SAMISK SELVBESTEMMELSE

Tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 1/2011
SAMISK SELVBESTEMMELSE
LAND, RESSURSER OG TRADISJONELLE NÆRINGER
SELVBESTEMMELSE OG MEDIA
John B. Henriksen
(red.)
Gáldu Čála – Tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 1/2011
SAMISK SELVBESTEMMELSE
LAND, RESSURSER OG TRADISJONELLE NÆRINGER
SELVBESTEMMELSE OG MEDIA
John B. Henriksen
(red.)
Gáldu Čála – Tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 1/2011
Sjefsredaktør: Janne Hansen
SAMISK SELVBESTEMMELSE LAND, RESSURSER OG TRADISJONELLE NÆRINGER
SELVBESTEMMELSE OG MEDIA
Red.: John B. Henriksen
© Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter
Guovdageaidnu/Kautokeino 2012
Forsidebilde: Carl Johan Utsi
Forfatterbildet: Siljá Somby
Grafisk produksjon: AlfaBehta Grafiske, Elle K. Porsanger, Deatnu
Trykk: Fagtrykk Idé, Alta
Redaksjon: Máret Kemi og Siljá Somby
Redaksjonens adresse:
Gáldu – kompetansesenteret for urfolks rettigheter
N-9520 Guovdageaidnu/Kautokeino
Telefon: +47 78 44 84 00 Faks: +47 78 44 84 02
E-post: [email protected]
www.galdu.org
ISBN: 978-82-8144-066-1
ISSN 1504-4270
Synspunkter og konklusjoner som kommer til uttrykk i denne publikasjonen representerer ikke nødvendigvis synet til
Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter. Redaktøren arbeider nå som Sametingets internasjonale representant, men synspunktene og konklusjonene i publikasjonen representer ikke nødvendigvis synet til Sametinget.
Innhold
Forord
Innledning
............................................................................................................................................................ 4
............................................................................................................................................................ 5
1.
Seminar om samisk selvbestemmelse: land, ressurser og tradisjonelle samiske næringer.................. 7
1.1 Land, ressurser, næringsutøvelse og økonomisk utbytte................................................................... 7
1.2 Marine ressurser i samiske områder................................................................................................... 15
1.3 Samisk reindrift....................................................................................................................................... 22
2.
Samisk selvbestemmelse og media................................................................................................................ 27
2.1 Samiske mediers dekning av samisk selvbestemmelse.................................................................... 27
2.2 Norske og samiske mediers dekning av spørsmål om samisk selvbestemmelse........................ 32
2.3 Samisk selvbestemmelse – samiske mediers dekningsansvar ....................................................... 38
2.4Kommentarer........................................................................................................................................... 41
3. Oppsummerende konklusjoner..................................................................................................................... 46
3.1 Det gjensidige avhengighetsforholdet mellom selvbestemmelsesretten og
deltakelsesretten...................................................................................................................................... 48
Vedlegg 1: Vedlegg 2: Vedlegg 3: Vedlegg 4:
Vedlegg 5: Vedlegg 6: Program for seminar om samisk selvbestemmelse i forhold til land, ressurser og
tradisjonelle næringer...................................................................................................................... 62
Deltakerliste – seminar om samisk selvbestemmelse i forhold til land, ressurser og
tradisjonelle næringer...................................................................................................................... 62
Program for seminar om samisk selvbestemmelse og media.................................................. 63
Deltakerliste – seminar om samisk selvbestemmelse og media.............................................. 63
Expert Mechanism Advice No. 2 (2011)...................................................................................... 64
De forente nasjoners erklæring om urfolks rettigheter (uoffisiell norsk oversettelse)....... 69
Forord
Denne utgaven av Gáldu Čála er den fjerde
utgivelsen innenfor rammen av prosjektet «Samisk selvbestemmelse: Innhold og
gjennomføring». Prosjektet er finansiert av
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Sametinget i Norge.
Med utgangspunkt i to arbeidsseminarer
som Gáldu – Kompetansesenter for urfolks rettigheter avholdt i Guovdageaidnu
i november 2011, søker denne utgaven av
Gáldu Čála å belyse spørsmål knyttet til samenes rettigheter til land, vann og næring i
lys av urfolks rett til selvbestemmelse samt
å oppmuntre til større grad av offentlig
debatt om hvordan spørsmål vedrørende
samisk selvbestemmelse omtales i media.
Publikasjonen bør ses i sammenheng med
tre tidligere utgivelser av tidsskriftet: Gáldu
Čála nr. 02/2008 inneholder rapporten fra
en internasjonal konferanse om samisk
selvbestemmelse som Gáldu og Sámi allaskuvla/Sámi University College arrangerte i Alta i februar 2008, Gáldu Čála nr.
02/2009 tar for seg spørsmål knyttet til
samisk selvbestemmelse innenfor utdanning, forskning og kultur, med utgangspunkt i tre seminarer som Gáldu avholdt i
2009, mens Gáldu Čála nr. 02/2010 belyser
noen sentrale problemstillinger vedrørende
Sametingets myndighet og finansiering av
samisk autonomi samt spørsmål om samisk
autonomi innenfor helse- og sosialsektoren.
Gáldu har gjennom prosjektet forsøkt å
involvere samiske ressurspersoner og kompetansemiljøer i diskusjoner om samisk
selvbestemmelse, og gjennom dette forsøkt
å bidra til en anskueliggjøring av selvbe4
stemmelsens mulige innhold og gjennomføring i samisk sammenheng.
Gáldu – Kompetansesenter for urfolks rettigheter håper og tror at prosjektet om samisk selvbestemmelse på en konstruktiv og
informativ måte vil bidra til det offentlige
ordskiftet om samisk selvbestemmelse.
Janne Hansen
konstituert direktør
Innledning
En hovedmålsetting for Gáldus prosjekt
«Samisk selvbestemmelse: Innhold og
gjennomføring» har vært å bidra til den
offentlige debatten om urfolks selvbestemmelsesrett i lys av at FNs erklæring om
urfolks rettigheter (urfolkserklæringen)1
anerkjenner urfolks rett til selvbestemmelse. Erklæringens artikkel 3 anerkjenner at
urfolk har rett til selvbestemmelse. Denne
bestemmelsen gjenspeiler eksisterende
folkerettslige standarder om selvbestemmelsesretten.2 Prinsippene likhet og ikkediskriminering er sentrale i fortolkningen
av urfolkserklæringens bestemmelser,
herunder bestemmelsene om retten til
selvbestemmelse. Dette følger blant annet
av urfolkserklæringens artikkel 2, hvor det
fastslås at «urfolk og individer tilhørende
urfolk» er frie og likeverdige med «alle
andre folk og individer» og har «rett til
frihet fra enhver form for diskriminering
i utøvelsen av sine rettigheter». Urfolkserklæringens anerkjennelse av urfolks rett
til selvbestemmelse har sin bakgrunn i at
selvbestemmelsesretten anses som en universell rettighet som tilfaller alle folk.
Retten til selvbestemmelse har gjennom
tidene vært et sentralt argument for etablering av selvstendige nasjonalstater,
eksempelvis i avkoloniseringsprosessen i
Afrika. Det er imidlertid klart at FNs generalforsamling ved vedtakelsen av urfolks­
erklæringen i 2007 ikke anerkjenner urfolks
ensidige rett til å etablere egne nasjonalstater. Den store majoriteten av verdens urfolk
har da heller aldri fremmet krav eller ønske
om løsrivelse fra eksiterende nasjonalstater.
1 UN Declaration on the Rights of Indigenous Peoples.
2 Blant annet felles artikkel 1 (1) i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Dette er en viktig presisering fordi man i
den offentlige debatten om samisk selvbestemmelse ofte opplever fokus på løsrivelsesproblematikken. En slik løsrivelsestilnærming har på ingen måte et grunnlag
i gjeldende internasjonale bestemmelser,
og den bidrar også til å overskygge selvbestemmelsesrettens potensial som virkemiddel for konstruktive løsninger på konflikter
mellom stat og urfolk.
«Urfolkserklæringens anerkjennelse av
urfolks rett til selvbestemmelse har sin
bakgrunn i at selvbestemmelsesretten
anses som en universell rettighet som
tilfaller alle folk.»
Respekt for og gjennomføring av urfolks
rett til selvbestemmelse innenfor rammene
av eksisterende nasjonalstater har potensial
i forhold til å avverge nye og løse historiske
konflikter mellom stater og urfolk. Dette
var også noe FNs generalforsamling ga uttrykk for gjennom vedtakelsen av urfolks­
erklæringen i 2007 ved at forsamlingen sa
seg overbevist om at urfolkserklæringen
gjennom sin anerkjennelse av urfolks rettigheter ville bidra til et mer harmonisk
forhold og bedre samarbeid mellom stater
og urfolk basert på prinsippene om rettferd, demokrati, respekt for menneskerettighetene, ikke-diskriminering og god tro.3
Innenfor rammen av prosjektet «Samisk
selvbestemmelse: Innhold og gjennomføring» har Gáldu maktet å bringe sammen
ressurspersoner og kompetansemiljøer for
å drøfte spørsmål knyttet til gjennomføring
3 Se urfolkserklæringens fortale.
5
GÁLDU ČÁLA 1/2011
av samisk selvbestemmelse på en måte som
er mest mulig i samsvar med den nyere internasjonale standardutviklingen. Innenfor
rammen av prosjektet har Gáldu arrangert
en internasjonal konferanse om urfolks
rett til selvbestemmelse (2008) samt åtte
sektorbaserte arbeidsseminarer om samisk
selvbestemmelse (2009–2011). Gjennom
denne prosessen har man lyktes i å involvere et stort antall samiske, norske og internasjonale eksperter og ressurspersoner
i diskusjonene om urfolks rett til selvbestemmelse. Gjennom arbeidsseminarene
har man i første rekke søkt å fokusere på
hvordan retten til selvbestemmelse eventuelt kan gjennomføres i samisk sammenheng – i form av praktisk politikk – innenfor rammen av gjeldende nasjonalstater.
Prosjektet har resultert i fire Gáldu Čálapublikasjoner, inkludert denne utgivelsen,
om samisk selvbestemmelse med fokus på
innhold og gjennomføring.
Denne utgaven av Gáldu Čála har tre hovedkapitler. Kapittel 1 søker å gjengi hovedpunktene i diskusjonene om samisk selvbestemmelse i forhold til land, ressurser og
næringer som fant sted under et seminar
som Gáldu avholdt 2.–3. november 2011.
Kapittel 2 tar sikte på å reflektere hovedelementene i diskusjonene som fant sted under
Gáldus seminar om samisk selvbestemmelse og media som ble avholdt 8.–9. november 2011. Kapittel 3 søker å bidra med noen
overordnede konklusjoner om selvbestemmelsesrettens innhold og gjennomføring i
samisk sammenheng, med utgangspunkt
i skriftlige bidrag og diskusjoner som har
funnet sted innenfor rammen av prosjektet.
6
1. Seminar om samisk selvbestemmelse:
land, ressurser og tradisjonelle samiske
næringer
Gáldus seminar om samisk selvbestemmelse i forhold til forvaltning av land,
naturressurser og tradisjonelle næringer i
samiske områder ble avholdt i Diehtosiida
i Guovda­geaidnu 2.–3. november 2011.
Seminarprogrammet var lagt opp rundt
utvalgte tematiske innledninger med etterfølgende diskusjoner. Seminaret var
sammensatt av personer med sterk faglig
kompetanse og erfaring innenfor forskning, politikk og offentlig forvaltning. Se
vedlagte seminarprogram (vedlegg 1) og
deltakerliste (vedlegg 2). Gáldus styreleder,
Lars Anders Baer, var ordstyrer under seminaret. Følgende problemstillinger dannet
utgangspunktet og rammen for diskusjonene under seminaret:
1) Har retten til selvbestemmelse noen
betydning for urfolks rett til land, ressurser og næringsutøvelse, eventuelt
hvilken betydning?
2) Har retten til selvbestemmelse noen betydning for urfolks rett til utbytte/fordel
av ressursutnyttelse i deres områder?
3) Bør Sametinget ha myndighet i forvaltningen av fiskeressursene i havet
i samiske områder, eventuelt hvilken
myndighet og hvorfor?
4) Bør Sametinget ha noen rolle i
utvikling­en og forvaltningen av samisk
reindrift i Norge, eventuelt hvilken og
hvorfor?
5) Har selvbestemmelsesretten relevans i
forhold til spørsmålet om hvorvidt man
bør ha sterkere grad av lokal samisk
forvaltning av naturressursene?
6) Hvilken betydning har eventuelt selvbestemmelsesretten for bevaring og
utvikling av det sørsamiske samfunn?
1.1 Land, ressurser, næringsutøvelse
og økonomisk utbytte
Dr. juris Mattias Åhrén innledet debatten
om urfolks rett til land, ressurser og næringsutøvelse samt deres rett til økonomisk
utbytte av ressursutnyttelse i egne områder
– i en selvbestemmelseskontekst – gjennom
et innlegg om selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon. Innledningsvis fastslo han at
selvbestemmelsesretten og retten til land og
naturressurser er de mest sentrale urfolksrettigheter, fordi respekt for og gjennomføring av disse rettighetene er av avgjørende
betydning for urfolks eksistens som folk og
for deres utvikling, kultur og næringer. Det
internasjonale gjennombruddet for anerkjennelsen av urfolks rett til selvbestemmelse og den relativt raske og positive rettslige
utviklingen i favør av urfolks rettigheter til
land og ressurser fremstår som den viktigste utviklingen i arbeidet med å sikre urfolks
rettigheter.
Selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon
og urfolks rettigheter til land og ressurser
er nært beslektet, men likevel forskjellige i
materiell så vel som i prosessuell forstand.
En av forskjellene er at landrettigheter kan
gjøres til gjenstand for domstolsprøvning,
i motsetning til selvbestemmelsesretten
som normalt ikke kan prøves for domstoler. Dette har ført til at implementeringen
av urfolks landrettigheter går langt raskere
enn gjennomføringen av deres rett til selvbestemmelse. Urfolk kan under visse forutsetninger gjennom den individuelle klageordningen som er etablert med hjemmel
i en tilleggsprotokoll til FNs ­konvensjon
7
GÁLDU ČÁLA 1/2011
om sivile og politiske rettigheter (SP)4
fremme individuelle klagesaker vedrørende
land- og ressursrettigheter.5 Det foreligger
ingen tilsvarende muligheter for urfolk til
å fremme klagesaker til menneskerettighetskomiteen om påstått manglende gjennomføring av retten til selvbestemmelse
fordi man per i dag ikke har en klageprosedyre for kollektive rettigheter. Dette innebærer at FNs menneskerettighetskomité
ikke har anledning til å behandle klager
fra et folk om påståtte krenkelser av deres
rett til selvbestemmelse i samsvar med
SP-artikkel 1, mens komiteen under visse
forutsetninger kan behandle klager fra
urfolks individer eller en gruppe individer
om påståtte krenkelser av SP-artikkel 27.6
Denne forskjellen gjør at implementeringen av retten til selvbestemmelse i større
grad er avhengig av statlig politisk vilje til
gjennomføring enn hva tilfellet er i forhold til urfolks landrettigheter. Åhrén sa at
denne forskjellen er en viktig årsak til at det
har vært liten frem­gang i realiseringen av
urfolks rett til selv­bestem­melse, herunder
selvbestemmelses­rettens ressursdimensjon,
mens man til sam­men­ligning har hatt relativt stor fremgang i forhold til anerkjennelse og sikring av ur­folks landrettigheter,
eksempelvis innenfor det interamerikanske
menneskerettig­hetssystemet.
Selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon
kommer klarest til uttrykk i felles artikkel 1
(2) i FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter (SP) og FNs konvensjon om
økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Felles artikkel 1 (2) slår fast at
alle folk kan for sine egne formål fritt råde
over sine natur­rik­dommer og -forekomster,
så lenge dette ikke setter til side forpliktelser som følger av internasjonalt økonomisk
4 Første frivillige tilleggsprotokoll til SP: [First Optional Protocol to the International
Covenant on Civil and Political Rights].
5 Stater som har tiltrådt den første frivillige protokollen til SP, har anerkjent
at FNs menneskerettighetskomité har kompetanse til å motta og behandle
henvendelser fra enkeltpersoner som er undergitt den jurisdiksjon og som
hevder å være utsatt for krenkelse fra statens side av noen av de rettigheter
som er fastsatt i konvensjonen. Henvendelser som gjelder en stat som ikke
er part til tilleggsprotokollen, kan ikke gjøres til gjenstand for behandling i
menneskerettighetskomiteen. For at klager skal kunne behandles, må den
klagende part ha uttømt alle tilgjengelige innenlandske rettsmidler. Normalt
betyr dette at saken må ha vært gjenstand for behandling i landets høyeste
domstol eller ha blitt avvist slik behandling.
6 Selv om SP-artikkel 27 ikke uttrykkelig omhandler urfolks landrettigheter, viser
praksis i FNs menneskerettighetskomité at urfolks landrettigheter omfattes av
denne bestemmelsen som følge av en utvidet forståelse av kulturbegrepet. SPartikkel 27 etablerer et vern for minoriteters og urfolks kultur, religion og språk.
8
samarbeid, basert på prinsippet om gjensidig nytte og folkerettens regler. Det fastslås
videre at et folk ikke i noe tilfelle må bli berøvet sitt eget eksistensgrunnlag. I korthet
betyr dette at et folk har rett til å råde over
sine egne naturressurser og en rett til ikke
å bli frarøvet sitt levebrød. Åhrén sa at en
selv­bestemmelsesrett som eventuelt ikke
omfatter retten til naturressurser fremstår
som en rett uten innhold, og konkluderte
med at samenes rett til selvbestemmelse
utvilsomt omfatter selvbestemmelse over
naturressurser som samene tradisjonelt har
brukt.
Selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon, slik den kommer til uttrykk i felles artikkel 1 (2), er ikke ordrett gjengitt
i FNs erklæring om urfolks rettigheter
(urfolkserklæringen).7 Dette innebærer
imidlertid ikke at selvbestemmelsesrettens
ressursdimensjon ikke omfattes av urfolks­
erklæringen fordi en samlet fortolkning av
erklæringens bestemmelser med tydelighet
viser at urfolkserklæringen anerkjenner og
sikrer ressursdimensjonen i urfolks selvbestemmelsesrett. Blant annet fastslår urfolkserklæringens artikkel 20 at urfolk har rett
til eget livsgrunnlag og egen utvikling, og
til på fritt grunnlag å ta del i enhver form
for tradisjonell eller annen økonomisk virksomhet. Denne formuleringen gjenspeiler
kjerneinnholdet i FN-konvensjonenes felles
artikkel 1 (2). Urfolkserklæringens artikkel
20, sammen med erklæringens særskilte
bestemmelser om retten til selvbestemmelse og land- og ressursrettigheter, tilsier
at selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon omfattes av urfolkserklæringen.
Åhrén konkluderte også med at urfolkserklæringens bestemmelser om urfolks
rettigheter til land og ressurser må forstås
å dekke ressursdimensjonen i urfolks rett
til selvbestemmelse. Han viste også til
7 Felles SP- og ØSK-artikkel 1: «(1) Alle folk har selvbestemmelsesrett. I kraft av
denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremmer fritt sin egen
økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.
(2) Alle folk kan for sine egne formål fritt råde over sine naturrikdommer
og -forekomster, så lenge dette ikke setter til side forpliktelser som følger
av internasjonalt økonomisk samarbeid, basert på prinsippet om gjensidig
nytte og folkerettens regler. Ikke i noe tilfelle må et folk bli berøvet sitt eget
eksistensgrunnlag.
(3) Konvensjonspartene, deriblant de stater som har ansvaret for
administreringen av ikke-selvstyrte områder og tilsynsområder, skal arbeide for
å virkeliggjøre folkenes selvbestemmelsesrett, og skal respektere denne rett i
overensstemmelse med bestemmelsene i De forente nasjoners pakt.»
GÁLDU ČÁLA 1/2011
­ rfolkserklæringens artikkel 4 som slår fast
u
at urfolk har rett til autonomi eller selvstyre
i saker som angår deres indre og lokale anliggender, og sa at urfolks tilgang til land og
naturressurser må anses for å være et indre
og lokalt anliggende for urfolk. Han sa videre at man i diskusjonene om selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon må sondre
mellom to kategorier av naturressurser,
henholdsvis urfolks tradisjonelle ressurser
og ikke-tradisjonelle ressurser i urfolksområder.
Ifølge Åhrén er det nødvendig at man i
diskusjonene om selvbestemmelsesrettens
ressursdimensjon etablerer en sondring
mellom urfolks «tradisjonelle ressurser» og
«ikke-tradisjonelle ressurser» i urfolksområder. Han benyttet begrepet «tradisjonelle
ressurser» som betegnelse for naturressurser som urfolk tradisjonelt har nyttiggjort
seg av gjennom sedvanemessige bruk og
tradisjonelle næringer, mens han gjennom
betegnelsen «ikke-tradisjonelle ressurser»
refererte seg til naturressurser i urfolksområder som urfolk tradisjonelt ikke har
utnyttet, eksempelvis mineral- og oljeressurser. Han konkluderte med at urfolks
tradisjonelle ressurser utvilsomt og fullt ut
omfattes av ressursdimensjonen i urfolks
rett til selvbestemmelse. Han sa at også
ikke-tradisjonelle ressurser – ressurser som
tradisjonelt ikke har vært gjenstand for
samisk utnyttelse – må anses å bli omfattet
av selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon, men likevel ikke på samme måte som
tradisjonelle ressurser. Åhrén sa at det samiske folket må anses å ha rett til å øve en
viss innflytelse i forhold til utnyttelsen av
ikke-tradisjonelle ressurser og til å ha rett
til en andel av det økonomiske utbytte av
slik ressursutnyttelse i samiske områder.
Videre konkluderte han med at det samiske
folket må anses å ha det avgjørende ord i
forhold til utnyttelsen av ikke-tradisjonelle
ressurser dersom slik utnyttelse eller utvinning i betydelig grad vil være til skade for
samenes fremtidige utnyttelse av deres tradisjonelle ressurser.
Åhrén viste til at man per i dag har begrensede rettskilder som gir uttrykkelig støtte
for urfolks rett til økonomisk utbytte på
basis av deres rett til selvbestemmelse. Med
unntak av utbytteordningen på Grønland,
som er basert på retten til selvbestemmelse, er utbytteordninger normalt basert på
eiendomsretten. Han viste til at man i tilfeller hvor urfolk er tilkjent rett til økonomisk
utbytte, eksempelvis i Australia, Canada
og på New Zealand, baserer dette på eien­
domsrett. Eiendomsretten er for øvrig også
basis for de relevante bestemmelsene om
utbytte i Nagoya-protokollen (tilleggsprotokoll til FNs konvensjon om biologisk
mangfold).8 Åhrén konkluderte med at selv
om det ikke finnes uttrykkelig støtte i internasjonale rettskilder for at urfolk har rett til
økonomisk utbytte på basis av deres rett til
selvbestemmelse, ville det likevel være rimelig å argumentere for en slik rett på basis
av urfolks rett til finansiering av deres autonome ordninger, jf. urfolkserklæringens
artikkel 4. Han argumenterte for at det er
naturlig å forutsette at finansiering av urfolks autonome ordninger delvis må skje
gjennom deling av det økonomiske utbyttet
av utvinningen av naturressurser i urfolks
områder, blant annet fordi det ikke ville
være tilfredsstillende om finansieringen av
samiske autonome ordninger utelukkende
var prisgitt årlige statlige politiske budsjettvedtak. En situasjon hvor urfolk fullt ut er
avhengig av statlige budsjettvedtak gjør at
man vanskelig kan snakke om reell urfolks­
autonomi, samtidig som en slik ordning vil
utsette urfolk for risikoen for politiske endringer i majoritetssamfunnet.
Åhrén konkluderte med at selv om det per i
dag er få rettskilder som uttrykkelig knytter
urfolks utbytterett opp mot retten til selvbestemmelse, må man likevel kunne legge
til grunn at retten til utbytte uten videre
følger av den alminnelige retten til selvbestemmelse. Han sa at retten til selvbestemmelse bygger på en anerkjennelse av at flere
enn ett folk kan ha rett til selvbestemmelse
innenfor en nasjonalstat. Dette må også
ha følger for forståelsen av selvbestemmelsesrettens innhold. I situasjoner hvor
8 Nagoya Protocol on Access to Genetic Resources and the Fair and Equitable
Sharing of Benefits Arising from their Utilization to the Convention on Biological
Diversity, http://www.cbd.int/abs/doc/protocol/nagoya-protocol-en.pdf
9
GÁLDU ČÁLA 1/2011
«Ifølge Åhrén innebærer dette at
Sametinget i visse tilfeller, på basis av
selvbestemmelsesretten, har rett til å fatte
selvstendige og bindende beslutninger.»
det er to folk innenfor en stat med rett til
selvbestemmelse – slik det eksempelvis er
i samisk sammenheng – er det naturlig at
begge folk har rett til utbytte ved utnyttelse
av naturressurser. Det ble konkludert med
at med mindre samene tilkjennes rett til å
delta i forvaltningen av ikke-tradisjonelle
ressurser og til å ta del i utbyttet av ressurs­
utnyttelsen, er det ikke snakk om reell samisk selvbestemmelse.
Åhrén belyste deretter forholdet mellom retten til selvbestemmelse og urfolks
rett til å delta i beslutningsprosesser. Han
innledet med å slå fast at urfolks rett til
selvbestemmelse går lenger enn retten til
å delta i beslutningsprosesser i form av
konsultasjonsordninger. Han sa at urfolks
rett til å bli konsultert i saker som berører
dem har vært internasjonalt anerkjent i
svært lang tid, og at urfolkserklæringens
anerkjennelse av urfolks rett til selvbestemmelse, herunder deres rett til autonomi
eller selvstyre, derfor per definisjon må ha
et annet innhold enn konsultasjonsretten.
Han fremhevet at anerkjennelsen av retten
til selvbestemmelse er basert på en annen
rettslig doktrine enn det rettslige grunnlaget for konsultasjonsretten.
Ifølge Åhrén innebærer dette at Sametinget
i visse tilfeller, på basis av selvbestemmelsesretten, har rett til å fatte selvstendige og
bindende beslutninger. Det ble understreket at Sametingets selvstendige beslutninger må respekteres av statlige myndigheter
selv om disse ikke er i samsvar med statlige
myndigheters vilje og syn på saken. Han
viste blant annet til at det er støtte for en
slik konklusjon i spesialrapportørens (FNs
spesialrapportør for urfolksrettigheter)
rapport om situasjonen for samene i Finland, Norge og Sverige.9
9 Report of the Special Rapporteur on the Rights of Indigenous Peoples, James
Anaya: The situation of the Sami people in the Sápmi region of Norway, Sweden
and Finland, A/HRC/18/35/Add.2; 06.06.2011, http://www2.ohchr.org/english/
bodies/hrcouncil/docs/18session/A-HRC-18-35-Add2_en.pdf
10
Åhrén fremhevet at samenes relative
myndighet og innflytelse må avgjøres på
grunnlag av den betydning som saken har
for henholdsvis samene og majoritetsbefolkningen. Det følger av dette at den samiske innflytelsen i saker som eksempelvis
berører tradisjonelle samiske næringer må
være sterk, fordi slike næringer etablerer et
viktig materielt grunnlag for samisk kultur
og det samiske samfunn som sådan. Ifølge
Åhrén innebærer dette at dersom det er
motstrid mellom samenes og statens syn i
saker som vedrører tradisjonelle samiske
næringer, må samenes syn gis forrang. Han
sa at dette blant annet har støtte i en analogisk fortolkning av rettskilder som kan
anvendes for å utfylle forståelsen av retten
til selvbestemmelse, herunder menneskerettighetskomiteens fortolkning av artikkel
27 i FNs konvensjon om sivile og politiske
rettigheter (SP).
En relativitetstilnærming til myndighetsspørsmålet har ifølge Åhrén også den
konsekvens at den samiske innflytelsen i
saker som vedrører ikke-samiske næringer
i samiske områder må forutsettes å være
svakere enn hva tilfellet er i beslutninger
som berører tradisjonelle samiske næringer. Dette fordi det samiske folket ikke kan
påberope seg større interesse i saker som
vedrører ikke-samiske næringer enn den
interesse som det norske folket har i slike
saker. Dette gjelder imidlertid bare i den
utstrekning slike saker ikke berører tradisjonelle samiske næringer. Han ga uttrykk
for at det for eksempel er rimelig at det samiske folket får ta del i forvaltningen og utbyttet av olje- og mineralressursutnyttelsen
i samiske områder uten at samene besitter
noen vetorett i slike saker, med mindre slik
virksomhet i betydelig grad på en negativ
måte påvirker samisk kultur, samiske næringer og det samiske samfunn.
Åhrén tok deretter for seg noen interne,
samiske forhold som etter hans syn representerer en utfordring for det samiske
samfunn i forhold til selvbestemmelsesrettens gjennomføring. Disse utfordringene
er relatert til spørsmålet om hvilket ansvar
og rettigheter lokale samiske samfunn har
GÁLDU ČÁLA 1/2011
i en selvbestemmelseskontekst sammenlignet med det ansvar og den myndighet som
Sametinget har i kraft av retten til selvbestemmelse.
Åhrén sa at de folkevalgte samiske organene i Finland, Norge og Sverige (sametingene) er en nyvinning uten historiske
røtter i det samiske samfunn. I det samiske
samfunn har man tradisjonelt ikke hatt
sentrale eller overordnede beslutningsorganer. Det samiske samfunn har tradisjonelt
vært lokalbasert med lokale beslutningsmekanismer. Åhrén sa at denne sterke
lokalforankringen fremdeles lever i beste
velgående. Samtidig sa han at samfunnsutviklingen har ført til at det er behov for en
sentral samisk beslutningstaker i form av et
sameting, fordi mange av dagens utfordringer ikke kan løses gjennom lokale prosesser. Han ga uttrykk for at Sametinget bare
bør representere samene i overordnede
saker, fordi saker og spørsmål om lokale
anliggender bør behandles på lokalt nivå
– i den utstrekning det foreligger lokale
beslutningsstrukturer eller rettssubjekter i
det aktuelle området. Åhrén viste til at man
innenfor reindriften har lokale beslutningsstrukturer og rettssubjekter. Han sa også at
man kan forvente seg en utvikling hvor flere samiske lokalsamfunn og rettssubjekter
blir identifisert som rette beslutningstakere
i lokale saker, blant annet gjennom rettsprosesser. Han benyttet Svartskog-saken
som et eksempel på hvordan lokale beslutningstakere kan forventes å bli identifisert
i fremtiden. Åhrén var av den oppfatning
«Han ga uttrykk for at Sametinget bare
bør representere samene i overordnede
saker, fordi saker og spørsmål om lokale
anliggender bør behandles på lokalt nivå.»
at Sametinget i Norge ofte overser lokale
samiske samfunns rett til å delta i beslutningsprosesser. Ifølge Åhrén gjør dette
seg spesielt gjeldende i eiendomsrettslige spørsmål. Han eksemplifiserte dette
med å vise til Sametingets oppfølgning av
Kystfiskeutvalgets forslag og forslaget fra
samerettsutvalget for områdene utenfor
Finnmark. Åhrén konkluderte med at det
er nødvendig med en intern samisk prosess
for å avklare kompetanse- og ansvarsfordelingen mellom Sametinget og samiske
lokalsamfunn, fordi det er viktig at man i
fellesskap søker å identifisere hvilke saker
som skal behandles sentralt (Sametinget)
og hva som skal håndteres lokalt.
Avslutningsvis tok Åhrén opp problemstillinger knyttet til den interne økonomiske
utbyttefordelingen i det samiske samfunn.
Han sa at man på svensk side har en ordning hvor all økonomisk utbytte av ressurser i samiske områder går til det lokale
samiske samfunn eller de samiske rettssubjekter som berøres av den virksomhet
som utbyttet er et resultat av. Dette gjelder
for eksempel i forhold til det økonomiske
utbyttet som følger av virksomheter som
vindmølleparker og gruvedrift i samiske
reinbeiteområder. Det vil si at all utbytte
som tilfaller samene går til de såkalte samebyene og at ikke noe tilfaller det samiske
folket som helhet eller Sametinget. Dette
har sitt grunnlag i en eiendomsrettslig
tenkning. Private selskaper som planlegger eller har virksomhet i samiske områder
aksepterer at samebyene har rettigheter til
land og ressurser i sine tradisjonelle områder. Dette setter samebyene i stand til å
fremsette krav om økonomisk utbytte. Han
viste til at samebyene i dag normalt tilkjennes et årlig utbytte på omtrent 30 000
svenske kroner per vindmølle.10 Selv om
Åhrén ga uttrykk for at det er forståelig at
samebyene og lokale rettssubjekter får det
økonomiske utbyttet – fordi det i første
rekke er de som bærer de negative konsekvensene av slike utbygginger – var han
samtidig av den oppfatning at dette kan
bidra til å hemme realiseringen av samisk
selvbestemmelse. Han sa videre at det ikke
fremstår som riktig at alt utbytte skal gå til
det lokale samfunnet og at ikke noe tilfaller
det samiske folket kollektiv. Han begrunnet
dette standpunktet med at samenes rett til
økonomisk utbytte av økonomisk virksomhet i deres områder er basert på et dobbelt
juridisk grunnlag, nemlig eiendomsretten
10 Dette utgjør 3 millioner svenske kroner per 100 vindmøller.
11
GÁLDU ČÁLA 1/2011
og retten til selvbestemmelse. Åhrén sa at
dette må få den konsekvens at utbytte må
gå både til det berørte lokale samiske samfunn og det samiske samfunnet sentralt.
Den etterfølgende diskusjonen viste at det
var bred enighet om at land, ressurser og
næringer omfattes av samisk selvbestemmelse. Ingen av seminardeltakerne uttrykte
seg uenig i forhold til Åhréns konklusjon om at ressursdimensjonen er å anse
som en integrert del av samenes rett til
­selvbestemmelse og at den omfatter tradisjonelle så vel som ikke-tradisjonelle ressurser. Det var også enighet om at det er
nødvendig å sondre mellom tradisjonelle
og ikke-tradisjonelle ressurser fordi samenes rett til selvbestemmelse må anses sterkere i forhold til tradisjonelle ressurser enn
hva tilfellet er i forhold til forvaltningen av
ikke-tradisjonelle ressurser.
Flere deltakere fremhevet viktigheten av
samenes rett til å bestemme over forvaltningen av tradisjonelle ressurser, spesielt
når tradisjonelle ressurser i angjeldende
område danner grunnlaget for tradisjonelle
samiske næringer, eksempelvis samisk reindrift, fiske og jakt. Det ble sagt at samene i
slike situasjoner må kunne fatte selvstendige og bindende beslutninger selv om
disse ikke er i samsvar med statens vilje og
syn. Det var ingen seminar­deltakere som
motsatte seg konklusjonen om at samene
også har rett til å utøve en viss innflytelse
i forvaltningen av ikke-tradisjonelle ressurser og at samene må anses å ha rett til et
visst økonomisk utbytte når slike ressurser
ut­vinnes i samiske områder.
Det virker som at det blant seminardeltakerne var stor tilslutning til det prinsippet
som er nedfelt i artikkel 16 (2) i forslaget
til Nordisk samekonvensjon. Denne bestemmelsen forutsetter at statene ikke
skal kunne vedta eller tillate tiltak som
i betydelig grad kan skade de grunnleggende vilkår for samisk kultur, samiske
næringer eller samisk samfunnsliv hvis
ikke det berørte same­tinget samtykker til
dette. Formuleringen i konvensjonsforslagets artikkel 16 (2) innebærer at Same12
tinget tilkjennes en veto­rett, fordi det her
forutsettes at vedtak i slike saker ikke kan
treffes med mindre Same­tinget samtykker.
Til sammenligning var det ingen seminardeltakere som anførte at samene burde ha
en tilsvarende vetorett i forhold til utnyttelse av ikke-tradisjonelle ressurser hvis
slik virksomhet ikke berører eller i betydelig grad skader de grunnleggende vilkår
for samisk kultur, samiske næringer eller
samisk samfunnsliv.
Diskusjonen om problemstillinger knyttet
til den interne samiske organiseringen av
selvbestemmelsesrettens utøvelse viste at
det er forskjellige oppfatninger om hvordan
dette best kan gjøres. Innlederen var som
tidligere nevnt av den oppfatning at Sametingets utøvelse av samenes rett til selvbestemmelse må ta høyde for og respektere
at man i saker vedrørende utnyttelse av
ressurser i samiske områder normalt har et
lokalt samisk samfunn eller rettssubjekter
som direkte berøres av eventuelle inngrep.
I denne tilnærmingen ble det lagt vekt på
tingsrettslige rettigheter som lokalsamfunn
og andre rettssubjekter har til ressurser.
Innlederen var derfor av den oppfatning at
Sametinget i første rekke har en aktiv rolle
å spille når det ikke er noen lokale samiske
samfunn eller rettssubjekter i det angjeldende området. Noen seminardeltakere var
imidlertid av den oppfatning at Sametinget,
som samenes øverste organ, må anses å
ha en rett og plikt til å utøve den samiske
retten til selvbestemmelse i alle saker som
berører samene, uten at dette skal være til
hinder for respekten for lokale tingsrettslige rettigheter. Det ble av noen anført
at det i visse tilfeller er nødvendig med
samiske flertallsbeslutninger, til tross for
eventuell motstand fra enkelte grupper i
det samiske samfunn. Dette ble begrunnet
med at man også i det samiske samfunn er
avhengig av å ha en overordnet og sentral
myndighet for å unngå at samiske områder
forringes gjennom «bit for bit»-prosesser.
Det var uttrykt en viss bekymring for at så
kan skje dersom det blir slik at lokale samiske samfunn får en uforholdsmessig stor
myndighet på bekostning av det samiske
fellesskapet.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
En seminardeltaker som til daglig driver
reindrift var av den oppfatning at det ikke
er tilfredsstillende at Sametinget i Norge
ikke har anledning til å påvirke reindriftspolitiske prioriteringer. Hun mente at
dagens finansieringsordning og reindriftspolitikk i sterk grad bidrar til å fornorske
den samiske reindriften i Norge. Det ble på
det grunnlag anført at Sametinget bør ha
en overordnet rolle og ansvar for den generelle samfunnsutviklingen og at man ikke
uten videre kan overlate dette ansvaret til
næringen og staten.
Det var bred enighet om at Sametinget har
en sterk legitimitet i forhold til ivaretakelse
av overordnede samiske interesser. Det
ble sagt at selv om det er viktig å ivareta
og sikre lokale samiske rettigheter, vil det
likevel alltid foreligge overordnede samiske
interesser som best kan ivaretas av Sametinget. Det ble blant annet vist til at man
for eksempel i Norge siden selvstendigheten har anerkjent lokale rettigheter, for
eksempel vannfallsrettigheter, men at man
samtidig etablerte en konsesjonslovgivning
for å ivareta overordnede norske interesser. Det ble sagt at man har et tilsvarende
behov for å ivareta overordnede samiske
interesser. Dette ble eksemplifisert gjennom en henvisning til tildeling av fiskeoppdrettskonsesjoner i Tysfjord, der enkelte
lokale samer fikk tildelt gratis konsesjoner
fra staten. Hensikten med tildelingene var
å stimulere samisk næringsutøvelse. De
samiske konsesjonene ble imidlertid senere
solgt på det åpne markedet. Noen anførte
at dette viser at Sametinget må ha en viss
overordnet myndighetsrolle for å ivareta
overordnede samiske samfunnsinteresser.
Med hensyn til de økonomiske aspektene
av ressursutnyttelsen, ble det sondret mellom skadeserstatning og den økonomiske
avkastningen som slik virksomhet gir. Det
var enighet om at det er naturlig at det
er de som er gjort skadelidende som skal
tilkjennes skadeserstatning. Samtidig var
det stor grad av enstemmighet om at det
økonomiske utbyttet eller avkastning ikke
utelukkende bør gå til det lokale samiske
samfunn som berøres av virksomheten,
«Hun mente at dagens finansierings­
ordning og reindriftspolitikk i sterk
grad bidrar til å fornorske den samiske
reindriften i Norge.»
men at det må komme hele det samiske
folket til gode. Noen anførte at det bør etableres et eget samisk fond som skal forvalte
slik økonomisk avkastning på vegne av det
samiske fellesskapet, i samsvar med en viss
intern samisk fordelingsnøkkel. Det ble av
noen sagt at fordelingsmodellen må tilpasses de aktuelle forholdene. Det ble også
sagt at det for eksempel i forbindelse med
økonomisk utbytte av ressursutnyttelse i
reindriftsområder kunne løses gjennom at
henholdsvis den berørte siidaen/reinbyen,
reindriftsnæringen som sådan og det samiske fellesskapet tilkjennes en bestemt
andel av det økonomiske utbyttet. Det ble
argumentert med at en slik fondsordning
vil gjøre Sametinget, samiske næringer og
det samiske samfunn mindre avhengig av
statlige politiske budsjettvedtak. Dette ble
ansett som et viktig bidrag til realiseringen
av reell samisk selvbestemmelse.
Under et senere dagsordenpunkt drøftet
seminardeltakerne problemstillingen om
hvorvidt selvbestemmelsesretten er relevant i forhold til kravet om sterkere grad
av lokal samisk forvaltning av naturressursene. Denne diskusjonen bedro i begrenset grad med nye momenter i forhold
til det som allerede var drøftet under den
generelle diskusjonen om selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon (se ovenfor).
Noen nye momenter ble likevel lansert.
Det ble blant annet sagt at lokal samisk
forvaltning vil sikre at tradisjonell samisk
kunnskap11 i større grad vil bli anvendt i
ressursforvaltningen dersom man har lokal
samisk forvaltning av naturressursene sammenlignet med hva tilfellet vil være dersom
man ikke har slik lokal forvaltning. Det ble
anført at anvendelsen av tradisjonell kunnskap vil bidra til å sikre en bærekraftig bruk
av naturressursene og at dette igjen vil ha
11 Det samiske begrepet «árbediehtu» ble brukt som betegnelse for tradisjonell
samisk kunnskap.
13
GÁLDU ČÁLA 1/2011
stor betydning for overlevelsesevnen12 til
samiske lokalsamfunn. Det var bred enighet om at sikring av overlevelsesevnen til
samiske lokalsamfunn er et kjernepunkt i
selvbestemmelsesrettens ressursdimensjon,
fordi det her dreier seg om eksistensgrunnlaget for lokale samiske samfunn.
Seniorrådgiver Leif Dunfjeld innledet diskusjonene om selvbestemmelsesrettens
betydning for bevaring og utvikling av det
sørsamiske samfunn. Gáldu hadde satt
dette opp som et eget tema for seminaret
i et forsøk på å oppmuntre til debatt om
hvorvidt samisk selvbestemmelse er av
«Dunfjeld fremhevet rettighetsspørsmål
knyttet til land og ressurser i sørsamiske
områder som en viktig sak for det
sørsamiske samfunn, og sa at det
sørsamiske samfunn er avhengig av at
rettighetsspørsmålene finner en snarlig
avklaring.»
betydning for bevaring og utvikling av de
mest utsatte samiske samfunn. Dunfjeld
redegjorde for den historiske utviklingen i
det sørsamiske området og utfordringene
som sørsamene står overfor. Det sørsamiske samfunnet har som de øvrige samiske
samfunn historisk vært organisert i form
av siidaer («sijt»). Dette dannet grunnlaget
for hvordan ressursbruken ble organisert.
Sørsamene har gradvis blitt marginalisert
og mistet tilgangen til ressurser i egne områder gjennom en periode på flere hundre
år, blant annet som følge av arealkonflikter
med norske bønder, gruvedrift, vassdragsreguleringer, konkurrerende bruk av areal,
statlig politikk og lovgivning. Situasjonen i
det sørsamiske området i Norge er relativt
forskjellig fra situasjonen i det nordsamiske
området, blant annet som følge av at den
samlede sørsamiske befolkningen er relativt liten og fordi sterke økonomiske krefter
fremmer konkurrerende bruksbehov og
interesser i sørsamiske områder. Sørsamisk
språk, kultur og levesett er derfor under
sterkt press fra storsamfunnets side.
12 Det samiske begrepet «birgejupmi» ble brukt som uttrykk for overlevelsesevne.
14
Dunfjeld fremhevet rettighetsspørsmål
knyttet til land og ressurser i sørsamiske
områder som en viktig sak for det sørsamiske samfunn, og sa at det sørsamiske
samfunn er avhengig av at rettighetsspørsmålene finner en snarlig avklaring.
Han uttrykte bekymring i forhold til den
langsomme rettighetsavklaringsprosessen,
og sa at han var redd for at man vil oppleve
vesentlige inngrep i sørsamiske områder før
rettighetssituasjonen eventuelt blir avklart.
Dunfjeld ga uttrykk for at det er bred misnøye blant sørsamene med hensyn til forslagene fra samerettsutvalget som har utredet samiske rettigheter i områdene utenfor
Finnmark fylke. Han viste blant annet til
at den foreslåtte forvaltningsmodellen vil
splitte opp det sørsamiske området langs
fylkesgrensen mellom Trøndelag og Nordland. Dunfjeld sa at en slik oppdeling vil få
negative følger for det sørsamiske samfunn,
blant annet fordi dette kan bidra til at sørsamene marginaliseres ytterligere. Dunfjeld
ga uttrykk for at styrket samisk selvbestemmelse på det sentrale så vel som på det
lokale nivå vil kunne ha en positiv virkning
på utviklingen i det sørsamiske samfunn.
Han understreket at man også i forhold til
det sørsamiske området må finne en god
balanse mellom det sentrale samiske nivåets rolle og myndighet (Sametinget) og lokale sørsamiske rettigheter og interesser.
Det ble av noen påpekt at det er nødvendig
med en annen samisk strategi for sikring
av samiske rettigheter og interesser i sørsamiske områder enn hva tilfellet har vært
i Finnmark fylke. Det ble sagt at man for
Finnmark fylkes vedkommende har arbeidet for sikring av områderettigheter, og
ikke samisk eiendomsrett. Det ble vist til at
dette kan fungere i visse deler av Finnmark
fylke fordi samene utgjør flertallet i disse
områdene. I sørsamiske områder vil en slik
strategi ikke fungere særlig bra, fordi man
har et helt annet utviklingspress i disse områdene og fordi den samiske befolkningen
er liten i disse områdene. Det ble anført
at man derfor må søke å identifisere eller
demarkere det kollektive reindriftsarealet i
det sørsamiske området.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
En snarlig avklaring og sikring av samiske
rettigheter til land og ressurser i sørsamiske
områder ble sagt å ha avgjørende betydning
for den sørsamiske samfunnsutviklingen,
herunder sørsamisk språk, kultur, næringer
og levesett. Dette ble av flere fremhevet
som helt avgjørende for at det sørsamiske
samfunn skal overleve i dagens form. Selv
om gjennomføring av samisk selvbestemmelse av mange ble ansett som en viktig
forutsetning for en positiv samfunnsutvikling i det sørsamiske området, var det likevel stor grad av enighet om at snarlig sikring av sørsamiske tingsrettslige rettigheter
er av absolutt avgjørende betydning for det
sørsamiske samfunns overlevelsesevne.
1.2 Marine ressurser i samiske
områder
Dr. philos Steinar Pedersen innledet seminardiskusjonene i forhold til problemstillingen om hvorvidt Sametinget bør ha myndighet i forvaltningen av fiskeressursene i
havet i samiske områder.13 Han tok utgangspunkt i at sjøsamene i Finnmark tradisjonelt
har bygd sin næringstilpasning på forskjellige elementer, herunder sjøfiske etter torsk,
sei, kveite, laks i hjemlige farvann, utmarksnæring, jakt, innlandsfiske, bærplukking og husdyrhold.14 Han stilte deretter
spørsmålet om hvorvidt det norske regelverket som gjelder for disse næringene har
tatt eller tar hensyn til tradisjonelle samiske
bruksmåter og sedvaner, eller om det er andre hensyn og andre interesser som er blitt
ivaretatt gjennom regelverket. Han sa at det
uten videre kan slås fast – som et ubestridelig faktum – at en stor del av den sjøsamiske
befolkningen, i likhet med den øvrige lokalbefolkning i de samme områdene, gradvis er
fratatt retten til å livnære seg av tradisjonelle lokale og regionale marine ressurser. Pedersen sa at disse ressursene ganske enkelt
er overført til andre brukergrupper. Han var
av den oppfatning at motstanden mot Kystfiskeutvalgets innstilling15 viser hvor sterk
den politiske motstanden er mot å endre
13 Pedersen er førsteamanuensis ved Samisk høgskole, Guovdageaidnu/Kautokeino,
Norge.
14 Pedersen brukte Finnmark som et eksempel. Den sjøsamiske bosetningen
som sådan har et mye større nedslagsfelt tradisjonelt, i alle fall fra Helgeland
(sørligste i Nordland fylke) og nordover.
15 NOU 2008:5, Retten til fiske i havet utenfor Finnmark.
situasjonen til det bedre ved å rette opp noe
av den gamle uretten ved å tilbakeføre noe
av sjøsamenes og lokalbefolkningens rettigheter. Pedersen sa at mange myndighetsorganer og organisasjoner ønsker å sementere
et prinsipp som tilsier at det ikke finnes
noen annen rett til å drive fiske enn den rett
som kan kjøpes – om man da har kapital
nok til å kjøpe seg slike rettigheter. Han sa
at dette kan henge sammen med påstanden
fra blant annet ledende politisk og administrativt hold om at sjøsamenes viktigste
materielle kulturgrunnlag – sjøfiske og utnyttelse av de maritime ressursene – ikke er
«samisk nok» til å oppnå beskyttelse gjennom Norges internasjonale minoritets- og
urfolksforpliktelser.
Pedersen sa at den offentlige høringsrunden etter Kystfiskeutvalgets innstilling
dessverre viser at mange organer og organisasjoner ønsker at dagens situasjon
skal vedvare, fordi omkvedet er at verken
urfolksretten, sedvane eller alders tids bruk
gir samer eller Finnmarks befolkningen
noen rett til å drive fiske. Han konstaterte
med en beklagelse at dette dessverre også
synes å være Regjeringsadvokatens oppfatning. Pedersen sammenlignet dette med
resultatene av arbeidet til det prestisjetunge Havressurslovutvalget som ble oppnevnt
i 2003. Havressurslovutvalget skulle etter
sitt mandat også vurdere folkerettslige og
politiske forpliktelser som Norge har påtatt
seg i forhold til urbefolknings- og lokale
rettigheter.16 Han viste til at dette svært
omfattende og vidtrekkende mandatet av
utvalget ble løst på én av i alt 286 NOUsider. Med hensyn til koplingen mellom
historisk bruk og rettigheter, konstaterte
Havressursutvalget ganske enkelt at «…
folkeretten ikke gir folk bosatt i samiske områder noen særlige historiske rettigheter til
fiske». Utvalgets flertall konkluderte med
«… at det heller ikke i den nye havressursloven er grunnlag for å innføre en regel om
anerkjennelse av særlige historiske rettigheter til fiske for samene eller at loven etablerer særskilte vilkår for slike rettigheter»
(NOU 2005:10, s. 44).
16 NOU 2005:10, s. 42.
15
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Pedersen sa at det er sjelden man ser et
utredningsutvalg som på et så spinkelt
empirisk grunnlag kommer frem til en så
omfattende konklusjon. Havressurslovutvalgets hovedbegrunnelse for at slike urfolksrettigheter ikke eksisterer her til lands
var nemlig at samene i Norge, i motsetning
til urbefolkninger andre steder, ikke opprettholder et såkalt tradisjonelt fiske, men
deltar i fisket med moderne fiskefartøy og
moderne, effektive redskaper. Han satte
dette på spissen ved å spørre om det er slik
at folk i sjøsamiske områder, etter Havressurslovutvalgets syn, ville hatt sine historiske og urfolksrettigheter i behold hvis
man ikke hadde montert motorer i båtene,
men fortsatt rodde og seilte slik man gjorde
på høvdingen Ottars tid for mer enn 1200
år siden.
Pedersen ga deretter en redegjørelse for
den historiske bruken av marine ressurser
i Finnmark – et område av landet som har
hatt bosetning i mer enn 10 000 år. Han sa
at det sedvanerettslige og bosetningshistoriske grunnlaget også bygger på det forhold
at samene utgjør den eldste kjente etniske
gruppen i området. Han viste til at arkeologene mener at den samiske kulturen i dette
området i alle fall går 2000–3000 år tilbake
i tid. Utnyttelsen av de marine ressursene
har i hele denne perioden vært det viktigste livsgrunnlaget for den samiske befolkningen og for de som senere slo seg ned i
denne nordligste delen av landet. Han sa at
dette blant annet er dokumentert gjennom
Ottars beretninger til kong Alfred av England, hvor han informerte om tilstedeværelsen av samiske fiskere langs Finnmarkskysten på slutten av 800-tallet. I denne
perioden var det ingen som bestred befolkningens rett til å utnytte marine ressurser i
egne nærområder. Han sa at man i tidligere
tider også hadde flere formelle bestemmelser som sikret finnmarkingene førsteretten
til fisket, delvis på et urfolksrettslig grunnlag. Pedersen sa at verken den samiske eller
den øvrige befolkningens bruk av marine
ressurser gjennom tusener av år har ført
til noen formell rettslig anerkjennelse og
beskyttelse av befolkningens rett til å bruke
disse tradisjonelle ressursene. Han viste i
16
«Pedersen sa at det er sjelden man ser et
utredningsutvalg som på et så spinkelt
empirisk grunnlag kommer frem til en så
omfattende konklusjon.»
den forbindelse til at man gjennom hele
1900-tallet kan følge fjordbefolkningenes
intense kamp for å sikre ressursene mot
overbeskatning fra aktive redskaper. I denne kampen sto de overfor en motstander
som besto av både fiskerimyndigheter så
vel som sterke økonomiske interesser for å
opprettholde fisket med aktive redskaper
selv i de trangeste fjordarmer.
I forlengelsen av dette informerte Pedersen
om at man på slutten av 1980-tallet opplevde at myndighetene innførte en ordning
med omsettelige fiskekvoter. Dette var
et hardt slag mot lokale småskalafiskere.
Ifølge Pedersen innebar dette at man midt
under Norges store positive snuoperasjon
i forhold til samene og samisk kultur opplevde at myndighetene i «den andre enden»
produserte offisielle bestemmelser som fornektet folks sedvane- og urfolksbaserte rett
til fortsatt å skaffe seg et livsutkomme av
de ressursene som bosetningen og kulturen
alltid har vært basert på.
Et vesentlig ledd i dette var at myndighetene fra og med 1990 innførte såkalte fartøykvoter i torskefisket. Torsk er det aller
viktigste fiskeslaget i de sjøsamiske områdene. Vilkåret for å få fartøykvote i 1990
var at man skulle ha fisket et visst kvantum
torsk i ett av årene 1987–1989. For svært
mange fiskere lengst nord i landet – med
småbåter tilpasset et tradisjonelt fjordfiske
– var dette umulig å oppfylle, blant annet
fordi det ikke hadde vært noe å fiske på i
den aktuelle perioden. Han sa at grunnen
til at mange nordpå ikke hadde fisket noe
i de tre kvalifiseringsårene, var en naturkatastrofe i form av sammenhengende
invasjoner av grønlandssel som førte til at
torsken ikke kom inn i fjordene og innenfor
de mindre båtenes rekkevidde. Det ble vist
til at det er svært negativt for mange små
lokalsamfunn at de fartøykvotene som ble
GÁLDU ČÁLA 1/2011
innført i 1990 senere er blitt individuelt
omsettelige.
Pedersen konkluderte med at selv om folk
i disse sjøsamiske områdene hadde fisket
torsk i tusenvis av år, var det den manglende «historiske fangsten» i årene 1987–1989
som ble brukt som alibi på statens side for
å definere folk som rettighetsløse og nekte
dem retten til et fortsatt fullverdig levebrød
av å drive fiske. Han sa at disse menneskene, med Norges fiskarlags velsignelse, ble
støtt ut i kulden. Dette fordi de ikke fikk
fartøykvoter, og dermed ble de henvist til
en såkalt maksimalkvoteordning der de i
de første årene kun hadde hatt en teoretisk
mulighet til å oppnå en inntekt på noen
ganske få titusen kroner per år.
«Pedersen konkluderte med at selv om
folk i disse sjøsamiske områdene hadde
fisket torsk i tusenvis av år, var det den
manglende «historiske fangsten» i årene
1987–1989 som ble brukt som alibi på
statens side for å definere folk som
rettighetsløse og nekte dem retten til et
fortsatt fullverdig levebrød av å drive
fiske.»
Pedersen redegjorde deretter for situasjonen etter at kongekrabben invaderte Finnmarkskysten. Kongekrabben er en krabbeart fra Stillehavsområdet som ble satt ut
langs Kolakysten på 1960-tallet. Siden 1990
har kongekrabben hatt en eksplosiv vekst
i de markante sjøsamiske fjordene fra og
med Varanger og vestover. I 2002 ble det
innført kommersielt konsesjonsbelagt fiske
etter kongekrabbe. Regelverket ble utformet på en måte som utelukket småbåter til
å delta i krabbefangsten. Dette skjedde til
tross for de minste båtene var i ferd med å
miste enhver mulighet til å skaffe seg inntekt av å drive ordinært fiske – nettopp på
grunn av invasjonen av kongekrabber.
Båter med en lengde under åtte meter ble
automatisk utelukket fra dette fisket. Alternativt var mindre båter diskvalifisert fordi
de ikke fisket en viss kvalifiserende mengde
torsk. Dette var tragisk fordi krabbemeng-
den i disse indre fjordstrøkene var så stor
at det var blitt bortimot umulig å fiske den
mengden torsk som skulle til for å få krabbekvote. Garnene ble fylt av krabbe straks
de ble satt, og ved linefiske spiste krabbene
opp lineagnet eller den fisken som rakk å
gå fast i kroken. Han sa at mange av de som
ble nektet deltakelse i krabbefisket var de
samme personene som ble satt utenfor fartøykvoteordningen for torsk på 1900-tallet.
Pedersen betegnet dette som en form for
dobbelt straff – først i form av kongekrabbens ødeleggelse av sjøsamenes tradisjonelle fiske og deretter gjennom at myndighetene nektet dem å fange den introduserte
arten som var årsaken til at de opprinnelig
fikk sitt tradisjonelle fiske ødelagt.
Pedersen erkjente at regelverket når det
gjelder krabbefisket har blitt bedre i løpet
av de siste årene ved at krabbefisket også
er åpnet opp for fjordfiskere med små båter, men fremhevet at fjordfiskernes rettsgrunnlag likevel ikke er anerkjent og fastslått slik Kystfiskeutvalget har foreslått at
det skal gjøres. Dette betyr at det i praksis
ikke skal mer til enn et politisk pennestrøk
før fjordfiskerne igjen bare sitter igjen med
ulempene av krabben mens andre høster
inntekten av den.
Det ble videre redegjort for hvordan lakseoppdrettsindustrien har ødelagt prisnivået
for lakseprodukter. Dette er også et resultat
av statlig politikk. Pedersen sa at lakseoppdrettsindustrien i løpet av de siste 20–30
år har slått beina under et tidligere ”gullkantet” sesongfiske etter laks i sjøen med
kilenot og krokgarn. Reglene og fangsttidene for disse redskapene strammes for
øvrig stadig inn, og laksefisket er dermed
i ferd med å bli borte som en viktig del av
den kystbaserte næringskombinasjonen.
Det rammer i særlig grad de sjøsamiske
småbygdene langs fjordene. Han viste også
til at myndighetene for om lag 30 år siden
gjennomførte en kraftig beskjæring av antallet lakseplasser på den såkalte statsgrunnen i Finnmark. Begrunnelsen var at man
måtte spare laksestammen. Samtidig tillot
man hele den norske havdrivgarnsflåten å
samle seg utenfor Vest-Finnmark for å fiske
17
GÁLDU ČÁLA 1/2011
på nøyaktig den samme laksen som folk i
Finnmark ikke skulle få lov til å fiske.
Pedersen konkluderte med at statens fiskeripolitikk absolutt virker slik den var
tiltenkt. Når folk i sjøsamiske lokalsamfunn
på grunn av det offentlige regelverket ikke
lenger har noen inntekt av fiske, blir de
strøket av fiskermanntallet. Etter dette blir
de definert som fritidsfiskere uten særlige
rettigheter. Konsekvensen av dette er at
mange sjøsamiske lokalsamfunn allerede
er borte og store fjordområder er folketomme. Han sa at det som har skjedd i forhold til småskalafiskerne i samiske kyst- og
fjordstrøk, har beklemmende historiske
paralleller til forhold som Norge – som
rettsstat – senere har tatt sterk avstand fra.
Han viste i den forbindelse til den mer enn
hundreårige fornorskningsperioden som
begynte på omtrent midten av 1800-tallet
samt jordloven for Finnmark av 1902 som
ga hjemmel for å nekte salg av jord i Finnmark til de som ikke behersket eller brukte
norsk til daglig. Etter 1989 er mange av
etterkommerne av de som ble sterkest rammet av denne politikken også blitt nektet
retten til å leve av de ressursene som finnes
utenfor båtstøa.
Pedersen understreket at det han har redegjort for under sin presentasjon ikke må
oppfattes som en generell beskrivelse av
Norges politikk i forhold til urfolk, men
heller en påpeking av at sentrale samfunnsaktører bør ta inn over seg hvordan
næringsreguleringer innen fiskeriene på en
nådeløs måte har rammet den sjøsamiske
kulturen. Han konkluderte med at svært
mange av de som har drevet det mest bærekraftige og ressursvennlige fisket, etter
gjeldende forvaltningsprinsipper og regler
ikke har noen rett til å livnære seg av de
lokale og regionale marine ressursene. Han
påpekte videre at myndighetene og alle
andre parter må erkjenne og anerkjenne at
sjøsamisk kultur er et like grunnleggende
element i den samiske totalkulturen som
reindriften er.
Deretter tok Pedersen for seg spørsmålet
om hvorvidt Lappekodisillen av 1751 er å
18
anse som rettskilde for sjøsamiske rettigheter. Han uttrykte at man burde gi større
oppmerksomhet til Lappekodisillen som
rettskilde eller rettsfundament for sjøsamenes rett til å utøve sine tradisjonelle næringer. Han begrunnet dette med at sikringen
av det samiske materielle grunnlaget er det
bærende element i Lappekodisillen. Mot
en liten avgift fikk de samene som hadde
behov for det, etter gammel sedvane, full
frihet til å gjøre seg nytte av de fornybare
naturgodene på begge sider av grensen. I
første rekke dreide det seg om reindrift,
men også jakt og fiske, herunder sjøfiske og
seljakt, var omfattet av kodisillens bestemmelser. Han redegjorde deretter for kodisillens hovedelementer.
Pedersen viste også til at Lappekodisillen
faktisk har bestemmelser som gjelder bruken av de marine ressursene. Kodisillens
paragraf 12 bestemmer nemlig at de svenske samene som flyttet over den nyopptrukne grensen og ned til sjøen skulle ha
rett til å drive jakt og fiske «lige med Norske
undersaatter». Dette innebar at de mot
en liten tilleggsavgift fikk en i prinsippet
ubegrenset rett til å fiske i sjøen samt rett
til jakt på blant annet sel og kobbe, og etter
all sannsynlighet også rett til egg og dun i
fuglevær. Pedersen sa at han på grunnlag
av egen forskning omkring dette temaet
«ser man at i den aller nordligste delen av
grenseområdet, var det i praksis ikke bare
reindriftssamer fra Sverige, men også de
andre nærmest [fast]boende samene på
svensk, etter 1809 finsk, side av grensen som
nøt godt av denne muligheten. Fisket i sjøen
kom dermed i lang tid fremover – helt til
den såkalte grensesperring i 1852 – til å ha
en viktig plass i næringstilpasningen for de
svensk-, seinere finskregistrerte samene fra
Utsjok og Enare. Hva så med sjøsamene i
dette bildet? Hadde bestemmelsene fra 1751
noen relevans for dem?»
«Han sa at det som har skjedd i forhold
til småskalafiskerne i samiske kyst- og
fjordstrøk, har beklemmende historiske
paralleller til forhold som Norge – som
rettsstat – senere har tatt sterk avstand fra.»
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Pedersen sa at frem til det aller siste, har
det i forskningslitteraturen vært en ganske
gjennomgående oppfatning om at Lappekodisillen (bare) skulle sikre de overflyttende reindriftssamenes rettigheter. Han sa at
det foreligger absolutt vektige grunner for å
stille spørsmål ved om dette er en helt ubetinget sannhet. Han begrunnet dette blant
annet med Lappekodisillens intensjon. Han
sa at det i lys av det teoretiske og rettspolitiske grunnlaget for tilblivelsen av kodisillen er grunn til å peke på den dansk-norske
kongens instruks til sin grensekommissær
i 1749, hvor det samiske nasjonsbegrepet
står sentralt. Ifølge denne instruksen skulle
grensekommissæren i samarbeid med sin
svenske kollega undersøke og avgjøre alt
som hadde å gjøre med den «lappiske Nation» på begge sider av grensen og bestrebe
seg på å få til en fornuftig og varig ordning
«til Bedste for denne Nation». Han anførte
at kongens juridiske rådgivere, Hielmstierne og Stampe, som forfattet instruksen
i 1749 og som etablerte det teoretiske
grunnlaget for kodisillen fra dansk-norsk
side, bygde på det som for dem var kjente
rettsprinsipper: Ethvert folk hadde rett til
en fremtid. Dette var begrunnelsen for at
samenes eksistensgrunnlag måtte sikres.
Pedersen viste videre til at prinsippet om
nasjonenes og folkegruppenes likeverd sto
sterkt i de den gang rådende ideene i opplysningstiden og innenfor naturretten. Han
konkluderte med at det i lys av dette er
rimelig å forstå vektleggingen av hensynet
til «den Lappiske Nations Conservation» i
kodisillens forarbeider som et uttrykk for at
hele den samiske befolkningen i prinsippet
var omfattet av kodisillen. I den forbindelse
viste han blant annet til at kodisillens paragraf 28 slår fast at i den aller nordøstligste
delen av Sverige, Utsjok m/Enare, skulle
innbyggerne sikres permanente handelsrettigheter på norsk side. Ifølge Pedersen
var dette området på den tid utelukkende
bebodd av samer. Det vil si at kodisillen i
dette distriktet, også på det merkantile området, la til rette for at den samiske allmuen
på svensk side ikke skulle ha noen ulemper
av grensetrekningen. Hans sa at dette er
helt i tråd med prinsippet om bevaringen
av den «Lappiske» nasjon.
Pedersen sa at dette fører til et spørsmål
om hvorfor man da ikke har klare bestemmelser i kodisillen om sjøsamenes rettigheter. Han sa at det kanskje ikke er mer
komplisert enn at det har med geografi å
gjøre. Han viste til at det på størsteparten
av grensetrekningen bare var reindriftssamer som krysset grensen i forbindelse
med sin næringsdrift. Derfor måtte man
lage et detaljregelverk for denne næringen.
Dette kan så i ettertid ha ført til at kodisillen i stor utstrekning er blitt forstått som
et rettsgrunnlag (bare) for grenseoverskridende reindrift.
Pedersen ga uttrykk for at man alltid skal
være forsiktig med kontrafaktiske hypoteser, men at han likevel våger seg på en forsiktig hypotese om at dersom sjøsamenes
næringer var blitt berørt av grensetrekningen, er det på grunnlag av de prinsippene
kodisillen bygger på (sikring av det samiske
folkets fremtid) vanskelig å tenke seg at
dansk-norske myndigheter i 1751 ville lagt
mindre vekt på å sikre fremtiden for sjøsamene enn for reindriftssamene. Det faktum
at sjøsamene ikke ble eksplisitt nevnt i Lappekodisillen, ligger trolig i at de ikke drev
grenseoverskridende næringsvirksomhet.
Pedersen konkluderte med at selv om de
fleste bestemmelsene i Lappekodisillen er
reindriftsrelaterte, må det legges til grunn
at også sjøsamenes rettsstilling – ikke
minst ut fra begrepet den «Lappiske Nation» – kan relateres til intensjonene i dette
folkerettslige dokumentet og lovverket fra
1751. Han sa videre at kodisillen derfor i
aller høyeste grad er interessant i spørsmålet om sjøsamenes grunnleggende rett til å
utnytte marine ressurser i sine tradisjonelle
farvann. Han sa at siden kodisillen anerkjennes som rettskilde i Norge, vil det være
relevant å gå nærmere inn på spørsmålet
om hvilken rettslig standard kodisillen
eventuelt legger for behandlingen av sjøsamiske rettighetsspørsmål. Han påpekte
at utgangspunktet er det samme i dag som
i 1751. Statens myndigheter har nå, som
den gang, som offisiell målsetting at samisk
kultur skal videreføres, samtidig som man
også har erkjent at et materielt grunnlag er
19
GÁLDU ČÁLA 1/2011
helt avgjørende for å virkeliggjøre en slik
målsetting.
Pedersen sa at dersom Kystfiskeutvalgets
innstilling – hvor et av de viktigste formålene er å trygge fremtiden for sjøsamisk
kultur gjennom en formalisering av retten
til å drive fiske – hadde blitt lagt frem like
etter midten av 1700-tallet, ville det ikke
vært noen diskusjon om de konkrete forslagene for å oppnå dette. Ut fra prinsippet
om bevaring av den «Lappiske Nation»
som ble lagt til grunn for Lappekodisillen,
ville man etter hans syn ha truffet de tiltak
som var nødvendig for å sikre fremtiden for
denne delen av samisk kultur, slik Kystfiskeutvalget har foreslått.
Han sa at det i dag er naturlig at man i
vurderingen av rettsfundamentet for sjøsamiske rettigheter, og Sametingets rett
til medforvaltning av disse rettighetene,
vurderer kodisillen opp mot artikkel 37
i FNs erklæring om urfolks rettigheter
(urfolkserklæringen). Artikkel 37 slår fast
at urfolk har rett til anerkjennelse, overholdelse og gjennomføring av traktater,
overenskomster og konstruktive ordninger
de har inngått med stater eller statenes etterfølger samt krav på at stater etterlever
og respekterer slike avtaler og ordninger.
Videre slår bestemmelsen fast at ikke noe
i denne erklæringen skal tolkes slik at den
innskrenker eller opphever de rettigheter
urfolk har i henhold til traktater, overenskomster og andre konstruktive ordninger.17
Pedersen konkluderte med at det vil være
mer enn merkelig om Lappekodisillen ikke
faller inn under begrepet «andre konstruktive ordninger».
Pedersens to hovedpoenger var at
­sjøsame­ne har klare rettigheter til maritime
ressurser i egne områder, opparbeidet gjennom deres historiske bruk og tilstedeværelse. Disse rettighetene er ikke anerkjent
17 Uoffisiell norsk oversettelse av artikkel 37 i urfolkserklæringen:
Artikkel 37
«1. Urfolk har rett til anerkjennelse, overholdelse og gjennomføring av traktater,
overenskomster og konstruktive ordninger de har inngått med stater eller
statenes etterfølger samt krav på at stater etterlever og respekterer slike
traktater, overenskomster og konstruktive ordninger.
2. Ikke noe i denne erklæringen skal tolkes slik at den innskrenker eller opphever
de rettigheter urfolk har i henhold til traktater, overenskomster og andre
konstruktive ordninger.»
20
og sikret. Lappekodisillen må også anses
som en rettskilde for den historiske anerkjennelsen av sjøsamiske rettigheter, med
utgangspunkt i kodisillens overordnede intensjon som var å sikre det samiske folkets
fremtid. I forhold til problemstillingen om
hvorvidt Sametinget bør ha myndighet i
forvaltningen av marine ressurser i samiske
områder, konkluderte Pedersen med at tinget bør tilkjennes en medbestemmelsesrett.
Begrun­nelsen for dette er at sjøsamene har
klare rettigheter til marine ressurser og at
fort­satt bruk og utnyttelse av slike ressurser
er av­gjørende for overlevelsen av den sjøsamiske kulturen. Pedersen kom derimot
ikke inn på spørsmålet om hvordan slik
med­bestem­melsesrett best kan realiseres,
utover at han henviste til og uttrykte støtte
til Kystfiskelovsutvalgets innstilling som
også har konkrete forslag til Sametingets
inn­flytelse i forvaltningen av de marine ressursene.
I de etterfølgende diskusjonene var det
bred enighet om at Sametinget må tilkjennes myndighet og innflytelse i forhold til
forvaltningen av marine ressurser i samiske
områder. Deltakerne sluttet seg i det vesentlige til Pedersens begrunnelse og konklusjon. Flere uttrykte også enighet med
hensyn til Pedersens fortolkning og forståelse av Lappekodisillen, med utgangspunkt
i kodisillens hovedintensjon om sikring av
samefolkets fremtid. Enkelte deltakere ga
uttrykk for at Sametinget aktivt og i langt
større grad enn hva tilfellet er i dag bør
bruke kodisillen som en rettskilde, herunder i forhold til sjøsamiske rettigheter.
En av deltakerne anførte at kodisillen må
anses å omfatte alle tradisjonelle samiske
næringer og samisk sedvane. Det ble av
noen sagt at det ikke er rettslig grunnlag
for å behandle samiske fiskerirettigheter
annerledes enn øvrige samiske ressursrettigheter. Det ble vist til at urfolk i forskjellige stater har fått anerkjent sine historiske
fiskerirettigheter, herunder New Zealand
og British Colombia i Canada.
Det ble påpekt at samiske reindriftsrettigheter tidligere ble vurdert på samme måte
som samiske fiskerirettigheter gjøres til
GÁLDU ČÁLA 1/2011
gjenstand for i dag, nemlig at historisk bruk
ikke er rettsskapende og at det kun er tale
om alminnelige næringsrettigheter og ikke
rettigheter som lokalsamfunn eller individer innehar. Reindriftens rettsgrunnlag ble
tidligere ansett for kun å hvile på den til
enhver tid gjeldende reindriftslovgivning.
Reindriftens selvstendige rettsgrunnlag
basert på alders tids bruk, uavhengig av
loven, ble først anerkjent i lovs form gjennom reindriftsloven av 2007. Det forhold
at reindriftens rettsgrunnlag inntil relativt
nylig ble ansett å hvile på den reindriftslovgivning som til enhver tid er gjeldende,
førte til at forvaltningen hadde stor frihet
til å regulere reindriften, herunder den
interne arealbruken og fordelingen. Etter
vedtakelsen av reindriftsloven av 1933 ble
reindriftsretten imidlertid normalt omtalt
som en næringsrett, og det er først relativt nylig at reindriftsretten igjen har blitt
anerkjent som en privatrettslig bruksrett.
Oppfatningen om at reindriftsretten kun er
en næringsrett har virket inn på rettighetssituasjonen i reindriften, fordi en næringsrett er noe mer ubestemmelig og dermed
også noe som i større utstrekning kan reguleres gjennom lov og forvaltningsvedtak
enn en bruksrett til arealer. I den norske
juridiske tradisjonen oppfattes normalt en
næringsrett som mindre beskyttet enn for
eksempel bruksrett. Den positive utviklingen i forhold til anerkjennelse og sikring
av reindriftsrettigheter fremstår på mange
måter som en modell for den utvikling
som er nødvendig for sikringen av samiske
fiskerirettigheter. Det må anerkjennes at
samiske fiskerirettigheter har et selvstendig
rettsgrunnlag basert på samenes historiske
utnyttelse og forvaltning av marine ressurser i egne områder. Disse historiske rettighetene er uavhengige av norsk lovgivning
og forvaltningspraksis. Samenes rett til å
nyttiggjøre seg av marine ressurser i egne
områder må derfor vurderes på en måte
som går utover et alminnelig næringsrettslig perspektiv.
«Enkelte deltakere ga uttrykk for at
Sametinget aktivt og i langt større
grad enn hva tilfellet er i dag bør bruke
kodisillen som en rettskilde.»
Noen seminardeltakere uttrykte stor overraskelse over Havressursutvalgets hovedbegrunnelse for oppfatningen av at samene
ikke kan påberope seg urfolksrettigheter
i forhold til marine ressurser. Utvalget
begrunnet dette med at slike urfolksrettigheter ikke eksisterer her til lands fordi
samene i Norge – i motsetning til urbefolkninger andre steder – ikke opprettholder
et såkalt tradisjonelt fiske, fordi samene
deltar i fisket med moderne fiskefartøy
og moderne, effektive redskaper. Det ble
påpekt at en slik begrunnelse ikke er i
samsvar med den praksis som FNs menneskerettighetskomité har utviklet i forhold
til forståelsen av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP).
FNs menneskerettighetskomité – som har
mandat til å overvåke statenes gjennomføring av SP – gir i en samisk klagesak tydelig
uttrykk for at det forhold at samene tar i
bruk nye tekniske hjelpemidler i den tradisjonelle næringsutøvelsen, ikke virker inn
på det vernet som SP-artikkel 27 etablerer
for urfolks kulturutøvelse. Menneskerettighetskomiteen gir uttrykk for følgende i
spørsmålet om bruk av moderne tekniske
hjelpemidler i reindriften virker inn på
den rettsbeskyttelse som samene har med
hjemmel i SP-artikkel 27:18
«The right to enjoy one’s culture cannot
be determined in abstracto but has to
be placed in context. In this connection,
the Committee observes that article 27
does not only protect traditional means
of livelihood of national minorities, as
indicated in the State party’s submission. Therefore, that the authors may
have adapted their methods of reindeer
herding over the years and practice it
with the help of modern technology
does not prevent them from invoking
article 27 of the Covenant.»
Noen deltakere kommenterte og sluttet
seg til Pedersens anførsel om hvorvidt urfolkserklæringens artikkel 37 har relevans
i forhold til Lappekodisillen og statenes
18 UN Human Rights Committee: Communication No. 511/1992, Ilmari Länsman
et al. v Finland, Report of the Human Rights Committee, Vol. II, GAOR, Fiftieth
Session, Suppl. No. 40 (A-50-40), s. 66–76.
21
GÁLDU ČÁLA 1/2011
­ forpliktelser etter denne til å sikre at
w
kodisillens formål oppfylles. Artikkel 37
slår fast at stater har plikt til å respektere
og etterleve traktater, overenskomster
og konstruktive ordninger de har inngått
med urfolk. Selv om samene ikke er part
til Lappekodisillen, endrer dette ikke konvensjonspartenes plikt til å respektere og
etterleve kodisillen. Lappekodisillen kan fra
et samisk perspek­tiv – som en tredjepart
til kodisillen – anses som en konstruktiv
ordning som samene ikke har motsatt seg
gjennomført.
Dersom man legger til grunn uttalelser fra
forskjellige samiske institusjoner og organisasjoner, herunder sametingene, vil det
kunne sies at det samiske folket i ettertid
har avgitt sitt frie og informerte samtykke
til Lappekodisillen. Eksempelvis kan slutterklæringen fra den første Sameparlamentarikerkonferansen, avholdt i Jokkmokk 24.
februar 2005, forstås som en samisk aksept
av Lappekodisillen. Konferansen er konstituert av alle folkevalgte representanter
i same­tingene i Finland, Norge og Sverige
med deltakelse av representanter for samene i Russland. Konferansen gir blant annet
uttrykk for at Lappekodisillen erkjenner at
samene er et folk med rett til egen fremtid
og at den også anerkjenner samenes rett til
å bruke og å forvalte egne naturressurser.19
Urfolkserklæringens artikkel 37 har sitt
grunnlag i en særskilt FN-studie om traktater, overenskomster og andre konstruktive
ordninger mellom stater og urfolk. Denne
spesialstudien omtaler Lappekodisillen, og
betegner kodisillen som relevant i forhold
til den aktuelle tematiske problemstilling­
en. Det er også av en viss interesse at det
i sluttrapporten sies at sametingene i
Norge og Sverige har en rolle å spille i for­
hold til fortolkningen av Lappekodisillen.
Slutt­rapporten sier videre følgende om
Lappekodisillen:20
«… regarding the relevance, for this
19 http://www.sametinget.se/1431
20 Study on Treaties, Agreements and Other Constructive Arrangements between
States and Indigenous Populations. Author: Special Rapporteur Miguel Alfonso
Martinez. Final report, July 1997, §§ 47–49, http://www1.umn.edu/humanrts/
demo/TreatiesStatesIndigenousPopulations_Martinez.pdf
22
Study, of bilateral and multilateral
treaties binding non-indigenous powers
but affecting indigenous peoples as third
parties, it should be stressed that lack of
time and resources have prevented the
Special Rapporteur from ascertaining
in situ the practical import of those
instruments for indigenous peoples and
from further examining the existing
documentation on said instruments.
Nonetheless, clearly at least one
instrument already considered in
the first progress report (E/CN.4/
Sub.2//1992/32, paragraphs 367/370)
continues to be relevant, namely the socalled Lapp codicil of the 1751 border
treaty between Sweden/Finland and
Norway/Denmark. This codicil has
never been abrogated and continues to
be the object of legal interpretation regarding Saami rights within the context
of bilateral (Sweden/Norway) negotiations.
In this connection, it is worth underscoring the role of the Saami parliaments both in Norway and Sweden –
but especially in Norway where it seems
to have a stronger impact than in Sweden – and their potential contribution
to the interpretation of the codicil.»
Flere deltakere refererte til spørsmålet om
hvilken form for myndighet Sametinget
eventuelt bør tilkjennes i forhold til forvaltningen av marine ressurser i samiske
områder. Det ble av flere sagt at samenes
innflytelse ikke kan begrenses til ordinære
konsultasjoner fordi Sametinget må gis en
langt sterkere grad av innflytelse. Det ble
sagt at konsultasjoner kan være tilstrekkelig i forhold til visse spørsmål, mens
andre spørsmål må bli gjenstand for reelle
forhandlinger mellom Sametinget og fiskerimyndighetene. I spørsmål som i betydelig
grad kan skade grunnvilkårene for sjøsamenes næringer og den sjøsamiske kulturen,
må det forutsettes at vedtak ikke kan fattes
med mindre Sametinget samtykker.
1.3 Samisk reindrift
Tidligere reindriftssjef Ellen Inga O.
Hætta innledet diskusjonene i forhold til
GÁLDU ČÁLA 1/2011
s­ pørsmålet om hvorvidt Sametinget bør ha
noen rolle i utviklingen og forvaltningen
av samisk reindrift i Norge. Hætta innledet
med si at å hun tidligere har vært usikker på om Sametinget bør forvalte samisk
reindrift i Norge. Hun sa at hennes tidligere
stilling som reindriftssjef har ført til at hun
har måttet reflektere over situasjonen med
utgangspunkt i spørsmålet om den gjeldende organisasjonsformen er fornuftig. Hætta
sa at hun på grunnlag av hennes erfaringer
nå har kommet frem til det standpunkt at
Sametinget bør ha en sentral rolle i utviklingen og forvaltningen av samisk reindrift.
Hætta ga uttrykk for at det er flere forhold
som gjør at hun har konkludert med at
Sametinget bør ha en sentral rolle i utviklingen og forvaltningen av samisk reindrift.
Et utgangspunkt er at forvaltning av samisk
reindrift innebærer at man ikke bare må
forholde seg til næringsspørsmål fordi man
i høyeste grad også kommer i berøring med
urfolksspørsmål. Hun sa at hennes erfaring i den statlige reindriftsforvaltningen
viser at det er svært mange som har sterke
meninger om samisk reindrift uten at det
nødvendigvis er noen sammenheng mellom synspunktene og kunnskapsnivået hos
de som kommer med forskjellige uttalelser.
Hun ga uttrykk for at man i visse tilfeller
får inntrykk av at nær sagt hvem som helst
kan påberope seg kunnskaper om samisk
reindrift og dermed også ha legitimitet til
å uttale seg. Hun poengterte at reindriften
som en urfolksnæring er viktig for bevaring
av samisk kultur og språk, og at dette er en
viktig begrunnelse for at Sametinget bør ha
en sentral rolle både i utvikling og forvaltning av reindriftsnæringen. Reindriften
er spesiell på den måten at det ifølge reindriftsloven bare er samer som kan drive
med reindrift i Norge; dette gjør næringen
unik, og bare det alene er årsak til at reindrift bør forvaltes av Sametinget.
valtningen skal opprettholdes som s­ tatens
reindriftsforvaltning. Hætta sa at det allerede ved lovrevisjonen i 2007 lå an til at
reindriftsloven også skulle angi noe om forvaltningen. Saken ble imidlertid lagt i bero
etter konsultasjoner mellom Sametinget,
Norske Reindriftssamers Landsforbund
(NRL) og landbruksministeren. Sametinget
og NRL har i forbindelse med de foreslåtte
endringene i reindriftsforvaltningen krevd
en offentlig utredning av organisering og
styring av reindriften, herunder hva angår Sametingets rolle. Departementet har
imidlertid konkludert med at utfordringene
i den offentlige forvaltningen av reindriften
har vedvart over tid, og de spørsmål som
Sametinget og NRL har reist i høringsrunden allerede er meget grundig belyst gjennom en rekke evalueringer og utredninger
gjennom det siste tiåret. Departementet
begrunner dette standpunktet med at en ny
utredning av forvaltningen av reindriften
ikke vil bringe vesentlig og ny informasjon i
forhold til de utfordringene man står overfor. Hætta ga uttrykk for stor overraskelse
over at Sametinget ikke deltar i debatten
om forvaltning av reindriften, blant annet fordi Sametinget tidligere har uttrykt
skepsis til oppsplitting av reindriftsforvaltningen. Deretter redegjorde hun nærmere
for hvorfor hun mener at Sametinget bør
ha ansvar for forvaltningen av reindriften,
i form av ni forhold som etter hennes syn
taler i favør av at forvaltningsansvaret overføres til Sametinget:
(1)Likebehandling
(2)Forvaltningsmessige forhold
(3)Departementstilknytning
(4)Innsigelsesinstituttet
(5)Økonomiske ramme­betingelser og
reindriftsforhandlinger
(6)Reindriftsloven og lovanvendelsen
(7)Tradisjonskunnskap
(8)Endringer i nordområdene
(9)Stortingsmelding om reindrift
Hætta viste til at man i dag har en offentlig
diskusjon om den fremtidige organiseringen av reindriftsforvaltningen i Norge, og
at regjeringens holdning er at den regionale
forvaltningen skal overføres til fylkesmannen i de ulike fylker mens den sentrale for-
Likebehandling
Ved forvaltning av en urfolksnæring er
det spesielt viktig å ivareta likebehandling.
Forslaget om å overføre det regionale leddet til fylkesmennene og beholde en sentral
forvaltning vil svekke likebehandling. Det
23
GÁLDU ČÁLA 1/2011
kan føre til at reindriftssaker blir gjenstand
for ulik behandling i de forskjellige delene
av landet. Det er særskilt viktig at en urfolksnæring har de samme rammebetingelser uavhengig av den geografiske beliggenheten. Dette er en årsak til at Sametinget
bør få forvaltningsansvaret for reindriften.
Forvaltningsmessige forhold
I dag er reindriftsforvaltningen – det lokale så vel som det sentrale nivået – i ett
og samme departement. I forslaget til omorganisering skal det regionale leddet underlegges fylkesmennene og derigjennom
få tilknytning til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD), mens
«Det er politisk uforståelig at en så liten
næring forvaltningsmessig får tilknytning
til to departementer.»
den sentrale reindriftsforvaltningen fortsatt
vil være i Landbruks- og matdepartementet (LMD). Dette fører til at reindriften blir
forvaltet av to departementer, og reindriften
kan bli en «kasteball» mellom ulike departementer. Slik oppsplitting har i mange tilfeller ført til «kompetansesmuldring». Det
er politisk uforståelig at en så liten næring
forvaltningsmessig får tilknytning til to departementer. Dette vil være en forvaltningsmessig svekkelse.
Departementstilknytning
Reindriften har i dag tilknytning til LMD,
som også forvalter landbruk. I de fleste
saker der det er interessekonflikter mellom
reindrift og andre parter, er landbruk normalt reindriftens motpart. Dette skyldes
at begge er naturbaserte næringer som i
mange tilfeller konkurrerer om de samme
arealene. Reindriften er ofte taper i slike
konflikter, blant annet fordi man i LMD har
et sterkt fokus på landbrukstenkning som
gir lite rom for reindriftsnomadismen. Videre besitter man ikke tilstrekkelige kunnskaper om samisk tenkemåte og kultur.
Dette fører blant annet til at LMD lettere
stiller seg skeptisk til forslag som kommer
fra reindriftsnæringen.
24
Innsigelsesinstituttet
I høringsnotatet om fremtidig forvaltning av reindriften gir LMD uttrykk for
at «Landbruks- og matdepartementet har
gjennom områdestyrenes instruks gitt
områdestyrene kompetanse til å fremme
innsigelser i plansaker etter plan- og
­bygningsloven. Områdestyrenes innsigelsesadgang er blitt praktisert forskjellig. Videre
har oppfølgningen av disse sakene blitt
håndtert ulikt av områdekontorene. Bruken
av innsigelse har til tider, i enkelte områder,
bidratt til en viss mistillit overfor styrene fra
andre samfunnsinteresser, og en oppfatning
om at reindriften er lite samarbeidsvillig og
et hinder for den øvrige samfunnsutviklingen. Denne utviklingen er uheldig for reindriftens omdømme som en næring og viktig
samfunnsaktør.»
Høringsnotatet bærer preg av sterk mistillit til områdestyrene. Hætta sa at dette er
overraskende, all den tid det er allment
kjent at reindriften i Norge har tapt mye
areal. Forskning viser at det om en viss tid
ikke vil være reindrift igjen i nåværende
form dersom utbygningstakten fortsetter i
samme omfang som i dag. Den reindriftsfaglige og samiske kompetansedelen som
reindriftsforvaltningen i dag besitter, vil
over tid smuldre bort i fylkesmannsembetene. Den erfaring som reindriftsforvaltningen har med fylkesmannsembetene,
tilsier at reindriften alltid vil bli den som
må vike i arealsaker til fordel for fritidshyttebygging, veier, kraftlinjer, vindmølleparker, gruvedrift mv. Reindriften får aldri
kompensasjon for tapte arealer i form av
nye arealer.
Økonomiske rammebetingelser og
reindriftsforhandlinger
Etter å ha deltatt i reindriftsforhandlingene
over en periode på ni år, har jeg (Hætta)
konkludert med at forhandlingene ikke
er reelle fordi disse fremstår som kampen
mellom David og Goliat.
Reindriftsloven og lovanvendelsen
Intensjonen med reindriftsloven av
2007 var at reindriften skulle få større selvbestemmelse, men man kan
GÁLDU ČÁLA 1/2011
knapt omtale reindriftsloven som
­medbestemmelseslovgivning. Man har det
siste året sett at reindriften iherdig har jobbet frem bruksregler som deretter er blitt
overprøvd av LMD. Det har hele veien vært
fokus på økologisk bærekraft, men liten
vilje til å optimalisere kulturell og økonomisk bærekraft. Dette er en av de viktigste
årsakene til at Sametinget bør forvalte reindriften.
Tradisjonskunnskap
Hætta ga uttrykk for at samisk tradisjonskunnskap ikke tas på alvor i dagens
reindriftsforvaltning. Hun sa at den sterke
statlige styringen av reindriftsnæringen har
ført til at det ikke har vært mulig å ta større
høyde for samisk tradisjonskunnskap i
forvaltningen av reindriften. Hætta konkluderte med at dette er en viktig begrunnelse
for at Sametinget i fremtiden bør forvalte
reindriften.
Endringer i nordområdene
Det skjer raske og store endringer i nordområdene. Dette innebærer at det blir større fokus på urfolks næringer og samfunn.
Dermed vil og må det være fokus på kunnskap og selvbestemmelse; i selvbestemmelse ligger at urfolk selv skal forvalte og
utvikle sine egne næringer i samspill med
andre i nordområdene. Reindriften er en
sentral urfolksnæring i det arktiske området. Dermed må forvaltningen av reindriften overføres Sametinget, noe som også vil
være i samsvar med internasjonale avtaler
og prosesser.
Stortingsmelding om reindrift
Reindriftsforvaltningen har i ni år – ved utarbeidelsen av ressursregnskapet for reindriften – foreslått at det bør utarbeides en
egen stortingsmelding om reindrift. En slik
melding hadde åpnet opp for en drøfting av
de ulike sidene ved samisk reindrift, herunder forvaltningen av reindriftsnæringen.
Dette har reindriftsforvaltningen imidlertid
ikke fått gjennomslag for. Hætta sa at dette
viser at sentrale myndigheter ikke har vilje
til å gjennomgå reindriften i et helhetlig
perspektiv. Denne uviljen fra statens side
peker også i retning av at Sametinget i
fremtiden bør forvalte reindriften.
Organisasjonsmodell
Hætta presenterte deretter sitt forslag til
modell for hvordan Sametinget kunne ha
organisert sin virksomhet i forbindelse
med overtagelse av forvaltningsansvaret for
reindriften. Hun sa at modellen etablerer et
klart skille mellom politikk og forvaltning.
Begrunnelsen for dette er at sametingssystemet dermed bedre kan rendyrke de
ulike forvaltningsoppgavene. Hun sa også
at den skepsis som reindriftsnæringen har
hatt i forhold til tanken om at Sametinget skal overta forvaltningsansvaret for
reindriften, er at man har vært redd for
en sammenblanding av politikk og forvaltning. Hætta presenterte en modell for
organisering av den forvaltningsmessige
delen av Sametinget. Hun foreslo at man
etablerer en ordning med forskjellige fagdirektorater, h
­ erunder et reindriftsdirektorat.
Forslag til Sametingets organisering
Sametingsplenum
Sametingsråd
Komiteer
Spåkdirektoratet
Direktoratet for
utdanning- og forskning
Direktoratet for
kulturminner- og kultur
Næringsdirektoratet
Reindriftsdirektoratet
Figur 1: Ellen Inga O. Hættas forslag til Sametingets organisering.
25
GÁLDU ČÁLA 1/2011
­ egrunnelsen for dette er blant annet at
B
dette vil bidra til et klarere skille mellom
politikk og forvaltning. Hætta presenterte
følgende skisse for hvordan Sametinget bør
organiseres:
Hættas forslag forutsetter at direktoratene
mottar årlige bevilgninger fra Sametinget
og at tinget også bidrar med nødvendige
politiske føringer for direktoratenes virksomhet. Hun sa at direktoratene bør ha
forvaltnings- og tilsynsoppgaver samt ha
ansvaret for å iverksette politiske vedtak.
Videre ble det forutsatt at direktoratene
skal utarbeide faglige utredninger som
grunnlag for politiske beslutninger, ha kontakt med statlige direktorater samt etablere
og holde kontakt med samiske, norske og
internasjonale fagmiljøer i fagspørsmål
som faller inn under ansvarsområdet for
det enkelte direktorat.
Den påfølgende diskusjonen viste at mange
seminardeltakere i prinsippet sluttet seg til
Hættas forslag om omorganisering av Sametinget eller at man i det minste iverksetter en prosess med den hensikt å vurdere
nærmere hvordan Sametingets myndighet
og innflytelse kan styrkes på forskjellige
saksområder. Flere deltakere ga uttrykk
for at Hættas forslag bør vurderes nøye
fordi dette er en mulig fremgangsmåte for
å etablere et klarere skille mellom politikk
og forvaltning, noe som er en utfordring
for Sametinget i dag. Det ble også sagt
at Sametinget må vurdere hvordan man
best kan styrke tingets kompetanse på de
forskjellige saksområdene, herunder de
saksområdene som er omfattet av Hættas
forslag. Det ble av noen sagt at en omorganisering kan tenkes å kunne bidra til et
nødvendig kunnskapsløft.
Flere deltakere sluttet seg til tanken om
at ansvaret for utvikling og forvaltning av
samisk reindrift i Norge bør bli overført til
Sametinget. Andre stilte seg mer tvilende
til om Sametinget bør overta forvaltningsansvaret for reindriften. Det ble sagt
at Sametinget i dag har god dialog med
reindriftsnæringen, blant annet i forbindelse med tingets forhandlinger og dialog
26
med multinasjonale gruveselskaper. Det
ble også sagt at Sametinget vanskelig kan
overta forvaltningsansvaret for reindriften
dersom det fortsatt er staten som har ansvaret for å utvikle reindriftspolitikken. Det
ble vist til at Sametinget i Sverige har et
­forvaltningsansvar i forhold til reindriften,
men at man nå diskuterer muligheten for
en endring slik at tinget ikke lenger skal ha
et slikt ansvar. Dette skyldes i det vesentlige
at det innenfor reindriftsnæringen i Sverige
er en del misnøye med dagens forvaltningsordning.
Noen av deltakerne uttalte at man bør få
en nærmere avklaring av hva som ligger i
begrepet «forvaltning av reindriften». I den
forbindelse ble det vist til at Sametinget
ikke bør ha noen myndighet i forhold til å
fastsette grenser mellom siidaenes bruksområder fordi slike forhold må avklares på
grunnlag av sedvane, alders tids bruk og
tingsrettslige prinsipper. Det ble av noen
også sagt at Sametinget heller ikke bør ha
myndighet til å fastsette høyeste reintall
og at spørsmål vedrørende inngrep i rein­
beiteområder bør håndteres av vedkommende siida. En deltaker som til daglig arbeider i reindriften sa imidlertid at det ville
være bra og viktig om Sametinget overtok
forvaltningsansvaret for reindriften i
Norge. Dette ble begrunnet med at dagens
ordning fremmer fornorskning innenfor
reindriftsnæringen, at reindriftens hovedorganisasjon går «hånd i hånd» med staten
og at de sammen fornorsker den samiske
reindriften. Det ble sagt at det ikke stemmer at hele næringen er imot at Sametinget
skal overta forvaltningsansvaret for reindriften. Vedkommende argumenterte for
sitt syn blant annet med anførselen om at
Sametinget fremmer samisk kultur og utvikling i samsvar med samenes egne prinsipper og verdier, og at Sametinget besitter
langt større kunnskap om reindriftsnæringen enn hva tilfellet er hos statlige myndigheter. Det var ingen seminardeltakere som
absolutt avviste tanken om at Sametinget
bør gis en betydelig rolle og myndighet i
forvaltningen av samisk reindrift, selv om
det var noen som ga uttrykk for reservasjoner av forskjellig karakter.
2. Samisk selvbestemmelse og media
Det åttende seminaret som Gáldu arrangerte innenfor rammen av prosjektet «Samisk
selvbestemmelse: Innhold og gjennomføring» hadde «samisk selvbestemmelse og
media» som tema. Seminaret ble avholdt i
Diehtosiida i Guovdageaidnu 8.–9. november 2011. Arrangøren hadde invitert personer fra samiske medieinstitusjoner i Norge
til å delta på seminaret (Ávvir, NRK Sápmi
og Ságat). NRK Sápmi var representert med
to seminardeltakere, mens ingen fra avisene
Ávvir og Ságat deltok på seminaret. Seminaret besto for øvrig av deltakere med medieerfaring og personer med interesse for de
aktuelle problemstillingene. Se vedlagte seminarprogram (vedlegg 3) og deltakerliste
(vedlegg 4). John Trygve Solbakk var ordstyrer under seminaret.
Urfolks rett til å etablere egne medier er et
sentralt element i deres rett til selvbestemmelse. Arrangøren av seminaret hadde
imidlertid valgt å sette fokus på hvorvidt
medier – og spesielt samiske medier – har
en rolle å spille i forhold til å informere og
fremme debatt om selvbestemmelsesrettens innhold og gjennomføring i en samisk
kontekst. Arrangøren hadde lagt til grunn
at samene i Norge per i dag har egne medier på sine språk (samisk og norsk), selv om
dette nødvendigvis ikke fullt ut er gjenspeilet i eierskapsstrukturen for disse mediene.
Valget av det tematiske fokuset for seminaret bygget også på den forutsetning at samiske medieinstitusjoner har redaksjonell
frihet i forhold til å velge hvilke saker man
prioriterer å dekke og hvordan de utvalgte
sakene blir dekket.
Målsettingen med seminaret var å initiere
diskusjoner med hensyn til hvilken rolle
og ansvar medier har i forhold til dekning
av temaer rundt samisk selvbestemmelse.
Følgende problemstillinger dannet utgangs-
punktet og rammen for diskusjonene under
seminaret:
1) Hvordan er norske og samiske mediers
dekning av debatten om samisk selvbestemmelse?
2) Har samiske medier et særskilt ansvar
i forhold til dekning av spørsmål vedrørende samisk selvbestemmelse?
3) Har samiske medier et ansvar i forhold
til dekning av den internasjonale debatten om urfolks rett til selvbestemmelse?
2.1 Samiske mediers dekning av samisk selvbestemmelse
Doktorgradsstipendiat Katri Somby innledet den faglige delen av seminaret i form av
en presentasjon av resultatene av en undersøkelse som hun hadde foretatt av samiske
mediers dekning av spørsmål vedrørende
samisk selvbestemmelse i 2011. Innledningsvis ble det fra hennes side sagt at selv
om den anvendte metoden ikke danner
grunnlag for absolutte konklusjoner, bidrar
undersøkelsen likevel med en viss indikasjon på hvordan debatten rundt samisk
selvbestemmelse ble dekket av samiske medier i 2011.
Den gjennomførte undersøkelsen av samiske mediers dekning av samisk selvbestemmelse i 2011 er basert på en gjennomgang
av nyhetsarkivet for 2011 i henholdsvis
NRK Sápmi (TV, radio og nett) og avisene
til Ávvir og Ságat (avisutgavene). Begrepene «selvbestemmelse», «iešmearrideapmi»
og «iešmearrideami» ble benyttet som
søkeord i gjennomgangen av de respektive
nyhetsarkivene.21
Somby ga uttrykk for at samiske medier
21 Begrepene «iešmearrideapmi» og «iešmearrideami» er samiske begreper for
selvbestemmelse.
27
GÁLDU ČÁLA 1/2011
er sentrale premissleverandører for den
samiske befolkningen og den samiske offentlighet i saker som berører samene. Hun
sa at dette fører til at samenes forventninger til samiske medier i slike saker er
forskjellig fra deres forventninger til norske
mediers dekning av samiske saker. Det ble
sagt at samiske medier imidlertid også har
en oppgave i forhold til å informere majoritetsbefolkningen om samiske forhold.
Hun sa at samiske medier i første rekke bør
være premissleverandører for den samiske
befolkningen, selv om dette nødvendigvis
ikke er i samsvar med majoritetsbefolkningens perspektiv i samiske saker.
Det ble konstatert at samiske mediers
oppmerksomhet rundt temaet samisk
selvbestemmelse er meget varierende. Det
ble vist til at samiske medier har sterkere
fokus på samisk selvbestemmelse når det
er sametingsvalg sammenlignet med den
dekning som selvbestemmelse normalt blir
gjenstand for i samiske medier. Den økte
medieinteressen for samisk selvbestemmelse i valgår ble antatt å være knyttet til
det forhold at enkelte politiske partier og
organisasjoner har referanser til samisk
selvbestemmelse i sine respektive politiske
programmer. Somby sa at den politiske
debatten i forkant av sametingsvalgene
har bidratt til en endring i synet på samisk
selvbestemmelse. Dette ble eksemplifisert
under henvisning til at Arbeiderpartiets
samiske representanters bidrag i debatten
om selvbestemmelse tidligere i stor grad
begrenset seg til at man etterlyste en nærmere avklaring og konkretisering av innholdet i samisk selvbestemmelse. Det ble
sagt at dette er forskjellig fra dagens situasjon fordi partiets samiske representanter
nå støtter kravet om styrket samisk selvbestemmelse.
Somby redegjorde deretter for hennes undersøkelse av den samiske mediedekningen
av temaer rundt samisk selvbestemmelse i
samiske medier i 2011. Den samiskspråklige avisen Ávvir hadde ifølge Somby
ingen saker om samisk selvbestemmelse
(iešmearrideapmi) i 2011. Hun sa at avisens
dekning av problemstillinger knyttet til
28
samiske rettigheter i det vesentlige kom til
uttrykk i reindriftspørsmål og i tilknytning
til avisens behandling av Kystfiskeutvalgets forslag. Somby konkluderte med at
spørsmål og problemstillinger vedrørende
samisk selvbestemmelse derfor ikke synes
å være et prioritert saksfelt for den samiskspråklige avisen.
NRK Sápmi hadde ifølge Somby ingen
nyhetsintroer (radio og TV) i 2011 hvor
«iešmearrideapmi», «iešmearrideami» eller «selvbestemmelse» ble anvendt. Hun
sa at dette imidlertid ikke betyr at man her
snakker om fravær av rettighetsdebatt eller dekning av rettighetsspørsmål på radio
og TV. Somby sa videre at resultatene av
hennes undersøkelse heller ikke utelukker at begrepene «iešmearrideapmi»,
«iešmearrideami» eller «selvbestemmelse»
er brukt i nyhetssaker selv om disse begrepene ikke er benyttet i nyhetsinnslagets
intro. Hun sa at hun dermed ikke kan trekke absolutte konklusjoner i forhold til NRK
Sápmis radio- og TV-dekning av problemstillinger knyttet til retten til selvbestemmelse. Somby informerte om at hun hadde
funnet to referanser til samisk selvbestemmelse på NRK Sápmis nettbaserte nyhetsside i 2011, hvorav ett av disse oppslagene
knyttet spørsmålet om samisk selvbestemmelse opp mot begrepet «samestat».22
Den norskspråklige samiske avisen Ságat
var ifølge Somby den samiske medieinstitusjonen med flest nyhetsoppslag om samisk
selvbestemmelse i 2011. Hun viste til at
avisen i 2011 tok for seg begrepet samisk
selvbestemmelse og problemstillinger knyttet til selvbestemmelsesretten på lederplass
gjennom sin dekning av norsk samepolitikk, intervjuer, referater fra offentlige
møter og rapporter samt ved å ta inn leserinnlegg som omhandler problemstillinger
knyttet til samisk selvbestemmelse. Hun
viste til at hun ikke har funnet noen referanser til «samestat» i avisens dekning av
samisk selvbestemmelse.
22 Katri Somby presenterte sin undersøkelse 8. november 2011. Det forutsettes at
hun her viser til perioden 1. januar–8. november 2011.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
«Samiske medier synes ikke å ha noen
bevisst målsetting om å dekke temaer
rundt samisk selvbestemmelse.»
Somby konkluderte med at samiske medier
i det vesentlige synes å dekke samisk selvbestemmelse ved at man følger politiske
strømninger i form av oppslag basert på
hendelsesnyheter og rapporter. Ifølge Somby tyder dette på at samiske medier ikke
har en bevisst agenda eller målsetting om å
fremme eller dekke selvbestemmelsesproblematikken.
I den etterfølgende debatten fikk innlederen spørsmål om hva hun tror kan være
årsaken til at man har så vidt lite fokus på
samisk selvbestemmelse i samiske medier.
Hun responderte med å vise til hennes
konklusjon: Samiske medier synes ikke
å ha noen bevisst målsetting om å dekke
temaer rundt samisk selvbestemmelse.
Videre uttrykte hun overraskelse over at
Ávvir – som den eneste samiskspråklige
avisen i Norge og en etterfølger av avisen
Sámi Áigi – overhodet ikke har omtalt
samisk selvbestemmelse gjennom sine nyhetsoppslag i 2011. Hun sa at avisen Ávvir
ikke er synlig i den offentlige debatten om
samisk selvbestemmelse. Videre ga hun uttrykk for en viss overraskelse over at NRK
Sápmi ikke hadde særskilt fokus på samisk
selvbestemmelse, spesielt sammenlignet
med den dekning som avisen Ságat har av
slike problemstillinger. Somby påpekte at
den redaksjonelle linjen i avisen Ságat har
endret seg vesentlig gjennom årenes løp –
fra å være mot etableringen av Sametinget
og for utbyggingen av Alta–Kautokeinovassdraget til nå å være den samiske medieinstitusjonen som i størst grad befatter seg
med problemstillinger rundt samisk selvbestemmelse.
En av seminardeltakerne sa at den gjennomførte undersøkelsen av samiske
mediers dekning av debatten om samisk
selvbestemmelse bærer preg av å være lite
vitenskapelig og akademisk. Det ble sagt at
undersøkelsen blant annet har den svakhet
at den i hovedsak er basert på bruk av (kun)
tre søkeord, nemlig «iešmearrideapmi»,
«iešmearrideami» og «selvbestemmelse».
Innlederen sa seg enig i at undersøkelsen
muligens kan betegnes som lite akademisk
og vitenskapelig, men at den likevel etter
hennes syn bidrar med interessante indikasjoner om samiske mediers dekning av
temaer rundt samisk selvbestemmelse. I
den forbindelse viste hun blant annet til at
NRK Sápmi etter hennes syn har bidratt
til å knytte samisk selvbestemmelse opp
mot «samestat»-myten. En annen deltaker
sluttet seg til oppfatningen om at undersøkelsen – til tross for begrensninger med
hensyn til metodevalg og dybde – likevel
gir et visst innblikk i hvordan samiske medier befatter seg med temaet samisk selvbestemmelse. Vedkommende stilte spørsmål
ved om Ávvirs manglende interesse for og
dekning av samisk selvbestemmelse kan
relateres til avisens eierstruktur og om
NRK Sápmis dekning kan relateres til institusjonens syn på kravet som må stilles med
hensyn til samiske mediers «objektivitet» i
dekningen av samiske saker.
En deltaker anførte at samiske medier,
spesielt NRK Sápmi, i stor utstrekning
dekker saker som naturlig faller inn under
selvbestemmelsesrettens innhold, selv om
begrepet samisk «selvbestemmelse» ikke
nødvendigvis benyttes i de aktuelle nyhetsoppslagene. Vedkommende sa seg imidlertid likevel overrasket over at samiske
medier i så vidt liten grad tar for seg selvbestemmelsesretten som et eget tema fordi
dette burde være en naturlig utvikling i lys
av at det internasjonale samfunn formelt
har anerkjent at urfolk har rett til selvbestemmelse, blant annet gjennom generalforsamlingens vedtakelse av FNs erklæring
om urfolks rettigheter.
Ordstyrer inviterte seminardeltakerne til
å komme med synspunkter med hensyn
til hva som kan være årsaken til at samiske
medier i så vidt liten grad befatter seg
med temaet samisk selvbestemmelse og i
forhold til spørsmålet om samiske medier
eventuelt har et større ansvar til å dekke
debatten om samisk selvbestemmelse enn
hva som er tilfellet for norske medier.
29
GÁLDU ČÁLA 1/2011
En av deltakerne anførte at det ikke vil
være riktig å bedømme samiske medier på grunnlag av hvor ofte begrepet
«selv­bestemmelse» er benyttet i samisk
­mediedekning, fordi det er innholdet i nyhetsinnslagene som er det viktige i en slik
vurdering og altså ikke om man uttrykkelig bruker begrepet «selvbestemmelse» i
nyhetsoppslaget. Det ble sagt at man for
eksempel i NRK Sápmis dekning av samiske saker ofte befatter seg med spørsmål
som er å anse som sentrale elementer i
retten til selvbestemmelse. Det ble videre
sagt at samepolitiske partier og organisasjoner også har et ansvar for å fremme
problemstillinger knyttet til samisk selvbestemmelse. Medier er samfunnsorienterte
og medie­institusjoner vil ofte i stor grad
bare res­pondere til og gjenspeile pågående
samfunnsdebatter. Eksempelvis omtales
selvbestem­melse jevnlig når det er valg
til Sametinget fordi temaet da står på den
politiske dagsordenen. En seminardeltaker
med mediebakgrunn sa at objektivitetsbegrepet – eller kravet til objektivitet – er
en spesiell utfordring for samiske medier,
samtidig som det ble påpekt at det er viktig
å huske at det samiske samfunn på ingen
måte er et homogent samfunn. Det er et
faktum at man i det samiske samfunn har
forskjellige syn på retten til selvbestemmelse og med hensyn til hvilken betydning
selvbestemmelse har for den fremtidige
samfunnsutviklingen.
Noen av deltakerne sa at selvbestemmel­se
er et komplisert og svært omfattende tema,
og at journalister dermed kan være tilbake­­
holdne med å befatte seg med disse problemstillingene. Det ble anført at manglende
kunnskap om temaet kan være en av årsakene til at samiske medieinstitusjoner i liten
grad befatter seg dette. Det ble av noen anført at kunnskapsnivået alltid kan forbedres
i medieinstitusjoner og at dette er et ansvar
«Han var av den oppfatning at samiske
medier i visse situasjoner i stor grad,
bevisst eller ubevisst, legger seg på
samme redaksjonelle linje som norske
medier når det gjelder samiske saker.»
30
som tilligger vedkommende institusjon og
den enkelte journalist. En av deltakerne anførte at man på ingen måte kan forvente at
alle journalister har inngående kunnskap om
selvbestemmelsesretten, og at man derfor
må sette større fokus på den redaksjonelle
prioriteringen i samiske medieinstitusjoner.
Dette ble begrunnet med at medieinstitusjoner vil kunne tilegne seg kunnskap og
ekspertise på dette området dersom temaet
gis nødvendig redaksjonell prioritet.
En av deltakerne ga uttrykk for at samiske
mediers interesse for samisk selvbestemmelse kan forbedres gjennom at man får
bedre kommunikasjon mellom de som
søker å fremme samisk selvbestemmelse
og journalister og medieinstitusjoner. Det
ble sagt at man ikke skal se bort fra at man
i hovedsak står overfor et kommunikasjonsproblem som følge av at de personer,
organisasjoner og institusjoner som søker
å fremme samisk selvbestemmelse ikke er
tilstrekkelig gode til å kommunisere budskapet på en interessant og relevant måte.
Politisk rådgiver Bjarne Store-Jakobsen
holdt en innledning helt på slutten av
seminaret. Han var opprinnelig lagt inn
som første innleder under seminaret, med
utviklingen av samiske mediers dekning
av rettighetsspørsmål som tema. Store-Jakobsen var imidlertid forhindret fra å være
til stede under seminaret, og han deltok
derfor via Skype.
Innledningsvis redegjorde Store-Jakobsen
kort for grunnlaget for urfolks rett til selvbestemmelse under henvisning til FNs
erklæring om urfolks rettigheter og felles
artikkel 1 i henholdsvis FNs konvensjon
om sivile og politiske rettigheter og FNs
konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Han sa at han personlig
etterlyser bedre informasjon om selvbestemmelse fra medienes side, og spesielt
gjelder dette samiske medier. Han begrunnet dette med at slik informasjon etter hans
syn faller inn under medienes alminnelige
folkeopplysningsplikt. Han var av den
oppfatning at medier ofte har sviktet sin
opplysningsplikt og at de i noen tilfeller har
GÁLDU ČÁLA 1/2011
bidratt med feil informasjon om målsettingen bak samenes krav om styrket selvbestemmelse, spesielt gjennom referanser til
«samestat»-myten.
Store-Jakobsen uttrykte skuffelse over norske og samiske mediers dekning av temaer
rundt samisk selvbestemmelse. Han var av
den oppfatning at samiske medier i visse situasjoner i stor grad, bevisst eller ubevisst,
legger seg på samme redaksjonelle linje
som norske medier når det gjelder samiske
saker. Han uttrykte skuffelse over dette, og
anførte at samer har rett til egne medier
som arbeider på grunnlag av et samisk perspektiv. Han erkjente imidlertid at det ikke
bare er samiske medier som har et ansvar
i forhold til å søke å bringe samisk selvbestemmelse inn i det offentlige ordskiftet,
fordi samiske politikere og akademiske
institusjoner også har et selvstendig ansvar
i forhold til å artikulere og redegjøre nærmere for selvbestemmelsesretten.
Store-Jakobsen konkluderte med at samiske mediers dekning av samisk selvbestemmelse ikke har endret seg nevneverdig
siden 1970-tallet. Han sa at dette var situasjonen – til tross for at samisk selvbestemmelse ikke var anerkjent på 1970-tallet,
men først ble offisielt anerkjent av FN i september 2007 gjennom vedtakelsen av FNs
erklæring om urfolks rettigheter. Han sa at
det er naturlig å forvente at norske så vel
som samiske medier nå i større grad setter
fokus på samisk selvbestemmelse siden verdenssamfunnet uttrykkelig har anerkjent at
urfolk har rett til selvbestemmelse. Avslutningsvis viste han til en trailer for et på det
tidspunkt forestående NRK Brennpunktprogram med tittelen «Førsteretten», hvor
man etter Store-Jakobsens syn på en meget
uheldig måte blander sammen samiske rettighetsspørsmål med genetisk forskning
på en måte som etter hans syn grenser opp
mot rasisme. Han sa at dette viser hvor viktig det er at man har samiske medier som
kan korrigere den type mediedekning av
saker som berører samene.
I den etterfølgende debatten viste en av
deltakerne til at sentrale norske politikere
til tider avviser det samiske kravet om
styrket samisk selvbestemmelse under henvisning til at man fra samisk side ikke er
tilstrekkelig konkret med hensyn til selvbestemmelsesrettens innhold. Vedkommende
mente at dette bidrar til å skyggelegge, og
at det er et forsøk på å kneble den offentlige debatten om samisk selvbestemmelse.
Vedkommende sa at det i slike sammenhenger også ofte fremheves at debatten om
samisk selvbestemmelse ikke er en «akademisk øvelse», men et politisk spørsmål.23
Deltakeren var av den oppfatning at verken
norske eller samiske medier har vært spesielt gode til å stille spørsmålstegn ved og
følge opp slike uttalelser fra sentrale norske
politikere. Innlederen responderte med å
uttrykke overraskelse over sentrale norske
politikeres svake kunnskap om urfolks rett
til selvbestemmelse og deres manglende
politiske vilje til å sikre at retten fullt ut kan
gjennomføres. Han viste i den forbindelse
til at norske kommuner har utstrakt selvstyre og at dette er både uproblematisk og
naturlig, og at økt samisk selvbestemmelse
i prinsippet burde være like uproblematisk
og naturlig.
En av seminardeltakerne utfordret StoreJakobsen til å utdype sine anførsler om at
samiske medier i visse sammenhenger bidrar med feil informasjon om samisk selvbestemmelse og klargjøre om han mener
at samiske medier bevisst bidrar med feil
informasjon i slike saker. Videre ble StoreJakobsen utfordret til å utdype påstanden
om at samiske medier ofte legger seg på
norske mediers redaksjonelle linje når det
gjelder samiske saker.24 Flere andre deltakere sa også at det er feil å karakterisere
samiske medier, herunder NRK Sápmi, for
å være «haleheng» til norske medier, fordi
samiske medier har full redaksjonell frihet.
En av deltakerne påpekte også at Sametinget ikke synes å være særlig opptatt av å
søke innflytelse innenfor NRK, herunder i
form av styremedlemskap i NRK. Det ble
her vist til at Sametinget frem til i dag ikke
23 Vedkommende seminardeltaker henviste her til uttalelser som Helga Pedersen,
parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, kom med under en
debatt om filmen «Fjellfinnhua» under Riddu Riđđu-festivalen i juli 2010.
24 Dette var en referanse til innlederens utsagn om at samiske medier ofte er et
«haleheng» til norske medier når det gjelder samiske saker.
31
GÁLDU ČÁLA 1/2011
har fremsatt krav om at NRK-styret bør ha
et samisk medlem.
Store-Jakobsen sa at han ikke har fullgodt
empirisk grunnlag for sine påstander, men
at han gjennom noen eksempler har søkt
å belyse påstanden nærmere, blant annet
gjennom at samiske medier i noen tilfeller har brukt «samestat»-begrepet i en
selvbestemmelseskontekst. Han var av den
oppfatning at dersom samiske medier på
grunn av manglende kunnskap eller ved et
uhell bidrar til å etablere en tenkt forbindelseslinje mellom samisk selvbestemmelse
og «samestat», er det tilgivelig, men at det
er svært alvorlig dersom denne koblingen
skjer bevisst. Store-Jakobsen var av den
oppfatning at dersom samiske medier bevisst etablerer en slik kobling, gjør man
akkurat det samme som norske medier
ofte gjør når det er snakk om samisk selvbestemmelse – nemlig ved å trekke frem
«samestat» som skremsel. Han oppfordret
NRK Sápmi til å lage en omfattende programserie rundt temaet samisk selvbestemmelse for å bidra med mer informasjon og
kunnskap om temaet.
En av seminardeltakerne som til daglig arbeider for NRK Sápmi sa at slike programmer selvsagt i prinsippet kan tenkes produsert. Forutsetningen er imidlertid at man i
det samiske samfunn har klare oppfatninger om selvbestemmelsesrettens innhold.
Med mindre samfunnet selv kan definere
selvbestemmelsesrettens nærmere innhold,
vil det bli vanskelig å produsere noe om
samisk selvbestemmelse. Det ble i den forbindelse vist til at Gáldus prosjekt om selvbestemmelse er viktig fordi det bidrar til
å etablere et visst grunnlag for den videre
debatten og prosessen om samisk selvbestemmelse. Det ble anført at hovedansvaret
for å fremme samisk selvbestemmelse ligger hos folkevalgte samiske politikere, og
ikke hos samiske medieinstitusjoner.
Store-Jakobsen responderte med å identifisere flere temaer som etter hans oppfatning
forholdsvis lett kan gjøres til gjenstand for
interessant mediedekning, herunder (1)
hvordan statens konsultasjonsplikt gjen32
nomføres i praktisk norsk politikk, (2)
hvordan prinsippet om urfolks frie og informerte forhåndssamtykke respekteres av
staten i saker som i betydelig grad berører
det samiske samfunn, (3) hva urfolks medbestemmelse betyr i samisk sammenheng,
(4) hvorvidt man i dag har samisk autonomi i saker som vedrører samenes indre
og lokale anliggender samt (5) hvordan den
statlige finansieringsordningen for samepolitiske tiltak fungerer i Norge.
Selv om det ikke er mulig å trekke entydige konklusjoner på grunnlag av debatten
som fant sted under seminaret om samiske
mediers dekning av temaer rundt samisk
selvbestemmelse, bidro likevel debatten til
å identifisere en rekke grunnleggende problemstillinger og utfordringer. Debatten bidro også til å identifisere en del prinsipielle
motsetningsforhold i forståelsen av samiske
mediers ansvar i forhold til dekningen av
samiske saker, noe som i seg selv kan danne
grunnlag for fremtidige diskusjoner om samiske mediers ansvar og rolle i dekningen
av samiske saker, herunder spørsmål vedrørende retten til selvbestemmelse.
2.2Norske og samiske mediers dekning av spørsmål om samisk selvbestemmelse
Nils Johan Heatta, direktør og sjefredaktør i NRK Sápmi, innledet diskusjonene
om norske og samiske mediers dekning av
samisk selvbestemmelse. Innledningsvis
konkluderte han med at dersom man skal
lykkes å få større mediedekning rundt temaet om samisk selvbestemmelse, må problemstillingene forenkles og illustreres ved
hjelp av konkrete eksempler for å vise hva
man mener med konseptet samisk selvbestemmelse. Han var av den oppfatning
at de som søker å fremme temaet samisk
selvbestemmelse ikke er gode nok til å forenkle og eksemplifisere problemstillingene.
Det ble sagt at det alltid er viktig å avpasse
språket i forhold til det man ønsker å oppnå med den aktuelle informasjonen. Heatta
sa at man også alltid må stille spørsmål ved
om det er avsenderen eller mottakeren av
informasjonen det er noe galt med dersom
man ikke når frem med informasjonen på
GÁLDU ČÁLA 1/2011
den tiltenkte måten. Han illustrerte dette
poenget ved å vise til at NRK Sápmi – eksempelvis – ikke kan skylde på sine lyttere,
seere eller lesere dersom disse ikke forstår
eller bryr seg om det som formidles gjennom nyhetsinnslagene fordi media i slike
tilfeller ikke har lyktes i sine oppgaver.
Brukeren kan ikke klandres dersom mediene ikke når frem med informasjonen på
den tiltenkte måten. Personer som ønsker å
påvirke mediedekningen må ifølge Heatta
selv aktivt delta i det offentlige ordskiftet
«Han sa at dersom det ikke er noen i
det samiske samfunn som gir begrepet
«selvbestemmelse» et innhold, er
«samestat»-tilnærmingen kanskje den
enkleste innfallsvinkelen for mediene.»
på de steder og gjennom de kanaler hvor
debatten føres. Han sa at den tradisjonelle
samiske tilnærmingen – hvorigjennom
man forholder seg taus når man er uenig
i det som skrives eller uttrykkes – ikke er
anvendbar dersom man vil påvirke den offentlige debatten. Det ble påpekt at samiske
representanter ofte ikke er modige og raske
nok til å benytte seg av anledninger til å
påvirke den offentlige debatten.
Heatta redegjorde deretter for NRK Sápmis
overordnede visjon for sin virksomhet. Han
sa at visjonen til NRK Sápmi er at det gjennom sin programvirksomhet skal medvirke
til at samer kan og vil være samer. Denne
visjonen skriver seg tilbake til 1992, men
den er like gyldig og relevant i 2011 fordi
den på en treffende måte beskriver NRK
Sápmis overordnede formål og virksomhet.
Under henvisning til uttalelsen som tidligere kringkastingssjef Torolf Elster kom med
i forbindelse med åpningen av NRK Sámi
Radio i 1976 om at «Sámi Radio skal ikke
være noen kampradio», sa han at de som
ønsker å påvirke riksmedier eller rikspolitikere i samsvar med deres syn på samisk
selvbestemmelse har behov for lobbyister
og PR-firmaer, og ikke NRK Sápmi – fordi
NRK Sápmi verken er en aktivistkanal eller
et PR-firma.
Heatta sa at NRK Sápmi har et ansvar
for å bringe frem korrekt informasjon og
arbeide for at forskjellige samiske synspunkter kommer frem i lyset og høres i det
offentlige rom innenfor rammen av egne
arbeidsmetoder og strategier og i samsvar
med pressens etiske normer. Hva angår
pressens etiske normer, henviste han spesielt til punkt 2.2 og punkt 2.9 i pressens
«Vær varsom-plakat». Punkt 2.2 slår fast
at «den enkelte redaksjon og den enkelte
medarbeider må verne om sin integritet
og troverdighet for å kunne opptre fritt og
uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller
andre grunner vil øve innflytelse på det
redaksjonelle innhold». Punkt 2.9 bestemmer at «redaksjonelle medarbeidere må
ikke motta pålegg om oppdrag fra andre
enn den redaksjonelle ledelse». Heatta sa at
NRK Sápmi verken kan eller ønsker å etablere samarbeid med noen i strid med disse
normene.
Under henvisning til at det under første
seminardag ble vist at NRK Sápmi og norske medier til tider anvender betegnelsen
«samestat» i dekningen av temaer rundt samisk selvbestemmelse, stilte Heatta spørsmål ved om det kan være manglende informasjon som er årsaken til at publikum og
media selv gir begrepet «selvbestemmelse»
et innhold. Han påpekte at korrekt informasjon synes å være hovedutfordringen i
forhold til mediedekningen av samisk selvbestemmelse; en viktig forutsetning for god
mediedekning av problemstillinger knyttet til samisk selvbestemmelse er at media
får forståelig og troverdig informasjon om
temaer rundt selvbestemmelse. Han sa at
dersom det ikke er noen i det samiske samfunn som gir begrepet «selvbestemmelse»
et innhold, er «samestat»-tilnærmingen
kanskje den enkleste innfallsvinkelen
for mediene. Han ga imidlertid også uttrykk for at han ikke er særlig tilfreds med
NRK Sápmis anvendelse av betegnelsen
«samestat» i relasjon til dekningen av samisk selvbestemmelse, og sa at dette er et
område hvor institusjonen ganske raskt
bør kunne bli bedre. Han påpekte imidlertid at NRK Sápmi ikke bare ­formidler
33
GÁLDU ČÁLA 1/2011
­ samestat»-begrepet, men at de også for«
kaster eller bagatelliserer begrepet. Han
sa at dette begrepet synes å fremkomme
oftere i norske medier enn i NRK Sápmi, og
da hovedsakelig i leserinnlegg og i mindre
grad i artikler og nyhetsreportasjer.
Mediedekningen av samisk selvbestemmelse påvirkes ifølge Heatta også av medienes geografiske beliggenhet og avstand til
samiske kjerneområder. Medienes interesse
for og kunnskap om temaet reduseres nærmest proporsjonalt med den geografiske
avstanden mellom medieinstitusjonene
og de samiske kjerneområdene. Han eksemplifiserte dette med å vise til at det
finnes norske journalister – med tilhold
i Finnmark fylke – som har inngående
kjennskap til og god kunnskap om spørsmål vedrørende samisk selvbestemmelse.
Heatta ga uttrykk for at selv om han i noen
sammenhenger har stilt seg kritisk til den
dekning som samiske saker har fått i Finnmark Dagblad, anerkjenner han likevel at
denne avisen på en ganske god måte har
bidratt til å styrke offentlighetens kunnskap om samiske forhold gjennom nyhetsoppslagenes balanserte innhold. Han sa at
balansert mediedekning av samiske saker
tvinger folk til å reflektere over sitt eget utgangspunkt og eventuelle forhåndsinntatte
meninger. Heatta påpekte at norske medier
og journalister i Finnmark imidlertid heller kan komme bort fra det faktum at de
tilhører en av de to gruppene som berøres
av problemstillinger knyttet til samisk selvbestemmelse. Han begrunnet dette med at
journalisters etniske tilhørighet og identitet
alltid vil påvirke deres prioriteringer, vektlegging, fokus og presentasjonsform i den
type saker som det her er snakk om.
Heatta tok deretter for seg det han oppfatter å være forskjellen mellom norske og
samiske mediers dekning av samiske saker.
Han sa at skillelinjene går mellom «kunnskap» og «kunnskapsløshet» og i form av
forståelsen av hvem som er «oss» og «dem»
i slike sammenhenger. Han sa at samiske
medier normalt har inngående kunnskap
om samiske saker, mens det motsatte ofte
er tilfellet i norske medieinstitusjoner.
34
Han eksemplifiserte dette ved å vise til at
den samiske mediedekningen av lovforslaget til Finnmarksloven i 2005 var langt
bedre enn den dekningen saken fikk i norske medier. Han viste blant annet til at
to av NRK Sápmis journalister ble tildelt
henholdsvis Finnmark Journalistlags og
Samisk Journalistlags pris for dekningen
av Samerettsutvalgets arbeid og forslaget
om Finnmarkslov. Han sa at dette viser at
samiske journalister normalt har meget
god kunnskap om samiske saker. Heatta
sa at dette står i kontrast til hvor lite norsk
media fremdeles vet om samiske saker og
forhold. Han eksemplifiserte dette under
henvisning til at en ikke navngitt anerkjent
norsk journalist i en av Norges største
medieinstitusjoner har gitt til kjenne at
det var vanskelig å dekke prosessen rundt
forslaget til Finnmarkslov fordi det forelå
så mye informasjon at det ble vanskelig å
videreformidle dette til publikum. Heatta
sa at dette i praksis fremstår som vedkommende norske journalists forsvar og
begrunnelse for at vedkommende medieinstitusjon fortsatt har redusert kunnskap om
Finnmarksloven. Han påpekte at kjernen i
den aktuelle begrunnelsen for manglende
dekning av prosessen var at det angivelig
forelå for mye informasjon og at det var så
vanskelig å følge med i denne prosessen.
Heatta sa at han imidlertid vanskelig kan
kritisere den aktuelle redaksjonen for ikke
å ha dekket prosessen, men uttalelsen viser
at institusjonen ikke hadde tatt seg bryet
med å tilegne seg kunnskap om saken eller
til å nyttiggjøre seg av den kunnskap som
allerede eksisterte innenfor vedkommende
institusjon.
Heatta ga uttrykk for at journalistikk ikke
alltid er like objektiv som det man får
inntrykk av i den type saker som man her
omtaler. Han sa at journalistenes etniske
identitet og tilhørighet, og dermed deres
forestilling av hvem som er henholdsvis
«oss» og «dem», kan påvirke den dekning
som samiske saker får i mediene. Det ble
vist til at samiske journalister og redaktører
gjennom tidene ensidig har blitt beskyldt
for å ha partsinteresser i samiske saker. Deres angivelige partstilhørighet er b
­ egrunnet
GÁLDU ČÁLA 1/2011
med det forhold at de er samer og at de
dermed også må anses som samiske representanter. Heatta påpekte at de som fremmer slike beskyldninger overfor samiske
journalister og redaktører ofte synes å
glemme at de selv – i denne sammenheng
– tilhører den «andre gruppen». Han sa
at det er et problem at de som artikulerer
slike beskyldninger ikke tar seg tid til å reflektere over egen identitet, tilhørighet og
eventuelle partsinteresse i samiskrelaterte
saker.
«Han viste til at media ofte bidrar til å
tilskrive samene kollektivt ansvar for
meninger eller handlinger som enkelte
samiske individer har uttrykt eller
foretatt.»
Heatta viste til at journalistisk arbeid
blant annet omfatter kildevalg, redigering,
fokus og tema. Denne prosessen styres
av journalister og redaksjoner. Det ville
vært overraskende om ikke journalister
og redaktører, på lik linje med alle andre
personer, var påvirket av deres personlige
bakgrunn og erfaringer. Det er derfor liten
tvil om at journalisters og redaktørers personlige bakgrunn og erfaring også påvirker
det journalistiske sluttproduktet. Han sa at
han personlig derfor ikke blir overrasket av
konklusjoner som journalister trekker på
grunnlag av såkalte journalistiske undersøkelser i saker hvor de selv tilhører en av de
aktuelle etniske gruppene, fordi norske så
vel som samiske journalister har tilhørighet
i egne samfunn. Dette aspektet kommer til
tider til syne når det foreligger en interessekonflikt mellom vedkommende to grupper. Ifølge Heatta er dette noe som man må
akseptere, men samtidig må man også være
ærlige overfor hverandre og i forhold til publikum om at så er tilfelle.
Medienes tendens til å generalisere samer
på grunnlag av enkeltsaker som involverer
samiske individer eller grupper, er ifølge
Heatta en stor utfordring for mediedekningen av samiskrelaterte saker. Han viste til at
media ofte bidrar til å tilskrive samene kollektivt ansvar for meninger eller handlinger
som enkelte samiske individer har uttrykt
eller foretatt. Han sa at denne type generalisering er et stort problem i mediedekningen av samiskrelaterte saker. Han eksemplifiserte dette med å vise til et nyhetsoppslag
i NRKs distriktsnyheter for Troms og
Finnmark, hvor man brukte overskriften
«Ber regjeringen om hjelp med svenske
samer».25 I denne aktuelle saken hadde et
fåtall samiske reindriftsutøvere fra Sverige,
tilhørende samme familie, ført opp hytter
for reindriftsformål på norsk side av grensen uten nødvendige offentlige byggetillatelser fra relevante norske myndigheter.
Man får her inntrykk av at dette er en sak
som vedrører alle samer, selv om det i realiteten bare var snakk om noen få samiske
individer. Han sa at nyhetsoppslag av denne
karakter bidrar til å stigmatisere hele den
samiske befolkningen. Heatta viste også
til at denne formen for generalisering gjør
at næringskonflikter, hvor en av partene
har samisk bakgrunn, ofte blir presentert
som en etnisk konflikt mellom samer og
nordmenn. Han konkluderte med at det er
viktig at medieinstitusjoner tar inn over seg
at samene ikke er en homogen gruppe og at
samene kollektivt ikke skal måtte svare for
eller forsvare enkeltindividers holdninger
og handlinger.
Heatta sa videre at generalisering i saker og
spørsmål som på en eller annen måte kan
knyttes til samer, også kan lede til rasistiske
uttalelser og holdninger overfor samene
som gruppe. Dette kan ifølge Heatta bli
resultatet dersom samiske enkeltpersoners
uttalelser eller handlinger presenteres i media på en måte som gjør at publikum får en
oppfatning av at samene kollektivt er konfliktskapende, urimelige og forbryterske.
Enkelte personer og grupper kan tenkes
å bruke slike fremstillinger som legitimering for hatsk og nedverdigende omtale
av samene som en gruppe. Han sa at man
i noen tilfeller også kommer over uttalelser hvorigjennom samer selv søkes tillagt
ansvar for at de utsettes for generalisering
og nedverdigende omtale. Heatta eksemplifiserte dette med å vise til en uttalelse
25 www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7707353
35
GÁLDU ČÁLA 1/2011
«Jeg mener at flere av Sametingets utspill
har vært ukloke og provosert folk unødig.
Det gjelder utspill rundt mineralloven og
mye snakk om samisk selvbestemmelse.»
fra Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen, der hun ga uttrykk for følgende:26 «Jeg
mener at flere av Sametingets utspill har
vært ukloke og provosert folk unødig. Det
gjelder utspill rundt mineralloven og mye
snakk om samisk selvbestemmelse. Derfor
har regjeringen vært så klar på at det er vi
som bestemmer, og ikke Sametinget.»
Heatta understreket at selv om det ikke er
hans oppgave å gi opplæring eller råd med
hensyn til hvordan den enkelte forholder
seg til media, finner han det likevel naturlig
å kommentere hvordan slike utfordringer
som han har beskrevet kan møtes og håndteres. For det første må den som ønsker
å få gjennomslag for et budskap i media
være profesjonell i sin fremstilling av saken.
Eksempelvis er det viktig at feilaktige påstander fra andre – for eksempel i forhold
til samisk selvbestemmelse – korrigeres
og møtes med riktig og lettfattelig fakta
og retorikk. Han sa også at det er viktig at
fagpersoner, kommunikasjonsarbeidere og
folk flest tar del i den offentlige debatten
gjennom å bidra med kunnskap og ­korrekt
informasjon. Målsettingen må være at
publikum eller offentligheten får tilstrekkelig og riktig informasjon om saken. Han
var av den oppfatning at de som fremmer
samisk selvbestemmelse bør bestrebe seg
for å identifisere de samfunnsområder der
man søker styrket samisk selvbestemmelse,
for eksempel samiske barns opplæring, samiske næringer, samisk språk og kultur mv.
Det ble videre sagt at det er viktig at man
redegjør for hva slik selvbestemmelse eventuelt vil innebære og hvordan den kan gjennomføres. Det ble anført at det også ville
være naturlig å forsøke å gjøre folk oppmerksomme på hvordan hele befolkningen
i de aktuelle områdene kan dra nytte av
samisk selvbestemmelse, samt å fokusere
på de fellesutfordringer som den samlede
befolkningen i disse områdene står overfor.
26 www.nordlys.no/nyheter/article4537278.ece
36
Han sa at det er viktig at man ikke i for stor
grad fokuserer på forhold hvor det er motstridende interesser mellom de forskjellige
gruppene, fordi det også er nødvendig å ta
for seg saker som representerer en utfordring for områdets samlede befolkning.
Heatta sa at man i debatten om samisk
selvbestemmelse bør søke å oppnå enighet
i forhold til noen sentrale historiske og faktiske omstendigheter som er av betydning
for legitimiteten av det samiske kravet om
styrket selvbestemmelse. Dette ble søkt illustrert i form av litt «tankespinn»:
Tankespinn 1:
Norsk velstand er bygget på utvinning av
ressurser fra samisk territorium.
Begrunnelse: Denne påstanden har sitt
grunnlag i at man historisk sett har et
tradisjonelt samisk territorium. Denne
presiseringen er viktig for forståelsen,
legitimiteten og anerkjennelsen av
samenes krav om deltakelse i forvaltningen av ressursene i disse områdene.
Historiske forhold tilsier også at samene
bør få tilgang til en viss andel av statens
fortjeneste av ressursutnyttelsen i disse
områdene, for derved å sikre at det samiske samfunn i større grad drar nytte
av slik ressursutnyttelse.
Tankespinn 2:
Samiske næringer og politikk er finansiert
av ressurser hentet fra samisk territorium.
Norske næringer og politikk er finansiert
med ressurser fra samisk territorium.
Begrunnelse: Det er legitimt å stille
spørsmålet om hvem det er som finansierer hvem i dette landet. Dette
er relevant i forhold til forslagene om
nedleggelse av Sametinget samt avvikling av samiske næringer og samisk
politisk virksomhet, under henvisning
til at disse koster for meget for staten.
Statlige bevilgninger til Sametingets
virksomhet, samepolitiske tiltak og
samiske næringer utgjør kun promiller
av det økonomiske utbyttet som staten
GÁLDU ČÁLA 1/2011
og andre får som følge av ressursutvinningen i historisk samiske områder.
Heatta identifiserte deretter noen forhold
som etter hans oppfatning er viktige for samiske medier i selvbestemmelsesdebatten.
For det første er det viktig at samiske medier er best informert om saksforholdene
slik at samiske medier fremstår som den
viktigste og beste kilden for informasjon i
slike saker. Dernest er det viktig at samiske
medier bidrar med riktig informasjon og
korrigerer eventuelle feil i egen virksomhet
og at man sørger for at samiske synspunkter kommer frem i debatten om samisk
selvbestemmelse. Heatta sa at det er viktig
at samiske medier er en «objektiv» samisk
motvekt mot norsk «objektivitet» i debatten om samisk selvbestemmelse.
Avslutningsvis kom Heatta med forslag til
tiltak som kan avhjelpe medieinstitusjoners
reduserte sakkunnskap i forhold til å redusere gruppepolarisering i sammenhenger
hvor det kan være visse motsetninger mellom de aktuelle gruppene i samfunnet.
Avhjelpingstiltak for kunnskapsløshet
• Tilby pressepakker med faktainformasjon
til riktig tid.
• Skaffe til veie eksperter med troverdighet hos norske journalister og formidle
kontakt.
• Få inn tilsvar, bland deg inn i alle debatter for å rette opp feilinformasjon og tilby
korte og korrekte svar.
• Lag «grasrotbevegelser» der mange enkeltpersoner skriver leserinnlegg, ringer
inn i debatter mv.
Avhjelpingstiltak for gruppepolarisering
• Vær oppmerksom på at journalister og
redaksjoner kan ha partsinteresser i saken.
• Pek på felles utfordringer og fordeler i
stedet for å fremheve forskjeller.
• Gjør oppmerksom på at generalisering er
feil.
• Bidra med relevante og nødvendige dokumenter.
• Man til anstendighet i argumentasjonen
og debatten.
• Vis til relevante eksempler og gjør sammenligninger.
I den etterfølgende debatten ble det av
noen fremhevet at samiske politikere i media ofte må svare for standpunkter som de
ikke har, blant annet fordi norske politikere
ofte bringer frem «samestat»-myten når
det er snakk om samisk selvbestemmelse i
media. Vedkommende var av den formening at dette sier meget om de premisser
som gjelder for mediedebatten om samisk
selvbestemmelse. Det ble sagt at til tross
for at Sametinget har et selvstendig ansvar
i forhold til å informere media om hva som
ligger i kravet om samisk selvbestemmelse,
har også media et tilsvarende ansvar med
hensyn til å legge korrekte premisser for
mediedebatten om samisk selvbestemmelse. Det ble vist til at mediene ofte ukritisk
videreformidler uttalelser i forhold til samerettslige problemstillinger, eksempelvis
anførsler om at Finnmarksloven er i strid
med det menneskerettslige forbudet mot
diskriminering på etnisk grunnlag. Det ble
anført at mediene har et selvstendig ansvar
– ved siden av det ansvar som for eksempel tilligger Sametinget – til å korrigere og
følge opp anførsler som åpenbart er direkte
feilaktige. Det ble av noen anført at det virker som om enkelte avisredaksjoner bevisst
søker å polarisere debatten om samiske
forhold for å øke egne opplag, under henvisning til den lokale avisdekningen av den
opphetede debatten i Tromsø i forhold til
spørsmålet om hvorvidt Tromsø kommune
bør være en del av forvaltningsområdet for
samisk språk.
«Det ble av noen anført at det virker som
om enkelte avisredaksjoner bevisst søker
å polarisere debatten om samiske forhold
for å øke egne opplag.»
Det ble videre vist til at det er vanskelig å få
samiske saker i riksdekkende medier og at
riksdekkende medier også synes å foretrekke å benytte seg av norske journalister når
samiskrelaterte saker er oppe i media fordi
samiske journalister anses som «parter» i
saken på grunn av deres etniske bakgrunn.
37
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Dette ble av noen sagt å være en av årsakene til at samiske journalister i liten grad
har maktet å markere seg på riksnivå. Noen
påpekte at det synes å være slik at NRK
Sápmi har problemer med å få inn saker i
landsdekkende medier med mindre sakene
gjøres til gjenstand for betydelig grad av
tabloidisering og forenkling. Det ble sagt
at riksmedier på mange måter er en kjendisarena, og at det dermed er vanskelig
å få inn samiske saker med mindre disse
frontes av «samiske rikskjendiser» – en
gruppe som er en mangelvare i det samiske
samfunn. Det var stor grad av uttrykt enighet om at henholdsvis medier og samiske
representanter – i første rekke Sametinget
– har et selvstendig ansvar for å bidra til at
temaer rundt samisk selvbestemmelse blir
gjenstand for en korrekt og balansert mediedekning.
2.3Samisk selvbestemmelse
– samiske mediers dekningsansvar
Arne Johansen Ijäs, førstelektor i journalistikk ved Samisk høgskole, innledet temaet
om samiske mediers ansvar i forhold til
dekning av spørsmål vedrørende samisk
selvbestemmelse. Han innledet med å identifisere samiske nyhetsmedier i Norge som
NRK Sápmi og avisene Ávvir og Ságat, under henvisning til at dette er i samsvar med
Kulturdepartementets definisjon av samiske medier. Ijäs ga uttrykk for at spørsmål
om samiske rettigheter er godt nyhetsstoff,
og at også majoritetsmedier har interessert
seg for dette helt siden Alta-sakens tid. Han
sa også at majoritetsmedienes interesse for
minoriteter og urfolk normalt øker dersom
slike gruppers hevdvunne rettigheter er
truet. Han viste til at man har slike eksempler fra USA, der majoritetsmediene fattet
interesse for minoritetene da de fargede
begynte å kreve stemmerett og for urfolk
da indianerne begynte å hevde sine krav til
land.
Ijäs konstaterte at samiske medier har et
ansvar i forhold til dekning av spørsmål
vedrørende samisk selvbestemmelse. Han
begrunnet dette med at samiske medier
har et særskilt ansvar overfor det samiske
samfunn gjennom en henvisning til medi38
enes samfunnsoppgaver, herunder informasjonsoppgaven, kommentatorrollen,
kritikerrollen mv.
Mediers samfunnsoppgaver
Ijäs sa at informasjon er en av medienes
viktige samfunnsoppgaver. Arbeidet med
å informere lesere, lyttere og seere om
forskjellige forhold i samfunnet er den
viktigste oppgaven for nyhetsmediene. Informasjonsarbeidet utgjør også størstedelen av avisers og etermediers virksomhet.
Samfunnsdebatten om samiske rettighetsspørsmål kan vanskelig føres med mindre
noen informerer om saksforholdene og de
synspunkter som gjøres gjeldende i debatten. Dette gjelder eksempelvis i forhold til
vedtak i internasjonale fora som FN, vedtak
i Stortinget, fylkesting og kommunestyrer.
Han konkluderte med at det er medienes
ansvar å informere offentligheten om pågående samfunnsdebatter.
Videre anførte Ijäs at rollen som kommentator er en viktig oppgave for mediene.
Han viste til at den svenske medieforskeren Olof Petterson lanserte en teori
om journalisme der han anførte at en av
oppgavene for journalistene var å forklare
begivenhetene i vårt samfunn, og at dette
går ut over det rene informasjonsansvaret
som mediene har. Kommentatoransvaret
innebærer ifølge Ijäs at journalister anses
å ha som oppgave å fortelle og forklare sitt
publikum om myndighetenes vedtak og
bestemmelser, blant annet fordi medier på
en bedre måte kan formidle sitt budskap
enn hva tilfellet er for myndighetene på
grunn av forskjellene i språk og stil mellom
medier og myndighetsorganer. Ijäs slo fast
at det ikke er tvil om at det moderne mennesket får mesteparten av sin kunnskap og
samfunnsforståelse via mediene, herunder
hva gjelder kunnskap om og forståelse av
rettighetsspørsmål. Mediene har en viktig
rolle å spille i forhold til å gjøre kompliserte
rettighetsspørsmål mer forståelige for publikum.
Dernest viste Ijäs til at mediene har en
oppgave i forhold til å være et forum for
den offentlige debatten. Han sa at denne
GÁLDU ČÁLA 1/2011
rollen er meget viktig i et moderne kunnskapsbasert samfunn. Ijäs sa at samiske
medier, med unntak av avisen Ságat, ikke
har kommet særlig langt i forhold til å være
et forum for den offentlige debatten i det
samiske samfunn. Samiske rettighetsspørsmål bør ifølge Ijäs være en naturlig del av
den offentlige debatten i Sápmi så vel som i
storsamfunnet. Han sa at avisene Ságat og
Nordlys har vært i stand til å skape fora for
debatten om samiske rettighetsspørsmål.
Det ble videre påpekt at det å sette dagsordenen er en viktig funksjon for mediene. Ijäs sa at dette først og fremst gjelder
de store mediene i hovedstaden, som da
også har dette som en uttrykt målsetting.
Det ble sagt at også de samiske mediene,
i større grad enn hva tilfellet er i dag, bør
søke å sette dagsordenen for den offentlige debatten, spesielt i forhold til samiske
rettighetsspørsmål. Det ble sagt at selv om
utviklingen av en slik dagsordenfunksjon
er både ressurs- og tidkrevende, er dette en
viktig funksjon for samiske medier.
Ijäs fremhevet at mediene også har en helt
spesiell rolle å spille som kritiker av nasjonale så vel som internasjonale myndigheters virksomhet og beslutninger. Han sa at
samiske medier blant annet skal overvåke
om rettighetsvedtak blir gjennomført,
hvordan de blir gjennomført og om det
finnes svakheter i vedtakene eller gjennomføringen. Dette gjelder både myndigheter
i majoritetssamfunnet så vel som samiske
myndighetsorganer, herunder Sametinget
og dets forvaltning og gjennomføring av
egne oppgaver. Ijäs viste til at Sametinget
etter hvert har tilegnet seg betydelig innflytelse og makt i mange rettighetsspørsmål,
blant annet gjennom konsultasjonsavtalen
mellom regjeringen og Sametinget. Det
ble i denne sammenheng blant annet vist
til at Sametinget har bidratt til å stoppe
planlagt gruvedrift på Finnmarksvidda
fordi slik virksomhet ville ha berørt samisk
reindrift. Ijäs viste også til at mange enkeltmennesker blir berørt eller er redd for å
bli berørt av beslutninger i samiske rettighetsspørsmål, for eksempel i kjølvannet av
vedtakelsen av Finnmarksloven, og at dette
også viser hvor viktig det er at media har en
kritikerrolle.
Samiske mediers spesielle ansvar
Avslutningsvis tok Ijäs for seg det spesielle ansvar som samiske medier etter
hans oppfatning har i forhold til dekning
av samiske rettighetsspørsmål. Han sa at
samiske rettighetsspørsmål blant annet er
viktige fordi disse ofte er sammenfallende
med urfolks alminnelige rettighetskrav i
andre deler av verden. Rettighetsspørsmål
er også viktige fordi det er en kjensgjerning
at minoriteter og urfolk – som samer – er
blitt fratatt sine rettigheter i mange land,
herunder i Norden og Norge. Han sa at
den statlige fornorskingspolitikken overfor
samene i perioden fra 1850 til langt ut på
1970-tallet i seg selv viser at det er viktig at
samiske medier dekker samiske rettighetsspørsmål, blant annet fordi det av enkelte
«Myndigheters erkjennelse av samiske
rettigheter må derfor ikke oppfattes som
at norske myndigheter «gir» samene
rettigheter.»
hevdes at denne politikken vedvarer – om
enn i en noe fordekt form. Han sa at det
er viktig at samiske medier setter større
fokus på slike forhold og problemstillinger.
Ijäs understreket at det er viktig at samiske
medier er bevisst i forhold til at samer er
fratatt rettigheter på mange områder, herunder rettigheter i forhold til kultur, språk
og næringer, og at myndigheters erkjennelse av samiske rettigheter derfor ikke må
oppfattes som at norske myndigheter «gir»
samene rettigheter.
Videre fremhevet Ijäs at samiske medier
har et ansvar i forhold til å bidra med korrekt informasjon og korrigere feil informasjonen om samiske rettighetsspørsmål.
Han viste til at man ofte får det feilaktige
inntrykket i mediene at samer har spesielle
rettigheter – bare fordi de er samer. Ijäs sa
at han ikke vil hevde at samiske medier har
skyld i denne medievinklingen selv om samiske medier nok kan ha bidratt til en slik
utvikling, blant annet fordi man ikke på en
39
GÁLDU ČÁLA 1/2011
god nok måte har bidratt med korrekt informasjon i slike spørsmål. Han fremhevet
at det er avgjørende for en god samfunnsdebatt at mediekonsumentene får korrekt
informasjon og kjennskap til hva som
faktisk er riktig og hva som ikke er det i de
enkelte sakene. Han viste til at man stadig
opplever at feilaktige oppfatninger råder i
samiske rettighetsspørsmål, spesielt i Finnmark fylke, blant annet gjennom at mange
synes å ha feilaktige oppfatninger både om
samers rettigheter og hva angår omfanget
og karakteren av Sametingets makt. Han
konkluderte med at samiske medier har et
spesielt ansvar i forhold til å bidra med fullstendig og korrekt informasjon i samiske
rettighetsspørsmål.
Avslutningsvis ga Ijäs uttrykk for at samiske medier må anses for å ha et delansvar i
forhold til den samiske nasjonsbyggingen,
på lik linje med Sametinget, samisk høyere utdanning, samisk domstol mv. Ut fra
en slik tenkning skal samiske medier være
med på å fremme utviklingen i det samiske
samfunnet og støtte opp om den, naturligvis med et kritisk blikk. Ijäs sa at NRK
Sápmi har en vanskelig og utfordrende
sam­funns­oppgave fordi den skal dekke
medie­behovene til samisktalende samer så
vel som norsktalende samer, samtidig som
det forventes at NRK Sápmi også skal bidra
med informasjon til majoritetsbefolkningen.
Ijäs fremhevet at samiske medier vanskelig kan «ri flere hester», fordi disse først og
fremst skal være til for det samiske samfunnet. Han fremhevet videre at det er viktig
at samiske medier dekker alle typer rettighetsspørsmål – i hele Sápmi – herunder
samiske reindriftsrettigheter og fiskerirettigheter. Han viste i den forbindelse til at
avisen Ságat skriver mye om sjøsamenes
rettigheter og at man opplever at avisen
står på fjordfiskernes rettigheter i kampen
mot oppdrettsnæringen, men at avisen
imidlertid ikke har vært like klare hva angår reindriftsrettigheter. Han sa at samiske
medier i stor utstrekning følger norske mediers tilnærming i reindriftsspørsmål ved at
man i stor grad fokuserer på konfliktstoff,
40
og at samisk tradisjonskunnskap i liten
grad blir nyttiggjort i dekningen av reindriftsrettslige problemstillinger.
«Avslutningsvis ga Ijäs uttrykk for at
samiske medier må anses for å ha et
delansvar i forhold til den samiske
nasjonsbyggingen.»
I den etterfølgende debatten var det flere
som fra ulike utgangspunkter kommenterte
innlederens poeng om at samiske medier
har en spesiell oppgave i forhold til å bidra
til den samiske nasjonsbyggingen på lik
linje med andre offentlige samiske institusjoner. En deltaker som til daglig virker ved
Samisk høgskole var av den oppfatning at
man får inntrykk av at visse samiske medier utsetter høgskolen for urimelig kritikk,
og at dette ikke er et positivt bidrag til den
samiske nasjonsbyggingen. Vedkommende
var av den oppfatning at NRK Sápmi ofte
fremmer negative sider ved høgskolens
virksomhet på bekostning av de mange
positive aspektene. Dette ble eksemplifisert gjennom en henvisning til at Samisk
høgskole i 2005 fikk en nasjonal utdanningspris i Norge, uten at dette ble omtalt
i NRK Sápmi. En av deltakerne som til
daglig virker i NRK Sápmi slo fast at man
i denne institusjonen ikke er negativ mot
Samisk høgskole, og at vedkommende ikke
kjenner seg igjen i den kritikken som her
ble fremsatt mot NRK Sápmi. Det ble av
vedkommende sagt at samiske medier selvsagt har en oppgave i forhold til å bidra til
nasjonsbyggingen, men at det likevel ikke
er deres oppgave å stille seg ukritisk til det
som skjer i det samiske samfunn. Det ble
sagt at evnen til å være konstruktivt kritisk
muligens er den største endringen i samiske medier gjennom de seneste årene, fordi
samiske medier i tidligere tider kanskje var
for varsom med å kritisere virksomheten
til samiske ledere og institusjoner. Det ble
i den forbindelse anført at samiske medier
gjennom kritisk journalistisk virksomhet faktisk på en viktig måte har bidratt til
å styrke det samiske samfunn. En annen
deltaker sa at det er viktig å ta i betraktning at mediekritikk også er et bidrag i
GÁLDU ČÁLA 1/2011
s­ amfunnsbyggingen og uttrykk for at man
bryr seg om det aktuelle samfunn. Det var
bred enighet om at samiske medier også
har et ansvar i forhold til å informere det
samiske samfunn om den internasjonale
utviklingen, spesielt i den grad slik utvikling angår samiske rettighetsforhold og
interesser.
2.4 Kommentarer
Medier og journalister er ikke bare formidlere av informasjon, fordi de gjennom
sitt virke også kan bidra til å redusere intoleranse og konflikter så vel som å bidra
til økt intoleranse og til å nøre opp under
konflikter. Medier er ansvarlige for hvordan
historier og saker blir formidlet og hvem
det er som forteller historiene. Erfaringer
viser dessverre at positiv utvikling i forholdet mellom staten og urfolk – blant annet
gjennom statens anerkjennelse av urfolks
rettigheter – i noen tilfeller kan føre til
økt spenning og konflikt mellom urfolk og
majoritetsbefolkningen, spesielt den delen
av majoritetsbefolkningen som lever i tradisjonelle urfolksområder. I noen tilfeller
bidrar mediedekningen, bevisst eller ubevisst, til å opprettholde og i noen tilfeller
forsterke spenninger og konflikter mellom
urfolk og majoritetsbefolkningen. I samisk
sammenheng opplever man eksempelvis
til tider at medier generaliserer saker hvor
man har en samisk part ved at det ikke skilles mellom samene som gruppe og samiske
enkeltindivider, og til at næringskonflikter
– blant annet konflikter mellom reindriftsnæringen og landbruksnæringen – fremstilles på en måte som gir det inntrykk at
det dreier seg om en etnisk konflikt mellom
samer og nordmenn. Medienes tendens til
å tabloidisere nyheter kan også bidra til at
samiske saker i noen tilfeller presenteres
på en måte som i verste fall kan øke konfliktnivået, eksempelvis ved at man stiller
spørsmål ved om samenes krav om økt
selvbestemmelse eventuelt er knyttet til en
målsetting om å etablere en egen «samestat».
Det er ikke uvanlig at urfolk blir gjenstand
for en uheldig mediedekning i tilfeller
hvor man opplever fremgang med hen-
syn til anerkjennelse og sikring av urfolks
­rettigheter og interesser. Dette har man
også eksempler på i norsk sammenheng,
blant annet i etterkant av vedtakelsen av
Finnmarksloven. Norske medier har til
tider på en ukritisk måte bidratt til å videreformidle synspunkter om at samene,
spesielt reindriftssamene, favoriseres på
etnisk grunnlag og tilkjennes særrettigheter gjennom Finnmarksloven på bekostning
av den øvrige befolkningen i Finnmark.
Samiske medier har ikke i noen utpreget
form bidratt til å balansere det inntrykket
som er skapt gjennom gjentatte nyhetsoppslag og leserinnlegg hvor det direkte eller
indirekte anføres at samene er tilkjent etniske særrettigheter. Det må antas at denne
mediedekningen på sin måte har bidratt til
økt spenning mellom samer og ikke-samer,
blant annet gjenspeilet gjennom leserinnlegg og kommentarer på forskjellige internettsider med innhold som til tider grenser
opp mot rasistiske ytringer mot samene
som en gruppe.
«Norske medier har til tider på en
ukritisk måte bidratt til å videreformidle
synspunkter om at samene, spesielt
reindriftssamene, favoriseres på etnisk
grunnlag og tilkjennes særrettigheter.»
Den begrunnelsen som man ser i mediene for påstanden om at samene gjennom
Finnmarksloven er tilkjent etniske særrettigheter, er blant annet basert på det
forhold at ILO-konvensjon nr. 169 om
urfolk og stammefolk i selvstendige stater
(ILO-konvensjonen) er gitt forrang foran
Finnmarksloven i tilfelle motstrid mellom
bestemmelsene i konvensjonen og loven.
Mediene kan ikke lastes for å videreformidle slike anførsler, men mediene har
samtidig et ansvar i forhold til å søke større
klarhet med hensyn til om Finnmarksloven
faktisk favoriserer samene på bekostning av
den øvrige befolkningen. Dersom anførslene om at Finnmarksloven «gir» samene
etniske særrettigheter får anledning til å
stå uimotsagt, kan det bidra til økte etniske
spenninger i samfunnet.
41
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Argumentet om at Finnmarkslovens bestemmelse om ILO-konvensjonens forrang
gir samer særrettigheter, har så langt i det
vesentlige fått stå uten at medier har søkt å
bringe mer klarhet i om dette faktisk er tilfelle. Medier og journalister behøver ingen
spesiell juridisk spisskompetanse i arbeidet
med å etterprøve en slik påstand, fordi man
ganske enkelt innledningsvis kan invitere
de som fremmer slike påstander til å identifisere situasjoner hvor man står overfor
en motstridssituasjon eller å identifisere
tilfeller hvor man teoretisk kan komme opp
i en motstridssituasjon. Det er et faktum at
man frem til i dag ikke har sett eksempler
på situasjoner hvor det forutsettes å være
motstrid mellom Finnmarksloven og ILOkonvensjonen. Den relativt omfattende
mediedekningen av motstridsproblematikken fremstår derfor som særdeles overraskende. Det foreligger minst to mulige svar
på hvorfor man har et så vidt sterkt fokus
på dette til tross for at det ikke synes å være
en praktisk relevant problemstilling, nemlig manglende kunnskap i redaksjonene
eller en bevisst journalistisk linje.
Den som kjenner til arbeidet med Finnmarksloven, vet også at forrangsbestemmelsen blant annet kom inn som følge av
det krav som ILO-konvensjonen setter med
hensyn til at staten skal etablere tilfredsstillende prosedyrer i nasjonal rettsorden for
å avgjøre rettskrav knyttet til landområder
fra vedkommende urfolk. Denne bestemmelsen har sin bakgrunn i at urfolks rettskrav til land og ressurser historisk sett ikke
er blitt behandlet på en rettferdig måte,
og dette har også vært tilfellet i Norge.
Forrangsbestemmelsen var derfor også
en begrunnelse for etableringen av Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark samt identifiseringen av
Høyesterett som høyeste nasjonale instans
i rettighetsavklaringsprosessen. Rettighetsavklaring skal skje på grunnlag av gjeldende
norske rettsprinsipper, herunder rettsinstituttene hevd, sedvane og alders tids bruk,
som forutsettes å være i overensstemmelse
med ILO-konvensjonens bestemmelser.
Frem til i dag har det ikke vært påvist motstrid mellom nevnte nasjonale rettsprinsip42
per og konvensjonens bestemmelser.
Finnmarksloven skal ikke gjøre inngrep i
rettigheter som enkeltpersoner eller grupper har opparbeidet seg gjennom hevd,
alders tids bruk eller sedvane. Loven legger
til grunn at samer, på lik linje med andre
folk, kan ha opparbeidet seg rettigheter
gjennom langvarig bruk, og at rettighetsforholdene skal avklares gjennom anvendelse av gjeldende norske rettsprinsipper.
Verken rettighetsavklaringsprosessen eller
loven skiller mellom samer, kvener eller
nordmenn. Lovens materielle bestemmelser og prosessreglene fremstår derfor som
etnisk nøytral. Hvorfor er det slik at fakta
ikke i større grad etablerer rammen for
den mediedekning som samiske rettighetsspørsmål i Finnmark blir gjenstand for?
FNs erklæring om urfolks rettigheter (urfolkserklæringen) artikkel 16 anerkjenner
urfolks rett til å opprette sine egne medier
på sine egne språk og rett til tilgang til alle
former for ikke-urfolks medier uten diskriminering. Bestemmelsen slår videre fast at
statene skal treffe effektive tiltak for å sikre
at statseide medier på tilbørlig vis gjenspeiler urfolks kulturelle mangfold, og at de
også bør oppmuntre privateide medier til
på en fullgod måte å speile urfolks kulturelle mangfold. Urfolkserklæringens artikkel
16 må forstås i lys av ytringsfriheten og retten til informasjon – som grunnleggende
menneskerettigheter.
Høstmælingen (2003) betegner ytringsfriheten som en av de «gamle og gode»
menneskerettighetene, under henvisning
til at linjer kan trekkes langt tilbake i tid, til
antikkens «demokrati», opplysningstidens
filosofer og den franske revolusjonserklæringen fra 1789.27 FNs verdenserklæring
om menneskerettigheter (artikkel 19), den
europeiske menneskerettighetskonvensjon
(artikkel 10), FNs konvensjon om sivile og
politiske rettigheter (artikkel 19) og Norges
Grunnlov § 100 verner om ytringsfriheten.
Ytringsfriheten er av grunnleggende viktig
27 Høstmælingen, Njål (2003), Internasjonale menneskerettigheter, s. 249.
Universitetsforlaget.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
betydning i et demokratiperspektiv, fordi
den er en grunnforutsetning for et fungerende og effektivt demokratisk samfunn.
Ytringsfriheten gir også folk anledning til
å skille mellom sanne eller gode ytringer
og usanne eller dårlige argumenter. Dette
aspektet betegnes ofte som sannhetsargumentet fordi ytringsfriheten anses som en
nødvendig betingelse for sannhetssøken.
også har et selvstendig ansvar i forhold til
å legge forholdene til rette for nødvendig
og korrekt informasjonsformidling. Det er
da også slik at det i stor grad er mediene
som bidrar til at ytringsfriheten og retten
til informasjon blir realisert. Likeledes kan
mediene – bevisst eller ubevisst – bidra til
at ytringsfriheten og retten til informasjon
ikke fullt ut realiseres i samfunnet.
«Dette betyr at mediene også har et
selvstendig ansvar i forhold til å legge
forholdene til rette for nødvendig og
korrekt informasjonsformidling.»
Mediene spiller en avgjørende rolle i formidlingen av informasjon av betydning
for demokratiske beslutningsprosesser i
ethvert samfunn. Dette betyr at mediene
Medier anses også for å ha en sentral rolle
i arbeidet med å fremme menneskerettigheter, blant annet gjennom å ­informere
om og fremme gjennomføring av gjeldende
internasjonale standarder for menneskerettigheter, herunder urfolks rettigheter.
Mediers dekning av enkeltsaker og overordnede samfunnsspørsmål, herunder
menneskerettigheter og urfolks rettigheter, er en av grunnsteinene for det demokratiske ordskiftet i ethvert samfunn. En
studie om medienes rolle i arbeidet med å
fremme menneskerettigheter og demokrati
i Afrika viser eksempelvis at mediedekning er offentlighetens viktigste kilde for
informasjon om innhold og gjennomføring av FNs barnekonvensjon.30 Studien
identifiserer en rekke utfordringer for
afrikanske mediers dekning av menneskerettslige problemstillinger. Mange av disse
utfordringene er normalt ikke relevante i
velutviklede demokratiske stater, herunder
utfordringer knyttet til statlig redaksjonell
kontroll og overprøving. Studien identifiserer imidlertid en rekke utfordringer av
mer universell karakter; eksempelvis slås
det fast at en viktig forutsetning for respekten for menneskerettigheter er at journalister og offentligheten har kunnskap om
menneskerettigheter:31
«… if human rights are to be respected journalists and the public have to
know something about them. Regrettably, in Africa ignorance and lack of
awareness abounds. Few journalists
or public officials are able to identify
with confidence even half a dozen of the
basic rights supported by the Universal
28 UN Special Rapporteur on the Promotion and Protection of the Right to Freedom
of Opinion and Expression.
29 Report of the Special Rapporteur, E/CN.4/1995/32, § 35, http://www.
unhchr.ch/huridocda/huridoca.nsf/70ef163b25b2333fc1256991004de370/
f8f2d02f188e7d82802566ff00406f76?OpenDocument
30 International Federation of Journalists, The Role of Media in Promotion of
Human Rights and Democratic Development in Africa, http://africa.ifj.org/assets/
docs/106/024/74d866a-e7eb518.pdf
31 Ibid., s. 3.
Ytringsfriheten er også av avgjørende betydning for individers selvutfoldelse og personlige utvikling.
Artikkel 19 i FNs konvensjon om sivile og
politiske rettigheter (SP) slår fast at enhver har rett til å søke, motta og meddele
opplysninger og tanker av alle slag. Rett
til informasjon har tradisjonelt blitt ansett
som en del av retten til ytringsfrihet. Det er
imidlertid stigende aksept for at retten til
informasjon er en selvstendig rett og ikke
bare et aspekt av ytringsfriheten. Eksempelvis har FNs spesialrapportør for retten
til meningsfrihet og ytringsfrihet28 fremhevet informasjonsretten som en selvstendig
menneskerettighet. Dette begrunnes blant
annet med informasjonens sosiale og politiske rolle og betydning, og at informasjon
dermed er en forutsetning for individers og
gruppers deltakelse i beslutningsprosesser
som berører deres liv:29 «… because of the
social and political role of information, the
right of everyone to receive information and
ideas has to be carefully protected … [as]
this is not simply a converse of the right to
impart information but it is a freedom in its
own right.»
43
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Declaration of Human Rights or by the
African Charter of Human and People’s
Rights.
The question of raising awareness,
improving training and developing
skills for the promotion of democracy
remains a potent challenge for media
professionals and policy makers alike.
The African Charter needs to be more
widely known and discussed and needs
to be made meaningful to citizens.»
Den afrikanske studien legger til grunn
at en av flere forutsetninger for respekten
for menneskerettigheter i et samfunn er
at journalister besitter menneskerettslig
kunnskap og at offentligheten gjennom
dette også får kunnskap om slike rettigheter. Det konkluderes med at veldig få
afrikanske journalister er i stand til – med
særlig grad av selvtillit – å identifisere 5–6
grunnleggende menneskerettigheter som
er anerkjent i verdenserklæringen om menneskerettigheter og i Den afrikanske menneskerettighetspakten. Dette anses som et
problem for respekten for og gjennomføringen av menneskerettigheter i Afrika.
En lignende undersøkelse er ikke foretatt
blant norske og samiske journalister for
å kartlegge deres kunnskap og viten om
internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og urfolksrettigheter. Det kan imidlertid ikke ses bort fra at mediedekningen
av samiske rettighetsspørsmål i Norge – og
dermed også publikums kunnskap om samiske rettigheter – i stor grad påvirkes av
journalisters sterkt varierende kunnskapsnivå om internasjonalt anerkjente menneskerettigheter. Dette er en sak som berører
hele samfunnet, men det er kun medieinstitusjonene selv som gjennom sine prioriteringer og opplæringstiltak kan forbedre
situasjonen.
Medier oppfattes normalt ofte for å være
verktøy for informasjonsformidling. Medier har imidlertid makt og innflytelse som
går utover den rene informasjonsformidlingen, blant annet i forhold til å identifisere
og påvirke samfunnsspørsmål, herunder
spørsmål om urfolks rettigheter. Professor
44
Graham sier blant annet følgende om mediers rolle i urfolksspørsmål:32
«Often we think about media as a
tool for transmitting information.
However, media also has the power to
identify, name and shape issues. This
is particularly true when mainstream
media is reporting (or choosing not to
report) on events that involve marginalized groups, as is the case of indigenous peoples. Recent scholarship from
­journalism and psychology explores
the role that media plays in shaping
our views of ‘self ’ and ‘other’. This same
scholarship explores how media coverage can shape intergroup relationships,
silencing or promoting voices in the
process of public deliberation.»
Graham understreker her at medier har
makt til å identifisere og forme saker gjennom sin dekning av sakene, og at dette også
gjelder i forhold til majoritetsmedienes
dekning av urfolkssaker – gjennom deres
dekning eller beslutning om ikke å dekke
slike saker. Det vises også til at mediene
også bidrar til samfunnspolarisering ved at
de påvirker folks oppfatning av hvem som
er «oss» og hvem som utgjør «de andre».
Graham sier følgende om sammenhengen
mellom urfolks rett til selvbestemmelse og
deres rett til å opprette sine egne medier, i
samsvar med urfolkserklæringens artikkel
16:33
«Similar to other aspects of the UNDRIP [UN Declaration on the Rights
of Indigenous Peoples], the right to
establish indigenous media reflects
broadly defined principles of selfdetermination. Freedom of expression
and access to information through
media is critical to the maintenance
of indigenous peoples’ culture and
language, and to the elimination of
racism and discrimination based on
ethnic and linguistic identities. Selfdetermination through ­indigenous32 Lorie M. Graham, A Right to Media?, Columbia Human Rights Law Review
[41:429/2010], s. 429, http://www3.law.columbia.edu/hrlr/hrlr_journal/41.2/
Graham.pdf
33 Ibid., s. 439–440.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
controlled media can ­directly combat
the erosive effects of discrimination
and assimilation through the nurturing of indigenous traditions, customary
law, language and culture. Moreover,
by ensuring access to information and
opening up modes for communication,
indigenous-controlled media can enhance and strengthen other key aspects
of indigenous self-determination, such
as development of economic, social,
cultural and educational institutions.
In the end, being able to utilize media
resources in the indigenous group’s own
language, and within the groups own
community can go a long way in leveling the playing field between indigenous peoples and the state in terms of
bringing attention to and addressing
issues most critical to the indigenous
group.»
Urfolkserklæringen som helhet bygger på
anerkjennelsen av at urfolk har rett til selvbestemmelse. Bestemmelsen i erklæringens
artikkel 16 om at urfolk har rett til å etablere egne medier må forstås i lys av selvbestemmelsesretten, på samme måte som
erklæringens artikkel 14 som fastsetter at
urfolk har rett til å opprette og ha kontroll
over sitt eget utdanningssystem og institusjoner. Ytringsfriheten og tilgangen til
informasjon gjennom media er av grunnleggende betydning for styrking og bevaring av urfolks språk, kultur, verdier mv.
Urfolks medier kan også bidra til å etablere
motvekt i forhold til majoritetsmedienes
tilnærming til samiske spørsmål, spesielt i
situasjoner hvor majoritetsmedier bidrar
med mangelfull eller feilaktig informasjon
i urfolksrelaterte saker. Urfolks medier er
også en viktig forutsetning og premissleverandør for den interne offentlige debatten
i urfolkssamfunn. Graham argumenterer
for at urfolk i prinsippet må anses å besitte
«rett til media», og at dette ikke er å anse
som avvik fra alminnelig rettstenking fordi
dette artikulerer tanken om at urfolk – som
en marginalisert gruppe – ikke lenger kan
fornektes ytringsfrihet og retten til informasjon.34
Den menneskerettslige tilnærmingen som
det her er søkt redegjort for, var et viktig
utgangspunkt for Gáldus beslutning om å
avholde et eget seminar om samisk selvbestemmelse og media. Prioritering av
dette saksområdet innenfor rammen av
prosjektet skyldes med andre ord en oppfatning om at medier – samiske så vel som
i­­kke-samiske – har en viktig rolle å spille
i forhold til realisering av urfolks menneskerettigheter, herunder bekjempelse
av diskriminering, land- og ressursrettigheter, beskyttelse og fremme av språk og
kultur, samt realisering av retten til selvbestemmelse. Mediers respekt for retten til
ytringsfrihet og retten til informasjon er av
avgjørende betydning for det samiske folket
så vel som for landets utvikling i overensstemmelse med grunnleggende universelle
menneskerettighetsnormer.
34 Graham: «Thus the objective of recognizing a right to media in international
human rights law is simple: to ensure that the well established fundamental
rights to freedom of opinion and expression, and the right to information through
the exchange of ideas, are no longer denied to indigenous peoples and others.
Long recognized as the foundational rights upon which many other human rights
depend, freedom of expression and the right to information must be respected
and nurtured throughout all communities everywhere.» http://www3.law.
columbia.edu/hrlr/hrlr_journal/41.2/Graham.pdf
45
3. Oppsummerende konklusjoner
Prosjektet «Samisk selvbestemmelse: Innhold og gjennomføring» har satt Gáldu i
stand til å bringe sammen samiske så vel
som andre ressurspersoner og kompetansemiljøer for å utveksle synspunkter om
retten til selvbestemmelse og dens relevans
og betydning for den samiske samfunnsutviklingen. Debatten om samisk selvbestemmelse har utviklet seg i takt med den internasjonale utviklingen. Frem til vedtakelsen
av FNs erklæring om urfolks rettigheter
(urfolkserklæringen) i september 2007, var
det fokus på spørsmålet om urfolk har rett
til selvbestemmelse. Etter at FNs generalforsamling i 2007 gjennom vedtakelsen av
urfolkserklæringen uttrykkelig anerkjente
at urfolk har rett til selvbestemmelse, har
fokuset i debatten skiftet over til spørsmål
om hvilket innhold selvbestemmelsesretten
har og hvordan retten best kan gjennomføres på nasjonalt nivå.
Til tross for at det klart følger av internasjonal rett, herunder urfolkserklæringens
artikkel 46 (1), at plikten til å respektere
suverene staters territorielle integritet eller politiske enhet er en integrert del av
selvbestemmelsesrettens gjennomføring,
har løsrivelsesproblematikken likevel stadig dukket opp i debatten om samisk selvbestemmelse. Den til tider relativt sterke
fokuseringen på løsrivelsesproblematikken
har bidratt til å overskygge selvbestemmelsesrettens potensial som virkemiddel
for løsning på og avverging av konflikter.
Det er viktig å understreke at det fra samisk side aldri har vært ytret noe ønske
om selvstendighet i form av en egen stat.
Løsrivningsproblematikken burde derfor
ikke være et diskusjonstema i debatten om
samisk selvbestemmelse. Samiske politiske
ledere har gjentatte ganger fremhevet at
man kun arbeider for å sikre at samisk selv46
bestemmelse realiseres i samsvar med internasjonalt anerkjente menneskerettslige
standarder.35 Fra samisk side har det også
blitt anført at selvbestemmelsesrettens innhold og gjennomføring må konkretiseres
og sikres gjennom nasjonal lovgivning.36
Gáldus prosjekt har ikke hatt som målsetting å definere selvbestemmelsesrettens
innhold og gjennomføring. Siktemålet med
prosjektet var å engasjere ressurspersoner
og kompetansemiljøer – spesielt samiske
ressurspersoner og kompetansemiljøer – til
å delta i diskusjoner om hvordan samisk
selvbestemmelse eventuelt kan gjennomføres i form av praktisk politikk innenfor
rammen av eksisterende nasjonalstater.
Gjennom prosjektet har Gáldu forsøkt å
sette fokus på noen utvalgte samfunnsområder i en selvbestemmelseskontekst. Man
har invitert ressurspersoner til å belyse
dagens situasjon og vurdere den i lys av
internasjonalt anerkjente standarder for
urfolks rettigheter og internasjonale menneskerettigheter.
Prosjektprosessen viser at det synes å være
bred enighet om at man i dag ikke har reell samisk selvbestemmelse i Norge og at
situasjonen ikke fullt ut er i samsvar med
den seneste internasjonale standardutviklingen på området – med utgangspunkt i
en naturlig fortolkning av gjeldende standarder. Det må videre konkluderes med
at forståelsen av selvbestemmelsesrettens
innhold og gjennomføring i stor grad synes
å være situasjonsbetinget, i den forstand at
forståelsen varierer noe avhengig av hvilke
sammenhenger eller samfunnssektorer retten søkes applisert i forhold til.
35 Se blant annet Gáldu Čála nr. 02/2008, kapittel 1.1 (Egil Olli) og kapittel 1.6. (Laila
Susanne Vars), http://www.galdu.org/govat/doc/samisk_selvbestemmelse.pdf
36 Ibid., kapittel 1.1.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
I forhold til noen saksområder eller sektorer synes den alminnelige oppfatningen å
være at samene bør gis anledning til å fatte
selvstendige og uavhengige beslutninger
uten involvering fra statlige myndigheters
side. Det klareste eksempelet i så henseende er saker som vedrører samisk språk
og kultur. Det er bred enighet om at samisk
kultur og språk37 er indre samiske anliggender. Det synes også å være bred enighet
om at statens rolle og funksjon i forhold
til samisk kultur i første rekke begrenser
seg til å sikre nødvendig rettsbeskyttelse
og legge forholdene til rette for finansiering av samisk kulturell autonomi.38 Videre
«Det er viktig å understreke at det fra
samisk side aldri har vært ytret noe ønske
om selvstendighet i form av en egen stat.»
synes det å være stor grad av enighet om at
saksområder som utdanning,39 tradisjonell
kunnskap, sedvaner, næringer, åndelige
verdier, lokalmiljø, felles institusjoner, forvaltning av egen historie og kunnskap samt
samisk lokal forvaltning av naturressurser
er å anse som indre samiske anliggender.40
eksisterende systemet. Det var alminnelig enighet om at samisk selvbestemmelse
innenfor helse- og sosialsektoren best kan
gjennomføres i form av effektiv samisk
deltakelse og innflytelse i utviklingen og
struktureringen av helse- og sosialtilbudet
til den samiske befolkningen i Norge.41
Et annet eksempel i denne kategorien er
forståelsen av samisk selvbestemmelse
innenfor forskningssektoren. Til tross for
at det synes å være en viss enighet om at
enkelte aspekter av forskningsvirksomheten er å anse som indre samiske anliggender, eksempelvis forskningsprioriteringer, får man også det klare inntrykket at
forskningsområdet ikke oppfattes som et
«indre samisk anliggende» på samme måte
som for eksempel samisk kultur og språk.42
Med hensyn til en del andre samfunnssektorer, synes det å være alminnelig enighet
om at samisk selvbestemmelse best kan
gjennomføres i form av ulike former for
samisk deltakelse i eksterne beslutningsprosesser. Med andre ord er det her snakk
om forskjellige former for samhandling
mellom samene og statlige myndigheter, og
eventuelle andre aktører. Det var eksempelvis bred enighet blant ressurspersonene
som deltok på Gáldus arbeidsseminar om
samisk autonomi innenfor helse- og sosialsektoren om at det er vanskelig å se for seg
en situasjon hvor samene har «full autonomi» innenfor helse- og sosialsektoren, blant
annet fordi det ikke ble ansett som formålstjenlig å etablere og forvalte egne samiske
helse- og sosialinstitusjoner utenfor det
Det ble i flere sammenhenger anført at den
statlige finansieringsordningen for samepolitiske tiltak, herunder Sametingets virksomhet, må endres for å sikre reell samisk
autonomi.43 Det ble ansett som lite tilfredsstillende at Sametinget har svært begrenset anledning til å påvirke den statlige
budsjettprosessen hva angår bevilgninger
til samiske formål, og at hovedandelen av
statens overføringer til samiske formål blir
gjenstand for statlig øremerking. Den rådende oppfatningen synes å være at praksisen med å øremerke statlige overføringer til
samiske formål bidrar til å begrense Sametingets evne til på eget ansvar og i samenes
interesse å regulere og forvalte viktige offentlige anliggender i det samiske samfunn.
Det synes også å være stor enighet om at
en tilfredsstillende ordning for finansiering
av Sametingets virksomhet og samepolitiske tiltak er en grunnleggende forutsetning
for å oppnå reell samisk selvbestemmelse.
Det er noe overraskende at staten og Sametinget ikke har kommet frem til større enighet om den statlige budsjettprosessen for
samepolitiske bevilgninger siden sterkere
37 Gáldu Čála nr. 2/2010: Samisk selvbestemmelse: Autonomi og økonomi,
Sametingets myndighet og autonomi innenfor helse- og sosialsektoren, kapittel 1.
38 Gáldu Čála nr. 2/2009: Samisk selvbestemmelse: Autonomi og selvstyre:
utdanning, forskning og kultur, kapittel 2.3.4.
39 Ibid., kapittel 2.1.2.
40 Gáldu Čála nr. 2/2010: Samisk selvbestemmelse: Autonomi og økonomi,
Sametingets myndighet og autonomi innenfor helse- og sosialsektoren, kapittel
3.3; Gáldu Čála nr. 2/2010: Samisk selvbestemmelse: Autonomi og økonomi,
Sametingets myndighet og autonomi innenfor helse- og sosialsektoren, kapittel 1.
41 Gáldu Čála nr. 2/2010: Samisk selvbestemmelse: Autonomi og økonomi,
Sametingets myndighet og autonomi innenfor helse- og sosialsektoren, kapittel
4.3.
42 Gáldu Čála nr. 2/2009: Samisk selvbestemmelse: Autonomi og selvstyre:
utdanning, forskning og kultur, kapittel 2.2.2.
43 Gáldu Čála nr. 2/2010: Samisk selvbestemmelse: Autonomi og økonomi,
Sametingets myndighet og autonomi innenfor helse- og sosialsektoren, kapittel
1.
47
GÁLDU ČÁLA 1/2011
innflytelse fra Sametingets side også er en
uttalt statlig politisk målsetting.44
Dersom man skal forsøke å trekke en overordnet og generell konklusjon, må det konstateres at det synes å foreligge alminnelig
stor enighet om at Sametingets myndighet
og innflytelse bør være sterkest på saksområder som er å anse som indre samiske
anliggender og i forhold til saker eller tiltak
som vedrører grunnleggende vilkår for samisk kultur, næringer og samfunnsliv.
Det synes videre å være bred enighet om at
det i saker som har mindre betydning for
det samiske samfunn vil være naturlig med
forskjellige former for samisk deltakelse i
eksterne beslutningsprosesser, herunder
gjennom medbestemmelse, konsultasjoner,
uttalelser og høringer. Dette kan betegnes
som en glideskala for samisk myndighet og
innflytelse med utgangspunkt i sakens eller
tiltakets betydning for det samiske samfunn som helhet eller vedkommende samiske lokalsamfunn. Den nordiske ekspertgruppen som utarbeidet forslag til Nordisk
samekonvensjon har søkt å kodifisere en
slik glideskala for samisk selvbestemmelse.45 I saker av grunnleggende betydning for
det samiske samfunn, forutsettes det at samene selv skal kunne fatte uavhengige beslutninger med bindende virkning, til tross
for at disse i noen tilfeller ikke nødvendigvis er i samsvar med statlige myndigheters
syn. I saker med mindre betydning for det
samiske samfunn, vil det kunne være tilstrekkelig med en svakere grad av samisk
innflytelse. Denne forståelsen samsvarer
godt med den rådende internasjonale forståelsen av urfolks rett til selvbestemmelse
og urfolks rett til å delta i beslutningsprosesser.46
Det synes å være alminnelig bred enighet 44 St.meld. nr. 28 (2007–2008).
45 Gáldu Čála nr. 2/2009: Samisk selvbestemmelse: Autonomi og selvstyre:
utdanning, forskning og kultur, kapittel 1.7, s. 19–20.
46 Progress report on the study on indigenous peoples and the right to participate
in decision-making, Report of the Expert Mechanism on the Rights of Indigenous
Peoples, A/HRC/15/35, 23.08.2010, http://www2.ohchr.org/english/bodies/
hrcouncil/docs/15session/A.HRC.15.35_en.pdf
Final report on the study on indigenous peoples and the right to participate in
decision-making, Report of the Expert Mechanism on the Rights of Indigenous
Peoples, A/HRC/18/42, 17.08.2011, http://www2.ohchr.org/english/bodies/
hrcouncil/docs/18session/A-HRC-18-42_en.pdf
48
om at det er nødvendig å sikre en tilfredsstillende balanse mellom Sametingets myndighet og rolle og den rolle og innflytelse
som lokale samiske samfunn bør ha i lokale
anliggender. Det samme gjelder i forhold
til spørsmål hvor saken berører gruppers
eller enkeltindividers rettigheter. Kort sagt
er mange av den oppfatning at Sametinget
ikke har monopol på å representere samene i beslutningsprosesser, fordi det i visse
sammenhenger kan være mer naturlig at
den samiske representasjonen eller deltakelsen i beslutningsprosesser ivaretas gjennom andre enn Sametinget, herunder berørte samiske rettssubjekter, lokalsamfunn
og nærings- og interesseorganisasjoner.
3.1 Det gjensidige avhengighetsforholdet mellom selvbestemmelsesretten og deltakelsesretten
Retten til å delta i offentlige beslutninger
og anliggender er anerkjent som en menneskerettighet. Verdenserklæringen om
menneskerettigheters artikkel 21 anerkjenner at enhver har rett til å ta del i ivaretakelsen av offentlige anliggender, direkte
eller gjennom valgte representanter, og på
alminnelige og like vilkår å ha adgang til
offentlige tjenester i sitt land samt å avgi
stemme og bli valgt ved frie periodiske
valg. Verdenserklæringen anerkjenner videre at folkets vilje skal danne grunnlaget
for regjeringens myndighet. Det følger av
dette at deltakelsesretten er anerkjent som
en individuell så vel som kollektiv menneskerettighet. Den individuelle retten til å
delta i beslutninger er nærmere presisert i
artikkel 25 i FN-konvensjonen om sivile og
politiske rettigheter. Det kollektive aspektet
av deltakelsesretten, slik den er formulert i
verdenserklæringen, referer til folkenes rett
til selvbestemmelse. Det fremstår som klart
at man med formuleringene av deltakelsesrettens kollektive aspekter (referansen
til at folkets vilje skal danne grunnlaget for
regjeringens myndighet) i verdenserklæringen hadde statens samlede befolkning
i tankene.47 Den folkerettslige utviklingen
etter vedtakelsen av verdenserklæringen
47 Verdenserklæringens artikkel 21 (3): «The will of the people shall be the basis of
the authority of government.»
GÁLDU ČÁLA 1/2011
tilsier imidlertid at dette kollektive aspektet må fortolkes i lys av at det i dag er bred
internasjonal anerkjennelse av at flere enn
ett folk innenfor et territorium eller en stat
kan besitte retten til selvbestemmelse. Vedtakelsen av FNs erklæring om urfolksrettigheter og anerkjennelsen av at også urfolk
har rett til selvbestemmelse fører at urfolk
må anses å ha rett til å organisere seg og la
seg være representert på en måte som er i
samsvar med vedkommende urfolks vilje.
Denne viljen er bestemmende i forhold til
vedkommende folks utøvelse av deres rett
til selvbestemmelse og i forhold til deres
kollektive deltakelse i ivaretakelsen av offentlige anliggender som berører dem.
Urfolks rett til selvbestemmelse danner
med andre ord grunnlaget for deres kollektive deltakelse i beslutningsprosesser i situasjoner hvor det er andre enn dem selv som
fatter beslutninger. På samme måte som
øvrige folk, herunder folk som er organisert i form av nasjonalstater, må urfolk forholde seg til andre folk og deres rettigheter,
og urfolks rett til selvbestemmelse kan
dermed ikke begrenses til saker hvor de fatter beslutninger alene fordi urfolk gjennom
deltakelse i øvrige beslutningsprosesser
også utøver en viss form for selvbestemmelse gjennom forskjellige mekanismer for
samspill med andre aktører, herunder gjennom medbestemmelse, konsultasjoner og
høringer. Dette kan betegnes som en glideskala for urfolks myndighet og innflytelse i
saker som berører dem.
Glideskalaen for urfolks myndighet og innflytelse i saker og beslutningsprosesser som
berører dem strekker seg fra urfolks selvstendige beslutninger med bindende virkning til forskjellige former for deltakelse
i eksterne beslutningsprosesser. Bestemmelsene i kapittel II i forslaget til Nordisk
samekonvensjon (artiklene 14–22) bygger
i prinsippet på en slik glideskala.48 En nylig
avgitt FN-studie om urfolks rett til deltakelse i beslutningsprosesser legger også til
grunn at urfolks rett til deltakelse strekker
48 Nordisk samekonvensjon, utkast fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe,
avgitt 26. oktober 2005.
HØRING
KONSULTASJONER
MEDBESTEMMELSE
SELVBESTEMMELSE
Figur 2: Figuren søker å illustrere prinsippet
om at graden av samisk myndighet og
innflytelse i beslutningsprosesser er knyttet
opp mot sakens karakter og dens betydning
for det samiske samfunn samt samspillet
mellom urfolks rett til selvbestemmelse og
deres rett til å delta i beslutningsprosesser.
seg fra rett til selvbestemmelse gjennom
selvstendige og uavhengige beslutninger og
til en rett til å bli hørt og konsulert – med
utgangspunkt i sakens karakter og betydning for urfolk.49 Diskusjoner og prosesser
som er gjennomført innenfor rammen av
Gáldus prosjekt viser at den alminnelige
oppfatningen av samisk selvbestemmelse
er godt i samsvar med en slik forståelse av
samspillet mellom retten til selvbestemmelse og retten til å delta i beslutningsprosesser.
FNs erklæring om urfolksrettigheter
(urfolkserklæringen) etablerer en sondring mellom urfolks interne beslutninger
(tilfeller hvor urfolk fatter selvstendige
bindende beslutninger) og eksterne beslutninger som berører urfolk (tilfeller
hvor det er andre enn urfolk selv som
fatter beslutninger, e­ ksempelvis statlige
myndigheter). Urfolkserklæringen har
uttrykkelige b
­ estemmelser om urfolks
49 rogress report on the study on indigenous peoples and the right to participate
in decision-making, Report of the Expert Mechanism on the Rights of Indigenous
Peoples, A/HRC/15/35, 23.08.2010, http://www2.ohchr.org/english/bodies/
hrcouncil/docs/15session/A.HRC.15.35_en.pdf Final report on the study on
indigenous peoples and the right to participate in decision-making, Report of the
Expert Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples, A/HRC/18/42, 17.08.2011,
http://www2.ohchr.org/english/bodies/hrcouncil/docs/18session/A-HRC-18-42_
en.pdf
49
GÁLDU ČÁLA 1/2011
s­ elvbestemmelsesrett, herunder en kjernebestemmelse om urfolks rett til autonomi
eller selvstyre i indre og lokale anliggender.50 Erklæringen bidrar imidlertid ikke
med en nærmere definisjon av hva som er å
anse som urfolks «indre og lokale anliggender» utover det som kan utledes gjennom
en fortolkning av erklæringens forskjellige bestemmelser. Sondringen mellom
eksterne og interne beslutningsprosesser
kommer klarest til uttrykk i urfolkserklæringens artikkel 5. Det slås her fast at urfolk
har rett til å opprettholde og styrke sine
særegne politiske, rettslige, økonomiske,
sosiale og kulturelle institusjoner, samtidig
som de beholder retten til å delta fullt ut
i statens politiske, økonomiske, sosiale og
kulturelle liv dersom de ønsker det. I tillegg
inneholder erklæringen mange bestemmelser som anerkjenner urfolks rett til å delta
i eksterne beslutningsprosesser i form av
konsultasjoner, samråd, samarbeid mv.51
FNs ekspertmekanisme for urfolks rettig­
heter (EMRIP)52 sier følgende om for­
bindelses­linjene mellom urfolks rett til
selvbestemmelse og retten til å delta i
beslutnings­prosesser:53
«The principle of participation in decision-making also has a clear relationship with the right of indigenous peoples
to self-determination, including the
right to autonomy or self-government,
and the State obligation to consult
indigenous peoples in matters that may
affect them, based on the principle of
free, prior and informed consent. These
legal concepts form an inherent part of
any discussion of the right of indigenous
peoples to participate in decision-making …»
Urfolkserklæringens artikkel 3 fastslår at
urfolk har rett til selvbestemmelse, og at
de i kraft av denne rett fritt skal kunne
50 Artikkel 3 og 4.
51 Artikkel 5, 10–12, 14–15, 17–19, 22–23, 26–28, 30–32, 36, 37, 38, 40–41.
52 Expert Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples (EMRIP), http://www.
ohchr.org/EN/Issues/IPeoples/EMRIP/Pages/EMRIPIndex.aspx
53 Progress report on the study on indigenous peoples and the right to participate
in decision-making, Report of the Expert Mechanism on the Rights of Indigenous
Peoples, A/HRC/15/35, 23.08.2010, §§ 1–6, http://www2.ohchr.org/english/
bodies/hrcouncil/docs/15session/A.HRC.15.35_en.pdf
50
«Urfolk kan derfor normalt ikke på
en effektiv måte fremme sin egen
økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling
med mindre det foreligger en dertil egnet
samhandling mellom urfolk og statlige
myndigheter. »
bestemme sin politiske stilling og fremme
sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle
utvikling. Dette er et prinsipielt viktig
element i urfolks rett til selvbestemmelse.
Urfolk lever imidlertid i en situasjon hvor
deres utvikling i økende grad påvirkes og
styres av eksterne beslutninger og prosesser, herunder tiltak som er vedtatt eller
tillatt gjennomført av statlige myndigheter.
Urfolk kan derfor normalt ikke på en effektiv måte fremme sin egen økonomiske,
sosiale og kulturelle utvikling med mindre
det foreligger en dertil egnet samhandling
mellom urfolk og statlige myndigheter.
Dette betyr blant annet at samenes rett
til å fremme sin egen økonomiske, sosiale
og kulturelle utvikling ikke kan realiseres
med mindre samenes egne prioriteringer i
forhold til utviklingen av sitt eget samfunn
respekteres og ivaretas i den statlige politikkutviklingen. I tillegg er det nødvendig
at Sametinget tilkjennes slik myndighet at
det gjennom egne politiske beslutninger
kan iverksette tiltak i saker som vedrører
dere indre anliggender. Selv om det er vanskelig å etablere absolutte skiller mellom
den overordnede utviklingen i det samiske
samfunn og utviklingen av lokale samiske
samfunn, kan det være formålstjenlig å
sondre mellom disse to aspektene i en
selvbestemmelsessammenheng. Urfolkserklæringens artikkel 4 anerkjenner at urfolk
har – i utøvelsen av sin rett til selvbestemmelse – rett til autonomi eller selvstyre i
saker som angår deres «indre» og «lokale»
anliggender. I samisk sammenheng synes
Sametinget, som samenes øverste organ,
å være den naturlige forvalter av samenes
rett til autonomi eller selvstyre i «indre»
anliggender av overordnet karakter. Det
synes imidlertid også naturlig å forutsette
at samiske lokalsamfunn, herunder i kraft
av urfolkserklæringens artikkel 4, med stor
grad av legitimitet kan påberope seg rett til
GÁLDU ČÁLA 1/2011
lokal autonomi og selvstyre i «lokale» anliggender.
Statlige myndigheter synes å ha en noe
annen forståelse av hvilke saksområder
som naturlig bør falle inn under samiske
autonomiordninger enn det som synes å
være en alminnelig samisk forståelse av
denne retten. Det fremgår av St.meld. nr.
28 (2007–2008) at regjeringen er av den
oppfatning at samisk selvbestemmelse kan
innebære at Sametinget har en rett til å
fatte avgjørelser alene om forhold som gjelder språk og kultur. Begrunnelsen for dette
er at slike saker bare berører samene.54 Diskusjoner og prosesser som er gjennomført
innenfor rammen av Gáldus prosjekt viser
at det synes å være relativt bred samisk
enighet om at også saksområder som utdanning, tradisjonell kunnskap, sedvaner,
næringer, åndelige verdier, lokalmiljø, felles
institusjoner, forvaltning av egen historie
og kunnskap samt forvaltning av naturressurser bør anses som indre samiske anliggender. Dette er blant annet begrunnet
med at et saksområde i visse tilfeller bør
kunne anses som et indre eller lokalt samisk anliggende selv om andre enn samer
berøres av eventuelle beslutninger og tiltak på dette området. Lokal forvaltning av
naturressurser i samiske områder er et eksempel i så henseende. Den underliggende
begrunnelsen for dette er at naturressursene er en del av det materielle grunnlaget
for samisk kultur og at naturressursene
for øvrig har avgjørende betydning for utviklingen av det samiske samfunn. Dette
kan også begrunnes med at det menneskerettslige vernet for urfolks kulturutøvelse
legger begrensninger i forhold til statlige
myndigheters adgang til å foreta interesseavveininger til fordel for den generelle
nasjonale samfunnsutviklingen dersom en
slik interesseavveining bidrar til å redusere
urfolks rettigheter etter artikkel 27 i FNkonvensjonen om sivile og politiske rettigheter.55 Den umiddelbare utfordringen som
man står overfor i forhold til realisering
av samisk autonomi eller selvstyre i indre
54 St.meld. nr. 28 (2007–2008), s. 35–36
55 FNs menneskerettighetskomité: I. Länsman et al. v. Finland (Communication No.
511/1992).
og lokale anliggender, er manglende felles
statlig og samisk forståelse av hva som er å
anse som «indre eller lokale samiske anliggender».
Urfolkserklæringen inneholder mange
bestemmelser som på forskjellige måter
anerkjenner og stadfester urfolks rett til
å delta i eksterne beslutningsprosesser.56
Urfolkserklæringens artikkel 18 inneholder
en overordnet bestemmelse om urfolks
rett til å delta i eksterne beslutningsprosesser. Det fastslås her at urfolk har rett til å
delta i beslutningsprosesser i saker som vil
kunne berøre deres rettigheter gjennom
representanter de selv har valgt i samsvar
med sine egne prosedyrer, og at de også har
rett til å opprettholde og videreutvikle sine
egne besluttende urfolksinstitusjoner. Den
nærmere formuleringen av retten til å delta
i eksterne beslutningsprosesser kommer
til uttrykk på forskjellige måter, herunder
som (1) urfolks rett til å bli aktivt involvert
i beslutningsprosesser, (2) staters plikt til
å søke enighet med urfolk, (3) staters plikt
til å konsultere og samarbeide med urfolk, (4) staters plikt til å iverksette tiltak
sammen med urfolk og (5) staters plikt til å
respektere urfolks sedvaner og tradisjoner i
beslutningsprosesser. I visse tilfeller forutsettes det at eksterne beslutninger ikke skal
fattes med mindre urfolk har avgitt sitt frie
og informerte forhåndssamtykke. Videre
forutsettes det eksempelvis at stater i visse
situasjoner skal gjennomføre konsultasjoner og etablere samarbeid med urfolk før
vedtakelse og gjennomføring av tiltak som
kan berøre dem.
Urfolkserklæringen etablerer et skille mellom statens plikt til å konsultere urfolk og
deres plikt til å søke urfolks frie og informerte forhåndssamtykke, i den forstand at
prinsippet om forhåndssamtykke forutsetter at urfolk har rett til å bestemme sakens
utfall. FNs ekspertmekanisme for urfolks
rettigheter (EMRIP),57 som er et underorgan av FNs menneskerettighetsråd,58 gir
56 Artikkel 5, 10–12, 14–15, 17–19, 22–23, 26–28, 30–32, 36, 37, 38, 40–41.
57 Expert Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples (EMRIP), http://www.
ohchr.org/EN/Issues/IPeoples/EMRIP/Pages/EMRIPIndex.aspx
58 UN Human Rights Council, http://www2.ohchr.org/english/bodies/hrcouncil/
51
GÁLDU ČÁLA 1/2011
uttrykk for følgende om forskjellen mellom
konsultasjoner og urfolks frie og informerte forhåndssamtykke:59
«As mentioned above, the right to free,
prior and informed consent is embedded in the right to self-determination.
The procedural requirements for consultations and free, prior and informed
consent respectively are similar. Nevertheless, the right of free, prior and informed consent needs to be understood
in the context of indigenous peoples’
right to self-determination because it is
an integral element of that right.
The duty of the State to obtain indigenous peoples’ free, prior and informed
consent entitles indigenous peoples to
effectively determine the outcome of
decision-making that affects them, not
merely a right to be involved in such
processes. Consent is a significant element of the decision-making process
obtained through genuine consultation
and participation. Hence, the duty to
obtain the free, prior and informed consent of indigenous peoples is not only
a procedural process but a substantive
mechanism to ensure the respect of
indigenous peoples’ rights.»
EMRIP konkluderer her med at prinsippet
om urfolks frie og informerte forhåndssamtykke har sitt grunnlag i retten til selvbestemmelse og at det har et noe annet
innhold enn den ordinære konsultasjonsretten. EMRIP gir uttrykk for at prinsippet
om forhåndsamtykke ikke bare gir urfolk
rett til å være involvert i eksterne beslutningsprosesser, men også til effektivt å bestemme utfallet i beslutninger som berører
dem.
Forslaget til Nordisk samekonvensjon – slik
den ble avgitt av den nordiske ekspertgruppen som hadde mandat til å utarbeide et
konvensjonsforslag – søker å applisere ur59 Final report on the study on indigenous peoples and the right to participate in
decision-making, Report of the Expert Mechanism on the Rights of Indigenous
Peoples, A/HRC/18/42, 17.08.2011, (“Annex”, art. 20–21), http://www2.ohchr.org/
english/bodies/hrcouncil/docs/18session/A-HRC-18-42_en.pdf
52
folkserklæringen og andre internasjonale
menneskerettslige instrumenter i en samisk
kontekst.60 Konvensjonsutkastet anerkjenner at samene som ett folk har rett til selvbestemmelse i overensstemmelse med folkerettens regler, og at det samiske folket, så
langt det følger av disse regler og bestemmelser, har rett til selv å bestemme over sin
økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling,
og for sine egne formål selv å forføye over
sine naturressurser.61
Konvensjonsutkastets kapittel II om samisk styring tar utgangspunkt i at det samiske folket har rett til selvbestemmelse,
men bygger samtidig på en anerkjennelse
av at denne retten må avpasses i forhold
til den rett til selvbestemmelse som det
finske, norske og svenske folket besitter.
Resultatet av dette er at man foreslår en
glideskala for samisk myndighet og innflytelse, under hensyntagen til konkurrerende
rettigheter, hvor graden av samisk myndighet og innflytelse er knyttet opp mot
sakens betydning for det samiske samfunn.
Denne skalaen strekker seg fra Sametingets
selvstendige og bindende beslutninger til
dets innflytelse gjennom høringer. Figuren
nedenfor (figur 3) søker å gi en visuell illustrasjon av hovedelementene i forbindelseslinjene mellom selvbestemmelsesretten
og retten til å delta i beslutninger med
utgangspunkt i forslaget til Nordisk samekonvensjon og FNs erklæring om urfolks
rettigheter.
Den nordiske ekspertgruppen som utarbeidet forslag til Nordisk samekonvensjon
sier følgende om forbindelseslinjene mellom retten til selvbestemmelse og retten
til å delta i eksterne beslutningsprosesser i
saker som berører dem: 62
«Selvbestemmelsesretten betyr
ikke en ubetinget rett til enebestemmelse. For noen sakstyper vil retten til
60 Nordisk samekonvensjon, utkast fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe,
avgitt 26. oktober 2005. Konvensjonsutkastet ble avlevert 2 år før FNs
generalforsamling vedtok urfolkserklæringen, men den endelige versjonen av
urfolkserklæringen skiller seg minimalt fra det forhandlingsutkastet som forelå
på det tidspunkt da Den nordiske ekspertgruppen avleverte sitt forslag.
61 Artikkel 3.
62 Nordisk samekonvensjon, utkast fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe,
avgitt 26. oktober 2005, s. 216–217.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
•Indre og lokale saker; saker av vesentlig betydning
for urfolk; saker som vedrører grunnleggende
vilkår for urfolks kultur, næringer og samfunnsliv
• Urfolks selvstendige vedtak og
representasjon
• Forhandlinger
(1) Rett til
• Fritt og informert
selvbestemmelse
forhåndssamtykke
[INTERNE
BESLUTNINGER]
•Rett til å bli hørt i saker som kan berøre urfolks
interesser
4) Rett til høringer
[EKSTERNE
BESLUTNINGER]
(2) Rett til
medbestemmelse
[EKSTERNE
BESLUTNINGER]
•Rett til representasjon i offentlige
råd og organer når de behandler
saker som berører urfolks interesser
(3) Rett til
konsultasjoner
[EKSTERNE
BESLUTNINGER]
• Rett til konsultasjoner i saker som kan
berøre urfolks interesser og rettigheter.
Figur 3: Figuren søker å illustrere forbindelseslinjene mellom retten til
selvbestemmelse og urfolks rett til å delta i beslutninger i saker som
berører dem med utgangspunkt i forslaget til Nordisk samekonvensjon
og FNs erklæring om urfolks rettigheter.
s­ elvbestemmelse innebære en rett til
å bestemme alene, mens det for andre
sakstyper er tale om samhandling i
ulike former. Artikkel 15 [i konvensjonsforslaget] gjelder der sametingene har
anledning til å handle på egen hånd. I
de følgende artikler [i konvensjonsforslagets kapittel II] reguleres den nærmere samhandling mellom sametingene
og andre myndigheter.»
Konvensjonsforslagets artikkel 15 slår fast
at sametingene har rett til å treffe selvstendige vedtak i de spørsmål der de i henhold
til nasjonal eller internasjonal rett har myndighet til dette, samtidig som det her bestemmes at sametingene kan inngå avtaler
med nasjonale, regional og lokale enheter
om samarbeid for å styrke samisk kultur og
samfunnsliv. Konvensjonsforslaget forutsetter at Sametinget i likhet med andre organer må ha lovhjemmel for å treffe beslutninger som innebærer myndighetsutøvelse.
Vedtak som ikke innebærer myndighetsutøvelse kan Sametinget treffe uten krav om
hjemmel i lov. Dette er kjernen i henvisningen til nasjonal rett i konvensjonsforslagets
artikkel 15. Henvisningen til internasjonal
rett er i første rekke rettet mot fremtiden.
Ekspertgruppen begrunner en slik framtidsorientering med at de internasjonale
reglene om urfolks rettsstilling kan utvikles slik at de gir urfolk større rett til selv å
treffe beslutninger, og konkluderer med at
det i så fall er Sametinget som skal utøve
denne retten på det samiske folkets vegne.
Ekspertgruppen avga konvensjonsforslaget
i oktober 2005. I underkant av to år senere
vedtok FNs generalforsamling en egen FNerklæring om urfolks rettigheter (urfolkserklæringen), som inneholder omfattende
bestemmelser om urfolks rettigheter i beslutningsprosesser. Urfolkserklæringen forplikter statene til, gjennom konsultasjoner
og i samarbeid med vedkommende urfolk,
å treffe hensiktsmessige tiltak, herunder
ved lovgivning, for å oppfylle erklæringens
formål (artikkel 38). Den mest lojale oppfølgingen av urfolkserklæringen ville være
om statlige myndigheter i samarbeid med
Sametinget foretok en samlet gjennomgang
av erklæringens bestemmelser med det
formål å sikre en mest mulig lojal gjennomføring av erklæringen, blant annet gjennom
53
GÁLDU ČÁLA 1/2011
lovgivningstiltak. En slik gjennomgang og
kodifisering vil blant annet kunne bidra til
sterkere grad av formalisering av Sametingets myndighet.
Formelt sett etablerer ikke urfolkserklæringen rettslige forpliktelser for statene på
samme måte som en ratifisert konvensjon.
Dette betyr imidlertid ikke at urfolkserklæringen ikke bekrefter eller stadfester
visse forpliktelser for statene. Folkerettens rettskilder begrenser seg ikke til ratifiserte konvensjoner. Statuttene til FNs
internasjonale domstol i Haag lister opp
folkerettens alminnelige rettskilder. Selv
om statuttene ikke direkte binder andre
enn den internasjonale domstolen, gir disse
likevel uttrykk for hva andre internasjonale
organer, herunder overvåkningsorganene
for menneskerettigheter, vil legge til grunn
som rettskilder når de skal ta stilling til
konkrete saker eller rettsspørsmål. Statuttenes artikkel 38 beskriver hva den internasjonale domstolen skal legge til grunn som
rettskilder, identifisert som hhv. primære
og sekundære kilder. Primære rettskilder er
traktater som statspartene har sluttet seg
til [ratifiserte konvensjoner], internasjonal
sedvanerett og generelle rettsprinsipper
som er akseptert i siviliserte land, jf. statuttene artikkel 38 (1) bokstavene a-c.
Det er på det rene at urfolkserklæringen
ikke er å anse som en traktat eller konvensjon. Spørsmålet blir deretter hvorvidt
urfolkserklæringen eventuelt inneholder
bestemmelser som er uttrykk for internasjonal sedvanerett og/eller aksepterte
generelle rettsprinsipper. Dersom dette er
tilfellet, kan urfolkserklæringen ikke settes
til side med den begrunnelse at den ikke
etablerer noen forpliktelser for staten.
«FNs spesialrapportør for urfolks
rettigheter har fremhevet at urfolks­
erklæringen er et uttrykk for internasjonal
konsensus med hensyn til innholdet og
rekkevidden av urfolks rettigheter.»
FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter har fremhevet at urfolkserklæringen
er et uttrykk for internasjonal konsensus
med hensyn til innholdet og rekkevidden
av urfolks rettigheter. Han understreker at
urfolkserklæringen er etablert på allerede
eksisterende internasjonale menneskerettighetsnormer og praksis, herunder den
praksis som har utviklet seg i forståelsen av
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Spesialrapportøren fremhever at urfolkserklæringen ikke etablerer nye
eller spesielle rettigheter for urfolk, men at
den i stedet anvender disse rettighetene i
forhold til urfolks spesielle kulturelle, historiske, sosiale og økonomiske situasjon.
Videre understreker spesialrapportøren at
urfolkserklæringen i mange henseender
reflekterer internasjonal sedvanerett og alminnelige internasjonale rettsprinsipper:63
«Albeit clearly not binding in the same
way that a treaty is, the Declaration
relates to already existing human rights
obligations of States, as demonstrated by
the work of United Nations treaty bodies and other human rights mechanisms,
and hence can be seen as embodying to
some extent general principles of international law. In addition, insofar as
they connect with a pattern of consistent
international and State practice, some
aspects of the provisions of the Declaration can also be considered as a reflection
of norms of customary international law.
In any event, as a resolution adopted by
the General Assembly with the approval
of an overwhelming majority of Member States, the Declaration represents a
commitment on the part of the United
Nations and Member States to its provisions, within the framework of the obligations established by the United Nations
Charter to promote and protect human
rights on a non-discriminatory basis.»
Spesialrapportøren påpeker her at urfolkserklæringen i visse tilfeller også kan anses
som uttrykk for internasjonal sedvanerett.
Internasjonal sedvanerett utvikles gjennom
63 A/HRC/9/9, 11.08.2008, kap. III C, http://daccess-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/
GEN/G08/149/40/PDF/G0814940.pdf?OpenElement
54
GÁLDU ČÁLA 1/2011
«Urfolk har rett til å fatte selvstendige
beslutninger i saker som vedrører deres
indre og lokale anliggender og i forhold til
å fremme sin egen økonomiske, sosiale og
kulturelle utvikling.»
statspraksis. Statspraksis i en menneskerettslig sammenheng begrenser seg i stor
grad til statenes multilaterale opptreden.
Menneskerettslig statspraksis utvikles derfor i første rekke gjennom statenes taler
og avstemninger i FNs generalforsamling.
Høyesterett i Belize har gitt uttrykk for et
tilsvarende syn i behandlingen av en sak
om urfolks landrettigheter. Retten konkluderte blant annet med at rettskildene
i folkeretten ikke er begrenset til rettslig
bindende konvensjoner og at urfolkserklæringens artikkel 26 reflekterer alminnelige internasjonale rettsprinsipper.
­Førstvoterende ga uttrykk for følgende
hva angår urfolkserklæringens stilling som
rettskilde:
«… importantly in this regard is the
recent Declaration on the Rights of Indigenous Peoples adopted by the General
Assembly of the United Nations on 13
September 2007. Of course, unlike resolutions of the Security Council, General
Assembly resolutions are not ordinarily
binding on Member States. But where
these resolutions or Declarations contain principles of general international
law, states are not expected to disregard them. This Declaration – GA Res.
61/295 - was adopted by an overwhelming number of 143 states in favor with
only four states against with eleven abstentions. It is of some signal importance,
in my view, that Belize voted in favor of
this declaration. And I find its article 26
of special resonance and relevance in the
context of this case, reflecting, as I think
it does the growing consensus and the
general principles of international law
on indigenous peoples and their lands
and resources.»
Urfolks rett til selvbestemmelse er knyttet
opp mot retten til deltakelse i beslutninger
på forskjellige måter. Urfolk har rett til å
fatte selvstendige beslutninger i saker som
vedrører deres indre og lokale anliggender
og i forhold til å fremme sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Urfolks selvstendige beslutninger fattet i kraft
av deres rett til selvbestemmelse danner
også grunnlaget for deres kollektive deltakelse i eksterne beslutningsprosesser som
berører dem.
I forhold til urfolks indre og lokale anliggender, har statlige myndigheter i prinsippet ingen rolle å spille utover å være garantist for at individuelle menneskerettigheter
ikke krenkes. Dette fremgår blant annet av
urfolkserklæringens artikkel 46 (2), hvor det
slås fast at de rettigheter som anerkjennes i
erklæringen skal utøves med respekt for alles menneskerettigheter og grunnleggende
friheter. Bestemmelsen understreker imidlertid også at utøvelsen av de rettigheter
som er nevnt i urfolkserklæringen ikke skal
være gjenstand for noen andre begrensninger enn de som er fastsatt ved lov som er i
samsvar med internasjonale menneskerettslige forpliktelser. Lovgivning som eventuelt
ikke er i samsvar med statens internasjonale
menneskerettslige forpliktelser vil derfor
ikke legge slike begrensninger.
Urfolk er i en situasjon hvor statlige myndigheters beslutninger på forskjellige måter
berører deres rettigheter og interesser, og
man kan derfor ikke etablere et absolutt
skille mellom urfolks beslutninger i indre
og lokale anliggender og deres effektive deltakelse i eksterne beslutningsprosesser. FNs
ekspertmekanisme for urfolks rettigheter
(EMRIP) gir uttrykk for følgende om sammenhengen og samspillet mellom urfolks
selvstendige beslutninger og deres rett til å
delta i eksterne beslutninger som berører
dem:64
«As affirmed in articles 5, 18, 36 and
37 of the Declaration on the Rights of
Indigenous Peoples, and within the
64 Final report on the study on indigenous peoples and the right to participate in
decision-making; Expert Mechanism advice No. 2 (2011), Report of the Expert
Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples, A/HRC/18/42, 17.08.2011, § 19 (s.
26).
55
GÁLDU ČÁLA 1/2011
ambit of the right to self-determination, indigenous peoples have the right
to make independent decisions in all
matters relating to their internal and
local affairs, and to effectively influence
external decision-making affecting
them if they choose to participate in
such processes …»
Dersom denne konklusjonen anvendes i
en samisk kontekst, innebærer det at Sametinget i visse tilfeller har rett til å treffe
selvstendige og bindende vedtak. Denne
konklusjonen er viktig i forhold til forståelsen av artikkel 15 i forslaget til Nordisk
samekonvensjon. Som nevnt ovenfor må
det forutsettes at samene i visse tilfeller
har rett til å bestemme alene. Dette gjelder
blant annet i saker vedrørende indre og
lokale samiske anliggender. I andre tilfeller vil det være naturlig med forskjellige
former for samspill mellom samene og
statlige, fylkeskommunale og kommunale
myndigheter.
«SP-artikkel 27 etablerer en absolutt
skranke mot inngrep i den materielle
samiske kulturutøvelsen.»
I saker som er av vesentlig betydning for
samene, og som er gjenstand for behandling i eksterne beslutningsprosesser, må det
forutsettes at samene gis reell mulighet til å
påvirke beslutningen, blant annet gjennom
forhandlinger med statlige myndigheter.
Det må imidlertid også forutsettes at samene i saker som er gjenstand for behandling i
eksterne beslutningsprosesser besitter reell
myndighet som følge av at staten i visse
tilfeller er forpliktet til å innhente samenes
frie og informerte samtykke før tiltak iverksettes eller tillates iverksatt.
Den nordiske ekspertgruppen er av den
oppfatning at Sametinget i spørsmål av
vesentlig betydning for samene har rett til
forhandlinger før det treffes vedtak av offentlig myndighet, og på et så vidt tidlig
tidspunkt i prosessen at sametingene kan
påvirke saksgang og resultat. Ekspertgruppen gir uttrykk for at målsettingen med sli56
ke forhandlinger må være at forhandlingspartene kommer til enighet, likevel uten at
enighet fremstår som et absolutt krav.65 Ekspertgruppen presiserer at Sametinget ikke
har forhandlingsrett i ethvert spørsmål,
og at retten til forhandlinger kun gjelder
i saker av vesentlig betydning for samene.
Ekspertgruppen gir uttrykk for at areal- og
ressursforvaltning og miljøforvaltning vil
være viktige områder der Sametinget vil
ha rett til forhandlinger fordi slike saker
er av vesentlig betydning for samene. Ekspertgruppen understreker at Sametingets
rett til forhandlinger gjelder på alle nivåer
og i forhold til alle typer saker av vesentlig
betydning for samene, herunder lovgivning, forvaltning og spørsmål vedrørende
samiske interesser og Sametingets budsjett.66 Forhandlingsretten følger av retten
til selvbestemmelse. Forhandlingsretten er
mer omfattende enn konsultasjonsretten.
Konsultasjoner med Sametinget og berørte
samer skal finne sted i alle saker som kan
berøre samiske interesser og rettigheter,
mens forhandlingsretten gjelder i alle saker
av vesentlig betydning for samene. Det er
med andre ord sakens karakter og dens
betydning og viktighet for samene som er
bestemmende for vurderingen av hvorvidt
det er påkrevd med konsultasjoner eller
forhandlinger.
Målsettingen med den foreslåtte forhandlingsretten er at man i slike saker skal søke
å oppnå enighet mellom forhandlingspartene. Den foreslåtte alminnelige forhandlingsretten gir ikke Sametinget en vetorett.
I prinsippet vil offentlige myndigheter
der­for kunne fatte beslutninger i slike saker selv om det ikke oppnås enighet med
Same­tinget.
Situasjonen er imidlertid annerledes i saker
som i betydelig grad kan skade de grunnleggende vilkår for samisk kultur, samiske næringer eller samisk samfunnsliv. Den nordiske ekspertgruppen foreslår at staten ikke
bør ha adgang til å vedta eller tillate tiltak
65 Nordisk samekonvensjon, utkast fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe,
avgitt 26. oktober 2005, se konvensjonsutkast artikkel 16 samt kommentarer s.
218 flg.
66 Ibid.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
som i betydelig grad kan skade de grunnleggende vilkår for samisk kultur, samiske næringer eller samisk samfunnsliv med mindre
Sametinget samtykker til dette.67
Artikkel 16 (2) i konvensjonsforslaget er
altså formulert som en vetorett for Sametinget i forhold til tiltak som kan skade de
grunnleggende vilkår for samisk kultur,
samiske næringer eller samisk samfunnsliv.
Dette forslaget er i overensstemmelse med
retten til selvbestemmelse og prinsippet
om urfolks frie og informerte forhåndssamtykke. Det er også i samsvar med den
praksis som er utviklet av FNs menneskerettighetskomité i forhold til forståelsen av
artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og
politiske rettigheter (SP). Samerettsutvalget
som utredet rettigheter til og disponeringen og bruken av land og vann i tradisjonelle samiske områder utenfor Finnmark
fylke, har konkludert med at SP-artikkel 27
etablerer en absolutt skranke mot inngrep i
den materielle samiske kulturutøvelsen fordi det ikke under noen omstendighet kan
iverksettes inngrep som kan likestilles med
en nektelse av retten til kulturutøvelse.68
I slike tilfeller er det påkrevd med urfolks
frie og informerte forhåndssamtykke før
tiltak kan iverksettes eller tillattes iverksatt.
Statens forpliktelse til å søke urfolks frie
og informerte forhåndssamtykke i saker av
stor og avgjørende betydning for urfolk er
nært knyttet opp mot urfolks rett til selvbestemmelse. Den nordiske ekspertgruppen
som utarbeidet forslag til Nordisk samekonvensjon er som nevnt av den oppfatning at det er nødvendig med Sametingets
samtykke i saker som i betydelig grad kan
skade de grunnleggende vilkår for samisk
kultur, samiske næringer eller samisk næringsliv. I praksis betyr dette at Sametinget
i slike saker skal ha det avgjørende ordet
med hensyn til om slike tiltak skal iverksettes eller tillattes iverksatt.69
FNs ekspertmekanisme for urfolks ret67 Ibid., fotnote 29.
68 NOU 2007:13, s. 918.
69 Nordisk samekonvensjon, utkast fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe,
avgitt 26. oktober 2005, s. 218.
tigheter (EMRIP) har trukket en lignende
konklusjon under henvisning til at FNs
erklæring om urfolks rettigheter (urfolkserklæringen) etablerer krav om urfolks frie
og informerte forhåndssamtykke i saker av
grunnleggende betydning for deres rettigheter og deres verdighet og velferd. EMRIP
sier at man i vurderingen av hvorvidt en
sak er å anse for å være av grunnleggende
betydning for vedkommende urfolk må ta
hensyn til forskjellige forhold, herunder
urfolks egne prioriteringer, sakens karakter
og potensielle innvirkning på vedkommende urfolk, blant annet under hensyntagen
til de kumulative virkningene av tidligere
inngrep.70 EMRIP gir uttrykk for at urfolks
frie og informerte samtykke eksempelvis er
påkrevd i forbindelse med ressursutvinning
i stor skala i urfolksområder og i forbindelse med etablering av nasjonal parker i
deres områder:71
«Particular emphasis is placed on free,
prior and informed consent for projects
or measures that have a substantial
impact on indigenous communities,
such as those resulting from large-scale
natural resource extraction on their territories or the creation of natural parks,
or forest and game reserves on their
lands and territories.»
Urfolkserklæringen forutsetter urfolks
frie og informerte samtykke i forskjellige
sakstyper: tvangsflytting fra egne områder
[artikkel 10]; overføring av eiendom av kulturell, intellektuell, religiøs eller åndelig art
[artikkel 11 (2)]; vedtakelse og gjennomføring av lover eller administrative tiltak som
berører urfolk [artikkel 19]; erstatning for
de landområder, territorier og ressurser
som urfolk tradisjonelt har eid eller på annen måte har befolket eller brukt, og som
er blitt konfiskert, fratatt dem, okkupert,
brukt eller påført skade uten deres frie
og informerte samtykke [artikkel 28 (1)];
70 Final report on the study on indigenous peoples and the right to participate in
decision-making; Expert Mechanism advice No. 2 (2011), Report of the Expert
Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples, A/HRC/18/42, 17.08.2011,
(Annex: Expert Mechanism Advice No. 2, § 22).
71 Progress report on the study on indigenous peoples and the right to participate
in decision-making, Report of the Expert Mechanism on the Rights of Indigenous
Peoples, A/HRC/15/35, 23.08.2010, § 34, http://www2.ohchr.org/english/bodies/
hrcouncil/docs/15session/A.HRC.15.35_en.pdf
57
GÁLDU ČÁLA 1/2011
«Prinsippet om urfolks frie og infor­merte
samtykke – som en rettighet – må for­
tolkes i lys av retten til selv­bestemmelse.»
l­ agring eller deponering av farlige stoffer på
urfolks landområder eller territorier [artikkel 29 (2)]; prosjekter som berører urfolks
landområder eller territorier og andre ressurser, særlig ved utbygging, utnyttelse eller
utvinning av mineral- eller vannressurser
eller andre ressurser [artikkel 32 (2)].72
Urfolkserklæringens artikkel 19 kan brukes til å illustrere selvbestemmelsesrettens
betydning og relevans i forhold til eksterne
beslutningsprosesser. Denne bestemmelsen
slår fast at statene i god tro skal konsultere
og samarbeide med urfolk gjennom deres
egne representative institusjoner for å oppnå deres frie og informerte forhåndssamtykke før vedtakelse og gjennomføring av
lover eller administrative tiltak som berører
dem. Dette viser selvbestemmelsesrettens
betydning og relevans i forhold til eksterne
beslutningsprosesser, fordi artikkel 19 forutsetter at urfolks frie og informerte forhåndssamtykke skal være et resultat av deres interne kollektive beslutningsprosesser.
Urfolks frie og informerte samtykke må
med andre ord være et resultat av interne
prosesser eller mekanismer hvorigjennom
urfolk fatter selvstendige og kollektive beslutninger. Statens forpliktelse til å søke urfolks frie og informerte samtykke innebærer også at urfolk har rett til å holde tilbake
deres samtykke og en rett til å etablere forutsetninger og vilkår for et eventuelt samtykke.73 Prinsippet om urfolks frie og informerte samtykke – som en rettighet – må
fortolkes i lys av retten til selvbestemmelse.74 Det er mange prosessuelle likhetstrekk
mellom en ordinær konsultasjonsprosess
og en prosess hvor statlige myndigheter
søker urfolks frie og informerte forhåndssamtykke. Forskjellen er at prinsippet om
72 Se vedlegg 6: FNs erklæring om urfolks rettigheter (uoffisiell norsk oversettelse).
73 Final report on the study on indigenous peoples and the right to participate in
decision-making; Expert Mechanism advice No. 2 (2011), Report of the Expert
Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples, A/HRC/18/42, 17.08.2011,
(Annex: Expert Mechanism Advice No. 2, § 23).
74 Ibid., § 63; Annex: Expert Mechanism Advice No. 2, § 20.
58
urfolks frie og informerte forhåndssamtykke anerkjenner urfolks rett til å holde tilbake deres samtykke og en rett til å etablere
forutsetninger og vilkår for deres samtykke.
Dette medfører for eksempel at staten ikke
kan iverksette eller tillate iverksatt tiltak
som i betydelig grad kan skade grunnvilkårene for det samiske samfunn med mindre
Sametinget samtykker.
Urfolks rett til selvstendig representasjon
er et annet viktig element i urfolks rett til
selvbestemmelse. Dette betegnes ofte som
et eksternt aspekt av urfolks rett til selvbestemmelse75 og innebærer blant annet at
samene har rett til å representere seg selv i
nasjonal, regional så vel som internasjonal
sammenheng.
Sameloven i Norge etablerer rammene for
Sametingets arbeidsområde og myndighet.
Sameloven § 2-1 slår fast at Sametingets
arbeidsoppgave er alle saker som etter
tingets oppfatning særlig berører den samiske folkegruppen. Sametinget skal på
eget initiativ reise og avgi uttalelse om alle
saker innenfor sitt arbeidsområde. Det
vil være naturlig å fortolke formuleringen
«saker som etter tingets oppfatning særlig berører den samiske folkegruppen»
på en måte som omfatter internasjonale
saker som berører samene som et urfolk.
Det er en kjensgjerning at internasjonale
saker i stigende grad direkte berører det
samiske samfunn. FN har eksempelvis etablert flere mandater eller mekanismer som
utelukkende befatter seg problemstillinger
vedrørende urfolk: Det permanente forum
for urfolks saker, Ekspertmekanismen for
urfolks rettigheter og Spesialrapportøren
for urfolks rettigheter. Sametingets selvstendige representasjon har sitt grunnlag i
retten til selvbestemmelse, tingets politiske
mandat fra det samiske folket og samelovens bestemmelser.
Den finske sameloven anerkjenner Sametingets nasjonale og internasjonale representasjonsrett. Sameloven i Finland slår
75 Nordisk samekonvensjon, utkast fra finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe,
avgitt 26. oktober 2005, s. 305.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
fast at Sametinget skal representere samene
i Finland i nasjonal så vel som internasjonal
sammenheng i saker som faller inn under tingets arbeidsoppgaver og mandat.76
Sameloven i Sverige har ikke en tilsvarende
bestemmelse, men det er likevel lagt til
grunn i SOU 2002:77 at det ikke foreligger
noe som skulle tilsi at Sametinget ikke kan
representere samene internasjonalt.77 SOU
2002:77 slår fast «att det inte kan komma
i fråga at Sametinget skulle kunna få en
partsställning i FN, eftersom FN er en sammanslutning mellan nationer. […] Samtidigt bör det inte heller vara ett hinder att
Sametinget företräder samerna vid möten
med andra länder eller organisationer och
myndigheter i såväl Sverige som i främmande länder.»
Den nordiske ekspertgruppen foreslår at en
fremtidig samekonvensjon må anerkjenne
at sametingene i de respektive land har rett
og plikt til å representere samene i mellomstatlige forhold, og at statene har et ansvar i
forhold til å fremme samisk representasjon
i internasjonale institusjoner og deltakelse
i internasjonale prosesser (konvensjonsforslagets artikkel 19). Ekspertgruppen kon­
kluderer med at en slik representasjons­
rett følger av at sametingene er naturlige
forvaltere av det samiske folkets rett til
selvbestem­melse.
Den seneste internasjonale utviklingen viser at urfolks selvstendige representasjon
er en dagsaktuell sak innenfor FN. FNs
menneskerettighetsråd vedtok i september
2011 en resolusjon om urfolk og menneskerettigheter hvor blant annet spørsmålet
om urfolks representasjon innenfor FN er
et tema.78 Gjennom denne resolusjonen
er FN-sekretariatet gitt i oppgave å utrede
76 Sameloven i Finland, § 6.
77 SOU 2002:77, s. 135.
78 Menneskerettighetsrådets resolusjon 18/23, september 2011 (A/HRC/18/L.23),
§ 13: «Requests the Secretary-General, in cooperation with the Office of the
High Commissioner, the Office of Legal Affairs and other relevant parts of the
Secretariat, to prepare a detailed document on ways and means of promoting
participation at the United Nations of recognized indigenous peoples’
representatives on issues affecting them, as they are not always organized
as non-governmental organizations, and on how such participation might be
structured, drawing from, inter alia, the rules governing the participation in
various United Nations bodies by non-governmental organizations (including
Economic and Social Council resolution 1996/31) and by national human rights
institutions (including Human Rights Council resolution 5/1 of 18 June 2007 and
Commission on Human Rights resolution 2005/74 of 20 April 2005), and to
present it to the Council at its twenty-first session.»
spørsmålet om hvordan kollektive urfolksinstitusjoner – som ikke er organisert som
frivillige organisasjoner (NGO) – best kan
sikres en selvstendig representasjonsrett
innenfor FN-systemet.
Denne utviklingen er i samsvar med bestemmelsene i urfolkserklæringen, hvor det
blant annet slås fast at nødvendige tiltak
skal iverksettes for å sikre urfolks deltakelse i internasjonale prosesser som angår
dem (artikkel 41). Urfolkserklæringens
artikkel 36 slår videre fast at urfolk har
rett til å opprettholde og styrke kontakten,
forbindelsene og samarbeidet med medlemmer av sitt eget folk over landegrensene (i tilfeller hvor et urfolk er splittet av
landegrenser) så vel som med andre folk.
En tilsvarende bestemmelse finnes i ILOkonvensjon nr. 169, jf. artikkel 32. Forskjellen mellom urfolkserklæringens artikkel
36 og ILO-konvensjonens artikkel 32 er at
førstnevnte bestemmelse presiserer at representasjonsretten også gjelder i forhold
til «andre folk», mens ILO-konvensjonens
bestemmelse begrenser seg til grenseoverskridende urfolkssamarbeid. Denne
forskjellen har blant annet sin bakgrunn i
at urfolkserklæringen anerkjenner at urfolk
har rett til selvbestemmelse, mens ILOkonvensjonen ikke befatter seg med retten
til selvbestemmelse.
Samenes selvstendige representasjon er
også et sentralt element i relasjon til retten
til medbestemmelse. Som det fremgår av
redegjørelsen ovenfor, innebærer selvbestemmelse ikke en ubetinget rett til enebestemmelse for urfolk fordi denne retten i
noen sammenhenger må utøves gjennom
forskjellige former for samspill med andre organer eller folk, herunder i form av
medbestemmelse. I samisk sammenheng
kan medbestemmelse eksempelvis innebære at beslutningsmyndighet og ansvar på
visse områder er delt mellom staten, lokale
myndigheter, Sametinget og eventuelle
andre naturlige aktører eller parter. Forvaltningen av Finnmarkseiendommen er et
eksempel på en ordning som sikrer samisk
medbestemmelse i forvaltningen av land og
59
GÁLDU ČÁLA 1/2011
r­ essurser i Finnmark fylke.79 Selv om det av
noen er stilt spørsmålstegn ved om denne
forvaltningsordningen fullt ut oppfyller
gjeldende internasjonale bestemmelser om
urfolks rettigheter, må det likevel konkluderes med at samene, gjennom Sametinget,
har avgitt sitt frie og informerte forhåndssamtykke til den medbestemmelsesordning
som er etablert gjennom Finnmarksloven.
Medbestemmelse kan også tenkes realisert
gjennom svakere former for samisk innflytelse, eksempelvis gjennom at Sametinget
og andre samiske parter er representert i
offentlige råd og utvalg når de behandler
spørsmål som gjelder samiske interesser.
Forslaget til Nordisk samekonvensjon inneholder en bestemmelse om denne typen
for medbestemmelse (artikkel 17). Dette
viser at det foreligger forskjellige former
og grader for medbestemmelse. Effektiv
samisk medbestemmelse forutsetter at
det angjeldende offentlige organ opererer
på grunnlag av en konsensusordning eller
at samene som et minimum er sikret en
50/50-representasjon og -myndighet i det
aktuelle organet.
Konsultasjonsordninger sikrer urfolk
en viss innflytelse og deltakelse i beslutningsprosesser, men slike ordninger kan
vanskelig betegnes som medbestemmelse
i ovennevnte betydning fordi beslutningsmyndigheten og ansvaret i saker som er
gjenstand for konsultasjoner ligger hos
den eksterne beslutningstakeren – normalt
statlige myndigheter. Medbestemmelse
forutsetter en viss form for delt myndighet
og ansvar mellom urfolk og andre parter.
Dette innebærer imidlertid ikke at konsultasjonsordninger er uvesentlige i forhold til
urfolks rett til å delta i beslutningsprosesser, fordi slike ordninger sikrer at urfolk har
en viss innflytelse i eksterne beslutningsprosesser. Konsultasjonsordninger mellom
statlige myndigheter og urfolk kan være en
god og effektive måte å sikre urfolks deltakelse i eksterne beslutningsprosesser, forutsatt at konsultasjonene gjennomføres på en
måte som er fullt i samsvar med internasjo79 Finnmarksloven, kapittel 2, 17. juni 2005, http://www.lovdata.no/all/nl-20050617085.html
60
«Manglende statlig politisk vilje til å ta
hensyn til urfolks synspunkter i kon­sulta­
sjons­prosesser er en stor ut­fordring for
verdens urfolk.»
nalt anerkjente bestemmelser om statenes
konsultasjonsplikt, formelt så vel som reelt.
Oppfyllelse av vilkåret om at konsultasjoner skal foregå i god tro med målsetting
om å oppnå enighet om eller samtykke til
de foreslåtte tiltakene er helt avgjørende i
en vurdering av hvorvidt konsultasjonsordninger mellom stater og urfolk fungerer på
en tilfredsstillende måte. Med andre ord
hjelper det lite om konsultasjoner gjennomføres i samsvar med avtalte formelle
prosedyrer dersom den politiske viljen til
å ta hensyn til urfolks synspunkter er fraværende fra statlig side. Manglende statlig
politisk vilje til å ta hensyn til urfolks synspunkter i konsultasjonsprosesser er en stor
utfordring for verdens urfolk.
ILO-konvensjonen (artikkel 6) og urfolkserklæringen (artikkel 19 og 32 (2)) etablerer spesifikke krav og retningslinjer for
statlige myndigheters gjennomføring av
konsultasjoner med urfolk gjennom deres
representative institusjoner. Kravene som
stilles til konsultasjoner tilsier at offentlige
høringer og en alminnelig rett til å komme
med uttalelser ikke oppfyller de krav som
oppstilles i forhold til konsultasjoner.80
Konsultasjoner skal foregå i god tro, i former som er tilpasset forholdene og med
målsetting om å oppnå enighet om eller
samtykke til foreslåtte tiltak. Den seneste
internasjonale utviklingen viser at det stadig etableres sterkere krav til statens konsultasjonsplikt overfor urfolk på forskjellige
saksområder.
Som det fremgår av redegjørelsen ovenfor,
innebærer selvbestemmelse ikke en ubetinget rett til enebestemmelse for urfolk fordi
det i mange situasjoner vil være naturlig
80 Final report on the study on indigenous peoples and the right to participate in
decision-making; Expert Mechanism advice No. 2 (2011), Report of the Expert
Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples, A/HRC/18/42, 17.08.2011,
(Annex: Expert Mechanism Advice No. 2, § 8).
GÁLDU ČÁLA 1/2011
med forskjellige former for samhandling
mellom urfolk og myndigheter, eksempelvis gjennom ordninger for medbestemmelse, konsultasjoner og høringer. Diskusjoner og prosesser som er gjennomført
innenfor rammen av Gáldus prosjekt viser
at det alminnelige synet blant samiske ressurspersoner og kompetansemiljøer, med
hensyn til selvbestemmelsesrettens innhold
og gjennomføring i en samisk kontekst, i
det vesentlige er sammenfallende med den
glideskala som det her er forsøkt redegjort
for.
61
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Vedlegg 1:
Program for seminar om samisk selvbestemmelse i forhold til land, ressurser og tradisjonelle næringer
Seminar om samisk selvbestemmelse: Land, ressurser og tradisjonelle næringer
Diehtosiida, Guovdageaidnu –­­ 2.–3. november 2011
Program
Onsdag 2. november 2011
11.30–12.30 Lunsj, Diehtosiida
12.30–14.40Registrering
12.40–12.50Åpning
Lars Anders Baer, Gáldu, styreleder
12.50–13.00 Bakgrunn og målsetting
John B. Henriksen, prosjektkoordinator
13.00–13.30 Urfolks rett til land og ressurser, næringsutøvelse og utbytte/fordel av ressursutnyttelse
i deres områder, vurdert i lys av internasjonale bestemmelser om urfolks rett til selvbestemmelse
Dr. juris Mattias Åhrén, Samerådets menneskerettighetsavdeling, leder
13.30–14.00 Spørsmål, kommentarer, diskusjoner
14.00–14.30 Selvbestemmelsesrettens betydning for bevaring og utvikling av det sørsamiske samfunn
Leif Dunfjeld, seniorrådgiver, Avdeling for rettigheter, næring og miljø, Sametinget
14.30–15.15 Spørsmål, kommentarer, diskusjoner
Torsdag 3. november 2011
09.00–09.30 Bør Sametinget ha myndighet i forvaltningen av fiskeressursene i havet i samiske områder, eventuelt hvilken myndighet og hvorfor?
Dr. philos Steinar Pedersen, førsteamanuensis, Samisk høgskole
09.30–10.00 Spørsmål, kommentarer, diskusjoner
10.00–10.20Kaffe
10.20–10.50 Bør Sametinget ha noen rolle i utvikling og forvaltning av samisk reindrift i Norge, eventuelt hvilken myndighet og hvorfor?
Ellen Inga O. Hætta, rektor, Samisk videregående skole og reindriftsskole, Guovdageaidnu
10.50–11.30 Spørsmål, kommentarer, diskusjoner
12.30–13.00 Plenumsdiskusjon: Lokal forvaltning av naturressurser i samiske områder i lys av samisk
selvbestemmelse
13.30–14.30 Eventuelle andre relevante problemstillinger
14.30–15.00 Oppsummering og avslutning
Vedlegg 2:
Deltakerliste – seminar om samisk selvbestemmelse i forhold til land, ressurser og
tradisjonelle næringer
Deltakerliste
1) Lars Anders Baer
2) Marianne Balto
3) Karen Marie Eira Buljo
4) Gro Dikkanen
5) Leif Dunfjeld
6) Ellen Inga O. Hætta
7) Aili Keskitalo
8) Sven Roald Nystø
9) Nils Oskal
10) Steinar Pedersen
11) Sigvald Persen
62
12)
13)
14)
15)
16)
17)
Laila Susanne Vars
Johan Vasara
Mattias Åhrén
Máret Kemi
May Britt Utsi
John B. Henriksen
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Vedlegg 3:
Program for seminar om samisk selvbestemmelse og media
Seminar om samisk selvbestemmelse og media
Diehtosiida, Guovdageaidnu –­­ 8.–9. november 2011
Program
Tirsdag 8. november 2011
11.30–12.30 Lunsj, Diehtosiida
12.30–12.40Registrering
12.40–12.50Åpning
Máret Kemi, Gáldu, rådgiver
12.50–13.00 Bakgrunn og målsetting
John B. Henriksen, prosjektkoordinator
13.00–13.15 Innledende kommentarer fra ordstyrer
John Trygve Solbakk, ČálliidLágádus, forlagssjef
13.15–13.45 Samiske mediers dekning av debatten om samisk selvbestemmelse
Katri Somby, doktorgradsstipendiat, Samisk høgskole
13.45–14.15 Spørsmål, kommentarer og diskusjoner
14.15–14.30Kaffe
14.30–15.30 Plenumsdiskusjon: Samiske mediers ansvar i forhold til dekning av den internasjonale
debatten om urfolks rett til selvbestemmelse
Onsdag 9. november 2011
09.00–09.30 Norske og samiske mediers dekning av spørsmål om samisk selvbestemmelse
Nils Johan Heatta, NRK Sápmi, direktør og sjefredaktør
09.30–10.00 Spørsmål, kommentarer og diskusjoner
10.00–10.30 Har samiske medier et ansvar i forhold til dekning av spørsmål vedrørende samisk selvbestemmelse, eventuelt hvilket ansvar og hvorfor?
Arne Johansen Ijäs, Samisk høgskole, førstelektor i journalistikk
10.30–11.00 Spørsmål, kommentarer og diskusjoner
11.00–12.00 Lunsj, Diehtosiida
12.00–12.30 Hvordan har samiske mediers dekning av spørsmål vedrørende samiske rettigheter, herunder retten til selvbestemmelse, utviklet seg siden 1970-tallet?
Bjarne Store-Jakobsen, politisk rådgiver ved Sametingsrådet, Sametinget
12.30–13.00 Spørsmål, kommentarer og diskusjoner
13.15–14.30 Eventuelle andre problemstillinger
14.30–15.00 Oppsummering og avslutning
Vedlegg 4:
Deltakerliste – seminar om samisk selvbestemmelse og media
Deltakerliste
1) John Trygve Solbakk
2) Nils Johan Heatta
3) Katri Somby
4) Arne Johansen Ijäs
5) Bjarne Store-Jakobsen
6) Liv Inger Somby
7) Roger Østby
8) Carl Erik Moksnes
9) Siljá Somby
10) Máret Kemi
11) May Britt Utsi
12) John B. Henriksen
13) Janne Hansen
63
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Vedlegg 5:
Expert Mechanism Advice No. 2 (2011)81
Indigenous peoples and the right to
participate in decision-making
1. Indigenous peoples are among the most
excluded, marginalized and disadvantaged
sectors of society. This has had a negative
impact on their ability to determine the
direction of their own societies, including
in decision-making on matters that affect
their rights and interests. This can still be
a major factor contributing to their disadvantaged position. Decision-making rights
and participation by indigenous peoples
in decisions that affect them is necessary
to enable them to protect, inter alia, their
cultures, including their languages and
their lands, territories and resources. In
many cases, however, indigenous peoples
practiced or continue to practice their own
forms of governance.
2. The right of indigenous peoples to participation is well established in international law. More recently, the indigenous-rights
discourse has seen increased focus on
rights not only allowing indigenous peoples
to participate in decision-making processes
affecting them, but to actually control the
outcome of such processes.
3. This spectrum of rights is well illustrated
by the Declaration on the Rights of Indigenous Peoples, which contains more than 20
general provisions pertaining to indigenous
peoples and decision-making. These rights
range from the right to self-determination
encompassing a right to autonomy or selfgovernment to rights to participate and
be actively involved in external decisionmaking processes. Other provisions establish specific duties for States to ensure the
participation of indigenous peoples in decision-making, inter alia, to obtain their free,
prior and informed consent; to consult and
cooperate with indigenous peoples; and to
take measures in conjunction with them.
81 EMRIP: Expert Mechanism advice No. 2 (20011), Final report on the study on
indigenous peoples and the right to participate in decision-making, Report of
the Expert Mechanism on the Rights of Indigenous Peoples, Annex, s. 22–29,
UN Document A/HRC/18/42, 17.08.2011. Please note that footnotes have not
been reproduced in this annex. For complete reference, please see the original
document at http://www2.ohchr.org/english/bodies/hrcouncil/docs/18session/
A-HRC-18-42_en.pdf
64
4. As a normative expression of the existing international consensus regarding the
individual and collective human rights of
indigenous peoples in a way which is coherent with already existing international
human rights standards, the Declaration on
the Rights of Indigenous Peoples provides a
framework for action aiming at the full protection and implementation of the rights of
indigenous peoples, including their right to
participate in decision-making.
5. With regard to participatory rights, international human rights law refers to the
right to participate in public affairs in both
general and specific forms, including as set
out in various human rights treaties, such
as in article 25 of the International Covenant on Civil and Political Rights and in
the Indigenous and Tribal Peoples Convention, 1989 (No. 169) of the International
Labour Organization (ILO). Participation
in public affairs in its general form includes
involvement in the conduct of public affairs. Electoral participation is only one
specific expression of the right to participation. Moreover, the right to take part in
public affairs is not limited to participation
in formal political institutions, as it also
includes participation in civil, cultural and
social activities of a public nature. The right
to participate in public affairs has conventionally been understood as a civil and political right of the individual. In the context
of indigenous peoples, however, the right
also takes on a collective aspect, implying
a right of the group as a people to exercise
decision-making authority.
6. The right of indigenous peoples to participate in decision-making is also affirmed
in international jurisprudence more generally, such as in the decision of the InterAmerican Court of Human Rights in which
the Court recognized indigenous peoples’
right to organize themselves in ways that
are consistent with their customs and
traditions under State electoral laws. The
African Commission on Human and Peoples’ Rights has expressed concern about
the exclusion of indigenous peoples from
GÁLDU ČÁLA 1/2011
decision-making about the treatment of
their lands.
7. Article 6 of ILO Convention No. 169 requires that consultations with indigenous
peoples be carried out through institutions
that are representative of indigenous peoples. Indigenous peoples should control the
process by which representativeness is determined, in accordance with human rights
standards as set out in, inter alia, the Declaration on the Rights of Indigenous Peoples.
8. The requirement that consultations be
carried out through appropriate procedures implies that general public hearing
processes are not normally regarded as
sufficient to meet this procedural standard.
Consultation procedures need to allow
for the full expression of indigenous peoples’ views, in a timely manner and based
on their full understanding of the issues
involved, so that they may be able to affect the outcome and consensus may be
achieved.
9. Moreover, consultations should be undertaken in good faith and in a form appropriate to the relevant context. This requires that consultations be carried out in
a climate of mutual trust and transparency.
Indigenous peoples must be given sufficient time to engage in their own decisionmaking process, and participate in decisions taken in a manner consistent with
their cultural and social practices. Finally,
the objective of consultations should be to
achieve agreement or consensus.
10. As indicated above, the duty to consult
indigenous peoples is further reflected in
a number of provisions of the Declaration
on the Rights of Indigenous Peoples. Like
ILO Convention No. 169, Declaration articles 19 and 32(2) require States to consult
indigenous peoples in good faith, through
appropriate procedures, with the objective
of obtaining their agreement or consent
when measures that may affect indigenous
peoples are considered.
11. Moreover, a number of United Nations
human rights treaty bodies have established that States have a duty, within the
framework of their treaty obligations, to
effectively consult indigenous peoples on
matters affecting their interests and rights
and, in some cases, to seek to obtain the
consent of indigenous peoples.
12. The duty of States to consult with indigenous peoples and to obtain their consent
are also expressed in the jurisprudence of,
inter alia, the universal periodic review
of the Human Rights Council, the InterAmerican Court of Human Rights and the
Inter-American Commission on Human
Rights, the African Commission on Human
and Peoples’ Rights, the Special Rapporteur
on the rights of indigenous peoples, and
in international policy, some of which is
described in the Expert Mechanism’s progress report on indigenous peoples and the
right to participate in decision-making. In
the progress report, the Expert Mechanism
noted that several treaties between States
and indigenous peoples affirmed the principles of indigenous peoples’ consent as an
underpinning of the treaty relationship between States and indigenous peoples.
13. The right to full and effective participation in external decision-making is of fundamental importance to indigenous peoples’ enjoyment of other human rights. For
instance, the right of indigenous peoples
to identify their own educational priorities
and to participate effectively in the formulation, implementation and evaluation of
education plans, programmes and services
is crucial for their enjoyment of the right to
education. When implemented as a treaty
right, the right to education can offer a
framework for reconciliation. Truth and
reconciliation commissions offer a model
for improved relations between States and
indigenous peoples as well.
14. The participation of indigenous peoples
in external decision-making is of crucial
importance to good governance. One of
the objectives of international standards on
indigenous peoples’ rights is to fill the gap
65
GÁLDU ČÁLA 1/2011
between their rights on the one hand and
their implementation on the other hand.
15. Many indigenous peoples remain vulnerable to top-down State interventions
that take little or no account of their rights
and circumstances. In many instances,
this is an underlying cause for land dispossession, conflict, human rights violations,
displacement and the loss of sustainable
livelihoods.
16. The duty to consult indigenous peoples
applies whenever a measure or decision
specifically affecting indigenous peoples
is being considered (for example, affecting
their lands or livelihood). This duty also applies in situations where the State considers
decisions or measures that potentially affect
the wider society, but which affect indigenous peoples, and in particular in instances
where decisions may have a disproportionally significant effect on indigenous peoples.
17. With regard to the right to self-determination, the Declaration on the Rights of
Indigenous Peoples affirms that indigenous
peoples, in exercising their right to self-determination, have the right to develop and
maintain their own decision-making institutions and authority parallel to their right
to participate in external decision-making
processes that affect them. This is crucial to
their ability to maintain and develop their
identities, languages, cultures and religions
within the framework of the State in which
they live.
18. Article 3 of the Declaration on the
Rights of Indigenous Peoples mirrors common article 1, paragraph 1, of the International Covenant on Economic, Social and
Cultural Rights and the International Covenant on Civil and Political Rights. Consequently, indigenous peoples have the right
to determine their own economic, social
and cultural development and to manage,
for their own benefit, their own natural
resources. The duties to consult with indigenous peoples and to obtain their free,
prior and informed consent are crucial elements of the right to self-determination.
66
19. As affirmed in articles 5, 18, 36 and 37
of the Declaration on the Rights of Indigenous Peoples, and within the ambit of
the right to self-determination, indigenous
peoples have the right to make independent decisions in all matters relating to their
internal and local affairs, and to effectively
influence external decision-making affecting them if they choose to participate in
such processes.
20. As mentioned above, the right to free,
prior and informed consent is embedded
in the right to self-determination. The procedural requirements for consultations and
free, prior and informed consent respectively are similar. Nevertheless, the right of
free, prior and informed consent needs to
be understood in the context of indigenous
peoples’ right to self-determination because it is an integral element of that right.
21. The duty of the State to obtain indigenous peoples’ free, prior and informed
consent entitles indigenous peoples to
effectively determine the outcome of
decision-making that affects them, not
merely a right to be involved in such processes. Consent is a significant element
of the decision-making process obtained
through genuine consultation and participation. Hence, the duty to obtain the free,
prior and informed consent of indigenous
peoples is not only a procedural process
but a substantive mechanism to ensure the
respect of indigenous peoples’ rights.
22. The Declaration on the Rights of Indigenous Peoples requires that the free, prior
and informed consent of indigenous peoples be obtained in matters of fundamental
importance for their rights, survival, dignity and well-being. In assessing whether a
matter is of importance to the indigenous
peoples concerned, relevant factors include
the perspective and priorities of the indigenous peoples concerned, the nature of the
matter or proposed activity and its potential impact on the indigenous peoples concerned, taking into account, inter alia, the
cumulative effects of previous encroachments or activities and historical inequities
GÁLDU ČÁLA 1/2011
faced by the indigenous peoples concerned.
Premised on the right to self-determination, article 10 of the Declaration prohibits
the forcible removal of indigenous peoples from their lands and territories. In
contrast, ILO Convention No. 169, article
16(2), includes procedural elements that
permit forced relocation as an exceptional
measure, without the consent of the indigenous peoples concerned. The Declaration
moreover requires States to obtain the free,
prior and informed consent of indigenous
peoples in certain other situations, as reflected in its articles 11(2), 19, 28(1), 29(2),
32(2) and 37.
23. The duty to obtain the free, prior and
informed consent of indigenous peoples
presupposes a mechanism and process
whereby indigenous peoples make their
own independent and collective decisions
on matters that affect them. The process is
to be undertaken in good faith to ensure
mutual respect. The State’s duty to obtain
free, prior and informed consent affirms
the prerogative of indigenous peoples to
withhold consent and to establish terms
and conditions for their consent.
24. The elements of free, prior and informed
consent are interrelated; the elements of
“free”, “prior” and “informed” qualify and
set the conditions for indigenous peoples’
consent; violation of any of these three elements may invalidate any purported agreement by indigenous peoples.
25. The element of “free” implies no coercion, intimidation or manipulation; “prior”
implies that consent is obtained in advance
of the activity associated with the decision
being made, and includes the time necessary to allow indigenous peoples to undertake their own decision-making processes;
“informed” implies that indigenous peoples
have been provided all information relating
to the activity and that that information is
objective, accurate and presented in a manner and form understandable to indigenous
peoples; “consent” implies that indigenous
peoples have agreed to the activity that is
the subject of the relevant decision, which
may also be subject to conditions.
Measures
26. Reform of international and regional
processes involving indigenous peoples
should be a major priority and concern.
In particular, multilateral environmental
processes and forums should ensure full
respect for the rights of indigenous peoples
and their effective participation including,
for example, in relation to the negotiation
of the Nagoya Protocol.
27. Respect for indigenous peoples’ right
to participate in decision making is essential for achieving international solidarity
and harmonious and cooperative relations.
Consensus is not a legitimate approach
if its intention or effect is to undermine
the human rights of indigenous peoples.
Where beneficial or necessary, alternative
negotiation frameworks should be considered, consistent with States’ obligations
in the Charter of the United Nations and
other international human rights law.
28. Free, prior and informed consent implies that States have a duty to obtain indigenous peoples’ consent in relation to
decisions that are of fundamental importance for their rights, survival, dignity and
well-being. States should ensure that consultations and negotiations with indigenous
peoples as required by article 18 of the
Declaration on the Rights of Indigenous
Peoples and consistent with other human
rights standards.
29. States have a duty to respect indigenous
peoples’ right to participate in all levels
of decision-making, including in external
decision-making, if the indigenous peoples
concerned so choose and in the forms of
their choosing, including, where appropriate, in co-governance arrangements.
30. States should respect and assist both
traditional and contemporary forms of indigenous peoples’ governance structures,
including their collective decision-making
practices.
67
GÁLDU ČÁLA 1/2011
31. States should enact and implement
constitutional and other legal provisions
that ensure indigenous peoples’ participation in decision-making consistent with the
Declaration on the Rights of Indigenous
Peoples, in particular where that is sought
by affected indigenous peoples.
32. Indigenous women often face exceptional impediments to participation in
decision-making. States, international organizations, indigenous peoples and other
decision-making entities should therefore
conduct more intensive studies and design
appropriate mechanisms to facilitate the
participation of indigenous women in their
activities and increase their access to address difficulties facing indigenous women
seeking to fully participate in decisionmaking. Likewise, the inclusion of indigenous youth in decision-making is essential
in both internal and external, including
legislative, decision-making.
33. States and relevant international and
domestic organizations should ensure that
indigenous peoples have the financial and
technical capacity to engage in consultation and consent-seeking exercises and to
participate in regional and international
decision-making processes.
34. States should also recognize that the
right to self-determination of indigenous
peoples constitutes a duty for States to obtain indigenous peoples’ free, prior and informed consent, not merely to be involved
in decision-making processes, but a right
to determine their outcomes. Treaties, as
evidence of the right to self-determination,
and the relationship they represent are the
basis for a strengthened partnership, consistent with the Declaration on the Rights
of Indigenous Peoples.
35. States shall respect indigenous peoples’ right to self-determination consistent with the Declaration on the Rights of
Indigenous Peoples and other international
standards. States shall ensure that indigenous peoples have the means to finance
their autonomous functions.
68
36. The United Nations should, in accordance with the Declaration on the Rights of
Indigenous Peoples, establish a permanent
mechanism or system for consultations
with indigenous peoples’ governance bodies, including indigenous parliaments,
assemblies, councils or other bodies representing the indigenous peoples concerned,
to ensure effective participation at all levels
of the United Nations.
37. ILO should enable effective representation by indigenous peoples in its decisionmaking, and especially with regard to the
implementation and supervision of ILO
Conventions and policies relevant to indigenous peoples.
38. UNESCO should enable and ensure effective representation and participation of
indigenous peoples in its decision-making,
especially with regard to the implementation and supervision of UNESCO Conventions and policies relevant to indigenous
peoples, such as the 1972 World Heritage Convention. Robust procedures and
mechanisms should be established to
ensure indigenous peoples are adequately
consulted and involved in the management
and protection of World Heritage sites, and
that their free, prior and informed consent
is obtained when their territories are being
nominated and inscribed as World Heritage sites.
39. National human rights institutions, as
independent bodies, should play an important role in bringing together representatives of Government and indigenous peoples, thus promoting indigenous peoples’
participation in discussions and decisions
on issues that concern them. National human rights institutions can also stress the
need for all stakeholders to ensure indigenous representatives are involved in decision-making. Such institutions, through
their own programmes, could also actively
involve indigenous peoples in decisionmaking on related issues.
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Vedlegg 6:
De forente nasjoners erklæring om urfolks rettigheter (uoffisiell norsk oversettelse)
De forente nasjoner
Generalforsamlingen
Distribusjon: Begrenset
12. september 2007
Original: engelsk
61. sesjon
Dagsorden pkt. 68
Rapport fra FNs menneskerettighetsråd
Belgia, Bolivia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Estland, Finland, Guatemala, Hellas, Latvia, Nicaragua, Peru, Portugal, Slovenia, Spania,
Tyskland og Ungarn: utkast til resolusjon
De forente nasjoners erklæring om urfolks rettigheter
Generalforsamlingen,
som merker seg anbefalingen i Menneskerettighetsrådets resolusjon 1/2 av 29. juni 2006,
der rådet vedtok teksten til De forente nasjoners erklæring om urfolks rettigheter,
som minner om sin resolusjon 61/178 av 20. desember 2006, der den besluttet å utsette
behandlingen av og beslutning om erklæringen for å gi mer tid til konsultasjon om denne,
og der den videre vedtok å sluttføre behandlingen innen utløpet av Generalforsamlingens
61. sesjon,
vedtar De forente nasjoners erklæring om urfolks rettigheter slik den er nedfelt i vedlegget til denne resolusjon.
Vedlegg
eller kulturelle forskjeller er andre folk elDe forente nasjoners erklæring om urfolks
ler individer overlegen, er rasistisk, vitenrettigheter
skapelig uriktig, juridisk ugyldig, moralsk
Generalforsamlingen,
forkastelig og sosialt urettferdig,
som lar seg veilede av målsettingene og
som stadfester at urfolk ikke bør utsettes
prinsippene i De forente nasjoners pakt
for noen form for diskriminering i utøvelog av tillit til at de forpliktelser som
sen av sine rettigheter,
statene har påtatt seg i henhold til pakten
som er bekymret over at urfolk opp gjenblir oppfylt,
nom historien har lidd urett som følge av
som bekrefter at urfolk er like mye verd som
at de blant annet har vært kolonisert og
alle andre folk, samtidig som den anerfratatt sine landområder, territorier og
kjenner alle folks rett til å være forskjellig,
ressurser, og dermed blitt forhindret til
til å se på seg selv som forskjellig og til å
å utøve sine rettigheter, særlig retten til
bli respektert som det,
utvikling i samsvar med sine egne behov
som også bekrefter at alle folk bidrar til det
og interesser,
mangfold og den rikdom som finnes i de
ulike sivilisasjonene og kulturene, som er som erkjenner at det er tvingende nødvendig å respektere og fremme de iboende
menneskehetens felles arv,
rettigheter urfolk har i kraft av sine polisom videre bekrefter at enhver doktrine,
tiske, økonomiske og sosiale strukturer,
politikk eller praksis som er grunnet på
sin kultur, sine åndelige tradisjoner, sin
eller forfekter ideen om at visse folk eller
historie og sitt livssyn, særlig retten til
individer som følge av nasjonal opprinegne landområder, territorier og ressurser,
nelse eller rasemessige, religiøse, etniske
69
GÁLDU ČÁLA 1/2011
som også erkjenner at det er tvingende
nødvendig å respektere og fremme de
urfolksrettigheter som er stadfestet i
traktater, overenskomster og andre konstruktive ordninger med stater,
som ser med glede på at urfolk organiserer
seg for å styrke sin stilling politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt og for å gjøre
slutt på all form for diskriminering og
undertrykking, uansett hvor dette måtte
forekomme,
som er overbevist om at urfolks kontroll
med de begivenheter som berører dem
og deres landområder, territorier og ressurser vil sette dem i stand til å bevare
og styrke sine institusjoner, sin kultur
og sine tradisjoner og å bidra til at egen
utvikling skjer i samsvar med deres egne
ambisjoner og behov,
som erkjenner at respekt for urfolks kunnskaper, kultur og tradisjonsbundne
praksis vil bidra til en bærekraftig og rettferdig utvikling og til en ordentlig forvaltning av miljøet,
som understreker at en demilitarisering
av urfolks landområder og territorier vil
bidra til fred, økonomisk og sosial fremgang og utvikling, forståelse og vennskapelige forbindelser mellom verdens
nasjoner og folk,
som anerkjenner særlig den rett urfolksfamilier og urfolkssamfunn har til å beholde det felles ansvar for sine barns oppdragelse, opplæring, utdanning og velferd, i
tråd med barnets rettigheter,
som tar i betraktning at de rettigheter som
er stadfestet i traktater, overenskomster
og andre konstruktive ordninger mellom
stater og urfolk, i enkelte tilfeller er av
internasjonal interesse og karakter og et
internasjonalt anliggende og ansvar,
som også tar i betraktning at traktater,
overenskomster og andre konstruktive
ordninger, og det som de representerer,
danner grunnlag for et styrket partnerskap mellom urfolk og stater,
som erkjenner at De forente nasjoners pakt,
den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter,
den internasjonale konvensjon om sivile
og politiske rettigheter samt erklæringen
og handlingsplanen fra Wien stadfester
70
at det er av avgjørende betydning at alle
folk har rett til selvbestemmelse; i kraft av
denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling,
som er oppmerksom på at ikke noe i denne
erklæring kan benyttes til å nekte et folk
retten til selvbestemmelse når denne rett
praktiseres i samsvar med folkeretten,
som er overbevist om at denne erklæring
gjennom sin anerkjennelse av urfolks
rettigheter vil bidra til et mer harmonisk
forhold og bedre samarbeid mellom stat
og urfolk basert på prinsippene om rettferd, demokrati, respekt for menneskerettighetene, ikke-diskriminering og god tro,
som oppfordrer statene til gjennom konsultasjoner og samarbeid med vedkommende urfolk å oppfylle og effektivt gjennomføre alle sine forpliktelser i den grad de
får anvendelse på urfolk etter internasjonale instrumenter, særlig forpliktelsene
knyttet til menneskerettigheter,
som understreker at De forente nasjoner
har en viktig og kontinuerlig rolle å spille
ved å fremme og verne om urfolks rettigheter,
som mener denne erklæring er et viktig
skritt videre med henblikk på å anerkjenne, fremme og verne om urfolks
rettigheter og friheter og å utforme relevante oppgaver for FN-systemet på dette
området,
som erkjenner og stadfester at individer
tilhørende urfolk har rett til å nyte godt
av alle de menneskerettigheter som
anerkjennes i folkeretten, uten diskriminering, og at urfolk har kollektive rettigheter som er uunnværlige for deres
eksistens, velferd og helhetlige utvikling
som folk,
som også erkjenner at situasjonen for urfolk
varierer fra region til region og fra land til
land, og at det bør tas hensyn til nasjonal og regional egenart og til varierende
historisk og kulturell bakgrunn,
kunngjør høytidelig denne FN-erklæring
om urfolks rettigheter som et mål som
skal etterstrebes i en ånd av partnerskap
og gjensidig respekt:
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Artikkel 1
Urfolk har, som kollektiv og individ, rett til
å nyte fullt ut godt av alle de menneskerettigheter og grunnleggende friheter som
anerkjennes i De forente nasjoners pakt,
Verdenserklæringen om menneskerettighetene og internasjonale menneskerettighetsbestemmelser.
Artikkel 2
Urfolk og individer tilhørende urfolk er frie
og likeverdige med alle andre folk og individer, og har rett til frihet fra enhver form for
diskriminering i utøvelsen av sine rettigheter, særlig den rett som er grunnet i deres
opprinnelse eller identitet som urfolk.
Artikkel 3
Urfolk har rett til selvbestemmelse. I kraft
av denne rett bestemmer de fritt sin politiske stilling og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling.
Artikkel 4
Urfolk har, i utøvelsen av sin rett til selvbestemmelse, rett til autonomi eller selvstyre
i saker som angår deres indre og lokale anliggender, samt til ordninger for finansiering av sine autonome funksjoner.
Artikkel 5
Urfolk har rett til å opprettholde og styrke
sine særegne politiske, rettslige, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner, samtidig som de beholder retten til å delta fullt
ut i statens politiske, økonomiske, sosiale
og kulturelle liv dersom de ønsker det.
Artikkel 6
Ethvert individ tilhørende urfolk har rett til
et statsborgerskap.
Artikkel 7
1. Individer tilhørende urfolk har rett til
liv, fysisk og psykisk integritet, frihet og
personlig sikkerhet.
2. Urfolk har en kollektiv rett til å leve i
frihet, fred og sikkerhet som et eget folk,
og skal ikke utsettes for folkemord eller
annen form for vold, blant annet ved at
barn med tvang overføres fra sin egen til
en annen gruppe.
Artikkel 8
1. Urfolk og individer tilhørende urfolk har
rett til ikke å bli utsatt for tvangsassimilering eller å få ødelagt sin kultur.
2. Statene skal sikre effektive ordninger for
å forhindre og avhjelpe
a) enhver handling som har som mål å frata
urfolk deres integritet som eget folk eller deres kulturelle verdier eller etniske
identitet, eller handling som har slik
virkning,
b) enhver handling som har som mål å frata
dem deres landområder, territorier eller
ressurser, eller handling som har slik
virkning,
c) enhver form for tvangsforflytning av befolkningen som har som mål på noe vis
å krenke eller undergrave deres rettigheter, eller som har slik virkning,
d) enhver form for tvangsassimilering eller
tvangsintegrering,
e) enhver form for propaganda som har
som mål å fremme eller oppfordre til
rasediskriminering eller etnisk diskriminering av dem.
Artikkel 9
Urfolk og individer tilhørende urfolk har
rett til å tilhøre et urfolkssamfunn eller
en urfolksnasjon, i samsvar med vedkommende samfunns eller nasjons skikker og
tradisjoner. Utøvelse av denne rettigheten
skal ikke medføre noen form for diskriminering.
Artikkel 10
Urfolk skal ikke flyttes med makt fra eget
landområde eller territorium. Flytting kan
ikke finne sted uten vedkommende urfolks
frie og informerte forhåndssamtykke, og
først etter at det er avtalt en rettferdig og
rimelig erstatning, om mulig med adgang
til å vende tilbake.
Artikkel 11
1. Urfolk har rett til å praktisere og gjenopplive sine kulturelle skikker og tradisjoner. Dette omfatter retten til å bevare,
verne og videreutvikle tidligere, nåværende og fremtidige kulturuttrykk, som
arkeologiske og historiske steder, artefakter, mønstre, seremonier, t­ eknologier,
71
GÁLDU ČÁLA 1/2011
bildende og utøvende kunst samt litteratur.
2. Statene skal gjennom effektive ordninger, for eksempel i form av gjenoppretting, utformet i samarbeid med vedkommende urfolk, sørge for avhjelping
for eiendom av kulturell, intellektuell,
religiøs eller åndelig art som urfolk er
fratatt uten deres frie og informerte
forhåndssamtykke, eller som er fratatt
dem i strid med deres lover, sedvaner og
tradisjoner.
Artikkel 12
1. Urfolk har rett til å uttrykke, praktisere,
utvikle og gi opplæring i sine spirituelle og religiøse tradisjoner, skikker og
seremonier, rett til å bevare, verne og
ha uforstyrret adgang til sine religiøse
og kulturelle steder, rett til å benytte
og ha kontroll med sine seremonielle
gjenstander, samt rett til å få tilbakeført
deres menneskelige levninger.
2. Statene skal gjennom rimelige, klare og
effektive ordninger, utformet i samarbeid med vedkommende urfolk, søke å
muliggjøre for adgang til og/eller tilbakeføring av seremonielle gjenstander og
menneskelige levninger som er i statens
besittelse.
Artikkel 13
1. Urfolk har rett til å gjenopplive, bruke
og utvikle sin historie, sitt språk, sine
muntlige overleveringer, sine filosofier,
sitt skriftsystem og sin litteratur, og å
videreføre samme til nye generasjoner,
og har også rett til å fastsette og beholde
sine egne navn på og betegnelser for
lokalsamfunn, steder og personer.
2. Statene skal treffe effektive tiltak for å
sikre vern av denne rettigheten og også
for å sikre at urfolk selv kan forstå og bli
forstått i politiske, rettslige og forvaltningsmessige prosesser, om nødvendig
ved hjelp av tolk eller på annet hensiktsmessig vis.
Artikkel 14
1. Urfolk har rett til å opprette og ha
kontroll over sitt eget utdanningssystem
og institusjoner som gir opplæring på
72
deres eget språk, på en måte som svarer
til undervisnings- og læringsmetodene i
deres egen kultur.
2. Individer tilhørende urfolk, særlig barn,
har rett til alle nivåer av og former for
statlig utdanning, uten diskriminering.
3. Statene skal, sammen med urfolk, treffe
effektive tiltak slik at individer tilhørende urfolk, særlig barn, herunder de
som lever utenfor deres egne lokalsamfunn, har tilgang til opplæring i sin egen
kultur og på sitt eget språk, når det er
mulig.
Artikkel 15
1. Urfolk har rett til at mangfoldet i deres
kultur, historie, tradisjoner og ambisjoner respekteres og kommer behørig til
uttrykk i all utdanning og offentlig informasjon.
2. Statene skal, gjennom konsultasjoner og
i samarbeid med vedkommende urfolk,
treffe effektive tiltak for å bekjempe
fordommer og eliminere diskriminering
og fremme toleranse, forståelse og gode
forbindelser mellom urfolk og de øvrige
lag av befolkningen.
Artikkel 16
1. Urfolk har rett til å opprette sine egne
medier på sine egne språk, og rett til
tilgang til alle former for ikke-urfolks
medier, uten diskriminering.
2. Statene skal treffe effektive tiltak for å
sikre at statseide medier på tilbørlig vis
gjenspeiler urfolks kulturelle mangfold.
Statene bør, uten at det er til hinder for
å sikre full ytringsfrihet, oppmuntre
privateide medier til på en fullgod måte
speile urfolks kulturelle mangfold.
Artikkel 17
1. Urfolk og individer tilhørende urfolk
har rett til å fullt ut nyte godt av enhver
rettighet som er fastsatt i gjeldende
internasjonale og nasjonale arbeidsrettsbestemmelser.
2. Statene skal, gjennom konsultasjoner
og i samarbeid med urfolk, treffe særlige tiltak for å hindre at barn tilhørende
urfolk utbyttes økonomisk eller utfører arbeid som kan være farlig eller til
GÁLDU ČÁLA 1/2011
­ inder for barnets utdanning, eller som
h
kan være til skade for dets helse eller fysiske, intellektuelle, spirituelle, moralske
eller sosiale utvikling, tatt i betraktning
at de er spesielt sårbare og at utdanning
er viktig for å styrke deres stilling.
3. Individer tilhørende urfolk har rett
til ikke å bli utsatt for noen form for
diskriminerende arbeidsvilkår, herunder
diskriminerende ansettelses- eller lønnsvilkår.
Artikkel 18
Urfolk har rett til å delta i beslutningsprosessen i saker som vil kunne berøre deres
rettigheter, gjennom representanter de selv
har valgt i samsvar med sine egne prosedyrer, og har også rett til å opprettholde og
videreutvikle sine egne besluttende urfolksinstitusjoner.
Artikkel 19
Statene skal i god tro konsultere og samarbeide med vedkommende urfolk gjennom
deres egne representative institusjoner for
å oppnå deres frie og informerte forhåndssamtykke før vedtakelse og gjennomføring
av lover eller administrative tiltak som kan
berøre dem.
Artikkel 20
1. Urfolk har rett til å opprettholde og utvikle sine egne politiske, økonomiske og sosiale systemer og institusjoner, til å ha trygghet for eget livsgrunnlag og egen utvikling,
og til på fritt grunnlag å delta i enhver form
for tradisjonell eller annen økonomisk virksomhet.
2. Urfolk som fratas sitt livsgrunnlag og
mulighetene for utvikling, har krav på rettferdig og rimelig avhjelping.
Artikkel 21
1. Urfolk har, uten diskriminering, rett til
å få bedret sine økonomiske og sosiale
kår, blant annet når det gjelder utdanning, sysselsetting, yrkesopplæring, omskolering, bolig, sanitærforhold, helse og
sosiale trygdeytelser.
2. Statene skal treffe effektive tiltak,
eventuelt også særlige tiltak når dette
er passende, for å sikre en kontinuerlig
bedring av urfolks økonomiske og sosiale kår. Det skal legges særskilt vekt på
rettighetene og de spesielle behovene til
eldre, kvinner, ungdom, barn og personer med nedsatt funksjonsevne.
Artikkel 22
1. Ved gjennomføringen av denne erklæring skal det legges særskilt vekt på
rettighetene og de spesielle behovene til
eldre, kvinner, ungdom, barn og personer med nedsatt funksjonsevne blant
urfolk.
2. Statene skal, sammen med vedkommende urfolk, treffe tiltak for å sikre
at kvinner og barn tilhørende urfolk er
fullt ut beskyttet og sikret mot enhver
form for vold og diskriminering.
Artikkel 23
Urfolk har rett til å fastsette og utforme
prioriteringer og strategier med hensyn til
hvordan deres rett til utvikling skal praktiseres. De har særlig rett til å ta aktivt del i
arbeidet med å utforme og fastsette helseog boligprogrammer samt andre økonomiske og sosiale programmer som berører
dem, og til i størst mulig grad å forvalte
disse programmene gjennom sine egne institusjoner.
Artikkel 24
1. Urfolk har rett til sine tradisjonelle
medisiner og til å opprettholde sine
medisinske skikker, herunder bevaring
av viktige planter, dyr og mineraler. Individer tilhørende urfolk har også rett til
adgang til alle sosial- og helsetjenester,
uten noen form for diskriminering.
2. Individer tilhørende urfolk har samme
individuelle rett som andre til å ha den
høyest oppnåelige helsestandard både
fysisk som psykisk. Statene skal treffe
nødvendige tiltak for gradvis å sikre full
gjennomføring av denne rettigheten.
Artikkel 25
Urfolk har rett til å opprettholde og styrke
de spesielle spirituelle forbindelsene de har
med landområder og territorier, vann, kystfarvann og andre ressurser de tradisjonelt
73
GÁLDU ČÁLA 1/2011
har eid eller på annen måte har befolket
eller brukt, og til å ivareta deres ansvar
overfor fremtidige generasjoner.
Artikkel 26
1. Urfolk har rett til de landområder, territorier og ressurser de tradisjonelt har
eid eller befolket, eller som de på annen
måte har brukt eller ervervet.
2. Urfolk har rett til å eie, bruke, utvikle
og ha kontroll med landområder, territorier og ressurser de besitter som
følge av tradisjonelt eierskap eller annen
tradisjonell besittelse eller bruk, og også
landområder, territorier og ressurser de
har ervervet på annen måte.
3. Statene skal gi disse landområdene, territoriene og ressursene rettslig anerkjennelse og vern. Slik anerkjennelse skal
finne sted med behørig respekt for vedkommende urfolks sedvaner, tradisjoner
og landrettighetssystem.
Artikkel 27
Statene skal, sammen med vedkommende
urfolk og med behørig respekt for deres
lover, sedvaner, tradisjoner og landrettig­
hetssystem, etablere og gjennomføre en
rettferdig, uavhengig, objektiv, åpen og
gjennomsiktig prosess for å anerkjenne
og fastslå ved dom urfolkets rettigheter til
landområder, territorier og ressurser, herunder landområder, territorier og ressurser
som tradisjonelt var eid eller på annen
måte ble befolket eller brukt av dem. Urfolk
skal ha rett til å ta del i denne prosessen.
Artikkel 28
1. Urfolk har rett til avhjelping, for eksempel i form av gjenoppretting eller, dersom dette ikke er mulig, en rettferdig og
rimelig erstatning for de landområder,
territorier og ressurser de tradisjonelt
har eid eller på annen måte har befolket
eller brukt, og som er blitt konfiskert,
fratatt dem, okkupert, brukt eller påført
skade uten deres frie og informerte forhåndssamtykke.
2. Med mindre vedkommende folk på annet vis og på fritt grunnlag har gitt sitt
samtykke, skal erstatning ytes i form av
landområder, territorier og ressurser av
74
samme kvalitet og med samme størrelse
og rettslige status, eller i form av økonomisk erstatning eller annen passende
godtgjøring.
Artikkel 29
1. Urfolk har rett til bevaring og vern av
miljøet og av produksjonskapasiteten
som deres landområder eller territorier
og ressurser har. Statene skal opprette
og iverksette bistandsprogrammer for
urfolk for slik bevaring og vern av miljøet, uten diskriminering.
2. Statene skal treffe effektive tiltak for å
sikre at det ikke lagres eller deponeres
farlige stoffer på urfolks landområder
eller territorier uten deres frie og informerte forhåndssamtykke.
3. Statene skal videre treffe effektive tiltak
for om nødvendig å sikre at programmer
som skal overvåke, ivareta og restituere
urfolks helse, og som skal utarbeides og
iverksettes av de som berøres av disse
stoffene, blir behørig gjennomført.
Artikkel 30
1. Det skal ikke foregå militær virksomhet
på urfolks landområder eller territorier, med mindre slik virksomhet kan
begrunnes i relevante allmenne hensyn
eller på annet vis og på fritt grunnlag er
avtalt med eller finner sted på anmodning fra vedkommende urfolk.
2. Statene skal på effektivt vis konsultere
med vedkommende urfolk gjennom
dertil egnede prosedyrer, og særlig gjennom urfolkets representative institusjoner, før deres landområder eller territorier benyttes til militær virksomhet.
Artikkel 31
1. Urfolk har rett til å bevare, ha kontroll
med, verne og utvikle sin kulturarv og
sin tradisjonelle kunnskap og sine kulturuttrykk, og også uttrykkene for deres
egen vitenskap, teknologi og kultur, herunder menneskelige og genetiske ressurser, frø, medisiner, kunnskap om dyr og
planters egenskaper, muntlige overleveringer, litteratur, mønstre, sportslige aktiviteter og tradisjonelle leker, bildende
og utøvende kunst. De har også rett til
GÁLDU ČÁLA 1/2011
å bevare, ha kontroll med, beskytte og
utvikle immaterielle rettigheter til slikt
kulturarv og slike tradisjonelle kunnskaper og kulturuttrykk.
2. Sammen med urfolk skal statene treffe
effektive tiltak for å anerkjenne og verne
utøvelse av disse rettighetene.
Artikkel 32
1. Urfolk har rett til å fastsette og utforme prioriteringer og strategier med
henblikk på å utvikle eller bruke egne
landområder eller territorier og andre
ressurser.
2. Statene skal i god tro konsultere og
samarbeide med vedkommende urfolk
gjennom deres egne representative
institusjoner for å oppnå deres frie og
informerte forhåndssamtykke før det
eventuelt gis tillatelse til prosjekter som
berører deres landområder eller territorier og andre ressurser, særlig ved
utbygging, utnyttelse eller utvinning av
mineral- eller vannressurser eller andre
ressurser.
3. Statene skal etablere effektive ordninger for å sikre rimelig og rettferdig
avhjelping for all slik virksomhet, og det
skal treffes hensiktsmessige tiltak for å
begrense eventuelle skadevirkninger av
miljømessig, økonomisk, samfunnsmessig, kulturell eller åndelig art.
Artikkel 33
1. Urfolk har rett til å bestemme sin egen
identitet eller tilhørighet i samsvar med
sine skikker og tradisjoner. Dette innskrenker ikke individer tilhørende urfolk
sin rett til å få statsborgerskap i den
staten der de bor.
2. Urfolk har rett til å bestemme strukturene for sine institusjoner og til å velge
medlemmer til disse institusjonene, i
samsvar med sine egne prosedyrer.
Artikkel 34
Urfolk har rett til å fremme, utvikle og opprettholde sine institusjonelle strukturer og
særegne skikker, sin spiritualitet, sine tradisjoner, prosedyrer, praksiser og, dersom
slike finnes, rettslige systemer eller sedva-
ner, i samsvar med internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Artikkel 35
Urfolk har rett til å fastsette enkeltindividers forpliktelser overfor deres egne samfunn.
Artikkel 36
1. Urfolk, særlig de som er splittet av
landegrenser, har rett til å opprettholde
og styrke kontakten, forbindelsene og
samarbeidet, herunder virksomhet av
spirituell, kulturell, politisk, økonomisk
og sosial art, med medlemmer av sitt
eget folk og med andre folk på tvers av
landegrensene.
2. Statene skal, gjennom konsultasjoner og
i samarbeid med vedkommende urfolk,
treffe effektive tiltak for å legge til rette
for utøvelsen og gjennomføringen av
disse rettighetene.
Artikkel 37
1. Urfolk har rett til anerkjennelse, overholdelse og gjennomføring av traktater,
overenskomster og konstruktive ordninger de har inngått med stater eller
statenes etterfølger, og krav på at stater
etterlever og respekterer slike traktater,
overenskomster og konstruktive ordninger.
2. Ikke noe i denne erklæringen skal tolkes
slik at den innskrenker eller opphever
de rettigheter urfolk har i henhold til
traktater, overenskomster og andre konstruktive ordninger.
Artikkel 38
Statene skal, gjennom konsultasjoner og i
samarbeid med vedkommende urfolk, treffe hensiktsmessige tiltak, blant annet ved
lovgivning, for å oppfylle denne erklærings
formål.
Artikkel 39
Urfolk har rett til tilgang til økonomisk
og teknisk bistand fra statene og gjennom
internasjonalt samarbeid, slik at de kan
nyte godt av de rettigheter som er nedfelt i
denne erklæring.
75
GÁLDU ČÁLA 1/2011
Artikkel 40
Urfolk har rett til tilgang til, og på raske
avgjørelser gjennom, rimelige og rettferdige prosedyrer for å løse konflikter eller
tvister med en stat eller annen part, og
rett til effektiv avhjelping ved enhver form
for krenkelse av deres individuelle og kollektive rettigheter. Slike avgjørelser skal ta
forsvarlig hensyn til vedkommende urfolks
skikker og tradisjoner, regler og rettsorden
og til internasjonale menneskerettigheter.
Artikkel 41
Organer og særorganisasjoner i FN-systemet samt andre mellomstatlige organisasjoner skal bidra til at bestemmelsene i
denne erklæring blir fullt ut gjennomført
ved å sørge blant annet for økonomisk
samarbeid og teknisk bistand. Nødvendige
tiltak skal iverksettes for å sikre urfolks deltakelse i saker som angår dem.
Artikkel 42
De forente nasjoner, dets organer, blant
annet det permanente forum for urfolkssaker, og FNs særorganisasjoner, herunder
på landnivå, skal sammen med statene
fremme respekt for og full gjennomføring
av bestemmelsene i denne erklæring, og
skal føre tilsyn med at erklæringen virker
etter sin hensikt.
Artikkel 43
De rettigheter som anerkjennes i denne
erklæring, utgjør minstestandarder for
overlevelsen av verdens urfolk og deres verdighet og velferd.
Artikkel 44
Alle de rettigheter og friheter som anerkjennes i denne erklæring, gjelder likt for
kvinner og menn tilhørende urfolk.
Artikkel 45
Ikke noe i denne erklæring skal tolkes slik
at den innskrenker eller opphever de rettigheter urfolk allerede har eller måtte erverve
i fremtiden.
76
Artikkel 46
1. Ikke noe i denne erklæring skal forstås
slik at den implisitt gir noen stat, folk,
gruppe eller person rett til å ta del i
virksomhet eller utføre handlinger som
strider mot De forente nasjoners pakt,
eller forstås slik at den tillater eller oppfordrer til noen form for handling som
kan medføre at suverene og uavhengige
staters territoriale integritet eller politiske enhet helt eller delvis opphører eller
svekkes.
2. De rettigheter som anerkjennes i denne
erklæring, skal utøves med respekt for
alles menneskerettigheter og grunnleggende friheter. Utøvelse av de rettigheter
som er nevnt i denne erklæring, skal
ikke være gjenstand for andre begrensninger enn de som er fastsatt ved lov
og er i samsvar med internasjonale
menneskerettslige forpliktelser. Enhver
slik begrensning skal være ikke-diskriminerende og strengt nødvendig, og
skal utelukkende ha til hensikt å sikre at
andre menneskers rettigheter og friheter
blir behørig anerkjent og respektert, og
å oppfylle rettferdige og de mest tungtveiende krav i et demokratisk samfunn.
3. Bestemmelsene fastlagt i denne erklæring skal fortolkes i samsvar med prinsippene om rettferd, demokrati, respekt
for menneskerettighetene, likhet, ikkediskriminering, godt styresett og god
tro.
John B. Henriksen
Jurist fra Universitetet i Tromsø. MSc i
internasjonal politikk fra Universitetet i
Bristol. Har vært rådgiver i Sametinget
og i Utenriksdepartementet i Norge, og
menneskerettighetskoordinator i Samerådet.
Har arbeidet som advokat, og ved FNs
høykommissærs kontor i Geneve. Medlem
i lovutvalget som la fram forslag til en ny
nasjonal lovgivning mot etnisk diskriminering
i Norge (2000-2002), og var en del av
ekspertkomitéen som utarbeidet forslaget til
Nordisk Samekonvensjon (2003-2005). Den
første leder for FNs ekspertmekanisme for
urfolks rettigheter fra oktober 2008, hvor han
var medlem frem til juni 2011. Har gitt ut flere
publikasjoner. Han ble i april 2012 oppnevnt
av Presidenten for FNs generalforsamling
som medtilrettelegger for forberedelsene til
Verdenskonferansen om urfolk 2014.
Gáldu – en uavhengig, aktuell og pålitelig
kilde om samers og andre urfolks rettigheter
GÁLDU – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter har
til formål å øke kunnskapen om og forståelsen for samiske
og urfolksrettigheter. Virksomheten går bl.a. ut på å
samle inn, tilrettelegge og formidle relevant informasjon
og dokumentasjon om urfolksrettigheter nasjonalt og
internasjonalt. Målgrupper er alle som søker kunnskap om
urfolksrettigheter, herunder skoler, frivillige organisasjoner,
offentlige institusjoner og myndigheter.
Álgoálbmotvuoigatvuođaid gelbbolašvuođaguovddáš
Kompetansesenteret for urfolks rettigheter
Resource Centre for the Rights of Indigenous Peoples
NO 9520 Guovdageaidnu/Kautokeino Telefon +47 7844 8400 Faks +47 7844 8402 [email protected]
www.galdu.org