Medisinsk simulering - et møte mellom utdanning og praksisfelt
03 10 ins p i r a Tidsskrift for anestesi- og intensivsykepleiere inspira 3 2 010 SIDE 1 !,.3& &AGKONGRESS ss 2ETTEN TIL EN VERDIG DD ss -EDISINSK SIMULERING ET MTE MELLOM UTDANNING OG PRAKSISFELT ss "RUK AV DAGBOK TIL RESPIRATORPASIENTER VED NORSKE INTENSIVAVDELINGER ss .OKIAS ss '& OG FAGDAGER FOR .3&,)3 I /SLO I S S N 0809 – 9707 Leder Marit Vassbotten Olsen, Leder ALNSF Hildegunn Synnevåg, Leder NSFLIS Så er vi her – ingen leder fra vår kjære Anne Marie i dette nummeret….. En høvding blant oss har trukket seg tilbake fra ledervervet i ALNSF - det vil merkes! ALNSF Fagkongress og GF er nettopp gjennomført i Fredrikstad. Avgjørelsen om å takke av som leder var gjort tidligere, men på GF ble det alvor. Anne Marie ble takket av både med alvor, latter og gode ord, noe vi kommer tilbake til senere i dette nummeret. Men om du er takket av Anne Marie fortsetter ditt engasjement. Noen oppgaver vil du fortsette, og ellers vet vi at du vil følge med oss videre fra sidelinjen – og at råd kan hentes når behovet er der. Det gir trygghet for ferskingen som står klar, og som med spent forventing overtar skuten. Og oppgavene ligger klare, GF har sagt sitt om mange viktige saker - organisasjonstilknytning, assosiert medlemskap, viktigheten av å ha et fagtidsskrift i papirutgave, utfordringer i daglig drift, Pasta prosjekt, kompetansebygging fra utdanning til arbeidstaker og Spesialistgodkjenning, for å nevne noen. Så har ikke skuten ALNSF bare skipper, men også et godt mannskap om bord. Nye og gamle styremedlemmer med pågangsmot og en medlemsgruppe med stor faglig innsikt, gjør at jeg med stor trygghet kan ta skuta ut i åpent hav – eller kanskje mot nye høyder? Jeg dristet meg til noen sammenligninger mot ekstremsport i valgtalen min - en ekstremsporter graderer utfordringer. Jeg kom til at vannskisport tok meg opp til nivå 4, og fallskjermhopp (ETT) opp noen hakk høyere – hvor kan da lederverv i ALNSF plasseres? Godt da å vite at få (om noen) har nådd Mount Everest alene team arbeid er viktig for framgang og mulighet for å nå mål. Dette ble også bekreftet i en av forelesningene på fagkongressen, der pasientsikkerhet var tema. inspira inspira 2 3 2010 2 010 SIDE 2 Elverafting ble tatt fram som eksempel på at det som kan se ut som dumdristig, planløs lek, i fellesskap er planlagt ned til minste detalj for å kunne lykkes. Det er viktige tanker både for oss som styre og oss alle som anestesisykepleiere. Vi drives ikke av planløs lek, men planlegger i detalj - og forventer å lykkes. Lykkes gjorde også lokalgruppen i Østfold – takk for et flott arrangement – både faglig og sosialt! Mange flotte forelesninger, under tematikken Cave anestesi. Betraktninger om hvordan vi som anestesisykepleiere skal og bør gå fram. Hvordan vi håndterer ulike oppgaver under en operasjon, bør få oss til å tenke, men neppe få resten til å klare seg uten anestesisykepleierne! Ser fram til oppgaven og samarbeidet med dere alle! Marit Vassbotten Olsen Våre fagdager og Generalforsamling er vel overstått og jeg vil takke dere i lokalgruppa i Oslo for innsatsen før og under arrangementet. Lokalgruppa i Vest-Agder takket for maten og presenterte seg som neste års arrangement med flotte sanginnslag. Jeg tror vi alle kan se frem til flotte dager i Kristiansand neste år med flere kulturelle innslag. Landstyret konstituerer seg i begynnelsen av oktober og fordeler arbeidsoppgaver og legger planer for det neste året. Vi skal fortsette med faglig fokus og profilering. Vi har behov for innspill fra dere lokalgrupper og medlemmer. I september har vi gitt innspill til NSF angående sak om redusert økonomisk kompensasjon for intensivstudentene i våre videreutdanninger. Det ble gjort en grovkartlegging i sommer som viser at det er ca 90-100 ledige plasser ved våre videreutdanninger, dvs, nesten 1/3 del av plassene står ledige. Oslo/Akershus og Vestlandet er de mest utsatte. Dette er til stor bekymring for oss. Arbeidsgiver (helseforetak) snakker nå om mangel på intensivsykepleiere og ser på ”hurtigløsninger”. Det nevnes 1 årig videreutdannelse i Sverige eller Australia og ”gå tilbake til” bedriftsinterne utdanninger. De 1 årige videreutdanningene i utlandet mangler praksis, slik at de som tar utdanningen i utlandet må ha opp til ½ års praksis etter sin videreutdanning. Utdanningene i Norge er på 1,5 år og vi har fokus på funksjonsdyktighet når man er ferdig med sin videreutdanning. Hvordan kan arbeidsgivere sikre en funksjonsdyktig intensivsykepleier med videreutdanninger fra utlandet? Det er faktisk opp til arbeidsgiver å godkjenne utdannelsen og være sikre på kvaliteten i den. Vår bekymring er et misforhold mellom etterspørsel og antallet intensivsykepleiere som utdannes, og antall søkere og de som starter utdanningen. Videreutdanningene ved høyskolene er rammefinansiert, og intensivstudentene betaler ikke for utdanningen. Men de har behov for en finansiering under utdanningen. Årsaken til at mange takker nei er en forverring av de studiesosiale vilkårene under utdanningen, mangelfull markedsføringen av utdanningen, organisatoriske endringer, uforutsigbarhet med hensyn til jobb og påvente av master. Lokalgruppa i Vestfold har også tatt tak i denne saken og skrevet et brev til arbeidsgiver om sin bekymring. Helseforetaket finansierer nå plasser for noen studenter. Vi vet at i Nord-Trøndelag gir de lønn og beholder de sosiale rettigheter. De har fokus på å ha nok tilgang på spesialutdannede sykepleiere. Det er flott. Landsstyret og utdanningsutvalget vil fortsatt ha et fokus på dette. I ”Sykepleien” nr. 11 2010 kunne vi lese om spesialistgodkjenning for anestesisykepleiere og helsesøstre. Det er disse 2 gruppene som er i gang med prosjekter tilknyttet dette. Vi er i dialog med fagsjef Mette Dønåsen, som foreløpig har bedt oss vente med prosjekter. Vi har gitt klart uttrykk om at dette er viktig også for oss og vi vil ikke bli forbigått. Vi har en fortsatt dialog og fokus på dette. Dette er spesielt viktig når arbeidsgivere ønsker å utdanne intensivsykepleiere i utlandet. Hildegunn Synnevåg inspira INNHOLD Tidsskrift for anestesi- og intensivsykepleiere Innhold i artikler står for forfatterens egen mening. Dette samsvarer ikke nødvendigvis med synet til styrene i ALNSF og NSFLIS eller redaksjonen. All redaksjonell korrespondanse til ALNSF og NSFLIS sendes til: Ansvarlig redaktør Karin Jensvold Gauselvågen 47, 4032 Stavanager T arbeid: 51 51 33 26 M: 99 32 88 48 E: [email protected] 03 10 14 25 7 ALNSFs redaksjonsutvalg Ragna Kleppa T privat: 51 58 27 93 T arbeid: 51 83 41 66 E: [email protected] Astrid Høie Bøe T arbeid: 51 51 86 98 E: [email protected] NSFLISs redaksjonsutvalg Inger Emilie Værland T privat: 51 86 10 90 T arbeid: 51 51 84 91 E: [email protected] Helga K. Langhelle Freyer T arbeid: 51 51 91 38 E: [email protected] Anna Karlsen T privat: 51 66 85 06 T arbeid: 51 51 91 38 E: [email protected] Abonnement Leder Marit Vassbotten Olsen, Leder ALNSF, Hildegunn Synnevåg, Leder NSFLIS 2 ALNSF Fagkongress 2010 Astrid Høie Bøe 5 Retten til en verdig død Gro Bjørnø 7 Medisinsk simulering - et møte mellom utdanning og praksisfelt Stine Gundrosen og Hilde Engesnes 14 Bruk av dagbok til respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger Anny Norlemann Holme, Eva Gjengedal, Ragne Eskerud, Sissel Lisa Storli 19 Nokias 2010 Karin Jensvold og Nils Ivar Trondsen 25 GF og fagdager for NSFLIS i Oslo Inger Emilie Værland 27 Gratis distribuert til medlemmene av NSFLIS og ALNSF. Andre abonnenter i Norge: 200,Abonnenter i andre nordiske land: 250,- Bestilling av abonnement: [email protected] ALNSF – nytt 30 NSFLIS – nytt 31 Annonser Kjell O. Hauge [email protected] M: +47 932 41 621 Design 1. februar 1. mai 1. september 1. november Utgivelsesdato Nr 1 Nr 2 Nr 3 Nr 4 15. mars 15. juni 15. oktober 15. desember ALNSF på internett www.alnsf.no NSFLIS på internett www.nsflis.no ALNSF-styret Leder Styremedlem Styremedlem Styremedlem Styremedlem Styremedlem Vararepresentant NSFLIS-styret Leder Nestleder Kasserer Sekretær, Web ansvarlig Utdanningsansvarlig Internasjonal kontakt 1. varamedlem 2. varamedlem Marit Vassbotten Olsen Beate Stock Gunn Glimsdal Carla Migliosi Nilssen Stine Thorvaldsen Smith Are Stegane Bente Lüdeman [email protected] [email protected] [email protected] [email protected] [email protected] Hildegunn Synnevåg Siw Øfstegaard Heimdal Stein Å. Teppen Erik Bonesmo Tove A. Gulbrandsen Elin Steffenak Ellen Granerud Helene Andreassen [email protected] [email protected] [email protected] [email protected] [email protected] [email protected] [email protected] [email protected] SIDE Nr 1 Nr 2 Nr 3 Nr 4 inspira 3 2 010 Materiellfrister 3 Akuttjournalen Ayna Camilla Eno Liv K. Norland [email protected] T: +47 99 59 16 86 &557 &557V\PSRVLXPL2VOR V\PSRVLXPL2VOR FRQWLQXRXVUHQDOUHSODFHPHQWWKHUDS\ FRQWLQXRXVUHQDOUHSODFHPHQWWKHUDS\ 2VOR8QLYHUVLWHWVV\NHKXV8OOHYnOQRYHPEHUVWRUHDXGLWRULXP Lunch og fremmøte Velkommen ved møteleder Overlege Kjell Olafsen Akutt Nyresvikt på Intensiv Overlege Sigrid Beitland Grunnleggende begreper og prinsipper ved CRRT Overlege Kjell Olafsen State of the art Professor D. Kindgen-Milles Pause med kaffe og frukt Antikoagulasjon ved CRRT Professor D. Kindgen-Milles Forsert alkalisk diurese Overlege Sigrid Beitland Kasuistikk fra Medisinsk Intensiv Overlege Kirsti Andersson Kasuistikk fra Kirurgisk Intensiv Overlege Kjell Olafsen Ernæring av Intensivpasienten med AKI og ved CRRT Overlege Nina Meidell Pause og mat Dosering av medikamenter ved CRRT Farmasøyt Hilde Sporsem 17.15. Retningslinjer for CRRT ved OUS Ullevål, utarbeidet etter retningslinjer for Kunnskapsbasert praksis. Overlege Dr. med. Elin Helset 17.35. Perioperativ nyresvikt. Risikofaktorer, diagnose, behandling Overlege Dr. med. Jan F og resultater. Bugge 18.00. Diskusjon og evt. besøk på Ullevåls intensivavdelinger 3nPHOGLQJWLO.DUHQ%\HLQQHQRNWREHUHSRVWNDUHQE\H#XOOHYDOQR Arrangør er Oslo Universitetssykehus Kirurgisk Intensiv Ullevål AMBU LARYNGSMASKE - UNIK ANATOMISK ENGANGSMASKE Ambu Laryngsmaske er støpt i en kurve som følger anatomien i hals og svelg. Den unike formen lar pasientens hode ligge i en naturlig bakoverbøyd stilling mens masken er i bruk. Ta kontakt for mer informasjon. Distributed by: Snøgg AS, Pb. 5444 Strai, NO-4671 Kristiansand Tlf: 38 03 90 60, E-mail: [email protected], www.snogg.no Panel av foreleserne ALNSF Fagkongress 2010 Nok en vellykket ALNSF kongress er gjennomført, denne gang med ALNSF Østfold som arrangør. Fredrikstad, byen ved utløpet av Glomma og nordeuropas best bevarte festningsby, tok i mot oss i strålende høstvær. Marit Solberg, leder av lokalgruppa var stolt og glad da hun ønsket deltakerne velkommen til en kongress med fokus på kvalitetssikring, pasientsikkerhet, egen praksis og hygiene. Astrid Høie Bøe Anestesisykepleier og redaksjonsmedlem Etter åpningsseremonien startet Henrik Syse, filosof og seniorforsker i PRIO (institutt for fredsforskning) forelesningene med et fengslende foredrag om arbeidsmoral i endringsprosesser. Travelhet, ny teknologi og stadige endringer stiller høye krav, ikke bare til faglighet, men også til vår evne til å ivareta det medmenneskelige. Det er når vi har dårlig tid at det er viktig å ivareta de grunnleggende etiske verdiene. Vi må planlegge slik at det skapes rause rom for refleksjon, etikk, kollegialitet og medmenneskelighet. Gro Jamtveit fra nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten ønsket å motivere for en kulturendring der forskning kombinert med erfaring danner grunnlaget for våre prosedyrer. Hun informerte om helsebiblioteket der man finner kunnskapsoppsummeringer, systematiske oversikter over forskning som er gjort innenfor de enkelte temaer. Vi må lære oss til å sammenligne vår arbeidspraksis og våre prosedyrer med den forskningen som finnes. Kvalitet er ikke bare å gjøre de riktige tingene, men også å gjøre dem riktig. Oslo universitetssykehus har vært igjennom en endringsprosess, og Marit Aakvik Sønstebø, leder av anestesisykepleieavdelingen, hadde et innlegg om organiseringen av avdelingen. OUS har etablert driftsteam bestående av kirurger, operasjonssykepleiere, anestesisykepleiere og anestesileger på alle enheter. Disse står for gjennomføring av operasjonsprogram, prioriteringer og strykninger m.m. Et team har ansvar for ca 10 operasjonsstuer. Ulemper Etter en lang og inspirerende kursdag var det klart for fest på Båthusteateret med humor, taler og avskjed med Anne Marie. Styret i ALNSF overrakte gaver og godord, deretter ble det allsang og høy stemning som rørte til tårer. Arrangørene serverte deilig fingermat og vartet opp med musikk som fikk mange til å svinge med dansefoten. 5 Bjørg Ingunn Fjogstad og Nils Ivar Trondsen bidro med ytterligere informasjon om hvordan man kan implementere etterutdanningsprogrammet i en travel hverdag. De har utarbeidet kursmaler som kan tilpasses den enkelte avdelings behov for kompetanse. I arbeidet med kompetanseplanene vil avdelingen være nødt for å tenke langsiktig og legge planer for gjennomføringen. Malene finner du på www.alnsf.no. SIDE Min vei videre gikk til lederseminaret. Jon Petter Blixt avholdt et foredrag om hvordan få tid til pasientsikkerhet i en travel hverdag. Feil forekommer, og det er når man sitter med fasiten at det er vanskelig å forstå hvordan feilen kunne skje. Bruk av problemkoder, avviksmeldinger, Global Trigger Tool og sjekkliste for trygg kirurgi er hjelpemidler som benyttes for å lære av feil og er med på å redusere mortalitet og komplikasjonsfrekvens i vår behandling av pasienten. med en slik organisering kan være tendens til blokktenkning der det er vanskelig å se seg selv som en del av en stor organisasjon, dessuten mange ledernivåer og byråkrati. Fordelen er selvstendige avdelinger med store påvirkningsmuligheter. Avdelingen planlegger å innføre modulene fra Spesialistgodkjenningen gradvis fra 2011. Evalueringer fra Rikshospitalet har vist gevinster både når det gjelder kvalitet, engasjement, ansvarsgjøring m.m. inspira 3 2 010 Bente Lüdeman foreleste om temaet ”Fagutvikling under omstilling”. Endringer medfører ofte nye rammer og vilkår som kan gjøre det vanskelig å se målet med endringen. Skal man lykkes med endringsprosesser må man skape en kultur der medarbeiderens faglighet blir sett og hørt. Andre kongressdag startet med plenumsdebatt der temaet var ”På jobb i dag, på forsiden av VG i morgen”. Panelet var sammensatt av kommunikasjonsdirektør, Sykehuset i Østfold, representanter fra presse, helsetilsynet og fagpersonell. Mediene er nesten daglig i kontakt med pasienter som ønsker å melde saker. De fleste journalister tar ansvar og er opptatt av et høyt presisjonsnivå, men taushetsplikten og lang behandlingstid i helsetilsynet skaper en ubalanse i informasjonen som videreformidles. Kommunikasjonsdirektøren påpekte at det er ikke uvanlig at folk aksepterer informasjonen de får på sykehuset, men når de kommer hjem blir de påvirket av familie og venner. Helsepersonell skal gjøre en god jobb også når det er gjort feil, og må følge opp via telefon og fastlege også etter hjemreise. 4 på kongress Kristina Dahlgren, Lovisenberg Sykehus Jeg har hatt flotte dager her i Fredrikstad. Kjempefint arrangement. Synes spesielt at forelesningen om etikk var bra. Har dessuten fått nyttig påfyll i forhold til kunnskapsbasert praksis Geir Løvdal, Kongsberg Sykehus Dette er første gang jeg er på kongress. Synes det har vært veldig bra, høyt faglig nivå og flott opplegg som har vært profesjonelt gjennomført. Det har vært inspirerende å være her og jeg håper jeg får anledning til å delta også en annen gang. Marit Vassbotn Olsen la fram resultatene fra ALNSF legemiddelprosjektet; ”Arbeider anestesisykepleier innenfor lovens rammer?” Det var levert ut 1200 spørreskjema og 407 svarte, og halvparten av dem kjente til den nye forskriften. Resultatene viser at ikke alle følger lovverket, ca 50 % gjennomfører for eksempel dobbelkontroll. Solveig Lunde, Colusseumklinikken, Stavanger Jeg har vært på mange studiedager, første gang som student for 30 år siden. Det har vært lærerike dager i Fredrikstad og innholdet har absolutt svart til forventningene. Synes spesielt Henrik Syse sitt innlegg om etikk var bra. Finnmark lokalgruppe stilte opp med dans, flotte bilder fra vidda og inviterte med stor gjestfrihet alle velkommen til neste år. Gunnar Skogås, St. Olav, avsluttet kongressen med et spennende foredrag om fremtidens operasjonsrom, et samarbeidsprosjekt mellom forskning og utvikling av ny teknologi. I følge ham vil teknologi som i dag brukes i laboratoriet i løpet av få år være virkelighet på norske sykehus. Kathrine og Kjersti Boye, Levanger Sykehus Alltid moro med fagkongress, kjekt å treffe andre og diskutere fag. Mange gode forelesninger, men har dessverre mistet noen pga lille Kathrine. Synes av og til at forelesningene blir litt generelle, og skulle ønske at man kunne gått mer i dybden på noen temaer. Lokalgruppa i Østfold med Marit Solberg i spissen har vært igjennom en spennende og kreativ tid som har satt fokus på anestesisykepleiefaget både i avdelingen og i styret. Gratulerer med en godt gjennomført fagkongress med gode forelesere og spennende temaer. Vel blåst! Vinnere av stipend 2010 Stipend fra ALNSF: 7500 kr 6 Stipend fra Baxter: 10 000 kr inspira 3 2 010 SIDE Mona Stusvik Ellingsæther, Oslo US Under ALNSFs fagkongress i Fredrikstad ble det offentliggjort hvem som fikk tildelt årets stipend. Vi takker hjertelig de firmaene som sammen med ALNSF gjør det mulig å dele ut stipend. De heldige vinnerne er: Bente Tettum, Elisabeth Reine og Bente Bastiansen, Oslo US. Prosjekt: Inhalasjonsanestesi – utarbeide kunnskapsbaserte retningslinjer. Målsetning er å utarbeide prosedyrer. Stipend fra Fresenius Kabi: 10 000 kr Torgunn Sæther, Lillehammer Masterstudie i klinisk sykepleie tilknyttet HiG. Ønsker å skrive om PICC-Line kateter. Sykepleiebasert teknikk. Masterstudie i helseadministrasjon: Ole Berg studiet, UiO. Tverrfaglig studie, helseadm, helseledelse, helseøk, helserett, samf. medisin m.m. Tema: Hva kan en leder gjøre for å legge til rette for retningslinjer. Torbjørg Søyland Hopen, Haukelans sykehus, Bergen. Prosjekt: Skrive historieskrift for ALNSF. Stipendmidlene øremerkes trykking og distribusjon av historieskriftet. Helen Børhaug og Birthe Haukeland, Haraldsplass, Bergen Prosjekt: Se på oppvekst av bakterier i ventilasjonsslanger. Er det sammenheng mellom langtidsbruk og bakterievekst? Retten til en verdig død Artikkelen er basert på en essey i helseetikk ved Misjonshøyskolen i Stavanger våren 2009. Intensivavdelingen er en høyteknologisk avdeling. Ved innleggelse på intensiv, får pasienten en slags blanko fullmakt til de mest avanserte og kostbare ressurser som er tilgjengelig på et sykehus, både med tanke på teknologi, kostbare medisiner, bemanning og eksperthjelp. Gro Bjørnø Intensivsykepleier, Stavanger Univeristetssjukehus For de fleste pasientene vil dette representere et stort gode, og faktisk et være eller ikke være. Men en del pasienter befinner seg i en randsone. Noen skulle kanskje aldri ha vært innlagt på intensiv avdeling, fordi de er så gamle eller så syke at de burde vært spart for den påkjenningen det er å få en slik behandling i avslutningen av sitt liv. Andre ganger er forløpet for pasienten etter hvert så dårlig at en på et eller annet tidspunkt bør trappe ned eller avslutte behandlingen. er et hinder for en persons fulle autonomi. En som handler strengt paternalistisk overtar vurderinger og avgjørelser for en annen uten å rådføre seg med den som valgene angår. Personer som blir paternalisert kan føle seg tvunget til å oppgi sin autonomi” (2). Slike holdninger har presset fram behovet for sterkere rettigheter for pasienten, bla gjennom Pasientrettighetsloven med stor vekt på pasient autonomi. Emanuel Kants kategoriske imperativ pålegger oss å handle slik at vår ”maksime” (regel) kan bli en allmenn lov. Samtidig forbyr den oss å bruke menneskeheten bare som et middel. Mennesket er et mål i seg selv (pliktetisk tilnærming). Den forplikter oss også til menneskelig frihet og verdighet. Utilitarisme. I en utilitaristisk tilnærming vil en handlings moralske verdi bedømmes ut fra dens nytteverdi i forhold til samfunn og enkelt individ. Den rette handling er den som i sum Regeletikken kan oppfattes som rigid og lite smidig i møte med den enkelte pasient, og kan også være uttrykk for paternalisme (faderlig styring) (2). Helsevesenet har en lang tradisjon med den holdningen at det er legen (evt. sykepleieren) som vet best, og har dermed liten tro på at pasienten kan ta valg vedrørende sin egen helse.” Paternalisme SIDE Regeletikken finner svaret på etiske problemer hos en ytre autoritet, for eksempel Gud (de 10 bud), kongen, lovverket etc, og henviser dermed til regler, systemer og ytre styringsmekanismer. Overordnede spørsmål og enkelttilfeller drøftes i lys av regelverket som profesjonen har satt opp (1). inspira 3 2 010 Profesjonsetikk. Helsevesenet /sykehuskulturen er preget av at hver profesjon har utformet sine yrkesetiske retningslinjer, som samles under betegnelsen profesjonsetikk. De er utformet av og for profesjonene selv som uttrykk for faglig autonomi, og som bidrag til regulering av egen virksomhet. De profesjonsetiske reglene representerer verdier dypt forankret i faget. Profesjonsetikken har med seg elementer fra konsekvensetikk, pliktetikk, prinsippbasert etikk og dyds etikk, men har tradisjonelt vært mest forbundet med regel/plikt etikk. Reglenes funksjon er i tillegg til å være kjøreregler for faget, også å bidra til bevisstgjøring og etisk refleksjon rundt arbeidet (1). 7 Etiske og juridiske retningslinjer Som grunnlag for de beslutninger vi tar for, og forhåpentligvis også med, pasienter i sykehushverdagen ligger en del juridisk og etisk føringer. Illustrasjonsfoto: Marte M. Strandskog resulterer i størst mulig velvære. Utilitarismen regnes som en del av konsekvensetikken der menneskets handlinger vurderes ut fra de konsekvenser de får, og en velger den løsningen som har de beste konsekvensene. Hvilke konsekvenser en regner som best avhenger av hvilke verdimål en legger til grunn. Allmennetikk er medisinsk etikk grunnlagt på allmenn moral. Allmennmoral er vanlige menneskers moral. Det er et åpent moralsystem, på godt og vondt, og inkluderer også negative justeringsmekanismer som for eksempel janteloven. Alle bør og kan reflektere over allmennmoralen. inspira 3 2 010 SIDE 8 Dydsetikken er også sterkt til stede i norsk helsevesen. Den hippokratiske ed forutsetter dyder som grunnlag for forsvarlig legelig håndverk, for eksempel vennlighet, rettskaffenhet og dialog. Aristoteles regner visdom, mot, måtehold og rettferdighet til de greske kardinaldydene. Dydsetikken legger vekt på væren framfor gjøren. Den er ikke orientert mot handling eller konsekvens, men mot personens karakteregenskaper. Det som motiverer våre handlinger er dyder og karakteregenskaper (for eksempel evnen til å vise omsorg), ikke plikter, prinsipper eller konsekvenser. Den hippokratiske lege ed. Sykepleiere, så vel som leger, vil føle seg forpliktet til å ivareta pasienten ut fra den hippokratiske lege ed ”Jeg vil etter evne og beste skjønn gi forskrifter om livsførsel til gagn for de syke, og jeg vil verge dem fra slikt som fører til skade og urett”. Plikten til å redde liv vil her stå sentralt, og er nedfelt i lovverket og i yrkesetiske retningslinjer for så vel sykepleiere som leger. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere § 2.2. ”Sykepleieren beskytter og bevarer liv til det fra naturens side må anses som avsluttet. Tiltak som har til hensikt å framskynde en pasients død, dvs. aktiv dødshjelp, må ikke anvendes. En sykepleier må ikke hjelpe en pasient til selvmord. Å bidra til at hensiktsløs livs forlengende behandling avsluttes eller ikke påbegynnes, regnes ikke som aktiv dødshjelp” (3). Tilsvarende tekst finnes i etiske regler for leger § 5. Plikten til å redde liv er eksplisitt uttrykt i Helsepersonelloven § 7 som angår øyeblikkelig hjelp: ”Helsepersonell skal straks gi den helsehjelpen de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen” (4). På den andre siden er rettighetene til pasienten blitt kraftig styrket gjennom blant annet Pasientrettighetsloven. Her blir det enkelte individ ivaretatt. § 4,1 påpeker at ”Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke” (5) og omtaler videre hva det vil si å ha samtykkekompetanse. § 4-9 understreker at pasienten har rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner. Er pasienten ute av stand til å formidle et slikt behandlingsønske, skal helsepersonell unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker. Synspunkter fra forskjellige faglige hold I følge artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening, ”Avslutning av respiratorbehandling ved AML” er det i norsk lov to etiske prinsipper som blir vektlagt ved avslutning av livs forlengende behandling: Pasientautonomi, behandling skal aldri gis mot den kompetente pasients ønske, og forbud mot eutanasi (6). Det skilles mellom aktiv og passiv dødshjelp. I passiv dødshjelp dør pasienten av sin grunnsykdom når behandlingen trekkes tilbake. Ved aktiv dødshjelp (eutanasi), som er forbudt ved lov i Norge, dør pasienten av et medikament gitt i den hensikt å ta livet av vedkommende. I artikkelen ”Avgrensning av intensivbehandling” påpekes det at begrepet passiv dødshjelp ser ut til å ha blitt et etablert begrep, men kan gi feil assosiasjoner (7). Forfatteren foretrekker derfor begreper som avgrensing, avstå fra eller avslutte behandling (Withholding and withdrawal of life support), og påpeker at å avstå fra eller avslutte intensivbehandling hos pasienter med en håpløs prognose er en etablert og alminnelig akseptert praksis. Ikke uten grunn har det vokst fram et behov hos folk for å ta tilbake regien. Ingen av oss kan bestemme hvordan vi vil dø, men gjennom å skrive et livstestamente, (utarbeidet av Landsforeningen Mitt livstestament), ”kan vi be om å ikke bli holdt kunstig i live med ekstraordinære midler når det ikke lenger er håp om en bevisst livsopplevelse” (2). Som helsearbeider har vi i følge Natvig ingen juridisk plikt til å etterkomme et slikt ønske, dvs ingen vil rettsforfølge meg som sykepleier hvis jeg unnlater å følge pasientens ønske, men ”I praksis vil ofte et kompetent ønske fra pasienten om å få dø når tiden er inne, virke moralsk bindende” (2). Diskusjon For å belyse problemstillingen vil jeg ta utgangspunkt i en pasientsituasjon som representerer en vanlig etisk konflikt jeg som intensivsykepleier kan oppleve i praksis. Pasient Per er en 87 år gammel mann som blir innlagt som øyeblikkelig hjelp på sykehuset fordi han har akutte sterke smerter i magen som krever umiddelbar medisinsk behandling. På dette punktet er det ingen som stiller spørsmål. Det er innenfor rammene av de plikter et moderne helsevesen pålegges gjennom lovverket og gjennom yrkesetiske retningslinjer. Handlingen blir lett å begrunne ut fra en pliktetisk tilnærming. Plikten til å redde liv står sentralt i den rettslige reguleringen av helsetjenesten. I vårt samfunn er det også en allmennetisk forventning om at mennesker i akutt nød og smerte blir ivaretatt av helsevesenet på en omsorgsfull måte, uavhengig av alder og helsetilstand for øvrig. Et døgn etter at Per er blitt operert har vi som behandlingsteam fått et bedre total bilde av hans helsestatus. Journalen viser at Per er både hjerte- og nyresyk. Pårørende komplimenterer bildet med Rammene for Per burde være ”optimale” for en fredelig og verdig avslutning på livet, og burde ikke representere noen etiske dilemmaer. Han er gammel, kona forteller at han har skrantet lenge, de har snakket om at de ikke vil holdes kunstig i live. Etter operasjonen er han er fri for smerter, det har vi heldigvis fått bekreftet fra han selv. Han har alle sine samlet rundt seg i en atmosfære av omsorg og varme. Sykepleiere ivaretar hans behov for pleie og smertelindring. Man skulle tro at dette er så naturlig at det nesten er vakkert. Når det mest naturlige vil være å dø, hvorfor fortsetter vi da behandlingen nærmest inntil det meningsløse? Svaret på dette ser ut til å være sammensatt. Plikten til å redde liv For de fleste med arbeid innen spesialisthelsetjenesten er det plikten til å redde liv som vil veie tyngst. Helsepersonell kan bli saksøkt for å unnlate å yte øyeblikkelig hjelp, jf helsepersonelloven § 7: ”Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig”. Denne plikten ligger spesielt tungt på legene fordi beslutningsansvaret blir deres. En del leger opplever offentlig kritikk for feil beslutninger. Noen opplever også å bli rettsforfulgt for beslutninger som de etter beste evne og hensikt, har tatt for pasienten. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette kan være belastende. Ifølge artikkelen ”Avslutning av respiratorbehandling ved amyotrofisk lateralsklerose”, gis pasientrettighetsloven § 4-9 forrang framfor pliktregelen i helsepersonelloven § 7 om å yte øyeblikkelig hjelp. Døende pasienters autonomi går altså foran legens følelse av plikt til å gi livsforlengende behandling (6). Dette kan tolkes som at en rigid regeletisk tilnærming må vike for respekten for enkeltindividets integritet og ukrenkelighet, og at pasientens autonomi er blitt styrket. 9 Teknologifiseringen av helsevesenet som har funnet sted fra 1960 tallet og utover, ved for eksempel innføring av dialysebehandling, respiratorbehandling, transplantasjoner, kunstig befruktning osv. har flyttet grensene for hva som er en ”naturlig død”. Helsevesenet og samfunnet har trengt nye lover å navigere etter, som for eksempel tansplantasjons- og abortloven (1). Husebø påpeker i sin artikkel at ”etter at den enkeltes død ble sykeliggjort og innlagt på institusjon, er det på godt, og kanskje mer på vondt, legene som har blitt de store regissører, dirigenter og hærførere” (8). Det er da mine spørsmål melder seg. Er ikke dette et naturlig tidspunkt å trekke behandlingen tilbake? Er det ikke slik at ut fra en allmennetisk vurdering ønsker vi en fredelig og verdig avslutning på livet, både for oss selv og dem vi er glad i? Oppfylles ikke her det kategoriske imperativ, når jeg som sykepleier ønsker for pasienten det jeg ville ønsket for meg selv eller mine? En refleksjon en ofte kan høre når pårørende i etterkant snakker om hvordan deres nærmeste døde, er ”Han fikk en fredfull død, uten smerter,” eller ”Han fikk lov å dø mens han enda hadde et liv”. Inneforstått at det var godt han fikk dø nå, han slapp å bli pleietrengende, dement eller lidende på slutten av livet. SIDE Den amerikanske teologen og samfunnskritikeren Ivan Illich beskriver i boken ”Medisinsk nemesis” hvordan døden er blitt medikalisert i det moderne velferdssamfunnet, og at dette har gjort slutt på epoken ”naturlig død” og at ”den vestlige verdens menneske har mistet retten til å være hovedpersonen ved sin egen død…Den tekniske død har overtatt hele dødsprosessen” (1). informasjon om at Per har sittet mye i en stol det siste året fordi hans helse har skrantet. Han har i løpet av døgnet på intensiv utviklet anuri, en tilstand uten urinproduksjon, som han vil dø av etter noen dager dersom han ikke får dialysebehandling. Dialyse legen har avslått behandling fordi blodtrykket er så lavt at han ikke ville tåle det. Per holdes i live ved hjelp av to medisiner som holder blodtrykket oppe. Legeteamet beslutter at han ikke skal gjenopplives hvis han får hjertestans. Pårørende viser omsorg for både Per og for hverandre. De virker som fornuftige og jordnære personer. De samles og støtter hverandre fordi de ser at situasjonen er alvorlig, noe de også har fått informasjon om av legen. Det ligger ingen forventning hos pårørende til at vi som helsepersonell skal få Per igjennom den akutte fasen, heller en stille aksept av at livet hans er på vei mot en slutt. inspira 3 2 010 Stein Husebø påstår i sin artikkel ”Omsorg for eldre” at ”Døden er død”, og spør videre ”Blir vi frarøvet uerstattelige verdier i vår siste levetid fordi helsevesenet formidler at de kan løse problemet?” (8). Husebø er en av et fåtall norske leger som har stått fram å sagt at han har hjulpet pasienter til å dø, og er dermed talsmann for eutanasi i Norge. Når jeg tar med hans artikkel i diskusjonen her, er det fordi han stiller viktige spørsmål for debatten rundt temaet ”en verdig død”. Jeg ønsker samtidig å understreke at for meg er dette en diskusjon om å la mennesker få dø naturlig og med verdighet, uten å bli holdt kunstig i live, og ikke en diskusjon om eutanasi. Makt og paternalisme Sykepleiere vil også oppleve at plikten til å redde liv er en primæroppgave. Å være del av et team som daglig redder liv, slik som på en intensivavdeling oppleves sterkt og meningsfullt. Samtidig er vi på godt og vondt fritatt fra beslutningsansvaret når store avgjørelser skal tas. Som sykepleier har jeg når alt kommer til alt bare uttalerett. Det er selvfølgelig lettere å mene mye om en ikke skal stå til ansvaret for beslutningene etterpå. Legene kan velge å høre på våre innspill, eller de kan velge å la det være. Hvor mye vi som sykepleiere blir invitert til å delta i diskusjonene når store avgjørelser skal tas, avhenger av flere ting som; vakthavende leges holdninger, hvor travelt det er i avdelingen, organisering og bemanning eller om en annen kan passe pasienten mens det tverrfaglige møtet pågår. Ofte blir våre innspill hørt, og går inn som en del av beslutningsgrunnlaget, men ikke alltid. Ulike kulturer, tradisjoner og funksjoner Sykepleiere og leger har tradisjonelt tatt vare på ulike kulturer og funksjoner på en intensivavdeling. Legenes kunnskap om sykdomsbildet hos den enkelte pasient dannes på grunnlag av vurderinger av blodprøver, røntgen bilder, kliniske undersøkelser av og visitt hos pasienten, journalnotat fra tidligere innleggelser, sporadiske samtaler med pårørende og dialog med annen medisinsk ekspertise. Nødvendig informasjon kan være svært begrenset når pasienten har kommet inn som øyeblikkelig hjelp, det står om livet og beslutninger må tas fort. Dette fører til at leger ofte må ta vanskelige beslutninger på spinkelt grunnlag. På vår intensivavdeling har legen ansvar for alt fra 2-3 pasienter på dagtid og opp til 12 pasienter på vakt. Det sier seg selv at tiden til den enkelte pasient og deres pårørende av og til kan bli veldig begrenset. inspira 3 2 010 SIDE 10 Sykepleiertjenesten på intensiv er organisert slik at hver sykepleier har en pasient, og en sykepleier er alltid ”bedside.” Kontinuitet er høyt prioritert, derfor vil en ofte ha samme pasient 8-10 timer i strekk, 2-5 dager etter hverandre, og noen ganger i ukevis. Dette gir sykepleieren en unik fordel når det gjelder å skaffe et helhetlig bilde av hvordan pasienten har det til vanlig, enten fra pasienten direkte (når mulig), eller gjennom pasientens pårørende. Intensivsykepleiere som har jobbet noen år ved avdeling har opparbeidet et godt klinisk blikk, og stor kompetanse på vurdering av akutt, kritisk syke pasienter. Når store beslutninger skal tas om behandling, og eventuelt tilbaketrekking av behandling, vil denne kunnskapen bidra til et mer helhetlig bilde og gi grunnlag for riktigere beslutninger. Fordi sykepleiere og leger kommuniserer på hver sine arenaer, og ikke alltid har tid eller sted til å utveksle sitt kjennskap til pasienten, oppstår det ofte sprik mellom de to gruppenes synspunkter. Sykepleiergruppen kan være først ute med å foreslå at behandlingen bør avsluttes, nettopp fordi vi har hatt en nær dialog med pasienten og pårørende, og kanskje tidlig har oppfattet og gjort oss til talsmenn for deres ønsker. Ved store etiske dilemma som gjelder beslutninger om avsluttende behandling, er det ikke alltid slik at legen har den største kunnskapen. I artikkelen ”Pasientens selvbestemmelse ved livets avslutning” i forbindelse med etablering av kliniske etikk komiteer ved Norske sykehus, påpekes det at ”Sammensetningen i komiteen skal være bred, slik at man får fram pleiepersonalets syn, de pårørendes syn og ikke minst pasientens syn der det er mulig. Når spesialister med samme kompetansenivå er uenige er det ofte ulik vektlegging av verdier som er årsak til konflikten. I verdispørsmål er ikke leger mer spesialister enn andre” (9). Det er derfor til å undres over at sykepleiere ikke har en mer naturlig plass når slike vurderinger skal gjøres. Dialog I de fleste yrker vil kommunikasjon og gode dialoger mellom partene være avgjørende for hvor gode beslutninger som tas. Dessverre er helsevesenet kjent for dårlige tradisjoner her. Paternalistiske holdninger som ”Vi vet hva som er best for deg” har vært rådende. Det er få sammenhenger der maktubalansen er mer uttalt enn på et sykehus, der det er svært tydelig hvem som er ”den svake part”. Dette framholdes også av Aslak Syse i ”Pasientrettigheter med kommentarer”, der han hevder at maktubalansen blir større og medvirkningsmuligheten for pasienten mindre jo mer komplisert behandlingsnivået er og jo høyere kompetanse behandlerne har (10). Maktubalansen og asymmetrien i forholdet mellom lege og pasient, men også mellom sykepleier og pasient, og mellom sykepleier og lege er fortsatt sterkt til stede, selv om positive endringer har funnet sted. Det er ikke uten grunn at de fleste klagene Pasientombudet får er rettet mot leger, og går på pasientens opplevelse av ikke å bli hørt, nedlatende holdninger og mangel på informasjon. Gode dialoger krever framfor alt tid, noe som ofte er en mangelvare i en travel intensiv hverdag. Ofte er det mer enn en eksistensiell beslutning som skal tas på en vakt, her dreier det seg om liv og død døgnet rundt. En verdig død Stein Husebø påpeker i sin artikkel ”Husk at du skal dø” at helsevesenet fører folk bak lyset med signaler om at alt kan kureres, at det går an å lure døden. Han hevder at svært få mennesker ønsker å dø, unntaket er de døende selv. Hans erfaring er at det store flertall av døende gir et hovedsignal i den siste tiden: ”Tusen takk for livet, innsatsen og kampen. Men for meg er nå døden et bedre alternativ” (11). I løpet av 20 års erfaring som sykepleier på intensiv er dette en observasjon som også jeg har gjort. I en del tilfeller har både pasienten selv og pårørende gitt signaler om at ”livet har nådd sin naturlige slutt, jeg ønsker å dø”. Problemet for dem er at de har kommet på feil avdeling. På intensivavdeling er nemlig fokus å redde liv. Av og til oppleves det som vi misforstår vårt oppdrag. Det føles tungt å være ”bedside” sykepleier å fortsette en behandling mot pasient/ pårørendes ønsker og som en selv stiller seg spørrende til. Husebø stiller spørsmål om ”vi blir frarøvet uerstattelige verdier i vår siste levetid fordi helsevesenet formidler at de kan løse problemet” (11). Jeg opplever at mange av våre pasienter hadde hatt en mer verdig avslutning på sitt liv uten en teknifisert intensivbehandling. Per var en av de heldige som hadde alle rammer på plass for en verdig avslutning. Ikke alle gamle og syke er så ”heldige” som han. De dør med tuber og slanger inn i alle kroppens åpninger, respirator og dialysebehandling, aortaballongpumpe, pacemaker og piccokateter. Settingen er en travel sykehus-sal delt med 3 andre like syke pasienter og hjerte-lungeredning langt inn i døden, mens pårørende sitter på gangen og venter. Slik er det ingen av oss som ønsker å dø hvis vi får velge. Konklusjon Målet mitt som sykepleier er på bredest mulig grunnlag å kunne tale pasientens sak, ut fra et helhetlig (holistisk) pasient syn. Refleksjon og bevissthet rundt etiske tema kan bidra til større åpenhet og dialog, både mellom pasient/pårørende og behandlende helseteam, og mellom sykepleiere og leger, noe jeg er overbevist om vil komme pasienten til gode. Jeg etterlyser også en større debatt og åpenhet rundt retten til en verdig død, ikke bare internt i medier som Tidsskrift for Den Norske Lægeforening og Sykepleien, men også i offentlige medier som aviser og TV. Dette vil gi allmennheten en større mulighet til å danne seg tanker, og kunne påvirke beslutningsprosessene når de før eller siden stilles overfor valg rundt seg eller sin nærmestes død. Pasient og pårørende er ofte usikre i sin rolle i møte med et intensiv behandlings team. Å støtte dem i sin refleksjon rundt hva deres egentlige ønsker og valgmuligheter er, og i sine ytringer overfor behandlende legeteam kan være et viktig bidrag. Å stille spørsmål rundt pågående behandling krever mot. Vi må få lov å tro at vår kunnskap og kjennskap til den enkelte pasient vi står ”bed-side”, gjerne vakt etter vakt og uke etter uke, gjør at de spørsmål vi stiller bør oppfattes som relevante og tas på alvor. Som sykepleiere må vi tørre å ”ta plass” og tale pasientens sak når beslutninger skal tas. Hva som er pasientens beste kan i mange tilfeller virke uklart. Det kan være store sprik i oppfatningen av hva som er en verdig død og hva som er et leveverdig liv. Så store og vanskelige spørsmål skal det heller ikke finnes lettvinte svar på. Som Marie Aakre påpeker i artikkelen ”Verken forlenge eller forkorte livet” i forbindelse med Kristina-saken ” Det er fortsatt sant at mange lider pga. overbehandling, og at dialogen med involverte parter er tilfeldig og utydelig. Respekt for liv betyr også å avklare om tiden er inne for å sikre den syke en verdig død”, og videre ”Det er mitt grunnsyn at dette skal ingen enkeltpersoner avgjøre alene. Verken pasient, pårørende eller legen alene bør ha dette ansvaret. Kompleksiteten er for stor. Tverrfaglig dialog gjennom utholdende prosesser med involverte parter er nødvendig” (12). Større bruk av tverrfaglig sammensatte etiske råd ved det enkelte sykehus, og nye Nasjonale retningslinjer (mai 2009), vil kanskje også bidra til å løse disse vanskelige spørsmålene på en etisk høyverdig måte. Referanser 1. Ruyter, Knut W., Førde, Reidun, Solbakk, Jan Helge, Medisinsk og helsefaglig etikk, Gyldendal, 2008 2. Natvig, Randi-Susanne, Sykepleieetikk, Gyldendal Akademisk, 2004 3. Sykepleieretiske retningslinjer 4. Helsepersonelloven 5. Pasientrettighetsloven 6. Holmøy,T. ,Aarrestad,S., Engstad,P., Ottesen S., (Ullevål universitetssykehus), Aslak Syse (Institutt for offentlig rett), Reidun Førde (Seksjon for medisinsk etikk) UiO, Avslutning av respiratorbehandling ved amyotrofisk lateral sklerose, Tidsskrift for Den norske legeforening, nr.7, 2009 7. Harboe, Svein (Anestesiavdelingen SUS), Avgrensning av intensivbehandling, Tidsskrift Norsk Lægeforening, nr.22, 1991 8. Husebø, Stein (overlege ved Verdighetssenteret), Omsorg for eldre, artikkel i Aftenposten 27. mars 2009 9. Laake,J.H., Rosseland, L.A., Winnem,B.M., Pasientens selvbestemmelsesrett ved livets avslutning,Tidsskrift Norsk Lægeforening nr 3, 2002 10. Aslak Syse, (Institutt for offentlig rett), Pasientrettigheter med kommentarer, 2001 11. Husebø, Stein, artikkel ”Husk at du skal dø” 12. Aakre, Marie (Leder Faglig Etisk Råd), Verken forlenge eller forkorte livet, Tidsskriftet Sykepleien, 3/0 Det er som en markant fagperson og leder Kristine vil bli husket. Hennes engasjement var glødende, helt til det siste, selv om hun Kristine var født og oppvokst i Dalsbygda, nord i Østerdalen, og hjembygda var alltid nær henne. Vi som deltok i begravelsen der fredag 2. juli, var glade for å kunne følge henne ”hjem”. Det oppleves som en gave å ha kjent Kristine, og våre tanker går først og fremst til hennes nærmeste familie, som så altfor tidlig mistet henne. For alle oss kolleger på Anestesiavdelingen spesielt, men også på Ahus generelt, vil Kristines innsats og spor være med oss videre. I dyp takknemlighet over alt Kristine ga, lyser vi fred over hennes minne. Anestesiavdelingen, Akershus universitetssykehus SIDE Etter grunnutdanning i sykepleie på Elverum og spesialutdanning i intensivsykepleie på Lillehammer, begynte Kristine i 1978 som spesialsykepleier på intensiv/recovery på datidens SiA (Sentralsykehuset i Akershus). Og det var her, i Anestesiavdelingen på nå Akershus universitetssykehus (Ahus), hun skulle virke. Allerede året etter, i 1979, ble hun samme sted ansatt som avdelingssykepleier, i 1998 avanserte hun til avdelingsoversykepleier og i lengre perioder fungerte hun som avdelingssjef for Anestesiavdelingen. Hennes siste stilling var som assisterende avdelingssjef samme sted. de senere årene pga sykdom ikke var i jobb. I tillegg var hennes væremåte av en slik art at alle likte og respekterte Kristine. Hun så de ansatte som sykehusets største ressurs, og det er mange i Anestesiavdelingen i dag som er ansatt av henne. inspira 3 2 010 Kristine Johaug døde mandag 21. juni på lindrende enhet, Skedsmotunet, etter lengre tids kamp mot kreftsykdom. Hun ble 57 år. 11 Minneord – Kristine Johaug SmartX Trådløs invasiv trykkmonitorering fra Smiths Medical SmartX mottaker - passer til alle typer monitorer. SmartX sender - for 4 eller 2 transducere. Trykksignalene overføres trådløst fra sender til mottakerenheten. Unik trådløs trykkmonitorering basert på bluetooth teknologi. www.medinor.no – Hygienisk munnstell redder liv! q4 reduserer infeksjoner -utfør munnstell hver fjerde time! (QNOHVW Mest hygienisk Lik prosedyre Alt inkludert www.kvinto.no ! T E H - for bedre livskvalitet Tlf: 22 72 03 00 Fax: 22 72 03 01 E-post: [email protected] Y M e d i s i n s k e Pr o d u k t e r N KvinTo AS Brobekkveien 107 0582 Oslo Medisinsk simulering – et møte mellom utdanning og praksisfelt Et fellesprosjekt for høgskole, intensivavdeling og Medisinsk SimulatorSenter i Trondheim Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) og St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim, ønsket å støtte fellesprosjekter som kunne bidra til tettere kontakt og økt samarbeid mellom høgskole og praksisfelt. Stine Gundrosen 1, Hilde Engesnes 2 Intensivsykepleier MSc, Avdelingssjef Medisinsk SimulatorSenter, St.Olavs Hospital / NTNU / Helse Midt-Norge 2 Intensivsykepleier, Avdelingsleder, Intensivavdelingen St. Olavs Hospital. 1 inspira 3 2 010 SIDE 14 Eksisterende praksismodell/praksisundervisning er basert på å lære gjennom samhandling og refleksjon med kontaktsykepleiere i praksis. Kontaktsykepleierne har det sykepleiefaglige ansvaret for pasientbehandlingen i tillegg til ansvaret for å legge til rette for studentens læring. Begrenset tid i praksis medfører at studenter under videreutdanning i intensivsykepleie opplever få vanskelige kliniske situasjoner. Når kritiske situasjoner oppstår er pasienten avhengig av øvede hender, og det er naturlig at det er de erfarne sykepleierne som trår til. Dette har betydning for erfaringsgrunnlaget studentene får i å håndtere akutte situasjoner. Studentene ønsket seg muligheten til å trene på slik håndtering i trygge omgivelser og kontaktsykepleierne ved intensivavdelingen etterlyste metoder for å utnytte klinisk praksis som læringsarena. Både kunnskaper, ferdigheter og verdigrunnlag viser seg gjennom handling i intensivsykepleie. Gjennom handling blir kunnskap synlig og tilgjengelig for diskusjon. En kan analysere kunnskapen ved å spørre ”hva skjedde?”, ”hvorfor ble det slik?”, ”hvilke konsekvenser fikk valg av handling?” og ”hvordan vil en angripe en lignende situasjon senere?”. Medisinsk SimulatorSenter er en treningsarena for læring gjennom refleksjon knyttet til handling. Det trenes ved å gjenskape akutte medisinske situasjoner i scenarioer. Avansert datatastyrt dukke i realistiske omgivelser og videoopptak under trening gir mulighet til å reflektere over ”kunnskap i handling” gjennom debriefing. Det skapes en situasjon som er troverdig slik at den kan omsettes i den virkelige verden (1). På mange måter representerer scenarioer dermed det Donald Schön beskriver som en virtuell verden, anvendbar for refleksjon gjennom sin troverdighet. I den virtuelle verden kan en sette ned farten, rydde unna forstyrrende elementer og oppheve eller kontrollere noe av det som hindrer refleksjon i det daglige (2). Debriefing etter simulatortrening innebærer en diskusjon med utgangspunkt i synlig kunnskap i handling der det er veilederens oppgave å stille åpne spørsmål for å initiere til refleksjon. En overlater til deltakerne å artikulere tankeprosessen i handling. Ved å lytte, vise virkelig interesse og gripe fatt i betydningsfulle momenter i deltakernes refleksjoner, oppnår en samtidig motivasjon til å delta i refleksjonsprosessen. Geir Halland viser til Edgar Schein når han beskriver fire sentrale områder som praktisk utgangspunkt for motivasjonstenkning: Mestring, anerkjennelse, ansvar og mening (3). Vi er gjerne vår egen verste kritiker, og for noen sitter det langt inne å si noe positivt om seg selv. Ved å balansere de faglige utfordringene sikrer en at alle har mulighet til å oppleve mestring. I tillegg er det viktig at veilederen bevisst ser etter konkrete eksempler på mestring under handlig og dermed kan gi alle deltakerne feedback som forbindes med anerkjennelse (3). Videoopptak er et godt hjelpemiddel for å underbygge feedback. ”Erfaring innebærer å se kritisk på gyldigheten av tidligere kunnskap ut fra nye opplevelser og inntrykk. Erfaring skapes ved DWYLUHÀHNWHUHURYHUHWKDQGOLQJVIRUO¡SHWWHUSnRJVHUNULWLVNSn hvordan tenkningen fungerte i forhold til praksis.” (4 s. 189) Gjennom denne beskrivelsen inkluderer Lauvås og Handal refleksjon i prosessen som skal til for å bygge erfaring (4). Debriefing er en undervisningsmetode for å skape ny erfaring gjennom nettopp å utnytte deltakernes tenkning i praksis. I rapport fra Institute Of Medicine, USA 2001: ”To Err is Human; Building a Safer Health System” anslås det at mellom 44 000 og 98 000 mennesker dør på grunn av medisinske feil i USA hvert år (5). Rapporten diskuterer betydningen av organisatoriske og menneskelige faktorer som bakgrunn for disse tallene. ”Human factors” vektlegges i stor grad når det gjelder sikkerhet innen ulike risikofylte virksomheter. Luftfart og militært forsvar er eksempler på dette. Menneskelige faktorer innebærer både kognitive, mentale elementer og sosiale, personlige egenskaper (6). I dette ligger blant annet evner til vurdering, planlegging, oppmerksomhet, samarbeid, kommunikasjon og ledelse. Non-Technical Skills (NTS) brukes som fellesbetegnelse på slike faktorer (6). Studier viser at mellom 50-80 % av kritiske hendelser i akuttmedisinsk behandling kan knyttes til sviktende NTS (6,7). Det er liten tradisjon for undervisning og trening på Non-Technical Skills i akuttmedisin generelt (8,9,10). Rapporten fra USA foreslår blant annet teamtrening i simulator, for å øke sikkerheten og unngå feil behandling i akuttmedisinske avdelinger (5). Med dette som bakgrunn valgte videreutdanning i sykepleie, intensivlinjen, Intensivavdelingen ved sykehuset og Medisinsk SimulatorSenter i Trondheim å gå sammen om et prosjekt som innebar et undervisningstilbud både til studenter og kontaktsykepleiere. Medisinsk simulering og debriefing var rammen for å nå læringsmålene som innebar; håndtering av akutte hendelser, Non-Technical Skills og veiledningsteknikk i praksis. Del 1) Teoretisk undervisning for kontaktsykepleiere (3,5 time pr gruppe à 6-8 deltakere – totalt 22 deltakere) Hovedtemaer: t Non-technical skills t Pedagogisk plattform t Debriefing – metode for læring gjennom refleksjon over handling Del 2) Trening i Medisinsk SimulatorSenter med påfølgende debriefing/refleksjon. (3,5 time pr gruppe à 6-8 deltakere. Totalt 20 studenter og 22 kontaktsykepleiere) Studentene ble introdusert for simulatordukken og utstyret i Medisinsk SimulatorSenter (familiarisering). Deretter trente de på mottak av sepsispasient. Læringsmål: Prioritering av oppgaver Vurdering av pasient Kommunikasjon og samarbeid Kontaktsykepleierne observerte studentene og fikk praktisk trening i å debriefe studentene etter simulatortreningen. Læringsmål: Observere handling med tanke på refleksjon og læring Skape refleksjon over handling, rettet mot studentenes læringsmål Kontaktsykepleierne mottok feedback på sin debriefing av pedagogisk leder i Medisinsk SimulatorSenter. Del 3) Evaluering I fellesskap ble det diskutert bruk av debriefing som metode for refleksjon over handling i praksis, og gitt en muntlig evaluering av prosjektet. Både studenter og kontaktsykepleiere fikk i tillegg mulighet til anonym skriftlig evaluering gjennom tilsendt evalueringsskjema. Høgskolen og Intensivavdelingen beskrev nytten av prosjektet og prosjektgruppen gjennomførte et evalueringsmøte. Resultater Alle studentene under videreutdanning i intensivsykepleie og deres kontaktsykepleiere på intensivavdelingen ble invitert til å delta. SIDE inspira 3 2 010 Metode Prosjektgruppen bestod av Hilde Engesnes, avdelingsleder med ansvar for fagutvikling ved intensivavdelingen, høgskolelektor Thor Albriktsen ved HiST og leder for Medisinsk SimulatorSenter, Stine Gundrosen. De fleste studentene var fornøyd med skriftlig info på forhånd. Noen mente imidlertid at mer informasjon kunne redusert stress. Alle studentene vurderte introduksjonen til simulatortreningen som god og viktig for å dempe stressnivået. Evaluering av selve simulatortreningen inneholdt beskrivelse av en ukjent situasjon, litt kunstig, men lærerik. En av studentene mente stressnivået var så høyt at innsatsen ikke reflekterte kompetanse i en reell situasjon, og la en demper på læringsutbyttet. Debriefing ble evaluert som nyttig og avgjørende. Refleksjon, feedback og det å dele erfaring ble sett på som vesentlig. På spørsmål om hva som var det viktigste de lærte, svarte studentene klar og tydelig kommunikasjon, gjøre hverandre gode gjennom samarbeid og prioritere oppgaver rasjonelt i et mottak. Studentene mente undervisningsprosjektet ville blitt bedre ved mer informasjon på forhånd og med flere treninger. 15 Studentenes evaluering: Alle studentene deltok i den muntlige evalueringen av prosjektet. I tillegg fikk de tilsendt evalueringsskjema i posten med ferdig adressert og frankert svarkonvolutt. Kontaktsykepleiernes evaluering: Alle kontaktsykepleierne deltok i den muntlige evalueringen av prosjektet. I tillegg fikk de utlevert evalueringsskjema på avdelingen. Alle var fornøyd med den skriftlige informasjonen på forhånd. Teoriundervisningen ble vurdert som nyttig, tankevekkende og motiverende. Introduksjonen til simulatortreningen ble vurdert som god. Noen av kontaktsykepleierne kommenterte overvekt av observatører i forhold til studenter, og opplevde at dette påvirket stressnivået til studentene. De gav uttrykk for at det var annerledes å observere studentene under trening enn å observere dem i praksissituasjoner. I praksis gjøres en mer helhetlig vurdering av studentene og det var uvant å holde fokus på konkrete, definerte læringsmål under simuleringen. Debriefing ble kommentert med opplevelsen av behov for struktur, god nytte av teoretisk ramme, uheldig med overvekt av kontaktsykepleiere, undring over forskjellen på hva en observerer og studentenes beskrivelse av egen opplevelse og bevisstgjøring rundt behov for trening på debriefing. Det største læringsutbytte ble beskrevet i form av bevisstgjøring i forhold til betydningen av refleksjon i praksis. Mestring og et positivt fokus ble fremhevet for å stimulere studentene til læring. Også kontaktsykepleierne mente at repeterte øvelser kunne gjort undervisningsprosjektet bedre både for studenter og kontaktsykepleiere. En av kontaktsykepleierne foreslår å implementere debriefing som undervisningsmetode i praksisfeltet og evaluere dette. inspira 3 2 010 SIDE 16 Intensivavdelingen: Intensivavdelingen ser det som veldig viktig å kunne gi sine kontaktsykepleiere en teoretisk plattform og mulighet til å trene på veiledning, debriefing /refleksjon i en uforstyrret ramme. Å være veileder i tillegg til ansvarsfulle arbeidsoppgaver med kritisk syke pasienter oppleves som svært krevende. En god veileder betyr mye for kvaliteten på praksisdelen av studiet og dermed for funksjonsdyktigheten til den nyutdannende intensivsykepleieren. Det hadde vært ønskelig å kunne tilby alle kontaktsykepleiere en tilsvarende kombinasjon av teoriundervisning og praktisk trening på debriefing og refleksjon. Positive tilbakemeldinger fra de kontaktsykepleierne som deltok i prosjektet bekreftet at dette var nyttig og et kjærkomment tilbud som har vært savnet. ASP Videreutdanning i sykepleie, Høgskolen i Sør-Trøndelag For HiST, Avdeling for sykepleierutdanning, er det viktig at kontaktsykepleierne har pedagogisk kompetanse i tillegg til den sykepleiefaglige kompetansen. Gjennom dette prosjektet har en gruppe kontaktsykepleiere ved en av praksisavdelingene fått muligheten til teoretisk innføring i og praktisk utprøving av hjelpemidler i den utfordrende praksisveiledningen. For HiST har det vært en nyttig erfaring å bidra til denne typen kompetanseheving. Kontaktsykepleiernes kompetanse knyttet til Non-Technical Skills, debriefing og refleksjon er svært nyttig for HiSTs studenter i praksis. Alle som har veiledningsoppgaver og ansvar for tilretteleggelse av studentenes læringsarbeid i høyteknologiske sykehusomgivelser burde hatt tilbud om å delta i denne typen eller lignende prosjekter. Prosjektgruppens evaluering: Prosjektgruppen opplevde at gjennomføringen av prosjektet gikk etter planen. Det var en positiv holdning til deltakelse fra både studenter og kontaktsykepleiere. Struktur og metoder var gunstige i forhold til læringsmål. Teoriundervisningen ble lagt opp som dynamisk undervisning, bygget på dialog med deltakerne. Dette innebar at innhold og presentasjonsform ble tilpasset kontaktsykepleiernes erfaring og kunnskap. Vanskelighetsgraden i scenarioet i simulatoren ble tilpasset erfaringsgrunnlaget til studentene. Ingen av studentene hadde trent i simulator tidligere. Det ble lagt vekt på informasjon for best mulig forutsigbarhet og opplevelse av mestring. Ukjent treningsform og observasjon under trening påvirket stressnivået til studentene. Det ville vært en fordel om studentene hadde fått anledning til å gjøre seg bedre kjent i simulatoren. Kontaktsykepleierne observerte studentene under trening, og brukte sine observasjoner til å debriefe studentene. Teoriundervisningen hadde lagt et grunnlag for å velge fokus under observasjon. Observasjonene gav grunnlag for refleksjon etter trening. Å trene på å få andre til å reflektere, var en ny opplevelse for de fleste kontaktsykepleierne. En treningsøkt er for lite for å beherske dette. Prosjektgruppen anbefaler derfor repeterte øvelser både for kontaktsykepleiere og studenter. Diskusjon Både den muntlige og skriftlige evalueringen reflekterte at kontaktsykepleiere og studenter opplevde simulering som en nyttig læringsarena. Betydningen av en undervisningsarena for å lære kommunikasjon og samhandling, må ikke undervurderes. En episode fra simulatortreningen kan være et eksempel: Tre studenter jobbet sammen om mottak av ”sepsispasienten”. Lederen i teamet hadde mer erfaring fra intensivavdeling enn de to andre. Leder var opptatt av rask start av antibiotika, og delegerte oppgavene med å ta blodkulturer og blande antibiotikainfusjon. Selv prioriterte leder aktiv væske- og pressorbehandling for å stabilisere et kritisk lavt blodtrykk. Samtidig steg respirasjonfrekvensen til ”pasienten” og O2-saturasjonen sank gradvis uten at det ble gjort umiddelbare tiltak. Under debriefingen reflekterte studentene over årsaken til dette, og det kom frem at en av teammedlemmene hadde observert respirasjoneproblemene, men regnet med at leder hadde kontroll. Både bevissthet rundt egen manglende erfaring, ønsket om å fullføre den delegerte oppgaven og kjennskap til leders kompetanse påvirket vurderingen. Denne episoden gav et godt utgangspunkt for å diskutere hvordan ulik forståelse av situasjoner kan påvirke samhandling. Teammedlemmenes ansvar og leders rolle ble samtidig satt i sammenheng med kommunikasjonsmetoder for å unngå slike hendelser. Simulator 'HEULH¿QJ Akutt kritisk sykdom øker forekomsten av feil og uønskede hendelser. Kompleksitet i sykdomsbildet og behov for avansert behandling innebærer flere ”anledninger” til å gjøre feil. Kritisk syke blir i tillegg overvåket i større grad enn andre pasienter. Dette gir en utvidet mulighet til å oppdage feil og dermed registrere dem (11). I tillegg til gode rutiner for registrering av feil, er det avgjørende at en utnytter kunnskap om mekanismer bak feil til trening og undervisning. Ved å definere NTS som læringsmål både for studenter under videreutdanning og kontaktsykepleiere i praksis, vil en kunne øke bevisstheten rundt dette. Kommunikasjon og samhandling er vesentlige elementer for å unngå å gjøre feil og medisinsk fullskala simulering gir gode muligheter til å trene på slike ferdigheter. Trening i simulator, inkludert refleksjon over NTS i forbindelse med akutte situasjoner, kan øke bevisstheten til aktørene og ha betydningen for forekomst av feil (5). repertoar under videreutdanning. Simulering anvendes i økende grad som undervisningsmetode innen helsefag både nasjonalt og internasjonalt (13). Studier viser at repeterende praksis ved bruk av simulering i utdanningsløp har betydning for læringsutbytte (14). 17 SIDE Oppsummering Gjennom dette fellesprosjektet mellom høgskole og praksisfelt fikk vi prøvd ut medisinsk simulator som undervisningsarena både for studenter under videreutdanning i intensivsykepleie og kontaktsykepleiere som har ansvar for praksisveiledning i intensivavdelingen. Studentenes evalueringer tilsa at simulering kan anvendes til mengdetrening i å håndtere sjeldne akutte hendelser. Stress i forbindelse med simulering kan dempes ved informasjon og repeterte øvelser. Mulighet til å reflektere sammen med andre ved debriefing hadde vesentlig betydning der kommunikasjon og samhandling ble fremhevet som læringsutbytte. Debriefing innebærer en struktur for refleksjon i en gruppe. Kontaktsykepleierne mente denne strukturen kunne overføres til praksisveiledning av studenter i intensivavdelingen og at det var behov for trening både i å observere og skape refleksjon. Medisinsk SimulatorSenter ble oppfattet som en egnet arena også for slik trening. inspira 3 2 010 Et overraskende, men viktig funn var at studentene gav uttrykk for at det opplevdes mye sterkere å bli observert og vurdert i simulatorsenteret enn i klinisk praksis. Dette påvirket stressnivået hos enkelte av studentene slik at de mente det reduserte læringsutbyttet. At det opplevdes som mer stressende å bli observert på en treningsarena enn i klinisk praksis var en interessant erfaring for prosjektgruppen. Studentenes opplevelse av stress underbygges av Müller et al som fant signifikant økning i cortisol- og amylasekonsentrasjon hos deltakere i forbindelse med testscenarioer i simulator. Målinger etter gjentatte scenarioer viste signifikant reduksjon i de samme konsentrasjonene (12). Å trene i medisinsk simulator innebærer å blottstille sine kunnskaper, holdninger og personlige egenskaper på en helt spesiell måte. Selv om vi vektla at simulatorundervisningen var trening, ikke en test, opplevde noen av studentene at de ble satt på prøve. Familiarisering med omgivelser, utstyr og undervisningsmetode kan ha hatt betydning. Studentenes utsagn om forutsigbarhet, i form av informasjon på forhånd og muligheten til repeterte simuleringer, understreker hvor viktig trygghet er for å skape lærerike opplevelser. Det samme vil være gjeldende i klinisk praksis. Anledningen til å gjøre det samme flere ganger, øker forutsigbarhet og trygghet. Klinisk praksis er den viktigste læringsarenaen for å utvikle erfaring og ”kunnskap i handling” under videreutdanning i sykepleie. Medisinsk simulering eller andre former for trening vil aldri kunne erstatte dette, men kan være er et godt supplement for å øke den enkelte students Både studenter og kontaktsykepleierne fremhevet betydningen av debriefing etter simulatortrening. Muligheten til å reflektere over kunnskap, dele erfaringer i tillegg til å gi og motta feedback, representerte læring for begge grupper. Kontaktsykepleierne la vekt på hvordan den strukturerte debriefingsmetoden kunne anvendes for å skape refleksjon i praksis. I tillegg ble det bemerket hvordan definerte læringsmål påvirket observasjonen av studentene og gjorde det lettere å gi konkret feedback. Den profesjonelle feedback under læring som inkluderes i simulatorundervisning løftes frem som avgjørende for hva og hvor mye studenter sitter igjen med av kunnskap (13). Utfordringer i klinikken, i tillegg til at det er få akutte situasjoner for hver student, er å finne anledninger til å reflektere sammen med andre. Pasientens medisinske situasjon krever full oppmerksomhet fra alle involverte, og gir ofte lite rom til debriefing der og da. Ved å tilpasse rammer for praksisveiledning, tilby pedagogisk trening til kontaktsykepleiere og inkludere refleksjon over handling i praksisveiledning, vil strukturert debriefing, slik det brukes i simulator, også kunne anvendes for læring i klinikken. Referanser: 1. Gundrosen S. Medisinsk Fullskala Simulering som Undervisningsmetode for Sykepleiere som Håndterer Kritisk Syke Pasienter – En Randomisert Kontrollert Studie. Masteroppgave i Helsevitenskap, Det Medisinske fakultet, NTNU. Trondheim 2009. 2. Schön D. Den reflekterende praktiker. Hvordan professionelle tænker, når de arbejder. Oversatt av Fiil S. Århus: Forlaget Klim, 2001: (1. utgave) Kap 1, 2, 5, 6 og 9. 3. Halland G Læring gjennom stimulerende samspill, Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS, 2004, kap 2-5 4. Lauvås P & Handal G (1990) ”Veiledning og praktisk yrkesteori” J.W. Cappelens forlag a.s. Oslo 2000 s 65-83, 101-104 og 175-191. 5. Kohn LT, Corrigan JM, Donaldson MS. To Err is Human. Building a Safer Health System. Committee on Quality of Health Care in America, Institute of Medicine. Washington, D.C: National Academy Press, 2001. 6. Fletcher GCL, McGeorge P, Flin RH et al. The role of non-technical skills in anaesthesia: a review of current literature. British Journal of Anaesthesia 2002; 88: 418-429. 7. Reader T, Flin R, Lauche K et al. Non-technical skills in the intensive care unit. British Journal of Anasthesia 2006; 96: 551-559. 8. Lighthall GK, Barr J, Howard SK et al. Use of a fully simulated intensive care unit environment for critical event management training for internal medicine residents. Critical Care Medicine 2003; 31: 24372443. 9. MacDowall J. The assessment and treatment of the acutely ill patient - the role of the patient simulator as a teaching tool in the undergraduate programme. Medical Teacher 2006; 28: 326-329. 10. Smith CM, Perkins GD, Bullock I et al. Undergraduate training in the care of the acutely ill patient: a litterature review. Intensive Care Medicine 2007; 33: 901-907. 11. Bion JF, Heffner JE. Challenges in the care of the acutely ill. The Lancet 2004; 363: 970-977. 12. Müller MP, Hänsel M, Fichtner A et al. Excellence in performance and stress reduction during two different full scale simulator training courses: A pilot study. Resuscitation 2009; 80: 919-924. 13. McFetrich J. A structured litterature rewiew on the use of high fidelity patient simulators for teaching in emergency medicine. Emerg. Med J 2006; 23: 509-511 14. McGaghie WC, Issenberg SB, Petrusa ER & Scalese RJ. A critical review of simulation-based medical education research: 2003-2009. Medical Education 2010; 44: 50-63 Ny redaktør i Inspira Har du interesse for mediearbeid og syntes Inspira er et viktig informasjonsorgan? Har du nær kjennskap til fagområde innen anestesiog intensivsykepleie? Da utfordrer vi deg til å overta oppgaven som ny redaktør i Inspira. Det etableres en redaksjonsgruppe i samarbeid med redaktør. Nødvendig opplæring vil bli gitt. Lønn etter avtale. Høres dette spennende ut? Kontakt ALNSF eller NSFLIS styre. Kontakt redaktør for mer informasjon om stillingens innhold: [email protected], 993 28 848 Nasjonale anbefalinger for dagbokpraksis ved norske intensivavdelinger 18 intensivpasienter er i gang. Arbeidet ledes av en arbeidsgruppe i nært samarbeid med en bredt SIDE Arbeidet med å utforme nasjonale anbefalinger for skriving og overlevering av dagbok til sammensatt referansegruppe som dekker ulike kompetanseområder slik som etikk, jus, faglig ledelse inspira 3 2 010 og erfaring fra dagbokvirksomhet. Arbeidsgruppen består av Sissel Lisa Storli, Universitetet i Tromsø (leder), Ragne Eskerud, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud, Anny Norlemann Holme, Høgskolen Stord/Haugesund, Eva Gjengedal, Høgskolen i Molde/ Universitetet i Bergen og Hildegunn Synnevåg, leder NSFLIS. Anbefalingene vil sendes ut på høring våren 2011. Bruk av dagbok til respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger Det har vært skrevet dagbok til intensivpasienten i Norge siden tidlig på nittitallet. I 1984 ble det ved revmatologisk avdeling, Hvidovre Hospital, København prøvd ut et prosjekt som het ”Dialog i sygepleje”, en praktisk omsorgmodell med en skriftlig dialog mellom pasient og sykepleier (1). Forskning de siste ti år viser at pasienter kan bære med seg et mangfold av minner fra intensivoppholdet, ofte dominert av sterke følelser, og de kan streve med å skille mellom ”drøm” og ”virkelighet” (8-10). Slike minner kan resultere i mentale og fysiske plager som det kan være problematisk å leve med i ettertid (11). Pasienter søker etter å få innsikt i hva som har skjedd med dem (12,13) og å finne sammenheng og mening i minnene (14). Flere studier har vist at nettopp dagbok kan være en måte å hjelpe pasienten på (14-16), og at dagbokskriving og oppfølgingssamtaler utfyller hverandre (17,18). En nylig publisert effektstudie viser også I og med at det forelå relativt lite kunnskap om hvordan intervensjonen ble drevet og hvor utbredt den var, ble det i 2006 gjennomført en studie i Danmark der man ønsket å kartlegge dette. Studien viste at hensikten med intervensjonen var uklar, at den i liten grad var regulert av retningslinjer og at den heller ikke ble kombinert med videre oppfølging (20). I etterkant er det gjennomført lignende undersøkelser ved svenske og norske intensivavdelinger (21,22). I denne artikkelen vil vi presentere og diskutere noen funn fra den norske studien (22). Hva gjorde vi? Hensikten med studien var å kartlegge bruken av dagbøker til respiratorpasienter ved norske intensivavdelinger, hvordan dagbøker blir anvendt, hvilket grunnlag praksis bygger på og hvilke erfaringer personalet har gjort seg. Det ble derfor naturlig å velge en kvalitativ tilnærming hvor det ble gjort semi-strukturerte telefonintervju. Avdelingssykepleier ved samtlige intensivavdelinger i Norge ble kontaktet pr telefon og spurt om avdelingen hadde respiratorpasienter og om de tilbød dagbok til denne pasientgruppen. De som bekreftet dette, og som ønsket å delta i studien ble bedt om å forespørre en sykepleier som hadde god innsikt i dagbokens historikk i avdelingen og nåværende dagbokpraksis om hun var villig til å delta i et intervju. De som ønsket det ga skriftlige samtykke til å delta. Det ble innhentet tillatelse fra ledelsen ved den enkelte intensivavdeling, og studien ble meldt til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). For å kunne sammenligne data bygget den norske intervjuguiden på den danske (20), men den hadde en mer åpen utforming og ble tilpasset norske forhold. Intervjuene ble foretatt av forfatterne som også utgjorde prosjektgruppen. Intervjuene som varte fra ca ½ til 1 time, ble tapet og senere nedskrevet ordrett. 19 Omsorgsmodellen dannet grunnlag for utvikling av dagbok for intensivpasienter ved Ullevål sykehus (2). Denne dagboken ble en forløper for dagens praksis. Forskning relatert til pasienterfaringer var på denne tiden sparsom, og en gjeldende oppfatning var at pasienten hadde et ”tomrom” i hukommelsen fra behandlingsperioden som informasjon i dagboken kunne bidra til å fylle (2). I årene som fulgte viste ny forskning at pasienter hadde minner om opplevelser fra intensivtiden, men at de gjerne var fragmenterte og drømmelignende (3-6). Personalet ved flere intensivavdelinger ble inspirert av dagbokpraksisen ved Ullevål sykehus. Det ble utviklet skrivemåter som inkluderte både beskrivelser av konkrete hendelser og undring inn mot pasientens egne opplevelser i situasjonen (7). at dagbokintervensjon har positiv påvirkning på angst og depresjon to måneder etter utskrivelse fra intensivavdelingen (19). SIDE 2 inspira 3 2 010 Anny Norlemann Holme , Eva Gjengedal , Ragne Eskerud 3, Sissel Lisa Storli 4 1 Høgskolelektor, Avdeling helsefag, Høgskolen Stord/ Haugesund, 2 Professor, Avdeling for helse- og sosialfag, Høgskolen i Molde/ Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitet i Bergen, 3 Intensivsykepleier, klinisk spesialist i intensivsykepleie, intensivavdelingen, Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud, Drammen 4 Førsteamanuensis, Institutt for helse og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø. 1 VIDEREUTDANNING I PREHOSPITALT ARBEID FOR ANESTESISYKEPLEIERE TILBYS I SAMARBEID MED HØGSKOLEN I GJØVIK (HIG) OG ANESTESISYKEPLEIERNES LANDSGRUPPE AV NORSK SYKEPLEIERFORBUND (ALNSF) MÅL MED STUDIET Å gi anestesisykepleiere økt kunnskap og handlingskompetanse i; Ţ5SBOTQPSUPHVUSZLOJOHTUKFOFTUFWFE større ulykker og katastrofer. Ţ.FEJTJOTLFQSPTFEZSFSGPSJOOTBUTQ¤ skadested. Ţ,VOOFJWFSLTFUUFBLVUUNFEJOTLFUJMUBL sammen med ambulansepersonell. Studiet vil bestå av tre kurs som inneholder simulerings- og ferdighetstrening, obligatoriske arbeidskrav og avsluttes med en eksamen i to deler. Den nye prehospitale avdelingen er svært godt egnet til simulering i akuttmedisin og ulykker i realistiske omgivelser. Simuleringsøvelsene tar utgangspunkt i ulike hendelser som de møter prehospitalt. STUDIETS INNHOLD Ţ0SHBOJTFSJOHBWQSFIPTQJUBMUKFOFTUF Ţ"LVUUNFEJTJO Ţ4JLSJOHBWWJUBMFGVOLTKPOFSMVGUWFJThåndtering, ventilasjon, sjokk og væskeresuscitering) Ţ)KFSUFMVOHFSFEOJOH Ţ,PNNVOJLBTKPOPHTBNIBOEMJOH Ţ,POżJLUI¤OEUFSJOHPHFHFOTJLLFSIFU Ţ&UJLLPHMPWHJWOJOH Ţ5SBVNFS Ţ"SCFJEQ¤TLBEFTUFEPHWFELBUBTUSPGFS ALNSF (Anestesisykepleiernes Landsgruppe av Norsk Sykepleierforbund) og Høgskolen Gjøvik har samarbeidet om innholdet og organisering av studiet. STUDIETS ORGANISERING I januar 2011 starter videreutdanning i prehospitalt arbeid for anestesisykepleiere ved Høgskolen i Gjøvik. Studiet er lagt opp som et deltidsstudium over et halvt år med tre samlinger med til sammen 10 dager. FAKTA Varighet 1/2 år deltid Studiepoeng 15 Opptakskrav Videreutdanning i anestesisykepleie Opptak ved Høgskolen i Gjøvik, www.hig.no Oppstart Januar 2011 Søknadsfrist 15. november 2010 Pris kr. 9500 ,Kontaktinfo Studenttorget, tlf. 61 13 54 00, e-post: studenttorget@hig. no eller [email protected] UTTALELSER FRA TIDLIGERE STUDENTER UTTALELSER FRA TIDLIGERE STUDENTER «Engasjerte lærarar frå HIG, svært bra kvalitet på både forelesarar og praktisk undervisning/simulering, samt passe stor studentgruppa, førte til stort læringsutbytte.» «I overgangen frå å jobba på anestesi avdeling og til å jobba som SAR-sykepleier offshore, opplevde eg fort at da ikkje var tilstrekkeleg med bare intrahospital erfaring. Etter studiet på Gjøvik har eg fått ny forståing for prehospital pasientbehandling, og føler meg langt betre rusta for jobben.» «Simuleringstrening har gitt meg mykje ny erfaring og kunnskap, og var den kjekkaste og svært lærerik del av studiet.» «God faglig oppdatering, simulering som opplevdes svært realistisk, alt i alt lærerikt, anbefales.» «Utbytterike simuleringstreninger. Her erfarte jeg ikke minst hvor viktig samarbeid og komunikasjon er i akuttsituasjoner, og fikk øve på akutt medisinske prosedyrer. Oppgaveskrivingen var ikke så vanskelig som jeg fryktet». «Studiet har gode forelesere, oppdaterte bøker og artikler om prehospital virksomhet og akuttmedisinsk behandling. Høgskolen har en avansert simlab som har gitt meg en unik mulighet til praktisk trening og økt handlingskompetanse prehospitalt. Jeg har hatt god nytte av økt kompetansen ved flere ambulanseutrykninger senere». Datamaterialet ble analysert etter ”Template metoden” som i den danske studien. Prosessen består av flere trinn: Først lages en manual for koding av data (en template), deretter kodes teksten før den sorteres og fortettes i den hensikt å se sammenhenger og helhet (23). Analyseprosessen ble hovedsaklig utført i felleskap i prosjektgruppen i den hensikt å styrke studiens gyldighet. Prosjektgruppens medlemmer er alle intensivsykepleiere med varierende erfaringer både med hensyn til dagbokskriving og forskning, en variasjon som har bidratt til fruktbare diskusjoner underveis i hele prosessen. maskebehandling. Omtrent halvparten sa at før de begynner å skrive, vurderes det hvorvidt pasienten vil ha nytte av dagboken eller ikke på bakgrunn av forventet overlevelse og forventet respiratortid. Hva viser studien? Vi ønsker å løfte fram følgende forhold som framkom gjennom intervjuene; at dagbokskriving har et relativt stort omfang, at den blir sett på som en omsorgshandling, at den bør innebefatte en videre oppfølging og at den krever kvalitetssikring og prioriterte ressurser. Et omsorgsuttrykk Sykepleierne tilkjennega at de betrakter dagboken som en hjelp på veien videre i form av en ”gave” til pasienten, et konkret uttrykk for omsorg som synes å ha betydning for utseende, skrivemåte og innhold. Mange skriver dagbok Ved de 70 intensivavdelingene som behandlet voksne pasienter i respirator i Norge i 2008, ble det skrevet dagbok til denne pasientgruppen ved 31 avdelinger hvorav 30 er representert i studien. Avdelingenes fartstid når det gjelder dagbokskriving varierer fra ett til 18 år. Åtte informanter karakteriserte aktiviteten ved sin avdeling som høy, hvilket vil si at det skrives til de fleste som oppfyller kriteriene og stort sett daglig. 15 ga uttrykk for at aktiviteten varierer, mens sju beskrev aktiviteten ved deres avdeling som lav. Aktivitet har også sammenheng med hvor i forløpet pasienten er. Det blir gjerne skrevet flere notat når pasienten er i oppvåknings- og mobiliseringsfase enn i ”sovefase”. ”Når de leser i dagboken så sier de jo nettopp det – at de føler omsorgen i den. At det at vi skriver slik… at de ikke bare er en i mengden, men en som vi har brydd oss om, en som vi vil hjelpe.” De fleste avdelingene bekreftet at de har en eller annen form for retningslinjer som sier noe om målgruppe, dagbokens utseende og innhold/språk, oppbevaring, eierskap og overlevering. To tredjedeler av informantene oppga at de skriver dagbok kun til respiratorpasienter, mens de resterende sa at de også kan skrive til andre intensivpasienter, som for eksempel pasienter med Videre understreket de viktigheten av å utvise varsomhet i valg av tekst og bilder, for å ivareta pasientens verdighet. Spesielt advarte informantene mot å gjengi sensitive opplysninger, som for eksempel informasjon om ulykker og dødsfall og mot å ta bilder som i ettertid kan virke støtende ”Vi er veldig opptatt av at vi må være varsom… eller veldig bevisst på hva vi skriver… at det ikke skal kunne bli krenkende på noe måte. Men samtidig så vil vi gjerne formidle noen realiteter, og de er jo ofte sterke. Så det blir å bruke et skjønn, hele tiden… og så dette med at vi er åpne for å diskutere med hverandre… ”Kan jeg skrive slik, tro?” 21 Samtlige la vekt på at språket skal være personlig, men ikke privat. Det skal være lett forståelig og bør derfor ligge nært opp til dagligspråket. Medisinske ord og uttrykk bør unngås. Omsorgsdimensjonen gir seg også uttrykk ved at sykepleierne skriver ned undringer over hvilken betydning ulike hendelser kan ha for pasienten. De mente at slike undringer kan bidra til å knytte sammen konkrete hendelser i avdelingen og pasientens egne fragmenterte minner. De forsøker å skrive en fortelling som kan møte pasientens egen fortelling slik at han bedre kan forstå hva han har gjennomlevd. Mange ga uttrykk for at omsorgsperspektivet styrkes når de får tilbakemeldinger fra pasient om at dagboken oppleves som omsorg. SIDE I følge informantene ble personalet inspirert til å starte og skrive dagbok både via videreutdanning og pionervirksomhet lokalt og nasjonalt, men også via konferanser, studiebesøk, forskning og utviklingsarbeid. Motivasjon til å fortsette skrivingen kom først og fremst fra positive tilbakemeldinger fra pasient og pårørende. ”Det er veldig viktig dette med samtaler, - det å møte pasientene igjen etterpå og se at det betyr noe. At de faktisk kan ha hjelp av det vi gjør og at de setter sånn pris på dagboken!” En annen faktor som ble beskrevet som betydningsfull for motivasjon og aktivitet, var entusiasmen til lokale ”ildsjeler” som gjerne fungerte som pådrivere i avdelingen, enten noen med et spesielt ansvar for dagbokaktiviteten eller andre. ”Vi har jo dagbokgruppen som oppmuntrer og veileder på skriving. (…) Men vi har også det vi kaller ”motivatorer” som har et spesielt ansvar for å motivere andre. Det fungerer kjempebra!” Samtlige vektla at dagboken skal se pen ut, og forsiden er derfor gjerne dekorert med bilder fra naturen eller et kunstverk med symbolverdi. Mange har også et dikt på forsiden eller som en innledning. Første del inneholder ofte standardisert informasjon om avdelingen, en ”ordbok”, der tekniske ord og uttrykk forklares samt generell informasjon om dagbokskriving. Selve dagboknotatene innledes gjerne med et kort resymé om hva som har skjedd med pasienten så langt i forløpet og avsluttes med et oppsummeringsnotat. Alle notater dateres og signeres. Både format og materiale varierer, men et løsbladsystem der ark kan fjernes eller legges til synes å være utbredt. De fleste fortalte at de tar fotografier av pasienten som på ulike måter benyttes i dagboken. inspira 3 2 010 ”Det kan faktisk gå dager av og til mellom hvert notat, avhengig av hvor mye som skjer. Når pasienten begynner å våkne, skal mobiliseres – da skrives det ofte hyppig.(…) Da blir det mer synlig at det er en dialog, at vi ser uttrykkene hans bedre og kan skrive litt om det.” Alle oppga at det primært er sykepleierne som skriver i dagboken. Over halvparten oppfordrer imidlertid pårørende til å skrive sin egen dagbok, eller de kan skrive på løse ark som senere settes inn i pasientens dagbok. Noen få lar også pårørende skrive i selve dagboken. Flere ga uttrykk for at det å skrive kan forbedre kvaliteten på omsorgen til pasienten, fordi sykepleieren blir mer var for pasientens uttrykk og handler ut ifra det. Samtlige oppga at de betrakter dagboken som pasientens eiendom. De fleste var svært reflektert i synet på at dagboken er et dokument som skiller seg markant fra annen dokumentasjon av helseopplysninger. ”Vi skal ikke skrive noe av medisinsk karakter som ikke er å finne i journalen, dette er skrevet i dagligspråk til pasienten som et ”du”. Det synes likevel å herske noe ulike oppfatninger om hvorvidt dagboken bør behandles som en del av pasientjournalen eller ikke. De som behandler den som en del av journalen, tar kopi som enten oppbevares innlåst eller skannes til pasientens elektroniske journal. Etter dødsfall overleveres dagboken relativt ofte til pårørende etter en individuell vurdering. De fleste hadde retningslinjer i starten som tilsa at dagboken skulle makuleres hvis pasienten døde, nettopp fordi dokumentet ble ansett som ”pasientens eiendom”. Flere fortalte imidlertid at tilbakemeldinger fra pårørende som har fått dagboken, har ført til endringer i retningslinjer. ”Når de fortalte om hvor meget boken hadde betydd for dem… dette med at de syns omsorgen det var skrevet ned gjorde så godt, da kunne vi jo ikke tillate oss å fortsette med å makulere dem!” Ved noen avdelinger kombineres slik overlevering med en etterlattesamtale. Oppfølgingstilbud Det var overraskende at så mange avdelinger, store som små, kombinerer dagbokskriving med videre oppfølging. Over halvparten syntes å ha et systematisk oppfølgingstilbud i form av samtaler med pasientene etter utflytting til sengepost eller utskrivelse. Noen har mer sporadiske oppfølgingstilbud, mens kun sju informanter sa at de ikke har oppfølgingssamtale ved sin avdeling. Likevel anså de fleste av disse oppfølging som et viktig anliggende som de gjerne hadde sett at de kunne tilby. En av informantene som hadde erfaring fra oppfølging fra sitt tidligere arbeidssted, uttrykte det slik: inspira 3 2 010 SIDE 22 ”Det jeg er så opptatt av er å få i gang oppfølgingen. Det vet jeg vil gi sykepleierne et bedre grunnlag til å kjenne, ja virkelig kjenne… hvor mye dagboken kan bety for pasienten i det med å skape mening i det han bærer med seg, og som vi jo sier er hensikten med det vi holder på med!” Flere av de som har et systematisert oppfølgingstilbud, understreket sterkt at det å skrive dagbok krever en eller annen form for oppfølging. ”Det er ikke bare å sende boka ut med pasienten i senga eller å sende den i posten – vi mener at vi må tilstrebe og overlevere den på en god måte – både teksten og bildene kan jo være så sterke - ”. Det er, i følge informantene, i de aller fleste tilfeller sykepleierne som kjenner pasienten, som gjennomfører samtalen. Noen steder deltar også lege. Flere åpner også for at nære pårørende kan delta. Dagboken synes å bli anvendt aktivt i disse oppfølgingssamtalene ved at sykepleieren enten tar utgangspunkt i et dagboknotat, eller pasienten reiser spørsmål som er relatert til teksten. En praksis som flere sa fungerer godt, er at dagbokansvarlig eller den sykepleieren som kjenner pasienten, tilbyr dagboken til pasienten etter overflytting til sengepost og har en kort samtale om hva den inneholder. Selve oppfølgingssamtalen avtales etter dette. Ressurser og kvalitetssikring Dagbokskriving og oppfølgingssamtaler i særdeleshet krever tilgang på ekstra ressurser. Å få et helhetlig opplegg til å fungere ble fremhevet som et lederansvar og ble satt i sammenheng med at tilstrekkelige ressurser øremerkes. ”Jeg er helt avhengig av at ledelsen prioriterer dette, altså at jeg får avsatt tid til å følge med skrivingen, lese gjennom tekst, overlevere på en god måte før pasienten er reist hjem – og ikke minst få til oppfølgingssamtalene! Det hender jo at jeg blir bedt om å forskyve en dag, men da skal det virkelig ”stå på hodet” i avdelingen. Så sterkt prioriterer min leder dette!” Nær halvparten ga imidlertid uttrykk for at de ikke får tildelt noen ekstra ressurser øremerket dagbokskriving eller oppfølging, men at de hadde fått noe ved oppstart. Noen få sa at de får tildelt tid mens ca en tredjedel hevdet at de kun blir tildelt ressurser sporadisk, det kan være noe tid til å holde møter eller halve dager i turnus. Både koordineringsmulighet og grad av kvalitetssikring synes å henge sammen med ressurstilgangen. De fleste avdelingene har en gruppe eller enkeltpersoner som er tillagt et særlig ansvar både for koordinering og kvalitetssikring av tekst og bilder. Den eller de ansvarlige skal være pådrivere, drive undervisning, sørge for revidering av retningslinjer og kvalitetssikre virksomheten. Informantene påpekte at det er svært utfordrende å ivareta alle oppgavene innenfor snevre ressursrammer. Mange ga uttrykk for at de ønsker nasjonale anbefalinger som omhandler etiske og juridiske forhold samt løfter fram ressursbehov. Hvordan kan vi forstå resultatene? Studien viste at dagbokskriving er en forholdsvis utbredt virksomhet ved norske intensivavdelinger. Den ble omtalt med stor entusiasme av informantene, og det er åpenbart at det nedlegges mye arbeid for å få ordningen til å fungere best mulig. Tilbakemeldingene informantene får fra pasienter og pårørende syntes da også å være entydig positive, noe som også støttes av andre studier (17,18,24). En overordnet hensikt med dagbokskriving er at den skal forebygge seinplager. I følge en klinisk kontrollert studie skårer ”dagbokpasienter” lavere med hensyn til angst og depresjon enn kontrollgruppen to måneder etter utskrivelse fra intensivavdelingen (19). I fagmiljøet er det for øvrig stor enighet om at et omsorgsfullt miljø også vil kunne bedre pasientens muligheter for vellykket rehabilitering både fysisk og mentalt (25,26). I studien som omhandler svensk dagbokpraksis, drøftes det om dagbøker og oppfølging også bidrar til å forbedre og videreutvikle omsorgen for pasientene (21). Informantene i vår studie la stor vekt på at det å skrive dagbok er en uttalt omsorgshandling. Aktiviteten holdes oppe og utvikles av entusiastiske intensivsykepleiere, noe også den danske studien viser (20). Dette kan være noe av grunnen til at dagbøker skrives til tross for beskjedne ressurser. I følge informantene varierer ressurstildelingen mellom avdelingene, men generelt indikerer data at det er snakk om beskjedne tildelinger. Vi har sett at den første dagbokpraksis ble utviklet ved Ullevål sykehus, og at grunnelementer derfra fortsatt er gjenkjennelige i og med at det fortsatt legges vekt på å skrive ned konkrete De tidlige dagbokpraksiser la vekt på at dagboken var pasientens eiendom, og at dagboken skulle skrives slik at pasientens verdighet ble ivaretatt. Studien viser at sykepleierne fortsatt er opptatt av å holde seg innenfor etiske og juridiske normer når det gjelder skriving, eierskap og oppbevaring. Likevel avdekkes ulike praksiser der noen oppfatter dagboken som en del av journalen mens andre ikke gjør det. Begge kan ha rett. Det avgjørende er kanskje hvordan en vurderer opplysningene som gis i dagboken. Journaldata er helseopplysninger med klinisk betydning som er beregnet på helsepersonell. Dagboknotatene er av en annen karakter. De er uttrykk for sykepleiernes forsøk på å verbalisere egen undring over pasientens situasjon slik at han i ettertid skal ha mulighet til å forstå mulige betydningsfulle sammenhenger. Dagboken er primært beregnet på pasienten og kan ut fra et slikt resonnement karakteriseres som et omsorgsdokument. Vårt anliggende i denne sammenheng er ikke å trekke konklusjoner, men å løfte fram de ulike praksiser som vi har fått innblikk i. Det kan se ut som noen premisser må ligge til grunn for å kunne lykkes. Det dreier seg om tilstrekkelig ressurser, retningslinjer, TAKK Vi vil takke alle informantene som sjenerøst har delt med oss egne og avdelingens erfaringer med dagbokskriving. Vi vil også takke NSFLIS som har bidratt i prosjektet med tildeling av stipend til arbeidet. I tillegg vil vi takke Norsk selskap for sykepleieforskning, Nordisk forening for forskning i intensivsykepleie, Nordic College of Caring Science ( NCCS) og Vestre Viken HF, Sykehuset Buskerud for økonomisk støtte. Referanser 1. Nortvedt, L. (1987). Vellykket prosjekt. Sykepleien, 74(20), 6-11. 2. Schou, I. Nordvik, M., Torseth, A.M., Fet, U., Thon, I., Møkkelgård, M. (1993). Dagbok til intensivpasienter. Nye fagoskopet, 7(4), 9-10. 3. Laitinen, H. (1996). Patients´ experience of confusion in the intensive care unit following cardiac surgery. Intensive Critical Care Nursing, 12(2), 79-83. 4. Granberg, A. Bergbom Engberg, I. Lundberg, D. (1998). Patients´ experience of beeing critical ill or severely injured and cared for in an intensive care unit in relation to ICU syndrome. Part 1. Intensive Critical Care Nursing, 14(6), 294-307. 5. Gjengedal, E. (1994). Understanding a world of critical illness: a phenomenological study of experiences of respirator patients and their caregivers. Bergen: Department of Public Health and Primary Health Care, Division of Nursing Science, University of Bergen. 6. Storli, S.L. (1999). Den forunderlige reisen: et forsøk på å forstå mer av det forunderlige i intensivpasienters levde erfaring. Tromsø: Avdeling for sykepleievitenskap, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø. 7. Lind, R., Storli, S.L. (1998). Filosofien får følger. Tidsskriftet Sykepleien, 86(1), 57-59. 8. Granberg, A., Engberg, I.B., Lundberg, D. (1999). Acute confusion and unreal experiences in intensive care patients in relation to the ICU syndrome. Part II. Intensive Critical Care Nursing, 15(1), 19-33. 9. Lof, L., Berggren, L., Ahlstrom, G. (2006). Severely ill ICU patients recall of factual events and unreal experiences of hospital admission and ICU stay – 3 and 12 months after discharge. Intensive critical Care 23 Videre kan det å skrive dagbok også ha betydning for fagutvikling. Møte med den enkelte pasient, det å se pasienten i situasjonen - ha en undrende, åpen holdning samt de positive tilbakemeldinger fra oppfølgingssamtalene, synes å ligge til grunn for den inspirasjon og drivkraft flere sykepleiere har til å skrive dagbok. Slik kan det å skrive dagbok, spesielt kombinert med mulighet for å møte pasienten senere til samtale, kanskje også bidra til å hindre utbrenthet. AVSLUTNING I dagens knapphet på tid og ressurser deler vi sykepleiernes reelle bekymring for om dagboken vil overleve i framtiden. Noen studier underbygger dagbokens betydning for pasientens rehabilitering, men her er det behov for mer forskning. Aktiviteten krever god kvalitetssikring i forhold til oppbevaring, gjennomlesing, overlevering og oppfølging. Nøkkelord må bli ledelsesansvar og tilstrekkelig med ressurser. Å skrive dagbok kan inngå i den daglige aktiviteten ved mange intensivavdelinger. Det vil naturlig være ulikt aktivitetsnivå i forhold til dagbokskriving i Norge i og med det fins ulike størrelser på intensivavdelingene og dermed ulikt antall pasienter. Informantene ga uttrykk for et ønske om nasjonale anbefalinger i forhold til dagbokrelaterte spørsmål. Dette arbeidet er nå igangsatt. SIDE Sykepleierne ga uttrykk for at de prøver å bli kjent med pasienten som den personen han er. De er opptatt av dialog, noe som også har røtter i pionertiden. Ved å skrive ned sine egne undringer over hvilke betydning ulike hendelser kan ha for pasienten, retter de oppmerksomheten mot pasientens uttrykk. I denne skrivende nærheten til pasienten trer mennesket tydeligere fram. Pasientens uttrykk gjør inntrykk på sykepleieren. Hun berøres. I denne tilstanden av åpenhet og undring er det sykepleieren fatter noe om pasienten. Hun er mottakelig for ”innfallet”, et uttrykk Kari Martinsen (27) bruker om en måte å være tilstede i situasjonen på. For å kunne være åpen for slike innfall, må en kunne gi rom for innfallet. Martinsen kaller slike tilstander for ”mellomøyeblikk”. En stopper opp og lar tankene sveve fritt. Slik kan innfallet – en ny tanke eller oppdagelse - komme. Sykepleieren kan ha sittet ved pasientens seng og skrevet i dagboken mange ganger, men plutselig ved et innfall, i et glimt kan hun se pasienten i et annet lys og får en ny forståelse av situasjonen. Hun blir mer var for pasientens uttrykk og handler i forhold til det. I følge Martinsen krever innfallet at vi har tilstrekkelig med tid og rom. ”Innfallets språk er langsomt undrende” (28, s.123). Dagbokskriving bidrar i følge informantene til en bedre kvalitet på pleie og omsorg. dagbokansvarlige og oppfølging. Ildsjeler har også en betydning. Det sees på som et lederansvar å få denne helheten til å fungere. Studien viser at det synes å være en sammenheng mellom dagbokansvarlig, ressurser og aktivitet. De avdelingene som har en eller flere med dagbokansvar, nødvendige ressurser og systematiske oppfølgingssamtaler har en høyere dagbokaktivitet enn andre avdelinger. Dagboken er en viktig kilde i oppfølgingssamtalen, den danner grunnlaget. Positive tilbakemeldinger om at dagboken betyr mye for pasienten, kan bli ”driven” i dagbokskrivingen. inspira 3 2 010 hendelser som omtales som informasjon. Det synes å ha befestet seg en dagbokpraksis med røtter fra denne pionertiden. Praksisen er imidlertid under stadig utvikling da det foregår kontinuerlige diskusjoner blant sykepleierne spesielt rettet mot etiske og juridiske utfordringer knyttet til dagboken. Det kan blant annet dreie seg om bruk av bilder og ikke minst det juridiske omkring dagbokens status som dokument. Nursing, 22(3), 154-166. 10. Storli, S.L., Lindseth, A., Asplund, K. (2007). “Being somewhere else” – delusion or relevant experience? A phenomenological investigation into the meaning of lived experience from being in intensive care. International Journal of Qualitive Studies on Health and Well-Being, 2(3), 144-159. 11. Jones, C., Griffiths, R.D., Humphris G., Skirrow, P.M. (2001). Memory, delusions, and the development of acute posttraumatic stress disorder related symptoms after intensive care. Critical Care Medicine, 29(3): 573580. 12. Griffiths, R.D., Jones C. (2001). Filling the intensive care memory gap? Intensive Care Medicine, 27(2), 344-346. 13. Storli, S.L., Lindseth, A., Asplund, K. (2008). A journey in quest of meaning: a hermeneutic-phenomenological study on living with memories from intensive care. Nursing in Critical care, 13(2), 86-96. 14. Bergbom, I., Svensson C., Berggren, E., Kamsula, M. (1999). Patients’ and relatives’ opinions and feelings about diaries kept by nurses in an intensive care unit: pilot study. Intensive and Critical Care Nursing; 15(4), 185-191. 15. Backman, C.G., Walther, S.M. (2001). Use of a personal diary written on the ICU during critical illness. Intensive Care Medicine, 27(2), 426-429. 16. Roulin, M., Hurst, S., Spirig, R. (2007). Diaries Written for ICU Patients. Quality Health Researh, 17(7), 893-900. 17. Engström, Å., Grip, K., Hamrén, M. (2009). Experiences of intensive care unit diaries: “touching a tender wound”. Nursing in Critical Care, 14(2), 61-67. 18. Storli, S.L., Lind, R. (2009). The meaning of follow-up in intensive care: patients’ perspective. Scandinavian Journal of Caring Sciences, 23(1), 45-56. 19. Knowles, R.E., Tarrier, N. (2009). Evaluation of the effect of prospective patient diaries on emotional well-being in intensive care unit survivors: A randomized controlled trial. Critical Care Medicine, 37(1), 184-191. 20. Egerod, I., Schwartz-Nielsen, K., Hansen, M., Lærkner, E. (2007). The extent and application of patient diaries in Danish ICUs in 2006. Nursing in Critical Care, 12(3), 159-167. 21. Åkerman, E., Granberg-Axell, A., Ersson, A.Fridlund, B., Bergbom, I. (2010). Use and practice of patient diaries in Swedish intensive care units: a national survey. Nursing in Critical Care, 15(1), 26-33. 22. Gjengedal, E., Storli, S., Holme, A., Eskerud, R.(2010). An act of caring – patient diaries in Norwegian intensive care units. Nursing in Critical Care, 15(4), 176-184. 23. Crabtree, B.F., Miller, W.L. (1999). Using codes and code manuals. A template organizing style of interpretation. In: Crabtree BF, Miller WL. (eds) Doing Qualitative Research (s.163 – 177). 2nd Edition. Thousand Oaks, CA: Sage Publications. 24. Schou, I. (1997). Dagbok til intensivpasienter: et middel for å hjelpe pasienten til å huske oppholdet på intensivavdelingen: en hensiktsmessig sykepleieintervensjon som kan hjelpe pasienten til å få bearbeidet opplevelser fra oppholdet. Oslo: Universitetet i Oslo. 25. Jones, C., Bäckman, C., Capuzzo, M., Flaatten, H., Rylander, C., Griffiths, R.D. (2007). Precipitants of post-traumatic stress disorder following intensive care: a hypothesis generating study of diversity in care. Intensive Care Medicine, 33(6), 978-985. 26. Angus, D.C., Carlet, J., Brussels, R.P. (2003). Surviving intensive care: a report from the 2002 Brussels Roundtable. Intensive Care Medicine, 29(3), 368-377. 27. Martinsen, K. (2008) Innfallet og dets betydning i liv og arbeid. Metafysisik inspirerte overveielser over innfallets natur og måter å vise seg på. Klinisk sygepleje, 1(22), 20-32. 28. Martinsen, K. (2005) Samtalen, skjønnet og evidensen. Oslo, Akribe as. ,NIPT¯XMP OXTEWMIRXWMOOIVLIX )XZMOXMKFMHVEKXMPFIHVIXTEWMIRXWMOOIVLIXIVEX EPXLIPWITIVWSRIPPVIKIPQIWWMKSKW]WXIQEXMWO ZIHPMOILSPHIVSKZMHIVIYXZMOPIVWMROSQTIXERWI +NIRRSQQIVIRRoVLEV0EIVHEPLNYPTIX WMRIOYRHIVQIHP WRMRKIVWSQQ XIVYPMOI PVMRKWFILSZMRRIRJSVFoHIKVYRRYXHERRMRK SKPVMRKToEVFIMHWTPEWWIR 1IHYXKERKWTYROXMPVMRKWQoPJSVHIYPMOIJEK KVYTTIRIToHMREVFIMHWTPEWWOERZMFMWXoQIH P WRMRKIVWSQKMVHIERWEXXIWX VVIJEKPMKXV]KKLIX RSIWSQMKNIRZMPJSVFIHVITEWMIRXWMOOIVLIXIR 8EKNIVRIOSRXEOXWoZMPIREZZoVIOSRWYPIRXIV OYRRILNIPTIHIKQIHEPXJVEIROPIXVIRMRKW TVSHYOXIVXMPQIVSQJEXXIRHIXSXEPP WRMRKIV 8VIRMRKWP WRMRKIVJVE0EIVHEP1IHMGEP [[[PEIVHEPRS NOKIAS 2010 Karin Jensvold Redaktør Inspira Den lille øygruppa på 62º nord ønsket de rundt 450 NOKIASdeltagerne velkommen med strålende solskinn og tette tåkebanker om hverandre. Spisse topper med vulkanavleiringer, bratte klipper og særpregede steinformasjoner. Alt omgitt av hav. Mektig. Men først og fremst var vi kommet for å være med på NOKIAS, den nordiske kongress for intensiv- og anestesisykepleiere. Kongressens innhold var på linje med den færøyske natur og klimaet – flott, variert og med rom for ettertanke. Ett eksempel fra programmet var siviløkonomen, -ingeniøren og legen Magnus Lord fra Sverige. Han presenterte LEAN-metodikken, hvordan de ulike prosesser i helsetjenesten kan optimaliseres med å forenkle og koble sammen aktiviteter. Med hans bakgrunn ble dette naturlig nok både energisk og interessant fremstilt. Fra hjemmebanen fikk vi et blikk inn i helsevesenets utfordringer i et samfunn med rundt 50 000 spredte innbyggere, forhold som vanskelig kan sammenlignes med andre deler av Norden. Mads Gilbert, som ikke trenger øvrig presentasjon, berørte tilhørerne med sitt budskap om familiens og relasjoners betydning i traumemottagelse. Det var flere parallelle forelesninger innen anestesi, intensiv, utdannelse og frie foredrag. Programmet ble presentert av dyktige fore-lesere fra hele Norden og fra begge faggruppene, samt flere anestesileger. Ulik tilnærming til fagstoff og god bredde omkring tema ga et spennende og lærerikt innhold. Men Færøyene bød ikke bare på natur og fag. Vi fikk også være med på en reise i den færøyske historie og kultur, entusiastisk og stolt presentert gjennom guiding, sang, dans og sagn. I tradisjon tro ble vi godt traktert. Hjemmelagde småkaker til kaffe-pausene, sushi til lunch og en herlig festmiddag. Dessuten lagde vi historie - aldri før har så mange mennesker vært samlet til kongress på Færøyene. Og hvilken forsamling! Referat fra utdanningssesjonen Nils Ivar Trondsen Leder etterutdanningsutvalget ALNSF dette kvalitetssikret, på lokalt, nasjonalt, nordisk og internasjonalt nivå? Etter denne innledningen presenterte representanter fra de enkelte land sine utdanningsmodeller, for anestesi- og intensivsykepleieutdanning. I presentasjonene kom det klart fram at det er til dels store ulikheter mellom de nordiske land. Anne Marie Gran Bruun, avtroppende leder av ALNSF og instituttleder ved Høgskolen i Vestfold, innledet utdanningssesjonen ved NOKIAS med et kort foredrag hvor tittelen var: ”Likheter forener oss, ulikheter kan vi lære noe av”. Noen sentrale spørsmål hun stilte var: I hvilken grad reflekteres dagens utdanninger helsevesenets behov for kompetanse? Er de nordiske utdanningenes nivå i samsvar med europeiske og internasjonale føringer? I hvilken grad er helsevesenet bevisst de utfordringer som fri flyt av helsepersonell innebærer? Hvordan blir Danmark har valgt fortsatt å ha videreutdanningene bedriftsinterne og ikke tilknyttet høgskolene. Selv om det faglige nivået i stor grad tilsvarer for eksempel de norske utdanningene med 2 års varighet, har altså danskene valgt å stå utenfor det internasjonale gradssystemet i utdanningen. I Finland velger studentene retning allerede etter to år på sykepleierhøgskolen og den totale lengden på utdanningene : aktivitetskalender ETTERUTDANNINGSUKA FOR SPESIALSYKEPLEIERE 25. - 28. oktober 2010 varierer ut fra valgt retning. Klinisk sjukvård (bl.a. anestesi- og intensivsykepleie) er totalt 4 år, mens jordmorutdanningen er totalt 4,5 år. Oslo Universitetssykehus, Ullevål Kontaktpersoner/ påmelding: Intensiv: [email protected] / Anestesi: [email protected] www.ulleval.no - Gå videre til Fagfolk / Undervisning / Fagmøter og kurs I Sverige er intensiv- og anestesiutdanningen 1 årig. En del sykehus har traineeprogram på 6 mnd for at studentene skal får utviklet sin handlingskompetanse, men dette er opp til det enkelte sykehus å tilby. ETTERUTDANNINGSKURS FOR ANESTESISYKEPLEIERE 25. – 28. oktober 2010 Oslo Universitetssykehus www.alnsf.no TNCC 2010 26.10.10 Ålesund 09.11.10 Bergen 23.11.10 Trondheim 30.11.10 Oslo www.tncc.no NORDISK BARNEANESTESIKURS FOR ANÆSTESI OG INTENSIVTERAPI 28. - 30. januar 2011 København www.boerneanaestesi.dk og www.alnsf.no KURS I LUFTVEISHÅNDTERING 11. februar 2011 Trondheim www.alnsf.no MEDIKAMENTHÅNDTERINGSKURS 18. – 19. mars 2011 Bergen www.alnsf.no og www.nsflis.no København, Danmark www.efccna2011.dk inspira 3 2 010 SIDE 26 EfCCNa, EUROPEISK KONGRESS FOR INTENSIVSYKEPLEIERE 24. – 26. mars 2011 NSFLIS generalforsamling og faglige seminar 2011 14. – 16. september 2011 Kristiansand www.nsflis.no Kurs eller andre begivenheter som ønskes annonsert under Aktivitetskalenderen sendes på mail til ansvarlig redaktør: [email protected] Island har nå utviklet og fått godkjent masterprogram for sine videreutdanninger. For å få godkjent sin utdanning i anestesisykepleie stilles det kvantitative krav til studentene. De må ha gjennomfør minimum 450 anestesier og ha dokumentert totalt 1700 timer undervisning, inklusive 24 timer operasjonssykepleie og 76 timer med simulering. De ligger altså litt foran Norge med hensyn til utvikling av masterutdanning. Som kjent utvikles det masterprogram for videreutdanningene i ABIO(K) ved flere høgskoler/universitet i Norge, men det er foreløpig ikke noen som har fått godkjent sine utdanningsprogram. Foruten presentasjon av utdanningene, la Marit Vassbotten Olsen fram ALNSF sitt nyutviklete kompetanseprogram for etterutdanning som del av en spesialistgodkjenning, se www.alnsf.no Det var også en presentasjon av NORDANNET, et utviklings- og samarbeidsprogram for videreutdanningen i anestesisykepleie for de nordiske land. Høgskolene i Oslo og Bergen er Norges representanter i dette nettverket. Programmet legger til rette for utveksling både for studenter og lærere. I tillegg til det faglige har utvekslingsprogrammet en viktig kulturell side, hvor forståelsen av hverandres kultur er et vesentlig aspekt. Det er også et tilsvarende utvekslingsprogram for intensivsykepleie støttet av Nordisk Ministerråd. Norges representanter her er Universitetet i Stavanger og Høgskolen i Bergen. Til slutt i utdanningssesjonen presenterte Ingrid Egerod NOFI, Nordisk forening for forskning i intensivsykepleie. Foreningen arrangerer temadager forskjellig steder i Norden og har også forskningssamarbeid i form av prosjekter, se fullstendig presentasjon under NOKIAS og foredrag på: www.greengate.fo GF og fagdager for NSFLIS i Oslo Årets GF og fagdager ble arrangert i Oslo. Dagene ble innledet med NSFLIS generalforsamling. Sakene fra GF blir presentert mer grundig en annen plass i Inspira, her kommer en liten stemningsrapport. Dårlig økonomi var et tema som gikk igjen og kontingentøkning ble vedtatt. Det var en viss motsetning mellom lokalgrupper og landsstyret, noe som førte til at ikke alle sakene som landsstyret hadde lagt fram ble vedtatt. Inger Emilie Værland Intensivsykepleier og redaksjonsmedlem Inspira Inspiras skjebne er også uviss. Bladet trenger både ny redaktør og sannsynligvis ny redaksjon. Men økonomi var et tema her også – det koster å trykke og sende bladet ut til medlemmene. Skal vi samarbeide med andre eller flere enn ALNSF? Akutt sykepleiere, sykepleiere innen kardiologi og operasjon er aktuelle faggrupper. Fagkomiteen hadde gjort en god jobb og her er bare plass til noen smakebiter av årets fagdager. De fleste powerpoint presentasjonene fra foredragsholderne er tilgjengelige på NSFLIS sine hjemmesider og alle oppfordres til å ta en kikk! Åpningsforedrag var en videreføring av hovedtemaet og het ” å gjøre en forskjell”. Nina Olsvold har forsket på den normative og praktiske betydning av ansvar for sykepleie i sykehus. Som sosiolog ser hun på ansvar som sosial praksis og hun observert intensivsykepleiere. Det viktigste var måten intensivsykepleierne håndterte den relasjonelle Kari Sørensen snakket videre om temaet vurdering av smerte og sedasjon. Denne gangen i forhold til barn på respirator. Utfordringen er å finne det rette nivået, ikke for mye eller for lite. COMFORT scale er den mest pålitelig når det gjelder smertevurdering av barn. Den er validert for alle aldre og alle nivåer av nevrologisk utvikling. Det er viktig å huske at det ikke er noen sammenheng mellom hemodynamiske variabler og kliniske skalaer. Å begynne 27 Et tema som gikk igjen var bruk av vurderingsverktøy i forhold til smertelindring, sedering og delirium. Hilde Wøien og Irene Randen presenterte resultatene fra en nasjonal og en lokal kartleggingsstudie angående bruk av smertelindring og sedasjonspraksis ved intensivavdelinger. Forskerne konkluderte med at det er behov for nye sedativa og analgetika med færre bivirkninger. Bruk av protokoller og verktøy vil kunne gi en bedre praksis når det gjelder å vurdere pasientens behov for sedasjon og smertelindring. Bedre samarbeid mellom leger og sykepleiere er også viktig, samtidig kan pårørende også bidra. SIDE Tittel for årets fagdager var ”Intensivsykepleie gjør en forskjell”. Dette temaet kom igjen i flere av foredragene. Det var gledelig at fagkomiteen hadde satset på sykepleiere som foredragsholdere. Av 19 foredragsholdere var hele 12 sykepleiere. I tillegg var det 4 intensivsykepleiere som hadde frie foredrag. Det var også 6 postere som var laget av intensivsykepleiere. Det ble formidlet både egen forskning, oppsummert forskning og viktig erfaringskunnskap. biten av behandling, det vil si stell, kommunikasjon, bevegelse, berøring, og observasjon. Den største utfordringen for sykepleieren var fra det var håpløst for pasienten til en avgjørelse til å avslutte behandling var tatt. Sykepleierne ble stående alene med pasienten i det daglige. Legene som skulle ta beslutninger befant seg lengst fra pasienten. Et forbedringspotensial ligger i et tettere samarbeid mellom leger og sykepleiere. Et stabilt personale er også viktig, skal man samarbeide godt må man bli kjent med hverandre. inspira 3 2 010 En annen konsekvens av økonomien er at NSFLIS fagdager og GF reduseres til 3 dager. Det er også færre deltakere på GF, fordi arbeidsgiver bare gir fri til den faglige biten. I år var det ca dobbelt så mange deltakere på fagdagene som på GF. Den tradisjonelle ”Bli kjent kvelden” er utelatt og i år var det kun festmiddag som sosialt arrangement. Det var nok mange som savnet et sosialt møtested hvor kollegaer fra forskjellige deler av landet kan møtes. å bruke vurderingsverktøy i en avdeling er krevende, blant annet Terapeutisk kommunikasjon med ungdom handler om å forklare, må personalet skoleres og testes. Det er viktig å huske at prosedyre skape trygghet og veilede. Det kan være lettere at helsepersonell relaterte smerter ofte er større enn smerte som følge av sykdommen, informerer enn at foreldre eller andre pårørende gjør det. og den smerten er det vi som helsepersonell som påfører. Fikk vi svar på om intensivsykepleiere gjør en forskjell? Kanskje ikke, Det var hele fire foredrag om barn på årets fagdager og det var stor men noen av foredragene peker mot forbedringspotensial i forhold interesse for disse. Kari Bugge hadde et interessant foredrag om barn til å vurdere pasienten. Disse studiene viste også at å implementere som pårørende. Helsepersonell lovens § 10 sier at helsepersonell ny kunnskap er både tid- og arbeidskrevende. Det er gledelig at det har plikt til å ivareta barn i forhold til informasjon og nødvendig presenteres ny og pågående forskning utført av intensivsykepleiere oppfølging. Loven krever at institusjoner i spesialisthelsetjenesten på årets fagdager. Det oppfordres til å lese artikler når de publiseres. skal ha barneansvarlig personell. Kari Bugge formidlet sin erfaring Vi får håpe at det kommer enda flere deltakere på fagdagene 2011 med barn som pårørende. Det tar tid for små barn å vende seg til i Kristiansand. Påfyll i form av kunnskapsformidling som på årets og forstå endring. Å få tillit av små barn og tilrettelegge på små fagdager er alltid inspirerende og ikke minst er det hyggelig å treffe barns premisser tar også tid. Informasjon krever gjentakelse og kolleger fra hele landet. konkretisering med gjenstander. inspira 3 2 010 SIDE 28 Årets intensivsykepleier 2010 Årets intensivsykepleier er en ettertraktet tittel og i år var det hele 7 som var nominert. Den heldige ble Siv Stafseth - et navn som er kjent for mange. Hun ble svært overrasket da hun fikk prisen. I begrunnelsen het det blant annet at hun har arbeidet faglig både nasjonalt og internasjonalt. Hun har lang tid som intensivsykepleier og har vært avdelings- og fagutviklingssykepleier ved Ullevål. Hun er nå ansatt som fagutviklingssykepleier (MNSc) ved Intensivavdelingen i det som nå heter Oslo Universitetssykehus. Det betyr at hun skal arbeide opp mot alle intensivavdelingene i de sammenslåtte sykehusene. Hun veileder blant annet sykepleiere som tar klinisk stige og mastergrad. Hun har også vært aktiv i NSFLIS både lokalt og i landsstyret. Siv har vært prosjektleder med NAS (Nursing Activities Score), på norsk kalt Norsk intensivregistrering av Aktiviteter for Sykepleiere. Mange kjenner til andre registreringer av intensivpasienter som NEMS og SAPS II. Hun har vært med å oversette NAS-verktøyet fra engelsk til norsk. Fordelene med NAS er i følge Siv at den viser det aktuelle arbeidet, det vil si ca 80 % av tidsbruket, som utføres av sykepleierne. Det scores for eksempel på hygiene, stell, sårskift, støtte til pårørende og pasienter. På denne måten kan man få et godt mål for pleietyngde og behovet for bemanningsressurser. Det anbefales å kikke på NSFLIS hjemmeside. Der er det flere linker til NAS. Så langt bruker 11 av 50 intensivavdelinger i Norge NAS. Siv skal arbeide videre med det som kalles ”benchmarking”. Det vil si å se på økonomiske ressurser og bemanning ved intensivavdelinger. Til det trengs det gode ”robuste” driftsindikatorer og NAS kan være en av disse. Driftsindikatorer skal inngå i beregning av kostnader for drift av intensivavdelinger. Ved å registrere ulike driftsindikatorer kan man sammenligne intensivavdelinger ved forskjellige sykehus. Dette er benchmarking som er et nytt begrep i helsevesenet. Siv har søkt om økonomisk støtte for å arbeide videre med denne utviklingen i Norge. Årets intensivsykepleier hviler ikke på laurbærene og vi ønsker henne lykke til med arbeidet videre! Kjære Anne Marie Ja - en høvding i blant oss har trukket seg tilbake fra ledervervet i ALNSF - det vil merkes! På fagkongressen i Fredrikstad ble Anne Marie takket av med både alvor, latter og gode ord. Mye kan sies om deg både som leder og person – og dette kom også fram i flere sammenhenger denne helgen. I stikkord kan tas fram - tydelighet, vidsyn, selvstedighet for anestesisykepleiere, men også vektlegging av samarbeid og Sang til Anne Marie teamarbeid. Viktig er også å få med din raushet og det å se den enkelte. Vi har hatt mye moro sammen og vi setter stor pris på din alltid inkluderende holding og gjestfrihet De siste 12 årene har du styrt faggruppen ALNSF med myndig og trygg hånd, og du har fått gjort mye! Spesialistgodkjenningsprosjektet er vel det største du tok fatt på, og du kom nesten i mål. Vi ville gjerne sett det gjennomført i din tid som leder. Når det likevel ikke ble slik, håper vi at løsninger ligger i nær framtid. Ny leder taler til den avgåtte Som det ble tatt fram i sangen som var skrevet til deg, og med stor iver ble framført av alle på festkvelden under fagkongressen. Som leder er du tyd’lig, bevisst på vår funksjon Selvstendighet er viktig, det har vært din visjon Og spesialist var målet, vi ville nå en topp 3nWURVVDYQRHQWU¡NNHUVnJLUYLLNNHRSS For det handler om å se folk Det handler om å tro At det beste for andre (UnJM¡UHGHPJRG¶ Det handler om å styrke Vår tro på oss selv Det gjelder å tro på Anne Marie mottar avskjedspresang $WYLInUGHWWHO¶ TUSEN TAKK Anne Marie for det du har brakt til ALNSF som gruppe, for ditt fagengasjement og klare ledelse, men og for din interesse for den enkelte. Mange har nytt godt av gode ord og vennlig omsorg, og gode vennskap er knyttet!! Du er en institusjon blant oss og navnet ditt vil stå som ett av de store i ALNSF historie! Varme hilsener fra alle i ALNSF Anne Maries siste tale under festmiddagen ALNSF – nytt ALNSF GF 2010 Årets GF hadde mange saker på dagsorden. De mest spennende var kanskje drøftingssaken om ALNSF organisasjonstilknytning og saken om assosiert medlemskap. Stine T. Smith, styremedlem ALNSF Verdenskongress IFNA - Haag juni 2010 Dette året var det Nederlands tur til å være vertskap for verdenskongressen for anestesisykepleiere. Før kongressen startet var det to dagers møte for International Federation of Nurse Anesthesists (IFNA). Her var alle medlemslandenes representanter samlet, og Marit Vassbotten Olsen var ALNSFs representant. På sakslisten var både statusrapport fra det enkelte medlemsland, utdanning og praksisstatus tema. Det ble valgt ny president og Jaap Hoekman fra Nederland ble ny vice president. Marit Vassbotten Olsen ble valgt inn som Executive Commitee, som betyr at Norge nå igjen har plass i IFNAs styre. Under møtet ble det også besluttet å nedsette en ny komité – Practice Committee, hvis oppgave blir saker opp mot anestesisykepleiernes arbeid i praksisfeltet. En annen viktig sak på møtet var IFNAs historieskrift som nå er ferdig. Arild Sørensen fra Norge har sammen med finsk kollega gjort en kjempeflott jobb med å nedtegne IFNAS historie. Viktig er det også å notere at verdenskongressene nå arrangeres hvert annet år. Neste kongress er i Lublijana i 2012. Så startet selve kongressen – under mottoet ”Meet the young proffessionals”. Her var ulike tema presentert. Posters og frie foredrag var det mange av og Norge var representert med flere foredrag. Videre var det et flott sosialt program der noen av høydepunktene var beachparty på den fine stranden utenfor Haag og festmiddag i en gammel trikkehall. Se ellers mer info på www.ifna.com Lokalgruppelederkonferanse (LGK) 25. september i Fredrikstad Det er alltid hyggelig å møte lokalgruppelederne fra alle kanter av landet. Sammen bringer de med seg gleder og utfordringer fra sine hjemtrakter. GF sakene var hovedtema for denne konferansen. Dette gav utgangspunkt for mange og gode diskusjoner og innspill som videre ble tatt med til GF dagen etter. Virksomhetsplan og budsjett ble gjennomgått. Organisasjonstilknytning, assosiert medlemskap, InspirA og TNCC var andre saker som ble diskutert. Lokalgruppelederne kom også her med nyttige og gode innspill. Videreutdanning i anestesisykepleiere prehospitalt arbeid for inspira 3 2 010 SIDE 30 - et samarbeid mellom ALNSF og Høgskolen i Gjøvik - 15 studiepoeng for kull 3/2011. I juni i år fullførte kull 2 sin videreutdanning i prehospitalt arbeid. Med svært gode tilbakemeldinger er studentenes evalueringer hyggelig lesning. Flere studenter uttrykker imidlertid ønske om mer simuleringsøvelser og lengre samlinger. Gjennom å øke samling 2 med én dag slik at det blir ti dager med samling totalt, imøtekommes studentenes ønske om mer simulering. Videre vil en skriftlig gruppeoppgave erstatte fagnotat, og denne gruppeoppgaven vil telle som eksamen sammen med den praktiske simuleringsøvelsen. Litteraturen er litt endret, og skriftlig pensum noe økt. ALNSFs organisasjonstilknytning Gruppen som var nedsatt for å se på ALNSFs organisasjonstilknytning hadde gjort et grundig arbeid og ulike alternativer til organisering ble framlagt. Det var også gjort en SWOT analyse (styrker, svakheter, muligheter, trusler) av de ulike alternativene, der lokalgruppene via sine ledere hadde gitt innspill. Diskusjonen gikk livlig i salen der også gjester fra NSF ved fagsjef Mette Dønåsen og leder for Sentralt Fagforum Frank Oterholt var representert. Oppsummering konkluderte med at det framkommer både frustrasjon og skuffelse med NSF som moderorganisasjon. Det ble pekt på konkrete forbedringsområder som NSF må finne løsninger på opp mot ALNSF. Fordeling av ressurser ut mot faggrupper / interessergrupper, problemer med medlemsregistrering, utfordringer med hjemmesiden og videre arbeid mot spesialistgodkjenning var noen tema som var tatt fram. Her gjorde GF det klart at NSF må ta tydelige grep og jobbe for forbedring. Representantene fra NSF imøteså videre samarbeid og ønsket å ta opp de konkrete sakene som var kommet fram. Assosiert medlemskap av ALNSF Assosiert medlemskap var også på sakslisten. Dette var en av anbefalingene fra gruppen som har sett på organisasjonstilknytning. Ønske fra ALNSF styre var å åpne for at anestesisykepleiere som er medlemmer i andre fagorganisasjoner eller som ønsker å være uorganisert, også kan være medlemmer av ALNSF. Da med mulighet for utalerett, men ikke være valgbare til ALNSF styrer. Det er eksempler på slik organisering fra andre land eks Sveits og USA. Ut fra NSF vedtekter tolker ALNSF styre det slik at dette kunne være mulig ved at de ikke blir fullverdige medlemmer. Ønske var at ALNSF skulle være samlende for alle anestesisykepleiere uansett øvrig organisering. Slik vil en kunne utnytte kunnskap fra ulike sammenhenger og sammen være sterke. Diskusjonen var god også her, men det var delte meninger om vi hadde mulighet for å åpne for denne typen medlemskap. Da dette var en sak som måtte føre til vedtektsendringer, valgte ALNSFs styre å trekke saken for å utrede den videre. InspirA InspirA og tidskrift i papirformat var en annen GF sak mange var interessert i. NSF har innledet en sak med forslag om å utgi felles tidsskrift for flere faggrupper. Videre ble InspirA som nett-tidsskrift tatt opp. ALNSF opplever at vi ikke vet nok om NSF sitt alternativ så langt, og vi er ikke klar for kun nettutgave ennå. På bakgrunn av gode diskusjoner, så ble vedtaket om å beholde InspirA i nåværende form vedtatt. Sammenslåing av Etterutdanningsutvalget og Utdanningsutvalget Siste GF sak som tas fram her er forslag om å slå sammen Etterutdanningsutvalget og Utdanningsutvalget i ALNSF. Antall studiepoeng skal gjenspeile studiets arbeidsbelastning. Studienemda ved Høgskolen i Gjøvik har på bakgrunn av disse endringene godkjent en økning fra 10 til 15 studiepoeng. Vi tror endringen vil bidra til å gjøre studietilbudet enda bedre. Med 15 studiepoeng er det også mulig å søke Lånekassen. I forbindelse med etterarbeid opp mot Spesialistgodkjenningen (SPAAS) er det laget kursmaler for alle de obligatoriske kompetansekravene som ligger i SPAAS. Dette er maler som kan benyttes inn mot alle anestesiavdelinger og som kan bli en del av avdelingenes kompetanseprogram. Ønske om å se kompetanse hos anestesisykepleierne i en helhet, fra utdanning og videre inn i avdelingene, gjør det nyttig og hensiktsmessig å slå sammen de to utvalgene. Dette ble også enstemmig vedtatt av GF. Se www.alnsf.no/www.hig.no Se ellers www.alnsf.no vedr. kursmaler/kompetanseprogram. NSFLIS – nytt Årets GF var for første gang på en halv dag. Dette ble utfordrende for landsstyret. Vi ønsker jo at NSFLIS medlemmer skal være aktive på GF. NSFLIS hadde da GF papirene ble sendt ut 2160 medlemmer. Av disse medlemmene var det 131 stemmeberettigede på årets GF. Det betyr at 6 % av medlemsmassen er med å avgjøre hvordan og hva NSFLIS skal jobbe med. Vi håper at dere som deltok synes det var viktig å delta, og at vi kan bli 10 % på GF i Kristiansand til neste år. På lokalgruppekonferansen i februar ble det bestemt at landsstyret skulle legge orienteringssakene som vedlegg i GF papirene. Dette var for at GF skulle bli arrangert på en halv dag. De sakene viser hva landstyret jobber med, men vi trenger ikke bruke tid fra GF på de sakene. En av sakene på GF var kontingent økning som ble vedtatt. NSFLIS er avhengig av en stabil inntekt. Kontingenten er økt til 450 kr for vanlige medlemmer og 220 kr for intensivstudenter og pensjonister. Prosentandelen til returkontingenten blir uforandret. Dvs. at det også blir en økning av returkontingenten Landsstyret På årets GF var det også valg til landsstyret. To styremedlemmer og en vara gikk ut av landsstyret. Tor-Magnus Molund har vært landsstyrets representant i EfCCna. Grete Sandve Lapin har vært kassereren vår. Siv Karlsson Stafseth har vært første vara til landsstyret. Alle ble valgt i Bergen på GF 2008. De har gjort en stor innsats for NSFLIS i de årene de har sittet i landsstyret. Vi takker dem for den flotte jobben de har gjort! Det nye landsstyret har fått to helt nye medlemmer og en som ble gjenvalgt. Vi har også fått ett nytt varamedlem. Tove Gulbrandsen som har vært utdanningsansvarlig ble gjenvalgt. I neste års budsjett har vi satt av penger til bl.a. profilering. Vi trenger en ny roll-up. Dessuten må vi trykke opp flere brosjyrer. Selve medlemsvervingen er nok en lokalgruppe oppgave. I 2012 er NSF 100 år og dette skal markeres skikkelig. NSF har som mål å bli 100 000 medlemmer innen jubileet skal feires i september 2012. Vi har sagt vi håper å kunne være 2500 medlemmer inne samme frist. Vi er NSFs nest største faggruppe. Det er viktig at vi profilerer oss. Fag, kunnskap og kompetanse: Det trengs mange nye intensivsykepleiere i fremtiden. Ved profilering av faget kan vi også rekruttere flere sykepleiere til å ta intensivutdanningen. Vi er opptatt av at intensivsykepleierne holder ett høyt faglig nivå. De skal ha topp kompetanse og ha mulighet til å holde seg oppdatert. Derfor har landsstyret en som er utdanningsansvarlig i styret. På den måten kan vi i landsstyret følge med på hva som skjer med utdanningen vår. Utdanning, videreutdanning og master: NSFLIS mener dette er så viktig at vi har ett eget utdanningutvalg. Det ble valgt på GF i Lillestrøm i fjor. I tillegg sitter den som er utdanningsansvarlig i utvalget. De gjør en stor jobb for alle medlemmene våre. Utvalget ser blant annet på hva som skal gjøres med at alle studieplassene til intensivutdanningen ikke blir fylt opp, selv om det er nok søkere. Det er bekymringsfullt at det utdannes færre intensivsykepleiere enn det er plasser til. Bemanning og kvalitet: Dette vet vi, etter lokalgruppemøtet i Oslo, opptar mange medlemmer. Noen intensivavdelinger har en stor andel sykepleiere uten intensivutdanning. Skal de ha samme oppgaver som intensivsykepleierne? Hva kan vi gjøre for å påvirke vår avdeling? Er det rett at det skal telles personer på vakt? Jeg mener at det er kompetansen som er på avdelingen som skal styre pleien. Lønns og arbeidssosiale vilkår: NSFLIS er en faggruppe. Vår oppgave er å holde NSF lokalt og sentralt oppdatert på arbeidsosiale forhold som påvirker jobben vår. Det er mange intensivsykepleiere som er 55+. De sykepleierne har rett til å slippe nattevakter etter søknad. Hvordan skal vi få det til at alle som ønsker det, kan få slippe nattevakter. Det er en stor vaktbelastning på våre intensivavdelinger. De fleste har i gjennomsnitt 1 nattevakt i uka. Hvem skal dekke opp netter som blir fritatt? Internasjonalt samarbeid: Elin Steffenak fra Tromsø og Stein Teppen fra Akershus er de nye medlemmene i landsstyret. Internasjonalt samarbeid står sterkt i NSF. I NSFLIS har vi prioritert nordisk, NOSAM og EfCCNa. Dette vil vi forsette med. Ellen Granerud fra Oslo er nytt varamedlem. Fagdagene Det nye landsstyret har i skrivende stund ikke vært samlet til konstituering. Vårt første møte er i Oslo helt i begynnelsen av oktober. Satsingsområder for 2011 Dette var en egen sak på GF. Vi forventet kanskje en større respons på GF enn det landsstyret fikk på denne saken. Landsstyret ønsker innspill fra ”Intensivsykepleie gjør en forskjell” var tittelen på årets fagdager. Det var mange som fikk dette bekreftet under fagdagene. Oslogruppen hadde ett flott faglig program. Dette er en flott måte å få faglig påfyll på. Allerede nå kan dere begynne tenke på neste års fagdager i Kristiansand. Vi ønsker at flest mulig av NSFLIS medlemmer kommer på våre fagdager. 31 GF 0HGOHPPHUSURÁOHULQJRJPHGOHPVYHUYLQJ SIDE Det er i skrivende stund 3 uker siden vårt årlige arrangement ble holdt i OSLO. NSFLIS`lokalgruppe i Oslo, ved leder Anna Solveig Mengeshol, hadde gjort en kjempejobb. GF-Oslo 2010 ble ett flott arrangement. Vi som deltok fikk noen spennende og lærerike dager. lokalgruppene på hva dere vil at landsstyret spesielt skal jobbe med. Er det noe dere synes er viktigere enn andre ting? inspira 3 2 010 Siw Øfstegaard Heimdal, nestleder NSFLIS Z ä¤õØõõ Z ä¤õØ Ó¢AÝæϽ¢¨ Ó¢AÝæϽ¢¨ 2/ 2/ ÏnÓn¢æÓ AQ !¨Ïn 0 nÏeÏæÓ ìn ¯ä õs $Ó¨ 2nn{¨¢ ää }s sõ õõ 2nn{AÓ ää }s sõ õ¯ ííí½{ÏnÓn¢æÓAQ½¢¨ ÏnÓn¢æÓ AQ !¨Ïn 0 nÏeÏæÓ ìn ¯ä õs $Ó¨ 2nn{¨¢ ää }s sõ õõ 2nn{AÓ ää }s sõ õ¯ ííí½{ÏnÓn¢æÓAQ½¢¨ /-$0 /-$0
© Copyright 2024