Ang. helsedirektoratets gjennomgang av behandlingstilbudet
LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner Tollbugata 24 0157 OSLO Helse- og omsorgsdepartementet Postboks 8011 Dep 0030 Oslo Oslo, 5. november 2012 Ang. helsedirektoratets gjennomgang av behandlingstilbudet til transseksuelle og transpersoner (10/5482) Vi viser til Helsedirektoratets brev med anbefalinger og konklusjoner til Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) angående dagens behandlingstilbud til transseksuelle og transpersoner (10/5482). Brevet er datert 1. oktober, men vi mottok det ikke før 18. oktober. Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) ønsker med denne tilbakemeldingen å tydeliggjøre problemer ved behandlingstilbudet slik det står i dag, samt våre krav og løsningsforslag. Innledningsvis vil LLH uttrykke takknemlighet for at Helsedirektoratet endelig kommer med sine anbefalinger, og vi stiller oss svært positive til direktoratets vurdering om å opprette regionale kompetansesentra. Samtidig vil vi understreke at vi på mange punkter er skuffet over konklusjonene som er trukket. Etter vår oppfatning var rapportutkastet som ble sendt på høring i 2011 et langt bedre utgangspunkt for en bedring av behandlingstilbudet til hele transspekteret, og vi ønsker en tydeligere begrunnelse for hvorfor direktoratet velger å gjøre såpass betydelige endringer i sitt opprinnelige forslag. Definisjoner LLH stiller seg undrende til at direktoratet i en utredning av en helsepolitisk situasjon velger å ikke problematisere definisjonsmakten til de to aktørene som ønsker å opprettholde status quo, til tross for at det var status quo direktoratet fikk i mandat å utrede. Videre stiller vi oss kritiske til at Helsedirektoratet, i motsetning til definisjonen i Regjeringens handlingsplan, velger å definere transpersoner kun som en bevegelse. Vi ser det som vesentlig for å oppnå et best mulig behandlingstilbud for 1 transpersoner at direktoratet er tydelige på at det å være transperson også handler om kjønnsidentitet. I Regjeringens handlingsplan ”Bedre livskvalitet for lesbiske, bifile, homofile og transpersoner 2009-2012” opereres det med følgende definisjon av transpersoner (s. 14): ”Transpersoner er et paraplybegrep som innbefatter blant annet transvestitter, transkjønnede, crossdressere, drag kings/-queens mv. En typisk definisjon er individer hvis kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk, tidvis eller alltid, skiller seg fra samfunnets normer for kjønn. I internasjonale fagmiljøer benyttes ofte begrepet ’the transgender specter’ for å beskrive mangfoldigheten blant mennesker som definerer seg som transpersoner.” LLH mener at handlingsplanens definisjon er langt mer dekkende, og må brukes av Helsedirektoratet og HOD. Også EUs rapport fra 2012 om trans- og intersexpersoner benytter seg av en liknende definisjon: "The term trans includes those people who have a gender identity and/or a gender expression that is different from the sex they were assigned at birth. Indeed the term trans is an umbrella term that includes, but is not limited to, men and women with transsexual pasts and people who identify as transsexual, transgender, transvestite/cross- dressing, androgyne, polygender, genderqueer, agender, gender variant or with any other gender identity and gender expression which is not standard male or female, and who express their gender through their choice of clothes, presentation or body modifications, including the undergoing of multiple surgical procedures."1 Forskning fra Belgia viser at 1/3 av transpersoner ikke føler seg komfortable med binære mann/kvinne-identiteter.2 LLH mener at Helsedirektoratets definisjon bidrar til at en stor gruppe mennesker utelates i direktoratets gjennomgang – nemlig de som ikke har en diagnose innen F.64, men like fullt har behov for behandling i norsk helsesystem. I så måte mener vi at helsedirektoratet ikke har oppfylt sitt mandat, som var å gjennomgå behandlingstilbudet til alle transseksuelle og transpersoner. Vi registrerer at Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) i sitt høringsnotat (ref.: TMH/MSB) mener at kun personer som får diagnoser innen F.64.-spekteret har behov for hjelp fra det offentlige helsevesenet, og at direktoratet velger å gjøre HBRS sitt syn til sitt. Vi vil opplyse om at det i internasjonal sammenheng ikke skilles mellom ”transseksuelle” og andre når det snakkes om det reelle behovet for hjelp. I de internasjonale behandlingsstandardene utarbeidet av World Professional Association for Transgender Health (WPATH) skrives det gjennomgående ”transsexual, transgendered, and gender nonconforming people”3 – behovene hos alle disse er individuelle. Rikshospitalets monopol Våre videre vurderinger kan sammenfattes rundt noen hovedtema. For det første er behovet for en reell opphevelse av Rikshospitalets monopol på utredning og behandling sentralt. Mange mennesker befinner seg i en ekstremt sårbar situasjon etter å ha fått avslag på sin søknad om kjønnsbekreftende behandling. Som interessegruppe får vi mange henvendelser fra fortvilte mennesker som opplever å http://ec.europa.eu/justice/discrimination/files/trans_and_intersex_people_web3_en.pdf Joz Motmans: ”Being transgender in Belgium. Mapping the social and legal situation of trensgender people.” Institut for Equality between women and men, 2010. 3 WPATH: ”Standards of Care”. http://www.wpath.org/publications_standards.cfm 1 2 2 ikke få hjelp. Vi får også jevnlige henvendelser fra personer som har fått diagnosen F.64.0 men føler seg dårlig behandlet, de som lyver i desperasjon for å få diagnose og behandling, de som angrer og føler at de ble presset til å gjennomføre en større del av behandlingen enn de selv ønsket, de som føler at deres innsigelser og erfaringer ikke kan sies høyt i HBRS fordi de da kan bli utstøtt, og de som frykter å miste behandling eller oppfølging dersom de snakker ut ved Seksjon for transseksualisme ved Rikshospitalet. I mangel på gode prevalensstudier må vår rapportering tas på alvor. Vi vet at ikke bare nektes mange hjelpetrengende å få behandling – men behandlingen som tilbys oppleves av flere som mangelfull og preget av sterkt press. HBRS fremstår på sin side, forståelig nok, redde for å miste det tilbudet som finnes, og de har dessverre valgt som strategi å forsvare tilbudet som det står i stedet for å jobbe sammen med mange andre om et bedret behandlingstilbud for alle. Det er liten tvil om de etiske problemstillingene knyttet til et system der en liten gruppe individer har enerett på å avgjøre menneskers skjebne. LLH er glade for at Helsedirektoratet anerkjenner behovet for en ”second opinion”, men vi mener at denne må finne sted i Norge. Å sende norske pasienter til utlandet skal aldri være en løsning når vi har mulighet til å bygge videre på kompetansen som allerede finnes flere steder i landet. Det vil være en stor tilleggsbelastning for mange å måtte reise til utlandet for å fortelle om sine innerste tanker og følelser, samt at det vil kunne by på språkproblemer. Det er oss dessuten kjent at Danmarks og Sveriges tilbud likner på tilbudet til Rikshospitalet. Vi ønsker en reell mulighet til second opinion, og kompetansen til å utføre denne finnes i Norge. Norge har plikt til å gi alle et forsvarlig helsetilbud, jf. Yogyakartaprinsippene nr. 18: “Everyone has the right to the highest attainable standard of physical and mental health, without discrimination on the basis of sexual orientation or gender identity. Sexual and reproductive health is a fundamental aspect of this right.”4 Også FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gir i artikkel 12 alle rett til høyest mulig oppnåelige helsestandard, både fysisk og psykisk. LLH ser det derfor som positivt at Helsedirektoratet anbefaler å opprette regionale kompetansesentra, men vi er usikre på hva opprettelsen av disse vil innebære i praksis. I direktoratets brev understrekes det at nasjonal behandlingstjeneste for transseksuelle skal ha enerett til å diagnostisere og foreskrive hormonell behandling., samt at kun de som får diagnosen F.64.0 ved Rikshospitalet skal få ønsket kirurgisk behandling. Dette innebærer en meget uheldig innskrenkning av dagens praksis, ettersom mange transpersoner i dag får hormonell behandling av sin fastlege. I mange tilfeller er alternativet at hormoner skaffes illegalt uten oppfølging fra medisinsk personell. Dette er både uakseptabel behandling av mennesker og kan være direkte skadelig. I beskrivelsen av nasjonale behandlingstjenester understrekes det at disse bare skal dekke den delen av diagnostisering og behandling som krever spisskompetanse. LLH mener Norge har mange sexologisk kompetente fagpersoner som kan stille riktig diagnose, og vi stiller spørsmål ved at psykiatriens diagnostiseringsrolle får stå uutfordret i direktoratets brev. LLH mener at Norge også har kompetente leger som kan foreskrive hormonbehandling, men vi er enige i at kirurgisk behandling av genitale områder, for de som ønsker det, krever 4 The Application of International Human Rights Law in relation to Sexual Orientation and Gender Identity: ”The Yogyakarta Principles.” Oxford University Press, 2008. http://www.yogyakartaprinciples.org/principles_en.htm 3 spisskompetanse enten ved Rikshospitalet eller i samarbeid med utlandet. Regionale kompetansesentra må kunne utrede og behandle alle pasientgrupper innen kjønnsidentitetsspekteret, ikke bare de som blir avvist av Rikshospitalet. Brevet fra Helsedirektoratet påpeker at det er hensiktsmessig med et sentralisert tilbud når det årlige pasientantallet er fra 20-200 pasienter, og at et høyere pasientantall bør medføre en vurdering av om behandlingen kan organiseres som flerregional behandlingsfunksjon. Videre legges det fram tall som viser at det er godt over 200 pasienter i/under/på vei til behandling ved Rikshospitalet, og at antallet pasienter stiger. Det fremgår ikke tydelig av brevet hvorfor man likevel velger å beholde en nasjonal tjeneste fremfor et regionalt tilbud. I den begrunnelsen som finnes vises det blant annet til at sentralisering vil gi en helsemessig tilleggsgevinst i form av bedre prognose eller livskvalitet for pasienten. LLHs erfaringer er at dagens diagnosemonopol bidrar til det motsatte, nemlig sterkt redusert livskvalitet for mange transpersoner. Helse- og omsorgsdepartementets mandat ble utformet på et tidspunkt der psykiatriens diagnostiseringsrolle var selvfølgelig, også på verdensbasis. Dette er ikke lenger tilfelle5 – dermed må mandatet også endres. Helsedirektoratet påpeker at Rikshospitalet mangler en egen referansegruppe hvor alle helseregioner og brukerrepresentanter er representert, noe nasjonale tjenester skal ha. LLH er glade for at direktoratet påpeker en såpass vesentlig mangel. Vi regner med at dette følges opp snarlig fra departementets side, og vi stiller gjerne med vår kunnskap i en slik gruppe. Behandling Transpersoner har rett på nødvendig helsehjelp, og må kunne få den i tråd med de internasjonale behandlingsstandardene utarbeidet WPATH. ”Standards of Care”, som i disse dager oversettes til norsk i regi av Bufdir og LHBT-senteret, på oppfordring fra WPATH og faglig sikret av UiA sier, som Helsedirektoratet også viser til, at alle transpersoners helsetilbud (som her inkluderer de som i Norge diagnostiseres med F.64.0) må være tilpasset den enkeltes situasjon, ønsker og behov. LLH er glade for at Helsedirektoratet henviser til WPATHs behandlingsstandarder i og med at alt for mange transpersoner i dag opplever å være i en situasjon uten behandlingstilbud tilpasset sin situasjon. LLH mener dog at Helsedirektoratets anbefalinger i større grad burde være i tråd med nettopp disse, og vi mener at direktoratets oppfattelse av hvem som har nytte av hormonell og kirurgisk behandling er for snever. Etter at det er satt søkelys på mangler ved Rikshospitalets behandlingstilbud, og personer har fortalt at de har måttet lyve for å bli trodd av behandlerne, er vårt inntrykk at sykehuset har svart med å gjøre det enda vanskeligere for pasienter å slippe gjennom nåløyet. Når Helsedirektoratet omtaler klager på virksomheten ved Rikshospitalet, hevdes det at mange av klagene handler om utydelighet fra Rikshospitalet. Det er vel og bra at man ønsker å gjøre dette behandlingstilbudet tydeligere, men LLH synes det er urovekkende at Helsedirektoratet ikke i større grad vektlegger klagene fra transpersoner som ikke slipper gjennom nåløyet. Deres klager handler ikke først og 5 WPATH: ”Standards of Care – NO. 7”. http://www.wpath.org/publications_standards.cfm 4 fremst om utydelighet fra Rikshospitalet sin side, men om å ikke bli møtt med respekt for egen kjønnsidentitet og eget kjønnsuttrykk, ei heller lydhørhet og behandlingstilbud tilpasset den enkeltes ønsker og behov. I tillegg til de formelle klagene som har kommet inn til dere, har vi mottatt flere og svært grove beskrivelser av erfaringer med opplevd press/overgrep ved Rikshospitalet. Mange våger ikke og/eller orker ikke å formalisere sine klager. Sterilisering/kastrasjon LLH er veldig glade for at Helsedirektoratet anbefaler en gjennomgang av innholdet i begrepet ”reell kjønnskonvertering”, og vi forventer en tidsramme på denne gjennomgangen, samt en konklusjon i tråd med Europarådets anbefalinger og stadig flere lands lovverk og praksis. Europarådets ministerkomité vedtok 31.03.2010 en anbefaling til medlemsstatene om tiltak for å motarbeide diskriminering på grunnlag av seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Ministerkomitéen anbefaler blant annet: Punkt 20: Eksisterande krav til juridisk godkjenning av eit kjønnsskifte, mellom anna endringar av fysisk art, bør gjennomgåast med jamne mellomrom for å fjerne krav som er urimelege. Punkt 21: Medlemsstatane bør setje i verk passande tiltak for å garantere at ein person får eit gjennomført kjønnsskifte fullt juridisk godkjent på alle livsområde, særleg ved å gjere det mogleg å skifte namn og kjønn i offentlege dokument på ein rask, oversiktleg og lett tilgjengeleg måte. Punkt 35: Medlemsstatane bør setje i verk passande tiltak for å sikre at transkjønna har reell tilgang til kjønnsskiftetenester, mellom anna psykologisk, endokrinologisk og kirurgisk fagkunnskap på området helsestell for transkjønna, utan å bli underkasta urimelege krav; ingen bør underkastas kjønsskifteprosedyrer utan eige samtykke.6 Når det gjelder andre lands lovverk og praksiser, vil vi anbefale norske myndigheter å se mot Argentina, Island, Østerrike eller Tyskland.7 På Island har de, til tross for at den mest erfarne på feltet er psykiater, gått helt bort fra kastreringskravet – dette er kun ett av tilbudene på behandlingsmenyen. LLH ønsker ikke å beholde den patologiserende tilnærmingen, men vi vil illustrere det arbitrære i norsk akseptert standard. Dagens norske praksis, der mennesker som ikke ønsker omfattende kirurgiske inngrep blir påtvunget disse for å kunne få et juridisk kjønn i tråd med sin kjønnsidentitet, er uakseptabel. Vi stiller oss kritiske til at Helsedirektoratet hevder at steriliseringen er begrunnet i behandlingsmessige vurderinger og derfor ikke er omfattet av steriliseringslovgivningen. I tråd med internasjonale menneskerettigheter har alle rett til råderett over egen kropp, og det må ikke være et krav om medisinsk intervensjon for å få ny juridisk kjønnsstatus. Vi viser i den forbindelse til Yogyakartaprinsippene nr. 3 om retten til anerkjennelse overfor loven og nr. 18 om retten til beskyttelse mot 6 7 Europarådets ministerkomite, anbefaling 31.03.2010. https://wcd.coe.int/ViewDoc.jsp?id=1606669 Se blant annet Østerrikes forfatningsdomsstol V4/06 8. juni 2006 og konstitusjonsdomstolen B 1973/08-13, 17.02.2010, samt den tyske forfatningsdomsstolen dom 1 BvR 3295/07 fra 11.02.2011 og forfatningsdomsstolens dom 1 BvL 10/05 fra 27.05.2008. 5 medisinske overgrep fra helsepersonell, både under konsultasjon og i behandlingssituasjoner.8 I tillegg viser vi til Amnesty International, som mener legal anerkjennelse av kjønnsidentitet ikke skal være avhengig av obligatoriske krav som bryter med menneskerettighetene, så som retten til frihet fra umenneskelig og nedverdigende behandling, retten til høyest oppnåelig helse, retten til privatliv og familie og retten til likhet for loven.9 Mange transpersoner (alle inkludert i begrepet) ønsker å fjerne kjønnskjertler frivillig og må få oppfylt dette ønsket, men det kan ikke være et krav. Det finnes mange grunner til å ikke ønske å bli kastrert, deriblant medisinske. Alle kirurgiske inngrep innebærer risiko, og kjønnshormoner beskytter blant annet mot visse kreftformer og benskjørhet.10 LLH viser til WPATH som i 2010 krevde umiddelbar opphevelse av praksisen med tvangssterilisering og kirurgi for å få ny juridisk kjønnsidentitet: ”No person should have to undergo surgery or accept sterilization as a condition of identity recognition. If a sex marker is required on an identity document, that marker could recognize the person's lived gender, regardless of reproductive capacity. The WPATH Board of Directors urges governments and other authoritative bodies to move to eliminate requirements for identity recognition that require surgical procedures.”11 Prevalens og forskning LLH har også noen innholdsmessige kommentarer til brevet fra Helsedirektoratet. Det kan ikke medføre riktighet at prevalensen av transpersoner er 1:50 000, slik OUS Rikshospitalet hevder. Det skulle tilsi at det totale antallet transpersoner, inklusivt transseksuelle, i Norge er 100 personer. Forskere som har forsøkt å undersøke prevalens har i følge Standards of Care fokusert på gruppen av mennesker som ønsker kjønnsbekreftende behandling.12 Med andre ord finnes det ingen estimerte tall på de andre gruppene innenfor transspekteret. Ved å kun telle de individene som henvender seg til en klinikk vil dessuten en stor gruppe mennesker som ikke henvender seg til en klinikk overses. Helsemyndighetene må undersøke forskningsdata nærmere. Det er godt dokumentert at andre enn personer med diagnosen F.64.0 har nytte av behandling. Direktoratet refererer dessuten til at norsk forskning på transområdet har vekket oppsikt i internasjonale fagmiljøer - dette er ikke nødvendigvis fordi forskningen har høy kvalitet. Helsemyndighetene kan eksempelvis se på forskningen Ira Haraldsen i 2011 presenterte ved World Association for Sexual Health Congress.13 Her antydet hun at pubertetsutsettelse kunne representere en hindring for intelligensutvikling, basert på 8 Se ref. i fotnote 4. Amnesty International i brev til franske myndigheter: ”Amnesty International’s submission to the governmental action plan combating violence and discrimination on grounds of sexual orientation and gender identity. Working group 6, fight against transphobia, legal gender change, access to health care.” 10 Jf. Overlege Thomas Screiner ved endokrinologisk avdeling: http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?cid=15096&start=21&side=2 11 WPATH-pressemelding 16. Juni 2010: Identity Recognition Statement. 12 Zucker & Lawrence, 2009, i Standards of Care. 13http://www.sexualhealthvisual.com/Video_by_Ira_Haraldsen_on_Early_onset_GID_and_its_effects _on_hippocampus_measured_by_neuropsychological_tests_and_MRI_x000D.html#lectures 9 6 sine egne studier av sauers evne til å ta seg fram i en labyrint, foruten pet scan-funn fra hjerner. Antallet undersøkte med pet scan var svært lite og spredningen var svært stor. At hun likevel antyder en effekt på intelligens er betenkelig. Likeledes er det betenkelig å bruke sauer som modeller for mennesker, og å bruke evnen til å ta seg fram i en labyrint (der den egentlige hindringen var en litt vanskelig port) som mål for intelligens, når det like gjerne kunne være et mål for pågåenhet/aggressivitet. Haraldsen fikk avslag hos regional forskningsetisk komite på et prosjekt om unge transpersoner. Avslaget var blant annet begrunnet i manglende informasjon om rekruttering av informanter til forskningen og manglende opplysninger om hvordan kontrollgruppen skulle framskaffes. LLH anbefaler HOD å se nærmere på eksempelvis nederlenderen Peggy Cohen Kettennis sin forskning, som viser gode resultater for unge transpersoner som får hormonblokkering og tidlig behandling. I Helsedirektoratets anbefalinger henvises det kun til forskning som underbygger Seksjon for transseksualismes nåværende praksis. Her burde man i større grad trukket opp og latt seg utfordre av nyere og mer anerkjent forskning som peker på viktigheten av en individuelt sammensatt behandling.14 LLH vil også anbefale HOD å skaffe til veie forskning angående levekårene til transpersoner innen sexarbeid. En rapport fra TAMPEP hevder at mellom 5 og 25 % av europeiske sexarbeidere er transpersoner.15 Rapporten hevder at transpersoner som er sexarbeidere har lav status og at marginaliseringen blant annet fører til økt spredning av hiv. Behandlingssituasjonen i Sverige Til tross for at det er mange likheter i det svenske og det norske tilbudet, finnes det noen vesentlige forskjeller som Helsedirektoratet ikke nevner. LLH vil anbefale HOD å se nærmere på disse i og med at det svenske behandlingstilbudet i noe større grad er tilpasset den enkelte pasients ønsker og behov, i tråd med internasjonale anbefalinger. Socialstyrelsens utredning omfatter behandling av andre pasienter enn transseksuelle, og i Sverige anbefales det at disse får tilbud om diatermi, mastektomi og hormoner. Det understrekes at disse pasientene både har behov for og rett til behandling. Unge i Sverige kan få hormonbehandling fra 15-16-årsalderen, og de kan få hormonblokkering tidligere enn dette. Fra fylte 16 år kan de få mastektomi. Det er 18års aldersgrense for genital kirurgi. Dersom foreldrene tillater det, kan unge endre fornavn etter de har fylt 11 år. Pasienter med GIDNOS-diagnose kan få behandling i Sverige, og praksisen for dette er noe ulik i de forskjellige distriktene. I et appendix til den svenske Socialstyrelsens rapport fra 2010 beskriver sexolog/psykolog Ceclila Dejhne og endokrinolog Staffan Arver hormonbehandling av personer som hverken fjerner kjønnskjertler eller gjennomgår genital kirurgi. Avsluttende kommentarer 14 15 Se blant annet WPATH: ”Standards of Care”. http://www.wpath.org/publications_standards.cfm TAMPEP European Network for HIV/STI prevention and Health Promotion Among Migrant Sex Workers: ”Sex Work in Europe. A mapping of the prostitution scene in 25 European countries.” 2009:14-15 og 75. 7 LLH regner med at Helsedirektoratet ønsker å ta alles helse på alvor. LLH mener at viktige skritt på veien er å gjøre gjennomgående endringer i behandlingstilbudet til transpersoner slik at det blir bedre for alle. Rikshospitalets monopol på utredning og behandling må opphøre, praksisen med å kastrere mennesker som ikke ønsker disse inngrepene må avvikles og juridisk kjønn må enklere kunne endres i tråd med folks kjønnsidentitet. I tillegg ønsker vi en endring i diagnosesystemet for transseksuelle og transpersoner, til ikke-patologiserende diagnoser. Det kan dessuten ikke være diagnosene som skal avgjøre folks behov for behandling, men individuelle hensyn, i tråde med WPATHs anbefalinger. Disse tiltakene vil kunne gi hele transspekteret en hevet levestandard, blant annet i form av at flere vil kunne fungere i arbeidslivet. LLH registrerer at Helsedirektoratet, i tråd med høringsuttalelsen til Rikshospitalet (Vår ref.: TSK/ufm), velger å i liten grad hente støtte i de internasjonale behandlingsstandardene utarbeidet av WPATH. Vi vil understreke at WPATHsammenslutningen og deres arbeid handler om å utforme stadig reviderte anbefalinger som bygger på internasjonalt anerkjent forskning og klinisk erfaring/ekspertise, og vi vil anbefale HOD å i større grad vende blikket mot Standards of Care. Vi tillater oss også å gjøre HOD oppmerksom på at Norge ga sin tilslutning til Yogyakartaprinsippene allerede 15.03.2006 i FNs menneskerettighetsråd.16 LLH forventer at norske myndigheter ønsker å oppfylle sine internasjonale forpliktelser, og vi forventer således at disse vektlegges tyngre enn i Helsedirektoratets vurderinger. LLH mener at HOD, dersom alle transpersoners helse skal tas alvorlig, vil være best tjent med å utarbeide et nytt mandat for trans-relevant helsetjeneste som med stor grad av fleksibilitet og omsorg søker å hjelpe alle som trenger det. Vi vil gjerne bidra med vår kompetanse i Helsedirektoratets og Helse- og omsorgsdepartementets videre arbeid. _______________________ _______________________ Bård Nylund, leder Stein Wolff Frydenlund, leder av transpolitisk utvalg Kopi: Ekspedisjonssjef Bjørn Erikstein, Helse- og omsorgsdepartementet 16 8 Side 9 i Paula L. Ettelbrick and Alia Trabucco Zerán: ”The impact of the Yogyakarta Principles on International Human Rights Law Development 2007 – 2010. Final Report”. Statssekretær Robin Martin Kåss, Helse- og omsorgsdepartementet Statssekretær Kjell Erik Øie, Helse- og omsorgsdepartementet Statssekretær Nina Tangnæs Grønvold, Helse- og omsorgsdepartementet Helsedirektoratet Helsedirektør Bjørn Guldvog, Helsedirektoratet Divisjonsdirektør Cecilie Daae, Helsedirektoratet Avdelingsdirektør Erik Kreyberg Normann, Helsedirektoratet Statens helsetilsyn Fylkeslegen i Oslo og Akershus, Peter Schou Likestillingssenteret Likestillings- og diskrimineringsombudet Amnesty International Norge Norsk forening for klinisk sexologi Sex og politikk Sex og samfunn LHBT-senteret Skeiv verden Skeiv ungdom 9
© Copyright 2024