Ved årsskiftet 2010-2011 17. utgave Lokalhistorisk blad for Rissa og Stadsbygd Museet Kystens Arv PRIS KR 75,- Skomskott Juleevangeliet O g det skjedde i de dager at det utgikk et budskap fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskrivning i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive hver til sin by. Men også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, av Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag. har hendt, og som Herren har kunngjort oss! Og det skjedde da engelen var reist fra dem opp til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nå gå like til Betlehem og se dette som Og hyrdene vendte tilbake, priste og lovet Gud, og for alt de hadde hørt og sett, sånn som det var blitt sagt dem. Lukas, 2. kapittel, 1 - 20 Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble meget forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! For se, jeg forkynner eder en stor Forsidebilde: Gunn Kvidal Foss 2 Og de skyndte seg og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. Og da de hadde sett det, fortalte de om dette barnet. Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av hyrdene, men Maria gjemte alle ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. V Ord fra redaksjonen elkommen til årets utgave av ”Skomskott” – dette lokalhistoriske bladet som har navnet sitt etter skumringstimen da dagen går over til å bli kveld. Bladet er et samarbeid mellom Museet Kystens Arv, Rissa Bygdemuseum og Museumslaget Staværingen og vi prøver å dekke et bredt spekter av lokalhistorie. Vi har nå sluttet å produsere bladet på museet. I stedet er det Orkla Grafiske som tar seg av trykkinga. Dermed håper vi at vi har fått til litt bedre papir- og fargekvalitet på bladet. Det er selvsagt dyrere å bruke et trykkeri enn en kopimaskin, og av den grunn har prisen steget til kr 75,for å dekke utgiftene. For medlemmene i begge lag utgjør ikke dette noe. En stor takk til Stadsbygd Sparebank som har sponset trykkinga av bladet med kr 3000,-. Vi håper dermed at vi kan komme i balanse eller et ørlite overskudd når årets salg er omme. Redaksjonskomiteen har i år bestått av Gunn Kvidal Foss, Reidar Gullesen, Ola J Schei og Hilde Murvold (redaktør). Her er plass til flere! En stor takk til alle dere som har levert stoff! Mange av dere vil se at vi har valgt å beholde en del dialektord i artiklene. Vi syns at dette levendegjør stoffet, og det er da vakrere å høre ordet ”vart” i stedet for ”ble?” Har du en kommentar, et bilde eller en historie, sett den ned på papir og send den til ”Skomskottredaksjonen” v/ Hilde, Museet Kystens Arv, 7105 Stadsbygd eller [email protected]. Ingen historie fra før i tida er for uinteressant for ”Skomskott.” Skumringen, sett fra Rønninganstu. Foto: Bernt Brevik Innhold Juleevangeliet etter Lukas Redaksjonsord/Innhold Veivokter Harry Andresen Sko før i tia Jul på Sandbakken Erfaringer med Johan Bojer Henting av kalv i Leksvika Oppvekst i Reinsgrenda Tidsfordriv for en 6-åring i 1942 Kogebog for nøisomme hjem Potetkak Museumshilsen Henry Brødreskift om Vættan Kanonstilling på Sandbakkhaugen Da tyskeran kom 2 3 4 10 11 13 19 21 24 26 28 29 31 34 37 Kjenner du folk på foto? Bureising i Markabygda Han fant sin grav i Lofoten Den Siste Viking 2010 Det nye båtbyggeriet På fotballkamp først på 1950-åra Julesalme av Hans Adolph Brorson 41 42 49 51 53 55 59 3 Veivokter Harry Andresen Av Øystein Andresen H arry Andresen født 17.4.1920 arbeidet som veivokter på Stadsbygd fra 1948 til 1982, da han ble pensjonert. Han fylte 90 år i april i år, og husker meget godt fra den tiden han prøvde på beste måte med enkle midler og holde veiene i Stadsbygd framkommelig. Han forteller her fra sine år som veivokter. Det var like etter krigen. Det var svært vanskelig å få seg arbeid. Etter noen år med skogsarbeid og forefallende småjobber, kom en dag naboen, Lars Knutsen Vårum, som på den tiden satt i Stadsbygd kommunestyre, innom: ”No kan du søke som veivokter på en del kommuneveier, som lyses ledig,” var budskapet han hadde med seg. ”Olaf Valså, som har vært veivokter i flere år slutter, og hans stilling lyses ut.” 4 Veivokter Harry Andresen på veiskrapa vest for toppen av Raudmoldbakken og like ved Brymyrhaugen. Slike vegskraper gjorde god tjeneste i mange år. Bildet er fra omkring 1958. Foto: Fosen Bildearkiv En gang vi muret en mur der også grunneier skulle bidra med noen kroner, ba han oss støtte muren mens han var inne og hentet oppgjøret. ansvaret for deler av veien. Disse delene var avmerket med spesielle staver, som var utformet slik at de i mørke høstkvelder lett kunne forveksles med spøkelseslignende personer. Mange kom hæsblesende heim og kunne fortelle at de hadde sett merkelige vesener på sin heimvei. Jeg hadde vært under Olaf sin kommando i endel småjobber, og hadde nok en liten peiling på hva det innebar. Jeg husker godt da Olav Steinsvik, Markus Gløtten og jeg hadde en jobb med veien gjennom Steinsvika. Markus bodde på Tørstad og hadde lang arbeidsvei. Han kom alltid litt senere på jobb enn oss to, og jeg husker han brukte å si: ”Jeg håper vi forstår kvarandre”. Han var en artig person med mange verbale kommentarer. Når han kom på jobb om morgenen bytta han sko borti skogkanten før han starta arbeidsdagen. Husker vi tok en titt på de skoene han parkerte, og vart enige om at de hadde bortimot samme stand som arbeidsskoene. Det var ikke vernesko å få den gangen, og heller ikke selvlysende arbeidsklær. Markus satt i kommunestyret, og var en viktig samarbeidspartner når lønnsfohandlinger var i gang. Jeg husker han sa en gang vi skulle få et lite pålegg: «Dem vifta med en krone på møtet». Dette ble starten på en veivokterjobb som skulle vare i over 30 år. Det var høst, og året var 1948. Jeg fikk utdelt en spade, hakke og en trillebår av den gang Stadsbygd kommune. Arbeidstiden var fra kl 07.30 til kl 17.00, og til kl 13.00 på lørdager. Timelønnen var kr 2,pr time. I ansettelseskontrakten står og lese at timelønnen er kr 2,- inklusive dyrtidstillegg. Det var i 1948. Tidligere var veiene delt inn i roder, som det heter, der grunneiere og andre kunne ha Vi hadde en hel time matpause midt i dagen. Lønningen måtte attesteres av ordføreren, som bestemte fra hvilken post i kommuneregnskapet pengene skulle føres fra og etterpå måtte jeg hente pengene hos kommunekasser Johan Jensen Kilen som bodde på Fagerbakken, en gård som låg på andre siden av veien ved Samfunnshuset. og opp Trangbakken til Tranghaugen. Der kom den sammen med veien som kom langs Vårums-lia, over Fageråsen og Raumoldbakken og ned gjennom Hårsakergårdene, Selbekk og Hafella til sentrum, der meieri, bakeri, og butikkene låg. Så var det bare å kaste jakken og komme i gang med arbeidet. Veiene på Stadsbygd den gang hadde sitt utgangspunkt i Røberg, der Fosenbåten hver dag anløp på sin vei til og fra byen. Også Rørvik hadde daglige båtanløp, så veien mellom disse kaiene ble en viktig ferdselsåre. Fra Tranghaugen gikk begge veiene samlet ned gjennom Vemundstadgårdene, langs langfjæra, like forbi en naustvegg før den nådde Rørvik-kaia. Fra Røberget gikk veien over Torshaugen, passerte Prestelva ved Brubakken, gjennom prestegården, videre forbi Klokkar-øran, Reinsjøen og Reitan, opp Slakkleiva, Langbakkan, Riarkleiva, ned i Stykkes-råa, forbi Tranggårdene Jeg husker at når det rydde snø fra nausttaket kunne veien være stengt en stund før vi med jernskuffe klarte å rydde den bort. Videre gikk veien gjennom Rørvikgårdene, ned til Steinsvika, opp Sagberget, over Egsetelva og opp Ola'skleiva, over Linåkervollan og opp til Vikabakken. Etter veien langs sjøen, eller gjennom berga som folk sa, var det ved hver passert km en skiferlignende stein som fortalte avstanden til Røberg. Denne veien er i dag delvis fredet, og ligger slik den var i tidligere tider. Ved Reinsjøen var det en liten trebru. Jeg husker det var lensmann Leinsli som hadde ansvaret for kontroll av trebruene. Han var under brua for å se om den tålte grusbilene. Slakkleiva var en utfordring for mange. Den var bratt. Jeg husker en gang jeg arbeidet i kleiva, da en liten traktor hadde mistet bremsene og var prisgitt naturkreftene på sin nedtur. Heldigvis gikk det bra, da ingen kom i motsatt retning. Denne veien skjuler nok også mange romantiske historier. Små grassletter langs veien var samlingssted for ungdommer fra bygda, og det kunne ofte ligge slips i grøfta etter nattens oppgjør mellom beilere. Endel husdyr På biltur i 1950. På lasteplanet: Agnes og Harry Andresen, Helge Trang, Søren Stykket, Karl og Åsta Rørvik, Konrad Vårum, John Vikan og Knut Vårum. Knut Vårum er eier av lastebilen. Foto: Fosen Bildearkiv 5 beita langs veien, og om sommeren var det to grinder på strekningen, en ved Reitan og en ved Stykket. Jeg husker det var svært langt mellom bilene som passerte på den tiden. Det var for det meste hest og vogn, sykkel og gående. Når man var veivokter, som vart stor interesse av veier og samferdsel. Han var en av de få som hadde bil den gangen, og han stoppet alltid for å slå av en prat. Ofte kunne han finne fram resepter og tegne planløsninger på baksiden av disse. Han var framsynt og såg mange løsninger fram i tiden. vårflommen kom. Bøndene var på den tiden redd for jorda si, og kunne pløye åkeren langt inn i veibanen. Jeg må tilstå at jeg til tider kunne føle stor frustrasjon. Utbrenthet var ikke oppfunnet ennå på den tiden, så en god natts søvn gjorde underverker. Etter en ny dag med nye opplevelser og oppgaver var det meste glemt. Det var ikke så mange og store grusforekomster på Stadsbygda, så vi var ofte på leiting etter brukbar veigrus. Der museet ligger i dag, ved Prestelvas utløp, hentet vi endel grus. Fylket hadde grusuttak der Erslandsstua står i dag, og Stadsbygd kommune hentet grus på andre siden av veien, opp mot Rønninganstu. Det var en 2-3 meter tykt gruslag på leiret, som etter hvert ble oppbrukt. Det var tungt å laste bilene fra denne grusplassen som låg på bakkenivå. Det var bare spade som hjelpemiddel. Oppe i Råbygda, ved Moldbauka like bortenfor Byberg, vart det tatt ut en del grus. Navnene på de som er på bildet med brøyteplogen er følgende: Fra venstre Elias Rasmusen Trang ( 1892-1955), neste med kvit anorakk er Ole Johansen Wårum ( 1928-1995), neste er Harry Andresen ( 1920- ) og litt bak plogen er bileieren og brøytesjåfør Johan Olsen Vårum (1914-1987). Bildet er tatt i Vårumsgrenda vinteren 1954-55 og fotograf er Knut L Vårum. Denne grusen var meget fin og fikk navnet marmeladegrusen. Det ble støv etter den når det ble tørt. Jeg husker vi fant skjell og spor etter sjø i grusen der. Sjøen hadde nok en gang gått dit.I vår arbeidstittel, kom man svært Når veien gikk over dyrket mark skråningen opp for den store ofte i prat med de veifarende. kunne det ofte oppstå diskusjoner parkeringsplassen like øst for Rørvika ved Harald Auka hentet Man måtte lære seg å arbeide med grunneier. Det kunne være vi også noe grus. Den egnet seg samtidig som man pratet med vatn og stikkrenner, feil bredde meget godt i bakkene. folk, ellers ble det lite arbeid på veien, avkjørsler, plassering utført. De fleste hadde svært god av snøskjermer og andre ting som tid på den tiden, og det var ikke det var synspunkter på. Da måtte Like øst for Reitangården låg vel det grustaket som etter hvert ble få verdensproblemer som ble løst man være diplomat og rund i mest brukt. Plassen heter i grøftekanten. formuleringene. Slakken, og slakkgrusen hadde en meget god egenskap som En som alltid hadde tid for en Endel gårdbrukere la rør i prat var bygdas meget populære bekker og grøfter for å få utnytte gjorde den godt egnet til bratte bakker. Regn og flom gjorde at lege, Doktor Hårsaker, som i jorda si bedre. Disse rørene var grusen lett ble vasket bort i tillegg til å være huslege hadde ofte for små og gikk tett når 6 Øystein og Harry Andresen foran familiebilen, en Opel Kadett 1938 mod. Bilde: Fosen Bildearkiv. bakkene, men slakkgrusen bandt seg på en slik måte at den holdt mye lengre. Lastebilene på den tiden hadde ikke stort større lastekapasitet enn en stor biltilhenger har i dag. endel av disse ble tilkalt ved større oppdrag. Jeg kan nevne Lorents Buan, Harald Grønning, Alf Grønning, , Edvard Solem, Oskar Haugerø og Knut L Vårum. Noen av disse hadde gamle biler med en sveiv på hver Det var egentlig bra, for all grus side der to mann måtte sveive opp tippen. Jeg husker Reidar måtte håndlastes med spade. Rønning fortalte at han Bilen ble rygget opp mot grustaket og 3-4 mann med hver håndlastet grus hele dagen og når sin spade gikk på med krum hals. han kom heim om kvelden sto private og ventet på han for kveldskjøring. De som hadde lastebil, og som kjørte mest på vedlikehold, var Johan Vårum, Johan Det kunne nok være tøffe Wemundstad og Reidar Rønning. arbeidsdager. Like øst for Flere biler måtte til når det var grustaket vart det bygd en liten større ting på gang, som arbeidsbrakke. Kanskje den første arbeidsbrakka på Fosen? oppgrusing. Det var mange på Like etter krigen var det mange bygda som hadde lastebiler, og tyskerbrakker som skulle rives og fjernes. Stadsbygd kommunehus, som ble bygget på den tiden ble reist av slike brakker. Arne Schei var ordfører, og han mente vi kunne få endel overskuddsmaterialer som kunne brukes til en arbeidsbrakke i Slakken. Den var innredet med to langbenker og et bord i midten og en liten ovn. Gjennom et lite vindu på framsiden kunne man følge med de veifarende og eventuelle oppsynsmenner og syninger som var i farta. Mange ganger ble vi gjennomvåte, og da var det godt å få varme og tørke seg i arbeidsbrakka. Vi kan den dag i dag se spor etter spisebrakka i 7 Johan Vårum og Knut L Vårum hadde en i fellesskap. Husker den fikk navnet pengpressa, for den vart etterhvert så dyr i drift. Etter Etter at veien har passert litt datidens utstyr var de meget skogsbevokst og øde landskap, åpnet den seg mot Tranggårdene. praktiske. For å avlede snøføyke ble det satt opp snøskjermer. Første gård vi kom til var Disse ble satt opp som en lang Stykket. Der gikk veien helt inn til låveveggen, og låveportene slo skigard på strategiske punkter. ut mot veien. Hver høst ble veien Snøskavlene la seg da på baksiden av disse snøskjermene. stengt en dag, for da var det tresking på Stykket. Treskeverket Dette kunne fremkalle stod på låven, men motoren måtte stå på veien. Og drivreima diskusjoner med grunneierne om våren, da snøskavlene kunne gikk tvers over veien. Søren forskyve våronna et par dager. Vi Stykket, som var gårdbruker måtte sette opp brøytestikker da,var en bestemt kar, så når langs veien for å markere veien var stengt, så var den veikanten, og således hjelpe stengt. Men én bil ble det gjort unntak for. Det var postbilen, og brøytemannskapene til å se veikanten. Ole Brovold, postmannen, som fikk slippe forbi. Da ble motoren stoppet, og rigget ned slik at han Disse måtte vi ut i skogen for å hogge selv. I dag er det kunne passere. selvlysende plastrør som settes ned om høsten og hentes opp om Det var satt opp store steiner langs veikanten der det var bratt våren med egen spesialbygget bil. Jeg husker jeg brukte sjurru og ulent . Disse ble kaldt stabbsteiner, og vi ser dem også i (sigd) for å kappe ned høvelige lauvskog, som oftest ble brukt. dag i Slakkleiva og Stykkesråa. Det var dårlige veigrøfter på den Det måtte nok være svære karer som klarte å få disse steinene på tiden, så når det var regn og flom gikk det hardt utover veien. Også plass. Om vinteren ble veien på snøfattige, kalde vintere kunne brøytet med hesteplog. Den var lett, og det ble dårlig botn i veien, isen svelle utover veien. noe som gjorde vanskelige Da var det bare å finne fram kjøreforhold. hakka for å ta opp kampen med Dårlig brøyteredskap førte ofte til ismassene. Synkekummer og grøfter ble i starten mura med at veien føk igjen. Etter krigen gråstein, noe som var en ble det populært å kjøpe gamle tålmodsjobb. Etterhvert ble disse militærbiler for å bruke bak brøyteplogen. Disse var kraftige skiftet ut med sementrør, og i de siste åra med plast. og hadde trekkraft på alle hjul. Men de hadde en bakdel. De Veiene var delt inn i brukte forferdelig mye bensin. kommuneveier, der kommunene Jeg husker Johan Wemundstad og hadde ansvaret, fylkesveier med penger fra fylket og riksveier der Reidar Rønning kjøpte en i Staten hadde ansvaret. Den fellesskap som de brukte når eneste riksveien på Stadsbygda snøføyka var på sitt verste på den tiden var fra Røberg til nedover flatbygda. Sund i Rissa. Veien gjennom Slakken, der historier ble fortalt og verdensproblemer løst. 8 berga var kommunevei. Kommunepolitikerne på den tiden var meget interessert i lokale ting på bygda, og var meget engasjert . Når det nærmet seg valg var det alltid lurt å spørre om noen gruslass ekstra på ellers lavt prioriterte veier. Etterhvert utover i 1950-åra ble det bygget en ny vei fra Stadsbygd sentrum til Rørvik. Den går opp Hårsakerlia og over Raumoldbakken og ned Vårumsgrenda. Det er den som brukes den dag i dag. Denne veien ble Fylkesvei, og min arbeidsgiver ble da etter hvert Fylket og Staten. Når jeg ser tilbake på 35 år som veivokter på veiene i Stadsbygd har det vært mye slit, mye gjennomvåte klær, mye menneskekunnskap, og ikke minst mange trivelige og kloke mennesker å møte på min vei. Mange såg hvordan framtiden ville bli, men mange strittet også den gang imot utviklingen. Jeg startet med trillebår og spade og sluttet med liten lastebil med kran, selvlysende arbeidsklær og værnesko, oljegrus på veiene og snøfres og gravemaskiner. De veifarende får det travlere og travlere dess mere hjelpemidler som forefinnes. I dag er det nok ikke mange som kan sette seg ned i veikanten og løse verdensproblemer sammen med veivokteren. 9 Sko før i tia F Av Ola J. Schei ør i tia kjøft itj folk sko i høtt og ver. Deinnj tia va det skomakeran som jol skon, både bruks-sko å finsko. Som regel va det eitt par sko ferr året, som regel vanle pinnjasko. Skomakeran ha ei travel tid førre jula, da va det skikk å bruk å få sæ ny sko, både ferr karra å kvinnfolk. Det va stor stas når skomakarn kom me ei bøl me læsta å utstyr. Det vart høgti når hainnj kom te gårs, på bole vart det sætt fram ber mat einnj te vanle. Nåkka skomakera ha me sæ en læregutsom skoill ler sæ faget/ faje. Skomakar va et godt ansjett yrke. Dæm både reperert gammelsko og sauma nysko. Finskon skoill det vårrå ”lagt innj reks ti”, det vil sei att når en kom eks. innjover kjerkgålve skoill folk hør at det knerka ti skon når dæm jikk, det var datidens store mote å statussymbol. Skomakerlest fra gården Schei. Foto: Øyvind Bjørgan Vanle bruks-sko vart brukt kvar dag, oansjett kolles arbe det va. I snøsørp, fraukjøreng, fjøsarbe, det va itjnå oinntak. Vel å merke det va førre gommistævlen va oppfoinnje, dæm avløst røysertan å sjøstævlen tå ler. De ainnjer skinntypen va sjevråsko. ”Det va toinnar ler, mjukt å fint, behagele sko å gå ti, men itj vasstett. Av deinnj groinnj brukt folk å kalosja utanpå finsko, det va å varmar å stødiar om vintern. Va det rektig kalt vart det brukt høg kalosja Jernlest, også fra gården Schei. Sist brukt til ”snøsko” ferr å beksømsko. Foto: Øyvind Bjørgan heill føten varm Gommistævlen va kanskje itj så fotvænnli i tørt å varmt ver, tross alt va det god fotbuna.I de tien skomakeran for å sauma sko førd dæm å motan. Finskon va oft litt høge over håkkelkuln, ått damene einnda høger med lang treeng oppover leiddjen (leggen). 10 Når det vart kjøpsko skoill det vårrå toinnjt ler ti finskon, så dæm va mjuk å gå ti, blank og fin va dæm å. Skoill finskon vårrå vasstett mått det vårrå ”bokskalvsko”. Det vil sei at skinne va tå leinnja på hesten. Leinnja e ryggpartiet på hesten, å det va førsteklasses skinn ått sko som skoill vårrå vasstett. om vintern. Snøskon jekk utanpå lågskon å va myitte brukt om vinteren. No e itj det nå fleir skomakera som fer roindt på bygda, men sko har vi nøgda tå, men kvaliteten e det mang gång bærre så som så me, det e ein annan sak. Jul på Sandbakken J Av Hilde Murvold ohan Jensen Tung er oppvokst på Sandbakken på Stadsbygd. Sandbakken er et lite bruk som ligger i le for vind nede på Sandbakkhaugen, ikke langt fra fjæresteinene ved båtmarinaen. På Sandbakken var de 7 unger hvor Johan var nr 4, altså midt i søskenflokken: ”Det var Erna, Mary og Asbjørg. De var eldre enn meg. Så var det Ingeborg, Nikolai og Andrea som var yngre enn meg. Ja, det var mange unger på Sandbakken, men det var rom til alle! Det var smårom De sju ungene på Sandbakken. Fra venstre: Mary, Asbjørg, Nikolai, Andrea, på loftet, heile rom i hver ende Johan, Erna og Ingeborg. Bilde er fra bygdebok for Stadsbygd, bind II. og smårom i mellom,” forteller Johan. ved påsketider, ble det også På Sandbakken feira de jul på slakting da, men det var noe eget tradisjonelt vis. De begynte Erna var født i 1924, og Mary med julegrisen; ”Ingenting som julefeiringa med å gå i kirka. kom året etter, i 1925. Asbjørg var så jevt som julgrisen veit du Gudstjenesten var i 14-tida på ble født i 1927, Johan i 1929, og alt som fulgte med der. Mor julaften. Søstrene til Johan var Ingeborg i 1931, Nikolai i 1932 laga hakkpøls og blodpøls, men med og sang i kirka. Johan og Andrea tilslutt i 1934. kjøttpølsa den vart kjøpt. ” kommer fra en musikalsk Foreldrene var Jens Johansen familie, men han sier selv at han Tung og Anna Andersdatter var den minst musikalske av alle. ”Vi var selvhjulpet på alle vis,” Røberg. Jens moderniserte sier Johan, ”det var ikke bare å hovedbygninga, bygde ny masstu spring oppi ’Handelen’ å kjøp alt Søstera Erna hadde en fryktelig i 1944 og nytt uthus i 1948. for de hadde ikke alt vi trengte, Vanlig besetning da var hest, 7-8 god sangstemme, og både Erna margarin og spikerpakker var og Mary var med i skolekoret til kyr, 2-3 ungdyr, noen sauer og nok ferdig laga, men skulle du lærer Engdal. De hadde en fast griser. kjøp sirup så måtte du ha med opptreden i kirka på julaften. deg et spann. Det tok litt tid, De var heime fra kirka i 17-tida spesielt når det var kaldt i veret.” på kvelden, og da var det dyrene sin tur; ”Vi gikk i fjøset etter at ”Det gikk meir på sirup enn på vi kom heim fra kirka, vi ordna sukker, det var ikke ferdige opp med dyra. Det skulle være sukkerpakker sånn som i dag nei. litt ekstra der og da veit du på Vi handla mye sirup, hu mamma julaftan, så de fikk litt ekstra forblanding som de var glad i, så ha sirup i kaka når a satt brød, hun hadde et traug like stort som det var greit ja. Vi hadde noen sauer også i den tida, og vi hadde et stuabord, så det steika hu en gris også som vi slakta til jul,” mange kaka tå, det var 10 stk som skulle ha mat,” minnes forteller Johan. Johan. Søster og bror. Andrea og Johan på Hvis det hendte at de hadde gris omvisning på Museet Kystens Arv. 11 Faren til Johan leste juleevangeliet hver eneste jul: ”Det var ikke noe særlig for oss ungdommene da veit du, men det var nå en tradisjon som måtte gjerast, det var a mamma som bestemt det da” forteller Johan. ”Så var vi samla rundt et julbord på julaftan da.” ”Vi hadde både koteletter og ribbe. Det var begge deler. Det var det man gledde seg til jul i de tider, det var god mat og sånt, men det er ikke nødvendig i dag veit du for julmaten den heill ti året rundt den no. Vi har det så godt.” Julegaver var det ikke så mange av. Johan kommer ikke i hau julegaver som han fikk, for ”det var forgjengelig greier,” men han kjem i hau at han til ei jul fikk ei malebok med figurer som en skulle ”ordne te” med raue nisseluer. Sandbakken slik den så ut i 1961. Foto: Historisk bildearkiv, Rissa kommune. besto av mor, far, bestemor, Johan og hans 6 søsken. Med stua full av folk vart det ikke plass til å gå rundt juletreet, så det hadde sin plass borte i ei krå. Bestemor Anne Kristine, mor til Da satt Johan heile natta te morra Johans mor, var bestemt på at ja og fargela: ”Vi va` så mye ivrig juletreet skulle stå til den 20.dag da, vi satt med fargeblyantan og jul. Det var tradisjon og et sterkt fargela det som skulle være. Det ønske, noe Johan har fulgt opp og sto nå skrevve enkelte ting der og viderefører i dag. da, men det var nå berre ei jul det vart Den vein da, det va itj nå sånn I begynnelsen var det bestemor Anne Kristine som pynta treet på storveis med peng på Sandbakken. Hun pynta det på Sandbakken.” julaften mens de andre var i kirka. De hadde levende lys på treet På julaften var hele familien festa på spesielle blekk-klyper samla på Sandbakken. Familien som de kleip fast på greinene. Senere var det mor Anna som tok over pyntetradisjonen, men i dag er det annerledes konstaterer Johan;” No pynte all i hop dan før julaftan, eller på Sjursmessedan som vi kalle det. Æ syns no det vart litt meir jul da når dæm pynta på julaftan.” Senere flytta alle søsknene vekk fra Sandbakken, de måtte ut og jobbe. Johan tok over gården i 1973. Da var faren hans 70 år, og Johan hadde lyst til å ta over gården. Sjursmessdagen Sjursmesse, 23.desember, betegnelsen forekommer i Trøndelag, Nord-Norge, Jämtland og Härjedalen. Opphavet til navnet er ukjent, i følge Norsk historisk leksikon. Sjur er en form av Sigurd og enkelte mener, i følge Trønderordboka, at opphavet er bisp Sigurd som kom til Norge sammen med Olav den hellige, og er regnet som den første bispen i Trøndelag. Svenskene har også teorien om biskop Sigurd som var biskop på det tidspunkt da Jämtland ble kristna. Dagen er merka på primstaven med et halvkors. Mange steder i Norge ble senkvelden og natta mot julaften også kalt vaskenatten. Da skulle vegger, bord og benker vaskes, og alle i huset skulle bade og ta på rene juleklær. I følge en muntlig overlevering skal man spise frokost 7 ganger den dagen. Annet navn på 23.desember er Tollesmesse til ære for biskop Thorlakr Thoralsson på Island. 12 Erfaringer med ungdomsskoleelever og Johan Bojer J Av Audun Haugerø eg er en av norsklærerne ved Stadsbygd skole, og jeg har flere ganger lest boka ”Den siste viking” i 9. klasse. Vanligvis er det en gang i tidsrommet mellom jul og påske i 9. klasse at vi har tatt for oss boka. Det vil si at elevene er 14 eller 15 år når de møter dette lærestoffet. Vi lærerne synes det er interessant å være med på å formidle denne romanen og kunnskap om forfatteren til elevene. Nå vil jeg fortelle om hva vi gjør, og hva vi formidler i forbindelse med boka. Vi har en god del forarbeid, der vi blant annet bruker å gjøre noen praktiske ting som skal hjelpe elevene til å forstå innholdet. Vi bruker også å fortelle litt om innholdet og noen personer vi møter i boka. Så bruker vi å sette av god tid til lesingen. For at elevene skal få mest mulig forståelse og innsikt, setter vi av norsktimene i en fireukersperiode til boka og opplegget rundt. Elevene bruker å skrive notater og gjøre arbeidsoppgaver i ei bok. Gyldendal Norsk Forlags utgave av ”Den Siste Viking,” 2005. Vi forteller om temaet i boka, altså de sentrale ideene som den formidler. Så forteller vi om Bojers liv, om Reinsgrenda og miljøet der han vokste opp. Vi forteller her også om Reinskirka, eller Bojer-kirka som den jo iblant blir kalt. Det at han gav den kirka til bygda er et symbol på den samme gavmildheten og godheten som preger personene i hans bøker. Han ville takke for det han hadde fått ifra heimbygda og ikke minst fra mor Randi og barndomsheimen. I starten av 9. skoleår er det vanlig at våre elever får en hel skoledag eller en halvdag der vi skjærer korn, lager kornband og henger opp på staur. Og det er vanlig at vi den samme høsten har en todagerstur med overnatting til Våpenøya i Stjørnfjorden, der vi bruker seglbåten ”Den siste viking II”. Disse opplevelsene blir nyttige og interessante for elevene når vi starter lesingen. Kapittel 1 handler jo om kornskjæring, mens kapitlene 6 - 8 handler om den 100 mil lange seglturen nordover til Lofoten. Kapittel 6 starter med setningen ”Så segla de.” Og kapittel 8 slutter med at Kristaver sender et telegram til Marja: ”Alle kjenninger 13 Flyfoto av Fætten Søndre, tatt i 1961. Foto: Historisk billedarkiv, Rissa kommune. framkommet. Alt vel. Kristaver” Kapittel 32 forteller at de begynner å segle heim. ”Farvel og takk for i år, kara!” sier de. I kapittel 34 skildres heimkomsten. Vi snakker i det hele tatt om handlingen i boka, og vi snakker om Johan Bojer. Så deler vi ut ei skrivebok, der elevene får lime inn bilde av forfatteren, og de får et lite ark med noen arbeidsoppgaver til innledningen av boka. Senere deler vi ut flere bilder, tegninger og lapper med spørsmål, som elevene limer inn i hver si bok. med denne boka i ungdomsskoleklasser, opplevde jeg at elever syntes den var tung å lese i begynnelsen. De første kapitlene virket ikke straks fengende på alle unge lesere. Det oppleves ikke som at det er så mye handling, for mange ungdommer er vant til litteratur med mer action og trykk. Bojer appellerer jo mye til følelser der. Starten med Marja som skjærer korn og det lille barnet som ligger borti ei klesbylt, er jo stemningsfull og fin. Voksne lesere finner i hvert fall poesien, men hvis Vi har funnet ut at det er nyttig med en rolig start på lesingen. En ungdomsskoleelever skal lese selv, så er ikke starten slik at alle ting er at elevene har forskjellig blir fenget. Derfor hører vi alltid lesetrening. I hvert fall er ikke alle like vant til å lese en hel bok. starten av boka på kassett i klasserommet, og får dette som De første gangene jeg arbeidet 14 en fellesopplevelse. Arbeidet med boka Mens vi arbeider med boka, bruker vi en del tid i skoletimene til å lytte til kassettene, og vi bruker tid til å samtale om handlinga og om personene vi møter. Blant annet tar vi for oss Kristaver, Marja, Jakob, Elezeus og Henrik. Her skriver Bojer om personer som han har kjent i sin barndom og ungdom, og han skriver så fint om dem at vi skjønner han er glad i disse menneskene og dette miljøet. Han vil vise oss slitet deres, men også deres verdighet. Bojer tar utgangspunkt i det miljøet han selv vokste opp i, og han løfter dette miljøet opp til noe universelt. Han skildrer folk fra ei husmannsgrend; folk som var fattige og som var slitere. Slike forhold kan ofte føre til uverdighet og ensomhet, men selv om personene i boka opplever vanskelige kår og mange prøvelser, så bevarer de sin verdighet. Og de har drømmer og håp om noe som er bedre. Boka er skrevet i en periode vi kaller nyrealismen, omtrent samtidig som Olav Duun gav ut Juvikfolke og omtrent samtidig som Johan Falkberget skrev Den fjerde nattevakt. Alle disse forfatterne er realistiske når de skildrer livet. Også de mørke sidene i menneskesinnet blir omtalt. Bojer-kirka. Foto: Rissa kommune Kristaver, slik at han får låne penger til å kjøpe Kobben. Vi ser det når Kristaver og Lars går og legger et stykke ost i matkista til Kaneles. Videre ser vi det i forbindelse med at Elezeus blir klein og dør. få år siden holdt et foredrag om Bojer på biblioteket i Rissa, var svært tydelig på at dette er de bærende elementene i hans forfatterskap. Bojers datter Tora De tar seg av ham og gir ham sakramentet, og de lover å hjelpe Berit. Og vi ser denne rause, gavmilde holdningen hos Jakob som gir bort penger og andre ting til mange rundt seg. Han gir 500 Jon Bojer Godal. Foto: Sag.no kroner til Kaneles, som forskudd på husleie. Han gir en stor sum til misjonsformål, og han gir faktisk Vaa har skrevet i et hefte fra 1999 bort båter til noen andre fiskere at han selv bare var opptatt av ”å på Lofoten. fortelle om disse karene han hadde kjent i sin ungdom, vise oss deres slit, deres verdighet i barske kår, ja, deres mot på det ville hav og foran livets mange prøvelser.” Jon Godal fortalte en gang om at han som ungdom var ute på en spasertur sammen med Bojer, som jo var bestefaren hans. Da sa Bojer: ”Jeg er en glemt forfatter, fordi jeg ikke har skrevet bøker om ideer. Det eneste jeg har funnet det verdt å skrive om, er livet.” Denne uttalelsen rommer jo ganske mye, men vi skjønner at Bojer først og fremst var opptatt av å fortelle med stor varme om livet i fiskergrenda, der han hadde oppveksten sin. Han ville skildre det kjære Rissalandskapet med folket der. Han Det er ikke noe glansbilde av Bojer sa selv at han som dikter på begynte med dette stoffet allerede livet vi får. Men Bojer trekker på denne tiden ikke var opptatt av å i Den store hunger, som kom i 1916, og fortsatte med det i bære fram ideer. Han var bare en måte personene fram i lyset. Dyrendal, som kom i 1919. Så opptatt av å skildre livet. Men Det er noe fint ved dem, og vi kom Den siste viking i 1921, og blir glad i dem. De stiller opp for hvis vi skal prøve å finne en hverandre, og er hjelpsomme. De bærende ide eller et sentralt tema senere på 1920-tallet fikk vi Vår egen stamme og Folk ved sjøen. viser nestekjærlighet; de er rause, i boka, må det være og de viser omsorg og omtanke. nestekjærlighet eller kristen Forfatteren Johan Bojer humanisme. Når vi arbeider grundig med en Vi ser det når Per Suzansa og En litteraturforsker som for noen roman, er det naturlig å formidle Henrik Rabben kausjonerer for 15 kunnskap om forfatteren. I dette tilfellet er det spesielt naturlig ettersom forfatteren vokste opp i nabobygda vår, og ettersom boka har klare elementer av heimstaddiktning. kvinnene som lærte meg hva kjærlighet er.” kostet på gjenreisinga og satt av midler til vedlikehold. Gjenreisinga av Reinskirka Randi Fætten var ei av mange som sørget svært da Reinskirka ble revet i 1888, året etter at Det at Bojer kostet på en slik gave til heimbygda si, viser at han selv praktiserte den gavmildheten som han skildrer Vi opplever at elevene våre blir fenget av historien om Bojers oppvekst. Den er jo nærmest et eventyr, denne historien om fattiggutten fra husmannsgrenda, som gikk med en drøm om å bli noe. Som ungdom var Johan Bojer sersjant på Steinkjersannan, og der kapret han selveste oberstens datter, Ellen Lange. Og senere ble han kjent både i Norge og en rekke andre land. Den siste viking ble jo etter hvert oversatt til mange språk, og boka kom i flere opplag. Når vi på slutten av opplegget enten har muntlig leksehøring om Bojers liv og forfatterskap eller en skriftlig prøve om dette stoffet, opplever vi at elevene er engasjert. De gjør det godt og forteller med mye kunnskap. Det virker blant annet som elevene liker å høre om mor Randi, som Johan Bojer har fortalt så mye fint om. Hennes omsorg og kjærlighet var så stor at han bar den med seg videre, og det vart en god ballast hele livet for ham. Hun hadde også fortellerevne og stimulerte fantasien hans, og hun stimulerte hans lyst til kunnskap. Om kveldene når det var halvmørkt, satt hun ofte foran ovnen og fortalte om underjordiske og om havtroll, og det var hennes slekt og kjenninger som hadde vært ute for dem alle sammen. Johan Bojer skrev i ei erindringsbok at Randi og Ellen; ”det var de to 16 Johan Bojer, 1872-1959. Foto fra Bojerrommet i Rissa Bibliotek Johan Bojer var blitt konfirmert der. Nykirka lå oppe på Føll, og det var langt dit. På Rein hadde folk møttes i helgene, og der var slektningene gravlagt. Dette var altså Johan Bojers barndomskirke, som hadde gitt ham sterke inntrykk. Etter flere år med godt salg av bøker begynte Johan Bojer å se for seg: ”Nå kan jeg jo bygge opp igjen Reinskirka!” Det var på slutten av 1920-tallet, og i 1932 ble kirka innviet, etter at han hadde hos personene i bøkene sine. Han var så glad i bygda og så takknemlig at han ville gi noe igjen. Han var selv til stede da kirken ble innviet i august 1932, og det blir fortalt at presten, Dahler, under gudstjenesten sa: ”Vi har nå han Johan Bojer selv til stede i kirka her i dag. Kanskje du vil komme fram og si noe i forbindelse med innvielsen?” Da Bojer kom fram, sa han: ”Jeg må si som Olav den hellige sier i Snorre. Hvorfor vekte du meg nå? Nå satt jeg og drømte at jeg var med a mor Randi i kirka. Og så kom de fram, karene, for å gå til alters, for det brukte de å gjøre sist søndagen før de dro på Lofoten.” Da Bojer året etter var på besøk i Rissa, var han også til stede ved ei gudstjeneste på Rein. Han kom tidlig, og framme i kirken holdt kirketjeneren, John Aaslund, på og ordnet i stand. Bojer gikk da fram til ham og sa: ”Du må si til presten, du, at han skal ikke gjøre noen bemerkninger om at jeg er her.” Noe av det særegne ved Johan Bojer var at han satte så stor pris på menneskene rundt seg, og at han var så hjelpsom og raus overfor dem. Det var viktig for ham å praktisere omsorg overfor folk som han mente trengte det. Ikke sjelden sendte han pengesedler til folk. John Aaslund fortalte en gang ei historie som illustrerer det der. Det er egentlig en anekdote om at både Jakob Åsan og andre i Rissa fikk gaver fra Bojer. Jakob var en av de fattige i Reinsgrenda. Ei anna ei var Petter-Nilla, og ei var Hændrek-Karen. Disse personene hadde ikke noen heim. Andre folk tok seg av dem, og de var ei stund her og ei stund der. Jakob brukte å lappe skoene til folk, mens Hændrek-Karen for på gårdene og bakte flatbrød. En gang kom a Hændrek-Karen inn der Jakob var og sa: ”Du må lapp’ sko’n min, Jakob, for nå går jeg på bare nævra, og da blir jeg så blaut om føt’n. Men jeg har ikke noen ny såle.” ”Nei, jeg har ikke noen, jeg heller,” sa Jakob, ”men jeg skal gå nedi fjæra og se, for det hender at det reker i land såler der.” før mannen takker for praten og fortsetter innover.” Jakob blir stående og se etter mannen. ”Æ får sjå ker’n går opp hen,” tenker han. Jo, han går opp på EliasFætten. Da Jakob kom nedi fjæra, og lette etter såler, var han så heldig å finne en. Samtidig mens han var nedmed sjøen, kom dampbåten utover fjorden; den som gikk fra byen og utover hver Om lille julaften kommer PetterNilla til Jakob og sier: ”Det er dag. brev åt dæ, Jakob.” ”Brev åt mæ?” sier Jakob. ”Det ferstår itj Han Jakob så at to mann rodde utover fra Kvithyllneset i en båt. æ nå tå.” Når han åpner brevet, Dampbåten stoppet opp midt ute detter en tikroning nedpå golvet. på fjorden, og en mann ble satt Han Jakob bøyer seg og tar den over i robåten, og så rodde de opp. Inne i brevet er det en lappe, ham i land. og der står det: ”Litte grann til å ruste deg ut til Lofoten for, og Han kom gående innover fjæra, og han Jakob så at det var en med litte grann til å handle til jul for. JB” ”Det herre ferstår itj æ nå fine klær; hatt og frakk, og tå,” sier Jakob. jammen hadde han ikke urkjede også. Mannen stopper, og de begynner å snakke sammen. ”Ke Petter-Nilla går til Hændrekdu e frå du da?” spør Jakob. ”Æ e Karen med et brev til henne ogso og sier: ”Her e det brev åt dæ, frå Krestiania.” ”Krestiania; er det langt nord det?” ”Nei, det er Hændrek-Karen.” ”Æ hette itj Hændrek-Karen. Æ hette Karen nå sør det,” sier mannen. ”Men du står da og holder ti en såle der. Henriksen.” ”Ja, ja, det kjæm nå Hva skal du med den?” ”Jeg skal på ett ut, det. På posthuset vesst dæm nå itj kæm det va’, men æ lappe skoene hennes Hændreksa åt’n Gephardt at det e nå berre Karen, for hun har slitt ut sålen, ei Hændrek-Karen i bygda, så det og nå gikk hun på bare nævra.” va itj nå å messta på det. ”Men no får æ gå nerri båt’n min å eta te middags,” sier Jakob. ”Ni Når Karen åpner brevet, detter det en tikroning nedpå golvet. båt’n å eta te middags? Har du Petter-Nilla bøyer seg ned for å ta middagsmat der da?” ”Ja, æ har den opp, men da sier Karen: ”Hit da spittjesild, og så har æ nå’n med tikroningen, fer de’ e min.” flatbrødleiva som æ fekk åt a Inne i brevet er det en lappe, og Bakar-Beret.” Jakob peker der står det: ”Litte grann til å bortover mot båten sin og sier: ”Det der e båt’n min, men no ha kjøpe lær under skoene dine for, det vorre for dårle ver til å ut og og litte grann til å handle til jul fiske, så no har itj æ nå å rust mæ for. JB” ”Det herre ferstår itj æ nå tå,” sier Karen. ”Jau, de får gå ut te Lofoten fer.” ”Ha du vårre åt a Randi Fætten, fer hu fekk et på Lofoten da?” sier mannen. likæns brev, hu å,” svarer PetterNilla. ”Ja, mang gång.” ”Kæm du va med dit da?” ”Æ va’ me’n Karen og Jakob går ned på Andreas Kjæmpekra.” ”Kæm som va me fleir da?” Han Jakob Fætten, og når de kommer dit, sitter Randi og synger: Velt alle forteller hvem som var med, og dine veie og all din hjertesorg på de står nå og snakker en stund, 17 ham som har i eie den hele himlens borg. Randi ber dem sette seg til hun har sunget ut salmen. Og når hun er ferdig, sier Jakob: ”Fekk du brev i dag?” ”Ja, det gjord æ.” ”Kæm det va frå det?” ”Det va frå’n Johan Bojer, fostersønnen min. Æ trudd nå hain skoill bli prest æ, men hain vart dektar.” ”Nei, prest, da ha vi itj fått nå peng, fer det e berre dekteran det, som har peng å gi bort,” sier Jakob. ”Det va nå ti kronå inni brevet mett, å så va de ti kronå ått a Hændrek-Karen.” ”Å, det va nå litte meir ti mett da,” sei’ a Randi. Karen. ”Ja, vi e nå storfolk, vi å no, når vi har peng å gi bort,” sier Jakob til slutt. Jeg vet ikke hvor mye av denne historien som er sant, og hvor mye som er oppdiktet. John Aaslund sa at noe var sant, og noe var lagt attåt. Poenget er imidlertid at den både sier noe om Bojer som person, og den sier noe om Reinsgrenda. Det der var noe av det vi gjør og formidler i forbindelse med lesingen av boka. Vi har opplevd at etter hvert som elevene har kommet utover i boka og blitt kjent med personene, har de vist stadig mer interesse og forståelse. Når de går hjem, sier Jakob: ”Når De skjønner at boka handler om æ får veksla, så ska æ nå gå ått a sentrale deler av vår egen lokale kulturarv. Noen elever sier at de Petter-Nilla med ei kron fer at a kom med brevet.” ”Ja, det ska nå har fått respekt for kulturarven vår gjennom lesingen. æ å gjær ja,” sier Hændrek- Minner fra Framhaldsskolen 1946-47 Av John Bliksås Da eleven skremte læraren I slutten av januar, kom det ei alen med tørr nysnø oppå glattisen. Klasserommet på framhaldsskolen på Stadsbygdavar i andre høgda i mot Høvikstu. Det var nesten 4 meter i fra vinduet og ned til bakken. Andreas sto foran kateteret. Med det samme lærer Lauvsnes opna døra til klasserommet, tok han Andreas fart og hoppet ut gjennom gångglaset som sto åpent. Lauvsnes vart likbleik. Han gjekk over golvet, og såg etter eleven gjennom gång-glaset og kika ned på bakken. Eleven såg han ikke, og ha igjen gång-glaset. Da kom han Andreas i gjennom døra til klasserommet… 18 Bak fra venstre: John Bliksås, Andreas Brødreskift, Rolf Lie Pedersen, Ola J. Schei, lærer Lauvsnes, Johan P. Foss, Anders Kråkmo, Martin Berg. Damene er fra venstre, 1. rekke: Magnhild Børsting Åsebø, Martha Tung. 2.rekke: Johanna Finserås Svensson, Mary Holten Røhme, Anna Eintrø Grønning og Margit Vårheim Auka. Eier foto: Ola J. Schei Henting av kalv i Leksvika E Av Kåre Stoum n historie fra gagne år. Henting av kalv fra Leksvika til Skaugdalen (Stoen). Det var ut på sensommeren i 1951 at vi fikk melding om en kalv som var kommet til prestegården i Leksvika. Den hadde blitt med i følge med dyra der på gården da de ble hentet heim fra setra. ”Prestsetra” lå i lia litt øst for Bjørsjøen. Det var vanlig på den tida å slippe dyra løs i utmarka på beite om sommeren. Både okser og kviger ble sluppet da. På den tida var det ingen veiforbindelse med Leksvik som det var aktuelt å bruke. Far min bestemte seg for å gå skogen innover for å hente heim kalven, og jeg skulle få bli med. Det er ganske langt å gå herfra (Stoen), og vi skulle gå samme veien tilbake med oksekalven. Jeg var tretten år da og var veldig spent. Jeg hadde aldri vært ute på en så lang tur før. For meg var det litt av et eventyr. Det var som en tur ut i den store verden. Far min snakket om at det kanskje kunne være mulig å bli transportert i båt etter Langen, et vann inne på Leksvikskogen. I tankene så jeg for meg et stort vatn, med en motorbåt. Vi skulle stå opp klokka halv seks om morgenen, og jeg husker jeg sov dårlig den natten. Vi smurte matpakke og dro av sted. Dette var en lørdag og været var fint. Etter to-tre timer kom vi fram til Skjetnbergsetra Kvilisetra i 1951. Eier av foto: Kåre Stoum. der setertausa var ferdig i fjøset og skulle til å koke ost. Vi spurte om hun hadde sett noe til ungnaut som ikke hørte til der. Vi hadde flere i marka som vi ikke visste hvor var, men hun hadde ikke sett noen. Vi gikk videre. Det var lett å gå da det var ganske flatt terreng. Vi kom fram til Langen og jeg ble litt skuffet. Det var ingen båt, og jeg skjønte at det måtte ha vært robåt far hadde ment. Vatnet var smalt, men langt. Stien var fin, så det gikk i bra fart videre. Vi passerte flere setre, Skjeldbreivatnet, og så videre ned mot Leksvika. Prestegården ligger midt i bygda. Vi ble godt mottatt da vi kom fram. Det ble en liten pause der hvor vi fikk servert mat. Etterpå kjørte driveren av prestegården med hest og vogn utover til Langen, med oksekalven bundet i vogna. Da vi kom fram til Langen, var det begynt å bli mørkt. Stien videre var fin og godt synlig da månen var kommet opp og det var fullmåne. Det gikk ikke så fort for det var oksen som bestemte farten. Halvveis på Langen oppdaget far min at månen sto rett i nord, og det skulle den ikke gjøre, forsto jeg på far min, så det måtte være en forklaring på fenomenet. Det viste seg at det hadde rangsnudd for oss, så vi var på vei tilbake til Leksvika igjen. Vi snudde, og det kjentes som vi gikk i feil retning, men etter en stund så var alt normalt igjen. Månen sto i sør der den skulle være. Klokka tolv på seinkvelden kom vi fram til Kvilisetra. Der visste vi det var folk og far min spurte om vi skulle prøve å overnatte der. Han kunne godt tenke seg å fortsette, men jeg var ganske sliten, så jeg ville helst bli der. Det var helt mørkt inne i setra, så vi skjønte at de som var der hadde lagt seg. Far ramlet på døra, og om en stund hørte vi 19 Det hører med til historien at vi glemte våre to lommelykter da vi gikk derfra. En dag noe senere gikk jeg derfor tilbake for å hente Der sto det en ganske ung dame. dem. Jeg kom nok fram til setra Far lurte på om vi kunne overnatte der, og det skulle vi få. Vi manglet jo noen dyr ennå. Han sånn i middagstiden, for jeg kan huske at jeg fikk middag der, Det måtte nok føles litt skummelt lurte på om det var en båt vi plukkfisk. for hun som var på setra også, kunne bruke. Den var vi heldig når det ramlet på døra på den med for setra vi var på hadde en tiden av døgnet. Far og budeia båt liggende oppe ved vannet, og Det er nå snart 60 år siden dette gikk til fjøset med kalven mens den kunne vi bare bruke. Vi gikk hendte, og det er litt artig å tenke på nå. Nostalgi er vel et fint ord jeg satt på kjøkkenet. opp til vatnet og fant båten. Jeg for det. Turen var nok en stor skulle forsøke å ro det første opplevelse for meg siden jeg husker den såpass godt. Dette var en tid uten tv og bil. Turen hadde en lengde på 2,5 mil hver vei målt på kart. Det er tungt terreng mot Skaugdalen, men lett terreng mot Leksvik. det var noen som gikk der inne, og døra gikk opp. tur til ei seter som lå på den andre siden av Bjørsjøen for å spørre om de hadde sett noen ungnaut der i området. Setertaus Ragnhild Åsgård og en bror utenfor Kvilisetra i 1951. Eier foto: Kåre Stoum Det var to damer til på setra, og de var også stått opp og holdt meg med selskap. Jeg var ganske sjenert i den alderen og var ikke høy i hatten. Ganske snart kom de fra fjøset der kalven ble bundet. Vi fikk mat kan jeg huske, og på loftet under det skrånende taket direkte på golvet, var det en seng som vi skulle sove i. Jeg sovnet omsider og sov merkelig nok ganske godt. Det var litt rart å vakne om morgenen med taket tett over hodet. Da vi kom ned på kjøkkenet var ”setertausa” allerede ferdig i fjøset med melking av kyr og geiter. Hennes to venninner lå visst ennå inne på stua. Vi fikk frokost med melk, håndmelka på setra. Etterpå ville min far ta en 20 Jeg har i den senere tida fått kontakt med hun som var setertaus da vi var der, men hun kunne ikke huske denne hendelsen. Derimot en av hennes venninner som var der den gangen husket det. Hun kunne huske far min stakk til setertausa noen kroner før vi gikk derfra. Det var hardt arbeid å være setertaus, har jeg forstått. På den Det var første gang jeg prøvde på setra vi var på tror jeg hun sa det var fem kyr og en del geiter som det, og det gikk som det måtte. En gang pekte båten mot sør, en måtte handmelkes. Så var det å gang mot nord, så mot setra og så separere melka, koke ost eller mot dit vi kom fra. Vi plasket for kjerne smør. Kyrne og geitene måtte mange ganger hentes inn til det meste rundt omkring på fjøset om kvelden. samme sted. Min far måtte ta over. Det var hardt arbeid for en 18åring. For denne jobben fikk hun På Bjørsjølisetra hadde de ikke sett noen fremmede dyr, så vi tok 300 kroner for en hel sommer. Kvilisetra står den dag i dag, men veien tilbake til Kvilisetra. Der var alle nå stått opp og jeg tror vi fjøset er borte. Det er mange år siden nå at det var drift der og på fikk mat på nytt før vi startet på de mange setrene i området. På veien heimover. Med en kalv å Bjørsjølisetra er det startet opp leie på, tok det nok omkring 4 med drift med tilskudd fra staten. timer. Jeg kan huske far min sa Det er en ”besøksseter” så folk det var rart det ikke var noen kan se hvordan det foregikk på ”utpå karer” der om kvelden da en seter i gamle dager. vi kom fram til setra. stykket. Oppvekst i Reinsgrenda Av Johannes og Petter Kojen T o karer i Reinsgrenda, Johannes og Petter, sitter og mimrer fra unge dager. Noe før og under siste verdenskrig. Da var vi gutonger på 10-12 år. I august 1943 var det leid inn to mann for å grave ny brønn i Koja nedre. Det var lite interessant og sjå på for en tiåring og en tolvåring. Vi satte heller ”Kvitgeita” på sjøen, og med ett snøre med tynn messingstreng (også kalt seistreng) og ei nysølvskjeis på enden. Det var stilla og fint vær. Fiskeplassen var Kojebradden. Der vart det napp ganske snart, stor sei, og den var sterk, vi brukte høtten pån over ripa. ”Mean” vart passa på, og vi ”dorga”, rodde i ring på ”støe”. Det vart stort sett en fisk for hver runde. Det vart 7 stykker i alt, den åttende for med nysølvskjeisa, seistrengen holdt ikke lenger. Og da var det bare å ro i land. Det var to gilde gutter som kom i land med fangsten, og glad vart Margot og Ole av fangsten. Ole tok seg av delinga av fangsten, fiskene var ikke like store, så fangsten vart delt i tre + fire, det heter å ”kast sundt” på fagspråket. Margot hadde kommet godt i gang med kjøttsupa, middagsmat til brønngraverne. Når dem fikk høre om alternativ med fersk sei, venta dem gjerne en time på ferskfesk med lever, og slik vart det. Ungeflokken på Kojen i 1941. Fra venstre: Oline, Johannes (vår skribent), Edith, Noralf og Inger. Eier foto: Johannes Kojen. Under krigen var det mye som kom på land i fjæra, bl.a. hele pakker med signalpatroner. Det var interessant og farlig for både små og store gutter. Patronene passa utmerket i entoms vannrør, og det vart spekulering i gang hva som måtte til, for å få til oppskyting. Og det vart ½ meter rør, 1 ½ meter fjøl med en 4-toms spiker i, og en hammer for å slå på spikeren med. En til å holde i røra, en til å holde i fjøla og en til å slå på spikeren, og da for 21 Båten ”Kvitgeita” fikk navnet av at ripbordet var måla kvit, ripa var måla grønn, ellers tjurubredd. Den var bygd av forholdsvis tynne furubord, lett i vekt med god bredde. Petter Kojen med følet som måtte ales opp med kumelk fra vaskefatet, i 1941/42. Følet ble senere solgt og klarte seg bra. Eier foto: Petter Kojen. Enestående god ”sjøbåt”, som geitbåt lett å ro. Kristian Koja kjøpte den i 1936 helt ny, av en mann i Trondheim, som ikke hadde bruk for den der og da. Prisen var 25,- kroner. Båten var da ikke brukt, innsatt med linolje, teljer, tofter og ett par årer var med. For og få den heim til Koiesjøen, fikk han slep av GARTINGEN, en kutter som gikk med fisk til Trondheim for salg i ”Ravnkloa” og andre fiskeutsalg. Slepet fra Trondheim var gratis. bursvala for å tørke litt og for å bli bedre å arbeide med. Fisken måtte skrapes fint fra filene for det var ikke maskiner i kjøkkenet Om sommeren sto det vanligvis 3 båter i Kojefjæra, en forholdsvis på den tida. stor færing, og en stor geitbåt som vart brukt til Så vart massen gnudd (banka) i kilnotutbygging, disse var for et traug med ei treklubbe, og For oss gutongan var det også tilsatt potetmjøl, salt og krydder, tunge å handtere for oss ungene. artig å fiske hyse innpå ”Leire” Så det vart ”Kvitgeita” som vi om sommeren. Vi grov opp mark og spedd med mjølk før koking lærte oss sjø- og båtliv med. Det på fjæra sjø til agn, plasserte den eller steiking. var montert feste for stevnsegl i i auskaret, tok med taug og dregg som vart brukt så at vi vart liggende på støe. Fiskeutstyret var snøre med ”tvihakka” (stiv ståltråd ca 75 cm lang med en søkke på midten, og med en stubb messingstreng og angel på i hver ende av ståltråden). raketten til ”himmels”. Denne leken var farlig, vi hørte om ulykker med slik lek. Det var en voksen mann med på oppskytinga, og det gikk bra med oss. Det var ofte det vart to hyser med opp i gangen. Men mange ganger kom nordavinden på oss, og ro heim imot nordavindshagulu, da vart båten tung for to unge gutter, men vi klarte det hver gang uten hjelp. Kvinnfolka som hadde ansvaret for middagsmaten, vart som oftest glad for hysefangst, av det vart det laga fiskball og/eller fiskekaker. Vi hengte opp hysa i 22 Familien til Petter: Anna (mor til Petter), Anna (tante), Petter, Lovise Sollie (svigerinne til farmor), Kristian (Petters far) og Kristine (Farmor). Årstall ca 1939. Eier foto: Petter Kojen. ”Kvitgeita”, så når vi vart sterke nok til å få opp mastra kunne det bli en segltur i laber bris. Vi hadde lært å ta hensyn til vær og vind. Vi har bare gode minner om sjølivet sammen med våre forfedre. ikke forhold til leik i Skarebakken, den store trafikken gjorde slutt på det. Vi husker hvor vinduene i husa våre var, glassrutene var overspekt med is og rim om morgenen i ”sprettkulda”. Å få være med på drivgarnsfiske etter sild i august/september var ei spennende tid. Det kunne bli ei kald og lang natt, men det måtte læres det og. Dette var en del av aktiviteten om sommeren. Ved middagstida kunne en få en gløtt ut, når varmen fra ovnen og evt. sola var fram, eller vi hjelpte til med å puste på isen, kunne det bli ”kikkerhull” til å sjå ut. Nå har vi det supert i gode hus med isolerglass i vinduene, panelovner over alt, og ikke minst god fyr i ovnen. Om vintrene var det artig å renne på ”kjølke” i Skarebakkene (Storbakken og Litlbakken) og Skaretrøa. Vi styra kjølken med ei lita bjørk. I slutten av krigstida kom rattkjølkene til Reinsgrenda, de var fantastiske på blankis. Med 2-3 stykker på, kunne vi renne helt til Myran. Nå er det Vi venter på postbilen med reklamene, pensjonen fra NAV og strømregninga fra Kraftlaget. Dette stykket ble skrevet i Reinsgrenda i januar 2010 med 18-20 kuldegrader ute, sno fra Botn, og frostrøyk på fjorden. Januardikt Av Jenny Foss Jeg sitter ved vinduet og ser uti hagen På ”Fuglebrettet” jeg fikk her om dagen, så varlig pakket, med sløyfe så rød, vær så god – Bestemor – det fra gutten lød. Så mye snø som kom i natt hagen i vinterdrakt, mitt sinn så betatt. Og sola skin på skrå her i karmen synes allerede jeg kjenner varmen. Ei lita guttehand har brettet laget, tålmodig spikret, limet og saget. Med hjelp fra sin pappa det straks kom på plass, ved vinduet mitt, er fuglenes plass. Var det sola som varmet her inne? eller var det en tåre på mitt slitte kinn. Minner fra snøkvite vidder – på ski Dagen som var – men som lengst er forbi. Oppunder mønet ved nattetid med nebbet i fjøra – og søv ei lita rid. Men når morgenen kommer blir det liv og røre, kakeboksen tømmes, jeg kvidevitt får høre. Hva har vel tåren å gjøre på mitt kinn? Et liv fullt av lykke og glede i sinn. Mot rolige dager, fra arbeid og mas, jeg sitt her og trives – ved mitt kårkjøkkenglas. 23 Tidsfordriv for en 6-åring i 1942 V Av Jakob Foss interen 1942 hadde det etter en mildværsperiode blitt kaldt igjen, og det resulterte i et ordentlig ”oppstøføre” som vi kaller det – hard og isete snø som holdt fint for folk og ferdes på med spark. Snøen var skavlet og ujevn fordi det hadde vært vind og fokk før mildværet. med båten ”Staværingen” inn om morgenen. Vi ungene var ute i bakkene nordvest for fjøset på Foss og rente på kjelkene våre. Vi var 3 på en kjølke, og på en av turene datt de av de to som satt bak meg på kjølken. Vi hadde god fart og jeg som satt fremst og var minst, ble redd og satte føttene ned i snøen for å prøve å stoppe Bestemor Anne Kristine P. Foss. 1881 kjølken. Det skulle jeg selvfølgelig ikke ha gjort for den ene foten satte seg fast i snøen på et eller annet vis. Det hogg til med smerter i foten og det vart fryktelig til tverrstopp, og jeg ramla av. Det vart tårer og tenners gnissel. Jeg vart lagt på kjelken og dratt heim. Far min kom og bar meg inn og la meg på en divan på kjøkkenet. Foten vart undersøkt og den var hoven og stygg, og jeg hadde sterke smerter. Det vart sendt bud på doktor for de frykta vel da at det kunne være noe galt. Doktor Hårsaker kom på sykebesøk, og han konstantere at det var brudd i ett av beina i leggen. Det var vanlig at sånne ting måtte man til byen på sykehuset for å gipse, men det var ikke så lettvint å komme seg til byen under krigen hvis en ikke vart 24 Vi kunne ha ting som vi fargela og tegna. Vi hadde fargestifter som vi fargela med og så klipte vi ut av papp og papir. Vi hadde kveitmjølsklister som vi lima sammen tingene med. Vi laga oss ”kjissela” (snurrebass) som vi kalte det, av trådsneller som vi delte på midten, satte en pinne i hullet, og da ble det to ”kjissela” tå kvar trådsnella. Vi plukka også skjell i fjæra som vi brukte til husdyr sammen med kongler av gran og furu! Men alt vart fort kjedelig for seksåringen. Da var det at bestemor, Anne P. Foss, kom med forslag om strikkekurs for - 1978. Bilde: Bygdebok for Stadsbygd krabaten. Hun skulle lære meg å Bind IV strikke, og dette vart spennende og populært. Det vart lagt fram strikkepinner, av tre, heimelaga, fine pinner av bjørk. De var Doktor Hårsaker bestemte seg nesten så tykke som blyanter. De for å gipse foten, og jeg tror det gjorde nytta, og de var lett å var den første og siste foten handtere for en guttunge. Så var Hårsaker gipsa. Jeg var heldig det 4-tråds heimspunne garn som og slapp sykehustur. Men det vart brukt. Hu mor hu spann sjøl, vart ordre om å holde foten i ro så det var ikke noe problem. da i seks uker for at den skulle gro sammen ordentlig. Seks Etter en liten firkanta lapp som uker da for en seks år gammel prøve, vart det satsa på større unge var en underlig straff å få. ting. Onkel Per skulle ha Hvordan skulle en unge rettelige vintervotter som han sysselsettes i så lang tid? skulle bruke når han kjørte Det var ikke da som nå at ungene lastebil. Han hadde fast kjøring i fra meieriet og kjørte 50 liters gikk og vassa i leiker. De har mjølkespann i fra meieriet og ikke tall på alle leikene sine, de nede på kaia. har både biler, traktorer, fly og maskiner av alle slag. I tillegg Mjølkespannene vart sendt til har de tv med alle slags mulige byen med ”Staværingen.” Å spill som kan sysselsette unger i meste laget. Det mangler ikke på lempe på 50-litrene, det sleit tilbud. Nei, det vi hadde å hjelpe hardt på vottene så det måtte være solide saker. oss med, det måtte vi lage sjøl. Vottene skulle strikkes av 4-tråds heimspunne garn. Dermed var vottestrikkinga i gang, og bestemor hjalp til med å strikke vrangbord, eller rangband som vi kalte det, med 2 rette og 2 range, deretter var det rettstrikking, oppmerking til tomler, og felling i spissen på votten. Vottene vart både store og solide. Foten grodde da omsider sammen, de 6 ukene de gikk, og gipsen vart fjerna. Strikkepinnene vart lagt bort, og skiene kom i bruk i stedet. Men strikkekunsten og minnene har jeg fortsatt i behold. De var da klare til tøving, og det vart tøving på ei rettelig gammeldags tøvfjøl som vi hadde. Den var 1 meter lang og nesten ½ meter bred, og den finnes ennå. Da det var gjort, vart vottene overlevert til onkel Per. Han prøvekjørte dem og det var ikke måte kor han skryta av vottene. De var sterke, varme og solide: ”de beste han hadde hatt” lød dommen. Lofotvotta fra Lofotdrifta på Museet Kystens Arv. Foto: MKA Husker du ”tidssignalet?” N Av Hilde Murvold orge har i sytti år hatt noe veldig få land fortsatt har: et tidssignal. Tidssignalet var ment som et felles norsk referansepunkt for tiden. Før i tida var NRK autoriteten på tid i Norge, og folk brukte tidssignalet til å stille sine egne klokker. I april 2010 ble tidssignalet nedlagt på NRK. Årsaken var rett og slett den nye digitale verden. Tidssignalet har vært sendt til litt forskjellige tider. I den siste tida ble tidssignalet ble sendt på NRK P1 nøyaktig klokken 12.59.45 mandag til fredag. Først pep det én gang pr sekund i ti sekunder, deretter var det stille i fem sekunder før det kom et siste pip på helslaget og en stemme som sa: ”Klokken er tretten”. I helgene var tidssignalet kl 7.59.45 til 8.00.00. Tidligere var tidssignalet klokka 12. Kilde: NRK.no Tidssignalet var ikke presist, og det skyldtes ny teknologi. Lyden fra nett- og DAB-radio kommer nemlig forsinket ut av høyttalerne dine, og da falt hele poenget med tidssignalet bort. 25 Kogebog for nøisomme hjem Av Reidar Gullesen G amle bøker kan være spennende lesning. Ikke nødvendigvis fordi de bringer så mye nytt, men fordi de ofte gir et overraskende og uventet innblikk av tiden de er skrevet i. I vår boksamling fant jeg en dag et lurvete eksemplar av en gammel kokebok – ”Kogebog med god, sparsommelig madlavning for nøisomme hjem”. Kontrasten til dagens rikt illustrerte og fantasifulle bøker om matlaging er slående! Boken har opprinnelig tilhørt min kones mormor, Dina Haffner. Boken er utgitt av Küenholdts Forlag i Kristiania. Utgivelsesåret er ikke oppgitt, men den har sannsynligvis kommet ut i et av de siste årene på 1800-talet. Det mest oppsiktsvekkende er at boken heller ikke oppgir forfatterens navn. Den er skrevet av ”en ældre, erfaren Husbestyrerinde”. Prisen er kr. 2,00. Foruten en rekke oppskrifter, har boken råd om blant annet oppvartning og borddekning, oppvask og rengjøring ”av forskjellige ting”, storrengjøring, tøyvask, ”rettledning i forskjellige nyttige ting, og alminnelige råd om matlaging. I tillegg er det råd mot veggdyr, kakerlakker, rotter og mus, såre hender og tannbyller! Da er det jo nokså naturlig at vi kan finne beskrevet hvordan vi skal lage ”Billig pudding” og ”Billig omelett”. Da er det andre deler av boken enn selve oppskriftsdelen som er mer interessant lesning. Husmoren, ja. Det er hun som er målgruppe for boken, især ”uerfarne piger”. Hos den ældre og erfarne husbestyrerinde som har skrevet boken er ikke likestilling mellom kjønnene plagsomt framtredende. Bokens oppskrifter vil i dag utvilsomt bli oppfattet som lite spennende, men så skal de jo også være ”sparsommelig” og beregnet på ”nøisomme hjem”. For dette er ikke bare en kokebok, den er full av råd om hvordan husmoren skal stelle hus og lage mat for å skape et trivelig hjem. Jeg tillater meg å sitere innledningskapitlet (boken har gotisk skrift, men jeg tror sitatet er korrekt): 26 men mon det ikke også ofte hænder, at han har grund til at være vred? Naar han ser alting i huset uden orden og på skakke, da Saa ofte tenker en ung uerfaren pige: Uf hvor kjedeligt at lave mat kan man ikke undres paa at han og at stelle. Alt med saadan orden blir trufet i hovedet. og eftertanke! Men dette er ingen Hvis du saa dertil svider og riktig tanke; og kan ikke du, brænder maden, og ingenting gjør husmoder, ung eller gammel, binde din mann til hjemmet, med med omhu, saa kan man ikke din huslige hygge og opofrelse, vil fortænke ham i, at han helst render bort og udenfor hjemmet det bli tungt for deg i dine søger den glæde og hygge, han dage.Derfor beder jeg dig, læg burde funnet hjemme. Imidlertid disse raad paa hjertet som jeg sitter kanskje du ene og trist herved vil give dig. derhjemme og ærgrer dig. Hvis du kan, da sørg for at dit hus kan være net og lunt, samt fremfor Dette havde du ikke tænkt deg, da du giftede dig. Men det var alt fredeligt. Da vil din mand heller være der, end noget andet dessverre, fordi du forsømte at gjøre hjemmet til det kjæreste sted. sted paa jorden. Lad han ikke Dog det kan maaske endnu rettes glemme, at intet steds er dog bedre enn hjemme. Om du vel en paa. Forsøg det kun! dag af og til kan have aarsag til at Ja, verden har sannelig forandret beklage dig, og hertil have dine seg! I våre dager, der de fleste store og smaa sorger og kvinner også er utearbeidende, har bekymringer, saa søg dog, naar vi menn minst like stort ansvar for han kommer træt hjem fra sit arbeide og vil søge hvilen i sines å gjøre hjemmet til ”det kjæreste sted”. Men det kan vel også i dag kreds, da at vise dig glad og være et godt tips at man (begge tilfreds. parter!) anstrenger seg for å gjøre hjemmet til et hyggelig sted å Han trænger saare vel til den være. opmuntring, han bør finde i hjemmet. Lad ham ikke vente på maden, naar han kommer sulten Ikke minst kan det være lurt å bruke litt tid på å lage god og hjem fra arbeidet. Det har ofte variert mat, slik at neste gjort den taalmodige mand generasjon ikke bare kjenner til grætten, naar han skal vente forlænge paa maden. Bordet gjør pizza, burger og pølser. Og sparsomhet og nøysomhet skader du saa hyggelig du kan, om der vel heller ikke i våre dager. end ikke vanker mange retter. Nogle ord til husmødre i de tusinde hjem Som avslutning tar jeg med en oppskrift fra kapitlet ”Billige og letvinte desserter”: Æbler i creme Gode æbler skrælles og udtages kjernehuset, så koger man dem til de bliver møre i lidt vin og vand, samt lidt sukker og kanel. De må ikke koge i stykker. De lægges nu op for at rinde av det vaade. Man pisker flødeskum med vanillie og sukker. Æblerne nedlægges nu i en vase (skål), lagevis med flødeskum, men det øverste lag maa være flødeskum, hvorpaa man pynter med syltetøi, ribs eller bringebærsyltetøi. God fornøyelse! Uansett, ”Kogebok med god, sparsommelig madlavning for nøisomme hjem” gir en fin skildring av (mangel på) likestilling i hjemmet for over hundre år siden. Men det er vel ikke den boken jeg finner frem når jeg står ved kjøkkenbenken Ja, det er sandt, ofte kan en mand og skal lage mat til kvinnen i mitt skjænde og være noksaa urimelig, liv! Du siger kanskje: Hvorfor skal jeg altid tage saadanne hensyn til manden? Jeg maa finde meg i meget ondt, og han er just ikke heller altid saa snil. Han bærer mig nok ikke på hænderne, og tidt og ofte skjænder han ogsaa! 27 Potetkak Av Hilde Murvold U nder friluftsteatret Den siste viking på museet Kystens Arv, ble det skapt liv og røre på den gamle husmannsplassen Rønningan. av skikkelig gammelpotet. I hele spelperioden gikk det med 100 kilo potet. Stadsbygd bygdekvinnelag er et takket være stor innsats klarte de å stille med bakere og selgere hver kveld. Potetkaker, lofotkaker og sveler ble solgt inne i selve stua på husmannsplassen. Stua er bygdefolkets stue, satt opp på dugnad, og det er viktig at den blir mest mulig brukt. Potetkaka ble i hvert fall svært populær! Den ble solgt med smør og sirup, bare sirup, brunost og sirup, og smør og sukker. Ingen kan vel motstå ei nysteika potetkak. Stadsbygd bygdekvinnelag i Rønninganstu. Fra venstre: Kjellaug Foss, Kristin Kvidal, Karen Bliksås, Liv Anita Leinsli, Brit Fenstad. Hjelpere som ikke var tilstede da bildet ble tatt: Marianne Aa, Marit Ledang, Kari Kilen. Eier foto: Kjellaug Foss. Guidene hadde dramatisert omvisning både på tunet og inne i stua. ”Margrethe” og ”Olaf” måtte ta i mot de besøkende nå når ”a mor” var en tur i butikken og ”n far” var på sjøen. Likedan stilte Solar Compagniet med veterantraktorer og gamle motorer noe som helt klart tiltrakk seg de fleste mennene. Kvinnfolka tok heller turen innom masstua på husmannsplassen. Der var Stadsbygd bygdekvinnelag i full gang med å kjevle og steike potetkak. Ni kvelder stilte de opp med kjevler og takke, og med deig 28 Her har du ei oppskrift som er veldig enkel: Mal potetene to ganger med ½ ts salt pr kilo potet. Bruk ei blanding av rugmjøl og kveitemjøl, eller bare kveitemjøl, og arbeid inn så lite mjøl som mulig i den kalde potetmassen. Kjevl ut til ein ca 3 mm tjukk leiv, stikk ut runde kaker og steik dem på varm takke. lite lag, med 10 medlemmer, så I det nye baksterommet på Museet Kystens Arv. Fra venstre: Liv Anita Leinsli og Kari Kilen kjevler potetkak. Museumshilsen Av Bernt Brevik M useumsåret 2010 har vært et godt år for Kystens Arv. At undertegnede har en liten eksklusiv flokk flinke ansatte– er en viktig grunn til denne suksessen. En annen er de mange frivillige som seint og tidlig arbeider ved museet. Vårt museum er forankret i den folkelige kystkulturen. De siste års erfaringer har vist at det tradisjonelle også har mulighet dersom kulturen formidles med hjelp av opplevelse, fag og profesjonalitet. vikingskipsbygginga av draken Harald Hårfagre trakk fulle hus. Likedan Nettopp foredragene ved museet - onsdagsforedragene som startet i det små, er i 2010 blitt en suksess. Vi skal fortsette med dette også i 2011 hvor bla. tema er leirskred, segling i Columbus farvann, det gamle fotoalbumet som lokalhistorisk kilde, hvordan berggrunnen ble skapt i Rissa, forfatteren Sigrid Undset, verdens største innsatsen blant frivillige. Dette ble gjort til skamme i 2010. Selvsagt var innsatsen størst i forbindelse med friluftsteatret Den siste viking, men flere enkeltstående byggeprosjekt ble realisert. Her tenkes bl.a. på legging av torvtak på mastua, bordkledning av Auneburet, nytt stakitt, ferdigstillelse av naustloftene - for å nevne en del. På Persenrommet var det i Vi synes selv at både anleggene på Reins Kloster og på Kystens Arv er ganske så unike. Viktige deler av Norges historie formidles nettopp her – i fullt monn. Og ute på fjorden ser vi gjerne en av museets råseglbåter med han Bent som høvedsmann. Finnes det bedre Norgesreklame? I sommer var det igjen oppsetting av Den siste viking. Statsråder, utlendinger, ambassadefolk, journalister, kjendiser, fagfolk og ikke minst vi etterkommere etter den stolte kystkulturen - sto i lange køer for å få plass i amfiet. Det var magisk i vendingan. Kanskje ikke fullt så vellykket var de mange seminarene. Men øvelse gjør kanskje mester? Neste gang blir det bra? Foredragene var i hvert fall en vellykket satsing. Både konservators foredrag om ”Rauhuva” og Borgfjords bildeforedrag om Oktober 2010: Ola Leinsli legger de siste takplatene på nybygget før snøen kommer. Foto: Bernt Brevik. vikingskip – kan det segle? i tillegg til at vi også feirer det store polåret Nansen-Amundsen i 2011 med et foredrag om oppdagelsen og bruken av Sydpolen. Vi har tro på at vår egen kultur står bare sterkere jo mer vi lærer om andre kulturelle fenomen. Det er også av den grunn av museets nye formidlingsbygg også skal inneholde båtbyggertradisjoner fra andre land. Vi så i fjor en liten nedgang i tillegg til engasjerte snekkere en lang rekke frivillige i Karl Henrik Moes tropper. Persenrommet, eller Brovold som enkelte kaller plassen, er et større restaureringsprosjekt som fortjener spesiell oppmerksomhet. (En slik oppmerksomhet kan folk glede seg til når det arrangeres et mega-arrangement i Reinsgrenda i juni 2011). Det største byggeprosjektet i 2010 er likevel restaurering og 29 Museet Kystens Arv ved Prestelva, i vakker vinterdrakt. Foto: Bernt Brevik. økonomiske bidragsytere og våre kolleger i Museene i Sør-Trøndelag (MiST AS) tusen takk for et glitrende samarbeid og en Vi er ganske sikre på at denne enorme innsatsen ved museet blir fenomenal innsats i lagt merke til. Uten den ville vel 2010. ikke politikerne valgt å satse så Bernt Brevik store beløp ved den store utbyggingen som vi nå står foran. Museumsdirektør ved Kystens Arv – Mist AS Vi kan glede oss alle i hop.Det nye formidlingsbygget vil bli en magnet på Fosen og vil skape en vinneridentitet. Våre forfedre langs fjorden og kysten har i over tusen år vært de store heltene. oppføring av flere tilbygg ved båtbyggeriet. Utbyggingen her koster kr 3,5 mill + mva (se bilde). Det var disse som la grunnlaget for bosettingen, inntektene og drømmene - ja selve livet. Vi berømmer politikerne som har forstått at denne historia fortjener sin rettmessige plass. Vi ønsker alle våre venner, frivillige, samarbeidspartnere, 30 God jul til alle sammen! Foto: Gunn Kvidal Foss. Henry Brødreskift om Vættan Av Audhild Brødreskift D a jeg var liten hadde vi et litt spesielt saltkar hjemme. Det var i svart bakelitt med glasskuppel. I bunnen var det en sylinder, og når du rista på karet datt saltkorna gjennom sylinderen og ut fra bunnen av karet. Hele patentet var liksom omvendt av andre saltkar. Etter noen år sa pappa at onkel Henry skulle få tilbake saltkaret, for det var egentlig hans. Men først for et par dager siden fikk jeg vite grunnen til dette, og for å forstå bakgrunnen må vi bevege oss bakover til krigens dager. -Jeg er litt usikker på når de kom, forteller Henry, men jeg tror det var høsten 1940. De var en gruppe på 7–8 personer, maks 10, og de annekterte hele vestenden av huset oppe på Overskotthaugen, der Emilie og Ole Overskott bodde. De fleste var østerrikere – og de var der stort sett hele krigen – men det var også to-tre tyskere der, og de ble skiftet ut litt oftere. Vi fikk inntrykk av at de skulle passe på de østerrikske soldatene, de tilhørte tross alt også et erobret folk. Det var gutter på vår egen alder, 19–20 år, og siden vi var kamerat med Ingvar, som bodde i den andre enden av huset, ble det til at vi også kom i kontakt med disse guttene. Mange har lurt på hvordan vi klarte å kommunisere med dem, men det var ikke vanskelig i det hele tatt. Med litt bruk av norsk og tysk og en del geberder var det utrolig hvor bra det gikk. Men Usikt fra Vættan, mot Ørlandet. Eier foto: Audhild Brødreskift én ting snakket vi aldri om, og det var krigen. Vi skjønte instinktivt at det var et tema som burde unngås. Soldatene fra Østerrike var i en knipe i forhold til sine tyske offiserer, og dette var noe vi forsto uten at vi trengte å snakke om det. Vættan, som ligger ca. 200 meter over havet, var en observasjonspost for båter og fly under krigen. Her hadde man god oversikt over leia, og tilstrekkelig med tid til å varsle de overordnede i Trondheim over telefon om hva som var i vente. Anlegget besto av ei brakke med tårn, utedo, og ei lita redskapsbu med buet tak som lignet på en container. Det var også noen skyttergraver der oppe. I tårnet sto det en stor kikkert, og det var alltid noen på vakt der oppe. På innsida av veggen var Lensvikfjella og de andre konturene i landskapet tegnet opp – hele veien rundt. Vi ble bedt med våre jevnaldrende opp på Vættan, og fikk både se i kikkerten og høre meldinger som ble sendt. Det var et enkelt innredd rom med bord og stoler, og en ovn hvor de kokte seg kaffe. All annen mat spiste de nede på gården, hvor de hadde ansatt egen kokke. Det var ingen strøm der oppe, bare en Petromax. Det måtte være et paradis for dem å være på Vættan, langt unna de voldsomme krigshandlingene andre steder i Europa. Her var det lite uro, og de lagde heller aldri noe bråk selv. En av de tyske soldatene het Karl, og hadde en far som drev et stort steinbrudd i Tyskland. Han var ikke nazist, men var som så mange andre utkommandert i tysk tjeneste. Han var med på det lokale 31 Da hadde han hørt via Tysk radio om sabotasjen på Oslo havn, som ble utført av blant andre Max Manus. Han virket like glad for dette som jeg. Han fortalte at han var bekymra for mora si, som bodde hjemme i Wien. Hun brukte å skrive hver 14. dag, men nå hadde det gått én måned siden siste brev, og i mellomtiden hadde det vært et massivt En annen gutt jeg ble kjent med bombeangrep på byen. Broren og var fra Østerrike. Han var en vanlig ungdom som oss andre, en faren var tatt til fange i Frankrike av engelskmennene, og var grei kar. Våren 1944 var jeg på fraktet til en fangeleir i England, vei hjem da jeg møtte gutten på vei ned Kilen. Han stoppet og sa: hvor han visste at de ble behandlet bra. – Nå har jeg noe artig å fortelle deg! Krigen er snart slutt! Samme høst traff jeg på ham fotballaget i en periode. Dette var på den tida hvor Rosenborg av og til tok båten til Rissa på lørdag, festet om kvelden, og gjorde det derfor rimelig enkelt å slå dem på søndag. Da de fikk vite at Karl var tysk, fikk vi beskjed om at han ikke fikk være med å spille. Jeg husker at det var leit for ham. sammen med mange andre soldater nede på Raudberget. Samtlige hadde full oppakning og ventet på båten. – Skal du reise? spurte jeg. – Ja, jeg har meldt meg frivillig til Østfronten, svarte han, og jeg ønsket ham god tur. Jeg snudde meg og gikk, men da jeg kom forbi haugen ved huset til Johan Wemundstad, hørte jeg skritt bak meg. Det var gutten som kom gående forbi i raskt tempo. – Du må ikke tro noe av det jeg sa, sa han halvhøyt før han snudde og gikk tilbake til de andre. Dette gjorde inntrykk på meg. Han hadde selvsagt ikke meldt seg frivillig, men blitt beordret, i likhet med resten av soldatene. Jeg har tenkt på hvordan det gikk med ham etterpå, vi vet jo hvilke forhold som rådet på Østfronten den siste krigsvinteren. Vi spiste aldri sammen med dem. De hadde som sagt egen kokke, og rasjonene var nok annerledes i den enden av huset enn hos vår kamerat. Vi deltok heller ikke i de sosiale sammenkomstene deres, men en gang kunne vi ikke dy oss for å holde litt leven med dem. En jul hadde de juleselskap i sin ende av huset, og ungdomsgjengen i grenda var samlet hos Ingvar i den andre enden. Vi satt rundt kaffebordet og hørte at det var trekkspillmusikk og god stemning der borte, og lurte på hvordan vi skulle finne ut hvem som var der. Til slutt var planen klar: en av oss skulle ta på seg en maske laget av gråpapir hvor det bare var hull til øynene. Saltkaret. Eier foto: Audhild Brødreskift 32 Vedkommende skulle liste seg over til den andre enden, ha opp døra og se seg omkring, og deretter springe tilbake så fort som mulig. Det var bare spørsmål om hvem som skulle gjøre det – og det endte opp med å bli meg. Jeg gikk utvendig, for det var mange spor i snøen allerede, og listet meg inn i gangen. Med gråpapirmaska godt nedover hodet hadde jeg opp døra nok til at jeg kunne stikke hodet inn og ta et godt overblikk. Deretter heiv jeg med rundt, styrta ut og sprang tilbake og inn kjøkkeninngangen på den andre enden. Gråpapiret forsvant i en fart, og jeg var trygt tilbake ved kaffebordet igjen. I den andre enden ble det bråstopp på festen. Gjestene pakket sammen og forsvant. Like etter banket det på døra, og en av soldatene kom inn. Han lurte på om noen av oss hadde vært ute. – Nei, her hadde vi holdt oss inne hele kvelden! Hadde vi hørt eller sett noe uvanlig? – Nei, her hadde alt vært som normalt, svarte vi, og lot som ingen ting. Etterpå ble vi enige om å ikke si til noen hvem vi hadde sett, og så vidt jeg vet har dette blitt holdt. Saltkaret som onkel Henry fant den gangen ble med på flyttelasset da bestemor bodde sammen med oss. Men det var onkel Henry som fant det, og som fikk det tilbake til slutt. Det er fremdeles i daglig bruk. Fakta: Bakelitt er et av de første plaststoffene. Det ble for første Da krigen var over gikk jeg opp til Vættan. Bortenfor brakka fant gang fremstilt i tiden 1907–1909 jeg et saltkar nede i lyngen som da den belgisk-amerikanske jeg tok med hjem. Brakka ble kjemikeren Leo Hendrik senere tatt ned og brukt som Baekeland lot fenol og billettbod nede ved idrettsplassen formaldehyd kondensere slik at på Stadsbygd i noen år. Tårnet fenolplast ble dannet. Fenolplast ble brukt som dukkestue av er syntetisk og ikke giftig, og døtrene til Reidar Rønning, en av bakelitt er den eldste utgaven av de som var med og flytta brakka, dette materialet. Det brukes blant men er revet nå. annet til laminering og i elektriske apparater og De siste årene har skoleelever, stikkontakter. Bakelitt brukes foreldre og lærere vært med og ikke lenger i like stor grad som ryddet på Vættan. Det er laget tidligere på grunn av tidkrevende benker og en grillplass, og veien prosses og nyere plaster som er dit er skilta. Nå kan man nyte både bedre og billigere. (kilde: utsikten der oppe i fred og ro. www.wikipedia.org) Henry Brødreskift forteller om Vættan under krigen for ivrige lyttere. Foto er tatt under en vandring til Vættan, i 2009. Eier foto: Audhild Brødreskift. 33 Kanonstilling på Røberget Av Ola J. Schei Bare ett år etter invasjonen i Norge, kasta tyskerne sine øyne på Røbergshaugen i Stadsbygd til militære formål. Stedet låg strategisk godt til for innflyging til Værnes flyplass, Trondheim, og Midt-Trøndelag, likedan fra fiendtlige fly fra England, hvor de hadde sine egne baser. Kort sagt: Røbergshaugen egna seg meget godt til å plassere luftvernskyts på. Anleggsarbeidet starta opp på sensommeren 1941. Det var nok godt planlagt på forhånd av høyere militært tysk hold, og vurdert som viktig i luftforsvarshensyn, et blinkskudd i så måte. Sammen med lyskasterne på Sandbakkhaugen og lille Røbergshaugen var nok dette et viktig punkt for luftvernet i denne landsdelen. Grunnen til at jeg vet tidspunktet for anleggsstarten såpass eksakt er at min onkel John på Kvidal i september 1941 kjøpte en Deutz dieseltraktor med gummihjul, det var en milepæl i mitt liv, det huskes godt, meget godt. transport for tyskerne på Røbergshaugen utspant seg i fjøset på Prestegården. Forpakter Olbert Fenstad satt på sin fjøsknakk og melka ei ku, da en tysker kom og sa at han skulle rekvirere 2 hester og vogner i dag. På tysk vis skulle det skje straks. Tyskeren kunne litt norsk så han gjorde seg forståelig for Olbert. Olbert som var en uredd kar lot seg ikke vippe av knakken av en tysker, og sa at hester skulle de få, men han måtte melke ferdig kyrne før han salte på hestene. ”Gå å hent deg et melkespann og en fjøskrakk og hjelp meg å melke så går det fortere” sa Olbert til tyskeren. Tyskeren vart litt paff over slik kommando, men kom med bøtte og satte seg på knakken og tok til å melke, noe som kan kunne. I det sivile liv var Paul som han het, sveiser i det sivile liv. Olbert takka han for jobben og tyskeren fikk de to hestene for denne dagen. En annen episode om samme Paul er nå kommet for dagen: En gutpåsså skulle borti skottet (vedbua) etter ei bøtte ved. Kvelden var halvmørk med småregn og sur vind. Gutten småsprang over gården, reiv opp døra som gikk innover, midt på gulvet sto det en tysk soldat og småfraus. Gutten fikk seg en skrekk i livet med det samme setter i et skrik, men oppdaga fort at der sto han Paul soldat fra Røbergshaugen. Paul tusla litt skamfull ut i småregnet. Gutten vår kjente Paul godt, for guttungene i omegnen var oppe på haugen rett som det var. Paul var en av tyskerne som kunne norsk, han Traktorbasillen fikk godt grep da, og det taket er der ennå. Onkel John fikk også forespørsel om transportkjøring for tyskerne på Røbergshaugen, noe han var lite villig til å gjøre, han hadde heller ikke tid i høstonna. For tyskerne sa han at han ikke hadde traktortilhenger, noe som var sant. En unnskyldning som merkelig nok tyskerne godtok. En annen episode i forbindelse med 34 Bunker på Røberg, med Trondheimsfjorden i bakgrunnen. Muret opp av rød granitt fra Røbergshaugen. Foto: Øyvind Bjørgan Samme kilde sier at den eneste gang kanonen var i virksomhet var under angrepet mot slagskipet Tirpitz i Åsenfjorden i 1942. Luftvernkanonen skjøt antakelig ett skudd, som traff flyet som falt ned i sjøen ved Vorpnesset nær Vikan innafor ferjeleiet. Neste skudd forkilte seg, dermed var det stopp for denne gang. En annen av bunkerne. Trolig brukt som lager av et eller annet slag. Foto: Øyvind Bjørgan småsnakka med gutten og unnskyldte seg så godt han kunne. Det er gått mange år etter at luftvernkanonen på Røbergshaugen vart anlagt, hele 68 år, det er lang tid og mye er nok dessverre gått i den berømte ”glemmeboka”. På den andre sida har det vært meget vanskelig å få tak i eksakte opplysninger fra den tida anlegget var i ”drift”. Sandbakkhaugen og lyskasteren på lille Røbergshaugen var medrekna (nord for gården Raudberget) har jeg ikke eksakte opplysninger om. Derimot tyder alt på at det var en Bofors 20 luftvernkanon. Noen kilder sier det var 4 cm løp på kanonen, andre kilder hevder det var 24 mm løp. Den skulle da ha et magasin med 6 skudd i skinne. Den kilden som hevder at kanonen var 4 cm løp, sier det var et kanonbatteri og at kanonen på Røbergshaugen tilhørte marineluftvernet Trondheim og at kanonen på Røbergshaugen, lyskasteren på Sandbakkhaugen og lyskasteren på lille Røbergshaugen var èn enhet, noe som kan være meget sannsynlig. Andre kilder hevder at kanonstillingen hørte inn under kystluftvernet Ørland-Fosen. Hva som er rett har jeg ikke fått rede på. Lyskasteren på lilleRøbergshaugen hadde en diameter på 1,5 meter, hvor mange lux den var god for vet jeg ikke, men Sandbakklyskasteren Det er søkt på internett, det er tatt mange telefoner i sakens anledning. Til tross for dette, er jeg ikke helt fornøyd med det jeg har fått opplysninger om. Resultatet er divergerende, så hva som er 100 % rett kan i aller høyeste grad diskuteres. Er det noen som kan ha sikre opplysninger har det vært hyggelig å fått det i hende før eller senere. Anlegget vart påbegynt ca august 1941 og ferdigmontert i 1942. Mannskapet var, etter som jeg har fått opplyst 23 soldater, om det da var etter at lyskasteren på Restene av en Bofors 20 luftvernkanon. Foto: Øyvind Bjørgan 35 og Lille-Røbergshaugen kryssbestrålte målet, som vart godt opplyst i mørket. Helt sikre opplysninger har jeg ikke, men trolig var det 6-7 soldater der også, det var forholdsvis eldre soldater, rolige, stødige som stort sett var ”fritatt” for fronttjeneste. Soldatene hadde 2 brakker. De var vanlige mennesker i ”fri dressur.” Noen av soldatene på Røbergshaugen snakka litt norsk og han fortalte at en yngre soldat hadde fått innkalling til Finlandsfronten for å kjempe mot russerbølgen der oppe i NordFinland. Soldaten hadde sagt at han kom nok ikke levende derfra, det stemte for litt senere kom beskjeden om at han hadde falt der oppe. Nesset. Like etter at jeg passerte svingen i havna hørtes skudd, straks etter kom ca 10-15 springende nedover fra ”haugen” med en offiser skrikende ved sida av troppen. Offiseren var en som het Vilhelm, hadde revolver i handa, skjøt opp i lufta og brølte ”schnell schnell!” Denne straffeekserkisen sto på i ca 15 minutter, kanskje lenger. Tysk disiplin. På internett er det funnet en som kan være Vilhelm, men adressen er ukjent i Tyskland. Men tyskerne på ”Haugen” hadde også andre ting fore, noe som er fortalt av bygdefolk og er gode kilder. Synes at det er i orden at det også blir tatt med i det som hendte i åra 1940-1945. Kilder: Magnar Rundhaug, Torger Schei Vi hadde ofte ærend til kaia på Både Museumslaget Staværingen og Rissa Bygdemuseum vil gjerne ha flere medlemmer. Fyll ut medlemstegningen, klipp eller skriv på eget ark: kryss av! Send til Museet Kystens Arv, 7105 Stadsbygd så formidles det videre. Navn.....................................................Epost................................................ Adresse..............................................................................Vil gjerne bli medlem i Museumslaget Staværingen. Medlemskapet gir rett til gratis eksemplar av juleheftet Skomskott og til gratis omvisning på museet når museet er betjent med guide. Rissa Bygdemuseum. Medlemskapet gir rett til gratis eksemplar av juleheftet Skomskott og til gratis omvisning på museet når museet er betjent med guide. Ta gjerne kontakt på [email protected] eller på tlf 73 85 55 60 for å melde deg inn. I 2010 koster medlemskapet kr. 150,- pr medlem, kr 200,- for familie og kr. 300,- for institusjoner. 36 Da tyskeran kom - Baker Evenshaug under krigen Fortalt av Olav Evenshaug O laf Evenshaug, f. 13.03.1907 i Malvik, var baker i Rissa før, under og etter 2.verdenskrig. Bakeriet lå på toppen av Krobakken ved Strømmen. Olaf Evenshaug hadde mange minner fra krigens dager, og fortalte dem videre til sin datter Kari. Vi har vært så heldige å få trykke disse i årets utgave av Skomskott. dem. Datteren, Kari Evenshaug, forteller: Far fikk jobb på Byåsen bakeri hos Oscar Evjen som samtidig drev bakeriet i Rissa. Først i september 1938 tok far over dette bakeriet. Da lånte han 500 kroner, det måtte han ha 3 kausjonister for å få. De risikerte 150 kroner hver for dette! Men etter et år var alt betalt tilbake. Alfred Jakobsen overtok bakeriet da far dro til Hommelvik i 1947, og også Eilert Myran bakte der. 10. april begynte ryktene å svirre overalt. Tyskerne var kommet inn i hele landet, og nå lå det engelskmenn utenfor innløpet til Trondheimsfjorden. De ventet på ordre fra London om å gå inn å jage ut tyskerne, og det kunne skje når som helst. Folk tok med seg det de fikk med og dro til slektninger og kjente oppi Skaugdalen i full panikk. Den 9. april 1940 hadde jeg så mye mel på lager som jeg aldri hadde hatt før. Det vil si, jeg fikk tilsendt mel etter den datoen som jeg ikke hadde bestilt. Dette var fordi I.C. Piene & Sønn sendte mel utover alle steder for at ikke tyskerne skulle få tak i det og sende det hjem til Tyskland. I tillegg hadde jeg flere kasser svisker og rosiner som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med. Jeg fikk levert en del til handelsmann Strømmen. Vi visste jo ikke hva krig var, og at den skulle vare i fem år. Hadde vi hatt peiling på hvordan det kom til å skorte på alle slags varer, hadde vi selvsagt beholdt Det var den 10. april 1940. Dagen etter at tyskerne kom. På Uddukaia i Rissa var det et søskenpar som var ekspeditører, bror og søster. Disse var kjent i bygda som to originaler, men jobben sin, den kunne de. Det visste jeg, for jeg tok varene mine til bakeriet fra brygga på den kaia. De to søsknene på kaia hadde en slakteferdig gris i uthuset, og den ville de på ingen måte skulle bli noe krigsbytte. Det fantes ikke én mann i nærheten som kunne ta på seg å slakte grisen, bortsett fra broren, men han fikk seg ikke til en gang å kverke ei flue. Her var gode råd dyre, tenkte nok søstera. Hun ventet ikke på noen slakter. Hun gikk på kjøkkenet og tok med seg en stor forskjærkniv, gikk uti uthuset og stakk grisen. Etterpå fikk hun broren til å hjelpe seg med å lempe grisen på en kjelke, og så dro de av gårde den lange veien oppover til Skaugdalen. Jeg så selv blodveien etter dem ved kaia. Samme formiddag var mange Skaugdalinger på brygga for å hente varer de skulle ha. Selv skulle jeg hente ti 50 kilos hvetemelssekker som jeg ikke hadde hentet heim enda. Disse sekkene hadde søskenparet sendt med ti forskjellige Skaugdalinger om formiddagen. – Det va likar at dæm fikk dæm eller at tyskeran tok dæm, sa de. På en måte hadde de vel rett i det, men det var vel ikke meninga at de skulle fordeles på den måten. Så jeg sa til søskenparet at det var mine sekker og at jeg skulle ha dem i bakeriet. Så de måtte snarest mulig sørge for at Skaugdalingene kom igjen med sekkene. Og de kom en etter en og lempet dem av inne i bakeriet. – Dæm utpå kaia sa det va bærre å ta dæm med oss, fortalte de. Det tok vel en fjorten dagers tid før alle sekkene var på plass. Men så manglet det en sekk. Og det gjorde jeg søskenparet utpå kaia oppmerksomme på. – Ja, nei, vi har itj nå fleir her, den mått vel ha blitt med oppi Skaugdalen, den og da, svarte de. – Dokk har med å skaff sist sekken tebakers, sa jeg til dem. Det gikk lang tid, så jeg gikk på dem igjen. Omsider kom søstera en dag, rev opp butikkdøra, lempa sekken innpå golvet og sa: – Her har du’n!, sa hun og forsvant. I denne tida sto jeg i bakeriet sammen med en guttonge. Og nå begynte folkevandringen. Da hele nedre Rissa evakuerte, gikk veien like utenfor veggen hos 37 Evenshaug Bakeri og konditori. I barnevogna ligger Kari Evenshaug. Foto: Oddlaug Evenshaug. oss. Da ble det en pågang om brød som jeg ikke hadde kapasitet til å utnytte. I tillegg var min kone Oddlaug og datteren vår Kari – som da var ett år – reist oppi Dragendan. Det var en liten sidedal oppi Modalen. Øverst oppi den dalen fikk de komme å bo hos noen vi kjente der. måtte vi sende brød til Handelslaget på Leira, som vi brukte å levere brød til. Det var lettvint å få brødene av gårde dit den dagen. Det var mange hestkjørere som for forbi og de tok mer enn gjerne med seg brødkassene, for da kunne de få kjøpt noen der på Handelslaget. Så var det å sette en ny deig, mens telefonen kimte og Så der sto jeg og den 16 års gamle gutten alene da rusjet kom. butikken sto fulle av skrekkslagne folk som trodde at Den første ladningen med brød krigen var i hælene på dem. De fikk vi fra oss uten særlig fleste fikk jeg av gårde med å si forstyrrelser. Telefonen ringte at jeg nettopp hadde sendt brød hele tiden siden den ble åpnet. Det meste av ringingen måtte vi på Handelslaget, som lå på samme veien en 3–4 kilometer bare overhøre. Men så begynte folk å komme på butikken i nilenger oppe. tiden om morgenen, og noen kom rett inn i bakeriet, men disse fikk Ut over dagen ble det stillere vente. Og alle som kom skulle ha etter hvert som hele bygda rømte fra 7 til 15 brød. Her måtte det oppi dalene. Gutten og jeg gikk rasjonering til. De fikk tre til fem oss en tur bortpå Flatan om ettersom. 70–80 brød varte ikke ettermiddagen. Vi så ikke en sjel en halv time hos oss. I tillegg noen steder bortsett fra et par 38 tyskere som kom fra et stort krigsskip som lå rett utom Uddukaia Vi forsto at de ville vite hvor folket hadde gjort av seg. Vi prøvde å forklare at alle hadde rømt men om de forsto oss vet jeg ikke. De to tyskerne kom fra et fjøs borte på Sund gård. Der hadde de slått oppi vatn til grisene, fikk vi høre senere. Det var den svære båten som folk ble redde for. Der den lå ute på sjøen dekket den hele nerbygda, slik at hvis engelskmennene hadde kommet inn og begynt å skyte på den hadde de vel feid av alle husene som lå akkurat i skuddlinja der.Derfor mente nok folk at det var best å komme seg bort, men om kveldene kom karene ned å stelte i fjøset, før de for av gårde igjen. Det ble visst tatt som en selvfølge at jeg og gutten skulle være igjen. Den først natta rømte vi til nabogården, og der havnet vi i en potetkjeller. Men det var den verste plassen vi kunne være på. For med en gang vi var kommet dit, kom det et prosjektil over huset. Den traff lyslinja i skogen ovenfor oss så lyset gikk. På veien opp fra potetkjelleren møtte vi en kar med ei tørrfiskbøl på ryggen, – Æ ska gå oppi skogen, sa han, det e bæst å ha med sæ litt mat, det e itj godt å våttå kor læng det herre vare. Neste natt gikk vi til en gård lenger opp. Der satt vi en liten stund inne i ei kald stue og frøs. Så gikk vi heim å la oss. Dette virvaret sto på omtrent en uke. Da begynte folk å flytte heim igjen. Men da begynte vi på de lengste 5 årene i vårt liv. kvalitet, det ble dårlige brød. For å få de til sånn noenlunde måtte vi blande med vårt eget mjøl. Da ble det underskudd på dette melet. Stort sett hadde vi det bra under hele krigen, mot mange andre steder. Det var naturligvis slutt med fester og store sammenkomster i den tiden. Men derimot var det mange private sammenkomster. Det var vel det som holdt folket oppe og sammensveiset, også der ute i Rissa. at det smakte godt. Det var en sort ingen av oss hverken hadde sett eller smakt før. – Nei, vi må kjenn på’n igjen”, sa kameraten. Og der satt vi da og kjente, smakte og smattet helt til det ikke var noe igjen å smake. En annen gang kom det to tyske soldater opp til oss en kveld, nokså sent. De begynte å prate tysk, som vi ikke forsto noen ting av. Men vi forsto at de hadde tenkt seg en kveld med både det ene og det andre. De snakket om å ”slafe”. Det forsto vi. Jeg prøvde så godt jeg kunne og få Da tyskerne kom var vi sikkert heldige vi som bodde midt mellom småbruk og større gårder. Vårt bakeri lå midt i smørøyet slik at vi kunne få tak i både det ene og det andre av matvarer, særlig med bytte. De første 3–4 åra fikk vi både margarin og sukker og andre ting fra grossistene i Trondheim etter at rasjoneringskorta kom. 1000 merker måtte vi ha for hver 50 kg’s sekk mel, også hvetemel (som var 50 kg pr. måned). Det skulle være til syke og barn, sukkerkavring for det meste. Sukker fikk vi etter melforbruket så jeg fikk bra av det, men det minket jo etter hvert. De siste månedene før krigen sluttet, fikk vi hverken margarin eller sukker. Da laget vi småbrød av bare grovt mel, og intet annet. Da stanset salget av de såkalte småbrødene. Men storbrød fantes. Bøndene kom med hjemmelaget hvetemel som var av elendig Kvithyllkaia, under 2. verdenskrig. Foto: Lokalhistorisk arkiv. Det kom tyske bakere en gang som ville bake til seg selv i bakeriet. Det falt ikke stort på oss av varene de laget der. Men av en kar fikk jeg ei flaske brennevin. Jeg var ikke sikker på hva det var. Jeg torde ikke smake på det. Derfor fikk jeg tak i en kamerat for at vi i det minste var to som vurderte ”flurumet”. Han fikk ta den første supen. Det gikk ei stund mens han smatta og smakte, så sa han: – Det va godt det her gett, ta ein du og. Det gjorde jeg, og var enig med ham dem til å forstå at vi ikke ville ha noen ”kveld med slafing”. Enten forsto de, eller de ikke ville forstå. Her måtte det gjøres noe. Jeg visste at kameraten min kunne godt tysk. Jeg ringte etter ham, og han kom med en gang. Han bodde ikke lenger unna enn knappe 200 meter. Han snakket med disse karene en stund. Så fikk han dem med seg ut gjennom døra. Og jeg så at han gestikulerte og pratet dem langt nedover veien før han kom 39 tilbake. – Det gikk fint det, sa han. Den samme mannen med flere vart innkalt av ”fylkesfører” Rokstad borte på en av gårdene i bygda. Hvor mange det var visste jeg ikke, men en 10–15 mann var det vel. De måtte bokstavelig talt krype i søla for den høye nazipampen. Etterpå måtte de synge ”Blant alle lande i øst og vest”. Da de slapp fra, ble de gjort oppmerksom på at hvis noen saboterte i bygda, ble de gjort ansvarlig for det, og da ble de skutt. ”Skutt blir den som” – sto det alle steder i den tida. De ble tatt som gisler. Ingen ble skutt der i alle fall. Alle gislene overlevde. Men slik var det ikke alle steder. Det var ingen stasjonære tyskere der vi var. Men en mil lengre utover var det mange. I Hasselvika og på Agdenes festning holdt de til. Vi fikk føling med dem da de kom i Rissa for å kjøpe eller bytte til seg mat. Slik kom det engang en tysker med en stor hest – 10 kvart – var ikke det målet på slike kjemper tro? Var hesten stor, var vogna og kassen oppå den overvettes stor. Det var en kar som sa da han så dette: – Han ha iallfall kopp å ha ti… Ellers hadde vi ikke så mye føling med ”gjestene” der ute. Kameraten min drev et hønseri der ute, med et par-tre hundre høner. Jeg tror ikke han solgte noe egg til tyskerne. Jeg var der engang noen kom for å kjøpe egg, blant dem var det en tysker. – Han der får itj nå nei, sa han. Jeg byttet til meg egg fra Skaugdalingene med forskjellige varer. Dessuten leverte folk egg når de ville ha bløtkaker. Men det ble mindre og mindre av den 40 Etterpå har jeg lurt på om det var en av Rinnanbanden jeg kjeklet med Det så ut som det var en fin kar dette, fin i klærne og snobbet. Det var ikke mange som var så Det her en episode som jeg hørte fin i den tida. Det var antagelig en som opererte der ute. Vi visste fra en som så og opplevde det. jo ikke av noen av Rinnankaran Kort fortalt: eller av Rinnan sjøl vi da. Så for Ovenfor kaia på Kvithyll var det den del kunne jeg ha vært borte i en hest med vogn som løp løpsk. mange slike karer der ute. Ikke før mot slutten av krigen fikk vi Det var visst noe som skremte høre om Rinnan. Senere leste jeg hesten, som sto med ei tom og vet omtrent alt hva den karen langvogn. Hesten la i vei utover mot kaia, og de som så det trodde gjorde mens han opererte rundt om i Trøndelag. vel at han stansa når den kom utpå kaia. Men nei, den sprang Men i Rissa var det ikke så enda fortere utover den lange trekaia. Dess lenger ut den kom, mange nazister. Det var mange nok selvfølgelig. Og de som var dess fortere sprang den. De ute skremte alle andre. De var ikke ved kaia så og hørte et så aggressive, de forsto vel at vi kjempeplask da hesten med var redde for dem. Men det kom lynfart fór utover kaikanten og nedi sjøen. Sekunder etterpå var noen karer fra byen her ute som herjet en stund. Fylkesfører sjøen flata ut og borte var både hesten og vogna. Så vidt jeg vet, Rokstad kom hit og fikk kalt fant de verken hesten eller vogna sammen noen Jøssinger som de holdt ap med. Det var i den tida siden. de herjet oppi Selbu med Ei natt var det noen lure kara som Morsethfamilien. Den historia hadde med seg en lang bor på vei kan vi lese om i ”Og tok de enn til brygga. Meningen med det var vårt liv” av Per Hansson. å treffe på sukkersekkene som sto på bryggegolvet. Men i stedet for Ellers slet vi oss gjennom de fem sukkeret traff de en frøsekk og alt lange årene mens krigen sto på. Det ble slutt et par dager før nede frøet rant ned i sjøen. i Europa. Så var vi spent på om det kom til å fortsette her da. Nei Så var det en gang midt under gudskjelov så ble det slutt her og. krigen at jeg måtte reise inn til byen for å få tak i varer. Det var Vi fikk høre at Terboven hadde mange som reiste med båtene Fru sprengt seg selv i filler i en Inger og Frøya. Som regel reiste tunnel sørafor et sted. Da først var vi sikker på at det var slutt. jeg alene. Engang kom jeg i klammeri med en kar som beint Vi var ute hele natta til den 8. fram var ekkel. Husker ikke mai 1945. Jeg tror folk ropte og spesielt hva det var vi var uenig om, men det var vel om det som skrek sammenhengende en hel uke etterpå, og det var vel mest i foregikk under krigen. Da kom radioen vi hørte gledesrop og det en ung gutt som strøk seg skrik. forbi meg og hvisket: – Itj borti han der, sa han. Jeg så verken Ja, det var en lettelse som ikke mannen eller gutten igjen på kan beskrives!! båten. sorten etter som tiden gikk. De laget bløtkake selv. Var vi i selskap, ble det servert bløtkake alle steder. Kjenner du folk på foto? Av Hilde Murvold Museet arbeider med lokale fotografi hver onsdag. Trofaste bidragsytere møter opp for å sette navn på personer eller for å finne ut mer om sammenhengen som fotografiet er tatt i. Gruppa på Stadsbygd har kommet langt i innsamlingsarbeidet. Det er forsøkt å få til en likedan gruppe i Rissa som kan arbeide med foto. Foreløpig er det Lokalhistorisk arkiv som er satt til dette arbeidet, men der er det lite framgang å spore. Museet tar sikte på å begynne arbeidet med bygdealbum for Rissa, med en arbeidsgruppe i Reinsgrenda, i januar 2011. Det er avsatt penger til både Stadsbygd og Rissa. Fremste rekke fra venstre er Johan J. Tung (Sandbakken) Ola Rauberget, Torgeir Schei, Lars Fenstad. I bakre rekke fra venstre vet vi bare hvem nr. 5, Kristian Kielland, er. Hvem er de fire andre? Bildet er trolig tatt ved et storbåtnaust i Reinsgrenda. Eier foto: Nils Morten Buan Dette er et svært viktig arbeid hvor det haster med å få navnsatt mange bilder. Alle foto som blir innsamlet, lånes bare, og eieren får tilbake sin original. Vi samarbeider med Fosen bildearkiv, og fotograf Dan Ågren. Fosen bildearkiv har i dag kopier av ca. 10000 bilder. Bildearkivet styres av Bjugn bygdatun, Mølnargården. Ikke alle foto har vi navn på. Kan noen hjelpe oss med de navnene som mangler? Kontakt Hilde på Kystens Arv, 73855560 Fra venstre: Isak I. Wemunstad, Ola Belling, hvem er nr. 3? Johan Iversen Fenstad og Anton Brovold. Fotografiet er tatt i forbindelse med et stemne på Reins kloster, ca. 1933. 41 Bureising i Markabygda Av Astrid Foss Langmo D e harde 30-åra har vi vel alle hørt om, og noen opplevd. Bankkrise i Amerika i 1929 spredte seg til Europa, og førte til stor arbeidsledighet. Her i landet la staten, ved Landbruksdepartementet, til rette for bureisingsbruk. Sitat ”§12. Til bygging av uthus får bureisingsmannen statsstudnad på opptil 1/3 av kostnadsoverslaget, men ikkje meir enn kr 1000,- for kvar 10 dekar dyrkingsjord og ikkje over kr 2000,- til noko bruk. Stunaden vert berre gjevne til verkelege bureisingmenn og ikkje til å nya opp att eldre bygningar, med mindre husi er brutne.” Sitat slutt. Ellers vart det gitt nydyrkingsbidrag for antall dekar jord som vart dyrka. Bureiserne fikk bidrag etter noe høyere takst enn etablerte bønder. De fikk også lån i Statens Småbruk Bustadbank, disse var rentefrie i 5 år. Avdrag og renter vart betalt to ganger i året med ca kr 38,- i avdrag og kr 38,- i renter i kvar termin. Kommunen sto som garantist for disse låna. For å få statstilskudd og lån måtte bureiseren ha tegninger, byggeplan og kostnadsoverslag utarbeidet av Herreds- eller Fylkesagronom, og å være godkjent av Landbruksdepartementet. Mest kjent her i distriktet er bureisingsbruka på Ny Jord i Bjugn, Bergmyran og 42 Alsetmarka i Rissa. I Markabygda på Stadsbygda var det på 1930- og 1940-tallet 15 bureisere som begynte å ”rydde seg rydning i svarteste skog, plass til en stue og muld til en plog, bygge seg hjem…” Spade, hakke og trillebår var redskapen de brukte når de gravde ut tomt til husa.Noen fikk også låne hest og bikkvogn. Massen som de gravde ut, vart ofte brukt til gårdsveg. Våningshuset skulle etter planen ha kjeller, driftsbygningen skulle ha gjødselkjeller under husdyrrom. Våningshusa hadde 40-60m2 grunnflate. Fjøsa var ca 10 meter brei og 12-16 meter lange, med låvebru murt av gråstein. Gjødselkjeller skulle ha 80 cm tykke gråsteinsmurer. Veggene i husdyrrom var også for det meste av stein. Resten var trekonstruksjoner. I Markabygda hadde de steinbrudd i Hermstadskaret. Her sto de på feiselen og sprengte ut stein, som på dugnad vart kjørt til byggeplassene på vinterføre med hest og stuttinger med flak på. Om vinteren ble også tømmeret til husa drevet fram fra skogen. August Langmo hadde transportabelt sagbruk og motor som han frakta til byggeplassene. Han besørget all saging av tremateriale til bruka. Husa vart reist og dyrking av jorda tok til. Ikke alle hadde samme grunnlag når de skulle bygge opp en gård fra grunnen av. Noen fikk tomt og jord fraskilt fra farsgården, og de fikk låne både hest og redskap når de startet. Andre måtte kjøpe både jord og redskap, de startet altså med to tomme hender. Først måtte skogen ryddes bort, deretter stubber og stein. Så var det å ta fatt med spade og hakke, og ta grøfter. Grøfter satt med stein var mest vanlig, men på myrjord vart det også brukt trevirke. Fra Venstre: Nikolai Børsting, Jorun Vårum, Jorid Hermstad Vold. Bildet er tatt på Myrvang, barndomsheimen til Jorun Vårum. Eier foto: Jorun Vårum Etter krigen vart det mest vanlig med teglrør. Ei fjøl i botnen, ei lekte på kvar side og oftest bakfjøl øverst. Når grøftene var måket igjen, var det å pløye, gjødsle, harve. Stein og røtter ryddes bort før åkeren kunne såes til. Etter et arbeid og slit som vi i dag knapt kan fatte og forstå kunne bureiseren og kona sjå det vokse og gro. De første åra var det mest ljåslått av natureng. For å få for til kua og hestene, vart kvister av bjørk og rogn buntet sammen og tørka (lauvkjør).Det vart og nytta som tilleggsfor til sauen. Nytt land vart etter kvart dyrka, og det kom fleire dyr i fjøset. Hest, kyr, ungnaut, sauer, griser og høns. Økonomien vart bedre og ljåen kunne skiftes ut med slåmaskina. Fjøsarbeid var det bureiserkona som tok seg av, men hun var også med på annet gårdsarbeid. Vann måtte ofte hentes i en brønn eller en bekk i nærheten, før de fikk økonomi til å få lagt inn springvann i våningshus og fjøs. Her er en oversikt over de 15 bureisingsbruka i Markabygda. Hver gård er markert med tall på kartet. (Se forrige side.) 1. Myrvang Gudny og Konrad Solem. Bureisingsbruket var fradelt Svebakken, farsgården til Konrad. Fjøs og stall er oppført i teglstein i 1945, og låve av bindingsverk i 1947. Hovedbygningen av plank vart satt opp i 1948. Brukerparet dyrka 45 dekar jord, og fikk en fin heim i Svebakken. Konrad hadde lastebil. 2. Myrstad Arnulf Hermstad. Bureisingsbruket var fradelt heimgården til Arnulf i 1929. Hovedbygningen vart oppført i tømmer i 1930. Fjøs av gråstein og bindingsverk. Låven vart oppført i sperreverk i 1930-åra. Arnulf fikk hjelp av far sin da han bygde husa og dyrka jorda. Han var også med far sin på bygningsarbeid på andre bruk. I 1955 vart Arnulf gift med Dagny som var fra nabogården Svebakken, og han fikk god hjelp av kona si med gårdsdrifta. Dagny var med på fjøsarbeidet på 43 Magnus. Noe av arealet var dyrkajord (5-10 dekar). Arealet på bruket var godt arrondert, og jorda var godt egna til dyrkingsjord. Bolighus vart bygd i 1933 av lafta plank. Fjøs bygd i 1936 av murstein og låve av bindingsverk. Magnus og Elida gifta seg i 1936 og fikk ei ku i bryllupsgave fra søsknene til Magnus. Kua hadde rom i gjødselkjelleren den første vinteren, til fjøset var ferdigbygd. Magnus dyrka en del jord før de gifta seg, men var plaga med smerter i den ene Fra venstre: Margit, Nikolai, Helge Børsting, Jorid Hermstad Vold og foten. I 1937 fikk han betennelse Svanhild Overland Hansen. Fra høykjøring på Myrvang. i kneleddet og måtte på sykehus. Eier foto: Jorun Vårum. Kua hadde fått kalv og i stua var det opp 8 barn. På nybrottsbruket det kommet til verden ei lita Myrstad til hun var over 80 år. jente. var det hardt arbeid, ”både seint og tidlig,” og barna måtte hjelpe 3. Yttergård Legen fikk ikke bort betennelsen Konrad Hermstad (bror til Arnulf til med arbeidet på gården. i kneet til Magnus. Kneleddet ”Smistadungan” var også på Hermstad). Bruket var fradelt heimgården til onnearbeid på de andre gårdene i vart kappa av, leddet vart fjerna og foten vart stiv. Magnus vart Konrad i 1943. Våningshuset vart grenda. Norius og familien litt hemma av dette, men som den gjorden en stor innsats med oppført i 1945 av sperreverk. habile arbeidskaren han var, og Konrad dyrka noe jord, og i 1955 oppbygging og dyrking av med god hjelp av Elida, fortsatte bruket. solgte han bruket til broren sin Arnulf. 4. Smistad Margrethe og Norius Langmo. Bureisingsbruket var fradelt Hermstadgården i 1929. Kjøpesummen var kr 2400,-. Om brukerparet kan en vel trygt si at ”de begynte med to tomme hender.” Hovedbygninga vart oppført av plank i 1930. Fjøs og stall ble bygd i 1931 (senere påbygd flere ganger). Stabburet kom i 1949 og masstua i 1952. Margrethe og Norius var dyktige arbeidsfolk. I 1954 var dyrkearealet 55 dekar. All rydding og grøfting var gjort med handmakt, og jorda vart pløyd og harva med hest. Besetninga i 1954 var 5 kyr, 2 kalver, 1 hest, 46 høner, 4 griser og 7 sauer. I den lille stua på Smistad vokste 44 Arne og Elida Hermstad, ca. 1980. 5. Nordgård Elida og Magnus Hermstad. Bruket var fradelt farsgården til nydyrkinga av jord. I tillegg til fjøsarbeid, hjalp Elida til både med grøfting, gjødselkjøring og anna gårdsarbeid. Når Magnus fikk vondt i foten av å gå i lausåkeren bak harva, tok Elida over og harva ferdig åkeren. Elida og Magnus dyrka 50 dekar jord. De første åra vart grøftene satt med stein, senere vart det brukt teglrør. Elida og Magnus fikk bygd og dyrka en fin velstelt heim på Nordgård. 6. Åsmyr Anne og Einar Bugten. Bruket vart fradelt to av gårdene på Hermstad. Anne og Einar var fra Kråkmogrenda (i Strandamarka). Einar fikk ei ku av far sin da han og familien flytta til Markabygda. Kua leide han fra Bugten, innerste gården ved Storvatnet, den vel 2 mil lange vegen til Innlegget (småbruk mellom Hermstad og Børstingen). Bilde av potetsetting i Markabygda. Borghild Hermstad Denstad, Margit Børsting, Borghild Gåre, Marit Gåre, Andrea Børsting, Reidar Hermstad. Ca. 1936/37 Eier foto: Ukjent Deretter hoppa han ned i grøfta igjen og fortsatte arbeidet. Med andre ord: ”ein haleng” på 7. Myran staværingsdialekt. Til pløying og Margit og Nikolai Børsting. harving brukte han en traktor Bureisingsbruk fradelt Dattera som var 12 år, gikk bakom kua og jaga på. Familien ”Krestaferstu” Hermstad i 1943. med jernhjul. Margit trivdes best med utendørsarbeid og var med bodde i Innlegget det første året. Nikolai hadde arbeid som snekker i Trondheim før han gifta på nylandsdyrking og anna Bolighus vart bygd i 1948 av gårdsarbeid. Brukerparet hadde seg med Margit i 1943. Margit lafta plank. Fjøset kom opp i humør og trivdes best når 1952. Arealet på bruket var noen ville ikke bli ”bykjærring” men arbeidet gikk raskt unna: ”Det få dekar fast mark, men det meste ”nybrottskjærring” og slik vart var djup myr med mye spikrot i, det. Hovedbygning vart oppført i vart da nå te drævna,” sa a Margit og lo da familien svingte 1947 av plank. Fjøs og stall av og svært arbeidskrevende å høygaflene på det hardeste da de teglstein og låve av sperreverk. dyrke. hesja gras. På det siste Einar brukte dynamitt og Det meste av husbygginga gjorde nylandsfeltet leide brukerparet grøftemaskin til å grøfte og til å sprengte i stykker røttene før han Nikolai sjøl. Brukerparet hadde greide å få dem opp av myra med fått ei ku da de gifta seg, kua fikk renske myra for spikrot. Av rom i gjødselkjelleren den første Trøndelag myrselskap fikk stubbryteren. Der myra var Margit og Nikolai en vinteren. Nikolai fikk en djupest brukte han trevirke til anerkjennelse i form av kunst, et fjordahest i gave av en onkel. drenering, ei trefjøl i botn, ei bilde der det sto skrevet: lekte på kvar side og ei bakfjøl ”Trøndelag myrselskap øverst. Egnet vannkilde til bruket Dyrkingsarealet besto av litt fastmark, men mest myr. Det var anerkjennelse for verdifull var ikke så enkelt å finne. Vatn innsats for dyrking av myr vart henta i Hermstadelva. Anne et svare slit å få tatt grøft og bar mange vassbøtter opp de 200 renska myra for spikrot. Nikolai tildeles Margit og Nikolai Børsting 3/9 1979.” meter lange bakkene fra elva og hadde en del plager med magen noe de kalte vass-størtning. Når opp til husa før de fikk lagt inn 8. Borgen springvatn. ”Det va my arbe og han sto og grøfta, måtte han enkelte ganger opp og ”kvitte seg Karla og Isak Borgen. slit, men innimyllå ha vi my Bruket vart fradelt ”Krestaferstu” med innholdet.” artigheit i lag med venna og Hermstad for kr 1000,- i 1933. nabo” sa Anne på sine gamle dager. 45 Halsli for kr 1200,- i 1930. Anna og Markus bygde et lite hus til kua, kalven og seg sjøl, og dyrkinga av jorda tok til. Markus var plaga med dårlig helse (astma) og var ingen ”kompis med spaden,” så det var Anna som måtte ta de tyngste taka. Det var dugnad på grøftearbeid på Fredtjot. Kaffepause i nybrottsarbeidet. Karoline Langmo, Konrad Hermstad, Natel Langmo. De skal til å mure lembrua på Granmo, ca. 1933/34 Eier foto: Ivar Langmo Våningshus bygd i 1935 av plank. Fjøset vart oppført av teglstein og sperreverk i 1937. 26 dekar jord vart dyrka. Jorda var grunnlendt og lite egna for jordbruk. I 1954 var besetninga 1 ku, 1 kalv, 1 hest, 2 griser og 1 sau. Isak fikk seg arbeid som Fjøset ferdig på Granmo, 1936. Eier foto: Ivar Langmo linjearbeider. 9. Granmo Karoline og Natel Langmo. Bureisingsbruk på utmark fradelt Langmo 42/3. Fjøset vart bygd i 1932 av gråstein og bindingsverk. Hovedbygning av lafta plank i 1943. Karoline og Natel dyrka 13 dekar jord. De overtok småbruket Langmorønningen, heimen til 46 Fjøs og låve vart oppført i 1935 av sperreverk. I 1954 var det en sau og 2 kyr i fjøset. Anna tok seg arbeid i Trondheim som ukependler og delvis som dagpendler. Hun gikk fra Tørstad, over Eksetmarka, fram til Rørvik der hun tok lokalbåten ”Staværingen” til byen. Samme veien tilbake etter endt arbeidsdag og da som regel med ei tung bør på ryggen. Karoline, og flytta til bureisingsbruket Granmo i 1953. Natel hadde smie, og i tillegg til gårdsdrifta hadde han også en del Hun var sikkert ikke arbeidsløs smiarbeid. når hun kom heim heller. Markus trivdes når han fikk penn og 10. Nordseth skriveblokk mellom hendene. Valborg og Johan Kårli. Han skreiv mange innlegg i Bruket ligger ved østenden av Arbeideravisa og Nidaros. Han Vatngårdsvatnet. Hovedbygninga var en lokal revyforfatter og er oppført av lafta plank i 1938. skreiv viser med både Fjøset vart bygd av murstein og humoristiske og mere alvorlig låven av reisverk i 1939. Resten innhold, men som bureiser kan av arealet var dårlig egna til det vel sies at ”han har havna på oppdyrking. I 1947 solgte de feil hylle her i livet.” Anna og eiendommen og flytta til Markus flytta til Tiller i 1958. Hårsakeraunet, heimplassen til Fredtjot vart fritidshus for Valborg. familien. 11. Skogheim Peder Grønning. Bureisingsbruk fradelt Langmo Østre i 1932. Stue og fjøs vart satt opp i 1930-åra. 16 mål jord vart dyrka før Peder overtok heimgården Grønning. Jorda på Skogheim vart nytta som tilleggsjord. 12. Fredtjot Anna og Markus Gløtten. Bureisingsbruk kjøpt av Ole 13. Bakken Solveig og Laurits Tørstad. Bureisingsbruket var slått sammen av fleire parseller på Tørstad. Fjøs og stall oppført av gråstein og bindingsverk i 1938. Låven av sperreverk. Hovedbygningen ble satt opp i 1939 og var av lafta plank. Laurits var snekker og det meste av arbeidet med husbygginga utførte han sjøl. Laurits fikk god hjelp av Solveig både med nydyrking og anna gårdsarbeid. Brukerparet dyrka 52 dekar jord, ca 20 dekar av dette vart dyrka på 1960-tallet, med leid grøftemaskin og traktorer vart nytta til pløyinga. I 1954 var dyreholdet på bruket: 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer, 1 gris og 50 høner. Melka på bruket vart nytta til produksjon av smør. Solveig kjerna smør av god kvalitet. Smøret vart levert til meieriet på Stadsbygda kvar 14.dag. Herfra videresendt til Trøndermeieriet i Trondheim, der det vart elta om, pakka og solgt som gårdssmør. Utenom drifta av bruket dreiv Laurits som snekker. Oline Aune har fått seg ny smørkjerne. Eier foto: Petter Aune. stampa i båstele med føttene. To barn, ”trødde sine barnesko” i masstua på Haugvang før de flytta inn i våningshuset i 1936. Oline og Paul bygde fjøs i 193031. Fjøset besto av gråstein og bindingsverk, og låven av sperreverk. Stein til gjødselkjeller og fjøsmurer, og også til kjellermurer på våningshuset, Rydder nylandet, starten på 60-åra. braut han ut fra en berghaug i Pål Aune. Eier foto: Petter Aune nærheten og frakta heim med fjordingen. Oline og Paul var dyktige arbeidsfolk. Kvart år la de en ny teig dyrkajord til innmarka. 55 dekar vart dyrka. All grøftinga vart gjort med spade og hakke, noen grøfter satt med stein og noen med teglrør. All pløying vart utført med hest og plog. Oline var med på alt gårdsarbeid, både med grøfting, nylandsrydding og anna gårdsarbeid. De siste 3 dekar dyrka Paul da han var 65 år. Besetninga var i De satte opp masstue på bruket ca 1960. 14. Haugvang Oline og Paul Aune. Bureiserbruk fradelt Tørstad (gammelgården) for kr 2500,- i 1930. Paul var fra Hårsakeraunet, Oline fra Haugerø. De gifta seg i 1930. De fikk bygd ei lita masstue på ca 15-16m2. Det var hems i masstua og der hadde de soverom. Paul hadde med seg hest, en fjording, da han flytta til Haugvang. Hesten fikk rom i ett tilbygg til masstua. Enkelte netter kunne det bli dårlig med Bildet viser en stubbryter. Olaf Helseth med stubbryteren, på Helseth 1956. nattesøvn når hesten sto og Foto: Fosen Bildearkiv. 47 1954 1 hest, 5 kyr, 2 ungnaut, 3 griser, 10 sauer og 20 høns. Som nevnt var det ikke meierileveranse fra Tørstadbruka. Fem kyr produserte mange liter melk. Melka vart separert, fløten syrna til rømme og av rømmen vart det kjerna smør, levert til meieriet (som nevnt under Bakken). kjørte de selvfølgelig med hest og vogn eller slede. Tørstadgrenda fikk elektrisk strøm i 1958. 15. Tørstad Østre Helena og Marius Fossbakk. Marius var utdanna maler. Brukerparet tok til som bureisere på Tørstad i 1932. Nytt våningshus vart ferdig bygd i Når eggkorga var full av egg, tok 1933. Et gammelt uthus sto på eiendommen fra før. Dette vart Oline korga på ”handlyttja” og restaurert og tatt i bruk som fjøs. gikk den vel 6 km lange veien (Steinvegan) til Handelssamlaget Det var ikke lett å livnære seg på det lille bruket. Etter krigen vart og leverte egg, kjøpte det hun det lettere å få seg arbeid som trengte, og så var det samme maler. I 1950 solgte de veien heim, men da halla veien eiendommen, flytta til Trondheim meir i mot (det samme for og kjøpte bygård, Gaubekveita 3. Solveig på Bakken). Hammer Marius tok opp igjen maleryrket. filial vart tatt i bruk i desember 1948, og veien til butikken vart bare halvparten så lang (3-4 km). Kilde: Bygdebok for Stadsbygd Ved innkjøp av f. eks kraftfor, og Norges bebyggelse olje og andre ting til gårdsdrifta, Stadsbygdens teglverk P aa Stadsbygden har der siden 1899 været et teglverk, som en del interesserte mænd i bygden fik i stand og har holdt gaaende trods forskjellige vanskeligheter indtil for etpar aar siden. Men da maatte driften indstilles. Dette var meget at beklage da teglverket særlig ved sin produktion av drainsrør hadde gjort et godt arbeide til jordbrukets fremme baade i Stadsbygden og de omliggende distrikter. I den tid som kommer vil det endnu mer bli spørsmaal om jordens opdyrkning, og dertil er opgrøftning og drainering et 48 av de mest nødvendige forholdsregler. Drainsrør er en artikkel som der maa bli spørsmaal efter i stigende maalestok. Derfor er det et nyttig og paakrævet tiltak naar interesserte mænd på Stadsbygden forsøker at faa teglverket i gang igjen. I denne tid er der nemlig utsendt aktieindbydelse for at faa tegnet ny kapital – minimum 8000 og maksimum 30.000 kroner – til gjenoptagelse av driften. Aktierne er sat til 50 kroner. Naar man ser hen til de store distrikter, Bynesset, Børsen, Orkedalen, Stadsbygden og videre utover fjorden, hvor et teglverks produktion skulde ha sit sikre marked, er det rimelig at indbyderne venter at ialfald en større del av aktiekapitalen maa kunne tegnes der. Det kan ikke være tvil om at gaardbrukerne i distrikterne der ute vil gjøre sig selv en tjeneste ved at skaffe tilveie den fornødne kapital saa Stadsbygdens teglverk kan begynde sin virksomhet igjen. (Nidaros, fredag den 16. mars 1917) Han fant sin grav i Lofoten F Av Harald Andresen ra jeg var liten gutt har jeg vært grepet av historien om min oldefar som ble syk på Lofotfiske og fant sin grav der nord, langt fra sine kjære. Ole Andreas Nilsen ble født 13.sept. 1853 i Stadsbygd. Han ble i 1881 gift med Anna Brevik fra gården Brevik, gården ved sjøen, lengst vest mot fylkesgrense i Vanvikan. De bosatte seg i Vanvikan og fikk 5 barn. Som så mange andre på den tiden, valgte Ole Andreas sjøen som sin arbeidsplass i tillegg til småbruket heime. Også for han ble det Lofotfisket. Han var en stor og kraftig mann. Etter hva som er fortalt målte han hele 210 cm, og om bord i fiskerbåtene ble han ofte kalt masta. Da jeg var gutt fikk jeg ofte høre dette, at jeg nok ville bli like høy som min oldefar… I januar 1890 pådro oldefar seg blodforgiftning om bord i båten. Det er uklart om det skjedde på tur til Lofoten eller om det skjedde under fiske etter framkomst. Han ble i hvert fall innlagt på ”Henningsvær Sygehus” hvor han døde, 25.januar 1890. Han ble begravet på ”Vaagens Kirkegaard” like ved Svolvær, 28.jan. i flg. Kirkebok for Leksvikstrand. Enka heime i Vanvikan, med 5 små barn, hadde ikke økonomi til noen reise til begravelsen, langt mindre til gravstøtte. Den geografiske avstanden gjorde det òg umulig. Som gutt prøvde jeg ofte å få vite mer om min oldefars tragiske skjebne, men det var ingen som hadde stort mer å fortelle. inn i protokollen. Sommeren 2009 reiste min kone og jeg på ferietur til Lofoten. Jeg ville se de stedene jeg har hørt så mye om opp gjennom årene, og framfor alt så ville jeg Det kom vel av at ingen av de eldre som da levde, husket ham, og at det Vågan kirke, også kalt Lofotkatedralen. var så mange lignende tragedier overalt i heimene. Jeg har heller aldri hørt om noen som har vært på hans grav. Kanskje noen har forsøkt, men fått samme svar som meg – det fantes ingen avmerket grav i de gamle protokollene for Vågan kirkegård. ”Fisker og husmand” Ole Andreas Nilsen fikk en ukjent grav langt mot nord, langt fra sine kjære. Presten fant det kanskje ikke verdt å føre hans navn 49 sette et lys på min oldefars grav, 119 år etter at han ble gravlagt. Av Kirkevergen fikk jeg angitt hvilken del av kirkegården som ble benyttet før forrige århundreskifte. Mellom noen gravstøtter fra rundt 1890 fant jeg en grav uten både støtte og blomster, dette måtte være oldefar sin grav… Der satte jeg et lys, og jeg lot tankene gå tilbake til den mørke januardagen for over hundre år siden. kaldt, kanskje snøstorm… Etter begravelsen går så turen tilbake til Henningsvær, rorbua og fiskegarna. Livet må gå videre. Det gikk bra med enka heime i Vanvikan og alle de fem barna. Anna (oldemor) døde i 1929. Jeg husker de eldre sa hun var en snill kvinne. Eldstesønnen, Ole, var min morfar. Han arbeidet i mange år på Nordlandsbanen, på å føre denne videre nordover til Fauske. ”Fisker og husmand” Ole Andreas Nilsen ble stamfar til den store Andresen-slekta som har spredd seg fra Vanvikan, Stadsbygd og Trøndelag, til de fleste landsdeler og til USA. En annen av barna, Nikolai, Jeg så for meg begravelsesfølget emigrerte til Amerika i 1912 hvor han fikk et rikt og interessant liv, i hans arbeidsplass, fiskebåten, på veg fra Henningsvær til Vågan og et langt liv. I et intervju med en amerikansk avis på sin 100kirke ved Svolvær. Jeg så for meg sørgende arbeidskamerater, årsdag i 1986 forteller han fiskere og husmenn fra Vanvikan historien om sin fars tragiske død i Lofoten. Nikolai var bare fem år og Stadsbygd, ta et siste farvel da faren døde. med en av sine kjære. Det er langt mot nord, januar, mørketid, Utfor kaien i Rissa D amene reddet av 18åring. – For kostbart å ha bedre lys på kaiene. - Lørdag eftermiddag gikk 2 damer utfor kaien ved Kvithyll i Rissa og kan takke en 18 års gutt for at de blev reddet. Damene kom med Fosenbåten fra Trondhjem og skulde videre med bild til Stjørna. Det var fru lærer Bjørsvik og frk. Astrid Tofte. De gikk over skinnegangen til trallen og rett utfor kaiens annet tilleggsted, hvor det naturligvis ikke var rekkverk. Den raske 50 ungdom, Arnfinn Kvithyll, kastet trøien, hoppet ut i sjøen, fikk tak i damene og holdt dem oppe til man fikk båt. Uten den raske hjelp var det tvilsomt om damene hadde klart sig. - Er det ikke mulig å få bedre lys på kaiene spør vi Fosens dampskipsselskap. - Jo, men det koster uforholdsmessig meget. Man har jo vanligvis en lanterne ved kaien, om det ikke er elektrisk lys, men man må selvsagt alltid utvise forsiktighet og se sig godt for. Det hender vel dessuten oftere at folk går utenfor kaien i Trondhjem, enda der er meget bedre lys. (Dagsposten mandag 5te november 1934) ”Den Siste Viking” 2010 Å rets oppsetting av Den siste viking ble en kjempesuksess! Over 9600 så forestillingen som hadde premiere 12.august. I alt 9 forestillinger ble spilt fram til 21.august. På grunn av sommerferien og en tidlig premiere ble prøveperioden veldig kort denne gangen. Men med rutinerte amatører og gode profesjonelle skuespillere kom vi i mål på 12 dager! Båtlogistikk er et kapittel for seg, og det er hver gang en utfordring både for regissør og båtansvarlige. Med solid båtkompetanse og kreative løsninger ordnet dette seg på beste måte. I alt 62 aktører var på scenen inkludert 5 profesjonelle skuespillere og 2 musikere. Det var knyttet ekstra stor spenning og forventning til årets regissør, Nils Gaup. Målet var å forsterke dramaet med bruk av effekter, lys og lyd. De visuelle effektene sammen med Hilmar Örn Hilmarssons musikk og folketoner fra Tore B. Granås, Per Mollan, Morten Faldaas, Ståle Bjørnhaug og Stein Aage Nesdal under spelet. Foto: Petter Bueng. 51 under forestillingene er alfa og omega for at Den siste viking i det hele tatt kan settes opp. Det er lagt ned utallige dugnadstimer både før og under spelet. Vi kan alle være stolte av årets oppsetting av Den siste viking! Morten Faldaas som Elezeus Hylla. Dette er kulturformidling på høyt Foto: Petter Bueng nivå! En hjertelig takk til alle som på kysten, tilrettelagt av Ola Kai ulike vis har bidratt til å gjøre Ledang, gjorde årets oppsetting dette mulig! Takk til våre til en flott og spennende sponsorer samarbeidspartnere og forestilling. andre bidragsytere i prosjektet. Bak kulissene gjøres det en formidabel innsats både før og under forestillingene. Det er mye som skal være på plass til rett tid. Kostymer skal skaffes, scenografi og rekvisitter må på plass, båtene skal klargjøres, amfiet og områdene rundt skal gjøres presentabelt. Museet gjøres klart for å ta i mot tusenvis av publikum. Den frivillige innsatsen før og 52 Takk til alle for en fantastisk tid, for innsatsvilje og positiv holdning i forbindelse med spelet. God jul og godt nytt år! Bernt Brevik, Styreleder ”Den Siste viking” Stein Aage Nesdal, Nestleder ”Den Siste Viking” Evy Kasseth Røsten og Heine Røsten Haga som Maria Myran og minstegutten til Krestaver Myran. Foto: Petter Bueng Aud Rokseth, Produsent ”Den Siste Viking” Det ”nye” båtbyggeriet I Av Einar Borgfjord 2009 fikk museet tilskudd til påbygging og ombygging av båtbyggeriet. På grunn av regjeringens tiltakspakker i forbindelse med finanskrisen, kom det midler utenom budsjettet som kunne brukes til en etterlengtet påbygging. mye plass til rådighet. Dette har gått bra for vi har reparert fembøringen ”Munin” og vengbåten ”Nidaros,” ute i naustene. Likedan er vi med på det spennende vikingskipsprosjektet med bygginga av ”Draken Harald Hårfagre.” vi ville være med å lage et rekonstruksjons-forslag og deretter bygge et skip som kunne ha vært et vikingtids drakeskip. Vi er: Jon Godal, Øystein Ormbostad, Øystein Elgvasslien, Gunnar Eldjarn, Arne Terje Sæther, Ola Fjelltun og oss i fra Kystens Arv. Båtbyggeriet har hatt et økende behov for mer plass til bygging og formidling av båttradisjonene våre. Ved f. eks å vise forskjellige båttyper under bygging, som nordmørsbåt, sunnmørsbåt, åfjordsbåt, kan museet bedre formidle forskjeller og likheter i byggeprosessen. Likedan er det behov for mer forskningsbygging av de tradisjonelle råseglbåtene. Det nye båtbyggeriet har også tatt med plass til en seglmaker, en tønnemaker og et finsnekkerverksted. Museet var så heldige å få verktøy til tønnemaking av Randulf Sørås, som også har sagt seg behjelpelig til å lære bort tønnemaking til båtbyggere og handverkere på museet. Randulf har mye å lære bort og det er viktig at dette handverket blir ført videre her i Rissa hvor hele Skaugdalen livnærte seg på tønnemaking i sin tid. Det nye båtbyggeriet har nå en grunnflate på ca 950 m2. Vi har fått et etterlengta tak over saga og uteplassen vår, så nå går det an å sage tømmer uansett vær og vindforhold. I og med at ombygging har vært prioritert, har vi båtbyggere ikke hatt like Tegninger av det nye båtbyggeriet. Øverst sett fra sjøsiden, der Nellynaustet sto før. Jan Olav Holten har prosjektert bygget, og arbeidsledere har vært Bernt Brevik og undertegnede. Hovedentreprenør har vært Sverre Schei. Det vil bli åpning av det nye båtbyggeriet på nyåret i 2011, og jeg skal holde et foredrag om vikingskipsbygginga onsdag 2.februar i Prestegårdsfjøset på museet. Vikingskipsbygging i Haugesund For ca to år siden ble vi spurt om Oppdragsgiver er firmaet Bifrost og Draupne i Haugesund. Vårt rekonstruksjonsforslag ble et skip på rundt 35 meters lengde. Bredda blir 8 m, og tonnasjen litt under 70 tonn. Seilet blir i underkant av 290 m2. For å arbeide oss inn på skipets fasong, har vi sist vinter bygget 3 firroringer som skalamodeller av et skip på den størrelsen vi skal bygge. Et som formmessig kopi av Gokstadskipet, et som et videre tolkningsforslag ut i fra funnet, og et hvor hensyn til 53 En åpen båt under seil eller årer, stor eller liten, møter meget sannsynlig omtrent de samme problemene på sjøen for 200 år siden som for 1000 år siden. Vi har i alle fall vært i skogen for å lete etter passelig eiketømmer til skipet. Det kan man sikkert finne flere steder, men i Tyskland fant vi kvaliteter som vi likte, og hvor det var god bestand av relativt store trær. Botnbandene er lagt. Her er båtbyggerne samla. Foto: Einar Borgfjord. sett greid seg bra, men har hatt en del problemer som vi ville se om det var mulig å få bukt med. Ett av problemene har vært at de har hatt en tendens til å ta mye sjø over skottene, både fram og bak. De har også vært vanskelige å styre i fart over 10 knop. Om det har eksistert akkurat et slikt vikingskip får vi kanskje Bakgrunnen for dette var at en del aldri vite. Men det er ikke urimelig om vikingene vurderte av de kopiene som er bygd i sjøegenskaper omtrent slik de Norge ikke har vært helt vellykkede sjøbåter. De har stort gjorde det på 17- og 1800-tallet. sjøegenskapene er gjort slik det ble gjort langs kysten vår på 1800tallet og tidligere. Så har vi testet disse båtene i slepetester og under seilas i tildels dårlig vær for å vurdere om det var forskjeller i egenskapene i disse tre båtene som vi syntes det var viktig å ta med videre. Draken i hele sin lengde. Foto: Einar Borgfjord. 54 Vi hadde en runde for å hogge røtter til spant og beter, og en runde for å hogge kjøl og bordstokker. Det å høre ei 25 meters eik gå i bakken, er noe vi kommer til å huske en stund. Vi startet byggingen i april i år og vi har byggeøkter på fjorten dager, der alle er i Haugesund. Vi har nå kommet til det 10. omfaret og alle bottenbanda er ferdig felt. Skipet skal være ferdig i løpet av 2012, og da vil den også komme innom Stadsbygd på prøveseiling. God jul til alle båtinteresserte og skogeiere fra båtbyggeriet! Eikeskogen i Tyskland. På fotballkamp først på 1950-åra V Av Jakob Foss i mimrer litt fra den tida vi kjørte til Ørlandet med fotballaget, om fotball, om utstyret og om reisemåter. På disse snart 60 åra som har gått har det skjedd store forandringer på mange måter. Det som har skjedd med utstyr sånn som sko og klær og anna ting, kan ikke sammenlignes. Vi kan ta en tur med fotballaget for 60 år sida og sjå på reisemåten for eksempel. Utstyret vi fikk med oss, det som vanligvis vart lempa oppi lasteplatten på bilen, det var en koffert med 10 fotballtrøyer i samme farge, blå, en vanlig grå ullgenser til han som skulle vokte målet, knebeskyttere var det også i kofferten, og det var oppmann for laget som hadde ansvaret for dette. Alle trøyene hadde lagsmerke på brystet, og det var vi stolte av. Det var noen par sko i ulik størrelse som var innkjøpt på lagets regning, og de var også med på kampene til utlån om det var noen som mangla sko. Ellers så måtte vi holde oss med sko sjøl, likeens var det med kortbuksene, strømpene og leggbeskytterne. Det hadde vi ansvar for sjøl. De som var ivrige og ville være med, kjøpte sånne ting sjøl. Det var solide sko med seks knotter under sålen, fire foran og 2 under hælen. Disse var solid festa med en rettelig spiker som var krøka inni skoa. Dette kunne kjennes godt under fotsålen når skoen begynte å bli slitt. Det stolte laget. Fra venstre: Nikolai Langmo, Torgeir Schei, Arne Sandvold, Morten Askjem, Magnar Sand, Johan E. Tung, Einar Askim, Johan Valså, Martin Tung, målmann Jakob Foss og Arne Askim. Bildet er tatt i 1952 på fotballbanen på Stadsbygda med Stadsbygd teglverk i bakgrunnen. Eier foto: Jakob Foss. Fotballen var av lær og hadde ei laus blære inni. Vi pakka blæra inn i ”dekke” og så pumpa vi inn luft. Det var en åpning til blæra, og den måtte syes igjen. Det var hull på begge sider av åpninga og vi brukte ei vanlig skoreim og en bøyd streng som vi dro skolissa igjennom med. Enden satte vi fast under sømmen igjen. Blodet rant dersom man var så uheldig at sømmen traff panna under spillets gang. Fotballen trakk også vatn – ”den vaks med tida.” Da ble den gjerne tung å spille med. Vi prøvde å impregnere fotballen med skosmurning, lyse, fett, ja med det vi hadde. Det var ingen av oss spillerne som eide fotball, men laget hadde 1-2 stk. Det var alltid det laget som hadde hjemmekamp som stilte med ball. Her på Stadsbygda kunne det hende (ganske ofte) at ballen vart sparka på elva under kamp, ved et uhell. Da vart det stopp i kampen for å vente på ballen, men ikke noe mye tillegg i tid av den grunn. Baneforholdene i starten. Banene var ikke av det store slaget, de var jevnt over likeens bana alle plassene på Fosen den gangen. Det var gras rundt kantene og det var som regel beita ned av krøtter, tenker jeg, av en eller anna sort da. Jo lengre inn mot målet vi kom, jo tynnere vart graset, og da vi kom innom 16 meteren da var det bare grus eller sand, og hardt som regel. Unntaket var Lensvika for der var det mye myr, så den banen var mjuk, men det var også mye spikrøtter som stakk opp der. Serien i Fosen besto av 6 lag. 55 Det var 3 lag på Ørlandet: det var Opphaug, Uthaug og Beian. I den indre delen av kretsen var det Fevåg, Lensvika og Stadsbygda. Det var først etter midten på 1950-tallet at det vart lag i Hasselvika, i Rissa og i Bjugn. Før den tid var det ørlendingene som dominerte. Skulle vi til Lensvika så var det motorbåt som var vanlig å dra med, det var ingen andre muligheter. Så hvis ikke Bakkenkarran var opptatt med fiske, så var det de som gikk over med oss. Ellers så måtte vi prøve å få i båt fra Rissa eller Lensvika hvis de hadde det. Fra kaia i Lensvika vart det 3-4 kilometer å gå til vi kom til Svartmyra som banen ble kalt. Det vart en fin oppvarming det! Alle kampene starta på søndagene klokka 14.00, og det var ikke noe unntak i fra regelen på det. Og det var lastebil som sagt som var framkomstmiddelet når vi skulle til Ørlandet, og det var handelstrappa ved ”GammelHandelen” som var oppmøteplassen. Jeg tror vi møtte opp cirka klokka 10 på søndag formiddag. Det var to sjåfører som var spesialister på å kjøre sånne turer, det var Johan Wemundstad og Per Foss. Johan Wemundstad hadde en Fargo og Per Foss hadde en Dodge. På lasteplatten var det heimsnekra benker som vi satt på. Den første benken ved førerhuset hadde ryggstø mot hytta. De tre andre benkene som sto motsatt vei da, de hadde vi utsikt framover i fra. Det var ryggstø på dem og så vi hadde noe å stø ryggen i mot. I begynnelsen var det åpent mot himmelen, mye frisk luft og sikkert nokså mye 56 regn og vind. Det vart forbedringer etter kvart, og det vart meir ordna med innkledning av platten. I starten var det en tur som vi kjem i hau alle som var med på den. Johan Wemundstad var oppe tidlig på søndagsmorgenen og det var dårlig vær. Han hadde funnet ut at han skulle ha til hus på bilen til vi skulle kjøre på Ørlandet. Han hadde vært nede i naustet og funnet i et stort segl, og så hadde han fått seg til noen bøyler over platten og dratt seglet over der så vi skulle sitte ganske tørt. Han kom oppi ”Handelen” og var stolt av kjørmusjon. Det skulle bli fint. Vi kunne sitte tørt. Vi krau no inn i teltet som vi kalte det da, og satte oss til rette. Det gikk ikke lenge før det vart ubehagelig å sitte der. Det var en feil som vi ikke hadde rekna med. Det var bare åpning bakom og der kom all eksosen inn etter at vi hadde begynt å kjøre. Innen vi kom til Reinsklosteret så var de første i gang med å kaste opp. Eksosforgifta. Det vart en trasig tur, de var kleine heile dagen, mange av spillerne gikk og hangla, og det var ikke noe særlig stemning. Presenningen vart hiva tå tilslutt. Vi prøvde å lage til åpning fremme, men folk ble jo ikke noe bedre. Når folket var klein så var dem klein. Men det vart forbedringer etter kvart da det vart ordna med presenninger med ruter på sidene, enten det var glassruter eller plastikkruter, det var noen trerammer med glass i, i starten. Det vart ordna med tak over så vi hadde det da ganske brukbart. Det var sjelden det var mer enn 10-12 spillere som var med på turene. Det var ikke noe lett å få til et stort lag med mange spillere å velge i. Det var om å få tak i 11 stk så vi fikk til et lag. Det var plass til noen ekstra som var med som tilskuere, så vi var rundt 20 stk oppi platten på turene, ja noen ganger over det også. Men veiene var ikke noe å skryte av. Det var ikke bare å kjøre til Ørlandet på 1 times tid. Vi kan gå opp i lasteplatten og starte opp nede ved ”Handelstrappa” og kjøre veien til Ørlandet slik den var først på femtitallet og slik jeg kjem i hau det. Da kjørte vi først ned til Prestegården på Stadsbygda, da var det ikke noe rundkjøring, men det bars rundt nåvva på Prestegårdslåna, over Prestbrua, bortover til Brubakken Stadsbygd og Rissa spilte mot hverandre en gang, og på Rissas lag spilte en stor, lang kar som het for Løwø. Han hadde størrelse 50 i sko. Magnar Sand, på Stadsbygda, var også en høg kar, men vart noe mindre med sine 193 cm. Det kom til en duell mellom Løwø og Sand under kampen med litt taklinger og sånt, og da blåste dommeren, i favør Rissa. Det var litt uklart hva han hadde blåst for, så Magnar spurte dommeren hva han dømte for. ”Du har for lange føter,” sa dommeren, noe som var litt merkelig i og med at han andre var mye større og lengre enn Magnar. og videre utover til Buen (Buan). Så vart det noen fryktelige svinger på flata nede ved Grønning. Der var det noen Ssvinger, og hvorfor de var nødvendige er det ingen som vet. Det gikk en bekk der, og kanskje veien fulgte bekken? Det gikk i alle fall ikke an å kjøre fort på en slik vei. Så bars det opp Kilen og til Gafset`n, og ned på den andre sida bars det ned ”Resset,” og der var det et hopp når vi kom ned der. Det var en sånn sprettkul som er sprengt bort nå. Videre så kom vi til Braddakleiva og der òg var det en sånn hoppklump, berghump som vi måtte over på skrå. Så kom vi til Skaret, og der ser vi på høyre side av veien når vi kjører nå i dag, der det er høgt oppå kanten, der oppe gikk gamleveien. Der vart det krabbegir nedover til vi kom oss ned på flata. Så bars det utover til Sund og videre utover til Langsand. På gammelbrua på Langsand der måtte han som var sjåfør, holde tunga beint i munnen. Det var ikke noe mye å gå på siden brua var så smal. Det var så vidt lastebilen smatt i gjennom. Så var det Ufaret og Hasselvika. Veien der er stort sett den samme i dag som vi kjørte på, men i dag er veien breiere enn på femtitallet. I Fevågsskaret er det også utbedra en god del. I fra Fevåg og innover til Krinsvatnet er traseen den samme, men det er store utbedringer på bredden og særlig i svingene. Ellers er det mye breiere vei enn den gangen. Da var det bare ei bilbredde, og nå har det blitt oljegrus og en mye lettere og raskere vei å kjøre på. Men vi kom da omsider fram til Krinsvatnet, etter å ha kjørt mange kroker og svinger. Der vart det stopp. Det kunne nå hende at det var røykepause òg den gangen. På Krinsvatnet var det et utedo som vart brukt. Det lå på den andre sida av veien. Det var som regel ikke tid til noen lang stopp for klokka den gikk da som nå, og vi måtte komme oss videre. Da bars det utover til Gjølga, og da var det ingen vei utover til Bjugn slik som i dag, så vi måtte svinge opp ved Gjølgavatnet, det bars opp bakkene, og vi kom opp til noe jeg tror de kalte ”litj-Gjølga,” det lille vatnet oppe på toppen der. Det var noen spikre på veggen hvor vi kunne henge opp noen klesplagg. Når vi hadde skifta, kom dommeren og ville se legekorta. Det var viktig. Alle hadde legekort. Det var hans plikt å ordne med det. Det ordna seg som regel for alle hadde greie Dermed bars det stupbratt ned på det. Så vart det kamp på liv og igjen mot Stallvika. Det var død. Enten det vart tap eller seier, svingete og humpete. Videre på dårlig vei utover mot Høybakken. det skifta nå en del, så var det å ta av seg de svette klærne etter En gang var det kamp på Hitra. Staværingene kjørte da motorbåt kampen, få på seg de klærne vi kom i, og inn og ordne seg for å til Fillan. Kampen begynte, og tilslutt vant Stadsbygda kampen begynne på heimveien igjen. med 1-0. Da begynte publikum å Da kunne det hende at vi svingte kaste stein etter spillerne, og de innom Brekstad for der var det en måtte flykte inn i bussen som kafé, gjesteheimen eller skulle kjøre dem tilbake til turistheimen. Der var det stopp motorbåten. Litt av en kamp. noen ganger for å kjøpe seg en kopp kaffe og pusta på litt. Det var også en plass på Opphaug Opp i fra Høybakken kom vi snart til en annen verden. Da kom hvor vi stoppa mange ganger. Det vi snart til den rette strekninga på var en kafé i 1. etasje på et hus der. Vi kalte det for ”Jensi Bar,” Ørlandet, den fulgte vi nesten men hvorfor det het det, vet jeg beint utover til Bjarne Schei på Vestråt. Bjarne og Valborg Schei ikke. var begge staværinger, og de venta besøk når fotballaget kom. Det kan godt hende at det var ei Vi stoppa der så fremt det var tid som het for Jensine som drev kaféen. Det var pensjonat i til det. De likte å høre nytt fra bygda. Så bars det videre enten vi 2.etasje. Den lå i hvert fall i det skulle på Opphaug, Uthaug eller huset som rørlegger Pettersen har hatt opphold i siden. Beian. På Beian da bars det helt Det er også andre ting jeg husker ut i Grandefjæra. Den banen er sikkert oppdyrka nå. Det var nok fra den tida, og det var spesielt den likeste grasbanen som var på veien ved Varghiet. Den gikk nedover til Dueskar, og nede i Fosen tror jeg. skogen der så var det en tverrsving. Den ble kalt for På Uthaug var det en grusbane ”hårnåla”. som var raka og hvor steindungene ikke var trilla bort Den var så tverr at lastebilene på mange år. De lå der som de måtte gjøre en baut og rygge og hadde raka dem sammen. Så vi ta seg på tak en gang til for å måtte sparke imellom dem. klare den svingen, en lokal Garderobeforhold var det ikke kjentmann sa at ”Herre e den skikk på noen plass, så vi skifta som regel klær oppi lasteplatten. krokåtast svengen på jordkula det.” Så det var ikke så fort gjort Ellers så var det et hus da på banen som det var et rom til kvart å kjøre nei. Det bars på heimvei, laget i, og det var enkle forhold. og hvis vi hadde vunnet var det 57 være mange ganger: det var vind. Vi satte oss på syklene og begynte strevet med å sykle. Vi hadde litt peiling på hvor vi skulle hen. dette stevnet. Jeg tror jeg fikk låne meg piggsko den dagen som jeg hadde med meg. Det var første gangen jeg hadde piggsko på føttene. Det var på Skoglund travbane på Resultatene vart vi godt fornøyd Vestråt på Opphaug at det skulle med. Asbjørn gjorde reint bord i sin klasse, klasse 12-13 år. Han foregå. Ikke bare var det vind, var antakelig 13 år han Asbjørn. men det begynte å regne også. Fotballsko fra 1960-tallet, størrelse Han tok 3 gullmedaljer. Jeg måtte 43. Foto: MKA Så vi strevde på syklene våre, og nøye meg med 1 gullmedalje og 1 sølvmedalje, men begge to var selvfølgelig stor stemning. Da vi vi var så gjennomblaute som to fornøyd. Da vi sykla tilbake til vaska kråker da vi kom oppe på kom ned Gafset`n da vart det jubel for da skulle det høres over travbanen. Vi hutra og frøys, men Brekstad igjen på ettermiddagen og tok Fosenbåten til Røberget, heile bygda ka som hadde hendt. kom oss i le ved en vegg der og og sykla heim igjen om kvelden, vart stående å hutre. Men så Det var jubel heilt til vi kom til dukka det opp en kar som vart en da var vi godt fornøyd med ”Handelstrappa” for der sto det dagen. reddende engel for dagen. Det som regel noen interesserte og var Ove Murvold som kom, han venta på resultat. Det var ikke Jeg må også nevne at jeg var var med i friidretten i Yrjar og noen mobiltelefon eller konfirmant den sommeren og vi meldinger som hadde gitt beskjed hadde kanskje litt ansvar for skulle møte opp i kirka kvar stevnet. Han tok oss med heim, om resultatet før vi kom heim. søndag det var prek. Det var Bull og der fikk vi stell til gangs. Sånn gikk den søndagen, og så som var prest hos oss og jeg vart det kanskje hjemmekamp spurte han om å få fri for jeg Han Ove hadde en far som het neste helg, og ny Ørlandstur skulle til Ørlandet på for Akim Murvold. Han var helga etter, eller til Lensvika. ordfører på Ørlandet den gangen. friidrettsstevne. Det fikk jeg lov til for han var ivrig i friidrett sjøl, Jeg kan forresten ta med den aller Kona het for Sofie. Vi vart og han fortalte at han hadde traktert med varm mat og første turen hvor undertegnede speilegg og gode greier. De tørka hoppa 6 meter i lengde som reiste til Ørlandet. Det var til et klærne våre og vi kom i godlage ungdom. Det var imponerende friidrettsstevne, før vi kom på stevnet. Det vart nå den gangen. Så jeg fikk fri fra kretsmesterskapet for gutter i oppholds utover dagen da, så det oppmøtet i kirka. 1951. Da var det ikke noe anna gikk da godt med å få avvikla råd enn å ta båt og sykkel. Asbjørn Lein og jeg skulle til Ørlandet for å delta på kretsmesterskapet. Vi starta med å sykle heimefra i rett tid på søndagsmorgenen til Kvithylla. Der var det en båt som het for Mørebåten som gikk i fra Trondheim og til Møre. Den anløp også Kvithylla og Brekstad. Vi kom til Kvithylla med syklene våre og så gikk om bord i ”Aure” og vart frakta til Brekstad. Der vart vi veldig forundra over den lange kaia som vi ikke hadde sett maken til. Den var styggelig lang den gangen. På Ørlandet var det som det bruke å 58 Slike lastebiler ble brukt som busstransport. Her er en tegverkstur til Snåsa. Bilde: Fosen bildearkiv. Mitt hjerte alltid vanker – en av de vakreste? D Av Hilde Murvold enne vakre julesalmen er skrevet av Hans Adolph Brorson. Han var en dansk biskop som levde fra 1694 til 1764. Han var også en av Skandinavias største salmediktere. Julesalmen ble første gang trykt i 1732 i et lite hefte som het Nogle Jule-Psalmer. Den kom inn i godkjente salmebøker ved Magnus Brostrup Landstads Kirke-Salmebog. Et Udkast i 1861. H. A. Brorson kom som ung student til København for å studere teologi, men etter 4 års studier måtte han avbryte studiene og reise hjem på grunn av dårlig helse, og fikk seg en huslærerpost hos sin onkel. I året 1721 reiste Brorson til København igjen og gjennomførte prestestudiet på rekordfart. Etter to måneder avla han sin embetseksamen og ble cand. theol med beste karakter. Fra 1729-1737 var Brorson prest for de dansktalende i den tyskdanske byen Tønder. Det er i dette tidsrommet at Brorson debuterte med Nogle JulePsalmer. De kom i flere opplag. Totalt besto samlingen av 10 salmer. Som gamle salmer flest er teksten blitt tilpasset, språket er blitt modernisert og de fleste salmebøker trykker bare et utvalg av de opprinnelige 11 strofene. Nå synges salmen oftest til en folketone som først ble skrevet opp i Västergötland i Sverige. De norske salmebøkene fra 1900-talet har med 8 vers. Her er teksten henta fra Nynorsk salmebok (1925). I Norsk Salmebok (1985) er teksten omtrent den samme. Mitt hjerte alltid vanker Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom, der samles mine tanker som i sin hovedsum. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt; jeg kan deg aldri glemme velsignet julenatt! Den mørke Stall skal være Mitt hjertes frydeslott, Der kan jeg daglig lære, Å glemme verdens spott. Der kan med takk jeg finne, Hvori min ros består, Når Jesu krybbes minne Mig rett til hjertet går. Men under uten like, Hvor kan jeg vel forstå, At Gud av himmerike I stallen ligge må! At himlens fryd og ære, Det levende Guds ord, Skal så foraktet være På denne arme Jord! Som dig i dyre klæde Saa prektig burde lagt? En spurv har dog sitt rede Og sikre hvilebo, En svale må ei bede Om nattely og ro, En løve vet sin hule hvor den kan hvile få, - Skal da min Gud sig skjule I andres stall og strå? Akk, kom jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn! Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt, så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt. Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø, for deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født herinne i hjertets dype grunn. Hvi skulle herresale Ei smykket for dig stå? Du hadde å befale Alt hvad du pekte på. Hvi lot du dig ei svøpe I lyset som et bånd, Og jordens konger løpe å kysse på din hånd? Hvi lot du ei utspenne En Himmel til ditt telt, Og stjernefakler brenne, O store himmelhelt? Hvi lot du frem ei trede En mektig englevakt, Hans Adolph Brorson. 59 ISSN - 1890-050x