1. No category

Til Tøyen
med tjære og
skipsknuter
Tekstilkunstner Brynhild Slaatto oppsøker ulike
fagmiljøer for å finne nye material og bedre løsninger.
Dette materialet bruker hun tiden på atelieret til
å utforske, hvis hun da ikke lar naturen og tiden gripe
inn og formgi prosjektet.
tekst: line harr skagestad og christer dynna
Tidligere i år dro Brynhild Slaatto fra sitt atelier
på Tøyen i Oslo til Fartøyvernsenteret på Kvam
i Hordaland. Målet for turen var å lære noe om
håndverksteknikker som brukes i en maritim setting.
Dagene på Kvam brukte hun sammen med repslager
Ingunn Undrum, og på Norges eneste gjenværende
reperbane lærte Slaatto om forskjellige knuter som
har vært brukt og fortsatt brukes av skipsfolk. På fartøyvernsenteret ble hun også introdusert for et bredt
spekter av materialer som har vært i bruk i skipsfartsnæringen og blant fiskere.
Med ny kunnskap om knuter på håndslåtte rep laget
av hamp, manilla og kokosfiber, eller av lindebast og
hestetagl, returnerte Slaatto til sitt atelier. Arbeidet
med kunsten kunne begynne.
Hun startet opp med å knytte og sy hestehårstau
sammen med knuter av tjæret lintråd, noe som på
fagspråket kalles bendsler. Teknikken bidrar til
å forsterke materialet og representerte et spennende
estetisk område for Slaatto. Hun utforsket samspillet mellom de ulike materialene, åpen for hva de nye
teknikkene ville bringe. Ledetråden for Slaattos metode i dette prosjektet har vært selve materialgleden
og fascinasjonen for fibrenes ulike kvaliteter.
Brynhild Slaatto
i sitt
arbeidsværelse
Foto: Morten
Spaberg
Trives på leting
– I hvilken grad bærer verkene dine preg av den
kunnskapen og de rådene du har innhentet fra forskjellige fagfolk?
– Jeg trives med å være på leting og å oppspore
nye materialer. Jeg setter stor pris på møtene med
alle de forskjellige fagfolkene; enten det er engasjerte
ansatte eller ledere i de bedriftene som skaffer meg
garn og tau. Det å få råd fra slike kompetente fagfolk,
er for meg å være i prosess; det er der jeg kan tilegne
meg ny kunnskap, sier Slaatto, som heller ikke er
redd for å dele noe av prosessen med et publikum.
Hun planlegger at det pågående arbeidet skal inngå
i en installasjon som skal vises under Kulturnatten
i hovedstaden og under Oslo Open, begge deler i løpet av høsten. I den anledning vil hun også vise frem
et eldre tekstilprosjekt som skal monteres på fasaden
til kunstnerhuset Trafo, der hun har sitt atelier.
Utendørs I – III er paneler av vevde, værbitte tekstiler som har fått henge utendørs i mange måneder
av gangen. Slaatto skyter inn at det var dette prosjektet, et arbeide som strekker seg seks år tilbake
i tid, som gjorde at hun søkte seg til kunnskapen hos
ekspertene på Fartøyvernsenteret.
Når Slaatto starter på et nytt prosjekt, holder hun
det åpent hvor det vil ende. Hun lar veien føre henne
dit hun skal. Men alt overlates ikke til tilfeldighetene,
avslører hun.
– Jeg er opptatt av at garnkvalitetene må ha noe
å gi hverandre. Graden av glans, hvordan tråden
er tvunnet og gjerne kontrasten mellom matte og
blanke fibre, samt trådenes tykkelse, nevner hun
som viktige element.
– Er det slik at arbeidene utfolder seg til noe annet
enn planlagt, som følge av den kunnskapen du tilegner deg underveis?
– Jeg kan ha en klar mening om format og størrelse på arbeidet. Og teknikken er som oftest vev.
31
Også mønsteret blir bestemt i forkant, sier Slaatto.
Avgjørelsen om hva slags type tråd eller tau hun skal
bruke, tar hun helt til slutt.
– Jeg mener at det er materialene som gir uttrykket. En vevbinding får en helt annen flate og et
ganske annet uttrykk hvis jeg bruker tykke tråder
enn det jeg får med tynnere tråd. Bindingen jeg valgte å jobbe med i Utendørs er et mønster jeg har lånt
fra en eldre Norsk Husflidsbok, men mønsterflaten
blir min egen når jeg leker meg med oppskriften,
forklarer Slaatto.
Materialenes kvaliteter
og egenskaper er nøye
avstemt til hverandre
når Brynhild Slaattos
setter sammen vevarbeider.
Foto: Morten Spaberg
Værbitte paneler
Slaattos inspirasjon til å begynne å jobbe med
utendørstekstiler hentet hun fra trepaneler og andre
byggematerialer med strukturer preget av tidens
slitasje. Interessen hennes har vært å se på hva som
skjer med ulike vevde materialer under skiftende
årstider og værforhold. Slaatto har montert tekstilene ute og observert over tid hvordan naturen får
siste hånd på verket.
Fra 2005 til 2009, mens de hang på fasadene til
Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo (AHO), fikk
naturen gå sin gang i tekstilene over perioder på
mellom tre og syv måneder, mens Slaatto dokumenterte hvordan arbeidet gradvis endret karakter.
Veggen som Slaatto valgte å jobbe mot, dukket opp
på hennes vei gjennom byen. Beliggenheten er i et
populært grøntområde og veggen er sentralt plassert
både for turgåere og skolens studenter og ansatte.
– Jeg går daglig forbi her langs Akerselva, og jeg
hadde lenge vært interessert i denne hvite flaten,
som kalles prosjektveggen. Det vokser også en fantastisk villvin på den, som jeg har fotografert til ulike
års tider. Og jeg ble inderlig fascinert av fargene som
endret seg i bladene, forteller hun.
– Hvordan vil du beskrive prosessen og de oppdagelsene du gjorde?
– Tekstilpanelene var utstilt under ulike årstider
og varighet. Regnet det, trakk nylonpanelene seg
sammen, slik at det ble bølgeformasjoner i tekstilene,
men så rettet de seg ut igjen i sollys, forteller Slaatto,
som justerte materialbruken ettersom prosjektet
utviklet seg. Alle fasene foregikk med den samme
rammen: vevnader i samme format, montert på prosjektveggen, en vegg som i seg selv var en vesentlig
del av uttrykket i arbeidet, ifølge Slaatto.
– Det som ble viktig for meg, var at jeg her
spilte på infiltrasjonen av vekster, slik som villvinen.
Å oppleve møtet mellom tekstiler og planter i friluft,
fra vår til høst, ga et spenn av endringer som var
større og tydeligere enn jeg hadde forutsett. Og da
arbeidet til tider også ble helt dekket av villvinen, ga
dette de forbipasserende en ny opplevelse. Det var
moro å få positive tilbakemeldinger på dette, sier
hun, men avslører likevel at helt tilfreds ble hun ikke.
Nyervervede håndverksteknikker
– De seneste forsøkene mine har gått ut på å finne
nye metoder for å ordne trådendene, sier hun med
referanse til den delen av vevnadene som hun til nå
har brettet på baksiden og gjemt bort.
I sin søken etter en løsning som passet bedre med
uttrykket i materialene, ble veien til reperbanen på
Kvam staket ut. Fartøyvernsenteret, hvor båtbyggere
av små, tradisjonelle trebåter og større jakter kommer sammen, er kanskje et sted som har kunnskap
på dette område, tenkte Slaatto, og dro dit for en ukes
opphold som «lærling» ved museet, som holder ulike
håndverkskurs.
– Selv lærte jeg taklinger og bendsler. Det vil si
maritime knuteteknikker for å sy sammen og forsterke tauender og flere trådtyper, forklarer hun.
– Det oppstod uventede og spennende effekter da
jeg benyttet disse teknikkene i mitt seneste arbeid.
Når hestehåret fikk møte tjæret lintråd, dannet dette
et aktivt mønster i flaten. Det tykke hestehårstauet
skapte volum og de tynne fibrene som stikker ut
av tauet ga en livlig flate, forteller Slaatto med stor
entusiasme.
– Hestehår er et meget kostbart materiale og jeg
har valgt å la det være ramme for en historie, og
i samspill med andre materialer er dette utgangspunktet for installasjonen som skal vises på Oslo
Open og under Kulturnatten, opplyser Slaatto, som
oppgir at hun i første omgang vil dokumentere
resultatet og deretter la dette danne grunnlag for
videreutviklingen, som senere skal vises frem på
Fartøyvernsenteret i Kvam.
Cand. Philol Line Harr Skagestad har lest litteraturvitenskap. Hun er frilansskribent samtidig som hun
eier og driver Galleri Briskeby i Oslo.
32
33
Noen flere detaljer
Brynhild Slaatto (1959) har mottatt en rekke
stipender og er representert ved blant
annet Nordnorsk Kunstmuseum, Sandefjord
Kommune og Eksport Finans (Oslo).
Slaatto har også levert en
tekstilutsmykkingen til Orelund Kapell
(Sandefjord). I høst deltar Slaatto
på Oslo Open for tredje gang.
Hun var i verkstedspraksis hos Synnøve
Anker Aurdal før hun begynte på Statens
Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS),
der hun avla diplomeksamen i tekstil
i 1986.
Anders Wittusen har bidratt til monteringen
av Utendørs I-III. Hege Vadstein har
stått for fotodokumentasjon.
Hestehår og tjæret
lintråd/bendsler (2011)
Foto: Morten Spaberg
← Brynhild Slaatto
Utendørs III
(2009 mai–oktober)
Ni vevde lengder i nylon,
trossetau og møbelsnor
300 x 270 cm
Produksjonsbistand på
vev Ingri Ødegård
Foto: Hege Vadstein og
Paul Brady / webverket.no
Utendørs III sett
fra gårdsrommet på
Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2009
Foto: Hege Vadstein