1. No category

Visdom fra buret: Hvordan vinne kamper og se bra ut i prosessen
av Jakob Sverre Løvstad
#cagewisdom
Takk til alle som gjennom de siste 17 årene har lært meg om MMA som sport, filosofi og livsstil. Dere
er mange.
Og spesielt takk til coach Kirik Jenness som lærte meg hva MMA egentlig handler om.
Denne boken er dedikert til den norske landslagstroppen 2014. Syv utøvere, fire medaljer i verdens
første VM i MMA!
Fra venstre bak (utøverne): Andreas Lagaard (tungvekt), Eivind Kjønsvik (lett tungvekt), Christoffer Darre
(bantamvekt), Gard Sagen (mellomvekt), Joachim Tollefsen (weltervekt) og Kristian Skogmo (fluevekt).
Fra venstre foran (coachene): Kenneth Follum (fotografi og film), meg selv og Kristian Lapsley (assisterende
coach og reserve i lett tungvekt).
Hvem er Jakob «the Striking Viking» Løvstad?
Hver gang jeg må skrive denne delen i en bok, så får jeg litt frynser på hjernen. Men greit, jeg skal si
noen ord slik at du i det minste får nok tiltro til meg til å lese denne boken.
I utgangspunktet er jeg utdannet sivilingeniør og forsker i datateknikk. Ni år på universitetet
er det vi snakker om her. Og jeg kommer også fra en akademisk familie. Men noe gikk litt galt
underveis i dette utviklingsløpet av den perfekte nerd. Allerede som 11-åring begynte jeg på Judo og
med det startet en søken etter kampsport som faktisk fungerer i praksis, noe som gjelder et heller
lite antall i forhold til totalen.
Etter mye forskjellig endte jeg på et gym for Brazilian Jiu-Jitsu (BJJ) og Vale Tudo rundt
1997/98. Eller, gym og gym – det var kjelleren på et treningssenter for ekte pumpegutter med alle de
tilhørende klisjeene du kan tenke deg. Der instruerte Richard Bohlenius, en svenske med lilla belte i
BJJ den gang, og på matta var blant annet John Olav Einemo og Joachim Hansen. Allerede da var de
tøffe, og i dag skal man være ganske ignorant for å ikke kjenne disse navnene.
Jeg endte med å gå 17 profesjonelle kamper over nesten 10 år med en 13-4 record, og startet
også Norges første gym spesialbygd for Mixed Martial Arts (MMA). Vi snakker bur, ring, burvegg og
full pakke på en tid da ingen andre hadde noe lignende her til lands. Det var også da i Trondheim, en
by hvor folk knapt visste at MMA eksisterte. Teamet mitt, Trondheim Fight Gym, utdannet flere
hundre mosjonister og amatører, og 15 utøvere på profesjonelt og semi-profesjonelt nivå.
I skrivende stund er jeg Norges første landslagstrener under Norges Mixed Martial Arts
Forbund (NMMAF). Jeg har med andre ord holdt så å si alle rollene som finnes i sporten: trener,
coach, utøver, dommer, promoter, manager, vanngutt, fluffer – you name it. Utenom dette jobber
jeg som coach for både atleter og andre mennesker som ønsker en indre vekst. Og så skriver jeg
bøker, hvorav den du holder i hånden er et godt eksempel.
Introduksjon
Jeg begynte egentlig å tenke og skrive på denne boken for nesten 10 år siden i 2005. På den tiden
observerte jeg at sporten hadde veldig mye myter og lite optimaliserte metoder i seg, og tenkte det
var lurt å i det minste legge frem en grunnbok for hvordan man gikk inn å lære seg teknikk, øve
kondisjon og styrke, forstå vektkutt og alt det andre fundamentale man bør kunne for å komme seg
til en kamp i MMA.
Nå er året 2014, og det har skjedd mye. Jeg leder for tiden Norges første landslag, et konsept
som var rimelig utenkelig da jeg startet med sporten i 1998. Det er nærmere 5000 medlemmer i Det
Norske MMA Forbundet og det gås kamper nasjonalt og internasjonalt av norske utøvere omtrent
hver måned. Store aviser dekker sporten nå også, og man kan til og med se kamper live på TV. Ting
har tatt litt av siden jeg først fant min idrettslige lidenskap i en kjeller på Kampen i Oslo.
Men fortsatt er det slik at det er mye rart som foregår. Og de fleste bøker som finnes,
snakker enten om teknikker og metoder, eller er skrevet biografisk/historisk. Sant å si kan du finne
alt dette på nett, så det går litt inflasjon i denne typen skriverier. Derimot ser jeg at det mangler en
bok som avkrefter mytene og forteller rett og slett «sånn er det, og sånn gjør du det». Ikke minst er
jeg opptatt av å klare å gjøre det bra i sporten uten å ende opp som et skadet og bittert vrak.
Poenget er å trene godt og vinne kamper med minimal slitasje på egen kropp og eget sinn. Det
kommer et liv etterpå også.
Grunnen til at akkurat jeg er en person du kan stole på i denne sammenheng, er at jeg seriøst
hadde nær sagt null sportslig talent som ung. Jeg har foreldre som var sportslig aktive, spesielt min
far som konkurrerte et liv som en av Norges beste i orientering, men for egen del var jeg en litt
lubben og bleik raring frem til jeg fant min lidenskap i kampsport. Egentlig var jeg vel det også frem til
jeg fant ut at jeg skulle satse – det fordrer en litt annen innstilling og trening. Og ikke minst: jeg har
trent folk fra å ha null fysiske forutsetninger til å vinne i godt over ti år.
Dette fordrer en veldig pragmatisk og direkte holdning uten å sløse bort tid på det som ikke
leder noe sted. Og slik har jeg også skrevet denne boken: jeg legger frem «maksimer», påstander, om
hvordan du skal gjøre ting, og forklarer under hvorfor med litt anekdoter her og der. Er du lat, så kan
du jo alltids bare lese påstandene uthevet, og utføre det uten videre tanke.
Lykke til! Vinn og vær glad!
Grunnleggende trening
La oss begynne med litt grunnleggende forståelse av trening. Det du kommer til å gjøre aller mest av i
MMA, er å reke rundt på diverse svette matteareal og prøve å bli bedre, eller i det minste suge litte
mindre. Her kommer noen helt fundamentale, men ofte oversette ting du bør være klar over og
programmere inn i toppetasjen mye som når Neo får en ledning skallen i «The Matrix». Vi begynner
med noen generelle prinsipper, og så går vi inn i forskjellige deler av treningshverdagen.
Det finnes alltid minst én person på matta som har en tendens til å skade alle han/hun går med.
Hold deg unna dette mennesket.
Uansett om det er på et nybegynnerparti eller i en ren profesjonell treningsgruppe, så finner du en
eller et par folk som stadig evner å skade sine treningspartnere. På nybegynnerstadiet er det ofte folk
som er så spastiske og halvpaniske i sin måte å bevege seg på at det er nesten umulig å gjør noe uten
at de slenger borti deg med en albue, skaller deg eller andre lure ting. Og dette makter de pokker
meg å gjøre selv når det bare er teknikkdrilling. Det er helt utrolig, faktisk.
På profesjonelle partier, er det ofte mer snakk om folk som har for stort ego til å la ting gå, så
de setter teknikker som har høy skaderisiko, velger å gå med maksimal kraft eller på andre vis tar
nytte av situasjoner for å «avslutte» den andre. På denne måten unngår de muligheten for at de ser
dårlige ut, eller at noen «får noe på dem».
For den litt for dydige utøver, er det lett å føle at det er pålagt å trene med disse
menneskene. Det er det da ikke. Sky dem som pesten. Ikke gi dem gleden av å sparre med deg i det
hele tatt. Hvis instruktøren ikke klarer å disiplinere eller eventuelt utvise dem fra klubben, så er det
ditt ansvar overfor din egen helse og utvikling, å holde deg milevis unna. Om du så må si det rett ut at
du ikke vil leke med dem fordi de er for risikable å gå med, så er det faktisk helt ok og svært mye mer
voksent enn å gå i krigen med dem og risikere å bli satt på benken med skade.
Treningen er over når du ikke lenger evner å gjøre ting teknisk rett.
Dette er noe av det viktigste jeg har lært av min coach på fysisk trening og diett, Børge Fagerli. Og det
går omtrent stikk i strid med det som generelt foregår i MMA-miljøet. Som regel er det ekstremt
fokus på å være en tøffing, å kunne tyne seg en runde til når man knapt klarer å stå oppreist og så
videre. Ikke minst ser man på nett disse evinnelige slagordene som «Du er ikke ferdig når du er sliten,
du er ferdig når treningen er over.» Dette har ikke akkurat blitt bedre etter at Crossfit-bølgen kom
som en landeplage. Aldri har jeg i mitt liv sett så mange påtatte tøffinger før.
Dette er en ren og skjær sykdom. Og de trenerne som fokuserer på å ha økter bygget på å
være ballhard og krige til siste slutt, er ofte de som blir ansett som nettopp «krigere» med tilhørende
respekt, men de har sjeldent en veldig bra record.
Poenget med trening, er å kontinuerlig bygge opp dine evner innenfor teknikk,
sparringsrutine og fysiske og mentale evner. Om kropp og sinn stadig blir kjørt i bunn, så vil du gå
over i en overlevelsesmodus. Du vil slite med å hente deg inn til neste økt, og enda mer med å skape
utvikling. For all del, du får sikkert en klapp på hodet og føler deg kul fordi du overlevde, men verdien
av økten er heller marginal – mest sannsynlig taper du på det. Ikke minst er skaderisikoen veldig
eskalert når du kommer til det punktet på trening der du står og veiver og går over i mer et
håndgemeng av typen du ser i taxikø en sen kveld, enn en sportslig utveksling. Om du absolutt skal
gjøre noe når du er skikkelig ferdig, så kjør litt lett fysisk eller helst gjør litt lett teknikkdrill. Dette
gjelder også når du pumper jern, kjører kondis eller andre aspekter av treningsregimet ditt: når du
ikke lenger klarer å holde stilen, så tøy ut og gå hjem.
For å sitere faren min: «det er alltid de som skal være råtøffe på onsdag på trening –
onsdagsheltene. Disse presterer aldri når det faktisk er konkurranse på lørdagen.»
Smil og vær glad.
Det hender seg at folk ser utrolig alvorlige ut på trening. Noen ser til og med aggressive og småsinte
ut. Det er kanskje ikke så rart – mange tror at kampsport, spesielt fullkontakt, er noe man skal gå inn i
med lyn i øynene og torden fra rompehullet. La meg si med en gang at dette er ingen måte å trene
på. De gangene jeg har startet sparring og den andre har sett ut som en gal bøffel, og dernest har
forsøkt å ta hodet av meg, så har det ikke endt så bra for den andre. Det går faktisk sport i å sette på
plass slike tullinger, og når instruktører snakker sammen på privaten, er det mange slike historier på
lager. Det typiske er å danse rundt og sette harde kroppsslag, eller ydmyke vedkommende med å dra
frem skikkelig ubehagelige låser og kvelninger. Det har gått en del ribbein opp gjennom, og det har
vært vel fortjent.
Samtidig må jeg si at jeg nok i disse dager heller bare hadde sparket ut disse folka fra trening.
De bidrar ingenting til andres utvikling, og uansett om de «vinner» eller «taper» sparringen, så er det
lite meningsfylt. Disse luringene trenger oftest heller profesjonell hjelp i form av terapi heller enn å ta
ut sinnet sitt på trening. Dessverre er det en del som tror at fighting er en søppelfylling for negative
følelser. Ikke vær en sånn person.
Det skal også sies at de beste jeg har møtt i sporten, har generelt vært veldig glade individer.
De ønsker alltid nye velkomne, sparrer intelligent, gir tips og triks underveis om de dominerer, og er
vel respektert der de trener, så vel som i sitt nærmiljø. Flere mestere i sporten gjør veldedig arbeid
og gir generelt tilbake til samfunnet når de ikke er i farta på matta.
Høy kontakt betyr ikke høy utviklingskurve.
Jeg har reist til veldig mange forskjellige steder i verden for å trene, og noen gym har denne
merkelige forestillingen om at høy kontakt er måten å skape gode fightere på. Dette er en sannhet
med enorme modifikasjoner. Stort sett er det slik at den beste utøveren i hver vektklasse gir
grisedeng til alle de andre, og dermed får ålreit trening. Resten blir veldig gode til å ta deng, en
innstilling de også da tar med seg inn i buret når det er på tide å gå kamp.
Det spiller egentlig ingen rolle om man er fersk eller garvet heller. Man kan få slagredde
nybegynnere eller ekstremt konservative proffer. De stedene jeg har trent med veldig høy kontakt
har fostret utøvere som rett og slett sjelden tør å prøve noe nytt under sparring. Når stadig noen
prøver å rive av deg et lem, eller slå kraniet ditt flatt, så er det ikke akkurat rom for å prøve nye ting. I
motsatt ende av skalaen, kan jeg si at min boksetrener i mange år, Alf Brattvik, gikk endeløse
mengder runder med meg hvor vi kjørte lett kontakt (så lett som det går med to folk på nesten 100
kg), og fokuserte på å jobbe mye. Dette er noe av det mest lærerike jeg gjorde for å øke stående
ferdigheter, og det ga enorm uttelling i kamp. Ikke minst, så ble jeg også sterkere på selvtillit og det å
holde hodet kaldt når det faktisk var snakk om høy kontakt.
For å dra dette litt lenger: i skrivende stund har akkurat Robbie Lawler og Johnny Hendricks
gått tittelkamp i -77 kg i UFC. Like etterpå kom det ut en artikkel som beskrev hvordan disse trener til
daglig. Det viser seg at de nesten ikke sparrer i det hele tatt. De bruker mye tid på trening på puter og
andre mekanismer for å få på plass fysisk form, rytme, timing, fotarbeid, teknisk presisjon og så
videre, men å stå og denge på hverandre er ikke prioritert. Og dette er et par av verdens beste
stående fightere i MMA!
Jeg tror på en bra mellomting: jobb kontinuerlig på de tekniske aspektene, prøv dem ut
gjennom lett sparring med god intensitet (akkurat så hardt at du ikke vil bli truffet, men ingen går ut
med skader eller hodepine), og av og til kan du gå hardere sparring med folk du har god relasjon med
og tillit til (disse vet hvor grensene går og kan spille hardt uten å ødelegge).
Kommer du til en skole der det settes ære i å utveksle deng, så snu i døren og finn et annet
sted å trene.
Finn en treningsrytme som holder deg motivert.
Jeg liker UFC fighter Gunnar Nelson. Dette er ikke fordi jeg digger stilen hans eller slikt, men mer
fordi han er en type som klarer å trene litt mer etter Zen-prinsipper. Når han er sliten, kan han dra på
trening og bare drille teknikk. Når han er skikkelig på, så kjører han en tøffere økt. Og når han er for
sliten til å trene, blir han hjemme. Han er også kjent for å ha bare hoppet av hele MMA-løpet et års
tid fordi han ikke var så hypp på å fighte akkurat da. Så vidt jeg husker dro han heller og surfet eller
noe.
Dette kan de fleste fightere lære mye av. Det blir veldig ofte ganske krampaktig rundt at man
skal på trening til enhver pris, og som nevnt før skal man helst «legge igjen alt på matta». Det er en
kunst å vite når man er litt gåen i kroppen, men fortsatt fit for fight, og når man heller bør sitte
hjemme og spille data. Som regel blir folk forkjølet eller skadet når denne grensen ignoreres.
Og så er det dette med motivasjon. Det kan godt være at det å droppe fredagstreningen for å
ta en langhelg på fjellet, vil gi deg enormt mye mer overskudd enn å tyne deg gjennom enda en økt
for så å sitte i vegeterende sikleposisjon lørdag og søndag. Det er noe med å evne å se litt lenger enn
sin egen nese, og vite når man bare er lat og når man faktisk har mye bedre av å hvile eller gjøre noe
som ikke er direkte relatert til fighting. Om man blir helt overfokusert på slåssingen, så blir det mer
en avhengighet enn noe man gjør fordi det er givende, og da synker også prestasjonsgraden ganske
fort.
Ha samme hygiene på trening som på en date.
Et av mine grelleste treningsminner, var da jeg rullet med en fyr som tilsynelatende aldri hadde
vasket Gi’en sin. I det han la sin armhule over trynet mitt, så jeg meg nødt til å tappe ut i ren avsky.
Jeg har aldri opplevd maken. Fyren var en reell drittsekk, så kanskje burde jeg ha forstått at lukten
var deretter, men i min ignoranse valgte jeg likevel å sparre. Vel, aldri mer.
Til trening skal du ha treningsklær som er hensiktsmessige og nyvaskede. Du skal ha
kortklipte negler på fingre og tær (hva er forresten greia med menn med lange negler – æsj!).
Utstyret ditt skal være i orden (jeg og flere andre har vært utsatt for slitt utstyr som skraper opp hud
og skaper infeksjon). Du skal være ren og pen – ta en dusj før trening om du jobber med noe fysisk
som gjør at du lukter dritt. Er du i tvil, så tenk på om du hadde kunnet dra på date med
drømmedama/drømmetypen med din nåværende hygiene.
Måtte tusen kamelers testikler bli trykket opp i ditt anus om du ikke evner å passe din
hygiene på trening!1
Ha utstyret ditt i orden og bruk hensiktsmessig utstyr.
Utstyr til MMA er sant å si ikke så veldig dyrt. Mange sporter her i verden har noen ganske dyre
duppedingser som skal kjøpes inn jevnlig for å klare å drive på. En grunnpakke i MMA kommer i
skrivende stund på et par-tre tusenlapper avhengig av hvor stor en utstyrshore du er, og hvilke
merker du sverger til. Om du går for funksjon over stil, så er det småpenger vi snakker i praksis.
Derfor er det heller ingen unnskyldning for å ha feil eller dårlig utstyr, egentlig. For å drive på må du
ha en susp (finnes også for jenter) og en tannbeskytter. Dette er lurt å gå med konstant på trening,
egentlig. Jeg har en ganske så skjev tann etter at en treningspartner en gang i tiden albuet meg to
ganger i munnen mens jeg skulle vise frem en teknikk. Mens jeg sto og snakket til elevene, rykket han
til av nervøsitet, og gjentok akkurat det samme etter tilsnakk. Etter dette har jeg på grunnutstyret
om jeg så bare skal vaske treningsrommet. Folk er særdeles uforutsigbare og irrasjonelle, så jeg liker
å være på den sikre siden.
Har du ovennevnte beskyttelse, en MMA shorts og en såkalt «rash guard» (tettsittende
syntetisk skjorte), så kan du gjøre det meste av bryting og bakkekamp. I tillegg trengs det
boksehansker, leggskinn og bandasjer til stående kamp. Her er det spesielt viktig å velge riktige
boksehansker, og i min erfaring har folk et veldig slepphendt forhold til hvilke hansker de skal bruke.
Hva du trenger avhenger av vekt. Om du er en 50 kg jente, kan du bruke 10 oz på trening. Veier du
60-70 er 12 oz greit. 14 oz er tingen for 70-80, og alle tyngre bør gå med 16 oz. Vi har til og med brukt
20 oz når tungvekterne skal kjøre hard sparring. Jeg husker også med gru de gangene folk har møtt til
sparring og drar frem et par loslitte hansker fra bagen hvor stoppingen er slått i småbiter. Når
utstyret når dette stadiet er det knapt nok brukbart på sekk, og skal i alle tilfeller holdes langt unna
mennesker! Om du ser noen dra på seg tynne eller slitte hansker, eller til og med drar frem
sekkhansker (ja, dette har jeg også sett noen retarderte folk gjøre), så er det bare å takke for seg eller
tvinge dem til å ta på seg skikkelig utstyr. Jeg har dog min skepsis til folk sin mentale kapasitet når de
gjør dette – mulig det er best å bare droppe å leke med dem.
1
Gammelt arabisk jungelord.
I tillegg kommer det gjerne et par MMA hansker som gjør det mulig å både grapple og slå.
For trening bruker man gjerne de litt tykkere variantene som har nesten like tykk beskyttelse som en
boksehanske. De hanskene som brukes til profesjonelle MMA kamper skal ikke brukes på trening
med mindre man eksempelvis bare kjører bakkekamp med markering. Det blir altfor mye kutt og tull
når noen på fast basis smekker til hverandre med de syltynne greiene. Spar det til kamp.
Du bør også ha et par skikkelig gode knebeskyttere til brytetrening. I kamp tåler du å smekke
knærne i bakken for å kjøre double-legs og andre shots, men om du har tenkt til å øve på slike
teknikker uke etter uke, år ut og år inn, så kommer du til å totalvrake de stakkars leddene. Jeg
anbefaler et par amerikanske knebeskyttere laget for fristilsbryting. Disse er vanligvis såpass solide at
du kan kjøre shots rett på betongen uten å kjenne det. Det er veldig greit når du kanskje skal gjøre
hundre av de i løpet av en trening.
Hjelm er stort sett bare i veien og har nå også blitt avskaffet av det internasjonale
bokseforbundet AIBA fordi det faktisk kan føre til større skader enn å gå uten. Dette er kanskje ikke
så rart siden man får i praksis et mye større hode som er lettere å treffe, og i tillegg da et mye større
dreiemoment når du først blir truffet. Grunnleggende fysikk tilsier at det er kjedelig om man vil
unngå at hjernen blir slengt rundt innsiden av kraniet (også kjent som «hjernerystelse»).
Til sist vil jeg bare kjapt nevne at det er lurt å tørke av utstyret jevnlig med en klut med klor
for å få vekk bakterier. Det kan fort stoppe ymse smitte fra å «ta runden» der du trener.
Vær oppmerksom på de rare typene på trening.
På godt og vondt, så vil jeg si at jeg aldri har møtt så mange rare typer som i vår sport. Fra de helt
hjernedøde til de mest fantastiske altruistene du kan tenke deg – du finner dem alle her. Men det vil
også si at du må bli litt skarp på å skille klinten fra hveten for å ikke bli litt snål i toppetasjen.
Eksempelvis kan du møte på de klassiske sutrepavene som alltid har vondt et sted og starter trening
eller sparring med en liste over alt som er fælt. Og når du nesten får til en lås eller noe annet, så kan
de finne på å skrike ut i smerte og beskylde deg for alt mulig rart. Du har også de som plutselig får det
over seg å begynne å instruere deg mens du dominerer dem, som om de bare lar deg få litt spillerom
og egentlig har full kontroll. Kronen på verket er gjerne en «godt jobba, men du må [teknisk
henvisning her]». Det er helt fantastisk irriterende og kleint. Du har også de som har unnskyldninger
klar for enhver anledning under solen, de som møter opp et par ganger i uken for å prøve å gå
berserk på alle de som har trent hardt hele veien (og er dertil slitne), de som ser ut som der har tenkt
til å drepe noen på trening (og sparrer slik), de som tror på omtrent eventyraktige myter om trening
og evangeliserer til alle som orker å høre, og en god haug med andre «originale typer».
Så du må nesten først som sist skaffe deg et rasjonelt syn på livet og finne din måte å trene
på med de som er nyttige å trene med. Når noen er helt på bærtur, så er trikset en viss grad av
toleranse kombinert med ninja-aktige ferdigheter til å unngå vedkommende.
Du kommer til å grine.
Nå skal jeg ikke være overdrevent negativ på noe vis, men på de fleste bra gym vil du bli utsatt for en
trening som er såpass krevende at du må sette deg ned og felle noen tårer. Hjemme. Når ingen ser
deg. Om noen spør, så skjedde det aldri.
Min gode venn Øystein Brekk innførte faktisk begrepet «hjørnedusjing» som konsept på
proffpartiet på Trondheim Fight Gym. Det er rett og slett når man har trent såpass hardt over såpass
lang tid at man bare kryper hjem, slår på dusjen, setter seg i hjørnet og griner fra seg. Det er liksom
noe ganske unikt i MMA at man ikke bare blir sliten, men tar såpass mye slitasje og deng at man bare
mister det helt innimellom. Og dette er selv n år man trener med kjempefine folk og passer på å ikke
ødelegge hverandre. Det er rett og slett bare noe med mengden og fightingens natur.
Bare slipp det løs. Vi har alle vært der.
Teknisk trening generelt
Teknikk er det som utgjør hovedbolken av trening, som oftest. Men teknikktrening kan være så
mangt, og læring gjøres med veldig varierende suksess. La oss se på noen måter å ha maksimalt
utbytte av teknikkdrill på.
Når du trener teknikker, skal du bruke minst mulig kalorier.
Det er kanskje litt flåsete sagt, men når du driller teknikker skal du evne å gjøre dem omtrent uten å
bruke en kalori. Med det mener jeg at du skal bli god på en måte som gjør at det oppleves ekstremt
enkelt og at du knapt bruker en muskel. Korrekte teknikker skal være basert på vektforflytning, rett
balanse, timing og så videre. Om du allerede må «muskle» når du bare er på trening, vil du oppleve
at teknikken er omtrent umulig å utføre i kamp når alle gir full motstand. Om du trener nedtagninger,
skal du oppleve at motstanderen omtrent flyr gjennom luften i ekte Aikido-stil med minimal innsats.
Om du trener stående kamp, skal du treffe putene med tilfredsstillende klask hvor selve bevegelsen
føles som noe omtrent poetisk. En lås eller en kvelning, skal være nærmest som å drive med Yoga
hvor alt er så tett og fint at bare det å puste ut setter nådestøtet. Da er du på rett vei i forhold til å ha
et repertoar som er funksjonelt der ute i virkeligheten.
Tren konsepter heller enn enkeltteknikker.
Dette er nok en ting som burde være helt åpenbart, men jeg ser mye fusk med det. Jeg forstår veldig
godt fristelsen rundt å lære en kul ting her, og en kul ting der. Det er morsommere å lære et flyvende
kne, eller en rullende armlås, enn det er å sitte og spikre ned alle detaljene rundt hovedposisjonene i
grappling, for eksempel. Men i forhold til å lære, så er det helt sentralt å ha hovedfokus på
konsepter. Eksempelvis bruker man to-tre uker på å virkelig få inn forskjellige løsninger fra halvguard,
og bygger den ene teknikken på den andre til man har taket på de fleste muligheter og alternativer
derfra både defensivt og offensivt. Så kan man begynne med noe annet, som eksempelvis turtle.
Samtidig er det også helt kult som en sidegreie, og for å holde motivasjonen oppe, å vise noe
litt mer eksotisk som et tillegg. Men da kan det være lurt at det er relatert til temaet man jobber med
slik at man faktisk husker denne litt mer fancy teknikken. Menneskehjernen er veldig dårlig til å ta
med seg ting som ikke har noen sammenheng. Vær tålmodig og jobb strategisk over tid heller enn å
prøve å lære masse tilfeldige festlige ting.
Lær først teknikken korrekt uten motstand. Skap deretter driller.
Når du først trener teknikk, så bør den gjøres i fullt samarbeid med den du jobber med. Jeg har sett
uante mengder tullinger som skal prøve å motsette seg teknikker fra første forsøk, og dermed totalt
ødelegger treningen. Når du først skal lære noe, må det gjøres under maksimalt tilrettelagte
omstendigheter. Partneren leker ikke dum, men hjelper med å sette opp situasjonen der teknikken
faktisk er ment å fungere.
Etter at begge parter får til ting på en ok måte, kan det være aktuelt å legge litt mer
motstand inn, slik at dere begge får testet å sette den uten optimale omstendigheter. Til slutt kan det
være aktuelt å skape en drill eller situasjonssparring. Altså at man tar med seg teknikken inn i en
skarp setting. Eksempelvis, om man har jobbet med guardpassering og guardreversering, så kan det
først være en drill der begge får lov til å velge hvilken løsning de vil gjøre i situasjonen, og så sparrer
man kanskje noen runder fra guard slik at man får fullt fokus på det man har jobbet med.
Regelen er altså å eskalere motstanden i det man jobber med fra «jeg gir deg lov til å gjøre
hva du vil» til «jeg prøver aktivt å stoppe deg fra å gjøre det du vil».
Progresjon er bedre enn repetisjon.
Noe jeg ofte har sett opp gjennom karrieren, er tendensen blant fightere til å trene veldig repetitivt
uten alltid like god evne til å logge faktisk progresjon. Altså: noen kan ha lært å slå en hook relativt
feil, og fortsetter å drille inn den ukorrekte teknikken ved å repetere den på pads, på sekk, i sparring
og så videre. Eller alternativt får man korreksjon på teknikken av en trener, men lar seg «rive med»
under skarp trening og faller tilbake i gamle mønstre.
Denne typen løkke er veldig lite konstruktiv på det store og hele. Det er mye viktigere at du
utvikler optimal utførelse enn at du blir skikkelig knallhard på en feil teknikk. Ellers blir det til at
dyktige trenere i ettertid må drive avlæring av teknikker og dårlige vaner, noe som er et ganske stort
tidssløseri. Eksempelvis i landslagssammenheng ser folk fra veldig mange forskjellige «skoler», og det
blir relativt tydelig hva de forskjellige instruktørene der har peiling på, og hva som har blitt neglisjert
eller lite hensiktsmessig innlært.
Så bruk heller litt tid på å finne ut den riktige mekanikken i forskjellige teknikker og jobb med
kontinuerlig utvikling av dem til de sitter på bra motstandere. Det kan være litt mer langtekkelig på et
vis, men har mye mer for seg når du faktisk skal få ting til i kamp.
Du blir god på det du trener på.
Det virker vel helt åpenbart, men du blir altså dyktig i det du trener på. En viss fornuft og logikk er det
i alle fall i utsagnet. Derfor er også debatten som lenge har gått i MMA-miljøet rundt hvorvidt det å
trene med Gi er fruktbart eller ikke, ganske meningsløs. Om du er spydkaster og vil bli best i det, så
kan du selvsagt trene diskos også. Men selv om begge idretter går ut på å hive noe, er jeg ikke helt
sikker på om diskosen skal vies så veldig mye tid. Det samme gjelder om det er lurest å bruke tid på
akkurat Gi-trening når du allerede hver uke skal trene på en lang rekke egenskaper som er direkte
relevante for MMA-kamper.
Selvsagt er det jo helt fint om du blir motivert av å variere treningen. Lyoto Machida går
visstnok fortsatt Karate-mønstre, såkalte «kataer», og finner en verdi i det. BJJ-baserte fightere er
tydelig også glade i å dra på seg Gi’en og kose seg litt. Jeg tenker at dette er helt fint fordi det bidrar
til glede over sporten, noe som mentalt sett er veldig viktig. Jeg ser også poenget i at forskjellige
sporter faktisk har overførbare ferdigheter og tankemåter. Det finnes til og med en mann ved navn
Joshua Waitzkin som opprinnelig kom fra en lysende karriere i sjakk, men nå har svart belte i BJJ, og
mener at nettopp sjakk gir han en fordel på matta. Godt mulig at det stemmer siden han er gradert
av den brilliante grapplingmesteren Marcelo Garcia. Men jeg vil påstå at det er lurt å huske hva ditt
hovedfokus her er.
Kropp og sinn programmeres gjennom treningen.
Om du har trent andre kampsporter før, så integrer det i din MMA-stil.
Før i tiden var det stort sett slik at man anså den beste stilen for å være en kombinasjon
boksing/thaiboksing, fristilsbryting og BJJ. De fleste trente jevnt over variasjoner av det samme settet
av ferdigheter. Nå har vi opp gjennom tidene hatt så mange variasjoner av måter å fighte på at det
ikke egentlig er så enkelt lenger. Dermed har jeg også over årene mer og mer inntatt en holdning om
å klare å integrere det en utøver kan for å skape en individuell stil som fungerer. På klubben min har
vi eksempelvis hatt folk som stående kombinerte teknisk boksing med spark som kom fra en
bakgrunn i Kung Fu. Greit nok, det var ikke den klassiske måten å sparke på, men spinnende hælspark
mot hodet, øksespark og lignende gjør nå like vondt som thaispark når det gjøres rett.
Og om du foretrekker Judokast over bryting, så er det helt fint. Det samme gjelder om du har
grapplingen din fra Sambo eller spark og knær fra fullkontakts-Karate. Poenget er uansett å klare å
sette sammen en stil som fortest mulig blir effektiv for deg mot andre kvalifiserte sparringspartnere
og mot motstandere i buret. Er det noe vi har sett gjennom sportens utvikling, så er det at
overbevisninger stadig knuses, og det er en ingen fasit lenger på hvilke teknikker som er veien til
seier. Om noe, så er det slik at de beste virkelig mesker seg i uortodokse måter å fighte på. Følg da
heller Bruce Lee sin gode filosofi om å plukke med seg det som virker og slippe det som ikke lar seg
utføre under skarpe omstendigheter.
Ha noen «go-to moves».
Selv de aller beste I verden har noen faste teknikker de bruker igjen og igjen. Det er ikke det at eliten
kan så utrolig mange flere kast, slag eller hva det kan være, men de har noen spesialiteter som de har
gjort så latterlig mange ganger at de har veldig tiltro til dem, og sannsynligvis kan veldig mange
innganger til. Om man er en armbar-spesialist, så er fortsatt en armbar en armbar, men en slik utøver
kan antageligvis sette opp den låsen fra omtrent hvilken som helst posisjon og kan nok variasjoner til
å håndtere de fleste eventualiteter. Samt at dette mennesket faktisk har så lang erfaring med denne
armlåsen at han bare vet når den sitter. Det typiske når man møter slike eksperter er at man ser hva
de har tenkt til å gjøre, men de gjør det likevel fordi de er så forbanna gode på det de gjør at det
omtrent er null marginer for å komme seg unna.
Så når du utvikler ditt game, er det relativt lurt å finne ut hva som virkelig fungerer for deg,
din måte å fighte på og, ikke minst, din kroppstype. Er du kort og tett, vil du kanskje ikke være en
naturlig ekspert på triangle-chokes, men vil kunne bli en djevel på å ta ned folk og gi dem et helvete
med ground’n pound.
Bygg en stil som er komplett.
En ting som dessverre går litt igjen på enkelte klubber, er en tendens til å være litt usystematiske. Om
man skal skape en fighter som er funksjonell, så må det en høy grad av systematikk til på enkelte
ting. For deg som trener vil det si at du ønsker å tilegne deg en del offensive og defensive teknikker
fra alle de vanligste posisjonene stående og på bakken, samt overganger mellom dem. Du kommer
eksempelvis ikke så langt uten å ha et godt grep på hvordan man kommer ut av sidemount og
hvordan man også angriper derfra. Selv på de høyeste nivåene i sporten er det rart hvordan en del
virker litt som fisker på land i enkelte situasjoner som de strengt tatt burde ha et ålreit mestringsnivå
på. Pass på at du derfor fort kartlegger det akkurat du trenger for å ha løsninger i alle sportens
vanlige situasjoner. For min del er det ikke så farlig om du foretrekker kimuraer eller triangles fra
guard, eller om du favoriserer knær over kroppsslag fra clinch, men du må ha noe på lager som du får
til å fungere der.
Jobb med å finne løsninger i typiske stressituasjoner.
I MMA er det en del posisjoner og situasjoner som er ekstra mentalt krevende. Eksempelvis er det å
ligge under i åpen guard mens noen står og slår nedover en veldig vanskelig posisjon fordi man har
veldig liten kontroll og er i åpenbar fare. Vi møtte en hyggelig gjeng fra Team Escalate i Sverige da jeg
gikk Finnfight 8, og de fortalte at de drillet på å fighte seg gjennom de første 15-30 sekundene av
matchen som en fast greie. Dette er en veldig typisk vanskelig situasjon hvor de fleste veteraner vil
fortelle deg at nesten hva som helst kan skje. Akkurat i det man starter kampen er det nemlig et lite
tidsrom hvor adrenalinet treffer en slags topp fordi man innser at «oi, jeg er faktisk i en kamp». Jeg
har selv blitt knocket ut en gang innenfor de 10 første sekundene før vi egentlig hadde kommet inn i
noen rytme i kampen. Selv på toppnivå vil du også finne en haug med slike plutselige knockouts og
submissions, og mange virker helt ulogiske – som når en bryter slår ut en elitekickbokser og den
typen ting.
Som vanlig er jeg litt ute på anekdotiske digresjoner, men det jeg ønsker at du skal ta med
deg her, er at det er essensielt å isolere ut situasjoner hvor livet er litt vanskelig og skape mestring
der. Dette er også en ganske forutsigbar greie siden det er noen helt åpenbare deler av MMA-gamet
hvor risikoen er høy og kontrollen lav. Jeg vil også si at det er enormt viktig å ha et godt samarbeid og
en intensjon om å ta vare på hverandre når man driller slik, nettopp fordi det er veldig uoversiktlige
og krevende områder man jobber med (les: det kan fort skje rare ting selv med de mest drevne
sparringspartnere).
Basics versus state-of-the-art.
MMA er en sport i svært hurtig utvikling. I bakkekamp brukes en terminologi i dag som ville vært helt
kryptisk om vi gikk ti år tilbake. «Mission control», «electric chair», «berimbolo» og lignende
teknikker eksisterte simpelthen ikke fordi det ikke var avanserte nok utøvere til å finne på slike
innovasjoner. Og slik er det egentlig med hele sporten: det er nyvinninger på alle plan hele tiden.
Samtidig er det også slik at det aldri blir «gammeldags» å kunne en god rett høyre. Og en helt
grunnleggende teknikk som en rett armlås har så mange varianter, detaljer og oppsett at selv de
mest avanserte grapplere vil kunne lære mer. Jeg husker en historie om en gammel thaibokser som
etter utallige år i sporten sa at han følte jaben endelig begynte å sitte. Det kom meg også for øret
nylig at legenden Rickson Gracie holdt et seminar for bare svartbelter for en tid tilbake der temaet
nettopp var armbars. Det var svært vellykket fordi Rickson er en såpass erfaren utøver at han kan
lære ut noe nytt om dette selv til veldig dyktige folk.
Det jeg prøver å komme frem til, er at du som utøver i MMA stadig må balansere mellom å
ha ditt grunnleggende game i orden, og kunne de mer fancy greiene. Tross alt kalles det
«grunnleggende» fordi det er grunnlaget for din suksess i fighting. Samtidig vil du bli tatt på de
tingene du ikke vet om fordi du da naturlig nok ikke har noe forsvar. Og om du ønsker å ta de virkelig
gode, kan det være ganske greit å ha noe lurt på lager utenom det «alle» kan.
Gå dit du lærer best det du trenger å lære.
Sparringstrening
Så å si hver trening innenfor MMA inneholder både teknisk trening og sparringstrening. I sparringen
får utøverne lov til å utfolde seg fritt med hverandre innenfor valgte områder som bakkekamp,
boksing, nedtagninger, thaiboksing eller full MMA. Og kanskje gjør man mer spesifikk sparring som
eksempelvis å kun jobbe med clinch og knær, bare sparre leglocks, bare bruke spark eller hva det kan
være. Uansett er det ikke forhåndsbestemt hva de skal finne på innenfor regelsettet, og dermed er
man så nære kamp man kommer på trening gjerne. La oss snakke litt om sparring.
Ha en klar intensjon med sparringsøkten.
Dette svikter ganske ofte rundt om i min erfaring. Faktisk, da jeg først begynte med grappling, var det
slik at vi ofte bare rullet til vi ble så slitne at vi ikke orket mer, tok en pause og så hev oss inn i miksen
når vi følte at kroppen responderte igjen. Ingen rundetider, ingen planlegging av sparringen. Jeg har
vært på trening der filosofien har vært at hvis du skal klare tre runder i buret, så bør du mestre to-tre
ganger så mange på trening. Dette er en logikk typisk skapt etter tanken om at man kommer til å
være så nervøs at man må regne med å bruke enormt mye mer krefter enn ellers. Andre steder har vi
kjørt 10-14 runder full kontakt, men da med tre minutters runder. Da er man mer inne på en test av
typen «hvor mye deng tåler du, egentlig?». Og sånn fortsetter det i alle mulige merkelige varianter.
Nå er jeg ikke her for å si at det ene eller andre er rett. Men når du bestemmer deg for et
oppsett, så er det viktig å si hva som skal utføres, under hvilket nivå av kontakt, med hvilke regler og
til hvilket formål. Er det 10 fem minutters runder med grappling, så vil det si at man øver på å bli
slitesterk, fordele krefter, være taktisk og fokusere på teknikk. Om det er tre fem minuttere med
MMA, så er vi over på en høy intensitet med samme format som en vanlig proffkamp, noe som tilsier
at man legger inn en helt annen energi enn om man vet man skal gå veldig lenge. Skal man kjøre tre
treminutters runder med nedtagninger, vil det gjerne være en kontinuerlig kamp frem og tilbake med
så å ingen pauser mens man er i gang, og målet er da å lære å «grinde»2 ofte. Med litt enkel rasjonell
tankegang er det ikke så grusomt vanskelig å resonnere seg til hva forskjellige oppsett vil lede til.
Generelt vil jeg også si at jo nærmere kamp du kommer, jo mer bør sparringsoppsettene ligne på det
som faktisk skal skje i kampen. Eksempelvis kan en typisk sparringsøkt til en tre runder lang
proffkamp være det å nettopp gå tre runder med samme pauser som i kamp, ta en skikkelig hvil for å
nulle ut og komme seg, og så gjøre det en gang til. Da blir du vant til å gjøre akkurat det du skal. Om
du legger opp til ti runder, vil du automatisk legge deg på et annet nivå av innsats og taktikk – du har
faktisk ikke fysisk mulighet til å holde samme oppsett i ti runder som du gjør for tre runder.
Gå med folk som er dårligere, like gode og bedre enn deg.
Det er en tanke om at man alltid skal finne folk som er mye bedre enn seg selv for å bli god. Dette er
en sannhet med sterke modifikasjoner. Det lure, er å trene bevisst med folk på forskjellige nivåer
(med unntak av å gå mot nybegynnere siden de ofte er veldig ukontrollerte). Når du går med folk du
er bedre enn, har du mulighet til å teste ut ting du ikke er så god på. Du kan være mer offensiv og
teste ut din angrepsstrategi siden du har mer kompetanse på dine angrep enn treningspartneren har
på sitt forsvar. Det er også muligheter her til å gå for teknikker som har større risiko siden du ikke
nødvendigvis blir kontret.
Når du går med folk som er omtrent like gode som deg, er du mer over på et slags sjakkspill.
Begge har respekt for hverandre og vet at begge kan potensielt sette en god lås eller noe annet lurt.
Dette fører til et mye mer taktisk spill frem og tilbake der man prøver å finne åpninger, legger inn
finter og generelt prøver å være hakket lurere enn den andre. Her er det gjerne dagsform som avgjør
hvem som dominerer.
Til sist er det lærerikt å gå mot de som er bedre fordi man da må være sterk defensivt, får
sjekket at man evner å ligge under uten å knekke, får se teknikker man kanskje ikke er kjent med og
2
Å holde et høyt og uopphørlig press på en motstander for å slite han ut og dominere.
får føle på det å være under press – for å nevne noen elementer. Det er også rett og slett veldig kult
om man får av og til sparret med noen «store navn» fordi man før kamp vet at man har sparret med
folk som er bedre enn motstanderen man faktisk skal møte, og overlevde til å fortelle om det.
Kort sagt: varier hvem du går mot rent ferdighetsmessig. Det skal også sies at legenden Fedor
Emalianenko sparret med to Sambo-utøvere hovedsakelig da han var verdensmester i Pride FC.
Begge var lettere og ikke på samme nivå som Fedor. Likevel lyktes det han å dominere verdenseliten.
Lurt å huske.
Gå med folk som har forskjellige sterke sider.
Jeg husker da jeg først begynte å trene med folk i New England på min første reise til USA. Jeg var fra
før vant til å kjøre veldig tradisjonell grappling basert på overkroppslåser og kvelninger. Rundt
Boston-området på den tiden hadde det oppstått en veldig sterk benlåskultur nettopp for å ha et
godt våpen mot de typiske «etabler posisjon og lås»-utøverne. Dette fikk mine ben erfare på diverse
ydmykende vis. Og da jeg senere også fikk rulle med UFC fighter Rousimar Palhares på Brazilian Top
Team (BTT) i Rio de Janeiro, fikk jeg et déja vu på et enda høyere nivå. På den tiden visste ikke folk
hvem han var utenfor Brasil, og det var litt av en opplevelse når jeg fikk oppleve den lille
muskelknuten på 100 kg nærmest rive av meg bena med ymse heelhooks som gikk fortere enn
tankens hastighet.
Så hva forsøker jeg å gjøre, sånn rent bortsett fra å by på meg selv? Vel, jeg prøver å
kommunisere at du bør trene med folk som har forskjellige spesialiteter. Om du møter opp i kamp og
aldri har trent med en skikkelig «brawler», så er det veldig kjedelig om det plutselig kommer masse
tette harde slag. Om du ikke har erfaring med dyktige brytere, kan det fort være du får opplevelsen
av å bli trykket ned i matta uten å komme noe sted. Og møter du en som Palhares, bør du ha over
gjennomsnittet kjennskap til hvordan benlåser fungerer.
Gå med folk i forskjellige vektklasser.
Hvorfor skal du gå med folk som er utenfor din egen klasse? Vel, en ting er at med mindre du er på et
veldig stort gym, så er det sannsynligvis ikke en haug med folk som veier akkurat det du veier. Men
samtidig er det noe med at dynamikken er forskjellig og gir det dermed også forskjellige typer
trening. Om du går med en lettere, så vil du merke at han typisk har litt mer kondis, beveger seg
fortere og er vanskeligere å «treffe» med en shot. Du må øke eget tempo og tenke mye fortere. Det
er som regel mindre dødtid med mindre du velger «potetsekk»-strategien for å ligge og trøkke på
stakkaren. Dette er lite hensiktsmessig.
Om du går mot tyngre folk, så står kampen mer på å flytte på dem. Du må ha mye bedre
timing, teknikk og balanseforståelse for å få til nedtagninger og sweeps, eksempelvis. Du kan ikke
lenger regne med å muskle dem ned. I det hele tatt gir det en særdeles variert form for læring som
forbereder deg på mange utfordringer som kan komme frem i kamp.
Lær deg å bryte egne mønstre og utnytte motstanderen sine.
Vi mennesker er vanedyr. Og dette er enda mer sant for mennesker under press. Du vil merke at til
og med under sparring blir folk tidvis så stresset at de gjør samme ting om igjen og om igjen. Du ser
det samme i kamper: folk som slår den samme kombinasjonen eller går for samme låsforsøket igjen
og igjen. Det spiller ingen rolle at det ikke fungerer – de går tilbake til det som sitter langt inne i
ryggmargen og klarer ikke å bryte ut av det.
Dette er en stor fordel om du selv har kommet dit at du klarer å holde egne nerver under
kontroll. Om du merker at motstanderen stadig går jab-kryss-lavspark, så er det bare å legge opp et
svar av typen blokk-blokk-direkte høyre-nedtagning. Morsomt nok vil ikke det at du hele tiden
ødelegger angrepene nødvendigvis stoppe den andre fra å prøve. Menneskets pyskologi i kamp er litt
fascinerende sånn.
Du kan naturligvis også bruke dette med mønstre til egen fordel. Det er noe så å si alle
utøvere på litt høyere nivå gjør. Du kan for eksempel kjøre noen like kombinasjoner som jablavspark. Etter to-tre slike kjører du plutselig en jab og finter lavsparket. Når den andre da legger opp
blokken, går du heller for alle høyre hookers mor og kaster han i bakken som oppfølging.
Forplikt deg til det du har tenkt til å gjøre.
Det er få ting som er så farlig som å gjøre noe halvveis i MMA. Mang en fighter har møtt et
mannevondt kne når de har ombestemt seg midt i en double-leg, eller kastet avgårde et altfor løst
spark bare for å møte en snasen rett høyre kontring. Andre blir stående innenfor motstanderens
slagdistanse uten å verken angripe eller sirkle ut, og er dermed lett bytte for hva som måtte komme.
Så en svært viktig leksjon som må drilles inn gjennom sparring, er å bestemme seg og utføre.
Altså, om du har tenkt til å skyte en double, så går du for gull. Du setter den opp, skyter så
dypt som overhodet mulig og scrambler rundt til rumpa hans treffer matta. Om du har tenkt til å
sirkle rundt og kontre, så hold deg på avstand og la den andre komme til deg. Om du har tenkt til å gå
inn og hive en kombinasjon, så få tyngden med deg, stå skikkelig og fyr løs før du sirkler skikkelig ut
igjen, eller går inn for nedtagningen eller clinch arbeid. Og har du tenkt til å sette låsen, så går du inn
med hele deg. Du napper aldri til på submissions i sparring, men inngangen kan gjerne gjøres med en
fart som gir sparringspartneren dotter i ørene.
Standup fighting
Standup fighting er definert under dagens UFC regler som all kamp som foregår med mindre enn tre
punkter i bakken. I praksis vil dette si alt av slag, spark, knær og albuer som foregår når du står sånn
mer eller mindre oppreist. Her tar vi for oss noen prinsipper i denne kampfasen.
Opp med hendene, ned med haka, frem med blikket.
Dette mantraet har jeg dunket inn i hver eneste elev jeg noensinne har hatt. Det er det helt
grunnleggende for å overleve i stående kamp, og om du mestrer det er du godt på vei til å klare deg.
Hendene skal alltid være i posisjon til å blokkere og parere slag og spark. Haken må pakkes ned siden
det å treffe den på tvers er den absolutt letteste måten å knocke noen ut på; det skaper maksimal
rotasjon for hodet. I tillegg må du evne å se selv når det kommer mange angrep. Som mange har sagt
før meg: det er angrepet du ikke ser som knocker deg ut.
Det handler om å treffe uten å bli truffet.
Enhver god trener i stående kamp vil fortelle deg at hele greia kan oppsummeres med å kunne
«påføre den andre skadet uten å bli påført skade selv». Dessverre er det til gagns en del folk som tror
det handler om «å evne å stå på halvdistanse og utveksle slag til den ene detter» - populært kalt «å
trade» på fagspråket. Dette er ingen måte å sikre seiere på i lengden siden risikoen alltid vil være
høy, gevinsten uforutsigbar og de potensielle skadene store. Hadde du vært en investor og skulle satt
pengene dine på noe, så ville du ikke gått for aksjen som het «slå vilt på kort avstand».
Din jobb i stående kamp, er å med presisjon evne å få dine lemmer til å treffe motstanderen
sine ymse kroppsdeler i høyest mulig fart. Når dette er gjort, er det om å gjøre å sirkle sidelengs eller
trekke deg tilbake utenfor faresonen. Det kan også være en fordel å huske på at du har ingenting å
gjøre innenfor faresonen med mindre du har en intensjon om å angripe eller sette opp en kontring –
å stå der ellers er å be om bråk.
Akkurat at i dette øyemed er tradisjonell thaiboksing og russisk boksestil noe av det verste
for MMA rent filosofisk. I Muay Thai blir du gitt poeng for å være tøff, å stå hardt i stormen. I russisk
boksing spøkes det ofte med at man skal finne et sted i ringen og forsvare det mot alt som kommer.
Ta gjerne med teknikkene fra disse stilartene, men om du tar med tankegangen, så tja… Jeg kan jo
illustrere hva som skjer med en vits fra president i Det Norske MMA Forbundet, Henning Svendsen:
En gammel bokser sitter på en bar med sin tidligere manager og minnes gamle storhetstider. I et
øyeblikk av entusiasme og et par øl for mye brøler han «fiks meg en kamp med Evander Holyfield!».
«Det kan vi ikke, han har lagt opp,» svarer eks-manageren. En liten stund går og så brøler bokseren
igjen «ja, så gi meg en kamp med Mike Tyson, da!». Igjen svarer hans oppgitte tidligere manager
igjen «Det kan vi heller ikke – han er også ute av gamet.»
Nok en gang går det noen minutter mens bokseren sitter der betuttet. Etter en øl til kommer
han nok en gang til hektene og roper «men så gi meg Steffen Tangstad, da!». «Det kan vi heller ikke,»
svarer den nå ganske sliten eks-manageren. «Hvorfor ikke det?» spør bokseren. Den tidligere
manageren ser opp på han og svarer «Fordi du ER Steffen Tangstad.»
La meg bare skyte inn her at jeg har sett Tangstad på scenen under foredrag og han virker
svært oppegående. Det er bare en vits. Ok, Steffen?
Det finnes bare tre avstander: der du kan treffe han og der du er trygg.
I stående kamp er det lettest å tenke at du alltid befinner deg innenfor en av de to avstandene nevnt
i overskriften. Når du sirkler, henter deg inn og finner åpninger, vil du være på en trygg avstand.
Dette vil si at du er et sted der han andre ikke kan treffe deg med noe som helst. Jeg har sett igjen og
igjen folk som står og «chiller» på et sted der de faktisk kan bli truffet. Dette er en ganske spesiell
innfallsvinkel, for å si det på en pen måte.
Den andre avstanden du vil være på, er der du kan treffe motstanderen med dine angrep.
Enkelt og greit. Det som kompliserer ting litt, er at motstanderen din også har disse to avstandene,
og mest sannsynlig er de ikke like. Når du går mot en som er lenger enn deg, må du klare å forflytte
deg over større avstander for å veksle mellom trygghet og angrep. Og ikke minst må du ha en måte å
trenge gjennom hans angrepsavstand på. Dette vil som oftest si å dykke inn under eller til siden for
hans slag, eller klare kontringer hvor du lukker avstanden effektivt.
Blant de mest krevende situasjonene jeg husker akkurat på dette, er sparringsrunder med
UFC-fighterne Ben Rothwell og Tim Sylvia. Jeg var selv i lett tungvekt og endte derfor med alle som
veide over 90 kg i sparring. Men det er klart, virkelige tungvektere er gjerne 115-130 kg og et godt
hode høyere enn meg. Når de i tillegg drar på, så blir man faktisk fysisk forflyttet av hvert treff selv
om de går i guarden. Resultatet var en følelse av å måtte jogge inn og ut av de forskjellige
avstandene, miste kontringene siden jeg ble dyttet omkring stadig vekk og samtidig var det krevende
å komme forbi de lange angrepene. I det hele tatt, om du er kort for din divisjon, blir det å forflytte
seg taktisk en nøkkelegenskap.
I det motsatte tilfellet hvor du har mer «reach», som det så fint heter, vil du naturlig nok
helst ha den andre på din lengste treffavstand eller holde deg godt unna. Om den lavere fighteren
kommer tett på, er det mye vanskeligere å treffe godt nedover uten å ty til knær, albuer og bryting. Å
kunne stå og prikke folk er mye mer behagelig om mulig.
Ha snert i de stående angrepene dine.
Selv på høyeste nivå i MMA, kan vi finne utøvere som «dytter» angrepene sine. Det sier kanskje seg
selv at dette ikke er optimalt. Om du ønsker å få størst mulig valuta for slag og spark, så bør de
utføres slik at de koster lite å hive og har et treffpunkt rett bak det du sikter på. Eksempelvis, om du
hiver en hook, vil du stoppe et par centimeter forbi haken og trekke til deg armen igjen umiddelbart.
Det samme gjelder alt annet: du skal gjøre akkurat nok til å penetrere det du sikter på, og etablerer
deretter utgangsposisjon igjen. Jo lenger du står med armene vekk fra guarden, og jo lenger du er
ubalansert med spark/knær, jo lettere er det også å sette deg ut med motangrep. Det er også enkel
fysikk å forstå at angrep hvor du skyver heller enn å snerte, vil ha en veldig mye mindre effekt.
Unntaket er teknikker som push-kicks hvor hele poenget er å skape større avstand mellom
deg og motstanderen heller enn å gjøre stor skade. Om det er en bevisst strategi, så skal jeg ikke
blandet meg.
Ha en dynamisk guard.
I MMA har vi på oss noen rimelig tynne hansker. Det er ikke som å bli slått med boksehansker,
snarere føles det ut som når man er i sine egne tanker og vandrer inn i en lyktestolpe. Det er hardt og
vondt på en helt unik måte. Siden vi kan være enige om at a) hanskene er små og b) de er vonde å bli
truffet av, så er det en naturlig motivasjon tilstede for å unngå for mye kontakt med egen kropp. I
boksing kan man på grunn av hanskenes størrelse komme unna med å stå med hendene statisk rundt
hodet. Da er forsvareren jevnt over beskyttet siden det ikke er noen åpenbare hull å slå gjennom.
I MMA er tilfellet derimot at uansett hvordan du plasserer hendene, så kan du treffes i hodet.
Løsningen er derfor at du må lære å unngå slag på en helt annen måte. Første steg her er fotarbeid.
Om du ikke står der teknikken kommer, så kan du heller ikke treffes (overraskende nok). Du må også
klare unnvikelser hvor du bruker kroppsrotasjon, hodebevegelse og svikt i knærne til å la angrepene
fly forbi deg. Dette bidrar også til økt frustrasjon hos motstanderen som ekstra bonus. Tredje forsvar
er å parere og blokkere ved å bruke dine egne lemmer til å møte angrepene. Dette gjelder både ben
og armer, noe som faktisk bringer stående MMA-fighting nærmere en hel del tradisjonelle
kampsporter enn mange boksestiler3 eller klassisk thaiboksing4 for den saks skyld.
Bruk slag til å sette opp resten.
Selv fightere med særdeles fancy spark i MMA, som eksempelvis Anthony «Showtime» Pettis, setter
opp benteknikkene sine med slag. I MMA er det boksingen din som åpner for alt annet, være det seg
spark, albuer eller knær. Selvsagt finnes det enkelte unntak, men dette er den generelle regelen.
Faktisk har det vist seg at det å hive ut teknikker uten å først sette dem opp med slag kan være svært
risikabelt. Folk får blokkert spark og knekker skinnleggen, går på et kne når de prøver å skyte inn,
møter en rett høyre når de kommer inn med et kne og så videre.
Saken er den at boksingen har et par nyttige aspekter. Det ene er selvsagt at du legger noe i
ansiktet eller kroppen på motstanderen som han faktisk må forholde seg til. Når det kommer en
hanske susende, må du først gjøre noe med den saken før du får gjort noe mer. Her har du da en
naturlig mulighet til å følge opp med noe annet i det øyeblikket hvor oppmerksomheten er på forsvar
eller kontring.
Et annet aspekt er at du med gode slag faktisk forflytter vekten og balansen til motstanderen.
Det er ytterst vanskelig å blokkere et lavspark hvis du først hiver en venstre hook som gjør at han står
med tyngden på frembenet. Det er også mye lettere å sette et venstre kne til kroppen eller hodet om
du først hiver en overhand right som gjør at den andre lener seg ned. Og ikke minst er det en lek å ta
ned noen som står med all vekten bak på helene etter et par tette og en badehette.
Vi kan altså konkludere med at du må bli vant med å bruke hendene om du har lyst til å få til
alt det andre du har lyst til.
3
En del sluggere liker å stå stille, ta slag i dobbelguard og kontre. Dette er et eksempel på en boksestil som ikke
er spesielt nyttig i buret.
4
I tradisjonell Muay Thai er filosofien å «stå sterkt i stormen» og dommerne liker ikke at fightere rygger og
kontrer. Fotarbeidet er også ofte veldig statisk og enkelt. Dette er helt døden i MMA.
Bruk mulighetene som åpne hansker gir.
I MMA har du den svært blandede gleden av å bruke små åpne hansker til å massere motstanderens
kropp og hode med. Dette er på en måte kjipt siden alt gjør så mye mer vondt, og det er betraktelig
lettere å bli truffet. Samtidig kan du gjøre en del ganske finurlige greier som andre stiler som bruker
boksehansker ikke kan noe om. Du kan dra en Nick Diaz og holde fast i hendene til motstanderen
mens du slår med andre hånden, eller lære av Randy Couture som låser folk i clinch for så å hamre
løs med såkalt «dirty boxing». Lær deg å sparre med de små hanskene, og bli en person som utnytter
dem istedenfor å bli et offer for dem. Husk også å kjøre lett sparring med tykke MMA-hansker – da
får du det beste av begge verdener: nok beskyttelse til god sparring og mulighet til å jobbe
grapplingen inn i boksingen.
Treff noe hardt med noe mykt, eller noe mykt med noe hardt.
Dette er en god gammel regel fra en herremann ved navn Bas Rutten. Og det er slettes ikke så dumt.
Om du sparker noen, så få eksempelvis din skinnlegg til å treffe hans lår. Dette er mye lurere enn å
treffe skinnlegg mot skinnlegg, som er en standard blokkering. Skal du sparke til hodet, så er det lurt
å vikle benet rundt nakken heller enn å gå rett for kraniet. Knær er og rette slag er fine å sette på den
myke nesen, hooks på tinning og hake og så videre og så videre.
Motsatt er det tidvis en fordel, om du ikke har noen skikkelig solide never, men har blitt litt
irrelevant med innføring av veldig profesjonell bandasjering av hender før kamp. Før var det slik at
man sa at det var lurt å kjøre åpen-hånd-slag til hodet på bakken for å spare knokene og unngå
brudd, men det er mer en grei regel om du havner i et basketak på gaten enn når du kommer inn i
buret med nesten en gips rundt hånden.
Så regelen blir litt mer «treff noe mykt med noe hardt», punktum.
Tør å være irriterende.
Når man etter hvert slutter å tenke at man skal stå og slå det man har på kort distanse, så kommer
man over i et mer interessant konsept: å være en veldig irriterende motstander. Det å være villig til å
danse rundt og la den andre slå hull i luften til man bestemmer seg for å legge seg på offensiven, er
noe som krever et kaldt sinn. Samtidig er det noe som vil fort sette deg over mange av de med mer
primitive taktiske evner. Lyoto Machida er en mester på dette. Han kan bruke to fulle runder på å
bare være en skikkelig rass med de han går mot, før han plutselig hiver en kontring når den andre er
frustrert og åpner seg. Det neste som skjer, er gjerne av Lyotos motstander ligger og sager tømmer
på bakken, mens vår kjære urindrikkende brasilianer løper rundt med hendene i været. Et annet litt
annerledes eksempel er vår kjære medskandinav (vi er jo venner med svenskene når de vinner, tross
alt): Alexander Gustavsson. Han er villig til å hive en kombo og så omtrent snu seg og jogge vekk for å
ikke bli stående og veksle slag. Veldig irriterende for en motstander som vil «ordne opp som menn».
Så lær det teknikk og taktikk som gjør det mulig å være vanskelig for den andre. Stomps og
frontspark mot knærne som bryter rytmen. Lange slag fra rare vinkler (se Nick og Nate Diaz).
Sidelengs bevegelse i høy fart. Du skjønner poenget…
Trening med pads er for å øke rytme, presisjon, mestringsfølelse og kraft. Det er ikke hovedsakelig
for å tyne.
Altså, for all del, vi hadde noen helt episke måter å bruke pads for å trene kondisjon til kamp da vi
holdt på med min gamle klubb, Trondheim Fight Gym. Og det er en helt kul greie når det er målet.
Men veldig ofte ser jeg at det å jobbe med pads kjøres rutinemessig som en måte å tyne og slite ut
fighteren på. Dette er faktisk ikke hovedobjektivet når man trener en-til-en med en coach.
Så hva er poenget? Før det første skal coachen evne å klappe imot på alle slag på en måte
som gir den som blir trent en følelse av å «treffe godt». Hvert slag skal kjennes som et godt
knockoutslag. Samtidig har jeg også trent med trenere som gjør et poeng av å smekke til hansken
min så det føles som om håndleddet skal knekke på grunn av dårlig vinkel og overdreven kraft – dette
er idiotisk og nok en skaderisiko.
Kombinasjonene skal bygges opp etter evne slik at det hele tiden er mestring og god rytme.
Coachen hiver også små slag med padsene for å sørge for at fighteren dekker seg opp mellom
kombinasjonene, men ikke gjør som en del dårlige trenere som prøver å faktisk «ta» utøveren. Hele
ideen er at den som blir trent skal klare å blokke eller rulle unna kontringen, ikke å klaske til der det
er åpent for å være kul. Jeg har faktisk sett trener som har klart å svimle til utøveren når de slår på
puter – hva i all verden er problemet til disse menneskene?
Det gjelder også å gjøre det realistisk gjennom å sirkle, gå etter fighteren for å tvinge frem
godt fotarbeid og generelt skape en setting hvor bevegelsen er som det skal være i kamp.
Hvis du blir dominert teknisk, så ikke prøv å kompensere med hardere slag.
Greit nok, på ferskinger hender det at man kan sette dem ut med å dra på styrke og dermed snu
sparringen. Men som jeg har diskutert flere ganger med andre instruktører, så er det helt utrolig
hvordan noen tror at det er lurt å prøve å dra til noen som allerede gir deg tyn. Det som gjerne skjer
er rett og slett at den mer tekniske fighteren også naturlig nok begynner å kjøre hardere angrep og
kontringer, men disse er da langt mer presise og vonde. Det er liksom det man har teknikk til: bedre
og hardere trefninger uten å bli truffet selv. Resultatet er åpenbart.
Om du synes det er kjipt å bli dominert, så vet jeg ikke helt hva jeg kan fortelle deg. Går
partneren din for hardt, får du be han roe ned litt. Men utenom det, er det heller vanskelig å unngå
«litt» nedjustering av egoet i denne sporten. Uansett hvor god du blir, så kommer du til å oppleve at
noen gir deg pes. Opp med guarden og jobb med å bli bedre.
Avslutt kombinasjoner med noe som bryter motstanderens rytme.
Det er ytterst vanlig å la kombinasjoner henge i luften. Med det mener jeg at fightere går inn, legger
inn en kombinasjon og trekker seg ut på en måte som gjør at motstanderen med en gang kan hive
kontringer. Det er mange som har blitt slått ut på en såkalt «Hail Mary»-manøver, som en desperat
hook eller overhand right idet motstanderen er ferdig med en slagserie.
Da vi i Trondheim fikk inn Reza Mirzaei som boksetrener, trente han oss blant annet på å hive
en teknikk «ekstra» på veien ut av kombinasjoner. Det kan være så enkelt som å sette en jab idet du
trekker deg ut slik at den andre får noe i ansiktet og dermed ikke får angrepet tilbake. Samt at
motstanderen også mister sikten lenge nok til at du kommer på plass igjen. Poenget er veldig enkelt:
ikke bare hiv teknikker på veien inn, men sett også inn noe på veien ut. Så sparer du deg for
unødvendige forflytninger av kjeven din etter en pen kombinasjon.
MMA er mye mer «skittent» enn mange stiler for stående kamp.
Teknisk vakker amatørboksing er veldig fint å se på. Presise støt, flytende fotarbeid, fastlagte
treffpunkter – det er en fryd å se på OL når bra boksere går. Samtidig ber jeg deg forstå at MMA er et
annet type dyr. Tenk på overhanden til Chuck Lidell, på de sirklende slagene til Fedor Emalianenko,
på Alexander Gustavsson sine lange uppercuts, bare for å nevne noe. I MMA vil du måtte bli vant til å
hive slag fra merkelige vinkler og på treffpunkter som vanligvis ikke er så aktuelle. Det er minst like
mange som går ned fra slag til tinningen, punktet bak kjeven ved øret og lignende, som fra de
klassiske hakeslagene.
Det samme kan man si om sparkene. Det er ikke slik at de lange tunge thaisparkene er best
alltid. Korte stomps til knærne i ekte Savate-stil kan være langt mer fruktbare. Og tidvis er både slag,
spark, albuer og knær slengt inn fra merkelige vinkler på måter som ville fått instruktører i de
klassiske stilartene til å fnyse. Så selv om det er massevis å hente fra spesialister innen de ymse
feltene, vil jeg også påstå at det er helt sentralt å lære hvordan du faktisk må forholde deg til
realiteten i MMA. Om eksempelvis klassisk boksing var eneste vei å gå, så ville aldri Dan Hendersons
«H-bomb» vunnet noe som helst. Men det er nå engang slik at selv elitefightere rett som det er ligger
og tar seg en blund etter denne teknikken.
Bryting
Bryting er ekstremt viktig i MMA på grunn av ett enkelt faktum: om du er bedre til å bryte enn din
motstander, så bestemmer du hvor kampen skal gå. Om du vil stå og slå, så bruker du brytingen til å
stoppe kampen fra å havne på bakken. Om du vil låse, kvele og ground’n pounde, så kan du ta den
andre ned. I tillegg er bryting et veldig bra verktøy for å gjøre motstanderen sliten gjennom å ta ned,
og så reise seg, gnukke den andre opp mot buret, pasifisere gamet og mase rundt i clinch. Det er ikke
direkte overraskende at så mange gode fightere, spesielt i USA, kommer fra en brytebakgrunn.
En takedown er alt som ender med den andre på gulvet med deg oppå.
Jeg har trent med mange skikkelig gode brytere. Jeg har hengt på blant annet Miletich Fighting
Systems i Iowa i USA og hatt den svært (!) tvilsomme gleden av å kjøre brytesparring med de råeste.
Iowa, sammen med Oklahoma, er kjent for å ha verstingene i fristilsbryting. Det er imponerende, på
en ganske vond måte, å leke med dem. Samtidig vil jeg si det jeg har sagt til alle mine elever opp
gjennom: bryting i MMA handler bare om å få gjøken på bakken med deg oppå, eller at du stopper
forsøk på å ta deg ned. Det behøver ikke være pent, det behøver knapt å være en teknikk i det hele
tatt. Om du feier et ben i et uheldig øyeblikk, eller klarer å flytte motstanderens balanse i en uventet
retning, så deiser vedkommende på baken. Er det spesielt pent? Sannsynligvis ikke. Men vil du fiske
eller få fisk? Verden blir veldig mye enklere innenfor bryteparadigmet om du bare forenkler hva det
handler om. Du får ikke stilpoeng.
Det finnes bare to typer takedowns: kast fra clinch og shots.
Å huske dette gjør livet lettere i et mylder av potensielle greier man kan lære seg. Når du jobber med
takedowns, så er det om å gjøre å skape overganger fra stående kamp til å enten skyte inn, eller
havne trygt i en clinchposisjon som er fordelaktig (double underhooks eller lignende). Derfra er det
greit å ha et sett med ferdigheter som funger stort sett, og overganger mellom dem. Det blir omtrent
aldri en ren og pen nedtagning. All drilling bør foregå slik at du starter ute på slag- og sparkavstand
og så må komme til et sted der du faktisk overbevisende får motstanderen ned.
Nedtagninger i MMA handler mer om å kombinere enn å ha nydelige kast.
Nesten alt som går i kategorien «kule kast» faller ut når man går fra ren bryting til MMA. Jeg har gått
med noen skikkelig gode brytere og fått en veldig fin innsikt i hvordan en voldtekt må føles. Men med
en gang vi skulle kjøre boksing med nedtagninger, en klassisk MMA-drill, så ble historien en annen.
Når jeg fikk lov til å sette opp mine kast med to tette og en badehette, var det plutselig en helt annen
greie. Joe Rogan sa en gang «if you punch a black belt once, he’s a brown belt. If you punch him
again, he’s a purple.» Det samme prinsippet gjelder i bryting. Så fokuser mer på å ha gode glidende
overganger mellom stående teknikker og bryting, enn å kunne hundre spennende varianter av kast.
Bakkekamp
I Norge kommer nok de aller fleste inn i MMA med en viss forkjærlighet for bakkekamp, og da gjerne
gjennom såkalt Brasiliansk Jiu-Jitsu (BJJ). Ser vi på de som har gjort det best så langt fra Norge, har
det vært mange med ekspertise på gulvet. Det henger nok ganske enkelt sammen med at dette var
utgangspunktet da sporten kom til Norge. Så la oss se litt på bakkekamp.
Lær deg å klappe ut.
Ok, så det er kanskje ikke den kuleste måten å starte et kapittel om bakkekamp på. Men samtidig er
det å tappe ut noe av det viktigste du kan lære for å bli god. Jeg har vært dommer på en haug med
grapplingkonkurranser og MMA stevner, og brukt mer tid rullende rundt med svette mannfolk enn
jeg tør tenke på. Igjen og igjen ser jeg folk sovne av fra kvelninger, få skadet leddene sine og lignende
– og det er selvsagt helt meningsløst. Her er virkelig stoltheten bare i veien. Det er et helt
neandertalsk konsept å nekte å klappe ut. Når en lås sitter, så er du faktisk ferdig. Å rive seg ut eller
holde ut for lenge øker skaderisikoen kraftig og utsetter som regel bare det uunngåelige. I tillegg er
det en hel del fightere som faktisk er så hyggelige at de ikke drar til på låser, og foretrekker å slippe
heller enn å rive av noens arm. Men resultatet av at du tvinger folk til å slippe, er at du etter hvert
blir kjent som han irriterende idioten som ikke klarer å tappe ut i tide. Og før eller senere kommer
det noen som gir blanke og tar med seg armen din hjem heller enn å slippe for å være grei.
Du har egentlig et veldig enkelt valg mellom å lære å tappe ut på rett tidspunkt eller bruke
mesteparten av tiden skadet på en eller annen måte mens folk snakker om hvor teit du er bak ryggen
din. Om du vil slippe å bli låst fast, så lær deg heller kontringer, forsvar og måter å komme seg ut på
en teknisk måte.
Rull med slag.
Så fort du har fått inn et grunnleggende opplegg på bakken, bør du begynne å fokusere på å rulle
med slag. Dette gjøres enkelt og greit ved å ta på et par standard MMA kamphansker og tillate å
sette noen smekker mens man gjør grapplingen som vanlig ellers. Reglene er som vanlig å bare slå
akkurat så hardt at det ikke er fristende å bli slått masse, men ikke noe mer enn det. Du vil fort merke
at dette elementet uansett øker stressnivået kraftig. Selv om det kun er markeringsslag, så øker
presset betraktelig.
Fra min egen erfaring kan jeg også si at jeg har sparret med veldig bra grapplere, og de har da
også gitt meg reelt med tyn så lenge det kun er låser og kvelninger. Men med en gang slagene ble
med, dominerte jeg tilbake med samme margin. Med slag forsvinner enorme deler av gamet, og
andre ting kommer inn. Du kan ikke lenger gjøre så mye «kult» og «lurt», du må være mye mer
eksplosiv, en hel del posisjoner er ikke trygge lenger og du må generelt jobbe mye hardere i
posisjoner og tenker i flere dimensjoner for å ta hensyn til både det å slå og bli slått. Ikke minst kan
man også gjøre mye spennende offensivt, som å slå seg inn i låser, presse hardt med alle ballistiske
våpen fra åpen guard og så videre.
Kort sagt: det er noe helt annet, og må trenes spesifikt.
En god lillabelte kan det samme som en svartbelte. Og belter er relative.
Mannen, myten og legenden, Jon Olav Einemo, kom på fjerde plass i verdensmesterskapet i
submission wrestling, ADCC, som blåbelte. Og han vant hele greia som lillabelte. I gamle dager da jeg
hang på Newsnet (en kanal for online nyheter for de virkelige nerdene), husker jeg også det ble
uttrykt at du aldri i MMA vil få bruk for ting som går over lillabeltenivå. Mange ganger har det også
blitt meg fortalt at en lillabelte og en svartbelte kan mye av det samme, men sistnevnte er bedre på
utførelsen.
Fysisk trening
Ja, det er vel ikke akkurat til å stikke under en stol at MMA antageligvis er den mest fysiske av
kampsportene som er å finne. Den er selvsagt ekstremt teknisk kompleks og man kommer ikke langt
uten å gjøre ting rett, men samtidig er det som Karl Gotch sa: «Conditioning is your best hold». Mot
en rutinert motstander må teknikker rett og slett gjøres med kraft og hurtighet for å gå inn, og når du
blir sliten kan være et teknikkbibliotek og tape likevel. La oss snakke litt om å få deg i form.
Vær som en buestreng: ikke så spent at du ryker, ikke så slapp at pilen ikke flyr.
Her kommer litt grunnleggende Zen-tankegang som du kan ta med deg inn i fysisk trening, og
egentlig da trening generelt. Poenget er å trene slik at du har god «tensjon» i kroppen, at den er
spent på en slik måte at du føler kropp, sinn og sjel er høyst tilstede og jobber effektivt. Om du drar
på for mye, vil denne spenningen lede til at systemet klapper sammen. Du vil også måtte finne det
optimale punktet der du får den nesten litt overmenneskelige følelsen mange fightere får når der er i
slaget, samtidig som du ikke brister. Vi pleide å si på min gamle klubb at når du føler du kan trene
helt ubegrenset, da er tiden inne for å trappe litt ned. Da er du nemlig helt på kanten av den
knivspissen som heter topp prestasjon. Naturlig nok er det også det punktet der du aller minst forstår
at du muligens må moderere litt for å ikke falle ned på kniven med ett ben på hver side.
Vi pleide også å si at hvis du fortsatt hadde lyst på sex, så trente du ikke nok. Jeg ønsker
herved å ta dette tilbake. Den er faktisk en mye bedre sjekk at du fortsatt har lyst til å ligge med noen
siden det vil si at du ikke har trent så hardt at du begynner å få hormonbalansen i uorden. Du trenger
testosteronet for å bygge kroppen, og ikke minst er det viktig for det mentale at du har lyst til å gjøre
slike grunnleggende menneskelige aktiviteter av og til. Jeg har sett en del fightere skryte i all
offentlighet at de har null lyst til å ha seg (og sikkert gjort det selv), og det er faktisk bare trist og feil.
Du driver i så fall bare med ødeleggelse av deg selv, og er stolt av det på toppen av det hele.
La meg også føye til at når du bestemmer deg for å droppe en økt eller til og med ta en rolig
uke, så må du bare droppe å gi deg selv kjeft for det. Om det først er nødvendig med litt fri, så er det
beste du kan gjøre å nyte det maksimalt. Gjør ting som gjør deg glad og få tilbake gnisten. Vi er ikke
bygget for å konstant pushe oss til det maksimale.
Husk å varme opp riktig og ordentlig selv når du «bare» skal gjøre fysisk trening.
Dette burde virkelig være helt unødvendig å si, men jeg har opp gjennom sett såpass mange enten
bare traske bort til benken og starte på mongotunge vekter eller kaldstarte kondisøkter. Det første er
en virkelig reell skaderisiko og gjør at du aldri kommer til å bli god i pumping. Det andre leder gjerne
til kramper og total andpustenhet lenge før du egentlig får noe effekt av økten.
Oppvarmingen bør være fokusert på det du skal gjøre. Det finnes mange veier å gå, men
generelt gjør du bare det du har tenkt til å trene på under lettere belastning. Du trenger ikke jogge to
mil for å løfte skrot – bare begynne hver øvelse med lette vekter. Til løping jobber du deg opp over
tid til den intensiteten du skal kjøre. Til sekktrening kan du begynne med noen runder skyggeboksing.
Dette skjønner du. Den store faren er som oftest at folk skal «ta en kjapp økt» og dermed hopper
over slike teite ting som å varme opp skikkelig. Vær disiplinert og sett av nok tid til å gjøre en
ordentlig treningsøkt i stedet.
Ha en progresjonsplan.
Det overrasker meg stadig når folk møter opp på en eller annen form for fysisk trening og «bare
trener». Uansett om man er mosjonist eller proff på heltid, så er det noe med at man faktisk bør bli
bedre om man investerer tid i en aktivitet. Og når det gjelder å skape en kropp som fungerer i kamp,
da har vi en ganske skarp intensjon om økning i fysiske forutsetninger. Dette er veldig vanskelig å få
til uten såkalt «programmering» - altså at man har en struktur for hvordan ting skal bli bedre.
Det første jeg vil si om dette, er at det å ha selv en dårlig plan er bedre enn ingen plan. Det
finnes veldig mange systemer for å bli sterkere, få opp kondisjonen, øke eksplosivitet og så videre. Og
de fleste av dem har gjerne navn som får dem til å høre ekstra kule og effektive ut. Selv om det byr
meg veldig imot, ser jeg verdien av å bli med i en eller annen kult hvor du blir servert en pakke du kan
følge, og hvor det er en progresjonskurve bakt inn i opplegget. Frem til du lærer nok om fysisk
fostring selv, er det en helt ok krykke på veien. Bare husk dette i det minste: hvert eneste opplegg
som har noe for seg sørger for at du klarer mer hele veien. Som fighter handler det ikke om å dra på
en gruppetime for å løfte, løpe og hoppe det samme som forrige uke, men snarere om at det hele
tiden er litt og litt mer prestasjon hele veien.
Dette er dog litt vanskeligere enn det høres ut siden kroppen ikke er lineær i sin utvikling. Om
du legger på 5 kg i benk hver uke i 10 uker, betyr ikke nødvendigvis det at du klarer 50 kg mer etter
den perioden. Du vil merke at programmering også betyr å ta de rette hvilepausene, at du kanskje
må gjøre ymse støttetrening for å komme videre, at du må endre forhold mellom last og mengde
forløpende, at du må spise mer for å miste vekt og en haug med andre rare sammenhenger som
krever en dypere forståelse av akkurat hvordan din kropp er satt sammen. Men dette er for mer
avanserte utøvere og på dette nivået har du antageligvis en egen coach som styrer mat, kondis og
styrke for deg. Inntil den tid er det helt ok å bare passe på å ha økning på alt du gjør og følge et
system som virker logisk og har en del god empiri i seg.
Lær deg korrekt løfteteknikk.
Opp gjennom årene har jeg sett utrolig mye elendig teknikk på løfting av skrot. Greit nok, har du
under middels løpsteknikk, så ser du ut som en tulling og bruker mye unødvendig energi. Men med
løft kan du virkelig ødelegge deg for livet om du gjør det feil – spesielt om du gjør det feil over tid. Og
så er det noe skikkelig flaut over å sitte på benken fordi du gjorde markløft feil. Det er ikke helt
samme skrytefaktor som en brukket nese etter kickboxingsparring.
Det holder som regel heller ikke å bare høre på et eller annet bolehue. Fra dem har jeg
virkelig fått høre noen helt hårreisende teorier om hvordan kroppen fungerer som jeg tror kun
stemmer om man spiser steroider ment for hester. Få heller en skikkelig opplæring på teknikk fra
noen som driver med styrketrening for atleter. Det behøver ikke være en MMA-ekspert, men grip
fatt i noen som forstår dette med prestasjon og også har lært en ting eller to om fysiologi. Det er
verdt den investeringen det eventuelt koster å få hjelp av et slikt menneske. Selv klarte jeg i et
ukonsentrert øyeblikk å legge på rundt det dobbelte av det jeg mente til oppvarmingssett i mark, og
rykket til. Det endte med at jeg gikk som en cowboy med brokk i rundt en uke på ferie i Wien, og jeg
har fortsatt problemer med korsryggen. Det er bare ikke kult med den typen skader.
Gjør målinger av din fysiske form.
Det er veldig hyggelig å føle seg i god form. Men det er mildt sagt en svært subjektiv erfaring. Om du
sparrer med folk som ikke er like flink som deg, kan du bli mindre sliten og lures til å tro at du er i
bedre fysisk forfatning en du er. På andre siden kan du føle deg ganske gåen og faktisk ha svært god
kondisjon. Dette med å synse seg frem til hvordan man ligger an, er heller lite optimalt i forhold til
faktisk prestasjon. Ting må måles på en objektiv måte.
Når det gjelder kondisjon, så er det veldig populært å ta såkalt O2-tester. Her blir du som
regel satt til å løpe som en gal på en tredemølle til du når det punktet der du ikke klarer mer. Under
seansen har du på deg en maske som måler ditt opptak av oksygen, og du får et tall som sier noe
konkret om formen din. Det er en slitsom test, så det er greit å møte opp med overskudd heller enn å
ta det etter en lang og tung treningsuke. Det finnes også forskjellige referanseverdier for hva
eliteutøvere bør ligge på i forskjellige vektklasser (oksygenopptaket er per kg kroppsvekt), så du vet
hva du har å forholde deg til. Sånn rent bortsett fra dette bør du også notere ned økning i hvor langt
du løper om du bruker løpsintervaller, eller progresjon i tid om du eksempelvis har faste distanser.
Dette er ganske åpenbart, men det er fortsatt få som gjør dette skikkelig.
Når det gjelder styrke, er vel økning i rå styrke ganske greit å finne ut av. Om du løfter tyngre
enn du gjorde, så har du blitt sterkere. Gratulerer. Igjen, noter ned hvor tungt du løfter og hvor
mange repetisjoner. Jeg for min del kan ikke forstå de som møter opp på et gym og trener styrke
uten et planlagt program og uten å logge resultater. Det er jo da helt fullstendig umulig å vite noe
konkret om fremgang.
Ellers er det også veldig greit å få seg en såkalt fettklype for å måle nedgang i fettprosent.
Naturlig nok ønsker du at kroppsvekten din i størst mulig grad skal bestå av muskler heller enn fett.
Om du veier 93 kg med hengemage og møter en på samme vekt som bare er biff, så kan det være at
du har en litt tung match foran deg. Det finnes dog en del merkelige og veldig festlige unntak der ute,
men jeg snakker nå generelt. Om du er en Roy «Big Country» Nelson type, så bøyer jeg meg i støvet –
bare gjør greia di og ignorer meg. Til syvende og sist, så kan du være så rund du vil om du faktisk
vinner.
Så får jeg bare avslutte med å si at det finnes veldig mange ting du potensielt kan måle, men
det viktigste er at du faktisk måler og at du fokuserer på det som er viktig for akkurat din fysiske
fremgang.
Gjør den fysiske treningen relevant for MMA.
Om du har mulighet, så gjør bevegelser som faktisk er relevante for MMA når du eksempelvis jobber
med kondisen din. Da jeg forberedte meg til Toni Valtonen i The Cage, hadde jeg akkurat kommet
gjennom en kneoperasjon og kunne ikke løpe. Som datanerden jeg tross alt er, satte jeg sammen et
dataprogram som laget lydfiler som besto av verbale kommandoer. Disse kommandoene var
forskjellige MMA-teknikker som sprawls, slagkombinasjoner, nedtagninger og så videre, og jeg kunne
velge hvor mange og lange runder jeg ønsket. Så var det på med MP3-spilleren og kjøre alt sammen
på sekk. Dette utgjorde faktisk den eneste fysiske treningen utenom sparring og teknikk i
oppkjøringen, og jeg gjorde omtrent min beste kamp noensinne. Programmet heter «The Viking
Workout» og du kan laste ned noen workouts på bokens hjemmeside (www.cagewisdom.net).
Det jeg prøver å si, er vel at det kanskje ikke er det aller mest relevante å bare eksempelvis
løpe som kondisjonstrening, eller ha hovedfokus på tung pumping for å ha funksjonelle muskler til
kamp. Vi ser også i dag at de fleste respekterte MMA-treningssentrene kjører øvelser hvor fighterne
både flytter på vekt og samtidig har veldig høy puls. Dette er mye nærmere virkeligheten i en kamp
hvor man jobber mot en annen kropp samtidig som man belaster hjertet og lungene.
Det er dog et motargument som blir relevant når man havner på veldig mange treningsøkter
per uke: man kan overbelaste seg. Om man eksempelvis slår masse på trening, og så også kjører
intervaller med slag på sekk som kondisjonstrening, kan det fort bli mer enn kroppen tåler av akkurat
den typen bevegelse. Dette må du nesten kjenne etter. Om du er skikkelig sår i skuldrene og hendene
etter en boksetrening, så er det kanskje nettopp løping som er lurt å kjøre som kondistrening neste
morgen heller enn å bryte ned det lille som er igjen av overkroppen din.
Økning av maksimal styrke.
La oss først være enige om en ting: vi jobber med baseøvelser i all hovedsak. Det er helt snålt å se
fightere som prioriterer å kjøre masse rare maskiner på treningsstudioet. I all hovedsak bygger du din
styrke gjennom gode gamle baseøvelser hvor flest mulig store muskelgrupper dekkes samtidig. Vi
snakker markløft, skulderpress, benkpress, hang-ups, dips, knebøy og så videre. Kort sagt de
skikkelige gromøvelsene som får håret til å vokse på kassa og testiklene til å stramme seg (eller
tilsvarende hos kvinnelige utøvere). Om du har tenkt til å sitte og prioritere biceps-curl og andre
sjarmørøvelser, så har vi et problem.
Unntakene til denne regelen er først og fremst skadeforebygging. Rotator, rygg-ups, utfall
mot benk, nakkeøvelser og så videre er typiske høy-repetisjonsøvelser hvor poenget er å passe på
kroppen for at du skal kunne holde på med sporten en stund. I tillegg brukes også maskiner for å
styrke deler av en øvelse. Eksempelvis om du synes siste strekket på benkpress er tyngst, så kan det
være en fordel å jobbe mer med triceps som aktiveres i denne fasen. Akkurat som du kan prioritere
rene brystøvelser om du sliter med første biten opp fra kassa.
En annen greie som tok meg litt tid å forstå selv, er at slik tung styrketrening bør gjøres
nesten meditativt. Jeg har sett en del artikler som omhandler hvordan stresshormonet kortisol virker
imot utvikling av muskler, og det kan virke rett. Sånn rent erfaringsmessig i både egen trening og hos
mine medfightere, merker jeg også at beste måte å gjøre slike klassiske pumpeøkter involverer å
gjøre sine repetisjoner, tenke litt over livet mens pulsen synker til nær sovenivå, og så kjøre neste
sett. Poenget er å stimulere kroppen til å bygge mer kraft. I motsetning til andre økter i et typisk
MMA-opplegg hvor svetten spruter mens hjertet hopper nærmest ut av brystet, er målet her faktisk
å være ganske bedagelig. Det kan faktisk være en reell utfordring for mange dyktige utøvere å evne å
ta seg en bolle og finne roen heller enn å prøve å gi jernet på hastighet under slike økter.
Jobbing med generelle fysiske ferdigheter for fighting.
Det irriterer meg grenseløst at Crossfit har tatt treningsformer som fightere av alle typer har brukt
gjennom tidene og skapt et konsept av det som har nådd kultstatus med alle de grusomme
Facebook-oppdateringene det innebærer. Men det får bli en separat diskusjon. Tilfellet er uansett at
treninger hvor man kombinerer forskjellige former for styrkebasert trening med høy puls er veldig
greit til MMA. Det å måtte jobbe med vekt samtidig som man puster hardt er veldig likt den rent
fysiske opplevelsen av kamp og sparring (minus at noen står og prøver å gi deg deng).
Hver trening vil her ofte være litt forskjellig, men hopping på kasser, tauklatring, korte
sprinter, medisinballøvelser, kast av sandsekker og så videre er typiske ingredienser. Man får kjørt
seg og må samtidig forholde seg til bevegelser som ligger nærmere kampsport enn å bare løfte
stenger og manualer (det er dog ingen unnskyldning for å pingle ut av styrketrening). Det du derimot
bør passe deg veldig for, er å gjøre styrkeløft som del av en slik trening. Tunge og komplekse løft er
ikke noe som bør skje mens du er ukonsentrert og ser dobbelt grunnet høy puls og lunger som svir.
En fordel med denne treningsformen, er at det er lett å gjøre det på egenhånd selv når et
gym er langt vekk. Jeg har ofte brukt benker og betongklosser til å kjøre forskjellige typer hopp, tatt
hangups i fotballmål, sprintet opp mange en grusvei og så videre. Husk at dette faktisk da går under
kategorien «generelle fysiske forberedelser» og erstatter ikke klassisk pumping eller strategisk økning
av kondisjon – selv om det ser litt sånn ut fra en del «UFC Countdown»-episoder.
Spesifikk økning av kondisjon.
Når de fleste snakker om kondisjon, mener de i praksis O2-opptak; altså hvor mye oksygen kroppen
din evner å suge til seg. Dette måles ofte per kilo kroppsvekt, så en tyngre utøver vil som regel alltid
ende dårligere enn lettvekterne. Opplevelsen av et godt opptak er rett og slett at pusten din fungerer
godt under fysisk utfoldelse. Du blir ikke så andpusten og kjørt at du slutter å fungere, og du henter
fort igjen evnen til å puste kontrollert i pausene.
Måten å trene dette på er å kjøre trening der du ligger over 90% av makspuls over lenger tid
(det er en del diskusjon om akkurat hvor høyt du bør ligge, men ta det som et veiledende råd). Den
mest populære formen for trening for dette har i en årrekke vært fire-minutters intervaller, og da
ofte det som heter «fire ganger fire»: fire runder med fire minutters intervaller og type to minutters
pauser. Dette kom ut av forskning fra professorene Jan Hoff og Jan Helgerud ved NTNU. Du kan gjøre
dette med løping, svømming, sykling, sekktrening eller hva som måtte passe deg – hovedpoenget er
å kjøre opp puls og pust over tid.
Min egen erfaring er at det ikke er fullt så enkelt i forhold til MMA. Det vil ofte være mer
hensiktsmessig å legge rundene og pausene nærmere det du faktisk skal gjøre i buret. Ikke minst er
det å foretrekke å gjøre relevante bevegelser. En måte å jobbe på som jeg sverger til lærte jeg av
Joachim Hansens gamle trener, Marcus Jacobsen. I praksis er det simulert fighting. En person tar på
seg magebelte (sånn som thaiboksingtrenere går med) og thaipads (de lange sakene som dekker
underarmene), og den som skal få kjørt seg har på boksehansker. Den som holder pads har som
oppgave å gi opplevelsen av en reell kamp. Det vil si at han kaller ut stående kombinasjoner med
slag, spark, albuer, knær og clinch, får den andre til å ta han ned, gir motstand på grappling, får den
andre til å sprawle og generelt gjør alt det som ville vært del av en kamp. Forskjellen er at det kun er
en person som blir skikkelig sliten her, så man kan som trener i denne situasjonen virkelig dra den
andre på dypt vann. I sparring kan man tross alt finne hvileposisjoner – det er bare å glemme her. I
forhold til tid, er det bare å gjennomføre det du skal i kamp. Vi pleide å kjøre tre runder à fem
minutter med ett minutts pauser, naturlig nok. Husk dog at selv om man kan kjøre på her, så skal
rundene holde en viss rytme slik det også er i kamp.
Om du ikke har tilgang til partner, så bruk gjerne «The Viking Workout» nevnt tidligere. Da
trenger du bare en sekk med matte under. Alternativt kan jeg også anbefale Bas Ruttens programmer
som er mye samme greie: CD’er med forskjellige workouts hvor du kjører boksing, thaiboksing og
MMA. Ellers er jeg stadig ute og løper intervaller når jeg er på ferie og ikke har tilgang til et gym, så
jeg skal ikke fnyse av «deg gode gamle» heller.
Økning av muskulær utholdenhet.
Akkurat problemstillingen med hvor mye musklene tåler av påkjenning over tid kom jeg først over da
jeg skulle delta i Finnfight. Med ti minutter lange runder og flere kamper samme kveld ble det
plutselig et fokus rundt hvordan man får kroppen til å gnage på en motstander over lang tid. Jeg så
ikke for meg at hovedproblemet ville bli pusten min, men snarere at det kom til å være mye
kontinuerlig seig jobbing. Finnfight var typisk ikke et sted der dommerne tok fighterne opp til stående
så ofte heller, og fra tidligere videoer av stevnet så det ut til å være mye tett kontakt med høy
generell fysisk slitasje.
Så hvordan fikser man noe slikt? Å løfte skrot og løpe intervaller tar ikke akkurat denne biffen
av erfaring. Det som derimot fungerer, sånn utenom masse sparring, er å kjøre et veldig høyt volum
på forskjellige fysiske øvelser. Akkurat her sverger jeg til et opplegg som min gamle coach Kirik
Jenness lærte meg, som visstnok ble brukt av Dan Gable til å varme opp bryterne sine. Alt du trenger
er en kortstokk og en matte. Tidvis har jeg også erstattet sistnevnte med vegg-til-vegg-teppe på ymse
hotellrom – man gjør mye rart når man er på ferie og blir desperat.
Reglene er slik: alle kortene teller det antallet repetisjoner som kortets tall. Ansiktskort er 13,
ess er 15. Gjennom hele første kortstokk er hjerter såkalte «dive bombers»/støvsugere og alle andre
kort er korte armhevninger (opp halvveis fra gulvet og ned igjen). Alle jokere er 20 såkalte «sit-outs»;
at man går fra armhevningsstilling til å sitte ut med benet på tvers til annenhver side. For hvert tredje
kort legger du sammen antall repetisjoner på kortene og gjør det antallet knebøy. Neste kortstokk tar
du utfall på alle vanlige kort og korte spensthopp på hjerter (fra hockey-posisjon til å hoppe opp med
strake ben). Jokere er 20 spensthopp og på hvert tredje kort gjør du det totale antallet i «good
mornings» (bøy deg frem fra stående til overkroppen er 90 grader fremover og opp igjen). På tredje
og siste kortstokk er det sit-ups på alle vanlige kort og «leg-raisers» på hjerter (du ligger på rygg med
armene ut og har samlede rette ben som pendles fra side til side i en opp-ned «U»). Jokere er 20
burpees og for hvert tredje kort gjør du totalen i rygg-ups (ligg på magen og hev overkroppen opp og
ned igjen). Totalt med oppvarming tar dette omtrent en times tid og det er over 2500 repetisjoner.
Det gjør godt for seigheten…
Mat, søvn og generelt vedlikehold
Det er mye innenfor det å vinne kamper som rett og slett handler om å ta vare på seg selv på ymse
vis. Og det er noe fightere generelt er særdeles dårlige på. Når jeg jobber fra coachsiden merker jeg
jo ganske tydelig at jeg ofte må dytte utøvere i seng, mate dem og generelt leke onkel. Så i dette
kapittelet skal vi se på noen grunnleggende ting rundt å ha gode forutsetninger for at du skal fungere
optimalt.
Tilfør kroppen næring og vann under trening.
I skrivende stund trener jeg i Aten, et sted med veldig lav luftfuktighet og høy temperatur. Det er mai
og vi har passert 30 grader. Bare det å tråkke en halvtime til trening gjør at jeg drikker en god del på
veien, og på selve økten er jeg en vandrende svamp. Samtidig er jeg fascinert av grekerne som klarer
en 90 minutters økt uten å tilsynelatende ta inn væske. Det hele får meg definitivt til å tenke over
dette med hva man skal ha i seg under trening.
For det første er det veiledende at man skal ha i seg en halvliter vann per halvtime trening.
MMA er en tøff sport, og det å ta en grei slurk mellom hver runde er ikke bare en god idé, det er
høyst nødvendig. Bare ved noen få prosent vanntap i kroppen, synker prestasjonsevnen drastisk. I
tillegg trenger du å få deg salt og karbohydrater for å få vannet til å tas opp og for å få tilbake energi
du bruker underveis. Her kommer sportsdrikk inn som et godt alternativ. Det bør også noteres at
kroppen faktisk klarer å ta opp noe protein under trening, så de beste drikkene har et en-til-tre
forhold mellom protein og karbohydrater. Noen synes også at det å ha litt koffein eller guarana oppi
gir god effekt under trening. Dette må du nesten eksperimentere litt med selv og finne ut av. Mange
lager jo også derfor sine egne blandinger.
Tøying og selvmassasje. Gjør det nok til å være bevegelig, men ikke hypermobil.
Det er mulig jeg er veldig treg i oppfatningen, men det tok meg noen år før jeg fikk dette med tøying i
orden. For min del kom jeg inn i kampsport via en del grener der man tøyer i overkant mye. Og dette
prinsippet med «hard tøying» tok jeg med meg inn i MMA. Mitt problem var altså en til dels overivrig
tøying, noe som gjør en veldig mobil, men dette har heller ikke musklene godt av. På den andre siden
av skalaen har vi jo de som er så stive at de knapt kan sparke folk i kneskålen, og det er heller ikke
akkurat optimalt. Generelt vil jeg si det handler om å tøye slik at du blir bevegelig nok til å gjøre alle
de viktige tingene som hodespark, rubber-guard og lignende, men ikke gå helt inn i ballettmodus.
En annen ting jeg var helt ignorant om, lærte jeg av en av mine massasjeterapeuter opp
gjennom tidene: det er ikke alle muskler du får til å tøye. Det er rett og slett enkelte muskelgrupper
som du ikke kommer til gjennom å strekke, som du da heller må massere opp. Derfor bruker også
mange utøvere i dag forskjellige metoder som eksempelvis «foam roller»5, legger seg på en tennisball
for å gjøre akupressur eller lignende. Dette er naturlig nok veldig billig og dekker et viktig behov for
en aktivt trenende. Personlig er jeg også en veldig stor tilhenger av jevnlige massasjer av dyktige folk.
Det er rett og slett uerstattelig i mine øyne når man legger kroppen under så høyt press.
Begynn med støtteøvelser FØR du blir skadet.
Dette avsnittet kunne jeg vel også plassert under kapittelet om styrketrening, men det ble her siden
det handler mer om å passe på seg selv. Til alle jeg instruerer gir jeg rådet om å begynne å gjøre
støtteøvelser på styrketrening før de faktisk ødelegger noe. Og igjen og igjen ignoreres dette rådet
fordi det er jo ganske mye mindre gøy å kjøre styrking av ledd fremfor å løfte tungt i benken. Så
kommer dagen da ett eller annet gjør skrekkelig vondt, og jeg må høre på sytingen.
Derfor sier jeg dette nok en gang i bokformat samtidig som jeg innser at sjansene er små for
at noen hører på før skaden er et faktum. Poenget er å legge inn støtteøvelser som innside og utside
rotator for skuldre, styrking av nakken og stabilisatorøvelser for knærne som fast del av
styrkeregimet. Dette tar kanskje 10-15 minutter av styrkeøkten din og kan spare deg for enormt
mange problemer etter hvert som du avanserer som utøver. Det er dette vi kaller lav investering og
høy fortjeneste. Så får vi se om du er en av de smarte eller om jeg kommer til å dra en «I told you so»
på et eller annet fremtidig tidspunkt.
Spis primært for kroppen, og litt for sjelen.
Det har kommet frem en kultur her i vesten hvor dette med å spise for nytelse er en sentral greie. Og
for all del, jeg elsker god mat jeg også. Men om maten blir primært noe man spiser for å dyrke frem
en størst mulig smakseksplosjon, så vil man ofte ende med mat som ikke direkte er god for kroppen.
Hurtigmat, godteri og ymse snask er laget nettopp for å overstimulere smaksløkene til et nivå hvor
man blir omtrent svimmel. Og når dette blir normalen, er det ikke helt lett å gå tilbake til å ete rent
fordi det har en helt annen følelse og smak i seg.
Et annet problem er at vi mennesker har en tendens til å også spise for å dekke over det
emosjonelle vi sliter med. Som tidligere IT-konsulent har jeg sett folk i stress-situasjoner sette til livs
noen ganske skremmende mengder grisemat og slikkerier. Ettersom overtiden setter inn, gjør
søtsuget det samme. Vi har i stor grad mistet praksisene for å håndtere våre emosjoner på en
konstruktiv måte, og mat er en av flere kvikke løsninger som holder oss gående når vi egentlig burde
kanskje meditert litt, tatt en liten blund eller snakket litt om hva som egentlig foregår på innsiden.
Min erfaring er derfor at dette med å spise rett har mye å gjøre med å få sitt indre på stell og
vedlikeholde det hele. De som kun tvinger seg inn i forskjellige matregimer har en stygg tendens til å
5
Dette er en sylinder med mykt ytre og en hard kjerne som du kan rulle langs de områdene du ønsker å løsne
opp.
sprekke og jeg har sett folk pakke på seg noen avsindige mengder kilo etter konkurranse når de føler
at de kan ete hva de vil og ikke trenger å tenke vektklasser på en stund. Dette straffer seg naturligvis
når det er på tide å kutte vekt igjen, men den tanken tror jeg mange helt ignorerer der og da.
I alle fall er mitt råd å skape en livsstil der sunn mat er det du spiser fordi sånn er det, og det
både smaker best og føles best fordi du har gjort det som trengs med deg selv for å «være der». I
tillegg er jeg også en stor tilhenger av å mate sjelen litt også. Så du vil nok sjelden se meg på noen
ekstremdiett. Jeg vil heller ta meg en liten sjokolade eller en god kopp kaffe mocca og nyte det enn å
fornekte meg selv og plutselig ende med å gå berserk på smågodthylla når det til slutt rabler for meg.
Når du får kalibrert deg selv vil uansett kroppen fortelle deg hva den trenger når. Som min kjære
kompis og fitnesscoach extraordinaire, Børge Fagerli, sier: intuisjonen vet alltid best. Det tar bare litt
tid å trene seg til å lytte til kroppen i en kultur hvor vi blir bombardert konstant med idioti rundt
temaet mat.
Spis nok!
På min første tur til Thailand for å lære thaiboksing, endte jeg på Jitti’s Gym. Været var varmt og
fuktig, og vi trente omtrent fire til seks timer hver dag. Utenom trening gjorde jeg intet annet enn å
spise kontinuerlig og sove. Jeg følte jeg tømte i meg alt jeg kom over, egentlig. Men med all løpingen,
pad-treningen, sparringen og effekten av været, endte jeg med å gå ned omtrent 10 kg. Det jeg
ønsker å formidle med dette, er at når du trener hardt under krevende forhold, vil du trenge mye
mat og rett mat. Det bøttes gjerne nedpå med proteinpulver på toppen av hyppige måltider. De
færreste har som mål å bytte vektklasse på en treningsleir, tross alt. Det kan virke rart i disse tider
hvor mange ser etter å bli tynnere og sjekker ut stadig flere spennende måter å kutte kalorier på,
men en profesjonell fighter må gjerne tenke i andre retningen: hvordan får jeg i meg nok
kvalitetsnæring?
Slutt å spise prosessert mat.
Dagens samfunn pepres med frossenpizza, posemat, hurtigmat og en mengde rare ting hvor det er
knapt mulig å holde kontroll på hva som faktisk er av ingredienser. Slikt bygger man ikke noen
fighterkropp på. Det er like greit først som sist å lære seg grunnleggende matlagning. Og det er
faktisk verken mer tidskrevende eller særlig mer energikrevende å fikse dette. Istedenfor å stå og
steke innholdet av en frossen pose med en pastarett, er det rimelig lett å koke litt paste, steke litt
karbonadedeig og helle over litt hjemmelaget tomatsaus (hermetisk tomat, olivenolje, salt og pepper
– ikke akkurat noe man trenger franske gourmetkokker til å fikse). Noe slikt klokker inn på 15
minutter å mekke. Unnskyldninger er bare å droppe. Virkelig.
Ikke minst finnes det i dag omtrent en million blogger med fitnessmat i alle smaker og
former. Du kan til og med finne oppskrifter på proteinmuffins, om det er noe du trenger i livet ditt.
Det er faktisk ikke store forskjellen i smak heller, med mindre man har et ekstremt behov for sukker
og mettet fett for å kalle noe «godt».
Ved å få dette under kontroll vil du fort føle deg ekstremt mye bedre og det blir veldig mye
lettere å holde kontroll på inntak av forskjellige næringsstoffer når du holder deg unna «posene med
det rare i».
Sov som om du var en tenåring i vekst.
Min kjære kompis og tidligere sparringspartner Øystein, tar enhver anledning til å påpeke at jeg har
samme søvnrytme som bestemoren hans. Men det er nå en gang slik at jeg har kjørt et ganske seriøst
søvnprogram gjennom en karriere på 10 år, og da henger det jo igjen ennå. Med andre ord er jeg ikke
så veldig mye på fest at det gjør noe. En person som trener to ganger daglig med håndgemeng i buret
som mål, trenger rett og slett rikelig med restitusjon, og du kommer ikke utenom at det er søvn som
er den mest effektive måten å få nervesystemet tilbake i sonen. Vi snakker med andre ord fort ni
timers netter hvor man kryper i seng klokken ti, og drar i gang morgenøkten rundt syv. Min far sa
alltid at den beste søvnen er før midnatt, og det har jeg levd etter med gode resultater.
Du kan altså stort sett bare glemme dataspilling, jobbing eller rølp til langt på natt. Med mye
trening er dette også rimelig selvregulerende. Etter litt intens sparring, er det kun mat og seng som
frister, egentlig. Om du har tenkt deg på noe gøyalt på helgtid, kan jeg anbefale å ta en time eller to i
horisontalen på ettermiddagen for å overleve. Dette er i alle fall mitt triks de få gangene jeg
bestemmer meg for å bli med ut på et par drinker.
Finn deg en meditativ praksis.
Om man skal sammenligne en topputøver i MMA med en motor, så vil jeg si at det som ligger under
panseret i en Formel 1 bil er det nærmeste vi kommer. Det er en høyoktansport hvor du jobber til
daglig på et nivå som de fleste mennesker aldri er i nærheten av. Press og adrenalin blir dagligdags og
du vil tidvis føle deg nærmest febrilsk bare som funksjon av alt som skjer og tempoet det skjer i. Det
er, for å fortsette metaforen vi startet med, som en motor som overopphetes. Og i dette bildet er
mat, søvn og generell restitusjon ikke nok ofte. Faktisk kan du stresses opp til et nivå hvor det å sove
kan bli direkte vanskelig fordi du er så høyt oppe, og din forståelse av hva du trenger på matsiden
svekkes fordi du er så ute av deg selv.
Som en som har vært interessert i selvutvikling lenge, så jeg etter hvert en stor verdi i å ha en
meditativ praksis til å roe gemyttene. For egen del har jeg praktisert hovedsakelig Reiki (en slags
japansk healingtradisjon) og en del forskjellige former for meditasjon sentrert hovedsakelig rundt å
tømme hodet helt for alt rotet som oppstår når man er under press. Sistnevnte gjør jeg også gjerne
med hele gruppen etter tøffe treninger for å sørge for at folk er nær normal puls før vi i det hele tatt
tøyer og forlater lokalet. Da slipper man også at man fortsetter å svette etter at man har dusjet.
Reiki har på sin side en mer dyptpløyende effekt for min del. Jeg legger meg ned og klarer å
virkelig samle meg på kort tid, og det er et mer kraftfullt alternativ til å bare ta en dupp mellom
treningsøkter (noe som tidvis kan føre til at man våkner enda trøttere enn da man la seg). Også Yoga,
Qi Gong og andre former for strukturert avslapning og sentrering kommer varmt anbefalt. Poenget er
en full nullstilling mellom økter, og det å klare å være helt tilbake i seg selv i etterkant av en fysisk og
mental innsats. Det øker også søvnkvaliteten fordi man ikke kommer hjem og legger seg med hjertet
fortsatt langt oppi halsen.
Om du fortsatt trenger motivasjon for å utforske dette, så ta en liten sjekk på hvilke av
utøverne i elitedivisjonen som har slike rutiner for indre arbeid. Det er ikke akkurat til å stikke under
en stol at de mer avanserte fighterne har skjønt en ting eller to.
Mental trening
Gud bedre så lei jeg egentlig er ordet «mental trening». Vel, i mangel på noe bedre, så kan vi vel si at
uttrykket er brukbart. Men egentlig handler dette om noe mer. Det er snakk om å strukturere opp et
liv både rundt og i fightingen som gjør at du har et godt energinivå, bra selvfølelse og tar sann glede
av å drive på med MMA.
For å minne om hva legenden Randy Couture sa om dette:
"Although most fighters believe that the fight is 90 percent mental and ten percent physical, they
train 90 percent physical and ten percent mental. That is going to have to change as MMA continues
to evolve or those fighters will be left behind."
Det er bedre med én trening der du er i flow enn ti der du kaver.
Jeg har lyst til å starte segmentet om mental trening med å nok en gang gå litt mot strømmen. Den
vanlige tanken i MMA er, som indikert tidligere, å trene mye og trene hardt. Men, som diskutert med
min treningskamerat Ulrik Thyve, så er problemet med denne filosofien på et mentalt plan at du ikke
nødvendigvis lærer mer av å være på trening mer (nå ser vi bort ifra de rent fysiske utfordringene
som vi har snakket om tidligere). Læring er i praksis at du danner nevrale koblinger i hjernen. Dette
skjer optimalt når du er i såkalt «flow» - når hjernen er i best flyt og danner de mest effektive
koblingene. Dette er typisk når du kommer på trening og kjenner at det du gjør faktisk stemmer, at
du får til det du ønsker og beveger deg rett (selv om du går med bedre folk, så vil du tydelig merke
forskjell på å være på plass eller ute av fokus). Merk at dette ikke er samme problemstilling som når
du vurderer fysisk form, om du har ork til en økt og lignende.
Når du har en mental blokk og ikke er i flyt, vil du merke at du kan faktisk være helt i super
form, men likevel rote til treningen totalt. Du merker typisk at du er lite økonomisk med dine krefter
og bevegelser, at timingen er dårlig, at du må slite mye for resultater, at «hodet ikke henger med» og
så videre. Du vet nok hva jeg snakker om gitt at du har lagt inn noen timer i sporten (eller i en hvilken
som helst annen sport, egentlig). Å ha slike økter gir rett og slett ikke læring. Eller, rettere sagt, du
lærer å feile. Dette er veldig (!) lite nyttig.
Om det er åpenbart for deg at du har en dag hvor flyten er på bærtur, er det mye bedre å
heller prioritere fysisk trening (styrke/kondis) og visualisering (omtales senere). Teknisk trening og
sparringstrening vil stort sett lede til store mengder frustrasjon og det verste er at du heller ikke får
noe igjen for den frustrasjon. Høres det lurt ut?
Når dette nå er sagt, så finnes det også måter å indusere flyt på. Etter innspill fra Ulrik har jeg
blant annet blitt oppmerksom på at DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency –
galningene fra USA som finner på lure ting til militæret) har laget noes om enkelt og greit heter
«trans-cranial direct current stimulation». Dette er et system som stimulerer delene av hjernen som
skaper flyt til forskjellige situasjoner, og er nå tilgjengelig for oss ikke-militære til bruk før trening. Om
du ikke vil eksperimentere med akkurat dette, så finnes det også forskjellige typer meditasjon som
også hjelper. I alle fall er dette noe som er svært viktig å være bevisst på i forhold til maksimal økning
av kunnskap og prestasjon.
Det handler om å knekke motstanderen.
Jeg skal ikke si så mye om mental trening på helt generell basis, men jeg vil påpeke én ting i det
minste. For flere år tilbake sa Frank Shamrock at man i enhver kamp kan se når den ene egentlig har
vunnet. Dette har ikke å gjøre med at noen har blitt avsluttet eller at dommeravgjørelsen er på
borde. Med mindre det er en plutselig knockout eller submission, ser man langt i forveien at en av
fighterne faktisk har blitt knekt mentalt. Han er kanskje fortsatt fysisk sett i buret, men målet har gått
fra å vinne til å overleve.
Dette ser man kanskje mest typisk når en utøver ligger under på poeng foran siste runden og
hjørnet sier at han må bare gå for gull: ta maksimal risiko fordi det er eneste vei til seier. Likevel er
det ytterst sjelden dette blir utført. Det har ikke med å gjøre at fighteren ikke skjønner situasjonen,
men med at han mentalt er ferdig for lengst. Derfor snakkes det også mye om å ha hjertet til en
champion: å evne å slåss selv når skuta er på vei ned. Det kreves en svært sterk psyke for å fortsette
å lete etter seieren når man har tatt store mengder juling og ligger under. Mange av de beste
kampene er nettopp også når begge klarer å kjempe for å vinne til siste sekund. Forhåpentligvis
klarer du å dyrke frem dette i deg om du har et håp om å nå hele veien frem.
Vær forberedt på at alle kamper degenererer til vold.
Min første kickboxingtrener, Arnstein, gjorde en gang i tiden påstanden om at alle kamper på ett
eller annet tidspunkt ender opp i vold. Dette er etter min mening en litt unøyaktig ting å si siden all
fighting er frivillig og ordet «vold» i mine øyne handler om ufrivillig kamp. Men samtidig skjønner jeg
hva han mener og bifaller. Poenget her er at uansett hvor mye teknikk og drill du gjør, så vil det
komme situasjoner der det rett og slett handler om hvorvidt du har et såkalt «killer instinkt» (det
norske ordet «drapsinstinkt» høres litt vel dramatisk ut). Det handler om viljen til å knekke en arm
eller slå en motstander bevisstløs om det er det som kreves for å vinne kampen. Det er nok ikke noe
noen fighter egentlig ønsker som sådan, men alle de dyktigste utøverne har en liten knapp inne i seg
som klikker inn når det brenner på dass og det åpnes et vindu for å sende motstanderen til et tap. Du
kan praktisk talt se det i øynene på utøveren når denne knappen trykkes inn, og handlingen i
etterkant er i alle tilfeller ikke til å ta feil av.
Jeg er ikke sikker på om akkurat dette kan trenes, eller om det er noe enkelte bare har. Jeg
trente en del Krav Maga før (israelsk selvforsvarssystem med mye fokus på det mentale i å beskytte
seg selv), og der drilles det en hel del nettopp på å kunne aktivere knappen på kommando. Det er
dog noe som ytterst få trenere gjør i MMA, men som kanskje burde være en del av treningen.
De syv dødssyndene
Dette er et opplegg jeg bruker generelt når jeg jobber med mennesker. Og siden det faktisk er jobben
min, kan jeg vel også snakke om det i noen evigheter. Men jeg skal prøve å beherske meg litt her og
likevel gi deg noe nyttig.
La meg først av alt si at grunnen til at jeg velger de syv dødssyndene, er at de er veldig
beskrivende for en del menneskelige svakheter. Den opprinnelige definisjonen av synd er også «alt
det som drar deg vekk fra ditt mål» - ikke religiøse ting som «ikke ligg med din nabos esel» (om eselet
er med på det, så vær så god). Problemet oppsto i en litt tvilsom oversettelse av gresk. Vi skal med
andre ord se på noen ting som kan dra deg vekk fra ditt mål, din vei, innenfor kampsporten, og da
med utgangspunkt i temaer som har vært sentrale for menneskeheten rimelig lenge.
Stolthet er når du setter din egenverdi i prestasjoner.
Du kommer til å ha bra dager, og du kommer til å ha dårlige dager. Noen ganger sitter hvert eneste
slag som om det var koreografert. Andre ganger er det som om du aldri har trent noe som helst og
står og svinger i en taxikø. Som min godeste coach Kirik stadig sa til meg: «sometimes you’re the
hammer, sometime’s you’re the nail».
Dette er egentlig ikke noe problem. Som alt i livet er det en variasjon i opplevelsen. Men
problemet oppstår når utøveren begynner å demonstrere synden «stolthet», som man kort og godt
kan si er at man setter likhetstegn mellom sitt verd og sin prestasjon. Det vil si at når du vinner
kamper, er du plutselig så høyt oppe at du omtrent letter fra bakken. Men når du taper, faller verden
sammen. En bra sparringsøkt gjør deg glad, en økt der du får litt deng gjør deg deprimert.
Å leve slik er veldig typisk for mange idrettsutøvere, dessverre. Og det understøttes selvsagt
av fans som identifiserer deg i forhold til hva du gjør i buret, ikke hvem du er som menneske. Om du
selv kjøper «hypet», så kommer du til å gå en vanskelig karriere i møte. Lær deg hvem du er
uavhengig av MMA, og ta det derfra. Om du faktisk klarer å trene og fighte uten å bruke det til å
legitimere din eksistens, så kommer du også mye lenger i sporten.
Grådighet er å alltid ville ha mer enn du har.
Måten akkurat denne svakheten viser seg på i miljøet, er når fightere på en måte aldri blir fornøyde.
Utøveren vinner en amatørturnering, men er nedfor fordi han ikke vant en proffkamp. Han vinner
EM, men føler han burde vunnet VM. Og motstanderen var jo ikke så merittert, egentlig. Ikke minst
vant han jo ikke på det han ønsket, så det var jo dumt.
Jeg har vært sittet og hørt på fightere snakke på denne måte adskillige ganger, og det er ikke
noe særlig. Saken er enkelt og greit at hvis du har grådighet i deg, blir du faktisk aldri fornøyd. Og når
hver kamp er feil et eller annet vis fordi du vil ha noe bedre og større, så er det ekstremt vanskelig å
ha en positiv motivasjon gående. Hvis du derimot er kjempeglad for å vinne alt fra et lokalt
grapplingstevne til en match i UFC, vil du trekkes tilbake igjen av deg selv. Du vil ha lyst til å fighte
fordi du trener deg selv til å føle at det er en kul greie. Vinn eller tap, vær glad og gjør noe hyggelig
for å feire etterpå.
Selvinnsikt
Dette er et tema som virkelig varierer i MMA-miljøet. Av og til står jeg og hører på fightere snakke
om seg selv og hvordan sporten tilsynelatende fungerer, og kan ikke annet enn å nikke og smile. Det
er rett og slett såpass langt mellom det som blir presentert meg og det realiteten er at jeg anser det
som håpløst å starte en diskusjon. Men her er i alle fall noen hint og vink til å forstå deg selv og
dermed også komme lenger som utøver.
Ha et avklart forhold til hvorfor du driver med sporten.
MMA er en ekstremsport. Hallo, konseptet er å gå inn i et bur og slåss uten noen som helst åpenbar
grunn. Det er ikke en selvforsvarssituasjon og det er ikke veldig godt å bli slått. Du får ikke mer appell
hos det motsatte kjønn (heller mindre ofte) og du kommer til å ha vondt store deler av tiden. I en slik
setting er det helt galskap å ikke finne ut hvorfor du egentlig gidder å drive med denne sporten.
Den primære grunnen til å virkelig grave i seg selv etter dette, er at det vil komme stunder
der du ikke har så veldig lyst til å trene. Eller du vil sitte før kamp, klø deg i hodet og lure på om du
egentlig har så fryktelig lyst til å gå inn der og risikere helsa for noen kroner og litt ære. Så hva er det
du er der for? Hva eller hvem driver deg til å gjøre dette? Og er dette en positiv motivasjon, eller er
det ting du må løse for å skape en mer genuin indre driv?
En annen grunn er at dette faktisk skaper et grunnlag for når du er ferdig som fighter. Når
den bakenforliggende årsaken til å gå inn i det buret ikke lenger er tilstede, vet du at det er på tide å
legge opp. Selvsagt kan du vente til noe annet eksternt stopper deg fra å fortsette, men det er langt
lurere og sunnere å holde på til «jobben din er ferdig», når du har fått det du var ute etter fra
sporten.
Litt selvransakelse er derfor definitivt på sin plass. Det er absolutt ikke alltid så veldig
behagelig å ta slike runder, men det er av enorm verdi.
Forstå hvilken type fighter du er.
Hvilken type utøver du er, vil avgjøre veldig hvordan du organiserer deg både på trening og i kamp.
Om du eksempelvis er en veldig fysisk utøver som liker å dominere gjennom kraft, kan du kutte mer
vekt fordi det ikke er fullt så viktig å bevare det mentale overskuddet. Om du derimot er veldig
taktisk og teknisk, vil det være viktig at du er klar i toppen når du skal inn i buret, og de kiloene ekstra
hos motstanderen er mindre viktig. Dette er bare et enkelt aspekt. Du vil også ha nytte av å vite om
du er en typisk «grinder», en fighter som er som et lim på motstanderen gjennom hele kampen og
sliter han ned. Eller er du mer en kontringsbasert utøver som sirkler og venter på at den andre skal
gjøre en feil? Kanskje er du en «powerpuncher» som bruker kampen til å sette opp harde treffere og
helst en knockout?
Det finnes veldig mange kategorier og måter å se det på, men det viktige er rett og slett at du
har en klar oppfatning av hva du er god på, hva ditt fokus er. Og deretter kan du jobbe med å dyrke
dette frem samtidig som du tetter de hullene som kan gjøre at ditt game ikke fungerer. Eksempelvis
om du er en som liker å ta ned og slå folk, så må du ha gode innganger til kast, grei boksing og et
ganske strålende forsvar mot låser. Om dette ikke er i orden, vil denne stilen bli plukket fra
hverandre. Det er ikke så vanskelig å gjøre tilsvarende analyse for andre stilarter i MMA. Om du liker
å stå og fighte med slag og spark, så bør du ha et topp forsvar mot kast og gode måter å komme
tilbake på bena om du havner på rygg. Er du primært en submission fighter, må du evne å få folk i
posisjon til å faktisk låses og kveles uten å bli slått ut i prosessen.
Du skjønner nok sikkert hva jeg prøver å si her. Finn ut hva du egentlig er og fiks stilen din.
Dette bør for øvrig gjøres i samarbeid med trenerne dine.
Ta ansvar for egne resultater og slutt å skap unnskyldninger.
Jeg tror at jeg opp gjennom karrieren har hørt hver eneste unnskyldning på denne jord omtrent. Jo
større egoet til en utøver er, jo mer bortforklaring og vås blir man nødt til å høre fra dem etter et tap.
Og det er ikke bare på lavt nivå at det skjer. Du kan høre den ene dumme uttalelsen etter den andre i
såkalte «post-fight» intervjuer. I tillegg er fansene gode til å fyre opp under de tidvis rimelig spesielle
årsakene til at akkurat «deres» fighter ikke vant kampen. Overdreven bruk av vaselin, dårlig middag
dagen i forveien, vondt i foten, en oppskakende telefon fra bestemor – det finnes tilsynelatende
ingen grenser for hva folk finner på for å lappe sammen et såret ego.
Men problemet er at hvis alt som skjer med deg kommer fra en eller annen «tilfeldig»
ekstern årsak, og at du er et slags offer for universets behov for å gjøre livet surt for deg, vel, så betyr
det også at du ikke egentlig kan gjøre noe med deg. Den underliggende kommunikasjonen er at du
egentlig gjør alt rett, men på grunn av romvesener eller noe i den retningen, så taper du kamper. Da
kan jeg si at du tvilsomt kommer til å utvikle deg nevneverdig.
Om du derimot bare innrømmer fakta som de er, så åpner derimot døren seg til potensiell
forbedring av din situasjon. Både seier og tap inneholder kausalitet – det er en årsak-effektsammenheng som går an å påvirke slik at du vinner oftere og taper sjelden. Det er realisme på en god
måte. Du vil også på sikt få mer respekt både av de som liker deg og de som heier på motstanderen
din.
Tør å se deg selv.
En god øvelse jeg generelt har gjort med mange opp gjennom årene, er å be dem spørre folk rundt
seg hvordan de blir oppfattet. Dette er veldig verdifullt også i fighting. Det er en rekke ting som du
garantert ikke ser ved deg selv, både på godt og vondt, som du kan ha godt av å vite om. Det er heller
ikke vanskelig å implementere. Du kan simpelthen spørre de du sparrer med, instruktører og andre
involvert i din trening om hvordan de oppfatter deg i forskjellige situasjoner. Eksempelvis rett etter
en clinchsparring, kan du spørre partneren hvordan nakkekontrollen din var, om knærne ble lagt på
rett sted, og generelt om tips. Igjen handler det om å få egoet lagt på hyllen og heller konsentrere
seg om det du faktisk ønsker: å bli bedre.
Ellers har jeg jo også opplevd å se folk bli tatt ned og dominert på bakken, for så etter
kampen å påstå at de må bruke mer tid på boksingen sin. Det er noe med å ha litt kobling mellom
virkeligheten og eget perspektiv. Og ofte må man her rett og slett søke ekstern input siden det er så
lett å lure seg selv for å slippe å gå ut av komfortsonen i en sport hvor det allerede er krevende nok å
utføre det rutinemessige.
Lær av dine seiere, lær av dine tap.
Det er dessverre slik at de fleste fightere lærer når de taper. Da er det plutselig noe såpass
traumatisk på gang at de blir tvunget til å sjekke hva som fungerer og hva som er på trynet. Det er
noe med den kalde realiteten når tallet på tapssiden av recorden øker med én som knekker egoet
nok til at folk tar en kikk i speilet.
Samtidig er det slik at de som stiger til topps, er de som faktisk lærer både av seiere og av
tap. Det er de som setter seg ned etter enhver konkurranse, og gjerne også etter trening, for å se hva
som foregikk og hvordan eventuelle feil kan korrigeres. I starten er det kanskje store ting, etter hvert
er det mer å dra frem lupen. For de aller beste kreves det en svært godt utviklet kritisk sans for å
utbedre seg.
Men uansett hvor i hierarkiet du befinner deg, så er det viktig å skjønne at hver eneste runde
er en mulighet til å lære noe. Og det gjelder uansett hvordan det gikk.
Innstilling
Det er en del veldig enkle grep som kan skifte hele innstillingen til trening og kamp. La oss bare ta
disse litt generelle tingene her som fort skaper mye nytte.
Slutt å bruk et ordforråd som om du er en gladiator. Snakk som en sportsutøver.
Det er tidvis veldig oppblåste idealer på gang i fightingmiljøet. Det gjelder ikke bare MMA, men
kampsport generelt. Folk er i overkant kåte på å se seg selv som krigere, samuraier, moderne
gladiatorer og den sorten vås. Mange tror tydeligvis at dette er kult, og at man blir sterkere som et
team og i kamp hvis man bruker en veldig gateriktig og hipp terminologi. «Det er bra, bror, ta han!»,
«I morgen skal vi slåss!», «Gi han deng!», «Du er en maskin!» og så videre. Noen har tydeligvis sett
litt mange filmer og har et litt høyere testosteronnivå enn det som godt er.
Men altså, dette er ikke innspillingen til «Band of Brothers», ingen kommer til å dø, du er ikke
på Colosseum i antikken og du er ikke oppvokst et sted hvor ordet «bror» er en naturlig tiltaleform.
Selv det engelske «bro» er vel ærlig talt mer en parodi på Jersey Shore enn noe seriøst. Og for å sette
prikken over i’en: du skal ikke «slåss». Vi driver med en godt regulert sport her.
Det som er ekstra kjipt, er at alle disse macho greiene leder til en overdreven nervøsitet for
kamp. Om man går rundt og bruker en samtaleform som opphøyer kampen til en slags krig hvor man
går inn med sine brødre med fare for eget liv, så blir man rett og slett mye mer nervøs enn om man
ser på det som en match. En sportsutøver som går en match, er høflig, hilser på motstanderen og
fokuserer på å vinne på en taktisk riktig måte. En kriger går inn for å utveksle juling, med en overdose
adrenalin og tunnelsyn – med resultat at vedkommende gjerne får ut kanskje 10-30% av det faktiske
repertoaret av teknikker som han eller hun kan. Høres det ut som en vinner? Ekstra bra er det om
treneren sitter i hjørnet og skriker ting som stresser utøveren enda mer opp. Da har du en sikker
oppskrift til seier.
Så tenk at du rett og slett driver en vanlig sport, som badminton, men at det tilfeldigvis er litt
flere blåmerker involvert. Bruk en samtaleform som er idrettslig med lagkamerater, matcher,
spilleplaner, fokus på idrettsglede og «fair fights».
Slutt å tro på eventyr.
Noe som stadig går igjen, kanskje særlig på grunn av kallenavnskulturen vi har i sporten, er tanken
om supermennesker. Uttrykk som «han er et monster», «han er en maskin» og lignende florerer og
til og med oppmuntres. Problemet er bare at når man først åpner den døren for sitt eget ego, så
åpner man den også for alle andre. Så når du da skal møte noen i buret, og du hører at «han er en
drapsmaskin», så begynner du kanskje faktisk å tro på det. Derimot, om du har innstillingen om at du
og alle andre er mennesker med fordeler og ulemper heller enn å la deg falle inn i illusjoner, så blir
livet lettere.
En veldig bra metode når du ser på en utøver du skal gå mot foran match, er å faktisk legge
merke til hva du er redd for. Har han en hard høyre hook? Er det armlåsen som ser ekstra vond ut?
Skriv rett og slett ned «redselslisten». Når du har den foran deg, er det noe langt mindre farlig og
langt mer konstruktivt. Det du nå sitter med, er nøytrale ting du faktisk kan jobbe med, både i forhold
til følelser og praktiske tiltak.
Og gjør deg selv tjenesten å ikke la deg friste inn i en kultur der supermennesker finnes. Jeg
har gjennom karrieren blitt kalt «The Striking Viking», og det var for så vidt kult. Men skulle jeg gjort
det hele igjen, ville jeg rett og slett bare gått inn som Jakob og ferdig med det.
Vær disiplinert nok til å ikke sabotere deg selv.
Jeg har opplevd mye rart i kategorien selvsabotasje. Jeg husker en fyr som faktisk dro på fylla før et
stevne slik at han kunne unnskylde den elendige prestasjonen med hodepine, dårlig form og så
videre. Jeg har sett folk ta seg opp i vekt etter innveiing ved å ete hurtigmat. Jeg har sett trenere ta
seg noen pils før de skal i hjørnet og coache sine fightere. Jeg har sett folk slite seg ut i oppvarmingen
slik at de ikke har nok igjen til å gå noen kamp. Listen er episk lang. Man skulle tro at folk klarte et
minimum av klar tankegang, men det skal man virkelig ikke ta for gitt.
Derfor la meg si dette: klar å i det minste unngå de mest idiotiske blunderne. Hvis du ikke
engang klarer å holde deg unna burgere til du er ferdig med kamp, eller må sette opp unnskyldninger
allerede før du kommer til buret… vel… kanskje det er andre sporter der ute som passer deg bedre.
Visualiser alle potensielle situasjoner, men sørg for at hver sekvens ender med deg som vinner.
Det går knapt an å åpne en bok om noe som helst innenfor idrettspsykologi eller selvutvikling
generelt uten å ende opp i et hav av visualisering. Det er gjort en del forskning som viser til at det er
fordelaktig, og det er den absolutt enkleste innfallsvinkelen til å begynne selvprogrammering. Så er
det også noe med at når du nærmer deg kamp, så vil du uansett sitte og fantasere og tenke i vei
rundt hva dette kommer til å være for noe. Du kan fort bli liggende og svette en del når du egentlig
skal sove mens hjernen vandrer avgårde inn i triangler, flyvende knær og diverse annet snadder. Jeg
vet i alle fall at jeg svettet ned noen runder med sengetøy mens jeg egentlig lå helt stille – det var
bare at alt inne i meg var i hard kamp med filmer, gode lydeffekter, fysisk opplevelse og tilhørende
tanker rundt det hele. Jeg har til og med drømt at jeg ble tappet ut på armbar av Rickson Gracie og
våknet opp med armen sittende fast i nattbordet. Sånn er livet.
Problemet er ikke selve visualiseringen. Du kommer til å gjøre det enten du vil eller ikke. Men
om det skal være til din fordel, så handler det om å gå inn i det med intensjon. Du må gjerne
visualisere at du havner i noen vanskelige situasjoner, men så må du sørge for å visualisere videre til
du er ute av dem og er tilbake på topp eller gjerne også føre det videre helt til du har vunnet
kampen. Hver eneste sekvens i hodet ditt skal ende med at du kommer ut med hendene hevet over
hodet. Vær tydelig på realistisk, men løsningsorientert innstilling. Greit nok, du kommer ikke til å hive
han vekk fra mount med en hånd mens du synger nasjonalsangen og vinker til publikum. Men
heldigvis holder det fint at du ser for deg at du reker ut, står opp mot buret og slår han ut med en
pen kryss. Og jo nærmere du kommer kamp, jo mer reelt føles det når du reker rundt inne i
visualiseringen din.
Fight uten følelser.
Overskriften er litt misvisende. Å gjøre noe som helst som et menneske vil si at du også føler noe i
prosessen. Snarere er det snakk om å klare å fighte med konsentrasjon og en slags avbalansert
kjølighet, en kald aggresjon, om man kan si det slik. Det er den tilstanden der du er svært tilstede i
øyeblikket, og ubesværet av sinne, frykt, frustrasjon, utålmodighet eller andre slike emosjoner som
drenerer energi fra deg. I dette ligger også nøkkelen til å ta rette avgjørelser automatisk. Å bli dratt
rundt av sine følelser i kamp gjør ofte at man ikke utfører de nødvendige trekkene som trengs for å
vinne.
I tillegg blir man ofte stiv i kroppen og lettere å faktisk slå fordi man ikke følger flyten i
kampen, men heller prøver å tvinge inn ting som krever enormt mye energi. Å kunne stå med
pokerfjes og jobbe kontinuerlig selv under press, er et hovedtrekk ved en veteran – og noe ferskinger
ofte har null kontroll på.
Vær en fan.
De beste fighterne liker sporten særdeles godt. De liker å være i buret, på trening, med andre
fightere og er veldig innsunket i kulturen som kretser rundt MMA. De ser endeløse timer på kamper,
fryder seg over tekniske morsomheter og hører på Joe Rogans podcasts. De gleder seg selv når de går
gjennom harde økter fordi de finner lykken selv i svette stunder. De lever, kort sagt, en fighters
livsstil.
Det er en grunn til dette utenom den naturlige tendensen til å bli litt vel besatt av det som
uten tvil er verdens kuleste sport. Denne grunnen har å gjøre med at en slik nedsenking, en slik
integrering med sportens natur og essens, faktisk er en veldig energigivende faktor. Man ser en kul
fight og får lyst til å trene. Man prater med andre som har samme lidenskap og blir minnet på hvorfor
man selv liker greia. Ikke minst er det en fordel at MMA er en sport med utrolig mange kule folk. Jeg
har selv blitt invitert verden rundt og bodd på mang et gjesterom hos folk som i funksjon av at vi
elsker samme sport har åpnet sine hjem for meg. Det var nok enda mer slik før i tiden når dette
virkelig var for spesielt interesserte, en undergrunnskultur med idealister. Likevel er det nok fortsatt i
dag min oppfatning at de som brenner for dette er bra folk jevnt over.
Så vær en av de som både er fighter og fan. Du kommer til å ha det morsomt og møte venner
for livet. Og de dagene din indre driv er litt rusten vil «alt det andre» gi en positiv påminnelse. For
ikke å snakke om at det er ålreit å kunne like sporten når dagen kommer at du ikke kan fighte eller
trene lenger.
Ha et godt liv.
Mange filmer støtter opp under myten om fighteren som klatrer opp fra elendige kår, blir tuktet av
samfunnet generelt og mot alle odds evner å bli den beste. Tårene renner, helten står med armene
hevet og publikum jubler. Mens verdens minste fiolin spiller, hører vi et ekko i bakgrunnen:
«Adriaaaaan!».
Selv om dette unektelig skaper et potensielt bra filmskript, så er det ikke den beste måten å
vinne kamper på. Du kan jo selv tenke deg hvor godt du hadde prestert over flere år med
grunntrening, månedsvis med oppkjøring og så kamp med konstante pengeproblemer, krangler,
vanskelig klubbmiljø, friksjon i kjærlighetslivet og så videre. Alt dette går under den store fine
merkelappen «distraksjoner», og er noe en utøver i enhver sport vil ha minst mulig av. For all del, jeg
lar meg imponere av folk som klarer å hevde seg under veldig vanskelige forhold, men det åpenbare
spørsmålet i mitt hode er alltid: «hvor god kunne da dette mennesket gjort det under optimale
forhold?» 6
6
Det er kanskje fordi jeg som person ikke tror på at smerte er den beste drivkraften, noe som selvsagt kan
diskuteres. Men du leser nå engang min bok, så da får du også mitt perspektiv.
Derfor blir en sentral del av en utøvers hverdag også «life management», for å bruke et
pompøst engelsk uttrykk for det alle mennesker må klare: mestre livet. Jo fortere du kan ta tak i
situasjoner som tar energi fra deg, jo bedre vil det gå med idretten. Om klubben din har et dårlig
miljø, fort deg å finne et sted du trives. Om det er mye krangling hjemme, rydd opp i det eller gå ut
av forholdet. Mangler du penger, så finn ut av jobbsituasjon og forbruk. Det kommer til å ta tid før du
tjener noe på MMA, så det er ingen vits å gamble.
Denne typen fornuft er gull verdt for de som ønsker å komme langt, og i tillegg klare å ha en
karriere som ikke ødelegger dem. Så la film være film, og fighting være fighting.
Lytt til erfarne fjellfolk, men vær oppmerksom på oksebæsj.
MMA har i moderne form eksistert såpass lenge at vi har veteraner i sporten. Det betyr i praksis at du
kan finne folk der ute som har gjort veldig mye bra og kan dele sine tanker, erfaringer og filosofier.
Om du kan ta til deg det disse sier, så slipper du å gjøre alt det dumme selv. Å tro at akkurat du er så
genial at det folk har funnet ut ikke gjelder deg, kan fort lede til at du smeller med full kraft inn i noen
spennende vegger som egentlig er lette å unngå.
Samtidig er det også slik at sporten har endret seg veldig med årenes løp, så en del av
veteranenes kunnskap er ikke gjeldende for hvordan ting er per dags dato. For eksempel var det slik
da jeg startet i sporten at begrepet «MMA» egentlig ikke fantes. Vi brukte navn som «freefighting»,
«Vale Tudo» («alt er lov» på portugisisk) og lignende – noe som også reflekterte seg veldig i
treningsfilosofien. Det som gjaldt var grappling, og så drev vi såkalt «crosstraining» for å kunne nok
stående kamp og kast til at vi kom på bakken og kunne gjøre vår greie. Høye spark og slikt var helt ut
siden man da selvsagt ble tatt ned og havnet underst. Det hele var også veldig mye mindre idrettslig
lagt opp – det viktigste var mer å kunne slåss og være tøff enn å være en god atlet.
Med årenes løp endret dette seg ekstremt hurtig og korrekt fysisk trening, et helhetlig MMAgame, diett, riktig restitusjon, mental programmering og så videre har blitt essensielle faktorer for å
prestere. Heldigvis har ikke veteranene sittet i ensomme huler uten å følge med, men du vil nok
merke i samtaler med dem (det vil si også meg) at det er ting som er veldig smart, og også en del
foreldede ideer. Følg med, men ha også en kritisk sans.
Skader og sykdom
Dette er et ganske så stort tema siden MMA er en sport der så å si alle kommer til å oppleve flere
skader i løpet av sin karriere, og der man trener så hardt at ymse sykdommer er vanlig. Og den gode
gamle klisjeen er at ingen møter til kamp 100%. Det er alltid noe som er vondt eller feil når du trener
så hardt til noe så krevende som en fullkontaktskamp. Du har kanskje en forstuelse, har hatt litt
forkjølelse i oppkjøringen, er sår i et ribbein, har en forstrekkelse i nakken eller noe annet festlig. Og
av og til får du kanskje skader som virkelig setter deg ut over lengre tid. Jeg selv besitter en kropp full
av spennende arr og etterlevningene etter ymse operasjoner. Så her kommer erfaringens røst om
den litt kjipe siden av sporten.
Vaselin er ikke bare til rumpa; kan også brukes til ansiktet.
Om du skal ha en litt hardere sparringsøkt eller bruke små hansker, kan det være i overkant lurt å
bruke litt lubrikasjon i ansiktet. Dette forhindrer skrammer, blåveiser og kutt til en viss grad. Med
mindre man er litt harry og mener det er kult å gå rundt med slikt, bør man gjøre det man kan for å
se normal ut til jobb og lignende. Det tar seg ikke helt bra ut å se ut som en blodpølse sånn til vanlig.
Ikke minst har jeg trent med en rekke byråkrater, akademikere, advokater og lignende som definitivt
ikke får ekstra poeng for «fighter-looken».
Det vanlige er da å smøre litt på alt som står ut i ansiktet: nese, kjeve, øyenbryn og kinnben.
Det minuttet det tar er en grei investering.
Lær å legge bandasjer korrekt på hendene.
Vi hadde i Trondheim en mann ved navn Adam «Bomb» på trening. Han er opphavet til sitater som
«finn deg et sted i ringen og forsvar det» og «bomber fra oven, bomber fra høyere, bomber fra
venstre». Si dette med litt tsjetsjensk accent, så har du han. Det sier seg kanskje selv at dette ikke var
en mann som synes skintouch-sparring var veien og livet. Under nettopp en slik sparring av litt tyngre
type, satte jeg en skrå hook som førte til at Adam måtte ta seg en liten pause. Greit nok, men jeg
endte med å knapt kunne bruke høyre hånden på trening over et år. På grunn av en obskur
nerveskade i hånden, slet jeg til og med under rulling og bryting.
Sånn omtrent rundt disse tider fikk jeg en økt respekt for å bandasjere hendene ordentlig.
Det tar gjerne en liten «erfaring» for å skjønne det trenere har sagt i evigheter. Om du er tung, kan
det faktisk være å anbefale å kjøre dobbel bandasje når du skal bruke hendene mye (boksing eller
thai sparring). Faktisk er det ekstra lurt om du i tillegg til sparring skal smelle løs en haug med runder
på sekk eller pads. Jeg har oftere hatt vondt i hendene etter putetrening enn sparring selv om
sparringsskadene ofte er mer langvarige.
Min anbefaling er å legge en bandasje slik som thaiboksere ofte gjør – med en del av rullen
som en «pute» over knokene – og deretter en egen bandasje med fokus på å stive av håndleddet.
Utenom det er resten teknikk. Skjeve slag eller slag der du ikke treffer rent, er der hendene går i dass.
På nettet finner du alt du trenger for å få hendene forsvarlig bandasjert.
Vern om dine skader.
Fightere er tidvis noen rare dyr. Og av alle rare ting vi finner på, så er den en mekanisme som er
ekstra snål. Det ser ut som vi ofte ønsker å dytte på egen smerte. Kall den en slags merkelige
masokisme. I en kamp fikk UFC fighter Forrest Griffin brukket høyre arm på en lås. Han kom seg
likevel løs og knocket ut motstanderen med samme arm. Den norske proffen Emil Weber Meek klarte
på samme måte å brekke armen i kamp og bruker den så til å prøve å slå ut motstanderen på bakken.
Mer uskyldige tilfeller er når man forstuer eller forslår noe og blir sittende og «teste skaden» - se
hvor mye leddet kan brukes selv om det er litt ødelagt. Det er akkurat som om folk blir litt sure på
egen kropp og vil motbevise den.
På en måte er det jo kanskje en bra ting – fullkontaktsutøvere må ha et avstandsforhold til
smerte og en evne til å stå på selv om ting kroppslig sett ikke er helt på plass. Samtidig har det nok
gått litt langt når vi bruker brukne lemmer som klubber og sitter og trykker hardt der det gjør mest
vondt. Å forstå når man skal ha «kjør på»-innstillingen og når man heller skal teipe ting sammen og
skape ro til å helbredes, er en kunst – selv om det sikkert høres helt sprøtt ut for mer normale
mennesker som ikke oppfatter det å slå hverandre i toppetasjen som en gøyal aktivitet.
Husk at det faktisk ikke er en skam å sette på støttebandasjer, teipe vonde fingre sammen og
ta fri om du ikke er kampdyktig. Det er faktisk slik at mange skader må vernes om heller enn å
«overvinnes». Det får være grenser – spesielt om du ikke vil gå med skaden til neste skuddår. Og
skulle du være uheldig i selve kampen, får du bare sørge for å bruke resten av kroppen til vinne heller
enn å prøve å bruke selve det skadede lemmet som en klubbe.
Myten om RICE.
Det pleide å være slik at treningsskader ble behandlet etter RICE-prinsippet. RICE er kort for «rest»,
«ice», «compress», «elevate». Kort sagt var poenget å slappe av når man ble skadet, kjøle ned stedet
man hadde ødelagt, legge kompress på og holde skaden høyere enn hjertet. Nå er saken den at til og
med de som sto bak dette prinsippet har trukket tilbake at dette er veien å gå. Alle de fire
elementene i RICE forhindrer at kroppen kan helbrede seg. Isen gjør at blodårene trekker seg
sammen slik at blodet ikke kan tilføre det som trengs for å ordne opp, og det samme gjelder
kompresjon og elevasjon. Og det er faktisk best å holde seg i lett bevegelse for å stimulere god
gjennomstrømning heller enn å sitte og stirre på veggen når noe er ugreit i kroppen.
Personlig kan jeg si at dette stemmer godt med egen erfaring. Etter kneoperasjonene mine
har jeg vært på tur omtrent dagen etter, humpende på krykker. Og innen uken var jeg i gang med
trening av overkropp og lett kondistrening på ergometersykkel. Ting gikk da også veldig mye
hurtigere frem til kamp igjen. Alt må selvsagt gjøres med moderasjon og fornuft, men å være sedat
hjelper ikke.
Les signalene tidlig og unngå å bli syk. Om du først blir syk, så vent til du virkelig er frisk med å
trene hardt.
Det er kanskje ikke så rart at fightere er sta. Det er på en måte et krav til jobben å være på den
måten. Men dette kommer også av og til veldig i veien i forhold til at folk kan finne på å dra seg
omtrent halvveis i koma på trening, eller pushe akkurat litt for langt. Dette er veldig lett å gjøre siden
man når man trener hardt egentlig alltid har en litt sliten og tidvis febrilsk følelse i kroppen, og
dermed kan tenke at en bryggende forkjølelse bare er at man er litt sliten. Så drar man på trening, og
ender kanskje med et par uker ute siden kroppen virkelig blir dratt langt forbi det den tåler. Hadde
man hoppet over den økten når man var på terskelen til å bli syk, så kunne man kanskje kommet
unna med noen få dager hvile med varm te og vært tilbake uten større konsekvens for egen form.
Det er også noe med at enkelte fightere er helt allergiske mot å gå til lege når de har noe på gang, og
jeg har tidvis måttet kommandere folk til å oppsøke hjelp. Greit om du blir litt kjent med egen kropp
og vet når det er på tide å krype til korset.
Når man da først blir syk, er det også gjerne slik at man vil tilbake på matta så fort som mulig.
Dette er veldig beundringsverdig, men om du ikke vil ha konstante tilbakefall, ta heller en dag ekstra
med ro før du gasser på. Det er gjerne slik at når man kommer på enden av en sykdom, så kjenner
man mye energi og rastløshet og tenker at nå er man klar til å kjøre på. Og mentalt er du nok det.
Men samtidig er kroppen på et ganske sårbart sted etter å ha slåss med uhumskheter en periode. Å
heller fase seg inn i god trening igjen ved å først starte med litt lett vekttrening, en joggetur og så
komme i gang igjen med teknikk og deretter sparring… det kan være veldig greit om du ikke vil havne
rett tilbake på benken eller få en knekk i motivasjonen når kroppen ikke henger med der sinnet
ønsker å gå.
Så er det en ting til som er ekstremt viktig å huske på: når du drar på trening og er på vei til å
bli syk, vil du mest sannsynlig smitte hele gjengen du trener med. Dette går i samme kategori som
idiotene som kommer på jobb med influensa og gir det til alle andre. Jeg kan knapt uttrykke min
irritasjon over de som er så forbanna egoistiske at de setter det å trene en økt, eller jobbe en ekstra
dag, foran helsa til en stor gruppe mennesker som også prøver sitt beste på å prestere. Du kan jo
tenke deg selv følelsen av å være midt i en oppkjøring og kjenne formen komme, for så å bli hostet
på av en eller annen fjott som ikke klarer å holde seg hjemme. Mang en kamp har blitt tapt på grunn
av slikt.
Traumer etter skader må kureres så vel som selve skaden.
Det er dessverre ikke slik at skader er over når legen har friskmeldt deg. Eller, av og til kan du være
heldig, men som oftest er det slik at skaden har en del uheldige ettervirkninger. Eksempelvis hvis du
blir knocket ut og får en hjernerystelse, vil du sannsynligvis være ganske slagredd selv etter at selve
rystelsen har passert. Eller om du har operert benet, så vil du også ha lagt deg til noen rare måter å
bevege deg på for å passe på det. Kanskje du til og med har brukt krykker en stund. Dette
bevegelsesmønsteret må avlæres igjen og du må få tilbake tillit til hva nå enn som var skadet. Det
samme gjelder om du ødelegger hånden og dermed passer på den når du bokser. Listen fortsetter i
det evige.
Uansett er det gjerne slik at det vil være nødvendig med oppfølging litt utenom det normalt
medisinske for å få en fighter opp og gå igjen. Det kan være fysioterapi, psykologisk oppfølging,
massasje, kriopraktor og mye annet rart folk tyr til. Det spørs veldig på hva som er problemet. Bare
vær klar over dette og vær forberedt på å legge inn litt ekstra arbeid i etterkant av å ha blitt frisk.
Å sette alt sammen
Nå har vi brukt grei tid på å se på alle mulige aspekter av sporten. Du sitter i praksis nå med en stor
haug med puslespillbiter, mye som å få et tusenbiters spill til jul hvor alt bare ligger i en stor haug. Så
la oss nå begynne å sette sammen ting. Jeg ber deg huske godt på grunnprinsipper som å alltid trene
på overskudd, spise rett, sove nok og så videre når vi når begynner å se på helheten og hvordan vi
programmerer progresjon. Aldri sett et systemet foran din indre intuisjon og følelse for ting.
Få en forståelse av hvordan elementene i sporten henger sammen.
Jeg føler for å begynne med å gjøre poenget at alle delene av sporten henger sammen på mange og
tidvis komplekse måter. At du skjønner hvordan disse sammenhengene fungerer er ganske så kritisk
om du ønsker å optimalisere din egen fremgang. La oss tenke litt høyt her sammen for å belyse dette.
For det første er din teknikk sentral fordi det at du bruker teknikk korrekt er det som gjør at
du faktisk har verktøy til å vinne. Og jo mer du bruker rett teknikk til rett tid, jo mindre behøver du å
være avhengig av fysiske egenskaper. Samtidig er det slik at når to dyktige utøvere møtes, så vil du
trenge å være i form. Kondisen din gjør det mulig å fortsette å pøse ut et godt volum av angrep og
kontringer over lang tid, og kan gjøre det mulig å vinne over folk som er noe bedre teknisk, men etter
hvert ikke orker å henge med lenger etter hvert som rundene går. Samtidig er det også slik at god
styrke gjør at du må bruke kondisen mindre. Om du eksempelvis må bruke tre svitsjer, flere
overganger og lange driv for å få noen i bakken på en nedtagning, er det kanskje lurt å bygge nok
styrke til å få han på rygg innenfor de to-tre første teknikkene. Det er i alle fall langt mindre slitsomt
både fysisk og mentalt i lengden. Og for å snakke om det mentale: om du er en sterk fighter mentalt
sett, evner du å få tenning til kamp uten at du blir nervøs og stresset. Dette gjør at du kan komme
unna med mindre på det andre aspektene fordi du ikke bruker energi unødvendig, ikke blir satt ut
når ting ikke går helt som planlagt, evner å bruke god timing og generelt er økonomisk med det du gir
ut underveis i en fight.
Vi kan også bryte ting enda lenger ned og si at innenfor det tekniske, er det godt å ha bra
stand-up fordi du da kan roe ned og jobbe slag og spark frem til du ser en god åpning for kast. Eller
du kan også tenke at gode kast gjør at du faktisk kan bestemme hvor kampen skal gå og dermed har
en utvei om du er i problemer stående eller på bakken.
Slik kan vi egentlig fortsette å peke på sammenhenger til kuene kommer hjem og solen går
ned, men du skjønner nok nå hvor jeg vil hen. Dette har også en stor innvirkning på din trening siden
du hele tiden må se hva som er den beste løsningen på utfordringer du har. Vil mer kondis, mer
styrke eller mer eksplosivitet gi deg høyest uttelling der du er nå? Om du er dyktig på bakken, vil det
være lurest å bygge mye videre der, eller er det ok å skifte ut en grapplingøkt med en bokseøkt?
Trenger du mye mer fysiske egenskaper, eller er det egentlige problemet at du blir så stresset rundt
kamp at du ikke får tilbake for det du faktisk har? Løsningen her er høyst individuell, men dette er
ting du må hele tiden ha i minnet.
Treningsoppsett
Det første og mest nærliggende vi skal se på er hvordan du legger opp trening. Dette vil inkludere
oppladning til den, selve økten og hva som skjer i etterkant. Å trene er ikke bare det du gjør på selve
de 60-120 minuttene folk flest er på matta om gangen, men snarere en helhetlig livsstil lagt opp
rundt sporten.
Tren MMA på MMA-trening.
Ja, du må gjerne le av den overskriften her. Men jeg har seriøst vært på økter hvor kanskje en
halvtime av en økt listet som «grappling» eller «Muay Thai» har gått til push-ups, sit-ups, løpe i
sirkler, kjøre spensthopp og så videre – det er mildt sagt litt spesielt når hele økten er rundt
halvannen time. For å sitere en av mine treningskamerater fra Trondheim: «push-ups kan jeg gjøre
på egen tid». Når man er nybegynner og eneste treningen man gjør er selve fightingen, så er det å
gjøre en del fysisk en legitim greie. Det samme gjelder om man ønsker å ha en avslutningsøvelse for å
tyne gruppen litt og sjekke viljen. Og selvsagt forstår jeg også logikken med å varme opp med å myke
opp ledd, få opp pulsen og den slags.
Samtidig, når det er sagt, så kan alt dette også gjøre med høyst fightingrelevante driller.
Istedenfor å sette folk til å løpe i sirkel og rotere armene som oppvarming, er det mye mer lurt å
sette folk til lett posisjonsrulle hvor partnerne gir hverandre åpninger, jobber med balanse, får testet
sweeps og lignende uten fare for låser som man absolutt ikke bør ha med før man er god og varm. Vi
pleide også å varme opp med lett skintouch-boksing hvor vi kjørte fem minutter lange runder. Dette
ga god anledning til å jobbe med bevegelse, presisjon, unnvikelser og andre essensielle ferdigheter
samtidig som vi ble mildt sagt gode og varme.
For avslutningsdriller, kan man eksempelvis kjøre ground’n pound hvor en ligger på rygg med
pads i full lukket guard og kaller ut kombinasjoner. Vi pleide å gjøre det slik at den under sa to tall,
eksempelvis «fem-to», og den andre måtte da slå fem slag sittende og så reise seg i guarden for å ta
de to siste. Dette tar kort tid og gir mye puls-og-syre-faktor. Du kan også kjøre en drill vi plukket fra
«Day of Zen»7 hvor du har tre stasjoner: en for bakkekamp, en for takedowns og en for stående
kamp. På bakkekamp skal du komme deg løs fra forskjellige posisjoner for hver runde (sidemount,
mount og guard, for eksempel). På takedowns skal du skyte, sprawle, løfte og hive sekker, og så
videre. På stående kamp er det forskjellige kombinasjoner på pads. Vi pleide å kjøre ti minutter med
ett minutt per stasjon. Dette er uberslitsomt og langt mer relevant for kamp enn å løpe frem og
tilbake med armhevninger og hopp.
Både på oppvarmingssiden og avslutningssiden finnes utallige muligheter. Selv for
nybegynnere plukket vi driller fra bryting og andre steder som selv utrente kunne leke med. Med
mindre du har folk som har ubegrenset tid og kropper som tåler episk mye, så invester tiden riktig.
Og om du ikke klarer å bli sliten av ting som har med fighting å gjøre, vil jeg påstå det er noe riv
ruskende galt. Det eneste jeg kan si om mulige begrensende faktorer, er tillit. Min ene
meniskoperasjon var et resultat av en person som tok posisjonsrulling i oppvarming som blodseriøs
sparring. Mens jeg rullet rundt og prøvde å få i gang kroppen til den forestående økten, ble jeg
plutselig sprawlet på i fullt alvor og med full tyngde på mitt utstrakte ben. Da var det rett under
kniven og ha det bra til en tredjedel av menisken på venstre ben. En forutsetning for å kunne bruke
sparring og skarpe driller til oppvarming og fysisk generelt, er at folk klarer å jobbe sammen som
partnere i et team heller enn å forsøke å ta rotta på hverandre.
7
Dokumentar om MMA-legenden Mario «Zen» Sperry.
Profesjonaliser treningen din.
Dette er en ting jeg har hjulpet flere folk med opp gjennom tiden, og noe jeg også ser det slurves en
god del med på forskjellige klubber. Om du ønsker å ha skikkelig progresjon og fightere som fikser
jobben de skal ut og gjøre, så må treningene være skikkelig strukturert. Det skal ikke være slik at hver
økt er «en ny og spennende opplevelse». Greit, det er alltid driller som kan hives inn i miksen for å
variere, og teknikker kan man hive på i det uendelige. Men om det eksempelvis er boksetrening man
skal kjøre, så bør det være forutsigbart hva som skjer: folk skal vite hva de går til. Dette handler om
hvordan man fordeler sin energi og å bli drillet på hva som skal skje i kamp. Om jeg skal på boksing,
så vil jeg vite at det starter med hoppe hoppetau, så er det skyggeboksing etterfulgt av jobbing på
puter og tekniske ferdigheter, for så å avslutte med et visst antall runder sparring. Og dette bør
gjenta seg uke etter uke på den dagen man har satt av til akkurat boksing. Dette gjør at man kan
komme i gang med treningen fort og teamet vet hva de skal gjøre. Forventninger og struktur er
tydelige. Man vet også før trening om man har nok kraft i seg til å være med, hvis det skulle være slik
at man er utslitt. Derimot er det noe ordentlig dritt om man har innstilt seg på en boksetrening for så
å komme inn i rommet og blir satt opp til å styre med brytedriller eller noe annet man ikke har belagt
seg på. Spesielt i perioder med høyt press og mye trening, må ting være på stell og fungere med
tydelighet og disiplin. Å møte opp og «se hva som skjer» kan mosjonister få drive med.
Bli en mester på å skifte din indre tilstand, og bli vant til å gjøre ting fra flere tilstander.
Som du kanskje har luktet lunten av allerede, er MMA en sport der du blir utfordret på veldig mange
måter, og treningsøktene varierer veldig i energi, tempo, tekniske krav, mental innsats og så videre.
Det er en sport der du blir dratt inn i veldig mange forskjellige måter å være på siden du helst skal
kunne alt mulig rart. På en brytetrening vil du nok føle på det å jobbe i høyt tempo med veldig mye
og røff kontakt. I bakkekampen vil du nok av og til gjøre veldig rolig teknisk rulling, og andre ganger
er det blytungt med mange muligheter til å føle at du bare vil hjem og gå i clinch med sofaen.
Boksingen kan være skintouch eller en aldri så liten krig. Og samme dag som du har en skikkelig
intenstiv sparringsøkt, skal du kanskje også ha en svært kontrollert og fokusert styrketrening.
Det dette koker ned til, er at du må bli veldig dyktig på å skifte din indre tilstand fra økt til
økt. Til tider føles det nok som om du har flere personligheter som må klare å avløse hverandre etter
oppgavenes krav. Den andre siden av saken, er at du også vil måtte klare å jobbe med sporten fra
forskjellige indre følelser. Om du er skikkelig rolig og daff, må du kanskje fortsatt klare å grapple, men
da handler det om taktisk sparring med korrekt vektfordeling, forflytning og kontroll, snarere enn at
du hiver deg inn i rullende kneebars. Om du er i skikkelig gladform, vil kanskje thaiboksingen din
bære preg av masse fotarbeid, forsøk på spennende kombinasjoner og kanskje til og med et og annet
flyvende kne. Om du er mer samlet og fokusert, vil du kanskje heller jobbe presisjon og kontring for å
stenge av partnerens game.
Dette er, etter min mening, noe av det mer krevende i en så variert sport. Vi er tross alt
mennesker med komplekse indre liv, så det å hele tiden finne hvor ens indre styrke er under svært
forskjellige omstendigheter, er en kjempeoppgave.
Før trening, få deg litt hvile, ikke spis noe tungt de siste par-tre timene og få i deg lettfordøyelig
næring.
Det er mye rart du kan gjøre før trening. Både innenfor pumpemiljøet og MMA er det veldig på
moten å slenge i seg alt mulig snålt, gjerne i form av såkalte «pre-workout shakes» som inneholder
stoffer som knapt er mulige å uttale navnet på. De heter gjerne herlige ting som «Ultra Power
Monster Workout Shake for Maximum Supergains and Superhuman Strength». Og så er det de som
bare kjører litt koffein og noe for å holde blodårene åpne (såkalte hemodilatorer) for å holde
konsentrasjonen oppe.
Men alt dette er ganske sekundært. Det viktige er at du dag til dag passer på deg selv på en
måte som gjør at du er naturlig litt høy på livet, for å bruke et gladkristent uttrykk. Om du er frisk og
rask, har ting på stell i livet og passer på deg selv, så er det meste gjort. Likevel er det litt småting å
huske på for å få best mulig trening.
På morgenøkter, er det greit å bare få i seg litt protein og litt karbohydrater for å klare styrkeeller kondisøkten. Siden du gjerne akkurat har våknet, bør hvilebehovet være dekket. Ellers er det
bare å huske å starte rolig og varme opp skikkelig siden kroppen kommer ut av mange timers total ro
og så skal gjøre masse krevende ting plutselig.
Foran kveldsøkter, er det største problemet gjerne at folk har et liv. Det vil si at du kanskje
skal fra jobb og til trening uten veldig lang pause til å hente deg inn. Optimalt sett pleide jeg å unne
meg en liten 20-30 minutters «power-nap» etter dagens slaveri og passe på å ikke spise noe stort de
siste to-tre timene før prestasjon. Likevel skal du ha i deg næring for å klare en hard økt, så da
snakker vi gjerne om lett og ren mat, og fordelt over tid heller enn å stappe innpå alt i en fei. Noen
foretrekker til og med såkalt måltidserstatning fordi du da får i deg alt det du skal uten å få den
mette følelsen og behøver lite tid på å komme deg igjen etter inntak av næring. Selve middagen må
pent vente til du er ferdig på trening (med mindre du har en greie for å henge over den såkalte «viljebøtta» på trening).
Om du er proff på høyt nivå, så har du gjerne ikke noe liv likevel, og kan bestemme
treningsøktene selv. I så fall er det kjekt å trene tidlig på morgenen (starte ca syv), slappe av på
dagen og trene ettermiddag heller enn kveld (16.30-18.30 er typisk kjernetid). På denne måten kan
du bruke hele kvelden på å spise deg opp igjen og har en lang pause før neste treningsdag. Den
mentale effekten av å oppleve reell fritid på kvelden er heller ikke å undervurdere. På mine reiser
rundt om i verden, så jeg stort sett at UFC/Pride-fightere levde et rimelig avslappet liv utenom
trening for å kompensere for sportens intensitet. Det gikk mye i å spille data-spill, dra ut og skyte på
ting (spesielt i visse deler av USA), henge på stranden, vegetere med TV-serier og den slags. Dog,
frem til du er i toppligaen, må du dessverre bare gjøre ditt beste for å holde lav puls mellom slagene
med mindre du har en rik MMA-interessert onkel.
Musikk på trening.
La oss være ærlig nok til å innrømme at Iron Maiden på trening gir en litt annen stemning i rommet
enn Vikingarnas beste hits, eller kjærlighetsballader fra 90-tallet. Man kan kanskje le litt av at dette
er viktig, men det setter mye av energien i rommet, og du vil sørge for at folk føler seg klare til å
rocke, ikke ligge og lese dikt til hverandre mens de lett nipper til et vinglass og ser hverandre dypt i
øynene. Jeg bare nevner det…
Kom gjennom alle elementene MMA består av hver uke.
Det er mange filosofier for hvordan man setter opp en uke med MMA-trening, og mange sterke
høylytte personer bak dem. Noen mener at man skal møte opp og simpelthen kjøre full MMA
sparring hver dag og sette opp alle teknikker i den største rammen – komplett kampbilde med alt
som er lov i kamp. Andre er veldig favoriserende overfor én del av sporten. Det vil si at man har
eksempelvis et gym som er vekter veldig grapplingen og dermed velger å trene mindre stående
kamp, for heller å fokusere på hvordan kampen fortest mulig kan bringes til gulvet. Du har også
motsatt med eksperter på stående kamp som velger å fokusere på å unngå å havne på bakken og
komme seg på bena når det skjer. Og det finnes naturligvis flere andre måter også.
Det jeg selv er for, er å ta en pose-og-sekk tilnærming, noe som har fungert svært bra for
meg og mine elever. Poenget er da at man gjerne har en dag hvor man trener komplett MMA:
sparring med MMA-hansker og fullt regelsett, fokus på elementer som ground’n pound, hvordan
man lenker sammen slag, nedtagninger og låser med mer - tekniske aspekter som man kun finner å
vår sport. I tillegg bruker man så resten av uken på å fokusere på enkeltaspekter av sporten: boksing,
thaiboksing, bryting og bakkekamp. Dette sikrer at man faktisk både har en progresjon i alle felter
samtidig som man evner å sette det hele sammen. Min erfaring med å kun kjøre MMA som helhet
hele tiden, er at man evner helheten, men slurver med de tekniske finessene som finnes i hvert
element. Og de som velger å vekte tungt på visse deler av sporten, ender naturlig nok ofte opp med å
slite med å sette alt sammen i kamp på en fornuftig måte.
I appendiks A finner du et typisk ukesoppsett for MMA-trening etter min måte å tenke på.
Om du ønsker å kjøre en annen innfallsvinkel, må du nesten spørre noen som tilhører en annen leir.
Periodisering og planlegging
Se for deg at du trener 8-12 økter uken, en typisk uke for en aktiv MMA-utøver på høyt amatørnivå
eller profesjonelt nivå. Hver økt er en til to timer normalt, med en del tid som går til transport,
dusjing og alt sånt. Se for deg videre at du trener på denne måten 52 uker i året. Tror du virkelig at
du klarer å holde dette tempoet over tid? Uansett hvor entusiastisk eller til og med fanatisk du er, så
vil du trenge å periodisere og planlegge treningsopplegget ditt over tid. Om ikke annet, så fordi
kroppen din trenger strukturert restitusjon for å prestere godt. La oss se litt på dette.
Sett opp en progresjonsplan for fem til åtte uker om gangen.
Litt avhengig av vekt og din evne til å tåle slitasje, vil en typisk periode være fem til åtte uker lang
(altså i praksis fire til syv uker på med en periodiseringsuke på slutten). I denne perioden jobber du
med kontinuerlig økning av kondisjon, styrke og teknisk evne. Hver periode bør ha et sett med
omtrentlige mål som skal i boks. I periodiseringsuken har du vanligvis halvparten av det antallet økter
du kjører i arbeidsukene, og det vektlegges mer teknisk trening og kos. Heller enn å dra på med
intervaller, er det greit å bare løpe seg en tur, eller kanskje ta en økt med en annen sport. Det er en
mulighet til å henge med kompisene og spille litt basket, surfe eller gjøre noe annet som for så vidt er
fysisk, men som ikke har den følelsen av å trene til noe over seg.
Poenget med periodiseringsuken er å få integrert alt som har skjedd i ukene der du har
jobbet. Kroppen og sinnet trenger å absorbere alt som har kommet av ny belastning og informasjon,
og ikke minst er det masser av små slitasjer som skal få mulighet til å heles. Derfor er det også
nettopp lurt å ikke fortsette å gjøre det samme i periodiseringsuken som resten av tiden. Mer trøkk
på det du har gjort hele veien er ikke det mest intelligente nødvendigvis.
Legg inn egne restitusjonsøkter.
Dette er nok et konsept som ikke anvendes i stor grad av utøvere alltid. Men det er samtidig noe
garvede veteraner gjør etter årevis med trening og tilegnet forståelse. Når kroppen skal komme seg
tilbake i flyt, så er det ikke optimalt å bare gå fra å trene steinhardt til å sitte stille. Det er en langt
bedre idé å være god til å planlegge økter som har som mål å få kroppen din i orden. Slike økter er
ofte relativt sett rolige, men hjelper med å strekke støle muskler, styrke kjernen din, få stølheten bort
og lignende. I praksis gjør folk ting som lett jobbing med stretching og lette styrkeøvelser, Yoga,
svømming og lignende med fokus på velvære snarere enn å bli råere. Om du planlegger inn å gjøre
dette heller enn å vente til å du blir så sliten at du ikke orker noe som helst, så er det en lur ting.
Konsepter for å sette sammen ditt game
Det er en hel del ting som er unikt for MMA som du må trene inn. Det handler om å sette sammen de
forskjellige aspektene som sporten består av til noe du kan presentere i kamp. Under denne
kategorien kunne jeg og de fleste andre kompetente instruktører skrevet flere bind, men la oss her i
det minste se på det store bildet, så kan du fordype deg etter ønske.
Tren på å klare å kjøre stående kamp etter å ha grapplet.
En ting som gjør MMA virkelig utfordrende, er at du hele tiden må bytte mellom å drive bryting hvor
man holder, river og sliter i hverandre, til å plutselig måtte kjøre eksplosive stående teknikker som
slag og spark. Det er utrolig mye lettere å gjøre grappling eller stående kamp hver for seg av den
enkle grunn at brytingen gjør deg hinsides seig i muskulaturen. Så det å begynne å jobbe hurtig og
ballistisk er mildt sagt lite intuitivt etter å ha eksempelvis brukte mesteparten av runden på bakken
eller i clinch. For egen del har jeg virkelig vært mindre glad de gangene jeg har måttet dra i gang
spesielt boksingen etter å ha jobbet hardt på å sette låser en runde. Armene blir fort ganske gelé av
den slags, spesielt under stresset i en kamp.
Siden dette er en veldig åpenbar og reell utfordring, kan jeg anbefale å ha egne treninger
hvor man varierer mellom fem-minutters stående og på bakken. På denne måten blir du kjent med
det å hente deg inn og blir vant til å klare å få jobben til å fungere kontinuerlig på begge arenaer.
Bli vant til å bruke nedtagninger både offensivt og defensivt.
MMA er ofte best utført med en tanke om å bruke minste motstands vei. En naturlig slutt på en
kombinasjon som får motstanderen ut av balanse, er å sette inn en nedtagning. Og blir det for hett
rundt ørene dine fordi motstanderen hiver tungt lær, er det tilsvarende ålreit å kunne stoppe
oversvømmelsen med en nedtagning andre veien. På denne måten bryter du hele tiden flyten hos
den andre og minimaliserer fare for egen del. Samt at det er noe veldig kjedelig i å stadig befinne seg
med rumpa i bakken hver gang man prøver å angripe eller kontre.
Siden dette er noe som må sitte i ryggmarken, er det å sparre med boksing med takedowns
ganske sentralt. I tillegg er det vanlig å øve defensive nedtagninger ved at én person tar på seg
boksehansker eller MMA-hansker, og angriper partneren som ikke får bruke slag eller spark, men må
heller svare med kast hele veien. Ved å øve på denne måten blir det til slutt gjerne slik at man kjører
nedtagninger før man får tenkt seg om når noen kommer inn på angrep stående.
Coacher og trenere
Min påstand har lenge vært at vi i MMA har mange dyktige trenere, altså mennesker som kan vise en
bra armbar, perfeksjonere dine lowkicks og visse alle detaljene rundt en bra double-leg. Derimot er
sporten generelt preget av veldig dårlige coacher. Coachene har ansvar for utøverens helhetlige
utvikling, og er også den som sørger for instruksjon under kamper. Dette krever en god del ekstra
ferdigheter og en større forståelse enn «hva pensum til lille belte er». Siden denne boken ikke så mye
handler om teknikker og detaljer, så kommer jeg her til å fokusere på hva man skal gjøre for å korrekt
utvikle og coache en utøver. Akkurat hvordan man gjør en bra kneebar finnes det ganske mange du
kan spørre om.
Utakk er verdens lønn.
Jeg har coachet folk på mange nivåer og i utallige settinger. La meg først som sist bare presisere at
det å være coach i MMA-gamet er litt det samme som å være dommer: om du gjør en dårlig jobb, får
du ofte pes. Om du gjør en bra jobb, er det ingen som bryr seg nevneverdig. I tillegg til at du ikke blir
betalt noe særlig (med mindre du har en stall toppfightere), er du også en slags skyggefigur som
jobber ekstremt mye, sover lite i perioder og får minimalt med heder og ære.
Dette er ikke fordi folk prøver å være kjip med deg. Du er som oftest grunnen til at fighteren
seirer. Ingen utøvere når til topps uten noen helt spesielle folk i ryggen. Det er bare det at folk i
MMA-miljøet er relativt selvsentrerte av natur. Når man skal inn og risikere bakenden sin i et bur, blir
plutselig verden oppfattet som et sted skapt for å tilrettelegge for egne behov. Og når vedkommende
fighter vinner, er hele systemet rigget slik at han får veldig mye oppmerksomhet og en ramme hvor
han fremheves som en slags enmanns armé. Av og til er det noen som husker å stikke et kamera i
trynet på coachen/treneren, men det er heller unntaksvis.
Av denne grunn vil du også merke at mange av de som faktisk skaper de gode fighterne, er
noen ganske lakoniske mennesker med en relativt jordnær realistisk holdning til det hele. Det er ikke
akkurat de som oftest løper rundt jublende og går amok når det ene eller andre skjer - fordi de har
sett det hele før og vet at det er nok en dag på kontoret. Og de ser det store bildet heller enn de små
hendelsene som gjerne skaper drama for den enkelte fighter.
Som coach bør du ha et godt grep om hvordan menneskekroppen fungerer.
Når jeg skriver denne biten her, er jeg på VM i MMA i Las Vegas og leder Norges landslagstropp. På
sengen ved siden av meg har jeg en pose med alt fra avførings middel og isposer til spesielle
bandasjer og ymse typer liniment. I går gikk landslagets utøver i -77 kg, Joachim Tollefsen, rundt med
en kul på størrelse med en golfball i trynet som måtte bli flat før hans andre kamp i dag. Vår fighter i 93 kg, Eivind Kjønsvik, vant en knallhard returmatch mot Sverige i dag, men har så vondt i benet etter
en rekke lavspark at han knapt kan gå. Det benet må være nær 100% før neste kamp i overmorgen.
Dette er bare et par eksempler – jeg kunne skrevet en bok bare om de fysiske greiene som
må ordnes og fikses til enhver tid både når det er kamp og under trening. Og selv når det ikke er ting
som må fikses, er det stadig vekk saker og ting som må på plass for at hvert individ skal fungere
optimalt. Som coach er alt dette ditt ansvar. Du må kunne mye selv, og også evne å finne ut av det
som du ikke kan på stående fot. Og du bør også vite når du må søke hjelp utenfra.
Typiske ting du bør kunne:












Sportsmassasje
Hvordan fikse alt av hevelser fra lowkickskader til golfballhevelser i ansiktet
Hvordan legge gode støttebandasjer
Hvordan wrappe hender
Hvordan legge forskjellige typer teiper («kinesiology tape», sportstape osv.)
Hvordan man stripser kutt
Førstehjelp (spjelking, få folk tilbake fra svimmelhet, bandasjering osv.)
Hvordan bruke liniment, tiger balsam og andre lignende produkter
Hva som er riktig å bruke i forhold til knebind, ankelbind, håndleddsstøtte og lignende
Enkel bedømmelse av hva som er seriøse skader og hva man kan fikse fort selv
Hvordan og når man bruker smertestillende, antiinflamatorisk og lignende
Hva folk trenger av næring og tilskudd i forskjellige situasjoner
Coachen er en hoppyterapeut.
Jeg har som trener havnet i mildt sagt ymse situasjoner der jeg må følge opp fightere på det mentale,
og til og med spirituelle, plan. Jeg har meglet når to utøvere har pult samme dame og blitt sure på
hverandre, jeg har heiet frem folk i utallige kamper, jeg har klart å få folk som aldri trodde de skulle
gå en kamp til å vinne i buret og mye annet som egentlig burde legitimere en slags psykologigrad.
Men sånn er det bare. En coach i MMA ender gjerne med å hjelpe like mange «pasienter» som en
profesjonspsykolog. Og man må ordne med alt fra gruppedynamikk til individets indre liv.
For kort tid siden husker jeg faktisk å ha lest om at to av Greg Jacksons fightere røk sammen i
skikkelig håndgemeng over noe personlig. Hvem tror du må ordne opp i dette, forklare det for media
og i tillegg passe på begge to når de snart har kamper i UFC? Joda, det er godeste Greg. Fordi det er
ingen andre, og det er hans selvfølgelige ansvar. Du kan like godt bli vant til først som sist at du som
coach er den som er ment å fikse ting, og det som foregår i fighternes hjerte og hode er virkelig intet
unntak.
Ha din egen coach.
Det sies at «alle gode psykologer har en egen psykolog». Dette gjelder også MMA-coacher (og
coacher generelt). Ved at du nettopp stiller opp for folk i så mange sammenhenger og blir et sluk for
alt mulig av følelser, tanker og meninger, så vil du trenge et sted å legge fra deg dine egne greier.
Dette er til dels fint mulig ved å gjøre en del eget vedlikehold (type «egentid» til å prosessere), men
du vil også kjenne at du trenger å prate gjennom det hele. Sist nå i VM i Las Vegas var jeg coach
sammen med Kristian Lapsley og det var til god hjelp at vi faktisk var to som kunne snakke sammen
både om det vi ønsket å gjøre i fremtid, samt også lufte våre ymse frustrasjoner og kjipe følelser som
har en tendens til å dukke opp når mennesker skal inn i komplekse prestasjonssituasjoner. Å late som
om «alt går bra», er egentlig bare idiotisk og vil føre til at du stadig fungerer dårligere etter hvert som
lasten av ting øker på dine skuldre.
På trening
La oss først se på rollen til en god coach på trening. Det er mye som skal regelmessig fokuseres på for
å utvikle en fighter til å være sitt beste.
Verdien av å lære bort.
Jeg tenker det er fint å starte dette kapittelet med å si at det å lære bort er en veldig læring for
treneren så vel som eleven. En del utøvere ser på dette med å trene andre som en digresjon fra egen
utvikling, og det er ganske langt fra sannheten. Når du lærer bort noe, blir du tvunget til å bryte ned
teknikken i detalj slik at en gruppe andre mennesker forstår den. Dette er ikke trivielt og gjør at du
også må krystallisere det hele i ditt eget hode. I tillegg må du evne å strukturere opp trening på en
intelligent måte, og forklare alt fra det helt konkrete til taktikk og strategi. Det er alltid mange
spørsmål og variasjoner, problemer og mottrekk du må forholde deg til, og hjelpe med – selv på de
enkle sakene. Så tro meg: du kommer til å lære veldig mye om ditt eget game og ditt eget repertoar
når du formidler videre.
Opprett en «vi»-kultur.
Å være inkluderende er en veldig viktig greie om det er et ønske om å ha folk på trening og skape en
god kultur. Veldig mange fightere og folk som vil bli fightere, har fra start av en veldig tydelig «jeg»tankegang. Og når en haug med selvsentrerte mennesker kommer på trening, blir gjerne resultatet at
hver og en gjør det de må for å bli bedre selv, men har færre tanker rundt hvorvidt det er bra for
resten av teamet. Som trener er det sentralt å få til et skift slik at folk tenker på hvordan alle skal bli
bedre uten at folk faller fra. På kort sikt er det kanskje ikke like tydelig hvor bra dette er for
prestasjonen, men på sikt er det alltid bedre å ha folk som samarbeider, gir hverandre tips, deler
kunnskap og har empati med hverandre under sparring, drill og teknikktrening. I det øyeblikket man
går til den andre ekstremen og driter i teamets ve og vel, begynner en dødsspiral som mer enn én
gang har endt med at klubben går i vasken.
Ikke si ikke.
Dette er en helt latterlig og fundamental greie, men som så mye annet er det noe jeg har sinnet og
ergret meg over med hodet begravet i hendene på mang et stevne. Som coach skal du aldri bruke
negativ instruksjon. Å komme med innspill som «ikke la han passere guarden din» er en helt
fullstendig meningsløs ting å si. Det gir utøveren absolutt null idé om hva han eller hun faktisk skal
gjøre. Sannsynligvis er vedkommende ikke så korka at det ikke er åpenbart at visse ting «ikke bør
skje». En kroneksempel på dett var under en kamp der jeg hørte de bevingede ordene fra ene
fighteren sitt hjørne: «Ikke la han slå deg!!!» Seriøst? Skal han ikke det? Men det er jo så deilig med
denne liflige ansiktsmassasjen.
Som coach på trening eller i kamp, så er poenget å hele tiden ha sylskarpt fokus på hva som
faktisk skal skje. Eller du kan gjøre som da jeg coachet Henning Svendsen i sin første kamp: plystre for
å understreke instruksjon. Jeg har gjort litt rare ting selv før jeg lærte, for å si det slik…
Tren andre til å vinne over deg.
Siden jeg allerede er godt i gang med en litt arrogant tone i denne boken, kan jeg like godt også legge
inn litt selvskryt på at det jeg nå skal si har vært min filosofi siden starten i MMA omtrent. Da jeg
flyttet til Trondheim var det ikke noe kvalifisert miljø i sporten der, noe som resulterte først i at jeg
gikk en del på Judo og kickboksing før jeg etter omtrent et år startet egen klubb. Intensjonen min da
var rett og slett å skape gode sparringspartnere: folk som etter hvert kunne ta meg. Som trener er
det veldig vanskelig å vokse om ingen kan ferske deg på noen av feilene dine. Om du derimot skaper
bra elever, så vil du måtte vokse selv for å holde stilen. Dette er veldig sunt, men også noe som sitter
litt langt inne for en del. Det er jo på et vis veldig kult å være den som kan hamre alle, men i forhold
til å vinne kamper og vokse, er det en lite optimal strategi.
Derimot er det litt dårlig stil å gjøre som en av elevene mine, som valgte å komme med en
lengre mobbetale i etterkant av å ha klart sin første skulderlås på meg i sparring. Det er slikt som ofte
kan utvikle seg til en nødvendighet om represalier.
Kjør instruerende sparring regelmessig.
En utøver lærer ikke så mye av å bli overkjørt konstant. Om det er slik at du er mye mer kompetent
enn den du instruerer, er det veldig nyttig å heller instruere hva han skal gjøre under sparring.
Eksempelvis om dere kjører bakkekamp, så kan du fortelle hvordan han kommer ut av posisjoner du
får han i heller enn å prøve å ta livet av vedkommende. La han sette låser og hjelp han med å få det
til skikkelig. Det er utrolig lærerikt for eleven å få kontinuerlig instruksjon for å løse nettopp de
situasjonene han kommer i. Det gir noe helt unikt som ikke dekkes av vanlig drilling og
teknikktrening.
Finn balansen mellom ris og ros.
Jeg har vært på treninger med alt fra veldig positive instruktører til de rene kjeftesmeller. Jeg har
også opplevd trenere som er tilsynelatende bipolare med store smil det ene øyeblikket og så omtrent
trusler i neste. Som sjef på matta må du nesten klare å balansere dette på en litt mindre psykotisk
måte. Den mest konstruktive måten å gjøre dette er i min erfaring det som gjerne blir kalt en
«feedback sandwich». Poenget er at du gir ros for noe, ris for noe og så leverer det store bildet på en
positiv måte. Eksempelvis kan du si: «Veldig bra fotarbeid og balanse i dag. Du traff godt og var
vanskelig å ta ned. Samtidig ser jeg at du graver slagene dine en del. Pass på at du drar hendene
tilbake til haken i en rett linje slik at du ikke blir stående åpen. På det store og hele synes jeg du ser
bra ut og har hatt en god utvikling spesielt de siste to ukene på standup-gamet ditt.»
Dette er noe som er konstruktivt, balansert og etterlater en generelt god følelse av fremgang
hos utøveren. Og når det gjelder fortløpende kommentarer gjennom treninger, er det samme
prinsipp ved at du både sier ifra når feil gjøres, så vel som hva som er rett måte å gjøre ting på, og
ikke minst gir et signal når noen får til noe bra.
Tør å ta de tøffe samtalene.
Det er ofte veldig lett å bare la humla suse litt selv når det begynner å brygge opp til friksjon på
gymet. Som trener kan man ha en litt slitsom dag og det er kanskje akkurat da en eller annen sparrer
for hardt, krangler eller noe annet. Som oftest kommer også problemer i gruppen litt sigende. Man
merker at noe ikke helt stemmer hos en av elevene, eller eventuelt er det noe som oppstår mellom
et par av dem. Men likevel lar man det kanskje gå og etter hvert begynner det hele å bli stadig mer
betent. Energien i rommet synker og man begynner å fremstå som litt tafatt mens elevene lurer på
når treneren har tenkt til å gjøre noe med problemet.
Dette er ingen ønskelig situasjon. Som trener er du ansvarlig for de du har i rommet med deg.
Det er du som skal ta ting opp på en skikkelig måte når det er noe som ikke stemmer. Og dette bør
skje tidlig i prosessen før ting eskalerer. Om du ikke får skikkelig respons, må du også være forberedt
på å ta ting til neste nivå gjennom å be noen gå hjem eller i verste fall stenge ute den/de som ikke
overholder de sagte og usagte reglene for gymet. Det kan hende du tror at folk ikke legger merke til
ditt lederskap, men tro meg… jeg har hørt igjen og igjen ryktene som går om både de dyktige og de
veike lederne innenfor MMA. Men viktigere enn ditt rennommé er faktisk at ting fungerer skikkelig i
rommet der dere trener slik at du beholder medlemmene og at alle presterer godt.
Du er øverste autoritet på matta.
Dette høres nok hakket med glamorøst enn det det egentlig er. Du har ansvar for alt når du er
coachen/treneren i rommet. Fra å sørge for rett sparringskontakt til å delegere vasking av
mattearealet. Fra å ordne opp i dårlig stemning til å holde utstyret i orden. Å ta dette ansvaret er det
faktisk ytterst sjelden jeg ser folk klarer – selv blant de mer kjente utøverne og trenerne. Noen blir
forbanna for hva som helst og går og småkjefter hele treningen. Andre lar ting gå seg hus forbi som
de burde adressert. Noen oppfører seg som småkonger som om folk i rommet er der for å
tilfredsstille akkurat dem, og glemmer at det gjerne er de som må tørke av hansker og pads med klor
etter trening (sånt er jo under deres verdighet). I praksis vil det å være rommets leder si at du må
være svært pragmatisk. Du må rett og slett ta skikkelig ansvar for alt som skjer og slutte å bitche om
at problemene kommer fra elevene, romtemperaturen eller romvesener. Det er du, akkurat du, som
er ansvarlig for at alt fra hygiene til god kameratslig atmosfære er på plass. Og du skal ikke være et
rasshøl i prosessen med å få det gjort heller.
I kamp
Når det brenner på dass, er det ekstra viktig at du ikke bare er en trener, men klarer å mestre alt det
som ikke er ren teknisk forståelse. Nå må du klare å være tydelig og spisset slik at det faktisk er til
hjelp for den som er der inne i buret.
Fighteren får ikke bestemme når han begynner å kjøre hodet sitt.
I forkant av kampen har man gjerne en relativt god plan for hva som skal skjer gjennom kvelden, og
en erfaren coach vet stegene som skal til for å gjøre en god kamp. Man har blitt enige om hvem som
skal være i hjørnet, hva gameplanen er, hvordan oppvarming skal foregå og så videre. Men så
begynner folk å bli nervøse, og da gjerne særlig fighteren (ikke overraskende). På dette tidspunktet
kommer det gjerne en del «gode ideer» som avviker fra avtalen og som nok mer er et resultat av
gøyale følelser og tanker. Her må du som coach klare å fortløpende filtrere ut hva som er reelle
behov hos utøveren, og hva som bare er et resultat av presset som alltid kommer før kamp. Og du
må evne å roe ned utøveren på en bestemt, men empatisk måte slik at han får gjort det han skal og
får tilbake følelsen av at ting er under kontroll i en svært kaotisk situasjon. Når det er reelle behov og
innspill som kommer opp, må det gjøres hurtige konsekvensanalyser og beslutninger fra coachens
side. Det er som regel ikke rakettforskning, men det må brukes litt sunn fornuft og ikke minst må du
ha god kontakt med magefølelsen i slike situasjoner.
Mellom rundene skal hjørnet roe ned fighteren, og gi maks tre klare instruksjoner.
Herlighet, så mye jeg kunne sagt her i ren frustrasjon. Altså, greit nok, på lavere nivåer i sporten
skjønner jeg at coachene ikke alltid er helt med. Men når man til og med i UFC ser enkelte i crewet
omtrent forsøker å lære opp fighteren mellom rundene, da er det noe rart på gang. Det er også de
som skriker, prøver å hisse opp fighteren, rett ut lyver (spesielt da om situasjonen i kampen), snakker
usammenhengende og så videre. Det er også de som tydeligvis har en slags realitetsforstyrrelse og
instruerer utøveren til å gjøre ting som er helt på grensen til suicidalt.
Når man har fighteren i hjørnet mellom rundene, så er første jobb å roe personen ned så mye
som mulig. Halve tiden omtrent går til bare dette. Hjelpe han å puste, kanskje bruke en ispose på
nakken, snakke han ned, betrygge, gi støtte – hva enn som skal til. Deretter har du mulighet til å gi
maks tre retningslinjer. Eksempelvis kan du si «1. han står veldig høyt når han slår, da kan du gå for
double-leg’en din 2. han går bare rett frem og tilbake på angrepene, så om du sirkler vil han ikke
klare å finne deg 3. pass på å ha tett guard – det er helt tydelig at han vil bokse med deg». Om du
sørger for at dette faktisk glir inn i skallen på fighteren, har du gjort det du kan. Dette er ikke tiden
for å drive instruksjon og opplæring. Det er det trening er til. Du får ikke fighteren til å gjøre noe
«nytt og spennende».
Pass også på å være ærlig. Om fighteren din har tapt to runder og skal inn i tredje, så gjør
oppmerksom på at han faktisk må gå for gull og dra inn en avslutning om han vil vinne. Sjekk også at
det faktisk er forsvarlig å sende han inn i neste runde, for den saks skyld. Om du har sett Cain
Velasquez mot Junior Dos Santos i de to fem runders krigene de hadde, så vil du også sannsynligvis se
at Junior sikkert mistet flere leveår i prosessen. Hadde det vært meg i hjørnet, så ville jeg faktisk
heller stoppet galskapen når jeg så at det var sjanseløst.
Sist, men ikke minst: ha med det som trengs om du må stoppe et kutt, ha på litt vaselin eller
hva det kan være for å holde fighteren i ett stykke rent fysisk. Det er kun på de høyeste nivåene i
sporten at det finnes egne folk til dette.
I rundepausen må man gjøre enkelt vedlikehold av fighteren.
Før man kommer i de store stevnene, er det coachen som ordner alt i ringhjørnet. Dette vil si at du
må kunne stoppe kutt med adrenalin og vaselin, få vekk blod som er i veien, gi vann/sportsdrikk,
kjøle ned der det trengs og bruke kuldejern til å få ned hevelser i ansiktet.
Sørg for tydelige og konkrete instruksjoner. Ikke hold foredrag.
Når man står i buret og er i den ekstremt intense boblen hvor bare det å flytte haken noen
centimeter kan avgjøre kampen, da er det ikke mulig å få med seg masse lure innspill. Det er langt
mer nyttig om du kan som trener si ting veldig konkret og kort. «Hold guarden oppe», «se etter
shooten», «sirkle mot høyre», «husk å puste nå» og så videre. Et eksemplarisk festlig tilfelle så vi
faktisk på grapplingturneringen Norwegian Grappling League (NGL) hvor en person med bare noen få
ukers trening stilte i amatørdivisjonen i tungvekt. Treneren klarte faktisk å stegvis styre han til seier
ved å gi ekstremt konkrete og gode instruksjoner, omtrent som om han radiostyrte eleven sin. Det
var type «legg høyre hånd under hodet hans, legg press med skulderen på halsen og ligg lavt med
rumpa». Ikke at jeg anbefaler akkurat innfallsvinkelen til kamp, men masse ros til treneren som i
praksis lærte noen å grapple «live».
Det er også viktig å vite hvor mye tilsnakk akkurat din fighter vil ha. Noen ønsker at hjørnet
skal være som en heiagjeng med konstante oppmuntrende kommentarer slik at de nærmest drives
gjennom kampen av stemmene. Andre liker å kun ha innspill når det er noe som skal utføres eller
korrigeres. Avtal dette med fighteren i god tid før kamp.
Hjelp med å holde tiden på en fornuftig måte.
Dette er noe som man skulle tro var ekstremt enkelt, men som til stadighet kukes til. Det er faktisk
helt utrolig, men jeg tror det er nettopp at folk tenker at det er så greit at de roter seg bort. Hjørnet
skal ha sin egen stoppeklokke som er lett å starte og stoppe. I MMA er det sykt sjeldent at det er en
kampklokke synlig med mindre du fighter i UFC. Ellers er det sekretariatet som holder styring med
tiden og du er ikke i nærheten av dem når du er cornercrew.
Underveis i kampen er det greit å si tydelig ifra til fighteren hvert minutt, og siste minuttet er
man gjerne inne og sier ifra på tretti sekunder. Den som er tidtaker, er gjerne ikke hovedcoach.
Hovedcoachen kommer til å være opptatt med å gi instruksjoner og er ikke per definisjon så
interessert i å sitte og stirre på klokken. Den som tar tiden er oftest samme person som holder vann
og gjør alt det sekundære ellers.
Sannsynligvis kommer du, til tross for det jeg sier her, til å klare å glemme å starte klokken
når runden starter, rote bort tiden underveis og gjøre masse annet festlig. Men gjør i alle fall et
forsøk på å klare dette her.
Ha oversikt over situasjonen på stevnet og gi tydelige beskjeder.
Stevner er et sabla rot. Og fighterne må skjermes for dette rotet. De skal kunne hvile godt, spise rett,
veie inn problemfritt, varme opp til rett tid, gå kamp under optimale forhold og dra hjem igjen.
Filteret mellom sirkuset som er et MMA stevne og den boblen av ro og orden som skal omgi
fighteren, er deg. Du skal evne å forvandle lange rekker forvirrende og ofte feilaktige opplysninger til
korrekte og konsise meldinger til den som skal gå kamp slik at vedkommende kun kan fokusere på
jobben sin: å vinne kampen. Om du må ofre søvn, smiske med de som administrerer konkurransen
eller dra noen lure vrier for å få det til, så er det sånn det blir. Du har ansvaret, du må få ting gjort.
Det er derfor du er coachen og dermed også lederen for utøverne. Og ledelse skjer fra front i denne
sporten.
Mer avanserte treningskonsepter
Etter å ha dekket en del av de tingene som hører til grunnleggende kunnskap for en MMA-utøver,
kan vi gå litt videre til temaer som jeg anser for å være litt mer krevende. Vi er fortsatt ikke på noe
rakettforskningsnivå, men det som nå kommer er rett og slett et stykke forbi det de fleste amatører
jobber med.
Taktikk og strategi
Som nevnt i det kjedsommelige i denne boken, så blir ofte fighting veldig dratt ned på teknikkstadiet.
Men om man vil vinne kamper konsekvent og med en grad av forutsigbarhet, er det veldig fint å ha
en forståelse av taktikk: overordnede planer for en match. Og hvis du vil at karrieren din skal komme
noe sted, så bør du også skjønne strategi: hvordan velge matcher for å avansere heller enn å bli en
såkalt «journeyman» (en fighter som bare går kamper og bygger opp de som skal frem i verden).
Vær en vond person å fighte.
På et taktisk nivå er dette generelt veldig lurt. Poenget er å få den andre til å mislike å være i buret
med deg. Da jeg forberedte meg til Finnfight 7 og 88, gikk jeg så langt som å finne ut når det var lurt å
barbere hodet for å vokse ut mest mulig sandpapiraktig hårstubb til kamp. Siden skalling var lov, var
dette nok en liten fordel og en av mange ting som kunne gjøre matchene til en kontinuerlig nedtur
for mine motstandere. Poenget er kort sagt å være litt som et pinnsvin: alt skal koste noe for den du
går kamp med, og alt du gjør skal være litt ekstra smertefullt. Korte albuer fra sidemount, rabbitpunches når noen clincher med deg, dytte hodet til motstanderen hardt i gulvet, blokkere pusten
med armen din, hjertekompresjon før du går på armbar fra mount, tramping på føttene opp mot
buret – you name it.
Saken er at disse tingene isolert sett ikke kommer til å få den andre til å tappe ut. Men det er
litt som å stubbe tåa i dørkarmen: smertefullt på en veldig spesifikk, forstyrrende og irriterende
måte. Og du kan jo selv tenke deg effekten på din mentale og fysiske tilstand om du hadde dunket
tærne i karmen 20-30 ganger i løpet av fem minutter.
Det skal også sies at dette er slikt som veldig få trener aktivt på. Når jeg snakker med garvede
veteraner, så vet de derimot tusen tjuvtriks for å gjøre livet surt for andre på, og som samtidig koster
veldig lite energi. Det er en veldig bra deal om kampen varer litt.
Tren inn evnen til å gjennomføre en spillplan.
Overraskende nok er det ekstremt lite fokus på selve ferdigheten som handler om å ta instruksjon og
gjennomføre en plan. Jeg tror rett og slett det faller ganske langt ned på prioriteringslisten på de
fleste gym hvor det å bli bedre på teknikker og sparre står i høysetet. Det er også slik at det å trene
på taktikk krever et godt samhold mellom treningspartnerne og tillit til hverandre siden man med
vilje setter opp situasjoner som ikke er optimale for den enkeltes styrker. Snarer motsatt, ofte.
Måten vi pleide å øve dette på, var å skrive ned på en rekke ark forskjellige stiler som typisk
brukes i buret. Dette var kort illustrert med noen sentrale punkter og et par bilder av typiske utøvere
som brukte den. Eksempelvis hadde vi «Sprawl’n Brawl» (aggressive stående stil og unngå
8
En av verdens få reelle Vale Tudo turneringer som nå dessverre ikke finnes lenger, men som sparket i gang
MMA i Norden allerede på slutten av 90-tallet. Den pleide å gå i Turku, Finland, og ble arrangert av Marko
Leisten, tidligere manager for Team Scandinavia og eier av Finnfighter’s Gym. Team Scandinavia pleide for øvrig
å ha alle de beste utøverne i Skandinavia, som Joachim Hansen, Jon Olav Einemo, David Bielkheden, Jani Lax,
Saul Heilimö, Tom Ninimäkki, undertegnede og flere til.
bakkekamp), «Tomato can» (svært defensiv, slår og sparker kun innimellom, og prøver på låser mest
som kontring), «Grapplingekspert» (få den andre i bakken og prioriter låser) og så videre. Vi la så alle
arkene i en haug og folk trakk tilfeldig hvilken rolle de skulle ha. Ingen fikk se hverandres stil. Så var
det inn i sparring og kjøre på. Dette gjorde at folk ofte måtte ut av komfortsonen og kjøre taktikker
de var lite vant med. Folk som var vant til å ta ned og gå for låser måtte plutselig stå og veksle slag og
unngå bakken for harde livet. Stående fightere ble nødt til å fokusere på nedtagninger og ground’n
pound. Dette er en kjempegod trening, men man må da være trygg på hverandre og ikke gå for gull i
sparringen. I så fall faller folk tilbake på instinkter og da er hele leken meningsløs.
Det finnes sikkert mange andre bra måter å gjøre dette på, men dette er et forslag. Og
uansett er det viktig å dyrke frem evnen til å kunne utføre en plan selv om det ikke er den du
instinktivt utfører (i så fall er hele konseptet «plan» overflødig).
Lær deg å skifte rytme i hver fase, og i overgangene mellom dem.
Dette er litt god gammel Mohammad Ali tankegang. Ali var veldig dyktig til å variere sine slag
gjennom matcher. Han kunne komme med et par lette, kjappe jabber som lurte motstanderen til å
tro at det gikk bra å spise dem, for så å knalle til med noe steinhardt. Dette er en evne som krever en
god del rutine av en utøver. Spesielt i MMA-utøveres tidlige matcher, har de en tendens til å gjøre
alle teknikker med lik kraft, og ha en litt mer «gå for gull»-tankegang jevnt over. Dette er en ekstremt
forutsigbar måte å fighte på og blir kontret av de mer gjennomtenkte fighterne.
Det er også noe med å kunne eksplodere i teknikker og så roe ned imellom. MMA har ofte en
rykk-og-napp flyt, eller mangel på flyt, i kamp. Jeg pleier å si at det er mer som Heavy Metal der
boksing er mer som Rap. Eksempelvis står du kanskje og bokser med en motstander, men idet du skal
ta han ned må du evne å fort akselerere for å få han i bakken. Det er som en plutselig spurt midt i en
joggetur – helt til du faktisk har han på rygg. Deretter er det om å gjøre å ta et par pust og etablere
god posisjon for å begynne å jobbe med slag og innganger på låser. Om man bare fortsetter i full fres,
blir man ofte veldig sliten, og i tillegg er det ikke alt som kan gjøres i samme tempo for å få best mulig
effekt.
Jeg husker hvordan Kirik Jenness allerede i min første kamp var god til å rope ut
hastighetsvariasjoner. I det stående var jeg veldig intensiv, men med en gang jeg traff bakken med
motstanderen, fikk han meg til å gire ned og jobbe mer tregt og metodisk. Det må ha vært en ganske
bra greie når jeg husker akkurat hva han sa ti år senere.
Myten om å slå 100%.
I mange tilfeller hører jeg den klassiske linjen «dette hadde ikke fungert om vi gikk 100% kraft». Med
dette mener folk at hele verden endrer seg når man begynner å legge ordentlig smekk i slagene.
Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Så klart finnes det noen teknikker som virkelig ikke
egner seg for situasjoner der noen kan kakke til deg. Eksempelvis er det mange uvaner i klassisk BJJ i
forhold til å komme ut av dårlige posisjoner hvor man eksponerer haken og dermed blir det fort god
natt.
Men på den andre siden er det en helt merkelig antagelse at det i en kamp kommer bomber
og granater mot deg hele tiden. Du kan faktisk prise deg ganske lykkelig om du går med en fighter
som går med full kraft fra første sekund. En slik person vil hurtig slå seg tom. Om du ikke tror meg, så
still deg foran en sekk og klin til alt du har gjentatte ganger og se hvor lenge du klarer å holde på. I
MMA-miljøet har man et eget konsept for når man slåss med slike folk: «weathering the storm».
Dette vil si å ri av de harde angrepene ved å dekke seg godt opp og bevege seg. Så er det bare å gjøre
som man vil når vedkommende har spagettiarmer og ikke kan forsvare seg.
Samtidig er det gode tekniske angrep som kommer uventet som virkelig er farlige. Når du
trener, så er det bedre å fokusere på å minimalisere treffprosenten fra gode teknikker som finner
dine «god natt»-punkter (leveren, haken, tinningen, bak kjeven, solar plexus og så videre), og
situasjoner der motstanderen kan gjøre som han vil med deg. I en kamp vil du rent realistisk møte alt
fra følende jabber til knallharde hodespark. Om du tar noen såkalte «rabbit-punches» (små slag som
bare kommer med kraft fra armene, ikke kroppen), så er det litt det samme. Og i kamp blir ikke dette
noe verre en på trening, egentlig.
Dyrk frem en god timing.
Som ung utøver er det lett å tenke at måte å fighte på, er å hive hele badekaret med teknikker på
motstander med et håp om at nok treffer til å vinne. Etter hvert som man blir eldre og ikke kan
basere seg på ren kvantitet i sine angrep, er det litt mer fruktbart å tenke kvalitet. I praksis vil dette si
god timing. Timing er evnen til å gjøre rett ting til rett tid, heller enn å bare gjøre veldig mye og
dermed av og til treffe tidsvinduet for optimal utførelse, men like ofte ikke. Grunnen til at strategien
om kvantitet fungerer, er vel egentlig at hvis man kaster nok fra seg, så vil man statistisk sett treffe
noe innimellom. Selv en ødelagt klokke viser tiden rett to ganger om dagen.
Om man derimot har lyst til å sette opp en stil som består tidens tann og også kan brukes
mot de virkelig dyktige der ute, er det sentralt å begynne å få en følelse for når man skal gjøre hva for
maks effekt. Selv de beste har ikke en uuttømmelig tank med kondis heller, og da er det litt greit å
spare noe til det som kommer etter første runde. Ikke minst er det noe mentalt nedbrytende med en
fighter som virkelig har god timing. Det leder til at han rett og slett treffer oftere og vondere uten å
bruke mye energi, og kommer seg i mål med teknikker på første forsøk. Dette er, ikke minst, en
fordel når man er i dårlige posisjoner og må komme seg løs. Da vil man helst slippe lange
«scrambles».
Dessverre er dette med timing ikke noe som kan læres gjennom en bok. Det må rett og slett
bli et fokus og det å utarbeide tålmodighet og indre ro for å gjøre ting optimalt, er en
modningsprosess. Men du er langt foran røkla om du klarer å ha dette som et tydelig fokus.
Opportunisme versus å skape muligheter.
Det finnes på en måte to skoler på akkurat dette taktiske området. Den ene er veldig på det å være
intens og angripe motstanderen kontinuerlig for å sørge for at han gjør dumme ting i stormen av
teknikker som kommer flyvende. Det finnes gjerne noen passe harry slagord som understøtter dette
konseptet, av typen «mestere skaper sine egne åpninger». Opplegget tror jeg opprinnelig kommer
fra amerikansk fristilsbryting som i mange år har vært preget av utøvere i Dan Gable tradisjonen hvor
det å ha helt overmenneskelig fysikk kombinert med det mentale gamet til en rabiat hund er
nøkkelen til seier. Og for all del, Gable selv vant OL med denne stilen uten å få et eneste poeng scoret
på seg, og listen med fightere i denne kategorien er lang og merittert. Men det er ikke helt den
hellige gralen en del ballharde folk prøver å jasse det opp til.
Og med det kan vi introdusere motstykket som er den mer opportunistiske stilen. Her er det
snakk om å se motstanderens åpninger og bruke kontringer, balanseforflytning og biomekanisk
forståelse til å få den andre til å fly veggimellom. Dette er en stil som er mer energipreserverende,
men krever også et mye mer kaldt hode for å gjennomføre. Et godt eksempel på en kamp hvor denne
taktikken kom godt frem, er den siste kampen mellom Fedor og Nogueira i Pride. Fedor er i kjent stil
helt iskald og hiver Nog rundt på en måte som ser ut som Aikido.
For egen del tenker jeg at en kombinasjon er løsningen. Det å forstå når man skal være en
bulldoser og når det er lurt å prikke ut folk, er en kunst. I en og samme kamp er det kanskje også
situasjoner der man ønsker å veksle. Eksempelvis er man kanskje veldig intens for å komme inn og få
nedtagningen for å så være tung og sette noen presise slag på bakken. Dette igjen tvinger
motstanderen til å faktisk flytte på seg og da er det uunngåelig at det kommer åpninger som gjør det
mulig å cashe inn på den opportunistiske stilen. Eventuelt kanskje også helt motsatt om du
foretrekker å gå stående: kjøre presise angrep når motstanderen viser svakheter stående, og hvis du
skulle havne på bakken, så scrambler du for å komme deg opp igjen.
Lær å designe en taktikk som er enkel nok til å gjennomføre, men som har en mening.
Mike Tyson er kjent for sitatet «Everybody’s got plans until they get hit». Det er ganske så riktig etter
hva jeg har opplevd og sett i kamp. Samtidig er det en sannhet med en god del modifikasjoner.
Utfordringen er å ha en spillplan som er såpass enkel at den kan utføres under press, og samtidig gjør
at dine styrker treffer din motstanders svakheter uten at han får til det samme. Husk at dette må
planlegges med den/de som skal stå i hjørnet ditt i kamp, og trenerne som skal forberede deg. Ellers
kommer det til å bli en rimelig forvirrende situasjon.
Det første å tenke over er det rent fysiske attributtene dine versus din motstander. Er han
kortere eller lenger? Er han sterkere eller svakere? Har han god kondisjon eller brenner ut etter
første runde? Dette er ganske essensiell informasjon å starte med, og det sier vel litt seg selv hvordan
du må forholde deg til det. Om du eksempelvis går mot en som er kort, sterk og har dårlig kondisjon,
så er det ikke så dumt å bruke første runden bare på å la han slite seg ut på lange teknikker fra deg
mens han prøver å komme innpå. Det kan fort lede til at du aldri behøver å forholde deg til styrken
hans.
Det neste er det klassiske spørsmålet om hvor han er teknisk sterkest. Er dette primært en
bryter, stående fighter eller bakkekampsekspert du møter? Og hva er i så fall hovedvåpnene som
brukes? Med unntak av noen de virkelig aller beste i verden, så er det ganske tydelig hva som er
hovedkonseptet til fighterne der ute. Selv om Wanderlei Silva er en svartbelte i BJJ, så er det ganske
tydelig at styrken hans er i såkalte «flurries» - evnen til å sette sammen effektive slag i store mengder
over kort tid. Ronda Rousey vil i clinch, kaste folk på rygg og kjøre armlås. Roy Nelson og Dan
Henderson kommer fra henholdsvis BJJ og gresk-romersk bryting, men vil helst begge treffe med den
store høyra. Michael Bisping vil helst pepre folk kontinuerlig og bruke kondisjonen sin til å bryte ned
folk med «punches in bunches». Frankie Edgar vil gjerne hive rundt på folk til de begynner å grine. Og
skulle det være en typisk «all-rounder», en fighter med lik vekting av alle ferdighetene som inngår i
MMA, så er svakheten nettopp i at du kan ta han inn i en spesialisert verden hvor kunnskapen ikke
står i stil med din egen. I kampen mellom Demian Maia og Rory MacDonald (UFC 170) var dette
nesten tilfellet, men Rory klarte å overleve lenge nok på bakken til å ta hjem seieren. Men kampen
illustrerer veldig godt poenget ved at vi så en superspesialist i BJJ møte en av typisk «velassortert»
MMA-fighter, og likevel tok nesten spesialisten hjem seieren. Med litt bedre taktikk kunne nok
Demian fint ha vunnet.
For å oppsummere akkurat dette poenget: det er såpass få fightere der ute i verden som
virkelig mestrer alle aspekter av MMA på elitenivå, og dermed er det relativt greit å finne ut hva
taktikken er på det tekniske nivået. Husk også at det betyr mindre hva som står på fighterens CV
(belter i ymse kampsporter, meritter fra andre grener og så videre) enn hva vedkommende faktisk
gjør i kamp! Det han ikke bruker, er per definisjon ikke relevant. Det er først på mesternivå mot
mennesker som Chris Weidmann, George St Pierre, Jon Jones og deres like at du møter folk som
kunne konkurrert på toppnivå i alle delidrettene MMA består av, og dermed må du simpelthen
«være bedre» eller ha enorm flaks. Inntil den tid er det stort sett en grei jobb å finne en måte å vinne
på gitt at du klarer å utføre planen.
Når dere så har blitt enige om konseptet, så kommer jobben med å koke kunnskapen ned til
noen svært få punkter som dere kan øve inn på trening og som er brutalt lette å huske når selve
kampen kommer.
Tren med andre fightere.
Dette kan du kalle en grei strategi for å faktisk komme noe sted med sporten. Det er veldig mange
der ute med meninger om hvordan man skal fighte MMA, og de fleste av disse blir gjerne dratt ut av
bakenden uten så mye empirisk støtte. Det er helt greit å tro at du kommer til å dra en eller annen
gøyal rullende calf-slicer i buret, men jeg tror kanskje jeg vil se deg i kamp før vi tar en avgjørelse på
om det er en realistisk taktikk. Og nettopp derfor er det essensielt å trene med folk som faktisk har
vært i kamp: de vet hvordan det faktisk er når det gjelder. De trener med en integrert forståelse av
hva som skjer når du vandrer på den catwalken inn til buret med spotlights overalt, og den døren
låses bak deg.
Det er også noe ganske annet enn om du har fightet i en annen sport. Dynamikken i MMA
deler en del elementer med boksing, bryting, BJJ og så videre, men er samtidig et helt eget dyr. Det
er også derfor du ser MMA-utøvere plutselig kaste brytere på hodet i buret, eller slenger armlåser på
folk med langt høyere beltegrad enn dem i BJJ. Og derfor er det viktig å forstå forskjellen på å trene
med spesialister som kan øke dine evner på et spesielt område, og det å trene MMA som helhet. En
overvekt av din trening bør være med andre som fighter i sporten du skal delta i.
Det handler ikke om å gå mange kamper, men om å gå de rette kampene.
Dette går litt tilbake til det å være en tøffing, en kriger, versus det å bli en mester. Om du ønsker det
siste og å nå frem til toppdivisjonen, så handler det om å tenke høyst strategisk når det gjelder valg
av kamper og forhandling rundt disse. Det er en helt åpenbar grunn til at de beste fighterne også
gjerne har de beste managerne: de har fått rett vei til topps. Dette vil si at man i praksis tar kamper
man har en god sjanse til å vinne, hvor man tar så lite deng som mulig innenfor sportens rammer,
hvor man ser bra ut og samtidig får så mye «cred» som mulig.
Det første punktet er åpenbart: du må vinne kamper. Det første en promoter gjerne ser, er
din record. Den kan ikke suge fordi de må rettferdiggjøre å ha deg på kortet. Det andre handler om at
du faktisk skal stå løpet ut. Om du bruker masse tid på å fikse skader når du burde trent eller fightet,
så har du et åpenbart problem. Ikke minst kan karrieren også få en brå stopp på grunn av kamper
med høy risiko. Det tredje punktet, å se bra ut, handler om at en fighter har i promoterens øyne en
hovedjobb: å få rumper i setene, penger i kassa. Du er en vare som skal selges, og den varen bør se
attraktiv ut og skape forventning hos tilskuerne. Det siste punktet handler om at du må slå noen
«navn» om du har tenkt deg til topps. Du kan denge så mange såkalte «tomato cans»9 du vil og se kul
ut i prosessen, men det gir deg ikke nok kredibilitet til å klatre opp stigen til de høyere divisjonene.
For å komme inn i det gode selskap må du klare å seire over noen som er anerkjent.
Dette er ikke en spesielt enkel kabal å løse. Og de aller færreste fightere, om noen i det hele
tatt, klarer denne jobben uten bistand. Derfor handler det mye om i starten å få gode nok kamper til
å få en god manager. Eller at du gjennom nettverket klarer å overbevise noen med rett kunnskap, og
ikke minst kontakter, til å hjelpe deg frem. Alternativet er å bli en av de som andre på vei til topps
bygger sin egen record på, eller at du er en lokal helt som ikke når helt opp i beste fall.
Bruk amatørkarrieren til å lære deg rutine.
De fleste fightere har lyst til å bli profesjonelle og gå det som er ordentlig MMA under det såkalte
«Unified Rules» - regelverket i UFC. Og sant å si bryr ikke folk seg veldig om hva du har fått til som
amatør. Det er et sted der du altså har en mulighet til å lære mye med lav reell risiko. Og nettopp
dette bør være fokuset. Jobb med å få på plass alle de grunnleggende tingene som vektkutt, diett før
kamp, mentalt fokus, gjennomføring av gameplan, evne til å utføre det du kan under skarpe forhold
og så videre. Når du først tar steget opp til proff, bør alt slikt sitte. Noe av det teiteste er da også
profesjonelle fightere som gjør feil med ting rundt kamp som for lengst burde ha vært håndtert før
de gikk inn i divisjonen hvor kamper faktisk betyr noe og blir loggført.
Se på amatørkamper rett og slett som en skole, ikke som et mål i seg selv. Det er her du kan
bygge opp helt essensiell erfaring uten å måtte lide for det om enkelte ting ikke går helt som de skal.
Unngå å avtale mer enn én kamp om gangen.
9
Begrepet beskriver fightere som er lette å ta, og som dermed gjerne blør mye. Kampen minner altså litt om å
åpne en hermetikkboks med tomater.
Ha en økonomisk plan.
De færreste trenere, promotere eller managere vil være ærlig med deg om dette, men sannheten er
at omtrent 90% av fightere der ute (kanskje også mer?) ville tjent mer penger om de hadde brukt
samme mengde energi på å jobbe på Rema. Det kan være litt forledende å få disse pengesekkene
hvor kontoen plutselig vokser med en del tusen, men over tid snakker vi en svært ussel lønn. Og så
går det prosenter til trenere, coacher, gym, managere og alt mulig annet når du kommer på høyt
nivå, så den summen du ser på forskjellige utbetalinger fra eksempelvis UFC er langt fra reell. Disse
mytene om at fightere får masse bonuser under bordet er stort sett også det: myter. Vi skal tilbake til
gamle Yakuza-styrte kamper i Japan for å finne akkurat den typen signifikante kontantsummer.
Når du da tar inn det at du stort sett bruker hele livet på MMA som proff, og i tillegg kan
forvente noen ganske betydelige senvirkninger (de fleste pensjonerte utøvere på høyt nivå har en hel
del permanente greier de bare må leve med), så er det å fighte en finansiell fiasko. Av denne grunn er
det i overkant viktig at du tidlig begynner å tenke på hvordan du skal håndtere pengene dine. Om du
får en bra lønn fra å fighte, så er det nok lurere å investere heller enn å dra på strippeklubb-fylla.
Sannsynligvis må du også tenke i retning av å bygge deg opp et navn som en dyktig instruktør og en
som holder gode seminarer. Noen få vil kunne skape et merke av navnet sitt om de har både evnen
til å være høyt oppe i divisjonene og i tillegg har en profil som andre vil assosiere seg med.
Mesteparten vil dog måtte tenke i retning av å få seg en vanlig jobb eller gjøre noe ganske
annet når karrieren er over. Å være smart nok til å ha en utdannelse i ryggen utenom evnen til å
trykke lær i ansiktet på folk er slettes ikke så dumt. Selv om du akkurat nå kanskje har sixpack, mange
likes på Facebook og føler deg konge, så kommer det en tid etter denne. Og omtrent alle har tenkt at
de skal bli best i denne sporten, og selv om det er en mulighet er det greit å huske at en mikroskopisk
andel når toppen og klarer å bli der lenge nok til å cashe inn ordentlig.
Ha en plan for markedsføring av deg selv.
Det holder ikke å være en bra fighter. Det er en trist sannhet, men sånn er det. Du som utøver er et
produkt. For en promoter er du en kasse bananer som skal selges. Din jobb er å ha en så høy
markedsverdi som mulig i et marked med ganske mange banankasser. I mange eventer er det faktisk
slik at fightere får betalt i billetter til kampen. I praksis er det da slik at hvor mye fighteren tjener,
avhenger direkte av hvor populær han er. Om han selger mange, er det topp. Hvis ikke, blir det lite å
ta med seg hjem annet enn ære og erfaring. Som en kjent promoter en gang sa til meg: «It’s all about
asses in seats».
I tillegg er det slik at din popularitet også er det sponsorer bryr seg om. De er ikke der for å
være snille mot deg. De er der for å tjene penger. Det ser ut til å gå en del folk hus forbi at bak
enhver intelligent sponsoravtale finnes det en forretningsplan. I praksis fungerer det slik:
En gitt fighter X har et antall fans som via sosiale og vanlige medier følger med på han. Om
sponsing skal være aktuelt må disse fansene matche markedet som sponsoren er i (er dette folk som
sannsynligvis kjøper produktene sponsoren produserer?). Deretter er det interessant å vite hvor
mange prosent av fansene som antageligvis ender med å kjøpe produktene for å finne ut hvor mye
fighteren skal få av produkter eller penger. Er fighteren ekstra god til å vise frem produktene, kan
dette da lede til mer goder hans vei (avtaler bør alltid være oppe til revurdering jevnlig).
I dette bildet er det svært viktig å ikke være naiv, men heller jobbe med å skape en lojal og
betraktelig mengde følgere som går an å vise til når avtaler skal skapes, eller når man skal søke seg til
stadig større show. Dette er selvsagt også en løpende vurdering for alle flinke promotere når de
tenker på hvem som skal få gå for tittelen: er dette en spennende fighter med mange fans som
kommer til å kjøpe billetter til fremtidige kamper, eller er det en litt kjedelig type som kommer til å
føre til nedgang i pengestrøm?
Om du faktisk bevisst jobber med egen markedsverdi over tid, vil du stå langt sterkere enn
om du bare slåss. Selv om du vinner, er det i seg selv faktisk ingen garanti for at du havner i noe stort
show.
Kampen
Når vi nå har sett på veldig mange aspekter av hvordan man skal bli en god utøver, og også hvordan
coachingen skal foregå, så er det på tide med det vi gjør alt dette for: kampen. Her skal alt snøres
sammen og du skal få vise alt du har mestret så langt. Da er det viktig at også selve tiden rundt og på
stevnet håndteres.
Noen generelle betraktninger
La oss begynne med noen tanker rundt kampen som kan være til stor hjelp og ikke minst adresserer
litt hva som er rett måte å tenke på kamp på.
Ha det gøy. Husk at dette er frivillig.
På tur med mine treningspartnere til kamp, var det alltid om å gjøre å ha det så morsomt som mulig.
Vi så gjerne komedier kveldene før vi skulle i buret, gjorde masse tull med hverandre, fortalte vitser
og gode historier og så videre. Å gå kamper i MMA er høyst frivillig og du tjener ikke mye på det med
mindre du er helt i toppen, så du bør faktisk ha det i overkant morsomt når du holder på om det skal
være verdt det. Det har både blitt sagt at denne sporten er det morsomste man kan gjøre med
klærne på, og at det er det festligste man kan finne på uten å havne i fengsel. Begge deler er greie
rettesnorer i forhold til hvordan du bør forholde deg til det hele. For all del, man skal prestere, men
det gjør man beviselig best når det er god stemning. Og skal du fortsette å gå kamper, bør hele
opplevelsen være minneverdig på en positiv måte.
Respekter din motstander.
Det er ikke så mange som tilsynelatende tenker på det, men det går altså ikke an å gå kamp alene.
Det blir litt som når Monty Python kjørte en sketsj om en fyr som hadde brytematch med seg selv:
underholdende på et surrealistisk plan, men kanskje ikke så veldig relevant for å komme fremover i
karrieren. Så husk at du faktisk er helt avhengig av denne personen du skal i buret med. Selv om det
er en fysisk konflikt på ett plan, så er det også et uatskillelig samarbeid på et annet plan. Det er snakk
om at den du skal møte faktisk har brukt potensielt måneder på å forberede seg til å møte deg. Han
har spist riktig, vært sliten og lei, fått haugevis med juling, ofret tid med nære og kjære, overkommet
frykt, brukt masse ressurser og så videre – alt for å kunne være en verdig motstand for deg. Å være
en brølape i møte med motstanderen er derfor helt idiotisk. Gi han den respekten du selv forventer
og anerkjenn at dere begge må være der for å kunne utføre kampen.
Se på kampen som en portal, en mulighet til å lære noe om deg selv og livet.
Det er egentlig ingen åpenbar grunn til å drive med MMA. Du blir antageligvis ikke rik eller berømt,
du kommer til å ha vondt omtrent hele tiden, det gjør det ikke spesielt attraktiv for det motsatte
kjønn, det sosiale livet ditt går gjerne nedenom og om noe synes folk du er litt rar for at du gidder.
Men det er noe ganske sentralt som gjør MMA til en veldig kul greie: du har muligheten til å lære
ekstremt mye om deg selv. Hver eneste kamp gir mulighet til å dra frem dine usikkerheter, redsler og
få deg til å stille endeløse spørsmål om alt mulig rart. Samtidig får du implisitt da også muligheten til
å se dine styrker og lære deg å bruke disse til å møte og overkomme alt grumset som bor i deg.
Om du bruker MMA-kamper på denne måten, vil du faktisk få til å dra med deg visdom fra
buret. Du vil bli et større menneske for hver kamp heller enn å bare få noen nye blåmerker og
eventuelt en kul pokal. Det meste om deg som fighter vil føre eller senere glemmes, men den
veksten du får under disse omstendighetene kan gi deg en indre størrelse som kan brukes til alt mulig
her i livet. Denne selvtilliten er noe av det fightere ofte drar frem når de blir spurt om hva sporten
har betydd for dem, og det er en god grunn til akkurat det.
Oppkjøring
Oppkjøringen pleier å vare alt fra noen få uker til flere måneder. For fightere som generelt er i
trening året rundt, så er det tiden for å toppe formen fra «bra» til «suveren». I dette kapittelet ser vi
på en del av tingene som er relevant for denne ganske så intense perioden i en fighters liv.
Konkurransepartiet trener for seg.
Jeg har trent med proffer over hele verden. Og på trening med disse er det en reell mulighet til å få
seg litt juling. Eller mye juling, eventuelt. Men man blir som regel ikke skader. Faktisk kan jeg aldri
huske å ha fått en skade av betydning i trening med andre proffer. De er rutinerte og gjør ting rett –
samt at de som har en fungerende hjerne forstår at man ikke skal ødelegge sine leketøy. Da blir det
ikke mer trening for dem heller. Derimot har jeg fått meg ymse idiotiske smeller fra mennesker med
lavere kompetansenivå i sporten. De vet rett og slett ikke bedre, og timing, fokus og tilstedeværelse
er heller manglende kvaliteter.
Av denne grunn er det alltid slik på alle oppegående gym at de som konkurrerer trener for
seg. Dette sikrer at man minimaliserer sjansen for dårlig trening og uberegnelig fjas som kan skape
problemer. Ikke for å være kjipe med de mindre rutinerte, men de er risikomomenter for de som gjør
seg klar til å fighte. Sånn er det bare. I klargjøring til kamp holder du deg til å trene med andre som
vet hva de driver med, og forstår den svært unike situasjonen som oppkjøringen faktisk er.
Se på videoopptak av motstanderen din på en konstruktiv måte.
Dette med å studere motstanderen på video er stadig lettere. Før i tiden var det nær sagt umulig å
finne materiale på folk, men i dag med Youtube og folk som sitter og filmer selv den mest
lavpannede amatørmatch, er det ganske grei skuring. Men problemet med å se på selve opptakene
er mye det samme som før: man forflytter sitt perspektiv veldig i retning av det motstanderen gjør
heller enn det man selv skal gjøre. Du kan fort rett og slett bli en liten ekspert på hva den du skal
møte holder på med i buret, og glemme hva du skal ta med deg inn.
Av denne grunn er det veldig viktig at du ser på opptak med en tydelig intensjon om å
kartlegge hva du konkret må takle når kampen kommer. Om han har et favorittkast, går lavt med
venstrehånden, tråkker frem når han sparker eller hva det kan være, så er hele poenget hva du skal
gjøre med det. Du bør se opptak i samarbeid med din trener og din coach for å lage en håndterlig
liste med ting du skal fokusere på basert på hva motstanderen representerer. Utover dette er det
ganske meningsløst å sitte og se på den du skal fighte og bli mer og mer opprømt. Vær kald, saklig og
finn ut hva du har tenkt til å gjøre.
Det kan også være en greie at motstanderen ser imponerende ut. En ganske vanlig ting er at
folk «blåser opp» andre fighteres prestasjoner. Da er det litt viktig å stikke fingeren i jorda og
kartlegge hva som gjorde at den ene tapte, hvilket nivå den som tapte for din motstander er på og så
videre. Jeg har møtt fightere som har blitt skrytt en hel del av, for så å vinne mot dem på det de
skulle være best på. Det er noe med å anerkjenne realistisk hvor den andre er i forhold til deg selv,
ikke i forhold til andre vedkommende har vunnet over.
Hold igjen når du er på topp.
Dette er noe vi snakket en hel del når vi trente til kamp på Trondheim Fight Gym. De fleste bra
fightere kommer til et sted under oppkjøringen hvor de omtrent føler de kan løfte biler og hive dem
gjennom luften. Du når en tilstand der du kjenner seg overmenneskelig, der du virkelig har så mye
trøkk i kroppen og i hodet at sparringspartnerne ellers gjerne blir ganske lei trynet ditt. Når andre
begynner å bli slitne og vil hjem til sofaen, er det du som løper rundt og «jakter» folk å gå med.
Og når du er i denne sonen er du ekstremt utsatt for skader og overtrening, paradoksalt nok.
Du vandrer på en tynn linje selv om du føler at du cruiser ned motorveien. Her er det også utrolig
vanskelig å begrense seg selv. Men det er faktisk akkurat når du er her at du trenger å senke
skuldrene og holde litt igjen. Istedenfor å stadig øke på med flere runder, hardere fysisk trening og
høyere belastning, må du faktisk evne å holde på det spennet i kroppen. Det er nå du skal klare å
holde deg samlet, ikke overtrene og flyte inn til kamp med den suverene energien du har fått tak i. En
god coach vil også hjelpe deg ved å sende deg hjem når du er ferdig med trening, og holde deg på
plass heller enn å stadig pushe på.
Vurder nøye hvor mye vekt du skal kutte.
Selv med dagens ekstremt avanserte og velprøvde metoder for å kutte vekt til kamp, så er det alltid
en viktig overveielse hvor mye over vektklassen man ønsker å ligge, og dermed hvor mye man ender
opp med å kutte. Å sette kroppen sin under en svært dramatisk manipulasjon som dette faktisk er, vil
ha en innvirkning på psyke og energi. Noen fightere liker å ligge nære vektklassen sin fordi de ønsker
å ha minst mulig av stresset som ofte er der når man står omtrent konstant på vekten og modifiserer
mengde glykogen, vann og andre stoffer i kroppen for å bli lett nok. Det avføres både foran og bak
over en lav sko, og man får ikke gjort så mye annet intelligent uken før kamp, egentlig. Sånn sett er
det nok en del som priser seg lykkelige for å være i tungvekt og dermed slipper å tenke på det.
Kutt vekt på den mest mulig skånsomme måten.
I «gamle dager» var det stort sett ganske brutalt å kutte vekt. Det handlet om å ta av seg nok reell
vekt til at man kunne hive seg i badstuen og skrape av seg de resterende kiloene ned til vektgrensen.
Dette var tidvis en risikosport og i overkant ubehagelig. Det var en gang jeg satt over halvannen time
i badstuen fordi kroppen nektet å gi opp væske og det tok virkelig fra meg krefter til kampen. Faktisk
var jeg fortsatt 400 gram over vekt selv etter dette, men jeg tok av meg den klissvåte bokseren og
klarte dermed vekten. Om ikke annet ble det en småfestlig historie.
Heldigvis har vi flyttet oss litt videre fra svettedrakter og lange stunder i sauna. I dag er det
svært populært å bruke teknikken til George St Pierre og alt jeg har sett folk gjøre med dette har vært
imponerende.
Sørg for å ha papirarbeidet i orden.
I flere land, spesielt USA, er det ganske mye papirarbeid som skal være i orden før kamp. Jeg husker å
ha måttet komme trekkende med alt fra blodprøver til CT-scan til generelle legesjekker for å bekrefte
at jeg har to armer og to ben. Det er derfor også utrolig viktig at du vet hva akkurat denne kampen
krever av deg i forhold til papirer, og at du har dette på plass i god tid.
Et spesielt kjipt eksempel fra min egen karriere skjedde en gang da jeg hadde oppkjøring først
i Thailand, tok en 25 timer flytur over til østkysten av USA, hadde to uker til med oppkjøring og møtte
til kamp på Reality Fighting. Problemet var bare at motstanderen min manglet noen papirer. Men så
fikk han fakset opp en del av det og ting virket lysere. Så kom den endelige meldingen bare en
halvtime før vi faktisk skulle inn i ringen: han manglet papirer for sjekk av synet sitt. Da ble jeg faktisk
så sint at jeg måtte uttrykket noen heller uheldige gloser backstage. Det er noe med å stå omtrent
ferdig oppvarmet og ha hatt en lang og hard (og dyr!) oppkjøring som så ender med… ingenting.
Kanskje litt som å ha sex og så bli nektet å komme, etter et åtte uker langt forspill.
Det finnes selvsagt også den rake motsetningen av det amerikanske byråkratiet før kamp. I
Finland har jeg stort sett bare blitt spurt «har du vært syk i det siste?», «føler du deg ok?» og «har du
lyst til å gå kamp?». Og det var egentlig alt. Verden er relativt kontrastfylt, men du bør ha på det rene
hvilken ende av denne kontrasten du er på vei til, og hva du skal ha i orden.
Pul i vei.
Som min kompis og væpner ved VM i Las Vegas, Kristian Lapsley, påpekte: «en eller annen dust
pugilist kom på at man ikke skulle ha sex før kamp. Det har blitt motbevist gang på gang.» Det er
faktisk utrolig at denne myten om at sex ødelegger for prestasjon i kamp fortsatt eksisterer. Det
finnes absolutt null grunnlag for å kjøre sølibatstilen, og det ødelegger humøret også. Med mindre du
praktiserer en eller annen form for svært skadelig sadomasochistisk knulling, er du innafor. Bare pass
på å holde på overskuddet ditt og sov gode netter, så vil det bare være fint.
Siste innspurt
De siste dagene før kamp er det ganske mye essensielt som skal skje for at du skal være innenfor de
smale parametrene som gjør deg helt spisset på form i alle henseender. La oss gå gjennom noen ting
du bør vite om.
Spis sunt og ting du vet du tåler.
Seneste i vår på landskamp i England hadde vår kjære fighter i letteste vektklassen, Kristian Skogmo,
en heller tappende opplevelse. Selv om form og alt annet generelt var på plass, så fikk han i seg noe
som gjorde at han gikk og rapet opp en vond lukt backstage som var så ille at vi måtte be han gå et
annet sted frem til han skulle varme opp. Det luktet like ille foran som bak, for å si det sånn. Jeg har
også en lengre liste med fightere på minnet som har gjort det samme, også på høyt profesjonelt nivå.
Det er til og med fightere som har rett og slett bæsjet på seg i tittelkamp, eller løpt bredbeint ut av
buret mellom rundene for å gjøre sitt fornødne.
Saken er den at du kan ha mange rare skavanker før kamp. Dette har jeg allerede sagt litt om.
Men om det er én ting du absolutt må unngå, så er det mageproblemer. Det suger så mye energi ut
av deg at det er helt latterlig. Tenk deg å gå inn i en fullkontaktsmatch med en følelse av å enten
måtte spy eller føle at du driter på deg. Det er både flaut og skikkelig ille.
Det skal også sies at det faktisk er fighterens ansvar å klare dette her. Selv om du har hatt et
vanskelig vektkutt, så må du evne å spise korrekt mat helt til hele kampen er over. Om du så etter
det hele er over sitter og gnager i deg burgere og kebab fra hygienisk tvilsomme utsalgssteder, så
greit nok. Men frem til du har prestert, så er det essensielt at du får i deg næring som optimaliserer
kroppens funksjon, og at du klarer å holde deg unna steder hvor det er mulighet for å få i seg ting
magen din ikke er vant til. De mest disiplinerte gjør det samme som mange fitnessutøvere: tar med
seg alt de trenger av essensiell næring i matpakker.
Søvnkvalitet siste natten er ikke så farlig.
Relativt tidlig i karrieren min fikk jeg en del innspill på dette med søvn før kamp. Det er lett å
begynne å frike litt ut når du nærmer deg den store dagen og du ligger og ruller halvsvett frem og
tilbake i sengen. Det er gjort en del forskning på prestasjon og søvn, og det viktige er at du faktisk har
sovet skikkelig gjennom oppkjøringen. Som nevnt tidligere er det nødvendig for å klare
treningsmengden. Men det har også vist seg gjennom forsøk at akkurat søvnkvalitet siste natten har
heller lite til ingenting å si for hvor god prestasjonen blir i konkurranse. Du tåler den ene runden med
søvnløshet. Det eneste som faktisk kan bli et problem, er at du tror det er et problem. Når det er
sagt, så har jeg også hatt flere kamper der jeg sov som en komapasient i forkant, så jeg skal ikke
påstå at du kommer til å ha denne utfordringen.
Fight Night
Så er altså selve dagen her. Du har kuttet vekt, spist deg opp igjen, og det er på tide å gå kamp. Det er
nå alt du har jobbet for skal ut i virkeligheten og du skal få teste hva du kan. Det er «et par» ting å
nevne om denne situasjonen.
Skap din egen boble og minimaliser distraksjoner.
Å ha så få distraksjoner som mulig er noe som er særdeles viktig under alle faser av forberedelse til
kamp. Fra man signerer kontrakten for å fighte til man er ferdig, er det uaktuelt med ting og tang
som drar deg ut på emosjonelle sideveier. Men dette blir ekstra viktig når selve kampdagen er her. Så
å si uten unntak kommer det rekende velmenende venner, kjærester, familie, interesserte tilskuere
og trenere (som nevnt er trenere ikke alltid de beste kampcoacher, og de sliter ekstra med å holde
seg unna når en av deres fightere går). Jeg skjønner at kompisen gjerne vil si noen bevingede ord,
men det er faktisk til veldig liten hjelp når en eller annen fyr står der (gjerne med en pils i hånden) og
kommer med innspill som «han her banker du, ass!». Eller når den bekymrede kjæresten skal stå og
ha oppmerksomhet mens teamet prøver å få fighteren klar til aksjon. Man kan også oppleve under
turnering og når flere fra samme team går kamp samme kveld, at fighterne som er ferdig begynner å
drikke eller reke rundt de som ikke har gått kamp ennå. Disse luringene må enten hjelpe til under
coachens ledelse eller se å flytte rumpene sine til et sted der de ikke synes eller høres. Jeg har til og
med opplevd at det er coachene selv som begynner festen før utøverne deres er ferdig, noe som er
helt fullstendig fatalt. Og ikke få meg til å begynne å snakke om stevnets eget personale som stadig
skal mase om alt mulig… det er en helt egen bok omtrent.
I samarbeid med coachene skal fighteren ha sin egen lille boble og den skal holdes intakt til
det hele er over. De som ønsker noe av kampteamet bør hurtigst ordnes med og vises bort.
Anekdotisk sett tror jeg forresten en av de mest dustete distraksjonene for oss var da
Henning Svendsen fra klubben min hadde kamp og ble fulgt av et filmteam som laget en dokumentar
om han. Av de som filmet og intervjuet han, var det stort sett hyggelige og forståelsesfulle folk. Men
så var det selvsagt én komplett idiot som følte det var på sin plass å stille provoserende spørsmål,
forsøke å skape drama og generelt lage ståhei. Dette tilspisset seg da vi satt i garderoben før kamp i
Sverige og endte med at Henning måtte gi en svært direkte tilbakemelding. På ett eller annet
tidspunkt kommer nok en del Karma tilbake til personen det gjelder, men jeg angrer på at jeg faktisk
ikke bare hev fyren fysisk ut av arenaen lenge før vi dro i gang den kvelden.
Fokuser på din egen kamp heller enn å se andres.
De aller fleste gjør en del feil her. Det er utrolig fristende når man er på stevner å gå rundt og snakke
med folk og se på kampene som går før din egen. Jeg har ofte selv vært main event eller co-main
event, og det krever ganske mye disiplin å holde seg i egen garderobe – spesielt når det er mye liv og
røre både backstage og naturligvis i buret. Kanskje er det også kjente utøvere tilstede som du vil hilse
på eller ta bilder med.
Men la meg presisere at det å bruke tid på det andre driver med, er et enormt sluk av din
energi. Du kommer til å bli høyst påvirker av å se kamper og være med på de oppturene og
nedturene som foregår i salen. Å snakke med folk er også noe som tar oppmerksomhet og kan føre til
mange forskjellige emosjonelle reiser. Her er det faktisk en stor uting at fightere ofte selv er fans av
sporten – fristelsen for å ta del i stevnet som publikumer kan bli stor.
Det du bør fokusere på frem til du er ferdig med egen kamp, er å konservere din energi. Skap
din egen lille boble som kun handler om deg og dine behov. Om du bruker musikk, er det faktisk en
fordel å ikke kjøre for aggressive melodier. Det er fightere som føler seg helt utbrente og får vondt i
hodet av å ligge lenge og jazze seg opp. Den emosjonelle toppen bør være når du er i buret, ikke før.
Den beste jeg så langt har sett på dette området er den svenske fighteren Jani Lax som var
med meg på Team Scandinavia. Han satt i garderoben og leste blader og småpratet helt til
oppvarming. Så gjorde han akkurat det han trengte for å bli svett og klar og trasket inn. Under hele
seansen fortrakk han knapt en mine. Interessant fyr, egentlig.
Kort sagt: hold deg til dine egne saker frem til du er ferdig i buret. Og om det er flere fra ditt
team som skal fighte, så ha respekt for deres rutiner også. Et skrekkeksempel her var kompisen min
Andreas Hoftun som skulle gå kickboxingmatch og hadde med en gjeng svært nervøse og
overdrevent pratsomme mennesker som konstant skulle ha hans oppmerksomhet hele tiden. Det
endte med at han gikk en lang tur bare for å være i fred. Det er kjekt å ha et profesjonelt crew i
hjørnet, for å si det slik.
Ha med til hjørnet alt som trengs for å vedlikeholde fighteren gjennom kampen.
Finn ut av din optimale oppvarmingsrutine og ta den tiden du trenger.
Det er veldig mange filosofier når det gjelder oppvarming til kamp. Da jeg gikk min første
amatørkamp i Holland, var jeg faktisk ute og jogget en halvtime, og så var det omtrent rett inn i
ringen. Min første proffkamp var i USA på sommeren, så litt hoppetau og deng på puter holdt fint –
jeg var mer enn varm allerede før vi kom til arenaen. I Oslo hadde vår trener Richard Bohlenius en
tanke om at det var lurt å få såkalt «second wind» før vi gikk inn i kamp. Dette vil i praksis si at man
når makspuls før man skal inn og slåss. Logikken er at man er mindre nervøs når man «lander» og har
fått i gang både blodpumpe og lunger. Dette fikk jeg testet ut før en kamp i Finland hvor jeg for øvrig
møtte en stor nynazist med «White Power» tatovert på ryggen (jeg har faktisk gleden av å være
ubeseiret mot finske nasjonalister). Jeg varmet opp med sparring med min daværende
treningskamerat Joachim «Hellboy» Hansen, som desidert er den som har kommet lengst med MMA
i Norge. Resultatet var at jeg var så hinsides sliten før jeg gikk inn i ringen at jeg fightet på ren
aggresjon – uten at det ledet til annet enn at jeg klarte å være mer aktiv enn motstanderen med en
liten margin og vant på split decision10.
Om jeg skal gi en personlig fasit etter å vært gjennom en rekke kamper og også ledet en hel
haug med andre frem til kamp, så er det følgende:
Sørg for å ha god tid. Begynn med å bare varme opp lett med skyggeboksing, hoppetau eller
lignende. Ikke stress i det hele tatt. Dette er bare for å få i gang svetten, hjertet og lungene.
Du skal bare forberede kroppen på at den skal gjøre noe fysisk. Etter hvert som det nærmer
seg selve kampen, er det greit å øke pulsen litt gjennom å gå på pads, rulle litt lett med en
motstander som faktisk jobber sammen med deg (ikke mot deg) og eventuelt også gjøre litt
kjempelett stående sparring og innganger på kast.
Du kommer tidvis til å oppleve at du er i noen virkelig små garderober som du i tillegg deler
med en haug med andre folk, så vær forberedt på å improvisere en del. Jeg har til og med opplevd å
varme opp egne fightere side om side med motstanderne. Jeg har stått i selve dusjen og slått på
puter fordi garderobearealet var helt idiotisk satt opp. Og ikke minst har jeg måttet varme opp meg
selv og andre i rom som enten var så varme at det praktisk talt rant kondens fra veggene, eller så
kalde at jeg måtte ha på meg ulltrøye og stillongs for å i det hele tatt få varme i kroppen. Vær
tilpasningsdyktig og løsningsorientert. Ikke la deg sette ut av dårlige fasiliteter.
Utover det handler det jo litt om hvilken type fighter du er. For meg fungerte nok «second
wind»-tilnærmingen skikkelig dårlig fordi jeg er en tenkende fighter som trenger et godt overskudd
for å være kreativ og taktisk i buret, og dermed få ut hele mitt game. For andre som fighter mer på
instinkt og kraft, er det kanskje mer passende å varme opp til de glemmer nervøsiteten og så gå inn
og sette pedalen i gulvet. Du får finne ut hva din greie er, men her er i alle fall mine tanker om saken.
Lær deg å puste rett.
Regn med rot. Stevner er et kaos.
Varm ned, tøy ut og behandle skader etter kampen.
10
Dette er en heller dårlig måte å vinne på. Det vil i praksis si at to av tre dommere ga meg mest poeng. Ikke
akkurat en overbevisende seier.
Dette er helt sykt viktig om du er i et turneringsformat. På VM i Las Vegas ser jeg folk som kommer ut
av buret etter seier, vet de skal gå igjen i morgen og bare går og setter seg. Og coachene deres lar
dem gjøre det. Det er helt sykt. Det du skal gjøre etter kamp, er å jogge lett, skyggebokse eller gjøre
noe annet for å varme ned kroppen. Deretter tøyer du nøye ut alle muskler, og til sist må du få
sjekket alle kutt, hovne kroppsdeler og få ordnet mer seriøse skader. Under det hele får du i deg
elektrolytter og gjerne et lite måltid – mye som etter en treningsøkt, altså. Dette har alt å si om du
skal fighte snart igjen. Og selv om du går en enkelt kamp, så er dette en svært sentralt om du ikke vil
føle deg helt elendig dagen etterpå. Sannsynligvis skal du tilbake i trening etter hvert, og det å gjøre
ting fysisk sett verre enn nødvendig ser jeg på som en stor dumhet, og som et tegn på manglende
kampdisiplin.
After-fight party
Denne boken ville ikke vært komplett om vi ikke også tok en kikk på den obligatoriske festen som er
etter hvert eneste stevne. Dette er gjerne der noen av de snåleste historiene dannes, og nye
kontakter skapes. Fra lyssky strippeklubber til episke basketak langt på natt, fra shotsrunder med
fremtidige samarbeidspartnere til å møte de store heltene i MMA… Det er på after-fight party det
skjer.
Festen er en mulighet til å møte din neste manager, trener, sparringspartner eller kanskje
promotoren for din neste kamp.
Når folk drar på disse festene etter kamp, er det gjerne enten slik at folk er kjempetrøtte (jeg har
sovnet vekk fra flere slike anledninger selv) eller går for full rai-rai. Men det skal sies at hvis du og din
trener/manager/coach klarer å ta en power-nap eller på annet vis får kreftene litt tilbake, så er det
en gyllen anledning til å drive nettverksbygging. Jeg har sittet i mang et VIP rom med fri flyt av shots,
en og annen hotell lobby, et greit antall strippeklubber og andre artige steder hvor
kontaktinformasjon har vært i hyppig utveksling. Det er ikke akkurat overraskende at man på en
fightgalla finner en haug med fightere, trenere, promotere og andre mennesker som står sentralt i
miljøet. I en sport hvor kontakter er helt essensielt, er dette en strålende anledning.
Så hva er det du ser etter? Vel, som fighter trenger du å bli kjent med ymse trenere og andre
bra fightere siden du utvilsomt vil ha bruk for å besøke flere gym om du har tenkt til å bli virkelig god.
Ikke minst har jeg hatt veldig nytte av å ha kontakt med en rekke treningssentre på de stedene jeg
drar på ferie for å få en økt eller to når jeg først er på tur.
En annen kategori å kikke etter er promotere. Om du har gått kamp og gjort en bra jobb, er
det strålende om du kan komme i snakk med folk som organiserer events. Etter et par øl og noen
røverhistorier er det gjerne en selvfølge å få med seg det du trenger for å dra relasjonen videre. I
tillegg er det mindre sjanse for at du blir rævkjørt av en promoter som faktisk liker deg. Dette vil
være ganske sentralt når du har et ønske om å bli matchet stegvis oppover til topps.
Og om du ikke har en manager ennå, eller er på leting etter sponsorer, så er også muligheten
der for å treffe disse kategoriene. Det er gjerne litt mer kinkig siden du helst skal ha imponert godt
for at mennesker med nøklene til de store dørene skal ønske å ha en nær relasjon til deg. Hvor
fightere, trenere og promotere er folk som er lette å henge med fordi det er stort sett en vinn-vinn
situasjon, så er managere og sponsorer folk som faktisk må ha tro på deg på et helt annet nivå siden
de eventuelt skal investere ressurser i deg over tid. Det samme gjelder for øvrig promotere til det
største showene hvor kontraktene er på et helt annet nivå.
Uansett er meldingen at du bør holde deg til å være salongberuset heller enn halvveis
bevisstløs, og faktisk bruke anledningen til å bli kjent med folk.
Pass litt på hvem du ligger med.
Selv for en fighter, er det litt nedtur å bli truet med kniv av en kvinne med silikonbryster og litt
spesielle tanker om hva en natt på fest egentlig betyr. Jeg tror jeg på dette punkt skal referere til en
nær kompis av meg som hevder at hvor gode jenter er i senga, er proporsjonalt stigende med hvor
gale de er i toppetasjen. Fra det jeg har sett akkurat på after-fight fester, kan det godt være at
teorien stemmer. Det er flere festlige anekdoter rundt dette enn jeg noensinne kommer til å fortelle
om, men jeg kan i alle fall råde folk til å gå en runde eller to med seg selv før de velger hvem de skal
ta med på hotellrommet. Et annet godt råd er å låse døren og sørge for at ingen andre har nøkkel til
rommet.
Jeg har faktisk ikke vært på så mange fester med kvinnelige fightere, så jeg er ikke helt sikker
på hvordan de håndterer dette. Fra min begrensede erfaring er de litt mer sindige, eller veldig mye
bedre til å være diskré enn sine mannlige motparter.
Ikke drikk deg helt fra sans og samling. Det kan tidvis bli rematch på festen.
Stort sett går festene rimelig fint for seg. Fightere har lite å bevise i forhold til å slåss på byen. Men
det hender jo at noen ikke helt skjønner hvor landet ligger selv når de ser en gjeng med blomkålører,
imponerende fysikk og Affliction-skjorter. Og så tror jeg det ganske enkelt er slik at der andre bare
hadde tatt sin juling eller løpt, så er MMA-utøvere litt mer der at de står opp for seg selv. I disse
situasjonene hender det at det blir litt haraball når lite intelligente mennesker står overfor
mennesker som ikke har tenkt til å ta dritt.
Av ovennevnte grunner er det greit å holde et moderat nivå på alkoholinntaket.
Tiden etter kamp
Tiden de to ukene etter kamp er noe helt spesielt. Det er vanskelig å forklare for folk som ikke har
fightet, men du vil i denne tiden sveve i en helt spesiell sfære, uansett om du vant eller tapte. La oss
snakke litt om dette for at du skal ha en best mulig periode frem til du begynner med rutinen igjen.
Ta minst ni dager fri.
Vanligvis går kamper på lørdager omtrent uansett hvor i verden du befinner deg. Det er liksom den
anerkjente fight-dagen. Og etter en kamp skal du ha i det minste frem til neste mandag, altså ni
dager etter, før du drar i gang igjen. Uansett hvor kjapp kampen var, og uansett hvilket nivå av
belastning du opplevde at den påførte deg, så har du vært gjennom en oppkjøring med ekstremt
høyt press på kroppen. Om du så føler at du omtrent sitter og rister av lyst til å slåss igjen, så bruk
hodet litt her. Uansett hva følelsene dine sier, er det et helt konkret behov om å få kroppen tilbake i
null før du gjør noe mer. I Thailand er det vanlig å gå kamp omtrent hele tiden, og en slik friperiode er
uhørt. Men samtidig er det et sted der folk som regel må pensjonere seg som fightere lenge før fylte
30 år. Det er også enkelte utøvere i MMA som fighter opptil flere ganger i måneden, men disse når så
å si aldri til toppen.
Du må nesten vurdere hva ambisjonen er. Om du bare vil slåss masse uten å komme noe
sted, så gjør hva du vil for min del. Men om du ønsker å avansere, så vært smart nok til å ta fri og
slikke sår. Ikke minst er det gjerne slik at du må sette til side familie og venner en del i siste del av
oppkjøring siden det blir hele livet ditt. Denne innhentingsperioden er en bra tid for å finne tilbake til
alle og kose seg litt. Det er en viktig mental faktor, faktisk! Og har du ingen venner utenfor gymet, så
vil jeg anbefale å få deg et liv. MMA er gøy, men om det blir altoppslukende er det bare trist siden
det tross alt er noe som vil måtte ta slutt en dag.
Vent med å snakke om neste kamp og planer videre.
Med en gang en fighter er ferdig med en kamp, kommer det gjerne noen og spør om planene videre.
Dette gjelder så å si uansett om du vinner eller taper. Og jo større kampen du har gått var, jo flere
spør og jo viktigere er de som spør. Typisk er det jo Joe Rogan som kommer og stikker mikrofonen i
ansiktet på folk når de har gått en kamp, og da er det ganske så mange som lurer.
Samtidig merker du også at gode fightere er veldig vage når de svarer på dette spørsmålet.
De forstår at man akkurat etter kamp, uansett seier eller tap, er i en veldig spesiell emosjonell
tilstand. Om man har tatt et hardt tap, så er det fristende å svare at man overveier å slutte i sporten.
Venter man så lite som 48 timer til ting har roet seg litt, blir svaret et helt annet. Vinnere kan finne på
å kalle ut mesteren i sin klasse lenge før de er klare for en slik kamp – fordi de akkurat etter seieren
befinner seg på et sted der de tror de er uovervinnelige. Og selvsagt har du alle mulige mellomting.
Av denne grunn er typiske svar: «jeg skal diskutere dette med mine trenere og min manager,
så finner vi neste steg», «jeg har akkurat gått kamp og har ikke tenkt videre», «dette er opp til
[organisasjonen du slåss for]», «akkurat nå vil jeg bare ut og feire, og så skal jeg tenke på det» og så
videre. Det er vel generell livsvisdom å ikke ta valg i eksalterte sinnstilstander, og det gjelder selvsagt
også i fighting.
Rehabiliter aktivt.
Når jeg over ber deg ta fri, så er det en sannhet med noen modifikasjoner. Om du har gjort en bra
oppkjøring og hatt noen minutter i buret, er det sannsynlig at det er litt vondt her og der. Det å
slenge seg rett ned i sofaen og vegetere er ikke nødvendigvis topp stemning for kroppen. Kanskje
trenger du å gjøre litt lett styrketrening med fokus på balanse, styrking av ledd og lignende for å få alt
på plass igjen? Muligens er det ikke så dumt med trening som skaper litt sirkulasjon uten å belaste
deg (eksempelvis lett svømming/sykling)? En massasje eller bruk av foamroller kan også være på sin
plass. Du kjenner best selv etter hvert hva kroppen din trenger. Men ha et bevisst forhold til hva som
skal skje med deg i etterkant av kampen. Om det virkelig har vært en påkjenning for kroppen, kan det
rett og slett være greit å ta en innsjekk hos legen og se over det hele.
Som en liten anekdote kan jeg si at jeg nå som jeg skriver akkurat har blitt kvitt en skikkelig
krampe/muskelknute i leggen. Den var der så å si konstant i tre uker helt til jeg satte meg på
ergometersykkel og gjennomførte en skikkelig intervalløkt. Nå, bare et par dager etterpå, kjennes
benet helt fint.
Se over kampen din når du får landet litt.
Så fort den største rusen etter kamp har lagt seg, bør du begynne å se over videomaterialet fra
matchen og gå over hva som fungerte og hva som var mindre lurt. Det er en mental greie at om man
vinner, er det lett å legge vekk kampen og kjenne seg konge. Og taper man, så er det smertefullt å se
matchen ofte. Men om man klarer å ha et litt kjølig og konstruktivt forhold til egen utvikling, er det
kjekt å sette seg ned med penn og papir og se over hele opplevelsen. Var det noe med vektkuttingen
som burde blitt gjort annerledes? Var oppvarmingen bra? Hva gjorde du i kampen som fungerte og
hvor rotet du det til? Fungerte hotell og andre fasiliteter godt? Var cornercrewet i orden? Og så
videre.
Til neste gang er det jo da ikke helt dumt å korrigere fortløpende i samarbeid med apparatet
rundt deg.
Hent inn «cred» fra media.
Din stjerne henger høyt etter en seier. Da er det optimalt å utnytte dette til å si et par ord på diverse
forum på nettet (det klassiske er her en takketråd der man får sagt at man har vunnet uten å virke
som en douche), kontakte aviser for å få en artikkel skrevet om seg, få ut noe på klubbens
hjemmeside og så videre. Det er også nå det er lurt å kontakte sponsorer om du begynner å komme
dithen at folk utenom nærmeste krets har hørt om deg. Om du lar dette koke bort, vil du fort merke
at det er vanskeligere å skape engasjement senere. Folk vil høre om det når det skjer. Og skulle du ha
vunnet på en ekstra kul måte, er det selvsagt en bonus.
Reiser
Om du har lyst til å bli ordentlig god, er du helt fullstendig avhengig av å reise. Selv om MMA
begynner å bli poppis i Norge, så er det en fullstendig puslespillfabrikk sammenlignet med et
profesjonelt opplegg i for eksempel USA. Det er også utrolig bra å bli eksponert for forskjellige
treningsfilosofier, helt annerledes sparringspartnere og kulturer som forholder seg til sporten på
andre vis enn hjemme. Og jeg må for egen del si at det har rett og slett vært et eventyr å reise verden
rundt og gjøre alt fra å trene i utkanten av St Petersburg med Red Devil, til å møte opp hos Brazilian
Top Team i Rio, til å reise til Thailand for å finpusse standupen hos Tiger Muay Thai – bare for å
nevne noen av utrolig mange steder jeg har hatt gleden av å besøke.
Og så er det verdt å tenke på at eneste fighteren jeg kan komme på som virkelig har vært helt
i toppen fra Norge uten å ha reist nevneverdig, er Joachim Hansen. Han er en virkelig anomali i at han
klarte å forberede seg på verdenseliten med base på Kringsjå. Men til syvende og sist har han også
endt med å ta turer, så selv en superhelt som han så vel verdien i litt endring i rytmen og nye
inntrykk.
Kort sagt: pakk snippesken!
Du bør kjenne noen.
Om man er spesielt dyktig sosialt, kan man i praksis dukke opp på forskjellige gym verden over og få
innpass selv i den indre kjernen av råtasser som gjerne trener separat fra alle de andre. Partiet for
proffene er ikke åpent tilgjengelig – det er en regel som gjelder omtrent overalt. Men med tanke på
at en del fightere er litt lettere autistiske på det sosiale, kan det være en fordel å kjenne noen som
kan ordne grønt kort på matta.
I denne sammenheng må jeg nesten fortelle hvordan jeg kom meg til min første profesjonelle
kamp i USA. Det hele begynte med at jeg ville bestille den legendariske MMA-manualen «The
Fighter’s Notebook». Dette var den ultimate boken i en tid da det var omtrent umulig å få tak i
instruksjonsmateriale eller dyktige instruktører. Den var også priset deretter, og med frakt tror jeg at
jeg havnet godt over tusenlappen. Så jeg klaget, og gjennom klagingen fikk jeg kontakt med min
første reelle MMA-coach og forfatter av denne boken: Kirik Jenness. Han ga meg et avslag på prisen
på en sånn hyggelig måte at vi ble sittende og prate på mail en stund før han inviterte meg til å
komme til Amherst for å trene og så gå i det første «closed fist» MMA-stevnet i Massachussets:
«Reality Fighting». Som sagt, så gjort, og siden han kjente (og kjenner) så å si alle i det amerikanske
fightingmiljøet, ble jeg også sendt til Mass Submissions Academy (hvor UFC fighterne Keith Rockel,
Mike Brown og Jorge Rivera trente, blant andre) og Miletich Fighting Systems (som på den tiden
huset UFC fightere som Tim Sylvia, Jeremy horn, Jens Pulver, Robbie Lawler og naturligvis legenden
selv: Pat Miletich).
Dette skjedde altså før min aller første profesjonelle match. Det var mildt sagt «litt» kult å få
gå på matta med de beste i verden, selv om jeg tok mer juling enn den jevne boksesekk. Alt dette
fordi jeg rett og slett hadde en fin dialog med en veldig bra person. Kirik sto også i hjørnet mitt under
min første match, og jeg regner han som en av mine absolutt største inspirasjonskilder både i
sporten, og i forhold til hvordan man bør være som menneske.
Få inn en treningsøkt og litt indre arbeid med en gang du lander.
Når du har vært på flyet en stund og kanskje også reist til et sted med annet klima enn hjemme, og
kanskje også en helt annen tidssone, vil du merke at kropp og sinn er rimelig på tur. Uansett hvor god
form du er i, vil selve reisen og det å være på et veldig annerledes sted ha sin effekt på deg. Så å si
hver gang jeg har dratt til USA eller Thailand, har jeg vært nesten i kampform og på riktig vekt. Likevel
er det plutselig slitsomt å bare jogge en time. Sånn er det bare.
Min anbefaling er å gjøre to ting: legg inn en økt så fort du kan etter landing og få deg en
time med meditasjon, Reiki eller annen passende aktivitet. Det første gjør at du får «svettet av deg
reisen», som vi liker å kalle det. Her handler det om å få inn en økt hvor du får opp pulsen litt og
bruker kroppen, men samtidig vil jeg passe meg for å kjøre for tung sparring eller trene med folk du
ikke kjenner. Skrekkscenarioet er jo å dra halve jorden rundt for å bli skadet første dagen grunnet
manglende fokus.
Det andre elementet, den indre praksisen, hjelper med å samle deg. Etter en time med
svetting er det perfekt med en dusj etterfulgt av en time med noe som gjør at jeg får samlet sinnet
mitt igjen. Følelsen av å ikke bo i egen kropp forsvinner og jeg er tilbake i senter av meg selv. Denne
lille to-stegs prosessen hjelper også veldig i forhold til å få sove skikkelig første natten på nytt sted i
ny tidssone, så summen av det hele skaper et optimalt utgangspunkt for å få en bra treningstur. Jeg
kan også si at mye det samme gjelder når man reiser for å gå kamp. Helst bør man ha nok tid til å
legge inn en fin økt uten at man da er så nære kampen at det har noe å si. I UFC er det jo vanlig at
fightere som kommer langveisfra legger inn noen dager for å få seg selv på plass før den store
kvelden.
Tren med dine forbilder.
Motivasjon, stil osv.
Hvert gym har noe genialt.
Det er egentlig utrolig at det finnes så utrolig mange måter å trene MMA på. Om man drar til et
treningssted for Judo i Frankrike eller Japan, så tror jeg nok tross alle forskjeller at de har en relativt
stor enighet om hvordan Judo skal trenes. Sånn er det ikke helt i vår sport. Hos Red Devil hadde vi
nærmere tre timer lange treningsøkter en gang om dagen og gjorde rare ting som å sparre mens vi
holdt pusten. Bakkekampen var veldig Sambo-inspirert og vi jobbet på veldig uvante elementer av
sporten. På Brazilian Top Team var naturlig nok treningen veldig preget av at de er vanvittig gode på
grappling, og treningskulturen var ekstremt brasiliansk ved at folk begynte så smått å komme inn i
lokalet ti minutter etter avtalt tid, og selve treningen oppsto litt etter litt over den neste halvtimen.
Men når vi først var i gang lærte jeg noen helt geniale greier fra noen av sportens legender. På
Miletich Fighting Systems var treningene korte, omtrent en time, men alltid punktlige og sykt intense
med veldig mye og hard sparring. Folk ble knocket ut og det var bare å pakke guarden godt sammen
og kjøre på. Slik kan jeg fortsette gjennom kontinentene, landene og gymene.
Poenget mitt her er at alle har sin greie. Noe er veldig bra og noe er ganske håpløst. Jo bedre
stedet er, jo mer er det av førstnevnte. Mitt råd er å identifisere drillene, teknikkene,
treningsmetodene, filosofiene og så videre som du virkelig digger, og ta de med hjem. Prøv alt med
hjerte og sjel, men finn ut om det er noe du ønsker å fortsette med i etterkant. Å dra rundt på
treningsleir rundt om er sånn sett en slags skattejakt for å finne de beste hemmelighetene.
Antibakteriell såpe er din beste venn.
Først etter å ha hatt væskende sår på rumpeballene, en runde med gule stafylokokker og ymse andre
gøyale ting, begynner folk å ta dette med ekstremhygiene seriøst. Jeg er også da inkludert i
kategorien «folk», og det med rumpeballene måtte fikses med en særdeles festlig antibakteriell sak
som etterlot blå fargeflekker over hele akterspeilet i lengre tid. Og jeg har fortsatt et søkk i høyre
skinnlegg hvor stafylokokkene spiste en bit av benet.
Saken er at du kommer til å ende på en del steder hvor du blir utsatt for ting kroppen din er
veldig lite vant til. Ta for eksempel det typiske thailandske treningssenter: et blikktak utendørs med
noen sekker hengende fra stolper, litt styrkeutstyr og en ring med kanvas som garantert aldri har blitt
vasket. Luftfuktigheten er ekstremt høy og du legger inn fire til seks timer dagen der med trening
som gjør deg så svett at du faktisk får svømmehud. Idet huden blir skrukkete og fragil, står du gjerne
og vrir inn utallige spark, sparrer, tar sit-ups og står i med en rekke aktiviteter som skaper skrammer,
blemmer og til og med sår der snorene fra suspen gnager seg inn. I løpet av kort tid får kroppen din
en svært direkte kontakt med mye den aldri har følt på før.
Dette gjelder for all del bare ikke orientale strøk. De gule stafylokokkene fikk jeg på et
amerikansk gym med godt renommé… og kjønnshår på mattene. I denne konteksten er det i
overkant lurt å være på den sikre siden. Og et minimum i denne sammenheng er å vaske seg med
antibakteriell såpe. I tillegg gjør du selvsagt alt det vanlige som å desinfisere og teipe åpne sår, rense
utstyr og så videre. Husk at når du trener såpass hardt, så er også immunsystemet på et mye lavere
nivå enn ellers. Vær smart.
Litt etikk, moral og fornuft
Jeg har valgt å rette min anklagende pekefinger litt her også fordi det faktisk er en hel del ting som
faller innenfor dette temaet som har veldig mye å si for en utøvers mentale helse, og også den
fysiske for øvrig. Ikke at jeg er noen helgen selv, men la meg si et par ting som jeg har observert er
smart over årenes løp.
Slåss kun når du blir betalt for det.
Det fryder meg når noen velger å lage bråk med en fighter og får unngjelde for det. Det lager en slags
rettferdig balanse i verden, en irettesettelse av tingenes tilstand. Det går liksom tilbake til ideen om
tegneseriehelter som redder dagen når en enslig MMA-utøver legger sine veltrente never på opptil
flere luringer som tror de har valgt et lett offer. Samtidig er det å slåss på byen en stor unødig risiko
for noen som har det å fighte som sentral hobby eller yrke.
Å være en som skaper bråk vil i utgangspunktet si at du er et veldig usikkert individ. Det er et
symptom på at det er et dypt problem i deg som bør håndteres. Du kommer heller aldri til å bli noen
dyktig utøver før du håndterer dette. Vi snakker rett og slett en hel del tid i terapi for å få bukt med
problemet.
Det er også slik at en gatekamp foregår slik at det gjerne er et oppløp, en kort fysisk
konfrontasjon som så etterfølges av en såkalt «adrenalin-dump», at du blir skjelven av alt adrenalinet
som kroppen dytter ut i blodet for å håndtere en skarp situasjon. Dette er den rake motsetningen til
en MMA-kamp hvor du får adrenalinet i god tid i forkant, har en kamp som starter uten noen
nevneverdig kommunikasjon med motstander (av og til har jeg nesten blitt sjokkert over at vi
plutselig er i gang) og så må prestere i så mye som 15-25 minutter. Jeg observerer derfor også en
negativ mental effekt hos typiske gatehelter i buret som gjerne går for gull i starten av kampen for så
å bli tomme og bli smadret av en mer kald og fokusert motstander. Å fighte på gata trener inn en helt
feil rutine på hva en kamp er.
En annen ting er en helt åpenbar risiko for at ting kan gå galt på mange uvisse måter. Du kan
snuble over noe, få en flaske i hodet, bli stukket med kniv eller tusen andre teite ting. Folk som lager
bråk er jevnt over noen usikre feiginger som ikke går av veien for å skape alt annet enn en fair fight.
Og til og med når du deler ut juling kan du komme i problemer. En kompis av meg kom på en fest der
noen gjøker laget bråk, og en av dem valgte å hoppe på han med et slag fra blindsiden. Dermed gikk
rullgardinen ned og noen tunge teknikker ble delt ut fra en svært merittert utøver på noen
tilbakestående tullinger. Problemet var jo bare at i avhør hadde allerede hans blåmerke forsvunnet
imens de andre som hadde angrepet så ut som elefantmannens ukjente sønner. Heldigvis endte det
med, av alle ting, at foreldrene til disse luringene faktisk skjønte hva som hadde skjedd og fikk dem til
å droppe anmeldelsen. Men slik rettferdighet kan du nesten ikke regne med, dessverre.
Fra egen side føler jeg vel misantropien vokse når jeg hører om slike overgripere. Uansett, så
er den beste ideen å kun slåss for enten å trene eller når du blir betalt for det. Om du føler for å
rydde opp i alle tullingene i verden, så blir du rett og slett aldri ferdig.
Hold deg unna hestekjøtt.
Det er mildt sagt mye debatt rundt dette med bruk av gøyale tilsetningsstoffer i MMA. Da jeg først
trente litt med Alistair Overeem på Golden Glory på begynnelsen av 2000-tallet, ble han allerede kalt
«Mr Muscle» av noen av hans treningskamerater. På den tiden var han en 93 kg fighter. Da han så
kom til UFC og fightet Brock Lesnar, var han plutselig nærmere 135 kg og da han ble spurt hva som
var årsaken, var svaret lakonisk nok «eting av hestekjøtt». UFC er ikke dummere enn at de skjønner
at det den mannen bruker sannsynligvis også vil kunne brukes som rakettbensin. Likevel får han gå
kamper i en liga hvor man etter sigende er opptatt av testing for doping.
Dette sender et ganske spesielt signal til utøvere der ute: «bruk det dere vil, så lenge dere
tester rent». Og derfor er det også de mer amatørmessige brukerne av doping som blir tatt fordi de
ikke har lært seg å time bruk og vet ikke hva den optimale miksen av stoffer er. De dyktige har for
lengst funnet ut hva de kan ta og komme unna med.
Samtidig er det også en åpenbart aktuell diskusjon rundt bruk av små mengder testosteron
og veksthormoner som hjelper eldre utøvere å holde seg på et fysisk nivå hvor de kan matche sine
yngre motstandere. Det er dette som kalles TRT – «Testosterone Replacement Therapy». Det er også
svært vanlig blant vanlige amerikanske menn som har kommet litt oppi årene og vil ha økt livskvalitet
på sine eldre dager.
Den foreløpige dommen er at ingen offisielt skal bruke noe, men «så lenge vi ikke vet om det,
kan dere gjøre som dere vil». Det skaper en ganske spesiell dynamikk rundt dopingdiskusjonen som
varierer fra det helt naive hvor publikum innbiller seg et topputøverne er rene og uskyldige som små
lam til en generell aksept opp oppmuntring til at alle kan gjøre som de vil i forhold til hva som
stappes i kroppen.
Min personlige mening er vel rett og slett at det å leke med egen kropp i forhold til stoffer
som vil ha en rimelig uberegnelig effekt, er heller dumt. Greit nok, så lenge du er «på» og kjenner deg
tøff i trynet og kan gjøre omtrent overmenneskelige ting, da er det kult. Men du kommer faktisk til å
en dag til å bli eldre og da vil du som så mange andre finne ut at det hele er ikke varig. Og å belaste
kroppen så hardt er som å sparke avgårde en pendel… som før eller siden vil komme tilbake og treffe
deg med samme kraft som du dyttet den med.
Til sist
Nå har jeg brukt en hel bok på å legge ned loven, så det er en ting du bør vite helt til sist…
Bryt alle regler.
Når du blir ordentlig god, er det ingen regler lenger, ingen steder du kan gå, ingen du kan spørre. Til
syvende og sist er poenget å bli såpass rå at du ikke lenger behøver alt det som står – fordi du vet
best selv. Du er den som er kilden til kunnskap og regler heller enn en som følger dem. Alle de som
har blitt aller best, har funnet ut noe ingen andre kan. Og ultimat sett er det dit du skal om du ønsker
å være en champion. Lær reglene, og lær å bryte dem.
Appendix A: Ukesoppsett for MMA-trening
Her er et typisk oppsett for hvordan du kan strukturere treningen din på gymet for best mulig
progresjon.