12
Fredag
21. september 2012
Fredag
21. september 2012
Lange tanker
Med fokus på Vestre
BARE:
Abborpinner.
Så er vi i gang igjen, da
D
et tok litt tid å pakke bilen og komme hjem
fra hytta? Innelivet hadde vel som vanlig
bevirket at både garderobe og løst inventar hadde økt i både antall og kubikk. Det meste
måtte du finne en plass til, og dermed inngi deg i
diskusjon om plass for smått og stort som ikke var
direkte involvert i manøvreringen nedover dalen.
Med tungt hjerte måtte du forlate en umalt vegg
og takstein på gli. Bygene, den ene våtere enn den
andre, førte til at det gikk rent i surr for et stakkars familieoverhode. Tre ukers ferie er i minste
laget for å betjene tre hytter, bobil, båt og en liten
kåk i skogbrynet på beste vestkant. Som mange
år før, endte fjellferien også denne gang med
spørsmålet om å selge hele skiten. Imidlertid kom
dere ikke fra det faktum at hytta var arvet etter tre
gavmilde, men akk så vidløftige tanter, som hadde
som spesiale å sitte lett antrukket på verandaen
og skrive dagbøker om hva de foretok seg i mer
påkledd tilstand. Salg av hytta ble nedstemt – mot
en stemme.
Båten var for lengst innlemmet i familien og var kilde
til fantasifulle beretninger i sene nattetimer. En sviger-aspirant, med heftige følelser overfor veldreid
avkom, kom en dag med gitar og fremmede dufter.
Kort etter kom imidlertid bygdas øvrighetsperson
og tok med seg både gitar og trubadur. Så brukte
du resten av ferien til å forklare resten av familien
hendelsen i relasjon til deler av straffeloven.
Så var det hytta og maling. Vannbrett og vindskier
hadde stått på arbeidslista i flere år. Mose og sopp
storkoste seg og fjellbjørka hadde funnet vekstvilkår mellom taksteinene. Noe måtte gjøres før hytta
ubønnhørlig knelte for forfallet. Og så båten. Den
skulle jo også vært malt og satt bak lås og slå. For
så vidt var det kanskje bra den unnslapp, for som
vanlig ved avslutning av fjelloppholdet, kom en
hærskare gamle venner «innom som snarest» og
ville bidra med noe til middagen. Men som før ble
det bare abborpinner, og den som har satt seg fore
å renske abbor, vet at det er en langdryg affære.
Det var nok også de besøkendes erfaring, før de
ble reddet fra sultedøden av gårsdagens vaffel og
friskt fjellvann.
Men det kan være mye annet som skjer før en må
gå på jobben en silde mandag i august. Du er kanskje av de som er skjelven i hendene og kortpustet
etter koffertbæring, inn og utsjekking, av- og påkledning, toll og tull. Så sleper du deg til jobben
med resten kontantbeholdningen i lommen, og
overlater eventuell rest av klingende mynt til de
som måtte befinne seg i heimen. Du synker ned
på kontorstolen, slår på datamaskinen og stirrer inn
i fiktive kurver og tall.
Eller du er tilbake i fjøset og konstaterer at landbruksvikaren har gjort jobben. Du har fortsatt øresus fra landsskytterstevnet i ørene og ergrer deg
over en bom og fem åttere, sure oppstøt og dårlig
ånde. I skumringen går du ned til åkerreina og konstaterer at åkeren ikke har lagt seg, men står rank
og gul med store aks. Du rygger SUV-en og campingvogna under tak og rusler inn på kjøkkenet.
Der ligger en lapp på bordet: «Mat i kjøleskapet.
Har lagt meg». Du blir sittende med kaffekoppen
og kveldsnytt, før du kvelder ved siden av henne
som skrev lappen. Det siste du tenker på er om det
blir en tyttebærtur seinere i høst? Men i morra er
det på’n igjen!
Ole Bjøralt er pensjonist
og bor på Bjøralttoppen med god utsikt over
store deler av Hadeland.
Han er med i styret for
Hadeland Museumslag
og medlem av
Årbokutvalget.
VESTRE GRAN: Som leder av Fokus Vestre Gran er Therese Henriette Watz opptatt av å styrke bygda som framtidig bosted og et sted for
Therese Henriette Watz
rekker å være superengasjert for Vestre Gran, ved
siden av bankjobb som
bedriftsrådgiver, småbarnsmor og rodeleder for innsamlingsaksjon.
Jørn Haakenstad
[email protected] l 979 84 367
VESTRE GRAN: – Beskriv deg selv med
maks fem ord.
– Utadvendt, positiv, ressurssterk,
«sta» gladjente.
– Hva er dine sterke sider?
– Pågangsmotet mitt og at jeg ikke gir
meg så lett.
– Har du noen uvaner?
– Det har jeg helt sikkert, men da må
du spørre mannen min, Bjørn.
– Er du med på aktiviteter på fritida?
– Etter et par år med restaurering av
gammelt gårdshus, kombinert med to
MØT
■ Navn: Therese Henriette Watz
■ Alder: 38 år
■ Yrke: Bedriftsrådgiver i Sparebanken Ringerike Hadeland
■ Sivilstand: Gift, to barn, på 3 og 6 år.
små barn, har det blitt dårlig med organisert aktivitet. Men turer i skog og
mark gjør alltid godt.
– Er det et realityprogram på tv du
kunne ha passet inn i?
– Tja, det helt sikkert, nå om dagen er jo
alt «reality-tv», så noe hadde nok passet.
– Er glasset halvt fullt eller halvt
tomt?
– Det er alltid halvt fullt!
– Hva er ditt yndlingsreisemål?
– De seneste årene har det vært reiser
mot varmere strøk, med sol og varme,
som gjelder.
– Hva er det sprøeste du har gjort?
– Det tror jeg ikke passer seg på
trykk! He-he.
– Hva er yndlingsmat og drikke?
– Mannen min er ikke så fornøyd med
at jeg kaller meg «øljente», men en kald
pils er jo veldig godt da – gjerne i kombinasjon med tapas.
– Passerer du tollen på rødt eller
grønt?
– Grønt.
– Du er ikke opprinnelig hadelending?
– Jeg er oslojente.
– Det var ...
– Kjærligheten som dro meg hit til
Hadelands navle, Vestre Gran. Jeg traff
en staut hadelending og vi flyttet inn på
gård etter hans bestemor.
– Du jobber i bank?
– Sparebanken Ringerike Hadeland,
som bedriftsrådgiver.
Fredag
21. september 2012
13
Gran
Tenkt & opplevd
HØST: Dramatiske farger før alt blir grått, sort og deretter hvitt.
En slags trøst med høst
aktiviteter.
– Er det yrkesbakgrunnen din?
– Nei, jeg har også jobbet i databransjen og for Hov Dokka. Jeg var med og
utarbeidet lokalkonsept da DnB NOR
og Gjensidige ble samlokalisert. Jeg har
vært i nåværende jobb siden 2008 og har
arbeidssted i Gran.
– Er Hadeland spennende for en
bedriftsrådgiver?
– Veldig spennende. Det skjer mye i Gran
og det vil det fortsette å gjøre framover.
– Dessuten er du leder i Fokus
Vestre Gran.
– Jeg ble forespurt og takket ja.
– Hva er de viktigste sakene framover for Fokus Vestre Gran?
– Nå jobber jeg sammen med resten
av styret for å få på plass økonomisk
støtte fra blant annet kommunen, slik
at vi får utviklet en stedsutviklingsplan.
Det blir et viktig arbeidsdokument for
helhetlig å kunne kartlegge og planlegge arealutnyttelse i denne delen av
kommunen, og for å videreutvikle Vestre Gran og Grymyr.
– Du har blitt skikkelig lokalpatriot?
– Jeg er engasjert i det som skjer i Vestre Gran og at området fortsatt skal være
et attraktivt sted å bo. Det er et sterkt engasjement her og vi skal gjennom Fokus
Vestre Gran kanalisere dette videre til
de rette instanser. Vi vil sikre at bygda
opprettholder attraktive aktivitetstilbud
som idrettslag, skole, barnehage, kor og
andre lag og foreningstilbud.
– Er det fordeler med å komme
utenfra når det gjelder et slik ver v
og foreningsengasjement?
– Det kan være en fordel. Det er nok
en av grunnene til at jeg ble forespurt.
Vestre Gran skal være et attraktivt lokalsamfunn å bosette seg i. Det er ikke
plass til alle i Gran sentrum og ikke alle
vil bo i blokk.
– Du har kort veg til jobb og får
sett både bygd og sentrum?
– Jeg jobber ti minutter unna idyllen,
landlig til og flott ved Randsfjorden. Nå
er det uansett ikke avstander å snakke
om på Hadeland. Det kan ta mer tid å
komme seg rundt i Oslo til tilbud og
nødvendige tjenester.
– Du har flere jern i ilden?
– Jeg er rodeleder for høstens innsamlingsaksjon for Amnesty. Jeg ble
forespurt og kunne ikke takke nei.
– Da er det vel ikke igjen tid til så
mye annet?
– Nå skal jeg ikke si ja til mer før det
jeg driver med nå har roet seg, jeg har
to unger, og den ene er ny skoleelev.
– Men Vestre Gran blir fortsatt i
fokus.
– Det blir det. Vestre Gran må ikke
bli et fraflyttingssted. Jeg ble over veldet første gang jeg så hjemmesiden
til Forum Vestre Gran og merket den
flotte drivkraften hos folk her på folkemøtet før jeg ble forespurt om lederver vet i styret. Det er veldig mange
som er med på å få ting gjort. Vi må
også stå sammen for å få til ting. Det
blir uansett en hektisk og spennende
høst framover.
HADELAND: September. Et litt knotete ord å uttale
i forhold til mai du skjønne milde. Vi er inne i
den første av fire «-bermåneder». Oktober er litt
tøffere i klang, november er en lang tunnel og
desember er stress før nissen ødelegger klærne
sine i skorsteinen. September høres ut som et
danseband. I kveld spiller September i sine nye
klær på lokalet. Kom og sjå. Det de fleste vet er
at overgangen fra glorete dansebandantrekk og
flørting i vind med et visst varmegradeinnhold,
blir brutal overgang og fornedrende striptease,
når oktober jager innspurt i vannrett regnvær
mot november.
Imens kan vi nyte løvverk som ser ut som fyrverkeri fra bjørkelegger, før lønnetrærne tar det
meste av oppmerksomheten med sine særegne
fargeskift og dramatiske framtoning. Ei stakkars gran blir svett av spjåket, men kan humre
med konglekjeften og vite at ei lønn er akkurat
som lønn for arbeid og slit. Plutselig er alt vekk.
Grana kan så sukke seg gjennom vinteren i tung
og hvit drakt og være illustrasjon i beskrivelser
av tjue minus.
For en som har passert livets flertall av vårdager har høsten fått en økt interesse. Det har ikke
noe med vankelmodig sinnelag eller morbiditet
å gjøre. Det går ufravikelig mot høsten. Det er
en slags forsoning i det. Ikke at forståelsen for
høsten blir så mye dypere, spesielt i en måned
som heter september, men det er en slags trøst
med høst. Det at alt som faller av og blåser vekk
blir til noe igjen. Det kan til og med lokke fram
filosofiske flytetanker, uten at aristotles-divisjonen og salige Descartes blir utkonkurrerte. Det
blir nytt liv etter den bjørka som står ribbet til
bark og kvist i november. Løvhaugene blir noe.
Selvfølgelig skal jeg ikke plage leserne nå med
en forelesning om kompostering, men naturens
rundgang er ufravikelig. Blir jeg ei gammel
bjørk, eller lønn, eller ei or, så vet jeg allerede
at skjønnhet er forgjengelig. Forfengeligheten
vil sikkert likevel henge igjen til det siste. Det
gjelder å gnistre til det siste.
Som et tre i livets skog så har det også blitt avleggere. Det henger også som en tanke på en kvist i
høstmånedene. Det kommer noen etterpå.
Sola stikker fram på en klar septemberdag. Den
varmer litt i le av et bjørkeholt. Himmelen er aldri så blå som om høsten. Et vindkast spiller en
liten raslesonate. Dagene blir kortere. Som livet.
Nettene blir lengre. Som tankene. Gult, oransje
og rødt blafrer i vinden. Alt blir til jord. September. Ikke mai. Et godt stykke unna juni og juli
også. Denne august er en uvelkommen kalenderdørselger, stress og mas etter at ferien er over og
skolen starter igjen. September. En snuplass for
timeglasset. Et innblikk i visshet. Et blad som flagrer fra ei grein, som et fnugg i evigheten. Som
et menneske.
Jørn Haakenstad