Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya BENTE MAGNUS Magnus B. 2014. The women from Krosshaug in Klepp and Hol on Inderøy. AmS-Varia 55, 71–87, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 978-82-7760-160-1 This article presents a comparison between two female graves from the Early Migration Period, one from Krosshaug, Klepp, Rogaland and the other from Hol, Inderøy, Nord-Trøndelag. The grave furniture from both graves was published in 1975 (Magnus 1975) but no direct comparison was made at the time. A search for similarities and differences between the two graves may be related to the original social context of the two women and the roles they had in the contemporary martial society. Bente Magnus, Fregattvägen 8, SE-18137 LIDINGÖ, SWEDEN. E-mail: [email protected] Keywords: Early Migration Period, female burials, Krosshaug, Hol, relief brooches, húsfreyja. Innledning Da det vestromerske riket gikk i oppløsning i løpet av det 5. årh. e.Kr., ble den direkte påvirkningen fra et høyt sivilisert samfunn på skriftløse, germanske stammesamfunn endret. Kontaktene mellom germanerne utenfor Limes og Romerriket hadde stort sett vært av krigersk karakter enten det nå gjaldt verving av germanske krigere til romernes hjelpetropper, auxilia, eller direkte konfrontasjoner med germanske krigerskarer. Denne tette kontakten forandret etter hvert germanernes mentalitet, særlig på det militære området. De germanske høvdingdømmene hadde en struktur som i stor grad bygget på plyndringer og krigstokter til lands og til sjøs og en evne til å bryte opp for å vandre til nye bosetningsområder. For den største gevinsten var bruksretten til jord. I århundrene etter markomannerkrigene (164–180 e.Kr.) viser de store våpenofferfunnene i myrer i Danmark, Nord-Tyskland og til dels Sverige, at germanske hærer både var tallrike, velorganiserte og velutstyrte. Våpengraver så vel som kretstun, bygdeborger og naust for store, havgående roskip vitner om at kyst-Norge var en integrert del av denne krigerske verden. Der gjaldt det å kunne forsvare seg og sitt mot angripere, men også å plyndre andre stammer. Høvdingene og deres følge av veltrenete krigere hadde kontakter over store avstander. Ved hjelp av giftermål, fostersønner og flotte gaver, opprettet de allianser med andre høvdinger. Krigeren som skulle være aggressiv, fryktesløs og vill var lojal mot sin høvding inn til døden. Han var tidens mannsideal. Den største ære var å få heltestatus enten som levende 71 eller død og gi stoff til beretninger, kvad og myter som kunne følge hans navn i generasjoner. Selv om ikke alle fribårne menn deltok i strider, ble mange i denne tiden begravd som krigere med fullt våpenutstyr. Hensikten med denne artikkelen er å analysere to rikt utstyrte kvinnegraver fra tidlig 5. årh. fra henholdsvis Hauge i Klepp, Rogaland og Hol i Inderøy, Nord-Trøndelag. Velutstyrte kvinnegraver med edelmetaller og importsaker er typiske for folkevandringstiden ikke bare i Norge, men også på kontinentet og i det angelsaksiske England. I disse gravene møter vi kvinner med høy posisjon – mødrene, konene og søstrene til høvdingene og småkongene. I en tid da våpenbruk og krig var det ”normale”, har deres liv vært preget av motsetningen mellom vold, død, krig og forherligelsen av dette og det å skape nytt liv. Barna skulle oppdras til å bli verdifulle brikker når allianser skulle skapes, og familiene og slektene skulle holdes sammen. Samtidig skulle kvinnene ha ansvaret for den livsnødvendige produksjonen av klær og mat. For dem gjaldt det å ha kontakter med viktige makter og guddommer og å kunne oppfatte og tolke tegn og varsler. Gjestebudene, bryllup og gravøl var trolig deres ansvar, og deres kunnskaper og innsikt på mange felter ble tradert og høyt verdsatt. For fribårne kvinner i samfunnets øverste sjikt ble det skapt et idealbilde, husfruen (Kristoffersen 2000, Koch 2012). Denne mønsterkvinnen var en norm som ble fremholdt ved begravelser, der alle som deltok var innforstått med at handlingene skulle vise idealhusfruen. De omfattet Bente Magnus Fig. 1. Krosshaug sett fra nordøst. Foto: Arne Johan Nærøy. Fig. 1. Krosshaug, from the north east. Photo: Arne Johan Nærøy. bestemte forestillinger som ble uttrykt gjennom den avdødes drakt, smykker, utstyr for hverdag og fest og rituelle ansvar. Artikkelen fokuserer først på monumentene over kvinnene fra Hauge og Hol, deretter på smykkene deres og indirekte på drakten, på magiske objekter og gjenstander knyttet til gjestebud og hverdagsliv. år, i 1868 ble vestsiden av gravkisten blottlagt (Magnus 1975:12–21). Gården Hol ligger høyt og fritt på en høyde nesten som en borg på Inderøya, 125–130 moh. (Fig. 2). Navnet Hol gn hóll betyr isolert høyde eller rund haug. Inderøya er i dag en halvøy mellom Beitstadfjorden i vest og Borgenfjorden i øst, men sannsynligvis var det nordøstlige sundet fremdeles åpent i yngre romertid. Gravhaugene i landskapsrommet Gårdsnavnet Hauge kommer av gn haugi, dat. ent. av haugr. Det er mulig at navnet henspiller på Krosshaug, dvs. at gårdsnavnet henspiller på nærheten til den enorme gravhaugen (Fig. 1). Denne ligger ca. 100 m NNØ for gamletunet på Hauge. Den har vært minst 30 m i tverrmål og 5–6 m høy og hadde inntil 1855 et tidlig kristent steinkors på toppen. Det er nå gjenreist. Gravminnet har opprinnelig vært bygget på en fremspringende bergknatt, og kisten ble lagt asentralt. Over en kjernerøys, som fremdeles ligger som en ruin rundt kisten, la man en tykk jordkappe. Tykkelsen kjenner vi ikke. Men da steinkorset på toppen ble knekket under St. Hans-feiring i 1855 og båret vekk, lå den store gravhaugen uten beskyttelse. Fra gårdene omkring begynte man etter hvert å ta jord og stein fra den, og etter 13 72 Fig. 2. Hol, Inderøy, Nord-Trøndelag, sett fra sør (oktober 2012). Foto: Bente Magnus. Fig. 2. Hol, Inderøy, Nord-Trøndelag, viewed from the south (October 2012). Photo: Bente Magnus. AmS-Varia 55 Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya Halvøya er fruktbar med store gårder og med mange fornminner, store naust og bygdeborger fra folkevandringstiden (Johansen 2005, Ystgaard 2005, Grønnesby 2007). På Hol har det ligget flere gravminner særlig på bergknatter rundt selve holen. Dessuten grov arkeologen Karl Rygh ut to våpengraver fra folkevandringstid i én og samme kiste nede i skråningen vest for gårdshøyden (Rygh 1913). Det er sannsynlig at disse gravene også er anlagt fra Hol, og det har vært siktkontakt mellom kvinnegraven og mannsgravene. Fra Hol har man vid utsikt over landskapet. Gravhaugen lå langt ute på gårdsplatået i NNV, og i følge ØK-registreringer i 1974 var restene av kvinnens gravhaug den gang ca. 9 m i tverrmål og 1–1,5 m høy. Før 1911 hadde det i flere år vært hentet jord og stein fra haugen, noe som antyder at den opprinnelig kan ha vært både videre og høyere. Vi kan konstatere at monumentene på Hauge og Hol sannsynligvis ble konstruert på samme måte, med en kjernerøys over en asentralt plassert gravkiste oppe i røysa og en kraftig jord- og torvkappe som forseglet det hele. Det synes å ha hatt stor betydning at disse to kvinnene ble begravd på de høyeste punktene i jordbrukslandskapet med vid utsikt. Fra Krosshaug har man kunnet se ut over store deler av Jæren, og fra Holhaugen har det vært utsikt helt til Mære, et kultsted med tradisjoner tilbake til tidlig yngre jernalder (Lidén 1999:37). Plasseringen av monumentene er i begge tilfeller metaforer for makt; haugene uttrykker overhøyhet (Gansum & Oestigaard 2004:64–65). Gravkistene Kister av stein bygget uten bunn rett på berget er ikke uvanlig i folkevandringstiden på Vestlandet og i Trøndelag. Jenny-Rita Næss kaller dem rammekonstruksjoner ettersom de ikke har en bunn av samme steinmateriale som vegger og lokk. Men hun viser at det i flere av disse lange gravkistene ofte er spor av at bunnen har vært jevnet til med grus, småstein eller liknende (Næss 1996:42–43). Krosshaugkistens konstruksjon er uvanlig. Den er bygget i tørrmur med relativt flate, mindre heller, lagt på en grunnmur av kampesteiner med en plan side vendt inn i kisten. En stor, trolig jordfast stein utgjør den ene kortsiden. Kisten som er orientert NNØ-SSV er 4,65 m lang. Den er 1,05 m bred på nordøstre kortside, smalnende av til 0,80 m på sørvestre kortside. Dybden er 0,90 m. Den døde har ligget på en bjørnefell i en kiste av eiketre, og mellom denne og steinkisten var det lagt never. I følge Nicolaysens innberetning fra sin undersøkelse av restene sommeren 1869 viste grunneieren ham hvor i kisten de forskjellige gravgavene hadde ligget. Nicolaysen målte inn hver gjenstand i forhold til 73 steinkistens sørvestre ende. Relieffspennen lå i midten, 2,7 m fra kistens sørvestre ende. Glasset, et leirkar og bronsefatet stod tett ved søndre langside, henholdsvis 1,2 m, 3 m og 3,9 m fra den sørvestre enden. To andre leirkar og en klump stive hår, muligens fra bjørnefellen, fantes langs nordre langside (Nicolaysen 1869:143–144, Magnus 1975:19–20). Gravkisten på Hol ble funnet av grunneieren i 1911 da han skulle fjerne restene av gravrøysa som lå i veien for låvebroen. Kisten som var orientert Ø-V bestod av tre reiste heller på hver langside, én i hver kortside og tre heller som lokk. Berggrunnen utgjorde bunnen. Kisten var ca. 4 m lang og 0,70–0,80 m bred, men har neppe inneholdt en trekiste. Never er ikke nevnt, og dybden er ikke oppgitt. Det er trolig at den gravlagte ikke har ligget direkte på berget, men på en slags båre/seng av tre, som påvist i mannsgraven fra Högom (Medelpad i Sverige) (Ramqvist 1992:Plansje 12, 13). I følge grunneieren som spadde ut innholdet av gravkisten, hadde de fleste funnene ligget i kistens midtparti. Det spannformete karet stod nær vestenden der det også ble funnet en menneskekjeve med tenner (Rygh 1912:57). Skal man tolke de mange rikt utstyrte kvinnegraver fra folkevandringstiden i Norge på en enkel måte, ligger det nær å trekke slutningen at visse kvinner har hatt stor innflytelse i datidens samfunn. Det gjorde jeg den gang jeg publiserte Krosshaugfunnet og antydet at den kvinnen kunne hatt en slags lederrolle. I lys av Siv Kristoffersens forskning på kvinnerollen som husfrue/húsfreyja i folkevandringstiden (Kristoffersen 2000, 2004a, b) er den rollen blitt tydeliggjort. I en tid da krig, krigerideologi og heltedyrkelse spilte en grunnleggende rolle og Odin var den fremste blant gudene, har både kvinner og menn i de ledende familiene sannsynligvis hatt roller knyttet til dette aspektet. Kvinnene har også utført ritualer for fruktbarhet og profetier knyttet til gudinnen Frøya/Frigg. Det har eksistert en slags norm for hvordan kvinner og menn fra samfunnets øverste sjikt skulle kles og smykkes når de ble gravlagt og hvilket utstyr som var viktig å gi dem i tillegg. Ut fra dette vil jeg prøve å utdype de aspekter som Kristoffersen har vist at kvinnerollen inneholdt. Gjenstandene var koder som de tilstedeværende ved begravelsen kjente, men som vi strever med å få tak i. Gravutstyret sier lite om de gravlagte kvinnene og deres liv. Utstyret sier mer om hvordan familien og samfunnet ville at hun skulle fremstilles ved begravelsen der slekten på begge sider, venner og naboer skulle få et siste og mest mulig gunstig inntrykk av henne. Uansett hvordan den enkelte kvinnens liv hadde artet seg, skulle hun gå over i det hinsidige, i de guddommelige sfærer som om hun hadde vært den perfekte húsfreyja. Bente Magnus Húsfreyja var en slags administrerende direktør, en multifunksjonell ledertype (Sundqvist 2005:12) på storgården som hun flyttet til som ung og nygift, og det hvilte et stort ansvar på henne. Det er lett at ideer om storgårdens húsfreyja blir farget av langt yngre forestillinger, og at rollen får en mykere fremtoning enn den hadde. Det er vanskelig å komme unna Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. Ved å vurdere noen andre gjenstandsgrupper enn vanlig, kan vi trenge dypere inn i denne rollen som åpenbart har hatt både kultiske, økonomiske og krigerske aspekter. Tabell 1. Krosshaug (B 2269–22 82, 2288–2292, 2294–2299). Table 1. Krosshaug (B 2269–22 82, 2288–2292, 2294–2299). Krosshaug (B 2269–2282, 2288–2292, 2294–2299) 1 relieffspenne av forgylt sølv / silver gilt relief brooch 1 miniatyrskjold av gull / golden scutiform pendant 1 mindre relieffspenne av forgylt sølv (2 fragm.) / smaller silver gilt relief brooch 1 korsformet spenne av sølv (6 fragm.) / silver cruciform brooch 2 små figurer av sølv / silver anthropomorphic figures 3 par spiralhekter av sølv (fragm.) / silver clasps (hook and loop) 1 fat av bronse med 3 ansiktsmasker / bronze basin with three escutcheons Gravgodset 1 stort glassbeger (R 338) / footed glass beaker Tabell 1 og 2 viser gravgodset fra henholdsvis Krosshaug og Hol. Tabellene viser at de to kvinnene har vært nokså likeartet utstyrt med en relieffspenne i forgylt sølv i Nydamstil, flere mindre draktspenner i samme stil, et skjoldformet smykke, spinnehjul og vevsverd, sortglittet keramikk og et spannformet leirkar hver. Gull, glass og et importert bronsekar fantes bare i Krosshauggraven. Dette kan tolkes slik at kvinnen har hatt høyere status enn sin trønderske medsøster, kanskje i kraft av at hun hadde en rolle som berørte et større geografisk område. På den annen side er Nydamstilen representert med flere unike smykker i Holgraven, eksempelvis de to S-formete spennene, den likearmete spennen, alle av forgylt sølv, en amulettkapsel av forgylt sølv og de to spesielle bronsespennene. Dessuten er dette den eneste kvinnegraven som inneholder gjenstander i Nydamstil som hittil er funnet så langt nord som i Nord-Trøndelag. Her følger en gjennomgang av funnmaterialet med vekt på smykker/draktutstyr, magiske gjenstander, tekstilredskaper, ringspenne og nøkler. 1 hankekar (R 361, fragm.) / handled ceramic vessel 1 hankekar (R 361) / handled ceramic vessel 1 spannformet kar / bucket-shaped pot 1 vevsverd m trehåndtak (fragm.) / iron weaving batten with a wooden handle 1 trespann m bronsebeslag (fragm.) / wooden bucket with bronze handle and mountings 1 oval barre av sølv / oval shaped silver bar Fragmenter av jern (til skrin?) / pieces of iron (fittings for casket?) 2 ”skinnskrapere” av jern / iron scrapers? 3 runde skiver av leire / clay discs 1 spinnehjul av leire / spindle whorl, clay 4 bjørneklør / bear claws 1 perle av glassfluss / glass bead 1 bunt stive hår / tekstil / bundle of animal hair / textile fragment Rester av eikeplanker / oak panel (fragm.) har hatt en ytre, løs rammelist av sølv som feste for 22 små sølvknotter av samme type som på Holspennen. Dette trekket finnes særlig på enkelte sølvblikkspenner og på flere tidlige relieffspenner i Nydamstil fra Skåne og Bornholm, alle takfotspenner (Sjøvold 1993:Plansje 2, S1, Plansje 9, D13 og D16), men også på litt senere spenner som en fra Romsdal og en fra Gotland (Sjøvold 1993:Plansje 1, N60, Plansje 3, S33). Bøylen er innsvingt og har hatt en smal rygglist. På hver side av denne finnes en bord med løpende hund i karveskurd og en tobåndsflette i sølv og niello. Utsøkt håndverk! Ved bøylens rot og topp finnes et sett øyne med kraftige øyenbryn. Bare ett par øyne er bevart, men avtrykket av det andre er helt klart. De har trolig vært plassert der for å skjule sporene av loddingen. Imidlertid er øyne plassert overalt i folkevandringstidens kunst. Spennens fot har vært ganske stor med fliker. Der disse har gått ut fra Praktspennene Relieffspennen fra Krosshaug er behandlet inngående tidligere (Magnus 1975). For å kunne gjøre en sammenlikning med relieffspennen fra Hol, beskrives den her kortfattet. Relieffspennen, en såkalt takfotspenne, er støpt i flere deler i sølv og loddet sammen (Fig. 3). Den er 18,5 cm lang. Ut fra næropptak ser en at forgyllingen er tykk. Hodeplaten, bøylen og deler av foten langs ”mønet” er relativt godt bevart, mens flikene er for lengst forsvunnet. Hodeplatens spiralornamentikk er inndelt i fire kvadratiske felter, hver med en dobbelt, stram ”åttebladsrose” av palmetter (Nissen Meyer 1935:18–22, Haseloff 1981:71–72, Fig. 47.5). Ornamentikken består ellers av karveskurd i spiral- og riflemønstre og brede lister. Disse har vært avsluttet med naturalistiske dyremasker sett ovenfra. Karveskurden er dyp og teknisk fremragende. Platen 74 AmS-Varia 55 Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya Tabell 2. Hol (T 9822–9842). Table 2. Hol (T 9822–9842). Hol (T 9822–9842) 1 relieffspenne av forgylt sølv / silver gilt relief brooch 1 miniatyrskjold av forgylt sølv (fragm.) / silver gilt scutiform pendant 1 likearmet spenne av sølv / equal-armed silver brooch 2 S-formete spenner av forgylt sølv / S-formed, silver gilt brooches 1 spiralhekte av sølv (fragm.) / silver clasp (hoop and loop) 2 spenner av bronse / bronze brooches 1 korsformet spenne av bronse / cruciform bronze brooch 1 beslag av forgylt sølv / mounting of gilt silver 1 amulettkapsel av sølv (fragm.) / silver amulet pendant 1 ringspenne av bronse / ring brooch of bronze 1 nøklehank med 2 nøkler av bronse og 1 av jern (fragm.) / keyring with 2 latch lifters of bronze and one of iron 1 vevsverd m håndtak av tre (fragm.) / iron weaving batten with a wooden handle 1 spinnehjul av brent leire / ceramic spindle whorl 1 spannformet kar / bucket-shaped pot 1 sortglittet vase (skår) / shard of black burnished ware 1 sigd av jern / iron sickle 1 kniv av jern (fragm.) / iron knife 1 skrinhank av jern (fragm.) / iron handle for casket Flere stykker båndformet bronseblikk / several pieces of bronze foil ribbon 1 ubestemt gjenstand av jern / iron object for unknown use 2 gullfolierte perler / gold foil beads spennekroppen, finnes det på begge sider av rygglisten et trekantet felt med hver sin dyremaske, kanskje en ulv sett ovenfra. De er helt ulike rygglistens langstrakte dyremasker med lange ører. Foten avsluttes med et bredt og kraftig dyrehode med bred snute, skrå øyne og ørene bøyd inn over pannen. Det finnes ikke stempelornamentikk på de bevarte delene av spennen. Deler av en nåleskjede finnes blant fragmentene, men det er ingen spor på baksiden hvor den har sittet. Relieffspennen fra Hol er støpt i sølv i flere deler som er loddet sammen og forgylt (Fig. 4). Spennen er i dag 15,4 cm lang. På baksiden er det loddespor etter et feste for en fjærende nål og en nåleskjede av sølv. Det finnes også spor etter opprinnelig reparasjon og forsterkninger med tynnhamrete bånd av bronse. På den rektangulære hodeplaten har det vært festet en sølvlist med små sølvknopper som på Krosshaugspennen. Bare noen få av knoppene og vel halvparten av 75 Fig. 3. Relieffspenne av forgylt sølv fra Krosshaug, L. 18,5 cm. Foto: Svein Skare, Universitetsmuseet i Bergen ©. Fig. 3. Silver-gilt relief brooch from Krosshaug. L. 18.5 cm. Photo: Svein Skare, University Museum of Bergen ©. Bente Magnus listen foreligger i dag. Ornamentikken på relieffspennen er i Nydamstil, men spesiell. På spennens hodeplate og fot finnes spiralornamentikk. På den båndformete bøylen finnes en smal, opphøyd meanderbord. Alle mønstre er først støpt og så trolig etterarbeidet for å få skarpe og dype linjer som ga fint spill av lys og skygge og deretter forgylt. Der man kunne forvente flikene på hver side, finnes naglehull som feste for et ornament, muligens en dyremaske. Relieffspennens avsluttende dyrehode har et hjelmaktig hode med små ”vorter” stemplet inn. Øynene er skrå og hjelmen går over i neserygg og snute. Nederst avsluttes det med en kraftig ”bart”. Rundt kanten på spennens hodeplate vandrer elleve nesten identiske, små fabeldyr. De er fremstilt i profil. De har bakbein med lang fot, men ikke forbein. Bakpartiet og hodet er glatt med et langt øre. Kroppen er tverrstripet. Dyrene ser bakover med sirkelrundt øye, og den lange, spisse snuten har nesten nebbform. Strekker man ut en slik liten figur, likner den mest en sjøhest. Slektskapet med senantikke fremstillinger av sjøvesener er ikke altfor fjernt. Rekken av figurer rammer inn en bord med firkantete stempler med fire oppstående pyramideformete figurer i hver. Dette stemplet er også brukt i et trekantet felt øverst på foten der bøylen er loddet på. Spiralornamentikken på Holspennen består av spredte enkeltspiraler, S-formete spiralfigurer og ett stempel der fire slike er hektet sammen så de danner en hvirvel (Haseloff 1981:73–74, Fig. 49.2). Der bøylen går over i foten, skyter det ut et langhalset dyrehode i profil på hver side. Fabeldyrene har hals med parallelle rygger, små tenner, øre og et langt horn som utgår fra issen. Detaljene er fremhevet med stempler. Liknende figurer møter vi på de to likearmete, S-formete spennene der kroppene har det samme kraftige relieff av parallelle rygger, men der hodene har stor, åpen kjeft (se Fig. 7). Den øvre halvdelen av relieffspennens fot er prydet med spiralornamentikk i skarpt relieff. Den nedre delen av spennefoten er fylt av dramatiske bilder som trolig henspiller på en beretning eller en myte (Fig. 5). Figurenes kontur er dels gravert i det bløte metallet og detaljer er stemplet med ulike stempler. Alle figurene er fremstilt i profil. På høyre side av midtryggen ser vi en mannsfigur. Han ser ut til å sitte mellom beina på et kortvokst dyr med stort hode og åpen kjeft som ligger på ryggen. De lange beina er avsluttet med to skarpe klør. Dyret er åpenbart uskadeliggjort, beseiret. Men flere monstre lurer. Under dette dyret kryper nok en figur med kraftig dyrekropp, men med mannshode. Dette dyremennesket har også skarpe klør. På motsatt side av fotens midtrygg ser vi enda ett dyr med kort, kraftig hode og åpen kjeft som angripes av et litt mindre dyr med lang hale. Den femte dyrefiguren er bare 76 Fig. 4. Relieffspenne av forgylt sølv fra Hol. L. 15,4 cm. Foto: Kari Dahl, Vitenskapsmuseet, NTNU ©. Fig. 4. Silver-gilt relief brooch from Hol. L. 15.4 cm. Photo: Kari Dahl, Museum of Natural History and Archaeology, NTNU ©. delvis bevart og kommer frem fra siden. Det har spisst hode, og vi aner en fot med flere klør. Disse bildene synes å berette om en mannskamp mot farlige krefter som han overvinner. Mannen har skjegg og ser ut som om han smiler. Han er iført tunika med belte i livet og tettsittende bukser uten at foten er markert. Den høyre armen, som er den eneste synlige, er bøyd i vinkel med hånden utstrakt. Alle fire fingre er tydelig tegnet og tommelen spriker. Hånden er overdimensjonert i forhold til mannens ansikt og viser at han trolig er en guddom. Dette kan være guden Odin som triumferende viser at han har beseiret farlige monstre som truet verdensordningen. AmS-Varia 55 Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya Hånden med sprikende tommel er opprinnelig en romerkeiserlig makt- og seiersgestus som germanerne overtok og brukte i sin egen mytologiske ikonografi (Wamers 2003:908–912). Karl Haucks mangeårige studier i gullbrakteatenes ikonografi gjør det sannsynlig at slike scener, med en menneskefigur som gjør denne gestusen, forestiller den øverste germanske guddommen Odin (Hauck 1987:173). Paralleller til en slik beretning i bilder som på Holspennen har ikke vært lett å finne. Den nærmeste kan være en av praktspennene fra Vemmenhög, Grönby, Skåne (Haseloff 1986:75, Abbildung 14–15, Sjøvold 1993:102, Plansje 32, S2) der en mannsfigur på hver side av fotens midtornament kjemper mot et slangeaktig uhyre. For øvrig finnes et beslektet motiv på en C-brakteat fra Söderby, Uppland og på enkelte sørskandinaviske B-brakteater (Lamm et al. 2000: Tafel 5). Karl Hauck har tolket brakteatbildene som at det er Odin som kjemper mot underverdens (Hels) demoner for å sette sin sønn Balder fri slik at denne kan gjenoppstå i en ny verden etter Ragnarok (Hauck 2000:18–37). Mannsfiguren på Holspennen synes å ha beseiret uhyrene, mens figuren på relieffspennen fra Grönby og på brakteatene befinner seg i kamp med dem. Mytene om Odin og hendelsene som fører frem til sønnen Balders død, dennes ferd til Hel, samt guder og menneskers verdens undergang i Ragnarok og den nye verdens oppstandelse, forutsies av volven i eddadiktet Voluspå mange hundre år senere. Mytene synes å ha eksistert allerede i folkevandringstiden og må ha spilt en stor rolle i germanernes kosmologi. De dramatiske hendelsene som gikk forut for Ragnarok (Balders hest som snublet, drapet på Balder, hans reise til Helheim og Odins kamp for å redde sønnen for den nye verden) har i følge Karl Haucks studier av gullbrakteatene vært kosmologiske motiver. Disse ble uttrykt i billedformler på smykker, våpen og belteutstyr av edelmetaller eller forgylt bronse i folkevandringstiden. Holspennens billedfriser kan ha hørt med til disse. De to relieffspennene i Nydamstil fra Krosshaug og Hol er nokså ulike. Håndverket, struktureringen av de enkelte motivene samt spiralornamentikken, senantikke nielloborder og dyremaskenes utforming er uten tvil av høyere kvalitet på Krosshaugspennen. Den bør være smidd av en mester som hadde senantikke mønstre og ornamenter klart for seg. Holspennen, derimot, må være smidd av en gullsmed som trolig har hatt helt andre ønsker fra sin oppdragsgiver (fremstillingen av scenen på spennens fot) og som ikke var en like god håndverker. Men praktspennene har hatt den samme slående virkning når húsfreyja beveget seg i den halvmørke hallen med flakkende lys fra levende ild. Det er tenkelig at slike glitrende smykker som relieffspenner og ryggknappspenner gjennom folkevandringstid og merovingertid har vært den attributt som viste hvilke spesielle kvinner som ledet kulten for gudinnen Frøya/Frigg (Näsström 1995:104–111). Mindre spenner Holkvinnens øvrige smykker er prydet med en rekke bilder som synes å henge sammen med relieffspennens billedverden. Den store likearmete sølvspennen har samme type meanderprydete bøyle som den store spennen. Hver arm inneholder et beslektet motiv og avsluttes med et hode av et fabeldyr med skrå øyne (Fig. 6). Motivet, den seierrike kampen mot uhyrer, er nesten symmetrisk på hver side av en tenkt midtlinje. Det består av to slangeliknende dyrefigurer sett i profil. De har runde øyne og lang, smal snute og slynger seg om hverandre. De synes å støtte opp to andre figurer med skrå øyne, åpen kjeft og lang tunge. Begge har en arm bøyd i vinkel og viser den samme triumferende gestus som mannsfiguren på den store spennen, med hånden løftet og med sprikende tommelfinger. Motivet kan igjen være kampen mot monsteraktige slangedyr der den kjempende guden transformerer seg fra menneske til dyreskikkelse. Et liknende motiv finnes også på de senere D-brakteatene (Axboe 2004:Tafel 1, Abbildung 3). Liknende slangeaktige figurer er hovedmotivet på to mindre likearmete spenner av bronse som også hører med til kvinnens smykkeoppsetning. De to flotte Fig. 5. Scene med mannsfigur og dyr risset inn på Holspennens fot. Foto: Kari Dahl, Vitenskapsmuseet, NTNU ©. Fig. 5. Incised scene with a man and animal figures on the foot of the relief brooch from Hol. Photo: Kari Dahl, Museum of Natural History and Archaeology, NTNU ©. 77 Bente Magnus hadde en nyere drakttype. Den store relieffspennen har trolig sittet høyt oppe på brystet på begge kvinnene og muligens lukket en kort kappe. Magiske gjenstander Fig. 6. Likearmet spenne av sølv fra Hol. L.11 cm. Foto: Kari Dahl, Vitenskapsmuseet, NTNU ©. Fig. 6. Equal-armed silver brooch from Hol. L. 11 cm. Photo: Kari Dahl, Museum of Natural History and Archaeology, NTNU ©. S-formete sølvspennene gir et behersket slangeaktig inntrykk (Fig. 7), men kan ha hatt en helt annen symbolverdi. Den korsformete spennen av bronse avsluttes nederst med et dyrehode med utstikkende øyne og store, oppblåste nesebor. Krosshaugkvinnens to mindre spenner, en korsformet med stempelornamentikk og en mindre relieffspenne med spiralornamentikk, begge av sølv, virker i sammenlikning tilbakeholdne i sin ornamentikk og form. Det er usikkert hvordan de to kvinnene var kledt fordi spennenes plassering i gravene er såpass unøyaktig dokumentert. Men dersom alle Holkvinnens spenner har tilhørt samme drakt, må den ha bestått av flere komponenter enn Krosshaugkvinnens, som kanskje 78 Til Krosshaugkvinnens utstyr hører to små figurer av sølv, ca. 3 cm, men ikke identiske (Fig. 8). De har flat bakside uten spor av festeanordning. Figurene består av et stort sirkelrundt ansikt, to små dyrehoder i vinkelen mellom ”kropp” og hode, en kropp med et spiralornament og en fot avsluttet med en dyremaske sett ovenfra. Den ene figuren mangler foten med dyremasken. Den andre mangler ansiktet og en av de utskytende dyremaskene (Magnus 1975:80–84, Kristoffersen 2000:312–314). I en stor gravhaug, Øksnavoldhaugen på Anda, en nabogård til Hauge, ble det i et lite hellekammer funnet en liknende figur. Der er foten brutt av. Det er fristende å se dette som bevisst destruksjon, kanskje i forbindelse med begravelsene. De sirkelrunde menneskemaskene viser oppblåste kinn og en blåsende munn. Dette motivet finnes i liknende utforming på et lite antall relieffspenner, beslag og prydknapper fra tidlig folkevandringstid. Motivet finnes også på den minste av de svenske gullhalskragene, den fra Ålleberg i Västergötland (Salin 1935:210–212). Noen av maskene har en liten tunge som stikker ut, og på en remspenne av forgylt sølv fra Tjurkö i Blekinge stikker det ut en spaltet ”tunge”. Det har vært foreslått at disse sirkelrunde maskene var apotropeiske (ondtavvergende) og kunne utledes av senantikke fremstillinger av Medusahodet (Arwidsson 1963:170–172). Medusa var en av de tre monstersøstrene, gorgonene i antikk gresk og romersk mytologi. Deres blikk og åsyn var skrekkinnjagende og ble derfor brukt på brynjer og skjold for å skremme fiender (Medusa betyr forøvrig ”kvinnelig hersker” på klassisk gresk). Muligens kan det være reminisenser av antikk mytologi som ligger bak utformingen av de små sølvfigurene. Figurenes ansikter synes å dreie seg om å blåse og sende ut ånde. I senere norrøne litterære kilder er det guden Odin og hans valkyrjer samt trolldomskyndige mennesker som behersker denne kunsten, som henger sammen med sjel, hug og seid (Heide 2006b:216–217). Figurene kan forestille en forkortet versjon av guden Odin ridende med to hjelpeånder. Hesten er figurens fot. Hva slags ånde sender han ut av munnen? En helende ånde som Hauck har argumentert for i sine tolkninger av C-brakteatenes bilder, eller en pust som blir til stormvind og uvær, ja til og med krig (Heide 2006b:216–218)? Det er ikke sikkert at det trillrunde ”månefjeset” er en mannlig figur. Det kan være en kvinnelig – en slags valkyrje. Price (2002:345) har argumentert overbevisende for at valkyrjene i tiden før yngre jernalder/vikingtid ble AmS-Varia 55 Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya Fig. 7. Et par S-formete spenner av sølv fra Hol. L. 5,8 cm. Foto: Kari Dahl, Vitenskapsmuseet, NTNU ©. Fig. 7. Pair of S-formed silver brooches from Hol. L. 5.8 cm. Photo: Kari Dahl, Museum of Natural History and Archaeology, NTNU ©. oppfattet som en slags inkarnasjon av krigsdemoner. I angelsaksiske ordlister fra ca. 700 og fremover, oversettes ordet valkyrje med henvisning til den klassiske mytologis furier og gorgoner. Jeg oppfatter disse små figurene som magiske, og at húsfreyja kan ha brukt dem i spesielle ritualer, og ellers oppbevart dem i en liten pung eller eske skjult for andre. Til de magiske effektene hører også den lille dobbeltkoniske amulettkapselen i forgylt sølv med båndfletningsornament i niello fra Hol (Nielsen 1996:32, Fig. 3.12). Den mangler nå både bunn og lokk, men andre funn blant annet fra Sætrang og Kvassheim viser hvordan typen ser ut (Åberg 1956:182–185). Slike kapsler kunne inneholde en dott hår, noen frø, litt tre, en glassbit (Nielsen 1996:28–30) som skulle styrke og beskytte den som bar kapselen. Miniatyrskjold De to kvinnegravene fra Krosshaug og Hol inneholder også andre gjenstander hvis form hører til den krigerske sfære, nemlig de skjoldformete smykkene. Krosshaugkvinnens er velbevart og av gull med konisk bule og skjoldhåndtak. Holkvinnens er svært fragmentert (Fig. 9), men har vært av forgylt sølv med stempelornamentikk og stjerneornamentikk (Åberg 1956:151–153). Skjoldformete smykker er ikke uvanlige i rikt utstyrte kvinnegraver i Norge (Magnus 1975:47– 78) og finnes i angelsaksiske kvinnegraver i England. Skjoldformete smykker ble dessuten funnet i to velutstyrte kvinnegraver på gravfeltet Sejlflod i Nord-Jylland 79 sammen med en sølvblikkspenne i én grav og med sene korsformete spenner i en annen (J. N. Nielsen 2000:113–114, 149–150). Et skjold er et forsvarsvåpen og miniatyrene kan ha hatt apotropeisk betydning. Men de skjoldformete smykkene kan også henge sammen med vevsverdene og nettopp vise til en idealhúsfreyjas rolle som sierske (synsk) før kamp, som krigshisser og leder av Odinkult. Vevsverd Kristoffersen har i sin avhandling og i senere artikler vist at det til vevsverdene er knyttet både et økonomisk og et kultisk aspekt (Kristoffersen 2000:119–126, 134–137, 2004a, b) i Skandinavia, det angelsaksiske England og ellers i Europa. Kronologisk ligger de som er funnet utenfor Skandinavia i tidlig merovingertid og er vanlige på frankisk, alemannisk, thüringisk og langobardisk område hovedsakelig i rikt utstyrte kvinnegraver (Koch 2012:40–43). Fra Lena Norrman låner Kristoffersen begrepet transgender, en rolleoverskridelse symbolisert ved vevsverdene. Et sverd var krigerens viktigste attributt. Et vevsverd fra en kvinnegrav på Nornes i Sogn og Fjordane viste seg å være et omsmidd sverd. Skulle et omsmidd sverd brukes til arbeid med en oppstadvev, måtte det også sløves kraftig for at eggen ikke skulle kutte renningen. Det er jernsmeden som må ha foretatt en slik transformasjon. Ved hjelp av sin kunnskap og bruk av ild og voldsomme hammerslag, gjorde han våpenet ufarlig og ubrukelig i alle krigerske sammenhenger. Samtidig Bente Magnus Fig. 8. To figurer av sølv fra Krosshaug og én fra Anda. L. 3 cm. Foto: Fotoarkivet, Bergen Universitetsmuseum©. Fig. 8. Two silver figures from Krosshaug and one from Anda. L. 3 cm. Photo: The Archive, University Museum of Bergen ©. gav han det en ny skikkelse til bruk i den magisk ladete vevningen. Håndtaket på Holkvinnens vevsverd er av tre der det er skåret inn et båndfletningsmønster. Det samme er tilfellet med vevsverdet fra en tilsvarende rikt utstyrt kvinnegrav fra storgården Kvåle i Sogndal, utgravd i 1983 (Ringstad 1990:145–158). Antakelig har slike håndtak med båndfletningsornamentikk vært utsmykning på flere av vevsverdene som er funnet i rikt utstyrte kvinnegraver. De beste parallellene til ornamentikken på vevsverdenes håndtak er spydskaftene fra de danske offermosene Kragehul og Nydam, et krigersk miljø om Fig. 9. Miniatyrskjold av gull fra Krosshaug, diam. 3,3 cm, og fragment av et miniatyrskjold av forgylt sølv fra Hol. Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger © og (fragment) etter Magnus 1975:Fig. 24. Fig. 9. Golden miniature shield from Krosshaug, diam. 3.3 cm, and one fragment of a miniature shield of gilt silver from Hol. Photo: Terje Tveit, Museum of Archaeology, University of Stavanger © and (fragment) after Magnus 1975:Fig. 24. 80 AmS-Varia 55 Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya noe (Vang Petersen 1988:114–128). Både vevsverdene og deres håndtak har altså sammenheng med krigernes miljø, men er først ufarliggjort. Slik er det også med de skjoldformete smykkene; skjoldene er fremstilt som miniatyrer. Sverd og skjold var krigernes viktigste våpen, men i transformert utgave var de en del av utstyret til samfunnets høystatuskvinner og viste til deres viktige rolle som húsfreyja, men at denne også var forbundet med helte- og krigerkult. Spinne og veve Vevsverdet sammen med spinnehjulet av leire har en dobbelttydighet i likhet med mange av gjenstandene i gravene fra Krosshaug og Hol. De viser naturligvis også til húsfreyjas ansvar for hele prosessen fra ull til ferdige klær for hele husholdet. Håndteinene, der tråden til veven ble til, har vært magiske redskaper. I følge Eldar Heide ser trolldomsformen sei∂r i utgangspunktet ut til å dreie seg om spinning på håndtein og utsending av et åndesnøre som kunne trekke til seg og manipulere med det ønskete objektet (Heide 2006b:237). Stemmer dette, har vi i spinnehjulene også gjenstander som dels har hatt en praktisk funksjon men også kan høre med til húsfreyjas rolle som sierske (Kristoffersen 2000:137–143). Veien fra sau til ferdig plagg er lang og omstendelig, nesten magisk og krever kunnskap, ferdighet og evnen til å kunne planlegge for at resultatet skal bli vellykket. I høytstående sosiale miljøer som på Hauge og Hol var sikkert mange kvinner engasjert i prosessen under husfruens oversyn. Farging av garn, veving av brikkebånd, tilskjæring og søm av plaggene kom dessuten i tillegg til de viktigste tekniske arbeidsoppgavene som spinning, renning av veven og veveprosessen. Det gjaldt å skape produkter som ga husfruen et godt rennomé. Ikke bare våpen og gull var viktige som gaver når trofasthet og mot skulle belønnes og allianser skapes i høvdingmiljøene, men også vevde statusplagg som for eksempel de store ullkappene. Slike kjennes fra Thorsbjerg, Hunteburg og Vehnemoor i Nord-Tyskland, funnet nedlagt i myrer som offer (Munksgaard 1974:132–136). I flere rikt utstyrte mannsgraver fra denne tiden foreligger det også rester av flotte kapper av rød ull med fargerike brikkevevde kanter som for eksempel fra Evebø i Gloppen (Sogn og Fjordane). De foreligger også i Gjeite i Levanger og i Veiem Grong (begge NordTrøndelag) (Bender Jørgensen 1986:246, 255–256). Det er et tankekors at det foreligger et slikt rikt tekstilt materiale fra folkevandringstidens mannsgraver, men et så magert fra de rikt utstyrte kvinnegravene (Nockert 1991:37–65). Bearbeiding av huder og skinn hørte med på en storgård. I Krosshaugkvinnens grav fantes to gjenstander 81 Fig. 10. Ringspenne av bronse fra Hol. Indre diam. 2,9 cm. Foto: Kari Dahl, Vitenskapsmuseet, NTNU ©. Fig. 10. Ring-shaped bronze brooch from Hol. Inner diam. 2.9 cm. Photo: Kari Dahl, Museum of Natural History and Archaeology, NTNU ©. av jern tolket som skinnskrapere. Slike er sjeldne, men Shetelig satte dem i sin tid i sammenheng med de såkalte ”kjøttknivene” av horn eller bein (Shetelig 1914:28–36, Kristoffersen 2000:Plansje 20:6) som ikke synes å ha vært vanlige bruksgjenstander. To av dem fra Fløksand i Alversund og Gjersvik i Tysnes (begge Hordaland), har en runeinnskrift i den eldre runerekken, linalaukar og L-runen (for lin, lauk) gjentatt ti ganger (Høst 1976:56–60). Ringspenne og nøkler Et av húsfreyjas viktigste attributter og maktsymboler var et knippe hakenøkler som hang fra en ringspenne av bronse. Denne har vært festet på drakten, men det er usikkert hvor. Holkvinnens ringspenne er spesiell av flere årsaker (Fig. 10). Dels er det ikke vanlig med ringspenner så tidlig i folkevandringstidens kvinnegraver, og dels er dekoren egenartet. Rundt spennens ytterkant vandrer en flokk på fem små hestefigurer. De gir et stillestående og statisk inntrykk som i følge Kristin Oma er tilfellet med flertallet av folkevandringstidens hestefremstillinger (Oma 2001:41). Hestene er åpenbart relatert til en mannsmaske som finnes på et rombeformet utspring mellom to av hestene. Under masken sitter tre Bente Magnus bronsenagler som har holdt fast en eller to smale remmer av lær. Her har nøklene hengt og trolig også kvinnens fine, lille kniv med sølvholk i lærslire. Mannsmasken symboliserer muligens en guddom. Sammen med hesteflokken skulle den gi en spesiell beskyttelse til den som hadde ansvaret for nøklene til familiens rikdommer i bur og kister. Den eneste av gudene som fremstilles som rytter er Odin. Ringspennen har i så fall både vært en magisk og en praktisk gjenstand. De små naturalistiske hestene har en parallell på medaljongetterlikningen av gull fra Vika som ikke ligger langt fra Hol på Inderøy. På medaljongens revers finnes en rytterscene der rytteren er bevæpnet med spyd og et lite, rundt skjold (av form som de skjoldformete smykkene). Den magre hesten står stille med bøyd nakke som de små hestene på ringspennen (Axboe 2004:Tafel 11, Abbildung 27). En liknende fremstilling av en hest finnes risset inn på baksiden av hodeplaten på relieffspennen fra Nordheim (Hedrum) i Vestfold (Hougen 1967: 36, Fig. 9c, Straume 2005:179, Fig. 11). Den måten å fremstille hester på er inspirert av ryttermotiv på romerske mynter eller medaljonger. Hesten var et statusdyr, beundret for sin intelligens, hørsel, styrke og raskhet. Dens kontakt med den guddommelige sfære er beskrevet av Tacitus i 1. årh. e.Kr. i boken Germania (kap. 9) der han forteller at germanerne tok varsler av adferden til spesielle, skimlete hester som ble holdt i hellige lunder og skoger. Oma mener at hestens symbolske rolle var knyttet til bevegelse og kryssing av grenser slik som de mellom liv og død (Oma 2001:41). Den eldre runerekken inneholder to tegn hvis navn er tilknyttet hest, R-runen: reid (ridning, rideferd, vogn) og M-runen: jór (hest) (Høst 1976:22–23). Når så kroppsnære gjenstander som en ringspenne, medaljongetterlikning av gull og ”innsiden” av en tidlig relieffspenne har hestebilder av beslektet karakter, tyder det på at disse var magiske og skulle beskytte den som bar bildene på kroppen, kanskje på ferden mellom liv og død. Trolig har hestebildet hatt en dobbelttydighet som kan henge sammen med guden Odin og hans virksomhet. Ringspenner blir vanlige i den senere delen av folkevandringstidens kvinnegraver på den skandinaviske halvøy og på Gotland i tidlig merovingertid. Der er det vanlig med en mannsmaske under ringen som feste for lærremmene som holdt nøklene (Nerman 1969:Fig. 158–179, Rundkvist 2003:Fig. 10.14H) akkurat som på Holspennen. De gotlandske ringspennene er oftest ganske enkle, hvelvete og med stempeldekor, og nålen er festet enten rett ovenfor nøklefestet eller på venstre side av dette. Holfunnets ringspenne kan være en forløper for de gotlandske. De eldre ringspennene fra rikt utstyrte kvinnegraver i folkevandringstiden i Norge og 82 Nord-Sverige er helstøpte, og enkelte, særlig i NordSverige (Norrland), er utstyrt med dyreornamentikk (Åberg 1953:56–58). Men ingen har en mannsmaske, bortsett fra de senere gotlandske ringspennene. Når det gjelder Krosshauggraven, mangler den tilsynelatende både ringspenne og nøkler. Dette kan skyldes utgravningsmåten. Ettersom flere gjenstander av jern og bronse som en skrinhank og to skinnskrapere ble tatt vare på i 1869, er det sannsynlig at eventuelle nøkler og en ringspenne ville ha blitt funnet hvis de hadde vært en del av kvinnens utstyr. Dette kan tolkes som at hennes rolle i samfunnet har vært annerledes enn Holkvinnens. Sigden og ølet Blant Holkvinnens gravgods finnes en sigd av jern. En tilsvarende er ikke funnet i Krosshauggraven. Skjære korn har húsfreyja neppe gjort, men sigden kan symbolisere hennes ansvar for kornmaten og for ølbryggingen. Ølet hadde vesentlig betydning i germanske samfunn og skulle finnes til store høytider som en begravelse, men også til gjestebud der husfruen spilte en viktig rolle i forholdet til gjestene og hirden. Tunesteinen fra Østfold fra ca. 400 e.Kr. er for eksempel reist til minne om Wodurid, brødtryggeren. Steinens innskrift i den eldre runerekken forteller at hans tre døtre gjorde i stand til et hyggelig gravøl, og det er sannsynlig at de også hadde ansvar for at ølet ble brygget (Grønvik 1981, Bergström 2007:213–214). Leirkarene i gravene fra Krosshaug og Hol består i tillegg til de spannformete karene av to hankekar av typen R361 i Krosshaug og en sortglittet ”vase” av typen R368 i Holgraven. Det er trolig at disse har fungert som seremonielle drikkekar til øl, men at de ikke har hatt samme dignitet som glasspokalen i Krosshaug. De spannformete karene Krosshaugkvinnens spannformete kar (dette volums appendiks 1: Fig. 3) er laget av den samme pottemaker(sk)en som et fra en rikt utstyrt kvinnegrav fra Tu (dette volums appendiks 1: Fig. 17). ”Koblingen mellom produksjonen av karene og familienes identitet ble fremhevet og understreket ved kvinnebegravelsene der karene inngikk” (Kristoffersen & Magnus 2010:60). Det spannformete karet fra Hol med vertikal snorimitasjon (Kristoffersen & Magnus 2010: Plansje 26, gruppe C1) har seks klare paralleller langs kysten spredt fra Tu i Klepp (Rogaland) til Kolsland i Bjarkøy (Sør-Troms) der det inngår i en kvinnegrav med korsformete spenner, fuglenåler, ringspenne og perler (Sjøvold 1962:Plansje 32, 33, Magnus 1975:69–71). Interessant er det å merke seg at tre av karene, bl.a. det fra Tu i Klepp (dette volums appendiks: Fig. 20) er fra AmS-Varia 55 Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya en mannsgrav med våpen, mens de to nordlige er fra kvinnegraver. Det er ikke usannsynlig at de familiene som eide slike snorimiterte kar og som lot dem inngå i gravleggingsritualene, inngikk i en slektssammenheng som ble understreket ved slike begivenheter. Man kan tenke seg at begge disse kvinnegravene fra Krosshaug og Hol kan ha hatt en forbindelse gjennom Tu via de spannformete karene. Fra fjerne egner Krosshaugkvinnens store pokal av grønt glass og det store, muligens provinsialromerske, bronsefatet (se Hauken dette volum: Fig. 2 og 5) viser til hennes oppgaver i hallen. Der foregikk det viktige ritualet der hun i følge senere kilder som eposet Beowulf (Enright 1996, Heaney 1999) bar pokalen med mjød først til husbonden og så til hver og en av krigerne med oppfordring om å være tapre og lojale i krig. Mennene svarte med løfte om mot og lojalitet (Nordberg 2003:190). Men gjenstandene viser også til familiens kontakter med fjerne områder i Sentral-Europa der slike pokaler og fat trolig ble produsert. Den senantikke arven Ser vi på ornamentikken i draktutstyret til kvinnene fra Hol og Hauge, viser den slektskap med provinsialromersk kunsthåndverk, med klare avgrensete flater med karveskurdornamentikk og med visse, naturalistisk formete dyr. Krosshaugspennen er et høykvalitetsprodukt med ornamentikken bygget opp strengt symmetrisk om en vertikal akse. Ornamentikken på sverdskjeder fra Nydam mose har det samme og dessuten senromerske beslag til militærbelter. (Det finnes et fra en mannsgrav med våpen fra Fosse i Time i Rogaland.) Dyremaskene er naturalistiske, særlig de to langørete maskene på fotens midtlist. Men dyreornamentikken er sekundær i forhold til spiralkarveskurden og det fremtredende listverket. Holspennen er et enklere produkt rent håndverksmessig. Spiralornamentikken er enklere. Den uendelige rekken av små tilbakeseende dyrefigurer på hodeplaten er beslektet med tidlig germansk ornamentikk, påvirket av det senromerske. Bøylen er utformet med en midtrygg med et presist utført klassisk motiv, en meanderbord flankert av to nedsenkte felter med karveskurd. Sett i forhold til frihåndsbildet på spennens fot, er det som om gullsmeden har skapt spennen ut fra to ulike tradisjoner. Det er ikke funnet mange kvalitetsgjenstander ornert i Nydamsstil i Norge. Bortsett fra relieffspennene fra Krosshaug og Hol, finnes det én fra Nordheim i Hedrum (Vestfold), trolig fra et gravfunn (Hougen 83 1967:Fig. 9a-c) og én fra Lunde i Farsund (Vest-Agder) (Hougen 1967:Fig. 24). En mindre relieffspenne av forgylt sølv ble funnet i en grav på Roligheten i Hedrum (Vestfold) (Hougen 1967:Fig. 4) sammen med en stor sølvblikkspenne. Fra Tu i Klepp stammer to deler av en mindre relieffspenne av sølv med en runeinnskrift på baksiden (Magnus 1975:61, Fig. 30) (se Særheim dette volum: Fig. 1). De små figurene i sølv med menneskeansikter fra Krosshaug og Anda hører også til i denne gruppen. Den rikt utstyrte våpengraven fra Veien i Norderhov (Buskerud) med doppsko og beslag til sverdet og sverdskjeden (Hougen 1967:Fig. 1–3, Rygh 1885:Fig. 200a–d), er sammen med to sølvbeslag til en sverdskjede fra Tveito i Tinn (Telemark) (Hougen 1967:Fig. 4), de eneste mannsgravene med våpen vi kjenner til der praktvåpenet, sverdet, har vært prydet i Nydamstil. De fleste gjenstandene med Nydamstil stammer fra Ringerike, Vestfold, Telemark, Vest-Agder og Rogaland, det vil si områder som trolig har hatt god kontakt med Danmark, der Nydamstilen tidlig har slått rot. Det fremgår bl.a. av de fire sølvskattene som er funnet i Danmark, den siste i september 2012 i Mannstrup i nærheten av Lejre (dk4 2012). Skattene fra Høstentorp (Voss 1954:213–216), Hardenberg, Simmersted og Mannstrup har generelt det samme innehold av smykker, mynter og romersk sølvservice – alt klippet i biter og brettet sammen til små pakker. Det foreligger biter av relieffspenner i Nydamstil i tre av skattene, noe som gir et bilde av hvor utbredt stilen var i Danmark, særlig på Jylland i tidlig folkevandringstid. Holfunnet med smykkene i Nydamstil er en ensom svale i en del av vårt land som for øvrig har mange rikt utstyrte graver fra romertid og sen folkevandringstid (Marstrander 1983, Johansen 2003). Det er ikke usannsynlig at kvinnen i graven på Hol stammet fra Jylland (Nissen Meyer 1935:22). Kvinnene fra Krosshaug og Hol har vært utstyrt med sverd og skjold og med gjenstander som antyder roller også innenfor helte- og krigerkulten. Men disse aspektene fremheves ikke på de få fremstillinger av kvinner som finnes fra folkevandringstiden, nemlig et fåtall gullbrakteater fra Syd- og Midt-Tyskland, samt ett eksemplar fra sentralplassen Gudme på Fyn. Der sitter de bredbente på en tronstol, frontalt, med diadem, kjede av perler og med spinneredskaper i hendene (Fig. 11). Vakre er de ikke, men kraftfullt fremstilt. Stav og spinneredskaper som håndtein og hespetre henger sammen med profetier. Det er å merke seg at disse fruebrakteatene ikke er skandinaviske og anses av Alexandra Pesch (2002) å vise den germanske gudinnen Frøya/Frigg (som har gitt opphavet til ukedagen Frijatag = Fredag). Fruebrakteatene er trolig produsert Bente Magnus Fig. 11. Gullbrakteater med sittende kvinnefigur. Etter Pesch 2002:128. Fig. 11. Gold bracteates with seated female figure. After Pesch 2002:128. sent i folkevandringstiden, mellom 500 og 550, men gudinnebildet går tilbake på den rikt utstyrte húsfreyja som med sine spesielle attributter kunne gi råd om fremtiden og veve sammen slekter og krigerskaren med sin leder (Kristoffersen 2000:138–142). Kvinnenavn Navneforskeren Th. Andersson har skrevet om germanske navneskikker. Han påpeker at germanske personnavn sosialt og ideologisk karakteriseres av tre hovedtrekk: religiøs forankring, heltedyrkelse og 84 ættefølelse (Andersson 1998:14). Mannsnavnene er oftest toleddete og viser til heltedyrkelse, berømmelse og krig. Helten var mannens ideal. Toleddete kvinnenavn i hele den germanske litteraturen har ofte endelsen *-gunthi og *-hil∂i, som begge betyr kamp, for eksempel Gunnhild, Thorgunnr, Ragnhild. Gunnr og Hildr er dessuten navnet på to nordiske valkyrjer. Valkyrjene var senere i jernalderen Odins kampmøyer (se liste hos Price 2002:338–340), de som rådet for dem som skulle overleve og dem som skulle dø på valplassen. Men forestillingene om overjordiske kvinnelige krigsdemoner har gamle aner og fantes høyst AmS-Varia 55 Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya sannsynlig hos germanerne allerede tidlig i jernalderen (Andersson 1998:26). Kvinnenavnene som er ristet i den eldre runerekken på smykker, gravheller og minnesteiner er få og til dels usikre (Høst 1976). Eksempler er: • Wiwja på den sene relieffspennen fra Eikeland i Time (Rogaland) • Hallmær (steinmøy) på en kam fra Setrehellaren på Bømlo (Hordaland) • Aluko på et fiskesøkke eller et vevlodd fra Førde (Sunnfjord) • Inguboro fra en gravhelle i Opedal (Hardanger) • Agilamundo på Rosselandsteinen fra Kvam (Hardanger) • Igijo på en stein over en velutstyrt kvinnegrav fra Stenstad i Nome (Telemark) stor mengde litteratur om kvinners deltakelse i helteog krigsforherligelsen. Hele det nordiske panteon er overlevert gjennom dette rike litterære kildematerialet. Men det kan ikke uten videre brukes for å forklare fenomener fra folkevandringstiden. Konklusjon Ingen av de mange gullbrakteatene med runer samt de mange runeinnskrifter på våpen, kammer etc. har gitt oss flere kvinnenavn fra yngre romertid/ folkevandringstid. Litt senere forekommer noen kvinnenavn i runer på smykker blant germanske folk på kontinentet (Düwel 2001:59–61). Ingen av disse har sammenheng med ord for kamp og krig, snarere det religøse. Ingeborg er dannet av tidlig germansk *-bergo: vern og Inge- som henger sammen med *-ingwaz: gud (= beskyttet av guden). Agilamundo som inneholder fornvestnorsk –mundr, henspiller også på vern eller beskyttelse. Wiwja er knyttet til ordet for helligdom, vi (Høst 1976). Aluko inneholder det omstridte begrepet alu, der en av betydningene er ”Jeg gir kraft” ev. ”Jeg beskytter” (Imer 2012:188). Det har vært mektige kvinner som fikk ristet sitt navn i runer av menn som kjente runenes hemmelige budskap, men verken heltedyrkelse eller ættefølelse synes å kunne spores i innskriftene. Praktspennenes ornamentikk i Nydamstil er knyttet til det militære, først og fremst til Rhingrensens forlegninger og de romerske soldatenes militærbelter, deretter til germanske krigergrupper. Nydamstilen er en siste utløper av en slags romersk-germansk horisont der antikke billedelementer blir overtatt, omformet, videreutviklet og spres via gullsmedene. I de danske og tyske våpenofferfunnene fra Illerup, Thorsbjerg, Kragehul og i sær Nydam med mange nedlegginger av hærutstyr over flere hundre år, får vi et lite innblikk i tidens germanske krigeres streben etter berømmelse. Det var viktig å kjempe inn i det siste for å sikre seg et godt ettermæle. Det krigerske aspekt i kvinnegravene fra Krosshaug og Hol er til stede, men vanskelig å få tak i. Fra sen vikingtid og tidlig middelalder finnes en 85 Analysen av de to gravene fra Rogaland og NordTrøndelag har klargjort at begge må ha vært bygget for prominente kvinner med stor makt, og at kvinnen fra Hol kan ha kommet fra Danmark. Kvinnen i Krosshauggraven har åpenbart hatt høyere status enn Holkvinnen. Hennes veldige gravmonument ble bygget som en slags motvekt til Tinghaug. Bergtoppen kan ha vært et samlingssted, et ting i folkevandringstiden på Jæren. I denne tid, da en slik forsamling av frie, våpenføre menn var det eneste større samlende element i en maktstruktur, bygget på det personlige forholdet mellom høvdingene og deres følge. Dersom Tu var hovedgården og Hauge kanskje ikke fraskilt som egen gård i tidlig folkevandringstid, kan jordeieren/storbonden/høvdingen på Tu ha vært en småkonge på Jæren med et vidstrakt nettverk over hele Skandinavia. En slik manns hustru ville kunne få en storslagen begravelse og et monument som Krosshaug. Men vi står igjen med et uløst spørsmål. Hvor ble i så fall de våpenføre menn begravd hvis nærmeste kvinner ble minnet med så monumentale gravhauger? Rikt utstyrte dobbeltgraver for kvinne og mann er meget sjeldne i eldre jernalder. Sætrang (Ringerike), Fosse (Time) og Holsøy (Vestvågøy) har eksempler på dobbeltgraver med våpen og smykker, men som på grunn av dårlig dokumentasjon sier lite om tidsavstanden mellom de begravde (Bemmann & Hahne 1994:316). Velutstyrte våpengraver fra folkevandringstiden er oftest enkeltgraver. Våpengraven i Ådnehaugen på Tu med vestlandskjel, glasspokal og betalingsringer av gull, samt spannformet kar med snorimiterende vulster, ble undersøkt i 1882. Kronologisk synes den å ligge noenlunde samtidig med Krosshaug (Hauken 2005:81, Plansje 23–25), og det er nærliggende å anta at det finnes en sammenheng mellom dem. På Hol finnes det rester av to mannsgraver med våpen på vestsiden av høyden. De ble funnet i samme store hellekiste, og til den ene hører våpen, litt gull og et praktbelte (Bemmann & Hahne 1994:394). Men tidsavstanden mellom kvinnens grav oppe på Holhøyden og mannsgravene med våpen nede i vestskråningen gjør at personene ikke kan ha tilhørt samme generasjon. Men beslektet har de sannsynligvis vært. Slektene som skapte monumentene over de to kvinnene i tidlig folkevandringstid har hatt makt og innflytelse, sosialt Bente Magnus som politisk, og et vidt forgrenet kontaktnett over store geografiske avstander. Kvinnene fra Krosshaug og Hol tilhørte et annet samfunn enn det som de norrøne litterære kildene beretter om. Et samfunn som gjennomgikk dyptgående forandringer i løpet av siste halvdel av 6. årh., blant annet som et resultat av den såkalte fimbulvinteren i 536–537 e.Kr. (Axboe 2001:129–131, Gräslund & Price 2012). Denne kosmiske katastrofen der et støvslør fra et enormt vulkanutbrudd hindret sollyset og solvarmen i å nå jorden. Dette førte til at middeltemperaturen sank, nedbør i form av regn og snø økte, og grunnvannet steg. Konsekvensene ble at avlingene uteble og førte til hungersnød der folk og fe døde og et stort antall gårder ble lagt øde. Kystområdene i Nord- og Nordvest-Europa synes å ha blitt hardt rammet, mens brede kornbygder på for eksempel Østlandet og i Trøndelag trolig klarte seg bedre. Samfunnsendringene ga stoff til nye myter og ritualer som kan ha forandret husfruens rituelle og politiske roller i merovingertiden. Summary One of the characteristic features of the Migration Period in Norway (ca. 400–550 AD) is richly furnished female inhumation burials (Magnus 1975, Kristoffersen 2000). This article presents a comparative analysis of two female graves dated to the first half of the 5th century. One grave is from Hauge, Klepp, Rogaland and one from Hol, Inderøy, Nord-Trøndelag. In 1869, the grave from Hauge was disclosed when much of the stones and earth from the grave mound had been removed by neighbouring farmers. The mound is called Krosshaug (i.e. Cross-mound) because of a stone cross, which had been erected on top of it in the early Middle Ages. It was a huge monument; it measured 30 m in diameter and 5–6 m in height, and was built on the northwest brink of a plateau that rises above the surrounding fertile plain called Jæren. The highest point of the plateau is Tinghaug, (i.e. Thing mound) 102 m above sea level, and the grave mound must have appeared as a counterbalance to the small mountain. The burial mound at Hol was much smaller but also constructed on the northwest brink of a small plateau, rising above the surrounding agrarian landscape like a small castle. In 1911, the landowner began dismantling the burial mound and found the grave. Krosshaug contained a large stone cist 4.65 m long, 1.0 m–0.80 m wide and 0.90 m deep, mostly built in drywalling on a rocky projection on the ridge. It enclosed an oaken coffin, built in the bulwark technique with a ridged roof. Between the two was an ”insulation” of birch bark. The woman had been placed on a bear fell, fully dressed with jewellery and amulets of gold and 86 silver. Surrounding her were her tools for spinning and weaving, a wooden bucket with a handle and fittings of bronze, three pots, a glass goblet and a wide bronze basin. When he discovered the large stone cist built of upright slabs, the farmer at Hol removed the lid and dug out the contents; the remains of the woman and her fragile grave goods suffered much damage. Originally, she must have been put to rest lying on a bier, as the cist had no bottom, the flagstones resting on the rock itself. This is quite common with this type of stone cist. Her grave goods consisted of abundant gilt silver jewellery, amulets, beads, keys, textile tools, a knife and scythe, pottery and fragments of bronze and iron objects. Both women were buried in much the same way as the lady of the house, húsfreyja. Siv Kristoffersen has demonstrated how this norm must have permeated the burial customs for women of the highest level of the society in the Migration Period in coastal Norway. The women were not buried as private persons but according to the roles they had played (or ought to have played) in a martial society where war, heroes, and the cult of the god Odin structured people’s lives. Most of objects of the graves seem to have had a double meaning. Foremost among the women’s brooches are the two large square-headed relief brooches of gilt silver ornamented in Nydam style. Despite the damage they have suffered, they are still the finest examples of the Nydam style found in Norway. The brooch from Krosshaug is an exquisite piece of handicraft, with spiral ornamentation in chip-carving technique and structured by broad mouldings. The brooch from Hol, however, is a less perfect product, with features from the silver sheet brooches and simpler spiral ornaments. On the foot, a dramatic scene has been incised with a sharp instrument and stamps on free hand in the malleable metal: a bearded male figure is seated at the outskirts of the scene with his right arm raised in an imperial gesture. Behind him are five ferocious looking animal figures, one with a human head. The woman moving among the warriors on the benches in the dark hall, wearing such a large brooch, glittering in the light from the open fires, was a powerful woman. The old English epic poem Beowulf evokes scenes, which paint a colourful picture of the lady of the hall with her mead cup addressing her lord and the members of the warband. The woman from Krosshaug was buried with two 3 cm long and nearly identical silver figures, which may have been used in some kind of ritual. The woman from Hol had a small amulet capsule of gilt silver of a wellknown type. The shield-formed pendants found both at Krosshaug and Hol are another kind of magical device. AmS-Varia 55 Kvinnene fra Krosshaug i Klepp og Hol på Inderøya Weaving battens were found in both graves. It is known that such objects were forged from real swords. Viewed together with the miniature shields, they form the women’s magical weapons. Armed women are well known from the medieval Norse literature, namely the Valkyries. However, there are no traces of them as early as in the 5th century, not even in the few personal female names that have survived in contemporary runic inscriptions. The weaving batten, miniature shield and the spindle obviously have double meanings and may even have been important in the cult of Frøya, who was also the goddess of war, and where prophecies played a major role. One of the most important attributes and symbols of power of the lady of the house was a bunch of latch lifters dangling from a ring-brooch. The ring-brooch from the grave at Hol is unique, with its small flock of inactive horses around the edge and a male mask where the leather straps for the keys were fastened. It is worth noting that the Krosshaug grave contained no ring-brooch or keys. The comparison between the female graves at Krosshaug, Klepp and Hol, Inderøy has led to the following result. The exquisite relief brooch, the shieldformed golden object, the bronze basin, the glass 87 goblet, as well as the position and the size of the burial mound and the double grave cist, indicate that the woman at Krosshaug had higher status than her ”sister” at Hol. To be given such a splendid burial, her husband must have been a very powerful warlord (if not a petty king) with large properties and important alliances both inland and abroad. Tinghaug may have been a place for things, and assemblies of free, ablebodied men in arms from most of Jæren may have met there to perform rituals, and decide upon common ventures. The memory of the two women may have been kept for several generations due to rituals on or at the foot of the burial mounds. However, when the mounds were broken into and destroyed after nearly 1500 years, they carried no memories of the women who had once led powerful lives at these farms. The mounds had turned into mute heaps of valuable building material. Takk Etter snart 25 år i Sverige er det ikke lett å unngå svedismer som lurer seg inn i teksten. En stor takk til redaksjonskomiteen for godt og nøyaktig arbeid med publikasjonen i tillegg til andre arbeidsoppgaver samt en takk til referee’ene for verdifulle kommentarer.
© Copyright 2024