Rådstua i Trondheim før 1681

Rådstua i Trondheim før 1681
En del av det moderne Trondheims folkebibliotek er byens gamle rådhus, ferdigbygd i
1705. Under dette ble det på slutten av 80-tallet foretatt arkeologiske utgravninger, der det
ble avdekket en kirkeruin. Denne nedlagte kirken var byens rådstue mellom 1669 og 1681.
Dette var en god vekstperiode for Trondheim. Skjønt byen neppe enda hadde nådd 4500
innbyggere, var enkelte av dem blitt blant landets rikeste. Enevoldskongen hadde tatt fra
dem den formelle styringen over byen fra 1661, men de styrte fortsatt i praksis.
Samlingsstedet for styring og administrasjon var rådstua. I 1681 brant både den og resten
av byen ned til grunnen.
I 1559 fikk den daværende lagmannen en eiendom i gave fra kongen: «Gråbrødre Kirke
med Jorden som den står på, og Kirkegården, så meget som ubygt er, dog således at han
skal opføre derpå en god Kjøpstads bygning …». Dette har vært tolket slik at den forlengst
nedlagte klosterkirken sto til nedfalls og ble forutsatt bygd opp igjen til normal, verdslig
bruk som bolig. Lite tyder imidlertid på at bygningen – en steinhall - var spesielt forfallen
(22 år etter reformasjonen og kongens overtakelse). Ordbruken i gavebrevet kan også
forstås som at det var en normal, ny «god kjøpstads bygning» kongen ønsket satt opp. Han
ville kanskje ha brukt andre ord hvis det var snakk om reparasjon eller ombygging av
kirkebygningen. Det synes klart at det på eiendommen må ha stått flere mindre hus (uthus,
stall, do osv), slik at det dermed fantes noe tomteareal ved sida av den nedlagte
klosterkirken. Det er kanskje ikke sannsynlig at den gamle steinhallen - «Steenhuset» - var
attraktiv som bolig, og særlig ikke om vinteren. Lagmannen ville mest sannsynlig ønske
seg et mer lettdrevet, vanlig byhus, med varmere vegger og med ildsteder. Jacob Maschius'
kobberstikk 115 år seinere viser en typisk kirkeprofil. Det vises riktig nok også en
skorstein; den kan enten tilhøre et hus bakenfor, eller den kan være oppmurt i steinhusets
vestgavl – i enden av «skipet», der den opprinnelige hovedinngangen til kirken kan ha
vært.
Det bør være rimelig å tolke gavebrevet som at det skulle oppføres et normalt byhus på
eiendommen – fortrinnsvis et gatehus med fasaden mot Krambugata, i tillegg til
Steinhuset, som lå på tvers med bakenden (det fhv. koret) ut mot gata. Steinhuset var ikke
brent ned og ikke endret mye siden det var kirke.
Et evt. gatehus må ha
stått sør for
steinhuset. Maschius'
stikk kan tolkes som
en bygning i utmurt
bindingsverk.
110 år seinere, i 1669, ble «Steenhuset» gitt til byen som rådstue, og en kan anta at
bygningen tjente som rådstue nesten slik den var som kirke - sett fra utsida. Jacob
Maschius’ stikk indikerer dette. På de 130 år siden reformasjonen og etter de siste
brannene var bygningen istandsatt og hadde sikkert fått noe innvendig ominnredning,
kanskje også etasjeinndeling med bjelkelag i høyden. Det er funnet små rester av gulvflis
og tegl som stammer fra 1600-tallet.
Denne svært sentrale eiendommen inneholdt da sannsynligvis fortsatt et mer vanlig byhus
vendt mot gata, og en kan vel tro at dette fulgte med Steinhuset, da det ble gitt til byen,
selv om det ikke er sagt tydelig. Tre kreditorer tilbød byen «… Steenhus-gården, tilforn
kaldet Gråbrødre Kirke, med dens påstående og tilhørende grunder og bygninger, samt
Gatehusets gårdsrom og gatehuset.
Steinhuset bør i tilfelle ha hatt en
inngang i søndre langvegg, som
antydet.
innredning (…) til Zirlig rådhus for denne by.» Og i pantebrevet: «… Steengårds grunn og
alle påstående Husebygninger». Det var eiendommen «Steenhuset» som ble gitt til rådstue.
Byen hadde rundt 20 ansatte, drev skatteinnkreving, hadde byskriver på full tid og var
dessuten rettsinstans, i tillegg til administrasjon for byen. Selve steinhallen alene kunne
neppe være tilstrekkelig tjenlig, selv om det riktig nok var vanlig at embetsmenn satt
hjemme med arbeidet sitt. En av rådstuetjenerne kan ha hatt bolig på eiendommen. (Om en
tjenestetøs står det et sted at hun (i 1673) satt arrestert «hos Lars på rådstuen»). Maschius'
stikk kan for øvrig kanskje tolkes som at dette gatehuset var ett av byens få i utmurt
bindingsverk.
Eiendommen omfattet også opprinnelig kirkegården i nord, der den grenset til Øvre
allmenning. Ifølge byhistorikeren Henry Berg bodde lagmann Peter Drejer her fra mars
1673 og en annen privat eier før ham. Rapporter fra Riksantikvarens arkeologiske
utgravninger viser at det aller meste av den gamle og da nedlagte kirkegården ble bebygd
fra rundt 1600, men delvis også betydelig tidligere: Allerede gavebrevet fra 1559 sier at en
del av kirkegården (mot nord) da var bebygd og derfor ikke var inkludert i gaven. Det kan
være sannsynlig at man ved fradelinga av den bebygde delen i 1559 tok utgangspunkt i en
bestemt, svært gammel eiendomsgrense, som i sin tur tilsvarte en seinere bruksmessig
oppdeling av kirkegården - markert med ei vannrenne (se figur med grunnriss).
Utgravningene indikerer dette, og det tilsier i såfall at denne nye eiendomsgrensa lå skrått
2-4 m nord for Steinhusets nordvegg. Det er ikke rimelig at lagmannens eiendom kunne ha
vært særlig mye mindre enn det areal som da ble igjen mellom «vannrenna» og Øvre
Allmenning.
Det er funnet spor etter to lag kuppelsteinsbelegg umiddelbart nord for murene, begge fra
1600-tallet. Dette kan – hvis antakelsen om grensa er riktig – forstås som at det var
tilstøtende eiendom i nord som hadde kuppelsteinsbelegg på sin gårdsplass. Denne
belegningen (dvs. gårdsplassens utstrekning) kan, når vi kommer godt utpå 1600-tallet, i
praksis ha gått helt fram til steinhallens murer. Selve steinhuset kan ha vært en mer naturlig
(romlig) grense enn ei vannrenne 2-4 m nord for murene, samtidig som eieren av
steinhallen ikke har sett noen grunn til å ta konflikt om denne strimmelen.
Det mulige gatehuset må ha stått sør for Steinhuset i tilfelle hypotesen om eiendomsgrensa
mot nord er riktig. Nord for Steinhuset var det ikke plass til flere hus, og resterende areal
fram til Øvre allmenning var opptatt av eiendommen som lagmannen kjøpte i 1673. Sør for
Steinhuset var det ifølge Henry Berg bare to privatadresser før neste tverrgate, noe som gir
rom for å tenke at Steinhusets parsell hadde en god bredde den veien.
Steinhuset hadde et høyt, slankt tårn: Maschius' stikk er datert 1674 og viser tårnet. For å
være presis: tårnet må ha vært der seinest i 1659, fordi Maschius-stikket faktisk har enkelte
innslag som vitterlig ikke fantes i 1674, men derimot 14 år tidligere. I -60 eller -61 var
tegneren en tur i Trondheim og gjorde skisser, hvorav han må ha innarbeidet noen direkte i
den store tegningen 15 år etterpå. Men hvor sto tårnet?
Grunnriss av det
gamle kirkebygget.
Rosa: rådhuset fra
1705, nå bibliotek.
«Kjellermuren» på
korets nordside.
Bebyggelse på
samme grunnriss.
Jeg har bygd en enkel 3D-modell av et lite utsnitt av byen, som viser hvor tårnet må ha
stått, i samsvar med Maschius' stikk. Det er ikke funnet fundament fra middelalderen som
kan stemme med denne plasseringen. Samtidig virker det usannsynlig at et slikt høyt tårn
ble bygd etter reformasjonen, før eller mens bygningen tilhørte en privatbolig, riktignok en
embetsbolig. (Det måtte i tilfelle dessuten ha kommet uskadd ut av bybrannen i januar
1651).
Derfor er det rimelig å anta at tårnet er et rådhustårn – ikke et kirketårn. Overtakelse til
rådstue skjedde i 1669. Ikke usannsynlig kan det ha rådd en oppfatning om at byens
rådstue måtte ha tårn med klokke. Tårnet ble i såfall bygd like etter 1669, etter Maschius'
første besøk, og må dermed definitivt ha stått i 1674, slik Maschius-stikket viser.
Det fundament som faktisk passer med tårnets plassering er en mur, i arkeologisk rapport
kalt «kjellermur», som fortsatt er fullt synlig inne i folkebiblioteket. 3D-modellen viser
dermed at arkeologenes antydning fra 1989 (Olavskyrkja, Øystein Ekroll) var riktig. Det er
riktignok noen uforklarte egenheter omkring fasongen på muren, og kvaliteten på den er
påfallende dårlig – den har f.eks bare innside. Fra terreng til bunn var den maks. 1,9 m
dyp, ca. en halv meter dypere enn fundamentene i selve steinhallens «kor». Det er fastslått
at «kjelleren» må være bygd etter 1600, med grunnlag i den type stein som ble brukt.
Muren er ført inn under Steinhusets kor og bygd sammen med middelalderens grunnmur,
som den der skjærer igjennom. Dette må tyde på at «kjelleren» har vært adkomst til et
utgravd rom under koret.
«Kjelleren» er klart rektangulær av form, men den delen som ligger utenfor korets
murflukt er mer kvadratisk, noe som stemmer bra med at den var fundament for et tårn
inntil Steinhuset. Muren virker for dårlig som fundament for et steintårn. Den ser mer ut til
å passe som grunnmur for trebyggeri. Men vi ser jo at tårnet var høyt og smalt, og man
visste nok at et tretårn ikke kunne bygges slik – det ville blåse ned. Det mest sannsynlige er
derfor et tårn i utmurt bindingsverk, kalket hvitt som steinhuset trolig også var. Utmurt
bindingsverk er betydelig lettere enn stein, men har likevel hatt tilstrekkelig tyngde – i alle
fall for de få årene det fikk stå, før alt brant ned. Tårnet kan ha hatt en klokke for
innkalling til møter i rådstua.
Vi kan kanskje dermed slutte å kalle den ennå synlige muren for «kjellermuren», og heller
si «tårnfundamentet». Men var det den viktigste funksjonen? Det er nærliggende å anta at
muren inneholdt ei trapp ned til under koret. Trappa kan ha ført ned til byens mørkestue,
utgravd mellom fundamentene under den forhenværende kirkens kor, etter 1669.
Arkeologene tolker siste lag med kuppelstein på (gårds)plassen nord for koret slik at koret
fortsatt sto etter siste brann 1651, fordi belegningen etterpå ble lagt inn mot korets
mursokkel. Man har fastslått at «kjelleren» må være bygd i perioden 1600-1681.
Plasseringen av et vindu i muren – en 70cm brei åpning med sålbenk som skrår innover –
har dermed vært en nøtt: åpningen havner inne i selve kormuren. Dette kunne vært forstått
som at «kjelleren» kom etter at koret (eller en del av det) var revet – en gang etter 1651.
Kuppelsteinen, Maschius' stikk (med koret og tårnet) og resonnementet ovenfor, viser
derimot at steinhallen og tårnet var samtidige. 3D-modellen viser at koret heller ikke var
redusert i lengde.
Vinduet i muren må dermed forklares på annen måte. To forklaringer skal foreslås her. Et
moment som taler for mørkestue under koret er at plassering av mørkestue nettopp i selve
rådhuset var løsningen man valgte ved bygging av nytt rådhus i 1702. Da la man
mørkestue på gateplanet – kanskje en bevisst forbedring i forhold til den fuktige kjelleren.
Hvis man hadde gravd ut for ei mørkestue (eventuelt med utgangspunkt i en gammel krypt)
under koret, ville det være en dør i bunnen av trappa inn til denne. «Kjelleren»s dimensjon
på 1,8 x 4 m kan ha gitt passe plass til et repo på gateplan og trapp til kjellernivå. Man kan
ha ønsket et vindu rett ved fangehullets dør for å få dagslys til å betjene dør, luke og låser,
selv om dette måtte føre til at vinduet kom på et vanskelig sted. Deler av korets yttervegg
måtte få et innhuk over terreng, for at det nye vinduet skulle komme fram i lyset. Dette var
i tilfelle en modifikasjon som krevde endel murarbeid, men fullt mulig og uten konsekvens
for interiøret. Arkeologene har også vært inne på om «vinduet» kunne være en kloakksjakt
ovenfra, og «kjelleren» en gjødselbinge. Denne ideen forklarer plasseringen på en god
måte. Men bygårdene hadde på denne tida – i beste fall!– utedo på gårdsplassen. Det virker
usannsynlig at rådstua skulle forsynes med avansert «inne-do», når det fantes en gårdsplass
med uthus. En annen mulighet er at mørkestua var i selve koret, og at en fange måtte kunne
gjøre sine personlige forretninger der, uten å måtte dele rom med ei dobøtte. Dette ville i så
fall vært en klart høyere standard enn hva som ble bygd 32 år seinere. En kan også lure på
om man ville bygd rådstuas høyreiste klokketårn på en gjødselbinge. Rent praktisk ville det
dessuten stinke i hele tårnet. Det kan altså tenkes rimelig at mørkestua lå under byens
rådstue, tilsvarende
løsningen i det nye
rådhuset som ble påbegynt
1702. Det finnes også
andre muligheter: På
bygdene hadde
sorenskriverne
embetsbolig med
mørkestue i kjelleren. I
Trondheim ser det ut til at
byfogden eide privathus,
men muligheten for
mørkestue i hans egen
hvelvkjeller er der likevel.
Garnisonen er et
alternativ, men det er
sannsynlig at byen ønsket
Muren og (det antatte) vinduet sånn de vises i dag. Murflukten etter
å ha egen kontroll over sitt
steinhallen vises til høyre.
fengsel, og dessuten
nærmere rådstua.
Finn-Kirsten satt i celle på Kongsgården (Erkebispegården) – også dette kan ha vært byens
mørkestue. Finn-Kirsten var imidlertid lagmannens varetektsfange, og det har kanskje vært
forskjell på byens mørkestue og lagmannens varetektsarrest. Lagmannen kan for sin del
også ha hatt arrest under lagtingshuset, eller i sin egen gård. I siste tilfelle ville han kanskje
– om man skal spekulere fritt - framfor å bruke egen kjeller, heller dele arrest med
magistraten: nettopp under Steinhuset, med nedgang i den omtalte «kjeller» direkte fra
egen gårdsplass!
Tårnet var plassert inntil det tidligere koret, nær gata, ikke ved inngangen til rådstua. En
mulig årsak til plasseringen kan være at det fra før kan ha eksistert en lav krypt under
koret, slik at det lå best til rette for en utgraving for mørkestue her, og med ei trapp ned til
Tårnets nærhet til
gateløpet.
denne. En annen årsak kan være at en ville ha en enkel tilgang til mørkestua fra gata, for
eksempel for vektere med arrestanter nattestid, som dermed ikke behøvde tilgang til
gårdsplassene.
Mot Øvre allmenning lå
lagmann Peter Drejers
gård på vestsida og
postmester Casper
Wilthagens gård (med
takrytter) på østsida av
Krambugatas munning.
Wilthagen var også
kjøpmann (eksportør) og
eide det store pakkhuset
mot elva.
3D-modellen
Det er 4 holdepunkt for modellen:
1. Grunnplanen for rådstua, som er entydig plassert fordi den er målt opp og fortsatt
finnes.
2. Krambugatas løp og avstanden mellom Nordre Vår Frue strete og Øvre allmenning, som
er tatt dels fra Nauclers oppmåling i 1658, dels fra Riksantikvarens rapporter fra
utgravingene av folkebibliotektomta og kirkeruinen.
3. Maschius’ kobberstikk.
4. Henry Bergs angivelse av eiere og antall parseller.
Det var et mål å utforme bebyggelsen slik at modellen ble mest mulig lik Maschius’ stikk
når den ble sett fra samme vinkel. Dermed kunne dette være nær sannheten om
bebyggelsen i dette området. Det er selvfølgelig mange viktige forbehold: Med unntak av
bryggene er bebyggelsen i modellen satt på et horisontalt plan, noe som ikke var tilfelle i
virkeligheten: byen var kupert. Maschius’ stikk har perspektivfeil, og det inneholder helt
sikkert målfeil – han brukte kanskje hjelpemidler, men ikke fotoapparat. Heller ikke
Nauclers kart behøver være helt korrekt i målene.
Og ikke minst – på Maschius’ stikk er flere av bygningene skjult av andre hus. Enkelte
slike er plassert inn i modellen som en hypotese om hvilken struktur og tetthet kvartalet
kan ha hatt. Henry Bergs oversikt over hvor mange eiendomsbesittere som befant seg i
kvartalet øst for Krambugata (= 7) er brukt som kontroll.
Kilder:
Nauclers kart, 1658
Jacob Maschius, kobberstikk, 1674
Henry Berg, Trondheim før Cicignon, 1951
Øystein Ekroll, Olavskyrkja, 8 fragment blir monument, 1989
Axel Christophersen, S. Nordeide, Kaupangen ved Nidelva, 1994
Svein Kjerulf Rasmussen 15.12.12