1. No category

LANDFALLØYA
Denne artikkelen er den første av fire om eldre bygninger i Drammen, som vi planlegger i jubileumsåret 2011. Den tar for seg bygninger fra første halvdel av 1800-tallet, og avgrenses til Landfalløya.
Av Jørn Jensen
Landfalløya er en del av hovedveien fra vest
inn i Drammen, og dermed også en del av
landets første kjørevei fra Kongsberg til Kristiania. Strekningen mellom Haugsund (i dag
Hokksund) og Bragernes ble anlagt i slutten
av 1620-åra, og Landfalløya var vel blant byens
første ”forsteder”, sammen med Brakerøya og
Strømsfjerdingen. Øvre del var faktisk ei øy,
atskilt fra fastlandet av en smal kanal, som i
dag er bevart i Bacheparken.
I Hannibal Sehesteds jordebok fra 1650
nevnes det at i evja bak Landfalløya ”forvares saugtømmer, kan og forvares master, om
behov gjøres”, noe som gir en et inntrykk av
landskapet på den tida. Navnet Landfall betyr
jordskred, og tilhører gården litt høyere opp,
som deler av dagens Landfalløya er utskilt fra.
Gatenavnet kom først til i 1866, da i formen
Landfaldøen.
Her var bebyggelse allerede på 1600-tallet,
men ikke i stort omfang, og husene må ha vært
små. I en protokoll fra 1650 får vi vite at Hannibal Sehested var eier av 15 hus bebodd av
strandsittere. Tomtene langs elvebredden egnet seg til lagring av plank og bord. Folketellingslister fra begynnelsen av 1720-åra forteller
at det på Landfalløya bodde 20 hovedpersoner,
mest småkårsfolk som bjelkehuggere, bord- og
bjelkefløtere, daglønnere, noen sjøfolk og vertshusholdere. Dette tilsier at husene fortsatt var
av beskjeden størrelse.
50 år seinere var situasjonen endret. Da var
det på Landfalløya 34 hus med 61 hovedperso-
ner og i alt rundt 160 mennesker. Her var seks
velholdne kjøpmenn, rundt 10 håndverkere, 30
tjenestefolk, 20 losjerende og resten standsittere. Fem av husene var ganske store. For to av
dem, tilhørende Christen Lohrmann og Peder
Beck, finnes det branntakster. De forteller at
det på oppsida av gata var forhus i to etasjer,
med seks værelser i 1. etasje og fire værelser i
2. etasje. På hver side var det en sidebygning,
en i en etasje og en i to etasjer, og bakerst en
tverrbygning i en etasje. Bakgårdsbygningene
inneholdt blant annet fehus, stall til 24 kreaturer og låve. Bak gården var det hage og løkke,
og på motsatt side, på elvekanten, sjøbod i tre
etasjer med brygge. Nesten alle de større gårdene ble utvidet og påbygd i 1800-tallets første
tiår. Mellom 1777 og 1807 økte antall sjøboder
fra sju til ti.
I 1850-åra var antall gårdsnummer på Landfalløya økt til 50, av disse var 15 større gårder.
De to største var Niels Baches Fløia og Hans
Kiøsteruds eiendom (nr. 24, se nedenfor), men
også farger Ole Mjelvas og baker Christian
Henriksens gårder var av anselig størrelse. De
andre større gårdene tilhørte kjøpmenn eller
høkere.
Høstagården
Den første gården som skal omtales ligger nesten øverst, rett på oversida av Landfalløybrua.
Det er Landfalløya 86, tidligere kalt Høstadgården, oppkalt etter Christian Høstad, som var
kjøpmann her midt på 1800-tallet. På slutten
22
Høstagården, landfalløya 86. Foto Drammens museum
av 1700-tallet holdt kjøpmann og bjelkehandler Christen Lohrmann til her. Han var født i
København, og skrev boka ”Anmærkninger
over Drammens Oeconomiske Beskaffenhed
og Nuværende Handel” i 1771.
Gården er satt sammen av minst to tømmerkjerner, den yngste fra rundt 1800. På gatefasaden kan en se at det er en relativt høy
kjeller under den østre og største delen. Bildet
nedenfor viser gården slik den så ut omkring
1910, etter en modernisering en gang midt på
1800-tallet. Forretningslokalet lå i delen til venstre i bildet, her kan en se varer utstilt i vinduet. De to arkene har vinduer av eldre type,
som hele gården trolig har hatt før ombygging.
Stakittet i forgrunnen gjerder inn en hage som
strakk seg ned til elva, her hadde Christian Høstad ei lastetomt. Ei sjøbu befinner seg utenfor
venstre bildekant.
Kartet fra ca. 1900 viser at gården hadde et
helt lukket gårdsrom, med uthus av ulike typer
Gårdsrommet i Høstagården
23
på tre sider, og altså med
hovedbygningen mot gata.
Dette var den tradisjonelle
måten å utforme bygårdene, både på 1700-tallet
og utover på 1800-tallet.
Som bildet viser var det
en åpen svalgang på den
ene sidefløyen, mens hovedbygningen hadde en
innelukket svalgang med
vinduer med småruter, en
”vindusgenerasjon” eldre
enn gatefasadens.
Midt på 1900-tallet ble
Høstadgården modernisert med nye vinduer og
eternittplater på fasadene
mot gata og mot vest. Kun Fløia sett fra Gulskogenparken. Foto Rude/Drammens musuem.
bygningens form kunne
fortelle noe om historien. På begynnelsen av
Fløia
2000-tallet fikk hovedbygningen tilbake mye
Fløia, Landfalløya 78, er blant de aller fineste
av sitt tidligere utseende, mens alle bakgårdsgårdene på Landfalløya, i alle fall ved første
bygningene har gått tapt.
øyekast. Et trenet øye vil se at alt av utvendige
Landfalløya sett fra Gulskogen gård. Den største gården ble kalt Mjelvagården. Foto Drammens museum.
24
bygningsdeler er kopier, fra en
omfattende istandsetting i 1987.
Bygningens utseende fra 1847 er
imidlertid bevart. Jo. Sellæg skriver følgende i ”Fra tømmer til
høyteknologi”: ”På Landfalløya
var Nils Bache i ferd med å forvandle farens gamle handelsgård
til et vakkert bypalé med siste nytt
i skyvevinduer av jern. Arkitekt
Wilhelm Hanstein hadde tegnet
Fløia etter siste mote, overdådig
utstaffert med løvsagarbeider og
andre snekkerdetaljer.”
Bygningen, og resten av eiendommen, fortjener en egen artikkel, som kan være aktuelt en
Landfalløya 54 er blitt kalt Stablumgården. Foto Jørn Jensen.
annen gang.
Sjøbuer
Bildet nedenfor viser deler av Landfalløya sett
fra Gulskogen gård. Her sees tre sjøbuer, den
lengst til høyre, i nr. 47, er omtalt nedenfor.
Hovedstrukturen i strøket, med de store handelsgårdene på oppsida av gata, og trelasttomter, mindre eiendommer og sjøbuer mot elva, er
godt synlig. Den store hvite bygningen tilhørte
farger Ole Mjelva i drøyt 30 år fra 1824, seinere
var det slakter Johs. Olsen som var eier. Det er
ikke usannsynlig at Mjelva bygde gården, som
var oppført i empirestil. Både den og nabogården i øst brant i 1920.
Omtrent midt i bildet sees en mindre sjøbu/
uthus med et bolighus bak som rager litt over,
alle fasadene mot elva er mørke, trolig umalte.
Dette er Landfalløya 63, en bygning som kan
gå tilbake til 1700-tallet. Mot elva er det fortsatt
mulig å se upanelt tømmer, mens gatefasaden
er preget av et valmtak som forteller om høy
alder. Den opprinnelige sjøbua er erstattet av
et mindre uthus.
Den eneste gjenværende sjøbua på Landfalløya ligger i nr. 47. Hovedbygningen mot
gata (på gatas nedside) er bygd rundt 1860,
mens sjøbua er omkring 40 år eldre. Den har en
tradisjonell utforming, er oppført i tømmer i tre
etasjer, som hver har tre rom med tømmervegger imellom. Den er ikke panelt verken ute eller
inne. I 1. etasje er det en inntrukket svalgang
langs vestre langside. Det er en heiseanordning
i gavlen ut mot elva. Sjøbuene var tilpasset sjøveis transport, i og med at skip kunne legge seg
helt inntil husveggen og gods av ulike typer
heises rett inn.
Det har skjedd få endringer med sjøbua på
Landfalløya 47 inntil i dag, men det har vært
planer om å innrede den til bolig, noe som ikke
er mulig uten å gjøre en del inngrep i minst to
av fasadene.
Landfalløya 54 er en annen av de gamle
handelsgårdene. Den ble modernisert i 1812
da kjøpmann Augustinus Holmen var eier.
Ved folketellingen i 1801 var han fullmektig
hos moren Ellen Holmen, som hadde ”Høkerie” som yrke. De holdt til i ”Langfall Øen No
9”. Seinere eiere er Isach Jensen, Andreas Braathen og så tre generasjoner Stablum, som har
gitt navn til gården.
Dagens utseende på hovedbygningen er et
resultat av en langvarig restaurering foretatt av
Torgunn Wøien og Birger Rypestøl, med stor
respekt for bygningens historie. Bygningsdeler
fra midt på 1900-tallet, som eternittplater, rustne
takplater og sprosseløse vinduer er fjernet og
eldre panel brakt fram. Her er det innelukkete
gårdsrommet bevart, med alle uthusene. Det er
bryggerhus, vedskjul, vognskjul, fjøs, grisehus,
stall og høyloft. Atkomsten til gårdsrommet er
gjennom et portrom i den vestre enden av gatefasaden. Variasjonen mellom panelt og upanelt tømmer, panelt bindingsverk og murpuss
er med på å gi bygningene sitt særpreg.
Eiendommens hage, som ligger mellom bygården og naboen på oversida, er også beholdt.
25
Landfalløya 50. Fasade mot gata, tillempet rekonstruksjon ved Jo. Sellæg.
Simersgården, Landfalløya 50
Landfalløya 50 er en interessant bygning, som
sommeren 2010 ble tilbakeført til slik den trolig har sett ut omkring 1790. Den eldste delen
av bygningen kan være bygd så tidlig som på
1600-tallet, og ble bygd ut i flere etapper på
1700-tallet. Den østre delen har nå fått barokk
detaljering fra midt i dette århundret, mens
vestre del nå er preget av louis-seize-stilen, som
Sjøbua på nedsida er imidlertid borte. På grunn
av dårlige tider for handelen etter at jernbanen
overtok mye av transporten til byen, ble arealet
mellom gata og elva, inkludert sjøbua, solgt i
1880-åra. Det ser ut til at sjøbua ble revet allerede før 1900.
Landfalløya 50 fotografert før ombyggingen i 1970-åra. Foto Jo. Sellæg.
26
Landfalløya 24. Foto Jørn Jensen.
den fikk ved en ombygging rundt 1790. Den
høye kjelleren under midten viser at det her er
flere byggetrinn, og det er morsomt at den nå
har kommet til syne igjen, etter å ha vært skjult
av panel etter moderniseringen i 1970-åra.
Ved den samme ombyggingen ble storstua
dekorert med veggmalerier av Erik Gustav
Tunmarck, som også har satt sine spor i Kongsberg kirke og på Fossesholm. Disse maleriene
skal være flyttet til Norsk Folkemuseum på
Bygdøy.
Gården er kalt Simersgården etter Christian Simers som drev kjøpmannshandel og
bakeri på slutten av 1800-tallet. I 1900 bodde
det blant annet en skomaker, en baker, en kolonialkjøpmann og en pølsemaker her. Bildet
nedenfor viser bygningen slik den så ut etter
vindusutskiftinger fra slutten av 1800-tallet og
framover.
Landfalløya 24 er blant de best bevarte handelsgårdene i området. Den er bygd i 1839, etter
en brann året før som rammet seks eiendommer. Erland Kiøsterud kom fra Eiker, og tok
borgerskap som kjøpmann på Bragernes i 1800
og drev krambodhandel på Landfalløya. Han
var her allerede ved folketellingen i 1801, med
yrkestittel ”Høeker”. På eiendommen bodde
da Erland Kiøsterud med kone, fem barn, en
tjenestedreng, tre tjenestepiker, samt en losjerende sykelig jomfru med egen tjenestepike og
en 79 år gammel ”Informator”. Sønnen Hans
Henrich Kiøsterud (1800-1867) overtok etter
farens død i 1826, og det må være han som
var byggherre for eksisterende bygning. Han
drev krambod- og trelasthandel og investerte
i industri av ulike typer. Her er forbindelser
til rederiet Bruusgaard Kiøsterud & Co., men
der må vi henvise interesserte lesere til ”Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie.
Bind III”.
Det kan for øvrig nevnes at det på denne
eiendommen på 1700-tallet var både tobakksspinneri og såpesyteri.
Bygningen som ble satt opp i 1839 er en stor
toetasjes panelt tømmerbygning med valmet
tak. De høye vinduene med småruter og laftekasser formet som pilastre gir gatefasaden karakter. Men mer autentisk og spennende er sidefløyen med svalgang og originale vinduer.
En av bygningene som skiller seg ut fra flertallet, er Landfalløya 22. Det er en lav halvannenetasjes panelt tømmerbygning med slak
27
Landfalløya 36. Foto Jo. Sellæg arkiv.
takvinkel og halvvalmet tak. Den er mindre og
lavere enn de store og noe eldre kjøpmannsgårdene, og større enn småkårsbebyggelsen len-
ger ned i gata. Den skal være bygd i 1843, og er
et godt eksempel på stilarten seinempire.
Landfalløya starter (eller slutter, for vårt
Landfalløya 5. Foto Jo Sellæg arkiv.
28
Landfalløya 2. Et av de gamle småhusene som er borte i dag. Foto Jo. Sellæg arkiv.
vedkommende) der Hotvetalleen kommer
ned, og Øvre Storgate fortsetter mot sentrum.
Her rant tidligere Hotvetbekken ut, og den ble
krysset av ei bru. I denne delen av gata har det
skjedd store endringer allerede for rundt 100 år
siden. Som kartutsnittet fra rundt 1900 viser var
det på begge sider av gata sammenhengende
trehusbebyggelse. Det var ingen regelmessig
byggelinje mot gata, noe som forteller om høy
alder og mangel på regulering. Alle bolighusene lå ut mot gata, mens uthusene enten var
bygd vinkelrett på bolighusene, eller lå lenger
tilbake på eiendommene, parallelt med bolighusene. De fleste var i en etasje. Folketellingen
fra 1900 forteller at det i hovedsak var arbeidere
som bodde her. To av husene, nr. 14 og 16, ligger
lenger tilbake, noe som tyder på planer om en
gateutvidelse. De er bygd i 1890-åra og preget
av sveitserstilen, og står fortsatt. De fleste av
de andre husene er borte i dag. På sørsida av
gata ble Brager Papirfabrikk bygd i 1909, og tre
eldre bygninger måtte vike plassen. Men i en
del år sto Landfalløya 5 igjen. Det var et enkelt
lite hus av ukjent alder, men med en bygningskropp som tydelig var fra før sveitserstilen.
Krysspostvinduene må imidlertid ha kommet
til omkring forrige århundreskifte, med unntak
av loftsvinduet, som var av eldre dato, med
småruter.
Kilder:
”Landfalløya fra Trikkesvingen til Hotvetalleen” av Jo. Sellæg. Rundtom Drammen
nr. 2/1996.
”Landfalløya 54 – handelsgård fra 1812”
av Torgunn Wøien. Rundt om Drammen nr.
3/2003.
”Ombygd 1987: Fløia” Rundt om Drammen nr. 4/2002
”Fra tømmer til høyteknologi” av Jo. Sellæg. Drammen 1997.
”Drammen Byleksikon” av Per Otto
Borgen. Drammen 1995.
”Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie. Bind I” av Tord Pedersen.
”Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie. Bind II” Odd W. Thorson.
”Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie. Bind III” Odd W. Thorson.
29