt det
slik: ”Et kall er stedet der din dype glede møter verdens dype behov.”
Styrken i å vite at en er kalt til tjeneste av Gud, kan ikke overvur-
ord & bønn
Min nåde
er nok for deg
Tre ganger bad jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men
han svarte: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.
2. Korinterbrev 12,8-9
Nåde – ordet må være det vakreste ord som finnes. Si ordet høyt
og kjenn etter. Hva kjenner du?
For min egen del kjenner jeg at jeg kan senke skuldrene. Jeg kjenner at pusten kan finne en rolig rytme – en hvilepuls. Jeg kjenner
meg elsket. Jeg kjenner at nåde er noe som er utenfor - og sterkere
enn meg selv og som derfor kan bære meg. Nåde er noe som bare
kan gis meg – den er gratis. Ikke fordi den er verdiløs, for den
kostet alt for han som gav den.
Min nåde er nok for deg. Paulus hadde noe i sitt liv som han ønsket ikke skulle være der. Tre ganger bad han til Herren om å ta
det bort. Svaret fra Gud lød: Min nåde er nok for deg, for kraften
fullendes i svakhet. Når Paulus skriver dette, bruker han en form
vi kjenner fra sportskommentatorer, de beskriver hva som skjer i
øyeblikket. Det er ikke slik at nåden en gang var nok. Guds nåde
er nok – kontinuerlig. Det er ikke slik at kraften en gang ble fullendt i svakhet. Guds kraft fullendes kontinuerlig i vår svakhet.
deres, og er uvurderlig når motbakkene kommer.
Vi kan kjenne på denne spenningen i våre liv – spenningen mellom
livet slik det er og livet slik vi skulle ønske det var. Per Arne Dahl
skriver noe om dette i en av sine bøker. Han skriver om paradisdrømmen – hvordan vi som mennesker er fristet til å søke tilbake til
den sorgløse tilværelsen der. Dahl skriver at livet er den lange veien
mellom paradiset i Edens hage og det paradis vi er på vei mot.
De som har fulgt litt med på menighetsplanting over tid, vet at
i Norge har vi gjort både gode og dårlige erfaringer. Tidligere
så vi at alt for ofte ble menighetsplanting et resultat av misnøye
med det eksisterende, eller som følge av en direkte splittelse.
Dette førte gjerne til at utgangspunktet og motivene for plantingen ble uklare, og slike nyplantede menigheter har ofte slitt
etter noe tid. Noen ganger har også menighetsplanting blitt
markedsført som den eneste løsning for å nå nye, underforstått
at etablerte menigheter ikke duger. Dette har ført til en unødvendig polarisering mellom det etablerte og det nye.
På denne veien trenger vi Guds nåde, en nåde som varer hele
veien, i alle slags terreng og landskap.
Kjære nådefulle Gud. Takk at jeg kan hvile i din uendelig rike nåde.
La mine øyne møte dine øyne. La mine øyne se din kjærlighet til
meg – i dine øyne.
I Misjonsforbundet ønsker vi å etablere en sunn menighetsplanterkultur som også kan virke forløsende på hele fellesarbeidet. Vi tror unge menigheter vil revitalisere etablerte
menigheter, og de etablerte vil kunne stå for sunn kontinuitet
og fostring som de unge menighetene trenger i sine ulike
vekstfaser. Når vi jobber målrettet i de etablerte menighetene,
samtidig som vi planter livskraftige, nye menigheter, vil det
skape sunnhet og vekst i hele storfellesskapet.
Illustrasjon: Morten Ravnbø
Jarle Råmunddal, generalsekretær
Kjell Birkeland
M i s j on s bladet 2-1 0
5
menigheten
NArvik misjonskirke
Stille vekkelse
6
Misjo n s bladet 2-10
i nord
Noen ser på det som bønnesvar, mens andre
betegner det som flaks og nåde. Uansett
blomstrer det i Narvik Misjonskirke.
>>
M i s j on s bladet 2-1 0
7
Fakta
Narvik Misjonskirke
De to pastorfamiliene er samlet hos Ingrid
og Daniel. F.v Mangfred Vangstad med Odd
Jarle på fanget, Magnhild Vangstad, Daniel
Lindbreg, med Andreas på fanget, Ingrid
Lindberg med Johannes og Grete Vangstad
med Jenny.
M
idt i sentrum, men litt bortgjemt
til tross for umiskjennelig kirketårn, ligger Narvik Misjonskirke.
I en by som er blitt kalt malmbyen av en
rekke forkynnere opp gjennom tiden. Og
det er ikke bare en henvisning til jernmalmen som er blitt skipet ut fra byen, men
også fordi vekkelseskristne har opplevd det
blytungt åndelig.
Stille vekkelse
Menigheten var da også nærmest utdøende,
men er nå blitt et levende fellesskap i vekst.
Er det rett og slett en stille vekkelse som
foregår?
- Det er nesten så ikke vi gjør noe, mens
folk bare kommer til oss. Mennesker som
Gud har møtt og som kommer til kirken.
Jeg tror vi høster fruktene av de eldres
mange bønner, sier Ingrid Lindberg som
flyttet tilbake til hjembyen for å dele en pastorstilling med Grete J. Vangstad.
- Før tenkte vi på hvem som skulle
slukke lyset på kvelden, men nå diskuterer
vi hvordan vi kan utvide kirken. Det sier litt
om at noe skjer, sier Mangfred Vangstad.
Han er gift med Grete. Pastormennene er
nesten like aktive i menighetsarbeidet.
- Vi har like mye kall som våre koner.
Pas-torgaven har vi, bare ikke jobben.
8
Misjo n s bladet 2-10
Det å holde på med menighet er vårt liv
også, sier snekker Mangfred og får støtte
av Daniel Lindberg: - Vi er helt vanlige
menighetsmedlemmer som kjører på og
brenner for menigheten, sier svensken som
livnærer seg som lærer.
På vei mot død
Vi sitter i stua til familien Lindberg. Pastorparenes fem barn løper litt til og fra mens
foreldrene snakker lenge og varmt om menigheten de leder. Nå samles 60-70 voksne
ogminst 20 barn til gudstjeneste søndag.
Men slik har det ikke alltid vært.
- Da vi kom hit for ti år siden, var det 20
eldre i menigheten. Det var et barnearbeid
som døde bort da foreldrene trakk seg ut.
Samtidig var de gamle veldig optimistiske
og hadde et veldig fokus på Bibelen og bønn
for menigheten. Men det er vanskelig å
trekke for eksempel ungdom til menigheten
når det bare er gamle der, forklarer Grete J.
Vangstad.
- På mange måter gjorde vi en replanting, selv om vi ikke har flagget det så høyt
som en menighetsplantingsstrategi. Vi så
vel at hvis ikke menigheten fornyet seg helt
i løpet av ti år, ville den bokstavelig talt dø
ut, legger Mangfred til.
De endret møteform og menighet sakte,
Startet opp i: 1900.
Historisk: Gerda Karijord var menighetens
- og Norges - første kvinnelige forstander
allerede i 1915.
Antall medlemmer: 90 i menigheten.
Pastorer: Grete Jarlesdatter Vangstad og
Ingrid Lindberg.
Lokaler: Kirkebygg i Narvik sentrum gitt til
menigheten i 1966.
Tidligere navn: Frimisjonen Narvik
men sikkert. Flesteparten av de aktive i
menigheten var likevel eldre, studenter ved
høyskolen og innvandrere fra asylmottaket i
nærheten. For fire år siden så det mørkt ut.
- Når folk endelig ble kristne, hadde lært
seg norsk, var ferdig student eller endelig
hadde fått oppholdstillatelse, så flyttet de.
For fire år siden flyttet formannparet, og jeg
fødte mitt tredje barn. Det ble en desperat
situasjon, men førte også til en overgivelse
til Gud: Nå må du gripe inn, ellers dør menigheten, forklarer Grete.
Vekst
I den mørkeste stund griper Gud inn, lærer
vi i Salmene, og det fikk menigheten virkelig oppleve.
- Da kom Rakel Guttormsen og Rut
Eline Løvsland fra Salem i Kristiansand, og
Erik og Maria Krane flyttet fra Tromsø etter
å ha fått et kall om å gå inn i menigheten.
Erik gikk inn i oppgaven som formann,
og Rakel vikarierte for meg. At de fikk så
klart kall og kom på rett tidspunkt gjør at
jeg opplever den nye starten som Gudgitt.
Denne tiden kjente vi en tydelig desperasjon til Gud i bønn. Dette ble vendepunktet
som innledet en ny veksttid, sier pastoren.
Kvinnegruppe ble startet og Alphakurs
hver høst. Familiekaféen Kafegøyen ble til.
Gudstjenestene er ukas høydepunkt i
Narvik Misjonskirke. Mange nye mennesker har funnet veien dit.
- Vi startet en kvinnegruppe med fokus
på bønn. Det begynte med tre, og ble ganske raskt til tolv. Flere gjorde gruppa til sin
menighet, men nå er de fleste kommet inn i
menighetsarbeidet og gudstjenesten, forteller Grete og forklarer:
- Jeg tror vi gjorde klokt i å fokusere på å
lære dem å søke Gud og lære å kjenne Gud
gjennom Bibelen helt fra begynnelsen. De
er ikke primært tiltrukket av et sosialt aktivitetstilbud, men av det åndelige fellesskapet. Nå har kanskje Alphakurset overtatt litt
av funksjonen som kvinnegruppa hadde.
- Menigheten har gjennom mange år
hatt god kontakt med småbarnsfamilier
gjennom familiekaféen Kaffegøyen. Det er
et lavterskeltilbud som også åpner døra videre inn i menigheten. Men ungdommene
manglet, og det ville Ingrid og Daniel Lindberg gjøre noe med da de kom.
- Vi kom hit for ett år siden, og etter det
har flere unge par flyttet hit og begynt i
menigheten. Vi må alltid se hva vi har ressurser til, og nå har vi flere som kan arbeide
med ungdom, og da kjører vi på det, sier
Ingrid.
- Veldig ”ut-fokus”
Mandager er det Ungdomsalpha i kirkekjelleren som tydelig bærer preg av å være
Ingrid Elise Woll ble med sin mor på gudstjenester. Der forsto hun hva pastorene sa.
Det ble starten på et aktivt menighetsliv.
Jeg tror vi høster fruktene av de eldres mange bønner.
Ingrid Lindberg
bygget på 60-tallet. Flere av lederne er
allerede på plass når vi kommer, og
Kristian Masvie og Målfrid Hansesætre
snakker velvillig om menigheten som de
har tilhørt mindre enn ett år.
- Innen en uke satt vi i stua til noen her
i menigheten, og vi ble veldig godt tatt i
mot. De så oss som et bønnesvar, og jeg fikk
raskt oppgaver. Det setter jeg pris på: Her
er det bruk for meg som jeg er, sier Målfrid
som tidligere har gått i Oslo misjonskirke,
Betlehem.
- Vi var jo bønnesvar. Da jeg kom, var
det nesten bare pastoren som var under 30,
sier Kristian med et smil. Dette betyr at de
unge har fått være med å bygge ungdomsarbeidet nærmest fra grunnen av.
- Det er veldig givende å være med på.
Alle får komme med egne meninger. Dessuten blir vi vist mye tillit og blir utfordret
mye, sier Kristian.
De er også glad for at menigheten vil se
lengre enn til kirkens fire vegger.
- Det er et veldig ”ut-fokus”. Samtidig
er det et tydelig evangelisk budskap i for-
kynnelsen. Det sosiale er viktig, og det er
sjelden jeg er hjemme før halv to etter kirkekaffen på søndager, forteller Målfrid.
- Gudstjenesten er virkelig et høydepunkt i uka. Jeg er ikke sikker på at det er
slik i alle menigheter, avslutter Kristian.
Forsto talene
Lukten av stekt Grandiosa og popcorn, tilberedt av pastor Ingrid, siver inn i lokalene,
mens ungdommene småprater med hverandre. Ingrid Elise Woll er blant de trofaste
kirkegjengerne.
- Jeg begynte i høst fordi mamma gikk
på gudstjenesten og jeg ble med. Det var
veldig hyggelig, og folk tok godt imot oss.
Sangene var fine og her forsto jeg hva pastoren sa. Tidligere har jeg bare gått i Narvik
kirke som konfirmant, og da var det ikke så
lett, sier Ingrid.
Det har også ført til at 17-åringen har
blitt åpnere og mer bevisst i sin tro.
- Jeg har nok hatt en tro hele tiden, men
jeg sa det ikke så mye. Nå er jeg blitt mer
åpen om troen min når noen spør, og jeg
>>
M i s j on s bladet 2-1 0
9
Kristian Masvie og Målfrid Hansesætre
kom til Narvik for under ett år siden. Nå
leder de Ungdomsalpha
>> har også tatt med venner på lovsangskveld
i kirken, forklarer Ingrid. Hun er med i lovsangsteamet som under Daniels ledelse har
vokst fra fire til 12 det siste året.
- Jeg gleder meg hele uka til å synge.
Uten at jeg hadde den oppgaven er det ikke
sikkert jeg hadde vært med hver søndag,
sier hun.
Den Hellige Ånd
Ungdommene setter seg rundt bordet, og
til tross for Daniels ønske om å gå rett på
lovsang, blir det mat først. Medregnet pastorparet og journalist teller de frammøtte
ti personer. Som regel er det dobbelt så
mange, men flere har meldt avbud på grunn
av eksamenstid.
- Da kjører vi i gang, sier en utålmodig
Daniel, som har funnet fram gitaren.
- Noen som har noen ønsker?
Etter lovsang og bønn er det kona som
slipper til. Det er pinse og Ingrid underviser om Den Hellige Ånd. Ungdommene
får lapper med bibeltekster som hun skal
bruke, og det er ikke bare en enkel oppgave.
- Jeg finner ikke Romerne, sier en gutt.
- Det er rett etter Apostlenes gjerninger.
- Altså, jeg er ikke så godt kjent i denne,
sier han og peker på Bibelen.
- Det er i Det nye testamentet.
- Ja, takk! Sier han med et stort smil og
10
Misjo n s bladet 2-10
Lovsang, pizza, popcorn, samtale og
forkynnelse på Ungdoms-Alfa.
finner Romerbrevet i innholdsfortegnelsen.
Ingrid går grundig til verks og spør om
hvem Den Hellige Ånd er.
- Vil du ha en konkret person? sier en.
- Det var flott at du spurte om det.
Den Hellige Ånd er en konkret person,
sier Ingrid.
Etter en skattejakt etter Den Hellige
Ånd i både det nye og det gamle testamentet, underviser hun om tungetale. Etterpå
er det diskusjon og deling av erfaringer i
gruppa. Forbønn for de som ønsker det
avslutter samlingen, men flere av ungdommene er gjerne igjen for å prate.
Fryktet for menigheten sin
En som har vært med i menigheten betydelig lenger, er 87 år gamle Margot Vinje.
Hun byr gjerne på rundstykker, kaker og
lefser til dem som kommer på besøk.
- Jeg begynte i 1963 da vi flyttet til Narvik, sier hun og kan fortelle om en lang
historie med opp- og nedturer.
Mannen var formann i menigheten til
sin død, ettersom ingen andre kunne ta
over før, mens Margot har vasket, bakt,
ledet musikkgruppe, sittet i styret og ikke
minst bedt masse for menigheten.
- Grete og Mangfred endret først og
fremst stilen på møtene. Det var veldig
nødvendig å komme bort fra det fastlåste,
for vi var redd for at menigheten skulle dø
bort. Derfor startet ni av oss eldre en bønnering da vi så det gikk nedover, sier hun.
De så menighet etter menighet bli lagt
ned i en by hvor kirkehusene ikke ligger
tett i tett.
- Både baptistene og metodistene har
lagt ned. Indremisjonen har heller nesten
ingen. Metodistenes kirkebygg ble pub, og
det synes jeg er trist, sier hun.
Faktisk er hun en av få eldre som er
tilbake i misjonskirken nå. Naturlig avgang
gjør at det er få av de gamle kjente Margot
treffer på gudstjenesten, men hun stortrives likevel.
- Det er med takk og fryd jeg går til
kirken nå. Jeg trives med ungdommer og
synes lovsangen er veldig flott. Her er det
ånd og liv, og nå har jeg god tro for menighetens framtid, sier hun og smiler.
Fargerikt fellesskap
Tilbake i kirken skal vi besøke den andre
gruppa som utgjorde kirken før de siste fire
årenes vekst. Gudstjenesten er et fargerikt
fellesskap, og innvandrere fra Eritrea og
Etiopia møtes også hver tirsdag og fredag til
bønn og bibellesing.
- Vi ber, leser Bibelen og synger. Folk
kommer når de vil, sier Mehret Tekel fra
Eritrea som har gått i kirka i fem år og har
Nadja, Christel W. og Mirjam Hanssen
har bakgrunn fra kirkeliv i Tyskland. I
Narvik Misjonskirke har de funnet seg
til rette.
to barn i betweens-arbeidet Connection.
I et lite rom ved siden av kirkesalen går
bønnen høylydt. Med lovsang som bakgrunnsmusikk, er det tydelig at bønnehjertene rommer mye. Datteren til Mehret,
Simret Hayle (18), er leder for gruppa.
- Mor kom hit først, mens jeg har vært
to og et halvt år i Narvik. Jeg begynte
straks i menigheten, og skjønte ingenting.
Men jeg likte sangene og kunne sitte og be,
forteller hun. Simret sier at fellesskapet i
kirken er viktig for dem som nye i landet.
- Her treffer vi andre med samme ånd.
Folkene er veldig hyggelige, og vi får også
kontakt med mange nordmenn, sier Simret.
Ganske snart kaller bønnetjenesten, og vi
møter Mangfred Vangstad igjen. Han står
spesielt i bresjen for å inkludere innvandrerne i kirken.
- Vi har ikke ressurser til å gjøre noe
veldig spesielt, men frivillige tolker forkynnelsen på gudstjenesten. Vi prøver også
å invitere dem hjem og er opptatt av ikke
å se på dem som en spesiell gruppe i menigheten, sier Mangfred. Han mener det
bare skulle mangle som kristne brødre og
søstre.
- Bibelen sier klart hvordan vi skal ta
imot fremmede, farløse og enker. Det viser
om vi har kjærlighet til andre mennesker.
Hvis vi ikke bryr oss om dem, har vi ikke
det kristne perspektivet på hva et
menneske er, mener han.
kontrast til vårt egoistiske samfunn. Troen
gir meg trygghet, sier Stein Ivar.
Skapkristen
Fant endelig sin menighet
Vi har også avtalt å møte ekteparet Stein
Ivar og Wenche Elise Woll i kirka. De er
foreldre til Ingrid Elise, og blant dem som
har fått oppleve den stille vekkelsen.
- Vi var nok ekte, norske ”skapkristne,
som ikke tenkte så mye på troen, men
trodde at det må være en gud. Jeg var opptatt
av kristendom fra jeg var barn, men hadde
ikke tatt til meg det Jesus gjorde, forteller
Wenche. Hun er blant kvinnene som har gått
fra kvinnegruppa og inn i menigheten.
- Grete (J. Vangstad, red.anm.) spurte
om jeg ville være med på kvinnegruppe,
og for første gang fikk jeg stille alle spørsmålene jeg hadde. Jeg tenkte mye på om
dette var noe jeg kunne tro på – blant annet
under en akupunkturtime jeg hadde. Da jeg
kom ut ble jeg oppmerksom på en kristen
traktat, bortgjemt på en stol. Der stod det
en frelsesbønn – det føltes som et svar på
spørsmålene, forklarer Wenche.
Etter at hun hadde lest fra Bibelen for
mannen på senga hver kveld, ble han også
med på Alphakurs i kirken.
- Det er et veldig åpent og inkluderende
fellesskap. Her tar man vare på hverandre
og forventer ikke noe tilbake. Det er i skarp
Også Christel Wøhlert Hanssen og hennes
to døtre Nadja og Mirjam opplevde at Gud
kalte dem til kirken. Christel hadde kristen
bakgrunn fra Tyskland, men fant seg aldri
til rette i noen kirke i Narvik.
- Jeg følte at jeg bare kom lengre bort fra
Gud. Men en dag jeg sminket meg og hørte
på radionyhetene, slo det meg at vi ikke har
lenge igjen før Jesus kommer tilbake. Jeg
gikk opp til Nadja og fortalte det jeg hadde
opplevd, og sa at jeg ville gå til en kirke.
Hun ville være med, forteller Christel.
De to gikk først til pinsekirken hvor det
fra før stort sett bare var eldre mennesker,
men på et møte med Broder Yun kom de i
kontakt med Misjonskirken.
- Det stemte helt 100 prosent med en
gang, og siden har vi gått der. Jeg føler at det
er mitt nye hjem, og jeg har fått god kontakt
med alle som går i kirken. Jeg føler at noe
mangler hvis jeg ikke går til gudstjeneste,
sier hun.
Også døtrene er aktive i kirken både på
Ungdomsalpha og i gudstjenestene.
- Vi trives veldig godt der. Det er en god
atmosfære og mye artigere å følge med på
preknene enn i statskirka, sier Nadja.
M i s j on s bladet 2-1 0
11
Simlet Hayle (18) kom til Narvik for to
og et halvt år siden. Nå leder hun bønnegruppa.
- Ja, de legger opp gudstjenestene slik at
man har lyst til å følge med, samstemmer
Mirjam.
Strategi?
Er det så enkelt altså? Sitter man bare og
venter på at nye mennesker som Gud allerede har kalt skal strømme til, eller ligger
det en strategi bak dette? Spørsmålet vekker
latter hos pastorparene.
- Vi jobber med saken. Jeg tror veksten
har kommet fordi vi har søkt Gud og ikke
aktiviteter. Vi vil vende oss ut mot folk og ut
mot byen, sier de.
Etter en gjennomgang av menighetens
arbeid, kommer likevel en ganske tydelig
strategi fram. Nådegavebasert ledelse er et
nøkkelord.
- Vi er fire ressurssterke personer og har
fått flere å spille på. Det handler om å sette
inn rett person på rett plass i noe vedkommende brenner for. Brenner vi ikke for
arbeidet, er det bare å legge ned, forklarer
Daniel.
- Jeg ga fra meg en 100 prosent stilling
for at vi kunne være to som utfyller hverandre, og det gjør vi virkelig. Det er utrolig
effektivt å arbeide som et team, skyter Grete
inn.
Målgruppa er også på plass, viser det seg.
- Vi har hatt småbarnsfamilier og ungdommer som målgruppe, og det føles riktig for
vekst, sier Daniel.
Samtidig er det tilbud for alle aldre i kir-
12
Misjo n s bladet 2-10
I Narvik Misjonskirke er det en stor
gruppe mennesker fra Eritrea og Etiopia.
De møtes hver tirsdag og fredag til bønn
og bibellesning.
ken. - Aktivitetene favner ulike mennesker,
og vi ønsker at alle skal ha et tilbud i løpet
av uka i tillegg til gudstjenesten, sier Grete.
Visjonen er det ingen av dem som har
helt i hodet, men den er der, altså.
Plogspiss
- Hva er det som skiller misjonskirken fra
andre menigheter i byen?
- Vi har et godt samarbeid med de andre
menighetene i byen. Vi er toneangivende
i fellesskapet fordi vi har mange ressurser.
Vi når barn og ungdom, og kirkefremmede
blir positivt overrasket over hvor relevant
kirken vår faktisk er, svarer Grete.
Samtidig er Mangfred opptatt av å understreke at de ikke gjør noe revolusjonerende i menighetsarbeidet.
- Det vi gjør er ikke noe spesielt, selv om
vi nok er noe helt annerledes her i Narvik
enn folk har opplevd. I Norge er vi en helt
vanlig menighet. Situasjonen hadde nok
vært annerledes hvis vi for eksempel hadde
vært i Kristiansand, sier Mangfred og legger til: - Du kan på mange måter si at det
vi opplever er flaks og nåde. Vi har vært
heldige med å få opp ressurser, og opplever
vekst av Guds nåde.
- Flaks og nåde! Det var en perfekt beskrivelse. Kanskje vi skal ta det inn i visjonen?
utbryter Daniel.
Ukeplan for
Narvik misjonskirke
Mandag
18.00 Connection for 10-13 år
(annenhver uke)
19.30 Bønnemøte (hver uke)
20.00 Ungdoms-Alfa (annenhver uke)
20.00 Lovsangskveld
(en gang i måneden)
Tirsdag
18.00 Eritreansk/etiopisk gruppe
Onsdag
16.00 Taco for studenter
19.00 Kvinnegruppe
19.00 Alphakurs (på høsten)
Torsdag
11.00 Babysang
17.30 Familiekaféen Kaffegøyen (0-9 år)
Fredag
18.00 Eritreisk/etiopisk gruppe
(i et hjem)
Søndag
11.00 Gudstjeneste
Tekst & foto: Anders Artmark Aanensen
www.misjonsforbundet.no
Foto: Morten Ravnbø Sætren
To nye medlemmer i PMF
To unge pastorer er nye medlemmer i Predikant- og misjonærforeningen (PMF).
Under vintermøtet til PMF ble Geir Christian Johannessen (25) og Elisabeth Heggheim Thorsen
(29) tatt opp i PMF. Hun gikk også inn i foreningens styre og er til vanlig studentpastor i
Salem misjonsmenighet i Kristiansand. Han er
ungdomspastor i Kråkstad misjonsmenighet.
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Geir Christian Johannesen
og Elisabeth Thorsen er nye
medlemmer i PMF. Foto:
Anders A. Aanensen.
Les mer om PMFs vintermøte på misjonsforbundet.no.
Varme smil på kald skole
Blide studenter
i vinterkulden
på Shaanxi
Bibelskole i
Kina. Foto:
Ingunn Rui.
I et klasserom uten oppvarming sitter 50 studenter i dynejakker og
smiler varmt. Vi er på Shaanxi Bibelskole i Kina.
Ingunn Rui har vært på besøk på bibelskolen i Shaanxi som får støtte fra Misjonsforbundet. Skolen mangler oppvarming, men har et større problem: De må stadig avvise søkere
selv om det er ledermangel i menighetene. - Vi drømmer om å bygge ut slik at vi får seks
etasjer og plass til 30-40 studenter til, forteller rektor Wang Hung.
Les hele artikkelen på misjonsforbundet.no.
Ada Sofie Austegard i
Stine Sofies Stiftelse
holdt foredrag i Grimstad misjonskirke.
Foto: Åse Johanne
Koppang Stie.
Forebygger
overgrep
Grimstad Mmisjonsmenighet vet
at overgrep kan forekomme: Derfor ble det i mars holdt seminar
om det vanskelige temaet.
Misjonsforbundet og Misjonsforbundet
UNG oppfordrer menighetene til å innhente
politiattest av barne- og ungdomsledere. I
Grimstad misjonsmenighet ble det vedtatt å
gjennomføre dette tidligere i år. I tillegg ble
det holdt seminar hvor blant annet Ole Tom
Fossnes fra Agder politidistrikts SO-team
og leder Ada Sofie Austegard i Stine Sofies
Stiftelse deltok.
Forskning
gir storgevinst
for Ansgar
Publiseringsboom fra Ansgarskolen
gir hundretusener mer i statsstøtte.
Årlig blir publisering av forskning kartlagt
for de forskjellige høyskolene og universitetene her i landet. Ansgar Teologiske
Høgskole, eid av Misjonsforbundet, er den
høyskolen som har økt mest på statistikken
fra i fjor. Det innebærer rundt 400 000 kroner mer i statstøtte.
- De ekstra tilskuddene vil brukes til å
styrke forskningen på skolen, sier en fornøyd
rektor Harald Nygaard.
Det er mye aktivitet på skolen. Ansgar har
også nylig åpnet ny kantine og nytt bibliotek
som siste steg i en omfattende ombyggingsprosess av skolebyggene. Dessuten lanserer
skolen en mastergrad i praktisk teologi til
høsten.
Alle disse aktivitetene er omtalt i egne artikler som
du kan lese på misjonsforbundet.no.
Les om seminaret på misjonsforbundet.no.
M i s j on s bladet 2-1 0
13
www.misjonsforbundet.no
Ros til
kirkeprosjekt
Ekstern rapport viser store framskritt for utviklingsprosjektet i Den
evangeliske kirke i Kongo (EEC).
Organisasjonsutviklingsprosjektet med Misjonsforbundet som en aktør i Kongo, fikk tøff
kritikk av observatører for to år siden. Generalsekretær Jørn Lemvik i Bistandsnemnda
ledet en evaluering av prosjektet både i 2007,
og i fjor, like før nyttår. Mye er blitt bedre.
- Mye er gjort på de to årene, men enda viktigere er det at tankesettet til lederne er endret,
konkluderer Lemvik i sin rapport.
Spesialrådgiver for bistand og misjon i Misjonsforbundet, Viggo Koch, er godt fornøyd,
men påpeker at det fremdeles er en vei å
gå. - Vi synes jo det er veldig fint med de
gode tilbakemeldingene i rapporten. Men det
gjenstår å se om kirken greier å gjennomføre
arbeidet, sier Koch.
Les mer om rapporten på misjonsforbundet.no.
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Fride (8)
blir TVkjendis
Ti episoder om livet
til Fride Tvedt har
denne våren blitt
sendt på NRK Super.
Fride Tvedt (8) foran
båten Africa Mercy
som har vært hennes
hjem i snart to år.
Foto: TV Inter.
Hun har reist sammen med familien sin fra Nesodden misjonsmenighet for å drive bistand fra skipet Africa Mercy. - Fride synes for det meste at det hele har vært gøy, og hun
er veldig spent på hvordan serien blir mottatt hjemme i Norge, skrev mor Jorid Tvedt i en
e-post før serien ble sendt. TV Inter har produsert serien for NRK, og de har besøkt Fride
på skipet tre ganger i Liberia og Benin.
Les mer om familien på misjonsforbundet.no.
Utfordrende planting
Hvordan skape engasjement for en menighet som kun er en visjon?
Det spørsmålet stilte Roy Elling Foss på Nettverkssamling for menighetsplanting dagen
før Generalforsamlingen åpnet. Han arbeider for å plante menighet i boligområdet Justnes, som er under oppbygging i Kristiansand.
Han var sammen med Jens Kåre Lindal, Stein Bjørkholt og Øyvind Bøylestad invitert
for å fortelle om utfordringene de møter i menighetsplanting. Prosjektleder for menighetsplanting i Misjonsforbundet, Torben Joswig, presenterte strategien som er utarbeidet sentralt i Nasjonalt Råd.
Les mer om deres erfaringer og strategien på misjonsforbundet.no.
Flere aktive menighetsplantere delte sine erfaringer. Fra venstre:
Torben Joswig, Jens Kåre Lindal, Stein Bjørkholt, Øyvind Bøylestad og Roy Elling Foss. Foto: Anders A. Aanensen.
Kommisjonen som leder organisasjonsutviklingsprosjektet i EEC. Fra venstre: Daniel Miakayizila, Joseph
Itou Nkaba, Perolof Lundkvist (delvis skjult), Philippe
Louhemba (leder for kommisjonen), Etienne Nsounga,
Camille Bvouka, Lars-Olov Karlsson, Viggo Koch og Paul
Foutou. Foto: Misjonsforbundet.
14
Misjo n s bladet 2-10
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
Lokaler gir anerkjennelse
Bibelskolen i Colombia har flyttet inn i egne lokaler. Det er
avgjørende for skolens status.
I de to øverste etasjene
holder bibelskolen til,
mens menigheten i
Fontibon disponerer
resten av bygget. Foto:
Gordon Valen.
Diplom til Yolanda
Yolanda Reyes fra Colombia er blitt
spesialist i familieterapi med
støtte fra Norge
For kort tid siden ble Yolanda Reyes tildelt
diplomet som beviser at hun er spesialist i
familieterapi og sosiale nettverk. Misjonsforbundet har gitt henne stipend slik at hun
kan bli en nøkkelperson i å gi barn og familier i landet profesjonell hjelp.
- Bare en liten prosent av befolkningen
i Colombia har videreutdanning, så det var
ekstra stas da Yolanda fikk diplom og medalje, skriver de to misjonærene Øyvind og
Maria Lemme Slåtta på sin blogg.
Nå skal Reyes arbeide for at menigheter og
institusjoner i Det Colombianske Misjonsforbund blir garantister for menneskerettigheter.
Les hele artikkelen og finn link til Slåttas blogg på
misjonsforbundet.no.
Yolanda Reyes
med diplomet som
beviser at hun er
videreutdannet til
spesialist i familieterapi og sosiale nettverk. Foto: Øyvind
Slåtta.
I høst kunne studentene fra Colombia flytte inn i nybygde lokaler i Bogotá. Det er i følge misjonssekretær Eilif Tveit en forutsetning for at studentene skal få med seg statsgodkjente papirer ut i arbeidslivet.
- Diplomene fra skolene blir ikke godkjent av myndighetene uten at skolen holder til i et godkjent bygg. Generelt er det vanskelig å bli verdsatt
som skole hvis man ikke har egne lokaler. Med offentlig godkjenning blir
flere interessert i å studere på skolen, sier Tveit.
Les mer på misjonsforbundet.no om nybygget som Misjonsforbundet i stor grad har
finansiert.
Gloria Alzate leder
Esperanza-stiftelsen og
har besluttet å gi familien
hjelp. Foto: Maria Lemme
Slåtta.
Flyktninger i
eget land
Mor har i tre år levd i uvisshet om
hennes tenåringsdatter lever etter
at hun ble tatt av en væpnet gruppe.
Hennes andre datter på 13 år er mor til en
liten baby. Barnefaren sitter i fengsel for
narkotikaproduksjon. En dag ble de jaget
fra gården sin etter å ha solgt mat til feil
person. En ganske ekstrem situasjon, men
dessverre en ganske vanlig familiehistorie
i Colombia.
Dette skriver Misjonsforbundets
misjonær, Øyvind Slåtta, i Colombia.
Esperanza-stiftelsen, som blir støttet av
Misjonsforbundet i Norge, prøver å hjelpe
det som er igjen av familien. De er én familie av flere millioner mennesker på flukt
internt i Colombia.
Tre ”nye” pastorer
Tre pastorer ble ordinert på Generalforsamlingen.
Ungdomspastor Torbjørn Glenna i Skien
misjonskirke, pastor Ingrid Lindberg i Narvik
misjonskirke og pastor Svein Egil Fikstvedt i Froland misjonskirke ble offisielt ordinert til pastorer
i Misjonsforbundet.
- Det er en stor dag, og jeg er takknemlig for at
dere har sagt ja til Guds kall. Jeg er også takknemlig fordi dere har valgt å gjøre det i Misjonsforbundet, sa generalsekretær Jarle Råmunddal
som introduksjon til ordinasjonen.
Mer om Generalforsamlingen på misjonsforbundet.no.
Forbønn for de ordinerte pastorene, fra venstre: Svein Egil
Fikstvedt, Ingrid Lindberg og Torbjørn Glenna.
Les historien på misjonsforbundet.no
M i s j on s bladet 2-1 0
15
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Gruppeløft for vekstpenger
På Generalforsamlingen var
det ”gå!” for Vekst 2020.
Dagen etterpå kom regningen og dystre økonomiske
utsikter.
Nytt hovedstyre
Det nye Hovedstyret i Misjonsforbundet har representanter fra Kristiansand
i sør til Bodø i nord.
Under Generalforsamlingen i Misjonsforbundet
ble nytt hovedstyre valgt uten dramatikk. Det
nye styret består av f.v. Martin Kolsrud (PMFs
leder), Ove Gundersen, generalsekretær Jarle Råmunddal, Bente Elisabeth Næser Nome, Thorleif
Bruseland, Anne Wenche Hellem (leder), Bård
Farner, Turid Synnøve Wærstad og Svein Ståle
Tybakken. Roger Sjøstedt og Lisa Wågø Omland
var ikke til stede da bildet ble tatt.
Finn hvilke menigheter som er representert i Hovedstyret
på misjonsforbundet.no.
- Vi tærer på oppsparte midler, og
slik kan det ikke fortsette. Dypest
sett handler ikke dette om økonomi. Det dreier seg om hva Misjonsforbundet er, og hva vi vil gjøre
sammen, sa generalsekretær Jarle
Råmunddal.
Delegatene ble delt inn i grupper som tankesmier rundt
Økonomileder Rune Fridell
Misjonsforbundets økonomiske framtid. Fra venstre: Martin
presenterte flere tankevekkende tall Kolsrud, Rune Fagerdal, Daniel Lindeberg, Lars Unstad og Kari
rundt Misjonsforbundets økonomi: Lorentzen. Foto: Anders A. Aanensen
- De siste seks årene har driften
gått med over åtte millioner kroner i underskudd. Økningen i gaveinntekter fra 1999 til
2009 har økt med 39 prosent. Lønnsøkningen generelt har vært på 60-65 prosent samme
periode. Et utvalg på syv menigheter hadde økning i gaveinntektene på 109 prosent i
samme periode. Gaver per medlem i menighetene økte med 84 prosent, mens Misjonsforbundet hadde en økning i gaver per medlem på 35 prosent.
Etter redegjørelsen ble delegatene på Generalforsamlingen delt inn i grupper for å
diskutere økonomien i perspektiv av Vekst 2020. Under Generalforsamlingen ble også en
giverkampanje lansert for å finansiere strategien.
Les mer om behandlingen av økonomien i Misjonsforbundet på misjonsforbundet.no
Menighet her?
En gammel profeti – et framtidig boligområde.
I Jåsund, noen kilometer fra Stavanger sentrum,
ligger et jorde. Der eier Stavanger misjonsmenighet en tomt som var totalt verdiløs for 30 år
siden da de fikk den. Nå planlegges storutbygging der. Historien er både spesiell og enkel: For
30 år siden fikk en kvinne en visjon om et menighetshus på hennes jorde. Hun ga både drømmen
og tomta til Stavanger misjonsmenighet.
Les hele historien og menighetsplanter Øyvind Bøylestad
sine planer for området på misjonsforbundet.no.
16
Misjo n s bladet 3-09
En gammel profeti sier at det skal være et
menighetshus på dette jordet. 30 år senere
arbeides det for å plante menighet i området.
Øyvind Bøylestad arbeider sammen med kona,
Torill, for å plante menighet i Jåsund. Foto:
Anders A. Aanensen.
generalforsamlingen
Her vedtas Vekst 2020 som hovedsatsing i
Misjonsforbundet for de neste ti årene.
”Nå skaper jeg noe nytt”
Misjonsforbundets generalforsamling 2010 er historie.
Jeg har et håp om at den også
blir historisk.
F
or selv om jeg, bare med et par
unntak, har vært med på alle Misjonsforbundets årskonferanser siden
1960, har jeg knapt noen gang opplevd slik
enhet og begeistring. Og liker du ikke lovprisning, så ikke les mer, for de følgende
linjene vil være en personlig og fulltonig
lovprisning både til Gud og mennesker for
hva jeg fikk oppleve de fire dagene i Oslo.
Ikke uventet løste Oslo misjonskirke,
Betlehem sine vertskapsoppgaver på en utmerket måte. Fra vi ble anvist parkering til
det siste farvel, opplevde vi oss velkomne
og ivaretatt. Serveringen var kreativ, smidig og smakfull. Bare èn ting var jeg forundret over: Hvorfor deltok ikke flere av
vennene fra nabomenighetene i de offentlige møtene? At misjonsforbundere som
ikke bor lenger borte enn en times kjøring,
ikke setter alt inn på å være med på festlighetene, hver dag, er for meg ufattelig.
Yngre aksler ansvar
Om det er mange eller få, større eller mindre saker som skal avgjøres, er selvsagt
viktig, men betyr ikke alltid mest. For meg
som er ved inngangen til mimringsalde-
ren, er det alltid hyggelig å møte gamle
kjente, og med årene er de blitt mange.
Men det er ikke mindre spennende å bli
kjent med nye, og ikke minst oppfriskende
er det å erfare hvordan yngre mennesker
aksler ansvar, setter dagsorden og evner å
engasjere like godt – ja, faktisk bedre – enn
vi som tidligere var med og viste vei, evnet. Jeg frydet meg da to nye, friske misjonsmenigheter ble opptatt i fellesskapet. Det
er jo dette vi ønsker, det er svar på bønn.
Jeg gledet meg over å høre om arbeidet
på Herøya, i Randesund og Vågsbygd, og
hvilke planer som foreligger andre steder.
Gratulerer, Misjonsforbundet, arbeidet
vokser.
Forkynnelsen har alltid hatt en sentral
plass i Misjonsforbundets konferanser. I år
var ”gamlekara” helt koblet ut, og fire unge
forkynnere hadde overtatt stafettpinnen.
Et par av dem hadde jeg hørt tidligere.
De øvrige var ikke uskrevne blad for meg,
men jeg hadde ikke tidligere hørt dem
forkynne. Jeg var spent og gledet meg
som et barn julaften, for å lytte til en ung
forkynner som just på fjorden er rodd, er
noe ganske spesielt for dem som år etter
år har bedt Herren drive arbeidere ut til
sine høstmarker. For å gå direkte på sak:
Jeg bare satt og tok imot, frydet meg over
gavene og takket Gud.
Like enkelt som genialt
Den store saken var Vekst 2020: Dobling
av Misjonsforbundet i perioden 20102020. Da jeg første gang hørte om Vekst
2020, stusset jeg. ”Ungdommelig overmot,”
tenkte jeg, tegnet meg som giver og holdt
munn fordi jeg ikke ville være ”syvende far
i huset”, men også fordi jeg samtidig kjente
at det var noe som tok tak i meg. Det var
jo dette jeg ønsket: Vekst. Men en ting er
å ønske, noe annet er å ville. Det første er
uforpliktende, de andre krever handling.
Under generalforsamlingen skaptes det en
tro på at dette vil vi og dette kan vi fordi
vi har med en stor Gud og et villig folk å
gjøre.
Vekst 2020 er like enkelt som det er genialt: 20 nye menigheter, doble møtebesøket,
doble antallet registrerte barn og unge,
doble personer i smågrupper og doble
antallet medarbeidere. I de ti kommende
årene samler vi oss om dette i bønn (hver
dag), arbeid (hver uke) og offer (200 kroner hver måned). For slik lyder Herrens
ord (Jesaja 43:18-19): Tenk ikke på det som
hendte før, akt ikke på det som engang var!
Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede
fram. Merker dere det
ikke?
Jo, vi merker det, og
takk og lov!
Sveinung Lorentsen, pensjonert
misjonsforstander, tidligere
rektor ved Ansgarskolen, nåværende frivillig redaktør av avisa
Mylder i Arendalsregionen.
M i s j on s bladet 2-1 0
17
Vekst 2020
JA, VI VIL!
En enstemmig og høytidsstemt generalforsamling
vedtok å gå for intensjonen i satsingen Vekst 2020.
22 tok ordet i saken – og dette er hva noen av dem sa:
Eilif Tveit, misjonssekretær i
Menighetsforbundet: Vekst 2020 gir
gode føringer og konkretiserer en del. Men
hvis vi ikke arbeider bevisst med dette, kan
vi ende opp med 20 nye menigheter i 2020
som er innadvendte. I arbeid med mennesker må det misjonale perspektivet være
på plass fra begynnelsen.
Vekst 2020:
En visjon og retningsgiver som handler om fordobling av Misjonsforbundet
innen 2020.
5 vekstmål:
- Plante 20 menigheter de neste 10
årene
- Doble gjennomsnittlig møtebesøkende i våre menigheter
- Doble antall registrerte barn og
unge i våre menigheter
- Doble antall personer i menighetenes smågrupper
- Doble antall medarbeidere i våre
menigheter
Espen Øvergaard, styreleder i
Misjonskirken Oslo syd: Jeg synes
dette er foroverlent, engasjert og veldig
bra for Misjonsforbundet. Min menighet
henger seg på, og jeg tror dette gir gode
framtidsutsikter for Misjonsforbundet.
Geir Johannessen, pastor i Salem
misjonsmenighet, Kristiansand:
Bård Farner, Oslo misjonskirke,
Betlehem: Vekst 2020 legger opp til en
ressurskrevende modell for nye menigheter. Det kan også være nyttig med enklere
forsamlinger som ikke trenger ressurser til
ansettelser og lokaler.
Rune Fagerdal, styreleder i Askøy
misjonsmenighet: Jeg leste om Vekst
Jeg vil uttrykke full støtte til Vekst 2020
og gratulere forbundsstyret med denne
satsingen. Den store utfordringen er at vi
er innadvendte og trenger hjelp til å bli utadvendt. Retningen for menigheten er ut.
Det er ikke menigheten som har misjon,
men misjonen som har menighet. Får vi
det under huden, tror jeg vi kan tredoble.
2020 rett etter at jeg ble leder på Askøy.
Det grep meg umiddelbart og er blitt en
del av meg. Min største oppgave nå er at
det skal bli en del av menigheten. Askøy
misjonsmenighet er med!
Edith Breivik, Arna
misjonsmenighet: Jeg synes dette er
kjempeoppmuntrende og går virkelig for
det. Jeg savner en spissformulering i forhold til evangelisering og ressurser til det.
Dette koker jo litt ned til at enkeltmennesker deler Jesus.
18
Misjo n s bladet 2-10
Thor Severinsen, styreleder i
Gjerpen misjonskirke: Jeg er veldig positiv til Vekst 2020. Vi må ha med misjon i
satsingen. Dessuten må vi ha med menighetene; det er menighetene som skal gjøre
dette og ikke administrasjonen sentralt.
stund når vi nå skal ta en beslutning om
dobling. Også må vi ikke glemme at dette
skal vi gjøre selv. Først er det å be, be og
be. Det andre er å invitere en venn til kirken. Du har ti år på deg - det burde vi alle
greie.
Viggo Klausen, nasjonal barne- og
familiepastor i Misjonsforbundet
UNG og Salem misjonsmenighet,
Kristiansand: 80 prosent av dem som
tok imot Jesus gjorde det mens de selv
synes de var barn. Det betyr at en større
del av menigheten må nå barn og ungdom.
Alle kan se på seg selv som en person som
kan formidle evangeliet til barn og unge.
Vekst 2020 blir aldri virkelighet hvis ikke
barn og unge står sentralt, og da må flere
jobbe mot dem.
Eva Brechan Lieng, Arendal
misjonskirke: Vi er en stor kirke som
Arild Eriksen, styreleder i Drammen
misjonsmenighet: Vekst 2020 er kjem-
pespennende. Men er vi menigheter flinke
nok til å forandre språkdrakt og endre våre
holdninger til dem vi lever sammen med?
Jeg tror vi har en historie hvor vi omtaler
de der ute som litt under vår verdighet. Jeg
føler at Vekst 2020 er på vei til å snu dette.
Vi må ha respekt for våre medmennesker,
og derfor invitere dem til våre menigheter.
I Drammen er vi så tent på å være med på
dette at det virkelig koker innvendig.
Viggo Koch, Oslo misjonskirke,
Betlehem: Det vi ser ute er at vekst
gjerne kommer av diakoni. Diakoni skal
aldri ha kvantitative mål om å vinne mennesker, for det er ikke derfor vi gjør det.
Men resultatet er likevel ofte at mennesker
kommer til tro.
Rune Burgén, Horten misjonsmenighet: Dette er veldig spennende. Jeg
håper alle er bevisst på at det er en hellig
flyttet til nytt bygg for halvannet år siden.
Det er skummelt å være med å vedta noe
som krever masse ressurser. Likevel tror
jeg Vekst 2020 er det vi trenger: En giv til å
tenke nytt og skape nytt engasjement.
Roy Elling Foss, menighetsrådgiver
i Misjonsforbundet: Alle kan ikke være
evangelister, men alle kan investere i relasjoner. Vi må også skape arenaer som er
gode å invitere til. Kanskje det betyr at vi
må endre profilen på en del av det vi gjør.
Hvordan skal vi for eksempel gjøre gudstjenester slik at menn liker seg der? Kommer mennene, kommer hele familien.
Helge Galdal, styreleder i Skien
misjonskirke: Vi vil gjerne gi vår opp-
slutning til denne prosessen, uttrykke en
”gå” og gi applaus til den fra vår menighet.
Det preger både styremøter og samtaler i
menigheten at vi vil være med på dette. Jeg
vil også forplikte meg selv i mitt liv, i vår
menighet og i min ledergjerning. Jeg kjenner nemlig frykt fordi fordobling krever
nytt kirkebygg for oss og store investeringer.
Men nå forplikter jeg meg til dette.
Asbjørn Johansen, Skien misjonskirke: Det her er knallbra! Skal det bli
virkelighet, må vi be Høstens Herre om å
drive arbeidere ut til sin høst. Når vi har
sett stor vekst, har det vært evangelister, og
det må vi ha i menighetene i dag også.
>>
M i s j on s bladet 2-1 0
19
Anne Margrethe Ree Sunde og Jarle Råmunddal
forteller om Vekst 2020.
JA, VI VIL!...
>>
feststund, og å snakke om dette griper meg
enormt.
Clemente Duran, Randesund
misjonsmenighet: Vi må ikke glemme
den misjonale tanken. Vi kan godt elske
Gud og oss selv, men vi glemmer gjerne
vår neste. Vi må elske vår neste.
Øivind Magne Haugbro, pastor i
Heimdal misjonsmenighet: Angående
økonomi må vi utfordre alle til å gi 200 i
måneden til giverkampanjen. Det er også
så flott fordi vi ved å gi fast får makt over
Mammon.
Karsten Morfjord, menighetsrådgiver i Misjonsforbundet: Jeg har
vært i Misjonsforbundet i 30 år, og dette
er den mest spennende tiden jeg har vært
med på i fellesskapet. Jeg har sett mange
menigheter som er blitt innadvendte hvor
bygda rundt er blitt noe farlig. Jeg har sett
mange slike bli lagt ned. Men jeg har også
sett det motsatte. I Narvik misjonsmenighet har de satt fokus på de utenfor og slik
nådd nye mennesker.
Hildur Danielsen Hellevik, Heimdal
misjonsmenighet: Sjelden har jeg sittet
med så mye følelser som i dag. Vi må få
inn dette med unådde grupper. Jeg lever på
en plass hvor det er mange unådde i Trøndelag. Jeg opplever at det er tøft åndelig i
Trøndelag, men får Kristus tak på oss slik
at Kristi kjærlighet tvinger oss ut i hverdagen er det ikke vanskelig at én når én.
Tekst: Anders A. Aanensen
Foto: Anne Margrethe Mandt
Rune Fridell, styreleder i Askim frie
misjonsmenighet: Dette handler om
fellesskapet. Vi kan ikke stå i 2020 og si at
noen få vågale personer hadde noen hårete
mål. Det er fellesskapet som vedtar dette
og som skal gjennomføre det. Dette er en
20
Misjo n s bladet 2-10
GENERE
Er modig. Genererer energi.
Krever tålmodighet. Hjelper
til å fokusere.
D
ette er noen av stikkordene generalsekretær Jarle Råmunddal
benytter når han ser på Generalforsamlingens beslutning om å satse på
Vekst 2020 (se faktarute) i retroperspektiv.
- Jeg har veldig lyst til å krumme nakken
og jobbe i retning vedtaket som er gjort.
Det er en modig beslutning som handler
om fokus og prioritet. Vi må spørre hva
som skal være det viktigste i våre menigheter. Med vedtaket er vi nær røttene våre og
det kall og fokus som gjorde at Misjonsforbundet ble dannet, mener Råmunddal.
Krevende beslutning
Vekst 2020 er en retningsgiver som handler om fordobling av Misjonsforbundet
på ti år. Summert og forenklet innebærer
dette at hvert medlem fører ett menneske
til Kristus og til menigheten.
- Hva krever vedtaket om å gå for intensjonen i Vekst 2020-visjonen av Misjonsforbundets ledelse og menigheter?
- Det krever tålmodighet. Vi må velge
å si at dette er retningen vi skal gå i, selv
om det ikke er sikkert vi ser resultatene det
første året. Men jeg er helt sikker på at hvis
vi jobber med disse fokus og prioriteringer,
vil vi komme fryktelig langt på ti år, sier
generalsekretæren. Han understreker også
den enkeltes ansvar: - Vi ønsker å utvikle
ressurser og metodikk, men det handler
om at menigheter og misjonsforbundere
Hovedstyrets leder, Anne Wenche Hellem,
vil både fullføre målene for Vekst 2020 og
tenke lenger fram.
Generalforsamlingens delegater gratulerer
hverande med den modige satsingen på
fordobling av Misjonsforbundet.
ERER ENERGI
lar visjonen bli del av eget liv, verdisystem og prioriteringer. Vi trenger at veldig
mange av oss gjør dette til vårt personlige
fokus. Vi trenger å holde retningen på den
veien vi nå inviterer hverandre til å være
med på, sier Jarle Råmunddal, og understreker: - Det er kjempeviktig at en sånn
type målsetning får utfordre oss. At vi kan
kjenne på egen litenhet, så vi blir helt avhengige av Gud. Gud er den som må gripe
inn med sin kraft og forvandle menneskers
liv. Vi skal jobbe med mange elementer
som gudstjenesteliv, smågrupper og ledergrupper, men ingenting er så viktig som å
bli klar over og kjenne på tørsten etter Gud
i våre liv, understreker Råmunddal.
Ledelse
Han peker på ytterligere et område hvor
det kreves noe for å gå Vekst 2020-veien: - Lederskap er viktig. Vi, som fellesskap og menigheter, er avhengige av ledere
som reiser seg opp og kan være med å
lede inn på denne veien. Jeg er imponert
over mange ledere i Misjonsforbundet, og
mener lederfokuset vi har satt for Vekst
2020, er veldig viktig.
Hovedstyrets leder, Anne Wenche Hellem, mener lederskap er grunnleggende:
- Noe av det som er viktig nå – og egentlig
hele tiden – er fokus på lederskap. Fra de
yngste til de eldste, både nasjonalt, internasjonalt og diakonalt, sier Hellem.
- Hva krever det av Misjonsforbundsledelsen å ha satt i gang Vekst 2020?
- Det krever et planmessig arbeid, at vi ligger i forkant, har fokus på rett sted underveis i prosessen og holder trykket oppe. Vi
må gå i dybden på forskjellige områder til
ulike tider. Når vi nærmer oss 2015-16 må vi
begynne å jobbe med 2030. Samtidig som vi
fullfører målene, må vi hele tiden tenke lenger fram, sier Hovedstyrets gjenvalgte leder.
Fremtid og struktur
Misjonsforbundet og Misjonsforbundet
UNG vil samarbeide om Vekst 2020,
som jo gjelder alle menigheter og hele
menigheten. UNGs daglige leder, Anne
Margrethe Ree Sunde, mener beslutningen
krever mental omstilling for ledelsen:
- Man må lage rammer og strukturer
for et dobbelt antall medlemmer, og bygge
opp mot resultatet i 2020. Det må job�bes videre med nettverk og coaching – for
det hele står og faller på om ledelsen er en
reell støttepartner. I menighetene trengs
kulturendringer, man må stille spørsmål
og våge å ta imot nye spørsmål om ting
som kan være ubekvemme. Menighetenes
ledelse trenger å være både ydmyk og tøff,
sier Sunde.
- Hva kreves av Misjonsforbundet UNG i
dette?
- Vi må legge til rette i forhold til arrangementer, ansettelser og utvikling av ledere
slik at vi kan ta imot vekst. Vi har ledertrening på dagsorden. Hos unge er idealene
sterke og visjonene store, i dette må vi
komme med en sunn og vis tilnærming.
Våre ledere er Misjonsforbundets ledere i
2020, så dette krever godt samarbeid mellom Misjonsforbundet UNG og Misjonsforbundet, sier Ree Sunde.
Barne- og ungdomsorganisasjonen har
i flere år jobbet med å bli en mer fleksibel
organisasjon med større rom for desentraliserte ansettelser. – Vi skal være et sentralt
team som bor flere steder i landet og jobber med kompetanse- og nettverksbygging, sier Anne Margrethe Ree Sunde.
Forankring og fortsettelse
På Generalforsamlingen gikk delegater fra
misjonsforbundsmenigheter i store deler
av landet enstemmig inn for Vekst 2020.
- Jeg opplever at det er en beslutning
med bred forankring. Vi har jobbet i prosess med denne saken i rundt to år, og var
tidlig ute med å dele noen av disse tankene.
Gjennom Misjonsbladet (nr 1, 2010, red.
anm.) og årboka fikk mange et dypere bilde
av hva dette er. På Generalforsamlingen
tok 22 personer ordet! Jeg kan nesten ikke
huske en sak hvor så mange har vist til de
grader at de har forstått hva dette dreier seg
om. Den sjeldne graden av engasjement på
Generalforsamlingen ga følelsen av å stå på
hellig grunn, mener Råmunddal.
Flere menigheter er allerede i gang.
I sør har Randesund misjonskirke laget
sitt eget visjons- og verdidokument hvor
de slutter seg til Vekst 2020 og synliggjør hvordan de vil ta ansvar. Grimstad
misjonskirke og misjonskirkene i Grenlandsområdet vil også gå systematisk til
verks – og jobbe med å finne sin plass i
Vekst 2020. Oslomenighetene jobber med
å definere nyplantingsområder. Tre menighetsplantinger er i ferd med å skje: Stavanger misjonsmenighet planter på Jåsund.
Salem misjonsmenighet, Kristiansand,
planter i en av bydelene Justnes misjonskirke, og Randesund misjonskirke har
så smått begynt å plante Randesund Sør.
(Dette kommer vi tilbake til i en senere
utgave av Misjonsbladet.)
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt
M i s j on s bladet 2-1 0
21
Innehaver: Kirsti Kaasa
Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60
Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00
Kreative løsninger, Commissoning, Service,
Programmering Robot / PLS
[email protected]
Tel: 47 38 11 22
Nieblok Invest AS
5443 Bømlo
Disippelkorset
- et felleskristent symbol
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
•Riving
Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Ring tlf. 23 32 57 70
eller skriv ditt navn,
din adresse, antall
kors, størrelse og
kjedelengde til
[email protected]
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.dybdahlbetong.no
*
v/kasko eller delkasko
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
22
Misjo ns bladet
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
www.disippelkors.no
- Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!




Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no







PANTONE 281C








GULL
-
Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no






Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00














M i s j on s bladet
23
hovedsaken
24
Misjo n s bladet 2-10
Menighetsplanting
M i s j on s bladet 2-1 0
25
hovedsaken
Planting på
programmet
Misjonsforbundet vil plante 20 nye menigheter de neste ti
årene. Hvorfor er det viktig og nødvendig?
M
ange kjenner til problemstillingen: Vi strever og arbeider for å
gjøre menigheten til et åndelig
hjem hvor folk får møte Jesus og vokse
i troen. Kan løsningen for vekst være å
sende av gårde de beste folkene, penger og
bruke tid for å plante nye menigheter? - Jeg ser på menighetsplanting som en
av flere løsninger for å videreformidle verdens håp til folk som bor her i landet. Det
skal gå sammen med menighetsutvikling
av etablerte menigheter, sier Torben Joswig
som er prosjektleder for menighetsutvikling i Misjonsforbundet.
- Det er vel enklere å kun drive med menighetsutvikling da. Hvorfor skal man også
plante nye menigheter?
- Jeg synes det er litt merkelig at man
setter de to tingene opp mot hverandre.
Se på familielivet. Hvis
man får et barn, så
slutter vi jo ikke med
å kjøpe klær selv, stelle
huset og slikt. For en
misjonsmenighet vil det
alltid være naturlig å se
utover etter områder
i byen som vi ikke har
26
Misjo n s bladet 2-10
nådd, svarer han.
- Når mange menigheter flere mennesker
enn én stor?
- Det er jo slik at flere Rema 1000 gjør
at desto flere går der, og erfaring tilsier at
flere menigheter har den samme effekten,
sier Joswig og viser til undersøkelser som
er gjort i flere land.
Flere vil være
med
Statistikk både fra
USA og Europa
viser at de kirkesamfunn som har
satset planmessig på
menighetsplanting,
har hatt vekst.
- Flere av våre
samarbeidskirker både i USA og Tyskland
har opplevd vekst som følge av menighetsplanting. Vi vil satse på menighetsplanting
i bunn og grunn fordi vi ønsker å nå nye
mennesker med evangeliet. Erfaring fra
både ny og eldre tid viser at å starte nye
fellesskap er en god måte å nå nye mennesker på, selv om den selvfølgelig ikke er den
eneste, sier generalsekretær Jarle Råmund-
Vågsbygd misjonsmenighet er den siste nyplantingen i Misjonsforbundet og ble tatt opp på Generalforsamlingen i mai.
dal i Misjonsforbundet.
Menighetsplanting er blant målsetningene i visjonen Vekst 2020 som i mai
ble vedtatt på Misjonsforbundets generalforsamling. Målet er å plante 20 nye
menigheter i løpet av de neste ti årene. Generalsekretæren skjønner hvis noen pastorer helst hadde sett at målene kun hadde
handlet om eksisterende menigheter.
- Som tidligere pastor har jeg kjent på
følelsen av å ikke ha noen ressurspersoner
eller mennesker å miste. Du vil egentlig
helst ha flere medarbeidere og midler. Det
er en kostnad knyttet til å plante en ny
menighet, og man må være ganske bevisst
for å gjøre det. Samtidig er det noe naturlig i multipliseringen som også har bibelsk
grunnlag, sier Råmunddal.
De siste to tiårene er det plantet ytterst
få menigheter i Misjonsforbundet, men
generalsekretæren sier at han opplever at
flere bærer på en tanke om menighetsplanting nå.
- Det gleder meg å høre fra stadig flere
menigheter som har begynt å snakke om
menighetsplanting. De ser et område som
trenger en menighet og vurderer planting,
sier Råmunddal.
- Gir langvarig virkning
Jens Kåre og Karianne Lindal (til høyre)
har stått sentralt i arbeidet.
Vågsbygd misjonsmenighet ble formelt tatt
opp i Misjonsforbundet på Generalforsamlingen i mai. En av få suksesshistorier om
menighetsplanting de siste par tiårene i
Misjonsforbundet.
- Menighetsplanting er viktig, primært
fordi jeg tror at skal du ha langvarig virkning av å nå nye mennesker, må du etablere et fellesskap lokalt der mennesker
bor. Det er ikke bare å
holde møter og forkynne,
og så frakte dem langt av
gårde for å gi dem et fellesskap, sier pastor Jens
Kåre Lindal i Vågsbygd
misjonsmenighet.
Han tror også det har
noe for seg å plante menigheter i områder som
ligger i nærheten av modermenigheten.
- Mange steder skal man ikke så langt for å
komme til et nytt geografisk senter. En ny
skolekrets, barnehage og dagligvarebutikk
gir ofte et naturlig lokalt fellesskap. Det har
vi erfart i Vågsbygd, sier Lindal.
Han mener det multikulturelle Norge
gjør at kirken må tenke målgruppe for å
nå ut. - Oslo er et godt eksempel, og jeg ser
for meg at vi starter menigheter for grupper med forskjellig kulturell bakgrunn,
forklarer han.
Åndelig liv
Erfaringene fra menighetsplanting i
Vågsbygd har stort sett vært positive, noe
Lindal mener har vært litt heldig. Samtidig
har han erfaringer som kan være verdifulle
for dem som vil gå i deres fotspor.
- Vi ser at vi når nye mennesker
og det er viktig å ikke være teknisk
fokusert. Vi må ikke ha fokus på
konsepter, men opprette en startgruppe og forsøke å multiplisere
det lille til en større sammenheng.
En annen lærdom vi har gjort oss,
er at du ikke kan betone det organiske livet i startgruppa for mye
– det er avgjørende å ha et åndelig fellesskap hvor vi deler vårt åndelige liv, mener
pastoren.
- Hvem kan bli menighetsplanter?
- Der må vi tenke i to parallelle spor:
For det første tror jeg veldig mange kan
være med på å starte et nytt fellesskap. Der
må vi legge lista lavere for hva det betyr å
>>
M i s j on s bladet 2-1 0
27
Et av de nyeste menighetsplantingsprosjektene i Misjonsforbundet er på Jåsund
i Sola. En tomt med profeti om et menighetshus og et område som skal bygges
kraftig ut de neste årene, danner grunnlag for prosjektet. Øyvind og Torill Bøylestad
har ansvaret for å utvikle prosjektet. Nå jakter de på støttegruppe.
>> være menighet, sier Lindal og fortsetter:
- Men for å lykkes må det være en leder
som er trygg på seg selv og ikke har mange
uforløste ting som gjør at vedkommende
har behov for å markere seg. Du må ha et
sterk indre driv fordi du iblant blir stående
alene, og så må du være en god teambygger slik at du unngår å slite deg ut. Jeg har
også tro på en menighetsplanter som er
åpen for de nærmeste både i oppturer og
nedturer med sine svakheter og styrker,
beskriver han.
Krav til planteren
Misjonsforbundet har arbeidet mye med
rekruttering av menighetsplantere og vurdering av dem, og dette er en prosess som
fremdeles pågår. I et skriv om strategi og
handlingsplan for menighetsplanting, står
det listet opp noen kvaliteter som man ser
etter hos menighetsplanteren:
• Visjonær
• Høy indre motivasjon
• Mobiliserende egenskaper
• Gode relasjoner med kirkefremmede
• Støtte av ektefellen
• Sterk på relasjoner
28
Misjo n s bladet 2-10
• Forstår seg på prinsipper for menighetsvekst
• Identifiserer seg med og har god kjennskap til lokalsamfunnet
• Utrustende lederskap
• Fleksibel
• Evne til å skape enhet i gruppa
• Sterk og utholden
• Lever et liv i troen
Ikke alle disse punktene er absolutte krav,
men Torben Joswig mener at ikke hvem
som helst bør lede en menighetsplanting.
- Hvis jeg skal gi et råd til den som tenker
på å plante menighet, så må det være å
skaffe seg 40 ikke-troende venner. Det er i
menighetsplantingens natur: Det handler
om å nå ut til mange mennesker. Menighetsplanting må være et personlig kall for
den som skal lede arbeidet. Tradisjonelt
har vi ofte hatt gode prosjekter, men kanskje ikke de rette menneskene, sier Joswig.
Utslitt i planting
Den nære tradisjonen for menighetsplanting i Misjonsforbundet er å finne tilbake
på 1970- og 1980-tallet. En av dem som
gikk inn i et prosjekt han etter hvert opplevde at han ikke var rett person for, er
Kurt Tjelta. På 80-tallet ble han pekt ut
som leder for et menighetsplantingsprosjekt i Sandnes.
- Jeg gikk på en visjon som jeg ikke hadde
fått selv. Når en forstander kalte meg til å
plante menighet, så hadde jeg en ydmyk
holdning til dette og regnet med at det var
noe i det, forteller Tjelta.
De opplevde å få full støtte fra Stavanger
misjonsmenighet og hjelp med ressurser.
Hovedproblemet var at det ikke bare var
han som ikke følte tilstrekkelig eierskap til
prosjektet.
- Vi startet opp godt med søndagsskole
og barneforening, men da tanken om
menighet begynte å bli alvor, var det noen
som trakk seg ut. Det var også andre som
flyttet av naturlige grunner. Jeg brukte så
mye tid på menigheten at det gikk utover
andre deler av livet
mitt, forklarer han.
Det er tydelig at
menighetsplantingsprosjektet den gang
har satt spor. En
Stillstand er en farlig vei, og man blir
lett seg selv nok. Hvis man ikke tenker
utover menigheten kan det bety døden
for menigheten, og menighetsplanting
er en måte å gjøre det på.”
Emil Kreunen
i hver by. Det at en menighet yngler, er en
måte den vokser på, og det har jeg stor forståelse for. De som står på for dette skal få
min fulle støtte, men jeg kommer ikke til å
fronte dette en gang til, sier Kurt Tjelta.
Den gode
historien
lang stund satt han og familien på bakerste
benk i pinsekirken Klippen, og når han nå
er tilbake i Stavanger misjonsmenighet, er
han ikke noen sentral person i menigheten.
- Jeg jobbet fullt som sykepleier og tok
spesialutdanning på intensiven samtidig
som jeg skulle plante menighet på fritiden,
forteller han.
I Misjonsforbundets strategi antyder
man at menighetsplanteren bør bruke 60
prosent av arbeidstiden sin på menighetsplanting. Tjelta tror hans opplevelse av
menighetsplantingen kunne vært ganske
annerledes hvis det prinsippet ble fulgt
også den gangen. Selv om det ikke nødvendigvis hadde sikret et bedre resultat.
- Jeg tror kanskje det hadde betydning
at jeg arbeidet fulltid ved siden. Det kunne
vært annerledes hvis den som ledet prosjektet var ansatt til å gjøre det, mener han.
I Sandnes måtte de innse at det ikke
ble noen ny misjonsmenighet, men Tjelta
mener likevel at menighetsplanting er et
bibelsk prinsipp han støtter.
- Det er absolutt bibelsk, og jeg mener
også at det bør være en misjonsmenighet
Mange har nok et
inntrykk av menighetsplantingen
på 70- og 80-tallet
som en historie om
mislykkede forsøk,
som i Sandnes,
og om menigheter som senere gikk ut av
Misjonsforbundet. Men tidligere misjonsforstander og forkjemper for menighetsplanting, Ingulf Diesen, påpeker at det er
langt fra hele sannheten.
- Vi startet opp 30 menigheter i den tiden.
Ti av dem ble oppløst etter ganske kort tid,
ti gikk over i trosbevegelsen, men ti er også
blitt blant våre største og sterkeste menigheter. Samtidig nådde vi det høyeste medlemsantallet i Misjonsforbundets historie,
sier Diesen.
Blant plantingene som må betegnes
som vellykket, var da Salem misjonskirke i
Kristiansand plantet Randesund misjonsmenighet. Emil Kreunen, som den gang
var pastor i Salem, forteller om en lang
modningsprosess og et stort offer for modermenigheten.
- Interessen i menigheten var ikke veldig
stor i begynnelsen. Planting var noe fremmed, og det skapte litt uro i en menighet
hvor folk trivdes godt. Noen var også redde
for at vi ville miste mange medlemmer, forteller Kreunen.
Lang prosess
Det tok fem år for pastoren å overbevise
menigheten om at kirkeplanting var det
riktige.
- Vi hadde 50-årsjubileum i 1984, og da
ble vi enige om at det var på tide at modermenigheten unnfanget et barn. Det var
også delvis framtvunget av at veldig mange
flyttet til Hånes og Søm, og noen sa at de
vurderte å melde seg
inn i lokale menigheter.
Dermed måtte vi også
nesten plante for å ikke
miste medlemmer,
forteller den tidligere
pastoren.
Han mener det var
avgjørende at man tok
seg god tid til å la ideen gro i menigheten.
- Jeg tror den modningsprosessen var veldig viktig da, fordi det skaket menigheten
å sende ut 40 sentrale personer til menighetsplanting. I en periode var møtene etter
delingen preget av sorg og savn. Samtidig
hadde det fordelen at nye ledere kom opp.
Nye mennesker som så at nå måtte de ta i
et tak, forklarer Kreunen.
Et annet element som ga godt grunnlag
for plantingen, var det store nettverket menigheten hadde fått gjennom barnepassopplegget ”Fisken”, hvor menigheten tok
seg av barna noen timer mens foreldrene
kunne ordne ting på egen hånd.
- Mange av dem bodde i det aktuelle
området og vi fikk etter hvert en stor kontaktflate også med mennesker utenfor menigheten. God kontakt med nærmiljøet er
viktig for å lykkes med menighetsplanting,
sier han.
>>
M i s j on s bladet 2-1 0
29
Endelig! sier jeg. Jeg tror det er viktig
at det blir snakket høyt om menighetsplanting, og ingenting gleder meg mer
enn Vekst 2020.
John Karsten Livden.
>> Ga lederrekruttering
Og frykten for at modermenigheten skulle
minske bort var heldigvis unødvendig. Ett
år etter plantingen kunne de konstantere at
nye medlemmer hadde erstattet dem som
forsvant.
- Vi fikk et navn i byen som en aktiv
menighet, og folk så menighetsplantingen som et tegn på et levende fellesskap.
Dermed fikk vi et tilsig av nye mennesker.
Etter hvert gikk det også opp for menigheten at vi hadde gjort det eneste riktige.
Det ble et uttrykk for misjonstanken fordi
vi nå fikk mulighet til å påvirke byen fra to
steder, forteller Kreunen.
Han håper at Misjonsforbundet følger
opp med å sette menighetsplanting på
agendaen. For flere menigheter vil det å
henge seg på plantingen være en overlevelsessak, tror Kreunen.
- Det koster voldsomt og svir rett og
slett. Stillstand er en farlig vei, og man blir
lett seg selv nok. Hvis man ikke tenker utover menigheten, kan det bety døden for
menigheten. Menighetsplanting er en måte
å gjøre det på, mener pastoren som har erfaring også fra Tromsø, Oslo og Bergen.
Kreunen er litt forundret over at Misjonsforbundet aldri har villet høste nytte
av hans erfaringer med menighetsplanting. - Du er faktisk den første som har spurt
meg om dette, fra administrasjonen. Jeg
har vært på noen teorikurs, men er aldri
blitt spurt konkret om å dele mine erfaringer. Det synes jeg er litt leit, og jeg hadde
gjerne stilt opp, sier Kreunen.
Planting ikke målet alene
Ingulf Diesen mener troen på og gløden
for menighetsplanting i menigheten i
sørlandsbyen er avgjørende for at Salem
30
Misjo n s bladet 2-10
er den menigheten de er i dag. Han skulle
ønske flere hadde kastet seg på den gang.
- Jeg tror ikke Salem hadde vært like stor
nå hvis de ikke hadde satset da. Nå har de
jo også plantet flere menigheter i byen. Hvis
for eksempel Betlehem i Oslo hadde tent på
menighetsplanting, tror jeg vi hadde hatt
fire-fem blomstrende menigheter i hovedstaden, og hovedmenigheten hadde vært
dobbelt så stor, mener nestoren.
Samtidig som han snakker lenge og
varmt om menighetsplanting, mener Diesen at det ikke må være målet i seg selv.
- Det handler ikke først og fremst om
menighetsplanting, men om nøden for
menneskers frelse. Det er den som må
være drivkraften og som gir vekst. Menighetsplanting er et viktig verktøy som også
kan stimulere den nøden. Historien viser
at vi vinner som regel flere gjennom menighetsplanting enn på andre måter. Så må
vi heller godta at det noen ganger ikke går
så bra, mener han.
Diesen kommer også med noen råd på
bakgrunn av erfaringer som ble gjort da
han stod midt i arbeidet.
- De riktige arbeiderne med den riktige
drivkraften har veldig mye å si. Også er
det viktig å kartlegge godt hvilke områder
hvor mulighetene er til stede og det er viktig med mennesker med stort misjonskall.
Du blir også utbrent hvis du skal ha fullt
arbeid ved siden av, så det er viktig at man
får bruke av arbeidstiden sin på menighetsplanting, sier han.
Organisk strategi
Torben Joswig forteller at Misjonsforbundet sentralt arbeider hardt for å finne
måter å støtte menighetsplanteren på, på
best mulig måte.
- Vi har utarbeidet åtte momenter som
er knyttet til forskjellige faser i menighetsplantingen. Hvis man gjør en dårlig
jobb i de første fasene, er det som sand i
maskineriet for det videre arbeidet. Det vi
gjør handler om mer enn økonomi: Hele
fellesskapet stiller seg bak dem som skal
plante nye menigheter, og vi har også ressurspersoner som finnes i fellesskapet, sier
Joswig.
Strategien er organisk i den forstand at
momentene blir utviklet videre fortløpende, på bakgrunn av erfaringer og
innspill. Men den består av disse åtte
momentene: Mobilisering, rekruttering,
avklaring, selve menighetsplantingen, coaching, nettverksbygging, kompetanseheving og funding.
- I den fasen vi er nå, må det utøves entreprenørskap. Vi har et coachingnettverk
som er oppe og går og er i gang med en
bevisst plan for kompetanseheving i fellesskapet. Alt må bygges opp, men vi er godt
på vei, sier prosjektlederen.
Aktuelle menighetsplantingsprosjekter som er i gang innebærer blant annet
planting på Justnes i Kristiansand, Jåttå
Randesund misjonsmenighet ble plantet da Salem misjonskirke i Kristiansand feiret 50-årsjubileum. Det er blitt en stor
og sterk menighet, som selv satser på å plante ny menighet.
Bildene er fra Misjonsbladets besøk i menigheten og sorthvitt bildet fra feiring av det dengang ferske kirkebygget.
Foto: Kristine M. Stensland/ Ingunn Rui
i Stavanger, Jåsund i Sola, et område øst
i Kristiansand, Espeland utenfor Bergen
og nevnte Vågsbygd i Kristiansand. Flere
planer ligger klare, blant annet i Oslo, og
Joswig merker en økende interesse i Misjonsforbundet for menighetsplanting.
- Stadig flere henvender seg og lurer på
om de skal starte en menighet der de bor.
Det er ting på gang, men det kan være lett
å bare drømme seg bort og være visjonær.
Her må vi brette opp ermene og arbeide
for det. Vi har et langt stykke å gå, og vi
har fortsatt til gode å se at mange mennesker står midt i et slikt arbeid, utfordrer
han.
- Må være drevet av nød
En som er lykkelig over at Misjonsforbundet i Vekst 2020 løfter menighetsplanting
blant målsetningene, er John Karsten
Livden som stod bak plantingen av Arna
misjonsmenighet.
- Endelig! sier jeg. Jeg tror det er viktig
at det blir snakket høyt om menighetsplanting, og ingenting gleder meg mer enn
Vekst 2020, sier Livden.
Samtidig er han opptatt av at menig-
Jeg synes det er fantastisk, og tror Vekst
2020 vil revitalisere Misjonsforbundet.
Andreas Nordli, styreleder i DAWN.
hetsplantingen
ikke kun må bli
organisering, men
et virkemiddel for
evangelisering.
- Vi kommer
ikke til å lykkes
hvis fokuset blir
organisering.
Menighetsplanting er et godt virkemiddel
hvis fokuset er å vinne nye mennesker. Det
må være en trang i hjertet for å vinne nye
mennesker i prosessen, og menighetsplanting må være en frukt av at mennesker blir
vunnet for Jesus, mener Livden.
Det er på linje med Torben Joswigs tanker om hva som må være drivkraften for
menighetsplanting i Misjonsforbundet.
- I vår sammenheng er nøkkelen til
å lykkes at du gir menighetsplanting et
ansikt. At du vet hvilke mennesker du ønsker å ha betydning for og være et lys for.
Uansett er det en relevant problemstilling,
fordi det opp gjennom årene er blitt til noe
ved siden av annet arbeid. Noen har framhevet menighetsplanting som løsningen
på alle problemer. Men menighetsplanting
handler egentlig om å multiplisere de godene vi allerede har og slik vinne nye disipler, sier Joswig.
I Arna var det derfor ikke planting man
i utgangspunktet arbeidet med. - Vi hadde
ikke fokus på menighet først. Vi fant
mennesker som kunne være med å vinne
mennesker og startet et barnearbeid på
70-tallet. Først på 80-tallet definerte vi oss
selv som en menighet, forklarer Livden.
Menigheten har igjen plantet Espeland >>
M i s j on s bladet 2-1 0
31
>> misjonsmenighet
som arbeider spesielt mot de svakeste
i samfunnet. Han
mener det viktigste
Misjonsforbundet
kan gjøre for menighetsplanterne er
å stille opp.
- Noen vil si at vi trenger mer penger,
men det viktigste er at Misjonsforbundet
sentralt får en nærhet til oss. Det er viktig
at vi ikke bare blir slike som man ringer
til for å høre hvordan det går, men at man
kommer og hilser på. Hvis vi skal be for
hverandre, er det viktig at hver enkelt får en
identitet i andres bevissthet: At vi blir sett og
tatt med i en sammenheng, mener Livden.
Inspirerende satsing
Utenfor Misjonsforbundet sitter blant
annet styreleder i det tverrkirkelige menighetsplanternettverket DAWN og gleder seg
over den offensive strategien til Misjonsforbundet.
- Jeg synes det er fantastisk og tror Vekst 2020
vil revitalisere Misjonsforbundet. Om man ikke når
målene, gir det uansett et
viktig signal som inspirerer både innad og utad,
sier Andreas Nordli, som
også er leder i Ungdom i
Oppdrag. Det er en organisasjon som ikke
selv planter menigheter, men lederen tror
likevel at menighetsplanting er sentralt for
at mennesker skal bli nådd med evangeliet
i dag.
- Jeg tror det er superviktig. Min personlige erfaring og all statistikk tilsier at nye
menigheter generelt er bedre på å vinne
nye mennesker, selv om det finnes unntak.
Han tror nye menigheters natur er en viktig årsak til dette: - Erfaringsmessig viser
det seg at nye menigheter har en dynamikk
over seg som tiltrekker nye mennesker og
gjør det lettere å invitere nye inn. I en godt
etablert menighet har folk gjerne et sett
med relasjoner man benytter seg av og det
viser seg å være vanskeligere å
bygge nye relasjoner, forklarer Nordli.
Tekst: Anders Artmark Aanensen
32
Misjo n s bladet 2-10
Misjonsforbundets
menighetsplantingsstrategi
Strategien, som fortsatt utvikles, består av åtte momenter i tillegg til bønn:
1. Mobilisering: En ledelse skal drifte og mobilisere til menighetsplanting.
En eller flere personer skal ha et ekstra ansvar med å drifte, følge opp og
videreutvikle strategien.
2.Rekruttering: I nært samarbeid med Misjonsforbundet UNG, Ansgar-
skolen og menighetene skal Misjonsforbundet arbeide for å fostre og disippelgjøre gründere for menighetsarbeid. Dette blir også hovedarenaer
for rekruttering.
3. Avklaring: Det blir lagt ned mye arbeid for å finne de rette enkeltpersonene som ledere av den enkelte menighetsplanting. Misjonsforbundet vil
etablere en egen kartleggingsprosess for menighetsplanting med tilbud
om oppfølging. (Les om kriteriene i hovedartikkelen.)
4. Menighetsplanting: Målet er å plante to selvstendige og multiplise-
rende menigheter i året i snitt de neste ti årene. En støtteordning, som
også inkluderer økonomi, vil vare i fire til seks år, og det vil arbeides for å
opprette sunne menigheter.
5. Coaching: Hver menighetsplanter skal ha en coach som følger ved-
kommende gjennom støtteperioden. Coachens oppgave vil være å stille
spørsmål som utvikler og ansvarliggjør. Coachene skal også være en del
av et nettverk som evaluerer og utvikler deres oppgaver.
6. Kompetansebygging: Misjonsforbundet vil tilby ulike kurs, studie-
turer og relevant litteratur og studiemateriale. Blant annet ønskes det et
forsknings- og poenggivende studiemiljø knyttet til menighetsplanting
på Ansgarskolen.
7. Nettverksbygging: Nettverkssamlinger arrangeres allerede og skal
utvikles med mål om å bygge relasjoner og gi kunnskap.
8. Funding: Misjonsforbundet samler inn penger til støtte for menighetsplantingsprosjekter og annet arbeid rundt. Det skal opprettes et fond og
skaffes faste givere slik at man har midler allerede i planleggingsfasen av
plantinger. Prosjektstøtte skal gis fortrinnsvis som lønnstilskudd.
Kilde: Utkast til Strategi og handlingsplan for menighetsplanting i Misjonsforbundet per 2.
februar 2010.
hovedsaken
Menighetsplanting og
den første menighet
Hva sier Bibelen om menighet, menighetsvekst og menighetsplanting?
Menighetsplanting er ukjent som begrep i
Det nye testamente (NT). Det samme gjelder en rekke andre ord og begreper knyttet
til kirkevekst og strategiarbeid. Vi leter forgjeves etter ord som menighetsutvikling,
menighetsvekst, strategi, organisasjon og
struktur av menighets- og misjonsarbeid
lokalt, nasjonalt eller globalt. Alle disse or-
dene står sentralt for dagens menighets- og
misjonsarbeid, men finnes altså ikke i NT.
Det må knyttes to kommentarer til
dette forholdet: For det første finner vi de
fleste av dagens aktuelle funksjoner igjen
i den første menighet, skjult i fortellinger
som bruker andre ord og bilder. Det betyr
at kirkevekstbegrepene er fraværende, men
realiteten er den samme. For det andre
hadde de første kristne sitt fokus på Jesus
Kristus og det fellesskapet som vokste
frem rundt troen på hans sonende død
og legemlige oppstandelse. Dette var mer
fellesskap enn struktur, mer person enn
prinsipper, mer håp enn dogmer og mer
relasjon enn organisasjon.
Dette fokus dominerer fremstillingen
i NT så sterkt at vekst og utvikling aldri
dreier seg om prinsipper og metoder, men
om selve livet. Budskapet var ikke døde
ord, men liv og kraft. Fellesskapet dreide
seg ikke om klubbinteresser, men om en
personlig erfaring av Gud.
Menigheten i evangeliene
I de fire evangeliene er begrepet menig-
>>
M i s j on s bladet 2-1 0
33
>> het nevnt bare to ganger. Det er i Matteus
16:16ff og 18:17ff. Det er ikke overraskende at menighetsbegrepet nesten uteblir
i evangeliene. Evangeliene omtaler i hovedsak Jesu ord og gjerning sammen med
disiplene i treårsperioden før Jesu død og
oppstandelse, dvs. tiden før menigheten
ble grunnlagt.
Menigheten som konkret størrelse
knytter til tiden mellom Jesu bortgang og
hans gjenkomst. Den etableres ved Åndens
komme. Særlig tydelig er dette i Johannesevangeliet (7:38ff) og i avskjedstalen,
(kapittel 14-16). Selv om altså ingen av
evangeliene benytter menighetsbegrepet
ut over de to nevnte stedene hos Matteus,
er menigheten som et fellesskap av Jesu
disipler beskrevet mange ganger. Det benyttes fortellinger, bilder og liknelser som
sier vesentlige sannheter om menigheten,
ikke minst om dens oppdrag, vekst og
utbredelse. Liknelsene om såkornet og det
å bære frukt, Matteus13:1ff, taler om oppdraget. Det samme gjør utsendelsen av de
tolv og de sytti, Lukas 9:1 ff og 10:1ff, samt
at riket overdras til disiplene, som sendes
ut i verden, Lukas 22:29 og 36ff.
Mest sentralt om menighetens oppdrag
står misjonsbefalingen, som vi finner i
de fire evangeliene og i Apostlenes gjerninger (Apg). (Matteus 28:18-20, Markus
16:15-20, Lukas 24:45-49, Johannes 20:1923 og Apg 1:8.) Imperativen er å gjøre
disipler. Det skjer ved dåp og opplæring.
Utrustningen er Åndens kraft. Innholdet
i disippelgjøringen er å lære dem ”å holde
alt det jeg har befalt dere”. Vi ser at menighetstanken og oppdraget om å forkynne til
jordens ender er klart forankret i evangeliene, men det er – naturlig nok - ikke tale
om noen strategi for menighetsvekst eller
-plantning i evangeliene.
Menigheten og
menighetsvekst ellers i NT
Men fra Apostlenes gjerninger og gjennom
hele den nytestamentlige brevlitteratur benyttes begrepet menighet en rekke ganger
om de fellesskap av Kristustroende som
vokste frem på stadig nye steder.
På pinsedag ble det raskt klart at menigheten var det nye gudsfolket. Åndens
komme regnes både av NT og kirken som
menighetens fødselsdag på jord. Teologisk
34
Misjo n s bladet 2-10
fremstilles det samme av Paulus under bildet av menigheten som Kristi legeme, der
de troende podes inn som lemmer på legemet, med Kristus som hode (Romerbrevet
12:3ff, 1. Korinterbrev 12:1ff og Efeserbrevet 4:11ff.) Menigheten er Kristi legeme
på jord, fylt av Kristi ånd som også er
Den Hellige Ånd. Menigheten som Kristi
legeme overtok den gjerning og oppgave
som Kristus selv hadde da han vandret i
Palestina. Men nå er oppdraget universalistisk, dvs. globalt, ikke partikulært, dvs.
begrenset til det jødiske folk.
I årene som fulgte etter pinsedagen
ble det en ekspolosiv vekst for de kristne
menighetene. Beskrivelsene i Apostlenes
gjerninger er vel det nærmeste vi kommer
moderne kirkeveksttenking når det gjelder
rapporter om tallmessig vekst: Se følgende
steder: 2:41 (3000 lagt til menigheten),
2:47 (hver dag ble nye lagt til menigheten), 4:4 (tallet på menn steg til 5000),
5:14 (menn og kvinner i stort tall, sluttet
seg til), 6:7 (tallet på disipler i Jerusalem
økte sterkt), 8:4 (de som var spredt omkring drog rundt og forkynte evangeliet),
9:31 (Menigheten hadde nå fred over hele
Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd
opp og levde i ærefrykt for Herren og den
vokste styrket av Den Hellige Ånd), 11:24
(Antiokia: Og en stor mengde mennesker
ble vunnet for Herren), 12:24 (Guds ord
hadde fremgang og spredte seg vidt omkring), 13:49 (Pisidia på 1. misjonsreise:
Herrens ord ble spredt over hele området),
16:5 (samme sted på 2. misjonsreise: Menighetene ble styrket i troen og vokste i tall
for hver dag).
Spor av strategi
Spørsmålet er om det lå en bevisst strategi
bak denne veksten eller var det noe som
bare skjedde? Var det Åndens kraft eller
var det en god menighetsstrategi? Svaret
er sannsynligvis noe av begge deler. Åndens ledelse og strategi er tydelig. (Apg
8:29ff, 10:19ff, 13:2ff, 16:6-10 og 20:22ff.)
Men dette utelukker ikke at veksten også
skjedde ved at det samtidig var noen strategiske planer som ble satt ut i livet.
Da ryktet om vekkelsen i Antiokia
nådde menigheten i Jerusalem, sendte de
Barnabas dit for å veilede og forkynne,
Apg 11:22ff. Det var vellykket. Barnabas
fortsatte til Tarsus og hentet den nyomvendte Saulus og var sammen med ham
ett år i Antiokia, 11:25ff. Allerede på den
første misjonsreisen ble det ved bønn og
faste utvalgt eldste som ble innsatt i hver
av menighetene, før apostlene dro videre,
14:23. Selv om bakgrunnen var en personalmessig uenighet, fremstår det også som
et strategisk viktig valg når Paulus tar med
seg Silas (og senere Timoteus) på sin andre
misjonsreise, mens Barnabas tar med seg
Johannes Markus og reiser til Kypros,
Apg.15:36-41. Opplæringen av Apollos
fremtrer også som et strategisk valg når
Priska og Akvilas ”tok seg av ham og gav
ham grundigere kjennskap til Guds vei”,
Apg.18:26.
Når vi leser Paulus’ mange brev til de
nye misjonsmenighetene, ser vi enda tydeligere spor av en strategi for utbredelse
av evangeliet og vekst for menighet og
misjon. Særlig viktig er korrespondansen
mellom Paulus og menigheten i Korint.
Dels var det et spørsmål om autoritet
knyttet til lederskapet i menigheten (1.
Korinterbrev 1:10ff, 4:6ff), dels var det
en rekke spørsmål knyttet til moral og
Åndens gaver (1. Korinterbrev 5:1ff, 6:1ff,
7:1ff, 8:1ff, 12:1ff, 14:9ff og 15:1ff). Det blir
også understreket at menigheten skal søke
tilgivelse og kjærlighet også der kirketukt
var nødvendig (2. Korinterbrev 2:1-16).
Samarbeid, vekst og
evangelisering
Ett eksempel på Paulus’ strategi for samarbeid og vekst, skal nevnes fra 2. Korinterbrev. Det gjelder Paulus’ strategi for
samarbeid mellom menighetene i Makedonia, Akaia og Jerusalem. Bakgrunnen
var en stor hungersnød i Jerusalem og en
større innsamling til de som sultet. Allerede da han skrev 1. Korinterbrev nevnes
denne innsamlingen (1. Kor.16:1-4.). I 2.
Korinterbrev tas saken opp i full bredde i
kapittel 8 og 9. Her finner vi flere bærende
prinsipper og strategiske valg for vekst og
utvikling av menighetene. Først likhetsprinsippet (8:13), dernest ytelsesprinsippet
at en skal gi etter det en har (8:12). Så omtales samarbeidsprinsippet (8:14ff). Dette
tydeliggjøres rent administrativt som et
valg flere menigheter har foretatt, nemlig
at Titus og Paulus er valgt for å overbringe
Foto: [email protected]
Foto: istockphoto
gaven. De som er oppnevnt/valgt omtales
som ”menighetenes utsendinger” (8:23).
Videre omtales det prinsippet at penger
skal forvaltes slik at det ikke skapes kritikk,
men at en gjør det som er rett både for
Gud og mennesker (8:20-21). Fra pastoralbrevene har vi gode eksempler på at Paulus
og de første menighetene utarbeidet en
felles standard for krav til valg av eldste
og tilsynsmenn (1. Timoteus 3:1-7, Titus
1:5-9) og menighetsdiakoner - både menn
og kvinner (3:8-13). Strategiske valg lå
også bak når Paulus lot Titus være igjen på
Kreta for å bringe alt i orden ved å innsette
det rette lederskap i menigheten (Titus
1:5ff).
Fra Bibelen kjenner vi til at den etiopiske hoffmannen brakte evangeliet hjem
til Etiopia (Apg 8:26-40), og at Paulus
brakte evangeliet til Europa, dvs. Hellas
og Italia. Strategien var å nå helt til Spania
(Romerbrevet 15:24 og 28), uten at vi vet
om det ble virkeliggjort av ham. Fra den
første kristne menighets historie, vet vi at
apostelen Tomas sannsynligvis har forkynt
evangeliet og bygget kirker så langt øst
som i India, og at Nestorius brakte den
kristne kirke til Kina på 600-tallet. Vi ser
at menighetsplantning faktisk fant sted
over hele Romerriket på en målbevisst og
planlagt måte. Strategien var å nå til verdens ende. Men tankegang og begreper var
nok annerledes enn mye av den moderne
kirkeveksttenkning.
Hva kan vi lære av det bibelske
materialet i dag?
Jeg vil løfte frem følgende seks holdninger
eller prinsipper:
1. Menighetsforståelsen henger
sammen med innholdet i budskapet. Menigheten er en del av Guds rike og skal vitne
om og strekke seg etter dette. Det er gudsrikets verdier som er basis for menighetens
oppdrag. Derfor står den nytestamentlige
menighet plantet midt i hverdagen. Flukt
fra hverdagens kall og arbeid under henvisning til at gudsriket kommer snart, blir
kontant avvist (2. Tessalonikerbrev 3:10).
Den platonske dualismen og verdensflukt
har ingen plass i den kristne tro.
2. Den nytestamentlige menigheten er
grenseoverskridende. Den sprenger den
nasjonale, kulturelle og jødisk-religiøse
ramme. Ut fra evangeliets sentrum, med
troen på den korsfestede og oppstandne
Kristus (i sentrum), orienteres budskapet
i forhold til kultur, språk og nye folkeslag.
Prinsippet er å være jøde for jøder og greker for grekere (1. Korinterbrev 9:19-23).
Dette kalles i dag kontekstualisering.
3. Menighetsveksten var organisk, ikke
organisatorisk. I dette ligger at veksten var
en naturlig konsekvens av livet. Menigheten som Kristi legeme var en organisme
som vokste som en funksjon av det nye
livet som hørte troen til. Moderne organisasjonstenkning med prinsipper hentet
fra business og næringsliv, var ukjent. Det
betyr ikke at det ene utelukker det andre,
men det er viktig å vite hva røttene er for å
ha rett fokus også i dag.
4. Menigheten er et kjærlighetens fellesskap. Det kan oppstå misforståelser
og konflikter, omsorg i form av tukt kan
forekomme, men fasthet og forsoning
henger sammen. Kjærligheten til Gud og
medmennesker er så grunnleggende at den
aldri kan settes ut av kraft. Det er Satan
som er fienden. Hans mål er hat og splittelse. Kjærligheten tillater aldri at Satan får
siste ord.
5. I menigheten er alle likeverdige. Like
fullt har Gud satt noen som ledere og
forkynnere i menigheten. De såkalte embetene (Efeserbrevet 4:11) er en side ved
nådegaveutrustningen i Guds menighet.
Forkynnelsen av Guds nåde og godhet i
Jesus Kristus er sentrum i menigheten,
men ord alene blir aldri nok. Forkynnelse
og fellesskap må følges av kjærlighet og
praktisk omsorg. Misjon og menighetsplantning ligger som en nødvendig konsekvens av å være vitner til verdens ende.
6. Menigheter bygges ikke alene, men
i fellesskap. Samarbeid er nødvendig og
bibelsk. En rekke prinsipper for dette samarbeidet finnes omtalt i kapitlene 8 og 9 i 2.
Korinterbrev.
Tekst: Bjørn Øyvind Fjeld, førstelektor ved Ansgar
Teologiske Høgskole
M i s j on s bladet 2-1 0
35
folk
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag,
eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
Jubilanter
90 ÅR
JoHn larsen
fyller 90 år 4. juli 2010. Han fullførte Misjonsforbundets misjonsskole 1947-1949 og
ble innviet misjonær på Årskonferansen
i Trondheim i 1949. Etter språkstudier i
Paris, gikk turen til Kongo i begynnelsen
av 1951.
Vel i gang med arbeidet i Kongo, ble
Marit Valborgland og John Larsen viet
på Inkouélé misjonsstasjon i 1952, der de
også tjenestegjorde i flere år. En periode
arbeidet de også på Mpouya misjonsstasjon. Det ble totalt fire perioder i Kongo.
Marit og John kom tilbake til Norge etter
siste periode i 1971.
Det var først og fremst evangelisering
og menighetsbygging som var arbeidsområdene. Gode kunnskaper i språket lingala
kom godt med i kontakten med kongoleserne. Snekkererfaring var også godt å ha
med seg under oppbygging av misjonsstasjonen på Inkouélé.
John Larsen er bosatt i Grimstad. Misjonsforbundet vil hjertelig takke for den
tjenesten han utførte i Kongo gjennom
mange år og ønske ham og familien Guds
rike velsignelse over 90-årsdagen og tiden
som kommer.
Eilif Tveit, misjonssekretær
36
Misjo n s bladet 4-09
2-10
50 ÅR
Dag vister hansen
fyller 50 år den 12. juli 2010. Han er født
i Fredrikstad og arbeidet som ”ettåring” i
Gressvik menighet (Dnk) etter at han var
ferdig med videregående skole. Dag har
gått på Indremisjonsselskapets Bibelskole
i Oslo og har i flere år reist som evangelist
i det som i dag heter Normisjonen. Han
har også arbeidet som menighetssekretær
i Nordheim menighet og vært engasjert i
menighetsplaning i Frikirken.
I 1996 ble han ansatt som pastor i
Haugesund Nordre Misjonsmenighet og
her var han helt fram til sommeren 2009.
Dag er fortsatt med i Haugesund Nordre
Misjonsmenighet og er blant annet en
drivende kraft i menighetens innvandrerarbeid.
Dag er gift med Turid, og sammen har
de fire barn. Dag er grundig, solid, en ordensmann og dyktig administrator. Han
er lojal, trofast og en dyktig forkynner.
Misjonsforbundet vil takke for trofasthet
i tjenesten og ønske Guds velsignelse over
dagen.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
50 ÅR
Gjermund igland
fyller 50 år den 15. august 2010. Han
hadde sin oppvekst i Grimstad, og inngangsporten til Misjonsforbundet var
Misjonsmenighetens speider- og juniorarbeid. Tiden i speideren ble for Gjermund
avgjørende for hans kall til tjeneste og
modning som leder.
Gjermund startet opp på Ansgarskolen
høsten 1983, da hadde han allerede vært
på disippeltreningsskole på Kypros og i
Jordan, hvor kallet til tjeneste hadde blitt
ytterligere bekreftet. Ansgarstudiene ble
fullført i 1987, og innimellom studiet rakk
han også å være ungdomspastor i Gjerpen
i 1985-1986.
Gjermund har betjent flere menigheter:
Stavanger 1987-1990 (ungdomspastor),
Gjerpen 1990-1994 og Oslo misjonskirke,
Betlehem (OmB) 1994-2008. Årene i Oslo
ble spesielle både for menigheten og for
Gjermund. Det meste av denne tiden var
menigheten uten eget kirkebygg. Men etter
tolv år og mange skrinlagte prosjekter, fikk
OmB endelig sitt eget, flotte kirkelokale på
Abildsø i 2008. Gjennom alle disse årene
var Gjermund en viktig brikke og en drivende kraft for at menigheten skulle få et
nytt kirkebygg.
I 2008-2009 hadde Gjermund et sab-
batsår, hvor han blant annet hadde et opphold i USA tilknyttet Fullerton Evangelical
Free Church. Høsten 2009 startet han opp
som pastor i Misjonskirka på Fevik.
Gjermund er gift med Hege, og
sammen har de tre flotte jenter. Gjermund
er en engasjerende forkynner, en dyktig
leder, en omsorgsfull hyrde og en god
venn. Misjonsforbundet vil takke for trofast tjeneste og ønske Guds velsignelse
over dagen.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
Misjonssekretær Eilif Tveit og
generalsekretær Jarle Råmunddal besøkte Auster-Tana og
primus motor der, Olaug Maja
Seljenes, høsten 2008.
Auster-Tana kaller
Menigheten i Auster-Tana trenger en hjelpende hånd. Vil du
delta med praktisk arbeid, barnearbeid eller lederutvikling?
john david wikstøl
fyller 50 år 10. september 2010. John
David er fra Kongsberg og var sammen
med familien med i misjonskirken der.
Som tenåring var han, sammen med sin
bror Trygve, med i et team som sang
og vitnet. Både inne i kirkene og ute på
gatene. Han begynte som 17 åring på
Ansgarskolen og gikk der på toårig forkynnerlinje.
I året som fulgte reiste John David som
evangelist, før han i 1980-1981 tjente som
pastor i Tønsberg misjonsmenighet. I
1981-1986 var han pastor på Østby i Trysil,
og i 1986 startet han opp på Skotfoss. På
Skotfoss ble John David bare noen måneder før han ble syk og måtte slutte. I 1988
startet han opp som pastor på Bjorbekk og
her har han vært siden. Snart 22 år, det er
på alle måter imponerende.
John David er gift med Pia, far til Maria
og Rebecka og fikk nylig sitt andre barnebarn. John David er en glad og utadvendt
person, han er tålmodig og evner alltid
å se det positive i en hver situasjon. Som
forkynner er han Kristusfokusert og evner
alltid å begeistre med gode historier og
treffende bilder. Misjonsforbundet vil
takke for en lang og trofast tjeneste og
ønske Guds velsignelse over dagen.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
Auster-Tana ligger i Finnmark, med Kirkenes som nærmeste by. Her har Misjonsforbundet en menighet som nå trenger støtte, oppmuntring og et friskt pust inn i eget virke.
Kan du tenke deg en måned eller flere i Finnmark? Reisen må du påkoste selv, men menigheten sørger for kost, og man kan bo på misjonshuset.
Interessant? Ta kontakt med menighetsrådgiver Karstein Morfjord for å få vite mer.
(E-post: [email protected] )
Ung videreformidler frifondsmidler fra LNU
Misjonsforbundet UNG fordelte i 2009 hele 988 367 ”frifondskroner” til sine lokale grupper som leverte årsrapport for 2008. Dette ble fordelt på ulike potter, blant annet etablering, drift og materiell.
Vi håper at midlene er blitt til stor velsignelse for gruppene og arbeidet med å øke den
lokale aktiviteten. Frifondsmidlene som ble fordelt i 2009 må være brukt opp, ellers må
de tilbakebetales til Misjonsforbundet UNG. Midler som blir fordelt i 2010 må brukes
innen 31.05.2011. Når det gjelder 2010, er ikke midlene fra LNU fordelt til organisasjonene ennå, så vi vet ennå ikke hvor mye vi støtte vi får.
Misjonsforbundet UNGs Landsstyre har vedtatt at Frifondsmidlene i år skal fordeles
kun på driftstøtte og etableringsstøtte, med unntak av de som i fjor og året før, søkte
3-årig prosjektstøtte og fikk det innvilget. Disse gruppene vil etter at rapport for 2009
er sendt inn til oss og godkjent, motta prosjektstøtte så fort midlene er fordelt fra LNU.
Har din gruppe sendt inn årsrapport for 2009 med antall medlemmer, vil dere automatisk motta driftstøtte. Etableringsstøtte blir utbetalt til nye grupper som søker på eget
skjema som finnes på www.misjonsforbundet.no. Frist for dette er 15. september.
Frifondsmidlene for i år blir utbetalt i slutten av september.
Frifond 2011
Fra og med neste år blir det litt endringer når det gjelder Frifond. Myndighetene krever
nå bedre rapportering av hva midlene brukes til. Dette fører til at vi som barne- og
ungdomsorganisasjon må ha klarere retningslinjer for forvaltning og rapportering av
frifondsmidlene. Misjonsforbundet UNG jobber med retningslinjer for 2011 i disse
dager, og vil informere om dette til høsten.
Wenche Myren, UNG
M i s j on s bladet 2-1 0
37
Vi møter
Fotball og formidling
- Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
- Det er nok mange kristne aktiviteter og
en stor kristen vennegjeng - og sikkert
foreldrene mine også, selv om det merkes mindre. Gjengen skapte et miljø som
gjorde at jeg ikke vurderte andre miljøer.
Det ble naturlig å gå på de kristne stedene,
vi støttet og inspirerte hverandre.
- Driver du med noen idrett og kunne du
bli skikkelig god?
- Jeg har spilt fotball i mange år, men kan
knapt kalles et naturtalent. Har tenkt jeg
kunne blitt god i skihopping, for jeg er lett
og har relativt god spenst. Men det var
ikke så naturlig på Sørlandet…
- Har du noen hobbyer?
- Å se på sport!
Anders A. Aanensen har vært ansatt som kommunikasjonsmedarbeider i Misjonsforbundet
siden 1. mars. Da overtok han etter SikkeCathrin Duggan.
Anders Artmark Aanensen
(29) er Misjonsforbundet og
UNG sin nye kommunikasjonsmedarbeider. Anders er
utdannet teolog, journalist og
litt innen markedsføring, og
han har alltid en kjapp replikk
på lur. Anders er fra Søgne,
men bor nå i Oslo med sin
kone, Mirjam.
38
Misjo n s bladet 2-10
- Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havne?
- Jeg er med i Misjonssambandet. Jeg er
ikke vokst opp der – så der har jeg havnet.
- Hvilken bok uten Bibelen har gjort størst
inntrykk på deg?
- Som liten var det kanskje noen av Roald
Dahl-bøkene. Som litt eldre tror jeg kanskje det er Tomm Kristiansens Afrika en
vakker dag. Den ga et litt annet bilde av
Afrika.
- Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
- Jeg har ikke noe nattbord… Men bøkene
som ligger klar til lesning er Emmanuel
Minos sin siste: Det har ringt for tredje
gang.
- Hvis du skulle bo i et land utenom Norge,
hvor ble det da?
- Thailand kanskje? Jeg synes det er en fin
mentalitet blant folk der. India er for forurenset – ellers kunne jeg ha vært der også.
- Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe
i fallskjerm?
- Ja, men… jeg tror ikke jeg får lov av optikeren min. Jeg er så nærsynt at det ville
vært farlig for øynene.
- Hva betyr fotball for deg?
- Fotball betyr lidenskap, oppturer og
nedturer. (NB! Anders drar til Sør-Afrika
i sommer. Han har billetter til en VMbronsefinale.)
- Hvilke inspirasjonskilder har du for liv
og arbeid?
- Mange personer har inspirert meg. Paulus for eksempel. Hvordan han utrettelig
kjempet for at evangeliet skulle bli kjent.
- Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
- Sjefen min… er det det jeg skal si? Jeg
har mange forbilder, men ingen helt klare.
- Hvilke fem hverdagsting klarer du deg
ikke uten?
- Mobiltelefonen, Macen, kontaktlinsene,
busskortet og lommeboka.
- Hva tror du preger livet ditt om ti år?
- Jeg håper å være en misjonær enten i utlandet eller i Norge. Ellers håper jeg kona
- og kanskje barn - preger livet.
- Hvorfor ble du kommunikasjonsmedarbeider i Misjonsforbundet og UNG?
- Fordi Misjonsforbundet ville ha meg, det
hørtes ut som en spennende jobb som inkluderte flere av mine jobbmessige interesser; både journalistikk og markedsføring.
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt
Foto: Misjonsforbundets arkiv
KryssOrdet
Til Misjonsbladet nr 1/2010 hadde åtte kryssordløsere skrevet inn sitt svar, så stadig
flere prøver seg! Vinneren var Reidun Fjeld. Kun to hadde helt korrekt utfylt kryssORDET. Vi fortsetter med kryssord-utfordring nr. 5. Send inn ditt ferdigløste kryssord
til Misjonsbladet, Chr. Krohgs gt 34, 0186 OSLO innen 1. september 2010.
Vinneren av en CD blir trukket ut blant de riktig utfylte kryssordoppgavene, og løsning
blir lagt ut på www.misjonsforbundet.no 15. september. Lykke til!
OPPGAVEN
FLUOR
PRON.
BRØNN
NEVNT I
1. MOS 26
HAVNEBY
SOMMERMINNE
MEDIEBEDRIFT
OMTALT I
MATT HENFØRT FORSTÅ
5:37
LITER
SLOTTSHØVDING
I TIRSA
(1. KONG)
SUMERISK
GUDDOM
TONEKUNST
VEI
BUSKVEKST
STED I
GLOPPEN
IT. KOMPONIST
KOAGULERE
SØNN AV
OBED
DISPUTT
SUGE
OPP
SALMEDIKTER
PLAGG
VOKALER
TERA
BEMERK
FORKYNNERENS
BOK
EUROP.
STANDARDISER.
ORG.
FAGFORBUND
AMBOLT
KASTET
SAUL PÅ
DAVID
5 MILILITER
DOMENE
FOR SRI
LANKA
TIDLIGERE
STED I
LOFOTEN
EGYPTISK
GUDDOM
BERGART
FUGL
TRESORT
HUNKJØNN
(GRAM.)
NANO
TIDEBØNN
FERIE
GANEFRYD
VEKTEN
ELV
TYNN
TONN
PÅ
SPANSKE
BILER
UKJENT
KIRKESAMFUNN
UGREI
REGIONAL
BEGIVENHET
MED I
ARKEN
GOLFKLUBB
DELTA
LIDELSE
OKSYGEN
RADIUS
IRLAND
APR. 1916
ØYNE
FJELL I
ANDES
ASIATISK
HØYLAND
GRESK
BOKSTAV
TEVLING
EMBETSDISTRIKT
MODERNE
FUGL
POPARTIST
DOMENE
FOR
LESOTHO
NEWTON
JOSEPH
MERRICK
BYRDE
(OMV.)
SVOVEL
YRKE
VOLUMENHET
INNSIRKLE
SKJUL
ARTIKKEL
JAPANSK
BY
MILLION
TILSYNSMANN
HELIUM
ØGLE
SKITNE
TIL
PAUSE
USIKKER
HAVNEBY
DESTRUERER
SPISESTED
TYSK BY
AVIS (OMVENDT)
VALUTA
FROST
MOB.TLF.SYSTEM
PLUKKET
I MRK 2
VOKALER
NEDTUREN
SJAKT
IDAG
POTIFERAS
HJEMBY
FRADRAG
STYRKEDRÅPER
UTTALTE
JONA
RADIEN
TIL EN
SIRKEL
SAMISK
NAVN
M i s j on s bladet 2-1 0
39
portrettet
Nattlege
grubleri
Etter mange år med grubleri,
prosess og refleksjon skreiv
pastor, sjelesørger, forkynner
og institusjonsprest Solveig
Johansen boka Bare natten har
verdensrom.
40
Misjo n s bladet
Solveig Tufte Johansen er pastor i Skien misjonskyrkje, institusjonsprest ved Borgestadklinikken og har nett gjeve ut ei
bok som heiter ”Bare natten har verdensrom.” Solveig er glad i
å brodere og lage mat, men ingen av desse hobbyane kjem til
å vera framtredande i det følgjande portrettet.
–E
g kallar meg ein bekymringsfull optimist, svarer Solveig
på spørsmål om korleis ho
vil skildre seg sjølv. – Eg er optimist fordi
eg har ein trygg ståstad i trua mi og i min
eigen identitet. Dessutan høyrer eg til den
generasjonen som seier at alt ordnar seg,
og eg har erfart at det meste gjer nettopp
det. Men eg er også eit tenkjande menneske som tek inn alle moglege inntrykk
om farlege ting som kan skje. Eg har eit
indre liv der det på ein måte er eit tomrom, der eg kjenner på den eksistensielle
biten som ikkje kan fyllast av tryggleiken i
ein god oppvekst, i kroner og ører, velferd
og meiningar.
– Kva gjer du med dette tomrommet?
– Den eine tingen eg gjer er å søke Gud
med det. Det andre er at eg ler litt av meg
sjølv, og tenkjer, jaja, sånn er det å vere
meg, seier Solveig med eit smil.
Tiåring med kall. – Kva er det som har
vore med på å forma det opp gjennom livet? – Eg vart fødd inn i ein kristen familie og
følte meg heldig som fekk vekse opp som
kristen. Det gav meg ein trygg identitet.
Som tiåring fekk eg tankar om at Gud kalla
meg til misjonær. Det var ingen romantisk
draum, det var ein påtrengande realitet for
meg at eg ville tene Gud. Men eg var redd
for slangar og ville ikkje til Afrika, og det
var der eg høyrte at misjonærane var. No
trur eg at det eg fekk var eit kall til teneste.
Men fordi eg ikkje visste om noko anna ei
jente kunne bli enn misjonær, så det var
det eg kopla kallet til. Når eg ser attende,
så ser eg at me oppfattar noko av Guds
stemme, men at det blir blanda inn med
rammene våre, slik at me nokon gonger
tolkar feil. Difor er det veldig viktig når det
gjeld andelege sanningar, profetiar og ahaopplevingar som har med Guds stemme å
gjere, at ein tek med seg kjernen i dei, gøy-
mer dei i hjarta sitt og let livet openberre
kva dei skal bli. For det er sjeldan det blir
akkurat slik me hadde tenkt. Me har ei avgrensing når det gjeld å tenkje framtid.
- Kallet førte til at eg var veldig aktiv i den
kristne forsamlinga, det var hovudtingen i
livet mitt. Dette gjorde det lett å kople
gudstru til aktivitet. Eg høyrde i liten grad
vitnesbyrd frå vaksne som vitna om trua
sine kampar og det å finna ei moden, vaksen tru.
Å strekke seg for langt. Då Solveig var
ung, gjekk ho ikkje mykje saman med kyrkjeframande.
– Det var vanskeleg å snakke med
menneske utanfor kyrkjesamanheng om
tru. Eg kjende stadig nederlag i forhold
til anledningar som gjekk meg forbi, for
eg hadde ikkje ord på det og eg våga ikkje
gjere noko. Sidan eg hadde eit kall til teneste, vart dette eit stress. Eg forstod ikkje
at det å være i teneste ikkje handla om kva
ein seier og gjer, men at det handlar om å
dele liv. Alvorleg sjukdom i nær familie i
tillegg til at eg generelt hadde vore sliten
over lang tid, enda med at eg gjekk inn i
ein depresjon, fortel Solveig.
– Då opplevde eg at Jesus openberra
den vilkårslause kjærleiken sin til meg,
kjærleiken som sa at sjølv om eg var kristen, sjølv om eg var gift med ein evangelist
og sjølv om eg skulle tena Gud, så trengte
eg ikkje vera så flink og så aktiv. Depresjonens kjerne var tankegodset om at eg ikkje
var bra nok, og opplevinga av at eg var tom
for kreftar.
Den stumme som fekk talegåver.
– I denne opplevinga av Guds kjærleik,
fekk eg ei forkynnargåve. Det skjedde konkret, sjølv om det også var eit resultat av
ein prosess der eg hadde samla meg mange
tankar som eg no fekk evna til å formidle.
Det var som historia om den stumme som
plutseleg kunne snakke. Det var ei oppleving av å våge å sleppe Gud innpå meg att,
og eg opplevde at han fylte meg med ei frigjerande glede. Ei påfølgjande natt hadde
eg ein draum. Der minna Gud meg om at
Jesus sa han var komen for å rope ut eit nådens år. I draumen stod eg i utkanten av eit
jorde med nypløya, feite jordrenner. Jesus
tok meg i nakken, rista meg og spurte meg
om eg trudde at folket såg seg ikring for å
sjå om furene var rette eller om det veks
ugras der når det vart jubelår. Nei, dei
sprang ut i fridomen. Og så sa han: Skulle
eg verkeleg koma forgjeves for deg fordi du
ikkje forstod det var av nåde?
Kva skal ein gjera med Freud? Som
trettiåring begynte på Solveig på sjukepleiarskulen. – Der møtte eg sosiologi og
psykologi som ikkje hadde noko med Gud
å gjera. Då kom den store utfordringa: Kan
eg tru på dette? Har for eksempel Freud
noko eg kan tru på når han meiner at religion er nevrose? Det har vore strevsamt å
kome fram til at sjølv om vitskapsfolk ikkje
alltid finn ut kva som er sant, så søker dei
etter sanning. Om Gud er sanning, så må >>
M i s j on s bladet 2-1 0
41
Solveig Johansen har vore i dialog
med Skrifta, verda vi lever i, med
menneske rundt seg, og har også
opna opp for det som finnst i
eige indre landskap. 65-åringen
er stadig på vei.
T.h: Solveig er ein skatta forkynnar i Skien misjonskyrkje.
>> det vere noko av Guds skattekiste ein finn
på vegen mot sanninga. Sjølv om det har
vore mykje snakk om evolusjon og at Gud
ikkje har skapt verda, så ser me at fleire
og fleire naturvitskaplege forskarar er
truande. Dei er kanskje ikkje bibelsk truande, men dei utelukkar ikkje at det finst
ein skapar bak det heile. Eg synest det er
spanande å følgja med, og eg tenkjer at alle
som søker sanning, på ein måte er inne på
Guds arena, seier Solveig.
Det nest beste. Solveig jobbar ein dag i
veka på Borgestadklinikken, ein behandlingsstad som mellom anna tek imot folk
som er rusavhengige. – Jobben min der er
veldig nyttig for meg. Det gjev meg nokre
korrigeringar når eg høyrer livshistoriene til menneske som har hatt eit mykje
dårlegare utgangspunkt i forhold til det eg
og dei fleste i kyrkja mi har hatt. Eg opplev
mange kloke menneske som har kome
42
Misjo n s bladet 2-10
skeivt ut i livet og som har eit utruleg
mot til å våge å leve med seg sjølve i edru
tilstand i staden for å flykte inn i rus. Eg
lærer mykje av dei, fortel Solveig.
– I sjelesorg og samtaler møter eg menneske som lev etter andre etiske normer
enn det Bibelen heilt klart seier. Korleis
skal eg vera vegleiar for dei utan å krenke
dei? Slike dilemma kan ein også møte innanfor kyrkja, ja, også i mitt eige liv. Difor
seier eg at når me ikkje kan oppnå det
beste, så kan det nest beste vise seg å bli
det beste. Me må ikkje krenke menneske,
det gjorde aldri Jesus. Menneska må få lov
til å gå sine eigne vegar.
Guds verdsrom. Som pastor i Skien
misjonskyrkje, er oppgåvene til Solveig
primært forkynning, sjelesorg og forsamlingsutvikling. – Fokuset mitt i pastortenesta er at Gud er veldig stor og sjenerøs.
Gud har fokus på alle. Eitkvart menneske
som oppsøker ein prest eller ein annan
kristen, rører ved noko som har med gudsriket å gjere. Alle er allereie elska av Gud,
ein må berre forstå det og ta imot det. Gud
er langt utanfor grensene våre. Det handlar
ikkje berre om ei kyrkje eller ein by, det er
ikkje avgrensa av tanken vår, men det er eit
verdsrom som tilhøyrer Gud, seier Solveig.
– Det andre eg har fokus på, er eit ja til
å vere menneske. Der kjem fridom frå perfeksjonisme inn, noko eg framleis sjølv kan
streve med. Å vere ansvarsfull og å ha ein
perfeksjonisme har jo også gode sider, men
ein må ikkje basere nåden og den andelege
livskvaliteten på det. Gud har bede oss om
å bli oss sjølve på vårt beste. Og då tenkjer
eg ikkje på å vere flink, men på det å ikkje
stenge livet inne i oss og å ikkje vere blyge
på eigne vegne.
Nattarbeid. I boka si skriv Solveig om
det ho kallar for nattarbeid. – Nattarbeid
Ting kan vere ubehagelege og smertefulle, men det er ikkje farleg så lenge
me samstundes held oss nær til Jesus og
trur på at det kjem til å lande med Guds
hjelp. Om eg jobbar med liv og tru ut frå
at spørsmåla er farlege, så sperrer eg for
mange gode tankar og prosessar.
Solveig Johansen
Gud som arbeidsgjevar. – Nattens gru-
handlar om å våge å møte eigne skumle
og farlege tankar, og om å søke sanning.
Det er å orke å gå ned i djupna og å stå
i det intense i seg sjølv. Eg trur dette er
heilt naudsynt om ein vil leve som eit heilt
menneske. Eg samanliknar det med natta,
for det er om natta at problema vert større,
men det er også gjerne då at løysninga
kjem.
– Har du lyst å fortelje om noko du har
grubla deg gjennom i nattarbeidet ditt?
– Prosessen fram mot det å seie ja til
det menneskelege i meg, har vore eit slikt
arbeid. Å kunne ha godt medvit for å sjå
på ein film, eller for å shoppe, eller, for å
seie det annleis, for å gjere slikt som ikkje
akkurat handlar om å gjere disiplar, det er
noko eg har jobba mykje med. Der har eg
landa på at slike ting berre er til å smile
av, seier Solveig og ler, før ho legg til: – Eg
vil støtte folk i det at det er fullt lov å gjere
overflatiske ting og å nyte livet.
bleri handlar ofte om kor mykje eg våger å
overlate til Gud. Eit slikt tilfelle var då eg
slutta i jobben som lærar på sjukepleiarskulen. Eg visste på den tida at Gud kalla
meg til heiltidsteneste. Det var også noko
eg ønska, men nett då hadde eg ein god
jobb, og eg ville helst vente. Eg kjente at
Gud kalla meg mange gonger, men på det
tidspunktet ville eg ikkje gå inn i natta. Ho
som eg søkte i sjelesorg, fekk ei profetisk
helsing til meg. Då sa ho ting om meg som
ho ikkje kunne vite av seg sjølv, mellom
anna at Gud hadde kalla meg då eg var ti
år gamal. Gud sa at han ville eg skulle tene
han på heiltid, og at han skulle sørgje for
meg. Då la eg meg over bordet og grein, eg
hulka, for då var det noko som slepte taket
i meg. Natta etter, kom tankane. Skal eg
gjeve opp ei god pensjonsordning og løn?
Eg visste heller ikkje kvar eg skulle tene,
berre at eg skulle tene saman med mannen
min. Då var det som om eg høyrde Gud
seia: ”Trur du eg er ein dårlegare arbeidsgjevar enn Staten?” Han har rett nok ikkje
gjeve meg like gode pensjonsordningar,
men eg har den tillita til at han tek hand
om meg. Han har teke hand om meg så
langt, og han har velsigna meg og familien
min rikt. Men grublinga eg var gjennom i
kallsperioden, og det å overgje seg, det var
heftig, fortel Solveig.
Eit solskinsbarn? – I boka di skriv du
om ”stasjonslæring”. Du skriv at det er noko
me ein gong har lært og som me trur at er
sanninga med to strekar under. Desse ”stasjonane” blir ein del av filteret me ser verda
gjennom. Kva ”stasjonar” har prega måten
din å tolke livet ditt på?
– Ei stasjonslæring for meg, har vore at
dersom Gud skal vere nøgd med meg, så
må eg vera snill. Då eg gjekk på søndagsskulen, lærte eg om Jesus sin kjærleik, men
eg lærte også at Gud elskar snille, lydige
barn. Me song ”Gud vil eg skal vere et solskinsbarn”. Den medfølgjande bodskapen
vart at når barnet er sint eller slemt, så
er ikkje Gud fornøgd. Det var ikkje slik
songen var meint, men det var slik eg oppfatta det. Eg var ei ung jente på femtitalet,
og då skulle jentene vere snille og lydige.
Det var ikkje berre kyrkja sitt bilete, men
heile samfunnet sitt. Då eg seinare kom
i nærleiken av mitt eige opprør og sinne,
kunne det bli farleg, for då var ikkje Gud
nøgd og kjærleiken var usikker. Løysinga
vart å prøve å vere snill og lydig for å oppretthalde den gode kjensla av aksept og
kjærleik. ”Gud er fornøgd når eg er snill og
lydig. Då er også andre glade i meg” – det
vart ei sanning med to strekar under.
–Endringa kom då eg klarte å sortera
mellom før og no, og mellom kultur og tru.
Eg trengde ikkje opphalde meg på same
”stasjonen” meir! Å lausrive seg frå desse
tankane, gjer at ein kan vere snill berre
for å vere snill, ikkje for å tilfredsstille ei
høgare makt. Men det gjev også fridom til
å våge å vere sint, sur og lei, seier Solveig.
Det ufeilbarlege. I forordet i boka luftar
Solveig livsmottoet sitt: Ho vil være ei
M i s j on s bladet 2-1 0
>>
43
historien
Farleg eller berre ubehageleg?
- Me er alltid prega av kultur og personleg erfaring
når me forstår Guds ord, og me må vere litt audmjuke i forhold til at det er mange måtar å forstå det
på, utan at me då må bli skulda for å vera liberale,
seier Solveig Johansen.
>> kvinne av si eiga tid med tru på den gamle
boka, Bibelen. Dette er ein kombinasjon
som har ført med seg ein god del nattarbeid. – Dei evangelikale kristne snakkar
gjerne om Bibelen som Guds ufeilbarlege
ord. Då eg begynte å snu steinar og prøvde
å finne ut kva ufeilbarleg tyder, så tenkte
eg: Er eg på feil veg når eg set spørjeteikn
ved dette? Om eg tenker annleis, beveger
eg meg då ikkje berre ut av Misjonsforbundet sine rammer, men også bort frå Gud?
Det kunne dreie seg om etiske spørsmål,
forholdet til forteljinga om korleis verda
vart skapt, spørsmål om kven som er frelst
og ikkje, og det at mange ikkje-kristne eg
møtte hadde vel så gode verdiar som folka
i kristne forsamlingar. Slike ting var det
som utfordra tanken, samstundes som eg
tenkte at eg måtte stå på barrikadane med
Guds ord som ufeilbarleg. Eg opplevde at
det eg trudde på ikkje bar like godt lenger,
fortel Solveig.
44
Misjo n s bladet 2-10
–Korleis klarte du å landa?
– Det var eit strev. Eit sitat av Frans
Shaeffer fekk meg til å senke skuldrene:
Dersom Guds ord er sant, skal det stå
seg for ei kvar prøve. Det gjorde at eg
greidde å skilje mellom det farlege og det
ubehagelege. Ting kan vere ubehagelege
og smertefulle, men det er ikkje farleg så
lenge me samstundes held oss nær til Jesus
og trur på at det kjem til å lande med Guds
hjelp. Om eg jobbar med liv og tru ut frå
at spørsmåla er farlege, så sperrer eg for
mange gode tankar og prosessar, seier Solveig.
– Eg ønskjer ikkje å vera liberal. Men
eg ønskjer heller ikkje å vera ein som seier
at sånn som dette forstår me det og difor
er det sånn Guds ord er. For Guds Ord er
jo ei levande bok. Me må skilje på Gud og
kultur. Det me studerer og tenkjer, det vert
råmaterialet som Gud bruker for å prøve å
forklare oss ting innanfor rammene våre.
Me er alltid prega av kultur og personleg
erfaring når me forstår Guds ord, og me
må vere litt audmjuke i forhold til at det er
mange måtar å forstå det på, utan at me då
må bli skulda for å vera liberale.
Brubygging. – Du ønskjer å vere ein
brubyggjar. Kven er det du vil bygge bruer
mellom?
– Eg ønskjer å vere ein brubyggjar mellom menneske der dei er i livet. Eg vil vise
at eg respekterer dei, men eg vil også vere
tydeleg på at eg veit om Guds store tilbod
til dei, som er frelse og evig liv. Om eg
møter ateistar, buddhistar eller newagere,
så ønskjer eg å høyre kva dei trur på. Og så
kan eg fortelje kva eg trur på etterpå, utan
å påstå at dei andre tek feil. Eg ønskjer
sterkt å ikkje operere med eit ”me” og eit
”dei”, seier Solveig.
– Dette med brubygging tenkjer eg
også at gjeld i forholdet mellom generasjonane. Eg vil ta på alvor at me er ulike,
at alle generasjonar har eigne styrker og
fallgruber. Eg trur at dialog er veldig viktig
i forhold til enkeltmennesket. Eg ønskjer
å seia ja til folk, før eg seier nei, avsluttar
Solveig som no har gjeve Misjonsbladet eit
lite innblikk i kva frukter nattlege grubleri
kan bere. Våger me andre oss inn i våre
eigne netter?
Tekst: Kristine M. Stensland
Foto: Morten Bjerk/ Kristine Steinsland
Betel, Vardø - interiørbilde fra 1946.
(Foto: Misjonsforbundets Historiske
Selskap og Arkiv)
24 misjonshus ble rekvirert til bruk for tyskerne,
misjonsforstander Christian Svensen ble fengslet, pastor Johan Arnt
Hellum ført til konsentrasjonsleir og pastor Marino Torjussen truet med
Russlands-opphold. I år
er det 70 år siden okkupasjonen av Norge og
fem tunge krigsår.
vår
Fem
tunge
for år
Misjonsforbundet
F
ølgende skriver daværende misjonsforstander (generalsekretær) Christian Svensen, i et dokument som
oppsummerer Misjonsforbundets stilling
under okkupasjonen: ”I mars 1941 ble vår
bestyrer ved Betel fiskerhjem i Vardø, pastor Johan Arnt Hellum, arrestert. Grunnen
skulde være at han hadde uttalt noe fornærmede mot den tyske krigsmakt. Tyskerne hadde rekvireret både fiskerhjemmet
og det tilhørende herberge, så Hellum
hadde mye med dem å gjøre(…). Etter ca
2 måneders innesperring, ble han løsladt.
Men den 18. juni 1941 ble han igjen arrestert sammen med syv andre borgere i
Vardø og ført bort til ukjent sted. Det viste
seg senere at de var ført til konsentrasjonsleiren ved Tromsø som gisler. Her ble han
holdt som fange med strengt arbeid ca 6
måneder.”
- Klart jeg hørte historien som gutt,
men aldri detaljene. Slik jeg forsto det, ble
min far og syv andre sentrale personer i
Vardø tatt som gisler og satt i konsentrasjonsleir ved Tromsø fordi tyskerne ville
dempe ampre gemytter i lokalsamfunnet.
Gislene ble truet med represalier og endog
henretting hvis ikke befolkningen roet
seg, forteller Erling Hellum, sønn av Johan
Arnt Hellum.
- Senere hørte vi endel om fengslingen
av far, og også om tøffe episoder under krigen, men det var ikke et tema som ble tatt
opp ofte. Det var sikkert vanskelig, kanskje
spesielt for mor som nettopp hadde født
min ti år eldre bror Svein. Han ble født 8.
mai 1941. Da dette skjedde, var far kun 23
år og mor 25 år, sier Erling Hellum, som
selv er født etter krigen.
Arrestasjon
Misjonsforstander Christian Svensen ble
også arrestert. Det skjedde 21.januar 1943,
etter at han hadde kopiert opp et nasjonalt
hyrdebrev forfattet av Ole Hallesby og
Ludvig Hope, og sendt det til Misjonsforbundets pastorer og formenn. En del av
brevene ble oppdaget under kontroll på
posten. Alle Misjonsforbundets skrivemaskiner, adresselister og deler av arkivet ble
Misjonsforstander Christian Svensen. Under krigen
ble han arrestert og satt tre uker på Bredtvedt.
straks beslaglagt.
Svensen var på Vegårshei da han ble
arrestert og ført tilbake til Oslo for forhør
og senere til Bredtvedt fengsel. Tre uker tilbrakte han der. ”Etter hvert som jeg falt til
ro, fikk jeg nyttet dagen godt til lesning og
bønn… Jeg fikk oppleve rike velsignelser
og kjente et inderlig samfunn med Guds
folk, som jeg visste bad for meg,” skriver
Svensen.
Misjonsbladet og Kristen Ungdom
Misjonsbladet fikk forbud mot å ta imot
nye abonnenter. ”Dette fant vi dog å ville
og kunne unngå, og Misjonsbladet har
nesten kunnet fordoble sitt opplag i denne
tiden”, rapporterer misjonsforstanderen.
”Skjønt vi måtte ta visse hensyn til sensurforholdene, fant vi likevel høve til rett ofte
å få inn stoff som inspirerte til standhaftighet i prinsipielle spørsmål kontra NS’
programmer.”
Misjonsforbundsbladet ”Kristen Ungdom” - forløperen for dagens Familien
- møtte atskillig større motstand. I kjølvan- >>
M
Miissjjon
onssbladet
bladet 42-1
- 00
9
45
Pastor, skolestyrer og motstandsmann Marino Torjussen.
>> net av Svensens arrestasjon ble samtlige
adresseplater beslaglagt og brukt til å sende
nazistisk propaganda til abonnentene. Bladstyret ble tilbudt å låne adresseplatene mot
å få en tyskvennlig medarbeider i redaksjonen. Stilt overfor denne utsikten, valgte styret å nedlegge bladet så lenge krigen varte.
Tekst: Ingunn Rui
Foto: Historisk Selskap og Arkiv
Rekvirert
Følgende Misjonsforbundseiendommer ble rekvirert og
brukt av tyskerne til ulike formål under andre verdenskrig:
Askim, Bergen, Bryne, Bøle, Drøbak,
Grimstad, Gullhav, Heimdal, Herøya,
Karlebotn, Kristiansand, Kristiansund,
Dolva, Mosjøen, Mjøndalen, Narvik,
Porsgrunn, Rena, Skien (Betania),
Skien (Moflata), Spjelkavik, Tromsø,
Trysil, Tynset, Vardø og Ørje.
Eiendommene ble rekvirert fra én
måned til samtlige fem år. Noen ble
brukt som lager, andre som innkvarteringssted, skole eller verksted. 46
Misjo n s bladet 2-10
Krig, kjærlighet og
- Gud kan stokke om på livet
slik at det blir brukt i hans
tjeneste uansett omstendigheter, oppsummerer Ester
Bergendahl (83).
imidlertid så modige at de gikk til politimesteren og henviste til forbudet om å forstyrre en offentlig forsamling. Politimester
Barmann Jensen ga dem medhold og
erklærte aksjonen mot Torjussen ulovlig.
Mennene ble utvist fra politidistriktet og
menigheten lovet juridisk beskyttelse.
Ester, som er datter av pastor Marino Torjussen, husker godt krigen: - Jeg var ikke
til stede da pappa ble hentet midt i pinsegudstjenesten i Skien og ført til forhør på
politikammeret. Det er blitt meg fortalt at
forsamlingen stemte i ”Vår Gud han er så
fast en borg”, og jeg ble naturlig nok redd
da jeg hørte nyheten. Redselen slapp straks
jeg slo opp i Bibelen på måfå og satte fingeren på ordene i Markus 13: 11. ”Men når
de fører dere bort og overgir dere til myndighetene, så skal dere ikke være bekymret…”
Året var 1943 og Ester 16 år. Pastor
Torjussen ble innbrakt etter å ha nektet en
nazist å holde foredrag i Betania. Han ville
bli sendt til Russland, var den første beskjeden han fikk. Senere fikk han gå, mot
meldeplikt to ganger daglig.
Marino Torjussen og syv kolleger var
Vielser i stua
Marino Torjussen protesterte ikke bare
offentlig, han var også med i motstandsbevegelsen. Pastoren distribuerte illegale
nyhetsaviser og sørget for mat til gutta på
skauen. Noen av ungguttene var på bytur
iblant for å treffe jenter. Det ble det ofte
barn og giftermål av.
- Det var mange vielser hjemme i stua hos
oss. Mamma hadde laget en plysjskammel
til formålet. Ikke sjelden fant vi en kanin
på trappa dagen etter, som en synlig takk
for tjenesten pappa utførte i det skjulte,
minnes Ester.
I Gjerpen gravkapell hadde Torjussen og
vennene hans gjemt en radio. Marino lyttet
til nyhetene fra London og skrev notater
for illegal avisproduksjon. En dag ble han
stoppet av tyskerne med notatene på seg.
Ester i arbeid på
NMU-kontoret
sammen med
ungdomssekretær Thorleif
Holm Glad.
Foto: Historisk
Selskap og Arkiv.
Ungdommelige Ester Bergendahl (83) blar i
albumet fylt av minner fra et rikt liv. Portrett
av avdøde Eric på skrivebordet.
så uverdig! Jeg gikk hjem og gråt. Det var
ikke en riktig måte å behandle mennesker
på, sukker Ester Bergendahl.
Drøm og virkelighet
forsoning
- Han greide å geleide oppmerksomheten
bort mens han ”knørva” papirene sammen
og lot dem falle bak ryggen, forteller Ester
Bergendahl.
- Tyskerne hadde sine folk i enhver forsamling, og predikantene ble verdensmestere i å si ting uten å si det.
Freden
På skolene grep nazistene inn og overtok
undervisningen fra tid til annen. Undervisningstimene ble erstattet av politiske
foredrag.
- Vi var mange som gikk med binders
og røde luer på den tida - det var nasjonale
symboler. Tyskerne tok fra meg begge
deler.
På grunn av farens nazimotstand. ble
Ester fratatt friplassen på gymnaset. Artium fikk hun likevel, i 1947. Men først
kom freden.
- Jeg husker godt da naziflaggene og det
tyske flagget ble revet ned fra Festiviteten
i Skien 8. mai 1945. Jeg husker også ”tyskertøsene” som ble kjørt i åpne lastebiler
gjennom byen og måtte gå spissrotgang til
politiet i en hissig folkemengde. Det var
Pastordatteren drømte om å bli lærer, men
det gikk ikke. Oslo Lærerskole, som den
gang var eid av Indremisjonen, tok ikke
inn ”dissentere”. Derimot fikk hun jobb på
Statistisk Sentralbyrå. Der arbeidet hun på
folketellingskontoret da Thorleif Holm Glad
ringte en dag i 1948. Holm Glad ledet NmU
(Misjonsforbundet UNG) på den tiden.
Ville Ester bli hans sekretær? Det ville hun.
Det ble starten på en spennende og utfordrende epoke. Holm Glad og Ester delte
kontor i Møllergt 26. - Holm Glad gikk
fram og tilbake og dikterte brev mens jeg
stenograferte. Fikk vi predikantbesøk, var
det ned på kne og be.
En periode var Holm Glad i USA. - Da
var det jeg som bestyrte NmU-kontoret.
Det var litt av et ansvar for ei ung jente,
tynn som en strek!
I tillegg til arbeidet i NmU, leste Ester
korrektur for Ansgar Forlag og oversatte
strikkeoppskrifter fra fransk, til bruk i
Kristen Ungdom. - For å være sikker på at
jeg oversatte riktig, måtte jeg strikke samtidig, ler Ester.
En vanlig arbeidsdag kunne vare til halv
elleve på kvelden. Unge Ester bodde fortsatt
hjemme hos foreldrene. Familien var flyttet
til Asker, der Marino var styrer på Misjonsskolen, forløperen for Ansgarskolen.
Kjærligheten
Kjæreste hadde hun. Det var Eric, skolekameraten hun falt for alt i 6. klasse.
- Det måtte bare bli oss to, fastslår Ester.
Bryllupet sto i 1950 og Ester valgte å flytte
tilbake til Skien. Eric var flasket opp med
antikommunisme og hadde kjempet på
østfronten, mot russerne.
- Far var lite glad for dette, men etter at
han hadde en sterk Guds-opplevelse kom
det til full forsoning mellom dem. ”Jeg er
like glad i Eric som i min egen sønn”, uttalte
far.
Tre barn fikk Ester og Eric; Kari, Terje
og Jon Erik. Da Marino Torjussen døde
brått i 1956, flyttet Esters mamma hjem til
dem. I 14 år bodde hun der og fylte rekkehusleiligheten med bønn. - Fordi mamma
var hjemme hos barna, kunne Eric og jeg
være desto mer aktive i menigheten, særlig i Junior’n, forklarer Ester, som tilhører
Skien Misjonskirke.
Kontordame og lærer
Standhaftige Ester oppga aldri lærerdrømmen. Som småbarnsmor tok hun lærervikarkurs og var vikar en periode. Drømmen
ble oppfylt da hun ble ansatt som kontordame og skjønnskriftlærer på realskolen.
Senere var hun sekretær og underviste
dessuten i maskinskriving og svømming
på Lunde ungdomsskole.
- Jeg kom tett på elevene og på den plassen
Gud ville ha meg. Han kan stokke om på
livet slik at det blir brukt i hans tjeneste,
uansett omstendigheter. 20 år fikk jeg i
skolen. Selv om Eric er borte, er livet spennende og fint, oppsummerer den ungdommelige 83-åringen.
Tekst og foto: Ingunn Rui
M i s j on s bladet 2-1 0
47
aktuelt
Ønsker at alle barne- og ungdomsledere skal vise politiattest
– Dette handler om tillit, ikke
Alle Misjonsforbundets menigheter blir nå sterkt oppfordret til å innhente politiattest
for sine barne- og ungdomsledere. Daglig leder i Misjonsforbundet UNG, Anne
Margrethe Ree Sunde, håper
dette vil oppfattes som tillit,
og ikke mistillit, til de frivillige medarbeiderne.
- Vi sender i disse dager ut et skriv med en
sterk oppfordring til alle Misjonsforbundets menigheter om å innhente politiattest
for ledere og øvrige frivillige som jobber
blant barn og unge. Dette fordi vi har et inderlig ønske om å gjøre menighetene våre
så trygge som mulig for barn og unge, og
i denne sammenhengen handler det altså
om seksuelle overgrep og krenkelser, forklarer generalsekretær Jarle Råmunddal.
Brevets avsendere, Råmunddal og daglig leder i Misjonsforbundet UNG, Anne
Margrethe Ree Sunde, håper menighetene
vil imøtekomme oppfordringen. Til hjelp
i dette arbeidet, har de laget en veiledning
som begrunner oppfordringen. Veiledningen skal videre være en ressurs for menigheter og UNG-grupper som vil innhente
politiattester for sine frivillige.
De mange nyhetsoppslagene rundt overgrep i Den katolske kirke har gitt nok en
bekreftelse på at enkelte kristne ledere
misbruker makt og posisjon. - Det er
dessverre ikke noe nytt at overgrep skjer i
kristne organisasjoner og menigheter. Derfor må vi også i våre sammenhenger være
kritiske, fastslår Sunde.
- Lite papirarbeid
For drøyt to år siden vedtok Idrettsstyret
at all norsk idrett skal kreve politiattest
av sine medarbeidere. Dette for å forebygge seksuelle overgrep mot barn, unge
og mennesker med utviklingshemning.
Flere frivillige organisasjoner har fulgt
opp ideen, deriblant Misjonsforbundets
Speiderkorps: Fra 1. januar i år skulle alle
ansatte og frivillige i de rundt 20 speidergruppene ha skaffet politiattest.
Steinar Haugnes er hovedleder for Grimstad MSK, og har dermed hatt hovedansvar for å organisere og levere søknader for
sine nærmere 30 frivillige medarbeidere.
- Var det å skaffe politiattest til alle disse en
stor papirmølle og masse ekstraarbeid?
- Systemet er enkelt å håndtere. Det er
overhodet ikke mye papirarbeid, svarer
Haugnes og legger til: - Hvis noen prøver å
unnskylde seg med at dette vil bli mye papirarbeid, er det en syltynn begrunnelse.
I følge Politidirektoratet er det opp til det
enkelte politidistrikt å avgjøre om de har
kapasitet til å skrive ut politiattester. Sam-
Pastor Kjell Birkeland, UNGs daglige leder Anne Margrethe Ree Sunde og Jarle Råmunddal ønsker at alle som
jobber med barn og unge i menighetene skal ha politiattest.
mistillit
tidig får vi klar beskjed om grunnholdningen: Politiet er positive til at menigheter
og organisasjoner etterspør denne slags
attester for sine medarbeidere.
”Slikt skjer ikke hos oss”
Det virker som om mange i kristne kretser tenker at ”vold og overgrep ikke skjer
hos oss”, men statistikkene viser at hele ti
prosent av norske barn mishandles. I følge
Justisdepartementets voldsmåling blir
rundt 100 000 barn utsatt for vold eller er
vitne til vold hvert år i Norge.
Hovedleder Haugnes i Grimstad minner om at de som speiderledere er i kontakt med mange barn og unge: - Med en så
stor kontaktflate, er det naturlig at vi møter
folk som er utsatt for vold og overgrep.
- Hva vil du si til andre menigheter som
nå får oppfordringen fra Misjonsforbundet
og Misjonsforbundet UNG, men som er i
tvil om dette er noe poeng?
- Politiattester vil selvfølgelig ikke fange
opp alt som er av grums, men slike attester
er med på å sette fokus på problematikken.
Ved å kreve politiattester av lederne våre,
viser vi foreldrene som sender barna til
oss, at vi har tanker omkring dette.
Haugnes mener videre at kravet om politiattest vil gjøre ledere og øvrige frivillige
medarbeidere mer skjerpet på det å se de
barna og ungdommene som er voldsutsatt
og som trenger hjelp.
Bevisstgjøring på flere felt
- Menighetene som vedtar å kreve politiattest av sine medarbeidere, vil sende et
tydelig signal til folk som har forbrutt seg
før om at de ikke har fritt spillerom i Misjonsforbundet, sier Jarle Råmunddal. Han
påpeker samtidig at mer må gjøres for at
menighetene skal være så trygge som overhodet mulig.
Også Anne Margrethe Ree Sunde er tydelig på at problematikken rundt overgrep
stadig må drøftes og jobbes med i tiden
framover, blant annet gjennom kursing
av ledere. Ett aktuelt kurs er ”Trygg og tilstede”, i regi av Landsforeningen for norske
ungdomsorganisasjoner (LNU).
Flere menigheter har latt seg inspirere
av Misjonsforbundets Speiderkorps som
nå krever politiattest av alle medarbeidere. Dette gjelder blant annet Grimstad
Misjonsmenighet, som håper å få inn
attester på alle sine barne- og ungdomsmedarbeidere innen starten på årets høstsemester.
Menigheten vet at det forebyggende
arbeidet må skje på flere felt enn bare å
kreve politiattester: I slutten av mars inviterte de, sammen med Speiderne, til et
seminar om vold og overgrep mot barn
hvor Stine Sofies Stiftelse, politi, barne-
vern og KRIS (Kristent samtalesenter i
Kristiansand) deltok. Den fire timer lange
samlingen var obligatorisk for alle barneog ungdomsmedarbeidere over 16 år. Også
nabomenigheter ble invitert, og rundt 80
deltakere fikk faglig påfyll og bevisstgjøring rundt et vanskelig tema.
- Hovedmålsettingen med seminaret
var å forebygge, å kunne avdekke og ivareta det overgreps- og voldsutsatte barnet,
forklarer pastor Kjell Birkeland. Et tilsvarende seminar vil etter planen bli arrangert
igjen.
Veien til oppfordringen
Det var i utgangspunktet Misjonsforbundets Speiderkorps som henvendte seg
til Misjonsforbundet UNG med ønske
om at alle barne- og ungdomsledere og
øvrige medarbeidere må skaffe politiattest. I november 2009 vedtok landsmøtet
til Misjonsforbundet UNG at alle lokale
UNG-grupper bør oppfordres til å innhente politiattest.
Siden mange av medarbeiderne i Misjonsforbundet UNG har sin tilhørighet i
Misjonsforbundet, har det vært naturlig
med en dialog med moderorganisasjonen.
Det har resultert i samarbeidet om oppfordringen som er gått ut til alle menigheter.
Sunde forteller at de drøftet om kravet
til politiattest skal gjelde alle medarbeidere, eller kun de nye som melder seg til
tjeneste. - Vi kom til at dette bør gjelde
alle, slik at alle blir behandlet likt, sier hun.
UNGs daglige leder tilføyer: - Misjonsforbundet kan ikke pålegge menighetene
å vedta innføring av politiattest for ledere
og frivillige medarbeidere, men vi ønsker
sterkt at menighetene skal ta dette på alvor.
Tekst & foto: Åse Johanne Koppang Stie
M i s j on s bladet 2-1 0
49
Semsvegen 51, 3676 Notodden
Tlf. 350 27 300
www.berget.no
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666
50
Misjo ns bladet
Ikke helt A4
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
Across og Stagedive
Sommerens ungdomsleirer er godt i rute og Liv & Vekstuka 13.-18. juli, kommer til å bli en kjempeuke for alle!
www.wera.no
B
Y G
G
M
E
S
T
E
R
Stagedive går på sitt ellevte år i år, og vi skal toppe alt. Stagedive er for alle ungdommer
fra 7. klasse til 1. på videregående. Leiren er praktisk talt full.
Suksessen Tour de Stagedive kommer i år igjen med mange sprø og utradisjonelle
aktiviteter (jeg kan nevne blant annet stolbandy og kanobasket, men resten er en hemmelighet). Møtene (også kalt Powerstation) kommer i år igjen til å være i samarbeid
med Across. En egen gjeng, med Eirik Fidjestad i fronten, jobber intenst med å legge alt
til rette for at Gud kan virke på leirene våre. Eirik er en veldig kreativ og drivende fyr som
har masse gode ideer om hvordan ting bør være. Årets tema er ”helter fra bibelen”, og
dette kommer til å sette sitt preg på møtene.
Fremtidens ledere
Across er den mest spennende leiren vi har for tiden. Den sikter seg inn på å utruste
fremtidens menighetsledere. Med den nye satsingen Vekst 2020 er det ekstremt viktig
Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norgeshusforhandler
at noen er der for å ta imot denne veksten. Disse lederne vil vi trene på Across. Across
er leiren for alle ungdommer mellom 16 og 20 år og det er andre året på rad den arrangeres.
Årets fem spor som ungdommene kan velge mellom er: Aktiviteter, Lovsangsleder,
Media, Evangelisering og Disippel i hverdagen. Sannsynligheten er stor for at vi kommer
til å møte Across-ungdommer igjen i menighetsarbeidet om bare få år.
Disippelkorset
- et felleskristent symbol
Selges på
Liv & Vekst
De kan også bestilles
via våre hjemmesider
www.disippelkors.no
eller ring 23 32 57 70
for mer info.
Trenger forbønn
Med disse to leirene å se frem mot er det ikke rart vi gleder oss til sommeren. Vi ønsker
at leirene skal være med på å forandre ungdommer, så vær gjerne med å be for oss. Alt
legger vi i Guds hender, så dette kan ikke gå galt.
Leirene blir arrangert under Liv og Vekst-stevnet i Stavern (på Fredtun) 13.-18. juli.
PS. Ønsker du å få forbønnsmail av oss fra leirene? Gå inn på www.misjonsforbundet.no/stagedive
og trykk på ”forbønnsmail”.
Ole Einar Aas
Disippelkorset © Edin
Løvås. Forvaltes av Misjonsforbundet UNG
M i s j on s bladet
51
TIL FORDYpNING
På leting
etter fast grunn
Skal vi si ”Fader Vår” eller ”Fader min” ?
”Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det: vi…”
Du kjenner sikkert strofen. Et
vakkert dikt av Halldis Moren
Vesaas. Kanskje går det an å
kalle det et dikt om omvendelse? I alle fall handler det
om en radikal endring av livsperspektiv: Det som sentrerer
om meg og mitt må vike for
en holdning som orienterer
seg ut fra solidariteten og
fellesskapet i et større ”vi”.
Individualisme eller fellesskap
Diktet dukket opp hos meg da jeg fikk
denne forespørselen: Kan du ikke skrive
noe om hvordan den sterke individualismen i vår kultur har kommet til å prege
vårt kristenliv og vår kristentro? Hva tenker du på? spurte jeg.
Svaret jeg fikk var omtrent slik: Jeg
tenker på det veldig sterke fokus som vår
teologi og våre tradisjoner har på ”hiin
enkelte.” At vi på mange måter er blitt ganske introverte og selvopptatte. At vi stadig
snakker om min tro, min gudserfaring,
mitt gudsbilde, min omvendelse, mitt andaktsliv etc. Er ikke det litt problematisk?
Jesus har jo ikke lært oss å be ”Fader min”!
Vi er jo kalt til å be ”Fader vår”! Og da er
vel utgangspunktet et ”vi”, et fellesskap av
personer som tror på Gud. Skaper ikke vår
trostradisjon lett et voldsomt trykk mot
individet, mot egne følelser og erfaringer,
52
Misjo n s bladet 2-10
mens fellesskapets trosressurser kommer i
bakgrunnen?
Spørsmålene er spennende. Jeg tror de
peker mot en virkelighet som mange av
oss før eller siden kommer i berøring med.
Det kan for eksempel formuleres slik: Hva
når min egen tro vakler og jeg hjemsøkes
av uro og tvil: Kan jeg da finne hvile og avlastning i et fellesskap som tror? Eller beror
alt på min egen, subjektive trosvisshet og
evne til å ordne opp i eget liv? Eller hva
når jeg kommer i kontakt med indre gudsbilder som plager og fordømmer meg: Kan
jeg da finne hvile i de bilder av Gud som
kirkens tro rommer? Eller er jeg prisgitt
uroen og vekslingene i mitt eget indre liv?
Finnes det bærekraftige fundamenter for
troen bortenfor ”hiin enkeltes” subjektive
erfaringer? Har vi kanskje i iveren etter
å fremheve ”det personlige gudsforhold”
havnet i risikable ensidigheter?
Spørsmålene er viktige, men ikke av det
enkle slaget. Jeg vil prøve å nærme meg
saken langs litt ulike veier. Og jeg begynner i en erfaring fra mitt eget liv.
På jakt etter fast grunn
I mer enn 20 år har det skjedd omtrent
hver søndag: På vei inn i min lokale kirke
møtes jeg av tre sterke symboler. Hugget
inn i grovt tømmer over inngangsdøren
står Kristus-monogrammet omgitt av de
greske bokstavene Alfa og Omega. Taus,
men tydelig tale fra en tømmerstokk. På
vei inn i det rommet der Gud møter oss,
bøyer jeg meg for troens mysterium: Jesus
Kristus er Alfa og Omega. Den korsfestede
og oppstandne har erobret tilværelsens
sentrum. Han er begynnelsen og enden.
Før historiens første dag. Før himmel og
hav. Før vinden og lyset og regnet, hviler
vår klode i Herrens hånd. Og han løfter det
biosfæriske ikon mot himmelen og kjærtegner jordkloden i glede over alt som er
såre godt: ”Av ham og ved ham og til ham
er alle ting. Ham være ære i evighet. Amen.”
(Romerbrevet 11).
Og ikke nok med det: Han som er
opphøyd over alt, bøyer seg ned til alle. I
vrimmelen av navn på jorden nevner han
også det som er mitt. Før den første av
mine dager er han. Før det første av mine
åndedrett, pustet han livets ånd inn i mine
lemmer. Før en mors og en fars første berøring rørte han ved min kropp. Før mine
øyne hadde sett noe bilde, tegnet han meg
i Guds bilde. Og da korsets tegn ble risset
på panne og bryst og Den Treeniges navn
nevnt sammen med mitt, brøt han selv
gjennom alle stengsler og løftet mitt liv inn
i sin nåde. Og siden har Alfa og Omega
stått der som urokkelige løfter og håpstegn: ”Min Far som har gitt meg dem er
større enn alle, og ingen kan rive noen ut
av min Fars hånd.”(Johannes 10).
Jeg innrømmer det gjerne: Å tenke slik
om sitt eget lille liv er ganske svimlende.
Men på jakt etter fast grunn for troen, er
det her jeg øver meg i å feste blikket. Jeg
ser ikke ”innover” mot egne følelser og
erfaringer. Men jeg lytter til dette store og
avgjørende ”Først”: Han elsket oss først.
Før min tro, før min omvendelse, før min
bønn var Gud selv på ferde. Før jeg hadde
løftet en finger, handlet han. Før min vaklende vilje hadde samlet seg og fattet en
beslutning, gjorde han sitt valg. Før mine
følelser og min lengsel hadde kommet
til klarhet om retning og mål, førte Guds
lengsel hans nåde inn i mitt liv. I troens
fellesskap med Kristus og i sakramentenes
rene nåde, rekkes det til meg stadig på ny.
Initiativet ligger i Guds hjerte, ikke i mitt.
Og i Guds hjerte finnes fast grunn. Den
Jeg ser ikke ”innover” mot egne følelser og erfaringer. Men jeg lytter
til dette store og avgjørende ”Først”: Han elsket oss først. Før min
tro, før min omvendelse, før min bønn var Gud selv på ferde. Før jeg
hadde løftet en finger, handlet han.
M i s j on s bladet 2-1 0
53
Ethvert ”jeg” er person-i-relasjon. Og
først når vi overvinner individualisme
og ensomhet kan det åpne seg veier
mot et godt liv.
grunnen heter kjærlighet, og den er sterkere enn døden.
Som sagt: Hver søndag og alle andre
dager står symbolene der. De viser vei. Det
finnes en dør som åpner seg mot rommet
innenfor. Og jeg går inn.
På jakt etter fellesskap som bærer
Vel innenfor døren møter jeg andre. Jeg
blir del av et fellesskap av mennesker som
sammen tror og bekjenner og lovpriser
Herrens navn. Mitt individuelle ”jeg” innesluttes i et kollektivt ”vi”. ”Det heiter ikkje:
eg - no lenger. Heretter heiter det vi ”. Eller
sagt med Paulus: Ingen av oss lever for seg
selv. Vi er lemmer på ett og samme legeme.
Tilhørighet er troens grunnvilkår.
Hva så? Hva betyr det at mitt eget trosliv
veves inn i et fellesskap med andre som
tror? Kan fellesskapets tro hjelpe meg når
min egen vakler? Er det styrke å hente? Blir
jeg mindre alene og overlatt til meg selv?
Eller blir rommet for livsutfoldelse trangere
og min egen frihet begrenset? Hvordan kan
vi tenke tilhørighet og trosfellesskap i en
kultur som dyrker de sterke og vellykkede
og fremhever individets frihet og rett til å
virkeliggjøre sine egne interesser?
Her er det fort gjort å gå seg vill og ganske krevende å finne farbare veier. Men jeg
er overbevist om en ting: Vi er en del av
hverandres liv. Ethvert ”jeg” er person-irelasjon. Og først når vi overvinner individualisme og ensomhet, kan det åpne seg
veier mot et godt liv. Det er den kristne menighets kall i verden å virkeliggjøre denne
visjonen. For å utdype sider av dette og sette
oss på sporet av noe grunnleggende viktig,
ser jeg følgende bilde for meg:
Vi fødes nakne til jord – med uartikulerte skrik. Overlatt til oss selv er vi prisgitt
undergang og død. Vi er i radikal forstand
avhengige av andre. Vår avmakt er så stor
og vår sårbarhet går så dypt at vi umulig
kunne leve overlatt til oss selv. Men fordi
fellesskap finnes, blir livet levelig. Og fra før
vår første dag veves vårt liv sammen med
54
Misjo n s bladet 3-09
andres. Først innvevd i en mors kropp i
felles kretsløp av næring og blod. Så åpner
livet seg, og vi ser ansikt til ansikt. Hud
rører ved hud. Hender åpner seg i omsorg.
Vi blir båret og tatt hånd om. Andres øyne
bekrefter oss i blikket, andres ord beriker
oss i språket. På godt og vondt blir vi del av
hverandres liv. Vår avmakt låner styrke fra
andres livserfaring. Vår sårbarhet vernes av
de sosiale og kulturelle goder som fellesskapet gir. Vi vokser mot større ansvarlighet
og myndighet. Vi gjør erfaringer og lærer
gjennom prøving og feiling. Hele tiden
underveis. Hele tiden i samspill og samtale
med andre. Slik stadfester vi vår eksistensielle grunnposisjon: Vi er avhengige, sårbare, formbare og framtidsåpne mennesker.
Livsløgn om mestring og sårbarhet
Hva vil jeg med dette? Jeg vil prøve å løfte
fram noen grunnleggende livsvilkår som
vi alle deler. Og i forlengelsen av dette: Jeg
vil mobilisere motbilder til den individualistiske ideologiens forføreriske løgner om
mennesket. Hvilke løgner? For eksempel
disse: At vi er ”lonely heros” skapt til å
mestre livet på egenhånd. At det er det vi
presterer og produserer som gir oss verdi.
At avhengighet av andre er tegn på svakhet. At den er sterkest som står alene. At
sårbarhet er det motsatte av styrke. At
åpenhet om svakhet og svik betyr redusert
verdighet og økt skam.
Finnes slike holdninger i våre fellesskap? Det ville være himmelropende naivt
å svare nei. Jeg tror vi bærer remmer av
denne huden alle som en. Vi er barn av en
kultur som dyrker de prestasjonssterke og
vellykkede og som sliter med å anerkjenne
svakhet og avhengighet. Også i troens fellesskap ser vi opp til de flinke og sterke og
vellykkede. De som får til livet med Gud
og står fram med trossterke vitnesbyrd.
Også i menigheten er det vanskelig å vise
svakhet. Det tærer på selvrespekten å være
avhengig av andres hjelp. Vi skammer oss
i det skjulte og biter tennene sammen. Vi
bør helst greie oss selv og ikke være til bry
for andre.
Et annet språk
Samtidig vet vi at Evangeliet taler et helt
annet språk. Vår verdi hviler på et helt
annet fundament enn det vår sosiale posisjon og våre prestasjoner bygger. Vår
verdi hviler i Gud. Og Evangeliet taler helt
annerledes enn den individorienterte prestasjonskulturen når det gjelder synet på
styrke og svakhet, sårbarhet og avhengighet. Apostelen sier: ”Ta dere av hverandre,
slik Kristus har tatt imot oss.” (Romerne
15). ”Bær hverandres byrder, og oppfyll på
den måten Kristi lov.”(Galaterne 6 ). ”Om
ett lem lider så lider alle de andre med” (1.
Korinterbrev 12). Og under alt ligger Mesterens eget liv: At han bøyer seg ned og blir
alles tjener. At hvetekornets lov er veien til
liv. (Johannes 12 ).
Det er dette livet som er liv laga. Det
er denne visjonen de troendes fellesskap
er kalt til å virkeliggjøre. Ikke det falske,
forførende bildet av ”The Selfmade Man”,
men bildet av det avhengige og solidariske
medmennesket. Ikke bildet av han eller
hun som i selvbestaltet frihet fikser livet på
egenhånd. Men bildet av dem som i vanlig hverdagsliv tar imot hverandres gleder
og sorger, de som lytter oppriktig til den
andre og deler byrder som er tunge å bære.
Slik er Kristi lov. ( Galaterne 6 ). Slik er de
spor han har satt som viser vei til livet.
På jakt etter
selvaktelse og verdighet
Å følge de spor Mesteren setter, fører oss
bort fra oss selv. Nestekjærligheten orienterer vårt liv mot den andre. Betyr det at vi
mister oss selv? At det som handler om jeg,
meg og mitt blir uten betydning? At mine
følelser og erfaringer, mitt selvbilde og
mine indre gudsbilder ingenting betyr? Er
det å være opptatt av seg selv, å investere
tid og krefter i å bli bedre kjent med seg
selv en subtil form for egoisme og synd?
Kanskje lever slike tanker i noen kristne
miljøer. Jeg mener de er villedende og
destruktive, dessuten ukristelige. Gud har
kalt oss til tjeneste for nesten. Ja. Men han
har også kalt oss til å dra omsorg for vårt
eget liv, til å øve oss i selvaktelse og tro på
egen verdighet. Derfor finnes det former
for selv-opptatthet som er livsviktig og velsignet av Gud. Det finnes former for selvopptatthet som ikke binder oss til oss selv,
men tvert imot åpner vårt liv ut mot andre.
Derfor finnes det former for selv-opptatthet som er livsviktig og
velsignet av Gud. Det finnes former for selv-opptatthet som ikke
binder oss til oss selv, men tvert imot åpner vårt liv ut mot andre.
Tenk på henne som natt og dag er plaget av
ødeleggende skam og mindreverd. Skulle
det være en kristen dyd å prøve å late som
dette ikke finnes? Se bort fra det i håp om
at det en gang skal forsvinne? Det ville være
himmelropende urett å gi seg inn på noe
slikt. Den nådeløse skammen kan jo ruinere
et helt liv, og plassere den dype erfaringen
av Guds barmhjertighet og nåde utenfor
rekkevidde for alltid. Eller tenk på ham som
plages av livsødeleggende indre gudsbilder
som uopphørlig truer med straff og dom.
Skulle det være en from øvelse å la de destruktive indre kreftene herje?
To ting ville slik jeg ser det være nådeløse avveier: For det første å ikke skille
mellom våre indre (psykologiske) gudsbilder og Guds sanne bilde slik vi møter det i
Jesus Kristus. Det er (heldigvis) ikke våre
indre gudsbilder som frelser oss. Gudsbildene gjenspeiler på godt og vondt vår
livserfaring i samspillet med andre - vår
sårbarhet, vår avmakt og våre lengsler.
Frelsen derimot gjenspeiler Guds nåde
alene. Indre gudsbilder er viktige for vårt
selvbilde og vår troserfaring, men de avgjør ikke vårt forhold til Gud. Men nettopp
fordi gudsbildene kan spille en viktig rolle
i våre erfaringer, er det viktig å ta dem på
alvor. Og det kan jeg bare gjøre dersom jeg
tar meg selv og mitt eget liv på alvor og gir
det kvalifisert oppmerksomhet i samspill
med andre.
En slik selv-opptatthet er ikke uttrykk
for egoisme eller synd. Å gå inn i et seriøst
arbeid med det som smerter og ødelegger i
mitt indre og ytre liv er tvert imot å alliere
seg med helbredende og frigjørende krefter
som Gud lar virke i verden. Gud utfordrer
ikke bare den urett og ødeleggelse som
utfolder seg i det ytre. Også det i vårt indre
som er nedbøyd og krenket, vil Han reise
opp til ny verdighet og frihet. Han vil at vi
skal leve oppreist i verden, med selvaktelse
og verdighet som hans skapninger. Også
derfor har han gitt oss til hverandre. Slik
at vi sammen og hver for oss – i åpenhet
og ærlighet om våre liv – kan hente mot
og støtte i livskampen. ”Trofast er Han som
kaller dere til dette. Han
skal også fullføre det.”
(1. Tessalonikerbrev 5).
Tekst: Leif Gunnar Engedal,
professor ved Det teologiske
Menighetsfakultetet
Foto: Istockphoto
M i s j on s bladet 2-1 0
55
Her presenterer vi et av Misjonsforbundets eller Misjonsforbundet UNGs
Bakgrundsfoto: Mario Carjaval [flickr.com)
prosjektet
Alvaro Escallon er president i FIPEC (Det Colombianske
Misjonsforbund). Her sammen med sin kone Martha.
Svein Flaten er misjonær i Colombia
og engasjert i menighetsplanting.
Målet er å tredoble antall menigheter
innen 2018. Hvis de lykkes, vil det gå
fra å være rundt 35 menigheter i dag
til over 100 om bare åtte år.
Svein Flaten, misjonær
56
Misjo n s bladet 2-10
prosjekter i inn– og utland.
Vil plante 70 menigheter
i Colombia
Menighetsplanting er på
agendaen i Norge, men i
Colombia tenker de enda
større.
Misjonsforbundet i Colombia (FIPEC)
satte i 2008 opp fem mål som er deres
”Vekst 2020”. I 2018 feirer nemlig kirken
50-årsjubileum, og hva passer ikke bedre
til feiringen enn en formidabel vekst?
- Målet er å tredoble antall menigheter
innen 2018. Hvis de lykkes, vil det gå fra å
være rundt 35 menigheter i dag til over 100
om bare åtte år, sier Svein Flaten som er
misjonær for Misjonsforbundet i Colombia.
Fem mål
Menighetsplanting er ett av fem mål som
også inkluderer fulle kirker, tjenende ledere, selvstendige og selvhjulpne menigheter og pastorer som vokser.
- Vi satte opp fem mål med grunnlag i
Salme 127:1. I Colombia tror vi at det er
Guds ønske at vi planter menigheter, derfor inkluderte vi det som et av målene, sier
president Alvaro Escallon i FIPEC.
Salme 127:1 lyder: ”Hvis ikke Herren
bygger huset, arbeider bygningsmennene
forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen,
våker vaktmannen forgjeves.”
For å skape grunnlag for vellykket
menighetsplanting, har kirken satset på
kursing og etterspør kompetanse fra sine
samarbeidskirker både i Norge og USA.
- Vi søker den amerikanske og norske misjonen (misjonsforbundet i de to
landene, red.anm.) om de kan sende oss
misjonærer som jobber med hovedvekt på
menighetsplanting, på kurs. Vi bestemte
oss også for å utruste personer som er in-
teressert i å starte menigheter, og flere har
vært på kurs på et institutt for menighetsplantere, sier presidenten.
Han forteller at FIPEC er godt i gang
med menighetsplantinger: - I Cali er det
prosjekt i gang, og vi har flere prosjekter
i regionen Antioquia. I regionen Cundinamarca er en menighet stiftet, mens
i Costa Sur er de i gang med kursing og
det samme planlegges i Costa Norte, sier
Escallon og takker for hjelp fra Norge for
økonomisk hjelp i prosessen.
Samarbeid
Misjonssekretær
Eilif Tveit i Misjonsforbundet
i Norge sier at
de skal fortsette
å støtte økonomisk, men at
samarbeidet om
menighetsplanting mellom de to søsterkirkene også kan
strekke seg lenger.
- Menighetsplanting er et felles felt
hvor man kan bruke mange av de samme
verktøyene og mye av den samme kompetansen. Vi har ikke noen plan om å øke antallet misjonærer som følge av dette, men
kanskje sende litt andre typer misjonærer
med kompetanse på menighetsplanting,
sier Tveit.
Da mener han det er viktig at ytremisjonen får ta del i menighetsplantingsstrategien i Vekst 2020: - Vekst 2020 og
dynamikken i den satsingen tror vi kan
utnyttes på en god måte. Vi må passe på at
vi trekker veksler på de ressursene og erfaringene som man får her hjemme. Det er
viktig at de internasjonale medarbeiderne
våre knyttes opp mot dette, og jeg tror
også de kan berike arbeidet i Norge, mener
Tveit.
- Betyr dette at menighetsplanting prioriteres framfor annet misjonsarbeid i Colombia?
- Vi skal selvfølgelig ikke legge brakk
annet arbeid. Misjonærtjenesten generelt
har gått fra ”å gjøre selv” til å stå bak colombianerne, og slik blir det også i menighetsplanting. Et krav til nye menigheter er
at de skal ha den diakonale dimensjonen,
og slik kan dette også være med å styrke
det diakonale arbeidet hvor kirken allerede
nå er svært sterke, sier misjonssekretæren.
Det betyr uansett en økonomisk satsing fra
Norge når colombianske menigheter, som
ofte sliter nok med sin egen økonomi, skal
plante nye menigheter.
- Klart dette vil koste økonomisk. Men
samtidig tror jeg det er veldig godt investerte midler i Guds rike. Vi er nødt til å
bruke målrettede ressurser på dette, mener
Tveit.
Tekst: Anders Artmark
Menighetsplanting
i Colombia
- I Byen Cali holder en ny menighet på å vokse
fram. Der er det behov for menighets- og lederutvikling.
- FIPEC har flere prosjekter i regionen Antioquia.
- I regionen Cundinamarca er én menighet stiftet.
- I Costa Sur er man i gang med kursing av menighetsplantere. Det samme planlegges i Costa Norte.
M i s j on s bladet 2-1 0
57
Noen av medarbeiderne under årets sommerfestival. F.v Jarle Råmunddal (generalsekretær, forkynner
og møteleder), Kristin Pedersen (møteleder), Halldis Kirkeng (møteleder), Øystein Øvergaard (leder
bandet under Storsamlingene), Erik Andreassen (møteleder), Øyvind Haraldseid (Liv & Vekst-sjefen) og
Eirik Kvia (teknisk sjef).
Vil du ha en dugnadsøkt
under Liv & Vekst, 13.-18. juli i
Stavern? Eller kanskje du vil
være med en niese, en ung
venn, barn eller barnebarn på
Supersommer?
Årets Liv & Vekst byr på forandringer og
forbedringer. Nå er stedet og rammene
kjent, ting som ikke var på plass til debuten i Stavern i fjor, har vært klare lenge allerede før sommerens festival.
Supersommertelt
I fjor tenkte Liv & Vekst-ledelsen at barna
var slitne når kvelden kom, og kun trengte
aktiviteter. Den gang ei.
- Erfaringen fra i fjor var at barna savnet
forkynnelse. I år blir det barnemøte i eget
telt, parallelt med Storsamlingen, for de fra
fire til tolv år, forteller stevnegeneral Øyvind Haraldseid, som har stått i spissen for
utviklingen av den nye sommerfestivalen. I
teltet blir det eget band og egen forkynner.
Ansgarskolestudenter har ansvar for sang,
tale, lek og konkurranser. Etter det times
lange programmet går barna i grupper.
58
Misjo n s bladet 2-10
Også for de minste er det program:
- Det er egne barnemøter for barn mellom null og tre år, hvor Viggo Klausen vil
ha dukketeater. Møtene varer bare i en
halvtime, så barna kan få lagt seg, forteller
UNGs barne- og familiekonsulent Helene
Haugland Kvia.
For alle generasjoner fortsetter fjorårets
suksess: Alle Sammen-møtene som finner
sted på formiddagen. Opplegget er strammet inn, finjustert og redigert – og planlegges av både barn og voksne sammen.
I tillegg til opplegg både morgen og
kveld, kan barn helt opp til 11 år møtes
til aktiviteter klokka 13. Kor for små, kor
for store, dans for små og dansegruppe
for store, sumobryting(!) for de minste,
stagedive-sklie, fotball og frisbee er blant
tilbudene. Det burde være noe for de fleste.
Dugnadsånd
Under årets Liv & Vekst kalles også folket
til dugnad. Det er mulig å møte opp allerede mandag morgen til dugnadsdag.
- Det er ikke noe problem å komme en
dag før, ja det er mulig å slå opp teltet eller
rigge til campingvogna allerede søndag,
sier Øyvind Haraldseid som håper mange
vil være med i dugnadsgjengen og få alt på
plass før ”avspark”.
Foto: Anders A. Aanensen
DUGNAD OG
SUPER SOMMER
Liv & Vekst er ”langtidsdugnad” for mange
medarbeidere. Både hovedkomiteen og en
mengde medarbeidere har forberedt seg
i snart ett år. Nå har fotfolket sjansen til å
bidra med sitt. Det er også mulig å delta
med en dags dugnadsjobb underveis i
sommerfestivalen:
- Man kan stå i kiosk, stå i kaféen, grille,
være møtevert som hilser folk velkommen
i døra, være kollektør eller ha ryddeansvar
i hallen. Er du interessert, ta kontakt! Understreker Haraldseid. (Han er å treffe på
e-post: [email protected]
eller telefon 909 49 782)
CD-slipp og spesial-lørdag
Noen ekstraordinære godbiter får vi også
på årets Liv & Vekst: CD-slipp på fredag
av Alle Sammen-bandet under ledelse av
Børre Möinichen. Stor Internasjonal dag
hvor unge og gamle får være på besøk hos
Stagedive til myldrende liv og aktiviteter.
Lørdagskonsert med Emmeline & Sunniva, 4You og Different Colour. Og for
barna kan søndagen by på et høydepunkt
med besøk av Jarle Waldemar i Supersommerteltet.
Tekst: Anne Margrethe Mandt
Foto: Anders A. Aanensen
SKRÅBLIKK
Såkorn
Illustrasjon: Daniel Lennéer
”Du skal høste det du sår, du skal
høste det du sår, så ut det gode
du får!”
De små talls lov
Vi omgås daglig med fenomener der tilfeldigheter spiller en større eller
mindre rolle: det å havne i en trafikkulykke, å bli rammet av en gitt sykdom
eller å treffe ”den rette”. Det kanskje viktigste valget i livet - valg av foreldre
og fødested - har vi ikke noen som helst innflytelse over. Det å bli født i
Norge er blitt sammenlignet med å ha vunnet i Lotto allerede ved fødselen.
Vi trenger en gudstro og en teologi som har rom for det tilfeldige og
uforutsigbare. Det er en slitsom øvelse alltid å skulle finne en umiddelbar
mening i det som skjer med oss og rundt oss. I ettertid - i evighetens perspektiv - vil vi kanskje oppdage at tilfeldighetene dannet et mønster.
I sannsynlighetslæren handler de store talls lov om at et tilfeldig fenomen i
det lange løp vil framvise et mønster. Hvis vi kaster en terning mange ganger vil vi i gjennomsnitt få en sekser i hvert 6. kast. Hvis vi leverer 10 ulike
Lotto-rekker hver uke, vil vi - eller våre etterkommere - i det lange løp
vinne hovedgevinsten (7 rette) i gjennomsnitt cirka hvert titusende år …
Det er ufattelige dimensjoner i Guds skaperverk og i hans vesen. Likevel
tror jeg Gud ser på oss som verdifulle enkelttilfeller, ikke som større eller
mindre unntak fra et slags kosmisk gjennomsnitt. Det er det jeg vil kalle de
små talls lov. Her er det plass til våre særegenheter. Ja, nettopp det at vi er
ulike, blir en verdi i seg selv.
Med årene har jeg forstått litt mer av symbolikken og dybden i lignelsen Jesus fortalte.
Såmannen har ikke alltid kontroll på hva som
skjer med såkornene. Stadig mer av hendelser
og minner i mitt eget liv passer inn i lignelsen
om såmannen. I oppveksten har jeg fått tildelt
mange såkorn – noen konkrete muligheter som
personlige egenskaper og forutsetninger, men
jeg er også tildelt mer abstrakte såkorn som andres ord og uutalte forventninger. Noen såkorn
har fungert som ugress, mens andre har vokst
seg til fine roser, peoner og prestekrager.
p un k tum
J
eg har alltid vært fascinert av statistikk og sannsynlighet. Ikke få timer
gikk med til diverse terning- eller brettspill i barndommen. Ved siden
av spenningen ved det å spille sammen med gode venner, var jeg opptatt av det tilfeldige ved terningenes oppførsel og at det samtidig var et
slags system i tilfeldighetene.
Denne strofen sang vi i kirkens barnekor da jeg
var liten jente. I menighetshuset der vi hadde
korøvelsene, var det et stort veggteppe av såmannen. Han kastet noe såkorn på veien, noe
på stein og noe i tornebuskene. Jeg lurte ofte på
hvor jeg ville kastet kornet hvis jeg var såmann.
I alle fall ikke oppå jorden så fuglene kom og
spiste det – tenk at såmannen ikke skjønte det!
Vi tar alle del i vekstprosesser, enten vi vil eller
ei. Vår oppgave er å kartlegge hvilke prosesser som pågår og være aktive og ærlige i disse.
Vi kan ikke kontrollere vekstprosessene, men
vi kan stille spørsmål som: hva er min rolle og
når skal jeg gi plass for andre? Når skal jeg luke
og når skal jeg vanne? Hva bør ryddes opp i og
hvilke redskaper trengs? Dette gjelder både i det
private liv og i menighetsfellesskapet.
Det er ikke noe nederlag å måtte luke litt når såkornene ikke har utviklet seg slik de skulle. Det
kan føre til fornyelse og fred, og til at man kan
sette strek over det kapitlet man erfarte negativt.
Den som planter og den som vanner, er ett, men
de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid
(1. Korinterbrev 3:8).
De små talls lov betyr at en enkelt terning - og hver enkelt av oss - kan utgjøre en forskjell på spillebrettet - og i livet.
Per Ravna, tidligere Sivertsen
(Per Ravna, tidligere kjent som Per Sivertsen, har tatt det samiske slektsnavnet fra sin mor
fra Deatnu – eller Tana – i Finnmark. Per er utdannet i matematikk, leder allmennlærerutdanningen ved Høgskolen i Bodø og har i mange år vært engasjert i Misjonsforbundet.)
Anne Margrethe Ree Sunde
Misjonsforbundet UNG
daglig leder i
M i s j on s bladet 2-1 0
59
Sommerfestival
Mer informasjon finner du på
www.misjonsforbundet.no
60
Misjo n s bladet 2-10
”Et sted for fellesskap
og styrket Jesus-tro”
Stavern
13.-18. juli
2010