INNHOLd: - Oslo Museum

Nr. 2 - 2011 / Årgang 56
UTGITT AV OSLO MUSEUM
avd. Bymuseet
FROGNERVEIEN 67
POSTBOKS 3078
ELISENBERG
0207 OSLO
TLF: 23 28 41 70
FAX: 23 28 41 71
E-post: [email protected]
Hjemmeside: www.oslomuseum.no
REDAKTØR:
Anne Birgit Gran Lindaas
I REDAKSJONEN:
Hans Philip Einarsen
Lars Emil Hansen
Lars Roede
Vegard Skuseth
Knut Sprauten
FOTOBEHANDLING:
Rune Aakvik
Fredrik Birkelund
UTFORMING: Terje Abrahamsen
Bernadotte-dynastiet har satt
sitt preg på Slottet. Trond Norén
Isaksen gir oss et innblikk i Oscar IIs
dynastiske utsmykkingsprog ram.
Langs aksen opp til Slottet finner vi
Studenterlunden og Eidsvolls plass, som
har utviklet seg fra å være landlig idyll
til et sentralt og urbant byrom. Ingvild
Simers Moe går nærmere inn på Lund og
Slaattos helhetsplan fra 1970- og 80-årene
for utformingen av dette parkbeltet.
Marte Boro har besøkt den britiske
ambassadørboligen på den tidligere
løkken «Frognæs».
INNHOLD:
Trond Norén Isaksen
Minner om et kongehus – Oscar IIs
dynastiske utsmykkingsprogram
Side 2
Marte Boro
Et maleri i Oslo og ei seter i Vågå
Side 16
Museumsbutikken
Side 22
Ingvild Simers Moe
Forutsetninger og forandringer – Lund
og Slaatto former Eidsvolls plass og
Studenterlunden
Side 24
Per Helge Martinsen
Det røde Milorg og samarbeidet med Max
Manus og Asbjørn Sunde i 1943
Side 36
I et av de praktfulle rommene med
veggmalerier utført av maleren Johan
Fredrik Eckersberg, oppdager hun
fjellmotiv hun kjenner godt. Hun
forteller oss om maleriet i Oslo og
historie knyttet til en seter i Vågå.
Det røde Milorg i Stor-Oslo øst for
Akerselva og deres samarbeid med Max
Manus og Asbjørn Sunde om sabotasje,
forteller Per Helge Martinsen om. Det han
skriver er basert på nytt kildemateriale
som ikke tidligere har vært brukt av
okkupasjonshistorikere.
1
Minner om et kongehus – Oscar IIs
dynastiske utsmykkingsprogram
Trond Norén Isaksen
Carl Johan-statuen på Slottsplassen er kjent for alle Oslos innbyggere.
Mindre kjent er det at statuen inngår i et dynastisk utsmykkingsprogram
som innebærer at Bernadotte-dynastiet over 100 år etter unionsoppløsninga
fortsatt setter et klart preg på Slottet også innendørs.
Et kongelig dynastis eksistens begrunnes
ofte med henvisning til kontinuitet og
legitimitet. Bernadottene var per definisjon oppkomlinger, og på tross av at Carl
Johan i sin politiske retorikk stadig viste
til «Stortingets frie valg» i 1814, var det i
realiteten under trusler om fortsatt krig at
Stortinget ble presset til å velge Carl XIII
til konge.
Carl Johan var dessuten ikke kongens
biologiske sønn, men en av Napoléons
marskalker som var blitt valgt til svensk
tronfølger av Riksdagen og deretter adoptert av kongen. Den prøyssiske kansleren,
August von Hardenberg, betegnet ham
som «en bastard omstendighetene har
tvunget oss til å legitimere»,1 og ennå på
1920-tallet møtte kronprinsesse Märtha
en dame av gammel fransk adel som ikke
ville hilse på revolusjonsgeneralens tippoldebarn med annet enn venstre hånd.2
2
Flere av de gamle kongeslektene, med
huset Bourbon i spissen, hadde gjerne sett
at bernadottene var gått med i det samme
dragsuget som napoleonstidas øvrige
dynastiske tilskudd. Også av det danske
kongehuset ble bernadottene «betragtet
som noget nytilkomne», sier dronning
Margrethe.3
Bernadottene hadde derfor en ekstra
utfordring i å markere sin dynastiske
legitimitet og likeverdighet. På
Drottningholms slott utenfor Stockholm
lot dronning Josephina innrede Rikssalen
med portretter av hennes mann og alle
de samtidige europeiske keiserne og
kongene.4 Som et ekstra poeng har både
den svenske og den norske kongekrona
fått en framtredende plass i Carl Staaffs
portrett av Oscar I. Dermed ble det
poengtert at han ikke bare var sine
kollegers like, men i motsetning til de
Foto:oslo museum
Initiativet til rytterstatuen av Carl XIV Johan ble tatt av Carl Johans-Forbundet i 1864, men
kan allikevel ses som utgangspunktet for Oscar IIs dynastiske utsmykkingsprogram. Statuen
ble avduket 7. september 1875 og som bildet viser, var statueavdukinger den gangen sanne
folkefester. Xylografi av F.B. Jensen etter tegning av Wilhelm Bergstrøm, gjengitt i Ny illustreret
Tidende, 1875.
fleste av dem regjerte over to selvstendige
kongeriker.
I Norge var det i hovedsak Oscar II som
bevisst valgte å utsmykke de kongelige
residensene med kunstverker som skulle
vise at hans slekt hadde en historie i landet og dermed en legitimitet som norsk
kongehus. Han satte dermed et preg på
Slottet som den dag i dag gjør at ingen
som kommer dit, kan unngå å bli minnet
på at huset Bernadotte i flere generasjoner satt på Norges trone.
Carl Johan-statuen
Få monarker har vært mer bevisst sin ikonografi enn keiser Napoléon I av Frankrike.
David, Ingres og Canova var bare noen
av de mest navnkunnige kunstnerne som
sto til keiserens rådighet. Rivalene Napoléon og Carl Johan hadde nok mer felles
enn noen av dem var komfortabel med
å innse, og på flere måter forsøkte Carl
Johan, bevisst eller ubevisst, å etterligne
sin tidligere herre.
Bevisstheten om egen ikonografi var
en av de mange tingene Carl Johan tok
med seg nordover.5 Men i 1836 avviste
han klart et forslag om at det skulle reises
et monument over ham selv i Christiania
mens han ennå var i live.6
Ved unionsjubileet i 1864 tok det norske Carl Johans-Forbundet initiativ til å
reise en slik statue. Carl XV involverte
seg sterkt i prosjektet, til den grad at han
forsøkte å detaljstyre både valget av
kunstner og utforming av statuen. Kong3
Foto: A.B.Wilse/Oslo museum
Tronsalen (i dag Speilsalen) var et sentralt rom i det dynastiske utsmykkingsprogrammet, og
der samlet Oscar II portretter av Bernadotte-slektas konger og dronninger. Som fotografiet viser,
ble portrettene hengende også etter at tronstolsarrangementet ble demontert i 1876-1878. Etter
unionsoppløsninga ble de flyttet til en salong i gjesteleiligheten, som fikk navnet Bernadottesalongen.
en ønsket at farfaren skulle avbildes i
kroningsdrakt, noe Erik Mørstad har
tolket som at kong Carl «ønsket […] å
fremheve sin forgjengers kroning til
norsk konge, samt Bernadottenes dynastiske rettigheter».7
Da Brynjulf Bergsliens rytterstatue av
Carl Johan i marskalkuniform var ferdig
i 1875, var Carl XV død, og det falt på
broren Oscar II å avduke statuen. Den
opprinnelige tanken var at statuen skulle
stå ved den nye Stortingsbygningen,
men Oscar II insisterte på at den skulle
plasseres utenfor Slottet og reiste
4
nærmest demonstrativt et prøvestillas for
å vise hva han mente.8
Stortingets budsjettkomité falt til slutt
ned på samme syn som kongen. Det må
kunne sies å være en heldig avgjørelse
– Slottsplassen framstår som en mer
naturlig plassering enn Eidsvolls plass,
også med tanke på Carl Johans turbulente
forhold til Stortinget. Selv om initiativet
ble tatt i Carl XVs tid, kan Carl Johanstatuen sees som begynnelsen til Oscar
IIs dynastiske utsmykkingsprogram, som
snart skulle sette sitt uutslettelige preg på
Slottet.
Slektsgalleri i Tronsalen
Det mest sentrale rommet i Oscar IIs
dynastiske utsmykkingsprogram var
naturlig nok Tronsalen (i dag kalt Speilsalen), hvor veggene ble smykket med
portretter av Bernadotte-dynastiets konger og dronninger. Fra Paleet lot kong
Oscar overføre Fredric Westins portrett
fra 1837 av dronning Desideria i det som
skal forestille hennes kroningskjole, og
i 1875 bestilte han to portretter av Carl
Johan fra den danskfødte kunstneren
Cathinca Engelhart.
Det største av dem fikk plass i Tronsalen, det mindre i Stiftsgården i Trondheim. Carl Johans positur er åpenbart
hentet fra François Gérards berømte
portrett fra 1810-1811 av den nyvalgte
svenske tronfølgeren. Det dreier seg
om et ganske klassisk statsportrett9
hvor kongen, iført marskalkuniform og
ordener, står foran et vindu som åpner
seg mot det som åpenbart skal forestille
et typisk norsk landskap. Landskapet
stemmer ikke med Oslofjorden, men
på et høydedrag ser man en borg som
stemmer godt overens med hvordan
Akershus slott så ut i Carl Johans regjeringstid.
Å ha med Akershus virker i seg selv
legitimerende ved at det knytter båndene bakover til middelalderen og norsk
selvstendighet – Carl Johan poengterte
gjerne at det var han som hadde gjenreist
Norge som et selvstendig kongerike. På
den mindre versjonen i Stiftsgården er
Akershus skiftet ut med Nidarosdomen.
Kongeborgen og kroningskirka må på
denne tida kunne betegnes som de to
norske byggverkene av størst historisk
betydning og symbolverdi.
Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv
På oppdrag fra Oscar II utførte Cathinca
Engelhart i 1875 to portretter av Carl XIV
Johan, ett til Slottet og ett til Stiftsgården. På
Slottets portrett kan man i bakgrunnen se
Akershus slott, på Stiftsgårdens versjon ser
man Nidarosdomen. Dermed knyttes eldre
norsk historie og grunnleggeren av et nytt
dynasti sammen.
Av kong Oscar I og dronning Josephina
fantes det allerede gode portretter på
Slottet. Sommeren 1849 hadde kongeparet invitert den bayerske hoffmaleren
Friedrich Dürck til Stockholm for å utføre
offisielle portretter av flere av kongefamiliens medlemmer,10 og han fulgte
dem også da de reiste til Christiania for å
innvie det nye Slottet.11 I november 1850
leverte han sju originalportretter og én
5
Mens portrettet av Carl
Johan virker legitimerende
gjennom å knytte an til
historien, kunne dynastiets
andre generasjon, kong
Oscar I, henvise til samtida.
På Friedrich Dürcks
portrett er det Oscarshall,
sommerslottet kongen
selv bygde, som synes i
bakgrunnen.
Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv
kopi til den astronomiske summen 4 700
riksdaler banco – samtidige svenske portrettmalere fikk vanligvis 150 riksdaler
banco per maleri.12
Dürck har avbildet dronning Josephina
sittende på en av Slottets to troner, iført
svart kjole med hermelinskanter og en
tiara som gjennom arv til kronprinsesse
Märtha seinere har tilfalt det norske
kongehuset og dermed i seg selv er blitt
et symbol på dynastisk kontinuitet på
tross av unionsoppløsninga. Portrettet av
6
Oscar I følger samme mønster som Engelharts av Carl XIV Johan – kongen er iført
uniform og står foran en vindusåpning.
I bakgrunnen ser man Oscarshall, slottet
kongeparet hadde latt oppføre for private
midler og som ble Oscar Is foretrukne
oppholdssted i Norge.13
Av sin bror og svigerinne måtte Oscar II
bestille nye portretter. Oppdraget med å
male Carl XV ble gitt til Peter Nicolai Arbo,
som i 1877 fullførte et halvfigursportrett
av den avdøde kongen ikledd uniform og
Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv
ordener. Dronning Lovisas portrett ble
i 1878 malt av den svenske kunstneren
Mathilda Kristina «Kerstin» Cardon og
er åpenbart sterkt inspirert av et portrett
Amalia Lindgren hadde malt mens dronningen ennå var i live. Portrettet er sterkt
forskjønnet, til den grad at det nærmest
ikke har noen relasjon til dronning Lovisas egentlige utseende.
På det tidspunktet Cardon fullførte sitt
verk, hadde Tronsalen trolig mistet sin
funksjon. I motsetning til sine forgjengere
Kerstin Cardons
posthume portrett av
dronning Lovisa er sterkt
forskjønnet, men baserer
seg på Amalia Lindgrens
samtidige portrett av den
tidlig avdøde dronningen.
Brosjen inngår i dag i
det danske kongehusets
smykkesamling, mens
tiaraen trolig er et
fantasifoster.
oppfylte Oscar II Grunnlovens krav om
at kongen skulle tilbringe deler av hvert
år i Norge, og i 1876-1878 gjennomgikk
Slottet sin første større ombygging med
den hensikt å gjøre det mer beboelig. Trolig
var det også da Tronsalen ble omgjort
til salong – i hvert fall omtales den som
tronsal i 1873,14 men har fått status som
forhenværende i 1880.15 Slektsportrettene
fikk allikevel bli hengende og rommet fikk
deretter navnet «Billed-Salen».
7
Kroningsmalerier
Det dynastiske programmet fortsatte i
Tronsalens naboværelse, i dag kalt Daglige spisesal. Her hadde slottsarkitekt
Linstow latt dekorasjonsmaleren Peder
Wergmann fylle vegger og tak med lette,
fargerike dekorasjoner, trolig inspirert av
de pompeianske interiørene arkitekten
Jean-Baptiste Métivier i 1836-1838 skapte på Schloss Ismaning i München,16 som
tilhørte dronning Josephinas familie.17
I de blå midtfeltene malte Wergmanns
assistent August Thomsen dansende
kvinnefigurer. I følge en usikker tradisjon
skal disse ha blitt i dristigste laget for den
pietistiske dronning Sophia og ble derfor
dekket over med tre monumentale malerier av bernadottenes norske kroninger.
To av dem anskaffet Oscar II selv, mens
det ene hadde hengt i Paleet helt siden
1822. Carl XIV Johans kroning i 1818
var blitt malt av Jacob Munch, en av de
norske kunstnere Carl Johan favoriserte.
Oppdraget med å forevige den svenske
kroninga gikk til Per Krafft d. y., og det
er ikke vanskelig å si seg enig med hans
biograf Evald E:son Uggla i at selv om
Kraffts maleri gjennom «en konventionell
uppställning och diffus, tung färg» har
sine svakheter, «äger dock Kraffts bild
stora förtjänster» om man sammenligner
det med Munchs «tafatta skildring».18
Mens Krafft tok 6 000 spesidaler for sitt
maleri, fikk Munch bare 1 000.19
Munch hadde neppe hatt anledning til
å stifte særlig bekjentskap med sjangeren
kroningsmaleri. Siden det var 304 år
siden forrige norske kroning, hadde man
her til lands ingen erfaring med storslagne kroningsmalerier, som nettopp på
denne tida nådde sitt høydepunkt med Le
8
Sacre, hvor Jacques-Louis David har frosset
øyeblikket noen sekunder før Napoléon I
skal sette krona på den knelende keiserinne Joséphines hode. Det er imidlertid
mulig at Munch kan ha sett Le Sacre mens
han i 1807-1808 oppholdt seg i Paris ved
begynnelsen av den store utenlandsreisen,
som først i mai 1814 skulle føre ham tilbake til Norge.20
Grunnet Nidaros-bispen Hans Riddervolds motstand mot å krone den katolske
dronning Josephina, var Oscar Is kroning
blitt utsatt hele seks ganger, og på grunn
av kongens sykdom ble den aldri noe av
før han døde i 1859. Dermed ble de neste
kroningene kong Carl XVs og dronning
Lovisas i 1860 og kong Oscar IIs og dronning Sophias i 1873.
Oppdraget med å male Oscar IIs egen
kroning ga han til Knud Bergslien, som
fullførte det i 1875. Carl XV hadde ikke selv
fått utført noe kroningsmaleri, og kong
Oscar ga derfor Peter Nicolai Arbo i oppdrag å utføre et posthumt. Arbos er klart
det beste av de tre kroningsmaleriene.
Mens de to andre viser kongen sittende
med krona på hodet, framstiller Arbo
en livfull scene hvor Carl XV majestetisk
skrider tilbake til tronstolen, ikledd hermelinskappe, med kongekrona på hodet
og scepter og rikssverd i hendene, fulgt av
offiserer som bærer riksbanneret og rikssverdet. Herolder i praktfulle drakter og
hvitkledde hoffdamer danner forgrunnen
i maleriet, og sammen med de mørkerøde
draperiene som dekker domkirkas sidevegger, danner de en effektfull kontrast
til oktogonens grå steinvegger i bildets
midtparti. Det er det eneste av de tre kroningsmaleriene hvor man kan fornemme en
viss feststemning.
Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv
I Daglige spisesal fikk Bernadottenes kroningsmalerier plass, blant dem Peter Nicolai Arbos
maleri av Carl XVs kroning, utført i 1882. Blant kongelige, hoffolk, herolder og embetsmenn kan
man blant ei gruppe offiserer til venstre, nærmest tronen, skimte Thomas Konow, som ved sin død
året før maleriet ble fullført var den siste gjenlevende av eidsvollsmennene og dermed fungerer
som en symbolsk påminnelse om 1814.
Slottets vestibyle og Oscarshall
Mens rytterstatuen av Carl Johan fikk
hedersplassen foran Slottet, plasserte
Oscar II i 1882 en byste av Oscar I, utført
av Christian Daae Magelssen, i en nisje
over hovedtrappa i Slottets vestibyle.
Plasseringa finner sin begrunnelse i at
Oscar I var kongen som innviet Slottet,
og slik bysten nå står, skuer den ut
gjennom døra til slottsbalkongen og ned
på rytterstatuen av faren og paradegata
som i 1852 fikk Carl Johans navn.
Hver av kortveggene i vestibylen lot
Oscar II pryde med relieffer som viser
symbolsk viktige seremonier i huset Bernadottes norske historie. Kommer man
opp trappa, ser man til høyre et gipsrelieff
av Stephan Sinding fra 1879 som forestiller Carl Johan som legger ned grunnsteinen til Slottet i 1825. På motsatt vegg har
Mathias Skeibrok i 1882 framstilt Oscar
II i det øyeblikket han avduker rytterstatuen av dynastiets stamfar femti år etter
grunnsteinsnedleggelsen.
Men det dynastiske programmet
begrenset seg ikke bare til Slottet. På sin
fødselsdag i januar 1881 bestemte Oscar
II at Oscarshall, som han i motsetning til
faren ikke fant egnet som sommerbolig,
skulle bli et museum over Bernadottedynastiet. «Oscarshalls historiske Museum» åpnet på kronprins Gustafs fødsels9
Blant kunstverkene Oscar II bestilte til Øvre vestibyle, var Stephan Sindings relieff av grunnsteinsnedleggelsen til Slottet i 1825. Det var kong Carl Johan som tok initiativet til å bygge et slott i den
dag i juni samme år, og i åpningstalen sa
professor Ludvig Daae: «For det første er
Hensigten her at bevare Minder om Kongehusets egne Medlemmer, deres Billeder
og Gjenstande, der have tilhørt dem og
været dem kjære, [samt] Frembringelser
af det literære og kunstneriske Talent, der
har udmerket vort Dynasti».21
Til museet ble det blant annet overført
flere gjenstander fra Stockholms slott
og fra Paleet, samt kongelige drakter
fra Regaliekammeret på Akershus.
Dronningene Lovisas og Sophias norske
kroningskjoler var blant høydepunktene.
Flere portretter og byster inngikk også i
samlingene.
10
Utsmykkingsprogrammets
skjebne etter 1905
Mot slutten av Oscar IIs regjeringstid
tilkom det også et portrett av ham selv,
utført av Wilhelm Peters og datert 1903.
Maleriet er et fullblods statsportrett,
som viser Oscar II iført den norske kongekrona, kroningskåpe, ordenskjeder og
rikssverdet, stående foran en vindusåpning. På et bord til venstre i bildet ligger
scepteret og rikseplet og kongen støtter
hånda på ei bok som trolig skal forestille
Norges Lover. Vindusåpninga er i dette
tilfellet døra til slottsbalkongen og man
ser ned på Carl Johan-statuen – utsmykkingsprogrammets utgangspunkt – og
Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv
norske hovedstaden, men på relieffet ser man ikke bare byggherren, men også Slottets arkitekt,
Hans D. F. Linstow. Til venstre sitter dronning Desideria.
videre nedover Karl Johans gate til Stortinget, altså det hovedstadsbildet som ble
skapt av dynastiets grunnlegger.22
I ettertid kan maleriet sies å danne
et sluttpunkt for det dynastiske utsmykkingsprogrammet og det oppsummerer
også hele legitimitetsspørsmålet gjennom at det framhever både den kronede
monarken, forbindelsen til Grunnloven
og til Stortinget og Oscar IIs avstamming
fra Carl Johan. Det er ikke kjent hvor
maleriet var plassert før 1905, men i dag
er det magasinert.
En tilsvarende skjebne rammet det
dynastiske museet på Oscarshall, som
stengte dørene ved unionsoppløsninga.
Det meste av samlinga er i dag deponert
og magasinert på Norsk Folkemuseum. I
forbindelse med 100-årsjubileet for unionsoppløsninga ble utvalgte gjenstander
igjen vist på Oscarshall som deler av
utstillinga «Oscar II og Sofie – Unionens
siste kongepar», hvor høydepunktene
var dronning Sophias svenske og norske
kroningskjoler.
Statuen av Bernadotte-dynastiets
grunnlegger ble stående utenfor Slottet, selv om Olav Midttun, som i 1905
var en ivrig agitator for republikken, i
memoarene sine fortalte at han og andre
i Studentmållaget «særs alvorleg» drøftet
å sprenge statuen i lufta, eventuelt mens
11
«ein leikarring frå Bondeungdomslaget i
nasjonaldrakter» danset rundt den.23
Også under krigen verserte det rykter
om at statuen skulle fjernes, noe som fikk
Knut Hamsun til å skrive til ministerpresident Vidkun Quisling: «Vi har altid hat
Kongemakt i vaar Historie. Saa skulde vi
ogsaa rive ned Slottet fordi det nu og da
har vært Bolig for vaare Konger? Lat os
ikke ribbe os for vaar Historie».24
Når det gjaldt Slottets inventar, hadde
Carl XV i 1863 overdratt alt som da fantes
der til staten. Av det som var tilkommet
etter det, lot Oscar II ved booppgjøret i
oktober og november 1905 noen møbler
og eiendeler av mer privat karakter sende
til Stockholm, men noe lot han også stå
igjen eller solgte til staten etter takst.25
Omtrent 170 malerier i kongens private eie var blant det som ble sendt til
Sverige.26 Et tvilsspørsmål var den samlinga av sytten malerier av framtredende
norske kunstnere som i 1882 hadde vært
en sølvbryllupsgave til kong Oscar og
dronning Sophia. Den kunne regnes som
deres private eiendom, men var også en
gave de hadde fått nettopp som norsk
kongepar.
Saken ble diskutert i kongefamilien
ved en familiemiddag 15. oktober. Kronprins Gustaf «tyckte det var alldeles
onödigt ge dem kvar silfverbröllopspresenterna», fikk dronning Sophia vite i et
brev fra prins Eugen, som trodde brorens
motvilje berodde på en misforståelse om
at nordmennene hadde «begärt det o.
önskar det så mycket». Kong Oscar skulle
tenke på saken en stund til, «men det blir
nog som först var meningen. Rättighet
har man förstås att taga allt men det är
fråga om man inte gagnar sig själv bättre
12
om man lemnar kvar eländet o. tager det
hela lite bredt!» Prins Eugen tilføyde at
kronprinsen «tog det som en slags välvilja
mot norrmännen som han fann malplacerad. Kröningstaflorna kunna de gerna få
behålla, sade han; det kan vara nyttigt för
dem att titta på!»27
Nordmennene fikk ikke bare sølvbryllupsgaven, men også kronprins Gustafs
historieleksjon. Oscar II donerte de to
kroningsmaleriene han hadde betalt for
til den norske staten, sammen med portrettene han hadde anskaffet til det bernadotteske slektsgalleriet.28 Sett i et lengre
historisk perspektiv var dette naturligvis
klokt av ham – på den måten sikret han at
man på Slottet ennå et århundre seinere
finner flere tydelige påminnelser om ham
og hans dynasti.
Den tidligere Tronsalen ble etter unionsoppløsninga musikksalong, mens
Bernadotte-portrettene ble flyttet ned til
en salong i gjesteleiligheten i første etasje,
som i dag kalles Bernadottesalongen. Portrettene fra Tronsalen ble supplert med to
akvareller av kong Oscar II og dronning
Sophia, utført av den populære maleren
og illustratøren Andreas Bloch, som
sammenlignet med de monumentale oljemaleriene av deres forgjengere, framstår
som ganske beskjedne.
Under den omfattende restaureringsprosessen på 1990-tallet bestemte man
seg for at Wergmanns og Thomsens
pompeianske dekorasjoner i Daglige
spisesal igjen skulle få komme til sin rett.
Det medførte at kroningsmaleriene ble
flyttet til det som nå kalles Speilsalen. Der
påminner de både om rommets tidligere
funksjon som tronsal og om dynastiet
som regjerte i Norge fra 1818 til 1905.
Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoffs fotoarkiv
Wilhelm Peters portrett av Oscar II er malt i 1903 og oppsummerer legitimitetsspørsmålet gjennom henvisninger til riksregaliene, loven, Carl Johan og Stortinget, men kan i ettertid også sies å
symbolisere et regime foran undergangen.
Da kong Carl XVI Gustaf, dronning
Silvia og kronprinsesse Victoria i juni
2005 kom på offisielt besøk for å markere
100-årsjubileet for unionsoppløsninga,
poserte de før gallamiddagen sammen
med sine norske slektninger foran Jacob
Munchs maleri av kroninga av deres felles forfar, kong Carl XIV Johan. Og mens
13
kong Carl Gustaf nedstammer fra bare tre
av de fire unionskongene av huset Bernadotte, er kong Harald faktisk en direkte
etterkommer av alle fire.
Forfatteren har valgt å bruke de
samtidige, offisielle svenske versjonene
av de kongeliges navn. I Norge brukte
man ofte norske navneformer, for
eksempel Sophie (Sofie), Louise og
Josephine (Josefine). Disse norske
formene finnes også i gatenavn.
Red.
Trond Norén Isaksen er historiker og
har skrevet biografier om kronprinsesse
Märtha, kong Olav og prinsesse Astrid,
en avhandling om kongevalget i 1905 og
omtrent sytti artikler for norske og utenlandske publikasjoner. Han har også jobbet som omviser på Slottet og Oscarshall.
14
Noter
1 Adam Zamoyski: Rites of Peace: The Fall of Napoleon & the Congress of Vienna (London: Harper
Collins Publishers 2007), bildetekst.
2 Intervju med avdøde grevinne Ruth av Rosenborg, Charlottenlund, 5. november 2007.
3 Intervju med Hennes Majestet Dronningen av
Danmark, Amalienborg, 11. april 2008.
4 Se Eva-Lena Bengtsson: «Minne och samtid –
Representativa nyinredningar under Oskar I
och Josephina», i Göran Alm og Rebecka Millhagen (hovedred.): Drottningholms slott, bind
II: Från Gustav III till Carl XVI Gustaf (Karlstad:
Votum förlag 2010), ss.232-246).
5 For en (ufullstendig) oversikt over Carl Johans
ikonografi, se Gunnar Ekholm: «Karl XIV Johan
i samtidens porträttkonst – En orientering», i
Karl Johans Förbundets Handlingar för åren
1943-1947 (Uppsala 1948), ss. 1-60.
6 Sverre Steen: Det frie Norge, bind V: Konge og
storting (Oslo: J. W. Cappelens Forlag 1962), s.
370; Torvald T:son Höjer: Carl XIV Johan, bind
III: Konungatiden (Stockholm: P. A. Norstedt &
Söners Förlag 1960), s. 560.
7 Erik Mørstad: «Kampen om Carl Johan-monumentet» (Byminner, nr. 4 – 1985), s. 6. Om Carl
Johan-monumentets tilblivelseshistorie, se
også Erik Mørstad: Fra politikk til politur – Carl
Johan-monumentet og det offentlige monuments
funksjon og betydning på 1800-tallet (magisteravhandling i kunsthistorie, Universitetet i Oslo,
1980).
8 Alf Kaartvedt: «Carl Johan-statuen – En politisk
manifestasjon», i Carl Johans Förbundets Handlingar för åren 1994-1998 (Uppsala 1999), s.
21.
9 Om statsportretter, se Christopher Lloyd:
«Portraits of Sovereigns and Heads of State», i
Citizens and Kings: Portraits in the Age of Revolution, 1760-1830 (utstillingskatalog, Royal
Academy of Arts, London, 2007), ss. 58-79, og
Daniel Johansen: «Kongelige portretter i spennet mellom tradisjon og fornyelse», i Harald
Stanghelle (red.): Speil for tidens ansikt –
Gullvåg-portretter 1979-2009 (Oslo: Labyrinth
Press 2009), ss. 98-111.
10 Solfrid Söderlind: Porträttbruk i Sverige, 18401865 – En funktions- och interaktionsstudie
(Stockholm: Carlssons Bokförlag 1993), s. 341;
Solfrid Söderlind: «Den leuchtenbergska kopplingen – Kungliga och konstnärliga förbind-
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
elser mellan Stockholm och München» (Artes,
nr. 4 – 1997), s. 41.
Guthorm Kavli og Gunnar Hjelde: Slottet i Oslo
– Historien om hovedstadens kongebolig (Oslo:
Dreyers Forlag 1973), s. 301.
Söderlind 1993: 341-342; Söderlind 1997: 41.
Se Trond Norén Isaksen: «Det undersköna
Oscarshall – Hoffliv på sommerslottet 1855»
(Byminner, nr. 3 – 2010).
Mindeblade fra Deres Majestæter Kong Oscars
og Dronning Sofies Kroninger i Stockholm og
Throndhjem 1873 (Christiania: Waldm. Kriedt
1873), s. 138.
[Herman Major Schirmer]: Bidrag til fremstilling af Kristiania arkitektur i det nittende aarhundrede – Slottet, Universitetet, Logen (Kristiania: B. M. Bentzens Bogtrykkeri 1880), s. 14.
Hermann Rau: Jean Baptiste Métivier. Architekt,
kgl. Bayerischer Hofbaudekorateur und Baurat
(1781-1857), Thurn und Taxis-Studien XIX
(Kallmünz: Verlag Michael Lassleben 1997),
ss. 133-137, og Fritz Lutz: Schloß Ismaning,
1803-1839. Schicksal eines Schlosses. Von der
säkularisierten Sommerresidenz der Freisinger Fürstbischöfe bis zum Rathaus Ismanings
(Buchendorf: Buchendorfer Verlag 1989), ss.
63-64.
Tidligere slottsforvalter Guthorm Kavli attribuerte feilaktig interiørene på Schloss Ismaning
til Leo von Klenze og feildaterte dem til 1816.
(Kavli og Hjelde 1973: 139). Det kan være verdt
å merke seg at både daværende kronprins Oscar
og Linstow besøkte München nettopp på det
tidspunktet de pompeianske interiørene på
Ismaning ble skapt.
Evald E:son Uggla: Per Krafft d.y. och samtida svenskt porträttmåleri (Sveriges Allmänna
Konstförenings publikation XXXVI, 1928), ss.
143-146.
Brev fra Jacob Aall til Lovise Aall, 27. juni
1823, gjengitt i Wilhelm Munthe (red.): Jacob
Aalls stockholmsreise 1823 – Brev til hjemmet
fra stortingsdeputasjonens reise til kronprins
Oscars bryllup mai-juli 1823 (Oslo: Foreningen
for norsk bokkunst 1944), ss. 161-162.
Sigurd Willoch: «Omkring Jacob Munchs
kroningsbilde», i Magne Malmanger (red.):
Malerisamlingen på Bygdø Kongsgård – Carl
Johans samling av norsk kunst (utstillingskatalog, Nasjonalgalleriet, 1982-1983), s. 19.
Sitert i Gunnar Hjelde: Oscarshall – Lystslottet
på Bygdøy (Oslo: Dreyers Forlag 1978), s. 109.
22 Se Trond Norén Isaksen: «Kongens nye hovedstad: Carl Johan, Christiania og arkitektene i
Norges demring», i St. Hallvard, nr. 3+4 – 2010,
ss. 22-47.
23 Olav Midttun: Livsminne (Oslo: Det Norske
Samlaget 1971), s. 60.
24 Brev fra Knut Hamsun til Vidkun Quisling, 2.
mars 1942. Kopier av de tapte originalene av
dette og et annet brev fra Hamsun til Quisling
om samme sak ble nylig funnet i den tidlig
avdøde historikeren Sverre Kjeldstadlis papirer
i Hjemmefrontmuseets arkiv og gjengitt i sin
helhet i Jon H. Rydne: «Fant ukjente Hamsunbrev» (VG, 28. september 2009, s. 34).
25 Gunnar Hjelde: «Velkomstgaver til Dronning
Maud 1905 – Omkring noen sølvgjenstander i
Det Kongelige Slott samlinger», i St. Hallvard
(48) 1970: 164.
26 Kavli og Hjelde 1973: 278.
27 Brev fra prins Eugen til dronning Sophia, 19.
oktober 1905 (Prins Eugens Waldemarsudde/
Prins Eugens arkiv/Brevsamlingen).
28 Kavli og Hjelde 1973: 278.
15
Et maleri i Oslo og ei seter i Vågå
Marte Boro
Noen ganger kan tilfeldigheter knytte mange tråder sammen. Det opplevde
jeg da jeg besøkte en av byens fornemste villaer. I et praktfullt rom med
veggmalerier så jeg mine forfedres fjelldal i Gudbrandsdalen. Men her
møttes også menneskelige relasjoner på tvers av svært ulike samfunnslag.
På Frogners tidligere grunn, nede ved
Drammensveien, ligger villa «Frognæs»,
den nåværende britiske ambassadørbolig.
Den ble oppført for en av byens ledende
menn, bankier Thomas Heftye, i 1856-59.
Arkitekt for den flotte bygningen var Hermann E.Schirmer. Han kom til Norge som
assistent for slottsarkitekt Linstow og tegnet bl.a. Botsfengslet, Gaustad sykehus og
Nasjonalgalleriet.
Om denne villaen sto det i Skilling
Magazinet i 1865: Den er «… en av de
største og prægtigste, for ikke at sige den
største og prægtigste i Byens Omegn og
beboes både Sommer og Vinter.»
Her utfoldet Heftye, som en av byens
fremste menn, en stor del av sin berømte
storslagne gjestfrihet.
Inne i denne bygningen, i havestuen,
finnes flotte veggmalerier utført av maleren Johan Fredrik Eckersberg. Dette huset
og dette rommet er beskrevet av tidligere
riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen
16
i heftet «The British ambassador`s
recidence in Oslo». Om rommet skriver
Tschudi-Madsen: «Dette rommet inntar en
spesiell plass i norsk kunsthistorie, det er et
av de første forsøk i nyere tid på å skape en
helhetlig romkomposisjon i et privat hus.
Dernest representerer det et romantisk
natursyn, båret av det illusjonistiske spill
mellom det å være ute i naturen – og allikevel inne. »
På veggene er det fire store motiver fra
norsk natur. De er malt i olje direkte på
murveggen. To av motivene kjenner vi:
Heftyes landsted Sarabråten i Østmarka
og Tessefossen i Vågå. De to andre er
kalt Høyfjellsmotiv og Østlandstun. Sistnevnte framholder Tschudi-Madsen at
sannsynligvis kan føres tilbake til et motiv
i Gudbrandsdalen.
Som byantikvar i Oslo hadde jeg gleden av å få besøke denne villaen. Jeg ble
invitert til lunsj i dette rommet. Og mens
vi sitter der og snakker om den flotte byg-
Frognæs, Heftyes
villa ved Drammensveien. Havestuen
ligger midt på
bygningen med
utgang til terrassen
og hagen.
foto: A.B. Wilse 1931 /oslo museum
Foto: L.Szacinski, ca 1885/oslo museum
Thomas Johannessen
Heftye.
Havestuen med et par
av veggmaleriene.
Fotografert i 1931.
foto: A.B. Wilse 1931 /oslo museum
ningen og om veggmaleriene, oppdager
jeg at dette jo er et motiv fra «mine fjell»!
Her er Høgdebråtet, Knutsø, Besshø og
Nautgardstind. Kunstneren må, en nydelig sommerdag, ha stått i lia opp mot
Valdresflya. Han ser nedover mot Sjodals-
vatnet og Bessetra−Øst-Jotunheimens
første turiststasjon. Her er vi i hjertet av
den gryende turismen i Norge, en utvikling Heftye engasjerte seg sterkt i. Og en
utvikling som min tippoldefar var en del
av.
17
Foto: Marte Boro/Riksantikvaren
Veggmaleriet av Eckersberg. I midten ruver Besshø med Gjendefjellene til venstre og Nautgardstind og Sjodalsvatnet midt i bildet. Lengre til høyre ser vi inn i Sikkilsdalen med Sikkilsdalsvatnet.
Forgrunnen er overdramatisert, slik man ofte gjorde det i malerier på den tida. Utsnitt.
Foto: Marte Boro/privat eie
Det samme motiv som over, men fra en litt annen vinkel. I midten til venstre ruver Besshø med
Gjendefjellene mot venstre og med den karakteristiske kvasse ryggen til Knutshø i forgrunnen. I
bakgrunnen til høyre ligger Nautgardstind dekket med snø. Sjodalsvatnet lengst til høyre hvor
Bessetra ligger langs venstre side av vannet.
Hvem var Heftye, og hvorfor valgte
han dette motivet i stua si?
Thomas Heftye var forretningsmann,
politiker, konsul og filantropist. Han
hørte til blant Christianias absolutte øvre
klasse. Hans kone var søster av Thorvald
Meyer, en av landets rikeste menn.
18
I 1864 kjøpte han setra til Frogner
gård, der Frognerseteren restaurant ligger
i dag. Her oppførte han det som er blitt
hetende «Heftyehuset», og som ligger rett
nedenfor Frognerseteren kafe. Arkitekten
for denne bygningen var den samme som
for huset ved Drammensveien, Schirmer.
Her kunne turfolk få servering. Heftye var
en ivrig antikvitetssamler, og her åpnet
han i 1884 et friluftsmuseum med gamle
bygninger, flyttet hit fra Hallingdal og
Telemark. Det er sagt at dette var verdens
første friluftsmuseum, men faktum er vel
at kong Oscar var ett år eller to tidligere
ute på Bygdøy.
Heftye var et friluftsmenneske, og
han ivret for at mange flere skulle få
del i friluftslivets gleder. Han var en av
drivkreftene for å etablere Den norske
Turistforening. Foreningen ble stiftet
på hans eiendom Sarabråten i 1868, og
Heftye var formann fram til sin død i
1886. Hans ønske:«Lad os gjøre det let og
billigt, at rigtig mange kan komme og se,
hvad der er stort og vakkert i vort land!»,
ble foreningens rettesnor.
Vitenskapsmenn og
kunstnere til fjells
På begynnelsen av 1800-tallet, etter bruddet med Danmark, våknet for alvor en
ny nasjonal bevissthet. Man ønsket å bli
kjent med landet på en ny måte. Grepet
av oppdagelsesbegjær og romantikkens
naturbegeistring, dro vitenskapsmenn
og kunstnere til fjells. Landet skulle dokumenteres, og naturen skulle avbildes.
Jotunheimen fikk sitt navn. Sjodalen og
Gjendetraktene ble et kjerneområde for
den tidlige fjellturismen. Engelskmenn,
unge menn fra overklassen, var blant de
første fjellvandrere. Men også kunstnere
dro til fjells. Johannes Flintoe gikk mye i
fjellet allerede på 1820-tallet.
I 1846 dro tre unge kunstnere til
Gudbrandsdalen. Dette var Hans Gude,
August Cappelen og Johan Fredrik
Eckersberg. Sistnevnte er «vår mann» i
ukjent fotograf/privat eie
Petter med familien antakelig foran en av
bygningene på Pettersbessa. Omlag 1878
det ovale rommet på Frognæs. På denne
reisen bodde malerne bl.a. på ei av
Storrvikgardene i Vågå. Dette er like ved
Tessefossen, som er det ene motivet blant
maleriene i hagestuen. Ett av Eckersbergs
malerier viser at han besteg Trollhø og
malte motivet sørover mot Glittertind og
fjellene innover ved Gjende. Historien
forteller ikke at de var i Sjodalen, men
kanskje var de det. Ei av Bessetrene tilhørte gården de bodde på i Vågå, kanskje
var Eckersberg med en tur til setra og tok
seg en tur opp på Valdresflya. Eller kanskje besøkte han området først seinere.
Sjodalen og Gjendetraktene
Fram til 1850-tallet var Sjodalen, Gjendetraktene og Valdresflya lite kjent av andre
en bygdafolk og fekarer. Her var setrer
og ei og anna steinbu, brukt under jakt
og fiske. Men hit kom etter hvert engelske eventyrere for å jakte, fiske og drive
røft friluftsliv. De første godt kjente er
Cambridge-studentene Blackwell og
Rathbone som etter sigende hadde et
19
ukjent fotograf/privat eie
Til venstre Hoffjegermester Fearnley, den seinere eieren av Frognæs, kronprins Gustav og
Jens Tronhus etter en vellykka reinsjakt i Gjendefjellene.
utsvevende liv ved Gjende. Ryktene gikk
om at de både isbadet og drakk reinsblod!
Noen år seinere, i 1859, kom Wyndham,
som har skrevet en flott illustrert reiseskildring. De ble alle godt kjente med
fjellkaren Jo Gjende som i noen år hadde
bodd fast ved Gjendeosen, og som levde
av reinsjakt. De ble og kjent med Peter
Tronhus, som fulgte dem på jaktturer og
forsynte dem med proviant.
Sikkilsdalens interessentselska kjøpte
opp eiendommer i dette området, en av
dem var Bessetra. Bak dette selskapet sto
en del framtredende personer fra Kristiania. De sentrale personene i selskapet
var apoteker Ditten, gardbruker Young,
20
advokatene Bruun og Kildal og bokhandler Cammermeyer. Formålet med
kjøpet av eiendommene var primært at
medlemmene skulle få lett tilgang til jakt
og fiske. Men de samarbeidet tett med
Turistforeningen og Heftye om å gjøre
det enklere for folk å ferdes i fjellet. Det
førte til at det ble ansatt en mann, som
skulle drifte Bessetra som turiststasjon
på foreningens vegne. Mannen de ansatte
var Petter Tronhus, min tippoldefar. Det
er ingen tilfeldighet at Heftye ville ha
nettopp dette fjell-motivet på veggen.
Interessentselskapet gjorde en formell
avtale med Petter Tronhus om leie av
setra, slik at han kunne drive den som ei
privat eie
Petter Tronhus tegnet av Erik Werenskiold
(feilaktig påskrevet som Jens Tronhus)
turisthytte og tilby husly og mat til turistene, som det etter hvert var blitt mange
av. Før hyttene til DNT kom i drift var
«Petter-Bessa» den første turiststasjonen i Jotunheimen, og den best kjente.
Dikteren Caspari skildrer Petter-Bessun:
«Store bekvemmeligheder havde han og
konen, den snilde troværdige Kari, ikke at
byde paa; men på venlighet og god vilje til
at gjøre det hyggelig skortede det ikke. Tre
ikke meget store værelser i hovedsæteren og
saa den lille uanseelige bagstue tversover
setertunet tjente samtidig som privatbolig
for ham og hans familie og som kjøkken,
koncertsal og dansgulv for turisterne. …
Men sjelden har vel lavere og mørkere stuer
været skueplassen for lysere og muntrere
sammenkomster.»
Petter var av preste- og bondeslekt i
Vågå, men gifta seg med husmannsdatra
fra Heidalen. Slik falt han i unåde, og
måtte klare seg med lite. Men i fjellet var
han i sitt ess, som reinsjeger og følgesmann for mange engelskmenn. I tillegg
til rollen som turistvert på Petters-Bessun.
Etter at forretningsmannen Thomas
Heftye dør, overtar etter hvert hoffjegermester Thomas Fearnley Frognæs. Han
har nok satt stor pris på maleriene, han
var godt kjent i Øst-Jotunheimen. Som
hoffjegermester tok han Kronprins Gustav
av Norge-Sverige med på reinsjakt med
Petters sønn Jens som kjentmann i dette
området. Og han besøkte sikkert også
sønnen til Heftye, som på den tida hadde
kjøpt Bessetra.
Det ville sikkert forundre tippoldefar
Petter og oldefar Jens at jeg, 150 år seinere, skulle spise lunsj med den britiske
ambassadøren i boligen til deres bekjentskaper, med utsikt til «våre» fjell. Og så
får vi håpe at ambassadøren en dag får
besøk av noen som gjenkjenner det siste
motivet; «Østlandstun»!
Marte Boro er arkitekt og har blant annet
vært byantikvar i Oslo.
21
foto: rune aakvik/oslo museum
Vår museumsbutikk har et
oppdatert utvalg bøker om Oslo,
et lite utvalg oslodvd’er og cd’er,
og andre aktuelle bøker.
Butikken fører også ullplagg som sjal, luer
og jakker fra Du Store Alpakka, tekstiler
i silke og ull/silke fra Tyrihans, smykker,
spill og leker.
Lekene er i naturmaterialer av
god kvalitet. Utvalget består av
tradisjonsrike og gammeldagse
leker som bl.a. gnav, Jacobs stige,
Mikado, kjeglespill og puslespill.
Hver måned vises utstilling med månedens
kunstner, eller produkter fra virksomheter
med tilrettelagt arbeid for yrkeshemmede.
I løpet av våren vil vi ha en utstilling
med produkter fra Balder tekstil.
Utstillingene ellers viser hele bredden
innen kunsthåndverk og billedkunst.
Museumsbutikken er åpen
tirsdag-søndag kl. 11-16.
Telefon: 23 28 41 90, eller ta
kontakt med Siri Baalsrud pr.
e-post : [email protected]
Noen av våre faste leverandører: Isandi,
Du store Alpakka A/S, Tyrihans, Høvda
Sølvsmie, Brunt Hus, Bergtatt, Hasla
smykker, Victoria Berge, Ottoman
smykker, Jon Liestøl, Silvia McLoughlin,
Pål Roland Janssen, Image Toys,
Glass og Glimt og Anne Flohr.
Velkommen!
Medlemmer av Oslo Museums venneforeninger får
10 % rabatt på ordinære varer.
22
Fra museumsbutikkens vareutvalg.
foto: rune aakvik/oslo museum
23
Forutsetninger og forandringer Lund og Slaatto former Eidsvolls
plass og Studenterlunden
Ingvild Simers Moe
Eidsvolls plass og Studenterlunden ligger som et sammenhengende parkbelte i krysningspunktet mellom noen av de viktigste statsfunksjonene i
Norge. Ikke bare et sentralt byrom i Oslo, men også for Norge. Plassrommets
historie skriver seg tilbake til perioden da Oslo ble hovedstad i den nye staten
Norge og har i flere omganger blitt videreutviklet og forandret. Byrommet
utviklet seg langsomt fra en landlig idyll og populært utfluktsmål, til å bli
et sentralt og urbant byrom. Eidsvolls plass og Studenterlunden har blitt
et kjent og kjært sted for mange nordmenn og beskrives gjerne som byens
hjerte eller storstue. Forandringer på slike steder går ikke upåaktet hen. Så
skjedde heller ikke da arkitektene Kjell Lund (1927-) og Nils Slaatto (19232001) i løpet av 1970- og 80-årene la en helhetsplan for utformingen av
parkbeltet.
Lund og Slaatto får oppdraget
Eidsvolls plass og Studenterlunden
utgjør tre kvartaler, men oppfattes som
et sammenhengende parkbelte langs
Karl Johans gate. Eidsvolls plass er det
offisielle navnet på de to kvartalene som
deles av Rosenkrantz’ gate, hvorav den
østlige delen fremstår som en forplass til
Stortinget. Studenterlunden er det tredje
kvartalet lengst vest, som ligger vis a vis
Universitetet, hvor Nationaltheatret er
bygget. Lund og Slaattos viktigste bidrag
var på den vestlige delen av Eidsvolls plass
24
og Studenterlunden. Denne artikkelen vil
i hovedsak omhandle disse to delene.
I 1973 vant arkitektkontoret Lund
og Slaatto Nationaltheatrets konkurranse om tilbygg for teateret. I konkurransebidraget viste arkitektene en spesiell
omtanke for hele området og avslørte en
interesse for Studenterlundens øvrige
utforming. Arkitektene hadde tegnet et
tilbygg som framsto som en integrert del
av Studenterlunden, med forbindelser
også til universitetsplassen og Karl Johans
gate. Som i flere av Lund og Slaattos
Foto: Oslo Museum
Karl Johans gate med det sammenhengende parkbeltet på gatens sydside. Litografi av F.Loos,
ca 1850.
prosjekter var det ingen begrensning i
bygningens fire vegger, tvert i mot ble uteog innerom behandlet som en sammenhengende helhet. I konkurransebidraget
foreslo arkitektene at Studenterlunden
skulle forbeholdes fotgjengere ved å
avskaffe daværende parkering og utkjøring, samt skape en markert avslutning av
Studenterlunden mot Abelhaugen med
en permanent friluftsrestaurant og overdekket ankomst til Holmenkollbanen (i
dag Nationaltheatret stasjon)1. Omtrent
samtidig som Lund og Slaatto seiret i
arkitektkonkurransen, begynte Park- og
idrettsvesenet å planlegge rehabilitering
av parkbeltet i forbindelse med anleg-
gelse av ny bane for NSB og T-banen. De
sammenfallende begivenhetene førte til
at arkitektene fikk i oppdrag av staten
og Oslo kommune å utarbeide en reguleringsplan for hele området mellom
Tullinløkka og Nationaltheatret, Slottet
og Stortinget.
Fra landlig idyll til urbant plassrom
De stedlige utfordringene som møtte
arkitektene Lund og Slatto da de tok fatt
på planleggingen av Eidsvolls plass og
Studenterlunden i 1973, kan ses i sammenheng med byrommets historiske
tilblivelse. Området der Eidsvolls plass
og Studenterlunden ligger i dag var frem
25
foro: Sverre Heiberg/oslo museum
Midt på 1980-tallet ble tunnelen som skulle
binde østlige og vestlige baner sammen bygget.
til rundt 1800 et myrlendt jaktterreng
gjennomskåret av Bislettbekken. Hit dro
byens borgere på utflukt for å komme bort
fra de trange, forurensede middelaldergatene. Området vest for Egertorget lå
utenfor bygrensen, men etter hvert ble
det etablert såkalte løkkeeiendommer
hvor overklassen hadde sine sommerhus. Eidsvolls plass og Studenterlunden
tilhørte Ruseløkken.
Da Christiania ble valgt som ny hovedstad i det selvstendige Norge i 1814, ble
det igangsatt omfattende utbygging av
området mellom den gamle bygrensen
og det planlagte Slottet på Bellevuehøyden. Slottsarkitekt H. D. F. Linstow anla i
tillegg til Slottet, også Karl Johans gate
26
som en akse som skulle forbinde den
nye byen med den eksisterende. Dette
klassiske grepet ble avgjørende for byens
videre utvikling og ekspansjon. Linstow
planla at paradegaten skulle bebygges
på begge sider avbrutt av et plassrom der
Storting og universitet skulle ligge, men
tilfeldigheter førte til at utbyggingen av
Karl Johans gates sørside stoppet opp.
I tråd med Linstows planer ble Universitetet bygget og sto ferdig i 1852, men
like etter ble det avgjort at stortingsbygningen skulle plasseres lenger øst, på det
som er dagens tomt. To år før Stortinget
ble innviet, i 1864, fikk Eidsvolls plass
sitt navn. Samtidig ble tomten vis-à-vis
Universitetet et yndet tilholdssted for
studentene – derav navnet Studenterlunden. Eidsvolls plass var på 1800-tallet et
sammenhengende område som ble kjøpt
av paléeierne på nordsiden av Karl Johans
gate for å sikre utsikt til sjøen. Mens områdene omkring ble bygget igjen, forble
dette kvartalet en grønn lunge med blant
annet musikkpaviljong og konditori. I
1858 ble huseiertomten solgt til staten
med forbehold om at det ikke skulle bygges der. Dette ødela følgelig Linstows plan
om den klassiske paradegaten balansert
med bebyggelse på begge sider.
Etter hvert skulle det også bygges nytt
nasjonalteater, og sterke krefter talte for
en plassering i Studenterlunden. I 1891
startet byggingen, noe som i ettertid av
flere har blitt betegnet som uheldig, og
som skulle øke kompleksiteten ytterligere for de som senere skulle utforme
området.2 Teaterbygningens plassering
var ikke på linje med verken stortingsbygningen eller Universitetet, og var et
stort inngrep i det daværende friområdet
Foto: sverre bergli/oslo museum
Karl Johans gate med Eidsvolls plass og Studenterlunden. Fotografert fra Stortingsbygningen.
Studenterlunden. Til sist umuliggjorde
den Linstows plan om en plassdannelse
i tilknytning til Universitetet – en utvidet
universitetsplass.
Perioden fra slutten av 1800-tallet til
midten av 1900-tallet ble for Eidsvolls
plass preget av en rekke urealiserte konkurranser, både for plassens utforming
og for nye monumenter planlagt tilført
området. En smaksdreining fra klassisk
til romantisk retning gjorde at forslagene
fordelte seg mellom to stilmessige ytterpunkter; de nyklassisistiske forslagene
benyttet aksen som et ordnende element,
mens andre forslag hadde den romantiske
og frie naturpark som forbilde. Hvorvidt
parkområdet skulle få en romantisk eller
klassisistisk utforming, har blitt et stadig
tilbakevendende dilemma helt frem til i
dag.
I 1920-årene ble Studenterlundens stilling som byens rekreasjonssted utfordret.
Først forsvant de høye trærne som hadde
preget lunden, siden ble det bestemt å
legge endestasjonen for Undergrunnsbanen til enden av parken. I 1969
bestemte man at det skulle opprettes en
felles stasjon for tog og T-bane her. Med
den nye stasjonen forandret Studenterlunden seg fra å være et møtested for
rekreasjon til et møtested primært for
kommunikasjon. Parkbeltet skulle dermed få en tredje bygning som henvendte
seg mot plassen i tillegg til Stortinget og
27
foto: fredrik Birkelund / Oslo museum
Eidsvolls plass med Spikersuppa sommeren 2009.
Nationaltheatret, bygninger med ulike og
viktige funksjoner som på hver sine måter
var viktige og krevde betoning. Eidsvolls
plass, som siden 1858 hadde vært statseid, fikk i 1958 en opprustning som blant
annet innbefattet opprettelsen av et basseng finansiert av Christiania Spigerverk.
Derav kommer kallenavnet Spikersuppa.
Blant de historiske forutsetningene var
altså for det første om parkbeltet skulle
betraktes som en helhet eller som uavhengige deler, slik det er navngitt og definert
gjennom gatestrukturen. For det andre
kom spørsmålet om hvorvidt byrommet
skulle utvikles til park eller plass, sett i
lys av områdets historiske utvikling fra et
landlig utfluktsmål, siden som en frodig
28
oase for rekreasjon, og så til et sted med
urbane funksjoner og stor publikumsgjennomstrømming. For det tredje må
utformingen avveie det klassiske opp mot
det romantiske, der Linstows aksiale grep
og planer for en utvidet universitetsplass
måtte forenes med Nationaltheatrets
asymmetriske plassering. Til sist lå det
i tillegg en naturgitt forutseting i områdets topografi, som er svakt skrånende
fra nord mot syd ved at Karl Johans gate
ligger merkbart høyere enn Stortingsgata.
Sentrumsplanen og Eidsvolls plass
Lund og Slaattos helhetlige plan for
parkbeltet ble presentert i den såkalte
Sentrumsplanen fra 1974. Brytningen
foto: fredrik Birkelund / oslo museum
Eidsvolls plass med skøyteis i Spikersuppa høsten 2009.
mellom det klassiske og romantiske ble
fremhevet som et spesielt særtrekk i
arkitektenes beskrivelse av byrommet:
«Karakteristisk for strøket Stortinget –
Slottet/Studenterlunden - Karl Johans
gate er møtet og brytningen mellom
romantiske og klassiske idealer, slik
miljøet langsomt endrer seg fra landlig
til urbant.»� Planene fra Sentrumsplanen
1974 viser et rutenett trukket over hele
området fra Eidsvolls plass og Studenterlunden til Universitetshagen. Det innføres
to hovedakser; en parallell med Karl
Johans gate fra Stortingets midtakse til
Abelhaugen og en tverrgående gjennom
Nationaltheatrets kuppel til midtaksen
i Universitetets Domus Media. Disse
komposisjonslinjene bandt hele området
sammen, og fungerte dessuten som et
verktøy som parkbeltets ulike elementer
kunne justeres ut fra. Lund og Slaattos
forslag var således i hovedsak en omstrukturering av gitte elementer.4
Store deler av Eidsvolls plass sto ferdig
i 1976. Det tidligere serveringsstedet
Saras telt ble erstattet av friluftsrestauranten Henrikke som ble satt opp mellom
bassenget og Rosenkrantzgate i 1978. De
to Narvesenkioskene mot Stortingsgaten
ble konstruert etter samme prinsipp som
Henrikke med demonterbare stålrør.
Disse er senere bygget om. Den gamle
kiosken på hjørnet Rosenkrantz’ gate og
Karl Johans gate ble flyttet fra Kirkegaten
29
foto:henrik ørsted/oslo museum
Friluftsrestauranten «Henrikke» på Eidsvolls plass, midt på 1980-tallet
og utvidet med ca en meter i lengden.
Statuen av Wergeland ble flyttet ti meter
nordover og ble med sin nye plassering
en del av parkbeltets sentralakse.
Innenfor promenoaret langs Karl
Johans gate og Stortingsgaten bidro
buskbeplantning til å skjerme bassengområdet mot biltrafikken og til å utjevne
høydeforskjellene i terrenget.
Mens langsiden mot Karl Johans
gate har sammenhengende hekker og
strengere karakter, gir den varierte
beplantningen og gressfeltene på motsatt side et mer romantisk tilsnitt. Men
omleggingen på 1970-tallet bidro til at
større arealer på Eidsvolls plass fikk fast
gulvdekke.
30
Gulvbelegget på Eidsvolls plass kombinerer bruk av granittheller og brostein.
Ulike mønstre markerer ulike deler av
plassen; kombinasjoner av brostein og firkantede heller ble lagt i bestemte mønstre
som kan gi assosiasjoner til labyrinter fra
gammel hagearkitektur. I plantegningene
for Eidsvolls plass og Studenterlunden
fra 1974 er et rutenett fremtredende.
Det komplekse mønsteret i brolegningen
gjør likevel at det markante rutenettet fra
plantegningene blir mindre poengtert i
den faktiske utformingen.
Den største fysiske endringen på
Eidsvolls plass var at vannbassenget ble
utvidet med 25 % og justert nærmere Karl
Johans gate. Dessuten lå bassenget over
den nye tunnelbanen og måtte derfor
heves. Bassenget hadde tre deler, hvor
den midterste sonen var smalere i lengderetningen og noe høyere enn sidesonene,
slik at man fikk et lite vannfall ned til
hver side. Her var vannflaten omtrent
på gatenivå, mens sidebassengene lå
lavere, slik at man kunne sitte på kanten
og ha føttene i vannet. Vannspeilet som
tidligere hadde en enkelt stråle, fikk et
større fonteneanlegg med én høy stråle
omkranset av fire mindre, sentralt plassert i bassenget og som et endepunkt for
Tordenskiolds gate. Om sommeren skulle
spruten fra fem vannstråler gi naturlig liv
til plassen. Det ble laget nye gangarealer
rundt fonteneanlegget som et tillegg
til promenoaret langs Karl Johans gate.
Det store bassenget med fonteneanlegget tilførte plassen et samlende motiv
som spesielt tilrettelegger for aktiviteter
for opphold og rekreasjon. Med sin rike
beplantning og bassenget som naturelement, fikk plassen dermed karakter av å
være en grønn lunge i bysenteret.
Studenterlunden
Det skulle ta 15 år fra Lund og Slaattos
første ideer ble utkrystallisert i Sentrumsplanen til Studenterlunden fikk en
slags kortvarig ferdigstillelse i 1989. Den
langvarige byggeprosessen gjorde at arkitektenes første planer og ideer ble endret
underveis, og det er derfor mye som skiller de to kvartalene. Hvert kvartal har en
fontene, et plassrom og en uteservering,
men utformingen er preget av ulike
estetiske valg og funksjonelle krav. Dette
kan ha sammenheng med at de to kompanjongene hadde hatt hovedansvar for
hver sin del. Lund og Slaatto startet fell-
es kontor i 1958, men jobbet alltid med
hver sine prosjekter. Deres intensjoner for
arkitekturen var ulike, og dette kom mer
og mer frem. Kjell Lund regnes for å være
den mest bevisste strukturalisten, mens
Nils Slaatto etter hvert orienterte seg
vekk fra den generelle arkitekturen den
strukturalistiske stilen innebar. Eidsvolls
plass og den opprinnelige Sentrumsplanen illustrerer hovedsaklig Kjell Lunds
arkitekturstil, mens Studenterlunden ble
preget av Nils Slaattos ideer.
Nils Slaatto startet planleggingen av
Studenterlunden i 1979, et par år etter at
Eidsvolls plass var ferdigstilt. Fra 1979 til
1980 ble teaterplassen, musikkpaviljongen og serveringspaviljongen sluttført.
På teaterplassen ble statuene av Henrik
Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson plassert
på lavere sokler og flyttet nærmere teateret. Musikkpaviljongen, som hadde vært
midlertidig fjernet, ble gjenreist. Den ble
nå plassert ute på siden, mot hjørnet av
Universitetsgaten/Karl Johans gate, og
inngangen ble dreid i motsatt retning i
forhold til tidligere. Med denne plasseringen bidro den til å forsterke teaterplassens
romdannelse. I stedet for serveringsstedet
Pernille, som tidligere var å finne lengst
vest i Studenterlunden, ble serveringsstedet Paviljongen oppført i tilknytning
til teaterets forplass (teaterplassen).
Friluftsrestauranten, med en kapasitet på
omkring 460 gjester, skulle demonteres
utenom sesongen. Fire store parasoller,
omkranset av flere mindre, dannet tak.
Parasollene var av laminerte bøkespiler
og oransje plastduk. Deres farge og form
ga restauranten kallenavnet Moltemyra.
I gulvbelegget på teaterplassen og
på Johanne Dybwads plass brukte Nils
31
Slaatto kombinasjonen av sirkler og
ruter. Rutene skapes med kraftige linjer
av brostein og granittsteiner og med
kvadratiske felt av betongheller imellom.
Blomsterbedene og de store feltene med
gressplen gjorde at Teaterhagen fremstår som frodig. Som stasjonsplass ble
Johanne Dybwads plass først og fremst
utformet med tanke på dem som reiser
med kollektivtrafikk i Oslo. Johanne
Dybwads plass ble avgrenset av opphøyde
bed som sammen med nedgangene til stasjonsområdet og Narvesenkiosken dannet
en oval form.
Nivåforskjellen fra Karl Johans gate til
Stortingsgaten ble løst ved å etablere en
trapp på nordsiden og beplantning i en
opphøyet blomsterrabatt som avgrensning mot teaterbygningen.
Som hovedansvarlig for detaljutformingen av Studenterlunden endret Nils
Slaatto på de opprinnelige planene og
tilførte plassrommet en friere og mer
fremtredende motivbruk. I løpet av tiden
det tok å ferdigstille Eidsvolls plass og
Studenterlunden, hadde arkitekturtrendene beveget seg mot et postmodernistisk
ideal. Man kan tenke seg at denne ledige
referansebruken vitner om en postmodernistisk tidsånd. Studenterlunden er
preget av betydelig gjennomarbeiding;
fra et overordnet nivå ned til minste
detalj. Kantavslutningene er gitt en
voluttlignende avrunding som refererte
til teaterets nybarokke stil, det samme
gjelder de lave soklene for belysning som
er plassert på hver side av benkene. Et
gjennomgående sirkeltema refererer til
Universitetsplassen, som har sirkelmotiver i gulvdekket. Den mer ledige formen
og vekten på grønne elementer gjorde
32
at Studenterlunden åpenbarte seg som
teaterets hage.
Samtidig var Slaatto tro mot parallellaksen som strakte seg fra Stortinget
til Abelhaugen, og han skapte en sammenheng i hele parkbeltet ved å lage en
fondbygning hvis grunnplan minte om
den til stortingsbygningen. Det fremgår
av arkitektenes prosjektbeskrivelse fra
1988 at utformingen er et forsøk på å
skape et byrom mellom Universitetets tre
bygninger og Nationaltheatret for å videreføre Linstows opprinnelige plan med
en «utvidet Universitetsplass».5 I praksis
ble dette gjennomført ved å fokusere på
den tverrgående aksen gjennom teaterets
kuppel til midtpunktet i den motstående
universitetsbygningen. Paviljongen i øst
og stasjonsbygningen i vest skulle være
med å danne sidefløyer til teaterbygningen som tilsvarte sidebygningene i
Universitetet. 6 Samtidig ble det laget
en åpning i trerekkene mot Karl Johans
gate og i gressfeltet i Studenterlunden.
En krum ganglinje spente seg ut mot Karl
Johans gate og skapte kontakt til Universitetet, samtidig som formen speilet
teaterets kuppel. Aksen ble forsterket
ytterligere med Holbergmonumentets
plassering.
Lund og Slaattos ønske om å videreføre Linstows opprinnelige plan med en
utvidet universitetsplass, og samtidig
referere til omkringliggende bygninger,
først og fremst Nationaltheatret, viser at
arkitektene var svært bevisst de mange og
dels motstridende forutsetningene. Løsningen ble et kompromiss ved at aksiale
elementer viser tilbake til Linstow og den
opprinnelige byplanen han utformet,
mens detaljer i den fysiske utformingen
foto: rune aakvik/oslo museum
Fontene «Påfuglen» foran kiosken ved nedgangene til Nationaltheatert stasjon, 1991.
refererer til bygningene rundt, og da i
særlig grad til Nationaltheatret. Man kan
regne Lund og Slaattos engasjement som
avsluttet og Studenterlunden som ferdigstilt da Påfuglfontenen, tegnet av Nils
Slaatto, ble montert på Johanne Dybwads
plass i 1989.
Motstanden og de første endringene
Da Sentrumsplanen som tok for seg viktige deler av Oslo sentrum, ble lansert i
1974, ble det selvsagt debatt. I 1975 fremmet arkitekt Håkon Mjelva et motforslag
til Lund og Slaattos plan. Mjelvas forslag
er fremfor alt et angrep mot drømmen
om «den utvidede universitetsplass» og
den aksiale orden. En annen kritiker, Egil
Gabrielsen, påpekte at arkitektene ikke
har etterstrebet en mer helhetlig utforming av den gamle «huseiertomten» som i
dag deles av Rosenkrantz’ gate.7 Stridstemaene var også denne gangen knyttet
til de historiske problemstillingene som
alltid hadde fulgt byrommet.
Funksjonsmessig ønsket Lund og
Slaatto å dele parkbeltet inn i ulike
brukssoner, og i planene for Eidsvolls
plass kommer det frem at arkitektene
33
opprinnelig så for seg en rekke ulike
aktivitetstilbud. Til tross for at Lund og
Slaatto fikk det nødvendige gjennomslag
for sine ideer, var det den dårlige
økonomien som gjorde at detaljeringen
ikke ble slik arkitektene helst hadde
ønsket. På Eidsvolls plass ble det lagt
betongheller og brostein hentet fra andre
steder i byen. Benkene ble en forenklet
versjon av arkitektenes skisse og var
uten ryggstø. Også lyktene fikk dårligere
kvalitet enn Lund og Slaatto hadde ønsket.
De trange økonomiske rammene tillot
heller ikke kunstpaviljongen, sjakkrutene,
fuglebadet og de andre miljøskapende
elementene som ble foreslått.8
I 1980 ble for første gang forslaget
om en glasspaviljong i tilknytning
til de nye stasjonsnedgangene i vest
lansert. I utgangspunktet var den
foreslåtte glasskuppelen ni meter høy,
men forskjellige utkast viser mer eller
mindre dominerende bygningsforslag.
Glasspaviljongen skulle markere den
underjordiske stasjonsbygningen og
være et fondmotiv vis-à-vis Stortinget.
I motsetning til det opprinnelige fra
Sentrumsplanen skulle glassbygningen
gi et lettere preg enn den opprinnelig
planlagte betongbygningen. Lund og
Slaattos arbeid på Eidsvolls plass og
Studenterlunden hadde også tidligere
vært gjenstand for diskusjon, men
motstanden nådde et høydepunkt med
mediedebatten som raste i årene 1984
og 1985 som følge av den foreslåtte
g l a s s p av i l j o n ge n . M ot s t a n d e r n e
mente at glasspaviljongen ville bryte
med omgivelsene, og at den viste
manglende forståelse for stedets
historie.9 Til slutt ble det politikerne og
34
Miljøverndepartementet som avgjorde
saken; de sa ja til arkitektenes utkast,
men avviste senere glasspaviljongen.
Utbyggingen stoppet opp i byggetrinn
1, men Narvesenkiosken ble utvidet
noe i forhold til det som opprinnelig var
planlagt. Kiosken, som er den eneste
bygningen som direkte vender mot
Johanne Dybwads plass, fremstår dermed
som diskret innfelt i bakken. Bygningen
blir fondmotiv vis-à-vis Stortinget og
skjermer plassen fra bilveien bak. Til tross
for at resultatet av Lund og Slaattos arbeid
fikk varierende mottagelse, gjenvant
plassrommet etter en tid den posisjon i
folks bevissthet som det tidligere hadde
hatt. Arkitektene oppnådde med sin
utforming å fastholde byrommets tema
og karakter, samtidig som de har klart
å sette sitt spesielle preg på parkdraget i
Oslo sentrum.
Fra Påfuglfontenen kom på plass i
1989 fikk Lund og Slaattos utforming av
Studenterlunden stå i fred i kun ett år.
Allerede i 1990 ble Moltemyras oransje
parasoller, som gjentok Påfuglfontenens
runde form, erstattet med alminnelige parasoller.10 Senere har det kommet
flere endringer, og parkbeltet er i dag
ikke lenger i overensstemmelse med
Lund og Slaattos planer. I forbindelse
med markeringen av 100-årsjubileet for
unionsoppløsningen mellom Sverige
og Norge i 2005 har deler av området
omkring Karl Johans gate vært gjenstand
for opprustning. Arbeidet har medført en
rekke endringer også på Eidsvolls plass
og i Studenterlunden. Det er blant annet
foretatt oppgradering og justering av
gulvbelegg og møbler, to nye Narvesenkiosker som forsterker parallellaksen til
Karl Johans gate er plassert mellom bassenget og Nationaltheatret, den såkalte
Tordenskiolds terrasse er opprettet som
en forsterket gangforbindelse til Tordenskiolds gate. Også Johanne Dybwads
plass er vesentlig forandret med åpning
mot Nationaltheatret og betoning rundt
en ny statue av Per Aabel i sør.
Eidsvolls plass og Studenterlundens
historie viser at byrommet har vært i
en langsom utvikling hvor funksjonene
har endret seg. Behovene som stilles til
gode byrom vil variere, og byrommene
bør derfor kunne endres for å tilpasses
skiftende behov. Forandringer som
dette er en del av byrommets natur, og
fleksibiliteten kan være en del av dets
styrke. Det helhetlige grepet som ble
planlagt av Lund og Slaatto, som er
beskrevet i denne artikkelen, tilhører
således allerede en svunnen tid. De
historiske utfordringene er likevel de
samme og vil gjøre seg gjeldende på nytt
hver gang parkrommet skal oppgraderes.
Noter
1 «Nr. 190, norske arkitektkonkurranser, Idékonkurranse om tilbygg til Nationaltheatret» i
Norske arkitektkonkurranser 181-190, 1972-73,
tillegg til Arkitektnytt nr. 5, 1973, s. 6f.
2 Se blant andre Knut Berg: «Studenterlunden blir
til» i St. Hallvard..., 62. årgang, 1984, s. 193 og
Arne Brenna: Eidsvolls plass, Studenterlunden og
glasshuset, 1985, s. 18.
3 Kjell Lund og Nils Slaatto: «Sentrumsplan. Tullinløkka – Nationaltheatret/Slottet - Stortinget»
i Byggekunst nr. 1, 1975, s. 24f.
4 Ulf Grønvold: Lund & Slaatto, 1988, s. 354ff.
5 Nils Slaatto: «Studenterlunden m/Nationaltheatret stasjon/Oslo» i Byggekunst nr. 7, 1988,
s. 532.
6 Kjell Lund: «Sentrumsplan for Oslo…» i Landskap, 1977, s. 59.
7 Egil Gabrielsen: «Eidsvolls plass, Oslo. Anmeldelse» i Landskap, 1977, s. 64ff.
8 Ulf Grønvold: Lund & Slaatto, 1988, s. 377.
9 Arne Brenna: Eidsvolls plass, Studenterlunden
og glasshuset, 1985, s. 47ff.
10 Ulf Grønvold: «Multemyra som forsvant» i Byggekunst nr. 5-6, 1990, s. 245.
Ingvild Simers Moe har hovedfag i kunsthistorie, og er for tiden ansatt i Plan- og
bygningsetaten i Oslo kommune.
35
Det røde Milorg og samarbeidet
med Max Manus og Asbjørn Sunde
i 1943
Per Helge Martinsen
Etter forhandlinger gikk NKPs militærorganisasjon Nasjonalgarden inn
i Milorg i Oslo senhøsten 1942. Tilveksten skal ha omfattet 1200 mann.
Mange var ikke kommunister og soknet politisk til DNA. Det de hadde felles var at de sluttet opp om NKPs aktive motstandslinje med sabotasje og
gerilja som militære kampformer.
Nasjonalgarden ble innlemmet i Avsnitt Øst. Det var Milorgs organisasjon
i Stor-Oslo øst for Akerselva. Avsnittets avdelinger var D1311, D1312 og
D1313. De betegnet områder og var bygget opp med lag, tropper, kompanier og grupper. Byområdene var D1311 og D1312. Innbyrdes grense
var Trondheimsveien. D1311 lå sønnenfor og D1312 nordenfor. D1313 lå
utenfor bygrensen og omfattet Østre Aker og Nordstrand.
Sentrum for NKPs innflytelse var D1311 og D1312. Ryggraden var
aktivistiske befal og mannskaper som støttet partiets motstandslinje. Det
gav NKP en sterk posisjon i områdene. Partiets hegemoni fratok slik Milorg
all innflytelse av betydning. Det ble særlig synlig forsommeren 1943. Da
var kontakten til Milorg brutt og områdene gjenoppbygget etter en stor
tysk opprulling på vinteren. I D1311 og D1312 blomstret aktivismen, og
mest aktiv var D1312.
Denne artikkelen beskriver områdets samarbeid med Max Manus og
Asbjørn Sunde om sabotasje. Mye av kildematerialet er nytt og har ikke
tidligere vært brukt av okkupasjonshistorikere. Artikkelen bygger på
forfatterens bok – Rød Skygge over D13. Kommunistene og Milorg i StorOslo 1940-45.
36
Mardonius
I 1943 hadde Linge-kompaniet tre hovedoppdrag i Norge, blant annet var det
viktig å bistå Milorg militært. Organisasjonen måtte bygges opp med instruktører, radiotelegrafister og forsyninger
for å være forberedt til sluttkampen mot
den tyske okkupanten. Agentene ble også
brukt i sabotasjeaksjoner mot spesielle
mål av stor betydning for den tyske krigføring. De militære planleggerne omtalte
dette som Coup de main-operasjoner.
Slike operasjoner skulle utføres i uniform
dersom det var mulig. Milorg skulle ikke
trekkes inn. Agentene skulle omhyggelig
unngå å blande seg med motstandsbevegelsen hjemme og etterlate bevis på at
sabotørene var sendt inn utenfra. Videre
skulle operasjonsområdet utvides til
Nord-Norge. Der var lite gjort hittil.1
Mardonius var en Coup de main-operasjon mot tysk skipsfart i Oslofjorden.
Den 12. mars ble agentene Max Manus
og Gregers Gram sluppet i fallskjerm over
Østmarka. Etter å ha slitt med sykdom de
første dagene, fikk agentene forbindelse
med kontaktmannen Kjell Staff. Med
Staffs hjelp ble de innlosjert på Ljan hos
Halvor Haddeland.2 I tiden som fulgte ble
havneområdet rekognosert og den tyske
vaktordningen for skipene undersøkt.
Planen var å utdanne 20 mann i skipssabotasje og gå løs på Oslo havn med opptil
10 kanoer som skulle angripe hvert sitt
mål. Planen måtte oppgis da Manus og
Gram fant det umulig å få mobilisert så
mange folk av det rette slaget.3
Det ble så tatt kontakt med en kamerat av Manus, Arne Sten Fredriksen, som
arbeidet på Akers Mek.. Han kunne gi
viktige opplysninger fra havnen og skaff-
et kontakt til personer som agentene
ønsket å bruke. En som sa seg villig, var
Sigurd Jakobsen.4 Han arbeidet på Akers
Mek og var troppssjef i D1312.5 Bruk av
Milorg-medlemmer stred mot operasjonens forutsetninger, men det ser ikke ut
til at agentene var klar over Jakobsens
forbindelse til Milorg. Militært var kontakten til Jakobsen en stor fordel. Med
hans inntreden i aksjonsgruppen åpnet
det seg muligheter for et angrep mot skip
ved verftet, samtidig som det ble foretatt
aksjoner fra kanoer i selve havnen. Det
ble laget en ny plan basert på 7 sabotører
rekruttert lokalt, men denne måtte frafalles da flere trakk seg. Agentene ble derfor
stående igjen med Halvor Haddeland,
Einar Riis Johansen og Sigurd Jakobsen.6
Av sikkerhetshensyn ble sabotørene
trent hver for seg. Manus trente Haddeland og Riis Johansen, mens Jakobsen
fikk trening av Gram. Dette omfattet
bruk av maskinpistol, pistol, kampkniv
og batong. De lokale sabotørene fikk
også opplæring i bruk av limpets, små
magnetiske miner som skipene skulle
sprenges med. 7 Planen var at Manus
og Gram i hver sin kano, Manus og Riis
Johansen sammen og Gram sammen med
Haddeland, skulle angripe skip i havnen.
Oppdraget til Sigurd Jakobsen var å slå til
fra land mot skip i verftsområdet. Havnen
var imidlertid tom for skip da planen ble
klar tidlig i april, og aksjonen måtte utsettes.
Natten til 28. april tok sabotørene
seg ubemerket frem til sine mål og fikk
plassert limpetene. Så trakk de seg ut og
ventet på resultatet. Det ble dårligere enn
ventet. Av 22 limpets som ble brukt, gikk
kun 8 av. På Tuguela var det flere som ikke
37
Foto: Norges Hjemmefrontmuseum
Gregers Gram (1917-1944). Deltok i felttoget i 1940. Deltaker i Mardonius, Bundle og Bundle/
Derby 1943-44. Medlem av Oslo-gjengen. Tildelt Krigskorset m/sverd for Mardonius. Hadde
illegal propaganda som spesiale og en viktig bidragsyter i Derby-organisasjonens arbeid blant
tyske soldater. Utsatt for provokasjon og drept i et tysk bakhold på Plasskafeen i Oslo 14. november 1944. Tildelt sverd nr. 2 til Krigskorset m/sverd post mortem.
detonerte, og ingen gikk av på Sarpfoss,
Taiwan og en tysk minesveiper. Tyskernes
tap var at Ortelsburg sank mens Tuguela
og en oljelekter ble skadet.8 Limpetene
som gikk av var plassert av aksjonspartiene til Manus og Gram. På Akers Mek.
ble Sigurd Jakobsens limpets funnet og
undersøkt av tyske eksperter.
Problemet med limpetene som ikke
gikk av ble viet stor oppmerksomhet
av britene da aksjonen ble evaluert.
Uerfarenhet hos sabotørene ble sett på
som en mulig årsak. Helt oppklart ble
problemet aldri. En tysk kilde forteller
at på limpetene som ble funnet på Akers
Mek., hadde detonatoren eksplodert,
men uten å antenne sprengstoffet.9 Det
tyder på at limpetene var riktig plassert,
men at detonatoren kan ha vært for svak.
38
Max Manus er inne på det samme når han
forteller at limpets som ble brukt senere,
hadde en detonator av kraftigere type.10
Hva hadde skjedd med Sigurd Jakobsen?11 Britiske kilder viser at han hadde
en hjelper under aksjonen. Det fremgår
også av Max Manus’ bok Det vil helst gå
godt, uten at hjelperens identitet eller
rolle under aksjonen kommer frem.
Jakobsens plan var å smugle limpets inn
på verftsområdet og sette disse på tre
skip – det tyske Levant på 12000 tonn, det
norske Taiwan på 10 000 tonn og en ny
tysk minesveiper på 800 tonn. Han hadde
12 limpets til rådighet. 6 for Levant, 4 for
Taiwan og 2 for minesveiperen. Et tilbud
om å arbeide nattskift passet ham godt.
Det ga mulighet til å oppholde seg lovlig
på verftsområdet frem til aksjonstids-
punktet, som var ved midnatt 27. april.
Ved 15-tiden samme dag fikk han klarsignal om at operasjonen var i gang. Været
var ikke det beste, og Jakobsen ventet
hele kvelden på signal om at operasjonen
skulle avbrytes, men holdt seg til ordre.
Ved 23-tiden flyttet han minene fra gjemmestedet og ned til kaiområdet. Uvisst av
hvilken grunn bestemte han seg for å slå
til mot Levant på et senere tidspunkt. Når
skipet forlot Akers Mek. kl. 23.30 ble tennerne aktivert. Disse var tidsforsinkede
og ville detonere minene først åtte timer
senere. Planen var nå at Jakobsen og hjelperen skulle møtes. Det skulle skje på et
avtalt sted etter at hjelperen hadde padlet
inn fra Lindøya i kajakk. Jakobsen skulle
så overta kajakken, padle ut til skipene
og sette limpetene på. Hjelperen ankom
til avtalt tid kl. 23.45. Av frykt for at støy
skulle varsle vaktene mens Jakobsen tok
plass i kajakken, ble planen for hvem som
skulle plassere limpetene endret.
Hjelperen overtok og skulle utføre
oppdraget etter Jakobsens instruksjoner.
Først mot minesveiperen, og så, etter å ha
padlet tilbake til Jakobsen og hentet limpetene som var igjen, mot Taiwan. Etterpå
gjennomgikk de det som var gjort. Hjelperen var usikker på om limpetene var satt
riktig på minesveiperen, siden en vakt
hadde forstyrret ham. På Taiwan mente
de at alt var gjort riktig. Så avsluttet sabotørene oppdraget: Hjelperen ved å bringe
de limpets som skulle brukes mot Levant
til et avtalt gjemmested, mens Jakobsen
la en våt engelsk uniformsjakke på et
flytende plankestykke. Tyskerne skulle
forledes til å tro at britene stod bak, i håp
om å unngå represalier mot arbeiderne
ved verftet. Dette var en del av planen til
Foto: Norges Hjemmefrontmuseum
Max Manus (1914-1996). Finlandsfrivillig
1939-40. Deltok i felttoget i 1940. Tildelt
Krigskorset m/sverd for Linge-ekspedisjonen
Mardonius. Leder for Linge-ekspedisjonene
Bundle og Derby/Bundle 1943-45. Medlem
av Oslo-gjengen. Hadde skipssabotasje som
spesiale og stod sammen med Roy Nielsen for
senkningen av det tyske troppetransportskipet
Donau i Drøbak-sundet i januar 1945. Gjennom Derby-organisasjonen drev Manus også
utstrakt og viktig propaganda-arbeid blant
tyske soldater. Tildelt sverd nr. 2 til Krigskorset
m/sverd.
Manus og Gram, som hadde lagt opp til
samme effekter i sin del av aksjonen. Så
forsvant Sigurd Jakobsen og hjelperen
ubemerket hver til sitt.
Den tyske etterforskningen etter
aksjonen bygget på at Asbjørn Sundes
gruppe stod bak. Det førte til at det
39
foto: Riksarkivet
Sigurd Jakobsen (1911-1943). Troppssjef i D1312 og arbeidet på Akers Mek. da han i mars
1943 sa seg villig til å delta i Mardonius-ekspedisjonen. Fikk oppdraget med å plassere limpets på
skip innenfor verftsområdet. Instruert i behandling av våpen og limpets av Gregers Gram. Etter
aksjonen la Gram og Jakobsen planer for videre samarbeid. Under opprullingen av Avsnitt Øst
sommeren 1943 ble Jakobsen arrestert. Den 14. oktober 1943 ble han henrettet i Trandumskogen.
var kommunistavdelingen, Referate
IV A, og Gustav Barschdorf som fikk
etterforskningsansvaret. Samtidig pekte
funn av engelske uniformseffekter på
at sabotørene hadde forbindelse til
britene.12
Hvem var Sigurd Jakobsens hjelper
på Akers Mek.? Verken Max Manus eller
Gregers Gram ser ut til å ha fått klarhet i
dette. Identiteten til hjelperen går heller
ikke frem av britiske eller tyske kilder.
Hjelperen kan imidlertid ha vært områdesjef Olaf Østerud i D1312, som skal ha
deltatt i en sabotasjeaksjon i Oslo havn
våren 1943.13
Sabotasjegruppens virksomhet
Sent i mai ble det et abler t en
sabotasjegruppe i D1312. Bak initiativet
stod Asbjørn Sunde, som på dette
tidspunktet var i Oslo etter å ha blitt såret
40
under aksjonen mot Arbeidskontoret i
Pilestredet 31 tidligere på våren. Denne
aksjonen hadde rammet gruppen til
Sunde hardt, og flere sentrale medlemmer
var drept eller arrestert. For Sunde ble
dette et vendepunkt i synet på hvordan
sabotasjekrigen måtte føres. Han ville
ikke lenger arbeide med grupper på 5-6
mann. Sabotasjekrigen måtte videreføres
med større enheter. Det ville han få til ved
å utdanne sabotører i store mengder.14
Sundes plan forutsatte tilgang på
mannskaper, og de fantes i NKPs militærorganisasjon i D1311 og D1312. Samtidig
måtte han få aksept fra ledelsen. Sundes
problem var at NKPs krigsledelse satt
langt unna. Peder Furubotn og partiets
sentralforlegning var i Valdres. Det var
imidlertid linjer som kunne utnyttes.
Sunde hadde vært NKPs sabotasjeleder
fra høsten 1942. På forsommeren 1943
Foto: Riksarkivet
Olaf Østerud (1917-1943). Innsatt av kommunistene som områdesjef i D1312 våren 1943. Kan
ha vært Sigurd Jakobsens ukjente hjelper på Akers Mek. Samarbeidet med Asbjørn Sunde forsommeren 1943 om oppbygging av en sabotasjegruppe i D1312. Anonymt angitt og arrestert i juli
1943. Utsatt for brutal tortur av Gestapo. Henrettet i Trandumskogen 14. oktober 1943. (Foto:
Riksarkivet)
stod partene uten kontakt, og samarbeidet måtte gjenopptas hvis Sundes plan
skulle kunne gjennomføres.
Kontakten til sentralforlegningen ble
formidlet av Thorkild Jacobsen. 15 For
Furubotn må Sundes initiativ ha vært
etterlengtet, da det åpnet for å iverksette partiets program for sabotasje og
geriljakrig. Trolig fikk NKPs militærleder
Rolf Schyberg ordre av Furubotn om å
samarbeide med Asbjørn Sunde og stille
folk til hans disposisjon. Schybergs ordre
til D1312 tyder på dette. Fra kompaniene
i områdets gruppe 1 skulle 24 mann tas
ut til en sabotasjegruppe.16 Det ble også
rekruttert utenfor området.
Tilveksten ser ut til å ha kommet fra en
tropp i D1311 som fulgte Olaf Østerud inn
i området da han ble områdesjef.17 Kjernen i troppen var en gruppe arbeidskamerater fra en verkstedsbedrift i Malmøgata.
Gruppen ble til høsten 1942 etter initiativ
fra en av arbeidskameratene og Sverre
Lindegård fra NKP.18 Sjef for sabotasjegruppen ble områdets sjefsinstruktør,
Kaare Gundersen. Kort tid etter kom det i
stand sprengningskurs for mannskapene
i Heggedal. Tilrettelegger var områdesjef
Olaf Østerud i D1312, og Asbjørn Sunde
var instruktør.19
Hvilke oppdrag var sabotasjegruppen
tiltenkt? Dette skal ha vært jernbanesabotasje, skipssabotasje og likvidasjon
av angivere.20 Et videre samarbeid med
Linge-agenter kan også ha inngått i planene. Etter Mardonius-aksjonen møttes
Gregers Gram og Sigurd Jakobsen for å
evaluere oppdraget på Akers Mek. Gram
og Jakobsen drøftet også mulige aksjoner
i fremtiden.21 Hva disse besto i, vet vi ikke,
men det er sannsynlig at samarbeid om
skipssabotasje var tema. Vi må også gå ut
41
Asbjørn Sunde (1909-1985). Krigserfaring
som sabotør og partisan under den spanske
borgerkrigen. Fra høsten 1938 leder for
Wollwebers organisasjon i Norge. Stod under
ledelse av NKVD. Samarbeidet med Milorg,
SOE og 2A i løsning av spesialoppdrag og
likvidasjoner 1941-43. NKPs sabotasjeleder
fra høsten 1942 til våren 1944. Organiserte
tallrike sabotasjeaksjoner mot jernbanenettet i Sør-Norge og krigsviktig tysk industri
1941-1944. Instruktør for sabotasjegruppen
i D1312 sommeren 1943. Overtok flere av
sabotørene fra D1312 etter Gestapos opprulling av Avsnitt Øst.
Foto: Svensk Riksarkiv i Arninge
i fra at samtalen ble rapportert videre til
NKPs militære ledelse og Asbjørn Sunde.
Trolig høstet tanken om et samarbeid
stort bifall. Mye lå til rette. Begge parter
kjente Oslo havn ut og inn. Sabotører
kunne også dra nytte av nettverket som
Avsnitt Øst hadde på arbeidsplassene i
havneområdet. Max Manus’ og Gregers
Grams oppdragsgivere i britenes organ
for støtte til motstandsbevegelsen i de
okkuperte land, SOE, ville neppe være
avvisende til å bidra. Kildene viser at
britene i 1943 uttrykte misnøye med
omfanget av hjemmefrontens sabotasje i
Norge. Det ble klart kommunisert at det
var forventet at Milorg gjorde mer, og britene viste til Milorg i Oslo.22 Et samarbeid
om sabotasje med kommunistiske militære grupper ville med stor sannsynlighet
42
ha fått SOEs støtte. Politiske forskjeller
var underordnet når krigsviktige mål
hos den tyske fienden kunne rammes
militært, og SOE samarbeidet allerede
med kommunistene i andre okkuperte
land. Det var regelen mer enn unntaket.
Sabotasjegruppens første aksjon var
mot Samvirkelagets lager i Skjoldgt.
Oppdragsgiver var Rolf Schyberg og
aksjonen skulle være en prøve for å se
hvordan guttene reagerte når det ble
alvor.23 Natten til 19. juni slo gruppen
til. Ledet av Kaare Gundersen og Reidar
Wilhelmsen brøt flere menn seg inn i
lokalene og tok med seg 20 sekker kaffe
og 30 sekker sukker.24 Totalt var det
1700 kg som ble kjørt bort på to lastebiler som var stjålet for anledningen.
Foto: Riksarkivet
Kaare Gundersen (1914-1943). Tømrer. Deltok i felttoget i 1940. Sammen med Svenn Martinsen
bygget han sommeren 1940 opp en militær motstandsgruppe basert på kamerater og kolleger fra
Brække Brug på Kjelsås. Involvert i etterretningsvirksomhet 1941-42. Deltok på Bittern-ekspedisjonens kurs for befal i Avsnitt Øst høsten 1942. Sjef for D1312s sabotasjegruppe sommeren
1943. Oppdragsgiver for likvidasjoner. Arrestert i juli 1943. Utsatt for brutal tortur av Gestapo.
Henrettet i Trandumskogen 14. oktober 1943.
Målet hadde vært hermetikk, men dette
var for vanskelig å få tak i.25
Avslutning
Tidlig i juli slo Gestapo til mot D1312
etter et anonymt angiveri av områdesjef
Olaf Østerud. I alt var 45 personer
arrestert da opprullingen ebbet ut i
slutten av august 1943. Seks ble henrettet
i Trandumskogen 14. oktober 1943. Det
var Olaf Østerud, Kaare Gundersen,
Sverre Halvorsen, Sverre Andersen,
Sigurd Jakobsen og Eugen Grønholdt.
De hadde alle vært sentrale skikkelser
i sabotasjevirksomheten i D1312.
Opprullingen ble imidlertid slutten for
et videre samarbeid med Max Manus og
Asbjørn Sunde. Samtidig overtok Manus
og Sunde flere av de mest fremtredende
medlemmene i D1312s sabotasjegruppe.
Roy Nielsen og Ric hard ZeinerHenriksen satte spor etter seg i senere
aksjoner for Max Manus. Det gjorde
også Harry Sønsterød, Olav Førland,
Arvid Haugene og Roar Stub Andersen
for Asjørn Sunde. Det kommunistiske
D1312 ble slik en viktig styrkebrønn for
Linge-kompaniets og Sunde-gruppens
senere aksjoner og sabotasje i Oslo og
omegn. Et bidrag som det ikke er for sent
å hedre dette aktivistiske og offervillige
motstandsmiljøet for.
Per Helge Martinsen (f.1959) er statsviter
og forfatter. Han er bosatt på Sotra og
arbeider som rådgiver i Bergen kommune.
Artikkelen bygger på hans nylig utkomne
bok - Rød skygge over D13. Kommunistene og Milorg i Stor-Oslo 1940-45.
43
Noter
1 Arnfinn Moland: I hemmelig tjeneste. Kompani
Linge sett med britiske øyne. Orion forlag 2001:
57-58.
2 Max Manus: Det vil helst gå godt. P.F.
Steensballes Boghandels Eftg. 1946:178.
3Ibid:185.
4Ibid.
5 Opplysninger i Jakobsens nekrolog i
Milorgposten 1945.
6 Manus op. cit.:185.
7 The National Archives, det britiske riksarkiv
i Kew, heretter TNA: HS 2/191: Operation
Mardonius: Report on Operation Mardonius,
datert 11th July 1943.
8 Moland op. cit.: 69.
9 Riksarkivet, heretter RA: L-sak D nr. 4404
Harald Andersen, dok. 52: Avskrift av Gestapos
sluttrapport datert 21/9-43, utarbeidet av
Gustav Barschdorf, Kurt Lubinsky, Josef”Sepp”
Schneider og Gertrud Thielicke Karlsen.
10 Manus op. cit.:215-216.
11 Fremstillingen av Jakobsens rolle i aksjonen
bygger på SOEs sluttrapport, se TNA: HS
2/191: Operation Mardonius: Report on
Operation Mardonius, datert 11th July 1943.
12 RA: L-sak D nr. 4404 Harald Andersen, dok. 52:
Avskrift av sluttrapport datert 21/9-43 op. cit.
13 Kilden ønsker å være anonym.
14 Asbjørn Sunde: Menn i mørket. Dreyers Forlag.
Oslo 1947: 154.
15 Terje Halvorsens intervju med Thorkild
Jacobsen fra 1975. Materialet er stilt til
disposisjon av Terje Halvorsen. Thorkild
Jacobsen (1894-1975) var NKPs faktiske leder
i Stor-Oslo i 1942/43.
16 Gruppe 1 i D1312 hadde på dette tidspunktet
seks kompanier. Hvert av disse skulle avgi fire
mann til sabotasjegruppen. I alt skulle 24 mann
tas ut. Se ellers: Norges Hjemmefrontmuseum,
heretter NHM, MI-IV arkivet: Avhørsrapport
7/301 på Frank A. Johansen og Olav E.
Johansen, datert 6/12–43. Rolf Schyberg
(1904-1983) var NKPs militære leder i 1943.
17Det fremgår videre at »Østerud forsvant
plutselig med sin tropp. Det viste seg at han
hadde gått over til en høyere stilling i annet
område», se NHM, MI-IV arkivet: Rapport fra
SL til MI IV, «1124-1140», datert 11/4-44.
18 RA: L-sak H-5931 Georg Angerer, dok Z 20,
avhørsrapport på Kristian Ragnvald Johansen,
datert 17/9-46. Sverre Lindegård flyktet til
44
19
20
21
22
23
24
25
Sverige tidlig i 1943. Vinteren 1944 vendte
han tilbake som NKPs leder i Buskerud. I januar
1945 ble han arrestert i Drammen og skutt
under et fluktforsøk.
Lars Borgersrud: Wollweber-organisasjonen
i N o r g e . A c t a H u m a n i o r a n r. 7 .
Universitetsforlaget 1997: 477.
NHM, MI-IV arkivet: Avhørsrapport på Frank og
Olaf Johansen op. cit
TNA: HS 2/191: Operation Mardonius: Report
on Operation Mardonius, datert 11th July 1943.
Forventningen om økt sabotasjeaktivitet i Oslo
hadde opphav i SOEs Sabotage Directive for
Norge, utformet i mai 1943. Se Ian Herrington:
The Special Operations Executive in Norway
1940-1945: Policy and Operations in the Strategic
and Political context op. cit.: 73-74. Se også
Ole Kristian Grimnes: Hjemmefrontens ledelse.
Norge og den 2. verdenskrig. Universitetsforlaget
1977: 243.
NHM, MI-IV arkivet: Avhørsrapport på Frank og
Olaf Johansen op. cit.
Stein Ugelvik Larsen, Helge Paulsen og Beatrice
Sandberg: Meldungen aus Norwegen.Die Berichte
der Sicherheitspolizei und des Sicherheitsdienstes.
(manuskript): Nr. 57 datert 12/7-43. Materialet
er stilt til disposisjon av Stein Ugelvik Larsen.
NHM: MI-IV arkivet: Avhørsrapport 7/273 på
Chr. Westre, datert Stockholm september 1943.