1. No category

EXPHIL03 Høst 2011
Seminargruppe 41
Solheim, Nicolai Kristen
EXPHIL03 Høst 2011
Seminargruppe 41
Menons Paradoks
Menon spør: “Og på hvilken måte, Sokrates, skal du undersøke det som du overhodet ikke vet hva er”
Utdyp spørsmålet, forklar hvorfor det er viktig og redegjør for hvilken rolle det spiller i dialogen.
Skrevet av
Solheim, Nicolai Kristen
Antall ord: 3017
Side 1 av 7
EXPHIL03 Høst 2011
Seminargruppe 41
Solheim, Nicolai Kristen
Menons paradoks
Menon spør: “Og på hvilken måte, Sokrates, skal du undersøke det som du overhodet ikke vet hva er”
Utdyp spørsmålet, forklar hvorfor det er viktig og redegjør for hvilken rolle det spiller i dialogen.
Introduksjon
Hvordan kan en undersøke det en overhodet ikke vet hva er? Et av paradoksene som dukker
opp i Platons dialog Menon, er hva vi kjenner som Menons paradoks. Sammenhengen vi her kan se
det i er hvordan vi kan oppnå viten om dyd og hvorfor det er nødvendig med kunnskap om dyd. Mer
generelt kan vi også se på hvordan en kan tilegne seg kunnskap, noe som fører oss inn på Plantons
idélære og syn på idéer og sanseting.
Måten vi går fram på er å først sette spørsmålet “Og på hvilken måte, Sokrates, skal du
undersøke det som du overhodet ikke vet hva er?” (Menon, 80d1-4) i sammenheng, før vi utdyper og
ser på det vi har resonert oss fram til i henhold til Platons filosofi.
Menons spørsmål
Før vi på noen måte kan begynne å utdype spørsmålet og diskutere dets rolle i dialogen, vil
det være ønskelig å se spørsmålet i sammenheng med Platons dialog. Dialogen begynner med at
Menon spør Sokrates om dyd kan læres (Menon, 70a), og hvordan en eventuelt kan tilegne seg denne
kvaliteten dersom det ikke kan øves opp. For at Sokrates skal kunne svare på dette, sier det seg selv at
han må kjenne til hva dyd er, men hverken han eller noen han kan huske å ha møtt har visst hva dyd
er. Menon på sin side, mener han vet hva dyd er og gir sin definisjon på dette. Nå viser det seg at han i
stedet for å definere, kun gir eksempler på hva han selv oppfatter som dyd. Han snakker om mannens,
kvinnens, barnets og slavens dyd (Menon, 72a), og peker på en rekke aspekter han oppfatter som dyd
for den enkelte rolle. Med dette spør Sokrates om å få en helhetlig definisjon på dyd, men igjen
mislykkes Menon og ender opp med svar som krever at vi allerede må kjenne til hva dyd er. Han sier
(Menon, 74a-b) “[...] Mannsmot mener jeg er en dyd, og sindighet og visdom og verdighet, og en
rekke andre.” Dette er hva vi kaller sirkulæritet. Med andre ord må en for å forstå hva dyd er, allerede
vite hva dyd er. Som igjen betyr at hvis en ikke kjenner til hva dyd er så kan en heller aldri få vite det,
ut i fra definisjonen Menon kom fram til. Dette er hva vi kjenner som Menons paradoks, og vi ser at vi
allerede i denne første delen av dialogen blir presentert for problemstillingen rundt dette.
Sokrates forklarte også Menon hvorfor hans definisjoner av dyd var feil, og Menon innså til
slutt at han egentlig ikke visste hva dyd var. Menon gikk fra å tro at han visste hva det var, til å vite at
han ikke visste hva det var. Noe annet han innså var at det var vanskeligere å svare på hva dyd var enn
det han i utgangspunktet hadde trodd. Dette er i følge Platon et viktig steg mot å oppdage sannheten.
Dette fordi de begge var klar over at de ikke visste hva dyd var og på denne måten ble fri fra
Side 2 av 7
EXPHIL03 Høst 2011
Seminargruppe 41
Solheim, Nicolai Kristen
vrangforestillinger og fikk et bedre grunnlag til å utforske og prøve å komme frem til en logisk
definisjon sammen.
Altså har Sokrates og Menon, under den første delen av dialogen, undersøkt hva dyd er. Uten å
ha kommet noen vei med dette, spør Menon videre “Og på hvilken måte, Sokrates, skal du undersøke
det som du overhodet ikke vet hva er” (Menon, 80d1-4). Det er hva vi kjenner som Menons paradoks,
og det er i begynnelsen av denne andre delen spørsmålet kommer opp. Vi ser også at hele andre delen
av dialogen bygger på nettopp dette spørsmålet fra Menon, som Sokrates analyserer og motbeviser. Nå
som vi har sett hvordan dette henger sammen, vil det også være mulig å utdype spørsmålet som
Menon stiller Sokrates. For å kunne forstå hvilken betydning dette spørsmålet har for dialogen Menon,
vil det tjene oss å forstå hva Menon spør Sokrates om.
Menons paradoks stiller spørsmål ved hvordan vi kan kjenne igjen noe når vi finner det,
dersom vi ikke vet hva det er vi ser etter. For om vi vet hva vi vil vite, vet vi det fra før. Hvis vi ikke
vet hva vi vil vite, vil vi ikke kjenne det igjen når vi finner det. Og hvordan vil vi da vite hva vi skal se
etter?
Paradokset som sådan kan presenteres på en mer relevant måte for denne oppgaven. Hvordan
kan vi stille spørsmål om noe, når vi ikke kjenner til hva vi spør etter? Og hvis vi kommer frem til et
svar, hvordan kan vi være sikker på at det er svaret? Fra dette kan vi anta at vi ikke kan spørre om noe
vi ikke vet, fordi vi ikke vet hvilket spørsmål vi bør stille. Og hvis vi vet noe, så er det ingen grunn til
og spørre om det fordi vi allerede vet det. Dette medfører at alle spørsmål er meningsløse. – Noe som
Sokrates blir nødt til å motbevise for at spørsmålet om hva dyd er får en mening. Vi kommer da til
aspektet rundt spørsmålets betydning for dialogen. Fram til nå har vi sett at på Menons paradoks, og
hva dette egentlig innebærer. Men hva slags betydning har dette for dialogen? Og hvorfor er dette
spørsmålet viktig?
Paradoksets betydning
La oss først se på hvorfor dette spørsmålet er viktig for dialogen. Det vi aller først kan peke
på, er at dialogen følger den sokratiske metoden1 . Det vil si at vi starter med et spørsmål som
utgangspunkt. I denne dialogen er utgangspunktet vårt om dyd kan læres eller ikke, og hva dyd er. Det
at dialogen følger den sokratiske metoden betyr på mange måter at Sokrates leder motparten mot et
svar. Dette skjer hovedsaklig gjennom spørsmål og logiske knep, slik at motparten til slutt ser at hans
– eller hennes – oppfattelse av noe ikke henger sammen, for så å finne et svar sammen.
Sokrates og Menon hadde i den første delen av teksten diskutert hva dyd var, men de kom
ingen vei med det. Likevel fikk Sokrates; Menon til å innse at han ikke visste hva dyd var. Nå som han
ikke viste hva dyd var og Sokrates tidligere hadde erkjent at han heller ikke visste hva det var, visste
1
Sokratisk metode er en form for samtale styrt av en filosof som sammen med en gruppe forsøker å nå et svar på
det spørsmål som gruppen hadde som utgangspunkt. Termen viser til de Platonske dialogene der Platon lar
Sokrates omtale seg selv som fødselshjelper. Den dialogiske samtalesituasjonen er slik at den ene parten
(Sokrates) virker som fødselshjelper til motpartens (Menons) tanker.
Side 3 av 7
EXPHIL03 Høst 2011
Seminargruppe 41
Solheim, Nicolai Kristen
ingen av de to hva de skulle se etter. De stod overfor en ny problemstilling som måtte besvares, nemlig
hvordan de kunne resonere seg til noe som de ikke visste svaret på. Med andre ord stod de overfor et
nytt problem som måtte besvares for å kunne finne ut hva dyd var, og om dette kunne tilegnes. For
hvis de visste det de ville vite, visste de jo det fra før. – Men hvis de ikke visste hva de ville vite, ville
de jo ikke kjenne det igjen når de fant det. Så hvordan kunne de da finne ut hva dyd var når ingen av
dem visste svaret?
Sokrates må derfor løse Menons paradoks for å kunne finne svaret på det første spørsmålet.
For hvis det er slik som Menon sier, er jo alle spørsmål meningsløse. Dette ville ført til at mennesket
ikke ville oppdage noe og utviklingen ville stagnere fordi individet ikke har spørsmål eller interesse
for kunnskap. Det er derfor viktig å løse dette paradokset for å finne svar, noe som er helt
grunnleggende for å kunne forsvare den sokratiske metoden og resonere seg frem til svar generelt. For
dersom en ikke kan resonere seg frem til svar en ikke kjenner til, er det hele meningsløst.
Nå har det seg også slik at Sokrates representerer Platons egne tanker og meninger, og deres
filosofi er på mange måter like. Blant annet mente Platon at det fantes universelle verdier og normer,
og de prøvde derfor å komme frem til allmenne definisjoner – slik som vi i Menon ser på dyd. Platon
mente videre at kunnskap var en forutsetning for et moralsk riktig liv, og at dette igjen førte til lykke
på individnivå. Begerepsanalyse var derfor viktig for Platon, da dette ga kunnskap. Noe som igjen ga
god moral og lykke. Platon mente også at viten om dyd ga et godt statstyre og et godt samfunn.
Når det kommer til løsningen på Menons paradoks, var Sokrates forklaring at mennesker har
en sjel. Selvom kroppen til mennesket dør, er sjelen evig og blir født i en ny kropp. Den har opplevd
alt og vet alt, men når den blir født i en ny kropp glemmer den alt den vet. Det er kun ved hjelp av
logiske og fornuftige spørsmål en kan hente frem kunnskapen som er glemt. En tilegner seg kunnskap
gjennom erindring. Vi snakker altså om en sjel som er udødelig, allvitende og glemsk. Dette viser og
demonstrer Sokrates.
Aller først viser han til hellige menn og kvinner, som har sørget for å kunne gi en forklaring på
det de driver med. “Det de sier [...] er følgende: De hevder at menneskets sjel er udødelig, og at den
snart ender, det man kaller å dø, og snart fødes igjen, men at den aldri går til grunne.” (Menon, 81ae) som gir oss det aller første innblikket i Platons lære. Denne påstanden blir videre fulgt opp med at
“[...] sjelen er udødelig, og er blitt gjenfødt mange ganger, og siden den har sett allting, både her og i
Hades2 , finnes det ingenting den ikke har lært”. Altså er vi tilbake til påstanden om den udødelig,
allvitende og glemske sjelen. Basert på denne modellen vil ikke Menons spørsmål være et paradoks,
fordi en da kun prøver å gjenoppdage hva en har glemt. Det er ingenting mer å lære. Videre sier
Sokrates “[...] for det å undersøke og lære er altså gjenerindring rett og slett”. Her kommer også
påstanden om at dyd ikke kan læres, men gjenerindres. Dette åpner for en videre diskusjon mellom
Menon og Sokrates om dyd kan læres eller ikke, for Menon lurer på hvordan dette henger sammen.
2
“i Hades”, les “når man er død”
Side 4 av 7
EXPHIL03 Høst 2011
Seminargruppe 41
Solheim, Nicolai Kristen
Sokrates ber så Menon hente en slave. Etter først å få bekreftet at han er greker og snakker
gresk tegner Sokrates en firkant i bakken foran slaven, for så å dele denne inn i fire like deler. Sokrates
stiller deretter slaven spørsmål, men uten å lære ham noe direkte. Fra dette finner de ut at en side på et
fire fots kvadrat er to fot. Sokrates spør så slaven hva lengden på en side vil være om kvadratet var
dobbelt så stort. Slaven tror at svaret på dette er fire fot, altså dobbelt så langt som for siden på det
mindre kvadratet, noe som er feil. Sokrates stiller da flere spørsmål, for å få slaven til å oppdage
feilen. Slaven som da forstår hvilken feil han har gjort, innser at lengden må være mellom to og fire
fot, og svarer at tre fot må være den korrekte lengden. Noe som igjen er feil. Sokrates får slaven til å
innse den nye feilen, og det går opp for slaven at han ikke vet svaret. Sokrates understreker her for
Menon at det er bedre å ikke vite svaret, enn å tro at man vet noe eller ha vrangforestillinger. Vi kan på
mange måter sammenligne situasjonen hvor slaven innser at han har tatt feil med situasjonen der både
Sokrates og Menon begge har innsett at de ikke vet hva dyd er, for stadiet der en blir opplyst om sin
egen uvitenhet er et klart tegn på fremgang i følge Platon.
Videre fortsetter sokrates. Han legger til tre nye fire fots kvadrater, og tegner diagonale linjer
gjennom midten på denne større firkanten. Altså betrakter vi nå en firkante som er fire ganger fire fot,
delt i fire like deler. Sokrates tegner så diagonale linjer gjennom disse delene, og spør slaven om disse
linjene deler det originale kvadratet i to like deler – altså halvparten. Slaven sier at det er sant som
Sokrates sier. Det er altså denne lengden slaven leter etter, og det innser han kun gjennom spørsmålene
som stilles og ikke gjennom direkte læring. Gjennom denne prosessen har Sokrates vist Menon at
læring er erindring. For siden slaven ikke ble lært noe, hvordan kunne han da vite svaret? Sokrates
mente derfor at kunnskapen allerede lå i ham, og bare ventet på å bli gjenoppdaget av spørsmålene
hans. Dette er hvordan Sokrates løser paradokset, og han sier så til Menon – som et budskap til oss alle
– at vi bør undersøke og erindre det vi ikke vet. Poenget han gjør ut av dette er at en bare må stille de
rette spørsmålene lenge nok for å kunne gjennoppdage glemt kunnskap.
Samtidig er hendelsesforløpet mellom Sokrates og slaven ganske likt som det vi finner i
teksten Menon. Det starter med et problem som må løses, for så å frigjøre seg fra vrangforestillinger
og falsk kunnskap. Deretter resonerer en seg frem til et svar gjennom spørsmål. Dette viser at den
sokratiske metoden er berettiget for episoden med slaven. Dermed bør metoden også være passende
for Sokrates og Menons problemstilling.
Når det kommer til spørsmålets betydning for teksten, ser vi at vi blir introdusert til Platons
syn og idélære. Først gjennom de vise menn og kvinner, og deretter gjennom erindringen til slaven.
Det er her vi først blir introdusert til Platons tanker om sjel og hvordan vi kan gjenoppdage kunnskap
om noe. Dette er med andre ord grunnlaget og teorien vi trenger for å komme fram til hva begrepet
dyd er. Samtidig er det også dette grunnlaget som berettiger denne fremgangsmåten som vi nå kjenner
som den sokratiske metode. Derfor er Menons spørsmål viktig.
Det har seg sånn at både erindrinsteorien og det individuelle kontra det universielle kan
knyttes opp mot idélæren som deler ting inn i idéer og sanseting. Selve karaktertrekket i denne læren
Side 5 av 7
EXPHIL03 Høst 2011
Seminargruppe 41
Solheim, Nicolai Kristen
er at sansetingene i sanseverden bare er imperfekte representasjoner av en idé som eksisterer i den
separate idéverden. For eksempel er en stol en sanseting som kan sanses ved hjelp av synet, men det er
kun en imperfekt representasjon av idéen stol. Og det er denne idéen som som gjør at når vi ser en stol
– enten en stor eller liten – så vil det være én stol. Når det kommer til selve idéene, så er er disse
perfekte, uforanderlige og universielle. Det vil si at kunnskapen vi ønsker å tilegne dreier seg om
erkjennelse av idéer, fordi nettopp dette er idéene vi ønsker kunnskap om.
Det er altså disse idéene som er opphavet til kunnskap, fordi idéene allerede finnes i sjelen vår.
Selvom de må erindres. På denne måten vil sansetingene representere faktiske idéer, selvom vi kanskje
har glemt dem. Samtidig vil sansetingene hjelpe oss med å erindre idéene som ligger i sjelen fordi de
representerer idéene. Selve erkjennelsen av idéene får vi gjennom refleksjon og filosofisk tenkning.
Kun dette vil hjelpe oss på veien mot en erkjennelse av idéene. Dette er hva vi ser i teksten Menon,
men hvordan dette henger sammen og hvordan det kan forklares kommer som en reaksjon på Menons
spørsmål. Spørsmålet han stiller er derfor viktig for å kunne se sammenhengen mellom Platons idélære
og hvordan man prøver å tilegne seg kunnskap om noe i teksten. For gjennom dette spørsmålet har vi
nå sett hvordan sansetingene spiller inn på oss, og hjelper oss med å komme nærmere idéene.
Avslutning
Denne teorien som legges frem i teksten fører også til andre intressante spørsmål. Vi kan blant
annet spørre om all kunnskap er evig? For dersom sjelen er evig, vil det si at all kunnskap eksisterer
samtidig. Eller er det slik at det kan oppstå kunnskap? Antar vi nå at Platons idéer stemmer, vil sjelen
har tilgang til all kunnskap samtidig, og på denne måten må all kunnskap eksistere samtidig. Dette
medfører da at kunnskap er evig, slik at den ikke kan oppstå eller opphøre. Den vil være uforanderlig
og kontinuerlig. Om en da velger å tenke seg at kunnskap ikke er evig, så vil dette medføre at sjelen på
et gitt tidspunkt vil ha innsikt til mer kunnskap enn på et annet tidspunkt. Det vil si at da finnes det et
tidspunkt der sjelen ikke har tilgang til all kunnskap, noe som klart er i strid med Platons syn og lære.
Dermed må kunnskap være evig. Eksempelvis kan vi se dette når det kommer til matematikk. Vi vet
nå at det i følge Platon er erindring som gjør matematisk kunnskap mulig, men at det er det at
kunnskapen er evig som gjør matematisk kunnskap sikker. To pluss to er alltid lik fire. Tenker vi oss
at kunnskap kunne forandret seg slik at det som gjelder i dag ikke gjelder i morgen, kunne vi ikke vært
sikker på om to pluss to er fire. Men siden den er evig og uforanderlig kan vi være sikker på at den
matematikken som gjelder i dag også vil gjelde senere.
Vi har i denne oppgaven sett på forskjellige aspekter ved spørsmålet Menon stiller Sokrates
(Menon, 80d1-4). Vi har sett på hva han egentlig spør om og tolket det, vi har sett på hva som gjør
spørsmålet viktig, og vi har sett på hvilken rolle spørsmålet har for dialogen som helhet. Fra dette kan
vi trekke at Platons grunnleggende syn og lære blir presentert som en følge av Menons spørsmål, og at
det gjennom dette spørsmålet tas opp problemer som hvordan en kan erindre eller gjenoppdage ting en
enda ikke er bevisst ved. En ting som vi kan ta med videre, er Platons underliggende budskap: “[...] vi
Side 6 av 7
EXPHIL03 Høst 2011
Seminargruppe 41
Solheim, Nicolai Kristen
bør undersøke det vi ikke vet, så vi blir bedre, mandigere og mindre late enn om vi mener vi hverken
er i stand til å finne eller trenge å undersøke det vi ikke har kunnskap om.” Med andre ord gjør det å
søke etter kunnskap deg aktiv, mens det motsatt gjør deg tjukk og lat (Menon, 86b-c).
Bibliografi / Kilder
Børsand Heyerdahl, Grete. (1993). “Platon”, Vestens Tenkere. Aschehoug & Co.
Diamas, Panos. (2009). “Kapittel 20: Platon”, Exphil I, Filosofi- og vitenskapshistorie. IFIKK, UiO.
Lübcke, Poul. (1993). “Platon”, Filosofi Leksikon. Politikkens Forlag AS, Forsythia.
Platon. (2009). “Kapittel 3: Menon”, Exphil I, Filosofi- og vitenskapshistorie. IFIKK, UiO.
Skard, Eiliv. (1993). “Sokrates”, Vestens Tenkere. Aschehoug & Co.
Side 7 av 7