1. No category

Kjære bruker
Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories
hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller
videresendes til en tredje person.
Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet.
Med vennlig hilsen
Redaksjonen
VIKINGTIDEN
Engelskmennenes mareritt varte i 200 år:
Vikingene
kommer!
ENGLAND/ÅR 832
Fire konger regjerer
England, som er
NORGE
delt opp i kongerikene Wessex,
DANMARK
East Anglia, MerENGLAND
cia og Northumbria. Splittelsen
gir vikingene nærmest fritt leide til å
plyndre og herje den rike øya, noen
få dagers seilas fra Skandinavia.
26
Historie 10 • 2009
De plyndret alt de kom over av verdi og
tok befolkningen på de britiske øyene som
slaver. Det var ikke fred å få noe sted, og
etter hvert begynte de brutale skandinavene
også å ta land. Krigen om England ble
endeløs og blodig.
År 832. Dette år stormet
hedenske menn inn over øya
Shepey.
AV JAN INGAR THON
Den angelsaksiske krønike
M
ed denne ene nøkterne setningen beskrev Den angelsaksiske krønike begynnelsen på
vikingtiden i England. Angrepet på øya
Shepey på kysten av Kent var ikke det
første. Det hadde vært flere angrep i årene før, som mot klosteret i Lindisfarne i
793, men de var tilfeldige og små.
Fra 832 ble angrepene hyppigere og
mer systematiske, og de neste 200 årene kom de “hedenske menn” fra Skandinavia til å spille en avgjørende og blodig rolle i Englands historie.
Etter angrepet på Shepey går det
knapt et år uten at Den angelsaksiske
krønike nevner et vikingangrep. I 833
var de i Charmouth, i 837 i Portland og
Lindesey. Og overalt gikk vikingene av
med seieren, forteller krøniken, som ble
skrevet av ukjente munker i samtiden.
Etter hvert blir tonen hos krønikeskriverne stadig mer resignert i skildringen av de engelske nederlagene. Om
året 839 heter det:
“I år var det store massakrer i London, Canterbury og Rochester”.
Englands plageånder kom fra Skandinavia, der mange drømte om fremmede
strender. En gradvis befolkningsøkning
hadde flere steder ført til mangel på
dyrkbart land, særlig blant jordeiende
bønders yngste sønner. Utferdstrang
hadde skandinavene også, og på slutten
av 700-tallet kom det som gjorde vikingtiden mulig: de raske langskipene.
Med skipene sine seilte vikingene
helt inn til den engelske kysten, stormet
i land, røvet med seg gods og treller før
de forsvant igjen. Land tok de ikke – de
plyndret så mye som mulig i løpet av
sommerhalvåret, og før høststormene
satte inn, seilte de hjem til Skandinavia
med byttet. Det er lett å forstå at britene
på 800-tallet lengtet etter høsten og ba
til Gud om at det måtte komme storm:
“Vill er vinden i natt / Havet går hvitt
der ute / Jeg trenger ikke frykte / De
grusomme nordmenn seiler ikke i slik
en natt”, skrev en munk.
År 851. I år overvintret hedningene for første gang på øya Thanet.
Samme år seilte 350 skip inn i
Themsens munning.
D
Den angelsaksiske krønike
et var neppe ønsket om erobringer
som førte til at vikingene begynte å
overvintre i England; mest sannsynlig
fant de det bare mer praktisk å opprette
baser der i stedet for å krysse Nordsjøen
hver vår og høst.
Men blant innbyggerne sank motet.
Nå kunne de ikke lenger håpe på vinterens beskyttelse. Det er heller ingen tvil
om at vikingenes ambisjoner økte
Igjen og igjen barket
vikinghærene sammen
med engelskmennenes små
og demotiverte hærer.
BRIDGEMAN
VIKINGTIDEN
etter hvert som fremgangen ble større. I
854 kunne krøniken fortelle at vikingene også hadde etablert en vinterleir på
øya Shepey. Og vikingene trengte stadig
lenger inn i landet. I 865 betalte befolkningen i Kent for første gang danegjeld
eller “danskepenger” til vikingene for å
unngå plyndringer. Men ifølge krøniken
sto ikke resultatet i forhold til engelskmennenes forventninger:
“Siden de var sikret fred og lovet penger, snek hæren seg i land om natten og
oversvømmet hele Kent østover”.
År 866. Dette året kom en stor
hedensk horde til England og slo
vinterleir i East Anglia.
D
Den angelsaksiske krønike
en store hedenske horden var en
ny og skremmende utvikling for befolkningen i England. Nå var det ikke
lenger små piratflåter på plyndringstokt,
men regelrette invasjonshærer. Blant lederne var menn med talende navn som
Ivar Beinlaus. De nye, store hærene ble
også stadig mer mobile. Krøniken forteller at noe av det første vikinghærene
gjorde når de kom i land, var å skaffe seg
hester. Deremed kunne de dra på tokt
langt inn i landet.
I disse årene var kongeriket Northumbria preget av indre splid, og vikingene
forsto å utnytte situasjonen. I årene 866-
67 rykket danske vikinger med Ivar
Beinlaus i spissen nordover og angrep
det svekkede riket. De plyndret det store klosteret i Whitby, og 21. mars inntok de den rike handelsbyen York. Her
innsatte vikingene en engelsk vasallkonge, som styrte sub potestate Danorum –
under danske herrer.
I mange år fremover var byen hovedstad i vikingenes engelske rike. De kalte
den Jorvik, og innbyggertallet kom opp i
over 10 000. I byen vrimlet det av håndverkere som fremstilte kunst- og bruksgjenstander. Skip fra hele den kjente
verden anløp byen med eksotiske varer
som vin fra Sør-Europa, silke fra Konstantinopel og porselen fra Arabia.
I resten av England fortsatte vikingene med å plyndre og herje som de ville,
og engelskmennenes forsøk på motstand
ble raskt slått ned. I 869 inntok vikingene kongeriket East Anglia. Av de fire
kongerikene var nå bare Wessex og
Mercia fortsatt på engelske hender.
År 871. Om sommeren kom en
stor hær til Reading.
H
Den angelsaksiske krønike
øvding Guttorm ble leder for sommerhæren, og han sluttet seg til
“den store hedenske horde”, som allerede befant seg i England. Sammen angrep de kongeriket Wessex. Ethelred
var rikets konge, men det var hans yngre bror Alfred som ledet hæren. Og nå
møtte vikingene for første gang alvorlig
motstand. Danene gikk seirende ut ved
Basing og Meretun, men ved Englefield
og Ashdown sto Alfred og sakserne som
seierherrer. I det siste slaget – forteller
krøniken – ble en dansk konge og fire
jarler drept.
Et helt år utkjempet engelskmennene
og vikinger det ene blodige slaget etter
det andre uten noen klar avgjørelse, og
til slutt inngikk de to utmattede hærene
en våpenhvile. Alfred, som nå var rikets
konge, ble tvunget til å betale danegjeld,
men Wessex forble fritt.
Vikingene lot seg ikke knekke av det
mislykkede toktet mot Wessex. I 874
angrep de Mercia, drev kong Burgred på
flukt og erobret riket. Riktig nok ble den
engelske Ceolwulf utropt til hersker av
Mercia, men krøniken etterlater ingen
tvil om de egentlige herskerne:
Ceolwulf “svor en ed til dem (vikingene, red.) og ga dem gisler, og sa at riket skulle være rede for dem når som
helst de måtte ønske det. Og han ville
være rede selv og alle som var hos ham,
for å tjene vikingenes hær”.
Nå stod Wessex alene. England lot til
å være fortapt.
BRIDGEMAN
År 878. Mange mennesker ble
fordrevet over havet og resten
trampet de under fote og underla
sin vilje. Alle unntatt kong Alfred.
T
Den angelsaksiske krønike
o år etter Mercias fall slo vikingene
igjen til mot Wessex. Fra øst rykket
Guttorm inn med sin hær, og fra vest –
muligens fra de norske besittelsene i
Irland – nærmet en enorm flåte seg.
120 skip ifølge krøniken. Men en voldsom storm ødela invasjonsflåten og avverget dermed den ene trusselen mot
kong Alfred. På land unngikk han vikingene i et avgjørende slag og trakk
seg i stedet tilbake. Den overlegne vikinghæren klarte ikke å sikre seg den
endelige seieren over Alfred, og felttoget endte uten en klar avgjørelse.
Høvding Guttorm forsto nå at så
lenge den kløktige Alfred ledet sakserne i Wessex, ville riket umulig
kunne inntas. Vinteren 878 foretok
vikingene derfor et overraskelVikingene tok seg godt betalt
for ikke å ødelegge England.
De såkalte “danskepengene”
utgjorde formuer i sølv og gull.
BRIDGEMAN & SHUTTERSTOCK
England delt i
flere kongeriker
Da romerne forlot provinsen Britannia
i år 410, oppsto det en rekke kongeriker på øya. Kongene lå i konstant
krig om makten, og det svekket dem
i kampen mot vikingene.
Lindisfarne, 793
Kongerikene Strathclyde og Wales
I vikingtiden gjorde skandinavene flere utfall
mot Strathclyde, som var under skotsk dominans. Wales allierte seg snart med vikingene for
å få hjelp i kampen mot Mercia.
York 866
Maldon, 991
Chippenham, 878
Canterbury, 839
Thanet, 851
Viktige slag og
plyndringer
i vikingtiden
Historie 10 • 2009
29
VIKINGTIDEN
BRIDGEMAN
sesangrep mot Alfreds borg i Chippenham for å sette ham ut av spill. Kongen,
som tilbrakte julen i borgen, greide med
nød og neppe å flykte ut i sumpmarkene
i Somerset sammen med livvakten og
noen få følgesvenner.
Wessex' konge var drevet på flukt, og
endelig så det ut til at vikingene hadde
vunnet. Men de skulle snart oppdage at
så lenge Alfred var i live, var han en fare. Fra skjulestedet sitt begynte kongen
å organisere en geriljakrig mot de mange vikingene som hadde slått seg ned i
Wessex. Nå var det de som ble ofre for
drap og plyndring.
Utover våren 878 vokste Alfreds ry,
og i mai samlet nye frivillige seg for å
hylle kongen og slutte seg til hæren
hans. Munken Asser skriver i boken
“Alfreds liv” at da mennene så kongen,
“tok de ham imot som en som har gjenoppstått fra de døde etter store prøvelser, og de ble fylt av glede”.
Nå var engelskmennene på offensiven. De rykket frem mot vikingene i
Chippenham, der Alfred var blitt drevet
på flukt, og møtte vikinghæren.
“Der kjempet han med hele hæren
og drev dem (vikingene, red.) på flukt.
Deretter forfulgte han dem til hest til deres festning”, forteller krøniken. Etter to
ukers beleiring måtte vikingene be om
fred. De ga Alfred gisler som garanti for
fredsavtalen, og Guttorm lot seg døpe.
Etter avtalen var England i praksis delt i
en engelsk og en dansk interessesfære:
Wessex og Danelagen.
Vikingenes engelske rike Danelagen
var ikke et reelt land – området var bare
underlagt skandinavenes lov. Store grupper av engelskmenn fortsatte med å bo
i området.
De neste årene ble relativt fredelige.
Danene i England overholdt for det meste fredsavtalen, og de skandinaviske vikingene konsentrerte seg mer om Frankerriket. Men etter hvert som den franske motstanden ble sterkere, kastet
skandinavene igjen sine sultne blikk
mot den rike øya på den andre siden av
kanalen. Høsten 891 seilte en flåte på
250 skip ut fra Boulogne i Frankerriket.
Vikingenes første mål var Appledore.
Borgen her var et ledd i Alfreds serie av
sterke festningsverk. Den var ennå ikke
ferdigbygd og falt lett for vikingene. Men
de enkle seirene varte ikke lenge, og etter fem års kamp ble vikingene slått av
Alfreds velorganiserte hær. I 896 ga vikingene opp Wessex, og krøniken kunne triumfere:
“Den sommeren gikk horden i oppløsning, noen til East Anglia og andre til
Northumbria. Og de uten penger skaffet
skip og seilte sørover til Seinen”.
År 954. Dette året fordrev
northumbrierne Eirik, og
kong Edred ble hersker over
Northumbria.
D
Den angelsaksiske krønike
et var ikke bare Alfreds militære
dyktighet som førte til seieren over
vikingene i 896. Invasjonshæren fikk liten eller ingen støtte fra de danene som
allerede befant seg i England. Det var nå
gått mange tiår siden de første store invasjonene, og danene hadde i stadig
større grad blitt integrert. Mange hadde
gått over til kristendommen, giftet seg
med saksiske kvinner og blitt fredelige
bønder, håndverkere eller handelsfolk.
De var lei av krig og ufred.
Alfred den store døde i 899, og ble etterfulgt av en rekke dyktige konger som
videreførte hans gjerning. Forsvarsverkene ble fullført og utvidet, og stadig flere danske områder kom under engelsk
styre. Til slutt var det meste av Danelagen gjenerobret.
Og danene lot ikke til å ha noe i mot
det – i løpet av bare én generasjon var
de blitt en del av det engelske
samfunnet. Forholdet mellom
de engelske og de skandinaviske kongene var også godt.
Harald Hårfagre av Norge
sendte for eksempel kong
Adalstein av England et
stort krigsskip “med gyllen
stavn og purpurseil” i gave.
En av de siste truslene
mot England kom rundt år
950 i form av kong Eirik
Blodøks av Norge. Han
gjorde to forsøk på gjenerobre Northumbria, men
ble fordrevet og senere
Vikingene plyndret seg gjennom
England. I 839 kom de til Canterbury.
30
Historie 10 • 2009
POLFOTO/AKG-IMAGES
drept. Danene ville
heller regjeres av Edgar – med tilnavnet
“den fredelige” – enn
av Eirik Blodøks.
År 978. Dette år overtok
Ethelred kongedømmet, og han ble
straks etter med stor jubel signet
til konge av rådet i Kingston.
T
Den angelsaksiske krønike
POLFOTO/AKG-IMAGES
il tross for rådet og krønikens jubel
skulle kong Ethelred bli Englands
ulykke. Han var bare ti år da han kom til
makten og fikk tilnavnet “den rådville”.
Navnet henviser mer til barnekongens
udugelige rådgivere enn kongen selv.
Som så ofte før visste vikingene å utnytte sine motstanderes svakheter, og snart
begynte de igjen å angripe kysten av øyriket. I år 991 kom en ny mektig flåte til
syne utfor byen Maldon på østkysten
av England.
Krøniken forteller at vikingene slo
leir på øya Northney. En smal bro forbandt øya med fastlandet, der den engelske hærlederen Brithnoth sto.
“Gi oss løsepenger, så skal vi la dere
være! Da slipper vi bryet med å knuse
dere”, ropte en viking.
“De eneste løsepengene dere får er
spyd med egger så bitre som gift”,
svarte Brithnoth over vannet.
Da tidevannet trakk seg tilbake, stormet vikingene i en lang rekke over broen. Men Brithnoth hadde plassert tre av
sine sterkeste menn på den smale broen, og etter hvert som vikingene kom
frem, ble de hogd ned.
Vikingene mistet mange menn, og ba
derfor om å få lov til å komme over på
den andre siden av broen slik at de kunne avgjøre kampen på ærlig vis. Mot all
sunn fornuft sa Brithnoth ja – muligens
fordi han ville beseire vikingene en gang
for alle. Men engelskmennene var sjanseløse mot den overlegne vikinghæren,
og snart var de nedkjempet.
Finn vikingene
på kartet
Britiske bynavn kan avsløre om
byen ble grunnlagt av vikinger, når
de første husene ble bygd, og hvor
mye beboerne tjente.
A R NESBY
Bynavn som ender med stavelsen
“by”, ble grunnlagt under eller like
etter vikingenes første store erobringer i 860-870. Det var ubebodde
områder med god jord som ble dyrket for første gang.
År 1010. Når kongens hær
burde ha rykket ut for å møte
vikingene, dro den hjem.
Når vikingene var i øst var hæren
oppholdt i vest, og når de var i
sør var hæren i nord.
N
SCU NTHOR PE
Ender bynavnet på “thorpe”, stammer det fra en senere kolonisering,
da det var slutt på den gode jorden.
De nye bosettingene var fattigere,
og innbyggerne levde av sauehold.
Den angelsaksiske krønike
ederlaget ved Maldon tok fullstendig
knekken på Englands motstand og
landet lå åpent for enhver erobrer som
måtte komme. Og det gjorde de. I 993
ankom Olav Tryggvason fra Norge med
93 skip og plyndret Ipswich. Året etter
kom Svein Tjugeskjegg fra Danmark.
Bedre ble det ikke da Svein slo seg
sammen med Olav. Sammen angrep de
London og plyndret Sør-England nærmest uten å møte motstand:
“De rykket frem og begikk de verste
udåder en hær kan begå. De brente,
plyndret og slaktet ned, ikke bare langs
kysten i Essex, men i Kent, Sussex og
Hampshire. Deretter steg de til hest og
red så langt de kunne og utførte mer
ubeskrivelig ondskap,” som Den angelsaksiske krønike forteller.
SHUTTERSTOCK
Kong Alfred av Wessex
holdt stand mot de
“hedenske horder”.
Som eneste engelske
konge har han fått
tilnavnet “the Great”.
GR I MSTON
Hvis bynavnet ender på “ton” og har
en nordisk forstavelse, vitner det om
at stedet en gang var bebodd av
engelskmenn som ble fordrevet av
vikinger. Første ledd i bynavnet er
navnet på områdets nye hersker.
Farthingston var “Farthegns by”,
og Grimston var en gang “Grims by”.
LES MER
Niels Lund: De hærger og brænder – Danmark og England
i vikingetiden, Gyldendal, 1993 ● Justin Pollard: Alfred the
Great – The Man Who Made England, John Murray, 2006
● Julian D. Richards: Viking Age England, Tempus, 2004
●
●
Den angelsaksiske krønike: www.gutenberg.org/etext/657
Tjugeskjeggs sønn skapte fred i England
Knut den mektiges regjeringstid ble et fredelig, men kort kapittel i Englands voldsomme historie.
Så snart han var død, begynte de to sønnene hans – Hardeknut og Harald Harefot – å krangle om arven.
I
april 1016 marsjerte en stor
vikinghær mot London for å
avgjøre kampen om England. I
spissen for vikingene sto Svein
Tjugeskjeggs sønn Knut. Da
året var omme, hadde han
sikret seg landet.
Knut den mektige sikret seg
makten over England i 1016.
I sin regjeringstid arbeidet
Knut iherdig med å lege sårene etter 200 års kamper og
skape forsoning mellom saksere og daner. Han giftet seg
med enken etter Wessex' siste
konge, Ethelstan, i forsøket på
å forene den gamle og den nye
tiden. Og rikets nye lover bygde
på den engelske kong Edgar
den fredeliges lover.
I 1018 ble Knut også konge
av Danmark og i 1028 av Norge. Knut den mektige døde 12.
november 1035. Han ble bare
40 år gammel, men rakk å
skape et Nordsjørike.
Etter Knuts død sto sønnen
Hardeknut til å arve riket, men
halvbroren Harald Harefot gjorde krav på tronen og ble utropt
til konge over England i 1037.
Historie 10 • 2009
31