1. No category

Kjære bruker
Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories
hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller
videresendes til en tredje person.
Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet.
Med vennlig hilsen
Redaksjonen
KOLONIHISTORIE
SLAVEHANDELEN
PÅ SPORET AV
ARGUIN
ST. LOUIS
GOREE
Slaver ble
hentet i jungelen
Sentrum for slavehandelen lå i
et belte langs Afrikas vestkyst.
Her kidnappet lokale høvdinger
de innfødte og fraktet dem til
slavefortene ved kysten.
Viktig slavefort
Område der slavene
ble kidnappet
SHERBRO
LITTLE SESTOS
BONNY
AXIM
FORCADOS
PORTO NOVO
LOANGO
MOLEMBO
BENGUELA
AFRIKA
Etter bortførelsen ble fangene
tvunget ut på ukelange vandringer
mot byene langs kysten.
WWW.SLAVERYIMAGES.ORG
52
Historie 6 • 2009
ØYEVITNER
Lokale høvdinger solgte
fangene sine til europeiske
slavehandlere for perler,
våpen eller alkohol.
CORBIS
“
BORTFØRT til trelldom
AV ELSE CHRISTENSEN
I løpet av 300 år ble 11 millioner afrikanere kidnappet fra landsbyene
sine, fraktet til kysten og solgt til europeiske slavehandlere.
P
å 1600-tallet manglet de store
plantasjene i Amerika effektiv
arbeidskraft, og afrikanske slaver
ble derfor plutselig en lukrativ handelsvare. Slavehandlere trengte dypere og
dypere inn i Afrika for å kidnappe innfødte og føre dem til kysten. I alt ble
rundt elleve millioner afrikanere brutalt bortført fra hjemmene sine – oftest
av lokale høvdinger som øynet muligheten for rikdom ved videresalg av de
ettertraktede slavene.
Etter vandringer på opptil flere måneder kom slavekonvoiene frem til de
europeiske fortene langs Afrikas vestkyst. Her kjøpte hvite kjøpmenn slaver
for bomullsklær, glassperler og gevær.
Nettopp salget av våpen fikk handelen
med slaver til å eksplodere. Ingen av de
lokale høvdingene hadde råd til å la fiendene få overtaket. Derfor fanget høvdingene stadig flere slaver for å sikre
seg de livsviktige geværene. I tillegg til
våpen var alkohol den høyest verdsatte
byttevaren, og de europeiske oppkjøperne skjenket gjerne høvdingene fulle for å dra i land en god handel.
Europeerne plasserte slavene på de
mange handelsstasjonene langs kysten
– såkalte faktorier. Her ble afrikanerne
stuet sammen i opptil et år i små, fuktige fangekjellere, mens kjøpmennene
ventet på et skip som kunne frakte den
levende lasten over Atlanteren.
En dag da familien min hadde gått
på arbeid, og bare jeg og søsteren
min var i huset, klatret to menn
over muren inn til huset vårt og tok
oss begge. Uten å gi oss tid til å
rope om hjelp og gjøre motstand,
holdt de hånden over munnen på
oss og stakk av med oss inn i nærmeste skog. Her bandt de hendene våre og bar oss av sted, helt
til natten kom og vi var fremme ved
et lite hus, der kidnapperne stoppet for å innta forfriskninger og
tilbringe natten. Slik reiste jeg,
noen ganger over land, noen ganger over vann, gjennom forskjellige
land og nasjoner, helt til jeg, seks
eller sju måneder etter at jeg var
blitt kidnappet, endelig kom frem
til kysten.
Olaudah Equiano, kidnappet av
slavehandlere som 10-åring i 1745
“
Neste dag fikk min far betaling for
partiet med slaver som han hadde
levert. En kraftig bygd mannlig slave ble vurdert til gjennomsnittlig
30-40 dollar, kvinner rundt 10 dollar mindre, og barn enda mindre.
Men kjøpet ble alltid avregnet
gjennom byttehandler. Et stykke
alminnelig irsk lin kunne byttes i en
slave av god kvalitet. En muskett
og bajonett var verdt rundt 20 dollar, omtrent det samme som en
kvinnelig slave.
Samba Zembole, afrikansk
høvding og slavehandler, 1845
“
Cape Coast-fortets fangekjellere er
utstyrt med et jerngitter øverst
oppe, slik at det kan komme lys og
luft inn til de arme stakkarene,
slavene som er lagt i lenker og blir
holdt fanget her helt til det blir etterspørsel etter dem.
James Atkins, britisk skipslege,
1735
“
En herre jeg kjente hadde kjøpt
tjue gutter og beordret dem nå
frem for å bli merket. Dette blir
gjort med et lite sølvmerke med
eierens initialer, som blir varmet
opp i flammene for så å bli ført
til brystet.
Ukjent brite, 1700-tallet
KOLONIHISTORIE
SEILASEN kostet en million liv
Død og ydmykelse var hverdagen på den månedlange sjøreisen mellom Afrika og Amerika.
Sykdom, mangel på mat, og kapteinenes luner tok livet av mer enn hver tiende slave.
M
ellompassasjen – turen over
Atlanterhavet – var så tøff at
historikere anslår at den må
ha kostet minst en million slaver livet.
Den umenneskelige reisen begynte i
små båter eller kanoer som tok fangene
fra slavefortet ut til slaveskipene. Om
bord på skipet ble slavene lenket sammen i par, og deretter stuet tett sammen
under dekk. Den trange plassen, vitaminfattig kost og dårlig hygiene gjorde at
sykdommer herjet fritt på slavedekkene.
Blant de mest fryktede var dysenteri og
kopper, som rammet både slaver og
sjøfolk. Den harde overfarten kunne ta
fra fem uker og opptil seks måneder –
avhengig av årstid, vær og vind.
Eneste avbrekk for slavene var når
kapteinen beordret dem opp på dekk for
å danse iført lenker. Den daglige dansen
sikret at fangene holdt seg i form, slik at
de ikke sank i verdi. Av samme grunn
fikk slavene også rimelige mengder mat.
Normalt to ganger daglig, vanligvis kokt
ris, maismel og en kvart liter vann. Men
når reisen trakk ut og sult og tørst truet,
var slavenes rasjoner de første det ble
kuttet ned på. For å unngå at de mest
verdifulle slavene skulle sulte, valgte
kapteinene på skipene ofte å kaste
eldre, barn og kvinner på sjøen til den
sikre død.
I 1781 kastet Luke Collingwood –
kaptein på det britiske slaveskipet Zong
– 132 slaver over bord for å spare på
vann og mat – men ikke minst for å heve en viktig forsikringspremie. Collingwood hadde nemlig bare forsikret
slavene mot å dø ved drukning, og ikke
mot å dø av sult – og ved å kaste slavene
på sjøen mente han å kunne han innløse forsikringssummen. Men forsikringsselskapet nektet å erstatte slavenes verdi, fordi Collingwood selv hadde kastet
slavene over bord. Skipets eier gikk rettens vei, og fikk medhold med den begrunnelse at kapteinen hadde lov til å
skille seg av med gods når skipets og besetningens sikkerhet sto på spill.
Slavenes sikkerhet var til gjengjeld en
vits. Oftest var kvinnene lenket eller stuet sammen på et dekk for seg selv, til fri
avbenyttelse for fartøyets fulle sjømenn.
Den faren var ikke over før skipet nærmet seg slavemarkedene i Amerika. Nå
ble salgsvarene luftet, mosjonert og rengjort. Og matroser pusset slavene med
fett, tjære og myke børster til huden deres så skinnende blank og sunn ut.
Hvis det var fare for å gå tom for
proviant, ble de svakeste slavene kastet bakbundne i sjøen.
WWW.SLAVERYIMAGES.ORG
Farene på den såkalte mellompassasjen begynte allerede ved turen fra
Afrikas kyst ut til slaveskipene, der
hard sjøgang tok de første livene.
WWW.SLAVERYIMAGES.ORG
54
Historie 6 • 2009
ØYEVITNER
Skipet var lastet til bristepunktet
Slaveskipene ble lastet ut fra prinsippet jo flere slaver, jo mer
profitt. Driftige kjøpmenn tegnet skisser over hvordan varene skulle lastes tettest mulig – uten tanke på slavenes forhold om bord.
“
Elendigheten slavene måtte
holde ut som resultat av at de
var stuet for tett sammen, lar
seg ikke beskrive. Jeg har sett
dem besvime, nesten døde av
mangel på vann og luft. Vi gjør hva
vi kan for dem. Ikke på noen av de
fartøyene der jeg har seilt med
slaver, har vi lagt presenninger
over lufteristene. Likevel lå slavene
og gispet etter luft.
Britisk matros, 1789
“
1m
CORBIS
Gulvet i rommene var så dekket
av blod og slim på grunn av dysenterien at det lignet et slaktehus.
Mange av slavene som hadde
besvimt ble båret opp på dekk, der
de døde.
Alexander Falconbridge,
skipslege, 1788
På noen transporter spiste og sov
slavene sittende oppetter hverandre
på dekk som bare var en meter høye.
ULLSTEIN BILD
Ved å flette slavene
kunne kapteinen få
plass til ti slaver på
under tre m2.
Bildet er utelatt
pga. copyright
UNIVERSITY OF VIRGINIA
Slavene ble partert til skrekk og advarsel
Disiplinen på slaveskipene var beinhard. Slaveopprør var alle kapteiners
skrekk, og straffen for opprørsforsøk
var nådeløs. Etter et mislykket opprør
på det danske skipet Fridericus Quartus i 1709 fikk opprørslederen hogd av
høyre hånd, før besetningen fremviste
den sårede mannen for de andre slavene. Neste dag hogde de venstre
hånd av ham, før de igjen viste ham
frem. Tredje dagen halshogde mannskapet fangen og hengte overkroppen
opp i storråen til skrekk og advarsel.
De andre slavene ble pisket og fikk
sårene gnidd i salt og pepper.
Pisking av fangene var i det hele tatt
hverdag på mellompassasjen. I tillegg
ble afrikanerne utsatt for en rekke
spissfindige grusomheter. Slaver som
forsøkte å sulte seg i hjel fikk leppene
brent med glødende kull, og psykisk
syke slaver ble kastet over bord eller
slått til døde “for å være sikker på at
de ikke simulerte”.
1,60 m
1,70 m
“
336 menn og 226 kvinner hadde
vært om bord på skipet i 17 dager,
og 55 var blitt kastet over bord på
grunn av sykdom. Slavene var plassert i små luker med gitter under
dekk. Plassen var så trang at de
satt mellom beina på hverandre
uten noen sjanse til å legge seg
ned verken dag eller natt. Fordi de
tilhørte ulike personer, var alle
merket som sauer med eierens
merke. Disse var brent på brystet
eller armen med rødglødende jern.
Robert Walsh, skipsprest, 1829
“
Så snart slaven var heist opp i
masten, fyrte ti menn av muskettene sine og drepte ham på stedet. Dette la en demper på negrene våre, som hadde regnet med
at jeg for profittens skyld ikke kom
til å drepe ham. Liket ble skåret
ned, og hodet hogd av og kastet
over bord.
William Smith, kaptein på
slaveskip, 1727
“
Jeg har sett slaver som nektet å
spise, bli brent med glødende kull
på leppene. Samtidig har de blitt
truet med at de vil bli tvunget til å
svelge kullet. Som regel begynner
slaven å spise igjen.
Alexander Falconbridge,
skipslege, 1788
KOLONIHISTORIE
MARKED for menneskehandel
På slaveauksjonene i Amerika ble de nyankomne brutalt revet bort fra
familiene sine og solgt enkeltvis til høystbydende.
N
år slaveskipene anløp begynte
slavemarkedene å summe av liv.
Nysgjerrige oppkjøpere spankulerte rundt mellom slavene for å vurdere helsetilstanden og arbeidsevnen deres. De kjente på armer og bein for å undersøke muskelstyrken. Munn og tenner ble nøye gransket for å bestemme
alder og den allmenne helsen. Og ved å
løfte slavens øyelokk kunne oppkjøperen oppdage misfarging eller andre tegn
på sykdom. For å avsløre eventuelle
lammelser, muskelsvekkelser og skjulte
sår ble slavene beordret til å gjøre gym-
nastikkøvelser. De nyankomne slavene
ble solgt enten enkeltvis eller i grupper,
som auksjonarius hadde satt sammen
på forhånd.
Gruppene besto alltid av arbeidslag
av unge, mannlige slaver til arbeid på
jordene, mens kvinner og barn ble solgt
en og en. De måtte regne med et liv
som husslaver, som var plantasjeeierens
personlige tjenere, stuepiker eller kokker. Prisene varierte fra marked til marked, men generelt innbrakte arbeidsdyktige menn på 16-17 år mest, mens
kvinner og eldre var billigst.
Samtlige slaver ble
brennemerket like
etter handelen, som
regel med eierens
initialer og eventuelt
et lite symbol.
Slavemarkedene
reklamerte for
auksjoner på offentlige
oppslag og i aviser.
ULLSTEIN BILD
W.F. Talbott reklamerte
i 1853 med at han betalte mer enn alle andre for
slaver. 1250 dollar for
menn og opptil 1000
dollar for kvinner.
BRIDGEMAN
GETTY IMAGES
Slavene tilbrakte bare noen timer på
markedet før de var solgt og skilt fra
familien sin for alltid.
GETTY IMAGES
Hver tredje endte i Brasil
De viktige slavemarkedene lå spredt langs hele østkysten av Amerika,
fra Baltimore i nord til Bahia i sør. Rundt ni millioner slaver ble importert
fra Afrikas vestkyst til de amerikanske koloniene, mens arabiske slavehandlere sendte av gårde to millioner fra slavemarkedene i Øst-Afrika.
BALTIMORE
USA
CHARLESTON
HAVANA
US
A3
99
00
0
CUB
A16
65 0
00
FRANS
K VES
TINDIA
16
AFRIKA
00 00
0
NEDERL
ANDSK
VESTIN
DIA 500
000
3 646
BRASIL
BAHIA
2
KA
RI
-AF
ST
AØ
FR
0
00
0
00
PORTUGAL DOMINERTE SLAVEHANDELEN
Europeiske slavehandlere fraktet omtrent 11 millioner slaver fra Afrika til
Amerika. De fleste arbeidet i portugisernes gruver og plantasjer i Brasil.
LAND
Portugal
Spania
Frankrike
Nederland
Storbritannia
Britisk Nord-Amerika, USA
Danmark
Andre
Total
“
Ved siden av auksjonarius sto en
kraftig bygd ung mann på 25 år.
Uttrykket i ansiktet hans var tungt
og sørgmodig, men på ingen måte
utiltalende, til tross for de tykke
leppene, de breie neseborene og
de høye kinnbeina. På hodet hadde han ull i stedet for hår. Jeg er
verken sentimental eller negerelsker, men jeg innrømmer at jeg
følte en underlig skjelving gå gjennom hjertet. Forgjeves forsøkte jeg
å venne meg til tanken om at jeg
for 975 dollar kunne bli eier av
denne samlingen av blod, knokler,
sener, kjøtt og hjernemasse, på
samme måte som jeg eide
hesten ved siden av meg.
W.H. Russell, korrespondent for
the London Times, Alabama,
1861
“
000
SØR-AMERIKA FOR ØVRIG
1 552 000
BRASIL
ØYEVITNER
OVERFARTER
ANTALL SLAVER
30 000
4000
4200
2000
12 000
1500
250
250
54 200
4 650 000
1 600 000
1 250 000
500 000
2 600 000
300 000
50 000
50 000
11 000 000
Vi ble alle lagt ut for auksjon, solgt
til høystbydende og spredt. Brødrene og søstrene mine ble solgt
en etter en, mens mor holdt meg i
hånden og så på i dyp sorg. Moren
min ble kjøpt av en mann ved navn
Isaac. Mens det ble budt på meg,
kom mor seg gjennom mengden
og bort til Isaac. Hun kastet seg for
føttene på ham, klamret seg til
kneet hans og bønnfalt ham om å
kjøpe det vesle barnet hennes slik
at hun kunne beholde en av sine
små. Kan man tro at denne mannen begynte å sparke og slå henne, slik at hun måtte krype vekk fra
ham, mens jamringen hennes fra
den fysiske smerten blandet seg
med gråten fra et knust hjerte?
Josiah Henson, solgt til en
plantasje i Maryland, 1795
“
Prisene varierte fra 250 til 450
dollar per hode; de 32 mennene
som jeg hadde brakt om bord innbrakte nesten 10 000 dollar. Det
viser at eierne av skipet har gjort
en god handel: Som kapteinen
fortalte meg, hadde skipet på denne turen tjent inn mellom 90 000
og 100 000 dollar.
Zamba Zembole, vestafrikansk
høvding på besøk hos partneren
i Charleston (som benyttet anledningen til å selge ham), 1800
KOLONIHISTORIE
Helvetet på PLANTASJEN
Å være slave på de amerikanske plantasjene var ofte en livstidsdom i helvete. Straffene for
å gjøre motstand var grusomme, og for de aller fleste forble tanken om frihet bare en drøm.
A
merikas plantasjeeiere voktet
nidkjært over de verdifulle slavene sine. For å hindre slavene i å
stikke av eller gjøre opprør, ble de straffet hardt for de minste forseelser. Pisk
var den vanligste straffen for enhver forbrytelse. Ofte fulgt av ytterligere pine
når oppsynsmannen gned salt, pepper
eller varm aske i sårene.
Dersom en slave spiste av sukkerrørene ble han eller hun iført en blikkmaske
– ofte i flere år. Spesielt ubehagelige
masker var utstyrt med en innvendig
blikkplate som stakk inn i munnen og
låste tungen fast i ganen. I tillegg til å
hindre slaven i å stjele av avlingene,
ødela maskene all mulighet for sosial
kontakt med andre mennesker.
I de franske koloniene ble straffene
til en viss grad regulert av den såkalte
Côde Noir – lover for svarte – som blant
annet slo fast at en slave høyst kunne
tildeles 50 slag med pisken. Straffene
var imidlertid grusomme også her. Hvis
en slave i de franske koloniene forsøkte
å rømme, fikk han begge ørene skåret
Voldtekt var hverdagen
Plantasjeeiere og oppsynsmenn tok ikke
hensyn til verken kjønn, alder eller helse. Og voldtekt fra eieren og mannlige
gjester var en del av hverdagen.
De umenneskelige levekårene fikk
slavene til å drømme om frihet. For
USAs slaver lokket tanken på å flykte
mot Canada eller nordstatene, der slaveri var forbudt. Tusener forsøkte, men
ble fanget og straffet. Historikere anslår
at bare 1000 slaver kom seg i sikkerhet
i nord hvert år. De som slapp unna benyttet seg oftest av “undergrunnsbanen” – et løst nettverk av hvite slaverimotstandere og frie svarte som ga flyktningene ly for natten, mat og tips om
hvor de kunne søke hjelp. Med sine øyevitneskildringer av plantasjelivets grusomheter spilte de rømte slavene en
sentral rolle i avskaffelsen slaveriet.
WWW.SLAVERYIMAGES.ORG
Piskestraffer ble som regel utført
av en medslave, mens plantasjeeierne og de andre
slavene så på.
av, og ble brennemerket på skulderen.
Ved andre fluktforsøk ble rumpeballene
skåret av, og den andre skulderen brennemerket. Tredje gang viste loven ingen
nåde, og slaven ble hengt. Hvis plantasjeeieren ønsket å straffe slaven ekstra
hardt, fikk han ham hengt levende med
en stor krok gjennom ribbeina.
Straffen for å spise av avlingene
var konsekvent: Slaven ble ikledd
en blikkmaske som gjorde
fremtidig tyveri umulig.
CORBIS
En plantasjeeier i USA har hengt
slaver opp etter beina som straff
for et mislykket fluktforsøk.
ULLSTEIN BILD
Arbeidet på jordene varte fra
soloppgang til etter solnedgang. Alltid
overvåket av oppsynsmenn til hest.
GETTY IMAGES
Arbeidet på plantasjen var hardt og
utmattende, og arbeidsdagen lang.
Solomon Nothrup var slave i Louisiana,
og etter at han var blitt frigitt, beskrev
han hvordan arbeidsdagen hadde
vært. Hver morgen møtte han på
bomullsmarken senest ti minutter
etter soloppgang. Sammen med de
andre slavene slet han til månen sto
høyt på himmelen – bare avbrutt av et
kvarters lunsjpause. Arbeidet på markene ble effektivt overvåket av plantasjens oppsynsmann, som brutalt straffet ethvert tegn på latskap.
Barn og kvinner arbeidet oftest i
plantasjens kjøkken eller i eierens
hjem. Her var arbeidet mindre fysisk
krevende, men straffene like brutale
som på markene. De heldigste var de
som hadde spesialisert arbeid, for
eksempel som smed eller tømrer. Det
verdifulle arbeidet sikret dem en slags
fred. Etter en lang dag vendte slavene
hjem til hyttene sine til mer arbeid,
som å vaske, sy, stelle kjøkkenhager,
lage mat og så videre. Og så endelig,
langt på natt, kunne de fleste legge
seg til å sove på det kalde steingolvet i
hyttene. Eneste atspredelse var dans
og sang. Under slitet på markene blandet slavene afrikanske rytmer med
kristne salmer. Slik skapte de helt nye
musikksjangre, som siden utviklet seg
til blant annet jazz, blues og gospel.
“
ULLSTEIN BILD
SLAVERIET FORTSATTE TIL 1878
LAND
Danmark
Storbritannia
USA
Sverige
Nederland
Portugal
Frankrike
Etter dagens arbeid blir kurvene
med bomull båret til låven for å bli
veid. Uavhengig av hvor trøtte og
utmattede vi er, nærmer vi oss alle
låven og rensemaskinen der med
frykt. For vi vet at hvis vi ikke har
nok bomull i kurven, blir vi straffet.
Og hvis vi har for mye må vi plukke
like mye dagen etter. Vanligvis har
vi for lite, og derfor er vi ikke ivrige
etter å forlate markene til tross for
den lange dagen. Etter veiingen
følger piskingen, før kurvene blir
båret til låven.
Solomon Nothrup, slave på en
plantasje i Louisiana, 1853
“
Hvert slag med pisken ble etterfulgt av en smerte som om rødglødende jern ble trukket over ryggen
min. Da de tolv slagene var falt,
ble operasjonen avbrutt, og en
svart mann, en av de tilstedeværende slavene, ble tvunget til å
vaske flengene i huden min med
den glovarme pepper-teen (vann
kokt med pepperfrukter), som ennå var så varm at han ikke kunne
holde ut å dyppe hendene i den.
Denne væsken, som brant med
dobbel kraft, ble kastet på de åpne
og blødende sårene og ga en uutholdelig smerte, som trosser enhver beskrivelse. Etter en pause
på nøyaktig ti minutter fikk jeg tolv
slag til.
Charles Ball, slave på bomullsplantasje i South Carolina, 1858
“
På begynnelsen av 1800-tallet forbød de fleste kolonimakter de barbariske
slavetransportene. Men slaveriet var fremdeles tillatt.
SLAVEHANDEL FORBYS
SLAVERI AVSKAFFES
1803
1807
1808
1813
1814
1819
1826
1848
1838
1865
1813
1861
1878
1848
WWW.SLAVERYIMAGES.ORG & ULLSTEIN BILD
ØYEVITNER
Slavene slet fra soloppgang til solnedgang
Anaka ble pisket i går fordi hun
hadde stjålet rommen og fylt
flasken opp med vann. Eugene ble
pisket igjen for å ha tisset i
sengen, og Jenny for å ha dekket
ham. Om ettermiddagen banket
jeg Jenny, fordi hun sølte vann
på sofaen.
Utdrag fra dagboken til William
Byrd, plantasjeeier i Virginia, 1709
LES MER:
Hugh Thomas: The History of the Atlantic Slave
Trade 1440-1870, Picador, 1997 ● Susanne Everett:
History of Slavery
Slavery, Chartwell Books, 1999 ● Emma
Christopher: Slave Ship Sailors and Their Captive
Cargoes, Cambridge University Press, 2006
●
●
docsouth.unc.edu